Nyhetsbrev steigan.no 24.07.2023
Valget i Spania vil ikke gi Pedro Sánchez noen lette dager
Foreign Policy: «Det er på tide å bringe tilbake den polsk-litauiske unionen»
USA visste at Ukraina ikke var forberedt til noen offensiv, men tvang den fram
Men HVORFOR dør måkene av fugleinfluensa?
New York Times publiserer detaljer om USAs høyteknologikrig mot Kina
USAs bevæpning av Taiwan er en vanvittig provokasjon mot Kina!
Vaksineforsker Birger Sørensen: – Et eksperimentelt genprodukt
Jens Stoltenberg, en trojansk hest?
Valget i Spania vil ikke gi Pedro Sánchez noen lette dager
Av red. PSt - 24. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/valget-i-spania-vil-ikke-gi-pedro-sanchez-noen-lette-dager/
Det sosialdemokratiske partiet PSOE og partileder Pedro Sánchez gikk fram i valget i Spania på søndag. Men det betyr ikke at de får det lett. For å bli statsminister må Sánchez sy sammen støtte fra partier med vilt forskjellige agendaer, skriver Politico:
Hvis du trodde det politiske dramaet i Spania skulle avsluttes med søndagens nasjonale valg, tenk om igjen.
Det uavgjorte nasjonale valget resulterte i et splittet parlament uten klart regjeringsflertall. Sentrum-høyre-Partido Popolar sikret flest stemmer, men det har ikke på langt nær nok seter til å danne en regjering alene eller til og med med det høyreekstreme partiet Vox, dets foretrukne koalisjonspartner.
Søndag kveld sa den konservative lederen Alberto Núñez Feijóo at han ville forsøke å danne en minoritetsregjering og krevde at «ingen skulle bli fristet til å blokkere Spania».
Feijóo hevdet at landet alltid har vært styrt av lederen som sikrer flest stemmer, og insisterte på at den fremtidige regjeringen måtte være «i samsvar med valgseieren».
Men i parlamentariske demokratier som Spania er regjeringssjefen ikke nødvendigvis den personen som vinner flest stemmer i valget, men snarere den som kan sikre støtten fra den største andelen av parlamentsmedlemmer – og akkurat nå har ikke Feijóo den støtten som trengs for å gjøre sitt kandidatur til statsminister levedyktig.
Sosialistleder og nåværende statsminister Pedro Sánchez har i mellomtida en mulig – men ekstremt kompleks – vei til seier.
Her er valgresultatet slik det er gjengitt av El Païs:
For dem som måtte savne Podemos, så inngår de i alliansen Sumar.
Foreign Policy: «Det er på tide å bringe tilbake den polsk-litauiske unionen»
Av red. PSt - 24. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/foreign-policy-det-er-pa-tide-a-bringe-tilbake-den-polsk-litauiske-unionen/
I vår kommentar til Knut Erik Aagaards oversettelse av Vladimir Putins tale til Det nasjonale sikkerhetsrådet i Russland skrev vi:
I Polen har det lenge eksistert en drøm om å gjenskape det som en gang var storfyrstedømmet Polen-Litauen. Dette er en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski, og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.
Ikke før hadde vi pekt på dette før vi ble klar over at det innflytelsesrike magasinet Foreign Policy i USA har lansert nettopp dette, rett opp av tryllekunstnerens hatt. (Vår sløvhet, FP skrev dette i mars 2023.):
It’s Time to Bring Back the Polish-Lithuanian Union
En politisk konstruksjon opprettet for nesten 700 år siden tilbyr løsninger for Europa i dag.
Vi gjengir et langt utdrag av teksten for at leserne skal se at dette ikke bare er en flygeidé, men et mulig tiltak det jobbes med:
I 1386 giftet den siste hedenske herskeren over Litauen, Jogaila, seg med barnedronningen av Polen, Jadwiga, da i begynnelsen av tenårene. Ekteskapet skapte en politisk union mellom Polen og Storhertugdømmet Litauen, som omfattet store deler av dagens Hviterussland og Ukraina. Ved å gjøre det løste det et todelt problem. Den ene, den bidro til å bringe de enorme østeuropeiske territoriene, inkludert land i det tidligere Kyivan Rus’, inn i den vestlige kristenhetens fold. For det andre tok unionen opp den umiddelbare sikkerhetsbekymringen som både polakker og litauere står overfor: trusselen fra germanske riddere.
Det polsk-litauiske samveldet skulle fortsette å bli et av de største landene i Europa og et fascinerende laboratorium for politisk styring, studert i detalj av USAs grunnleggere, spesielt i Federalist Papers. Etter slutten av det Jagiellonske dynastiet forvandlet det seg til et valgmonarki, likt bystatene i Italia, men opererte i en langt større skala. Samveldets lovgiver og lokale rådsforsamlinger fulgte prinsippet om enstemmighet – ikke ulikt Det europeiske råd gjør i mange saker i dag. Samveldets atmosfære av religiøs toleranse og frihet som dets adel nøt, ga et sterkt motpunkt til de absolutistiske monarkier i Vest-Europa – for ikke å snakke om den tragiske historien som fulgte etter samveldets bortgang i 1795.
Hva om en lignende politisk løsning var tilgjengelig på problemene Ukraina og Polen står overfor i dag?
Argumentet for en eksplisitt politisk union mellom de to landene er ikke basert på nostalgi, men på felles interesser. På grunn av fire århundrer med felles historie innen det polsk-litauiske samveldet, deler mye av dagens Ukraina (og Hviterussland) langt mer av sin fortid med Polen enn det gjør med Russland, til tross for påstander fra russiske propagandister om det motsatte og til tross for det faktum at forholdet ofte var svært komplisert av de fremtredende hendelsene – som illustrert av de mest fremtredende hendelsene. Nytsky-opprøret og dets motstridende tolkninger av polakker og ukrainere.
Spol frem til nåtiden og til nær fremtid. Begge landene står overfor en trussel fra Russland. I dag er Polen et medlem med god anseelse i EU og NATO, mens Ukraina er opptatt av å bli med i begge organisasjonene – ikke ulikt Storhertugdømmet fra før, ivrige etter å bli en del av mainstream, kristnet Europa.
Tenk deg i stedet at Polen og Ukraina på slutten av krigen danner en felles føderal eller konføderal stat, og slår sammen sin utenriks- og forsvarspolitikk og bringer Ukraina inn i EU og NATO nesten umiddelbart. Den polsk-ukrainske union ville bli det nest største landet i EU og uten tvil dets største militærmakt, og gi mer enn en tilstrekkelig motvekt til den fransk-tyske tandem – noe som EU savner sårt etter Brexit.
