Nyhetsbrev steigan.no 25.07.2023
«Absoluttenes renessanse, også i vestlige demokratier»
Latin-Amerika nekter å falle inn på linje med det kollektive Vesten
Fra koronahysteri til hetebølgehysteri, samme teknikk, samme mål
Norge er ikke aleine om å rasere landbruket
«Vindparken» Norfolk Boreas legges på is på grunn av økende kostnader
Krigsdagbok del 67 – 8. til 13. juni 2023
«Absoluttenes renessanse, også i vestlige demokratier»
Av Ove Bengt Berg - 25. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/absoluttenes-renessanse-ogsa-i-vestlige-demokratier/
Aftenpostens Harald Stanghelle frykter at «et liberalt tidsvindu er i ferd med å lukke seg». «Ytringsrommet blir presset både fra høyre og venstre. Slik blir det stadig trangere.» «Summen av alt dette er en form for absoluttenes renessanse, også i vestlige demokratier», skrev Stanghelle. Ove Beng Berg kommenterer dette.
Av Ove Bengt Berg.
26. juni i år skreiv Harald Stanghelle en kronikk i Aftenposten der han behandla «En trend som bryter med den liberalitet som skjøt fart på 1970-tallet». Han frykta at «et liberalt tidsvindu er i ferd med å lukke seg». Og at «skruen strammes et hakk på skalaen for det akseptable». Stanghelle viste til eksempler som er «en brutal lekse i den religiøse fanatismens kraft på europeisk jord».
«Ytringsrommet blir presset både fra høyre og venstre. Slik blir det stadig trangere.» «Summen av alt dette er en form for absoluttenes renessanse, også i vestlige demokratier«, skreiv Stanghelle.
Men abosluttenes renessanse som «woke» gjelder ikke bare ytringsfriheten. Det dreier seg om også vestlige myndigheters mer makt over folks privatliv, oppsvulminga av sikkerhetstjenestene og med den digitale utviklingas mulighet for ytterligere kontroll. Mattias Desmet har skrivi boka Totalitarismens psykologi og mener at en ny totalitær tilstand manipulerer oss til å godta grunnleggende forandringer med permanent unntakstilstand.
Stanghelle nevner som et eksempel den nye tids illiberale utvikling kravet om at teksten i «Life of Brian» må endres for å kunne oppføres på en forestilling på Broadway. Han omtaler filmen som en harselas «over religiøst hysteri, maktmisbruk og den radikale bevegelsens mest selvopptatte sider». I 1980 forbød Statens filmkontroll hele filmen som «grovt blasfemisk» og «moralsk nedbrytende», men forbudet blei oppheva etter det Stanghelle omtaler som «ti måneders intens debatt». Dette kunne vært «en kuriøs fotnote i ytringsfrihetens kronglete historie», skriver Stanghelle. Men nei, kravet reises med fornya kraft i våre dager. Han tilføyer:
Rushdie-fatwaen, karikaturstriden, Charlie Hebdo-massakren og Samuel Paty-drapet har vært en brutal lekse i den religiøse fanatismens kraft på europeisk jord. En kraft mange av min generasjon trodde tilhørte fortiden. …
Jeg mener å se en slags forestilling om moralsk og politisk «renhet» som transformeres til kompromissløse krav om sensur.…
Det er vanskelig å akseptere, men ikke til å forstå at selveste The New York Times fra 2019 kuttet ut sin faste karikaturtegning.
Stanghelle nevner flere eksempler: «danske imamer reiste til Midtøsten og fyrte opp karikaturstriden». Erdogan fikk det tyske rettsvesenet til å straffeforfølge en tysk komiker som hadde drevet gjøn med han, en russisk-ortodokse prest fikk yrkesforbud for sin kritikk av krigen i Ukraina og den evangeliske høyresida i USA sensurerer undervisning og biblioteker. Og:
«For ikke å snakke om at den fremadstormende woke-bevegelsen trakasserer alle som ikke holder seg til den rette lære.»
Likevel håp?
I grunnen er det overraskende at Harald Stanghelle, sjøl om han er pensjonert Aftenposten-redaktør, fikk den kronikken på trykk i Aftenposten. Dette er jo på ingen måte dominerende synspunkter blant dem som styrer det offentlige «redigerte» ordskiftet sponsa med skattepenger for et mangfold av meninger. Da han meldte sin avgang i 2018 sa daværende Aftenposten-redaktør, Espen Egil Hansen, om Stanghelle: «Jeg regner ham som en av de fremste fortolkere av vår samtid. Hans analyser, kommentarer og oppgjør har i en årrekke satt dagsorden i norsk samfunnsdebatt.»
Stanghelle oppsummerer sjøl sin beskrivelsen av situasjonen:
«Ytringsrommet blir presset fra både høyre og venstre. Slik blir det stadig trangere. En trend som bryter med den liberalitet som skjøt fart på 1970-tallet. Og som lenge gjorde døren høyere og porten videre.»
«Summen av alt dette er en form for absoluttenes renessanse, også i vestlige demokratier».
Kan den nåværende tendensen med innskrekning av ytringsfriheten snues? Stanghelle håper det, men avslutter med at «nå tviler jeg på det».
Abosoluttismens renessanse: — biblioteker og universiteter ivrige
Stanghelle nevner presset fra både høyre og venstre mot ytringer de ikke liker. Grønne parlamentspolitikere både i Sveits og Italia har foreslått å lovfeste som en kriminell handling å imøtegå FNs klimapanels politiske konklusjoner. Det må gjelde både enkeltpersoner og organisasjoner.
I Norge innføres det nå meningskontroll på bibliotekene med hvilke møter som kan holdes. På det som skal være en offentlig møteplass. Aftenposten omtaler tre av eksemplene. Oslo bystyre vedtok at leietakere på det kommunale biblioteket Deichman må «bidra til opplyst debatt» og ikke true ansattes og brukeres sikkerhet. Noen som ikke liker problemstillingene eller meningene som antas å bli uttrykt på det kommende møtet, kan enten protestere kraftig eller true med vold mot møtet, og så får de medhold i at ytringer de ikke liker blir nekta framført.
Dermed setter bibliotekene i Norge til side ytringsretten ved å drive forhåndssensur på grunn av gjetting, i tillegg til hindring av fullt lovlige ytringer. At det er kommet så langt på et samfunnsområde som baserer seg på ytringsfrihet, er et klart eksempel på absoluttismens renessanse.
Det norske overvåkingspolitiet
Politiets sikkerhetstjeneste (PST), har fått styrka sitt budsjett med et betydelig antall millioner. I tillegg kommer en journalist som på vegne av de statssubsidierte norske mediene og Facebook er blitt tilsatt i PST for å utvikle meningskontrollen med innbyggerne.
Ikke bare ytringsfriheten rammes
Det er ikke bare ytringsfriheten som rammes av abosoluttismens renessanse. For få år sia blei store deler av verden stengt ned; lock-down. Få fly kom i lufta, gatene var tomme, restaurantene stengt, alkoholsalg blei en kort tid forbudt i Norge. Flere samfunnstjenester krevde vaksinetvang.
En belgisk professor i klinisk psykologi, Mattias Desmet, mener at betingelsene nå er der for en ny totalitær tilstand som reduserer friheten, privatlivet og toleransen for uenighet. Dette utdyper han i boka Totalitarismens psykologi.
Koronatiltaka kom ikke ut av det blå, skriver Desmet:
Den passer inn i en serie stadig mer desperate og selvdestruktive svar på fryktskapende hendelser fra samfunnets side: terrorister, global oppvarming, koronavirus. Straks et nytt fryktet objekt dukker opp i samfunnet, finnes bare ett svar og ett mulig forsvar slik vi tenker i dag: mer kontroll.
Ikke koronaen, men planene for koronatiltakene var lagt før koronaen kom. Datautviklinga gjør dessuten detaljert kontroll over hvor hvert enkelt menneske og enhver organisasjon er, hva de bruker av penger og hvem som leser hva på nett.
