Nyhetsbrev steigan.no 24.05.2022
Dagens overskrifter:
Biden prioriterer krigsindustrien fremfor mat til barna
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Filosof og skribent Pål-Henrik Hagen post covid: Vi skal ikke glemme!
Stoltenberg og Norge: krigshissere og hyklere
Nye lavmål i debatten om Russland
Pogromen i Lviv 1. juli 1941
Av skribent - 24. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/pogromen-i-lviv-1-juli-1941/
Tyskarar, ukrainarar og karnevalsmobben
Av John-Paul Himka.
Samandrag ved Hans Olav Brendberg. Foto frå 30 Shocking Photos of the Lviv Pogroms in 1941.
Noko av det første som skjedde i dagane etter det tyske åtaket 22. juni 1941 var pogromar og masseavrettingar mot jødar i Baltikum, Polen og Ukraina. Dette mønsteret er tydeleg – men årsakene bak er vanskelegare å finna ut av. Difor bør desse hendingane – som pogromen i Lviv – undersøkjast nærmare for å finna ut av kva rolle dei ulike aktørane hadde, og korleis desse hendingane påverka tysk tenkjing.
Lviv var ein fleirnasjonal by på dette tidspunktet. Kring halvparten av dei 312 000 innbyggjarane var polakkar, 32% var jødar og 16% ukrainarar. Lviv var av dei første større byane som vart okkupert, og på første dag av okkupasjonen vart det proklamert ein ukrainsk stat i Lviv.
Samstundes vart det oppdaga at sovjetiske NKVD hadde tatt livet av fleire tusen politiske fangar etter at dei oppdaga at den tyske framrykkinga gjekk for fort til at dei kunne evakuera fangane. Det var mange ukrainske nasjonalistar mellom dei drepne, og fengsla stod i brann då den tyske hæren kom til byen måndag 30. juni.
Etter den tyske erobringa tvang den tyske hæren jødar frå dei jødiske nabolaga til å grava opp lika etter NKVD-massakren, og lika vart lagt ut slik at slektningar kunne finna att sine. Allereide på ettermiddagen 30 juni byrja tyske militære å rapportera at folk tok ut raseriet mot NKVD-drapa på «jødane i byen, som alltid hadde samarbeidd med bolsjevikane». Jødar vart også kommandert ut til ulike slags arbeid: Graving og bæring av lik i fengsla. Reparasjon av skader på gatene etter bombardement og liknande.
Dagen etter utvikla dette seg til ein pogrom. Jødar vart tvungne til å reingjera gatene – av og til med hjelpemiddel som tannbørster – eller med å bera hestemøkk i ein hatt. Jødar hadde vore framståande i frie yrke som lækjarar, tannlækjarar og professorar. No vart desse tidlegare respekterte menneska sett til å gjera rein gatene på mest mogleg audmykande vis – medan skodelystne ikkje-jødar såg på og kom med tilrop. Det heile skjedde i ei slags karnevalsstemning.
Dette var ein pogrom der særleg kvinner vart mishandla og audmykt. Kvinner vart dytta rundt, slått i andletet med slagtre og verktøy, dregne etter håret og dytta rundt mellom pogromistane. Mange fekk kleda rivne av seg, og vart så vist fram for folkehopen. Nokre vart jaga gjennom gatene. Rose Moskowitz hadde ei skuleveninne som hadde vore aktiv kommunist. Ein gjeng fekk tak i henne, skar av ho håret og drog henne gjennom gatene – naken og skrikande. Ho drap seg sjølv då ho kom heim. Det vart meldt fleire tilfelle av valdtekt. Ofra vart valt ut på slump – so lenge dei var jødiske.
Saman med valden mot jødar vart det gjennomført antikommunistiske ritual. Ein svær plakat med portrett av Stalin nær hovudpostkontoret vart plukka ned. Ei folkemengd jubla, og trampa på plakaten då den var tatt ned. Jødar vart tvinga til å marsjera gjennom gatene, fire i breidda, medan dei song russiske marsjsanger og ropa slagord til støtte for Stalin. Andre hugsar ei gruppe på tre hundre unge jødiske menn og kvinner som vart omringa av ein folkehop og tvungne til å synga den russiske kommunistsongen «Mitt Moskva». Andre vitne fortel om ei gruppe på kring hundre menn som marsjerte med hendene i været, og som vart tvungne til å ropa «Vi vil ha Stalin».
Det var ukrainske militsmenn som hanka inn jødar til dei ulike aktivitetane som foregjekk i fengsla og andre stader. For å få tak i folk til dei to fengsla som låg nærast dei jødiske bustadområda gjekk dei frå hus til hus. Til det tredje fengselet vart folk plukka opp på Copernicusgata. Dette vart dokumentert på samtidige bilete. Medan grupper av jødar vart ført gjennom gatene vart dei slengen av folk som stod langsmed. Folk ropte skjellsord etter dei. Menn vart sett til å grava opp lika etter NKVD-drapa, medan kvinner fekk arbeidet med å reingjera lika. Mange av dei som vart sett til å grava opp lik, vart mishandla og drepne medan arbeidet pågjekk. Dei som på slutten av dagen gjekk også spissrot gjennom folkemengder som ropte skjellsord og kasta stein.
