Nyhetsbrev steigan.no 24.08.2023
Journalistikken er død – leve journalistikken
Xi Jinping oppfordrer til rask utvidelse av BRICS
Hvordan Russland og Kina gikk forbi Vesten
F-16 vinner ingen krig i Ukraina
Regjeringa kjører på med «det grønne skiftet» uten tanke på konsekvensene
Interview with Chris Hedges in Oslo, August 2023
Å få lammene til å tie – (Hvordan propaganda fungerer)
Journalistikken er død – leve journalistikken
Av Pål Steigan - 24. august 2023
https://steigan.no/2023/08/journalistikken-er-dod-leve-journalistikken/
Av Pål Steigan.
Den verdenskjente journalisten og forfatteren Chris Hedges har vært i Oslo for å bidra i protestene mot fengslinga og det langsomme drapet på Julian Assange. I en samtale med undertegnede sa Hedges at behandlinga av Assange og den eventuelle utleveringa av ham betyr gravejournalistikkens død. Det betyr at det ikke lenger er mulig i USA (og i land som underkaster seg USA) å drive gravejournalistikk slik man gjorde før.
Før kunne en journalist få utlevert hemmelige dokumenter av en kilde i statsapparatet og følge dem opp journalistisk. Gjennom arrestasjonen av Assange og stemplinga av ham som fiende av staten og «spion» er reglene totalt endret.
Enhver journalist som gjør det Daniel Ellsberg eller Julian Assange gjorde er i dag å betrakte som en kriminell, en statsfiende og en person som fortjener å råtne i fengsel.
Vi ser denne forvandlinga også i Hedges’ egen karriere. Han var Midtøstensjef for New York Times, han dekket Balkankrigen og murens fall. Han kunne få inn sine artkler hvor som helst.
Ikke nå lenger. Og de mediene han skrev i dan gangen har gått fra å være aviser til å bli propagandaorganer og sensuraktivister for myndighetene.
Det samme ser vi dessverre også i Norge, der alle aviser fra Dagens Næringsliv til Klassekampen deltar i det samme koret og synger på det samme refrenget. Alt annet er «konspirasjonsteorier» eller uønsket på 101 forskjellige måter.
I samtalen ga jeg min tilslutning til analysen til Hedges, men siden han er klassisk skolert, minte jeg om fortellingen om Pandoras krukke. Pandora åpnet lokket på krukka og ut fosset krig og pest og elendighet. Det eneste som var igjen på bunnen var håpet.
Og det er der vi er. Journalistikken er korrumpert og ødelagt. Tidligere hederskronte aviser og andre medier har blitt krigsmaktas prostituerte propagandister. Gravende journalistikk er blitt farlig.
Men håpet eksisterer, og det er reelt. Chris Hedges er sjøl et levende eksempel på det. I likhet med Glenn Greenwald, Seymour Hersh og andre har han tatt konsekvensen av regimemedienes forfall og etablert sin egen Substack.
Journalisten John Pilger skriver:
Saken om Julian Assange er den mest sjokkerende. Da Assange og WikiLeaks vant lesere og priser for The Guardian, New York Times og andre selvopptatte «aviser å regne med», ble han feiret.
Da den mørke staten protesterte og krevde ødeleggelse av harddisker og drapet på Assanges karakter, ble han gjort til en offentlig fiende. Så kalte visepresident Biden ham en «hi-tech terrorist». Hillary Clinton spurte: «Kan vi ikke bare drone denne fyren?»
Jeg tenker på dem som kollaboratører: som Vichy-journalister.
Når skal ekte journalister stå opp? En inspirerende samizdat – motstandsaviser – finnes allerede på internett: Consortium News, grunnlagt av den store reporteren Robert Parry, Max Blumenthal’s Grayzone, Mint Press News, Media Lens, Declassified UK, Alborada, Electronic Intifada, WSWS, ZNet, ICH, CounterPunch, Independent Australia, Globetrotter, arbeidet til Chris Hedges, Patrick Lawrence, Jonathan Cook, Diana Johnstone, Caitlin Johnstone og andre som vil tilgi meg for ikke å nevne dem her.
Og når vil forfattere stå opp, slik de gjorde mot fremveksten av fascismen på 1930-tallet? Når vil filmskapere stå opp, slik de gjorde mot den kalde krigen på 1940-tallet? Når vil satirikere stå frem, slik de gjorde for en generasjon siden?
Og det kommer.
steigan.no er en del av dette, og sammen med våre hederskronte kolleger over hele verden er vi en del av et uorganisert, men høyst reelt, verdensomspennende nevralt nettverk av gravende journalister og sammen tror vi at vi vil legge grunnlaget for at journalistikken kan gjenoppstå.
Xi Jinping oppfordrer til rask utvidelse av BRICS
Av red. PSt - 24. august 2023
https://steigan.no/2023/08/xi-jinping-oppfordrer-til-rask-utvidelse-av-brics/
Det 15. toppmøtet i BRICS går av stabelen i Johannesburg i Sør-Afrika. Vertskapet har utnyttet møtet til å sette seg på dagsordenen gjennom å arrangere noe som later til å bli et vellykket møte. En av hovedrollene på møtet har Kinas president Xi Jinping, og han benyttet sin tale 23. august 2023 til å ta til orde for en rask utvidelse av BRICS.
Den offisielle kinesiske avisa Global Times skriver:
Ledere fra BRICS-nasjoner, som representerer en fjerdedel av den globale økonomien, møttes onsdag i Johannesburg, Sør-Afrika, og så på utvidelse og utdyping av samarbeidet. Kinas president Xi Jinping sa at fremvoksende land blir mer og mer relevante på den internasjonale arenaen, og dette toppmøtet vil i stor grad bidra til utformingen av en ny global økonomisk og politisk orden.