Kontrollen med egne penger i banken trues. Banker kan begynne å stille politiske krav til å ha bankkonto, som til EU-motstanderen Nigel Farage i England. Etter modell fra internasjonale sanksjoner kan myndigheter og banker komme på den muligheten at penger til folk med ikke godkjente meninger beslaglegges.
Mulig å snu utviklinga?
Beskriver boka 1984 av Georg Orwell framtida for Vesten? Den var ment som en advarsel mot totalitarisme sånn Orwell mente den var i Nazi-Tyskland og Sovjet. De vestlige statene, omtalt som demokratier, utvikler nå tydelige autoritære trekk. Som det heter i bokreklamen for Matthias Desmets bok:
En ny totalitær tilstand fester sitt grep om samfunnet, det fryktinngydende virus, klimaendringer og krig utnyttes for å manipulere oss til å godta enorme forandringer og permanent unntakstilstand.
Staten og de dominerende kreftene må skjønne at deres politikk ikke lar seg begrunne, derfor må motforestillinger knebles. Motstanden mot utviklinga av det totalitære samfunnet er dessverre uten organisering. Muligheten til å snu den illiberale utviklinga, ser vanskelig ut per dags dato.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Latin-Amerika nekter å falle inn på linje med det kollektive Vesten
Av Nick Corbishley - 25. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/latin-amerika-nekter-a-falle-inn-pa-linje-med-det-kollektive-vesten/
naked capitalism, 21. juli 2023.
Nok et forsøk fra det kollektive Vesten på å isolere Russland fra resten av verden, eller «jungelen», som EUs sjefsdiplomat Josep Borrell kaller den, har mislykkes spektakulært.
Volodymyr Zelensky er vant til å være stjernegjest, enten personlig eller på skjermen, på omtrent alle vestlige internasjonale toppmøter, selv om glansen hans ser ut til å falme. Men på toppmøtet som fant sted i Brüssel tidligere denne uken mellom EU og Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC), var Ukrainas president ingen steder å se. Dette til tross for anstrengelsene fra den spanske statsministeren Pedro Sanchez, som er nåværende innehaver av EU-rådets roterende presidentskap, for å få navnet hans på gjestelisten.
Som et minimum ville Zelenskys deltakelse ha krevd tilslutning fra regjeringene i Latin-Amerikas tre største økonomier, Brasil, Mexico og Argentina, som alle har inntatt en stort sett nøytral holdning til krigen i Ukraina. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at EUs iherdige forsøk, ikke bare i løpet av de to dagene toppmøtet varte, men i de foregående ukene, på å inkludere et avsnitt i slutterklæringen som fordømmer Russlands invasjon av Ukraina, heller ikke førte frem. Forsøket møtte motstand fra en rekke CELAC-medlemmer, inkludert Brasil, Bolivia, Honduras, Venezuela, Cuba og Nicaragua.
Nok en fiasko fra det kollektive vesten
Nok en gang har et forsøk fra det kollektive Vesten på å isolere Russland fra resten av verden, den såkalte «jungelen», som EUs sjefsdiplomat Josep Borrell kaller den, mislyktes. Fra AP:
EU og latinamerikanske ledere avsluttet et toppmøte som skulle være en kjærlighetserklæring etter åtte års adskillelse, men som i stedet endte tirsdag med forverring over at det ikke enstemmig ble støtte for selv en intetsigende uttalelse om Russlands invasjon av Ukraina.
Europas glødende støtte til Ukraina kolliderte med den fjernere eller nøytrale tilnærmingen som var gjennomgripende i det 33-nasjoners fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater. Det som burde ha vært en ren detalj i et skjellsettende toppmøte som feiret økonomiske bånd og friske investeringer, ble det omfattende temaet.
Til slutt nevnte det tungt utvannede avsnittet (#15) ikke Russland, men uttrykte bare «dyp bekymring» for, i motsetning til «fordømmelse» av, den «pågående krigen …, som fortsetter å forårsake enorme menneskelige lidelser og forverrer eksisterende sårbarheter i verdensøkonomien, begrenser veksten, øker inflasjonen, forstyrrer forsyningskjedene, øker usikkerheten innen energi og mat og øker risikoen for finansiell ustabilitet.» Og selv da nektet Nicaragua, en nær alliert av Russland, å bli med de 59 andre nasjonene, inkludert Cuba og Venezuela, i å signere erklæringen.
I sin avsluttende uttalelse på Folkets toppmøte, et parallelt arrangement som finner sted i Brüssel, kom Gustavo Petro, presidenten i Colombia, som skal være vertskap for det neste EU-CELAC-toppmøtet i 2025, med flengende kritikk, av EUs besettelse om krigen i Ukraina, som han beskrev som «et fjernt anliggende» for Latin-Amerika og Karibia:
«EU har i utgangspunktet lagt vekt på et tema som var av grunnleggende interesse for dem selv, men som er fjernt for oss: krigen i Ukraina. [De ønsket] å peke på byggingen av en blokk i verden, Latin-Amerika og EU, som samler seg rundt Zelensky og åpenbar støtte for en politisk, økonomisk og militær strategi. Det var dets prioritet.»
Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva kritiserte også EUs holdning til konflikten og beklaget at «ressurser som er essensielle for økonomien og sosiale programmer» kanaliseres for å opprettholde krigen i Ukraina. Han antydet også at både EUs og USAs sanksjoner mot Russland er i strid med folkeretten:
«Brasil støtter alle initiativene som er foreslått av de ulike landene og regionene, som krever våpenhvile, slutt på fiendtlighetene og en fremforhandlet fred. Å bruke sanksjoner og blokader uten støtte fra folkeretten er noe som bare tjener til å straffe de mest sårbare segmentene av befolkningen.»
Ingen tegn til fred
Ved begynnelsen av inneværende år, i sin første måned tilbake i embetet, la Lula frem sin regjerings kjerneposisjoner om NATO-Russland proxyen i en telefonsamtale med Macron:
Brasil erkjenner at Vladimir Putins Russland krenket ukrainsk territorium, og at dette er ulovlig.
Men NATOs oppførsel de siste årene har ikke bidratt til å garantere et tillitsforhold til Kreml.
Brasil forsvarer etableringen av forhandlinger med Russland slik at en våpenhvile kan oppnås.
Brasil vil bidra til å skape fred, men vil ikke på noen måte bidra til militære operasjoner.
Brasils krig er mot en helt annen fiende: fattigdom.
I sin tale på toppmøtet understreket Honduras president Xiomari Castro mulighetene som tilbys av den nylig fremvoksende multipolare verden. Castro er kona til Manuel Zelaya, som ble fjernet i et Washington-sponset militærkupp i 2009, som satte i gang ikke bare et tiår med brutal politisk undertrykking i landet, men også, som Castro skisserte, «en kontinentdekkende forfølgelse av våre ledere, Lula Da Silva, Rafael Correa, Dilma Rousseff, Cristina Kirchner, Evo Morales, blant andre.»
Som leserne kanskje husker, etablerte Castros regjering i mars offisielt diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina, etter formelt å ha brutt båndene med Taiwan. I likhet med Lula beklaget også Castro mangelen på fremgang for fred i Ukraina:
Krigen i Ukraina må ta slutt. EU-CELAC, vi må finne en måte å oppnå fred på, vi kan ikke leve med marerittet om at helvete kan slippes løs på oss alle hver dag. Billioner av dollar i våpen sendes til krig, men vi er ikke i stand til å bidra til en helhetlig utvikling av menneskeheten med målene for bærekraftig utvikling, foreslått av FN.
Unntaket Boric
Det var noen få avvikende stemmer blant de besøkende delegatene, spesielt Chiles president Gabriel Boric, som er det eneste statsoverhodet i Latin-Amerika som har invitert Zelensky til å tale til nasjonens parlament. I sin tale på toppmøtet kom Boric med flengende kritikk av sine meddelegater for å nekte å fordømme Russlands invasjon av Ukraina eller erkjenne at krigen var «mot» Ukraina, ikke bare «i» Ukraina:
«På dette stedet har situasjonen i Ukraina vært oppe til diskusjon. Jeg synes det er viktig at vi fra Latin-Amerika sier klart og tydelig: Det som skjer i Ukraina er en uakseptabel imperialistisk aggresjonskrig der folkeretten brytes. Jeg forstår at felleserklæringen er blokkert i dag fordi noen ikke vil si at krigen er mot Ukraina. Kjære kolleger, i dag er det Ukraina, men i morgen kan det være hvem som helst av oss».
