Nyhetsbrev steigan.no 25.03.2024
Eksplosive tyske Corona-protokoller
Kostrådenes bakteppe er sensur og inhabil forskning
Bør vi slutte å snakke om «long covid»?
SSB vil ha mer blod, svette og tårer
Øvelsen Nordic Response gjorde skade for mange millioner
500 år med vestlig dominans: Går det mot slutten og hva kommer etterpå?
Hva USA kan skylde verden for Covid-19
25 år siden NATOs angrepskrig mot Jugoslavia
Eksplosive tyske Corona-protokoller
Av red. PSt - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/eksplosive-tyske-corona-protokoller/
Protokollene til kriseteamet til Robert Koch Institute (RKI), som bladet Multipolar har lagt ut, blir nå gjort tilgjengelig for alle. De viser at alle lockdowntiltak og rettsavgjørelser om dem – i motsetning til det som tidligere er hevdet, ikke var basert på en faglig vurdering fra instituttet, men kom etter politiske instrukser fra en ekstern aktør – hvis navn er svertet ut i protokollen.
Avsløringene er så sterke at de til og med har sprengt lydmuren i hovedstrømsmediene. ZDF, Zweites Deutsches Fernsehen, skriver:
Dokumentene om koronapandemien kan ha politisk eksplosiv kraft.
17. mars 2020 oppgraderte RKI risikovurderingen for tyskernes helse fra «moderat» til «høy». En dag tidligere bemerket dokumentene at den nye risikovurderingen var utarbeidet og nå skulle «skaleres opp». «Risikovurderingen vil bli publisert så snart (personens navn revidert) gir signal.» RKI gjør nøkkelaktøren ugjenkjennelig.
«Multipolar» trekker konklusjonen fra denne redaksjonen at det ikke var RKI som gjorde risikovurderingen, men en ekstern person: «Innstrammingen av risikovurderingen fra «moderat» til «høy» – grunnlaget for alle nedstengningstiltak og domstol kjennelser – ble stiftet, ellers tidligere antatt, ikke basert på en teknisk vurdering fra RKI, men etter politiske instrukser fra en ekstern aktør».
Multipolar beskriver hvordan de måtte bruke advkater og mye arbeid for å trenge gjennom muren av hemmelighold og sensur. Men til slutt fikk de et gjennombrudd og kunne presentere 1000 sider med protokoller som til nå har vært hemmelige.
Av de tingene som kommer fram i protokollene er:
Da den andre nedstengningen startet 16. desember, bemerket RKI med hensyn til den internasjonale håndteringen av Covid-19: «Lockdowns har noen ganger mer alvorlige konsekvenser enn Covid i seg selv». RKI refererte til lockdown-tiltak i Afrika.
Maskekrav – FFP2 gir bare mening for spesialistpersonell
I et møte 30. oktober 2020 diskuterte RKI bruken av FFP2-masker.
FFP2-masker er et arbeidssikkerhetstiltak.Hvis folk ikke er opplært/kvalifisert personell, har FFP2-masker ingen merverdi dersom de ikke er montert og brukt riktig.
RKI Corona-protokoll fra 30. oktober 2020Kriseteamet gjør det klart: «… det er ingen bevis for bruk av FFP2-masker utenfor arbeidssikkerheten; dette kan også gjøres tilgjengelig for allmennheten.»
Imidlertid visste ikke publikum noe om det. Vinteren 2020 var det enda strengere maskekrav, og FFP2-masken ble også obligatorisk i forskjellige føderale stater.
Global politisk styring
Det var altså ikke helsefaglig ekspertise som gikk i spissen for de strenge koronatiltakene i Tyskland heller. Kravet kom utenfra, fra politisk hold. Men siden kravene fra politisk hold var de samme over hele verden, må politikerne ha fått dem fra noe sted. Sjøl om man kan ha sine klare mistanker, gjenstår det et arbeid for å avdekke disse kommandolinjene. Multipolar har begynt bra.
Koronatiltakene har kostet verdens befolkning titusentall milliarder dollar og har ført til at hundrevis av barn og unge har fått mye av sin skolegang ødelagt. De har også ødelagt milioner av bedrifter og ført til unødige dødsfall, voldsom økning i sult og tap av økonomiske muligheter for hundrevis av millioner mennesker.
De som tjente på alt dette var den farmasøytiske industrien og finanskapitalen som fikk enorme fortjenester og et endra sterkere nakketak på samfunnet.
Kostrådenes bakteppe er sensur og inhabil forskning
Av Julia Schreiner Benito - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/kostradenes-bakteppe-er-sensur-og-inhabil-forskning/
Som om ikke rådet om å spise mer margarin og mindre smør er ille nok. Men mer bør vi vel ikke forvente når forskningen er inhabil og hemmelighold og sensur råder.
Kostråd: For to dager siden kom de nye kostrådene: mer korn, mindre kjøtt, mer margarin, mindre smør… Det er mye bra med kostrådene, men de er for mennesket som ikke finnes: gjennomsnittsmennesket!
Tilliten til dem svekkes ettersom befolkningen søker kunnskap bredere utifra eget individ. Mange erfarer også at helsen blir bedre ved å gjøre grep som strider mot kostrådene. Avsløringer om inhabile forskere og dårlige metoder hjelper heller ikke på tilliten.
Sviktende vitenskapelig grunn
Prosessen mot rådene har skjedd på sviktende vitenskapelig grunn. Nye, nordiske kostråd (NNR2023) danner grunnlaget for utkastet til våre nye kostråd. For eksempel er det sådd tvil ved hvordan NNR-komiteen har «oversatt» kunnskap til kostråd.
Simon Dankel, Elling Bere, Siv Hilde Berg og og Marit Kolby i Tidsskrift for Den norske legeforening:
«Vi mener at i praksis har komiteen kunnet inkludere, forkaste og tolke evidens etter eget forgodtbefinnende og formulere råd gjennom en prosess som ikke kan reproduseres».
Videre: “Sterke anbefalinger har blitt gitt på svakt evidensgrunnlag for enkelte matvarer som rødt kjøtt, mens egne anbefalinger for ultraprosessert kosthold ikke er gitt.”
Marit Kolby om mettet fett: – Vi har ikke forstått den biologiske mekanismen.
Video med lege Stig Bruset: – Hjernen trenger kolesterol, særlig viktig for å forebygge demens.
Professor Simon Nitter Dankel i Hemalipodden: – Nye kostråd uten evidens.
Sensur
Flere andre fagfolk har kritisert NNR-komiteen for manglende metodisk forankring og transparens, men kritisk journalistikk fra våre store mediehus har uteblitt. I stedet gjengir de direktoratets nye kostråd ukritisk.
Faktisk kom en av komitémedlemmene – Helle Margrete Meltzer – med en slags innrømmelse, gjengitt 18.3. i Nationen:
«Men, jeg er enig i at den aller siste skrittet der, den har vi ikke vært åpne … Vi hadde fryktelig dårlig tid på slutten fordi pengebeholdningen tok slutt, men om det er god nok unnskyldning for ikke å bruke en metodisk tilnærming, mere transparent, som ville ha tatt mye mere tid».
Etter at avisa Nationen gjenga Meltzers uttalelse, ble den trukket og Nationen bragte ikke saken videre.
Paneldebatten under IDF-dagen 8. 2. der uttalelsen fant sted er blitt redigert, og opptaket er fjernet. Kritikk skal vi altså ikke ha noe av.
Kostrådene skal på høring til 20. mai. Det er en tid for kritisk, åpen debatt! Dessuten for at myndighetene anbefaler oss å spise det vi selv kan produsere!
Vi mener at i praksis har komiteen kunnet inkludere, forkaste og tolke evidens etter eget forgodtbefinnende og formulere råd gjennom en prosess som ikke kan reproduseres.
Dankel, Bere, Berg og Kolby i Tidsskrift for Den norske legeforening 27.11. 2023.
Referanser
Bere ET. De nye nordiske kostrådene lider av nutrisjonisme. Forskersonen 13.7.2023.
Morgenbladet. Ernæringsforsker: Kostrådene er på kollisjonskurs med kroppen.
Morgenbladet. – Matvareindustrien har ødelagt isen vår.
Bere E, Dankel SN. Ja, hva kreves egentlig av kunnskap før man gir kostholdsråd? Tidsskrift for Den norske legeforening.
Kolby M. Mer redelighet i diskusjonen om ultraprosessert mat etterlyses. Tidsskrift for Den norske legeforening.
Mer om ernæring fra Hemali
Kolesterolet var skyhøyt, men Jon-Magnus ble ikke redd. For han visste grunnen.
Lege: – Lavt kolesterol forverrer Covid-19 og andre virussykdommer.
Professor: – Mettet fett er ikke farlig
Denne artikkelen ble publisert av hemali.
Bør vi slutte å snakke om «long covid»?
Av leserinnlegg - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/bor-vi-slutte-a-snakke-om-long-covid/
Vi har fått kritikk for vår artikkel om «long covid»:
Sindre Rudshaug, Fredrikstad, skriver i en kommentar blant annet:
Jeg viser til artikkel 21.03, Studie: “slutt å snakke om «long covid»”
Det er trist at steigan.no, som normalt problematiserer alt som kan gagne staten og alt som lukter av svindel, korrupsjon, dårlige ideer og dårlige studier, ikke problematiserer den eneste studien som fastslår at Long Covid ikke er unikt.
Og da mener jeg ikke unikt i målestokk, men unikt/spesifikt ved at symptomene i etterkant er unike for akkurat corona-viruset og at det må forskes på akkurat hva det er som utløser symptomer eller utløser forverring av symptomene, etter at man har blitt frisk igjen.
Er det ukjent for steigan.no at ulike virus, bakterier og parasitter fører til ulike syndromer som blir navngitt? Hvorfor er det «misvisende og skadelig» å navngi symptomene etter vaksine og covid-virus? Ofte er de sammenfallende.
Vi med syndromet har dannet mange grupper som forsker på det via anekdoter. Vi presenterer våre symptomer, tilfriskning og reaktivering av symptomer. Slik kan vi selv komme nærmere løsninger for hvordan vi skal leve videre med syndromet eller bli friske.
Jeg har akkurat blitt relativt frisk fra LC etter to år, begynte å jogge igjen, og så fikk jeg en kraftig symptomforverring, svært likt mange andre som har Long Covid. Nå vet jeg mer og det er ikke takket være helsevesenet som stort sett ser på Long Covid som en mental utfordring.
Det er så veldig mye vi ikke vet om viruset og ettervirkningene. Det vi som har Long Covid opplever er at ettervirkningene kan likne på ettervirkninger etter malaria og herpes, fordi viruset på en måte reaktiveres med symptomforverring etter for hard trening, som kan være en gåtur, ved inntak av sukker og alkohol og andre dagligdagse ting de fleste gjør.