Da han talte til det 15. BRICS-toppmøtet onsdag sa Xi Jinping at utvikling er en umistelig rettighet for alle land, ikke et privilegium for noen få land. BRICS-land bør være likemenn på veien for utvikling og revitalisering, motsette seg tiltak for å «frakoble» og forstyrre industri- og forsyningskjeder, samt økonomisk tvang, og fokusere på praktisk samarbeid på områder som digital økonomi, grønn utvikling, forsyningskjede, blant andre, sa Xi.
Han ba også om en rask utvidelse av BRICS samt innsats for å fremme mer rettferdig og rimelig global styring.
En multipolar verden vokser fram
Det er foreløpig 23 land som har søkt om å bli med i BRICS og med innspillet til Xi Jinping er det trolig at de fleste av dem får bli med og at andre vil stille seg i køen.
BRICS er ikke en allianse. De har ingen ledelse eller noe fast sekretariat og de retter seg ikke mot noen. En kan si at BRICS sammen med SCO er den formen den multipolare verdenen tar nå. Organisasjonen er i ferd med å skape et alternativ til det USA-dominerte globale systemet med Verdensbanken, IMF, SWIFT osv. og skaper sine egne organer, banker og handelssystemer. Dette har fremmet avdollarisering. Det er også på tale å skape en BRICS-valuta.
Brasils president ba onsdag BRICS-nasjonene om å skape en felles valuta for handel og investeringer mellom hverandre, som et middel for å redusere deres sårbarhet for svingninger i dollarkursen. Dette skriver Reuters.
Både Bloomberg og Financial Times synes at det er en dårlig idé, men de blir nok ikke spurt om hva de mener. Rett nok gjenstår det mye å gjøre før en slik valuta eventuelt blir en virkelighet, men tendensene går den veien, og ingen vestlig hovedstad vil ha noe å si i den avgjørelsen.
Og dette er det nye.
Det globale sør har blitt sjølbevisst og bestemt seg for å utvikle sin egen vei, uavhengig av hva Vesten måtte mene. Dette er innledninga på en ny epoke.
Hvordan Russland og Kina gikk forbi Vesten
Av Thomas Fazi - 24. august 2023
https://steigan.no/2023/08/hvordan-russland-og-kina-gikk-forbi-vesten-2/
En ny verdensorden tar sakte form.
Det siste året har Nato-land, ledet av USA, forsøkt å presse resten av verden til å gi militærhjelp til Ukraina og sanksjonere Russland, i håp om å isolere sistnevnte. De har stort sett feilet på begge punkter. Vestlige tjenestemenn kan påpeke at 141 av 193 land støttet en nylig FN-resolusjon som krever at Russland trekker seg fra Ukraina, men de 32 avholdende landene inkluderte Kina, India, Pakistan og Sør-Afrika – som alene står for rundt 40% av verdens befolkning.
Til tross for Vestens forsøk på å «globalisere» konflikten, har bare 33 nasjoner – som representerer litt over en åttendedel av verdens befolkning – innført sanksjoner mot Russland og sendt militærhjelp til Ukraina: Storbritannia, USA, Canada, Australia, Sør-Korea, Japan og EU — med andre ord, de landene som er direkte under USAs innflytelsessfære, noe som i mange tilfeller innebærer en betydelig amerikansk militær tilstedeværelse. De gjenværende nasjonene, som utgjør nærmere 90 % av verdens befolkning, har nektet å følge etter. Om noe har krigen faktisk styrket russiske forbindelser med en rekke store ikke-vestlige land, inkludert Kina og India, og framskyndet framveksten av en ny internasjonal orden der det er Vesten som ser stadig mer isolert ut, ikke Russland.
Siden invasjonen har Kina økt sine innkjøp av russisk olje, gass og kull enormt, mens de eksporterer langt mer maskineri, industriprodukter og avansert elektronikk i den andre retningen. De har økt sin bilaterale handel med mer enn 30%. De to landene har også forpliktet seg til betydelige investerings- og infrastrukturprosjekter gjennom Shanghai Cooperation Organization, verdens største regionale gruppering når det gjelder geografisk omfang og befolkning, som også inkluderer India, Pakistan, Iran og alle de store sentralasiatiske republikkene. Dessuten, som et resultat av vestlige sanksjoner, har de blitt tvunget til å stole på på rubel-yuan-handel i stedet for å bruke dollar, noe som har forbedret yuanens reservevalutastatus.
På forrige måneds halvannetårsdag for den russiske invasjonen sa Wang Yi, Beijings høyeste diplomat, at Kina var forpliktet til å «styrke og utdype det kinesisk-russiske vennskapet» og «fremme gjensidig fordelaktig samarbeid på alle områder». Enda viktigere er at de to landene i økende grad har snakket med én stemme om behovet for en mer balansert internasjonal orden, og har eksplisitt formulert at deres samarbeid har som mål å svekke Vestens dominans i globale anliggender. Spesielt Kina har implisitt omfavnet Russlands syn, uttrykt slik av utenriksminister Sergei Lavrov: «dette handler ikke om Ukraina i det hele tatt … Det gjenspeiler kampen om hvordan verdensordenen vil se ut». I denne sammenheng bør det ikke komme som noen overraskelse at Beijing og Moskva har holdt det jevne tempoet i sine felles militærøvelser, og heller ikke at Xi skal møte Putin i Moskva i dag.
