Nyhetsbrev steigan.no 25.01.2023
Sør-Afrika forsvarer den planlagte marineøvelsen med Kina og Russland
Robert Moods forslag er den korteste veien til atomkrig
Går du i skogen i Norge er sjansen stor for at du går på privat grunn
Storbritannias 42 kupp siden 1945
Krigen i Ukraina: Hvordan USA bereda grunnen for Russlands invasjon
Sør-Afrika forsvarer den planlagte marineøvelsen med Kina og Russland
Av red. PSt - 25. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/sor-afrika-forsvarer-den-planlagte-marineovelsen-med-kina-og-russland/
Sør-Afrikas utenriksminister Naledi Pandor forsvarte mandag landets beslutning om å holde en felles marineøvelse med Russland og Kina neste måned utenfor østkysten. Dette skriver det tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu Agency.
«Alle land gjennomfører militærøvelser med venner over hele verden, så det bør ikke være noen tvang for noe land at de ikke skal gjennomføre dem med noen annen partner. Det er en del av et naturlig forløp for forhold mellom land, sa Pandor i en felles mediebriefing sammen med hennes besøkende russiske kollega Sergej Lavrov, som er i landet for bilaterale samtaler.
Hun sa at afrikanske nasjoner måtte motstå å bli bli fanget av dobbeltmoralen til andre land som sier «det jeg gjør er ok for meg, men du kan ikke gjøre det fordi du er et utviklingsland, eller du er Afrika.»
«Det er misbruk av internasjonal praksis,» la hun til.
Dager før Lavrovs ankomst kunngjorde Sør-Afrika at de ville holde felles marineøvelser med Russland og Kina, noe som trakk kritikk mot regjeringen for å ha utført øvelsen midt i den pågående krigen mellom Russland og Ukraina.
South African National Defense Forces (SANDF) sa i en uttalelse at «som et middel for å styrke det allerede blomstrende forholdet mellom Sør-Afrika, Russland og Kina, vil en multinasjonal maritim øvelse mellom disse tre landene finne sted i Durban og Richards Bay i KwaZulu-Natal-provinsen fra 17.-27. februar,»
Øvelsen, kalt Mosi II ( mosi som betyr «røyk» i Tswana, et av Sør-Afrikas 11 offisielle språk) vil ha deltakelse fra 350 SANDF-personell sammen med deres russiske og kinesiske kolleger.
Øvelsen vil også falle sammen med feiringa av Sør-Afrikas Armed Forces Day som vil bli holdt i Richards Bay.
Russland-Ukraina-konflikten
Pandor sa at de diskuterte med Lavrov den pågående Russland-Ukraina-konflikten og gjentok Sør-Afrikas posisjon, som går ut på at landet ønsker at konflikten skal bringes til en slutt gjennom diplomati og forhandlinger.
«Vi utvekslet notater angående løsningen av de eksisterende konfliktene på det afrikanske kontinentet, inkludert Great Lakes-regionen, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan, Mali og Nord-Mosambik,» sa Lavrov på sin side.
Han sa at Russland mener at afrikanere selv må definere løsningene på disse konfliktene og problemene på kontinentet.
«Det internasjonale samfunnet må støtte de løsningene som utvikles av afrikanske land selv, inkludert innenfor rammen av Den afrikanske union og dens regionale organisasjoner,» la han til.
Sør-Afrika, et medlem av BRICS sammen med Russland, Brasil, India og Kina, har tatt en nøytral holdning til Ukraina-krigen, og har fått kritikk fra noen vestlige land. Den har også avstått fra å stemme om saka i FN.
Øvelsen er også omtalt av det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua
Robert Moods forslag er den korteste veien til atomkrig
Av Pål Steigan - 25. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/robert-moods-forslag-er-den-korteste-veien-til-atomkrig/
I et kronikk i avisa Klassekampen tar den pensjonerte generalløytnanten Robert Mood tar til orde for å stille Putin overfor et konkret ultimatum: Trekk styrkene ut av Ukraina, ellers tar vi kontroll på luftrommet, rykker inn og hiver dem ut.
Til VG sier Mood:
– På dette tidspunktet i krigen, nå som Russland er svekket, flere soldater mobiliseres og industrien både i Russland og Vesten girer opp til full krigsproduksjon, har vi en mulighet til å frigjøre Ukraina raskt, og ikke minst stanse glidningen inn i en verdenskrig, som må utnyttes.
Vi har hatt stor respekt for Robert Mood, sjøl om vi mang en gang kan være uenig med ham. Respekten har skyldtes at han flere ganger har vist seg som en fornuftens stemme i et politisk landskap i Norge der nettopp fornuft er en knapphetsressurs.
Etter hans siste utspill tvinger Mood oss til å ta denne vurderinga opp til revisjon.
Grunnen er at det han foreslår er intet mindre å gjøre noe som er den korteste og sikreste veien til et kjernefysisk ragnarok.
Et forsøk på å ta luftrommet vil slå tilbake umiddelbart
Robert Mood har den oppfatninga et «Russland er svekket». Hvor han har den oppfatninga fra, vet vi ikke, men det skal vi komme tilbake til.
I Klassekampen åpner Mood lovende ved å sitere boka Krigskunsten av Sun Tzu: «Kjenn din fiende, kjenn deg selv.»
Men det er jo nettopp det Mood demonstrerer han han ikke gjør. Forslaget hans viser at han ikke har forstått noe av russisk tenkning. Det overrasker oss, og det er ytterst farlig.
Det står enhver fritt å mislike Vladimir Putin. Vi analyserer ikke storpolitikk langs de tankebanene. Vi prøver å forstå de ulike lederne og deres maktbasers tenkning, strategier og handlingsmønster uten å blande inn for mye følelser.
Men sjøl om man skulle mislike Putin, må man ikke gjøre den feilen at man ikke tar ham på alvor. En fordel ved Putin er at han stort sett gjør det han sier han vil gjøre. Det er ikke vanskelig å lese Putin, slik noen påstår. Les talene hans og hør på pressekonferansene. Det er klar tale. Man kan like dem eller mislike dem, det er opp til enhver. Men man kan ikke beskylde ham for å være uklar.
21. februar 2014 sa en anonym talsmann for Kreml i et intervju med Financial Times at Russland eventuelt ville være «villig til å føre krig for Krim».
Vi kommenterte dette 24. februar 2014 og skrev:
«En russisk regjeringstalsmann har sagt at Russland er villig til å utkjempe en krig om Krim for å beskytte den store russiske befolkninga der og sine militære installasjoner.
«Hvis Ukraina blir delt, vil det utløse en krig,» sa den anonyme talsmannen til Financial Times.
«De vil miste Krim først fordi vi vil gå inn for å beskytte regionen, slik vi gjorde det i Georgia,» sa han.
Det er et høyt spill USA og EU spiller.»
Og Russland gjorde akkurat som de sa. De tok kontroll over Krim, og det ble ikke en gang krig. Vi tror, uten å kunne bevise det, at ledende folk i Pentagon hadde lest signalet slik vi gjorde det og tatt det på alvor. USA ønsket ikke ek krig om Krim, og rørte ikke en finger.
President Vladimir Putin presenterte Russlands nye våpensystemer under sin valgtale 28. februar 2018. Han advarte om at Russland nå har våpensystemer som gjør det mulig å gå utenom alle USAs forsvarssystemer og ramme nordamerikanske byer med kjernefysiske våpen. I enkelte vestlige medier blir talen utlagt som krigersk. Det er riktigere å se den som en desperat appell til Vestens politiske ledere om å ta til vettet.
Det Putin gjorde tindrende klart i sin tale var følgende:
– Ethvert angrep mot Russland eller noen av våre allierte, vil bli sett på som et angrep mot Russland, og vil bli besvart umiddelbart.
For å vise at USA og NATO ikke har noen mulighet til å forhindre massiv gjengjeldelse fra Russland, viste Putin fram noen av de nye russiske våpensystemene. Det var en atomdreven krysserrakett med nærmest ubegrenset rekkevidde og med evne til å omgå alle USAs varslingssystemer. Det var en atomdreven undervannsdrone som kan stasjoneres hvor som helst hvor lenge som helst og brukes mot hangarskipsgrupper, militæranlegg på land, infrastruktur eller byer. Det var hypersoniske våpen som blant annet kan skytes ut fra fly og det var nye laservåpen.
