Nyhetsbrev steigan.no 24.09.2021
– Misforstått tro på militære løsninger
Av skribent - 24. september 2021
https://steigan.no/2021/09/misforstatt-tro-pa-militaere-losninger/
Statslederne våre fører verden søvngjengeraktig mot større katastrofer. Dette skriver Robert Mood i en kronikk på NRK Ytring.
Robert Mood er tidligere generalløytnant og tidligere president i Norges Røde Kors. Han skriver i kronikken:
Det hevdes at USA og den vestlige verden ikke hadde annet valg etter 11. september 2001 enn å gå til kraftfullt militært angrep på Al Qaida og Taliban i Afghanistan.
Det er selvsagt feil, men det er allikevel halmstrået Nato og vestlige statsledere griper til for å slippe å innrømme ydmykelsen og innse nederlaget.
Selvsagt hadde man et valg, skriver Mood.
«Det finnes knapt et problem som har en såkalt militær løsning.«
«Vi kunne la følelsene lede til hevnlyst og overveldende maktbruk, eller vi kunne la rasjonell tenkning lede oss til å behandle terrorhandlingen som en forbrytelse.
Vi kunne valgt samarbeid over landegrensene og styrking av Interpol og FN for å pågripe de skyldige og stille dem for en internasjonal domstol. Vi valgte hevn.
De i USA som mente at resten av verden bare ville forstå militær maktbruk som respons, fikk raskt overtaket i et såret USA, med villige medløpere i Nato. Ingen hensyn ble tatt og nesten alt ble lov i deres egen definisjon av den gode hensikt. Løgner, tortur og omgåelse av folkeretten fulgte.
Både krigen i Irak, overgrepene i Abu Ghraib, samt internering og tortur i Guantánamo-leiren, hadde sitt utspring i denne mentaliteten. Likeledes dronedrapene i Pakistan og bruk av ny teknologi til omfattende overvåking på tvers av landegrenser.»
– Løgner, tortur og omgåelse av folkeretten fulgte.
Kritikken fra Robert Mood er knusende. Han viser til at man etter 20 år kan slå fast at kimene til det knusende nederlaget i 2021 lå der hele tida. Det afghanske folket er påført enorme lidelser og landet ligger økonomisk med brukket rygg.
«Over 47.000 sivile afghanere er drept i krigshandlinger, ifølge Brown University. 444 hjelpearbeidere og 72 journalister er også drept i løpet av krigen, og det samme er nesten 70.000 afghanske soldater og politifolk.
Det er naturlig å spørre hvor dette har ført oss? De overnasjonale organene vi etablerte etter andre verdenskrig er ytterligere svekket, ikke minst i afrikanske og andre fattige lands øyne.»
«For det andre har vi fått bekreftet det historikere og militære strateger har visst godt veldig lenge: Det finnes knapt et problem som har en såkalt «militær løsning».»
«For det tredje har forakten for vestens dobbeltmoral vokst seg enda sterkere. Vi insisterer på folkeretten mens vi selv bryter den, bruker hevnangrep som strategi mens vi advarer andre mot å ta hevn, og sier en ting, men gjør noe annet.»
Kommentar: En gigantisk forbrytelse ingen vil bli stilt til ansvar for
Robert Mood har naturligvis helt i sin kritikk. Norge har vært med på denne katastrofale krigen i 20 år. Alle stortingspartier utenom Rødt og MDG har satt sine fingeravtrykk på de poltiske beslutningene som har ført oss inn i krigen eller som har videreført krigen. Og det er 100% sikkert at ingen kommer til å bli stilt til ansvar.
Vi aner ikke hvor mange tusen mennesker norske soldater har drept og såret i Afghanistan, og vi kommer aldri til å få vite det. I den «humanitære stormakta» Norge er det inge som teller hvor mange afrikanere eller asiater vi dreper. Det er det sanne innholdet i det «antirasistiske» Norge.
Indoktrineringas psykologi: Covid-narrativen er massehypnose
Av red. PSt - 24. september 2021
https://steigan.no/2021/09/indoktrineringas-psykologi-covid-narrativen-er-massehypnose/
Mattias Desmet er professor i psykologi ved Ghent University i Belgia. Han fokuserer på ting som massedannelse, totalitarisme, massehypnose, indoktrinering og i utgangspunktet hvordan menneskesinnet fungerer.
Her på Pandemic podcast gir han en grundig forklaring på hvordan dette totalitære systemet fungerer under den såkalte koronakrisa:
Se også: The Psychology of Indoctrination: The Covid Narrative Is Mass Hypnosis
Globalismens pris: All demokratisk kontroll forsvinner.
Av Pål Steigan - 24. september 2021
https://steigan.no/2021/09/globalismens-pris-all-demokratisk-kontroll-forsvinner/
Slutten på friheten: Globalt lederskap betyr tyranni.
Retningen har lenge vært klar. Viktige avgjørelser for våre liv skal tas på et globalt nivå. Målet «En verden» blir åpent uttalt og markedsført under påskudd av å være til allmennhetens beste. De globale utfordringene krever en global løsning, og da vil individuelle interesser måtte vike.
