Nyhetsbrev steigan.no 25.04.2024
Fornybar Norge er kraftspekulantenes sugerør i statskassa
Vindkraftanleggene produserer langt mindre energi enn de lovte
Vestlige sanksjoner vil trolig gi flere fordeler enn ulemper for Russland
Lokalsykehusene må ikke svekkes
Fornybar Norge er kraftspekulantenes sugerør i statskassa
Av Pål Steigan - 25. april 2024
https://steigan.no/2024/04/fornybar-norge-er-kraftspekulantenes-sugeror-i-statskassa/
Organisasjonen Fornybar Norge inviteres i alle medier for å formidle sitt budskap om at det må bygges MYE mer «fornybar kraft» i Norge. De framstår som om de er seriøst opptatt av innbyggernes framtidige kraftbehov. Men i virkeligheten er de en lobbyorganisasjon som på vegne av sine medlemmer i bransjen jobber for å skaffe dem flest mulig konsesjoner, raskest mulig og med størst mulige subsidier. Bransjens medlemskontingent til Fornybar Norge går med til å sikre fete lønninger til tidligere politikere som Åslaug Haga (tidligere Sp) og Thor Egil Braadland (tidligere SV).
På nettsidene deres kan du lese om deres «opprydding» i angivelige myter og usannheter:
Det finnes mange fortellinger om vindkraft og det norske strømmarkedet som ikke er sanne. Det handler blant annet om Acer, mikroplast, arealer og ustabil kraft.
Forretningsmodellen er flest mulig konsesjoner, raskest mulig og med størst mulige subsidier
Organisasjonen har i april 2024: 434 medlemsbedrifter.
I medlemsregisteret er det riktignok oppført 960 treff.
Medlemsbedriftene betaler kontingent i forhold til blant antall ansatte og omsetning.
I 2022 hadde organisasjonen 87,7 millioner i omsetning, hvorav det meste var kontingenter. Ifølge Proff.no var lederlønna 2,3 millioner. Det var antakelig Åsøaug Hagas forgjenger, men det er ingen grunn til å tro at hun har noe mindre eller at eks-SVeren Braadland, som vi sist registrerte da han gikk aktivt inn for bombing av Libya, er så langt unna dette nivået.
Det er med nadre ord lukrativt å pusje ødeleggelser av norsk natur.
For mange titalls millioner i kontingenter til lobbyistorganisasjonen forventer medlemmene tifold tilbake. Og som vi ser gjør Haga og Braadland sitt ytterste for å innfri spekulantenes våteste drømmer.
Forrådt!
Av skribent - 25. april 2024
https://steigan.no/2024/04/forradt/
Det australske folket har blitt forrådt av sin egen regjering, moralsk, juridisk, økonomisk, finansielt, militært og politisk.
Av John Lander, tidligere ansatt i australsk UD og diplomat.
Forrådt moralsk
Australias moralske status i verden har blitt forrådt av regjeringen som gir politisk og militær støtte til Israel mens de utfører slaktingen av palestinerne en gross og ødeleggelsen av deres livsmiljø. Over 30.000 mennesker har blitt drept av Israel Defense Forces (IDF), mer enn halvparten av dem kvinner og barn. Australia fortsetter å støtte Israel, til tross for at deres ledere åpent har erklært at «det er ingen uskyldige i Gaza – de er alle Hamas-terrorister, inkludert barn, babyer» og til og med ufødte. Nesten alle sykehus og medisinske fasiliteter i Gaza har blitt ødelagt eller redusert til en knapt fungerende tilstand, uten utstyr, medisiner og andre viktige forsyninger som Israel har blokkert fra innreise under sin fortsatte beleiring.
En kjerneverdi for det australske folket, troen på et «fair go» for alle, som må anses som uskyldige inntil det motsatte er bevist, har blitt forrådt av den australske regjeringen, slik Israels handlinger mot palestinerne siden 1948 (enn mindre i dag) kunne neppe beskrives som en fair go. Dette prinsippet har blitt forrådt ytterligere av regjeringens beslutning om å suspendere finansieringen til FNs hjelpe- og arbeidsbyrå for palestinske flyktninger i det nære østen (UNRWA), basert på ekstremt spinkle ubekreftede bevis levert av Israel, om at noen få useriøse personell fra UNRWA feiret Hamas-angrep 7. oktober. UNRWAs tjenester er helt avgjørende for å overleve Gazas befolkning. Tilbaketrekking av midler vil føre til mange flere dødsfall fra sår og sykdommer som kan behandles, samt underernæring og sult.
Forrådt juridisk
Den australske regjeringen har unnlatt å oppfylle sin forpliktelse i henhold til folkemordskonvensjonen om å gjøre alt som står i sin makt for å forhindre et folkemord, eller potensielt folkemord i Gaza. Jemen har forsøkt å oppfylle sin forpliktelse, slik den ser det, i henhold til folkemordskonvensjonen, ved å innføre en blokade for skipsfart til/fra Israel. En slik metode har blitt brukt av USA i mange tilfeller tidligere og til og med av Israel mot Gaza. På amerikansk anmodning har Australia sluttet seg til amerikanske/britiske angrep på territoriet til Jemen, og dermed brutt internasjonale krigslover, som gjør ethvert angrep på et annet land ulovlig, med mindre det landet utgjør en overhengende og troverdig trussel mot territoriet til landet under trussel (selvforsvar).
Den australske regjeringen har også satt Australia i juridisk fare for å bli tiltalt i Den internasjonale domstolen for medvirkning til folkemord. ICJ utstedte et midlertidig forføyning om at Israel hadde en sak å besvare, og at den umiddelbart skulle avstå fra enhver handling som kan true sivilbefolkningen i Gaza. Israel kunngjorde, selv før kjennelsen, at de ville trosse den og fortsette slaktingen. Ved å fortsette med støtten til Israel har den australske regjeringen indikert at den også misliker ICJ-dommen. Ved disse handlingene har den undergravd rettsstaten og erstattet den med jungelens lov.