Pogromen vara ein dag. Samtidig pågjekk det systematiske drap i regi av tyske militære og ukrainsk milits under den nyproklamerte Stetsko-regjeringa, som skilde seg frå pogromen med at det ikkje var folkemengder som deltok. Jødar vart tatt inn og samla ulike stader i byen, og deretter kjørt bort gruppevis. Dei som vart kjørt bort, vart avretta. Det jødiske rådet i Lviv estimerte at kring 2000 jødar vart drepne i pogromen og desse avrettingane. Ein intern, tysk rapport frå 16 juli melder om at 7000 jødar hadde vorte drepne. Det er vanskeleg å fastslå noko endeleg tal, men tusenvis av jødar vart drepne i Lviv desse julidagene.
Stetsko og Organisasjonen av ukrainske nasjonalistar (OUN)
Leiaren for den ukrainske «regjeringa» som vart proklamert etter den tyske erobringa, Jaroslaw Stetsko, nekta i memoarane han gav ut 26 år etter desse hendingane for at militsen regjeringa hans organiserte deltok i pogromen. Ei mengd med vitnemål samla over mange tiår motseier dette. Vitna fortel om milits med blågule armband som henta inn jødar for grava opp avretta politiske fangar i fengsla, og som sentrale aktørar i andre hendingar i løpet av pogromen.
Denne ukrainske militsen vart organisert raskt av Stetsko og Bandera, som følgde etter den tyske hæren frå Krakov. To av dei sentrale som fekk ansvar for organiseringa i Lviv, Bohdan Kazanivsky og Omelian Matla, hadde med naud og neppe slept unna NKVDs massakre. Organiseringa byrja for alvor den 30 juni, og mange av dei som vart rekruttert var studentar. Dei hadde ikkje uniformar, og fekk tildelt armband i blått og gult. Allereide i mars 1940 hadde OUN gjeve ordre om å organisera ein «militær seksjon» i kvar avdeling av OUN rundt ikring i landet.
I den sjølvbiografien han skreiv få veker etter at regjeringa vart proklamert, retta til den tyske okkupasjonsmakta, skreiv Stetsko:
«Eg reknar marxismen som eit produkt av den jødiske tenkjinga, som har vorte sett ut i live av det moskovittiske folkefengselet. Det moskovittisk-asiatiske folket har gjennomført dette med hjelp frå jødane. Moskva og jødedomen er Ukrainas fremste fiendar, og betalar av dei nedbrytande, internasjonalistiske bolsjevikideane.
Sjølv om eg reknar Moskva, som har halde Ukraina i lenker, og ikkje jødedomen, som hovudfiende vil eg ikkje løyna den store, skadelege og fiendtlege rolla til jødane. Dei har hjelpt Moskva med å leggja Ukraina i slavelenker. Eg stør difor øydeleggjinga av jødane og ser fram til at tyske metoder for å utrydda den kollektive jødedomen blir innført i Ukraina, slik av vi unngår at dei blir assimilert eller liknande.»
Kvifor nytta OUN dette høvet til å gå til åtak på jødar? Då den sovjetiske innmarsjen i 1939 skapte ein borgarkrigsliknande tilstand, drap OUN-avdelingar tusenvis av polakkar. Etter at OUN braut definitiv med nazi-Tyskland i 1943 fokuserte dei igjen på det «polske problemet», og drap titusenvis av polakkar. Mykje tyder på at OUN-leiinga nytta høvet til å demonstrera ideologisk slektskap med nazi-Tyskland, og framstå som verdige partnarar i den fascistiske nyordninga av Europa. Koplinga mellom jødar og NKVDs massakrar gav i tillegg ekstra motiv for pogromen.
Karnevalsmobben
I tillegg til den organiserte militsen deltok mange sivile i Lviv i pogromen. Dei som har freista forsvara renommeet til OUN har freista leggja ansvaret for pogromen på byens botnfall og mobbens raseri etter NKVD sine avrettingar. Men det er store problem som heftar ved teorien om at dette var eit spontant oppløp. Dei koordinerte aksjonane ved dei tre fengsla og andre stader i byen vitnar om plan og organisering.
OUN sjølv var ikkje tilhengarar av spontane utbrot, og meinte oppgåva til organisasjonen var å «ta kontroll over den revolusjonære spontaniteten til massane». To filmar som vart tatt av arrestasjonar av jødar i Lviv den 30. juni – den eine vist på den tyske filmavisen – gjev eit sterkt inntrykk av at det finst leiarar som handlar koordinert og som veit nøyaktig kva dei held på med.
Ikkje berre ukrainarar, men også polakkar deltok i valden denne dagen. Det var ei blanda folkemengd som mishandla jødar etter kvart som militsen marsjerte dei gjennom og til fengsla. Hevnlyst, blodlyst og liknande motiv låg under. Jødar, som hadde klatra på rangstigen under sovjetsystemet, skulle setjast på plass. Dette motivet låg sjølvsagt også bak når jødiske lækjarar og professorar vart sett til å reingjera gatene. Det var ikkje folkemengda som starta pogromen i 1941, men måten valden utvikla seg på skjedde i eit samspel mellom den organiserte militsen og folkemengda. Seksuell og anna audmjuking, som tvungne framføring av sovjetiske songar, skjedde parallellt med systematiske arrestasjonar og avretting.