For USA og Vest-Europa vil unionen være en permanent måte å sikre Europas østflanke fra russisk aggresjon. I stedet for at et slingrende, litt kaotisk land på 43 millioner dveler i ingenmannsland, ville Vest-Europa bli bufret fra Russland av et formidabelt land med en veldig klar forståelse av den russiske trusselen. «Uten et uavhengig Ukraina kan det ikke være et uavhengig Polen,» hevdet Polens mellomkrigsleder, Jozef Pilsudski, berømt, og talte for en polsk-ledet østeuropeisk føderasjon inkludert Litauen, Hviterussland og Ukraina – i utgangspunktet en gjenskaping av middelalderens samvelde.
Dette er ikke fantasisnakk. Tidlig under krigen vedtok Polen lovgivning som tillot ukrainske flyktninger å få polske ID-numre, noe som dermed ga DEM tilgang til en rekke sosiale og helsetjenester som normalt er forbeholdt polske statsborgere. Den ukrainske regjeringen sverget å gjengjelde, og ga polakker i Ukraina en spesiell juridisk status som ikke er tilgjengelig for andre utlendinger. Med over 3 millioner ukrainere bosatt i Polen – inkludert en betydelig befolkning før krigen – blir de kulturelle, sosiale og personlige båndene mellom de to nasjonene sterkere for hver dag.
Så langt Foreign Policy. Magasinet eies av Washington Post og er mainstream så det holder.
Nå må det jo sies at ideen om å redde Ukraina gjennom å slå det sammen med Polen allerede har tapt på slagmarka. Men at noen jobber med eventuelt å innlemme Vest-Ukraina i et eventuelt forent Polen-Litauen, er det neppe noen tvil om.
Men de skal få interessante tider. Polske høyrenasjonalister og ukrainske azov-nazister hater hverandre av et godt hjerte:
Poland PM to remind Ukraine that glorifying Bandera unacceptable
USA visste at Ukraina ikke var forberedt til noen offensiv, men tvang den fram
Av red. PSt - 24. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/usa-visste-at-ukraina-ikke-var-forberedt-til-noen-offensiv-men-tvang-den-fram/
Ukrainas såkalte våroffensiv, som ble en sommeroffensiv, har vist seg å være en fiasko. Titusenvis av ukrainske soldater har bokstavelig talt kastet seg mot de vel forberedte russiske forsvarslinjene og blitt most i stykker. Som militær «strategi» har det vært en tragedie. Her og der har de ukrainske soldatene rykket noen hundre meter, i beste fall et par kilometer fram, men det til en forferdelig pris i tap av folk og materiell.
Og USAs planleggere visste at det måtte gå slik.
Det går fram av en artikkel i Wall Street Journal 2. juli 2023.
Artikkelen ligger bak brannmur, men den er gjengitt i UkraineToday også.
I artikkelen heter det:
Da Ukraina startet sin store motoffensiv denne våren, visste vestlige militære tjenestemenn at Kyiv ikke hadde all treningen eller våpnene – fra granater til krigsfly – som de trengte for å fordrive russiske styrker. Men de håpet ukrainsk mot og oppfinnsomhet ville løse det problemet.
Det har de ikke. Dype og dødelige minefelter, omfattende festningsverk og russisk luftmakt har sammen i stor grad blokkert betydelige framskritt fra ukrainske tropper. I stedet risikerer kampanjen å gå ned i en dødgang med potensial til å brenne gjennom liv og utstyr uten et stort skifte i momentum.
Ettersom sannsynligheten for et stort gjennombrudd fra ukrainerne i år avtar, øker det foruroligende utsiktene for Washington og dets allierte til en lengre krig – en som ville kreve en enorm ny innsprøyting av sofistikerte våpen og mer trening for å gi Kiev en sjanse til seier.
Den politiske beregningen for Biden-administrasjonen er komplisert. President Biden er på gjenvalg høsten 2024, og mange i Washington tror bekymringer i Det hvite hus om krigens innvirkning på kampanjen gir økende forsiktighet med hensyn til mengden støtte de kan tilby Kiev.
Dette er en betydelig innrømmelse fra WSJ. Her står det i klartekst at offensiven har mislykkes og at dette var noe Washington var klar over at den ville gjøre. Og likevel ble Kiev presset til å gjøre det. Her har vi å gjøre med en forbryterlogikk av de helt store. Ikke bare har USA gjort Ukraina til slaktoffer i en krig som har som mål å ødelegge Russland. De viser også sin fullstendige forakt for sine ukrainske vasaller ved å sende dem inn i den sikre død, bare for å oppnå noen politiske mål.
At norsk venstreside fortsetter å støtte denne krigen, er ubegripelig for oss. Dette er en krigføring og en kynisme som er i slekt med generalenes behandling av soldatene under skyttergravskrigen under første verdenskrig.
Den ukrainske presidenten Vladimir Zelensky tilskrev i et intervju med CNNs Fareed Zakaria søndag forsinkelsen og de mangelfulle resultatene av det ukrainske militærets mye hypede motoffensiv til «utilstrekkelig med våpen og trening fra Kievs vestlige allierte».
«Vi hadde planer om å starte [motoffensiven] til våren. Men det gjorde vi ikke, for ærlig talt hadde vi ikke nok ammunisjon og våpen og ikke nok brigader som var skikkelig trent i disse våpnene,» forklarte Zelensky og la til at det å holde treningen utenfor Ukraina bidro ytterligere til forsinkelsene.
The Telegraph skriver: Ukraine and the West are facing a devastating defeat.
Artikkelen viser til uttalelser fra en tidligere rådgiver til Vladimir Zelensky, Oleksiy Arestovych, som mer enn antyder at det vil komme til å bli «en forhandlet løsning». Og en forhandlingsgløsning vil bety at Ukraina vil måtte avstå territorium.
Kyiv Post melder om samme pessimisme fra den ukrainske hovedstaden: ‘Every 100m Cost 4-5 Men’: Ukraine’s Frontline Fighters Report Bloody Battles, Battered Morale.
Oberst Douglas Macgregor kommenterer denne militære katastrofen her:
Antony Blinken spinner det slik: Ukraina har gjenvunnet 50%
Søndag 23. juli dukket det opp overskrifter i norske medier om at UNSAs utenriksminister hadde sagt at «Ukraina har vunnet tilbake 50% av det Russland hadde okkupert». Han sa dette som en kommentar til den pågående offensiven:
Ukrainas styrker har tatt tilbake rundt 50 prosent av territoriet som Russlands invaderende militære først beslagla, sa USAs utenriksminister Antony Blinken søndag.