Australias aksept av den rettslige posisjonen at Taiwan er en del av Kinas suverene territorium blir forrådt av dets hyppige marinemanøvrer i Kinas kystfarvann, i navnet til en form for «navigasjonsfrihet» som ikke er fastsatt under FN-konvensjonen om havloven (som USA har nektet å signere). Så lenge den juridiske statusen til Taiwan forblir en del av Kinas suverene territorium, er øvelser gjennom Taiwanstredet helt klart inntrengninger i Kinas territorium. Slike provokasjoner er et svik mot Australias interesse i et fredelig, produktivt forhold til Kina, spesielt når Kinas reaksjoner på dem blir feilfremstilt som «aggresjon».
Forrådt økonomisk
Den australske regjeringen har villig overvåket den gradvise overtakelsen av kontrollen over den australske økonomien. USA har majoritetsandeler i nøkkelselskaper i alle sektorer av økonomien, enten det er innen mineralutvinning og behandling, produksjon, matproduksjon og distribusjon og til og med i kunst/media/underholdningsindustrien.
Regjeringen har gått lenger, ved å gi USA kontroll over gruvedrift, prosessering og markedsføring av sjeldne jordmineraler, så viktig i utviklingen av høyteknologisk industri. Australia har overgitt til USA makten til å bestemme hvem som kan investere i, og hvem som kan kjøpe, australske mineraler av sjeldne jordarter.
Interessen til australske borgere i å ha en blomstrende økonomi som gir tilstrekkelig helsevesen, rimelige boliger, utdanning og miljø-/klimabeskyttelse har blitt forrådt ved at regjeringen har brukt mange milliarder dollar til oppkjøpet under AUKUS («sikkerhetspakten» Australia-UK-USA. ) av atomdrevet ubåtteknologi, som mest sannsynlig vil være foreldet når den blir levert. Det vil uansett bare tjene amerikanske strategiske mål i regionen.
Forrådt finansielt
Det australske banksystemet har gradvis blitt overtatt av utenlandske, hovedsakelig amerikanske, investeringsvåpen. Privatisering av folkets bank – Commonwealth Bank – sementerte ikke bare utenlandsk kontroll over banksystemet, men fratok regjeringen muligheten til å kanalisere investeringer til infrastruktur eller produktive områder av økonomien. Australske banktjenester er låst inn i det anglo-amerikanske globale finanssystemet, strukturert på amerikanske dollar og avhengig av SWIFT for internasjonale transaksjoner.
For å fullføre den økonomiske overdragelsen til utenlandske interesser, beveger den nåværende regjeringen seg for å avhende seg selv fra den siste utveien for pengepolitikk og overlate den til et ikke-valgt styre av oligarker ved en restrukturert Reserve Bank of Australia. Dette vil være knyttet til Bank for International Settlements, kjent som «sentralbankens sentralbank», kontrollert av anglo-amerikanske milliardærer, som vil hindre ethvert forsøk fra regjeringen på å stoppe strømmen av rikdom inn i lommene deres og hemme evnen. å lede kapital inn i utviklingen av realøkonomien.
Forrådt militært
Regjeringen har ledet integreringen av amerikanske og australske væpnede styrker – og integreringen av amerikansk etterretningsinnsamling og analyse i det australske etterretningsapparatet. Australia er dermed fratatt uavhengig evne til å oppfatte og vurdere betydelig internasjonal utvikling og utlede passende svar. Australske forsvarsinteresser har blitt blandet sammen med amerikanske forsvarsinteresser, selv om de i virkeligheten er veldig forskjellige.
AUKUS-pakten, en ondartet utvekst av ANZUS-traktaten, har – som den amerikanske presidentens rådgiver for asiatiske anliggender, Kurt Campbell gledet seg: «låst Australia inn i USAs forsvarspolitikk de neste førti årene». Sannheten i denne uttalelsen har blitt demonstrert i Australias ubøyelige deltakelse i USAs militære innsats i Ukraina og Midtøsten.
Den australske regjeringen har overgitt den suverene makten for å bestemme når, hvor, hvordan og mot hvem de skal gå til krig. Under Force Posture Agreement fra 2014 har den tillatt etablering og utvidelse av en rekke amerikanske militærbaser, som USA har «uhindret tilgang» til og som de har «eksklusiv kontroll» over, og dermed sikret at enhver amerikansk krig i den s.k. Indo-Stillehavsregionen vil bli utført fra Australia og vil gjøre australsk territorium til et mål, enten Australia ønsker å være involvert eller ikke.
Forrådt politisk
Regjeringens politiske svik mot nasjonen har vært bred og omfattende. En politikk med antagonisme mot Kina, som aldri har uttrykt fiendskap mot Australia, eller vist noen fiendtlighet, kompromitterer ikke bare det økonomiske forholdet til Australias viktigste handelspartner, men fremmedgjør Australia fra sine regionale naboer, som alle søker å opprettholde et vennlig samarbeid med Kina. .
Å være realistisk på vakt mot Kinas økende økonomiske, militære og politiske styrke utelukker ikke et gjensidig fordelaktig forhold til Kina. En slik forsiktighet matches ikke i håndteringen av forholdet til USA, hvis politikk i stor grad bestemmer politikken som Australia vedtar og hvis innflytelse er dypt forankret i den australske politikken.
Regjeringen har forrådt ytringsfriheten ved sin samtykke til den fortsatte fengslingen av Julian Assange, til tross for at han ikke har begått noen forbrytelse eller blitt siktet for en. Dette står i kontrast til regjeringens hykleriske rop mot Kinas domsutmåling av en kinesisk/australsk forfatter og tidligere etterretningsoffiser i Kina før han ble en australier, som formelt ble siktet og stilt for retten for lovbrudd knyttet til Kinas etterretningstjeneste (i likhet med brudd på Official Secrets Act i Australia).
