Nyhetsbrev steigan.no 24.09.2022
Nyheter fra Haiti, Iran, Russland og Ukraina
Ursula von der Leyen med dårlig skjult trussel før valget i Italia
Hvordan energikrisa utsletter tyskernes velstand
Russland gratulerer ikke CIA med diamant-jubiléet
Vinner ikke lærerorganisasjonene fram nå, kan fellesskolen snart være tapt
Ukraina-krigen, splittet venstre: ‘sosialpatrioter’ og ‘dårenes anti-imperialisme’
Et dystert bilde av akademisk frihet i Norge
Nyheter fra Haiti, Iran, Russland og Ukraina
Av red. PSt - 24. september 2022
https://steigan.no/2022/09/nyheter-fra-haiti-iran-russland-og-ukraina/
Vi gjengir her noen nyheter fra Twitter til lesernes informasjon. Dette er temaer vi følger opp i kommentarer og analyse:
Haiti
Ukraina
Moskva
Iran
Ursula von der Leyen med dårlig skjult trussel før valget i Italia
Av red. PSt - 24. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ursula-von-der-leyen-med-darlig-skjult-trussel-for-valget-i-italia/
Den ikke-valgte presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, kom med en dårlig skult trussel mot italienske velgere før valget 25. september. I en utspørring på Princeton universitetet ble hun spurt om hun har noen bekymringer foran dette valget.
von der Leyen svarte at «hvis valget går i en vanskelig retning, så har vi redskaper, slik vi har vist med Ungarn og Polen».
Her er video fra seansen:
avisa Corriere della sera omtaler denne uttalelsen slik:
«Vi vil se resultatet av avstemningen i Italia, det var også valg i Sverige. Hvis ting går i en vanskelig retning, har vi verktøy, som i tilfellet med Polen og Ungarn». Meldinga kommer fra presidenten for EU-kommisjonen Ursula von der Leyen. Spørsmålet, som stilt av journalister i Princeton, i USA, understreket at blant kandidatene til søndagens valg i Italia var det «figurer nær Putin». Von der Leyens referanse er til avgjørelsen som ble tatt for ei uke siden av Europaparlamentet, som godkjente en rapport som fordømmer «de bevisste og systematiske forsøkene fra den ungarske regjeringen på å undergrave europeiske verdier» og oppfordrer EU-institusjonene til å iverksette tiltak mot Ungarn. Teksten sier at «verdier som demokrati og grunnleggende rettigheter er i stor fare».
La oss stoppe opp litt her. En byråkrat som ikke er valgt av noen, og som ikke har noen velgere å stå til ansvar for sier at hun vil forsvare «verdier som demokrati» mot folkevalgte regjeringer og velgere som utøver sin borgerplikt. Det er opplagt mange flere enn oss som hører hvordan det singler av glass i glasshuset når kommisjonspresidenten praktiserer innendørs sleggekast.
Avisa La Repubblica skriver:
Storm mot ordene til von der Leyen. Salvini: «Dette er institusjonell mobbing? Letta:» Uttalelsen skaper kaos.»
Matteo Salvini er leder for partiet Lega og har vært visestatsminister i Italia. Enrico Letta har vært statsminister i Italia for det sosialdemokratiske PD. Han er medlem av Trilateralkommisjonen og andre globalistiske fora, men sjøl for ham ble dette et stivt stykke.
von der Leyen får trøste seg med at det i alle fall er én som er glad i henne:
Om noe så har dette antakelig bidratt til å øke oppslutning om partiet Fratelli d’Italia, partiet med røtter i den fascistiske bevegelsen i landet. Før alle meningsmålinger etter loven måtte stanse hadde partiet en oppslutning på 25,3% og høyrekoalisjonen deres over 47%. «Sentrumvenstre» lå an til å få 28%. Fire av ti velgere sa at de ikke ville stemme, noe som er rekordhøyt i Italia.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Hvordan energikrisa utsletter tyskernes velstand
Av red. PSt - 24. september 2022
https://steigan.no/2022/09/hvordan-energikrisa-utsletter-tyskernes-velstand/
Tyskerne frykter vinteren. Med en blanding av skyhøye energipriser og frihjulsinflasjon, blir den lille rikdommen som gjenstår for mange utslettet. Dette skriver Jennifer Bendele i Deutsche Wirtschafts Nacrichten. Vi gjengir hennes beskrivelse av den økonomiske krisa som vil ødelegge Das Wirtschaftswunder for all overskuelig framtid.
Av Jeer Bendele, DWN.
I de to å med Corona-pandemien, hvem kunne ha forestilt seg at ting skulle bli enda verre i 2022? Vi vil helst ikke tenke på neste år ennå. En varm høst er nært forestående – forhåpentligvis også temperaturmessig, da blir det kanskje litt billigere å komme seg gjennom vinteren.
To drivere har satt oss i en økonomisk situasjon som var utenkelig for ikke lenge siden. Krigen i Ukraina og økende inflasjon – ifo-instituttet forventer elleve prosent om vinteren – kaster oss inn i en energikrise, som vi bare kan gjette oss til på lang sikt nå.
Priseksplosjonene i energisektoren forårsaker avindustrialisering i de mellomstore bedriftenes hjemland. Hver uke rapporterer vi om stålverk, aluminiumsprodusenter og kjemiselskaper som ikke klarer å fortsette virksomheten. Mange selskaper har gått konkurs, andre har «bare gått konkurs», slik økonomiminister Robert Habeck forsøkte å blidgjøre oss i ARD-programmet «Maischberger». Et forsøk som mislyktes med et brak. Hvor mange som har mistet jobben de siste ukene på grunn av energikrisa vil snart finne jobb igjen?
Politikere – og fremfor alt De Grønne og FDP – krangler om atomkraftverk. Man ser for seg selv på 1980-tallet da «atomkraft, nei takk!» var en av hjørnesteinene i det nye grønne partiet. Nå står de overfor dilemmaet om at de faktisk må la det fortsette dersom tysk økonomi – og dermed millioner av ansatte – er viktigere for dem enn klimaet. Som alltid er FDP ofte imot det, men har sjelden alternative forslag til hvordan ting kan gjøres bedre. Og SPD? Står taus i mellom, som om de ikke har kansleren i det hele tatt. I mellomtida lever vi i en falsk følelse av trygghet fordi gasslagertankene er fulle.
En truende blackout
Og så er det selvfølgelig de mange private husholdningene som ikke vet hvordan de skal håndtere de ublu regningene som er i ferd med å fosse inn. Det er smarte forslag fra politikerne: ta på gensere, dusj mindre, trekk ut støpselet – tusen takk! Å ja: Og alle som går for å protestere mot denne politikken vil bli stemplet som høyreorienterte for sikkerhets skyld. Berlin ønsker tilsynelatende ikke å se de umiddelbare konsekvensene av krisa for innbyggerne. Sjøl om krisa ikke var forårsaket av den tyske føderale regjeringa, har den ikke gjort mye folk setter pris på.
En av de største bekymringene til innbyggerne, bortsett fra å miste jobben, er størrelsen på deres neste gassregning. Mange går derfor over til oppvarmingsalternativer fra elektrisitetskilder i privat sektor. Konsekvensene er at mange offisielle nettselskaper plutselig truer med blackout . Det som lenge ble avvist som umulig er nå et realistisk scenario. Vi i DWN har jobbet med dette temaet i årevis og har gjennomført utallige intervjuer med eksperter og kan derfor gjette oss til hvilke alvorlige konsekvenser et omfattende strømbrudd ville få.
Hvis du ser utover Tyskland og ser på de globale endringene som ble forårsaket av energikrigen, vil du legge merke til hvordan Russland for lengst har sett etter andre partnere og nå styrker sine gass- og oljeavtaler med Kina eller India. At de to landene deretter selger russisk gass til Europa til høye priser, blir hyldet.
Energikrisa vil forandre verden slik vi kjenner den.
Kommentar:
Denne krisa har Tyskland og EU et betydelig ansvar for. Det såkalte «grønne skiftet» har sørget for å ødelegge mye av den pålitelige energitilførselen for å erstatte den med angivelig «bærekraftige» alternativer, som slett ikke er det. Dernest har Tyskland og Europa gjennomført sanksjoner mot Russland som rammer deres egne borgere og egne økonomier mer enn noe annet.
Dommen over disse politikerne og denne politikken kommer til å bli knallhard. Men først skal tyskerne og europeerne få lov til å oppleve en fattigdomsvinter som ikke har noe sidestykke etter annen verdenskrig. Nå utslettes velferdssamfunnet og venstresida og fagbevegelsen er langt på vei paralysert. Dette skulle ha vært deres arena, og så mislykkes de katastrofalt, og i verste fall bidrar de til at denne politikken fortsetter. Historien vil heller ikke være nådig med dem.