Et av de våpnene Vladimir Putin presenterte i sin viktige tale 1. mars 2018 var det hypersoniske missilet Kinzhal, som kan nå 10 ganger lydhastigheten og har en rekkevidde på 2000 kilometer. Intet eksisterende anti-missilforsvar i den amerikanske marinen er i stand til å skyte ned dette missilet selv om de skulle klare å oppdage det. Og det er bare ett av de våpnene Putin presenterte. Et annet av de nye våpnene som Russland nå har i sitt arsenal er Mach 27 glideren Avangard, som gjør ethvert anti-ballistisk missilsystem ubrukelig. Russland har også anti-skip missilet Zircon som kan nå Mach 8 og som gjør USAs hangarflåte til «sittende ender».
RT presenterer disse våpensystemene her.
Etter å ha presentert våpensystemene som kan slå ut det USA og Vesten måtte ha å by på, sa Vladimir Putin:
”Vi har prøvd å få dere til å høre på oss. Kanskje dere vil høre nå.”
Å innføre en «flyforbudssone» over Ukraina ville bety luftkamper mellom US Air Force og den russiske Rom- og flyvåpen-styrken. I en slik kamp vil partene bli nødt til å prøve å utslette hverandres flybaser, og som Vladimir Putin har advart om: også motpartens kommandosentraler.
Forslaget om «flyforbudssone» er et forslag om verdenskrig, intet mindre.
War on The Rocks: – Den farlige dragningen mot flyforbudssone
Tidsskriftet War on The Rocks, som står Pentagon svært nær, advarer også kraftig mot flyforbudsone. De militære skjønner hva dette forslaget betyr.
Mike Pietrucha og Mike Benitez skriver:
Det ville være «en direkte eskalering mot Russland og en generell utvidelse av konflikten til å inkludere NATO som en direkte stridende.»
De sammenlikner dette forslaet med den typen handlinger som førte verden inn i første verdenskrig og konkluderer:
«Flyforbudssonen er feil verktøy for feil jobb og vil skape farlige og destruktive utfall for USA og dets NATO-allierte.»
Vil svare med å utslette kommandosentralene
Putin har gjort det ytterst klart at et slikt angrep på Russland og russiske styrker vil bli besvart, ikke bare ved å skyte ned NATOs fly og bombe de basene de kommer fra, men også ved å utslette de kommandosentralene som har gitt angrepsordren. Altså: Ramstein, Brussel, Pentagon.
Og om ikke før, da er den kjernefysiske krigen i gang.
Dette burde Robert Mood ha forstått, og det er direkte uansvarlig av ham å komme med et forslag som bare vil framskynde en slik krig.
Vi har advart mot og kjempet mot denne krigen siden 2014
Vi har siden 2014 tatt avstand fra stedfortrederkrigen mellom NATO og Russland, og advart mot at den kan føre til verdenskrig. Vi tok også avstand fra Russlands invasjon 24. februar i fjor. Vi har tatt til orde for våpenhvile, fredsforhandlinger og sikkerhetsordninger som kan tøyle krigens hunder. Men det later til at vi taler for døve ører, ikke blant vanlige folk, men blant makthavere, politikere og skrivebordskrigere.
«Verden ifølge Erdogan»
Av Niels Gerhard Johansen - 25. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/verden-ifolge-erdogan/
Av Niels Gerhard.
Stockholm, 12.januar hengte demonstranter opp en dukke av Erdogan. Dukken hang etter føttene i en lyktestolpe og gjorde nytten som tiltenkt: Å provosere Erdogan og styrke hans blokkering for svensk NATO-medlemskap. Den radikale nettavisa «Flamman.se» fikk blod på tannen og utlyste en konkurranse i å provosere Erdogan mest mulig med en satiretegning.
Vinnertegningen var da også en bloddryppende utgave av Erdogan i rollen som Saturn som sluker sin sønn inspirert av Goya’s kjente mesterverk slik vi ser her:
Undertegnede deltok selvfølgelig i konkurransen, men rakk ikke opp. Det forteller meg at jeg har mye mer å gå på når det gjelder blodig satire og demonisering av maktpersoner. Men imens jeg vasser blyanten enda mer og dypper den i rød blekk, får dere ta til takke med mitt litt for snille bidrag til konkurransen:
«Verden ifølge Erdogan»
Med vennlig hilsen
Niels Gerhard
Går du i skogen i Norge er sjansen stor for at du går på privat grunn
Av Romy Rohmann - 25. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/gar-du-i-skogen-i-norge-er-sjansen-stor-for-at-du-gar-pa-privat-grunn/
…om det er norske eller utenlandske eiere er det ikke lett å finne ut av.
85 prosent av produktivt skogareal er i privat eie, ingen andre land i Europa har mer skog eid av enkeltpersoner enn Norge. Datagrunnlaget for eiendommene er ikke godt nok til å kunne se hvor mange av disse eiendommene som eies av utenlandske eiere.
Av Romy Rohmann.
Produktivt skogareal fordelt på eiergrupper
I Sverige og Finland er eierforholdene annerledes, der eier enkeltpersoner henholdsvis 48 og 59 prosent av det produktive skogarealet.
Det er enkeltpersoner som står som eiere av 78 prosent av det produktive skogarealet, mens andre private eiere har hånd om litt over 6 prosent
Bare 12 prosent av produktivt skogareal er i offentlig eie; her eier staten knapt 9 prosent, mens kommuner og fylkeskommuner eier til sammen rundt 3 prosent. Det samme gjør bygdeallmenningene. Andre private eiere, som aksjeselskap, eier til sammen litt over 6 prosent, mens litt over 1 prosent er eid av dødsbo.
Det er ikke mulig å se av datagrunnlaget om utenlandsk eierskap. Eiendommer som er eid av aksjeselskap må også analyseres mer inngående for å kunne finne ut av utenlandsk eierskap.
I de skogsarealene som er eid av det offentlige som stat, fylkeskommuner eller kommuner er det ofte hogstrestriksjoner noe som gjør at det hogges mindre for salg per dekar enn det som er eid av enkeltpersoner.
Det er Elverum og Trysil som topper lista med størst samlet hogstkvantum i 2021, der ble det hogd 348 500 kubikkmeter industrivirke for salg i Elverum og 296 800 kubikkmeter i Trysil, Åsnes og Kongsvinger fulgte like bak.
I Rapporten Bærekraftig skogbruk i Norge står det bla:
Skog er en viktig del av den globale karbonsyklusen, både som karbonlager og gjennom opptak av CO2 fra atmosfæren. Norge rapporterer årlig utslipp og opptak av klimagasser i skog til FNs klimakonvensjon, samt under Kyotoprotokollen. Skog rapporteres under arealbrukssektoren (Land Use, Land-Use Change and Forestry; LULUCF). I 2018 var netto-opptaket i skog nær 28 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mens det totale utslippet av klimagasser i Norge i de øvrige sektorene var 52,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Netto opptak i skog tilsvarer dermed 54 prosent av klimagassutslippene i de øvrige sektorene.
https://www.skogbruk.nibio.no/
Det har vært et fall i antall skogeiendommer som hogger tømmer for salg de siste tiårene. I 2012 ble det hogd tømmer for salg på litt over 15 000 skogeiendommer, mens tilsvarende antall i 2021 var knapt 13 600. Samtidig har gjennomsnittlig hogstkvantum per eiendom med hogst økt. For 15 år siden var gjennomsnittlig årlig hogstkvantum på 500 kubikkmeter per eiendom, mens det i 2021 var i overkant av 850 kubikkmeter. Gjennomsnittlig hogstkvantum per eiendom har økt mest for eiendommer med mellom 250 og 2 000 dekar produktivt skogareal. I denne gruppa har årlig hogstkvantum per eiendom doblet seg på 15 år. Økningen i hogstkvantum per eiendom har vært betydelig mindre for de største eiendommene. En forklaring på dette er at det på mange av de større eiendommene blir hogd oftere.