Selvfølgelig var Borics ord musikk i ørene til EU-lederne, men fremkalte en diskret tilsidesetting fra Lulas side. Under sin avskjedstale onsdag tilskrev Brasils tre ganger valgte president, Borics utålmodige iver til ungdom og uerfarenhet. «Jeg var en gang i et slikt stort hastverk som Boric,» sa han, og husket at da han ble invitert til G7-toppmøtet i løpet av sitt første år i embetet, ville han også at alt skulle avgjøres der og da.
Om temaet Ukraina sa Lula: «Vi vet alle hva Europa tenker, vi vet hva som skjer mellom Ukraina og Russland, og vi vet hva Latin-Amerika tenker.» Lula beskrev toppmøtets slutterklæring som «ekstremt rettferdig og fornuftig», og gjentok at Brasil ønsker fred, og derfor snakker han ikke bare med andre land i regionen, men også med Kina og Indonesia, med sikte på å bygge en koalisjon av land «i stand til å overbevise Russland og Ukraina om at fred er den beste veien fremover».
Folk «begynner å bli lei av krigen», sa Lula. Interessant nok beskrev han også toppmøtet mellom EU og CELAC i sin helhet som «ekstremt vellykket». Fra den engelskspråklige utgaven av El País:
«Av alle møtene jeg har deltatt i med EU, har dette vært det mest vellykkede av alle», sier politikeren. Lula er klar på årsaken: «Jeg har sjelden sett så mye politisk og økonomisk interesse fra EU-landene for Latin-Amerika.»
Takknemligheten til presidenten i Brasil, den viktigste politiske og økonomiske aktøren i regionen, etterlater ingen tvil om utfallet av toppmøtet. Brasilianeren er heller ikke naiv om hva som tok Europa fra en veldig nylig apati, til en stor interesse for regionen: «Muligens på grunn av tvisten mellom USA og Kina, muligens på grunn av Kinas investeringer i Afrika og Latin-Amerika, muligens på grunn av den nye Silkeveien [det kinesiske investeringsprogrammet], muligens på grunn av krigen [i Ukraina].» Uansett anerkjenner Lula det konkrete resultatet: «EU viste stor interesse for å investere ved å kunngjøre en investering på € 45 milliarder [$ 50,2 milliarder].»
Holder seg nøytral til Ukraina
EU-lederne er trolig noe mindre begeistret, på grunn av at latinamerikanske land nekter å stille seg på linje med Ukraina. Bare ett land i regionen bruker faktisk sanksjonene mot Russland, ifølge den spanske avisen La Vanguardia. Det landet er Costa Rica.
Tre land stemte for Russland i FN-resolusjonene om Ukraina-konflikten: Cuba, Nicaragua og Venezuela. Bolivia og El Salvador har avstått fra å stemme i enkelte FN-avstemninger. De fleste andre regjeringer i regionen har forsøkt å opprettholde en stort sett nøytral holdning til konflikten, og fordømte først krigen mens de nektet å godkjenne sanksjoner mot Russland. De inkluderer regionens fire største økonomier, Brasil, Mexico, Argentina og Colombia, som tidligere i år kategorisk avviste USAs og EUs forespørsler om å sende våpen til Ukraina.
Det er mange grunner til at de fleste regjeringer i regionen er fast bestemt på å opprettholde nøytralitet i konflikten. De inkluderer de som er skissert i en artikkel av Krishen Mehta, «5 grunner til at mye av det globale sør ikke automatisk støtter Vesten i Ukraina,» krysspostet på dette nettstedet tilbake i februar:
Det globale sør tror ikke at Vesten forstår eller viser empati med deres problemer.
Historie betyr noe: Hvem sto hvor under kolonialismen og etter uavhengigheten? Nick Corbishley: Dette var et stort stridstema på toppmøtet mellom EU og CELAC. For eksempel har den spanske regjeringen meldt seg frivillig som megler mellom Europa og Latin-Amerika, men for mange latinamerikanske land var Spania deres koloniale herre i hundrevis av år, og skaffet seg stor rikdom ved å plyndre deres ressurser og utnytte deres land og folk. Den europeiske slavehandelen tvangstransporterte også millioner av afrikanere til slaveri i Latin-Amerika og Karibia. Så er det selvfølgelig USAs nyere rolle, som har sponset eller organisert dusinvis av harde og myke kupp og militære intervensjoner i løpet av det siste århundret eller så.
Krigen i Ukraina blir av det globale sør sett på som hovedsakelig om Europas fremtid, snarere enn hele verdens fremtid. Nick Corbishley: Dette er akkurat hva Colobias president, Gustavo Petro sa.
Verdensøkonomien er ikke lenger USA-dominert eller vestlig-ledet, og det globale sør har andre alternativer. Nick Corbishley: Dette gjelder spesielt for Latin-Amerika. Brasil er selvfølgelig en av grunnleggerne av BRICS-gruppen og landets tidligere president Dilma Rousseff er den nye sjefen for BRICS Bank. Regionens handel med Kina er mer enn 26 doblet så langt i dette århundret. Faktisk, som Reuters rapporterte i juni i fjor, hvis du tar Mexicos enorme handelsbalanse med USA ut av ligningen, har Kina allerede gått forbi USA som Latin-Amerikas største handelspartner. Og selv Mexico begynner å se en kraftig økning i kinesisk handel og investeringer.
Den «regelbaserte internasjonale orden» mangler troverdighet og er i tilbakegang. Nick Corbishley: Faktisk er fremveksten av CELAC i seg selv uten tvil et symptom på denne nedgangen. Den ble grunnlagt 3. desember 2011, i Caracas av «Pink Tide»-lederne med det implisitte målet å utdype latinamerikansk integrasjon, samtidig som USAs innflytelse på politikken og økonomien i regionen reduseres. Mexicos president Andrés Manuel López Obrador – AMLO, plukket opp stafettpinnen på 2021-toppmøtet, og uttrykte håp om at CELAC til slutt ville erstatte den Washington-baserte Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) som hoved-institusjon for intraregionale relasjoner. Et år senere ledet AMLO en boikott av OAS flaggskip, arrangert annet hvert år, Summit of the Americas, som respons på Washingtons beslutning om å ekskludere de «antidemokratiske» regjeringene fra Cuba, Nicaragua og Venezuela fra gjestelisten.
Det er andre grunner til at Latin-Amerika som helhet ikke faller inn på linje med det kollektive Vesten om Ukraina. For eksempel har Mexico en lang, om enn avbrutt, nøytralitetshistorie som går helt tilbake til begynnelsen av 1930-tallet. Mexicos grunnlov inneholder til og med en liste over utenrikspolitiske prinsipper, som forpliktelsen til ikke-intervensjon i andre lands indre anliggender, fredelig løsning av konflikter og fremming av kollektiv sikkerhet gjennom aktiv deltakelse i internasjonale organisasjoner. President AMLO er fast bestemt på å respektere disse prinsippene.
Det er også sterke økonomiske hensyn som spiller inn. Som tidligere omtalt her, produserer Russland mange typer av den gjødselen som de store landbruksindustriene i Brasil, Mexico og Argentina er avhengige av. Latin-Amerika var allerede rammet av en stor matkrise før Russlands invasjon av Ukraina, i stor grad, men ikke bare på grunn av de økonomiske konsekvensene av Covid-19-pandemien og den resulterende krisen i forsyningskjedene.
En annen vurdering er velviljen Russland klarte å utvikle under pandemien. Moskvas vaksinediplomati, som Beijings, bidro til å utvide sin rolle og innflytelse i regionen, mens Pfizer presset regjeringer til venstre, høyre og sentrum.