Tyskarane si rolle
Den tyske politikken andsynes jødane er sjølvsagt nøkkelen til å forstå den rolla ikkje-jødar som folkemengda og OUN spela. Hadde tyskarane ønska å stoppa pogromen, kunne dei gjort det. Det gjorde dei også til slutt – og då stoppa valdsbruken. Då kvinner vart audmjuka spurde Roza Wagner og andre jødiske kvinner dei tyske soldatane som var der om å stogga pogromistane. «Det er ukrainarane sin hemn», var svaret dei fekk. Eit fotografi frå 1. juli syner ein jøde som er slått ned og ligg på bakken, og ein tysk soldat som berre går forbi. Biletet viser den generelle haldninga til tyske soldatar denne dagen. Eit anna augnevitne, Alexander Redner, som sjølv var tolv år den gongen, hugsar tyske soldatar som oppmuntra ukrainarar til å bli med på valdshendingane. Vitna fortel også om tyske soldatar som deltok i avrettinga av jødar ved dei tre fengsla, og på ein idrettsarena dagane etter. Avrettingane i dagane etter vart utan tvil utført av den tyske Einsatzgruppe C. Det er derimot uklårt kven som gjennomførte avrettingane den 1. juli.
Det er også usikkert om OUN følgde ein ordre frå Richard Heydrich, leiar for tyske tryggleikstenester, då dei organiserte pogromen. 17 juni samla Heydrich leiarar i SS til eit møte i Berlin der han gav instrukser for korleis ein kunne oppmuntra til «sjølvreinsing» i nyerobra område. Han oppsummerte i eit telegram han sende til leiarar i Einsatzgupper 29 juni:
«Ein skal ikkje på nokon måte hindra sjølv-reinsing som kjem frå anti-kommunistiske og anti-jødiske miljø i dei territoria vi har okkupert nyleg. Tvert imot bør vi provosera fram slike hendingar, utan å leggja etter oss spor. Vi bør intensivera desse der det er naudsynt, og leida dei i riktig retning, men utan at lokale grupper seinare kan visa til ordrar eller politiske løfte frå oss.»
Vi veit ikkje om OUN hadde vorte oppmuntra i tråd med desse retningslinene – det er mogleg, men vi manglar prov. OUN samarbeidde mest med militær etteretning, Abwehr, ikkje med SS. Uansett vil vi neppe finna dokumentasjon. Heydrich sjølv hadde gjeve ordre om å ikkje leggja igjen dokumentasjon. OUN var sjølv ein organisasjon sterkt prega av hemmeleghald – det var dette som hadde gjort det mogleg å gjennomføra ei rekkje med politiske drap i Polen i mellomkrigstida, og likeeins overleva i undergrunnen under det sovjetiske regimet.
Sjølv om det truleg aldri vil bli mogleg å avgjera spørsmålet på grunnlag av dokumentasjon, verkar hypotesen om at OUN opererte ut frå ønska til Heydrich logisk ut frå psykologien i den situasjonen vi analyserer. Ser ein på OUN sine interne dokument, er det ikkje tvil om at organisasjonen ønskte systematisk vald som dei sjølv hadde kontroll over framfor spontan, offentleg valdsbruk. Forsking eg sjølv har gjennomført når det gjeld hendingane i mindre byar i Galisia underbyggjer dette: Den normale framgangsmåten til militsen var å arrestera jødar, og ta dei utanfor byen for avretting. Folkehopen i Lviv var i stor grad polsk, men OUN ville ikkje hatt noko ønske om ei polsk pådriverrolle i dei valdelege hendingane. På fleire plan er det vanskeleg å forestille seg att OUN heilt på eiga hand ville organisert ein pogrom. Det måtte vore ein tungtvegande motivasjon, og den mest nærliggjande motivasjonen var Heydrichs politikk for å oppmuntra til «sjølvreinsing».
Kvifor gjennomførte så Tyskland denne politikken for «sjølvreinsing»? Det finst fleire teoriar om kva som motiverte den tyske politikken. Nokre har meint at pogromane handla om å førebu jødane psykologisk på den ghettoiseringspolitikken som følgde etterpå. Hillberg meinte dette handla om å gjera dei lokale delaktige i den utryddingspolitikken som følgde seinare. Det materialet vi har for å avgjera denne diskusjonen er tynt. Men mykje tyder på at tyskarane på dette tidlege tidpunktet improviserte, og prøvde ut ulike tilnærmingar.
Konklusjon
Vi har sett på ulike deltakarar når det gjeld opphavet til pogromen i Lviv 1. juli 1941. Tyskarane skapte vilkåra for pogromen gjennom erobringa av området. Pogromen ville ikkje skjedd om tyskarane hadde stoppa den. I det minste var dei passive tilskodarar, men mest sannsynleg oppmuntra dei til pogromen i tråd med Heydrichs politikk.