Av Elsa Mittmannsgruber, sjefredaktør i Wochenblick (Østerrike)
Den uoffisielle versjonen som blir presentert av medier og institusjoner, er: Individuelle interesser er farlige, de fører til ødeleggelse av miljøet, til kriger, til pandemier. Det enkelte menneske er uansvarlig, derfor må det underlegges streng kontroll og ha så lite makt og frihet som mulig. Det trenger ikke å tenke da tenkningen vil bli overtatt av andre. Mennesket vil bli fortalt hva som er til dets beste, kritikk er uønsket.
Idealmennesket er derfor frikoblet fra sine behov, følelsesløst, avhumanisert, maskinliknende, transhumant. Det skal ikke en gang lenger kunne bestemme over sin egen kropp, som «pandemien» viser oss. På denne måten vil det, slik de ledende globale beslutningstakerne ser det, gjøre minst skade. Selv er de naturligvis unntatt fra dette, de får lov til å styre utviklingen. De har sin visdom fra fugleperspektivet, men er i virkeligheten de største forbryterne.
Personlig ansvar istedenfor ekstern kontroll
For det er naturligvis det vanlige salgstrikset med å skjule bitre piller i biter av konfekt. Det handler ikke om vårt velvære, men om makt og kontroll. Global ledelse betyr tyranni da samtlige av menneskers, kulturers og landskaps behov ikke blir tatt hensyn til, og utviklingen blir styrt av personer som mangler enhver følelse for det lokale livet.
Men det er også tilfellet på et nasjonalt nivå, også her blir makten bevisst konsentrert. Jo mindre organisasjonsformen er, desto mer blir det diktert ovenfra. Men det fører nettopp igjen til den uansvarlige oppførselen som menneskene da igjen blir bebreidet for. Mer lokal kompetanse fører med seg et større ansvar. Når mennesker kan skape forandringer og få noe til å skje, kommer den individuelle ansvarsfølelsen tilbake. Men er det noe man ønsker?
Oversatt av Rune G. for Derimot.no.
Originalen finnes i Wochenblick: Das Ende der Freiheit: Globale Führerschaft bedeutet Tyrannei
Kraftig økning av mat- og energiprisene over hele verden
Av red. PSt - 24. september 2021
https://steigan.no/2021/09/kraftig-okning-av-mat-og-energiprisene-over-hele-verden/
Den internasjonale økonomiske krisa som begynte høsten 2019, og som har vært kamuflert bak pandemien, har ødelagt produktivkrefter over hele verden som om det skulle ha vært en storkrig. Hundrevis av millioner mennesker er blitt kastet ut i arbeidsløshet og over hundre millioner drevet til raden av hungersnød. Nå begynner også ringvirkningene av denne krisa å melde seg i form av raskt økende priser på mat og energi. Dette går fram av data fra Verdens matvareorganisasjon FAO og fra investeringsbanken Goldman Sachs.
FAO Food Price Index (FFPI) har økt med 32,9% fra juli 2020 til juli 2021.
Gassprisen skyter i været
Til tross for at verdensøkonomien fortsatt er veldig svak har energiprisene gått rett i taket. Finansbanken Goldman Sachs melder at prisen på naturgass har økt med 99% på år-til-år basis.
CNBC skriver:
Naturgassprisene har gått høyere og er nå 99% høyere fra år til år, på grunn av kombinasjon av tilbudsproblemer og økende etterspørsel.
Naturgass forventes å fortsette å stige, og hvis det er en spesielt kald vinter, ser Goldman Sachs analytikere potensialet for ytterligere en dobling av prisen.
Prishoppet vil påvirke noen forbrukere som bruker det til varme, og forsyningsselskap og selskaper som bruker det i produksjonsprosesser.
Prisene er nå så høye som de var for 13 år siden, og Goldman Sachs ser altså et potensial for en ytterligere dobling av prisen. Dette er enkle tall som fortell oss det vi har pekt på under hele denne såkalte koronakrisa: Vi har tøffe tider foran oss.
Les: Koronakrisa er mye verre enn finanskrisa
Se: Ernst Wolff: Den gigantiske finanskrisa bak korona-narrativet
Finansoligarkiet og sjokkdoktrinen. Koronakrisa i et klasseperspektiv.
Nå er strømprisen på nytt rekordnivå: – Kan ende med rasjonering
Nakstads håndtering av aksjepost i medisinsk firma får strykkarakter av kjent advokat
Av Pål Steigan - 24. september 2021
https://steigan.no/2021/09/nakstads-handtering-av-aksjepost-i-medisinsk-firma-far-strykkarakter-av-kjent-advokat/
Vi skrev 19. september 2021: «Pandemien» har økt aksjeverdien til Nakstad 21 ganger. Hovedproblemet er at helsedirektoratets nestkommanderende er styremedlem og aksjonær i selskapet Epiguard, som har gjort det kanonbra på grunn av «pandemien».
Les: Har Espen Nakstad en interessekonflikt?