Demokratiet forrådt
Australias demokrati i seg selv har blitt forrådt av sin egen regjering, siden nesten alle disse beslutningene har blitt tatt i hemmelighet, uten konsultasjon med parlamentet eller folket. Regjeringen har tatt en stadig mer autokratisk, autoritær tilnærming til å implementere disse beslutningene. Den har ikke bare gått hardt ut over det demokratiske prinsippet om at folkevalgte representanter skal ha mulighet til å debattere og avgjøre politiske spørsmål av potensielt eksistensielle konsekvenser for nasjonen, den har forrådt til og med sitt eget parti, rang-og- filen som har blitt ignorert og deres synspunkter avvist.
Originalen til denne artikkelen finnes her:
Betrayed!
Forfatteren jobbet i utenriksdepartementet og hadde en rekke diplomatiske stillinger, inkludert australsk viseambassadør i Kina, 1974-76, og ambassadør i Iran, 1985-88.
Australian Alert Service, 21. februar 2024
Vindkraftanleggene produserer langt mindre energi enn de lovte
Av red. PSt - 25. april 2024
https://steigan.no/2024/04/vindkraftanleggene-produserer-langt-mindre-energi-enn-de-lovte/
Vindkraftanleggene i Norge produserer langt mindre energi enn oppgitt i konsesjonssøknader og i NVE sine prognoser!
Dette skriver Bård S. Solem fra Motvind Norge på Facebook.
Vindkraftbransjen overdriver produksjonsprognosene for å selge seg inn til kommuner og til NVE i konsesjonsprosessen. Dette var NVE klar over allerede i 2012!
I gjennomsnitt de siste 5 årene har anleggene produsert 15% mindre kraft enn «middelproduksjonen», skriver Solem, som kan legge fram denne figuren:
Med den solide dokumentasjonen som alltid kommer fra Motvind Norge, skjønner man jo hvorfor vindkraftlobbyens organisasjon Fornybar Norge går til angrep på dem:
En bindende avtale med WHO?
Av red. PSt - 25. april 2024
https://steigan.no/2024/04/en-bindende-avtale-med-who/
Positivt for Norge?
Programmet for lørdagens WHO-arrangement 27. april i Bergen:
Dørene på Gimle kulturhus åpnes for publikum klokken 16.00, hvor vi ønsker velkommen med varm drikke og småkaker, samt utdeling av deltakerbuttons.
Selve programmet starter 16.25, med appeller og foredrag fra:
Ludwig Aigner – lege.
Erlend Bolstad Raa – høydehopper, skredderlærling og filosof.
Trond Skaftnesmo – skribent, filosof og antroposof.
Pål Steigan – skribent og redaktør.
Underveis i arrangementet blir det kulturelt innslag fra Sara Andersen og Tommy Ballestad.
Kveldens konferansier er medarrangør Annelise Ringsby.
Klokken 18.45 forflytter vi oss fire steinkast bort fra lokalet, nærmere bestemt til Vågsallmenningen, for å gjøre klart til fakkeltog gjennom Bergens gater.
Vi har kjøpt inn masse fakler, så i tillegg til mengder av plakater og store bannere bør det være nok å holde i for de fleste. Av erfaring kan vi nevne at hansker forebygger kalde fingre.
Vi tenner faklene fra 19.10 og begynner å gå når alle er klar.
Sikkerhet har høyeste prioritet når ild er involvert, så fint om alle hjelper til med å holde fakkeltoget trygt.
Mot slutten av fakkeltoget blir det holdt noen korte power-appeller, blant annet av ‘Stormens Datter’ Sara Andersen.
De reviderte WHO-tekstene er like ille som de opprinnelige
Det har sirkulert en del meldinger om at de reviderte forslagene til WHO-dokumenter har imøtekommet kritikken.
Det er dessverre ikke riktig, skriver professor Morten Walløe Tvedt i epost til steigan.no. Han peker på noen punkter:
Punkt 1) Strekpunktene er artikkel 18 i IHR og er allerede gjeldende. Graden av binding er nevneverdig endret. I gjeldende IHR 2005 artikkel 42 står det stadig: «Health measures taken pursuant to these Regulations shall be initiated and completed without delay, and applied in a transparent and non-discriminatory manner.» Landene vil formelt beholde suverenitet, MEN forpliktelsen i 42 er der stadig.
Punkt 2 I Annex 1 til IHR er det foreslått: «Each State Party shall develop, strengthen and maintain the core capacities for: […](i) risk communication, including countering misinformation and disinformation;» Pandemitraktaten artikkel 18 handler stadig om mis- and disinformation.
Altså ordlyden er kanskje litt mildere, men begge avtalene har forpliktelser til kamp mot misinformasjon.
Det er veldig viktig at trøkket mot disse avtalene holdes oppe og ikke vannes ut når ordene er litt endret, men ikke innholdet.
Mye av det som var skikkelig ille før er nå formulert rundere, men ikke mindre inngripende.
Løgn er sannhet, krig er fred
Av Knut Erik Aagaard - 25. april 2024
https://steigan.no/2024/04/logn-er-sannhet-krig-er-fred/
En pretensiøs tekst om statsfilosofi over en tankerekke.
Del 1
Dr. philos. Knut Erik Aagaard, april 2024.
Dette var i 1950 min definitive favorittbok. Den er nå proskribert, i praksis forbudt. Vi har proskriberte bøker i Norge, som Hitlers «Mein Kampf». Jeg måtte lese den på dansk rundt 1970. Vi har også proskriberte sanger, som den folkekjære «Visen om vesle Hoa» av Thorbjørn Egner.
«Dagens woke-ideologi har fått enorm innflytelse både i mediene og det politiske livet. Hvordan ble det slik, og hva er røttene til at det ble slik? Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover som i ettertid viser seg å være en tidlig analyse av denne prosessen .. Vi fant artiklene så velskrevne og interessante at vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover».
Les resten av artikkelen→https://steigan.no/2024/04/logn-er-sannhet-krig-er-fred/
Stole på Arctic Minerals?
