Nyhetsbrev steigan.no 25.02.2024
mRNA-vaksiner forårsaker hjerne-, blod- og hjerteproblemer
Krigen i Ukraina: økende støtte for fredsforhandlinger blant europeere
Macron ble buet ut av rasende franske bønder
Russlands seier i Avdeevka gir gjenklang i Sentral-Asia
Kampen mot vindturbiner i gamle Skjerstad kommune
Det kjøres på med utbyggingsplaner for vind- og solkraftverk i Østfold
mRNA-vaksiner forårsaker hjerne-, blod- og hjerteproblemer
Av skribent - 25. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/mrna-vaksiner-forarsaker-hjerne-blod-og-hjerteproblemer/
Dette viser verdens største forskningstudie.
Av Sean Adl-Tabatabai.
Verdens største studie av covid-vaksiner har bekreftet det uavhengige medier har rapportert i årevis: mRNA-vaksinene forårsaker faktisk nevrologiske, blod- og hjerteproblemer hos ellers friske mennesker.
I følge en forskningsstudie fra Global Vaccine Data Network, den «største globale studien av vaksinesikkerhet til dags dato», ble mRNA-injeksjoner produsert av Pfizer og Moderna funnet å ha høyere risiko for «hjerterelatert betennelse», og viral-vektorvaksiner som f.eks. AstraZeneca-vaksinen var knyttet til «en økning av en type blodpropp i hjernen».
Infowars skriver: «Viral-vektor-injesjonene var også knyttet til en økt risiko for Guillain-Barré syndrom, en nevrologisk lidelse der immunsystemet feilaktig angriper det perifere nervesystemet», rapporterte Bloomberg mandag.
Forskere gikk gjennom data som fremhevet 13 «uønskede bivirkninger av spesiell interesse», hos over 99 millioner vaksinerte mennesker i åtte land, og skilte ut antatt sjeldne «høyere enn forventet» faresignaler. Vaksiner har normalt en viss grad av forventede bivirkninger; imidlertid observerte studien høyere forekomst av flere bivirkninger enn forventet.
For eksempel ble myokarditt, eller betennelse i hjertet, «konsekvent identifisert etter en første, andre og tredje dose av mRNA-vaksiner», rapporterer Bloomberg, og legger til: «Den høyeste økningen i forholdet observert til forventet, ble sett etter en andre injeksjon med Moderna-vaksinen».
«En første og fjerde dose av den samme vaksinen var også knyttet til en økning i perikarditt, eller betennelse i hjerteposen», legger Bloomberg til, ifølge forskningstudien.
I tilfelle av Guillain-Barré syndrom, eller hjernebetennelse knyttet til dårlig muskelkoordinasjon, forventet forskere som undersøkte de første 42-dagene etter vaksineringen med Oxfords Vaxzevria (ChAdOx1) covid-vaksine omtrent 66 tilfeller, men fant 190 alvorlige bivirkninger.
Videre, «ChAdOx1 covid-vaksinen var knyttet til en tredobling av cerebral venøs sinus trombose, en type blodpropp i hjernen, identifisert i 69 tilfeller, sammenlignet med 21 som var forventet», bemerker Bloomberg, og legger til at Danmark og andre land har avbrutt distribusjonen av vaksinen, etter at risikoen for blodpropp ble identifisert.
Studien fant også forskjellige tilfeller av myelitt, eller betennelse i ryggmargen, blant de som hadde fått både viral-vektor og mRNA-vaksiner. Mulige faresignaler for tverrgående myelitt – ryggmargsbetennelse – etter at virusvektorvaksiner ble identifisert i studien. Det samme var akutt disseminert encefalomyelitt – betennelse og hevelse i hjernen og ryggmargen – etter både viral-vektor- og mRNA-vaksiner. Syv tilfeller av akutt disseminert encefalomyelitt etter vaksinasjon med Pfizer-BioNTech-vaksinen ble observert, mot en forventning om bare to.
Studien, som stadfester hva utallige vaksineskeptikere mistenkte, og som tidlig etterlyste sikkerhetsdata, ser ikke ut til å ha undersøkt den store mengden dødsfall som potensielt kan være knyttet til vaksinene.
Den alarmerende informasjonen kommer dessverre for sent for de som blindt stolte på det medisinske etablissementet, og nå må leve med permanente ødeleggende helsekonsekvenser, eller har mistet kjære. Til dags dato har over 13,5 milliarder doser covid-vaksiner blitt injisert i armene til mennesker over hele kloden.
Fra The Peoples Voice, publisert 20 februar 2024.
Oversatt fra enegelsk. Linker, link til studie og X-meldinger i orginalartikkelen. Oversatt av Northern Light.
Orginalartikkel: World’s Largest Study Concludes mRNA Jabs Cause Brain, Blood and Heart Issues.
Krigen i Ukraina: økende støtte for fredsforhandlinger blant europeere
Av Daniel Ducrocq - 25. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/krigen-i-ukraina-okende-stotte-for-fredsforhandlinger-blant-europeere/
»Et flertall av europeere tror ikke på en ukrainsk militær seier, og håper på en rask diplomatisk løsning på konflikten» skriver mediekanalen L’Obs.
Mediekanalen refererer til en meningsmåling foretatt i tolv europeiske land og som ble publisert 21. februar av Det europeiske rådet for internasjonale relasjoner (en paneuropeisk tankesmie med 300 medlemmer med mål om å bidra til debatt om »utvikling av en effektiv utenrikspolitikk som målbærer europeiske verdier»).
Seuls 10 % des Européens croient en une victoire militaire de l’Ukraine
Ifølge meningsmålingen tror 10% av de spurte på en ukrainsk militær seier, mens 20% tror på en russisk militær seier. 37% mener at en sannsynlig utfall av konflikten er et forhandlet kompromiss.
Det er store variasjoner mellom landene i måten opinionen ser for seg en løsning: 50% av dem som ble spurt i Sverige, Portugal og Polen svarer at en må hjelpe Ukraina til å gjenvinne sitt territorium.