Organisasjonen av ukrainske nasjonalistar under leiing av Stefan Bandera var motoren i hendingane denne dagen. Dei skipa ei kortvarig «regjering» i Lviv den 30. juni, under leiing av ein rettruande jødehatar. Dei dette byen med plakater som oppmoda til vald. Og dei organiserte ein milits som spela ei leiande rolle under pogromen. Folk frå militsen gjekk frå hus til hus for å arrestera jødar, førte dei til fengsla der NKVD-ofra vart gravd opp, arresterte folk på gata og var aktive i mishandling og drap på jødar. Dagen etter pogromen byrja dei arbeida direkte for tyske Einsatzgruppen, og arresterte jødar som tyskarane avretta.
OUN si rolle heng saman med den tyske politikken formulert av Heydrich, og handlar om ønske om å få anerkjent si «regjering» av dei nye makthavarane. OUNs ideologi var ein del av motivasjonen, men jødane stod ikkje øvst på OUN si fiendeliste. Men OUN hadde ein politikk for etnisk reinsing, og dei kunne finne ei felles sak med det tyske regimet i forfølgjing av jødane.
Folkemengda – som tilskodarar og medløparar – spela ei karnevalsrolle når maktposisjonene vart snudd opp-ned etter den sovjetiske tilbaketrekninga. Dei som hadde tent på den sovjetiske okkupasjonen vart no audmjuka og utskjemt i eit valdeleg, offentleg skodespel.
Artikkelen er eit samandrag av John-Paul Himka: The Lviv Pogrom of 1941: The Germans, Ukrainian Nationalists, and the Carnival Crowd, vol. LIII, Nos. 2-34, juni-september-desember 2011. For noter og kjeldetilvisingar: Sjå originalartikkel.
Les: Om nazimonumenter i Ukraina
Nazister har ikke fått så vennlig omtale i NRK siden 1945
Ukrainas nazisme-problem
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Medstrømsmedia på gli?
Av Thore K. Aalberg - 24. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/medstromsmedia-pa-gli/
Av Thore K. Aalberg.
Fra covid-19 pandemien startet for vel to år siden har både aviser og tv og radio i realiteten fungert som klakører for myndighetene og legemiddelindustrien. Støtten nådde orgastiske høyder da vaksinen kom ved årsskiftet 2020/21. Etter hvert kom alle de tåredryppende reportasjene om hvor syke noen kunne bli av covid-19. Da noen døde av vaksinen, ble det bagatellisert ved at det måtte man jo regne med, og hovedtyngden hadde jo nytte av vaksinen. Riktignok stoppet myndighetene bruken av noen av vaksinene.
Men hallelujastemningen har fortsatt, selv etter at det har vist seg at vaksinerte blir like ofte smittet og syke og dør som de utskjelte uvaksinerte. Når myndighetene og den farmasøytiske industrien blir konfrontert med disse fakta, svarer de at de vaksinerte får redusert risikoen for alvorlig sykdom og død. Det er en påstand som ikke er vitenskapelig dokumentert.
Nå ser vi at noen få innen medstrømsmedia begynner å innse at den fjerde statsmakt har i realiteten sensurert motstemmer i lengre tid, og at de har vært en fare for både ytringsfriheten og demokratiet. Først ute var vel VG og Dagbladet med informasjon om noen av de negative resultatene av tiltakene. TV2 hadde på nyhetene 20.5. en lengre reportasje hvor en 16-åring og hans familie fikk endret livet etter at han ble rullestolbruker et par dager etter siste sprøytestikk. FHIs Aavitsland sier at det er ikke sikkert at det har noen sammenheng med vaksinen. Det sier de alltid. Og hvis de rapporterte bivirkningene etter hvilken som helst vaksine, blir for mange, endrer FHI strategi. De reduserer den tiden hvor bivirkninger kan føres tilbake til vaksinen. Slik at kommer skadene for lang tid etter, blir de avvist som årsaksforklaring. Det er jo ikke vitenskapelig dokumentert. Men effekten hevder de selvsagt å være det.
Det skal bli spennende å se hvem som ser og gjør noe med at nyhetsdekningen de siste årene har brutt med en rekke punkter i Vær-Varsom Plakaten. Jeg vil bli svært forbauset hvis Aftenposten med sin Senneset, Adresseavisen, Klassekampen og ikke minst NRK blir blant de første.
Når det gjelder de politiske partiene, har jeg liten tro på at mer en ett, i beste fall, vil komme med kritiske røster. Ikke en gang MDG, som hyller det naturlige og grønne, vil åpne munnen. En av de mest lojale overfor myndighetene og legemiddelindustrien er Rødt. Det kom noen kritiske stemmer fra enkelte innen Kr.f. Jeg regner med at partilederen og sykepleieren, Bollestad, vil få de frafalne raskt inn i folden igjen.
Biden prioriterer krigsindustrien fremfor mat til barna
Av skribent - 24. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/biden-prioriterer-krigsindustrien-fremfor-mat-til-barna/
Mens Biden sender milliarder til Ukraina mangler familier i USA morsmelkerstatning til barna.
Av Lucas Leiroz, samfunnsforsker og geopolitisk analytiker ved Universidade Federal Rural do Rio de Janeiro. InfoBrics.
De siste dagene har fraværet av morsmelkerstatning i USA vært et sentralt tema i aviser over hele verden. Mange argumenter er gitt av analytikere for å forklare fraværet av denne grunnleggende varen i markedene, men få eksperter knytter saken til den forferdelige økonomiske administrasjonen til demokratenes president Joe Biden , som har som en regjeringsprioritet å sende militærpakker på milliarder dollar til Kiev, i stedet for å sørge for det som er best for sitt eget folk.