Driver nyhetene: «Når det gjelder hva Russland søkte å oppnå, hva Putin søkte å oppnå, har de allerede mislyktes, de har allerede tapt,» sa Blinken under et intervju som ble sendt søndag på CNN.
Dette etterlater et inntrykk av at Ukraina har erobret svært mye terreng under denne offensiven. Men Blinken jukser, og vet at han gjør det. For å få noe som likner på 50% må han regne med de russiske tilbaketrekningene ved Kharkov og Kherson i fjor. Ved Kherson trakk de russiske styrkene seg ut uten kamp for å sikre seg bedre forsvarslinjer, Og ved Kharkov hadde de svært lette styrker som de raskt trakk ut da ukrainerne satte i gang en offensiv. Ikke noe av dette kan krediteres den pågående offensiven.
Og Blinken jukser også med hva som var Russlands mål. Russlands mål var ikke erobring av territorium, men «avmilitarisering av Ukraina», «avnazisfisering», samt å hindre at Ukraina skulle bli en framskutt bastion for NATO. Når det gjelder avmilitarisering har i det minste Russland oppnådd å ødelegge den ukrainske hæren to ganger og brenne gjennom alt NATO har sendt av våpen og utstyr. Så når det gjelder det målet, er det NATO, og ikke Russland, som har tapt.
Typisk nok slukte norske medier Blinkens «nyhet» med hud og hår og brakte den ukommentert. Men av en eller annen grunn forsvant den svært fort og uforklart fra nettavisenes forsider, og i CNNs eget sammendrag av intervjuet var ikke uttalelsen om 50% framgang tatt med en gang. Noen har redigert og funnet ut at det var lurt å luke den ut.
Fra defensiv til offensiv?
Det er tidlig ennå, men ting tyder på at ikke bare har Russland knust den ukrainske offensiven, de russiske styrkene later også til å ha innledet en offensiv, i det minste på noen frontavsnitt:
Se: Russian Breakthrough. Belarus Is Preparing For War. Military Summary 2023.7.23:
Men HVORFOR dør måkene av fugleinfluensa?
Av Einar Flydal - 24. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/men-hvorfor-dor-makene-av-fugleinfluensa/
Det dør måker av ulike slag i titusentall langs norskekysten. En enorm tragedie for dyr og økosystemet – og for mennesker – utspiller seg. Mattilsynet forklarer at fugleinfluensa lenge har spredt seg langs kysten, og nå topper seg. Veterinærinstituttet forteller at den er “høypatogen”, altså svært smittsom, og har spredt seg siden 2020 langs hele kysten.
Men hvorfor dør fuglene av fugleinfluensa? Hvorfor blir de ikke bare syke og deretter friske igjen? Svaret er sikkert mangfoldig. Og, ja, siden jeg skriver om det er det fordi en del av svaret – kanskje den viktigste delen i akkurat den tragedien som utspiller seg nå – har å gjøre med elektromagnetiske felt …
I mange år nå har det vært rapportert om plutselige, eller periodevis store mengder død fugl. Nesten hver gang er svaret på hvorfor dette skjer, omtrent det samme: “Det skyldes et utbrudd av fugleinfluensa.” Eller så er svaret: “Vi aner ikke.”
Dødeligheten til fugleinfluensa later til å variere kraftig. “Noen varianter er mer dødelige enn andre”, er det opplagte svaret vi kan vente fra veterinærene. Og det har de helt sikkert rett i. Men kanskje er også noen omgivelser verre enn andre?
Spørsmålet blir altså om det er noe i miljøet som veterinærene overser fordi de ikke kan noe om det, eller at de har blitt fóret med vranglære som gir dem faglige skylapper.
Jeg har lett litt for å danne meg et bilde av hvordan fugleinfluensadødsfallene forklares:
På en nettside til CDC – USAs store helserådorganisasjon, Centers for Disease Control and Prevention – kan vi lese at “fugleinfluensa” refererer til en sykdom som forårsakes av “infeksjon med fugleinfluensa-virus som er en type A-virus. Disse virusene spres naturlig blant ville akvatiske fugler over hele verden og kan infisere tamfjærfe og andre fugle- og dyrearter. Fugleinfluensavirus smitter normalt ikke mennesker. Imidlertid har sporadiske menneskelige infeksjoner med fugleinfluensavirus forekommet.”
Men hvorfor fuglene dør av denne influensa-varianten og om de alltid gjør det, finner jeg ikke noe om.
På Wikipedia finner jeg omfattende artikler som går i detalj om ulike varianter virus, når de har oppstått og hvordan de skiller seg fra hverandre, hva slags livsformer som blir syke av dem og når de har spredt seg og skapt pandemier. Jeg finner også mye som jeg ikke forstår så mye av, om hva som skjer inne i cellene når viruset går til angrep.
Men hvorfor fuglene dør av fugleinfluensa akkurat nå og ikke ellers, finner jeg ikke noe om. Det gjør jeg heller ikke på Mattilsynets nettsider, der det kort og godt står:
“Det er nå store mengder død villfugl i flere områder langs Finnmarkskysten. Dette gjelder særlig krykkjer, men også andre måkearter. Det har blitt påvist en sterk økning i antall fugler med fugleinfluensa i Finnmark siden begynnelsen av juni.”
Har man påvist fugleinfluensaen ved å identifisere viruset, eller har man gått ut fra symptomene? Antakelig begge deler: Man har funnet viruset blant døde fugl, og så går man ut fra at de mange dødsfallene skyldes viruset også hos de mange døde fuglene man nå finner strødd langs kysten.
En titt på Veterinærinstituttets nettsider (se grafen) viser at det faktisk er ganske få fugler som er analysert de siste to månedene, og i de døde fuglene som er analysert, er det ganske så mange der man ikke har funnet fugleinfluensa. Men viruset har man funnet ved “passiv overvåkning” – som vel vil si at man får inn prøver fra døde fugl – fra en lang rekke kommuner. Man vet i så fall svært lite om hvor stor andel fugl som er smittet, men slett ikke dør.
Spørsmålet som da melder seg, er om fugleinfluensa også fins i store antall også blant fugl som ikke dør, og hvorfor de som dør, gjør det. Har det skjedd noe med fuglene som gjør dem ekstra utsatt når de får viruset? Har de for eksempel fått dårligere immunforsvar? Går det an å finne svar på det?