USAs stadig mer aggressive holdning overfor Kina har bare gitt næring til oppfatningen blant Beijings eliter om at de er forent med Russland mot Vesten i en eksistensiell kamp for å overleve. Xi utstedte nylig en uvanlig krass irettesettelse av USAs politikk, der han anklaget Washington for å være engasjert i en kampanje for å undertrykke Kina: «Vestlige land – ledet av USA – har gjennomført allsidig inneslutning, omringing og undertrykkelse mot oss, og har ført til enestående alvorlige utfordringer for vårt lands utvikling», sa han til statlige medier. Dette representerer en betydelig avvik fra Kinas tradisjonelt målte tilnærming. Det fulgte publiseringen av et uvanlig kritisk dokument fra Kinas utenriksdepartement med tittelen US Hegemony and Its Perils, som hevdet at USA har «handlet … for å blande seg inn i andre lands indre anliggender, forfølge, opprettholde og misbruke hegemoni, fremme undergraving og infiltrasjon, og med vilje føre kriger, og skade det internasjonale samfunnet».
Problemet for USA, og for Vesten, er at denne oppfatningen begynner å gi gjenklang rundt om i verden. Mange ikke-vestlige føler at USA ikke er i posisjon til å forelese for andre land om suverenitetens hellighet, territoriell integritet, internasjonal lov og den såkalte regelbaserte ordenen. De erkjenner at USA har brutt disse prinsippene før – sist med de katastrofale invasjonene og bombekampanjene mot Irak, Afghanistan, Libya og Syria. Dette er grunnen til at Vestens forsøk på å framstille konflikten i Ukraina som en moralsk kamp av «det gode mot det onde» fremkaller uro blant mange ikke-vestlige, spesielt i de landene som har vært på mottakersiden av vestlige koloniale bestrebelser.
For eksempel markerte The Washington Post forrige måneds merkedag ved å publisere en serie intervjuer med mennesker i Sør-Afrika, India og Kenya. Den konkluderte med at de har «et dypt ambivalent syn på konflikten, mindre informert av spørsmålet om hvorvidt Russland tok feil i å invadere enn av nåværende og historiske anklager mot Vesten». Det er et av flere afrikanske land som har nektet å stille seg på Kievs side.
For flere land handler det ikke bare om at de ikke er villige til å ofre sine egne interesser for Ukraina. Det handler delvis om å ta et oppgjør med Vesten. Som Clement Manyathela, en populær sørafrikansk radiovert, forklarte: «Da USA gikk inn i Irak, da USA gikk inn i Libya, hadde de sine egne begrunnelser som vi ikke trodde på, og nå prøver de å snu verden mot Russland …. Jeg ser fortsatt ingen begrunnelse for å invadere et land, men vi kan ikke bli diktert til angående de russiske grepene mot Ukraina. Jeg føler ærlig talt at USA prøvde å mobbe oss.»
Vi burde kanskje ikke bli overrasket over at Sør-Afrika er blant de landene som har valgt å styrke båndene til Russland. Under et besøk av Lavrov i januar omtalte den sørafrikanske utenriksministeren Naledi Pandor de to nasjonene som «venner» og hyllet deres «voksende økonomiske bilaterale forhold», sammen med deres «politiske, økonomiske, sosiale, forsvars- og sikkerhetssamarbeid». Mest iøynefallende var Sør-Afrika med på forrige måneds militærøvelser med Russland og Kina.
India har også åpenlyst trosset Vesten på Ukraina. Landet kunngjorde nylig at handelen med Russland hadde vokst 400 % siden invasjonen, hovedsakelig på grunn av en 700 % økning i importen av petroleumsrelaterte produkter – et resultat av at de nektet å overholde det vestlig pålagte russiske oljepristaket. Russland er også fortsatt Indias største våpenleverandør. I et forsøk på å rettferdiggjøre disse beslutningene, har Indias regjering antatt en eksplisitt fortelling om den historiske betydningen av bruddet med vestlige utenrikspolitiske diktater. Som Venkatesh Varma, Indias tidligere ambassadør i Russland, skrev forrige måned: «Ved å ikke akseptere den vestlige framstillingen av Ukraina-konflikten … sto India på sitt og den grunnen høynet vi Indias globale status.»
Hvor lenge vil dette vare? Den siste utviklingen tipper absolutt ikke den globale balansen til fordel for Vesten. På den ene siden blir det stadig tydeligere at Natos strategi i Ukraina ikke fungerer: Ikke bare står Ukraina overfor store tap, mens Vesten ikke er i stand til å holde tritt med ukrainske krav om ammunisjon og utstyr, men sanksjonene har skadet vestlige land såvel som utviklingsland. På den andre siden er finanskrisen utløst av sammenbruddet av Silicon Valley Bank nok en påminnelse om den iboende ustabiliteten til Vestens hyperfinansierte merke av kapitalisme.
Bare i forrige uke fikk USAs globale posisjon enda et slag med signeringen av en historisk avtale mellom Iran og Saudi-Arabia meglet fram av Kina (mens, det skal bemerkes, den saudiske utenriksministeren var i Moskva). Som en del av avtalen har Iran gått med på å slutte å bevæpne houthiene i Jemen, noe som potensielt baner vei for en løsning på den ni år lange jemenittiske krigen. David H. Rundell, en tidligere misjonssjef ved den amerikanske ambassaden i Saudi-Arabia, skrev i Newsweek, og forklarte at avtalen vil bli sett på som «et vannskille for kinesisk innflytelse i Midtøsten», samtidig som det uthuler USAs allerede dårlige rykte ytterligere . regionen.
Alle disse utviklingen tyder på at en radikal geopolitisk omstilling er i gang som fremskynder bortfallet av amerikansk global overherredømme. Dette bekreftes i en fersk global studie utført av det EU-finansierte European Council on Foreign Relations – den talende tittelen «United West, divided from the rest». Den fant at mens USA og Europa vokser nærmere hverandre, blir de i økende grad politisk fremmedgjort fra resten av verden. Proxy-krigen i Ukraina «markerer både konsolideringen av Vesten og fremveksten av den lenge varslede post-vestlige internasjonale orden», preget av et sterkt ønske om en jevnere fordeling av global makt mellom flere land – nemlig multipolaritet. Den konkluderer med at selv om Ukraina på en eller annen måte klarte å vinne krigen, «er det høyst usannsynlig» at en USA-ledet liberal verdensorden vil bli gjenopprettet. I stedet vil «Vesten måtte leve som en pol i en multipolar verden».
