Nyhetsbrev steigan.no 24.11.2023
Oppgjør med covid-hysteriet også i Slovakia
Det som skjer i Myanmar stopper kanskje ikke i Myanmar
Det rakner i EU – hva betyr valgseieren til Geert Wilders?
Ikke nostalgi, men ønske om en politikk som er til beste for vanlige folk
Hizbollah trapper opp angrepene på den israelske grensa
EU utvider godkjennelsen til glyfosat
Oppgjør med covid-hysteriet også i Slovakia
Av Jan Herdal - 24. november 2023
https://steigan.no/2023/11/oppgjor-med-covid-hysteriet-ogsa-i-slovakia/
Slovakias nye statsminister, sosialdemokraten Robert Fico, er internasjonalt mest kjent for at han stopper landets våpenforsendelser til Kiev-regimet i Ukraina. Men har tar også et grundig oppgjør med covid-hysteriet.
I en tale i parlamentet nylig sa han at den nye regjeringen vil vurdere de tidligere EU-vennlige regjeringenes håndtering av saken. Han nevnte alle restriksjonene som ble innført, at det ble benyttet uprøvde vaksiner, og brukt store penger både på vaksiner og utstyr. Samtidig varslet han at hans parti ikke vil styrke WHOs fullmakter for håndtering av pandemier.
Slowakei: Fico will Covid-Politik untersuchen und WHO-Reform ablehnen
Fico kritiserte presset mot de som hadde en annen oppfatning og/eller nektet å la seg vaksinere. De ble i mediene framstilt som farlige for samfunnet, og i mediene kunne en lese oppfatninger som at «enhver uvaksinert person vil hyle av smerte som en gris».
– I dag ser det ut til at vår oppfatning om at den forrige regjeringens tiltak grovt krenket menneskerettighetene, var både riktig og berettiget. Den ene studien etter den andre bekrefter nå de skandaløse konsekvensene av massevaksinasjon med uprøvde, eksperimentelle vaksiner, sa Fico.
For hans regjering er det ikke aktuelt å styrke Verdens Helseorganisasjon (WHO) på bekostning av suverene stater i bekjempelsen av pandemier.
– Slikt tøys kan bare være oppfunnet av skruppelløse farmasøytiske selskaper som vil omgå regjeringers motstand mot obligatorisk vaksinasjon, sa Fico, og minte om en slik maktoverføring ifølge den slovakiske grunnloven vil kreve godkjenning av parlamentet.
Han var overbevist om at suverene politiske partier ikke vil gi et slikt samtykke, og aller minst de som støtter hans regjering.
Det som skjer i Myanmar stopper kanskje ikke i Myanmar
Av M. K. Bhadrakumar - 24. november 2023
https://steigan.no/2023/11/det-som-skjer-i-myanmar-stopper-kanskje-ikke-i-myanmar/
Noen myanmariske grupper har slått seg sammen mot juntaen med litt hjelp fra USA. Regionen vil være i fare hvis det går som det gjorde i Afghanistan.
Sikkerhetssituasjonen som utvikler seg i Myanmar har langsiktige geostrategiske konsekvenser for integriteten til Indias nordøstlige region. Et scenario som i Khyber Pakhtunkhwa-provinsen i Pakistan er muligens under utvikling. Analogier passer aldri perfekt, men de kan bidra til å lede oppmerksomhet til nøkkeltrekk ved en ny situasjon som man kan lære av, og kanskje gjøre det lettere for beslutningstakere å navigere seg frem i den svært komplekse matrisen i Myanmar.
Ingen stiller det åpenbare spørsmålet: foregår utviklingen i Myanmar i et strategisk vakuum? Eller sagt på en annen måte: hvem kan vinne på dette? Myanmar er et etnisk mosaikk med visse likhetstrekk med Afghanistan og India og har hatt en lang historie med opprør. Men denne gangen viser mosaikken tegn til sprekkdannelser som trer frem under vekten av ytre inngrep.
Det som har hjulpet Myanmar med å overleve etniske stridigheter så langt er at opprørsgruppene aldri kunne slå seg sammen til en enhetsfront og intervensjon utenfra var praktisk talt ikke-eksisterende. Grunnen til dette var at burmanerne, den kinesisk-tibetanske etniske gruppen som utgjør Myanmars største etniske gruppe, utgjorde anslagsvis 70 prosent av landets befolkning – sammenlignet med den ‘kritiske massen’ av hindubefolkningen i India – mens opprørsgruppene ble har kommet fra de ikke-burmanske gruppene i landet, hvorav mange hadde konvertert til kristendommen. Og det er over 135 etniske urfolksgrupper i Myanmar.
Imidlertid har det vært et markant skifte i den siste tiden. I løpet av et drøyt år har disse etniske opprørsgruppene blitt oppmuntret av eksterne krefter til å gå sammen med de væpnede sivile gruppene kalt People’s Defense Forces, den militære fløyen til landets selverklærte National Unity Government (NUG) i eksil mot militærstyret. Enkelt sagt, det som skiller dagens situasjon er et enestående nivå av koordinering mellom ulike ikke-burmanske etniske grupper og den burmanerdominerte NUG i eksil. Det er tilstrekkelig å si at vestlig etterretning har gjort en mesterlig jobb for å sørge for denne overgangen.