Noe som i alle fall lett lar seg konstatere, er et sammenfall mellom utbygging av nye generasjoner mikrobølgesendere – til telekom, radar, og liknende – og dødsfall hos fugl. Jeg husker bilder fra en park i Belgia der det lå døde fugl etter at noen mobilmaster ble satt opp. Jeg husker også historier om fugleflokker som lå døde på bakken et sted i Sørvest-England etter at nye mobilmaster (4G?) var kommet opp. Og jeg husker fortellinger om store mengder død fugl langs den britiske kanal – også det knyttet til nye telekom-master.
Disseksjoner påviste ingen fysiske skader. Noen ganger ble det påvist fugleinfluensa hos de døde fuglene. Men hvorfor døde de av influensaen, hvis det var den de døde av?
Mikrobølgesendere svekker immunforsvaret og gjør dermed dyr og mennesker mer utsatt for så vel influensa som andre sykdommer. De skaper stressreaksjoner. De skaper hjerterytmeforstyrrelser. Jo mer moderne kommunikasjonsformer, jo sterkere, bråere elektromagnetiske pulser de inneholder, jo kraftigere forstyrrer de biologien.
Moderne langtrekkende radarer som brukes i marinen, er kraftige nok til at måker som flyr tett forbi i det øyeblikket pulsen fyres av, blir øyeblikkelig stekt, er jeg blitt fortalt fra folk med førstehånds kjennskap. At de også kan stresse fugl på lengre avstand, er derfor ikke til å undres over. Nylig ble radaranleggene i Vadsø oppgradert. Nylig har det vært en stor flåteøvelse langs kysten. Og langs kysten har 4G+/5G blitt bygget ut.
Det ville fullt i pakt med forskningen på feltet om slikt hadde konsekvenser for dyrelivet – for eksempel ved å svekke immunsystemet hos fugl og dermed gjøre dem mer mottakelige for fugleinfluensa-viruset.
Arthur Firstenbergs bok “Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet” (2018, 3. opplag) har vært en “eye opener” for svært mange kloden rundt. En vesentlig del av denne spennende og velskrevne historiske gjennomgangen av forskningen forteller om store forstyrrelser i fugle- og annet dyreliv hver gang noe kommunikasjons- radar- og satellittsystemer er blitt satt i drift. (Denne boka får du bare kjøpt boka her på bloggen.)
I et rundbrev som jeg gjenga på norsk i bloggpost 03.08.2022 tar Firstenberg for seg en rekke tilfeller av døde fugler og rimeliggjør at årsaken er knyttet til mobilutbygginger.
Forresten er det jo slett ikke bare i typiske områder for sjøfugl, at fugl nylig har dødd i stort antall: NRK melder om at store antall kaier – en innlandsfugl – har dødd i flokk og følge i Falköping i Sverige. Norsk ornitologisk forening har ingen forklaring. De burde kanskje sjekke om det nylig ble bygget ut mobilmaster der, nye og ekstra sterke WiFi-rutere (så kalt 5G, som ikke har så mye med 5G-mobilteknologi å gjøre), AMS-målere eller noe annet trådløst.
Slike mønstre blir først synlige når noen setter sammen informasjon som normalt ikke er samlet og analysert. Det er slike analyser som tvinger forskerne ut av tilvante tankemønstre og fører til “paradigmeskifter” når vi forstår at nye faktorer må trekkes inn for å forstå verden omkring oss.
Vil du lese forskningsrapporter om virkningene av menneskeskapte elektromagnetiske felt på dyrelivet, vil jeg foreslå de følgende to korte oversikter:
S. Cucurachi, W.L.M. Tamis, M.G. Vijver, W.J.G.M. Peijnenburg, J.F.B. Bolte, G.R. de Snoo, A review of the ecological effects of radiofrequency electromagnetic fields (RF-EMF), Environment International, Volume 51, 2013, https://doi.org/10.1016/j.envint.2012.10.009
og
Levitt BB, Lai HC and Manville AM II (2022) Low-level EMF effects on wildlife and plants: What research tells us about an ecosystem approach. Front. Public Health 10:1000840.
doi: 10.3389/fpubh.2022.1000840. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC9732734/pdf/fpubh-10-1000840.pdf
Kanskje Mattilsynet burde begynne med disse to og så gå videre på de omfattende litteraturlistene de inneholder? Det kunne gi oss mer utfyllende og viktigere svar enn bare “fugleinfluensa”. Og det kunne vise oss at fugledøden faktisk er noe vi kan gjøre noe med.
“For den som er en hammer, ser allting ut som en spiker.”
Einar Flydal, den 20. juli 2023
Denne teksten ble først publisert på
http://einarflydal.com
den 20.07.2023
New York Times publiserer detaljer om USAs høyteknologikrig mot Kina
Av skribent - 24. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/new-york-times-publiserer-detaljer-om-usas-hoyteknologikrig-mot-kina/
En lengre artikkel publisert i New York Times forrige helg, skrevet av journalisten Alex W. Palmer, avslørte omfanget av hi-tech-krigen USA fører mot Kina. Den avslørte også Biden-administrasjonens løgner om den. Dette skriver WSWS, og vi gjengir et langt utdrag av artikkelen.
Les: ‘An Act of War’: Inside America’s Silicon Blockade Against China
Bureau of Industry and Security (BIS), som opererer under handelsdepartementet utstedte i oktober i fjor et dokument som beskriver ei rekke kontroller for eksporten av databrikker. Artikkelen begynte med å bemerke at underliggende for de 139 sidene med byråkratisk sjargong og tekniske detaljer «utgjorde det en økonomisk krigserklæring mot Kina».
Denne krigen er nå i ferd med å intensiveres, der det er forventet at USA om kort tid vil kunngjøre mekanismer for investeringsscreening designet for å kutte ned mengden amerikanske penger investert i kinesiske høyteknologiske områder, så vel som en oppdatering av eksportkontrollen for å tette smutthull som har dukket opp siden oktoberkunngjøringen.
Den offisielle berettigelsen for eksportkontrollene er at de er innrettet på å dempe kinesisk militær utvikling. Finansminister Janet Yellen hevdet under hennes nylige besøk i Kina at disse kontrollene var snevert målrettet, og ikke rettet mot landets breiere økonomi.