Butikker over hele USA har slitt med å holde hyllene fullt utstyrt med daglige nødvendigheter, men dette har blitt ekstremt komplisert ettersom problemene i produksjons- og distribusjonskjeden vokser.
En av varene som forbrukerne mangler mest er babyerstatning, et primærprodukt som er svært viktig for overlevelsen til amerikanske barn, men hvor det har vært en nedgang på nesten 20 % i tilgjengelighet nylig. Situasjonen har drevet mange familier til fortvilelse. Mange har måtte reise i timevis for å kjøpe dette produktet i byer eller stater langt hjemmefra.
Les: Child Hunger in America: Today, there are an estimated 17 million children struggling with hunger in America – 6 million more than before the pandemic.
Den høye etterspørselen og mangelen på tilbud genererer følgelig høy prisvekst, noe som gjør det enda vanskeligere for den vanlige borgeren å kunne kjøpe melkeblandinger.
Det er en rekke faktorer som forklarer fraværet av disse varene i markedene. Men først av alt er det nødvendig å forstå at amerikanske familier i løpet av de siste tiårene har blitt ekstremt avhengig av industriprodukter for å mate barna sine. Amerikanske kvinner ammer mindre enn det globale gjennomsnittet, noe som skyldes både helsemessige og sosiale faktorer. Det har alltid vært press fra den amerikanske farmasøytiske og næringsmiddelindustrien til å tilby erstatningsprodukter for barn, noe som har skapt et avhengighetsproblem.
Amerikanske lovgivere vil at Washington skal prioritere innenlandsk sikkerhet fremfor Ukraina
Mindre enn halvparten av amerikanske mødre ammer i løpet av seksmånedersperioden anbefalt av det globale vitenskapelige samfunnet, og omtrent 20 % av dem fullfører ett år med amming. Dette er ikke tilfeldig. I 2018 kritiserte USAs regjering en WHO-resolusjon som oppmuntret til amming i ett år, med delegasjonen av amerikanske diplomater som til og med truet nasjonene som godkjente tiltaket med sanksjoner – alt av hensyn til milliard-dollar industrien som produserer erstatningsproduktene. Dermed har «melkeblandingen» blitt ekstremt viktig i USA – mer enn i andre land. Uten regelmessig tilførsel av disse produktene finnes ikke mat for spedbarn.
Hovedproblemet er at denne produksjonen og distribusjonskjeden i år ble sterkt påvirket av økonomiske og sanitære faktorer. Analytikere tilskriver mangelen i stor grad til et nylig utbrudd av bakteriell forurensning ved et Abbott Laboratories’ produksjonskompleks i Michigan, som er ansvarlig for en betydelig del av amerikansk barnemat-produksjon.
Forurensningen førte til et fall i tilgjengeligheten av denne varen i markedene. Saken kan imidlertid ikke bare forstås av dette forholdet.
Det er en økonomisk- og inflasjonskrise som kompliserer situasjonen.
Inflasjonen i USA er på det høyeste nivået på 40 år, etter å ha nådd 8,5 % i mai. Bare mellom februar og mars i år var inflasjonshoppet 1,2 %, ifølge offisielle data fra Arbeidsdepartementet. Det som er mest påvirket av prisstigninger er nettopp det som er mest grunnleggende for en borgers liv: mat, bensin, bolig og primærvarer. Morsmelkerstatningen er ikke utelukket fra denne listen. Med inflasjonen hadde prisen på spedbarnsmelk allerede steget, men i tillegg til den nylige mangelen tar noen selgere nå dobbelt eller til og med tredoblet prisen før krisen.
Den umiddelbare resultatet ser en på populariteten til president Biden. For øyeblikket er vurderingen av presidentens jobb på 39 % – den laveste siden hans innsettelse.
I en fersk undersøkelse sa 56 % av de spurte at de ikke var fornøyd med gjeldende regjeringspolitikk, mens 75 % sa at de trodde landet ikke beveget seg i riktig retning.
Republikanerne bruker situasjonen til ytterligere å kritisere den katastrofale administrasjonen og få folkelig støtte. Mange konservative forsvarer eksepsjonelle tiltak for å lindre krisen for morsmelkerstatning, som å forby gratis distribusjon av dette produktet til migranter ved grensen – som har vært lovpålagt siden 1997.
Det er imidlertid den systematiske bevilgingen av penger til utlandet som plager republikanerne mest og det amerikanske folket som helhet.
Trump:
«Demokratene sender ytterligere 40 milliarder dollar til Ukraina, likevel sliter USAs foreldre med å mate barna sine (…) Det er utrolig at amerikanske familier i år 2022 ikke kan få babyerstatning til barna sine. Smerten som mødre og fedre opplever hvor de bokstavelig talt ikke kan få næring til sine nyfødte og spedbarn, den signaliserer evig skam over Demokratene.»