Vi som har Long Covid vet svært godt hvilke unike symptomer vi har fått etter viruset eller vaksinen, men vi vet ikke alle hvordan vi skal bli friske. Vi trenger mer kunnskap om Long Covid, ikke latterliggjøring ved å få fastslått at Long Covid er «misvisende og skadelig».
Presisering
Vi takker for kritikken og noterer oss den.
Nå har det aldri vært vår intensjon å verken latterliggjøre folk som har ettervirkninger av covid eller å benekte disse plagene.
Vi viste til en stor studie fra Australia viser at det ikke finnes noe «long covid» i den forstand at ettervirkningene ikke skiller seg fra andre virussjukdommer og forskerne sier at det er på tide å skrote begrepet.
Vi siterte Dagbladet som skriver:
Forskere i Australia har gjennomført en studie hvor de ville finne ut av forskjellen på seinfølger etter henholdsvis corona og «vanlig» influensa.
Resultatet får medisinverdenen til å måpe: sannsynligvis ingen.
Hovedforskeren bak studien, John Gerrard, har en teori om at grunnen til at «long covid» i flere tilfeller har virket så ille, er at veldig mange var syke i løpet av kort tid.
– Vi mener at det er på tide å slutte å bruke begrepet «long covid». Da antyder man, feilaktig, at det er unike og langvarige symptomer assosiert med dette viruset. Terminologien kan skape unødvendig frykt, sier Gerrard i rapporten.
– Men jeg vil gjøre det klart at symptomene som enkelte pasienter har beskrevet etter covid, er ekte. Det vi mener, er at forekomsten av disse symptomene ikke er større for corona enn det er for andre luftveisvirus. Derfor er begrepet misvisende og skadelig, fortsetter han.
Avisa The Guardian har omtalt studien og skriver:
Altså: symptomene er ekte, lidelsene er virkelige, men forskerne har ikke klart å dokumentere at de er større for corona enn for andre luftveisvirus.
Vi utelukker naturligvis ikke at seinere forskning vil kunne komme til et annet resultat, men slik er i alle fall status i dag.
Red.
Don Quijote rir igjen
Av leserinnlegg - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/don-quijote-rir-igjen/
Av Trond Johan Hübertz, leserinnlegg.
Don Quijote er en av verdens mest leste romaner som ble skrevet av spanjolen Miguel de Cervantes og utgitt på begynnelsen av 1600 tallet. Don Quijote var en fattig adelsmann som hadde forlest seg på bøker så intenst at han opplevde at der lå sannheten i det middelalderske edle ridderskap. Dermed mistet han etterhvert evnen til å se forskjell på sant og usant og fantasiene vokste til luftige, flyvende høyder.
En dag bestemmer han seg for i god ridderånd å gi seg ut i verden for å hjelpe de fattige, hevne de forrådte og skape rettferdighet. Han setter seg på sin skrøpelige hest, Rosinante og med seg rir Sancho Panza som hans våpendrager. Sancho var en liten og rund, enkel og jordnær karakter og fikk bare et esel å ri på – og ut i verden bar det.
Etter hvert som de red kom det til syne tretti førti vindmøller på en slette foran dem. Don Quijote utbrøt – Lykken er med oss kjære Sancho – der borte er det mange kjemper. Jeg skal nedkjempe dem og med byttet skal jeg grunnlegge vår kommende rikdom. Legg merke til at det er for himmelen en behagelig krig jeg fører fordi jeg vil befri jorden for disse onde slekter! Han senker lansen og angriper en av vindmøllene, lansen blir hengende fast i et av vindmøllebladene. Han følger med opp og blir kastet ut i en bue og lander forslått på bakken. Det hele skjer mens Sancho Panza som den jordnære realisten han er, forteller han at det er ikke noen monstre, bare vanlige vindmøller.
Sancho Panza plukker han opp og de fortsetter sin reise. Over alt hvor de kommer griper Don Quijote til handling i det godes hensikt, men det skjer feilbedømninger med forvirring og negative konsekvenser til følge.
De mange tolkninger som har blitt gjort i ettertid ser romanen som en parodi på forholdene under renessansen. Tidlig på 1600 tallet hadde trykkerikunsten blitt ganske effektiv. Bøker ble viktige og dermed også innholdet – ofte med manipulerende «sannheter» – spredd til de mange med de trykte ord.
Nå mer enn 400 år senere skjer det samme dramaet igjen. Men nå har de edle riddere ikledd seg pengemaktens språk og med vindmøller skal energimangelen bekjempes. Menneskene har forlest seg på kunnskap, «utbytte fra den industrielle revolusjon». Dagens selvutnevnte riddere er globalistene og deres politiske marionetter som må ha mer fornybar energi. De kjemper ikke mot, men med vindmøllene, for de skal redde oss fra klimadøden. Men det er ikke energi de trenger i første hånd, de trenger flere investeringsobjekter så deres formuer kan vokse.
Og Sancho Panza – hvor er han i dette bildet. Han er der han han alltid har vært – «det er jo bare vindmøller» for det forteller Main Stream Media (msm) – det står altså i avisen og det sier de på TV. Og vindmøller er vel bra – Hurra!
Men denne korte historien handler ikke om det trykte ord i aviser og bøker – det handler om å lage penger ut av tomme lufta med et tastetrykk på en datamaskin som blir til gjeld som vi vanlige borgere skal betale til syvende og sist.
SSB vil ha mer blod, svette og tårer
Av red. PSt - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/ssb-vil-ha-mer-blod-svette-og-tarer/
Flyprisene må opp, sier SSB-forsker Cathrine Hagem. Og det stopper ikke der.
Statistisk sentralbyrå (SSB) retter et kritisk blikk på norsk klimapolitikk i siste «Utsynet».
«Jeg har ingenting annet å tilby enn blod, slit, tårer og svette.»
Dette skriver Nettavisen og fortsetter:
Disse berømte ordene falt fra Winston Churchills munn en maidag i 1941 og ble nå vekket til live av SSB-forsker Cathrine Hagem. VI tar tak i den tråden:
– Du sier du savner mer «blod, svette og tårer» i norsk klimapolitikk. Hva sikter du til?
– Av og til så fremstilles det grønne skifte som om det bare er positivt, med flere arbeidsplasser og at «alt skal gå så bra». Men det er en kostnad forbundet med dette som man må ta innover seg, sier Hagem til Nettavisen.
– Det blir stadig dyrere å slippe ut CO₂, et system som er ganske velfungerende i dag. Men dette har en kostnad: Det vil bli dyrere å fly, det skal bli dyrere å fly hvis vi skal nå målene som er satt i Parisavtalen. Det skal også bli dyrere å kjøre bensinbil, sier hun.
Kommentar: Når ble stillingsinstruksen endret fra forsker til svovelpredikant?
I likhet med Kjerstin Braathen i DNB etterlyser SSB-forsker Cathrine Hagem mer smerte. For massene, vel å merke. Milliardærklassen rammes ikke av noe av dette. Det er vanlige folk som skal ofre blod, slit og svette og som skal få gråte sine modige tårer over et velferdssamfunn som fikk en brå slutt og den brutale virkelighetene i dagens reelt eksisterende kapitalisme.
Det «grønne skiftet» er argumentet og virkemiddelet. Fattigdom for folkemassene og ekstrem rikdom for de ultrarike er resultatet.
Da trenger man «forskere» som skifter beite og går inn i rollen som refsere og svovelpredikanter.
I rettferdighetens navn må det innrømmes at denne svovelpredikanten også har et par poenger.
Hun mener at elektrifisering av Melkøya og plattformene er sløsing med samfunnets ressurser.
– Problemet er at vi gjør en del tiltak som er for dyre for samfunnet, vi kunne ha oppfylt våre forpliktelser til lavere kostnader. Så ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, burde man ikke gitt grønt lys til elektrifisering av Melkøya.
Men man kan være sikker på at hennes oppdragsgivere ikke vil høre på det øret.
De er derimot svært lydhøre for alle «vitenskapelige» argumenter for at massene må få det verre.
Øvelsen Nordic Response gjorde skade for mange millioner
Av Romy Rohmann - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/ovelsen-nordic-respons-gjorde-skade-for-mange-millioner/
Øvelsen Nordic Response tok 70 prosent av beiteområdene til rein og i tillegg gjorde skade for mange millioner.
I forkant av øvelsen hadde NRK Finnmark dette oppslaget:
Øvelsen Nordic Response er over for denne gang, og på hjemmesiden til Forsvaret skriver de:
Den norske militærøvelsen Cold Response har lang historie og finner sted i Nord-Norge hvert annet år. Takket være NATO-utvidelsen med Finland og Sverige, utvidet vi i år øvelsen til et Nordic Response. Øvelsen er en del av den rekordstore NATO-øvelsen Steadfast Defender, som pågår på ulike steder i Europa ut mai i år.
Nordic Response fant sted fra 3. til 14. mars 2024. Fortsatt blir det noe mer militæraktivitet fremover, særlig i form av trafikk på grunn forflytning av materiell og soldater. Det blir også enkelte mindre samtreninger med allierte i Nord-Norge utover i mars.
Over 20 000 soldater fra 13 land deltok på øvelsen. Av disse trente cirka 10 000 på land, og har vært de mest synlige under øvelsen. Deltakerne kom fra Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia, Sverige, Tyskland og USA.
https://www.forsvaret.no/om-forsvaret/operasjoner-og-ovelser/ovelser/nr24
Torsdag 21.mars skriver også Forsvaret på sine sider at de foreløpig har mottatt 116 saker og klagene renner inn. Det er Marianne Bø, stabsoffiser ved FOH, leder miljøverngruppen som behandler klager etter militærøvelsen Nordic Response i Finnmark. Klagene omfatter ødelagt infrastruktur som autovern og gatelys, raserte skiløyper, samt skader på bygninger og kjøretøy. Det har også kommet inn flere klager til Miljøverngruppen om «human waste» fra militære uten toalettfasiliteter, overkjørt materiell, søppel og forurensing.
Disse klagene kan ha en kostnad på mellom tre og åtte millioner anslår Forsvaret.
Det som dukker opp av skader når snøen smelter har foreløpig ingen oversikt over. Med store tanks på 50-60 tonn som ha kjørt rundt på vidda er det klart det blir skader.
I tillegg har denne øvelsen lagt beslag på opptil 70% av beiteområdet til reinflokkene i området.
Om vinteren er det mange av reineierne som samler dyrene til en felles flokk. Under øvelsen må de i år oppbemanne pass av dyrene hele døgnet og økt mating for at dyra skal holde seg roligere. Reineierne veit ikke hvordan det vil bli, eller hvordan dyrene vil reagere på støyet fra øvelsen.