Den fiksjonen avsløres i begynnelsen av artikkelen, i et sentralt avsnitt der det står:
«Med eksportkontrollene fra 7. oktober kunngjorde den amerikanske regjeringen sin intensjon om å lamme Kinas evne til å produsere, eller til og med kjøpe, de høyeste nivå av chipsett. Logikken i tiltaket var klart stadfestet: Avanserte databrikker, og de superdatamaskiner og den kunstige intelligensen (AI) de opererer, muliggjør produksjonen av nye våpen og overvåkingsapparater. I sin rekkevidde og betydning kunne tiltakene imidlertid knapt ha vært mer vidtrekkende, der de tar sikte på et mål som er langt breiere anlagt enn den kinesiske sikkerhetsstaten. ‹Nøkkelen her er å forstå at USA ønsket å innvirke på Kinas AI-industri,» sier Gregory C. Allen, direktør for Wadhwani Center for AI and Advanced Technologies ved Center for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington. ‹Halvledersakene er virkemidlet for dette formålet.›»
Palmer skrev at oktoberkontrollene «i all hovedsak bestreber seg for å utrydde, med røtter og forgreininger, alt av Kinas økosystem for avansert teknologi».
Ifølge Allen var kontrollene ikke bare innrettet for å forhindre videre framskritt, men «vi skal aktivt reversere deres nåværende state of the art.»
En annen indikasjon på omfanget av de amerikanske tiltakene ble uttrykt i kommentarer fra C. J. Muse, en senioranalytiker for halvlederteknologi ved Evercore ISO. «Hadde du fortalt meg om disse reglene for fem år siden, da ville jeg ha fortalt deg at dette er en krigshandling – da måtte vi vært i krig.»
Artikkelen peker på at utviklingen av halvlederchips er karakterisert av to kraftfulle og sammenkoblede utviklinger: De teknologiske framskrittenes enorme hastighet, og den globalt integrerte karakteren av chipsdesign og produksjon.
Halvlederchips er bittesmå biter av silisium som det svis inn massive rekker av elektriske kretser som slås av og på av transistorkoblinger. Transistorer ble oppfunnet, eller rettere sagt transistorkoblinger ble oppdaget, på 1950-tallet og gjorde sin første offentlige inntreden i de såkalte transistorradioene som ikke lenger krevde den gamle vakuumrørteknologien.
De aller første datachips innholdt bare en «håndfull transistorkoblinger. I dag har den primære halvlederbrikken i en ny smarttelefon et sted fra 10 til 20 milliarder transistorkoblinger, hver på størrelse med et virus, svidd inn, eller skåret ut, som i ei lagkake i silisiumets struktur.»
Palmer beskrev i detalj noen av de enestående teknologiske framskrittene ved å referere til saken om det nederlandske firmaet ASML som først produserte den ekstremt ultrafiolette (EUV) litografimaskinen, som et resultat av forskning og utvikling påbegynt i 1997, som i dag anvendes til å printe ut sjiktene i en datachip.
«Den nyeste versjonen av maskinen kan lage strukturer så små som 10 nanometer; til sammenligning er ei menneskelig rød blodcelle, rundt 7000 nanometer i diameter. Maskinen anvender en laser for å lage et plasma 40 ganger varmere enn solas overflate, som sender ut ekstremt ultrafiolett lys – usynlig for det menneskelige øyet – som reflekteres og brytes ned på en silisiumchip av ei rekke speil.»
Chipproduksjonen, som blir utført i det som er kjent som fabs, er «den mest komplekse produksjonen som noen gang er gjennomført» og har kun blitt muliggjort av en høyt utviklet internasjonal arbeidsdeling.
Chris Miller, forfatteren av ei bok med tittelen Chip War, sa til Palmer: «Det er vanskelig å forestille seg hvordan de evnene de har oppnådd ville vært mulige uten tilgangen til de smarteste hodene i verden, der de alle jobber sammen.»
Nettopp denne utviklinga, som muliggjør menneskelig framgang av en tidligere ufattelig målestokk, truer imidlertid den amerikanske imperialismes dominans over den globale økonomien – en situasjon den er fast bestemt på med alle nødvendige midler å ville reversere, inkludert gjennom militær krig, som utfallet av hi-tech-krigen den allerede fører.
Den høyteknologisk produksjonens globale karakter betyr samtidig at amerikansk imperialisme ikke kan håndheve sin dominans med tiltak utført ene og aleine av USA.
I kjølvannet av oktoberbeslutningene ble det snart nok erkjent at mens USA kontrollerer viktige strupepunkter i prosessen, er det andre land, deriblant Nederland og Japan, så vel som Taiwan, som kontrollerer andre områder, og hadde de fortsatt å selge deres produkter til Kina, da ville amerikanske forbud blitt gjort «nesten nytteløse».
Derav Biden-administrasjonens trekk fra i januar for å sikre at Japan og Nederland innførte tilsvarende kontroller som de vedtatt av USA. Logikken i dette trekket er klar og tydelig. Det betyr at for å håndheve sine diktater overfor Kina, må USA bli den høyteknologiske utviklingens internasjonale politimann.
Innen denne globale produksjonsprosessen spiller Taiwan og deres selskap Taiwan Semiconductor Manufacturing Company en sentral rolle, som den største chipsprodusenten, og spesielt for de mest avanserte databrikkene. Dette understreker hvorfor Taiwan har blitt så sentralt i den tilspissende spenningen mellom USA og Kina, der USA i tiltakende grad forflytter seg i retning av å anerkjenne Taiwan som et eget land, og ikke en del av Kina.
Som artikkelen bemerket: «Dersom øyas fabs skulle bli fanget av Kina, eller slått offline under en invasjon, ville kostnadene for den globale økonomien være katastrofale.» Noen amerikanske war-gamers har antydet at dersom Kina skulle invadere «burde USA ødelegge TSMCs fabs for å forhindre dem fra å falle under Kinas kontroll».
Teknologikrigen startet under Trump-administrasjonen da den i 2019 innførte databrikkeforbud mot den kinesiske teknologigiganten Huawei. Disse forbudene hadde en ødeleggende innvirkning. Huawei var i 2020 verdens største på salg av smarttelefoner, i tillegg til å levere essensielle komponenter til verdens telekommunikasjonssystemer. Selskapet hadde 18 prosent av markedsandelen for smarttelefoner, og slo både Apple og Samsung. Selskapets inntekter i 2021 falt med nesten en tredjedel, og innen 2022 hadde markedsandelen falt til bare 2 prosent.
Erfaringen med Huawei åpnet for utsiktene for framskritt i tech-krigen da Trump-administrasjonen i 2020 underla Huawei en lov om eksportkontroll, regelen om direkte utenlandske produkter, som artikkelen beskrev som en «vidtrekkende påstand om ekstraterritorial makt».
Dette betydde at dersom et produkt inneholdt amerikansk teknologi eller programvare, selv om det ble laget utenfor USA og aldri kom inn i landet, og ikke inneholdt noen USA-produserte komponenter i sin endelige form, kunne produktet like fullt betraktes som en amerikansk vare.