Bidens manglende evne til å håndtere nasjonale kriser er tydelig. Demokratene er mer opptatt av å forfølge en ideologisk og urealistisk agenda for støtte til Kiev enn å løse de vitale problemene til sitt eget folk. Velgerne vil absolutt ikke akseptere å se skattepengene deres bli sendt til nynazister som fører krig i Europa mens amerikanske barn sulter. Det vil bli mer polarisering og sosial konfrontasjon de neste månedene. Det gjenstår å se om Biden på et tidspunkt vil innse at å bidra til eskalering av utenlandske konflikter ikke er i det amerikanske folkets interesse.
Artikkelen er oversatt og bearbeidet av redaksjonen i Derimot.no
Originalens tittel: As Biden sends billions to Ukraine, US families do not have baby formula
Les også: Today, Millions More Children in America Are Struggling with Hunger
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Av Lars Birkelund - 24. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/krigsdagbok-del-6-16-til-20-mars-2022/
16. mars
Provokasjonene mot og ydmykelsen av Russland gjennom 30 år minner meg om en hendelse fra arbeidslivet på 1980-tallet: En kollega ble mobbet så kraftig over så lang tid at han til slutt trakk kniv mot en annen kollega. Det endte heldigvis uten blodbad, og han som trakk kniven fikk sjølsagt avskjed på dagen. Men det var jo egentlig mobberen som skulle ha fått sparken, lenge før dette.
Etter denne hendelsen hadde jeg dårlig samvittighet og var flau over meg sjøl fordi jeg stort sett bare hadde vært tilskuer til mobbingen. Hvis norske/vestlige politikere hadde hatt samvittighet og evne til å skamme seg hadde de i det minste skjønt at de er skyldige i AKTIVT i mange år å ha ført en politikk som de visste kunne føre til krig. Og om de ikke skjønte det før 24. februar bør de i hvert fall skjønne det nå og inngå de kompromissene som er nødvendige for å stoppe krigen.
Seinere samme dag:
«Storbritannias utanriksminister Liz Truss seier ho er skeptisk til fredssamtalane mellom Russland og Ukraina» (NRK). Nok en bekreftelse på at ledende NATO-land vil at krigen skal fortsette, med Norges hjelp.
Seinere samme dag:
En pressekonferanse fra Det Hvite Hus viser en rekke nye eksempler på at journalister er enda mer krigskåte enn politikerne, der de presser USA til å innføre flyforbudssone, noe som fort vil kunne føre til at bomber faller også over USA. Skjønner de det? https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/videos/545459403494225
Seinere samme dag:
Hromadske.TV, med base i Kiev, ble opprettet i 2013 med støtte av NATO-land for å drive propaganda mot Russland, og var derfor aktiv under demonstrasjonene som førte til statskuppet 22. februar 2014. Der kan man finne folk som tar til orde for folkemord på russere.
Forbes gransket Hromadske.TV i 2016 og konkluderte etter lesning av deres økonomiske rapport for 2015 at de har nesten et dusin utenlandske støttespillere, deriblant USA, Nederland og Tysklands ambassader i Ukraina og størst av dem alle, ifølge Forbes: EU-kommisjonens “Ukrainian delegation office”.
Hva ville norske myndigheter, deres medietalerør og organisasjoner som den norske Helsingforskomiteen ha sagt hvis for eksempel TV 2 hadde latt seg finansiere av Russland, med dertil hørende politiske slagside?
Seinere samme dag:
Geir Ramnefjell (Dagbladet) driter seg ut like mye nå som da han ga Russland skylda for at Norge har fått høye strømpriser. Denne gangen gjør han narr av påstanden «Krigen Vesten drømte om» når det er åpenbart at ledende krefter i Vesten 1. ønsket, støttet og finansierte statskuppet som førte til krig i 2014 og 2. ikke minst støtter Ukrainas motstand mot Russland, som de ser på som krig mot Russland.
Seinere samme dag:
Historien vil dømme Jens Stoltenberg og NATO like hardt som Putin, da de i mange år førte en politikk de visste kunne føre til krig.
Seinere samme dag:
Jeg: krigen er en følge av USA/NATO/EU og Ukraina har ført en antirussisk politikk i mange år.
Han: det gjorde de rett i.
Her tror jeg vi er nær kjernen av problemet. USA/NATO/EU har ført en ydmykende og provoserende politikk mot Russland i 30 år samtidig som de har forlangt eller forventet at Russland skulle finne seg i det. Og nå er de plutselig sjokkerte fordi Russland har reagert (riktignok overreagert, som en tidligere kollega da han trakk kniven mot en som hadde mobba ham i årevis). Slemme Russland, liksom. Astrid Meland i VG presterte til og med å si at det er en kamp mellom det gode og det onde. Så utrolig banale og overfladiske er disse mediepapegøyene.
17. mars
«Nato-sjef Jens Stoltenberg mener det vil gå raskt å få Sverige inn i alliansen, dersom svenskene ønsker det» (ABC-nyheter). Stoltenberg heller altså enda mer bensin på bålet.