I løpet av de siste ti årene er det utført hogst for salg på 39 prosent av landets 125 600 skogeiendommer. For eiendommer med 2 000-5 000 dekar produktivt skogareal er andelen med hogst for salg de siste ti årene på 85 prosent. På eiendommer med mer enn 5 000 dekar produktivt skogareal har det vært hogstaktivitet på rundt 90 prosent.
Har Norge god kontroll med at lover, regler og forskrifter følges i skognæringa?
På hjemmesida til PEFC (Programme for the Endorsement of Forest Certification) som er verdens største skogsertifiseringssystem skrives det mye om Bærekraftig skogbruk som sjølsagt tar tak i FNs bærekraftsmål. Her finner vi også et skogsertifiseringssystem som er et frivillig, markedsbasert system. Når noe er merket med PEFC vet du at produktet eller råvaren kommer fra bærekraftig skogbruk. Det tar også hensyn til BREEAM-NOR, som er den norske tilpasningen av BREEAM og byggenæringens eget verktøy for å måle miljøprestasjon utviklet av Grønn Byggallianse i tett samarbeid med bygg- og eiendomsnæringen i Norge.
Breeam, eller Building Research Establishment Environmental Assessment Method, er det eldste og mest brukte miljøklassifiseringssystem for eiendom i verden.
https://pefc.no/
Dette er i utgangspunktet et frivillig system og de skriver videre på sine hjemmesider:
Hvem forvalter skogen vår
I Norge eies det meste av skogen av tusenvis av familier. Dette skaper eierskap med lokal tilknytning og langsiktig tenkning gjennom generasjoner.
Lov om skogbruk (Skogbrukslova) blei sist endret 01.06.2021 slår fast at det er skogeier som har ansvar for å følge loven og at Departementet er øverste skogbruksstyresmakt. Departementet kan overføre myndighet til andre forvaltningsorgan
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-27-31
Men hvordan kan dette følges opp når vi (SSB) har ikke helt oversikt over hvor mange av disse skogeierne som egentlig er norske eiere.
Norges Skogeierforbund er en sentral overbygning for fire skogeiersamvirker og rundt 30 000 skogeiere over hele landet.
Et av skogeiersamvirkene (ALLSKOG) kunne for fjerde år på rad utbetale utbytte til de 7600 andelseierne i samvirket, dette var sjølsagt på grunn av enda et år med stor aktivitet og gode tømmerpriser.
https://skog.no/utbytte-til-andelseiere-for-fjerde-ar-pa-rad/
Hva veit vi om hvor store summer som var tjent på norsk skogbruk som gikk til utenlandske eiere når vi ikke engang veit hvem de er?
Er det like ille som i vind- og vannkraftsindustrien at vi ikke har oversikt, har vi mista helt kontrollen over norske naturressurser?
Storbritannias 42 kupp siden 1945
Av Mark Curtis - 25. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/storbritannias-42-kupp-siden-1945/
Storbritannia har planlagt eller utført over 40 forsøk på å fjerne utenlandske regjeringer i 27 land siden slutten av andre verdenskrig, som involverer etterretningstjenestene, skjulte og åpne militære intervensjoner og drap, har Declassified funnet.
Av Mark Curtis, 12. januar 2023
MI6 arrangerte drapet på Kongos første demokratisk valgte president Patrice Lumumba i 1961. (Foto: Bettmann via Getty)
Sannsynligvis er det mest kjente kuppet iscenesatt av britisk etterretning siden 1945, styrtingen av Irans demokratisk valgte regjering i 1953 – en operasjon planlagt sammen med CIA. Storbritannia har vært involvert i minst 41 andre forsøk på å styrte regjeringer siden slutten av andre verdenskrig.
Disse har variert fra etterretningsledede til militærledede operasjoner, både åpne og skjulte, noen har vært vellykkede, sett fra Whitehalls synspunkt, mens mange ikke har klart å nå sine mål.
Mange er fortsatt lite kjent, mens andre er innhyllet i hemmelighold, med bare noen få detaljer som har dukket opp.
Året 1953 var travelt for Whitehall-planleggere siden de, i tillegg til å fjerne Mohammed Mossadeq i Iran, sendte en kanonbåt for å styrte den demokratisk valgte regjeringen i Britisk Guyana, ledet av den populære nasjonalisten Cheddi Jagan.
Samtidig fremmet Storbritannia anti-regjeringspropagandaoperasjoner i en annen latinamerikansk stat, Guatemala. Den britiske kampanjen beredte grunnen for den CIA-konstruerte styrtingen av en annen nasjonalistisk og demokratisk valgt regjering under Jacobo Arbenz i 1954.
Som om dette ikke var nok, var britiske hemmelige agenter på den tiden også opptatt med å planlegge fjerning og drap på Egypts president Gamal Abdel Nasser, i forskjellige planer, etter at Nasser tok makten i en nasjonalistisk revolusjon i 1952.
Nassers maktovertakelse utfordret Storbritannias posisjon i Midtøsten og stabiliteten til de undertrykkende, konservative monarkiene – mange av dem nær middelalderske av natur – som Whitehall, da og nå, støttet opp om, spesielt i Gulf-regionen.
Faktisk var det slike nasjonalistiske krefter som var Storbritannias hovedfiender i den såkalte ‘tredje verden’ etter 1945, selv om vanlige journalister og akademikere skrev uendelig om den sovjetiske trusselen og den kalde krigen.
Nådeløs planlegging
På 1950-tallet var den britiske planleggingen av regimeendring nådeløs, med ytterligere kjente operasjoner utarbeidet for å fremme opprør mot nasjonalistiske regjeringer i Syria i 1956 og i 1957, ingen av disse ble fullt ut implementert.
En plan som ble satt i verk, var imidlertid den skjulte krigen som ble igangsatt sammen med USA i Indonesia – ment å stimulere til et opprør mot president Sukarno, som begynte på landets utallige ytre øyer. Det er fortsatt en av Storbritannias minst kjente skjulte operasjoner, og mislyktes til slutt.
Sukarno ble imidlertid styrtet et tiår senere, i et av det 20. århundres verste blodbad, vedtatt av det indonesiske militæret under general Suharto. De offentliggjorte dokumentene viser at Storbritannia støttet 1965/66-nedslaktingene av kommunister, venstreorienterte og vanlige landsbyboere, som drepte hundretusener av mennesker.
Storbritannia gjennomførte medieoperasjoner for å motvirke Sukarno og leverte skjulte meldinger til generalene som forsikret dem om Storbritannias samtykke i deres overtakelse. Suharto styrte Indonesia, og tydde ofte til ren brutalitet, i tre tiår.
Styre verden?
Gjennom 1960-tallet var det lite svikt i Whitehall-tjenestemennenes tro på at de kunne sette ved makten hvem de ville, i hvert fall i enkelte land.
I 1961 tyder bevis på at de hadde en hånd med i drapet på Patrice Lumumba, Kongos første demokratisk valgte leder som ble utsatt for en ondskapsfull MI6- og CIA-kampanje for å styrte ham, før han ble fanget og torturert.
Medieoperasjoner fra utenriksdepartementets beryktede avdeling for informasjonsforskning – en propagandaenhet opprettet i 1948 – bidro også til å styrte Brasils João Goulart i 1964. Hans program for ambisiøse landreformer og utvidelse av stemmeretten til Brasils analfabeter opprørte landets politiske, militære og forretningselite – og CIA som til slutt bidro til å fjerne ham.
Nå sørget Storbritannia for at Cheddi Jagan – som hadde gjort comeback etter å ha blitt fjernet ti år tidligere – ikke kunne konsolidere sin makt i Britisk Guyana, da tjenestemenn rigget systemet i et konstitusjonelt kupp for å sikre at han ikke kunne velges igjen.
Midten av 1960-tallet var også en epoke med palasskupp i Storbritannias klientstater i Gulf-regionen.