Kevin Wolf, en tidligere funksjonær ved BIS, sa: «Den regelen gjorde alle halvledere på planeten til gjenstand for amerikansk lov, fordi hvert brikkestøperi på planeten anvender amerikanske verktøy, i det minste delvis. Dersom du i din fab har ett amerikansk verktøy og 100 ikke-amerikanske verktøy, påvirker det likevel enhver silisium-wafer som langs produksjonslinja.»
Det som begynte med Huawei har blitt utvidet under Biden-administrasjonen. Med Gregory Allens formulering, fra tankesmia CSIS: «Trump-administrasjonen gikk etter selskaper. Biden-administrasjonen går etter industrier.»
Det kan faktisk sies at den går etter hele Kinas økonomi. Kinas avhengighet av databrikker understrekes av det faktum at landet i april betalte mer for databrikkeimporten enn det gjorde for olje.
Bemerkninger fra Emily Kilcrease, en tidligere offisiell embetsrepresentant for amerikansk handel, nå ved Center for a New American Security, som er referert i NYT-artikkelen, gjør det klart at hele den kinesiske økonomien er målet.
«Vi sa det er sentrale tech-områder der Kina ikke burde få lov til å avansere videre. Og tilfeldigvis er det de områdene som vil bli pådrivere for framtidig økonomisk vekst og utvikling,» var hennes kommentar.
Gitt brikkeproduksjons integrerte globale karakter og at det er umulig for USA å få brakt alle dens operasjoner innenfor sine egne grenser, vil tech-krigen nødvendigvis stå overfor store vanskeligheter.
Det betyr imidlertid ikke at bestrebelsene oppgis. Tvert imot, som Biden-administrasjonens handlinger overfor Japan og Nederland avslører vil den forskanse seg, og utvide sine forbud og restriksjoner til hele kloden, mot såvel venn som fiende.
Tech-krigens eskalering – det amerikanske handelsdepartementet forbereder nye kontroller for å begrense selskaper som Nvidia fra å selge AI-relaterte halvledere til Kina – har frambrakt advarsler fra Kina om gjengjeldelse.
Kinas ambassadør til USA, Xie Feng, advarte tidligere sist uke for at Kina så seg nødt til å gjengjelde mot de amerikanske tiltakene.
«Den kinesiske regjeringen kan ikke sitte stille og se dette skje,» sa han. «Vi vil ikke skape provokasjoner, men vi vil heller ikke vike for provokasjoner. Så Kina vil definitivt gi sin respons.»
Det vil imidlertid ikke føre til noen tilbaketrekning fra USAs side, men snarere føre til en akselerering av transformasjonen av tech-krigen opp til en militær konflikt.
Oversettelsen er fra den norske utgaven av WSWS og justert noe av oss. – Red.
USAs bevæpning av Taiwan er en vanvittig provokasjon mot Kina!
Av skribent - 24. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/usas-bevaepning-av-taiwan-er-en-vanvittig-provokasjon-mot-kina/
Øya Taiwan har blitt forvandlet til ei «kruttønne» ved tilførsel av amerikanske våpen, som har presset det taiwanske folket inn i «katastrofens avgrunn.» Dette er ordene fra det kinesiske forsvarsdepartementet som reaksjon på det nylige salget av amerikanske våpen for 440 millioner dollar til øya. Og nå gir USA også, ikke selger, våpen til Taiwan, takket være den amerikanske skattebetaleren.
Av John V. Walsh, Anti-War.
«Den første kjeden av øyer»-strategien til USA
Taiwan er bare én i rekken av øyer langs den kinesiske kysten, ofte kalt «The First Island Chain», som nå er full av avanserte amerikanske våpen. Disse er ledsaget av titusenvis av støttende amerikanske militærpersonell og kamptropper. «First Island Chain» strekker seg fra Japan i nord sørover gjennom Japans Ryukyu-øyer som inkluderer Okinawa, til Taiwan og videre til de nordlige Filippinene. (USAs allierte, Sør-Korea, med et militærapparat på 500.000 aktiv tjenestepersonell og 3 millioner reserver er et kraftig tillegg til denne kjeden.) I amerikansk militær doktrine er First Island Chain en base for å «projisere makt» og begrense Kinas tilgang til havet.
Taiwan er i sentrum av disse øyene og regnes som fokuspunktet i strategien The First Island Chain. Da den ytterliggående kaldkrigshauken utenriksminister John Foster Dulles unnfanget strategien i 1951, kalte han Taiwan for USAs «usenkbare hangarskip».
Taiwan er nå en kilde til strid mellom USA og Kina. Som det ofte blir sagt, men sjelden gjort, krever jakten på fred at vi forstår synspunktet til de som er blinket ut som våre motstandere. Og i Kinas øyne ser Taiwan og resten av disse væpnede øyene ut som både kjetting og løkke.
Hvordan ville USA reagert i en lignende situasjon? Cuba er omtrent samme avstand fra USA som bredden av Taiwanstredet som skiller Taiwan fra fastlandet. Tenk på den nylige amerikanske reaksjonen på rykter om at Kina opprettet en lyttepost på Cuba. Det var en alarmerende reaksjon fra to partier i kongressen og en uttalelse fra to partier om at en slik installasjon er «uakseptabel«. Hva ville være reaksjonen hvis Kina bevæpnet Cuba til tennene eller sendte hundrevis av soldater dit slik USA har gjort til Taiwan? Det er ikke vanskelig å forestille seg. Man tenker umiddelbart på USAs sponsede invasjon av Cuba ved Grisebukta og seinere Cubakrisa.
Åpenbart er bevæpningen av Taiwan en provoserende handling som presser USA nærmere krig med atommakta Kina.
Uavhengighetsbevegelsen i Taiwan
I følge One China Policy, den offisielle politikken til USA, er Taiwan en del av Kina. FN inntok samme posisjon i 1971 med vedtak av resolusjon 2758 (også kjent som Resolution on Admitting Peking) som anerkjente Folkerepublikken Kina (PRC) som den legitime regjeringa i hele Kina og dens eneste representant i FN.