I Østerrike, Romania og Italia er det det motsatt. Der svarer halvparten av de spurte at ukrainske myndigheter må oppfordres til å undertegne en fredsavtale. En fredsavtale har også preferanse i Ungarn (64% av de spurte) og i Hellas (59% av de spurte Opinionen er mer splittet i Frankrike, Tyskland, Spania og Nederland, viser meningsmålingen.
I gjennomsnitt mener 31% av de spurte at de europeiske land må hjelpe Ukraina til å gjenvinne sitt territoriet mens 41% mener at europeiske land må presse ukrainske myndigheter til en forhandlingsløsning med Russland.
Hvorfor håper en økende andel av opinion i Europa på en diplomatisk løsning?
Det er ifølge firmaet som har gjennomført meningsmålingen flere årsaker til dette.
Mens befolkningene i Ukrainas nærmeste naboer var tidligere de mest ivrige til å støtte Kiev, viser nå rumenere, ungarere og polakker »en økende irritasjon ovenfor situasjon i Ukraina, spesielt knyttet til import av ukrainske landbruksprodukter. 40% av polakkene, 37% av ungarerne og 35% av rumenerne vurderer ukrainske flyktninger som en trussel», avdekker meningsmålingen.
En mulig seier for Trump i det kommende presidentvalget i USA påvirker også opinion om utfallet av krigen.
43% av de spurt mener at en tilbakekomst av milliardæren i Det hvite hus gjør en ukrainsk seier på slagmarken mindre sannsynlig. 9% mener det motsatte.Om USA skulle slutte å finansiere krigen, mener et gjennomsnitt på 20% at europeiske land burde kompensere for det (fra 7% i Hellas til 43% i Sverige).
Det finnes minst to momenter til som meningsmålingen ikke nevner som årsaker til at opinionen i Europa i økende grad ønsker en diplomatisk løsning i Ukraina.
Det første er den sosiale provokasjonen som oppleves, når milliarder ruller til opprustning i en tid hvor det mangler midler for helse- og skolesektoren (for å nevne noen). Det andre er situasjonen i Gaza som kan ha vært en vekkelse for mange som tidligere så på USA og Europa som verdens forsvarere av »høyere moralske verdier».
Selv om meningsmålingene ikke er absolutt vitenskap, viser de allikevel tendenser i opinionen.
Meningsmålingen om hvordan folkene i Europa forholder seg til krigen i Ukraina, viser at i i det store og hele ikke finnes noen krigsentusiasme (til tross for den massive mediapropagandaen). Dette har falt tungt for brystet til Det europeiske rådet for internasjonale relasjoner som er målingens oppdragsgiver. Derfor gir de anbefalinger om hvordan opprettholde støtten til Ukraina i den europeiske befolkningen.
For fredsbevegelsen som står for våpenhvile og diplomatiske forhandlinger, er den labre krigsentusiasmen blant europeere en oppmuntring til å fortsette sitt arbeid.
Daniel Ducrocq
Time Magazine: Ukraine Can’t Win the War
«For de tapte ukrainske territoriene er tapt, og NATO-medlemskap er meningsløst hvis ikke alliansen er forberedt på å sende egne tropper for å kjempe for Ukraina mot Russland. Fremfor alt, uansett hvor smertefull en fredsavtale ville være i dag, vil den bli uendelig mye mer hvis krigen fortsetter og Ukraina blir beseiret».
Macron ble buet ut av rasende franske bønder
Av red. PSt - 25. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/macron-ble-buet-ut-av-rasende-franske-bonder/
Hundrevis av protesterende bønder støtte sammen med politiet i Paris da Emmanuel Macron besøkte den årlige landbruksmessa lørdag. Den franske presidenten hadde åpnet messen mens sinte bønder blåste i fløyter og ropte fornærmelser, skriver The Guardian.
Opprørspolitiet holdt i utgangspunktet demonstrantene på trygg avstand mens Macron gikk omkring på messen, smakte honning fra Normandie og oster fra Alpene og håndhilste på utstillere. Men da han gikk inn på messens husdyrområde, stormet hundrevis av demonstranter portene og kolliderte med politiet.
I den påfølgende forvirringen ble messen gjentatte ganger stengt og deretter gjenåpnet for publikum. Politiet arresterte tre personer for å ha skapt forstyrrelser, men de ble senere løslatt, sa påtalemyndigheten i Paris.
Det er noe eget ved franske bønder!
Frankrike har i lkhet med EU-kommisjonen og globalister i Europa innledet en krig mot bøndene og landbruket slik vi kjenner det. Bak dette står store finanskapitalistiske interesser.
Les denne analysen fra 2022:
Russlands seier i Avdeevka gir gjenklang i Sentral-Asia
Av M. K. Bhadrakumar - 25. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/russlands-seier-i-avdeevka-gir-gjenklang-i-sentral-asia/
Russlands overveldende seier i slaget ved Avdeevka og det ukrainske militærets kaotiske retrett øker troverdigheten til Russland som leverandør av sikkerhet for den sentralasiatiske regionen. Poenget går ikke tapt for erfarne sentralasiatiske strateger som ser at Russland på egen hånd har trengt NATO over på defensiven.
Dette blir et avgjørende øyeblikk, ettersom det utfyller den tilfredsheten som stammer fra den nye normaliteten i Afghanistan, takket være Russlands effektive diplomatiske engasjement med Taliban.
Nok en ond sirkel av vestlig propaganda forsvinner. Den var basert på de falske antakelsene om at Russlands innflytelse i Sentral-Asia er i «tilbakegang» (Wilson Centre); at de sentralasiatiske statene «kommer ut av Russlands skygge og hevder sin uavhengighet på måter som ikke er sett siden kommunismens kollaps i 1991» (Financial Times); at i kjølvannet av krigen i Ukraina, kan sentralasiatiske ledere «nå vurdere hvor lenge Putin vil være i stand til å forbli ved makten i Russland» (Radio Free Europe / Radio Liberty).