Les: Ideologisk gambling med menneskeliv – en blackout vil føre til svært mange dødsfall i Tyskland
Russland gratulerer ikke CIA med diamant-jubiléet
Av Bhadrakumar - 24. september 2022
https://steigan.no/2022/09/russland-gratulerer-ikke-cia-med-diamant-jubileet/
I det russiske tidsskriftet Natsionalnaya Oborona (nasjonalt forsvar) har sjefen for Russlands utenriksetterretning Sergej Narysjkin skrevet et medrivende essay om 75-årsjubileet til Central Intelligence Agency, som falt på søndag 18. september. Det er en uvanlig gest, spesielt midt i hybridkrigen i Ukraina.
Av M. K. Bhadrakumar.
Sannsynligvis tjener det en hensikt? Helt sikkert tjener det til å minne både det russiske folket og utlendingene om at ingenting er glemt, ingenting tilgitt.
Tittelen på essayet – 75 lys på CIA-kaken – er noe misvisende, ettersom Narysjkins avsluttende bemerkning er at «Det blir ingen jubileumsgratulasjoner eller ønsker. Ettersom det ikke kan være noe kompromiss ved vurderingen av deres (CIAs) rolle i historien og deres ‘meritter’ for menneskeheten.»
Narysjkins essay vil bli nøye studert av den vestlige etterretningen for eventuelle «ledetråder». Hva er det han sender ut? Narysjkin og president Vladimir Putin har kjent hverandre i 40 år. Narysjkin var nettopp uteksaminert fra en av Moskvas mest prestisjefylte institusjoner, Felix Dzerzhinsky Høyskole for KGB, og Putin jobbet allerede i den utenlandske etterretningsavdelingen til Leningrad KGB da de traff hverandre i korridorene til Det store huset (som KGBs etterretningsavdelings regionale hovedkvarter i Leningrad var kjent som).
Ikke overraskende skriver Narysjkin familiært om CIA. Som han sier det:
«CIA ble opprettet i begynnelsen av Den kalde krigen for å drive etterretningsvirksomhet rundt om i verden som et verktøy for å motvirke SSSRs eksistens og stadig sterkere rolle i verden, dannelsen av en blokk av sosialistiske stater, og fremveksten av den nasjonale frigjøringsbevegelsen i Afrika, Asia og Sør-Amerika.»
Morsomt nok begynte likevel CIA med en kolossal etterretningstabbe da de den 20. september 1949 spådde at den første sovjetiske atombomben ville dukke opp i midten av 1953, når Sovjetunionen faktisk allerede 22 dager før publiseringen av denne prognosen hadde gjennomført sin første test av kjernefysisk utstyr.
CIA var nok en gang uten peiling da Putin i mars 2018 kunngjorde i en tale til det russiske parlamentet at Russland hadde utviklet et nytt hypersonisk missilsystem, som «vil være praktisk talt usårbart». Amerikanske tjenestemenn og analytikere ble overrasket. CIA har en historie med å totalt misforstå Russland, inkludert det som handler om Sovjetunionens sammenbrudd.
Men CIA hadde sine suksesser også – for eksempel da de styrtet Irans demokratisk valgte statsminister Mohammed Mossadegh i 1951 etter at han begynte å nasjonalisere iranske oljefelt. På 1950-tallet forvandlet CIA seg allerede til et «flerdisiplinsmonster» da de i tillegg til tradisjonelle etterretningsaktiviteter også fikk i oppgave å over hele planeten spore opp og undertrykke alle politiske, økonomiske, militære prosesser som kunne true verdensoverherredømmet til USA og deres allierte.» Narysjkin gir Allen Dulles skylden for denne metamorfosen. Dulles introduserte «aggressivitet og mangel på moral i aktivitetene» til CIA. Han var akkurat rette mann til å gjøre det, etter å ha vært stasjonssjef for OSS (CIAs forgjenger) i Bern i 1942-1945, [en avdeling] som hadde hemmelige forretninger med nazistene bak ryggen på USAs sovjetiske allierte.
Narysjkin tar oss gjennom historien om CIAs «statskupp, direkte militære intervensjoner, provokasjoner av alle slag, attentater på opposisjonsreisende politikere, terror, sabotasje, bestikkelser» og alle de kappe- og dolk-greiene [cloak and dagger] som førte til president Lyndon Johnsons berømte fordømmelse av byrået som «det forbannede mordselskapet». Som i Banquos spøkelsesscene ved Macbeths bankettbord i Shakespeares skuespill, dukker ofrene opp – Patrice Lumumba, Salvador Allende …
Det er skremmende referanser til CIAs praksis med å bruke kreftspredningsteknologi til å eliminere «anstøtelige» latinamerikanske ledere – Argentinas Kirchner (kreft i skjoldbruskkjertelen), Paraguays Lugo (lymfom), Brasils Lula da Silva (strupekreft) og D. Dilma Rousseff (lymfom) — og, selvfølgelig, Venezuelas Hugo Chavez (luftrørskreft). I følge Narysjkin, «I 1955 forsøkte CIA å eliminere den høytstående kinesiske statsmannen Zhou Enlai , som ble oppfattet av amerikanerne som «en gal fanatiker som forsøker å ta over verden», men mislyktes totalt. Agenter sprengte flyet som Zhou skulle ha reist med til en konferanse for asiatiske og afrikanske ledere i Indonesia.» Deretter utviklet Dulles en plan for å forgifte Zhou, men ga opp frykten for at CIAs involvering kunne bli avslørt!
En amerikansk senatskommisjon i 1975 avdekket og bekreftet CIA-engasjement i kontraktsdrap og statskupp. Den telte opp 8 tilfeller av attentatforsøk fra CIA-agenter og leiesoldater på Fidel Castro bare i løpet av 1960-1965. Havana avslørte senere hele tallet – fra 1959 til 1990 planla CIA 634 attentatforsøk på Fidel. For å sitere Narysjkin:
«Med manisk utholdenhet utviklet CIA-offiserene ganske enkelt eksotiske måter å eliminere El Comandante på. De prøvde å drepe ham ved hjelp av selvmordspiloter, fallskjermjegeragenter, rekrutterte agenter fra den indre krets, beskytning av biler og yachter fra skip, båter og undergravende sabotører, ved hjelp av tuberkelbasillinfisert dykkeutstyr, forgiftede sigarer, giftige piller til mat og mye mer.»
«CIA utnyttet enhver anledning til å påføre Sovjetunionen maksimal skade, inkludert økonomisk skade. CIA-direktør W. Casey henvendte seg personlig til kongen av Saudi-Arabia og overtalte ham til å øke oljeproduksjonen kraftig, noe som førte til at verdensprisene på SSSRs viktigste eksportressurs falt til nesten en tredjedel. For Sovjetunionens budsjett var dette et stort tap, som alvorlig påvirket ytterligere politiske hendelser i Sovjetunionen.»
Narysjkin kaster noen medrivende innsikter inn i sagaen om Ukraina i perioden 1948-1949 da CIA «aktivt brukte erfaringen fra Hitlers spesialtjenester til å starte undergravende arbeid mot Sovjetunionen med rekrutter fra leirene til fordrevne østeuropeere som inkluderte en kvart million ukrainere. «Nesten alle lederne og toppfunksjonærene til de ukrainske nasjonalistene var på en eller annen måte knyttet til samarbeid med nazistene og ble derfor fullstendig kontrollert» av CIA og britisk etterretning. I november 1950 skrøt sjefen for CIAs policykoordineringskontor, Frank Wisner , av at CIA var i stand til å oppmarsjere opptil 100 000 ukrainske nasjonalister i tilfelle en krig med Sovjetunionen.
U2-hendelsen – nedskyting av CIA-spionflyet – i Ural 1. mai 1960 var en dramatisk hendelse, da Washington anklaget SSSR for å ha ødelagt et vitenskapelig fly og tatt livet av en pilot-forsker, men ble dypt flaue da Moskva presenterte ikke bare vraket. av flyet og spionutstyret til media, «men også den levende piloten Francis Gary Powers, som ærlig fortalte hva han gjorde på himmelen over SSSR og på hvis instrukser.»
På den annen side ga mesterstøtet med en sørkoreansk Boeing som gikk inn i sovjetisk luftrom og ble skutt ned i 1983, nettopp det «propagandagrunnlaget» som president Reagan trengte «til å kunngjøre et nytt ‘korstog mot kommunismen’. Avspenningspolitikken ble kastet til side, og en ny runde av våpenkappløpet begynte.»
Narysjkins siste refleksjon er rolig og samlet, uten et snev av overdrivelse:
«Evaluering av effektiviteten til enhver spesialtjeneste er alltid relativ. US Central Intelligence Agency, som går inn i sitt 76. eksistensår, har vært og er fortsatt en nidkjær utøver av viljen til de regjerende kretsene i landet sitt. Til tross for de betydelige endringene som finner sted, fortsetter de å se på seg selv som den eneste overherren i den unipolare verden. Organisasjonen driver etterretning, men med et sensitivt fokus på å gjennomføre undergravende handlinger mot suverene stater.»