Under øvelsen har store deler av beiteområdet til reindriften vært underlagt militær aktivitet og det var en «uheldig sak» sier M.Bø til forsvarets forum.
Vi hadde en uheldig sak. Et helikopter fløy helt feil, som gjorde at det ble spredning av flokken. Denne saken er det som økonomisk koster mest for Forsvaret.
Men det var sjølsagt ikke bare på bakken denne øvelsen tok sted, Luftforsvaret i de fire nordiske land med opptil 100 kampfly var på vingene over de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland.
VG skriver dette:
Sjefen for det norske luftforsvaret, generalmajor Rolf Folland, har under vinterøvelsen «Nordic Response 2024» fått kommandoen over en styrke satt sammen av fly og folk fra 13 Nato-land – og da teller vi med Sverige som er dager unna sitt Nato-medlemskap.
Vi tester og demonstrerer vår evne og vilje til å forsvare hver tomme av Natos territorium, sier Folland til VG.
VG var i Bodø mandag, da luftstyrkene fra Nato-landene startet sine operasjoner inn i den store Nato-øvelsen. Den tok av med et drønn over Bodø sentrum, da kampfly fra flere land fløy lavt over byen.
Unikt for denne øvelsen er at man setter sammen en felles luftkommando for Nato over nordområdene til Norge, Sverige og Finland.
Mer enn 300 offiserer fra en rekke land jobber nå fra baser i Bodø og Sørreisa for å trene på å sikre luftherredømme, grenseløst over de tre landenes nordligste deler.
Ledes fra USA
På den andre siden av Atlanterhavet, i den amerikanske byen Norfolk, sitter ledelsen i Natos nye operative hovedkvarter Joint Force Command og styrer det hele.
Norge har fått ansvaret under Norfolk for å bygge opp en luftkomponentkommando, forklarer Folland.
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xgG9Rj/sprenger-grensene-i-nordisk-vinteroevelse
Som vi ser ledes en slik felles luftkommando fra USA, og med alle de nye basene i Norge vil det nok foregå mye militæraktivitet i landet vår framover. Det er jo kanskje derfor det ble observert aktivitet rundt Rygge flyplass den 18.mars. Det var et fly av denne typen som fløy lavt over byen mandag ettermiddag. Flyet er et Boeing C-17 Globemaster III tilhørende det canadiske forsvaret. Men her holder talspersonen ved Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) i Bodø, kortene tett til brystet og vil ikke kommentere eksakt hva flyets oppdrag har vært. Du kan lese mer her:
https://www.sa.no/derfor-floy-canadas-luftforsvar-over-sarpsborg/s/5-46-1610859
500 år med vestlig dominans: Går det mot slutten og hva kommer etterpå?
Av Glenn Diesen - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/500-ar-med-vestlig-dominans-gar-det-mot-slutten-og-hva-kommer-etterpa/
Grundig samtale med en geopolitisk analytiker og en ledende forsker av den fremvoksende eurasiske verdensorden. Publisert av Eastern Angle.
Eastern Angle 22. mars 2024 av Intervju Editor.
Glenn Diesen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hans forskningsfelt inkluderer russisk utenrikspolitikk og geoøkonomi i europeisk og eurasisk integrasjon. Han er forfatter av den nye boken The Ukraine War & the Eurasian World Order.
Intervjuet ble utført av Felix Abt.
Det tok tretti år med skrekk og galskap før europeerne endelig kom til fornuft: Fødselen av en ny verdensorden
Felix Abt: En stor europeisk religionskrig og den første paneuropeiske konflikten om supermaktstatus tok slutt i 1648. Etter 30 år med ødeleggende kriger og kaos, spesielt på tysk jord, med millioner av dødsfall og ødelagte økonomier, brakte freden i Westfalen en ny, regelbasert orden til Europa, som den vestlige politiske klassen ville kalle det i dag.
Avtalen inkluderte grensenes ukrenkelighet og ikke-innblanding i suverene og likeverdige staters indre anliggender. Den regnes som en milepæl i utviklingen mot toleranse og sekularisering.
Hvordan påvirket dette de nye maktene som dukket opp etterpå og deres søken etter hegemoni?
Prof. Glenn Diesen:
Lærdommen fra trettiårskrigen (1618-1648) var at ingen makt kunne gjenopprette orden basert på hegemoni og universelle verdier, da de andre statene i Europa ville bevare sin egen suverenitet og særpreg ved kollektivt å balansere den mektigste staten. Dette var tydelig da det katolske Frankrike støttet det protestantiske Sverige for å hindre dominansen til de katolske habsburgerne. Freden i Westfalen i 1648 fødte den moderne verdensorden, der fred og orden er avhengig av maktbalanse mellom suverene stater.
Det westfalske systemet forhindrer hegemoni ettersom andre stater kollektivt balanserer innsatsen til en aspirerende hegemon for å etablere økonomisk og militær dominans, og universelle verdier avvises i den grad de brukes til å redusere suvereniteten til andre stater.
Fra ikke-intervensjonisme til intervensjonisme av «siviliserte gartnere» i den ikke-vestlige «jungelen»
Felix Abt: Prinsippet, kjent som det westfalske suverenitetsprinsippet, forbyr innblanding i en annen stats indre anliggender, og hver stat er lik for folkeretten, uavhengig av størrelse. Dermed har hver stat suverenitet over sitt territorium og sine indre anliggender, til utelukkelse av alle eksterne krefter.
Men da de europeiske kolonimaktene brukte vold for å påtvinge sin vilje på andre kontinenter, brøt de dette idealet. Var dette begynnelsen på dette prinsippets død?
Prof. Glenn Diesen:
Westfalen bør i prinsippet være basert på suveren likhet for alle stater. Det oppsto imidlertid som en europeisk sikkerhetsorden som senere la grunnlaget for en verdensorden. Under det opprinnelige Westfalen hevdet europeerne spesielle privilegier, og prinsippet om lik suverenitet for stater gjaldt ikke for alle. Suverenitet ble ansett for å være en rettighet og et ansvar tildelt «siviliserte folk», en referanse til europeerne som hvite kristne. Det internasjonale systemet var delt mellom de siviliserte og barbarene. Det var ett sett med regler for europeerne i den siviliserte «hagen», og et annet sett med regler da europeerne engasjerte seg med de såkalte despotiske barbarene i «jungelen». Innblandingen i andre folks indre anliggender og utviklingen av enorme imperier ble rammet inn som siviliserte staters rett og ansvar for å lede de barbariske folkene i retningen mot universelle sivilisasjonsverdier. Dette ansvaret for å styre andre folk ble kalt «den hvite manns byrde» og «siviliserende oppdrag».
I vår nåværende tid har vi forlatt det sivilisert-barbariske skillet, men vi har erstattet det med et liberalt demokrati-autoritært skille for å legitimere suveren ulikhet. Vesten kan blande seg inn i andre staters indre anliggender for å fremme demokrati, invadere land for å forsvare menneskerettighetene, eller til og med endre landegrensene til støtte for selvbestemmelse. Dette er Vestens enerett og ansvar som forkjempere for det liberale demokratiets universelle verdier. Som EUs utenrikspolitiske sjef Joseph Borrell forklarte: «Gartnerne må dra til jungelen. Europeerne må være mye mer engasjert med resten av verden. Ellers vil resten av verden invadere oss».
Folkeretten i samsvar med FN-pakten forsvarer prinsippet om suveren likhet for alle stater. Den såkalte «regelbaserte internasjonale orden» er basert på suveren ulikhet, som introduserer spesielle privilegier under dekke av universelle liberaldemokratiske verdier. For eksempel var Vestens anerkjennelse av uavhengighet for Kosovo et brudd på folkeretten da den krenket Serbias territoriale integritet, selv om den ble legitimert av det liberale prinsippet om å respektere kosovoalbanernes selvbestemmelse. På Krim bestemte Vesten at selvbestemmelse ikke skulle være det ledende prinsippet, men territoriell integritet. USA viser til liberale demokratiske verdier for å utøve sin eksklusive rett til å invadere og okkupere land som Irak, Syria og Libya, selv om denne retten ikke utvides til land i jungelen.
Den angelsaksiske måten å sikre hegemonismen på: havets herredømme og kontrollen over landkorridorene
Felix Abt: La oss nå nærme oss nåtiden: Den innflytelsesrike britiske geopolitikeren og strategen Sir Halford Mackinder (1871-1947) forklarte følgende: Storbritannia var den største og sterkeste sjømakten i verden.
Fulgte det britiske imperiet denne strategien og hvordan?
Prof. Glenn Diesen:
Kontroll over havene har vært nøkkelkilden for dominans av maritime makter. Britene og deres amerikanske etterfølgere førte begge en politikk for å kontrollere det enorme eurasiske kontinentet fra den maritime periferien. «Navigasjonsfriheten» er dobbelttale for å dominere de viktigste transportkorridorene og flaskehalsene som kreves for pålitelig handel og transport av tropper. Hovedstrategien for å begrense Russland siden tidlig i det 18. århundre, har vært å nekte det tilgang til internasjonale maritime korridorer. I Europa har Russland tilgang til tre hav: Svartehavet, Østersjøen og Arktis. NATOs utvidelse til Ukraina og utvisning av russerne fra deres Svartehavsflåte på Krim ville ha gjort Svartehavet til et NATO-hav, den tidligere generalsekretæren i NATO hevder at med Finlands og Sveriges tiltredelse kan NATO blokkere Russland i Østersjøen, og USA bygger for tiden militærbaser over hele Norge og resten av Skandinavia for å motvirke russerne i Arktis. På den andre siden av det eurasiske kontinentet har USA på samme måte utviklet to «øykjeder» for å begrense Russlands og Kinas pålitelige tilgang til havet.
Men utfordringen er ikke bare å dominere havet, men også å hindre landkorridorer som et alternativ. Russlands ekspansjon inn i Sentral-Asia i det 19. århundre og bygging av transkontinentale jernbaner truet med å forbinde det eurasiske kontinentet over land, da Russland beveget seg mot India og Stillehavet. Mackinder fryktet at Russlands landbaserte forbindelse på det eurasiske kontinentet kunne avslutte den strategiske fordelen ved å kontrollere havene. Mens land som Russland, Kina, India og Iran forbinder det enorme eurasiske kontinentet med landkorridorer, utfordres USAs dominans igjen av fysisk tilkobling som kilden til hegemoni.