I virkeligheten kan regionen i 2023 vise til en imponerende BNP-vekst på 4,8%. Og Russland bidro til denne suksesshistorien. Ukrainakrigen førte til vestlige firmaers forsvant fra det russiske markedet, noe som skapte nye muligheter for regionale stater. Samtidig førte forholdene under sanksjonene til at russiske firmaer og kapital og russiske borgere flyttet virksomheten til den sentralasiatiske regionen.
Sentralasiatiske entreprenører har ikke gått glipp av de lukrative mulighetene til å skaffe vestlige varer og teknologi til det russiske markedet – samtidig som de balanserer på en veldig stram line der de forsikrer om at de overholder vestlige sanksjoner, samtidig som de pleier sin gjensidige avhengighet og integrasjon med russiske markeder. Den fornyede veksten i den russiske økonomien og dens 3,6% vekst i fjor skapte forretningsmuligheter for sentralasiatiske land.
Moskvas politikk tar sikte på en «renessanse» i regionens forhold til Russland. Den nye tenkningen i Moskva betydde at Putin tok en praktisk rolle for å opprettholde et høyt momentum i sine kontakter med sentralasiatiske ledere på et personlig nivå, ved å benytte seg av alle tilgjengelige former for samhandling både bilateralt og regionalt. Den russiske tilnærmingen ga rom for de regionale statene til å innta en «nøytral» holdning til krigen.
Et problem for utenforståendes forståelse av dette er veldig ofte at de sentralasiatiske holdningene sjelden kommer åpent frem, og under spesifikke omstendigheter (som Ukrainakrigen), må de oppfattes ved å studere ledernes preferanser. Slik var det politiske budskapet fra 9. mai-paraden i Moskva i fjor da alle de sentralasiatiske presidentene sluttet seg til Putin under seremoniene på Den røde plass, en massiv støtte for Russland – og for Putin personlig.
Gjennom hele 2023 ble de sentralasiatiske statene rammet av en enestående diplomatisk innsats fra Vesten for å opprettholde sanksjonene mot Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken og Frankrikes president Emmanuel Macron besøkte regionen. To historiske toppmøter i «C5+1»-formatet ble arrangert av henholdsvis president Joe Biden og Tysklands kansler Olaf Scholz i Washington og Berlin.
(C5+1 er de sentralasiatiske statene pluss USA, o.a.)
Men de vestlige samtalepartnerne nektet å se skriften på veggen. Blinkens kasakstanske motpart fortalte ham at Astana «ikke føler noen trusler eller risiko fra den russiske føderasjonen». De felles uttalelsene som ble gitt etter de to C5+1-toppmøtene nevnte ikke engang Ukraina!
Putins nye tenkning setter det store spillet til side og prioriterer i stedet en gradvis forsterkning av det praktiske innholdet i Russlands forhold til de sentralasiatiske statene, spesielt på økonomiske og humanitære områder. Denne tilnærmingen har håndgripelig fjernet «Storebror»-syndromet. Putins møter med sine kolleger fra Tadsjikistan, Usbekistan og Kasakhstan i Kazan onsdag fant sted i en påtakelig avslappet atmosfære. (her, her og her)
Interessant nok ønsket Emomali Rahmon, den tadsjikiske presidenten, ikke bare suksess for Putin «i alt De gjør», men også hans «stålnerver». Kassym-Jomart Tokajev, Kasakstans president, understreket det betydningsfulle i at «under deres (Putins) utmerkede ledelse har Russland oppnådd bemerkelsesverdige, imponerende suksesser. Faktisk former Deres uttalelser og handlinger den globale agendaen». Tokajevs bemerkning er spesielt bemerkelsesverdig, ettersom vestlige analytikere hadde sett ham som en potensiell mytterist mot Putin på steppene!
Men til syvende og sist, hvis Russlands sikkerhetsforhold til den sentralasiatiske regionen har endret seg i løpet av de siste par årene, er det fordi Moskvas koordinerte innsats for å knytte bånd med Taliban har fått gjennomslag i det siste. De bidro til å redusere trusseloppfatningene knyttet til Afghanistan i den sentralasiatiske regionen.
Hvis det tradisjonelle mønsteret for å håndtere trusseloppfatningene var å ty til militære midler og ved å avgrense regionen fra Afghanistan, byttet russisk diplomati til en radikalt annerledes tilnærming ved å konstruktivt engasjere seg med Taliban (selv om Taliban fortsetter å være en forbudt organisasjon under russisk lov) og forsøkte å gjøre sistnevnte til en interessent i å bygge samarbeidsbånd innenfor en matrise av gjensidige interesser. Det lønte seg.
Moskva vurderte det slik at Taliban-styret har stabilisert den afghanske situasjonen betydelig, og at det er i russisk interesse å hjelpe Kabul-administrasjonen med å effektivt motarbeide de ekstremistiske elementene i landet (spesielt Den islamske staten, som er kjent for å være en arv fra USAs okkupasjon av Afghanistan). Russland utnyttet sin innflytelse med de sentralasiatiske statene for å sikre at vestlig støttede anti-Taliban «motstandsstyrker» ikke fikk noen fristeder.
Selvfølgelig er det strategiske målet at den vestlige etterretningen ikke vil være i stand til å manipulere frittstående afghanske elementer for å destabilisere den sentralasiatiske regionen eller Kaukasus på nytt.
Taliban har vært mest mottakelig for de russiske tilnærmellsene med sikte på å styrke den afghanske staten. Nylig har Taliban boikottet en FN-sponset konferanse om Afghanistan 18.-19. februar i Qatar, som i virkeligheten var et utspekulert forsøk fra USA på å angripe Taliban på nytt under påskudd av å fremme «intra-afghansk dialog» (som i hovedsak betydde retur av Vestens afghanske stedfortredere som bodde i eksil i Europa og Amerika.)
Selvsagt gjennomskuet Taliban den vestlige spilleplanen for å gjenoppbygge sitt etterretningsnettverk i Afghanistan og motarbeidet det ved å sette betingelser for sin deltakelse i Doha-konferansen, inkludert at de skal være den eneste representanten for Afghanistan på møtet. Taliban motsatte seg også utnevnelsen av en spesialutsending fra FN til Afghanistan, hvis hovedoppgave ville være å fremme «intra-afghansk dialog».