For indere har CIA blitt en godartet skapning man ikke lenger trenger frykter. Å ha forbindelser med CIA gir ikke noe mindreverdsstempel blant indiske eliter. De ser på «CIA-fobi» som en arv fra Indira Gandhi-tiden. Og de kan slå seg opp som mainstream-spaltister og tankesmiedeltagere – og opinionsdannere. Narysjkins essay er en nøktern påminnelse om at historien ikke er over – og det blir den heller aldri.
Essayet (på russisk) er her .
Gratulerer med dagen CIA: Syv virkelig forferdelige ting byrået har gjort på 70 år
Maskinoversettelse, bearbeidet av Monica Sortland for Derimot.no
Utvalgt bilde er fra TruePublica
Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Indian Punchline: Russia won’t congratulate CIA on its diamond jubilee
Copyright © MK Bhadrakumar , Indian Punchline , 2022
Vinner ikke lærerorganisasjonene fram nå, kan fellesskolen snart være tapt
Av Romy Rohmann - 24. september 2022
https://steigan.no/2022/09/vinner-ikke-laererorganisasjonene-fram-na-kan-fellesskolen-snart-vaere-tapt/
Det er ingen bevegelse mellom partene i lærerstreiken. Fredag ettermiddag ble Utdanningsforbundet ved leder Steffen Handal og de øvrige partene innkalt til kunnskapsministerens kontor. Møtet varte i halvannen time, men situasjonen er fortsatt fastlåst. Riksmekler har innkalt partene til et møte lørdag kl 10.00.
Av Romy Rohmann
Det har vært skrevet mye i media i det siste om lærerstreiken. Det meste har vært om livredde og fortvilte foreldre, psykologer og professorer, rektorer og kommentatorer i aviser som slår alarm og kommer med bekymring.
Vi har etterlyst foreldene som deler lærernes bekymring for utviklingen i norsk skole. Vi har etterlyst foreldre som er med og krever at barna blir ivaretatt og får opplæring av ansatte med den utdanningen som kreves for dette.
Respons analyse har gjennomført en undersøkelser på vegne av Utdanningsforbundet.
På spørsmål om hvor viktig de mener de er at elevene har lærere som har godkjent lærerutdanning, svarer ni av ti at det er ganske viktig eller svært viktig.
«Det viktigste i denne undersøkelsen er at politikere eller andre som mener at lærerutdanning ikke er viktig vet at de er på kollisjonskurs med landets foreldre» uttaler leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal til Dagsavisen.
Så da veit vi at foreldrene er der, jeg savner foreldreengasjementet og foreldre som står sammen med lærerne før det er for seint. Dette er en streik som har vart i over 3 måneder og som trappes opp ytterligere fra mandag.
Den 15.juni 2022 ble privatskolelova endret, den gang sa kunnskapsminister Brenna at de ville stanse privatiseringen og bygge en sterkere offentlig fellesskole, sa Brenna.
Under Solberg-regjeringen økte antall privatskoler med nesten 30 prosent, fra 268 i 2013 til 346 i 2021, ifølge Kunnskapsdepartementet. Samtidig har antallet offentlige skoler blitt redusert hvert år. Tilskuddet fra staten til privatskolene var i 2021 på 6,2 milliarder kroner, en økning på 2,7 milliarder kroner siden 2013.
Norge vil gjerne framstå som en kunnskapsnasjon med en utdanning som er en samfunnsressurs og et felles gode. Et stort flertall av alle elever går på offentlig grunnskole og utdanningsnivået i befolkningen øker. Samtidig har det vært en økning i antall privatskoler, noe på grunn av nedleggelse av skoler i distriktene, og antakelig fordi misnøyen med skolen har økt. Det har vært et press på skolene til å levere målbare resultater, noe som har svekket den friheten lærerne som fagpersoner har hatt. Lærerne har fått tillagt mange oppgaver i tillegg til det faglige. Elevens læring skal planlegges, måles og rapporteres – lokalt og nasjonalt.
Kunnskapsløftet (LK06) ble vedtatt i 2006. Det var en skolereform som omfattet hele grunnopplæringen (grunnskolen, videregående skole og voksenopplæringen) og trådte i kraft i august 2006. Læreplanene for fag har blitt innført trinnvis over en flere perioder slik at ingen skulle være nødt til å gå opp i eksamen etter en fagplan de ikke har fått opplæring i. Siste trinn blir innført skoleåret 2022/2023.
Vi har skrevet om dette på Steigan.no
https://steigan.no/2022/09/hvordan-har-det-gatt-med-innforingen-av-fagfornyelsen-i-skolen/
Delrapportene som oppsummerer denne fagfornyelsen, er ikke spesielt positive. Mulighetene til vellykketheten er et ressursspørsmål, og i mange tilfeller finnes de ressursene ikke og det gjør sjølsagt arbeidet med slike store endringer vanskelig. Dette er noe en ikke er ukjent med, nye reformer kommer uten at nødvendige ressurser følger med for å gjennomføre dem.
Lærerstreiken handler om politisk styring, politisk styring av utdanning og om fremtidens skole.
Skole er ikke den eneste offentlige velferdsordninga i Norge som er under press, vi ser det innafor mange sektorer og de som har økonomisk mulighet velger private løsninger framfor offentlige, dette gjelder også innafor helse. Det skjedde mange endringer i de siste 8 årene med Høyreregjering i Norge, men etter min mening startet denne liberaliseringen for alvor nder Brundtland II regjeringen. Resultatet er at overalt i det det offentlige, mangler det fagfolk, innafor helsesektoren er det svært kritisk.
Ser vi på barnehagene er det nå flere private enn kommunale barnehager, 47 prosent av barnehagene er kommunale, og 53 prosent er private. De kommunale barnehagene er i gjennomsnitt litt større, slik at 50 prosent av barna går i kommunale barnehager.
Det er slått fast at grunnskolen mangler kvalifiserte lærere, ungene våre utdannes i mange tilfeller av voksne uten lærerutdanning. 1 av 6 lærer er uten lærerutdanning. Nå er det her kampen står, vinner ikke lærerne fram vil flere forlate læreryrket og resultatet er at flere velge private alternativer for sine barn. Det vil ikke forundre meg om kravet om at «pengene skal følge eleven» også vil bli et krav ved hjemmeskole.
Vinner ikke lærerorganisasjonene fram nå, kan fellesskolen snart være tapt.
Nasjoner for fred
Av Frode Bygdnes - 24. september 2022
https://steigan.no/2022/09/nasjoner-for-fred/
Av Frode Bygdnes.
Wergelands «Vi er en nasjon vi med» synges gjerne på nasjonaldagen. Innbyggernes rettigheter er knyttet til nasjonen og vårt demokrati er basert på sjølråderetten innen vårt land. Det er myndighetene i nasjonen som har ansvar for å beskytte alle innbyggerne. Demokratiet er basert på at vi skal hindre korrupsjon og maktmisbruk ved tredeling av makt: den lovgivende, den utøvende og den dømmende. Franskmannen Montesquieu sin grunntanke var at Stortinget, regjeringa og domstolene skulle være uavhengig av hverandre og dermed nøytralisere hverandre. Slik kunne demokratiet bevares. Denne ideelle modellen har vært vanskelig å få til å fungere slik filosofen tenkte. For alle instansene er en del av statsapparatet. Og det blir derfor først og fremst et spørsmål om hvilken klasse som har kontroll med staten.
Sosialister har definert fire kriterier for en nasjon. Felles språk, felles territorium, felles økonomi og felles identitet. Norge oppfyller disse kravene, men det gjør også den samiske nasjon, Kurdistan og Palestina for å nevne noen. Derimot oppfyller ikke NATO eller EU disse kriteriene. Så står heller ikke de demokratiske tankene høgt i kurs i alliansen eller i unionen. NATO har maktapparatet, men ikke mer. EU prøver å bygge opp et maktapparat, men unionen har lite med demokrati å gjøre. De står ikke for andre verdier enn fri flyt av de fire frihetene.
Oppbygginga av nasjonen Norge skjedde ved industrialiseringa på slutten av 1800-tallet og frem til unionsoppløsninga. Med kapitalismen fikk vi nasjonsoppbygginga fordi det tjente de herskende klassene. Derfor skulle en tro at nasjonen skulle være kapitalens arena.
Men så har kapitalen blitt mer og mer global. Vi ser hvor lite lojal kapitalen i dag er mot sin nasjon når de flytter ut sin virksomhet dit de oppnår størst fortjeneste. Kapitalen har alltid jakta på maksimalprofitt. De store selskapene flytter ut både i USA og i Norge. Deres nasjonale lojalitet var ikke noe verdt. Industrien flytter dit arbeidskrafta er billigst. Sjøl flytter de til skatteparadis.