Amerika i fotsporene til sin hegemoniske britiske forgjenger: presser Russland tilbake igjen til et nå mektig Asia
Felix Abt: Zbigniew Brzezinski, som var rådgiver for fem amerikanske presidenter mellom 1963 og 2017, var Mackinders viktigste etterfølger. Hans bok «The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives« ble utgitt i 1997, og i den la han ærlig og tydelig ut målene for amerikanske geostrategiske anliggender. Han sier i hovedsak akkurat det Halford Mackinder opprinnelig sa.
Brzezinski delte Mackinders syn om at et eurasisk samfunn som effektivt ville forbinde Russland og Vest-Europa ville utgjøre en trussel mot amerikansk dominans.
Dette ble også uttalt av den senere mest innflytelsesrike amerikanske geopolitiske strategen George Friedman, grunnlegger, administrerende direktør og styreleder for STRATFOR (1996-2015), før Chicago Council on Foreign Affairs: «USAs primære interesse gjennom forrige århundre – det vil si den første krigen, den andre krigen og den kalde krigen – har vært forholdet mellom Tyskland og Russland, fordi forent ville disse to være den eneste makten som kunne true oss – og så må vi sørge for at det ikke skjer.» – For USA er den opprinnelige frykten kombinasjonen av tysk kapital, tysk teknologi, russiske naturressurser og den russiske arbeidsstyrken. Han konkluderte med at «det å forhindre Russland og Tyskland fra å komme sammen» er essensielt.
I lys av dette er den ukrainske konflikten i hovedsak en forlengelse av amerikansk geopolitikk, som tar sikte på å gjennomføre Mackinders nevnte strofe: «Den som styrer Øst-Europa styrer verden.» Hva er dine tanker om det?
Prof. Glenn Diesen:
Å hindre Tyskland og Russland å kontrollere Øst-Europa betyr at mye av det eurasiske kontinentet blir landlåst. USAs kontroll over Øst-Europa innebærer at Russland ikke kan bygge bro mellom Europa og Asia, men heller blir en isolert, landlåst region i den doble periferien av Europa og Asia.
Brzezinski skisserte strategien for å utvikle og bevare USAs globale forrang, som er avhengig av den eldgamle visdommen om splitt og hersk. Brzezinski skrev at USA må «forhindre samarbeid og opprettholde sikkerhetsavhengighet blant vasallene, for å holde tributt-land føyelige og beskyttet, og forhindre barbarene fra å komme sammen». Historisk har britene og amerikanerne arbeidet for å hindre at Tyskland og Russland kommer sammen, siden det ville danne en uavhengig maktpol. Hegemoni krever konflikt mellom Tyskland og Russland, ettersom Tyskland blir en avhengig alliert og Russland svekkes. Denne logikken brukes også på hvorfor det er gunstig å opprettholde spenninger mellom araberne og Iran, eller mellom Kina og dets naboer. USA har vært veldig bekymret for den økonomiske integrasjonen mellom tyskerne og russerne, og derfor var USA så fiendtlig innstilt til Nord Stream-rørledningene og sannsynligvis sto bak angrepet på disse rørledningene.
Problemet er at verden ikke lenger er vestlig-sentrisk, og ved å skyve Russland vekk fra Tyskland, har USA presset Russland mot Kina – en teknologisk og industriell makt som er mye større enn Tyskland. I midten av det 19. århundre, kjempet britene mot Russland i Krimkrigen med det eksplisitte formål å presse Russland tilbake til Asia, hvor det ville forbli teknologisk og økonomisk tilbakestående og stillestående. NATOs krig i Ukraina er en gjentakelse av forsøkene på å presse Russland tilbake til Asia, selv om Asia denne gangen er mye mer dynamisk enn Vesten. Vestens manglende evne til å tilpasse vår store strategi til denne nye virkeligheten har vært en feil av umåtelige proporsjoner. Vi har ikke underordnet Russland, snarere avsluttet vi Russlands 300 år lange vestlig-sentriske politikk, der Moskva så til Vesten for modernisering.
Hjernene bak de folkevalgte
Felix Abt: I intervjuet med Tucker Carlson forklarte Russlands president Putin at amerikanske presidenter ikke nødvendigvis bestemmer og siterte eksemplet med Bill Clinton, som støttet Russlands forslag om å bli med i NATO, men avviste det etter å ha konsultert sin stab. I boken din «The Ukraine War and the Eurasian World Order» nevner du et annet eksempel, nemlig president Barack Obamas: I 2014 hadde han alvorlig tvil og bekymring for det hensiktsmessige med av å levere våpen til Ukraina. Han utstedte et presidentdirektiv som forbød dette, men hele administrasjonen var uenig i dette direktivet, som deretter ble omgått, og våpen ble levert til Ukraina under Obamas presidentskap, i strid med hans direktiv. Obama fant sannsynligvis ut om det og så en annen vei, noe som ikke var atypisk for ham. Noe lignende kan ha skjedd med den tyske kansleren Olaf Scholz, som sier han tok en beslutning, eller i det minste hevder at han tok en beslutning, om at ingen Taurus-missiler skulle leveres til Ukraina, mens generaler i Bundeswehr ganske enkelt ignorerte ham og utarbeidet krigsplaner mot Russland. Da disse diskusjonene ble lekket, ble de militære offiserene støttet av forsvarsministeren, som uttalte at «de bare gjorde jobben sin».
Hvordan var det mulig at byråkrati og skikkelser i skyggene, i vestlige demokratier, oppnådde en posisjon til å (mis)lede demokratisk valgte ledere?
Prof. Glenn Diesen:
New York Times rapporterte om hvordan tenketankene finansiert av våpenindustrien reverserte Obamas politikk om å trekke seg ut av Irak. Og i Ukraina ignorerte det politiske og militære etablissementet hans politikk om ikke å eskalere spenningene med Russland i Ukraina. Amerikanske tenketanker knyttet til etterretningssamfunnet, som RAND, utviklet åpent strategier for å bruke Ukraina til å blø russerne.
Amerikanske presidenters manglende evne til å endre noe, ble referert til av Milton Friedman som «status quos tyranni», eller hva amerikanerne refererer til som «dyp stat». Hver amerikansk president siden Bill Clinton kjørte på en plattform for fred, men endte opp med å gjøre det motsatte. George Bush kjørte sin presidentplattform for å avslutte Clintons nasjonsbygging, men engasjerte seg deretter i et mye større nasjonsbyggingsinitiativ i Afghanistan og Irak. Obama vant på løftet om «forandring» og slutt på krigene, men snudde og tok dronekriger til et helt nytt nivå. Trump ønsket å «komme overens» med Russland og uttrykte kritikk av politikken mot Russland etter Den kalde krigen, og etterretningstjenestene og mediene gjorde ham til en russisk agent i Russiagate-bløffen. Den eneste gangen Trump ble støttet av den politiske klassen, tenketanker og media, var da han bombet Syria. Det politiske systemet er rigget for krig, og de demokratiske institusjonene svekkes. Hvis du kan endre den politiske ledelsen, men ikke politikken, er det fortsatt demokrati? Det er liten debatt om hvor makten faktisk ligger.
Vestmaktene var for «frihandel» så lenge de kunne kontrollere den
Felix Abt: Liberalisme og frie markeder har bidratt betydelig til vestlig hegemoni under ledelse av USA. Den akselererte konsentrasjonen av rikdom i Vesten de siste tiårene og økende proteksjonisme, har betydd at markedene har hatt en tendens til å bli dysfunksjonelle og mangfoldet av medier og meninger har i stor grad forsvunnet.
Paradoksalt nok redder det kinesiske kommunistpartiet kapitalismen ved å hindre karteller og monopoler, for å sikre sunn konkurranse i forbrukernes interesse, og ved å kreve at de rike betaler sin rettferdige andel av skatter, slik at regjeringen kan investere i infrastruktur, utdanning, sosial velferd og fattigdomsreduksjon – alt i sterk kontrast til USA.
Er illiberalisme og proteksjonisme, og militarisme også, Vestens fremtid, hvis det er en?
Prof. Glenn Diesen:
Britene opphevet kornlovene* og presset på for frihandel når den hadde blitt teknologisk dominerende på grunn av kraftig industripolitikk, den kontrollerte havene og de finansielle maktinstrumentene. USA erstattet på samme måte «rettferdig handel» med «frihandel» når det ble den dominerende økonomien med de ledende teknologiene, kontroll over havene, og kontrollerte hovedbankene og reservevalutaen. Et liberalt internasjonalt økonomisk system er gunstig når det innebærer at verden veves inn under din økonomiske administrasjon. Men når en multipolar fordeling av økonomisk makt dukker opp, er det insentiver til å gå tilbake til merkantilistisk politikk. For å forhindre fremveksten av andre maktsentre vil USA misbruke sin nøkkelrolle i den internasjonale økonomien ved å kutte tilgangen til sine nøkkelteknologier, industrier, maritime korridorer, bankers valuta osv. USA har gjort økonomisk avhengighet til et våpen, ved for eksempel å kapre iranske oljetankere, kutte av den kinesiske teknologisektoren og stjele pengene fra den russiske sentralbanken. Resten av verden skaper dermed en alternativ økonomisk infrastruktur. Omtrent som i det 19. århundre, er perioden etter globaliseringen definert av en konflikt mellom liberalisme og demokrati, som er i ferd med å plassere oss på en farlig vei. Mediene har imidlertid blitt et ekkokammer for å bevare enheten, og den nødvendige intellektuelle pluralismen er ikke lenger imøtekommet. *(The Corn Laws, 1815-1846, toll og handelsrestriksjoner på importert mat og korn. Merkantilisme. O.a.)
Hva driver besettelsen om «trusselen fra Kina»?
Felix Abt: Det ser ut til at USAs neokonservative, som har dyrket Ukraina-prosjektet og promotert stedfortrederkrigen mot Russland på ukrainsk jord siden 2014, har tapt for antiKina-fraksjonen som ønsker å flytte ressurser til Asia for å stoppe eller reversere Kinas gjenoppblomstring. Noen amerikanske politikere og høytstående militære tjenestemenn snakker allerede om en krig mot Kina om omtrent tre år. De ser ikke ut til å være papirtigre, ettersom de allerede har støvler på bakken i Taiwan, intensiverer den militære omringingen av Kina, og har for eksempel nettopp rekruttert tre stillehavsstater, over hvis luft-, sjø- og landtilgang Washington har kontroll.
Newsweek rapporterer at US Army Special Forces trener tropper fra Taiwan, rett ved den kinesiske grensa på Kinmen Island
Så mens situasjonen i Ukraina ser ut til å avta, vil situasjonen i Kinahavet garantert bli mer eksplosiv.