Talibans utenriksdepartement anklaget i en uttalelse i forkant av Doha-møtet det internasjonale samfunnet for «ensidige innblanding, anklager og press». Den mest interessante delen av pantomimen i Doha var at den russiske delegasjonen som deltok i Doha-møtet, på Talibans anmodning, nektet å møte de såkalte ‘sivilsamfunnsrepresentantene’ fra Afghanistan. Det signaliserte at Russland har begynt å samarbeide med Taliban som de facto makthevere i Afghanistan.
Faktisk hilser de sentralasiatiske statene hjertelig velkommen dette glimrende diplomatiske initiativet fra Russland for å styrke regional sikkerhet og stabilitet. Regionens tillit til Taliban-lederne har allerede nådd et punkt at den usbekiske presidenten Mirziyoyev på møtet med Putin i Kazan onsdag tok opp det «viktige spørsmålet» om at Usbekistan og Russland skulle gå videre med byggingen av en ny jernbane via Afghanistan som forbinder Sentral-Asia med de tilstøtende regionene og verdensmarkedet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Kampen mot vindturbiner i gamle Skjerstad kommune
Av red. PSt - 25. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/kampen-mot-vindturbiner-i-gamle-skjerstad-kommune/
Julie Hugdal skriver på Facebook:
Kjære alle jeg har som venner her på Facebook! Det er ikke ofte jeg spør om hjelp til noe. Nå er det faktisk med tårene i øynene jeg skriver dette og ber om hjelp hos DEG.
Tanken på at hjemplassen skal bli omringet av vindturbiner, bli til en industriplass, er så skremmende. Attpåtil Norges største! En potensielt voldtekt av naturen her (beklager å sette det usmakelig på spissen, men det vil føles som et overgrep) som jeg og mine sambygdinger vil måtte se i alle himmelretninger i det daglige. Blir dette en realitet er jeg sterkt redd det blir flytting på meg og min familie.
Jeg ber derfor om hjelp til å stanse dette. Enten om du bor i bygda her eller ikke. Naturen her er verdt å kjempe for. Jeg er redd vi må stille mannsterke opp for å stoppe disse planene!
Kan du være så snill å like gruppen, og signere oppropet? Og ellers gjør en forskjell, hvis du kan?
Det vil bety uendelig mye!
Det oppropet hun sikter til er dette:
Nei til vindturbiner i gamle Skjerstad kommmunedel
Sandfjellet, Klettkoven og Ljøsenhammern står på listen over tre fjellområder der Nordic Wind vil undersøke mulighetene for å bygge det de omtaler som hybrid energianlegg.
Vi sier med dette NEI TIL VINDKRAFT I GAMLE SKJERSTAD KOMMUNEDEL!
Vi ønsker med dette å fortelle dere FOLKEVALGTE i Bodø Kommune at vi sier NEI til forslag om vindkraftverk og NEI til at konsekvensutredning i det hele tatt skal igangsettes!
Bruken av utmarksarealene som er foreslått brukes til jakt, av beitenæringa, til fiske, rekreasjon, friluftsliv og reindrift.
Vi kan ikke sitte å se på at de folkevalgte villig omgjør uberørt natur til industriområder hvor landskapet endres, bruken fortrenges og det biologiske mangfoldet går tapt!
Opprinnelig tekst:
Sandfjellet, Klettkoven og Ljøsenhammern står på listen over tre fjellområder der Nordic Wind vil undersøke mulighetene for å bygge det de omtaler som hybrid energianlegg.
Vi krever at Bodø Kommune sier nei til forslaget om vindturbiner. Å forringe jakt, beitedyr, fiske,fugl,rein etc er ikke ett alternativ vi ønsker!!
Vår bruk av utmarka ved jakt, beitenæringa, fiske, rekreasjon, friluftsliv og reindrift beslaglegger og fortrenger ikke hverandre. Vi fungerer i harmoni!Dette handler om bruk av og ikke beslaglegging av vår natur!
Kommentar:
Vi skriver i dag også om kampen mot ville vindkraftplaner i Østfold. Kampen mot vindkraftanlegg i gamle Skjerstad kommune føyer seg inn i en landsomfattende motstandskamp mot vindkraftbaronene, utenlandsk finanskapital og korrupte og lettkjøpte politikere for å forsvare norsk natur, miljø og folks lokale livsvilkår.
Det er ingenting ved Norges behov som tilsier slik utbygging. Vindkraft er og blir ustabilt og har ingenting med bærekraft og langsiktig energiforsyning å gjøre. Men derimot er det ekstremt lukrativt for investorene og deres bakmenn.
Det pågår en systematisk og landsomfattende krig mot det norske folkets livsvilkår og for mest mulig ødeleggelse av norsk natur under påskudd av «klima» og «det grønne skiftet».
Det er åpenbart at det derfor trengs en samordnet, landsomfattende motstandskamp og at disse lokale initiativene bør samordne seg med hverandre.
De som lenge har drevet mest og best opplysningsarbeid om vindkraftvandalismen er Motvind Norge. De vil sikkert også spille en rolle i en slik samordnet, landsomfattende forsvarskamp.
Det kjøres på med utbyggingsplaner for vind- og solkraftverk i Østfold
Av Romy Rohmann - 25. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/det-kjores-pa-med-utbyggingsplaner-for-vind-og-solkraftverk-i-ostfold/
Kan virkelig det meste kjøpes? Det er tydelig, og noen betaler godt for å rasere natur og ødelegge folks helse. For det ligger penger i dette, og en kan spørre seg om det avgjørende er hvor mye grunneiere bli tilbudt i kompensasjon for hver turbin eller hvor mye kommuner kan få inn i kommunekassa eiendomsskatt for slike anlegg.