Og viktig nok, selv om den anti-regjeringsmilitante bølgen fra NUG har ført til ville spekulasjoner om at et regimeskifte i Myanmar er rett rundt hjørnet, i et strålende stykke «psy-krig», har teppet gått til side for NUG i eksil. Forrige uke avslørte New York Times at «det amerikanske hovedkvarteret» til NUG ligger i Washington DC, i en bygning bare tre kvartaler fra Det hvite hus.
NUG-tjenestemenn vitner rutinemessig for Kongressen i USA. I desember i fjor undertegnet president Joe Biden den såkalte Burma-loven, som krever sanksjoner mot dem som opphevet Myanmars reformer og ga «ikke-dødelig hjelp» til pro-demokratiske krefter. Tradisjonelt har Myanmar aldri vært en utenrikspolitisk prioritet for USA, men det har endret seg på bakgrunn av Biden-administrasjonens doble inneslutningsstrategi mot Kina og Russland. Det samme skjer overfor Bangladesh.
Det har vært rapporter om at vestlige etterretningsbyråer styrer agendaen for regimeendring i Myanmar fra baseleiren deres i Thailand – trener militser, koordinerer med de etniske militsgruppene og finjusterer den brede strategien eller det store bildet. I forrige uke fremhevet en rapport i den fremtredende russiske dagsavisen Izvestia med tittelen «The Burmese Triangle: How the USA fueling the conflict in Myanmar», de strategiske implikasjonene for Kina og India. Artikkelen erkjente at «militæradministrasjonen som kom til makten [i Myanmar] har ikke stått overfor en større trussel enn den som er nå. Interimspresident Myint Shwe sa at landet ville være på randen av kollaps hvis militæret ikke klarer å undertrykke motstanden».
Rapporten la til: «Den nåværende situasjonen vender seg ikke minst mot Beijing. Ustabilitet på grensen kan hindre kinesiske investeringer i regionen og til og med ambisjonene om å skape en global økonomisk korridor. For Kina er Myanmar viktig som et land som spiller en sentral rolle i implementeringen av Belt and Road Initiative, silkeveibeltet. En transportkorridor til dypvannshavnen Kyaukpyu, som bygges av kineserne, bør passere gjennom den, samt olje- og gassrørledninger bygget i 2013-2017 som er av strategisk betydning for Kina.»
Det er imidlertid viktig at rapporten feide den febrilske praten om en nært «forestående kollaps» av Myanmar til side og hentydet til forhandlinger mellom Moskva og Naypyidaw om mulig utplassering av en russisk marinebase og sending av en «begrenset kontingent» for å hjelpe det «vennlige regimet». Det er tydeligvis ikke alle etniske minoriteter som kjemper mot Naypyidaw fordi de mangler ressurser. Poenget er at det er rundt 66 væpnede grupper på Myanmars territorium, deres styrke varierer mellom flere hundre og 2000–3000 militante. Men det har vært rapporter om at Washington trapper opp våpenforsyningen til opposisjonens militante fløy. Opprørerne blir ikke bare forsynt med dødelige våpen, men er også trent i undergravende aktiviteter.
På den annen side har Myanmar-militæret vært den eneste styrken som har holdt landet borte fra kaos gjennom de siste fem tiårene, og ødeleggelsen av hæren vil faktisk bety katastrofe for den burmesiske staten. Dette kan undergrave stabiliteten og den relative velstanden i hele Sørøst-asiatiske regionen generelt. Spøkelset som hjemsøker Myanmar er at landet kan bli offer for broderstridighetene som Vesten har drevet med geopolitiske formål og havne i kaos, slik det skjedde med Afghanistan.
En stipendiat ved Center for Policy Research i Delhi ble nylig sitert for å si: «Det er på høy tid at New Delhi ser utover sitt snevre forhold til juntaen og begynner seriøst å engasjere seg … med NUG.» Denne anbefalingen må være musikk i amerikanske ører. Men det er en farlig tankeprosess, som Pakistans tragiske erfaring viser – å projisere makt inn i nabolandet Afghanistan etter ordre fra Washington. Pakistans nedoverbakke begynte da Zia ul Haq gladelig lot landets avsidesliggende grenseområder være jaktterrenget til Central Intelligence Agency for å føre den afghanske jihad.
Denne artikkelen ble publisert i The New Indian Express.
Det rakner i EU – hva betyr valgseieren til Geert Wilders?
Av red. PSt - 24. november 2023
https://steigan.no/2023/11/det-rakner-i-eu-hva-betyr-valgseieren-til-geert-wilders/
Geert Wilders vant parlamentsvalget i Nederland og kan komme til å bli landets neste statsminister. Wilders er kjent for sine mange krasse uttalelser mot islam og mot innvandrere. Hva kommer det av at så mange velgere i et tradisjonelt liberalt land som Nederland gir ham sin stemme?