Til slutt har frykt også spilt en rolle. To av regionens land, Venezuela og Cuba, har allerede fått sine økonomier slaktet av USAs sanksjoner og blokader. I likhet med sine kolleger i mange andre deler av verden ble regjeringene i Latin-Amerika med rette skremt av presedensen USA og EU forsøkte å sette ved å forsøke å forvise Russland, en av verdens største råvareprodusenter og eksportører, fra hele det globale finanssystemet. Hvis knepet hadde fungert, visste de at de kunne være de neste i køen. Heldigvis fungerte ikke knepet.
Dette innlegget ble publisert i naked capitalism:
Latin America Again Refuses to Fall In Line With the Collective West on Ukraine, This Time from Brussels
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Fra koronahysteri til hetebølgehysteri, samme teknikk, samme mål
Av red. PSt - 25. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/fra-koronahysteri-til-hetebolgehysteri-samme-teknikk-samme-mal/
I Storbritannia har myndighetene innrømmet at de brukte adferdsspykologi og massiv skremselspropaganda for å få massene til å lyde ordre under den såkalte «pandemien». Regjeringa opprettet i 2020 noe som kalles Behavioral Insights Team, også kalt «Nudge Unit» – påvirkningsenhet. Adferdsforskeren Simon Ruda var med på å grunnlegge den, men sjøl han syntes den gikk for langt.
«Jeg er fortsatt tilhenger av bruken av adferdsvitenskap i offentlig politikk, og av Behavioral Insights Team, mer kjent som Nudge Unit. Men når jeg er vitne til hvordan Storbritannia og andre regjeringer har reagert på pandemien, ser jeg nå sårbarhetene til velmenende, demokratiske regimer, og potensialet for at adferdsvitenskap kan bli brukt på upassende måter.
Frykt som våpen: – Hvordan den britiske regjeringa brukte skjult taktikk for å skremme befolkninga
Den britiske regjeringas ‘psykologiske strategier’ for å manipulere et uvitende publikums atferd kan slå tilbake og føre til langvarig skade, hevder eksperter.
Dette skriver den britiske avisa The Telegraph. Artikkelen ligger bak betalingsmur, men finnes også her.
Nå brukes nøyaktig de samme metodene med «hetekatastrofen»
Spiked har et intervju med Laura Dodsworth. Hun har skrevet boka Free Your Mind om hvordan man motstår propagandakampanjer, og hun har studert hvordan myndighetene og medienebruker disse manipulasjonsteknikkene. Her forklarer hun hvordan de samme teknikkene brukes i The rise of heatwave hysteria:
Hetebølgehysteriet 2023
Vitenskapsredaktør Dr David Whitehouse skriver også om dette. Han har i likhet med oss bitt seg merke i at mediene har rotet sammen lufttemperatur og overflatetemperatur for å skape frykt. Les: Meldingene om katastrofal varme var stort sett manipulert.
Et godt eksempel på dette er det europeiske hetebølgehysteriet som ble startet av journalister som forvekslet jord- og lufttemperatur. Det begynte med en rapport fra European Space Agency som refererte til målte lufttemperaturer over Europa. Poenget med pressemeldingen var at det var veldig varmt. Den sa, «…og det har bare så vidt begynt … med lufttemperaturer som forventes å stige til 48 °C på øyene Sicilia og Sardinia – potensielt de varmeste temperaturene som noen gang er registrert i Europa.» Du vil legge merke til ordene «forventet» og «potensielt». For å være rettferdig refererte rapporten til overflatetemperatur senere, men vi vet alle at journalister sjelden leser lenger enn det første avsnittet i en pressemelding.
Det er stor forskjell mellom temperaturer som registreres ved overflaten og temperaturen til luften ved en standardhøyde på 1,2 – 1,5 m som måles i skjermede værskap og brukes i daglige værmeldinger. Overflatetemperaturen er mye varmere. På et tidspunkt rapporterte BBC 45 °C i Roma da den maksimale registrerte lufttemperaturen var 40 °C. Lufttemperaturen på Sicilia var 32°C et stykke fra den anslåtte overflatetemperaturen på 48°C. For en forskjell 2 m gjør!
Gitt det, var det fortsatt foreløpig den varmeste uken globalt så lenge vi har målinger. Mange spådde at flere rekorder senere ville falle, men det gjorde de ikke. Death Valley, muligens det varmeste stedet på jorden, kom nær, men brøt ikke rekorden fra 1913. Den rekorden er forresten under mistanke ettersom ingen av de nærliggende værstasjonene registrerte ekstraordinært varmt vær for den dagen. De fleste amerikanske stater satte sine individuelle varmerekorder for nesten et århundre siden.
Så langt ser El Nino av 2023 ut som i 2016. I følge Dr Melissa Lazenby ved University of Sussex blir den nåværende europeiske hetebølgen ikke påvirket av den kommende El Nino, men er et resultat av stabile atmosfæriske forhold fra en stasjonær atmosfærisk funksjon satt på bakgrunn av globale høye temperaturer. Det er også varmt globalt på grunn av den marine hetebølgen i Nord-Atlanteren, som så vidt vi vet er en naturlig hendelse som ifølge IPCC ikke bærer preg av global oppvarming. Dette betyr at El Nino høyst sannsynlig vil heve jordens globale årlige temperatur til rekordnivåer for i år og muligens neste.
Og så faller de globale temperaturene igjen.
Poenget med å skape hysteri er at da slutter folk å tenke klart, og de aksepterer mye lettere ting de aldri ville vært i nærheten av å godta dersom de ikke var blitt satt i en tilstand av frykt. Tvangsinternering, portforbud, tvangsmaskering, tvangsvaksinering, nedlegging av matvareproduksjon, tvungen digital id, krig og så videre.
Våre herskere har utviklet metodene sine, men de gjentar seg sjøl, og folk må jo snart bli i stand til å kjenne lusa på gangen. Eller?
Norge er ikke aleine om å rasere landbruket
Av Romy Rohmann - 25. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/norge-er-ikke-aleine-om-a-rasere-landbruket/
Omdisponering av matjord i Norge overstiger jordvernmålene, dette gjøres på tross av politiske mål om å øke sjølforsyninga. Det er kanskje på tide å slutte å tro på fagre ord som blir framsatt av politikere i regjeringsplattformer og andre «skryteplaner» se på praksis.
I Norge er det bare 3% av landarealet som er dyrkbart, det er det laveste i Europa med unntak av Island. Til gjengjeld regnes ca. 45% av landarealet som godt utmarksbeite. Av de tre prosent dyrkbare landarealene, er ca. 70% grovfôrarealer, mens en knapp tredjedel er egnet til å dyrke korn, og en mindre del av dette igjen til matkorn, poteter og grønnsaker.
Korrigert for importert fôrråvare, var sjølforsyningsgraden i Norge i 2020 på 37 % og i 2021 på 40 %. Den norske sjølforsyningsgraden har vært stabil på rundt 40 % de siste tiårene.
Sjølforsyning er tett knyttet til matsikkerhet. Matsikkerhet er viktig for å opprettholde politisk og sosioøkonomisk stabilitet i et samfunn.
Norge er ikke sjølforsynt med mat, tvert imot. På verdensbasis ligger Norge på bunn når det kommer til å produsere mat til egen befolkning, og vi importerer om lag 60 % av den maten vi spiser fra andre land. Mye av denne maten kommer fra land i det globale Sør hvor sult og fattigdom er utfordringer. Det er usolidarisk at Norge beslaglegger store landarealer i andre land for å produsere mat til egen befolkning.
På verdensbasis er Norge er på bunn når det kommer til å produsere mat til egen befolkning. Det er en trussel for vår matsikkerhet.
Vi har tidligere skrevet en del artikler om kampen og utmarka og hva det har å si for beiting og seterdrift, noe som bønder er avhengig av for drift i mange områder, i tillegg til at dette er en svært viktig for naturmangfold og skjøtsel.
Vi trenger flere bønder ikke færre. Vi har tidligere skrevet om at det i årets Jordbruksoppgjør legges opp til en reduksjon av antall bruk på 400, for å oppnå de inntektsmulighetene som ligger i det framforhandla resultatet.
Vi skreiv den 12. juli i artikkelen: Mer enn 400 bønder må legge ned.