Hovedproduktet til Epiguard er EpiShuttle, som er et transportsystem til bruk under epidemier eller katastrofer. Blant kundene deres er WHO og tyske Bundespolizei, men det er tydelig at de satser på et bredt internasjonalt marked: Preparedness – our vision is zero contamination!
Og jo mer krise, jo mer pandemi, jo bedre er markedsutsiktene til EpiGuard. Vi spurte i november 2020: Har Espen Nakstad en interessekonflikt? Det kan nesten se sånn ut.
Kriseåret 2020 har i alle fall vært en gullgruve for Epiguard. Omsetninga i selskaper er økt fra 4,7 millioner i 2019 til 99,9 millioner i 2020 – 21 ganger så mye som året før! Og tallene peker rett til værs.
22. september eksploderte saka i hovedstrømsmediene. Det begynte med Finansavisen og ble fulgt opp av VG og Nettavisen.
Les Så oppdaget også de store mediene Nakstads dobbeltrolle
Dette er fulgt opp av Nettavisen 23. september 2021. De har intervjuet advokat Erik Vinje, som er partner i Garmann Mitchell, og har en fortid i Justisdepartementet.
– Det inngir ikke tillit
– Det er etter mitt syn opplagt at Nakstad ikke kan ta del i beslutninger om helseberedskapen i Norge samtidig som han er styremedlem og har en verdifull aksjepost i et selskap som lobbyerer aktivt for å påvirke helseberedskapen i Norge.
Det sier advokat Eirik Vinje, partner i Garmann Mitchell, som selv har en fortid i Justisdepartementet, til Nettavisen onsdag ettermiddag. Tidligere skrev han om dobbeltrollen i en Facebook-post:
«Det er egnet til forundring at Nakstad unnskylder seg med sin egen subjektive motivasjon som ingen andre kan ha innsikt i. Han har altså så høy moral at han ikke lar seg seg lede av at han tjener penger på investeringen. Ergo har det visst ingen betydning at han tjener masse penger på dette. At han mener vi skal slå oss til ro med hans moralske egenerklæring, inngir ikke tillit.»
– Det er opplagt at han er inhabil
Helsedirektoratets nestleder mener selv han har avklart sin rolle i selskapet:
– Jeg er i dag en av oppfinnerrepresentantene i styret. Det er et ulønnet styreverv. Oppfinnernes aksjeposter er en konvertering av tidligere arbeidsinnsats i oppstartsårene. Jeg har aldri fått lønn fra selskapet og det er aldri tatt ut noe utbytte.
Men advokat Vinje mener oppfatningen av egen habilitetsavklaring ikke holder vann, og utdyper kritikken overfor Nettavisen:
– Han har vært med på å vedta inngripende tiltak. Det er ikke avgjørende om han fatter vedtak rettet mot et spesifikt selskap, men om tjenestemannen har en egeninteresse i det vedtaket som fattes.
Det er tilstrekkelig med aksjer i en bransje som har interesse av vedtaket, mener Vinje:
– Hvis du jobber i olje- og energidepartementet, for eksempel, blir det håpløst å være med på å ta generelle beslutninger om bransjen og samtidig ha aksjer i et oljeselskap. Hvis du er forsvarssjef, sier det seg selv at du ikke kan eie aksjer i Kongsberg Gruppen.
Vinje understreker at det ikke er inhabilitet i seg selv som er kritikkverdig, men det å delta i en beslutningsprosess der han er inhabil.
Kommentar: Det er dobbeltrollen som er problemet til Nakstad
Vi har ikke kritisert Espen Nakstad for at han tjener penger på en oppfinnelse han har vært med på. Det vi kritiserer er at at han gjør det samtidig som han er en av de to fremste talsmennene for strenge pandemitiltak nesten døgnet rundt hver eneste dag. Som statstjenestmann kan han ikke ha en slik dobbelrolle. Han er alarmerende inhabeil, slik advokat Vinje peker på.
Nakstad kunne ha løst dette sjøl ved å be om andre oppgaver i Helsedirektoratet under pandemien. Da kunne han fortsette å ha sine aksjer, og eventuelt bli rik. Når han ikke sjøl skjønner at denne dobbeltrollen er uholdbar, bør hans foresatte forklare ham det – og instruere ham deretter.
Et tilleggsmoment er jo at Nakstad i løpet av pandemien er blitt en av Norges desidert mest kjente personer. Han har mye mer makt enn samtlige stortingsrepresentanter og de aller fleste statsråder. Han egen markedsverdi må være enorm, og det har nok vært gull verdt for EpiGuard.
Eurasia tar form: Hvordan SCO nettopp snudde verdensordenen
Av Pepe Escobar - 24. september 2021
https://steigan.no/2021/09/eurasia-tar-form-hvordan-sco-nettopp-snudde-verdensordenen/
Mens et Vesten uten ror og styring så på, var 20-årsmøtet i Shanghai Cooperation Organisation laser-fokusert på to viktige resultater: forme Afghanistan og starte en fullspektret eurasisk integrasjon.
Av Pepe Escobar, The Cradle.