Enmannspartiet til Geert Wilders, Frihetspartiet PVV, fikk 37 seter i nasjonalforsamlinga av totalt 150. Det gjør dem til det soleklart største partiet i landet. Hvorfor?
Nederland har vært en garantist for EU-kommisjonens politikk og politikken til World Economic Forum. Nederland var med på å utløse Maidan-kuppet i Ukraina i 2014 og har støttet NATO i ett og alt. EUs migrasjonspolitikk har hatt en solid støttespiller i Mark Rutte, som også har stått i spissen for teknokratenes krig mot hollandske bønder.
Titusener demonstrerte i Nederland mot forsøkene på å ødelegge landbruket
Nederland er også utpekt som laboratorium for de nye 15-minuttersbyene som Klaus Schwab & co ivrer for. Nederland er grunnleggermedlem av EU og har alltid vært en garantist for kommisjonens politikk.
Men nå rakner det for EU-teknokratiet. Unionen er i djup politisk, sosial og økonomisk krise. Det «grønne skiftet» til EU-kommisjonen har ødelagt evnen til å sikre nødvendig energi til forbrukere og til industrien.
Dette er bakteppet for valgsuksessen til Wilders.
Han er imot innvandringspolitikken, han er imot EU-kommisjonen, han vil ha folkeavstemning om EU, han er imot krigen i Ukraina. Han har profilert seg som Nederlands svar på Donald Trump Han har ikke stått i spissen for kritikken av Ruttes landbrukspolitikk, men det nye partiet til bondeopprørerne fikk 7 seter i nasjonalforsamlinga og har sagt at de gjerne går i regjering med Wilders. Tyrkisk-nederlandske Dilan Yesilgöz-Zegerius som leder det høyreorienterte Folkepartiet for Frihet og Demokrati (VVD) har også sagt at hun kan tenke seg å gå i koalisjon med Wilders.
NATO-mediene har kalt Wilders for en «Putin-propagandist», sli Politico gjør. Ungarns Viktor Orbán gratulerte Wilders på Twitter/X og skrev:
The winds of change are here! Congratulations to @geertwilderspvv on winning the Dutch elections!
Europas ytre høyre jubler og EUs og NATOs venner fortviler. Men samtidig har Wilders markert en mer enn vanlig begeistring for Israel, og der har han neppe den samme støtten i Nederland.
Men bortsett fra å være en seier for høyrepopulismen forteller det om et Nederland, et EU og et NATO i djup eksistensiell krise.
Hva slags politikk Wilders vil føre i maktposisjon er en annen sak. I Italia fikk fascistpartiets moderne etterfølger, Fratelli d’Italia en brakseier og fikk Giorgia Meloni som statsminister bare for å oppdage at det ble mer av det samme. Det er ikke gitt at seieren til Wilders vil føre til store forandringer i første omgang.
Men for EU-kommisjonen og NATO-toppene bør signalet være klart: Kan det rakne i Nederland, kan det rakne hvor som helst.
Ikke nostalgi, men ønske om en politikk som er til beste for vanlige folk
Av Ove Bengt Berg - 24. november 2023
https://steigan.no/2023/11/ikke-nostalgi-men-onske-om-en-politikk-som-er-til-beste-for-vanlige-folk/
Eva Grinde skriver i en politisk kommentar i Dagens Næringsliv lørdag 18.11.2023 at folk flest elsker nostalgi, for «alt var bedre før». Hun bruker det som en kritikk mot både Trond Giske, Trygve Slagsvold Vedum og mest mot alle andre som er motstandere av den nåværende politikken. Hun avviser dermed alternativ politikk, helt i tråd med den kursen Margareth Thatcher staka opp og som her i Norge er fulgt opp av Gro Harlem Brundtland fram til i dag. Som TINA: There Is No Alternativ og «Den eneste mulige politikken».
Men de utstøtte gjør motstand: De fortrengte slår tilbake.
Hva er det som er så imponerende framtidsretta ved å opprette et fylke fra Halden til langt inn på Hardangervidda? Hvis vi først skal ha fylker? Det er ingen annen begrunnelse enn den som er vanlig, «Vi Har Vedtatt Det», VHVD. Eller det som er det samme: TINA: There Is No Alternativ.
Eva Grinde kritiserer Trond Giske, som hun kaller Aps tidligere verkebyll, for hans analyse av Ap i sin nye bok. Grinde ser Giskes uttalelser mer som et tidlig varsel om overgang til Industri- og næringspartiet og mener at Giske bommer på to måter: Den nåværende regjeringa tar nettopp mer hensyn til nærhet til velgere og distriktene enn tidligere med regjeringssamarbeidet med Senterpartiet. Og: Den arbeiderklassen Giske snakker om, er ikke så mange lenger, viser til Grinde til.
Hva Giske mener, har som planer og Grindes kritikk av Giskes personlige mål, er ikke viktig. Det viktige er det generelle politiske utgangspunktet som Eva Grinde legger til grunn i sin polemikk mot Giske.