Noen har hvisket meg i øret at bønder har blitt tilbudt 150.000,- i året for hver turbin som oppsettes på deres grunn, og det kan komme godt med for en fattig bonde, Aremark kommune kan få 15 millioner i året i eiendomsskatt og produksjonsavgift for anlegget ved Bikjula ved grensa til Sverige.
https://www.ha-halden.no/vil-bety-15-millioner-kroner-arlig-for-aremark-kommune/s/5-20-1477596
(Bilde: Kennedy Energy Park)
Vi har skrevet om vinkraftutbyggingsplanene her i Østfold tidligere, og følger dette opp.
Men det er ikke bare vindkraft som står på agendaen. Marker kommune har Norges 15 høyeste vindturbiner på 210 meter. Nå har Selskapet Solgrid AS fremmet forslag om et stort solkraftverk på 240 dekar, dette vil de bygge på begge sider av Kongeveien som er en historisk natursti. Selskapet vil også bygge 2,2 meter høye gjerder langs begge sider av Kongeveien.
Solgrid er enda et av disse tomme selskapene uten egenkapital, uten omsetning og uten noe å vise til annet enn en konsesjonssøknad. Det er eid av Akershus Energi og Østfold Energi og det tomme selskapet Mypower AS.
Solgrid AS skriver på sin hjemmeside dette:
STATUS: KONSESJONSBEHANDLING
Ørje Solkraftverk
Solgrid AS har planer om å bygge ut et solkraftanlegg på Ørje i Marker kommune. Området i dag er delvis avvirket, men har noe stående skog bestående av tett løv- og barskog. Tiltaket ligger inntil E18, med skytebane og turstien Kongeveien som nærmeste nabo.
FAKTA
Installert effekt: 16,5 MWp
Årlig produksjon: 19 GWh
Beliggenhet: Marker kommune
Totalt tomteareal: 28 Ha
Byggestart: Vinter 2025
Nettilknytning: Vår/Sommer 2025
Solanlegget består av ca. 27.500 solcellepaneler med en total installert effekt på 16.5 MWp. Dette gir en årlig energiproduksjon på 19 GWh, som tilsvarer det årlige energiforbruket til ca. 950 husholdninger.
Ved å produsere fornybar energi lokalt, bidrar Ørje solkraftverk til en netto reduksjon av CO2-utslipp på 1 700 tonn CO2-ekvivalenter hvert år over solkraftverkets levetid.
Det planlegges for et sørvendt bakkemontert solkraftanlegg med fast montasjevinkel og tosidige solcellepaneler, og er et av de største anleggene som blir mer enn dobbelt så stort som anlegget i Stor-Elvdal kommune i Innlandet.
Ifølge søknaden berører utbyggingen to grunneiere, som har inngått en samarbeidsavtale med Solgrid om prosjektet. Planområdet består av skog og åpne hogstflater.
Så har vi vindkraftanlegget som planlegges i Aremark. Her ønsker vindkraftselskapet Zephyr å bygge 12 vindturbiner ved Bikjula inn mot grensen til Sverige.
Hafslund/Eidsiva Vind arbeider i tillegg med et vindkraftprosjekt på Blankefjell/Ankerfjella i Aremark. Midt mellom nasjonalparker i Ankerfjella (Halden/Aremark) planlegges det inntil 40 turbiner på 220 meters høyde. Om denne utbygginga arrangerer Motvind Østfold et åpent møte 27. februar i Halden.
Det er også planer for utbygging i Sarpsborg. Zephyr ønsker å bygge ut 13 vindturbiner i Skjebergmarka. Her ønsker de også å etablere et solkraftverk som integreres med vindkraftverket, solpanelene vil i så fall plasseres mellom turbinene. Dette skriver Zephyr på sine hjemmesider.
https://zephyr.no/portfolio/buer-ronneld-vind-og-solpark/
I Råde er det nå to vindkraftselskaper som vurderer prosjekter, de bruker samme fremgangsmåten som andre vindkraftselskaper, først kontakter de grunneierne og lover gull, men på ingen måte grønne skoger og dette gjør de før sakene kommer til politisk behandling.
Vi veit at både vind- og solkraftverk ikke gir stabil kraft, så dersom noen planlegger industri knytta til disse kraftverkene vil dette bare gi ytterligere press på den stabile krafta vår, vannkrafta, og kraftprisene vil øke. Uansett hva politikerne sier og lover av inntekter til kommunen/innbyggerne vil vi strømforbrukerne måtte ta regninga, vi må betale med høyere strømregning. Dette kom tydelig fram også på NRK Debatten den 22. februar. https://tv.nrk.no/serie/debatten/202402/NNFA51022224
Nå er det også slik at det har blitt avdekket omfattende helseplager blant beboere i nærheten av vindkraftverk i en nylig framlagt rapport. Motvind skriver om denne rapporten på sin hjemmeside.
En nylig offentliggjort rapport avdekker omfattende helseplager blant beboere i nærheten av vindkraftverket i Tysvær kommune i Rogaland. Rapporten, som fokuserer på virkningene av vindkraftanlegget på lokalbefolkningens helse, viser at hele 40 prosent av de fastboende ønsker å flytte fra området.
Rapporten dokumenterer at støy og andre virkninger fra vindturbiner på menneskers helse og livskvalitet er svært alvorlige, sier John Fiskvik, leder i Motvind Norge. Ser man på de fastboende i rapporten, er 47 prosent av dem plaget av støy fra vindturbinene. Søvnproblemer er også utbredt. Til sammen er det 32 prosent som oppgir at de har problemer med å sove ukentlig eller oftere, på grunn av støy fra vindturbiner. Sammenlignet med de som har søvnplager på landsbasis, er det mer vanlig blant beboerne i Tysvær å være ofte plaget av dette.
Det er Opinion som på oppdrag fra Tysvær kommune har kartlagt helseulemper blant beboere nær Tysvær Vindpark. Kartleggingen har blitt gjennomført som en kvantitativ spørreundersøkelse og oppfølgende dybdeintervju. Innsikten fra dybdeintervjuene viser at støyen i stor grad påvirker livene til de berørte, både i form av generell irritasjon, men også en forverring i helsesituasjon. Totalt sier 31 prosent at vindturbinene påvirker deres helsetilstand. Ulempene er så store at mange ønsker å flytte fra området.