Med Arbeiderpartiet sin iver etter å innordne oss EU, er også AP i ferd med å vrake nasjonen. Det må derfor være vanlige folk sjøl som forsvarer sjølråderetten og nasjonen Norge, slik vi så i EU-kampen i 1972 og i 1994. EØS-avtalen ble dessverre det sklibrettet Arbeiderpartiet ønsket for å undergrave nasjonen og forme oss etter EU.
Selv om nasjonene kom med kapitalismen, er den arenaen den beste å føre klassekamp, fronte imperialismen og bygge opp et sosialistisk samfunn.
Når Sverige og Finland nå ønsker seg inn i maktblokka NATO, er det med på å svekke alle nasjonene. Nå blir nasjonene i Norden prisgitt den globale stormakts-rivaliseringa. Blokkpolitikk hindrer nasjonal råderett og nasjonal handling. Sverige, Finland og Norge blir prisgitt alliansens mål, midler og metoder og må underordne seg stormaktsspillet og vrake egeninteresser.
Vi kan se på Sverige og Finland sine valg. Konsekvensene av NATO-medlemskap vil være mindre sikkerhet, mindre handlingsrom, større polarisering og hardere konfrontasjoner med NATO sin fiende. For svenskene og finnene vil militærbudsjettet øke. Rustningsspiralen på nordkalotten vil akselerere. USA-basene vil være første mål. Blir det konflikt, blir hele Norden en slagmark.
Det blir ikke noen konfliktløsende mekanismer igjen i Norden, ingen Palme eller Kekkonen som praktiserer aktiv nøytralitet. Alt politisk fokus vil bli styrt av det overordnede militære perspektivet. Både bekjempelse av fattigdom, trygge velferdsstaten, og klimamål bli nedprioritert. Når nøytraliteten opphører, slutter landene å kritisere krigføring og militarisering.
De forente nasjoner (FN) definerer gjerne nasjon med begrepet stat. Men også stater mister sjølråderetten når rivaliseringa mellom stormaktene skjerpes. FN er i realiteten satt på sidelinja i dagens konflikter. Symbolet for FN har Nordpolen i sentrum og landene bredt utover. I dagens globale strider står frontlinja over det polare området i nord. Nasjonene blir maktesløse ovenfor de store atommaktene.
For tiden har ikke Vesten positive visjoner om fremtida lenger. All aktivitet dreier seg om opprusting, hat, sanksjoner og demonisering hvor de enkelte land må innordne seg sin blokk. For å hindre ny verdenskrig, må vi få bygd opp en fredsbevegelse. Det kan vi best gjøre innenfor hver nasjon som har egne interesser å ivareta, og ikke minst ansvar for eget folk. Vi må starte arbeidet her i landet mot atomvåpen og krig. Vi må bruke rustningsmilliardene på mer nødvendige oppgaver som å berge klimaet, bekjempe forurensning og fattigdom. Da må vi begynne med nasjonen Norge.
Frode Bygdnes
Ukraina-krigen, splittet venstre: ‘sosialpatrioter’ og ‘dårenes anti-imperialisme’
Av skribent - 24. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ukraina-krigen-splittet-venstre-sosialpatrioter-og-darenes-anti-imperialisme/https://steigan.no/2022/09/ukraina-krigen-splittet-venstre-sosialpatrioter-og-darenes-anti-imperialisme/
Av Charles Pierce – 17. september 2022
Siden Russlands militæroperasjon startet 24. februar, har den sosialistiske venstresiden vært splittet i sin reaksjon på den væpnede konflikten i Ukraina.
På den ene siden er de som slutter seg til USA, NATO og den ukrainske staten for å fordømme Russland som den største skurken. I opposisjon er de som ser på konflikten som utfallet av Vestens nye kalde krig mot Russland, og regimet etter kuppet i Ukraina som en villig brikke for Vesten (USA og dets geopolitiske allierte) i den nye kalde krigen.
Det er også noen grupper som fordømmer begge: Russland for deres militære aksjon 24. februar, og USA og NATO for deres provokasjoner mot Russlands nasjonale sikkerhetshensyn. Mange av venstresidens publiserte kommentarer gjentar ugyldige antakelser, unngår avgjørende spørsmål og/eller gir en feilaktig fremstilling av konfliktens realiteter.
Delt venstre. At det er ulike politiske perspektiver på venstresiden er ikke noe nytt. For eksempel, under Vietnamkrigen støttet noen erklærte sosialister (faktisk liberale) den amerikanske politikken i Vietnam med en rekke begrunnelser.
Disse begrunnelsene inkluderte: aksept av påskuddet om at USAs utenrikspolitikk handlet om å forsvare den «frie verden» for «demokratiets» skyld; urokkelig motstand mot kommunismen som en eksistensiell fiende av liberale friheter, og blind eller likegyldig til de rasistiske realiteter i vestlig imperialisme. Etter hvert som krigen trakk ut uten ende i sikte, og etter hvert som en stor populær antikrigsbevegelse dukket opp, gikk disse pro-krigs ‘sosialistene’ enten over til anti-krigssiden eller ble diskreditert.
Til slutt gikk realister i det utenrikspolitiske etablissementet og nasjonal politikk, som innså at krigen undergravde USAs innflytelse rundt om i verden, over til anti-krigssiden (og splittet med det den herskende klassen). På det tidspunktet var antikrigskreftene sterke nok til å tvinge en slutt på USAs fortsettelse i den krigen. Nederlag i Vietnam var et tilbakeslag for USAs imperialisme, men bare midlertidig og begrenset. Det fikk ikke slutt på USAs imperialistiske intervensjonisme eller splittelser innenfor den ‘sosialistiske’ venstresiden.
Når vi snakker om den nåværende Ukraina-krigen, hevder hver gruppe som stempler seg selv som «sosialistisk» å være «anti-imperialistisk». De er imidlertid delt i synet på hvilken imperialisme de skal motarbeide i den nåværende konflikten: Russland, USA og NATO, eller begge deler.
Med konflikten fremstilt (av det todelte politiske etablissementet og den liberale tradisjonelle pressen) som å ha begynt med et «imperialistisk» Russland som truet og deretter invaderte et «uavhengig» «demokratisk» Ukraina, og med bilder av ukrainsk lidelse og heroisk motstand i ensidede daglige nyhetssendinger, er det altfor lett å støtte narrativet til etablissementet.
I mellomtiden må enhver sosialist som bestrider den fortellingen forvente å bli avvist og/eller fordømt av de ‘anti-imperialistene’ som legger all skyld på Russland. Faktisk har mange venstreorienterte nettpublikasjoner publisert slike avvisende, nedlatende og/eller fordømmende kommentarer fra ‘sosialister’ som gir Russland skylden. Noen av de mer lærde eksemplene:
Bill Fletcher, Jr., Bill Gallegos og Jamala Rogers [F&G&R]. «When Should We Stop Excusing the Russian Invasion?» New Politics, 11. mai 2022. (Republisert av Portside og av LeftLinks – CCDS)
Taras Bilous, [TB]. «Self-Determination and the War in Ukraine,» Dissent, 9. mai 2022. (Republisert av Links International Journal of Socialist Renewal og av Portside)
Van Gosse & Bill Fletcher, Jr. [ G&F]. «Whose Side Are We On? The War in Ukraine and the Crisis of the Left,” Portside, 19. april 2022.
F&G&R er mangeårige venstreaktivister. Bill Fletcher, Jr., har hatt lederstillinger innen svart frigjøring, anti-krig og fagorganisasjoner, og er nåværende leder i DSA. Bill Gallegos har hatt lederstillinger i Chicano-frigjøring og revolusjonær sosialisme, og er mangeårig leder i Liberation Road. Jamala Rogers har vært leder innen svart frigjøring, revolusjonær sosialisme og Liberation Road.
Fletcher og Gallegos har tidligere jobbet for Democratic Party. Van Gosse er universitetsprofessor i historie, medlem av DSA og CC-DS, og jobber også for Democratic Party. Taras Bilous, en historiker, er et ledende medlem av Social Movement-organisasjonen, en liberal «sosialistisk» organisasjon i Ukraina.
Min kritikk her hverken godkjenner eller fordømmer Russlands handling. Dens viktigste formål er å tilbakevise feilinformasjonen og misoppfatningene som har spredt seg (spesielt de fra anti-Russland pro-Kiev venstre) i amerikanske venstreorienterte kommentarer.
Følgelig tar den opp argumenter propagert av de venstreorienterte som har unngått, eller unnlatt å finne ut, de relevante fakta og konteksten til hendelsen. Faktisk har den anti-russiske venstresiden (inkludert pressen) sluttet seg til USA og dets NATO-allierte i å formidle usannheter som fremstiller Kyiv-regimet som et uskyldig offer for uberettiget, eller til og med «uprovosert» russisk aggresjon.