De siste tiårene har det utviklet seg en løsrivelsesbevegelse på øya Taiwan, en følelse representert av DPP (Democratic Progressive Party). For tiden er Tsai Ing-wen fra DPP president. Men i lokalvalget i 2022 tapte DPP stort mot KMT (Kuomintang) som er vennlig mot fastlandet og ønsker å bevare status quo eller «strategisk tvetydighet», som det kalles. Tsai bygde DPPs 2022-kampanje på fiendtlighet mot Beijing, ikke på lokale spørsmål. Og samtidig vedtok regjeringa hennes lovgivning for å øke den obligatoriske militærtjenesten for unge taiwanske menn fra 6 måneder til ett år. Det er unødvendig å si at dette krigerske trekket ikke var populært blant menn under 30 år.
Meningsmålinger i 2022 viste at et overveldende flertall av taiwaneserne nå ønsker å bevare status quo. Bare 1,3 % ønsker umiddelbar forening og bare 5,3 % ønsker umiddelbar uavhengighet. Sammenlignet med tidligere år sa rekordhøye 28,6 prosent av de spurte at de foretrakk å «opprettholde status quo på ubestemt tid», mens 28,3 prosent valgte status quo for å «bestemme seg på et senere tidspunkt», og 25,2 prosent valgte status quo med sikte på å «bevege seg mot uavhengighet». Dermed favoriserer totalt 82,1 % nå status quo! Ikke overraskende bekjenner enhver fremtredende presidentkandidat å være for status quo. Imidlertid hevder DPP-kandidater også at det ikke er behov for å erklære uavhengighet siden Taiwan i deres øyne allerede er uavhengig.
Den uttalte politikken til Folkerepublikken Kina er å søke fredelig gjenforening med Taiwan. Bare hvis løsrivelsesbevegelsen formelt erklærer uavhengighet, truer Beijing med å bruke makt. Det er tydelig at taiwaneserne ikke ønsker å finne seg i posisjonen som ukrainere, kanonfôr i en amerikansk proxy-krig.
Her kan vi nok en gang vurdere hvordan den påståtte fienden til USA, Kina, ser på ting og kan reagere på en formell handling av løsrivelse og uavhengighetserklæring fra Taiwan. Og igjen, vi kan lære av vår egen historie. Da de konfødererte statene løsrev seg fra unionen, gikk USA inn i den blodigste krigen i sin historie med 620.000 døde soldater. Dessuten representerer et løsrevent Taiwan, som en væpnet alliert av USA, for Kina en retur til «Ydmykelsens århundre» i hendene på det koloniale Vesten. Gitt disse omstendighetene, skaper bevæpning av Taiwan helt klart ei «kruttønne.» En enkelt gnist kan antenne den.
Det er vanskelig å unngå konklusjonen om at USA prøver å starte en proxy-krig som vil oppsluke Øst-Asia, og skade ikke bare Kina, men andre amerikanske økonomiske konkurrenter som Japan og Sør-Korea. USA ønsker å komme på topp. Det er neocondoktrinen til Wolfowitz satt i spill. Men i kjernefysisk tidsalder utgjør slike strategier den totale galskap.
Hvis noen taiwanere håper at USA vil komme dem til unnsetning, bør de tenke nøye over tragedien i Ukraina. Et sted mellom 150.000 og 200.000 ukrainske soldater har mistet livet så langt, og flere millioner har blitt til flyktninger. En lignende amerikansk proxy-krig i Taiwan kan lett bli en fullskala konflikt mellom verdens to største økonomier, og utløse en global depresjon og kanskje en kjernefysisk krig. Og USAs president Joe Biden har forpliktet seg til å sende tropper for å kjempe mot People’s Liberation Army dersom fiendtlighetene skulle bryte ut. Så situasjonen er enda mer farlig enn den i Ukraina!
Ingen våpen til Taiwan
Når alt dette vurderes, ber bevæpning av Taiwan om problemer på global skala. Taipei og Beijing kan løse uenighetene sine selv. Oppriktig talt, uenigheter mellom de to er ikke USAs sak.
Så vi amerikanere må stoppe vår regjering fra å bevæpne Taiwan. Og vi må få militæret vårt ut av Øst-Asia. Det er et hav unna, og ingen makt der truer USA. Vi har ikke kinesiske krigsskip utenfor Stillehavskysten, og vi har heller ikke kinesiske tropper eller kinesiske militærbaser noe sted på hele vår halvkule.
Kina krever fredelig sameksistens og et vinn-vinn sett av relasjoner mellom oss. La oss ta dem på ordet på det.
Og la oss bringe alle disse troppene, ubåtene, bombeflyene, rakettene og krigsskipene ut av Øst-Asia før de snubler inn i en konflikt eller blir instrumentet for en falsk flagg-operasjon. Vi bør huske på Tonkinbukta-hendelsen, en falsk rapport om et vietnamesisk angrep på et amerikansk skip som førte til Tonkinbukta-resolusjonen, en de facto krigserklæring mot Vietnam. Til slutt mistet millioner livet i Sørøst-Asia i den brutale, forferdelige krigen. Selv det vil se ut som en skolegårdskrangling sammenlignet med brannen utløst av en krig mellom USA og Kina.
Denne artikkelen ble publisert på Anti-War.
John V. Walsh skriver om spørsmål om krig, fred, imperium og helsetjenester for Antiwar.com, Consortium News , DissidentVoice.org, The Unz Review og andre kanaler. Han bor i East Bay og var inntil nylig professor i fysiologi og cellulær nevrovitenskap ved en medisinsk skole i Massachusetts. John V. Walsh kan nås på john.endwar@gmail.com
Vaksineforsker Birger Sørensen: – Et eksperimentelt genprodukt
Av Julia Schreiner Benito - 24. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/vaksineforsker-birger-sorensen-et-eksperimentelt-genprodukt/
– Dette er ikke en vaksine som skaper immunsvar, det er kroppen selv som produserer et genprodukt som genererer et immunsvar. Men det kan også levere en hel del andre ting.
Birger Sørensen er vaksineforsker og styreleder i vaksineselskapet Immunor. SARS-viruset er blant hans spesialfelt tilbake til 2003. Sørensen er blant dem som kan mest om oppbyggingen av SARSCov2 i Norge, særlig ble hans publikasjon i Quarterly Review of Biophysics, Cambridge Press (2020) lest av flere enn 260.000.
Sørensen har i tillegg mer enn 30 publikasjoner i internasjonale fagfellevurderte vitenskaplige journaler. Han har lang erfaring fra bakgrunnsforskning innen gensekvenser og på proteiner som finnes inni og utenpå virus. I tillegg har han hatt øverste ansvar for flere vaksinestudier i Norge og internasjonalt.
Virusets opprinnelse
Du husker ham kanskje best som forskeren som møtte en vegg av kritikk da han i 2020 ble sitert på at han tvilte på at virusets opprinnelse var flaggermus eller pangolin.