Det bekreftet funnene fra en annen studie, utført av University of Cambridges Bennett Institute for Public Policy i oktober i fjor, som var basert på data fra 137 land som representerer 97% av verdens befolkning. Mens noen land med høyere inntekt i Sør-Amerika, Asia-Stillehavet og Øst-Europa har blitt mer pro-amerikanske, konkluderte den med at «over et stort spenn av land som strekker seg fra det kontinentale Eurasia til nord og vest i Afrika, finner vi det motsatte – samfunn som har beveget seg nærmere Kina og Russland i løpet av det siste tiåret. For første gang er Kina og Russland nå smalt foran USA i sin popularitet blant utviklingsland – det vil si blant det overveldende flertallet av verdens befolkning.
I dag, mens Xi og Putin setter seg ned for å diskutere fremtiden til Ukraina, er implikasjonen av dette tydelig. Kina og Russland frikobler ikke fra Vesten; snarere frikopler Vesten seg fra resten av verden.
F-16 vinner ingen krig i Ukraina
Av skribent - 24. august 2023
https://steigan.no/2023/08/f-16-vinner-ingen-krig-i-ukraina/
Danmark og Nederland skal donere F-16-fly til Ukraina. Mens Ukraina taper uhyggelig mange titusener av soldater i en mislykket offensiv lanseres enda et Wunderwaffen for angivelig å snu krigslykken.
Men F16 vil heller ikke vinne krigen eller snu krigens vinder på slagmarka i Ukraina. På den pro-ukrainske nettsida 19fortyfive skriver tidligere oberstløytnant Daniel Davis:
Sorry: F-16 Fighter Jets Won’t Win the Ukraine War
Det er ikke det at F-16 er en dårlig plattform, eller at den ikke ville fungere bra. Det er et solid stykke offensivt våpen. Men det er for få av dem, for få ukrainske piloter som kan mestre F-16 på kort sikt, for mange logistiske og taktiske mangler, og Russlands mottiltak mot Fighting Falcon er for effektive.
Endre krigen?
Tidlig i krigen var det levering av Stinger luftvernmissiler, Javelin anti-tank missiler og taktiske dronesystemer. Så kom bidraget fra 155 mm haubitsene M777, som den ukrainske forsvarsministeren kalte en «game changer».
Deretter ble HIMARS rakettkastere introdusert som «game changer», deretter IRIS-T luftvernsystem «game changer», Challenger 2 stridsvogner fra Storbritannia «game changer», Leopard 2 stridsvogner fra Tyskland, Bradley Fighting Vehicles og Stryker Fighting Vehicles fra USA og «game changer» Patriot Air Defense Systems. Likevel har ingen av dem, individuelt eller kollektivt, produsert en spillendrende effekt. Anskaffelsen av F-16 vil ikke være annerledes.
For det første har F-16 vært i drift i over et halvt århundre, og ble først tatt i bruk i 1979. Versjonene som vil bli gjort tilgjengelig for Ukraina vil ikke være de nyeste, mest moderniserte versjonene, men blant de eldste. Nederlenderne vil for eksempel donere selve F-16-flyet de allerede hadde utpekt som foreldet og begynte å fase dem ut (før oppgradering til F-35).
For det andre, bortsett fra de betydelige pilotopplæringsproblemene, krever F-16 betydelig infrastrukturstøtte, høyt trent vedlikeholdspersonell, betydelig vedlikehold etter hver kampflyging (hvor store lagre av reservedeler må være tilgjengelige) og bygging av spesielle rullebaner. Alle disse kravene har lange ledetider å produsere og er kostbare å vedlikeholde.
For det tredje er F-16 et solid fly, men kan bare nå sitt fulle potensial når det opererer som en del av et integrert luft- og luftvernsystem. Videre, og kanskje mest kritisk, er det sårbarheten for russiske luftvernsystemer, slik som S-300 eller S-400, og vil være en ulempe i luft-til-luft kamp mot Russlands SU-35 jagerfly.
Dette er fagmilitære vurderinger Daniel Davis slett ikke er alene om. Det er tvert om vanskelig å finne nøkterne fagmilitære som vil være uenige med ham. Dessuten har jo 18 måneders krig vist at han har rett på alle de andre punktene.
Vil bare holde krigen i gang litt lenger slik at enda flere ukrainere kan dø
I ilkhet med de andre «vidundervåpnene» vil F16 ikke bidra til å endre krigslykken. De vil eventuelt kunne bidra til å få krigen til å vare enda litt lenger slik at enda flere ukrainere kan dø i en krig som allerede er tapt. Uoffisielle tall sier at over 400.000 ukrainske soldater har dødd allerede, og selv vestlige medier innrømmer at offensiven har mislykkes.
Bruken av F16 vil føre til at Russland vil bombe basene deres og flyplassene de kommer fra. Dette kan eskalere krigen ytterligere. Joe Biden sa for ikke lenge siden at å sette inn F16 «er det de kaller den tredje verdenskrig». Det stemmer neppe, men at faren er der, kan man jo ikke nekte for.
Oberstløytnant Davis avslutter sin artikkel slik:
Å ha noen nyere fly kommer ikke til å endre krigens gang. Det er på tide at både Washington og Kiev aksepterer denne harde virkeligheten.
Regjeringa kjører på med «det grønne skiftet» uten tanke på konsekvensene
Av Romy Rohmann - 24. august 2023
https://steigan.no/2023/08/regjeringa-kjorer-pa-med-det-gronne-skiftet-uten-tanke-pa-konsekvensene/
I går åpnet kronprinsen og statsministeren verdens største flytende havvindanlegg, og ingen har oversikt over hva vil det bety for forurensninga i havet og for landområdene nær sjøen.