Eva Grinde skriver:
Man kunne kanskje tenkt seg at et parti som kjemper for de undertrykte har som mål å gjøre seg selv overflødig. Den som tror på et slikt mantra kjenner ikke maktens logikk. De færreste gir fra seg makt frivillig. Da heller omdefinere verden, eller – enklere – ty til et godt gammelt triks i verktøyboken for politisk ledelse: De gode gamle dager! Her har de nemlig sterke psykologiske krefter å spille på.
Hun baserer seg på en Harvard-forsker (Adam Mastrioanni) som hevder
at blant de fire velkjente ordene i slagordet Make America Great Again, er det ordet again som er viktig. Det antyder at det finnes en fortid som var bedre, en fortid det er mulig å gjenreise, og at Trump er rett mann på jobben. Brexit-slagordet «Take back control» (min uthevelse), rører i akkurat det samme, grumsete vannet.
«Grumsete» politikk — hvilken?
Wolfgang Streeck skreiv i en artikkel i Vardøger nr 38 i 2020:
Nyliberalismen kom med globaliseringen, eller globaliseringen med nyliberalismen. Slik begynte den store regresjonen. I 1970-årene begynte kapitalen å bryte seg ut av de nasjonale rammene som den hadde måttet holde seg innenfor under gjenoppbyggingen av industrisamfunnene etter 1945. Tiden var inne for å ta avskjed med full sysselsetting, stagnerende produktivitet, synkende profitter og stadig mer kravfulle fagforeninger i den modnede, statlig styrte kapitalismen.…
Det nyliberale vendepunktet ble symbolisert med en ny gudinne kalt TINA — there is no alternative.
Det er denne politikken som har skapt motstand blant folk, de fortrengtes tilbakekomst, som Streeck karakteriserer det. I USA kom Trump, i Storbritannia kom Brexit og de moderate folkepartiene i Europa — som overhodet ikke er moderate med sin aggressive nyliberalistiske politikk — har hatt en voldsom tilbakegang, og er i forfall mener Tarjei Skirbekk. Trond Giske ser muligens noe av dette og prøver å utnytte det nå, men vil ikke lykkes først og fremst fordi han var ivrig tilhenger av denne politikken da han satt i regjering.
Konkret «grums»
Hvorfor er det galt å ha en politikk der kraftverkene og varene det produserer, fortsatt eies av folkevalgte organer som fastsetter prisen med ikke annet enn et påslag til produksjonsprisen, som 12 øre kWt + noen øre i vedlikeholdsreserver? Hvorfor skal kontrollen over dette felleseiet prises av noen rike ansvarsløse oligarker i Europa?
Hvorfor skal ikke noe så viktig som helsevesenet med sjukehusene styres av dem som vi har valgt til å sørge for vårt behov, ikke av oligarker med kjempehøye lønninger fra statsbudsjettet som driver sjukehusdrift etter markedsbehov.
Bankene ville før ikke gi lån til bygging av boliger, rentene var for lave og usikkerheten for stor, mente de. Husbanken ga rimelige lån med god nedbetalingstid, men med sosiale grenser for boligens størrelse og med tilstrekkelig men god kvalitet. Så fikk bankene plutselig for seg at på utlån til boligutbygging var det likevel penger å tjene, så da fikk de i samsvar med EU-kommisjonen lagt ned Husbanken som boligbank og monopoliserte ut utlånsmarked med høyere renter og dyrere boliger.
Tenk på alle den milliardsløsing? 280 milliarder i statsstøtte til elbilene, og alle milliardene for å sukre den dyre strømmen som er gitt bort til oligarkene i Norge og EU. Og hva skal Norge med havvind til 23 milliarder, og den latterlig meningsløse elektrifiseringa av Melkøya til milliarder og som dobler Finnmarks energibehov? Norge som er Europas grønneste land med nesten bare resirkulert energiforbruk?
Oljefondet med mange navn, brukes for den norske eliten til å innynde seg hos de mektigste i Europa med aksjeoppkjøp, ikke å bygge infrastruktur, varige verdier i Norge. Og å kaste milliarder i årsbudsjettstørrelse i «grønne tiltak» som ingen i verden bryr seg om. Norge har ikke råd til å vedlikeholde og bygge offentlige bygg som skal tjene folk, bruker ikke oljeformuen slik andre land med oljeinntekter tilgodeser sitt eget land. I et internasjonalt finanskrakk forsvinner oljefondet som dogg for sola.
Den nye politikken, «den eneste mulige» — overhodet ikke et folkekrav.
Når har det noen gang vært et folkekrav at elprisene i Norge skal styres fra en europeisk børs som fastsetter den høyeste prisen? At en gjeng oligarker skal styre energiprisene og sjukehusa i Norge? Et folkekrav om havvind og den grønne politikken som struper velferden og tømmer statskassa?
Den «eneste mulige politikken» «uten noe alternativ» tvinges på autoritært vis på oss på en udemokratisk måte.
Det er den nye politikken
— ekstrem høyrepolitikk skjult som
«det finnes ikke noe alternativ»
som er grumsete.