Av Svein Lund - 25. april 2024
https://steigan.no/2024/04/stole-pa-arctic-minerals/
NRK Sápmi forteller 23.04.2024 at Arctic Minerals igjen er på offensiven for å starte gull- og kobbergruve i Biedjovággi. For 11 år siden fikk de avslag av kommunestyret i Guovdageaidnu.
Hva er det som får dem til å tro at de nå skal få tillatelse? Oppskriften er den samme som da – gulrot og pisk. Man har bare fått ferske gulrøtter og kanskje tilgang på hardere pisk.
I 2010-13 lova daværende Arctic Gold at det skulle gi lokalsamfunnet støtte til kultur, utdanning, boligbygging, barnehage osv. Da motstanden økte, økte også tilbudet, fram til kommunestyret satte foten ned. Da kom pisken fram, og selskapet klaga til staten og ba den overkjøre kommunen.
Til NRK sier Krister Söderholm i Arctic Minerals:
– Vi vet at det blir lønnsom drift. Det blir samtidig arbeidsplasser i kommunen og skatteinntekter. Vi tror det kan være en vinn-vinn situasjon for alle parter.
Alle gruveselskap vet at drifta deres vil bli lønnsom. Det visste også Fangel som starta Bidjovagge Gruber i 1968 og dreiv i fire år med underskudd før han måtte gi opp. Det visste Northern Iron som kjøpte Sydvaranger og endte med en konkurs på 3,5 milliarder kroner og Northland Resources i Pajala som på to års drift klarte å lage en konkurs på 14 milliarder. Mens det i Biedjovággi på 1970- og 80-tallet var rundt 100 arbeidsplasser, er dette i 2024 økt til 150. I mellomtida har teknisk utvikling gitt økt produktivitet. Hvorfor Arctic Minerals da går motsatt vei, er vanskelig å forklare med annet enn at jo flere arbeidsplasser man lover, jo lettere å selge prosjektet til kommunen.
Denne gangen skal det appelleres til vårt ansvar for klimaet og verdens framtid. På NRK vises det til at selskapet «har troen på at den grønne omstillingen og verdens behov for batterimetaller vil få kommunestyret og reindrifta til å si ja.» Reindrifta skal altså bli overbevist om at den ved å ofre sine områder gjør en innsats for verden, slik at den kan bli omstilt og grønn. Vi kan vel da regne med at dette også er motivet for Arctic Minerals? Skal de også ofre seg for den gode sak? Er det omsorgen for klimaet som driver dem?
Da de for 14 år siden overtok rettighetene etter Bidjovagge Gruber, kalte de seg Arctic Gold, og som navnet sa var de mest ute etter gull. Det er et metall som i første rekke går til smykker og til rein spekulasjon. Den lille delen av gullutvinninga som går til nyttig industriell produksjon, kan lett dekkes av eksisterende lager av gullbarrer rundt i bankhvelv. Det finnes ingen annen grunn til å drive gullgruver i dag enn rein profittjakt, på bekostning av natur, næringer og urfolk. Det er dette som er Arctic Gold / Minerals si hovedsatsing og motivasjon. Ved sida av gull skal de ta ut kobber. Det begrunnes nå med «det grønne skiftet», men dette var ikke engang oppfunnet i 2010 da Arctic Gold starta planlegginga.
Nå er det nye at man også skal ta ut kobolt og tellur. Her sier Arctic Minerals at «I enkelte områder har vi funnet flere tusen gram kobolt per tonn». Tusen gram høres mye ut, men det er altså en promille eller 0,1%. Og det i «enkelte områder», som man ikke sier noe om størrelsen på. Biedjovággi er kjent for å ha et svært stort utvalg av mineraler, med nesten alle grunnstoffa i det periodiske systemet. Det eneste som er nytt er at dette nå brukes som påskudd og pressmiddel for å få starte gruva. Uansett om noe av dette skulle kunne brukes til «grønt skifte», gjennom f.eks. elbiler og solpaneler, så er det ikke dette som får Arctic Minerals til å satse nå. Hva er det da?
La oss se tilbake på presentasjonen Arctic Gold hadde på folkemøte i Guovdageaidnu i 2011. Der står det i klartekst: «Arctic Golds affärsidé är att bedriva prospekteringsarbete för att hitta och påvisa kommersiellt utvinningsbara guld och basmetallfyndigheter i Norden.» Intet grønt skifte, ingenting om verdens behov for batterimetall, ingenting om å bidra til arbeidsplasser og utvikling. Rein profitt. Siden har Arctic Gold / Minerals brukt atskillige millioner på leiting og planlegging, og på forsøk på å kjøpe seg lokal støtte. Disse pengene vil nå aksjonærene ha igjen. Det kan bare gjøres på en av to måter:
1. Få i gang gruve, produsere konsentrat av kobber og gull, selge dette til et smelteverk og få godt betalt, så aksjonærene kan få tilbake sine penger med renter.
2. Drive gjennom søknadsprosessen så man får en driftskonsesjon, som da kan selges til et reelt gruveselskap.
Oppslaget på NRK og den nevnte presentasjonen fra 2011 gir begge inntrykk av at Arctic Minerals sjøl vil drive gruva i Biedjovággi. Ser vi derimot på selskapets egen nettside,
https://www.arcticminerals.se
, står det i klartekst:
«Arctic Minerals’ business model is to locate and develop mineral projects and to sell the discoveries to large mining companies».
Om vi gir Arctic Minerals tillatelse til å drive gruve i Biedjovággi vet vi altså ikke hvem som vil drive denne, det eneste vi vet sikkert er at Arctic Minerals blir det ikke.