Reuters rapporterer at «Central Intelligence Agency lanserte en hemmelig kampanje på kinesiske sosiale medier, med sikte på å snu opinionen i Kina mot sin regjering, ifølge tidligere amerikanske tjenestemenn med direkte kjennskap til den høyt klassifiserte operasjonen.» Dette er den samme amerikanske regjeringen som ønsker å forby Tiktok, en sosial medieplattform med en kinesisk minoritetsandel, for angivelig å utgjøre en kinesisk «sikkerhetsrisiko» uten å fremlegge noe bevis eller gyldig begrunnelse. (Skjermdump fra Reuters’ overskrift)
Hva driver denne slående anti-kinesiske besettelsen i USA, mot et land som opprettholder prinsippet om ikke-innblanding i andre land, som brukte sin mektige marine bare for handel og ikke for kanonbåtpolitikk da det var en supermakt i fortiden, og som følger det årtusener gamle konseptet «Tianxia» (天下), som bokstavelig talt betyr «(alt) under himmelen», det vil si en inkluderende verden full av harmoni for alle?
Prof. Glenn Diesen:
Kina truer ikke USA, men truer USAs dominans som grunnlaget for den unipolare verdensorden som ble etablert etter den kalde krigen. USA forsøker for tiden å svekke Kina gjennom økonomisk krigføring, overbevise sine allierte om å koble seg fra den kinesiske økonomien, og slå ut Russland i Ukraina, som en viktig partner for Kina. Hvis USA ikke klarer å nå sine mål, vil det sannsynligvis oppildne konflikter mellom Kina og naboene for å gjøre naboene mer avhengige og lydige, og også skape ustabilitet for kineserne som vil blø landet for ressurser. Idealet ville være større spenninger mellom India og Kina, ettersom India ville måtte gjøre seg mer avhengig av USA, og landet ville være en viktig alliert for å svekke Kina. Hvis alt mislykkes, kan USA også utkjempe en indirekte krig gjennom en stedfortreder, på samme måte som de bruker ukrainere til å bekjempe Russland – ved for eksempel å presse på for Taiwans løsrivelse. I tillegg til å sikre sine forsyningskjeder og bygge et militære for avskrekking, bør Kina prioritere å løse sine tvister med India, da enhver friksjon med Kina kan utnyttes.
Gå tilbake til et større, revidert Westfalen-system som fungerer uten hegemoni
Felix Abt: Til slutt, i din nye bok sier du at en ny westfalsk verdensorden er i ferd med å hevde seg på nytt, om enn med eurasiske særtrekk. Kan du forklare dette nærmere?
Prof. Glenn Diesen:
Vi vender tilbake til et Westfalen-system basert på maktbalanse mellom suverene stater. Det tidligere westfalske systemet var imidlertid basert på suveren likhet mellom vestmaktene, mens «barbarene» eller «despotene» utenfor Vesten ikke ble ansett å være kvalifisert for suverenitetsansvaret. Det var et dobbelt system av kollektivt hegemoni i Vesten, med suveren likhet mellom de vestlige statene. I det nye westfalske systemet er det flere mektige stater som ikke er vestlige, med Kina som den ledende økonomien i verden. De eurasiske maktene som Kina, Russland, India og andre utvikler det økonomiske grunnlaget for dette systemet med ny teknologi, transportkorridorer og finansielle instrumenter. De eurasiske maktene er mer forberedt på å inkludere det globale sør som suverene likeverdige. De eurasiske maktene avviser den såkalte «regelbaserte internasjonale orden,» basert på suveren ulikhet, da vestlig dominans ikke bør legitimeres av et skille mellom sivilisert-barbarisk, eller liberalt demokrati-autoritært.
Vestmaktene har de siste århundrene hatt en tilbøyelighet til dominans og imperium ved å kontrollere begrensede maritime korridorer. Russlands eurasianisme i det 19. århundre var en hegemonisk strategi ved å dominere den eurasiske landmassen gjennom landkorridorer, selv om russerne under den multipolare maktfordelingen ikke har evne eller intensjoner til å forfølge hegemoni. I stedet innebærer eurasisk integrasjon å flytte fra den doble periferien av Europa og Asia, til sentrum av en ny eurasisk konstruksjon. Selv Kina som den ledende makten har ikke evne eller intensjon om å forfølge hegemoni. Land som Russland er fornøyd med at Kina er den ledende makten, selv om de ikke ville støtte Kina hvis landet krevde dominans og hegemoni. Kineserne demonstrerer at de ikke forsøker å begrense Russlands økonomiske forbindelser med andre stater for å gjøre seg selv til det eneste maktsenteret. I Global Civilisational Initiative tar kineserne også til orde for å respektere sivilisatoriske forskjeller og at alle stater har sin egen vei til modernitet, noe som innebærer at Kina ikke hevder å representere universelle verdier som legitimerer innblanding i andre staters indre anliggender. Vesten antok at partnerskapet mellom Russland og Kina var et «bekvemmelighetsekteskap» og at de ville støte sammen om innflytelse i Sentral-Asia, men dette skjedde aldri fordi ingen av sidene krevde hegemoni. I stedet for å sabotere hverandres forhold til regionen, harmoniserte Kina og Russland sine interesser i Sentral-Asia. Kina, Russland, India og andre eurasiske makter har forskjellige visjoner og interesser når det gjelder eurasisk integrasjon, men de trenger alle hverandre for å realisere sine mål og søke velstand. Hegemoni er ikke et alternativ. Dette er et westfalsk system med eurasiske egenskaper.
Vi takker så mye for dette intervjuet, Prof. Diesen.
Denne artikkelen er hentet fra Eastern Angle:
500 Years of Western Dominance: Is it Coming to an End and What Comes Next?
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Hva USA kan skylde verden for Covid-19
Av Jeffrey Sachs - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/hva-usa-kan-skylde-verden-for-covid-19/
Et USA-finansiert laboratorium som opprinnelse til Covid-19 vil absolutt utgjøre det viktigste tilfellet av grov statlig uaktsomhet i historien, skriver Jeffrey Sachs. Våren 2020 utnevnte Richard Horton, redaktør av The Lancet, Sachs til leder av deres COVID-19-kommisjon, hvis mål var å gi anbefalinger for folkehelsepolitikk og forbedre utøvelse av medisin. Jeffrey Sachs har og har hatt mange roller. Denne artikkelen bygger på hans erfaring fra COVID-19-kommisjonen.
Common Dreams, 19. mars 2024
Den amerikanske regjeringen finansierte og støttet et program for farlig laboratorieforskning som kan ha resultert i opprettelse og utilsiktet laboratoriespredning av SARS-CoV-2, viruset som forårsaket Covid-19-pandemien.
Etter utbruddet løy den amerikanske staten for å dekke over sin mulige rolle. Den burde rette opp løgnene, finne fakta og gjøre det godt igjen med resten av verden.
En gruppe fryktløse sannhetssøkere – journalister, forskere, varslere – har avdekket en enorm mengde informasjon som peker på den sannsynlige laboratorieopprinnelsen til SARS-CoV-2.
Viktigst har vært det fryktløse arbeidet til The Intercept og US. Right to Know (USRTK), spesielt undersøkende reporter Emily Kopp ved USRTK.
Basert på dette etterforskningsarbeidet gjennomfører den republikansk-ledede House Committee on Oversight and Accountability nå en viktig undersøkelse i en utvalgt underkomité for koronavirus-pandemien.
I Senatet har den ledende stemmen for åpenhet, ærlighet og fornuft i etterforskningen av opprinnelsen til SARS-Cov-2 vært den republikanske senatoren Rand Paul.
Beviset for en mulig pandemi skapt i et laboratorium, dreier seg om et flerårig USA-ledet forskningsprogram som involverte amerikanske og kinesiske forskere.
Forskningen ble designet av amerikanske forskere, hovedsakelig finansiert av National Institutes of Health (NIH) og Department of Defense, og administrert av en amerikansk organisasjon, EcoHealth Alliance (EHA), med mye av arbeidet som foregår ved Wuhan Institute of Virology (WIV).
Her er fakta som vi kjenner per i dag.
Først ble NIH hjemmet for bioforsvars-forskning som startet i 2001. Med andre ord ble NIH en forskningsarm av militæret og etterretningsmiljøene. Finansiering av bioforsvar fra forsvarsdepartementets budsjett gikk til Dr. Anthony Faucis divisjon, National Institute for Allergy and Infectious Diseases (NIAID).
For det andre støttet NIAID og Defense Advanced Research Projects Agency, eller DARPA, (i forsvarsdepartementet) omfattende forskning på potensielle patogen for biokrigføring og bioforsvar, og for utforming av vaksiner for å beskytte mot biokrigføring eller utilsiktede laboratorieutslipp av naturlige eller manipulerte patogen.
Noe av arbeidet ble utført ved Rocky Mountain Laboratories ved NIH, som manipulerte og testet virus ved hjelp av sin interne flaggermuskoloni.
For det tredje ble NIAID en storstilt økonomisk støttespiller for Gain of Function (GoF) forskning, noe som betyr laboratorieeksperimenter designet for å genetisk endre patogen for å gjøre dem enda mer patogene, for eksempel virus som er lettere å overføre og / eller mer sannsynlig å drepe infiserte individer.
Denne typen forskning er iboende farlig, både fordi den tar sikte på å skape farligere patogen og fordi nye patogen kan unnslippe fra laboratoriet, enten ved et uhell eller bevisst (f.eks. Som en handling av biokrigføring eller terrorisme).
For det fjerde motsatte mange ledende amerikanske forskere seg GoF-forskning. En av de ledende motstanderne innen regjeringen var dr. Robert Redfield, en virolog fra hæren som senere skulle bli direktør for Centers for Disease Control and Prevention (CDC) ved starten av pandemien.
Redfield mistenkte fra starten av at pandemien skyldtes NIH-støttet forskning, men sier at han ble satt på sidelinjen av Fauci.
For det femte, på grunn av de svært høye risikoene forbundet med GoF-forskning, la den amerikanske regjeringen til ytterligere forskrifter for biosikkerhet i 2017.
GoF-forskning må utføres i svært sikre laboratorier, noe som betyr biosikkerhetsnivå 3 (BSL-3) eller biosikkerhetsnivå 4 (BSL-4). Arbeid i et BSL-3 eller 4-anlegg er dyrere og mer tidkrevende enn arbeid i et BSL-2-anlegg på grunn av de ekstra kontrollene mot patogenes rømning fra anlegget.
For det sjette, en NIH-støttet forskningsgruppe, EcoHealth Alliance (EHA), foreslo å flytte noe av sin GoF-forskning til Wuhan Institute of Virology (WIV). I 2017 sendte EHA et forslag til den amerikanske regjeringens Defense Advanced Research Projects (DARPA) for GoF-arbeid ved WIV.