Uprovosert? Noen av de ignorerte fakta:
USA-NATO:
USA og NATO brøt deres løfte om at NATO ikke ville ekspandere til Sentral- og Øst-Europa gitt i 1990 for å oppnå nødvendig sovjetisk samtykke for gjenforeningen av Tyskland.
USA plasserte atomkompatible missiler (i stand til raskt å treffe Moskva og andre russiske mål) i Polen og Romania (planlagt fra 2008, installert i 2018). Ikke en provokasjon? Husker vi hvordan USA presset verden til randen av atomapokalypse da USSR plasserte slike missiler på Cuba etter at USA hadde plassert lignende missiler i Tyrkia?
NATO har gjentatte ganger gjennomført krigsøvelser for krig mot Russland i de baltiske statene ved Russlands grense.
USA og NATO reagerte konsekvent på de siste 25 årene med russiske protester (mot de forannevnte NATO-truslene mot russisk nasjonal sikkerhet) med en arrogant uforsonlighet. Diplomati var tydeligvis ikke et virksomt middel for å få oppreisning.
USA, spesielt gjennom sitt National Endowment for Democracy (NED), har finansiert og trent anti-Russiske pro-vestlige politiske organisasjoner i Ukraina (også i Hviterussland og andre tidligere sovjetstater) siden Sovjetunionens kollaps. NED finansierer og trener pro-vestlige medier og sivile samfunnsorganisasjoner i mange land (som også har inkludert Russland). Kongressen opprettet NED i 1983 for å erstatte CIA som det viktigste amerikanske byrået for i det skjulte å fremme regimeskifte i land (inkludert liberale demokratier) som nekter å følge amerikanske diktater.
USA oppfordret til, og medvirket i kuppet i 2014 som, ledet av voldelige nynazistiske militser, kastet ut den demokratisk valgte regjeringen i Ukraina. Hvorfor? Fordi nevnte regjering hadde valgt å holde Ukraina nøytral mellom Russland og Vesten. Arseniy Yatsenyuk, USAs valg til å lede Ukraina, ble deretter statsminister.
Regimet etter kuppet har konsekvent ført anti-Russisk politikk:
Oppheving av lov fra 2012 som gir språkrettigheter for minoriteter, pluss ny lovgivning som begrenser bruken av det russiske språket (førstespråket til 30 % av ukrainerne)
Forbud og undertrykkelse av kommunister (i henhold til dens avkommuniseringslov fra 2015) og alle andre politiske partier som anses å være i opposisjon til dens anti-Russland-politikk
Straffritak til nynazistiske militser når de har terrorisert russiske, romfolk og andre nasjonale minoriteter
Hylling av kollaboratører med Nazi-Tyskland og deltakere i dets folkemordsforbrytelser som nasjonale helter
Nekte å gjennomføre sitt løfte (i Minsk-avtalene fra 2014 og 2015) om autonomi for Donbass-regionene som hadde motstått kuppet i 2014 og gjort opprør som svar på regimets forsøk på å knuse denne motstanden ved hjelp av undertrykkende væpnet makt
Nekte å respektere viljen til folket på Krim til å gjenforenes med Russland
Søke medlemskap i den anti-russiske NATO militæralliansen
USA hadde bevæpnet og trent ukrainske militærstyrker, inkludert det nynazistiske Azov-regimentet for militære operasjoner mot Donbass-opprørerne. Disse militære operasjonene resulterte i tusenvis av sivile dødsfall og millioner på flukt, med mange andre tvunget til å leve årevis under jorden for beskyttelse.
Det var tydeligvis mye provokasjon: av USA, av NATO og av postkuppregimet i Ukraina. Dessuten, uten disse provokasjonene ville ikke denne krigen ha funnet sted.
De krigførende og deres mål. Å redusere denne krigen til et tilfelle av ond Putin-Russland ute etter uskyldige Ukraina er forenklet vrangforestilling. Den nåværende konflikten (ihvertfall siden kuppet i 2014) var aldri bare mellom Russland og Ukraina.
Og nå er USA og NATO, med deres økonomiske beleiring (drakoniske sanksjoner) mot Russland og deres levering av enorme mengder avansert våpen til Kyiv-staten, i høy grad krigførende selv om de ikke setter sine egne soldater inn i kampen.
De krigførendes mål:
USA-NATO-målet (siden før kuppet i 2014 ) har vært: å gjøre Ukraina til en vasallstat for Vesten; å svekke Russland; å frata dens begrensede innflytelsessfære; og å gjennomføre et regimeskifte for å erstatte Putin med noen som vil være underdanig vestlige imperiale diktater.
Kyiv-regimet etter kuppet, foranlediget av USA og dominert av sjåvinistiske ukrainske nasjonalister (inkludert nynazister), har konsekvent fulgt anti-russisk politikk og forsøkt: å gjøre ukrainsk språk og nasjonal identitet dominerende i hele landet; å marginalisere eller ukrainifisere nasjonale minoriteter; å eliminere russisk innflytelse; å påtvinge dets absolutte styre over overveiende minoritetsdominerte regioner som søker autonomi eller uavhengighet; og å integrere Ukraina i Vesten både økonomisk og militært.
• Russlands mål, i motsetning til påstander fra anti-russiske ‘sosialister’ [F&G&R], har aldri vært å eliminere Ukrainas eksistens som et eget uavhengig land. Russland har etterstrebet: å forhindre tilstedeværelsen av fiendtlige militærbaser (inkludert atomkompatible missiler) i nabolandet Ukraina; å opprettholde avgjørelsen til folket på Krim om å gjenforenes med Russland (sammen med å sikre Russlands fortsatte kontroll over Krim-flåtebasen); og for å beskytte rettighetene til den overveiende etniske russiske befolkningen i Donbass (som hvis del av Ukraina også ville tjene som et hinder for Ukrainas tilslutning til enhver anti-Russland-allianse).
Internasjonal lov? Den USA-NATO-Kiev-tilhengende delen av den ‘sosialistiske’ venstresiden tilskriver denne krigen (som i ordene til F&G&R) Russland for å ha begått brudd på «internasjonal lov» og av «nasjoners rett til selvbestemmelse» med «invasjon av en suveren nasjon». Dette overforenkler for å si det pent.
For det første unngår den det faktum at Kiev-regimet, med USAs oppmuntring og leveranser av stadig mer dødelige våpen, forble uforsonlig som svar på appeller fra Russland og utbryter-Donbass-republikkene om å løse Donbass-konflikten på fredelig vis.
Kiev nektet til og med å snakke med lederne av nevnte republikker og var tydeligvis innstilt på å knuse dem gjennom brutal militærmakt. Dessuten var det kuppregimet i Kiev som først tydde til vold da det (i 2014) sendte nyopprettede væpnede styrker, inkludert nynazistiske militser, for å knuse motstanden mot kuppet (den regulære hæren manglet da tilstrekkelig motivasjon til å gjøre det).
Russland insisterer på at dets militære aksjon mot Ukraina delvis er et svar på Kievs aggresjon i Donbass, og faktisk var Kyiv-regimet som først tok til våpen.
Derfor hevder Russland at dets militære aksjon i Donbass var et berettiget svar på Kyivs fortsatte militære aggresjon mot utbryterrepublikkene i Donbass, og derfor tillatt i henhold til FN-pakten.
Når det gjelder Russlands invasjon av resten av Ukraina, anser Putin Kievs samarbeid med NATOs økende tiltak for å true russisk nasjonal sikkerhet som en rettferdiggjørelse. Selv om man kan stille spørsmål ved gyldigheten av en eller begge av disse begrunnelsene, er det ikke et klart tilfelle av Kyiv-NATO som har helt rett versus Russland som tar helt feil.
For det andre, i deres legalistiske utfall mot Russland, gjør de USA-NATO-orienterte på venstresiden følgende feil: (1) uriktige sammenligninger (spesifikt med den amerikansk-britiske invasjonen av Irak i 2003, som faktisk var en ren imperialistisk regimeskifte-krig ‘rettferdiggjort’ ved ingenting annet enn en fullstendig løgn), og/eller (2) unnvikelse av den enorme historien om gjentatte og massive brudd på FN-pakten og folkeretten når nevnte lov har stått i veien for de urettferdige aggresjonene fra deres egne imperialistiske stater.