I 1964 hjalp britiske militære offiserer basert i Saudi-Arabia, som var rådgiver for den saudiske nasjonalgarden, prins Faisal med å fjerne sin eldre bror, kong Saud. Året etter sponset britene fjerningen av herskeren av emiratet Sharjah – Saqr bin Sultan al-Qasimi – til fordel for en annen – Khalid bin Mohammed Al Kasimi.
Så året etter gjennomførte de en lignende øvelse i et annet emirat, Abu Dhabi, og erstattet igjen herskeren med hans bror – Zayed bin Sultan Al Nayhan, far til den nåværende presidenten i De forente arabiske emirater.
I 1970 kom et kupp i en annen tett kontrollert britisk marionettstat – Oman – som ble organisert av britiske offiserer. De satte inn Sultan Qaboos, som styrte med jernhånd i ytterligere 50 år til sin død i 2020.
Drapet på Gaddafi – og noen få andre
Nesten så snart Muammar Gaddafi tok makten i et militærkupp i Libya i 1969 og nasjonaliserte britiske oljeoperasjoner, forsøkte Storbritannia å fjerne ham. Først kom et planlagt opprør og kupp i 1970-71, som imidlertid ikke ble gjennomført.
Over et tiår senere tilbød Storbritannia sine flybaser til amerikanske krigsfly som utførte luftangrep på Tripoli, Libyas hovedstad, som var rettet mot Gaddafis bosted og drepte noen få dusin mennesker, men ikke ham.
Storbritannia prøvde igjen 10 år senere, i 1996, da MI6 i hemmelighet finansierte islamistiske militante for å myrde Gaddafi i byen Sirte, en operasjon som igjen drepte tilskuere, men ikke den libyske herskeren.
I 2011 fikk Storbritannia tak i ham, og lanserte en stor luftkampanje og skjult støtte til islamistiske militante på bakken for endelig å styrte regimet, med Gaddafi som ble drept i oktober samme år.
Det var imidlertid ikke bare Gaddafi, Nasser og Lumumba som antas å ha blitt målrettet for drap, ifølge bevis som har dukket opp. Tidligere MI6-offiser Richard Tomlinson hevdet at MI6 utarbeidet planer om å drepe den jugoslaviske lederen Slobodan Milosevic i 1992.
Så er det Uganda. I 1969 har det blitt hevdet at Storbritannia planla drapet på president Milton Obote – som Storbritannia konfronterte på grunn av hans nasjonalistiske økonomiske politikk og hans motstand mot apartheidstaten Sør-Afrika.
På midten av 1970-tallet foreslo statsminister Harold Wilson å myrde den morderiske Idi Amin, Obotes etterfølger. På slutten av 1970-tallet sa utenriksminister David Owen at han også foreslo å myrde Amin, som til slutt levde ut sine dager i eksil i Saudi-Arabia.
Flere kupp
Gjennom flere tiår med forsøk på å likvidere Gaddafi og andre, satte Storbritannia i gang andre operasjoner for å fjerne regjeringer, for det meste har lite informasjon dukket opp og mye er fortsatt uklart.
Mens Afrika, Asia og Latin-Amerika var det viktigste sjakkbrettet for britiske planleggere, var Europa ikke utenfor agendaen. I 1976 peker bevis på britisk involvering i et kuppkomplott for å velte regjeringen i Italia, på et tidspunkt da det italienske kommunistpartiet (PCI) så ut som om det kunne vinne eller påvirke den neste regjeringen.
Rapporter antyder også at MI6 var involvert i to kupp i Aserbajdsjan, i 1992 og 1993, for å fremme britiske – spesielt BPs – oljeinteresser i landet. Få detaljer er kjent om disse episodene. Et av de senere medieoppslagene som beskriver operasjonene ble trukket, antagelig virkningen av en regjerings D-Notice*, og lite har dukket opp siden. *(D-notice: En forsvarsmelding, tidligere en offisiell anmodning til nyhetsredaktører om ikke å publisere eller kringkaste artikler om spesifiserte emner av hensyn til nasjonal sikkerhet, erstattet i 1993 med DA-notice. Overs. merkn.)
I løpet av det siste tiåret har britiske hemmelige operatører vært aktive i forsøket på å fjerne regjeringer. Bashar Assad i Syria har vært målet for en årelang britisk operasjon for å trene og støtte den væpnede opposisjonen, og for å fremme medie- og hjelpeoperasjoner til støtte for regimeskifte.
I Latin-Amerika har Declassified avslørt at den britiske ambassadøren støttet høyrekuppet mot president Evo Morales i 2019, og at Storbritannias interesser i å sikre tilgang til litium spilte en nøkkelrolle.
I Venezuela anerkjente Storbritannia, sammen med flere andre vestlige land, en alternativ regjering til Nicolas Maduro i 2019, og støttet Juan Guaido som «midlertidig president». Storbritannia har også nylig fremmet medie– og NGO-prosjekter for å støtte den venezuelanske opposisjonen.
Dette har sluttet seg til rekkene av mislykkede britiske operasjoner for regimeendringer, siden Guaido tidlig i 2023 ble tvunget til å trekke seg da Venezuelas kongress oppløste hans ‘regjering’.
Kupp ønskes velkommen
Denne listen over kupp og omveltninger er voksende – ytterligere eksempler og detaljer vil uten tvil sildre ut i fremtiden. Hva denne listen ikke inkluderer er de kuppene som Storbritannia ønsket velkommen, men ikke spilte en direkte rolle i, så langt det er kjent.
For eksempel viser de nedgraderte dokumentene at den britiske regjeringen sterkt ønsket velkommen det blodige kuppet ledet av general Augusto Pinochet, som styrtet Chiles demokratisk valgte Salvador Allende i 1973.
Britiske tjenestemenn ga også sterk støtte til Idi Amin da han tok makten i Uganda i 1971, og kan ha hatt en hånd med i overtakelsen, etter lenge å ha ønsket å fjerne forgjengeren, Obote.
Det følgende tiåret støttet Margaret Thatchers regjering sterkt den amerikanske invasjonen av Panama i 1989, med den hensikt å styrte Manuel Noriega. Hun støttet også – først motvillig – offentlig Washingtons intervensjon i Grenada i 1983, som fjernet regjeringen til Maurice Bishop, som senere ble henrettet.
Ondartet, godartet
Noen av de britiske intervensjonene har vært mot undertrykkende, ondsinnede krefter. I de tidlige etterkrigsårene var de skjulte operasjonene i Ukraina og de baltiske statene ment å fremme opprør mot Stalins brutale fremvoksende styre.
Iraks Saddam Hussein, et annet konsekvent britisk mål fra 1990-tallet, var et monster. Men han begynte å være et monster på 1980-tallet da Storbritannia bevæpnet og handlet med ham for å bekjempe Ayatollah Khomeinis Iran i Iran-Irak-krigen.
Libyas Gaddafi var neppe godartet, men hans tyranni, som førte til utvikling for mange i Libya, kan virke positivt sammenlignet med terrorisme, anarki og pågående krig etter den britiske intervensjonen i 2011.
Men mange britiske kupp har vært spesielt rettet mot progressive, folkelige krefter – bevisst for å fjerne dem til fordel for regjeringer som fremmer britiske og vestlige økonomiske interesser.
Mossadeqs gryende demokrati ble styrtet til fordel for Anglo-Iranian Oil Corporation, en forløper for BP. Cheddi Jagans regjering ble fjernet fordi hans økonomiske politikk, som kom Guyanas fattige til gode, truet britiske sukker- og bauxittinteresser.
Lumumba, Arbenz og Goulart var andre som presenterte en venstreorientert utviklingsmodell som et alternativ til pro-konsernpolitikk, fremmet i London og Washington, denne utviklingsmodellen ga positive utsikter for millioner av fattige mennesker i utviklingsland.
Det var i stor grad av denne grunn at de ble ofre for britisk og amerikansk makt.
Først publisert av DeClassified UK:
Britain’s 42 coups since 1945
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Nord Stream who?
Av skribent - 25. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/nord-stream-who/
Å ikke spørre hvem som er ansvarlig – er som å ikke etterforske hvem som sto bak angrepene 11. september
Av Ted Snider.