Dette innlegget ble først publisert av Politikus.
Hizbollah trapper opp angrepene på den israelske grensa
Av skribent - 24. november 2023
https://steigan.no/2023/11/hizbollah-trapper-opp-angrepene-pa-den-israelske-grensa/
Den libanesiske motstanden startet over 13 angrep mot Israel, som svarte med ulovlige angrep på hvitt fosfor og bombardement av landsbyer i sør.
Av nyhetsdesken til The Cradle.
Hizbollah avfyrte dusinvis av missiler mot Israel 23. november, mens gruppen fortsatte sine daglige angrep på bosetninger og militære steder på grensen.
I et enkelt angrep avfyrte Hizbollah 48 Katyusha-missiler mot en av Israels nordlige baser.
«Til støtte for vårt standhaftige palestinske folk i Gaza og til støtte for deres modige og ærefulle motstand, angrep Mujahideen klokken 10:15 torsdag 23.11.2023, Ein Zeitim-basen nær byen Safed (hovedkvarteret til 3. infanteribrigade av 91. divisjon) med førtiåtte Katyusha-missiler», het det i en uttalelse.
Dette var et av over tretten angrep som ble iverksatt av Hizbollah torsdag.
Klokken 08.30 den 23. november «angrep Hizbollah-krigere en infanterisamling av israelske fiendtlige soldater på Dhahira-området,» og forårsaket «direkte treff».
Rundt 45 minutter senere overfalt Hizbollah en israelsk stridsvogn med et styrt missil.
«Etter at vi hadde angrepet tanksen, ankom en israelsk infanteristyrke stedet og ble angrepet med målstyrte våpen, noe som førte til at medlemmene ble drept eller såret,» het det i en uttalelse fra Hizbollah.
Rundt klokken 11.00 målrettet Hizbollah også en bygning i Manara-bosetningen som huset en gruppe soldater.
Flere andre israelske militære områder ble truffet av motstandsgruppen utover ettermiddagen 23. november, inkludert Jal al-Alam-området og Ruwaisat al-Alam-området i det okkuperte Shebaa Farms-området.
I en av sine uttalelser sa Hizbollah at de slo et hus i Manara-bosetningen klokken 14.50 og ødela det «over hodet» til fire israelske soldater.
Israel svarte med bombardement av en rekke libanesiske grenselandsbyer.
I følge Libanons nasjonale nyhetsbyrå (NNA), svarte Israel på et guidet missilangrep på Al-Samaqa-området «ved å bombe utkanten av Kfar Shuba og Rashaya Al-Fakhar».
«En fiendtlig drone målrettet også utkanten av Kfar Shubas Al-Shuqaiq-område, med to missiler,» la byrået til.
Israel har «avfyrt brannbomber mot skoger i den sørlige byen Alma al-Shaab,» sa NNA , mens de skjøt opp artillerigranater mot byene Majdal Zoun og Tayr Harfa.
Den angrep også den sørlige landsbyen Meiss al-Jabal med ulovlige hvite fosforskall, som den har skutt på Gaza og Sør-Libanon siden krigens utbrudd i begynnelsen av oktober.
Dagen før så det også intens kryssild på den libanesiske grensen, sammenfallende med kunngjøringen av en våpenhvileavtale mellom Israel og Hamas – som ennå ikke har trådt i kraft.
EU utvider godkjennelsen til glyfosat
Av Guro Høgberg - 24. november 2023
https://steigan.no/2023/11/eu-utvider-godkjennelsen-til-glyfosat/
I forrige uke ble det bestemt å tillate bruk av sprøytemiddelet glyfosat i 10 nye år.
Utvidelsen skjer etter at EU-landene fremdeles ikke greier å komme til enighet om utfasing av stoffet. Utvidelsen skjer til tross for at Verdens helseorganisasjon (WHO) i 2015 konkluderte med at glyfosat kan være kreftfremkallende, og at stoffet utgjør en stor risiko for biologisk mangfold.
Glyfosat er den aktive ingrediensen i Bayers Roundup, tidligere produsert av Monsanto, og i mange generiske herbicidformuleringer. Godkjenningen av glyfosat i EU skulle utløpe 15. desember i år. EU-komminsjonens forlengede godkjenning inneholder noen nye betingelser, blant annet et forbud mot å bruke kjemikaliet til å tørke avlinger før innhøsting og tiltak for å beskytte arter som ikke er målarter.
EUs medlemsland har fortsatt mulighet til å forby glyfosat i sine jurisdiksjoner “hvis de anser dette som nødvendig basert på resultatet av risikovurderinger, spesielt med tanke på behovet for å beskytte det biologiske mangfoldet”, sier EU-kommisjonen.
– Alarmerende
Flere miljøorganisasjoner som i årevis har presset på for et forbud mot glyfosat, er skuffet over kommisjonens beslutning. “Det finnes alarmerende bevis på kreftrisikoen forbundet med glyfosat, i tillegg til et utall andre rapporterte skadevirkninger”, sier Angeliki Lyssimachou, leder for vitenskap og politikk i Pesticide Action Network (PAN) Europe, i en uttalelse.