De to definerende øyeblikkene på det historiske 20-årsjubileet i Shanghai Cooperation Organisation (SCO) i Dusjanbe i Tadsjikistan, måtte komme fra hovedtalene til hvem-andre-enn-lederne for det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina.
Xi Jinping: «I dag starter vi prosedyrer for å ta inn Iran som fullverdig medlem av SCO.»
Vladimir Putin: “Jeg vil fremheve Memorandum of Understanding som ble undertegnet i dag mellom SCO-sekretariatet og Eurasian Economic Commission. Det er tydelig utformet for å fremme Russlands idé om å etablere et Greater Eurasia Partnership som dekker SCO, EAEU (Eurasian Economic Union), ASEAN (Association of Southeast Asian Nations) og Kinas Belt and Road-initiativ (BRI). ”
Kort sagt, i løpet av denne helgen ble Iran forankret i sin rettmessige, framtredende eurasiske rolle, og alle eurasiske integrasjonsveier konvergerte mot et nytt globalt geopolitisk – og geoøkonomisk – paradigme, med et hypersonisk drønn som må gi gjenlyd resten av århundret.
Det var et drepende høyre-venstre slag umiddelbart etter den atlantiske alliansens skamløse keiserlige retrett fra Afghanistan. Akkurat da Taliban tok kontroll over Kabul 15. august, sa den anerkjente Nikolai Patrushev, sekretær for Russlands sikkerhetsråd, til sin iranske kollega admiral Ali Shamkhani at «Den islamske republikk vil bli et fullverdig medlem av SCO.»
Dusjanbe avslørte seg som det ultimate diplomatiske veikrysset. President Xi avviste bestemt alle «nedlatende forelesninger» og la vekt på utviklingsveier og styringsmodeller som er forenlige med nasjonale forhold. Akkurat som Putin understreket han det komplementære fokuset til BRI og EAEU, og oppsummerte faktisk et ekte multilateralt manifest for det globale sør.
Presist bemerket Kassym-Jomart Tokayev fra Kasakhstan at SCO bør fremme «utviklinga av en regional makroøkonomi.» Dette gjenspeiles i SCOs drivkraft for å begynne å bruke lokale valutaer for handel, å gå utenom amerikanske dollar.
Se den firkanten
Dusjanbe var ikke bare en rosehage. Tadsjikistans Emomali Rahmon, en trofast, sekulær muslim og tidligere medlem av Sovjetunionens kommunistparti – ved makta i ikke mindre enn 29 år, gjenvalgt for femte gang i 2020 med 90 prosent av stemmene – som rett på sak fordømte «middelaldersk sharia» i Taliban 2.0 og sa at de allerede hadde «forlatt sitt tidligere løfte om å danne ei inkluderende regjering.»
Rahmon, som aldri har blitt fanget smilende foran et kamera, var allerede ved makta da Taliban erobret Kabul i 1996. Han skulle offentlig støtte sine tadsjikiske fettere mot «utvidelsen av ekstremistisk ideologi» i Afghanistan – noe som faktisk bekymrer alle SCO-medlemsstater når det gjelder å knuse tvilsomme jihadi-sekter av ISIS-K-typen.
Det saftige innholdet i Dusjanbe lå i det bilaterale – og en firkant.
Ta bilateralen mellom Indias utenriksminister S. Jaishankar og kinesiske utenriksminister Wang Yi. Jaishankar sa at Kina ikke burde se «sine forbindelser med India gjennom et tredjelands linse», og anstrengte seg for å understreke at India «ikke holdt seg med teorien om kollisjon mellom sivilisasjoner.»
Det var et budskap som var ganske tøft å selge, med tanke på at det første Quad-toppmøtet ansikt til ansikt finner sted denne uka i Washington, DC, som er vert for det «tredjelandet», som nå er til knes i sammenstøt mellom sivilisasjoner mot Kina.
Pakistans statsminister Imran Khan var på en bilateral runde og møtte presidentene i Iran, Hviterussland, Usbekistan og Kasakhstan. Den offisielle pakistanske diplomatiske posisjonen er at Afghanistan ikke skal forlates, men engasjeres. Denne posisjonen bidro til å nyansere det den russiske spesialutsendingen for SCO-saker Bakhtiyer Khakimov hadde forklart om Kabuls fravær ved SCO-bordet:
«På dette stadiet har alle medlemsland en forståelse av at det ikke er grunn for noen invitasjon før det er en legitim, allment anerkjent regjering i Afghanistan.»
Og det fører oss uten tvil til det viktigste SCO-møtet: en firkant med utenriksministrene i Russland, Kina, Pakistan og Iran. Pakistans utenriksminister Qureshi bekreftet: «Vi overvåker om alle gruppene er inkludert i regjeringen eller ikke.» Kjernen i saka er at Islamabad fra nå av koordinerer SCO-strategien for Afghanistan, og vil formidle Taliban-forhandlinger med ledende tadsjikiske, usbekiske og Hazara-ledere. Dette vil til slutt lede mot ei inkluderende regjering som er regionalt anerkjent av SCOs medlemsnasjoner.