Disse aggresjonene inkluderer:
bevæpning av voldelige reaksjonære opprør (som Mujahidin i Afghanistan og Contras i Nicaragua) i land som motsatte seg;
Morderiske økonomiske beleiringer (Cuba, Irak, Venezuela, Iran, …)
Truende krigsspill (baltiske stater, Sør-Korea)
Oppfordre og medvirke til kupp, selv mot demokratisk valgte regjeringer (Syria i 1949, Iran i 1953, Guatemala i 1954, Chile i 1973, og mange flere)
Attentater og forsøk (Lumumba, Castro, Qasim, Allende, Gaddafi, …)
Innblanding i mange andre lands valg (begynner med Italia i 1948)
Ødeleggende morderiske militære intervensjoner på siden av undertrykkende reaksjonære regimer i andre lands borgerkriger (Hellas, Kina, Korea, Vietnam, Laos, Colombia, …)
Bevæpning og støtte til stater som begår massive forbrytelser mot menneskerettighetene (den sionistiske staten, Saudi-Arabia, …)
Regimeskiftende militære invasjoner (Den Dominikanske republikk, Grenada, Panama, Irak, Libya, …)
Mange av disse rasistiske imperialistiske intervensjonene har etterlatt flere titalls millioner fattige, terroriserte, fordrevne, skadet eller døde.
Til slutt må nevnes at ingen av ofrene for vestlige imperialistiske brudd på internasjonal lov var i stand til å få den håndhevet mot sine undertrykkere. Faktisk bryter USA og dets store allierte rutinemessig FN-pakten og internasjonal lov, og gitt mangelen på noen autoritet med makt til å håndheve nevnte lov mot dem, blir de aldri holdt ansvarlige, enda de er de største lovbryterne.
Ikke desto mindre gjentar våre anti-russiske ‘sosialister’ nå USA-NATOs ensidig anvendelse og feilanvendelse av internasjonal lov for å rettferdiggjøre deres støtte til Vestens intervensjon mot Russland.
De kan hevde at amerikanske forbrytelser er en egen sak og derfor irrelevant. Feilen i det argumentet er at USA og NATO har vært anti-Russland deltakere i denne væpnede konflikten helt siden kuppet i 2014.
Følgelig ber våre US-NATO-apologeter i realiteten om at den verste fredløse i en lovløs verden skal håndheve loven mot en mindre påstått lovbryter, til tross for at nevnte håndhever selv er en lovbryter som handler for å fremme sine egne kriminelle mål. Dette er ikke støtte for rettshåndhevelse; det gir de facto bistand til den verste kriminelle gjengen i verden.
‘Det keiserlige Russland’? G&F beskriver Russland som en «imperialistisk stormakt». TB kaller Russland «imperialistisk» og «fascistisk». F&G&R anklager Russland for «aggresjon» som en «imperialistisk makt» motivert av «revansjisme».
Derfor erklærer våre anti-russiske venstreorienterte mye av Putins Russland som en «autokratisk», «antidemokratisk» «imperialistisk» stat. Mens Russlands økonomi har forbedret seg dramatisk under Putin fra Boris Jeltsins epoke (1991-1999), er det absolutt mye å utsette i Russlands innenrikspolitikk (nepotistisk kapitalisme, favorisering av den russisk-ortodokse kirke, passivitet i forhold til klimaendringer, restriktive arbeidslover, valgfiksing).
Det kan til og med være gyldig kritikk for noen aspekter av Russlands handlinger i Donbass og/eller Krim og/eller andre steder. Ikke desto mindre er Russlands innsats for å bevare sin begrensede innflytelsessfære i hovedsak defensive. Dessuten blekner Russland (med militærutgifter mindre enn 1/17 av NATOs medlemsland til sammen og med én militærbase utenfor tidligere sovjetiske land) til en ubetydelighet sammenlignet med vestlig imperialisme som: opprettholder hundrevis av militærbaser rundt om i verden; forsøker påtvinge nesten alle andre land sin vilje; utnytter og undertrykker mennesker over hele verden; og ledes og domineres av verdens eneste nåværende supermakt.
Til slutt er Russlands anklager mot USA-NATO-imperialismen og mot regimet etter kuppet i Ukraina reelle og gyldige. Å gjøre sak av mangler i Russland samtidig som man unngår denne virkeligheten, er ganske enkelt et praktisk påskudd omfavnet av de som trenger en unnskyldning for å innrette seg med Biden, Stoltenberg og Kyiv-regimet mot Putins Russland.
«Demokratisk» Ukraina? Apologeter for Kiev-regimet foreslår at Ukraina fortjener støtte mot det «autokratiske» Russland fordi det er (påstår de) et «demokrati». F&G&R beskriver Ukraina som streber etter «demokrati», og TB beskriver det som et ufullkomment «demokrati verdt å forsvare».
De utelater og unngår en rekke motbevisende fakta:
at det nåværende regimet ble etablert gjennom det USA-støttede kuppet i 2014 mot en faktisk folkevalgt regjering;
at Zelenskys opprinnelige popularitet i stor grad hviler på hans løfte (brutt like etter at han tiltrådte) om å slutte fred med utbryterrepublikkene i Donbass;
at (i 2021) ble det ledende opposisjonspartiet (som da begynte å overgå Zelenskys parti) suspendert og dets leder (Viktor Medvedchuk) satt i husarrest og deretter siktet for forræderi; og
at motstander av Kievs anti-Russland-politikk har blitt rutinemessig undertrykt av regimet etter kuppet. Faktisk har mange blitt kidnappet, torturert og myrdet av statens sikkerhetsstyrker, trent av CIA i en Phoenix-stil operasjon som minner om Vietnam.
Mens anklager om menneskerettighetsbrudd (noen av dem sannsynligvis oppdiktet) mot russiske soldater er omfattende rapportert av vestlige stater og deres støttespillere i tradisjonell presse, går Kyiv-statens terrorvelde, med tortur og drap på ukrainerske opposisjonelle og fangede russiske soldater urapportert i nevnte nyhetsmedier. Faktisk har Kiev-staten lenge vært langt mer undertrykkende og antidemokratisk enn Putins Russland.
Det nasjonale spørsmålet? Noen Russland-klandrende ‘marxister’ lager sak av om Russland angivelig bryter det leninistiske prinsippet om at nasjoner (inkludert Ukraina) har rett til selvbestemmelse og separat eksistens som en uavhengig nasjonalstat.
Selv om Putin uttrykte uenighet med Lenins nasjonalitetspolitikk, er antakelsen og påstanden (av F&G&R), at Putin har benektet Ukrainas nåværende nasjonale legitimitet eller forsøkt å eliminere dens eksistens som et separat og uavhengig land, en absolutt usannhet.
Det han faktisk sa var at Russland og Ukraina, i likhet med Tyskland og Østerrike, har felles forfedre og kulturelle røtter og burde ha vennskapelige forbindelser. Han erkjente definitivt at «historiske omstendigheter» hadde resultert i at Ukraina var «en egen nasjon», og at – når det gjelder “Hvordan skal vi behandle det?” – er det bare ett svar: med respekt! Der rett og slett falskneri å dikte opp utvidelser av Putins sentimentaliteter for hans faktiske gjerninger og åpenbare intensjoner, for å rettferdiggjøre at en tar parti med vestlig imperialisme.
Her er de relevante faktaene:
For det første har Putin tydelig erkjent umuligheten av å gjenreise Sovjetunionen. Han har ikke bevist noen intensjon om å frata Ukraina dets eksistens som et eget uavhengig land, men bare for å forhindre at det blir en trussel mot russisk nasjonal sikkerhet.
Han fortsatte i nesten åtte år med å søke Ukrainas implementering av autonomi i Ukraina for Donbass-regionene (slik Kyiv hadde blitt enige om å gjøre i Minsk-avtalene fra 2014 og 2015), selv om flertallet i nevnte regioner var for forening med Russland. Faktisk hadde FNs sikkerhetsråd, inkludert USA, enstemmig godkjent Minsk-avtalen i 2015.
Ingenting som Russland gjorde hindret Kiev i å implementere den lovede autonomien. Dessuten oppmuntret USA faktisk Kiev i å nekte implementeringen. Dette er avgjørende fakta som de anti-russiske ‘sosialistiske’ kommentatorene generelt utelater og alltid unngår.
For det andre, disse ‘leninistene’ etterplaprer USA og NATO ved å stemple Russlands «annektering» av Krim og dets bistand til utbryterregione i Donbass som «brudd på Ukrainas suverene territorium».
Det sier F&G&R, som også stempler løsrivelsen av Krim som russisk «beslagleggelse av Krim». I mellomtiden omfavner TB Kyivs mål («seier») om å gjenvinne absolutt herredømme over Donbass og Krim.
Disse påstandene avhenger av en grov overforenkling og feilanvendelse av det nasjonale spørsmålet slik det anvendes her. Disse ‘leninistene’ slutter seg til USA og NATOs insistering på «retten» til etniske ukrainere å utøve absolutt suverenitet over hele det etnisk mangfoldige territoriet til et uavhengig land atskilt fra Russland; men (i motsetning til Lenin) nekter de selvbestemmelsesrettighetene til nasjonale minoritetsbefolkninger å selv ha autonomi innenfor regioner der de dominerer.