Forslaget, kalt DEFUSE, var en veritabel «kokebok» for å lage virus som SARS-CoV-2 i laboratoriet. DEFUSE-planen var å undersøke mer enn 180 tidligere urapporterte stammer av Betacoronavirus som hadde blitt samlet inn av Wuhan-instituttet, og å bruke GoF-teknikker for å gjøre disse virusene farligere.
Spesielt foreslo prosjektet å legge protease-steder som furin-spaltningsstedet (FCS) til naturlige virus for å forbedre virusets smittsomhet og overførbarhet.
For det syvende, i utkastet til forslag, skrøt EHA-direktøren av at «BSL2-arten av arbeidet med SARSr-CoVs gjør systemet vårt svært kostnadseffektivt i forhold til andre flaggermus-virus systemer,» og fikk lederforskeren på EHA-forslaget til å kommentere at amerikanske forskere ville «frike ut» hvis de fikk vite om amerikansk regjeringsstøtte til GoF-forskning ved Wuhan Institute of Virology i et BSL2-anlegg.
For det åttende avviste forsvarsdepartementet DEFUSE-forslaget i 2018, men NIAID-finansiering for EHA dekket nøkkelforskerne i DEFUSE-prosjektet. EHA hadde derfor løpende NIH-midler til å gjennomføre forskningsprogrammet DEFUSE.
For det niende, da utbruddet først ble notert i Wuhan i slutten av 2019 og januar 2020, mente sentrale amerikanske virologer tilknyttet NIH at SARS-CoV-2 mest sannsynlig hadde kommet fra GoF-forskning, og sa det på en telefonsamtale med Fauci 1. februar 2020.
Den mest slående ledetråden for disse forskerne var tilstedeværelsen av FCS i SARS-CoV-2, der FCS dukket opp på nøyaktig den lokaliseringen av viruset (S1/S2-krysset) som hadde blitt foreslått i DEFUSE-programmet.
For det tiende forsøkte topprepresentantene i NIH, deriblant direktør Francis Collins og NIAID-direktør Fauci, å skjule den NIH-støttede GoF-forskningen, og promoterte publiseringen av en vitenskapelig artikkel («SARS-CoV-2s proksimale opprinnelse») i mars 2020, som erklærte virusets naturlige opprinnelse. Avisen ignorerte fullstendig DEFUSE-forslaget.
For det ellevte begynte noen amerikanske tjenestemenn å peke på Wuhan Institute of Virology som kilden til laboratorielekkasjen, mens de skjulte det NIH-finansierte og EHA-ledede forskningsprogrammet som kan ha ført til viruset.
For det tolvte har de ovennevnte fakta kommet frem i lyset bare som et resultat av fryktløs undersøkende rapportering, varslere og lekkasjer fra innsiden av den amerikanske regjeringen, inkludert lekkasjen av DEFUSE-forslaget. Generalinspektøren for Helse- og omsorgsdepartementet fastslo i 2023, at NIH ikke hadde tilstrekkelig tilsyn med EHA-tilskuddene.
For det trettende har etterforskere også innsett i ettertid at forskere ved Rocky Mountain Labs, sammen med nøkkelforskere tilknyttet EcoHealth Alliance, infiserte de egyptiske fruktflaggermusene med SARS-lignende virus i eksperimenter nært knyttet til de som ble foreslått i DEFUSE.
For det fjortende har F.B.I. og Department of Energy rapportert sine vurderinger om at laboratorieflukten av SARS-CoV-2 er den mest sannsynlige forklaringen på viruset.
For det femtende har en varsler fra innsiden av CIA nylig hevdet at CIA-teamet som etterforsket utbruddet, konkluderte med at SARS-CoV-2 mest sannsynlig kom fra laboratoriet, men at senior CIA-representanter bestakk teamet for å rapportere virusets naturlige opprinnelse.
Summen av bevisene – og fraværet av pålitelige bevis som peker på en naturlig opprinnelse (se her og her) – legger opp til muligheten for at USA finansierte og implementerte et farlig GoF-forskningsprogram, som førte til etableringen av SARS-CoV-2 og deretter til en verdensomspennende pandemi.
En ny og mektig vurdering av matematisk biolog Alex Washburne, kommer til konklusjonen «utover rimelig tvil at SARS-CoV-2 oppsto fra et laboratorium …» Han bemerker også at kollaboratørene «fortsatte å mønstre det som legitimt kan kalles en desinformasjonskampanje» for å skjule opprinnelsen fra laboratoriet.
Et USA-finansiert laboratorium som opprinnelse til Covid-19 ville absolutt utgjøre det mest betydningsfulle tilfellet av grov statlig uaktsomhet i verdenshistorien. Videre er det stor sannsynlighet for at den amerikanske regjeringen fortsetter den dag i dag å finansiere farlig GoF-arbeid som en del av sitt bioforsvarsprogram.
USA skylder den fulle sannheten, og kanskje rikelig økonomisk kompensasjon, til resten av verden, avhengig av hva fakta til slutt avslører.
Vi trenger tre hastetiltak. Det første er en uavhengig vitenskapelig undersøkelse der alle laboratorier involvert i EHAs forskningsprogram i USA og Kina, fullt ut åpner sine bøker og poster for de uavhengige etterforskerne.
Det andre er en verdensomspennende stans i forskningsmetoden Gain of Function, inntil et uavhengig globalt vitenskapelig organ fastsetter grunnregler for biosikkerhet.
Det tredje er at FNs generalforsamling skal etablere streng juridisk og økonomisk ansvarlighet for regjeringer som bryter internasjonale sikkerhetsnormer gjennom farlige forskningsaktiviteter som truer helsen og sikkerheten til resten av verden.
Denne artikkelen er fra Common Dreams.
What the US Might Owe the World for Covid-19
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og er for tiden pådriver for bærekraftsmålene under generalsekretær António Guterres. Sachs er forfatter av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development, (2015) med Ban Ki-moon.
25 år siden NATOs angrepskrig mot Jugoslavia
Av Terje Alnes - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/25-ar-siden-natos-angrepskrig-mot-jugoslavia/
Norge spilte en aktiv rolle både før, under og etter den ulovlige angrepskrigen i 1999. Krigen betydde slutten for Jugoslavia og sikret Vesten en lojal støttespiller på Balkan. Etter krigen jobbet Norge aktivt for «fargerevolusjon». «Frihetskjemperne» vi støttet ble senere tiltalt for krigsforbrytelser.
Krigen mot Jugoslavia representerte noe helt nytt. I NATOs nye strategiske konsept fra 1991 ble det åpnet opp for å bruke militærmakt utenfor medlemslandenes territorium, såkalt «out-of-area». Med angrepet på Jugoslavia fikk vi for første gang se hva «nye» NATO sto for.
Den ulovlige NATO-krigen
Natten til 25. mars 1999 gikk NATO til angrep på et lite land på Balkan – den føderale republikken Jugoslavia. 400 NATO-fly slapp bomber fra så stor høyde at det jugoslaviske luftforsvaret ikke kunne nå dem. Slik unngikk NATO egne tap. Konsekvensene av å angripe fra stor høyde var imidlertid at bombene også traff sivile mål. Men den prisen var USAs utenriksminister Madeleine Albright villig til å betale. Gjennom år med borgerkrig og blokader trodde hun at Jugoslavia raskt ville kapitulere da verdens mektigste militærallianse angrep med en slik overlegen styrke.
Men som det ofte gjør i krig gikk ikke alt som planlagt. Jugoslavia ga ikke etter. Bombeangrepene måtte mangedobles. Ved hjelp av en armada på over 1.000 fly ble angrepet utvidet fra militære mål til infrastruktur som broer, elektrisitets- og vannforsyning og oljeanlegg. Tilværelsen skulle gjøres så uutholdelig som mulig slik at president Milosevic måtte kapitulere. Det tok 78 dager med massiv bombing før det skjedde. Da hadde NATO gjennomført 38.000 flyvninger, angrepet 900 mål og avfyrt 26.000 bomber, missiler og maskinkanongranater. Klasebomber og prosjektiler av utarmet uran var en del av arsenalet.
Alle Jugoslavias oljeanlegg, og de viktigste vei- og jernbaneforbindelsene, inkludert større broer, var ødelagt. Men også sivile mål ble truffet. En missil traff et passasjertog og drepte 10 mennesker, et annet rammet et pleiehjem og drepte 21. Den statlige kringkastingsstasjonen i Beograd (RTS) ble bombet og 16 ansatte ble drept. Hovedkvarteret for Sosialistpartiet ble bombet. Også den kinesiske ambassaden ble bombet og 3 personer drept, noe som gjorde at kineserne i etterkant oppga sin doktrine om ikke-førstebruk av atomvåpen.
Tapstallene spriker, alt etter hvilke kilder som brukes. Jugoslavia sa at de hadde mistet 6-700 soldater, mens NATO mente at 5.000 fiendtlige soldater var drept. For sivile dødsofre var det motsatt. Jugoslavene hevdet at opptil 5.700 sivile var drept, NATO mente det var mindre enn 1.500. En forskergruppe i Beograd anslo at de materielle ødeleggelsene kunne tilsvare opptil 150 milliarder dollar, og at det ville ta tiår å gjenreise landet.
Om bakgrunnen for angrepet
Den føderale republikken Jugoslavia (ofte omtalt som «rest-Jugoslavia») ble dannet i april 1992 av Serbia og Montenegro, de to gjenværende republikkene fra den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Den serbiske republikken var delt inn i tre regioner; med Vojvodina i nord og Kosovo i sør. I en forfatningsendring fra 1974 hadde Kosovo oppnådd samme selvstyre som de andre republikkene i Jugoslavia, noe som førte til en «albanisering» i Kosovo. Albansk ble offisielt språk, og serberne ble gradvis marginalisert politisk og kulturelt. Fra 70 % etnisk albanere i befolkningen økte andelen til 90 %.
De jugoslaviske lederne fryktet at omveltningene i de østeuropeiske statene på 1990-tallet skulle fremprovosere krav om løsrivelse i Kosovo. Dette gjorde at Slobodan Milocevic snudde om på Titos selvstyreprinsipper. Kosovos uavhengige stilling ble opphevet og det ble innført en pro-serbisk politikk. Politiet ble rensket for kosovoalbanere, og en rekke tiltak ble innført for å reversere «albaniseringen». Bl.a. ble serbiske læreplaner og –bøker innført i skolene. Universitetet i Pristina ble rensket for albanske professorer og administrativt ansatte. «Albanisering» ble erstattet av «serbifisering» i Kosovo.