Av Romy Rohmann.
NRK Vestland skreiv i dag:
Hywind Tampen er Noreg si første satsing på vindkraft til havs – 140 kilometer frå norskekysten.
Anlegget utanfor Florø består av 11 flytande vindturbinar som skal sørga for 35 prosent av kraftforsyninga til dei fem Snorre- og Gullfaks-plattformene i Nordsjøen.
I dag skriv vi historie, sa statsminister Jonas Gahr Støre under opninga på Gullfaks C-plattforma.
Denne åpninga var også et innslag på Dagsrevyen på NRK klokka 19.00.
Prosjektet har en totalkapasitet på 88 Mega watt. Til sammenlikning er regjeringa sitt mål å tildele areal tilsvarende 30.000 Mega watt havvind innen 2040. Hywind Tampen leverer altså knappe 3 promille av dette målet.
Hywind Tampen er Norges første satsing på vindkraft til havs, og ligger 140 kilometer fra norskekysten. Dette anlegget utafor Florø består av 11 flytende vindturbiner, disse skal forsyne 35 prosent av kraftforsyninga til de fem Snorre- og Gullfaks-plattformene i Nordsjøen.
Les: Kronprins Haakon ønsker seg flere kraftkabler til Tyskland
På Vestjyllan høsten 2022 ble det oppdaget at 180 kyr som beitet i kystenga inneholdt så høye nivåer av PFAS (PolyFluorAlkyl Substances) at de ikke kunne selges som menneskemat eller annen dyremat på grunn av høye nivåer av PFAS i kjøttet. De måtte slaktes og destrueres.
Disse kyrne hadde spist sjøskum og beitet gresset på strandengene. Man mistenker at de høye nivåene av PFAS kommer fra de store vindparkene som ligger utenfor kysten vest for Danmark. Det eroderer fra rotorbladene og blåser deretter som mikroplast mot land. PFAS er en hovedkomponent og stabilisator i maling på plasten som dekker vingene.
Myndighetene har nå startet en stor etterforskning for å måle PFAS i vann, på vingene, i sjøskummet, i gresset og så videre. Denne undersøkelsen vil trolig være ferdig høsten 2023. Så stedet for å vente på svarene fra denne undersøkelsen durer man i gang med vindkraftutbygginga til havs uten pause.
Det har også tidligere vært store miljøskader på grunn av forurensning av PFAS, og i Sverige var det en miljøskandale i Kallinge, Ronneby, hvor brannøvelser på flyplassen med PFAS i slokkeskummet forgiftet grunnvannet.
I vår ble det avgjort at denne saken skal behandles i Høyesterett etter av saken har vært gjennom Tingretten og Lagmannsretten med forskjellig resultat. Da saken ble behandlet i Tingretten vant PFAS-foreningen frem mot Ronneby kommune. Tingrettens dom slo fast at Ronneby Miljöteknik måtte erstatte de rundt 160 Kallinge-beboerne i PFAS-foreningen, som saksøkte det kommunale selskapet etter at det kom frem at det var PFAS i drikkevannet.
Tingretten begrunnet dommen med at forhøyede nivåer av PFAS i blodet vil bli klassifisert som personskade. Men Lagmannsretten var uenig og opphevet dommen.
Etter at det nå har gått nesten ti år siden denne alarmen om de forhøyede PFAS-verdiene i drikkevannet kom i Kallinge, vil antakelig denne saken få en avslutning når saken skal opp i Høyesterett i september.
PFAS er en hormonforstyrrende, reproduksjonshemmende gift. Myndigheter i Sverige vurderer også om språkforsinkelsen hos mange barn i Ronneby-området skyldes høye nivåer av PFAS i drikkevann, man tror også at PFAS også kan føre til økt risiko for kreft.
https://www.svt.se/nyheter/lokalt/blekinge/da-kommer-besked-fran-hogsta-domstolen-i-pfas-malet
Vindkraftutbygginga til havs overkjører vindkraften landets fiskere. Når regjeringa la fram sin havvindsatsing i februar 2022 var ikke fiskerinæringa nevnt med et ord.
Hanna Arctander, daglig leder i Norges Kystfiskarlag har uttalt om havvindsatsninga:
Sjøareala er under stadig aukande press, ikkje berre i kystnære område men også lenger til havs. Inntoget av havvind, havbruk, petroleumsverksemd, seismikk, skytefelt, gruvedrift på havbotnen og verneområde utgjer samla eit stort press på areala som fiskeria er avhengig av. Å beslagleggje det viktigaste fiskefeltet til havfiskeflåten vil berre flytte arealkonfliktane og auke konfliktnivået i andre område.
Fiskeriorganisasjonane har gitt klare tilrådingar til energisektoren for å unngå interessekonfliktar med fiskeria, det er synd og svært kritikkverdig at desse tilrådingane er ikkje tekne til følgje når NVE la fram oversikta si over nye område for fornybar energiproduksjon til havs. Fiskeriorganisasjonane er derfor klare på at det er nødvendig med justeringar og reduksjonar av dei til no føreslåtte områda slik at fiskeriinteressene ikkje blir skadelidande.
https://www.nrk.no/vestland/desse-to-karta-betyr-konflikt-1.16519566
Det vi nå ser på område på område både til land og til havs er at regjeringa overkjører viktige næringer og folks rettigheter for å få gjennom «det grønne skiftet».
Les også: Kronprins Haakon vil «redesigne verden» etter malen til World Economic Forum
Interview with Chris Hedges in Oslo, August 2023
Av Pål Steigan - 24. august 2023
https://steigan.no/2023/08/interview-with-chris-hedges-in-oslo-august-2023/
By Pål Steigan.