Budsjettnemnda for jordbruket legger inn et effektiviseringskrav som forutsetning i grunnlagstallene for jordbruksforhandlingene. Kravet er ei framskriving av arbeidstidsforbruket og betyr at bøndene hvert år må redusere arbeidsforbruket for å oppnå beregna inntekt. For 2022 var effektivitetskravet 2,9%.
Sjøl om brukene blir større og jorda drives videre, er det slik at flere bønder fører også med seg bosetting og sysselsetting, ofte i distriktsområder. Levende bygder med flere mindre bruk gir også grunnlag for videre utvikling av bygdene, og flere bønder gir bedre beredskap, gjennom tilgjengelige ressurser og kompetanse.
På tross av et tydelig uttalt må om å ta vare på dyrka jord, og ikke omregulere LNF områder skjer dette stadig.
Tall fra 2022 viser at det gjøres vedtak om omdisponeringer av både dyrka jord og dyrkbar jord. I 2022 ble det gitt tillatelse til å bygge ned 3509 dekar dyrka jord, dette er over jordvernmålet på maksimalt 3000 dekar.
Det ble også tillatt omdisponert 4254 dekar dyrkbar jord i 2022. Dette er jord som kan dyrkes opp til å bli matjord.
Øverst på lista over de som har omdisponert dyrka jord står disse kommunene , og de fem på toppen utgjorde tilsammen 1/3 av totalen. Disse fem er:
Gjesdal 422,8 dekar
Drammen 216,4 dekar
Lillehammer 204,1 dekar
Lindesnes 156,2 dekar
Trondheim 136,6 dekar
Utbygging av store samferdselsanlegg som vei og jernbane er hovedårsaken.
https://www.nationen.no/i-disse-kommunene-var-det-mest-nedbygging-av-matjord-i-fjor/s/5-148-384613
https://www.landbruksdirektoratet.no/nb/nyhetsrom/nyhetsarkiv/samferdsel-utfordrer-jordvernet
Skal vi ha en mulighet til å øke sjølforsyninga i Norge er det helt klart at nedbygging av dyrka og dyrkbar jord må stoppe. Matproduksjon må prioriteres. Dette gjelder både jordbruksarealer og beitemuligheter i utmarka.
Vi har skrevet om dette på steigan.no
Uansett am det er veibygging, hyttebygging, vind-, solkraftverk, batterifabrikker eller annen utbygging er det tydelig at matproduksjon havner nederst på prioriteringslista. Sjøl i et land som Norge hvor sjølforsyninga er på bunnivå og det uttalte målet politiske er å øke denne.
I tillegg blir vi fortalt at det er dårlig for planeten å produsere mat, kyrne for eksempel er klimaverstinger og må få fôr tilsatt metanhemmere dersom de skal leve. I Norge er målet at at innen 2030 skal landbruksnæringen redusere klimagassutslippene med 5 millioner tonn CO2, og MetanHUB er ett av prosjektene landbruket må lykkes med for å nå målet. Les mere om dette her:
I Irland betyr reduksjon av klimautslippene ei nedslakting av krøtterbestanden med 200.000, dette har vi skrevet om her:
EUs krav om reduksjon av utslipp betyr en total rasering av jordbrukssektoren og matproduksjonen i hele Europa, og dette er de ikke aleine om, for å «redde» planeten, insisterer globalister at gårder må legges ned over hele kloden.
Mike Adams skriver i en artikkel på steigan.no
Under dekke av å redusere «metanutslipp» har tretten nasjoner signert et løfte om å utvikle global hungersnød ved å redusere landbruksproduksjon og legge ned gårder. Dette er kunngjort tidligere i år av Global Methane Hub – en gruppe av krise-kreasjonister som skaper og utnytter offentlig panikk for å ødelegge verdens matforsyning – disse tretten nasjonene er:
Argentina, Australia, Brasil, Burkina Faso, Chile, Tsjekkia, Ecuador, Tyskland, Panama, Peru, Spania, USA og Uruguay.
Han skriver videre:
Det er viktig å være klar over at de globalistene det her er snakk om ikke bare er noen ekstreme frynsegrupper.
I Global Methane Initiative deltar:
Climate and Clean Air Coalition (CCAC)
United Nations Economic Commission for Europe (UNECE)
International Energy Agency
The United Nations Environment Programme (UNEP)
The World Bank’s Climate Change Group
Global Alliance for Climate-Smart Agriculture (GACSA)
Oil and Gas Climate Initiative (OGCI)
Dette er altså i stor grad sentrale internasjonale organisasjoner som er kontrollert av den globale overklassen.
Vi kunne lese i en artikkel The worlds war om farmers i Washington Times 7.juli:
I California, hjemmet til 124.000 bønder, blir folk betalt for ikke å dyrke avlinger. Et merkelig trekk, med tanke på at Golden State er ansvarlig for en fjerdedel av nasjonens avlinger (og to tredjedeler av nasjonens frukt og nøtter). Som Modern Farmer’s Shea Swanson bemerket, i år, på grunn av den nye ordningen, vil «35.000 hektar med rismarker i den nordlige Central Valley» forbli ubrukt.
På andre siden av dammen, i Storbritannia, er myndighetene fortsatt forpliktet til å hjelpe bønder å forlate industrien. I en ganske interessant uttalelse, utgitt tidligere i år, forsikret den britiske regjeringen alle bønder som ønsker å forlate industrien om at de vil bli belønnet med engangsbetaling. «Til gjengjeld for deres betaling,» leste uttalelsen, «vil bøndene gi fra seg rettighetene sine og forventes å enten leie ut eller selge landet sitt eller gi fra seg leieforholdet,» for å skape «reelle muligheter for nye bønder» (mer om ordet «ny» om et minutt). Igjen, når man erkjenner det faktum at vi er midt i en matkrise, og at Storbritannia er en nøkkelaktør i den globale matsektoren, virker det nå som et veldig merkelig tidspunkt å innføre et slikt program. Storbritannia eksporterer tusenvis av tonn lam, storfekjøtt og kylling hvert år.
Dersom det er noen som fortsatt tenker at disse angrepene på bønder, jordbruket og matproduksjonen vi er vitne til over store deler av verden er tilfeldige, kan det være lurt å tenke om igjen.
Neocons vil ha krig med Kina
Av Pepe Escobar - 25. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/neocons-vil-ha-krig-med-kina/
Det var tidenes «photo-op»: en synlig opplagt president Xi Jinping som tok imot hundreåringen «gammel venn av Kina» Henry Kissinger i Beijing.
Etter å fulgt til punkt og prikke den kinesiske protokollen, møttes de på Villa 5 på Diaoyutai State Guesthouse – akkurat der Kissinger først møtte Zhou Enlai personlig i 1971, og forberedte Nixons besøk i Kina i 1972.
Sagaen om Mr. Kissinger Goes to Beijing var et «uoffisielt», individuelt forsøk på å prøve å reparere det stadig mer krakelerende kinesisk-amerikanske forholdet. Han representerte ikke den nåværende amerikanske administrasjonen.
Der er poenget. Alle som er involvert i geopolitikk er klar over den legendariske Kissinger-formuleringen: Å være USAs fiende er farlig, å være USAs venn er fatalt. Historien bugner av eksempler, fra Japan og Sør-Korea til Tyskland, Frankrike og Ukraina.
Som ganske mange kinesiske forskere privat hevdet, hvis fornuften skal respekteres, og «med for visdommen til denne 100 år diplomaten», bør Xi og politbyrået forholdet mellom Kina USA slik det er, «frosset».
Tross alt, resonnerer de, er det farlig å være USAs fiende, men håndterbart for en suveren sivilisasjonsstat som Kina. Så Beijing bør beholde «den ærefulle og mindre farlige statusen» som en amerikansk fiende.
Verden gjennom Washingtons øyne
Det som egentlig foregår i bakrommene til den nåværende amerikanske administrasjonen ble ikke gjenspeilt av Kissingers høyprofilerte fredsinitiativ, men av en ekstremt stridbar Edward Luttwak.