Rapporten kan du lese her: https://www.tysver.kommune.no/_f/p1/i9820ceda-3d74-4805-a06b-a76b09bd8b4a/rapport_helsekartlegging-blant-beboere-nar-tysvar-vindpark_20122023.pdf
Og for de som ikke har vært i nærheten av slike vindturbiner anbefaler jeg å ta seg en tur, det må oppleves, både naturinngrepene og støyen er helt forferdelig. At dette kan kalles «bærekraftig» og være «grønt» kan det ikke være noen med fornuft som kan mene.
Vi får håpe folk i de berørte områdene protesterer mot dette og krever at politikere sier Nei slik som i Indre Østfold.
Stor vindkraftsak vunnet – Zephyr slått på hjemmebane!
Det nærmeste intakte skogområdet sør for Oslo ved Spydeberg og Hobøl skal ikke ødelegges av vindindustri.
Et enstemmig kommunestyre i Indre Østfold kommune har vedtatt at de sier nei til planene om 31 gigantiske vindturbiner.
Vi takker lokalpolitikerne i Indre Østfold kommune, grunneierne som har stått på vår side – og alle engasjerte! Dere har gjort et klokt verdivalg.
Ap vil bli som Høyre
Av Ove Bengt Berg - 25. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/ap-vil-bli-som-hoyre/
Ett av de mest autoritære, udemokratiske og meningsløse vedtaka fra Solberg-regjeringa var sammenslåinga av fylkene Østfold, Akershus, Oslo og Buskerud til Viken. Fylkene har nå fått tilbake sin gamle funksjon, men disse fylkene får ikke lenger tilbake hver sin fylkesmann, nå statsforvalter. Det vedtok Arbeiderpartiet 23. februar 2024.
Det er et vedtak ikke bare i sentraliseringas og EU-kommisjonens ånd. Men også et viktig politisk signal fra Ap til Høyre. Med Aps uunngåelige tilbakegang mot ubetydelighet, som ellers i Europa, er løsninga å knytte seg inntil Høyre som «et konsept i Høyre» for fortsatt å kunne lokke medlemmer med løfter om gode verv.
Per Olaf Lundteigen, en av Norges mest rettskafne politikere, reagerer i følge vg.no sterkt mot dette regjeringsvedtaket. «Lynforbannet på egen regjering.» Dette er en overkjøring ikke bare av Senterpartiets stortingsgruppe, men også Aps stortingsgruppe, hevder Lundteigen. Så noe viktig må ligge bak vedtaket i Aps innerste sirkel. Det strategiske signalet til Høyre er: Aps muligheter ligger i Høyre.
Ap-ledelsen for Høyres Viken
Hvis ikke fikk Ap ikke lenger flertall i Oslo og Akershus,
jobba Anniken Huitfeldt og Tonje Brenna internt for i Ap. Det kan ikke være noen tvil om at Ap-ledelsen mener det samme som Høyre om hvordan Norge skal styres lokalt. Helst direkte fra EU-kommisjonen og Nato-ledelsen i Washington. Oppslutninga om Senterpartiet ved stortingsvalget i 2021 blei et problem for Ap-ledelsens strategiske valg om å styre Norge i den retninga som de sosialdemokratiske lederne har valgt.
Det svei nok hardt for Ap å gå med på omkamp om tvangsinnlemminga av Søgne i Kristiansand. Medieeliten blei voldsomt provosert over at et av Høyres autoritære vedtak skulle få en demokratisk kontroll gjennom en folkeavstemning, og mediene mobiliserte mot løsriving. Resultatet blei at Høyres tvangsvedtak blei stående. Kanskje skifta søgnefolk mening, eller at det ensidige mediepresset virka.
Nestleder Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt med lokalt lederverv i Ap, var imot oppløsning av den kunstige fylkeskonstruksjonen til Høyre; Viken. De tenkte litt framover, og så at uten Østfold og Buskerud med i Erna Solbergs storfylke, ville Ap aldri noen gang mer kunne komme i lederposisjon i Oslo og Akershus. Sant nok.
Martin Kolberg vant kampen for nærdemokratiet, men…
Martin Kolberg, Aps tidligere generalsekretær, reagerte mot Brennas og Huitfeldts kamp for Erna Solbergs Viken-konstruksjon. Og seira. Dette har noe med nærhet til de styrende å gjøre, sa Kolberg. Det blei umulig for Støre å bevare Viken som fylke, ikke minst som en følge av regjeringssamarbeidet med Senterpartiet. Men så tar altså Støre, Tonna og Huitfeldt og hele den indre kjerna i Ap, fjernt fra folk, hevn ved å velge én statsforvalter for det gamle Viken, ikke én for hvert fylke som vanlig er. Ideen Viken gjenoppstår litt fra de døde. Nok til at Ap dekker bordet for at Høyre aleine, eller sammen med Ap, gjeninnfører Høyres Viken. Og det viktigste: Arbeiderpartiet signaliserer tydelig til Høyre at Aps framtid ligger i smulene fra Høyre.
Lundteigen, «lynforbannet»
Få medier har gjort noe nummer av Aps ydmyke invitasjon til Høyre. Per Olaf Lundteigen har mot til å stå imot i en telefonsamtale med vg.no:
– Dette er brudd med stortingsgruppenes syn i både Sp og Ap. Dette bryter også veldig med den mest hensiktsmessige og logiske organiseringen av statsforvalterne, …
«tordner han» etter vg.nos karakteristikk. Vg.no skriver om regjeringas begrunnelse:
– Dette har vi vektlagt tungt i beslutningen, sammen med kostnadene som en deling ville gitt, sier digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap) i en pressemelding.
Lundteigen mener begrunnelsen er for lett.
– Det er jo viktig at statsforvalterne kjenner det praktiske og lokale livet i det området de skal forvalte. Derfor er en inndeling i tråd med fylkesinndelingene så viktig, sier han.