09.04.2024 sendte Arctic Minerals ut ei pressemelding, der det står:
«Arctic Minerals AB kan meddela att det nyligen har skett en positiv politisk utveckling i Norge som Bolaget anser vara till stor hjälp för Bolagets guld-kopparprojekt Bidjovagge i Norge»-
Hva består så denne politiske utviklinga i? De viser først til at regjeringa og Sametinget på Sápmi Business Conference blei enige om en plan for utvikling av samisk næringsliv, og at næringsministeren på det grunnlaget oppfordra til å komme med forslag til næringsutvikling i samiske områder. På dette grunnlaget vil nå Arctic Minerals levere sin plan til norske myndigheter. Selskapets halmstrå for å gjøre seg til samisk næringsliv er at tidligere gruver i Biedjovággi har hatt mange samiske ansatte. Om dette vil hjelpe Arctic Minerals til å få mer velvilje i lokalsamfunnet er nok mer enn tvilsomt.
Den andre politiske utviklinga kan derimot godt komme til å hjelpe dem. Her viser man til samarbeidet mellom Norge og EU om utvinning av kritiske mineraler, og at EUs lov om slik utvinning kan bli innført i Norge. Denne loven vil gi et sterkt press på myndighetene for å gi gruvekonsesjoner, og for å overkjøre lokal motstand.
Arctic Minerals skriver:
«Bolaget tror att i det nya politiska klimatet kan en Bidjovagge-gruva återigen bli en viktig del av lokala ekonomin i Kautokeino».
Hva er det nye politiske klimaet? Det er ikke snakk om ei endring i holdningene lokalt. I befolkningen og kommunestyret er motstanden mot planene deres i dag trolig større enn noen gang. I den grad vi kan snakke om et nytt politisk klima for gruvedrift er at regjeringa med EU i ryggen nå vil tvinge gjennom gruver, vindkraft og andre naturinngrep i samiske områder. Det har vi sett ved driftskonsesjonen til Nussir, i Fosen-saka og den forestående vindkraftutbygginga for å elektrifisere Melkøya. Her kan Arctic Minerals nok ha et håp om å få regjeringa å overkjøre motstanden de igjen vil få i Guovdageaidnu. Det er nok bare om regjeringa hjelper dem med tvang og pisk at aksjonærene i Arctic Minerals kan få tilbake med de pengene de har investert med sikte på gruve i Biedjovággi. Er dette da et selskap som noen bør stole på?
Svein Lund, Guovdageaidnu
Vestlige sanksjoner vil trolig gi flere fordeler enn ulemper for Russland
Av Terje Sørensen - 25. april 2024
https://steigan.no/2024/04/vestlige-sanksjoner-vil-trolig-gi-flere-fordeler-enn-ulemper-for-russland/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Det russiske departementet for økonomisk utvikling har revidert vekstprognosen for 2024, med henvisning til innenlandsk forbruker- og investeringsetterspørsel.
«Den russiske økonomien har ikke bare tilpasset seg de nye eksterne økonomiske forholdene, men har også vist evnen til å utvikle seg bærekraftig,» uttalte etaten.
Ved å identifisere strammere sanksjoner og en global økonomisk nedgang som sentrale eksterne risikoer for landets vekst, fremhevet den også potensielle ubalanser mellom tilbud og etterspørsel, sammen med arbeidsmarkedsrelaterte problemer, som kan påvirke den russiske økonomien negativt.
Etaten forventer at inflasjonen vil synke til 5,1 % innen utgangen av året, over sentralbankens mål på 4 %, og spådde også en vekst i varehandelen på 7,7 % i reelle termer i år, opp fra 6,4 % i 2023.
I forrige uke hevet Det internasjonale pengefondet (IMF) vekstprognosen for den russiske økonomien betydelig i 2024, i påvente av en BNP-vekst på 3,2 %, som overgår flere store vestlige økonomier.
Ifølge IMF forventes Russlands økonomiske vekst å overstige USAs, Storbritannias, Frankrikes og Tysklands vekst i år.
I et intervju med den russiske journalisten Dmitrij Kiseljov uttalte lederen av Føderasjonsrådet at EUs potensielle trekk for å konfiskere russiske eiendeler ville være «uten sidestykke» og kunne «ødelegge den globale økonomien».
«Selvfølgelig ville det være helt ulovlig, og alle i Europa forstår at de ikke kan gjøre det,» uttalte tjenestemannen.
Mens tjenestemenn i flere vestlige land, spesielt USA og Storbritannia, har insistert på direkte å konfiskere russiske eiendeler, har EU vært motvillig, angivelig i frykt for russisk gjengjeldelse.
Leder av Det russiske føderasjonsrådet, Valentina Ivanovna Matvijenko, understreket at Russland har «et forberedt svar» på potensiell konfiskering. – Vi har et lovforslag klart til umiddelbar behandling som svar. Og europeerne vil tape mer enn oss. Selvfølgelig er de redde for dette, spesielt gitt at deres økonomi er på randen av kollaps.»
Hun hevdet at Washington har knust EU, både politisk og økonomisk. «I forsvar og sikkerhet pleide det å være en vasall … men nå har den rett og slett blitt knust av amerikanerne. Nå vil de kvele det enda mer… for å gjøre det enda mindre konkurransedyktig, sier hun.
Med dette i tankene foreslo Matviyenko at europeiske bedrifter burde protestere heftig mot potensielle konfiskeringer, da de ville være hovedmålene for Moskvas gjengjeldelsestiltak.
Noen medlemmer av EU har imidlertid uttrykt alvorlig bekymring for initiativet. Ungarn og Slovakia har motsatt seg ideen om å sende våpen til Ukraina, mens Malta og Luxembourg angivelig er misfornøyde med ikke å bli konsultert om planen.