Luttwak, 80, er kanskje ikke så synlig innflytelsesrik som Kissinger, men som en bak kulissene har gitt råd til Pentagon over hele spekteret i over fem tiår. Boken hans om strategien for det bysantinske imperiet, for eksempel som bygger styrke på italienske og britiske kilder, er en klassiker.
Luttwak, en mester i bedrag, avslører dyrebare gullkorn når det gjelder kontekstualisering av gjeldende Washington-grep. Det starter med påstanden hans om at USA – representert ved Biden-kombinasjonen – ønsker å gjøre en avtale med Russland.
Det forklarer hvorfor CIA-sjef William Burns, faktisk en dyktig diplomat, ringte sin motpart, SVR-sjef Sergey Naryshkin (Russland utenlandsetterretning) for på en måte å rette opp «fordi du har noe annet å bekymre deg for som er mer ubegrenset».
Det som er «ubegrenset», avbildet av Luttwak i en Spengler-sveip, er Xi Jinpings drivkraft for å «bli klar for krig». Og hvis det blir krig, hevder Luttwak at «selvfølgelig» ville Kina tape. Det samsvarer med den suverene vrangforestillingen til straussiske neocon psykoser innenfor Beltway. (Leo Strauss er forbildet for de krigerske neocons i USA, Beltway er ringveien rundt Washington, les maktapparatet der, o.a.)
Luttwak ser ikke ut til å ha forstått Kinas drivkraft for selvforsyning med mat: han betegner det som en trussel. Samme for Xi som bruker et «veldig farlig» konsept, «foryngelsen av det kinesiske folket»: det er «Mussolini-greier», sier Luttwak. «Det må bli en krig for å forynge Kina.»
«Foryngelse»-konseptet – faktisk bedre oversatt som «vekkelse» – har gitt gjenklang i Kina-kretser i det minste siden Qing-dynastiet i 1911. Det ble ikke laget av Xi. Kinesiske lærde påpeker at hvis du ser amerikanske tropper som ankommer Taiwan som «rådgivere», vil du sannsynligvis også forberede deg til å kjempe.
Men Luttwak er på et oppdrag: «Dette er ikke Amerika, Europa, Ukraina, Russland. Dette handler om ‘den eneste diktatoren’. Det har ikke noe med Kina å gjøre. Det er bare Xi Jinping,» insisterte han.
Og Luttwak bekrefter EUs Josep «Hage vs. Jungel» Borrell og EU-kommisjonens dominatrix Ursula von der Leyen støtter fullt ut hans visjon.
Luttwak, med bare noen ord, avslører hele spillet: «Den russiske føderasjonen, som den er ikke sterk nok til å inneholde så mye som vi ønsker».
Derfor snudde Biden-kombinasjonen for å «fryse» konflikten i Donbass og skifte tema. Tross alt, «hvis det [Kina] er trusselen, vil du ikke at Russland skal falle fra hverandre,» begrunner Luttwak.
Så mye for Kissingersk «diplomati.»
La oss erklære en «moralsk seier» og stikke av
I Russland avslører konfrontasjonen mellom Kissinger og Luttwak uttalte sprekker når imperiet står overfor en eksistensiell konflikt det aldri har vært i nærheten av før.
Den gradvise, massive U-svingen er allerede i gang – eller i det minste noe som likner en U-sving. Amerikanske hovedstrømsmedier vil være helt bak U-svingen. Og de naive massene vil følge etter. Luttwak gir allerede uttrykk for deres dypeste agenda: den virkelige krigen er mot Kina, og Kina «vil tape».
I det minste noen ikke-neocon-spillere rundt Biden-kombinasjonen – som Burns – ser ut til å ha forstått imperiets enorme strategiske tabbe med å offentlig forplikte seg til en evig krig, hybrid og annen, mot Russland på vegne av Kiev.
Dette vil i prinsippet bety at Washington ikke bare kan gå sin vei slik det gjorde i Vietnam og Afghanistan. Likevel nyter Hegemoner privilegiet å kunne gå sin vei: Tross alt er det de som utøver suverenitet, ikke deres vasaller. Europeiske vasaller vil bli liggende å råtne. Se for deg de baltiske chihuahuaene som erklærer krig mot Russland-Kina helt av seg selv.
Utgangen som allerede er bekreftet av Luttwak involverer at Washington erklærer en slags «moralsk seier» i Ukraina – som uansett allerede er kontrollert av BlackRock – og deretter flytter våpnene mot Kina.
Men selv det vil ikke være en dans på roser, fordi Kina og BRICS+ som er i ferd med å utvide seg, allerede angriper imperiet ved dets røtter: dollarhegemoni. Uten det vil USA selv måtte finansiere krigen mot Kina.
Kinesiske lærde, som off the record, utøver det årtusengamle analytiske overblikket, observerer at dette kan være den siste tabben Imperiet noen gang har gjort i sin korte historie.
Som en av dem oppsummerte det, «imperiet har snublet inn i en eksistensiell krig som derfor er den siste krigen i imperiet. Når slutten kommer, vil imperiet lyve som vanlig og erklære seier, men alle andre vil vite sannheten, spesielt vasallene.»
Og det bringer oss til den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren Zbigniew «Grand Chessboard» Brzezinskis 180-graders vending kort tid før han døde, og stiller ham på linje i dag med Kissinger, ikke Luttwak.
«The Grand Chessboard», publisert i 1997, før 9/11-epoken, argumenterte for at USA burde styre over enhver jevnaldrende konkurrent i Eurasia. Brzezinski levde ikke lenge nok til å oppleve den levende inkarnasjonen av hans ultimate mareritt: et strategisk partnerskap mellom Russland og Kina. Men allerede for sju år siden – to år etter Maidan i Kiev – forsto han i det minste at det var avgjørende å «omjustere den globale maktarkitekturen».
Ødelegge den «regelbaserte internasjonale orden»
Forskjellen den gangen sammenlignet med sju år tidligere, var at USA ifølge Brzezinski ikke var i stand til å «ta ledelsen i å omstille den globale maktarkitekturen på en slik måte at volden (…) kan holdes tilbake uten å ødelegge den globale orden.»
Det er det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina som tar ledelsen – fulgt av det globale flertallet – for å stanse og til slutt ødelegge den hegemoniske «regelbaserte internasjonale orden».
Som den uunnværlige Michael Hudson har oppsummert det, er det ultimate spørsmålet på dette glødende tidspunktet «om økonomiske gevinster og effektivitet vil avgjøre verdenshandel, mønstre og investeringer, eller om de postindustrielle USA/NATO-økonomiene vil velge å ende opp med å se ut som det raskt avfolkende og avindustrialiserende post-sovjetiske Ukraina og de baltiske statene eller England.»
Så kommer den våte drømmen om en krig mot Kina til å endre disse geopolitiske og geoøkonomiske imperativene? Gi oss en -Thukidid-pause. (Henviser til begrepet Thucydides Trap, Thukidid-fellen, ideen om at en nedadgående og en oppadgående stormakt nærmest er skjebnebestemte til å måtte føre krig, o.a.)
Den virkelige krigen er allerede i gang – men absolutt ikke en som er identifisert av Kissinger, Brzezinski og langt mindre Luttwak og diverse amerikanske neocons. Michael Hudson oppsummerer det nok en gang: når det kommer til økonomien, er USA og EU «den strategiske feilen med selvisolering fra resten av verden så massiv, så totalt, at virkningene tilsvarer en verdenskrig».
Oversatt etter originalen:
Escobar: The Neocons Want War With China
«Vindparken» Norfolk Boreas legges på is på grunn av økende kostnader
Av Red./Reg - 25. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/vindparken-norfolk-boreas-legges-pa-is-pa-grunn-av-okende-kostnader/
Den svenske energigiganten Vattenfall har kunngjort at arbeidet med en av Storbritannias største havvindanlegg er stanset. Selskapet mener det ikke er økonomisk forsvarlig å fortsette. Dette er et slag i ansiktet for den britiske regjeringens satsing på grønn energi.
Det berørte prosjektet kalles Norfolk Boreas, og som navnet antyder, skulle det anlegges utenfor kysten av Norfolk i England. Denne havvindparken skulle bli en av de største i Storbritannia.