Irans president Ebrahim Raisi ble hjertelig mottatt av alle – spesielt etter sin kraftfulle hovedtale, en klassiker fra Motstandsaksen. Hans bilaterale møte med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko kretset rundt en diskusjon om «sanksjonskonfrontasjon.» Ifølge Lukasjenko:
«Hvis sanksjonene gjorde noen skade for Hviterussland, Iran, andre land, var det bare fordi vi selv er skyld i dette. Vi hadde ikke alltid evnen til å forhandle, vi fant ikke alltid veien vi måtte gå under presset av sanksjoner.”
Med tanke på at Teheran er fullstendig orientert om Islamabads SCO-rolle når det gjelder Afghanistan, vil det ikke være nødvendig å sette inn Fatemiyoun-brigaden – uformelt kjent som den afghanske Hizbollah – for å forsvare Hazaraene. Fatemiyoun ble dannet i 2012 og var medvirkende i Syria i kampen mot Daesh, spesielt i Palmyra. Men hvis ISIS-K ikke forsvinner, er det en helt annen historie.
Spesielt viktig for SCO-medlemmene Iran og India vil være framtida til Chabahar havn. Det er fortsatt Indias krypto-Silkevei-gambit for å koble det til Afghanistan og Sentral-Asia. Den geoøkonomiske suksessen til Chabahar er mer enn noensinn avhengig av et stabilt Afghanistan – og det er her Teherans interesser fullstendig konvergerer med Russland-Kinas SCO-linje.
Det SCO Dusjanbe-erklæringa fra 2021 skrev om Afghanistan er ganske talende:
Afghanistan bør være en uavhengig, nøytral, samlet, demokratisk og fredelig stat, fri for terrorisme, krig og narkotika.
Det er kritisk viktig å ha ei inkluderende regjering i Afghanistan, med representanter fra alle etniske, religiøse og politiske grupper i det afghanske samfunnet.
SCO-medlemslandene understreker betydningen av mange års gjestfrihet og effektiv bistand fra regionale og naboland til afghanske flyktninger, og anser det som viktig for det internasjonale samfunnet å gjøre en aktiv innsats for å legge til rette for en verdig, trygg og bærekraftig retur til sine hjemland.
Så mye som det kan høres ut som en umulig drøm, er dette det enhetlige budskapet fra Russland, Kina, Iran, India, Pakistan og de sentralasiatiske ‘stanene’. Man håper at pakistanske statsminister Imran Khan er oppgaven voksen og klar for sitt SCO oppdrag.
Den urolige vestlige halvøya
De nye silkeveiene ble offisielt lansert for åtte år siden av Xi Jinping, først i Astana – nå Nur-Sultan – og deretter i Jakarta.
Slik rapporterte jeg det den gangen.
Kunngjøringen kom forut for et SCO-toppmøte – da i Bishkek. SCO, som ble avvist i Washington og Brussel som en prateklubb, overgikk allerede da sitt opprinnelige mandat om å bekjempe de «tre onde kreftene» – terrorisme, separatisme og ekstremisme – og omfattet politikk og geoøkonomi.
I 2013 var det en tresidig Xi-Putin-Rouhani. Beijing uttrykte full støtte til Irans fredelige atomprogram (husk, dette var to år før signeringen av den felles omfattende handlingsplanen, også kjent som JCPOA).
Til tross for at mange eksperter avviste det den gangen, var det faktisk en felles Kina-Russland-Iran-front på Syria (Motstandsfronten i handling). Xinjiang ble løftet fram som det viktigste knutepunktet for den eurasiske landbrua. Pipelineistan var kjernen i den kinesiske strategien – fra olje fra Kasakhstan til gass fra Turkmenistan. Noen mennesker kan til og med huske da Hillary Clinton, som statssekretær, vokste seg lyrisk om en amerikanskdrevet New Silk Road.
Sammenlign det nå med Xis multilateralismemanifest i Dusjanbe åtte år seinere, og husk hvordan SCO «har vist seg å være et utmerket eksempel på multilateralisme i det 21. århundre», og «har spilt en viktig rolle for å styrke utviklingslandenes stemme.»
Den strategiske betydninga av dette SCO-toppmøtet som finner sted rett etter Eastern Economic Forum (EEF) i Vladivostok, kan ikke overvurderes. EEF fokuserer sjølsagt på det russiske Fjerne Østen – og fremmer i hovedsak sammenkoblinga mellom Russland og Asia. Det er et helt sentralt knutepunkt for Russlands Greater Eurasian Partnership.
Et overflødighetshorn av avtaler reiser seg i horisonten – ekspanderer fra Fjerne Østen til Arktis og utviklinga av Den nordlige sjøruta, og involverer alt fra edle metaller og grønn energi til digital suverenitet som flyter gjennom logistikk-korridorer mellom Asia og Europa via Russland.