Dette møtte selvsagt stor motstand blant den overveiende albansk-etniske befolkningen. I mange år sto kosovoalbanerne for en konsekvent sivil og ikke-voldelig motstand mot den pro-serbiske linjen. Under ledelse av Ibrahim Rugova i Kosovos Demokratiske Liga (LDK) ble det i 1992 holdt valg, uten serbisk godkjenning. Rugova ble valgt til president for «Republikken Kosovo». Parallelle sivile institusjoner for albanerne ble bygd opp, side ved side med de offisielle serbiske.
Fra «terroristgruppe» til alliert
Etter flere år med sivil motstand, men uten synlige forbedringer, tok flere albanere til orde for væpnet opprør. De følte seg glemt av det internasjonale samfunnet og utestengt fra de forhandlingene som pågikk. Kosovoalbanere i Sveits grunnla den militante bevegelsen UCK og etablerte seg i Kosovo i 1993. I 1994-95 sto de bak likvidasjoner av serbiske politifolk, men også sivile ble ofre for drap utført av UCK. I 1996 gikk de til angrep på serbiske flyktninger i Krajina, i det nordlige Kosovo. Angrep på serbiske mål vokste raskt i omfang. I 1997 gikk nabolandet Albania nærmest i oppløsning, og UCK-geriljaen forsynte seg med våpen fra militære depoter der.
Bare i løpet av de to første månedene av 1998 sto UCK bak 66 væpnede angrep på serbere i Kososvo. Dette førte til at den amerikanske spesialutsendingen til området, Robert Gelbard, måtte rykke ut og fordømme UCKs voldsbruk. «Vi fordømmer på det sterkeste terroraksjoner i Kosovo. Det er hevet over tvil at UCK er en terroristisk gruppe», sa han. Når USAs mann i området satte terroriststempelet på UCK, hvordan kunne da Vesten fordømme at serbiske styrker bekjempet dem?
Den eskalerende konflikten i Kosovo ble imidlertid en gylden mulighet for krigshauker i Vesten.
UCK fremprovoserte NATO-invasjon
31. mars 1998 vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon om Kosovo. Der ble Jugoslavias suverenitet og territoriale integritet anerkjent. Men Jugoslavia fikk pålegg om å sette i gang forhandlinger for å finne en politisk løsning. Samtidig fikk kosovoalbanerne beskjed om å fremme sine politiske krav med fredelige midler.
En fredelig løsning måtte bety at begge parter kom motparten noe i møte. Det fantes imidlertid ikke noe samlende forhandlingspart fra kosovoalbanernes side. Ibrahim Rugova og LDK sto for en annen linje enn UCK-geriljaen. Ettersom konflikten eskalerte skjerpet også kosovoalbanerne sin krav. Bl.a. krevde de nå selvstendighet, noe som ikke var en del av Sikkerhetsrådets resolusjon. Kosovoalbanerne ville forhandle, men bare på vilkår som de visste at Milosevic ikke kunne gå med på.
1. januar 1999 overtok Norge formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Utenriksminister Knut Vollebæk skulle styre medlemslandenes dialog med Jugoslavia. Organisasjonens hovedoppgave er å hindre at konflikter oppstår og å megle i konflikter som har oppstått, men Vollebæk klarte ikke å styre diplomatiet inn i fredelige farvann. Med USA, NATO og EU på skulderen gikk det mot varm krig.
I etterkant er det lett å se at de militante i UCK spekulerte i å eskalere volden, for slik å fremprovosere full krig. De gamblet med at USA og NATO ville intervenere på deres side.
For å gjøre en lang historie kort: Da president Slobodan Milosevic nektet å akseptere den såkalte «Rambouillet-avtalen», som var et ultimatum fra USA og NATO om å tillate NATO-tropper å okkupere provinsen Kosovo, ble bombekampanjen «Operation Noble Anvil» igangsatt uten autorisasjon fra FN.
I mellomtiden haddeopinionen i Vesten blittforet med pro-krig propaganda, som krevde at NATO måtte gripe inn. Som vi har opplevd gjentatte ganger senere ble statslederen demonisert. President Slobodan Milosovic var en som bare måtte ryddes unna. Slik forberedte pressen opinionen på at krig var uunngåelig.
Dagens president Joe Biden gikk faktisk enda lenger. Mens bombingen pågikk tok han til orde for en okkupasjon av Jugoslavia, slik de allierte hadde okkupert Japan og Tyskland etter 2. verdenskrig:
“We should go to Belgrade and we should have a Japanese-German style occupation of that country.”
– Joe Biden til “Meet the Press” 9. mai 1999
I praksis valgte USA og NATO å gi sin støtte til terrorgruppen UCK, og å ødelegge «rest-Jugoslavia» med militære midler, for på den måten sikre seg en klientstat på Balkan.
Ulovlig krig i moralsk rustning
Ved Sovjetunionens og Warszawapaktens bortfall var NATO så mektig at den definerte sine egne regler. Jugoslavia-krigen viste at verdens mektigste militærallianse ikke lenger hadde noen skrupler med å gå til angrepskrig uten mandat fra FNs sikkerhetsråd i ryggen. At krigen dermed var ulovlig ifølge Folkeretten, og en forbrytelse mot freden, var visst ikke så nøye.
For å legitimere angrepet på en suveren stat oppfant NATO begrepet «humanitær intervensjon», og påberopte seg en moralsk plikt til å gripe inn med militære midler for å hindre overgrep mot sivilbefolkningen. Ved å påberope seg en plikt ga militæralliansen seg selv en moralsk rett til å gå til krig. Det høyverdige motivet skulle trumfe internasjonale rettsregler.
Norsk benektelse
Norske politikere kjøpte den moralske argumentasjonen om at NATO måtte gripe inn. Man skulle tro at avgjørelsen om å sende norske styrker utenlands for å delta i krig ville skape politisk strid, det var tross alt første gang siden 1945 at norske styrker deltok i «skarpe oppdrag».
På Stortinget var det imidlertid ikke noen debatt om norsk krigsdeltakelse. Først dagen etter at 6 norske F-16 fly hadde deltatt i angrepet kom saken opp. Dette var et brudd med Grunnlovens § 25 der det står at norske tropper «… må aldri brukast utanfor grensene til riket utan samtykke frå Stortinget». Talerne sa stort sett det samme; at det ikke var noen vei utenom å bombe. Den eneste representanten som talte mot bombing var Hallgeir Langeland fra SV, resten av SVs stortingsgruppe støttet bombingen.
Samtidig nektet statsministeren for at vi deltok i en krig. På en pressekonferanse midt under bomberegnet sa statsminister Kjell Magne Bondevik: «- Jeg vil reservere meg mot å si at Norge nå er i krig. Vi har ikke erklært krig mot Jugoslavia, men deltar i en militær operasjon i NATO-regi.»
Bondeviks uttalelse, der han bevisst unngår å si at Norge deltok i en krig, er symptomatisk for hvordan det politiske Norge benektet krigens realiteter. Denne vridde retorikken finner vi igjen i offisielle dokumenter. I Stortingsmeldingen som kom i etterkant er bruken av eufemismer påtakelig, det var som om Orwells ånd hadde tatt bolig i Det Kongelige Utenriksdepartement. Krigen omtales som «krisen» og bombeangrepene for «luftkampanjen». Uten nyanser fremstilles krigen som «den vellykkede militære operasjonen». For regjeringen var 78 dager med bombing et eksempel på vellykket «krisehåndtering».
Mange år senere tok Bondevik avstand fra omtalen av krigen som «en militær operasjon». Han sa at han hadde fått veldig klare råd fra embetsverket om å ikke kalle det en krig, for det ville medføre folkerettslige forpliktelser som en «militær operasjon» ikke hadde. Embetsverket fikk altså statsministeren til å bløffe det norske folk om krigens realitet.
Kosovo etter krigen
23. september 1999 kom Telemark bataljon til Kosovo. Da hadde KFOR (Kosovo Force), den NATO-ledede fredsbevarende styrken, stått i provinsen siden 12. juni. Oppdraget var å vedlikeholde fred og sikkerhet for befolkningen. Bataljonssjef Robert Mood har gitt denne skildringen av hva som møtte dem:
– Det var det totale anarki. Det fantes verken politi, rettsvesen eller sykehus. Serbiske hus sto i brann, og gamle serbiske kvinner ble slått i hjel. Branner antent av molotovcocktailer og håndgranater som ble kastet inn i serbiske hus, var dagligdags. … Vi hadde skapt oss et bilde av albanerne som ofre og serberne som overgriperne. Men virkeligheten vi møtte, var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. Alt var snudd på hodet.
Daværende utenriksminister Knut Vollebæk sa dette i 2016:
– Vi har feilet i Kosovo. Det går ikke bra i det hele tatt. Nå er det veldig få serbere igjen, og jeg forstår at mange av dem planlegger å reise fordi det er vanskelig å bo der. Det er et personlig nederlag, for det var ikke det vi gikk til krig for. Jeg bekjempet jo ikke Milosevic for å få en motsatt etnisk rensning.
Norge jobbet for «fargerevolusjon»
Norges angrep på den suveren staten Jugoslavia stoppet imidlertid ikke med at 180 militære og 6 F-16 fly deltok i NATO-krigen. Etter at Jugoslavia hadde kapitulert fortsatte Norge med «soft power» mot landets regjering, for å sikre at et «vestvennlig» regime skulle overta.
Da Bondevik-regjeringen gikk av i mars 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister, med Thorbjørn Jagland som utenriksminister. Den nye Arbeiderparti-regjeringen arbeidet målbevisst for å styrte Slobodan Milosevic. Det gikk så langt at Milosevic skrev brev til FNs Sikkerhetsråd og protesterte mot at Norge blandet seg inn i landets indre anliggender. Dette i en situasjon der NATO okkuperte Kososvo med 50.000 soldater og Jugoslavia led under tøffe politiske og økonomiske sanksjoner.
Jagland ga Norges sendemann til Beograd, Sverre Bergh Johansen, ordre om å gjøre det han kunne for å bidra til å fjerne Milosevic fra makten. Bergh Johansen etablerte nær kontakt med opposisjonslederen Zoran Dindic og bisto med å samle 18 partier i en valgallianse (DOS) mot regjeringen.
En rekke norske tiltak, koordinert fra Utenriksdepartementet og godkjent av Jagland, fulgte. Ordførere i byer og landsbyer kunne nå be om direkte økonomisk støtte fra Norge! Alt fra utplassering av søppelbøtter til utbetaling av studentstipendier på 1.000 tyske mark ble finansiert med norske skattepenger. Programmet «Asfalt for demokrati» handlet om å asfaltere hovedgater i serbiske landsbyer der motstanden mot Milosevic var stor. Slik viste ordførere fra opposisjonen innbyggerne sine hvilke fordeler de ville få ved å stemme på dem. Norge betalte. Et liknende konsept der landsbyer fikk gratis fyringsolje ble kalt «Olje for demokrati», en stor fordel i et land der NATO planmessig hadde ødelagt energiforsyningen ved bombing. Forutsetningen for å få hjelp fra Norge var at ordførerne sverget lojalitet til opposisjonen.