Det statseide svenske selskapet Vattenfall inngikk opprinnelig en avtale om å levere energi til fastpris over en periode på 15 år, men nå er betingelsene i markedet forverret, uttaler selskapet.
Dyrt og krevende
Anna Borg, administrerende direktør i Vattenfall siden 2020, uttaler at «havvind er avgjørende for å gi billig, sikker og ren elektrisitet, og det er et grunnleggende element i Vattenfalls strategi for en fossilfri tilværelse». Hun forteller at «for tiden er forholdene ekstremt utfordrende for hele denne bransjen, der det er knapphet i forsyningskjeden, prisvekst og økende kapitalkostnader».
Vattenfall oppgir at produksjonskostnadene er økt med 40 % på grunn av den globale økningen av gasspriser. Det er blitt dyrere å bygge selve vindturbinene, i tillegg til at de økende kostnadene rammer alle leddene av forsyningskjeden.
Prestisjeprosjektet Norfolk Boreas hadde en kostnadsramme på flere titalls milliarder norske kroner, og var ment å forsyne halvannen million britiske husholdninger med strøm. Det er ikke bare dette prosjektet som rammes. De økte kostnadene vil legge «betydelig press på alle nye havvindprosjekter», sier Borg.
Les: Havvind er ikke bærekraftig
Et skummelt løfte
Vattenfall vant i fjor anbudet fra den britiske regjeringen om bygging av prosjektet Norfolk Boreas. Selskapet lovte å kunne levere strøm til rekordlave 37,35 britiske pund per megawattime. Anna Borg uttalte at «det er åpenbart for alle at situasjonen har endret seg dramatisk siden i fjor». Dermed må prisen «økes kraftig» for at prosjektet skal bære seg økonomisk. Utsikter til svekket lønnsomhet rammer flere tilsvarende prosjekter.
Beslutningen om å stanse prosjektet vil ifølge Vattenfall gi den et inntekststap på 5,5 milliarder svenske kroner. Selskapet understreker at de bygger sine beslutninger på lønnsomhet, og at de fremdeles har tro på at havvind vil bli avgjørende for energisikkerheten og oppnåelsen av de europeiske klimamålene.
Det er ikke bare Vattenfall som sliter med å holde løftene. Den britiske regjeringens mål om å øke havvindkapasiteten til 50 gigawatt innen 2030 står i fare. For øyeblikket ligger leveransene på totalt 14 gigawatt. To andre prosjekter i Norfolk-sonen som står i fare, er Vanguard East og Vanguard West. Disse prosjektene ventes å kunne levere 4,2 gigawatt.
Jess Ralston hos uavhengige Energy and Climate Intelligence Unit i Storbritannia påpeker at den britiske regjeringen er nødt til å tilpasse rammene for prissettingen på strøm til de rådende økonomiske forholdene. Ved å ta hensyn til de økte kostnadene vil de kanskje likevel sikre en bærekraftig vekst innenfor vindkraft.
En utrygg Ferd?
Svenske Vattenfall har også gjort innhugg i det norske havvindmarkedet. I 2022 etablerte de sammen med Seagust et felles selskap for å konkurrere om de kommende norske lisensene for utbygging av havvind, heter det fra Ferd. Seagust er et norsk havvind-selskap etablert av Ferd og Arendals Fossekompani i 2021.
Norske myndigheter har en ambisjon om å bygge ut opptil 4,5 gigawatt fra både flytende og vindfaste vindturbiner, og innen 2040 skal det etter planen tildeles områder for en havvindproduksjon på 30 000 megawatt.
Her ønsker Vattenfall å være med på leken. Helene Biström, leder av forretningsområdet vind i Vattenfall, uttaler at «Partnerskapet med Seagust gir oss en stor mulighet til å kunne levere fornybar energi til industri og forbrukere. Dette følger vår visjon om et fossilfritt samfunn i løpet av en generasjon».
Det nye selskapet kalles Seagust+Vattenfall, og ønsker å innta en ledende posisjon innen europeisk utvikling av havvind. Det nye selskapet planlegger å by på lisenser på både Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II i Nordsjøen. Søknadsfristen er 1. september i år – for prekvalifisering til begge prosjektene.
Står prosjektene i fare for å rammes av de samme problemene som man opplever i Norfolk-sonen? Heller ikke i Norge er vi immune mot internasjonale økonomiske strømninger, noe vi for alvor fikk merke med vinterens energipriser. Inflasjon, renteøkninger og problemer med forsyningskjeden kan by på de samme vanskelighetene for Vattenfall og deres konkurrenter i det norske utviklingsområdet for havvind som de allerede har erfart i det britiske.
Skrekktall for flytende havvind: – Kan koste 250 milliarder
Norges nye industrieventyr skal ifølge regjeringen være flytende havvind, en teknologi som fortsatt ikke er moden. Derfor har regjeringen bestemt seg for å subsidiere utbygging utenfor Utsira.
Ingen har så langt ønsket å gi noen anslag på hvor mye det vil koste, men bransjenettstedet Europower har nå fått tilgang til nye tall fra DNV, som skal publiseres i en rapport til høsten. Her anslår DNV hvor mye det vil koste å bygge flytende havvind i 2030. Dette skriver Nettavisen.
250 milliarder for full utbygging
Nettavisen fortsetter:
Ifølge Europower varierer anslagene på kostnadene kraftig, men det mest sannsynlige anslaget er at anlegget vil kreve en strømpris gjennom hele sin levetid på 1,50 kroner per kWh pluss moms. I verste fall kan det bli 2,11 kroner.
Området utenfor Utsira er ment å bli delt opp i tre vindparker, med en kapasitet på 500 MW hver. Europower har regnet seg fram til at hver av disse vil koste over 83 milliarder kroner.
«Regjeringen har lyst ut tre felt på Utsira Nord. Dersom alle tre feltene blir bygget ut, totalt 1500 MW, blir totalkostnaden på rundt 250 milliarder kroner», skriver Europower.
Norge skal gi milliard-støtte til ulønnsomme prosjekter – slik at enda flere ulønnsomme fabrikker kan bygges.
NHH-professor Lars Sørgard skrev nylig et oppsiktsvekkende leserinnlegg i DN nylig der han kritiserer regjeringen.
Det er Nettavisen som gjengir innlegget.
Sørgard er mest kjent som lederen av Energikommisjonen. Han er bekymret for at politikerne nå skal åpne et subsidiesluk for å bygge prosjekter som skal gjøre Norge fattigere.
Krigsdagbok del 67 – 8. til 13. juni 2023
Av Lars Birkelund - 25. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/krigsdagbok-del-67-8-til-13-juni-2023/
Dette er 67. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
8. juni
Det har i månedsvis blitt snakket om at Polen vil utnytte krigen i Ukraina til å ta tilbake områder av Ukraina som ble fratatt Polen under andre verdenskrig. Noen mener at dette er en situasjon Russland kan komme til å utnytte, at Russland vil gi både Polen, Ungarn og Romania et tilbud de neppe vil se nei til, altså å få tilbake ukrainske landområder som tidligere var deres.
DET er ikke noe Russland eller Putin vil ha noe i mot. For han skal ha sagt at det var feil å legge disse områdene under Ukraina i sin tid. I alle fall har Russland en mulighet som vestlige ledere neppe så da de provoserte fram Russlands invasjon av Ukraina.
Nå advarer «tidligere Nato-sjef» Anders Fogh Rasmussen, ifølge INyheter. Skjønt jeg er usikker på om det virkelig er en advarsel. I alle fall kan vi stå overfor en situasjon der Russland blir ‘partners in crime’ med NATO-landene Polen, Ungarn og Romania. Hva blir i så fall tilbake av NATO? Og hva blir tilbake av NATO-propagandaen om at Russland er den eneste store, stygge ulven?
9. juni
Medienes dekning av Nord Stream-saken har forandret seg langt i retning av sannheten siden de første løgnene 26. september i fjor. Nå innrømmer de i det minste at USA visste at det skulle skje. Når vil de tørre å fortelle sannheten om demningen som ble sprengt?