Som Putin antydet i sin hovedtale, er det dette det større Eurasia-partnerskapet handler om: Eurasia Economic Union (EAEU), BRI, Indias initiativ, ASEAN, og nå SCO, som utvikler seg i et harmonisert nettverk, avgjørende styrt av «suverene beslutningssentra. «
Så hvis BRI foreslår et veldig taoistisk «fellesskap med felles framtid for menneskeheten», foreslår det russiske prosjektet, konseptuelt, en dialog mellom sivilisasjoner (allerede fremkalt av Khatami-årene i Iran) og suverene økonomisk-politiske prosjekter. De er faktisk komplementære.
Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og redaktør i tidsskriftet Russia in Global Affairs, er blant de få toppforskerne som analyserer denne prosessen grundig. Hans siste bok forteller bemerkelsesverdig hele historien i tittelen: Europe as the Western Peninsula of Greater Eurasia: Geoeconomic Regions in a Multipolar World. Det er ikke klart om eurokrater i Brussel – slaver av atlantisme og ikke i stand til å oppfatte potensialet i Stor-Eurasia – vil ende opp med å utøve ekte strategisk autonomi.
Diesen fremkaller i detalj parallellene mellom den russiske og den kinesiske strategien. Han bemerker hvordan Kina «forfølger et tre-søyle geoøkonomisk initiativ ved å utvikle teknologisk lederskap via sin Kina 2025-plan, nye transportkorridorer via sitt billionstore Belt and Road Initiative, og etablere nye finansielle instrumenter som banker, betalingssystemer og internasjonalisering av yuanen. Russland søker på samme måte teknologisk suverenitet, både i den digitale sfæren og utover, samt nye transportkorridorer som Den nordlige sjøruta gjennom Arktis, og først og fremst nye finansielle instrumenter.”
Hele det globale sør, fortsatt rystet av den akselererte kollapsen til det vestlige imperiet og dets ensidige regelbaserte orden, ser nå ut til å være klar til å omfavne det nye sporet, fullt ut vist i Dusjanbe: et multipolart Større Eurasia av suverene, likeverdige stater.
Kjønnsidentitetsideologien har erstatta biologisk forståing av kjønn
Av skribent - 24. september 2021
https://steigan.no/2021/09/kjonnsidentitetsideologien-har-erstatta-biologisk-forstaing-av-kjonn/
Av Anne K. Kalvig og Marianne Brattgjerd.
Dette innlegget blei opphavleg sendt til Khrono i samband med deira fokus på akademisk ytringsfridom. Dei ønska ikkje å prenta det. Me er glade for at Subjekt vil fronta temaet, skriv forfattarane i bladet.
Vi prentar det her i forståing med forfattarane.
Khrono er universitets- og høgskolesektoren si avis, eigt av UH-sektoren i fellesskap. I Khrono si dekning av ytringsfridom i akademia, har alminneleggjeringa av kjønnsidentitetsideologi i norsk rettsrøynd og offentlegheit glimra med fråværet sitt. Kjønnsidentitetsideologi utfordrar grunnleggjande, vitskaplege sanningar og språkrøynd, og bør dermed engasjera akademikarar over eit breitt spekter. Khrono-redaktør Tove Lie etterlyser 1. september akademisk ytringsmot, og me deler hennar oppmoding om at dette bør vera tema i jurist Anine Kierulfs ekspertgruppe som skal vurdera stoda for akademisk ytringsfridom.
Me som skriv, har over tid og på ulike vis ytra oss kritisk til kjønnsidentitetsideologi. Fagområda våre er kultur, religion, profesjonspraksis, språk og litteratur, me har forska på kjønn og me har vore og er kvinnepolitisk engasjerte. Som akademikarar og kvinner er me sterkt kritiske til innføring av kjønnsidentitetsideologi som ny røyndomsforståing. Endringane er paradigmatiske, men kjem verken som krav frå vitskapssamfunnet, politisk grasrot eller sivilsamfunnet. Dei kjem frå identitetsideologiske lobbyorganisasjonar som har hatt tett og effektivt samarbeid med juristar og utvalde ungdomspolitikarar (les Yogyakarta-erklæringa og Iglyo-rapporten).
Desse lobbyorganisasjonane har vore sigerrike i Norge. I 2016 fekk me Lov om endring av juridisk kjønn som seier at alle kan velja juridisk kjønn med eit tastetrykk. Lova er verdas mest radikale, ikkje i noko anna land kan barn frå fylte seks år «endra kjønn» utan å ha gjennomgått medisinsk utgreiing, og med samtykke frå bare ein forelder (til samanlikning må begge foreldre samtykka til koronavaksine). Lova har blitt brekkstong for ei mengd andre lovendringar, der fellestrekket er at biologisk kjønn blir fasa ut i lovverk, forvaltning og offentleg samtale, og blir erstatta med «kjønnsidentitet». Resultatet er at kvinner forsvinn som rettssubjekt, og med det alle ordningane som er oppretta med likestillingsføremål.
Vidare er «kjønnsidentitet», men ikkje kjønn, i 2021 blitt ein kategori med særskilt vern mot hatkriminalitet (strl. §185 og 186). Trakassering av, vald mot eller valdtekt av kvinner er dermed ikkje hatkriminalitet, medan å ytra setninga «det er umogleg å skifta kjønn» kan vera det. Menn som «identifiserer seg som kvinner» (også dei som bare gjer det av og til) kan velja om dei vil dela rom med menn eller kvinner på sjukehus. Ingen spør sjuke og sårbare kvinner om dei vil dela rom med ein biologisk mann.