Det er mye å klandre Russland for. Men her i Vesten fortsetter et mønster med å skylde på Russland før en etterforskning, eller til og med til tross for en. Skyld på Russland, uansett fakta.
I et nylig essay i Foreign Affairs utnytter den tyske kansleren Olaf Scholz den generelle uvitenheten til sine lesere til å omskrive historien. I en seksjon som beskylder Putin for å viske ut løftet om partnerskap og fred i en verdensorden som burde ha fulgt etter slutten på den kalde krigen, hevder Scholz at «Russland i 2008 lanserte en krig mot Georgia».
Mange av Scholz lesere vil ta ham på ordet, spesielt fordi de har blitt preparert for dette av vestlige medier i mange år. Men Scholz vet at hans vitnesbyrd er en løgn. En europeisk uavhengig undersøkelse om konflikten i Georgia fant på den tiden at Georgia, ikke Russland, hadde lansert angrepet.
7. august, da Georgia brøt sin egen våpenhvile, bare fem timer gammel, og gikk til angrep på den sørossetiske hovedstaden Tskhinvali. Georgia hevdet at Ossetia hadde beskutt georgiske landsbyer. Men OSSE-observatører på bakken sa at det ikke var sant. EUs uavhengige undersøkelsesoppdrag om konflikten i Georgia fant at «Ingen av forklaringene gitt av georgiske myndigheter for å gi noen form for juridisk begrunnelse for angrepet» var legitime. Rapporten sa at «det var ingen russisk militær invasjon på gang, som måtte stoppes av georgiske militære styrker».
Scholz vet det, men han la fortsatt skylden på Russland, til tross for etterforskningen.
Da en gammel russisk S-300-rakett landet i Polen og drepte to personer den 15. november, la vestlige medier og regjeringer umiddelbart skylden på Russland. Men en etterforskning fastslo snart at missilet var en russisk S-300-rakett av gammel type som det ukrainske militæret fortsatt har. Ukrainsk luftforsvar hadde avfyrt missilet mot et innkommende russisk missil. Det ukrainske missilet bommet på målet og landet over grensen i Polen. Russland hadde fått skylden før en etterforskning.
Og da gassrørledningene Nord Stream 1 og 2 eksploderte i september, ignorerte Vesten Russlands påstander om uskyld og dømte sammen Russland for sabotasje. «Ingen på den europeiske siden av havet tenker at dette er noe annet enn russisk sabotasje», sier en høytstående europeisk miljøtjenestemann. USAs energiminister Jennifer Granholm sa umiddelbart at det «ser ut til» at Russland har skylden.
Men Washington Post rapporterte nylig at det etter måneder med etterforskning, ikke er noe som tyder på at Russland var ansvarlig. Post-artikkelen intervjuet «23 diplomat- og etterretningsrepresentanter i ni land» som sa at «her er det på nåværende tidspunkt ingen bevis for at Russland sto bak sabotasjen». Avisen rapporterer at «selv de med innsidekunnskap om detaljene i bevismaterialet, ikke definitivt knytter Russland til angrepet».
Hvis ikke Russland gjorde det, gjorde en av oss det. Det mest urovekkende ubesvarte spørsmålet i 2022 er: Hvem sprengte Nord Stream-rørledningene?
Sabotasjen rangerer som et av de største terrorangrepene i historien. Å ikke spørre hvem som er ansvarlig, er som å ikke undersøke hvem som sto bak 11. september-angrepene. Den bevisste sprengningen forårsaket et enormt utslipp av metangass i atmosfæren. Det avskar også Europa fra gassforsyningen, og akselererte nedstigningen til en vinter uten varme. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen kalte det en «bevisst forstyrrelse av aktiv europeisk energiinfrastruktur».
Bevisene pekte utvetydig på en statlig aktør. Et av de største terrorangrepene i historien hadde blitt begått, ikke av en enslig terrorist eller terrororganisasjon, men av et land som handler alene eller av land som handler sammen.
Hvis det ikke er bevis for at Russland sto bak sprengningene, var det enten et europeisk land eller et land alliert med Europa som forlot og forrådte det, og ofret komforten og helsen til innbyggerne i Europa. De økte kostnadene for gass og elektrisitet som sabotasjen bidro til, kan føre til ytterligere 147 000 dødsfall i Europa i vinter og forårsake energimangel i Europa, og spesielt Tyskland, i årene som kommer.
Russland fikk skylden før etterforskningen ble gjennomført. Embetsrepresentanter «uttrykte beklagelse» overfor Washington Post «over at så mange verdensledere rettet pekefingeren mot Moskva uten å vurdere andre land». Men et av disse «andre landene» avskar Europa fra gassen og la skylden på Russland. Det største ubesvarte spørsmålet som ingen vil stille er: hvem gjorde det?
Ted Snider er spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie i Antiwar.com. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft så vel som til andre medier.
Nord Stream Who? – The American Conservative
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Den falske etikken til ESG
Av skribent - 25. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/den-falske-etikken-til-esg/
«Environment, Social and Governance» (ESG) er det som opptar Davosmannen i 2023.
Av Ashley Rindsberg.
I år på Davos var tre bokstaver ytterst på tunga til hver hver deltaker i Davos, kanskje det eneste akronymet som ble uttalt med like stor glede av Greta Thunberg og milliardær og BlackRock-sjef, Larry Fink. De er ESG, eller «Environment, Social and Governance» (miljø, sosialt, styring). Mens verden i fjor var fullstendig under diktatet til Covid-relatert folkehelsepolitikk, har ESG i dag overskygget praktisk talt alle andre politiske rammer, og vekket enorme stridigheter i kjølvannet.
Som med mye slik superpolitikk – inkludert den nå døende «globaliseringen» som Davos 2023 fungerte som en fem-dagers, åpen kiste for, har svar angående ESG blitt overlevert fra det høye før de som er mest berørt av den noen gang spurte spørsmålene. Dette er det grunnleggende: hva er ESG? Hva betyr det for oss? Og, ledet som den er av Davos-elitens meget synlige hånd, hvor tar den oss?
Miljø-, sosial- og styrebevegelsen vokste ut av en tilnærming fra slutten av 1900-tallet som brukte kapital som et middel til å kjempe for sosiale og moralske årsaker. Boikotten av Apartheid Sør-Afrika blir ofte sitert som en landemerkesak, med bedrifter som trekker seg ut av landet som svar på regimets brutale og rasistiske politikk – en stamfader til dagens tilnærming til Russland. Men vannskilleøyeblikket for ESG kom i 2004, da et FN-initiativ kalt Global Compact ga ut en rapport kalt » Who Cares Wins «. Utstedt av noen av verdens største (og mest finansielt aggressive) banker, la rapporten grunnlaget for hvordan finansverdenen kan «integrere miljømessige, sosiale og styringsspørsmål i analyse, kapitalforvaltning og verdipapirmegling».
Siden den gang har det globale kapitalistiske økosystemet vært i stand til å «integrere» ESG-spørsmål i en grad bevegelsens grunnleggere bare kunne ha drømt om. I dag er ESG mer et løfte om bedriftens legitimitet enn det er et rammeverk av etiske retningslinjer, med noen av verdens mest korrupte, forurensende og misbrukende firmaer som tar opp den grønne standarden til bevegelsen med en skarphet som til tider er nervøs.
I dag hyller ikke selskaper fra tobakksgiganten Philip Morris til BP – hvis Deepwater Horizon-plattform dumpet 200 millioner liter olje i Mexicogulfen – sine ESG-godtgjørelser, men har brukt millioner i viktige ressurser til arbeidet med å bygge hele bedriften. avdelinger til formål. Til og med Gazprom, den russiske oljegiganten som mater Putins kasse med petro-dollar, legger ut en imponerende » bærekraftsrapport » som viser selskapets forpliktelse til ESG. «Som et globalt betydelig energiselskap driver Gazprom alltid forretninger på en overveid og ansvarlig måte,» skriver Gazproms styreleder Alexey Miller i rapportens innledende melding.