Dessuten prøver noen av disse ‘leninistene’, særlig F&G&R, å rettferdiggjøre sin ensidige anvendelse av nasjonale rettigheter ved å stille spørsmål om folkene på Krim og Donbass noen gang faktisk valgte uavhengighet fra, eller autonomi i, Ukraina. De har tydeligvis hastet med å dømme uten å bry seg om å finne de relevante faktiske bevisene:
1954. Khrusjtsjov orkestrerte beslutningen (av tvilsom lovlighet) om å overføre Krim fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske SSR uten samtykke eller godkjenning fra folket på Krim.
1991. Ved oppløsningen av Sovjetunionen forsøkte Krims valgte ledere å oppnå anerkjennelse av Krim som en uavhengig republikk atskilt fra Ukraina.
1992. Etter tvister mellom Kiev og Krim om omfanget av Krims autonomi, gikk Kiev med på en kompromisserkjennelse av Krim som en autonom republikk i Ukraina.
1995. Kiev avskaffet Krims grunnlov, avskaffet presidentembetet, gjorde det valgte Krim-parlamentets valg av statsminister underlagt Kievs vetorett, og påla andre strenge begrensninger på dens autoritet (stort sett opphevet dens autonomi).
2008. Meningsmåling fra det ukrainske senteret for økonomiske og politiske studier (ikke en agent for Moskva) fant at 64 % av Krim ville at Krim skulle løsrive seg fra Ukraina og slutte seg til Russland.
2009-11. FNs utviklingsprogram (ikke en agent for Moskva) gjennomførte periodiske meningsmålinger på Krim. Hver gang favoriserte minst 65 % at Krim skulle forlate Ukraina og gjenforenes med Russland.
Krims brudd med Ukraina var et direkte og populært svar på det USA-støttede kuppet i 2014 i Kiev (Krim stemte overveldende for den avsatte regjeringen). Påstanden om at Krims gjenforening med Russland ble effektuert av en russisk «invasjon» er en annen usannhet. Selv om Russlands autoriserte militærstyrker som allerede var basert på Krim hjalp lokale styrker med å gjennomføre folkeavstemningen om uavhengighet og den påfølgende løsrivelsen og gjenforeningen med Russland, ble disse handlingene ønsket velkommen av et stort flertall av Krimfolk. Dessuten, gitt historien om tidligere fornektelser av deres selvbestemmelsesrett fra både Moskva (1954) og Kiev (etter oppløsningen av USSR), hadde folket på Krim mer enn god begrunnelse for å løsrive seg og gjenforenes med Russland. Lenin, som insisterte på at sosialister er «undertrykkelsens mest konsekvente fiender», ville ha vært enig.
Våre anti-russiske ‘leninister’ har sluttet seg til USA, NATO og Kiev for å insistere på nasjonale rettigheter for ukrainske nasjonalister, men nekte slike rettigheter for folkene på Krim og Donbass. De helliger «territoriell integritet» og «suverenitet», men i motsetning til Lenin ser de bort fra kampen mot undertrykkelse og urettferdighet.
Felle? Noen anti-imperialistiske analytikere mener at USA, i sin uforsonlighet med hensyn til russiske sikkerhetshensyn bevisst setter en felle for Russland; og det er presedens for det forslaget. President Jimmy Carter (fra 1979) bevæpnet det reaksjonære Mujahidin-opprøret mot den sovjetallierte revolusjonære regjeringen i Afghanistan for å provosere sovjetisk militær intervensjon til forsvar av den regjeringen, og (som hans nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski har uttalt) for å trekke USSR inn i en Vietnam-lignende hengemyr.
En rapport fra 2019 med tittelen «Overextending and Unbalancing Russia,» av den amerikanske militærfinansierte tenketanken Rand Corporation, foreslo at USAs mål skulle være «å undergrave Russland akkurat som det gjorde med Sovjetunionen i den kalde krigen».
Før vi får tilgang til den interne kommunikasjonen til Bidens nasjonale sikkerhetsgruppe, kan vi ikke si med sikkerhet at de hadde til hensikt å fange Russland inn i en selvdestruktiv krig i Ukraina. Imidlertid ble denne politikken åpenlyst fremmet i det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet ved at USA oppmuntrer Kiev til uforsonlighet i fredssamtaler, så det er helt klart at dette er USAs nåværende politiske mål.
Når det gjelder våre anti-russiske ‘sosialister’, nekter de ikke en gang å erkjenne det klare faktum at USA og NATO handlet for å isolere og svekke Russland. Hvorfor? Fordi, med deres avsky for Putins Russland, deler disse ‘sosialistene’ tydeligvis dette målet.
Innenrikspolitikk. Sosialister, uansett syn på krigen i Ukraina, er med rette bekymret for fremveksten av store reaksjonære politiske fraksjoner i USA og mange andre land.
I USA svarer mange liberal-reformistiske ‘sosialister’ vanligvis på republikanske reaksjoner ved å gi sin troskap til demokratene til tross for sistnevntes langvarige svik mot arbeiderklassen som er deres valgbase. Dessuten støtter praktisk talt alle demokratiske partipolitikere på nasjonalt nivå USAs imperialistiske hegemoni over hele verden og de påfølgende imperialistiske forbrytelsene i USAs utenrikspolitikk.
Liberale ‘sosialister’, med sitt engasjement for demokratene, kan da bare snakke tomt om anti-imperialismen. Så når demokratene har kontroll, gjør slike ‘sosialister’ vanligvis ingenting for å organisere folkelig motstand mot amerikanske imperiale forbrytelser mot folk i fremmede land. Faktisk ser de med vilje en annen vei for noen av disse forbrytelsene (som i tilfellet med Ukraina).
Den riktige politikken for sosialister er å taktisk alliere seg med politikere fra Democratic Party når de faktisk kjemper for sosial rettferdighet. Imidlertid er det nødvendig på samme tid å opplære folket om demokratenes perfiditet og svik mot sosial rettferdighet.
Unnlatelse av å opplære er å følge kapitalens agenter og opprettholde eksisterende uvitenhet og fordommer i befolkningen. Vi må bygge en solidaritetsbevegelse for sosial rettferdighet, ikke en valgkrets forpliktet til Democratic Party. Derfor: midlertidig begrensede taktiske allianser, ja; troskap, nei.
Pro-krig ‘sosialister’. Mens USA og NATO sender stadig flere og mer dødelige våpen som tjener til å forlenge denne krigens gru, er det ukrainske og russiske (ikke NATO-land) krigere og sivile som lider og dør.
Uansett hvem som vinner, vil både Russland og Ukraina ha betalt en enorm pris. I mellomtiden vil transnasjonal kapital, spesielt i våpen- og petroleumindustrien høste økt fortjeneste.
På tross av det tar våre anti-russiske ‘sosialister’ til orde for å sende vestlige våpen til Ukraina og drakoniske sanksjoner mot Russland. Dermed gir de sin støtte til Vestens nye kalde krig (nå varm) i Europa.
[Merk: Sosialister har riktignok gitt avgjørende støtte til amerikanske utenlandske militæroperasjoner i de unntakstilfellene der de (av sine egne selviske grunner) var en alliert i rettferdig krig mot en undertrykkende fiende. Ukraina-krigen er tydeligvis ikke et slikt unntak.]
Hovedmotsigelse. Portside (en erklært «venstreorientert» nettpublikasjon) publiserte en solid anti-imperialistisk analyse av Ukraina-krigen av US Peace Council [USPC], og indikerte deretter at det ble gjordt for å presentere et alternativt synspunkt som Portside ikke var enig i. Kort tid etter publiserte Portside 11 kommentarer som svar på USPC-uttalelsen, alle unntatt én motarbeidet USPC-analysen, flere i svært fordømmende ordelag.
To av disse sluttet seg til en rekke andre anti-russiske venstreorienterte kommentatorer og fordømte den anti-imperialistiske analysen som «anti-imperialisme for idioter». En tredje, den erklærte amerikanske «marxisten» Carl Davidson (en tidligere leder for Students for a Democratic Society [SDS] og i revolusjonære organisasjoner, senere aktiv i Democratic Party, og for tiden i lederskap i CC-DS), kommenterte at «hovedmotsigelsen» i denne konflikten er «den russiske invasjonen av en suveren nasjon og Ukrainas forsvar av deres suverenitet».
Tydeligvis har anti-russiske ‘sosialister’ blant andre, bestemt at motsetningen mellom vestlig imperialisme og dens verdensomspennende tallrike mål (Russland, Kina, Iran, Syria, DPRK, Cuba, Venezuela, Nicaragua,…) for inneslutning, underkastelse, og/eller regimeskifte, ikke lenger er avgjørende.