Chris Hedges – @ChrisHedgesChannel – a legendary journalist, one of the greats in the US and in the Western world, visited Oslo to mobilize in support of Julian Assange. Hedges was the chief of the Middle East bureau of the New York Times and later of its Balkans correspondent. He has covered America’s wars in the Middle East and the Balkans. He covered the fall of the Berlin Wall and the major changes in Eastern Europe in the years that followed. He has been one of the most loyal and committed supporters of his friend Julian Assange, whom he has also visited in prison several times. And now the award-winning journalist is out in the cold himself. The regime media shuns him like the plague and, like Glenn Greenwald, Seymour Hersh and many others, he has to publish on his own platform, which he does with great success. steigan.no has published many of Hedges’ articles with his full approval, and editor-in-chief Pål Steigan met him for a conversation at the Karl Johan Hotel in Oslo. Our editor has a potential for improvement as a sound technician, which you will hear. But the pictures are good and the content is top class. The conclusion of the conversation is that now that journalism has suffered defeat, the hope lies with the independent investigative journalists who, through their platforms, blogs and online channels, are in the process of shaping a global virtual network that together go at the throat of the military-industrial media complex and their political tools . Julian Assange is our role model and his fight is humanity’s fight.
Support steigan.no
IBAN: NO5590013089050
SWIFT/BIC for SpareBank 1 Østlandet SHED
Chris Hedges – @ChrisHedgesChannel – en legendarisk journalist, en av de store i USA og i den vestlige verden, besøkte Oslo for å mobilisere til støtte for Julian Assange. Hedges var sjef for Midtøsten-kontoret til New York Times og seinere for Balkan-konoret deres. Han har dekket USAs kriger i Midtøsten og på Balkan. Han dekket Murens fall i Berlin og de store endringene i Øst-Europa i årene som fulgte. Han har vært en av de mest lojale og engarsjerte støttespillerne for sin venn Julian Assange, som han også har besøkt i fengselet flere ganger. Og nå er den prisbelønte journalisten sjøl ute i kulda. Regimemediene skyr ham som pesten og i likhet med Glenn Greenwald, Seymour Hersh og mange andre er han nødt til å publisere på egen plattform, noe han riktignok gjør med stor suksess. steigan.no har publisert mange av artiklene til Hedges med hans fulle godkjenning, og sjefredaktør Pål Steigan møtte ham til en samtale på Karl Johan hotell i Oslo. Vår redaktør har et forbedringspotensial som lydtekniker, noe dere vil få høre. Men bildene er bra og innholdet er i topp klasse. Konklusjonen på samtalen er at nå som journalistikken har lidd nederlag, ligger håpet hos de uavhengige gravende journalistene som gjennom sine plattformer, blogger og nettkanaler er i ferd med å forme et globalt virtuelt nettverk som sammen går i strupen på det militærindustrielle mediakomplekset og deres politiske redskaper. Julian Assange er vårt forbilde og hans kamp er menneskehetens kamp.
Støtt steigan.no Vipps: 116916
Kontooverføring: 9001 30 89050
The Crucifixion of Julian Assange
Articles on steigan.no in English
Å få lammene til å tie – (Hvordan propaganda fungerer)
Av John Pilger - 24. august 2023
https://steigan.no/2023/08/a-fa-lammene-til-a-tie-hvordan-propaganda-fungerer/
På 1970-tallet møtte jeg en av Hitlers ledende propagandister, Leni Riefenstahl, hvis episke filmer glorifiserte nazistene. Vi bodde tilfeldigvis på samme hytte i Kenya, hvor hun var på et foto-oppdrag, etter å ha unnsluppet skjebnen til andre venner av der Führer.
Hun fortalte meg at de «patriotiske budskapene» i filmene hennes ikke var avhengig av «ordre ovenfra», men av det hun kalte det «underdanige tomrommet» til det tyske publikummet.
Inkluderte det det liberale, utdannede borgerskapet? spurte jeg. «Ja, spesielt dem,» svarte hun.
Jeg tenker på dette mens jeg ser rundt på propagandaen som nå spiser opp de vestlige samfunnene.
Selvfølgelig er vi veldig forskjellige fra Tyskland på 1930-tallet. Vi lever i informasjonssamfunn. Vi er globalister. Vi har aldri vært mer bevisste, mer i kontakt og i bedre kontakt.
Er vi dét? Eller lever vi i et mediesamfunn der hjernevasking er lumsk og nådeløs, og persepsjonen filtreres etter behovene og løgnene til statsmakten og bedriftsmakten?
USA dominerer den vestlige verdens media. Alle unntatt ett av de ti beste medieselskapene er basert i Nord-Amerika. Internett og sosiale medier – Google, Twitter, Facebook – er for det meste amerikansk eid og kontrollert.
I min levetid har USA styrtet eller forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer, for det meste demokratier. De har blandet seg inn i demokratiske valg i 30 land. De har sluppet bomber over befolkningen i 30 land, de fleste av dem fattige og forsvarsløse. De har forsøkt å myrde lederne i 50 land. De har kjempet for å undertrykke frigjøringsbevegelser i 20 land.
Omfanget og skalaen av dette blodbadet er stort sett urapportert og ukjent; og de ansvarlige fortsetter å dominere det anglo-amerikanske politiske livet.
I årene før han døde i 2008, holdt dramatikeren Harold Pinter to ekstraordinære taler, som brøt en stillhet.
«USAs utenrikspolitikk,» sa han, «defineres best som følger: kyss meg bak, ellers sparker jeg hodet ditt inn. Det er så enkelt og så grovt som det. Det som er interessant med det er at det er så utrolig vellykket. Det har strukturer av desinformasjon, bruk av retorikk, forvrengning av språk, som er svært overbevisende, men faktisk er en pakke med løgner. Det er veldig vellykket propaganda. De har pengene, de har teknologien, de har alle midler til å komme unna med det, og det gjør de.»