For Glyphosate Renewal Group (GRG) er utvidelse imidlertid godt nytt. GRG er en sammenslutning av selskaper som jobber for å fornye EU-godkjennelsen av glyfosat. For å oppnå dette, har medlemsbedriftene i GRG gått sammen om å utarbeide en felles dokumentasjon med vitenskapelige studier og informasjonen om sikkerheten til glyfosat.
Nåværende medlemmer av GRG er
Albaugh Europe SARL
Barclay Chemicals Manufacturing Ltd.
Bayer Agriculture bvba
Ciech Sarzyna S.A.
Industrias Afrasa S.A
Nufarm GMBH & Co.KG
Sinon Corporation
Syngenta Crop Protection AG
Mest brukte virkestoff
På sin hjemmeside har GRG en egen side med ofte stilte spørsmål om glyfosat. På spørsmålet om virkestoffet utgjør noen risiko for menneskers helse, svarer de følgende:
Glyfosat er et av de mest brukte virkestoffene i ugressmidler som er utviklet for å forhindre uønsket ugressvekst i dyrkede avlinger. Ledende helsemyndigheter i USA, Europa, for eksempel i Tyskland, Australia, Korea, Canada, New Zealand, Japan og andre steder i verden konkluderer med at glyfosatbaserte produkter er trygge når de brukes i henhold til instruksjonene på etiketten.
Glyfosatbaserte ugressmidler har vært brukt trygt og med godt resultat i mer enn 40 år og er blant de mest grundig studerte produktene i sitt slag.
– Ingen gladnyhet
I en artikkel i Hemali 3. november skriver Jan Raa, mikrobiolog og profesor emeritus, at glyfosat dreper og hemmer mikrober i tarmen hos mennesker og dyr, og i jordsmonn. Det er overbevisende dokumentasjon på at mer enn halvparten av mikrobene i tarmen hos mennesker blir berørt. Drapsmekanismen er akkurat den samme som for planter; blokkering av biosyntesen av de aromatiske aminosyrene tryptofan, fenylalanin og tyrosin. Selv i svært lave konsentrasjoner vil glyfosat derfor føre til utarming av de mikrobielle økosystemene i tarm og jord, og skape ubalanse (dysbiose) mellom mikrobeartene i disse økosystemene. Den akutte giftigheten er ikke nødvendigvis stor.
Hemali har tidligere omtalt glyfosat i flerer artikler. Les mer om temaet her:
Glyfosat -verre enn antatt?
Hvordan påvirkes dyr og miljø av glyfosat?
Hvordan påvirkes mennesker?
Monsantos juridiske prosesser og politiske spill
Kilder
Økologisk Norge
Chemical & Engineering News
No qualified majority reached by Member States to renew or reject the approval of glyphosate—
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Det globale markedet for glyfosat antas å nå 8,9 milliarder dollar i 2026
Vestens dobbeltmoral
Av skribent - 24. november 2023
https://steigan.no/2023/11/vestens-dobbeltmoral/
Den 17. mars i år utsendte den internasjonale straffedomstolen en arrestasjonsordre på Vladimir Putin. Vedtaket lyder som følger «Vladimir Vladimirovitsj Putin, født 7. oktober 1952, president i Den russiske føderasjon, påstås å være ansvarlig for krigsforbrytelsen av ulovlig deportasjon av befolkning (barn) og ulovlig overføring av befolkning (barn) fra okkuperte områder i Ukraina til Den russiske føderasjonen (i henhold til artiklene 8(2)(a)(vii) og 8(2)(b)(viii) i Romstatutten).»
På den andre siden rapporterer den sveitsiske Euro-Mediterranean Human Rights Monitor at i kjølvannet av Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober har antallet barn drept i Gaza på under en måned overskredet antallet ukrainske barn drept gjennom det hele første året i konflikten med Russland hele 10 ganger. Menneskeflukten har vært enorm og motstanden mot krigshandlingene fra ikke-vestlige land har økt i takt med Israels opptrappede beleiring av Gaza-stripen. Det er uttalelser fra høytstående israelske tjenestemenn om at Israel kjemper mot menneskelige dyr og statsminister Benjamin Netanyahu har brukt betegnelsen «Amalekitter» i forbindelsen med angrepene mot Gaza; Amalekitter var et folkeslag nevnt i Bibelen, og i moderne israelsk sjargong enkelte ganger brukt for å betegne Israels fiender. Utrykket har mørke antydninger, da det i gamletestamentet oppfordres til å «Gå nå av sted og slå Amalek. Slå med bann alt det han har. Spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og sau, både kamel og esel.»