Han sier han har sett mange eksempler på at enstemmige lokale vedtak i kommunene blir overprøvd av en stadig mer sentralisert statsforvalter — uten nok lokalkunnskap.
Høyres statsforvalter godt fornøyd
Ikke bare Høyres Viken-fylke, men også sammenslåinga av Finnmark og Troms, fikk den innerste Ap-ledelsens støtte. En fylkessammenslåing som er uforståelig for folk som bor der. Men ikke for dem som drømmer om å bli styrt av Brussel og Washington. De får full støtte av høyrepolitiker og tidligere høyrestatsråd, nå statsforvalter både i Finnmark og Troms, Elisabeth Vik Aspaker. Aspaker siteres i vg.no:
«Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Elisabeth Vik Aspaker, mener det er en klok beslutning å beholde dagens struktur. … det er en klok og framtidsrettet beslutning regjeringen har tatt, sier Aspaker til NRK.»
«Klok og framtidsrettet beslutning». Partileder Støre har med dette livreddende vedtaket for Viken signalisert at Solbergs meningsløse konstruksjon Viken likevel var riktig. Det kan ikke være tvil om hva den innerste kjernen i Ap reelt og taktisk mener om organiseringa av offentlig administrasjon. Offentlig administrasjon skal markedsstyres i både formål og avlønning.
Sosialdemokratiet i forfall
Trenger Høyre for medlemmens karriere
Ap-ledelsen ser nok hvordan det går med deres politiske retning i Europa. De ser at å underordne seg Høyres politikk er nødvendig for Aps framtid. Alt på 1970-tallet forlot Ap i Norge, og sosialdemokratene i Europa, å være en motkraft til den nye kapitalistiske offensiven etter verdenskrigens samarbeid. Da gjelder det å posisjonere seg for å sikre verdifulle stillinger i framtida for Ap-medlemmene. Derfor er det på høy tid å begynne å posisjonere seg og gjøre seg tilpasningsdyktige under Høyre. Der er det som Høyre sier: Muligheter for alle. Én statsforvalter for det oppløste Viken er et viktig og nødvendig signal fra Ap om at partiet er et politisk oppkjøpsobjekt.
I Høyre: «Muligheter for alle» — også for Ap som «et konsept i Høyre»
I Europa har de sosialdemokratiske partiene valgt å gå i regjering med de tradisjonelle og ledende høyrekreftene, som i Tyskland (mange tiår) og nå i Danmark. Som et langsiktig overlevelsestiltak. Sosialdemokratene oppløser ikke sitt konkursbo, men byr seg fram til oppkjøp. Store konserner opprettholder sine oppkjøpte bedrifter, som S-banken som «et konsept i DnB». Sosialdemokratene, som Ap i Norge, kan ikke lenger bli annet enn et konsept i det store høyrepartiet. Å opprettholde Ap som en egen organisasjon med henvisning til tidligere storhet er vinn-vinn både for Ap og Høyre.
Denne artikkelen ble publisert i Politikus.
Krig, fred og dobbeltmoral
Av Jan Christensen - 25. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/krig-fred-og-dobbeltmoral/
Det er to år siden Russland invaderte Ukraina. Det er 10 år siden Majdan-opprøret, Krims tilbakeføring til Russland og borgerkrigen i Øst-Ukraina. Og 16 år siden NATO lovte Ukraina medlemskap i NATO.
Går vi lenger tilbake i tid, til begynnelsen av 1990-tallet og Sovjet-Unionens oppløsning, avtalte daværende østlige og vestlige ledere at NATO ikke skulle utvide sitt interesseområde østover. Statsmannskunst på begge sider hindret en kaotisk verden, og la i stedet grunnlaget for en ny æra i forholdet mellom Øst og Vest.
I dette perspektivet kan vi også se det norske folks nei til EU i 1994.
Vi levde i en stadig tryggere verden. Hvorfor skulle da Norge tilslutte seg enda en maktblokk og gi enda mer avkall på egen selvstendighet?
Når linjene trekkes mellom disse hendingene, gjentatte russiske advarsler og vestlig bagatellisering, var krigen som startet for to år siden, en varslet hendelse.
Russland oppfattet Vesten som en stadig sterkere territoriell trussel.
Få uker etter krigsutbruddet ble allikevel Russland og Ukraina godt på vei enige om en fredsløsning.
Dessverre ble denne sabotert, i første rekke av britenes skandalebefengte statsminister Boris Johnson. Han virket mest opptatt av at Russland skulle tape og på sikt «balkaniseres», mindre av å forsvare Ukraina.
En standhaftig ukrainsk president, valgvinner på falske premisser og med klovne-bakgrunn, lot seg overtale. Med over 20 ganger større militærbudsjett enn Russland, kom NATO – og alle våre stortingspartier – i krigsmodus.
Statsmannskunsten manglet.
Etter to års krig er situasjonen fastlåst. Her som i andre kriger, er det ingen seierherrer. Bare tapere.
Nyhetsmedia forvirrer mer enn de klargjør, ikke minst her hjemme.
For meg som EU-motstander er situasjonen tragisk.
Den fører til ytterligere fast-tømring av Europas blokkoppdeling.
Den setter en stopper for handel og utveksling som i årevis har vært til gjensidig fordel, ikke minst for våre nordområder gjennom Pomorhandelen. Den er en enorm ressurs-sløsing med liv og penger. Ødeleggelser og forurensning av natur og klima.
Samtidig øker krigsfrykten utafor Ukrainas grenser.
Enkelte «eksperter» hevder også at Norge er i faresonen.
Vi bruker milliarder på våpen til Ukraina.
Vi trener opp ukrainske soldater. Kanskje har vi også militære «rådgivere» inne i landet?
Framfor å være Alfred Nobels «fredsnasjon», er vi blitt en pådriver for krig og omfattende sanksjoner mot et naboland som vi gjennom hundrevis av år har hatt et fredelig forhold til.
Russerne var en gang vår frigjører.
Nå drepes de av våre våpen.