Seinere samme dag:
«Annalena Baerbock (…) fremmer krigsindustriens og den globale finanskapitalens interesser etter beste evne. Det er bare det at Det globale sør ikke gidder å høre på henne» (Steigan.no).
Vestlige lederes hybris, deres kolonialistiske mentalitet, fører til at de spiller seg sjøl ut på sidelinjen i verdenssamfunnet, en etter en.
Seinere samme dag:
Noen ganger er jeg enig i hva en FRPer sier, andre ganger hva en APer eller kommunist sier.
«Din tanke er fri», heter det i en gammel sang. Men den er ikke fri hvis man alltid inntar det motsatte standpunktet av politiske motstandere, dvs at en på venstresida ikke kan være enig med noe som sies av en på høyresida eller omvendt. Da snakker vi snarere om tvangstanker.
Før trodde jeg at forskjellen mellom venstresida og høyresida nesten var som forskjellen mellom det gode og onde. Men venstresidas tilslutning til USA/NATOs kriger siden 2011 og mye annet som har skjedd siden da, har vist meg at dumskapen og ondskapen er rimelig jevnt fordelt på høyre og venstre side og at de dummeste, farligste og mest ekstreme befinner seg i det såkalte sentrum av politikken: sentrumsekstremistene i mediene og på Stortinget, fra Rødt til FRP.
USA/NATO med sine ubegrensede ressurser når det gjelder overvåking, infiltrering, ‘honningfeller’ etc har flust av metoder til å skvise ut de beste politikerne før de når til de høyeste posisjonene i Norge. Derfor gikk det samme veien med alle partiene på ‘venstresida’, i tur og orden ble de lydige lakeier for USAs militær-industrielle kompleks. Først AP, så SV og i år Rødt. Så nå er ingen av partiene på Stortinget aktuelle å stemme på for meg.
Kommentar: I Klassekampen dagen etter dette, 10. juni, finnes et innlegg av Per Velde som belyser det jeg skrev ovenfor:
«For mange år siden fortalte en mann i Tønsberg meg at han etter artium på midten av 1950-tallet var et år til sjøs. Da han gikk i land i New York, ble han tatt til side (trolig av CIA) og stilt et spørsmål: «Du gikk i fjor i klasse med XX på gymnaset i Tønsberg – kan du fortelle oss noe om han?»
Hvorfor fikk han så et slikt spørsmål? Jo, fordi XX var en kjent ungkommunist i Tønsberg, og det var det de ville vite mer om. Overvåkingen i Norge hadde altså registrert han og sendt både hans navn og hele klasselista til USA. Og nå var det altså dukket opp en fra lista som de tok fatt i!Gutten fra Tønsberg hadde selvfølgelig ingenting å fortelle – ble bare himmelropende overrasket og sjokkert. Seinere følte han mer forbannelse når han tenkte over hvordan USA fikk lov å grave i enkeltpersoners liv i Norge.
Arbeiderpartiets grisete historie som lakei for USA blir bare verre og verre jo mer som graves fram. Og ingen kan vel påstå at partiet på noen som helst måte er mindre lakei i dag».
Seinere samme dag:
I en artikkel fra 2020 forteller Forsvarets Tormod Heier om hvordan USA/NATO har takket nei til fred også tidligere. Det gjør at det er lettere å se at de provoserte fram krigen i Ukraina OG at det nesten bare er NATO-land som ønsker å fortsette krigen.
«Skandinaviske land eksporterer militærmakt som aldri før. Fra å være blant de to mest skeptiske NATO-medlemmene under den kalde krigen, har Norge og Danmark gått i front når det gjelder bidrag til utenlandsoperasjoner på 1990- og 2000-tallet. Likeledes har svenske styrker, som under den kalde krigen holdt seg unna NATO, vært dypt involvert i vestlig koallisjonskrigføring; dels gjennom NATOs Partnerskap for fred-program på begynnelsen av 1990-tallet, og dels gjennom Alliansens operasjoner i Bosnia, Kosovo, Afghanistan, Irak og Libya. Siden Gulfkrigen i 1991 har dermed de skandinaviske landenes utenriks- og sikkerhetspolitikk vært preget av nesten 30 års sammenhengende krigføring. Hvordan kan vi forstå denne formen for militæraktivisme? (…)
I så vel Afghanistan (2001–2002) som i Irak (2003) og Libya (2011) fikk den amerikanske koalisjonsledelsen tilbud om våpenhvile og forhandlinger i krigenes innledende fase (…) tilbudene som amerikanske myndigheter fikk om forhandlinger ble avslått; massive luftangrep mot motpartens lederskap og samfunnskritisk infrastruktur ble gjennomført; og statenes politiske styringsevne kollapset, mens nye og mer lydhøre regimer ble innsatt».
10. juni
Erdogan kjøper ikke Stoltenberg, Huitfeldt, Skeie og Borchgrevinks løgn om at Russland sprengte demningen, og ønsker en uavhengig internasjonal granskning av saken. Det vil ikke Ukraina ha, noe som forteller mye.
Seinere samme dag:
Norske medier vil ha oss til å tro at Ukraina, ved det vestlig-innsatte marionettregimet, kan vinne krigen ved å sende stadig flere og tyngre våpen til dem. Det er krigspropaganda, noe man må ha i bakhodet når man bruker norske medier, fra NRK til Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen.
Hva som er sant/usant om krigen vet vi i virkeligheten lite om. Men jeg kan ikke tenke meg at Ukraina kan vinne krigen ‘kun’ ved å sende våpen dit. Først hvis NATO-land begynner å sende (flere) soldater, jagerflygere etc vil det være en teoretisk mulighet. Jeg understreker teoretisk. For i så fall vil også land som Kina, India og Iran komme sterkere inn på Russlands side.
Hvis det finnes oppegående folk blant beslutningstagerne i USA/NATO vet de dette. Men de vil ikke at folk flest skal vite det. Og vil de ta hensyn til at de vet det? Det er et annet spørsmål, for krigen er også Vestens, dvs kolonimaktenes, siste sjanse til å beholde et verdenshegemoni som de taper mer og mer av. Kina har antagelig allerede mer innflytelse på verdenssamfunnet enn USA. Og det er en mer positiv form for innflytelse, noe som kanskje er den viktigste årsaken til at Kina vinner fram. For USA bruker bomber der Kina bygger broer, både i direkte og indirekte forstand.
Seinere samme dag:
«Gravejournalistikk» ala Klassekampen i 2023 går ut på å mistenkeliggjøre folk som vil ha fred (se bildet).
13. juni
«Taliban er i Norge for å delta på en fredskonferanse. – Vi har invitert tre personer fra embetsverket i Kabul til å delta på årets Oslo Forum. De er ikke fra den politiske ledelsen i Taliban. Det skriver utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) til NRK».
Norge skal igjen megle ‘fred’, men sjølsagt ikke mellom Russland og Ukraina. For det får ikke regjeringen Støre lov til av USA. Men Norge får altså lov til å megle ‘fred’ i Afghanistan, så her lukter det ugler i mosen. Jeg tror Huitfeldts ‘fredsmegling’ går ut på å få med seg Taliban på krig mot Russland.
Seinere samme dag:
«Hvem ødela den ukrainske demningen», spurte NRKs Sverre Tom Radøy på Dagsnytt 18 i dag. En av ekspertene NRK hadde innkalt sa at det er for tidlig å si. Men Jens Stoltenberg og Anniken Huitfeldt påsto at de visste at det var Russland allerede noen timer etter hendelsen 6. juni. Det viser hvor russofobe norske politikere er og dermed hvor farlige de er. NRKs Kari Skeie og Aage Borchgrevink fra Den Norske Helsingforskomite er like russofobe/farlige, da de sa det samme.
Husk i alle fall dette etter hvert som saken utvikler seg (kanskje på samme måte som utviklingen i Nord Stream-saken, der knapt noen lenger tør å hevde at det var Russland).
Ve dere at Telenor har sperret tilgang til alle lenkene der legger ut?
Jeg får bekjed om at jeg er iferd med å gå inn på en utrygg nesttside uansett hva jeg klikker på.
Dere burde kabkje ta det opp med Telenor?