Seinere samme dag:
I går påsto Dagsrevyen, riktignok med forbehold, at 1000 mennesker kunne ha blitt drept av Russlands bombing av teateret i Mariupol. Nå melder blant annet The Guardian at INGEN så langt har blitt funnet drept. Dette som nok et eksempel på at man må være ekstremt forsiktig med å tro på noe som helst under krig,
18. mars
Ukraina ved Alexey Arestovich, som er presidentens rådgiver, gjør alt de kan for at krigen skal spre seg ved å be om sabotasje mot Hviterusslands jernbaner. “Total rail war”.
https://www.rt.com/russia/552159-arestovich-rail-war-belarus/
Seinere samme dag:
Talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet, Zhao Lijian, ble spurt om Kinas holdning til krigen i Ukraina, og svarte:
«Land som tror de har vunnet den kalde krigen slik at de kan dominere verden, land som neglisjerer andres bekymringer og har presset på for fem runder med NATO-utvidelse og land som har ført kriger rundt om i verden, men lagt skylden på andre, burde virkelig føle seg ukomfortable (…)
Når det gjelder Ukraina, har Kina oppfordret det internasjonale samfunnet til å fokusere på å ‘fremme fred og samtaler’ og ‘forebygge en storstilt humanitær krise’, og har gjort en stor innsats. Kina har fremmet et sekspunkts initiativ for å lindre den nåværende krisen i Ukraina og har tatt praktiske grep.
Zhao sa at han hørte at til og med katter, hunder og trær i Russland blir sanksjonert, sammen med Tsjaikovskijs Svanesjøen. ‘Tsjaikovskij er en berømt komponist som døde for mer enn 100 år siden. Hva er hans forbrytelse?’ spurte Zhao. ‘Svanesjøen er et mesterverk i verdensklasse. Hva er dens forbrytelse’?»
https://steigan.no/2022/03/krigen-i-ukraina-hvilken-rolle-spiller-kina/
Seinere samme dag:
Om en av Norges nærmeste allierte: «I 1939 så engelskmennene fordelene av å provosere Tyskland til å angripe Skandinavia. De så på Norge som de så på koloniene sine, atter et ‘vilt og underutviklet land’. For sjefen for det britiske imperiets generalstab, var dette veien å gå: «Vi har en strålende mulighet til å gjøre en avledning for en billig penge, og overføre krigen til Skandinavia.» Han mente at ‘en avledning i Skandinavia vil være fornuftig strategisk, og sannsynligvis utelukke muligheten for offensiver andre steder i enhver skala både fra tyskerne og russerne’. Tyskerne ville være nødt til ‘å spre styrkene sine’ og krigen ville foregå et godt stykke fra de britiske øyer.
For Norge ble avledningen ikke billig. Ifølge statsminister Johan Nygaardsvold utmerket britiske soldater ‘ikke seg på annen måte enn som tyveknekter og voldsmenn’. General Ruge tilføyde: ‘Byer og bygder blir brent der de allierte opptrer, og til ingen nytte. Så snart stedet er brent, forlater de allierte det’.
Til ingen nytte, det mente også statsministeren: ‘Men hva betydning hadde det? Ikke det minste! Hverken strategisk eller politisk’. Britene dro fra Norge uten forvarsel, og da forsvarsminister Ljungberg spurte om Norge kunne beholde de alliertes krigsutstyr for å fortsette kampen mot tyskerne alene svarte den britiske ambassadør i Norge: ‘Alt tas med’. Stortingspresident Carl Hambro hadde all grunn til å si at nordmennene aldri mer kunne stole på Storbritannia. ‘Og så stod vi der. Forrådt, sviktet og bedratt’, konkluderte statsministeren. Som en fransk offiser oppsummerte det, britene planla kampanjen i Norge ‘som en straffeekspedisjon mot zuluene’».
https://steigan.no/2022/03/kostbare-allianser/
20. mars
I helga fikk jeg omsider prøvd felleskiene jeg kjøpte inn med tanke på påsken 2020 og jeg er fornøyd med innkjøpet. Skiene ga meg tilbake noe av lysten til å gå på ski, da de funker fint også mellom 5 og 9 varmegrader. Ved hjemkomst i dag hadde jeg fått følgende melding fra nordmann bosatt i Moskva:
«Livet i Moskva går som normalt. At McDonald legger ned betyr at tallet på usunne kalorier går ned. Ingen gråter over det. Kritikken fra vest treffer en rå nerve som gjør at russere flest slår ring om sin leder. Vesten og USA er guden som sviktet. Den gjensidige mistilliten som krigen har skapt i vest, men like mye i Russland, vil det ta tiår å komme over. Istedet for fordømmelse og moralsk hykleri fra NATO land som har Beograd, Irak, Jemen, Libya, Syria og Afghanistan på samvittigheten, er tiden kommet for å se fremover og forbi krigen som hegemonen USA med et rævdiltende Vest Europa selvsagt håper skal vare evig».
Seinere samme dag:
Lara Logan var korrespondent for CBS News fra 2002 til 2018 og bekrefter her mye av det som NRK og andre avfeier som russisk propaganda.
Seinere samme dag:
Om Hunter Bidens laptop. Denne saken er også knyttet til Ukraina. En historie som ble kalt «russisk desinformasjon» av hensyn til faren Joe Bidens valgkamp i 2020, men som nå har blitt bekreftet av et at Bidens valgkamp-organer, New York Times.
Les: New York Times innrømmer nå at historien om Hunter Bidens laptop er autentisk
Filosof og skribent Pål-Henrik Hagen post covid: Vi skal ikke glemme!