Siden de er synkronisert med USA og NATO i denne Ukraina-konflikten, har de blitt sosialpatrioter. Begrepet har sin opprinnelse hos lederne for sosialistpartiene i de store krigførende partene som (i 1914) laget påskudd for å rettferdiggjøre støtte til sine respektive imperiale regjeringer på begge sider i den store krigen (etter å ha forsømt i årevis å opplyse medlemmene sine rundt imperialisme). Våre nåværende sosialpatrioter, som er besatt av behovet for å forhindre valgseire fra fordomsfulle Trump-tilhengere, går tilsynelatende sammen, bevisst eller ubevisst, med de imperialistiske liberale av hensyn til politisk respektabilitet og folkelig innflytelse på bekostning av prinsippet.
Gitt deres tidligere bidrag i kamper for sosial rettferdighet, kan vi bare håpe at de, i motsetning til deres forgjengere fra 1914, vil gjenkjenne og rette sin feil.
Vår nåværende oppgave
Vi kan betrakte Russlands militære aksjon i Ukraina som overreaksjon, uklokt eller begge deler, og vi kan finne feil ved deres militære operasjoner; men selv om vi kan si våre misbilligende meninger, har vi ingen mulighet til å påvirke Russlands beslutninger.
Vår jobb, som anti-imperialistiske rettferdighetsaktivister i Vesten, er å fordømme og kraftig motarbeide USA-NATO-imperialismen (inkludert våpen til Ukraina og sanksjoner mot Russland).
Vi må avsløre usannhetene i den russofobiske krigspropagandaen, og vi må fortsette å støtte kampen mot den virkelige fienden. Det er vår forpliktelse selv om vi vil bli ærekrenket av noen erklærte ‘sosialister’ som «Putin-apologeter», «tosker» og «idioter».
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Covert Action Magazine: Ukraine War, Divided Left: “Social Patriots” and the “Anti-Imperialism of Fools”!
Charles Pierce er en sosial rettferdighetsaktivist (antirasist og antiimperialist siden ungdommen på begynnelsen av 1960-tallet), en tidligere arbeideraktivist (fagforeningsforvalter og lokal offiser), og for tiden forsker og skribent om historie og politikk. Charles kan kontaktes på cpbolshi@gmail.com.
Artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Et dystert bilde av akademisk frihet i Norge
Av Glenn Diesen - 24. september 2022
https://steigan.no/2022/09/et-dystert-bilde-av-akademisk-frihet-i-norge/
Professor Glenn Diesen er utsatt for heksejakt. Noe annet kan man ikke kalle det. Og det er det «liberale» Morgenbladet som er anfører i jaktlaget. Aage Borchgrevink fikk plass til et 7 sider langt angrep på Russland-eksperten. Dette er tilsvaret til professor Diesen. Han spurte om vi kunne publisere det i steigan.no. Og naturligvis gjør vi det. Dette handler ikke bare om ytringsfriheten. Det handler om å forsvare den akademiske friheten, og om å stå opp imot den mørkeste epoken i norsk pressehistorie og akademisk historie siden Mccarthyismen på 1950-tallet. Ethvert anstendig menneske burde støtte professor Diesen i dette – uansett hva man ellers måtte mene.
Red.
En professor blir anklaget for å bidra til krigspropaganda og brudd på folkeretten fordi han har snakket med utenlandsk media. Synes du dette høres ut som en gammel historie fra Sovjetunionen? Det er det ikke. Velkommen til Mccarthyisme på norsk, der meningsmotstandere skal sensureres og kanselleres.
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Jeg har blitt anklaget for å bidra til krigspropaganda. Det er en merkelig anklage, ettersom jeg har gjort det klart fra dag én at jeg er imot Russlands invasjon av Ukraina, og at jeg anser krigen som en menneskelig tragedie.
Men kun deltagelse i russiske medier er nå nok til å bli stemplet som krigspropagandist. I forsøket på å kansellere den akademiske ytringsfriheten så smøres det ekstra tykt på: Min «krigspropaganda» innebærer at jeg også bryter folkeretten.
Jeg vil gjerne svare for meg når det gjelder min «krigspropaganda» og hvorfor jeg deltar i russiske medier.
«Krigspropaganda»
Gjennom de siste 18 årene har jeg advart mot den kyniske maktpolitikken mellom NATO og Russland, og faren for at dette ville skape store lidelser i Ukraina og en mulig atomkrig mellom NATO og Russland. Ironisk nok blir dette stemplet som «anti-ukrainsk» og «anti-vestlig». Den forferdelige invasjonen er Russlands feil og ansvar, men jeg har også kritisert NATOs bidrag til denne konflikten.
Vi kansellerte alle de pan-europeiske sikkerhetsavtalene som ble signert med Russland på 90-tallet og som forpliktet oss til å skape et nytt, inklusivt Europa uten delelinjer. Istedenfor for å oppheve delelinjene som avtalt, så flyttet vi dem østover ved å ekspandere NATO. Dette var begynnelsen på en ny kald krig om hvor Europas nye delelinjer skulle trekkes, som ikke har noe å gjøre med demokrati.
Resultatet ble at NATO lovte Ukraina medlemskap i 2008, selv om det bare var en liten minoritet av ukrainere som ønsket dette. Vår støtte til regimeskiftet i Kiev i 2014, som ikke hadde støtte blant majoriteten av befolkningen, destabiliserte det dypt splittede landet. Vår støtte til en «anti-terroroperasjon» mot øst-ukrainerne som motsatte seg regimeskiftet bidro videre til en borgerkrig. Den amerikanske saboteringen av Minsk-fredsavtalen fra 2015 kansellerte den eneste diplomatiske løsningen på konflikten. Amerikansk press for at Zelensky skulle gi opp sine valgløfter og sitt fredsmandat i 2019 var et angrep på Ukrainas demokrati og muligheten for en slutt på konflikten. For å styrke sin egen politisk innflytelse i Ukraina, støttet Amerikanerne nedstenging av alle uavhengige medier, bannlysing av opposisjonspartiene og arrestasjonen av opposisjonslederen. Dette unnskylder ikke Russlands invasjon, men det tilsier at USA og NATO har andre motivasjoner enn kun å støtte Ukrainas frihet og demokrati.
Tenkesmien RAND, kjent for sin nære tilknytning til amerikanske sikkerhetstjenester, publiserte i 2019 en rapport der de anbefalte å sende mer våpen til Ukraina ettersom det vil presse Russland til å involvere seg mer i regionen og dermed gi USA muligheten til å skape et nytt Afghanistan for russerne. Ifølge ukrainske og amerikanske medier, dro Boris Johnson til Kiev og overtalte Zelensky til å trekke seg fra forhandlingene med Russland i april, siden Vesten ikke var klar for at krigen skulle ta slutt. Johnson har siden argumentert at Vesten ikke må akseptere en «dårlig fred». Vestlige politikere og medier argumenterte at vi må seire over Russland siden Putin ikke kan forhandles med, og at krigen ikke hadde noe å gjøre med NATO. Men, som den amerikanske publikasjonen Foreign Affairs bekreftet i september, så var Moskva forberedt på å trekke seg tilbake til linjen før 24. februar om Kiev lovte å ikke søke NATO-medlemskap. Hvorfor blir denne informasjonen utelatt i våre medier, og de som tar opp dette forsøkt kansellert?
Akademikere som diskuterer bakgrunnen til krigen blir stemplet som «propagandister», og å argumentere for diplomati blir fordømt og kriminalisert som en støtte til Russland og et svik mot Ukraina. Det er skummelt at vi beveger vi oss vekk fra debatt og mot sensur og kansellering ved å hevde at forsøk på å forklare russisk politikk er det samme som å legitimere krig. Men å forstå er ikke å forsvare.
Utenlandske medier
Mitt første møte med norske medier etter 20 år i utlandet var gjennom å skrive kronikker i Aftenposten i 2019/2020, og jeg skrev deretter flere kronikker i andre norske aviser. Men etter hver kronikk ble jeg aldri møtt med motargumenter, kun artikler med personangrep der det ble hevdet at mine forsøk på å forklare politikken til Russland var propaganda, og mediene som ga meg plass fikk sine pass påskrevet.
I et intervju med NRK i juni i år, nevnte jeg at Ukraina-krigen i stor grad handler om kontroll over Svartehavet. Dagbladet fikk NRK til å «legge seg flat» for å ha intervjuet meg og tillate meg å spre det de kalte propaganda. Et par uker senere sa NATOs visegeneralsekretær at krigen i Ukraina i hovedsak handler om kontroll over Svartehavet.
Ytringsfriheten i norske medier blir begrenset, og impulsen virker alltid å være å gå etter mannen istedenfor ballen. Jeg deltar derfor nå nesten bare i utenlandske medier, men nå skal altså dette også sensureres. Universitetet jeg jobber for blir stadig forsøkt satt i skammekroken med anklager om at min stilling som professor gir meg mulighet til å spre propaganda i utenlandske medier. Det blir ikke nevnt i svertekampanjen at jeg deltar mer i arabiske, indiske og kinesiske medier enn i russiske, og på denne måten blir leserne manipulert til å tro at jeg «jobber» for russiske medier.