Kilder:
“Russia Today” 23. april 2024 – https://www.rt.com/business/596479-russia-economic-growth-forecast/
“Russia Today, 23. april 2024 – https://www.rt.com/russia/596465-eu-lose-more-russia-seize-assets/
Voice of America: Russia’s Economy Grew in 2023, Despite War and Sanctions
Bloomberg: Russia Lifts 2024 Growth Forecast as Economy Rides Sanctions
BBC: Russia to grow faster than all advanced economies says IMF
Economy of Russia – https://en.wikipedia.org/wiki/Economy_of_Russia
Diverse»gjeldsklokker» – https://www.usdebtclock.org/world-debt-clock.html
Tekst- og illustrasjonsansvarlig:
Pensjonert advokat Terje Sørensen
Nelliker til revolusjonen
Av George Chabert - 25. april 2024
https://steigan.no/2024/04/nelliker-til-revolusjonen/
25. april 1974 kunngjorde et kommuniké fra kapteinbevegelsen for de væpnede styrkene, at diktaturet i Portugal var falt. Men i realiteten hadde regimet grunnlagt av Salazar, opphørt seks år tidligere, 1. august 1968, da Salazar fikk hjerneslag.
Et kolonialt spørsmål
Salazar-regimets politikk gikk hovedsakelig ut på å bevare koloniene. Men de oversjøiske provinsene hadde en negativ innvirkning på de offentlige utgiftene. Portugal handlet hovedsakelig med Tyskland og Frankrike og ikke lenger med sine afrikanske kolonier. Dette resulterte i at Portugal ble det fattigste landet i Europa, og innvandringen til Vest Europa var så stor at landet mistet nesten 300.000 innbyggere mellom 1960 og 1970.
Marcello Caetano, som etterfulgte Salazar som statsminister, innså tidlig at det var umulig å opprettholde koloniene. Uten å si det direkte ønsket han å forberede Angolas og Mosambiks uavhengighet. Planen var at de tidligere kolonistene skulle beholde den politiske makten, som i Sør-Afrika og i Rhodesia. Koloniene skulle bli det Caetano likte å kalle «nye Brasil». Portugal ville da kunne beholde en særstilling i Afrika. Dette skulle gjøres gradvis, samtidig som krigene fortsatte.
I 1968 ble lengden på militærtjenesten økt fra to til fire år. Rundt 1970 brukte Portugal halvparten av statsbudsjettet på kolonikrigene. Det hjalp lite. En hendelse brøt Marcello Caetanos besluttsomhet for godt. I 1972 ble det begått en massakre i Mosambik. Portugisiske soldater drepte 400 menn, kvinner og barn og satte stråhytter i brann. Da Caetano fikk høre om dette og så bilder av massakren, ble han sjokkert. To ganger ba han republikkens president, Américo Thomas, om å gå av.
I Guinea-Bissau var den militære situasjonen desperat. I 1973 var flere fly blitt skutt ned med sovjetiske missiler og tre militærleire var tapt. Noen dager før statskuppet i 1974 ble hemmelige forhandlinger om Guineas uavhengighet holdt i London. General Spínola, som ledet krigen i Guinea-Bissau, publiserte i februar 1974 boken Portugal og fremtiden. På bare noen få dager ble boken solgt i 50.000 eksemplarer. I boken argumenterte Spínola for folkeavstemninger som skulle føre til en føderalisering av koloniene, der hver skulle ha sitt eget styre. Men det var ett annet budskap som alle la merket til: Kolonikrigene kunne ikke vinnes.
Militærkuppet
Militæret var nå åpent skeptisk til kolonikrigene. Det som senere ble kjent som 25. april-revolusjonen, begynte med lønnskrav fra kapteinene. Til tross for motstridende tiltak ble kravene innfridd. Dette førte til overbevisning om at regimet var svakt og ikke kunne reddes. Snart, under påvirkning av det portugisiske kommunistpartiet, som hadde infiltrert de lavere gradene av hæren, fikk opposisjonen mot regimet en tydelig politisk dimensjon. Motstanden mot kolonikrigene var det avgjørende. 16. mars 1974 gikk kapteinene og troppene deres mot Lisboa, men lojalistiske militærstyrker arresterte en del av opprørene. Det hele ble som en generalprøve.
31. mars så Marcello Caetano på en fotballkamp mellom Sporting og Benfica. Da mikrofonene annonserte hans ankomst på stadion, ble han møtt med en enorm applaus. Bare tjuefem dager før kuppet hadde den vanlige mannen i stor grad støttet ham. Men ikke elitene og militære makthaverne.
25. april 1974 gikk alt som planlagt. Opprørene dro til Lisboa og overtok strategiske punkter i byen uten motstand. Det faktum at det etterretningspolitiet DGS, tidligere PIDE, ikke registrerte noe som helst av forberedelsene, viser tydelig hvor svakt regimet var. Kvelden før ringte etterretningssjefen til forsvarsministeren. Beskjeden var beroligende: «De kan sove trygt, herr minister».
Klokken 22:55 ble sangen «Og etter farvel» spilt på radioen. Sangen var Portugals bidrag til Eurovision dette året (Portugal kom på 14. plass, akkurat som Norge). Dette var det første signalet på kuppet. Klokken 00:25 ble sangen «Grândola, den solbrune landsbyen» spilt. Dette var det andre signalet for militærkuppet.
I løpet av få timer var det hele over, og republikkens president og statsminister ble sendt i eksil til Brasil. General António de Spínola aksepterte å lede maktovertakelsen, og det forhindret et blodbad mellom de militære som fortsatt støttet regimet, og april-kapteinene, som de senere ble kalt. Ironien var at den som ivrigst forsvarte en fortsatt tilstedeværelse for Portugal i Afrika, nå ledet en revolusjon som på noen få måneder ville avskaffe alle koloniene. «Uten de afrikanske territoriene vil landet bli redusert til et meningsløst hjørne og ende opp med en rent formell eksistens innenfor et politisk rammeverk der landets reelle uavhengighet vil være truet», skrev Spínola i Portugal og fremtiden.