Majdan-opprøret i 2014 – som aldri har blitt gransket – er bakteppe for mye av det som nå skjer: En planlagt avtale med EU, som daværende folkevalgt president, Janukovitsj, la på is fordi den ikke tjente Ukrainas interesser.
20 år tidligere hadde vi en lignende problemstilling i Norge. Men mens vi nordmenn jublet for et nei, ble det i Kiev opprør for å få et ja.
Kanskje var det der som med mange nordmenn etter krigen? Da USA var det forjettede land, og vi slukte rått alt fra andre siden av dammen. Samtidig som våre media fortalte at russerne – da som nå – var en versting.
Resultat: Hundrevis av døde, stadige løftebrudd og et statskupp som høyst sannsynlig ble iscenesatt av USA og andre vestlige land.
Jamfør andre «fargerevolusjoner» og arabiske «vårer».
Nei til EU har – med rette – fordømt Russlands invasjon for to år siden.
Det har også jeg i dette nyhetsbrevet gjort – og blitt beskyldt for å være «putinist» fordi jeg i tillegg krevde umiddelbar våpenhvile.
At to tidligere broderfolk har noe å tjene på å slåss mot hverandre, i en bitter krig med millioner av døde og sårede, kan vanskelig forstås.
Seinere har jeg stilt spørsmål ved beskyttelsesbehov og om mange ukrainere egentlig ønsker å forlate sitt land. Av 12 millioner ukrainske flyktninger, har omlag 3 millioner flyktet til Russland, 3 millioner til vesten og 6 millioner internt i landet. 3/4 av Ukraina er relativt fredelig, men opplever store boligproblemer, ytterligere forsterket gjennom utstrakt korrupsjon. Alternativet for mange blir da å krysse landegrenser for i det hele tatt få et sted å bo.
At våre mest innvandrerfiendtlige partier nå ivrer for titusenvis av ukrainske flyktninger her i Norge framfor å gi bistand i nærområdene, bør forundre.
Regjeringa anslo i fjor høst at 55.000 ukrainske flyktninger ville koste oss 31,4 milliarder kroner i 2024, eller rundt 570.000 kroner pr. flyktning.
Kanskje kunne disse pengene vært langt bedre anvendt gjennom støtte til boligbygging i trygge ukrainske områder?
I skarp kontrast til hva som skjer i Ukraina, kommer krigen i Gaza.
Her har Nei til EU valgt å forholde seg taus. Internasjonal solidaritet, en av Nei til EUs bærebjelker, har tydeligvis sine begrensninger. Vår og vestens troverdighet undergraves av en utstrakt dobbeltmoral:
Det offisielle Norge fortsetter med de samme vennskapelige forbindelser med Israel.
Ingen boikott verken av varer fra Israel eller fra okkuperte områder
Ingen anerkjenning av det palestinske folkets rettigheter og behov.
Fortsatt oljefond-investeringer i Israel og på okkuperte områder.
Våpenhvile-krav som gjentagne ganger blir sabotert av vår nære USA-allierte.
I Ukraina som i Gaza må kravet være umiddelbar våpenhvile.
Til lengre krigene varer, til mer lidelser, ødeleggelser og kostnader. Selv om Norge rent «samfunnsøkonomisk» tjener stort på begge krigene – gjennom høyere energipriser og våpensalg – fører de til økt dyrtid for nordmenn flest. Folk i andre deler av verden blir enda hardere rammet.
EU-tilhengerne utnytter Ukrainakrigen for det den er verdt, og mener at Norge av sikkerhetsmessige grunner snarest må bli fullverdig EU-medlem.
Argumentet vinner oppslutning.
Med Høyre i regjeringsposisjon og et Arbeiderparti uten rødgrønne forpliktelser, kan det meste skje.
Våpen, krig og opprustning er aldri veien til varig fred. Uansett årsak må krigene stoppes.
Normale handelsforbindelser må gjenopprettes med Russland.
I Israel må Norge aktivt støtte de krefter som vil skape et samfunn bygd på rettferd og solidaritet.
Her ligger også vår sikkerhetsgaranti: Som et uavhengig lite land som arbeider for fred og forståelse.
Ikke som et haleheng til fordums kolonimakter eller til et uforutsigbart USA med omfattende erobringstrang.
Vel og bra, sier noen.
Er enig i mye.
Men dette har da ingenting med Nei til EU å gjøre.
Det bare splitter EU-motstanden, og gjør det vanskeligere å vinne en ny EU-kamp.
Innvendingene er forståelige. Selv har jeg også hatt mine tvil.
Etterhvert har jeg kommet fram til at det meste henger sammen med alt.
For eksempel:
Å kjempe mot EU og samtidig omfavne overnasjonalitet, suverenitetsavståelse og markedsøkonomi, EUs viktigste bærebjelker, henger ikke på greip.
Å fornekte – som Høyesterett – ACERs stadig mer bestemmende innflytelse over norsk strømpolitikk, og samtidig være EU-motstander, henger heller ikke på greip.
I tillegg: Vi bør erkjenne at handel, samkvem og gode naboforhold bedre sikrer fred enn underkastelse og våpenrasling. Hvorfor jobber vi da ikke aktivt mot krigen og aktivt for freden?
Jeg er opptatt av at sånne perspektiver blir en del av norsk EU-debatt. Min kamp er ikke bare mot EU og den norske EØS-varianten.
Men også mot en politikk som undergraver norsk selvstendighet, folkestyre og internasjonal solidaritet og fremmer en verdensorden der et fåtall land bestemmer og der alt måles i krone og øre.
At sånne meninger må kunne publiseres av medlemmer i et Nei til EU-lokallag i en grasrotorganisasjon som bygger på mangfold og ytringsfrihet, ser jeg som selvsagt.
Alene kan Nei til EU verken redde verden eller holde Norge utafor EU.
Men vi kan gjøre en forskjell gjennom å stå vakt om våre prinsipper og bygge allianser.
Sånt gir ikke splittelse, men samhold og seier.
Fortsatt er mye ugjort.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.