Dette er ingen steder mer tydelig enn på World Economic Forums årlige konfab i Davos, som jeg deltok på i år, ikke som medlem av WEF, men som gjest i en New York-basert tenketank. På Davos kunne til og med små yngel som meg høre de vannaktige murringene fra ESG som strømmet gjennom kraftstrømmene. Det var overalt – i hvert break-out møte, hver vin-drukket middag, og hver traske gjennom de snøkantede gatene mot neste arrangement.
Som mange globale ideologier, bærer ESG en kjerne av sannhet. Etter å ha vært vitne til predasjonene til påfølgende økonomiske skandaler, utnyttelsen av sårbare mennesker i svettebutikker og gruver, og en grossist ødeleggelse av naturlige miljøer, er det vanskelig å hevde at kapitalismen ikke gjør dettrenger et bredere system av kontroller og balanser for å regjere i menneskehetens evige tendens til overflødighet. Denne ideen ble uutholdelig tydelig på begynnelsen av 2000-tallet, da nyliberalismen galliverte rundt i verden, utnyttet arbeidskraft, sugde opp ressurser og generelt så økonomisk kaos, inkludert i Russland hvis økonomi ble «privatisert» av WEF-headliners og kjære i den globale ESG-fanklubben , som den tidligere amerikanske finansministeren Larry Summers. Ut av asken til nyliberalismens «slemme noughties» kom en ny drivkraft for kapitalismen til å rydde opp i handlingen.
Men kjernespørsmålet som svirrer rundt ESG er hvem som egentlig skal gjøre skrubben? «Who Cares Wins»-rapporten ble publisert i 2004, bare måneder etter at «Oil-For-Food» -skandalen rammet FN, som så at milliarder i humanitær finansiering til Irak ble fjernet, og brukte FN som den (svært gjenbrukbare) økonomiske strå. Skandalen var så gigantisk at den trakk inn i FNs generalsekretær, grunnleggeren av FNs Global Compact, grunnleggerbyråkratiet til ESG-bevegelsen. På den sosiale fronten så FN også forferdelige påstander om at noen av dets fredsbevarende styrker drev barnesex- og sexhandelsringer akkurat på de stedene de skulle beskytte.
Slik sett kan ESG fremstå som mer en finte; PR utførte til det ytterste. Men selv når de ikke er bundet til en finansskandale som skader omdømmet, er det nettopp involveringen av overdemokratiske globale organisasjoner som FN og WEF – som ikke er ansvarlige overfor noen valgkrets – som setter folk på kant. For de som ikke får brukt 250 000 dollar på en fem dager lang konferanse, kan ESG virke som et nettverk av sammenlåsende politikker som aldri blir stilt til demokratisk avstemning.
Og bedriftens og statlige talsmenn for ESG ser ut til å optimalisere den til oppsiktsvekkende effekt. Omtrent på samme måte som organisert global makt var i stand til å omgå Apartheid Sør-Afrikas velgere ved å degradere landet gjennom økonomisk makt inntil regjeringen ble uholdbar, lærer den samme internasjonale eliten å gjøre det samme på individnivå. Da Canadas lastebilførere protesterte som svar på vaksinemandater, tok de derfor ikke rettslige skritt for å bryte opp protesten, men samordnede økonomiske handlinger som ganske enkelt gjorde livet til lastebilførerne uholdbare.
Mens trucker-protestene så ut til å passe på aksen nasjonalisme vs globalisme, var responsen – inkludert å stenge noen av bankkontoene deres – et skuespill fra ESG-håndboken. Etter hvert som spørsmålet om vaksinemandater dukket opp i USA, vendte blikket av håndhevelse fra regjeringen til bedriftsaktører. Michael Peregrine, en bedriftsadvokat som fokuserer på styring, skrev i Forbes at: «hvis regjeringen, inkludert statlig og lokal ledelse, ikke er i stand til eller uvillig til å vedta slike tiltak [som vaksinemandater], kan byrden falle på private virksomheter for å tre inn. , som et spørsmål om samfunnsansvar.»
Selv om det er en tung kritikk av markedskapitalisme knyttet til ESG, er det også et svakt ekko av dens kjerneprinsipp: at kapitalen skal regjere. Forskjellen er at mens for nyliberalismen var kapital målene å oppnå på bekostning av (nesten) alle midler, for ESG er kapital midlet som er rettferdiggjort av et moralistisk mål. I denne forstand er det den senere betegnelsen for monikeren, «governance», som er den mest fremtredende. I ESG-settingen handler styring om hvordan selskaper drives. Ideen her er enkel: Enron – et amerikansk energiselskap som kun praktiserte en tynt tilslørt vennskap da det begikk svindel og til slutt mislyktes – er definisjonen på dårlig; BlackRock – å drive profitt ettersom det lover å kun investere i formål som er akkreditert av ESG – er bra.
En slik manikeisk inndeling tilslører imidlertid det faktum at uansett hvor utsøkt vindusdressingen er, kan ikke bedrifter spille rollen som etiker, prest eller profet, og jo mer de prøver, jo mer risikerer vi å korrumpere disse essensielle rollene. Ikke bare det, men det setter også spørsmålstegn ved dømmekraften til selskaper som er betrodd et tillitsansvar overfor sine interessenter, inkludert ansatte. «Motsigelsene og det tilsynelatende hykleriet i BlackRocks handlinger har … politisert ESG-debatten,» skrevBluebell Capital Partners, en BlackRock-aktivistinvestor, i et skarpt brev. «Omdømmeskaden ved å bli dratt inn i denne politisk ladede debatten er etter vårt syn veldig betydelig fordi den setter spørsmålstegn ved uavhengigheten til BlackRock som kapitalforvalter.» Bluebell bemerket at til tross for sin retoriske storhet, tjener BlackRock fortsatt mye penger på fossilt brensel, noe som reiser legitime spørsmål om «G», styring, på jobb i verdens mest vokale bedriftstilhenger av ESG.
På global skala taler begrepet mye mer om det mange føler at ESG har som sitt sanne mål. Som WEF hjelpsomt uttrykker det: «Global styring er et middel til å håndtere problemer som går på tvers av landegrenser – enten det er en krig, en pandemi, en finanskrise, klimaendringer eller en geoøkonomisk tvist.» Slik sett har ESG raskt fylt tomrommet etter globaliseringens død. Hvis sistnevnte var et imperativ for å spre kapitalismen sideveis rundt i verden, kan ESG sees på som et forsøk på å vertikalt konsolidere makten akkumulert av globalismen, som nå er tilgjengelig – for en pris, det vil si – for å veie inn i vår mest presserende etiske , moralske og epistemologiske bekymringer. Det er kapitalisme ikke i livet ditt, men somlivet ditt: Spør ikke hva din globale styringsbevegelse kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for din globale styringsbevegelse.
Det er liten tvil om at ESG er et verktøy for eliten. Det er nominelt rettet mot å begrense utskeielsene til globalisert kapitalisme, men faktisk er det like mye et middel til å forankre disse utskeielsene, kodifisere dem i en moralistisk maktstruktur. Tross alt, hvem skal bestemme hva som skaper god miljø-, sosial- og styringspraksis?
Det som er sikkert er at ESG er kommet for å bli. På Davos i år var kanskje det nest mest diskuterte temaet den store formuesoverføringen som fant sted rundt om i verden – det vil si penger som flyttet fra den forrige generasjonen av familier hvis slagord var «bevar hovedstaden» til den nåværende generasjonen av ultra- velstående hvis prioritet er «bevare planeten». For denne nye generasjonen av rikdom, så vel som for beslutningstakerne hvis karrierer og politikk de finansierer, og aktivistene hvis budskap de bærer, er ikke ESG en forbigående trend, men i høy grad den moralske motoren som driver fremveksten av en ny tilnærming til makt og økonomi. Hva det betyr for resten av oss er imidlertid desidert mindre sikkert.
Ashley Rindsberg er forfatter av The Grey Lady Winked: How the New York Times’ Misreporting, Distortions and Fabrications Radically Alter History
Krigen i Ukraina: Hvordan USA bereda grunnen for Russlands invasjon
Av Jonathan Cook - 25. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/krigen-i-ukraina-hvordan-usa-bereda-grunnen-for-russlands-invasjon/
Amerikanske soldater deltok i militærparaden i Kiev i august 2018. Foto:Shutterstock.