Da han tok imot Nobelprisen i litteratur, sa Pinter dette: «USAs forbrytelser har vært systematiske, konstante, ondskapsfulle, angerløse, men svært få mennesker har faktisk snakket om dem. Det skal USA ha, de har utøvd en ganske klinisk manipulasjon av makt over hele verden, mens de har utgitt seg som en kraft for det universelt gode. Det er en strålende, til og med vittig, svært vellykket hypnose.»
Pinter var en venn av meg og muligens den siste store politiske vismannen – det vil si før avvikende politikk ble gentrifisert. Jeg spurte ham om «hypnosen» han refererte til var det «underdanige tomrommet» beskrevet av Leni Riefenstahl.»
«Det er det samme,» svarte han. «Det betyr at hjernevaskingen er så grundig at vi er programmert til å svelge en pakke med løgner. Hvis vi ikke gjenkjenner propaganda, kan vi godta det som normalt og tro på det. Dét er det underdanige tomrommet.»
I våre systemer for corporate democracy -bedriftsdemokrati- er krig en økonomisk nødvendighet, det perfekte ekteskapet mellom offentlige subsidier og privat profitt: sosialisme for de rike, kapitalisme for de fattige. Dagen etter 11. september steg aksjekursene i krigsindustrien. Mer blodsutgytelse kom, noe som er helt topp for businessen.
I dag har de mest lønnsomme krigene sitt eget brand. De kalles «evige kriger»: Afghanistan, Palestina, Irak, Libya, Jemen og nå Ukraina. Alle er basert på en pakke med løgner.
Irak er den mest beryktede, med sine masseødeleggelsesvåpen som ikke eksisterte. Natos ødeleggelse av Libya i 2011 ble rettferdiggjort av en massakre i Benghazi som ikke skjedde. Afghanistan var en praktisk hevnkrig for 9/11, som ikke hadde noe å gjøre med folket i Afghanistan.
I dag handler nyhetene fra Afghanistan om hvor onde Taliban er – ikke at president Joe Bidens tyveri av 7 milliarder dollar av landets bankreserver forårsaker omfattende lidelse. Nylig viet National Public Radio i Washington to timer til Afghanistan – og 30 sekunder til det sultende folket.
På sitt toppmøte i Madrid i juni vedtok Nato, som kontrolleres av USA, et strategidokument som militariserer det europeiske kontinentet og eskalerer utsiktene til krig med Russland og Kina. Den foreslår «krigskamp med flere domener mot atombevæpnede konkurrenter». Med andre ord – atomkrig.
Den sier: «Natos utvidelse har vært en historisk suksess.»
Jeg leste det med vantro.
Et mål på denne «historiske suksessen» er krigen i Ukraina, hvor nyheter stort sett ikke er nyheter, men en ensidig litani av jingoisme – fiendtlig sjåvinisme-, forvrengning og utelatelse. Jeg har rapportert om en rekke kriger og har aldri sett maken til slik altomfattende propaganda.
I februar invaderte Russland Ukraina som et svar på nesten åtte år med drap og kriminell ødeleggelse i den russisktalende regionen Donbass på grensen.
I 2014 sponset USA et kupp i Kiev som kvittet seg med Ukrainas demokratisk valgte, russiskvennlige president og installerte en etterfølger som amerikanerne gjorde det klart at var deres mann.
De siste årene har amerikanske «forsvarsraketter» blitt installert i Øst-Europa, Polen, Slovenia og Tsjekkia, nesten helt sikkert rettet mot Russland, ledsaget av falske forsikringer helt tilbake til James Bakers «løfte» til Gorbatsjov i februar 1990 at Nato aldri ville ekspandere utenfor Tyskland.
Ukraina er frontlinjen. Nato har effektivt nådd selve grenselandet som Hitlers hær stormet gjennom i 1941, og etterlot mer enn 23 millioner døde mennesker i Sovjetunionen.
I desember 2021 foreslo Russland en vidtrekkende sikkerhetsplan for Europa. Dette ble avfeid, hånet eller undertrykt i vestlige medier. Hvem leste deres steg-for-steg-forslag? 24. februar truet Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy med å utvikle atomvåpen med mindre USA bevæpnet og beskyttet Ukraina. Dette var dråpen.
Samme dag invaderte Russland – ifølge vestlige medier en uprovosert handling av medfødt vanære. Historien, løgnene, fredsforslagene, de høytidelige avtalene om Donbass i Minsk var uten betydning.
Den 25. april fløy den amerikanske forsvarssekretæren, general Lloyd Austin, inn i Kiev og bekreftet at USAs mål var å ødelegge den russiske føderasjonen – begrepet han brukte var «å svekke».
USA hadde fått den krigen de ønsket seg, ført av en amerikanskfinansiert og bevæpnet fullmektig og forbrukbar bonde. Nesten ingenting av dette ble forklart for det vestlige publikummet. Russlands invasjon av Ukraina er hensynsløs og utilgivelig. Det er en forbrytelse å invadere et suverent land. Det er ingen «men» – bortsett fra ett.
Når begynte den nåværende krigen i Ukraina og hvem startet den?
I følge FN har rundt 14 000 mennesker blitt drept i Kiev-regimets borgerkrig på Donbass siden 2014. Mange av angrepene ble utført av nynazister.
Se ITV-nyhetsreportasjen fra mai 2014, av veteranreporteren James Mates, som blir beskutt, sammen med sivile i byen Mariupol, av Ukrainas Azov (nynazistiske) bataljon.
Samme måned ble dusinvis av russisktalende mennesker brent levende eller kvalt i en fagforeningsbygning i Odessa beleiret av fascistiske bøller, tilhengerne av nazikollaboratøren og antisemittiske fanatikeren Stephen Bandera. New York Times kalte bøllene «nasjonalister».