I 2019, etter press frå foreninga Fri, innlemma kunnskapsminister Jan Tore Sanner i siste sekund «kjønnsidentitet» i ny læreplan for grunnskolen (Kunnskapsløftet 2020). Nå lærer barn på skolen at kjønn er ei kjensle og ikkje biologisk realitet, og at jenter kan ha penis. Dette er for å tilpassa lærebøkene til Lov om endring av juridisk kjønn, men me trur ikkje det er konsensus hos det norske folket om at dette er uproblematisk.
Kjønnsidentitetsideologi kan ikkje sameinast med kvinners rettar. FNs kvinnekonvensjon tar utgangspunkt i biologisk kjønn (sex, ikkje gender). Årsaka er at kvinner er undertrykte fordi me er kvinner, ikkje fordi me føler oss som det. Me kan ikkje identifisera oss ut av undertrykking. Når personars «kjønnsidentitet» og personars kjønn blir kategorisert som det same, sjølv om det er to ulike klassar av ting, mistar me språket for å identifisera undertrykkinga, me mistar lovvernet og me mistar alle data me har forplikta oss på overfor FN til å samla inn med omsyn til statistikk, analyse og politisk handling.
Det er eit demokratisk problem når kvinners rettar blir sletta utanom demokratiske spelereglar. Felles for prosessane der kjønnsidentitetsideologien har erstatta biologisk forståing av kjønn, er at kvinner og kvinneorganisasjonar ikkje har blitt høyrte.
Eit vell av filosofiske, semantiske, politiske, ideologiske, religiøse og juridiske problemstillingar knyter seg altså til den ideologien om kjønn som vinn fram, problemstillingar akademikarar frå mange ulike fag bør interessera seg for og ytra seg om. Men nesten ingen gjer det. Årsaka er kanskje at me få som ytrar oss kritisk opplever ekstrem hets og diskriminering, også frå offentleg tilsette. Eigne hatsider på nett, transfob- og naziststempel i kommentarfelt, transfob-stempel på Wikipedia, transfobstempel og sensur frå Likestillings- og diskrimineringsombod Hanne Bjurstrøm (ja, dette skjer), raudmerking i det digitale brennmerkings-programmet Shinigami Eyes. Brattgjerd blei kalla inn på teppet av sin fakultetsdirektør, fordi ho skrev ein artikkel som var kritisk til kjønnsidentitetsideologien.
Anonyme norske transaktivistar har laga internasjonale hat-wikisider om norske feministar (rationalwiki.org), der til dømes Kalvig blei framstilt som transfob leiar av ein hatkult og der bostaden hennar blei oppgjeven. Me blei hengt ut som holocaust-fornektarar og arbeidsplassane våre blei tagga med krav om at me blir oppsagde. Våre politianmeldelsar av denne forfølginga på nett blei lagt bort med melding «ingen grunn til etterforsking». Sidan me bare er kvinner, er det inkje hatefullt over desse åtaka.
Så lenge kollegaer bare sender private støttemeldingar til dei av oss som ytrar oss, er resultatet at kjønnsidentitetsideologien får fortsetta å endra skole, lovverk og forvaltning utan forankring i demokrati og faglege diskusjonar.
Ekspertgruppa som tar for seg akademikarars ytringsfridom har ei særskild oppgåve i å opna dette feltet, synleggjera hatet og trakasseringa akademikarar blir utsette for i transpersonars namn, og å komma med forslag til å motvirka dette. Med endringa i strl. § 185 er det og stor usikkerheit knytt til kva som er lov, og ikkje lov, å ytra i feltet. Kor går grensa for å ytra seg i Norge? Frå utlandet kjenner me til oppseiingar og rettsprosessar grunna kjønnsidentitetskritikk.
Me møter gjerne ekspertgruppa til samtale om korleis ein kan ivareta ytringsfridomen til akademikarar som vil bidra til fagleg og politisk meiningsmangfald om kjønn, vitskap og røyndom. Dersom me ønsker å avverga ein situasjon der me bare tåler ei «kuratert verd», slik Alex Iversen skriv i Subjekt 19. september, hastar det med å sikra akademisk og generell ytringsfridom.
Artikkelen er forfattet av Marianne Brattgjerd (Nord universitet), Anne Kalvig (Universitetet i Stavanger) og en anonym som Subjekt kjenner identiteten til.
Anonym lærer, anonym journalist: – Overgrep og knebling
Av skribent - 24. september 2021
https://steigan.no/2021/09/anonym-laerer-anonym-journalist-overgrep-og-knebling/
Av redaksjonen i Hemali.
I dagens klima er mange redde for å ytre sin mening. Derfor har hemali anonymisert læreren og journalisten. Her om deres hverdag.
hemali kjenner deres identitet.