Mens det nærmer seg et år siden Russland invaderte Ukraina, har den vestlige fortellingen om et “uprovosert” overfall blitt umulig å opprettholde.
Av Jonathan Cook.
Oversatt av Isak Mamen Finne
Etterpåklokskap er en nyttig øvelse å ty til for å analysere den pågående krigen i Ukraina, nesten ett år etter at Russland invaderte.
Sist februar virket det i hvert fall ved første øyekast plausibelt å omtale Russlands president Vladimir Putins beslutning om å sende bakkestyrker over grensa til nabolandet, som intet mindre enn et tilfelle av «uprovosert aggresjon».
Putin måtte enten ha vært drevet av galskap, eller stormannsgalskap, i et forsøk på å gjenopplive Sovjetunionens ekspansjonistiske agenda. Hvis ikke forsøk på å stanse ham ble iverksatt, ville han utgjøre en fare for resten av Europa.
Det standhaftige demokratiet Ukraina ville trenge Vestens uforbeholdne støtte – og en nært sagt uavgrenset tilgang til våpen – for å holde stand mot et bandittregime.
Men denne fortellingen fremstår stadig mer uholdbar, i hvert fall hvis man innhenter informasjon utenfor det vestlige medieetablisementet – medier som aldri har vært så ensrettede, så urokkelige i sin krigshissing, selektive hukommelse og uansvarlighet.
Enhver som utviser motforestillinger til de 11 siste månedene med uforsonlige bestrebelser etter å eskalere krigen – med et uvisst antall døde, eksploderende energipriser, global matmangel, og en økende risiko for atomkrig som resultat – blir ansett for å svikte Ukraina og uthengt som Putin-apologet. Ingen avvik fra linjen blir tolerert. Putin er Hitler, tiden er 1938, og alle som søker en løsning som kan de-eskalere konflikten gjentar den britiske statsminister Neville Chamberlain sin utskjelte appeasementpolitikk. I hvert fall er det det vi blir fortalt. For å avsløre det uholdbare i denne fremstillingen, må man vurdere den i konteksten den inngår i.
Slutten på æraen med evig krig
Nesten seks måneder før Putin invaderte Ukraina, trakk president Joe Biden de amerikanske styrkene ut av Afghanistan etter to tiår med okkupasjon. Det var en tilsynelatende oppfyllelse av lovnaden om å gjøre slutt på Washington sin periode med uavbrutt krig, en periode han sa hadde kostet amerikanerne dyrt i både menneskeliv og ressurser. Implisitt i dette løftet lå ikke bare at Biden-administrasjonen skulle trekke tilbake tropper fra “hengemyrene” i Afghanistan og Irak, men også å sørge for at amerikanske skattepenger ikke fortsatte å fylle lommene til militær-kontraktører, våpenprodusenter og korrupte utenlandske tjenestemenn og politikere. Amerikanske dollar skulle i stedet brukes til å løse problemer på hjemmebane. Men etter Russlands invasjon har denne antagelsen raknet. Etter ti måneder er det vanskelig å forestille seg at dette noen gang har vært Bidens intensjon. Forrige måned godkjente den amerikanske kongressen en ny svimlende pakke med hovedsakelig militær “støtte” til Ukraina, og nådde med det et beløp på rundt 100 milliarder dollar på under ett år, som utvilsomt kommer i tillegg til andre relaterte kostnader som er unndratt offentligheten. Dette overgår Russland sitt årlige militærbudsjett på 65 billioner, nominert i euro.
Washington og Europa har pøst våpen, stadig flere offensive våpen inkludert, inn i Ukraina. Oppmuntret av dette har Kiev utvidet operasjonsfeltet sitt stadig lenger inn på russisk territorium. Amerikanske tjenestemenn og deres ukrainske motstykker, snakker om at kampen mot Russland vil fortsette til Moskva er “nedkjempet” eller Putin avsatt, og gjør med det dette til enda en av de “evige krigene” Biden nylig hadde markert at tilhørte fortiden – denne gangen i Europa i stedet for Midt-Østen. I et oppslag i Washington Post formanet de to tidligere utenriksministre Condoleezza Rice og Robert Gates Biden til å “møte det påtrengende behovet etter å dramatisk øke forsyningene til Ukraina og styrke dets militære kapasitet … Det er bedre å stoppe Putin nå, før kostnaden blir enda høyere for USA og NATO.”
Forrige måned advarte Natos generalsekretær Jens Stoltenberg om at en direkte krig mellom den vestlige militæralliansen og Russland var en reell mulighet. Noen dager senere ble den ukrainske presidenten Volodomyr Zelensky mottatt som en helt under et “overraskende” besøk i Washington. Visepresident Kamala Harris og speaker i Representantenes hus Nancy Pelosi utfoldet et ukrainsk flagg bak deres gjest, som to betatte skolejenter, når han henvendte seg til kongressen.
Amerikanske lovgivere møtte Zelensky med en tre minutter lang stående applaus – til og med lenger enn det som ble gitt en annen kjent “mann av fred” og demokratiforkjemper, Israels Benjamin Netanyahu. Den ukrainske presidenten var som et ekko av den amerikanske presidenten under 2. Verdenskrig, Franklin D. Roosevelt, da han kalte på “absolutt seier”.
Alt dette bare understreket det faktum at Biden-administrasjonen har utnyttet Russlands “uprovoserte” invasjon til å føre sin egen stedfortrederkrig. Ukraina har blitt åsted for en kamp der Washington kan fullbyrde avslutningen på Den kalde krigen. Gitt begivenhetenes nærhet i tid, vil et kynisk sinn være fristet til å lure på om uttrekningen fra Afghanistan ikke var motivert av å løse hjemlige problemer, men for å forberede en ny konfrontasjon, og puste nytt liv i doktrinen om “full spectrum dominance.” Måtte Afghanistan forlates, sånn at amerikanske ressurser kunne bli investert i en krig mot Russland i stede, men uten amerikanske likposer?
Fiendtlige intensjoner
Mot dette kan det selvfølgelig innvendes at Biden-administrasjonen ikke kunne vite at Putin var i ferd med å invadere Ukraina. Det var den russiske lederens beslutning, ikke Washingtons. Sett bort ifra…
Ledende amerikanske tjenestemenn og eksperter på USA-Russland-relasjoner – fra George Kennan og William Burns, nåværende CIA-direktør, til John Mearsheimer og nylig avdøde Stephen Cohen – har i årevis advart mot at den USA-ledede ekspansjonen av NATO inn mot Russlands dørterskel var nødt til å framprovosere en russisk militær reaksjon.
I 2008 hadde Putin advart mot konsekvensene når NATO for første gang fremmet muligheten for at Ukraina og Georgia – to forhenværende sovjetrepublikker på Russlands grense – skulle tilbys medlemskap. Kort tid senere etterlot han ikke noe rom for tvil ved å invadere Georgia. Det var formodentlig denne “uprovoserte” handlingen som utsatte NATO sin gjennomføring av planen. Imidlertid kunngjorde alliansen på nytt sin intensjon om å tilby Ukraina NATO-medlemskap i juni 2021. Noen uker senere inngikk USA separate avtaler om forsvarssamarbeid og strategisk partnerskap med Ukraina, og tilbød dermed i praksis mange av de samme fordelene ved å være del av NATO uten offisielt å være medlem.
I tiden mellom de to NATO-erklæringene i 2008 og 2021, demonstrerte USA gjentatte ganger sine fiendtlige intensjoner overfor Moskva, og hvordan Ukraina kunne tjene deres aggressive og geostrategiske posisjonering i regionen.
Tilbake i 2001, kort tid etter at NATO begynte å ekspandere mot Russlands grenser, trakk USA seg ensidig fra ABM-avtalen fra 1972, som var ment å hindre et våpenkappløp mellom de to historiske fiendene. Uten å lenger være belemret av avtalen begynte USA å plassere antiballistiske rakettsystemer i NATO sin utvidede sone i Øst, i Romania i 2016 og i Polen i 2022. Dekkhistorien var at disse våpensystemene kun var av defensiv natur, ment å avskjære raketter fra Iran. Men Moskva kunne ikke ignorere det faktum at disse våpnene også var kapable til å offensiv bruk, og at kryssermissiler med atomstridshoder for første gang kunne bli avfyrt mot Russland med kort flytid.