– Når vi teknisk beskriver viruset, så ser vi at det ikke har blitt til ved naturlig utvikling, sa han i 2020.
– Diskusjonen endte i en useriøs diskusjon om konspirasjon, ikke om viruset. Nå har amerikanske og indirekte kinesiske myndigheter akseptert at min tolkning var riktig, sier han til Hemali.
Produktet kan gå til et hvilket som helst organ, inklusiv hjernen og hjertet, og det varierer hvor lenge det forblir der.
– Et genprodukt, beskriver Sørensen
Sørensen kaller ikke mRNA-produktet for vaksine.
– Jeg beskriver det som et produkt med immunmodelererende effekt. Vi vet nå at det fordeler seg i kroppen på en uvanlig måte. Det distribueres i hele kroppen, til forskjell fra normale vaksiner som i hovedsak dreneres til nærmeste lymfeknute.
– Produktet går ikke bare til lymfene, men følger også blodårene og slik at spikeprotein kan produseres i celleveggen til blodårene som skal forsyne organene i kroppen med oksygen , inklusiv hjernen og hjertet, og det varierer hvor lenge det forblir der. Fra dager til måneder. Genproduktet (spikeproteinet) havner i vev på plasser der det ikke skulle være.
Tvangsvaksinering er en reell problemstilling.
Sørensen mener at myndighetene og media har sviktet.
– Myndighetene sørget ikke for at en «medisinsk revisor» vurderte dataene etter at massevaksineringen startet. Slik hoppet de bukk over reglene.
– Det er ellers uhørt at et firma lanserer et nytt prinsipp for vaksinering og en ny vaksine ikke blir pålagt av myndighetene å bruke en medisinsk revisor til å følge opp. I det minste alle sykehusinnleggelser og dødsfall minst 1 år etter siste vaksinedose.
– I stedet velger myndighetene selv å påta seg ansvaret for dette. Om et medisinsk revisorselskap hadde blitt benyttet, ville vi følt oss mye tryggere på kvaliteten til datagrunnlag for sikkerhet. Legemiddelverket har normalt revisjonsansvar på data som leveres av slike medisinske revisorselskaper, men for Covid-19 påtok de seg rollen som både godkjenner og som revisor av data som ble rapportert på pasienter etter at massevaksineringen startet.
– I mine øyne står dette både etisk og habilitetsmessig til stryk. Det burde granskes hvorfor man valgte å avvike fra gjeldende praksis og regelverk og hvordan dette i det hele tatt kunne skje. .
– Og media har sviktet ved at det ikke er stilt kritiske spørsmål til produktet eller til oppfølgingen av massevaksineringen.
Hør Birger Sørensen i Hemalipodden om:
Myndighetene må ha visst at de færreste har risiko ved covid-19-sykdom spesielt for Omikon (2,3)
FHIs forskere har ikke frihet til å kritisere.
mRNA er et eksperimentelt genprodukt som ikke bare går til lymfekjertlene, men følger også blodstrømmen rundt i kroppen.
– Vi vet ikke om, og i så fall hvilken, effekt produktet har på ufødte barn eller på fertilitet.Forskning av høy standard med kritiske funn av mRNA-produktet toner ned betydningen av resultatene ellers blir de ikke publisert.
Data om bivirkninger forsvinner på grunn av kriteriene for rapportering.
Gjentatte doser av mRNA gir overproduksjon av immunoglobulin klasse IgG4, (4) som kan skape immuntoleranse som svekker generell beskyttelse . Én konsekvens er at antistoffer som beskytter mot sykdom hindres i å «gjøre jobben sin».
– Det kan gi autoimmune sykdommer som psoriasis og leddgikt.Forundret over stillheten fra fagfolk, særlig for gjentatte vaksineringer.
Tvangsvaksinering er en reell problemstilling.
Hemalipodden
Referanser
3 Cryo-EM structure of a SARS-CoV-2 omicron spike protein ectodomain | Nature Communications
4 Vaccines | Free Full-Text | IgG4 Antibodies Induced by Repeated Vaccination May Generate Immune Tolerance to the SARS-CoV-2 Spike Protein (mdpi.com)
Jens Stoltenberg, en trojansk hest?
Av Lars Birkelund - 24. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/jens-stoltenberg-en-trojansk-hest/
Hvorfor gikk flertallet på Stortinget inn for EØS-avtalen?
Noen av politikerne var muligens overbevist om at avtalen var god for Norge. Men i virkeligheten ga EØS-avtalen knapt noe som Norge ikke allerede hadde gjennom den daværende frihandelsavtalen, eller som politikerne kunne ha skaffet hvis de hadde hatt politisk vilje til å forhandle om en bedre frihandelsavtale. Samtidig medførte EØS-avtalen at Norge tapte mye sjølråderett/uavhengighet.
Jeg har lenge vært overbevist om at politikerne (ikke alle) også hadde andre, personlige eller egoistiske grunner til å gå inn for EØS , fordi. 1. mange norske politikere liker å mingle med europeiske topp-politikere i eksklusive omgivelser. 2. politikerne fikk en mer behagelig arbeidsdag med mindre ansvar. Dette fordi ikke-folkevalgte i EU tar beslutninger som ellers ville ha ført til vanskelige debatter i Norge. Minst 15 000 EU-direktiver har blitt norsk lov siden 1994, kun ytterst få av dem, som postdirektivet, ble debattert på Stortinget.
For tiden leser jeg «Min historie» (2016) av Jens Stoltenberg. På side 127 sier han at EØS-avtalen «har vært en trojansk hest inn i norsk strukturkonservatisme. Avtalen har tvunget oss til å gjennomføre omstillinger det ellers ikke hadde vært mulig å få tilslutning til».
«Trojansk hest» brukes vanligvis om inntrengere eller infiltratører med skumle hensikter. Om fiender. Men her gir altså Stoltenberg begrepet en positiv vri. Og det fordi EØS-avtalen har endret Norge på måter som HAN ønsket seg. Og det gjennom tvang. Vi snakker om endringer som det i mange tilfeller ikke hadde vært mulig å få til på demokratisk vis, med Norges folkevalgte organ, Stortinget, og langt mindre med folkeavstemninger. Så hvem er Norges og demokratiets fiender, egentlig?
Dette viser i alle fall hvor lite demokratisk Jens Stoltenberg er. Det samme gjelder dessverre en stor andel av andre norske politikere. For de vedtok avtalen og de blir SINTE hver gang noen foreslår å si den opp. Det at politikere blir valgt på demokratisk vis er kort sagt ikke det samme som at de oppfører seg demokratisk.