Når da EU-kommisjonens overhode for utenrikspolitiske affærer, Josep Borell, ble spurt av Al Jazeera Arabic journalisten Osman Ayfarah om hvorvidt Israel begår krigsforbrytelser uttalte den ham: «Jeg er ingen advokat, det faller under den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon.» og øyeblikk senere, når han ble spurt om Hamas’ handlinger den 7. oktober betegnes som krigsforbrytelser svarer han utvetydig «Ja.», reflekterer det den rådende holdningen blant Vesten i forhold til den mangeårige konflikten mellom Palestina og Israel. Det er feil å anta at den begynte 7. oktober. Den har pågått siden 1947 da den ble omtalt som «frigjøringskrigen» blant sionistiske grupper i daværende britiske mandatområdet Palestina, og blant palestinerne er den omtalt som al-Nakba, ‘katastrofen’. Om ikke det er i og for seg en alt sigende oppsummering av konflikten, så ble 700.000 palestinere tvangsutvist fra deres områder i denne perioden. Nå står 2 millioner mennesker igjen i fare for å bli utvist fra deres territorium i lys av Israels væpnede aksjoner mot Gaza-stripen.
I tilfellet Israel forhaster ikke den internasjonale domstolen seg med en avgjørelse. Og jo mer den somler, jo mer eroderer dens troverdighet og legitimitet i øyne til det øvrige verdenssamfunnet. Med verdenssamfunnet menes her ikke det som ofte blir referert til av vestlige ledere, men den delen av befolkningen utenfor den hittil privilegerte «Gyldne Millard», som, ifølge Jens Stoltenberg, hvis interesser er det NATO er til for å beskytte.
Ifølge boken til amerikanske nevroendokrinologen Robert Sapolsky «Behave: The Biology of Humans at Our Best and Worst» er ikke mennesker entydig mot vold. Man protesterer bare mot visse former for vold i bestemte sammenhenger. Vold har vært en del av en rekke ulike underholdningsformer helt fra oldtiden – rettskaffen straff, skurker som for smake på sin egen medisin og andre emosjonelle former for aggresjon er ofte fascinerende og til og med behagelige for menneskepsyken. Når folk konfronteres med organisert aggresjon, tenker mange ikke på å avslutte den så raskt som mulig, som illustreres iøynefallende tydelig ved både Israel-Palestina og Russland-Ukraina konfliktene, men heller på det evige spørsmålet: hvem har rett?
Bak det vakre navnet «tiden for de store geografiske oppdagelsene» bør man forstå perioden da europeerne som hadde teknisk overtak erobret alle landområder hvis befolkning ikke kunne gi noen betydelig motstand. Men mennesker er komplekse vesener med moral, så en av statens viktige oppgaver var å finne vakre begrunnelser for slike prosesser. Derfor, når staten for eksempel ervervet en ny koloni, var borgerne overbevist om at deres modige landsmenn brakte sivilisasjonens lys til de primitive massene som levde i utkanten. For et sanntids eksempel på denne bærekraftige tankegangen se Borells utsagn «Europe Is a Garden. The Rest of the World Is a Jungle».
Det er nettopp for å overbevise deres befolkning at vestlige makter, med USA i spissen, har rett i sin retorikk mot Russland at de såkalte liberale vestlige regjeringer i forkant av Russlands inntog i Ukraina stanset informasjonsstrømmen fra Russland på deres territorium, ironisk nok 1 dag etter Verdens Pressefrihetsdag. Forhistorien for konflikten ble raskt glemt og Russlands fremmarsj i Ukraina ble stemplet som «uprovosert».
Per i dag er det mange som sammenligner Ukraina og Israel og oppfatter dem som ofre av en uprovosert aggresjon, og det er lite tvil om at medienes ensidige virkekraft er grunnen.
Glemt er de mange forsøkene på fredsforhandlinger fra Russlands side som strakte seg over 8 år etter det blodige kuppet av Ukrainas demokratisk valgte president Janukovitsj og videre forfølgelse og drap av sivilbefolkningen fra ukrainske myndigheter. Glemt er Israels 70 år lange bosetning på palestinsk territorium med forfølgelse og drap som virkemidler.
I en nylig publisert artikkel «How The Chance Was Lost For A Peace Settlement Of The Ukraine War» skriver Michael von der Schulenburg, tidligere assisterende generalsekretær i FN, Hajo Funke, tysk statsviter, og Harald Kujat, pensjonert tysk general som var den høyeste tyske offiseren i Bundeswehr og i NATO om hendelsesforløpet for Ukraina-konflikten, og ting ser mildt sagt ikke pent ut for Ukraina-forkjemperne. Blant annet bekrefter de at ikke nok med at Minsk-avtalene bevist ble brutt fra Vestens side, så ble fredsforhandlingene i Istanbul, som ville sette en stopper for en fremtidig væpnet konflikt, sabotert av Boris Johnson. Artikkelen maler et utvetydig bilde av at NATOs ekspansjon og Russlands uunngåelige balkanisering var allerede planlagt og krigen i Ukraina var et påskudd for å isolere Russland i øynene til verdenssamfunnet. Det er ikke første gangen at USA har fostret ekstremistiske holdninger blant befolkningen til et land som videre blir brukt som en stedfortreder i kampen om global innflytelse. En kan minnes deres samarbeid med Mujahideen, en rekke gerilja-grupperinger i Afghanistan, som senere formet Taliban. En artikkel fra 1993 beskriver Osama-bin Laden som en anti-sovjetisk kriger som fører sin hær mot fred. Vi vet alle sammen hvordan det endte. Og mange av oss visste hvordan Ukraina-konflikten kom til å ende før den startet. Dessverre var det mange pådrivere av konflikten som overdøvet de kritiske røstene i mediene, og pressen gjorde sitt for å påvirke folkeopinionen til å helle i retning av krig.