Forsterkende på Moskva sine bekymringer må det ha vært da president Donald Trump i 2019 ensidig trakk USA ut av INF-avtalen.
Mens NATO tilnærmet seg Ukraina sommeren 2021, må faren for at USA med Kievs hjelp ble i stand til å igangsette et forkjøpsangrep – og i prosessen ødelegge Moskvas evne til å svare effektivt, og dermed svekke deres kjernefysiske avskrekkingsevne – ha veiet tungt på russiske tjenestemenns sinn.
Amerikanske fingeravtrykk
Det stoppet ikke der. Den ukrainske staten som oppsto etter Sovjetunionens sammenbrudd var dypt splittet geografisk – noe som kom svært godt til uttrykk gjennom valg – over hvorvidt landet skulle søke mot Russland eller EU og NATO for sine handels- og sikkerhetsrelasjoner. Svært jevne valg svingte fram og tilbake mellom disse sidene. Landet var i en vedvarende politisk krise, og også dypt plaget av korrupsjon.
Dette var den større bakgrunnen for et kupp/revolusjon i 2014 som styrtet en regjering i Kiev som var valgt på å bevare bånd til Moskva. I dets sted kom det på plass en regjering som var åpent antirussisk. Washingtons fingeravtrykk – forkledd som “fremming av demokrati” – var overalt å finne på det plutselige regjeringsskiftet til et regime som var helt i overensstemmelse med USA sine geostrategiske målsetninger i regionen. Mange russisktalende i landet – konsentrert i de østlige og sørlige delene og på Krim – ble oppildnet av denne maktovertakelsen. Stilt overfor trusselen om at de nye fiendtlige myndighetene i Kiev ville forsøke å stenge Russland ute fra Krim og landets eneste varmtvanns-marinebase, annekterte Moskva halvøya.
Kort tid etter ble det holdt en folkeavsteming som viste at folket på Krim overveldende støttet tilslutningen til Russland. Vestlige medier sådde tvil ved avstemningens troverdighet, men senere spørreundersøkelser gjort av vestlige byråer antyder at tilslutningen i stor grad representerer folkeviljen.
Men det var den østlige Donbass-regionen som skulle bli kruttønna som til slutt utløste den russiske invasjonen forrige februar. I 2014 brøt det raskt ut en borgerkrig som satte russisktalende samfunn opp mot ultranasjonalistiske, anti-russiske krigere som hovedsakelig kom fra Vest-Ukraina, utilslørte nynazister inkludert. Flere tusen døde i de åtte årene med kamper.
Mens Tyskland og Frankrike meklet fram de såkalte Minsk-avtalene, som tok sikte på å stoppe nedslaktingen i Donbass ved å gi større regionalt selvstyre, så Washington etter måter å intensivere blodutgytelsen på. Penger og våpen strømmet inn i Ukraina. Ultranasjonalistiske grupper fikk trening, og det ble jobbet for å integrere de ukrainske styrkene i NATO gjennom det som ble kalt “interoperasjonalitet”. I juli 2021, mens spenningene var økende, avholdt USA en felles marineøvelse med den ukrainske marinen, “Operation Sea Breeze”, som førte til at russerne avfyrte varselskudd da en britisk jager gikk inn i territorialfarvannet rundt Krim.
Når vinteren kom uttalte den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov at Moskva hadde nådd kokepunktet. Russiske troppeformasjoner rykket fram mot Ukrainas grenser i store antall – et utvetydig signal om at Moskva sin tålmodighet med Ukrainas delaktighet i amerikanske provokasjoner var i ferd med å ta slutt. President Zelensky, som opprinnelig var valgt inn på et løfte om fred i Donbass, men ute av stand til å tøyle de ytterliggående elementene i de væpnede styrkene, opptrappet ytterligere. Ultranasjonalistiske styrker intensiverte artilleribeskytningen av Donbass i ukene før invasjonen. På samme tid stengte Zelensky kritiske mediepublikasjoner og kom snart til å forby flere opposisjonspartier, samt å pålegge mediene å implementere en “forent informasjonspolitikk.” Mens spenningene økte truet den ukrainske presidenten med at landet ville utvikle atomvåpen og søke om en hurtigbehandling av NATO-medlemskap, som ville binde Vesten videre i nedslaktingen i Donbass og risikere direkte krig med Russland.
Lysbrudd
Det var da, etter 14 år med amerikansk innblanding på Russlands grenser, at Moskva sendte inn sine soldater, “uprovosert.”
Putins opprinnelige plan, uansett hva det vestlige medie-narrativet hevdet, så ut til å ta sikte på en så lett operasjon som mulig, sett i sammenheng med at det var en ulovlig invasjon. Fra starten av kunne Russland ha utført de ødeleggende angrepene på sivil infrastruktur som vi ser i dag, og ødelegge transportforbindelser og elektrisitetsforsyningen i store deler av landet. Men de så ut til å bevisst unngå en amerikansk “shock and awe”-form for krigføring.
I stede satte de ut for å iverksette en rask maktdemonstrasjon. Det så ut til at Moskva feilaktig antok at Zelensky ville akseptere at Kiev hadde overspilt, innse at USA – tusener av mil unna – ikke kunne tjene som sikkerhetsgarantist, og bli presset til å avvæpne ultra-nasjonalistene som hadde angrepet russiske samfunn i Øst de siste åtte årene. Det var ikke slik det kom til å utspille seg. Sett fra Moskva sin side virker ikke Putin sin feiltagelse å ha vært igangsettelsen av en uprovosert krig mot Ukraina, men at han ventet så lenge med å gjøre som han gjorde.
I et nylig intervju med den tidligere tyske kansler Angela Merkel, som var med å lede forhandlingene som førte fram til Minsk-avtalene, så hun ut til – om enn ufrivillig – å gi støtte til dette synspunktet: samtalene hadde fungert som et røykteppe som ga tid til å forberede Ukraina for krig med Russland.
Snarere enn en rask seier og en avtale om en ny sikkerhetsordning, er nå Russland engasjert i en langvarig stedfortrederkrig mot USA og NATO, der ukrainerne tjener som kanonføde. Kampene, og drepingen, foregår uten ende i sikte. Med et Vesten som er fast bestemt på å sette foten ned for alle fredsframstøt og som sender våpen så fort som de kan produseres, ser utfallet bedrøvelig ut: enten en langvarig, blodig konflikt mellom en pro-russisk og en anti-russisk blokk, eller videre eskalering til en kjernefysisk konfrontasjon.
Realiteten er at uten den amerikanske intervensjonen, ville Ukraina hadde måttet komme fram til en samforstand med sin mye større nabo – akkurat som Mexico og Canada har vært tvunget til å gjøre det med USA. Nå er Ukrainas skjebne i stor grad ute av dets hender. Landet har blitt en bonde på sjakkbrettet til stormaktene og deres intriger. Washington bryr seg mindre om Ukrainas fremtid enn det gjør om å svekke Russland militært og isolere det fra Kina, som tilsynelatende er det neste målet i sikte når USA forfølger sitt mål om “full spectrum dominance.”
På samme tid har USA oppnådd et enda viktigere mål, ved å rive fra hverandre ethvert håp om tilnærming mellom Europa og Russland; økt den europeiske avhengigheten av USA, både økonomisk og militært; og drevet europeerne til å stille seg bak USA i de nye “evigvarende krigene” mot Russland og Kina. Mye mer ressurser vil bli spilt, og mye mer blod vil bli spilt. De eneste vinnerne vil være de nykonservative haukene som dominerer Washington og krigsindustrien med dens lobbyister. De som profiterer på Vestens endeløse militære eventyr.
Opprinnelig publisert i Middle East Eye:
Russia-Ukraine war: How the US paved the way to Moscow’s invasion
Oversatt til norsk for steigan.no av Isak Mamen Finne.