Nelliker
Revolusjonen begynte som et militært opprør, ikke et folkeopprør. Ingen visste hva som ville skje. Ved Rossio i Lisboa, spurte en kvinne en soldat som gikk forbi hva alt spetakkelet var for. «Vi skal arrestere Marcello Caetano – dette er en revolusjon», svarte soldaten, og ba damen om en sigarett. Men alt hun hadde var nelliker for markeringen av 50-årsjubileet til restauranten hun jobbet i. Soldaten tok imot nelliken og stakk den i løpet på maskingeværet. Kvinnen syntes det var morsomt og begynte å dele ut nelliker til soldatene. Det var slik revolusjonen fikk navnet sitt.
«Grândola, den solbrune landsbyen, Broskapets land, Det er folket som bestemmer, Inne i deg, o by!» Lyrikken til sangen som startet militærkuppet, var et perfekt valg for å forme myten om en folkerevolusjon, der frihet og brorskap stod i fokus. Nokså uventet strømmet folket ut i Lisboas gater og ga mat og gaver til soldatene. Gleden var smittsom, og snart ble militærkuppet omdannet til en folkefest. I koloniene var situasjonen naturligvis annerledes. I januar 1974 samlet en rasende folkemengde seg rundt militærkasernen i byen Beira i Mosambik og anklaget militæret for ikke å føre krigen godt nok. Den 7. september 1974, på samme dag som avtalen som anerkjente Mosambiks rett til uavhengighet ble undertegnet, gjennomførte de portugisiske bosetterne opprør mot de portugisiske styresmaktene. Det utløste en voldsbølge som skulle prege Mosambiks avkoloniseringen. I Portugal er 25. april en av de 13 obligatoriske nasjonale helligdagene. Denne dagen feires som «Frihetens dag».
Kilder: https://snl.no/nellikrevolusjonen
Lokalsykehusene må ikke svekkes
Av Frode Bygdnes - 25. april 2024
https://steigan.no/2024/04/lokalsykehusene-ma-ikke-svekkes/
Høringsuttalelse til Helse Nord.
Helse Nord skal behandle omstilling og endring av helsetjenesten på styremøte i juni. Derfor har de satt ned 5 arbeidsgrupper og så laget et høringsdokument. Befolkninga oppfordres til å komme med høringsuttalelse via et skjema på nett. Der bes det om innspill på følgende fire punkter. 1) psykiatri og rus, 2) rehabilitering og private tjenester, 3) samordning av primær og spesialisthelsetjenesten og 4) andre innspill. Slik legges det føringer på hva en skal uttaler seg om. Men en høring for større omstilling må sees i en helhetlig sammenheng.
Høring: Tiltak for å sikre bærekraft i Helse Nord
Lokalsykehusene
Lokalsykehusene er grunnmuren for spesialisthelsetjenesten. Det er derfor helt nødvendig at lokalsykehusene ikke svekkes når det nå arbeides for å få en bærekraftig helsetjeneste. Omstilling og endring i spesialisthelsetjenesten må styrke lokalsykehusenes funksjon for framtida. Det er 100 års erfaring med værforhold og avstander i dette langstrakte landet som har plassert lokalsykehusene der de er. Så står de for 80 til 90 % av ferdigbehandlinga i spesialisthelsetjenesten. Denne omfattende behandlinga avlaster de store spesialistsykehusene. Bygges lokalsykehusene i Midt-Hålogaland ned så vil ventelistene øke med flere fristbrudd og føre til større problemer ved sykehusene i Tromsø og Bodø.
Fagmiljøet i lokalsykehusene kommer også primærhelsetjenesten til gode. Et hvert fag er avhengig av et miljø med breddekompetanse. Vi må derfor ikke redusere funksjoner eller bygge ned sykehusene ute i distriktet. De må ha fullverdige og døgnkontinuerlig akutt-, føde- og psykiatri-tilbud for å være vår sikkerhet.
Lokalsykehusene i Harstad, Narvik, Vesterålen og Lofoten dekker den tettest befolkede region i landsdelen. Disse sykehusene har vært dyktige til å sende de mest kompliserte skader og sykdommer videre til behandling ved de regionale sykehusene. Slik har de både avlastet og vært portvoktere for sykehusene i Bodø og Tromsø. Universitetssykehuset i Tromsø må styrkes på annen måte enn å hente ressurser og funksjoner fra lokalsykehusene.
Personellsituasjonen
Omstillingsbehovet begrunnes med mangel på helsepersonell. Vi blir flere eldre som trenger helsetjenester, samtidig som færre unge vil inn i omsorgsyrkene. Dette løses ikke med å sentralisere tjenestene. Det kan tvert om forverre situasjonen. Lokalsykehusene har ikke store rekrutteringsproblemer. Myndighetene og Helse Nord kan ikke regne med at fagfolk uten videre vil flytte på seg og sin familie. Særlig de kvinnelige arbeidstakerne vil bli igjen der ektefellen arbeider. Fjerner en behandlingstilbud ved lokalsykehusene, risikerer vi å miste de fagfolkene som i dag behandler de fleste pasientene.
Personellproblemet oppstår fordi dagens personell søker seg bort til andre yrker eller til private klinikker. Budsjettnedskjæringene har forverra arbeidsforholdene slik at en mister erfarne fagfolk. Det som fungerer i distriktene må en verne om.
Arbeidsforhold som underbemanning og stress oppgis som hovedgrunn fra de som forlater helsevesenet, men lave lønninger i det offentlige svekker også rekruteringa. Sykehusene sliter med renommé som gjør at ungdommer ikke søker seg til utdanning innen helsefagene.
Sykehusene må satse på fast ansatte fagfolk fremfor å leie inn vikarer. Det er kortsiktig og mindre klokt å bruke penger på vikarbyrå framfor å sørge for akseptable arbeidsforhold for egne ansatte. På sikt vil det for befolkninga både være bedre, tryggere og billigere at sykehusene har egne fagfolk enn at tjenestene privatiseres.