Norge jobbet rett og slett for en «fargerevolusjon».
I alt brukte Norge 80 millioner kroner på tiltak for å styrte Slobodan Milosevic, store deler av disse pengene ble regelrett smuglet inn i landet. Norge blandet seg direkte inn i den jugoslaviske valgkampen høsten 2000 da Utenriksdepartementet brukte 1,5 millioner kroner på å kjøpe datamaskiner og mobiltelefoner til opposisjonen. Slik jobbet den norske regjeringen bevisst for å undergrave regjeringen i en suveren stat.
4. februar 2003 sluttet Jugoslavia å eksistere. Da vedtok det føderale parlamentet i Beograd å endre navnet på føderasjonen til Serbia og Montenegro.
Det rettslige etterspillet
De som ga klarsignal til den ulovlige NATO-bombingen i 1999 har aldri blitt tiltalt for noe som helst. Disse er krigens store seierherrer, de oppnådde sine politiske mål og fikk innsatt «vestvennlige» regimer.
Annerledes er det for de serbiske og kosovoalbanske lederne. Utfallet av de internasjonale rettsprosessene som er ført har imidlertid ikke vært som det vi i NATO-landene forventet. Den serbiske «hovedskurken» er delvis frikjent, mens de kosovoalbanske «frihetskjemperne» har havnet på tiltalebenken for terrorisme.
31. mars 2001 ble Milosevic arrestert og utlevert til Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) i Haag, som den første statslederen i verdenshistorien. Han hadde allerede i 1999 blitt tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Rettssaken i Haag pågikk til Milosevic ble funnet død på cellen etter 5 år i varetekt.
Etter sin død ble Milosevic, som NATO-mediene omtalte som «slakteren på Balkan» fordi han angivelig støttet grusomhetene som serberne i Bosnia-Hercegovina sto bak, langt på vei frikjent av domstolen. Dommen sier at han ikke var medansvarlig, men tvert imot motstander av krigsforbrytelser begått av serbere i Bosnia. Dommen fra 2016 er nærmest dysset ned i vestlige medier, siden den motsier mye av propagandaen som legitimerte krigen.
Kosovos president Hashim Thaci, som tidligere var talsperson og politiske leder for Kosovos frigjøringshær (UCK), ble derimot arrestert i november 2020. Han er tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, for handlinger begått i perioden 1998-1999. Kadri Veseli, lederen for Kosovos demokratiske parti (PDK) og tidligere sjef for UÇKs etterretningstjeneste, er også tiltalt, sammen med to andre politikere med bakgrunn fra UCK. Disse fire er anklaget for forfølgelser, vilkårlige arrestasjoner, grusom behandling, tortur og drap.
Kosovokrigen resulterte i mer enn 10.000 døde, og 1.641 personer er fremdeles ikke gjort rede for.
(Denne artikkelen ble først publisert i to deler i desember 2020, men legges ut på nytt i anledning 25-års dagen for det folkerettsstridige NATO-angrepet på Jugoslavia som startet natt til 25. mars 1999).
Kilder:
Gunnar Garbo «Også krig er terror», Eget forlag 2002, s. 146-239, Kristoffer Egeberg «Fredsnasjonen Norge», Kagge forlag 2017, s. 85-192, «Om samarbeidet i Atlanterhavspaktens organisasjon i 1999», St.meld. nr. 36 (1999-2000), «Slobodan Milosevic langt på vei frikjent for krigsforbrytelser i Bosnia», abcnyheter.no 09.08.16, «Oppgjøret etter Kosovokrigen: Kosovo-domstol med sin første pågripelse», forsvaretsforum.no 25.09.20, «Oppgjørets time i Kosovo», Le Monde Diplomatique desember 2020.
Denne artikkelen ble publisert av Spartakus.
Kraftutbygging og strømbehov
Av Jan Christensen - 25. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/kraftutbygging-og-strombehov/
Siden 1970-tallet har det vært folkelige protester og demonstrasjoner mot kraftutbygging.
Aksjonene ved Mardølavassdraget og Alta-elva er de mest kjente.
Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som i sin tid sendte polititropper fra Oslo for å fjerne Alta-aktivistene, har seinere innrømt at Altautbyggingen var tvilsom: «Her var man under et tidspress på grunn av fremstillingen av kraftbehovet. Det er klart at dette presset også medvirket», sa hun på Dagsrevyen 10 år seinere.
Tiltross for usikkerhet rundt behov, fortsatte kraftutbygginga.
Nå med vind og ikke vann.
Rundt årtusenskiftet kom den første vindmølleparken, på Smøla.
Over 1300 vindturbiner – de fleste utenlandskeide – har fram til nå blitt installert i naturområder over hele landet. Gunstige skatteregler har vært en pådriver.
Drøye tiendeparten av dagens strømproduksjon kommer fra landbasert vindkraft.
Etterhvert som blant annet klima- og naturødeleggelser ble fokusert, har også vindkraftutbyggerne møtt økt motstand.
På Haramsøya utafor Ålesund og på Fosen i Trøndelag ble lovligheten brakt inn for rettsapparatet.
På Haramsøya vant utbyggerne. På Fosen tapte de.
Videre vindkraftutbygging på land er nå lagt på is.
For stor juridisk og politisk risiko, eller for liten fortjeneste?
I stedet har kraftlobbyen med regjeringa og Stortingsflertallet som supportere, lagt sine øyne på havområdene utafor norskekysten. Havvind – produsert både fra bunnfaste og flytende plattformer – skal visstnok bli vårt nye oljeeventyr. Stikkordene er grønt skifte, et nærmest umettelig kraftbehov, og ønske om at Norge skal bli verdensledende på havvindteknologi.
Etter flere utsettelser fikk eventyret klarsignal sist onsdag. Da ble resultatet av utbyggingsauksjonen på feltet «Sørlige Nordsjø II» gjort kjent.
Budgivings-prosessen gikk ikke helt som regjeringa ønsket.
Først måtte de økonomiske rammene for statsstøtte utvides. Fra 15 til 23 milliarder kroner.
Dernest måtte en godta en langt høyere kilowatt-timepris enn de opprinnelige vedtatte 66 øre.
Til tross for dette trakk flere selskaper seg. Ingen norske nådde opp.
De var for dyre i et konkurransestyrt EU/EØS-Norge der fri flyt og lavest mulig pris trumfer ønsket om nasjonal kompetanse.
Belgisk/nederlandske Ventyr vant anbudet. Med en kilowatttime-pris på 115 øre, eller nær det tidobbelte av produksjonsprisen for vår vannkraftstrøm.
I Europa er briter og dansker store på havvind. Så langt er resultatene lite oppløftende.
Britiske havvindturbiner produserer eksempelvis 1/3 mindre strøm enn kalkylene for Nordsjøfeltet. Samtidig må britene gi 2,5 ganger mer i subsidier for i det hele tatt å få interesserte utbyggere.
Ingen av de britiske havvindprosjektene har vært lønnsomme, til tross for at britene er vant til langt høyere strømpris enn oss.
Den største danske havvind-utbygger, Ørsted, tapte i fjor over 30 milliarder kroner, mye på grunn av sterke kostnadsøkninger. Ambisjonene nedskaleres, 800 arbeidere sies opp, uferdige prosjekter avsluttes.
Regninga for norsk havvind-satsing skyves over på oss forbrukere.
Om spotprisen er 115 øre eller høyere, må vi minst betale det samme.
Om spotprisen er lavere, subsidierer du og jeg mellomlegget over skatteseddelen og risikerer fortsatt høy strømregning.
Dette i sterk kontrast til tyske jernbaner som kjøper strømmen vår for 30 øre, samt til Googles nye datasenter i Skien som antageligvis skal betale det samme.
Den årlige havvind-produksjonen fra Nordsjøfeltet er kalkulert til 7 terrawatt-timer. Det er over 10 Alta-kraftverk, eller om lag 5% av landets totale strømforbruk.
Datasenteret i Skien krever like mye, og gir i tillegg få arbeidsplasser.
Hva om våre politikere i stedet hadde sagt nei til Google?
Da kunne vi glemt denne havvind-utbygginga og spart 23 milliarder.
Så kunne kraftgigantene i stedet solgt «Google-strømmen» til oss for «Google-pris». 30 øre kilowatt-timen.
Når det gjelder grønt skifte og antatt fremtidig strømbehov, er også mye uklart.
Er det sånn at grønt skifte er nødvendig for å hindre en klimakatastrofe, eller er det mer en omfordeling av verdier? Som gjør de rike rikere, og de fattige fattigere?
Er det fortsatt sånn at kraftbehovet, 50 år etter Alta, er overvurdert og at kraftlobbyen alltid vil presse på for nye utbygginger?
Statnett hevder vi vil få kraftunderskudd allerede om 3 år. I de kommende 25 år vil de doble vår strømproduksjon. Elektrisifisering av oljenæringa, batterifabrikker, datasentre og kraftintensive næringer som for eksempel hydrogenproduksjon – ikke folks strømforbruk – vil legge beslag på stadig mer kraft.
I fjorårets rapport anslo den statlige Energikommisjonen at vi måtte bygge ut 25% mer kraft innen 2030. I tillegg ønsket de sparetiltak sånn at dagens forbruk kan reduseres med en femtedel.
Naturvernforbundet mener vi har nok kraft. Framfor utbygging etterlyser de større innsats når det gjelder energiøkonomisering.
Uansett prognoser: Et eventuelt økt kraftbehov forsvarer ikke flere milliardsubsidierte naturødeleggelser. Verken på landjorda eller til havs. Kjernekraft, som enkelte løfter fram som alternativ, trenger i beste fall mer tid for å modnes.
Vi nordmenn har nok strøm i de kommende 25 årene om:
Statnetts vyer nedjusteres
Vannkraft-turbiner og strømnett oppgraderes
Energisparingstiltak fokuseres
Norge kun eksporterer overskuddsstrøm
ACER og Nordpool holdes på mange armlengders avstand.
Kraftunderskudd og strømmangel er og blir en bløff, konstruert av det samme presteskapet som tjener seg søkkrike på økt kraftutbygging og høye strømpriser.
Nordsjøfeltet – om det overlever – må gjerne produsere sine terrawatt-timer. For eksempel til elektrifisering av plattformer til havs. Kostnadene må imidlertid tas av de med størst betalingsevne: Den lukrative olje- og gassnæringa.
Ikke gjennom milliardsubsidier fra oss vanlige forbrukere.
Jan Christensen.
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.