«Det historiske oppdraget til vår nasjon i dette kritiske øyeblikket,» sa Andreiy Biletsky, grunnlegger av Azov-bataljonen, «er å lede de hvite rasene i verden i et siste korstog for deres overlevelse, et korstog mot de semittledede Untermenschen.”
Siden februar har en kampanje med selvutnevnte «nyhetsovervåkere» (for det meste finansiert av amerikanere og briter med koblinger til regjeringer) forsøkt å opprettholde absurditeten om at Ukrainas nynazister ikke eksisterer.
Airbrushing, et begrep en gang assosiert med Stalins utrenskninger, har blitt et verktøy for hovedstrømsjournalistikk. På mindre enn et tiår har et «godt» Kina blitt retusjert og et «dårlig» Kina har erstattet det: fra verdens workshop – verksted til et spirende nytt Satan.
Mye av denne propagandaen har sin opprinnelse i USA, og overføres gjennom fullmektiger og «tenketanker», som det beryktede Australian Strategic Policy Institute, stemmen til våpenindustrien og av nidkjære journalister som Peter Hartcher fra Sydney Morning Herald, som stemplet de som spredte kinesisk innflytelse som «rotter, fluer, mygg og spurver» og ba om at disse «skadedyrene» skulle «utryddes».
Nyheter om Kina i Vesten handler nesten utelukkende om trusselen fra Beijing. Retusjert bort er de 400 amerikanske militærbasene som omgir det meste av Kina, et væpnet halskjede som strekker seg fra Australia til Stillehavet og Sørøst-Asia, Japan og Korea. Den japanske øya Okinawa og den koreanske øya Jeju er ladde våpen som er rettet direkte mot det industrielle hjertet av Kina. En tjenestemann i Pentagon beskrev dette som en «løkke».
Om Palestina har det blitt feilrapportert så lenge jeg kan huske. For BBC er det «konflikten» mellom «to narrativer.» Den lengste, mest brutale, lovløse militære okkupasjonen i moderne tid er unevnelig.
Det rammede folket i Jemen eksisterer knapt. For media er de ikke-mennesker. Mens saudierne ledsaget av britiske rådgivere som jobber sammen med de saudiske siktingsoffiserene, lar sine amerikanske klasebomber regne ned, sulter mer enn en halv million barn.
Denne hjernevaskingen ved unnlatelse har en lang historie. Slaktingen under første verdenskrig ble undertrykt av journalister som ble slått til ridder for sin etterlevelse og tilsto i sine memoarer. I 1917 betrodde redaktøren av Manchester Guardian, CP Scott seg til statsminister Lloyd George: «Hvis folk virkelig visste [sannheten], ville krigen bli stoppet i morgen, men de vet ikke og kan ikke vite det.»
Å nekte å se mennesker og hendelser slik de i andre land ser dem, er et medievirus i Vesten, like ødeleggende som Covid. Det er som om vi ser verden gjennom et enveisspeil, der «vi» er moralske og godartede og «de» ikke er det. Det er et dypt imperialistisk syn.
Historien som er en levende tilstedeværelse i Kina og Russland blir sjelden forklart og sjelden forstått. Vladimir Putin er Adolf Hitler. Xi Jinping er Fu Man Chu. Episke prestasjoner, som utryddelsen av ekstrem fattigdom i Kina, er knapt kjent. Så perverst og ekkelt dette er.
Når skal vi tillate oss å forstå? Å trene journalister i fabrikkstil er ikke svaret. Det er heller ikke det fantastiske digitale verktøyet, som er et middel, ikke et mål, som en-finger-skrivemaskinen og linotypemaskinen.
De siste årene har noen av de beste journalistene blitt lempet ut av hovedstrømmen. «Defenestrert» er ordet som brukes. Rommet som en gang var åpent for uortodokse mavericks, for journalister som gikk mot strømmen, sannhetsfortellere, har stengt.
Saken om Julian Assange er den mest sjokkerende. Da Assange og WikiLeaks vant lesere og priser for The Guardian, New York Times og andre selvopptatte «aviser å regne med», ble han feiret.
Da den mørke staten protesterte og krevde ødeleggelse av harddisker og drapet på Assanges karakter, ble han gjort til en offentlig fiende. Så kalte visepresident Biden ham en «hi-tech terrorist». Hillary Clinton spurte: «Kan vi ikke bare drone denne fyren?»
Jeg tenker på dem som kollaboratører: som Vichy-journalister.
Når skal ekte journalister stå opp? En inspirerende samizdat – motstandsaviser – finnes allerede på internett: Consortium News, grunnlagt av den store reporteren Robert Parry, Max Blumenthal’s Grayzone, Mint Press News, Media Lens, Declassified UK, Alborada, Electronic Intifada, WSWS, ZNet, ICH, CounterPunch, Independent Australia, Globetrotter, arbeidet til Chris Hedges, Patrick Lawrence, Jonathan Cook, Diana Johnstone, Caitlin Johnstone og andre som vil tilgi meg for ikke å nevne dem her.
Og når vil forfattere stå opp, slik de gjorde mot fremveksten av fascismen på 1930-tallet? Når vil filmskapere stå opp, slik de gjorde mot den kalde krigen på 1940-tallet? Når vil satirikere stå frem, slik de gjorde for en generasjon siden?
Etter å ha ligget i bløt i et dypt bad av rettferdighet 82 år, som er den offisielle versjonen av siste verdenskrig, er det ikke på tide at de som er ment å holde historiefortellingen korrekt, erklærer sin uavhengighet og dekoder propagandaen? Det haster mer enn noen gang.
Denne artikkelen ble publisert av EurasiaReview:
John Pilger: Silencing The Lambs (How Propaganda Works)
Oversatt for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Andre artikler på steigan.no av John Pilger.