Privatisering
Det er heller ikke fornuftig av Helse Nord å sette pasientene bort til private klinikker. Disse fremstilles gjerne som et supplement for å ta unna ventelistene. Men de tar ført og fremst de best betalte oppgavene, og det offentlige helsevesenet sitter igjen med risikoen og reparasjoner om noe går galt. Sykehusene blir da behandlingssted bare for de kostbare og kompliserte sykdommene og for de av befolkninga som har dårlig økonomi. Vi må ikke bygge opp et system der regninga går til de offentlige sykehusene mens profitten går til de private klinikkene.
Vi har heller ikke nok fagfolk til å ha to parallelle helsetjenester. Helse Nord må verne om et allsidig og trykt offentlig helsevesen.
Bygg ned administrasjonen
Helse Nord bygger opp en stor stab innen helseforetaket. Denne staben er gjerne rekruttert fra helsepersonell. Vi har fått et urimelig forhold mellom antall i staben satt opp mot antall senger, sykepleiere og leger. Bedre blir det heller ikke at staben lønnes urimelig med store honorarer og gode avtaler som reise, bo og andre tillegg. Det er urimelig å ha et styre der medlemmene ikke bor i regionen, men pendler fra Sør-Norge. En slik organisering må Helse Nord se på før en begynner å flytte fagfolk fra lokalsykehusene til de store byene. Honorarene til helseadministrasjonen er unødig og urimelig i forhold til da fylkespolitikerne styrte. Helse Nord bør se på foretaksmodellen og vi må kreve at styringa av sykehusene er et politisk ansvar for folkevalgte.
Investeringsbehov
Sykehusene bør vedlikeholdes, moderniseres og følge de tekniske nyvinningene som til enhver tid er å få tak i. Da må disse behovene dekkes over statsbudsjettet og ikke være avhengig av at sykehusene skal gå med overskudd. Helsetjeneste er ikke for å skape overskudd og profitt. Det primære formålet er å hjelpe syke og gi den tryggheta befolkninga trenger. Dette for at vi skal beholde bosettinga i landsdelen slik at folk skal kunne fungere og produsere av vår allsidige og mangfoldige naturressurser. Da må distriktene være sikre på å få like helsetilbud og samme trygghet som resten av landet. De innvesteringene som gjøres i spesialisthelsetjenesten er nødvendig infrastruktur som må betales over skatteseddelen og ikke over drift av sykehusene.
Det er også grunn til å reagere på at helseforetakene ikke har samme retningslinjer som kommunebudsjettene. Det vil være viktig at spesialisthelsetjenesten får samme finansieringsordninger og budsjettkrav som primærhelsetjenesten og kommunene har. Stykkprissystemet egner seg ikke i vår landsdel. Vi må bort fra stykkprisfinansiering som ikke harmonerer med kommunenes rammefinansiering.
Innvestering i nytt utstyr må gjøres over statsbudsjettet, ikke innsamlingsaksjoner og gaver. Kronerulling for operasjonsrobot er uttrykk for at myndighetene ikke følger opp behovene ute i sykehusene. Slike innsamlingsaksjoner er også kapitaloverføring fra primærhelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten. Samtidig veit vi at vi får mest helse igjen ved forebyggende arbeid som kommunene skal drive.
Forutsetning for å kunne investere må være behovene. Det er politikerne som har skapt de økonomiske problemene med underbudsjettering.
Samarbeid med primærhelsetjenesten
For å få en helhetlig og god helsetjeneste, må det samarbeid til mellom primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjenesten. Mange utskrivningsklare pasienter opptar sengeplasser på sykehusene fordi kommunene ikke er klare til å ta imot dem. For å få overføring av pasienter til å fungere bedre, må en ha lokal ledelse på lokalsykehusene. Klinikkmodellen med fjernstyring av lokalsykehusene, vanskeliggjør samarbeidet.
Andre ganger får kommunene pasientene utskrevet for fort slik at de blir svingdørspasienter. Det er behov for at spesialisthelsetjenesten bistår primærhelsetjenesten med kompetanse framfor å kreve at kommunene skaffer seg større spesialistkompetanse.
Helseforetakene må være forsiktige med å overføre infrastruktur og funksjoner fra sykehusene til kommunene før en har fått en mer helhetlig og samordna helsepolitikk i landet. Begrepet å sentralisere det en må og desentralisere det en kan, gjelder ikke bare forholdet mellom lokalsykehus og regionalsykehus, men også mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Psykiatri
Av ulike grunner konstaterer vi at psykiske problemer øker i antall, særlig for de unge. Dette må tas alvorlig. Det er helt nødvendig å satse på nybygg ved Åsgård sykehus i Tromsø. Vi støtter nybygg og styrking av behandlingstilbudet for de sterkt rammede tilfellene. Denne styrkinga må derimot ikke gå ut over førstelinjetjenesten for psykiatrien. Innsatsen nært pasienten kan hindre utvikling til mer alvorlig sykdom. Vi kan ikke akseptere at Silsand og Stokmarknes, samt de andre behandlingsstedene i distriktene, mister døgnbehandling. Denne sykdommen tilpasser seg ikke arbeidstida på et legekontor.
Å flytte senger fra Storslett, Storsteinnes, Silsand og Stokmarknes vil bare medføre svekka førstelinjetjeneste og kan dermed føre til forverring av sykdommen hos pasienten, overbelastning på hjelpeapparatet og lengre køer på de stedene som opprettholder døgnkontinuerlig behandlingstilbud. Det rammer alle pasientene.
Behovet for psykiatritjenester bør ikke bli en isolert sak i Helse Nord. Da sykdomstilfellene berører hele lokalsamfunn, og alle nødetatene, er dette først og fremst en politisk debatt som må tas av folkevalgte fora.
Bærekraftig helsetjeneste
For å oppnå en sterk og framtidsrettet helsetjeneste må en starte på nasjonalt nivå, ikke med lokalsykehusene. Første tiltak må være at Stortinget former en helhetlig helsetjeneste. Bl.a. bør folkevalgte diskutere offentlig og privat virksomhet. Det er både kortsiktig og lite bærekraftig å begrense løsningene til sentralisering.