Lærer: Jeg omgås smittede elever ukentlig i klasserommet. Jeg «administrerer» massetestinger og sender hjem positive elever. Hva gjør det med relasjonen til elevene mine når vi skal administrere testing flere ganger i uka? Jeg er ikke helsesykepleier. Jeg har en klump i magen hver gang det er test. Føler jeg begår «overgrep» mot dem.
Jeg må fortsette å teste meg selv, men trenger ikke gå i karantene. Men det må jeg i andre sammenhenger. Argumentet med at jeg fortsatt kan smittes og smitte videre og dermed utgjøre en trussel brukes fortsatt mot meg: «Det er flere som har fått korona to ganger.»
Akkurat nå henger et flerårig planlagt jobboppdrag i utlandet i en tynn tråd fordi jeg ikke er vaksinert. Og jeg står ganske alene oppi dette, med lite forståelse rundt. Jeg må stadig forsvare hvorfor jeg ikke tar vaksina: «Du trenger jo bare ett stikk, du som har hatt korona!».
Savner logikk i reglene om karantene
Jeg fikk påvist covid i fjor og har «surfet gjennom» med «grønt pass» inntil juni – seks måneder. Så stoppet det. Jeg er fortsatt uvaksinert, og kommer til å forbli det. Jeg tilhører det som myndighetene kaller, «en veldig liten gruppe». Så har de forlenget til at dette «immunpasset» nå skal gjelde i 12 måneder. Men kun i Norge.
Reiser jeg til et rødt land, kan jeg bli satt på karantenehotell. Og ellers karantene i heimen for andre farger. Så i Norge er jeg immun, men så fort jeg beveger meg til for eksempel Nederland og returnerer til Oslo, er jeg det ikke. Jeg forstår rett og slett ikke logikken!
Jeg er ikke helsesykepleier. Jeg har en klump i magen hver gang det er test.
Savner informasjon om immunitet etter sykdom
Jeg savner informasjon om oss med immunitet, og om de som har gjennomgått infeksjon. Jeg undres veldig over dette, da det forrige gang ble informert om at gjennomgått sykdom sannsynligvis gir immunitet i minst 12 måneder. Og så nevnes det til stadighet at beskyttede kun er de som er fullvaksinert. Ja, det er noe med logikken her når fullvaksinerte kan smittes, mens gjennomgått sykdom ikke likestilles og fortsatt har begrensinger.
På Gardermoen sluses fullvaksinerte rett gjennom, mens «immune» og andre testes i mente, føres til hotell eller hjem, eller slippes fri etter x antall kontroller og tester. Hvem er det da som eventuelt fører med seg smitte inn i landet?
Jeg kjenner på en stadig økende frustrasjon og rådvillhet på flere områder. Jeg håper virkelig det snur. Snart. Jeg måtte bare lufte hodet, det er dessverre ikke mange igjen rundt til å gjøre det med.
Om massetesting av barna: Har FHI glemt hva de anbefalte i fjor?
Line fikk livstruende allergi etter Pfizer. Så ville de gi henne mer Pfizer.
FHI om koronasertifikat etter sykdom
FHI: «Selv om prøvesvaret for gjennomgått sykdom ikke lenger vises i koronasertifikatet ved innlogging etter 6 måneder, vil man få grønn kontrollside i det norske sertifikatet i 12 måneder fra prøvedato i tråd med ny kunnskap om varighet av beskyttelsen etter gjennomgått sykdom. At prøvesvaret ikke vises i sertifikatet etter 6 måneder skyldes regler og krav fra EU som fremdeles kun anser at man har beskyttelse etter gjennomgått sykdom i 180 dager etter første positive prøvesvar.»
Journalist: – Jeg er med på å undertrykke informasjon
Jeg er journalist i en lokalavis, og den eneste i redaksjonen som er uvaksinert. Det vet jeg ikke om mine kollegaer vet. Jeg har noen ganger forsiktig forsøkt å ta opp dette med bivirkninger, og stilt meg kritisk til at barn vaksineres. Men det er som å snakke til døve ører. «Vi må jo ikke skape unødvendig frykt». Atte hæ? Det er jo FRYKT som har preget mediebildet i halvannet år.
Føler meg kneblet
Det er krevende å være journalist om dagen. Jeg føler også at det knebler hva jeg kan publisere som privatperson. Jeg er glad i store deler av jobben min. Som å få møte mennesker, skrive nære, varme portrettintervjuer og skape noe som kan glede mennesker til morgenkaffen. Det gir mye glede! Men medaljen har en bakside nå. At jeg, uten å ønske det, er med på å undertrykke at alle sidene av situasjonen vi står i kommer frem i lyset.
Jeg deler dette for å vise at det finnes journalister som ser, som ikke lukker øynene, men som frykter for jobben og for å bli stemplet som konspiratoriker. Jeg deler også i et håp om at andre journalister kan gjøre seg til kjenne, så kanskje vi kan slå hodene våre sammen og se om det er noe vi kan få til!
Gode tanker til dere alle -både vaksinerte og uvaksinerte. Og særlig til alle dere som strever med bivirkninger.