Nettavisen har vært blant de sterkeste stemmene i å promotere vestlig perspektiv på konflikten. Gang på gang har Nettavisens profiler som Jørn Sund-Henriksen sørget for å dingle gulroten med smak av ukrainsk seier foran portalens lesere. Artikler som «Ukraina gjør fremstøt langs fronten», «Ukrainsk avansement ved Bakhmut», «Russerne rekker akkurat å feire før de må trekke seg ut av Bakhmut», «Putin er svekket og det er bra for Ukraina», «F-16 vil absolutt være en «game changer» for Ukraina», «Nå får Ukraina jagerfly,» «Den ukrainske strategien virker», «Ukraina vinner slaget om Svartehavet», «Kritisk for russerne ved flere frontavsnitt», «Ukraina åpner ny front» resonnerer utvilsomt med enkelte lesere, om kommentarfeltet er noe å dømme etter. Om det representerer flertallet av Nettavisens lesere, så er det et bekymringsverdig varselsignal som indikerer at Josep Borells villedete utsagn ikke kun er et ekko av en fortid preget av kolonialisme og tanken om hvitt herredømme, men er et befestet, betent verdensbilde også blant den norske befolkningen.
Heldigvis for den vide verden som frem til nå har levd med skyggen av kolonisering og trusselen av militære intervensjoner fra vestlige makter hengende over seg, er samtlige av de ovenfor nevnte artiklene skrøner som har blitt fortalt i håp om at Ukraina vil oppnå en form for militær seier ved fronten før kreftene som satset på en seier mot Russland måtte håndtere en betydelig tap av prestisje og tvinges til å forklare seg overfor sitt velgergrunnlag i lys av en russisk seier og tap av levestandard som følge av økt krigsbistand og destabilisering av økonomien resultert av tap av en pålitelig og stabilt samarbeidspartner i øst. Nettavisen fraskriver seg indirekte alt ansvar ved å poengtere at forfatterens bidrag «er basert på frikildeetterretning, og er dermed en akkumulering av analyse av nåværende tilgjengelig informasjon, med de farene for feilkilder det innebærer» – altså journalistiske standard opererer vi ikke med. Snakk om å forakte leserne.
Bildet av ukrainsk suksess ved fronten har drastisk raknet, da til og med de høyeste av krigshisserne har måttet innse at ingenting vil hjelpe dagens ukrainske regjering til å vinne over Russland. «Det er på tide å kvitte seg med tanken om en magisk seier mot Russland» skriver Washington Post. Til og med Nettavisens Jørn Sund-Henriksens to siste artikler står i sterk kontrast med hans tidligere innlegg: Krigen i Ukraina: Vestens svik – hvor forfatteren klager over at vestlige regjeringer ikke har gjort nok for Ukraina, og Vi er nødt til å sørge for vår egen sikkerhet fremover hvor krigspådriveren reflekterer over hjelpeløsheten til vestlige makter i henhold til en fremvoksende multipolar koalisjon med BRICS-landene i spissen for en verdensendrende omveltning av den globale maktfordelingen.
Uheldigvis for oss som bor i vesten har våre ledere valgt en tvetydig politikk hvor de på den ene siden forkynner om likhet for loven, egalitarisme og folkeretten, og på den andre praktiserer grov diskriminering basert på etnisitet, kulturell sjåvinisme og selvopphøydhet av vestlige verdier, hva enn det måtte være, og overholdelse av prinsippet «might is right» ved å stadig begå seg ut på militære intervensjoner over hele kloden. Utfallet vil være den samme – en overgang fra ekspansjonisme som en militær praksis til en global økonomisk sammenveving hvor Vesten bare er en av de multipolare aktørene – det er veien dit som blir mer smertefull ved fornektelse av de skiftende globale realitetene enn den ellers kunne vært. Mange ukrainere vil dø fordi «USA hjelper Ukraina så vi kan kjempe mot Russland der og slipper å gjøre det her» som Adam Schiff, leder for representanthusets etterretningskomité sa. Deres selvoppofrelse for vestens herredømme vil ikke bli gjengitt, og deres blod er på hendene til krigspropagandister som Nettavisens Jørn Sund-Henriksen og andre som nå mener at det beste veien fremover er å håpe på en langvarig krig. Forhåpentligvis vil Russlands seiersgang på verdensarenaen skape en slik panikk blant de landende som så gjerne ville fremstille seg selv som de ubestridte herrene av jordkloden at ikke flere «bønder», for å bruke et utrykk med referanser til Brzezinskis bok «det store sjakkspillet», blir ofret i kampen om vestlig herredømme.