Av Julia Schreiner Benito - 24. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/filosof-og-skribent-pal-henrik-hagen-post-covid-vi-skal-ikke-glemme/
Pål-Henrik Hagen. Foto: Julia Schreiner Benito.
Av Julia Schreiner Benito, hemali.
Om han ikke ble så forbanna, ville produksjonen vært tynnere og tammere. Som spaltist i kulturavisen Subjekt har Pål-Henrik Hagen spytta det ut.
Når harmen brenner i magan og brøstet – drammenseren sier ikke magen og brystet – da taster han så det dirrer. Særlig blir Pål-Henrik kruttsint når folk uten kunnskap fordømmer andre.
– Det første jeg skrev om covid, var for lokalavisa her i Drammen. Jeg var forbanna på ovenfra-og-ned-holdning om at vanlige folk er for dumme til å forstå. Det er udemokratisk. Så begynte jeg å studere rapporter og forskning, jeg så at de moralske vokterne ikke handlet ut ifra kunnskap. Det var bare posering. Bruk av munnbind, for eksempel, det finnes ikke vitenskapelig grunnlag for at de forhindrer smitte.
Jeg vil at folk skal stilles til ansvar, vi skal ikke glemme hva maktpersoner gjorde. Det gjelder også journalistene.
– Hvordan skal frontene nærme seg hverandre? Tilgir du?
– Ja. Men jeg vil at folk skal stilles til ansvar, vi skal ikke glemme hva maktpersoner gjorde. Det gjelder også journalistene, de bør skrive at de «fucka opp», men det kommer de ikke til å gjøre. De vet det ikke selv, og er ikke interessert i å oppdage det.
Autoritære tiltak knapt uten motstand
Pål er skribent, musiker, fotograf og filosof. Og altså drammenser. Det bør vel kvalifisere for en analyse av det vi har vært igjennom under pandemien?
– Vi ble pålagt autoritære tiltak basert i ekstremt usikker kunnskap og vi viste knapt motstand. Prinsipielt er spørsmålet hva myndighetene har rett til å gjøre. Det ble skapt en ny samfunnsform der helsebyråkrater kunne innføre autoritære inngrep når de ønsket det. Man oppdager at rettigheter er ikke skrevet i stein, og at ved selvdefinert krise kan myndighetene avvikle dem. Vi har blitt tilvendt ideen om at tiltak kan settes inn når som helst. Men SARS-CoV2 er definitivt ikke et virus som rettferdiggjør å stenge ned samfunn.
Vet ikke om nedstenging virket
– Likevel skjedde det?
– Og modellering var sentralt. Helsemyndighetene framstilte det som at de kunne forutse hva som ville skje med smitte, sykdom og belastning på helsevesenet uten tiltak. Et sentralt premiss var også såkalt «asymptomatisk smitte». Smitte fra friske understreket nødvendigheten av å pålegge oss å frykte våre neste og oss selv.
– Begge er premisser om en slags framtidsempiri?
– Ja. Verken før eller etter innføringen av tiltakene vet vi om de virket, og i så fall hvilke. En omfattende metastudie fra 2022 om nedstenging har vist at tiltakene knapt forhindret dødsfall. FHI er åpne om at de ikke vet om noe enkelttiltak hadde effekt. Men ingen verdi kunne måle seg med muligheten for å unngå potensielle dødsfall fra en sykdom med 99.99 prosent overlevelsesrate for et flertall av befolkningen, sier Pål-Henrik.
Han kaller det uhildet, ravende galskap.
Jeg merker sjøl at jeg ikke lenger vil ta for gitt anbefalingene fra helsemyndighetene om barnevaksinasjon, noe jeg hittil har gjort.
Det var i jobben som fotograf for Drammens tidene at han først så den; fordømmelsen av liv og leven.
– Jeg dekket Drammens uteliv, plutselig var fest umoralsk. «Må folk virkelig ha seg en øl i disse tider?» Jeg så en forakt for det livsbejaende.
Filosofen i ham stiller heller spørsmål enn å svare. Vi ber likevel om svar: Var moralismen der fra før, eller oppstod den av pandemien?
– Den har nok ligget der, under pandemien fikk den mikroskop på seg.
– Hvilken selvråderett hadde norske helsemyndigheter i håndteringen av pandemien?
– Trenden med at makten mer ligger globalt enn nasjonalt var der allerede. WHO var kanskje opptatt av helse en gang, men siste år har private, mektige organisasjoner fått mer og mer innflytelse. Det er jo galt. Klart våre politikere blir forført av å være nær disse globale folka, men at norske myndigheter blir hvisket i øret av mørkemenn, det tror jeg ikke. Det skjer mer subtilt, og forhåpninger om internasjonale stillinger er én motivasjon, mener Pål-Henrik.
Steigan.no: Erna Solberg får det internasjonale vervet hun har ventet på.
Gjennom pandemien har media vært på «den riktige siden». Journalistene har fremmet narrativet og fordømt alt som kunne skade oppslutningen om tiltak.
Joda, harmen dirrer fortsatt, selv om media ikke lenger peprer oss om smitte og død. Kranen for covidpublisering er skrudd av, men hittil i år har flere dødd av covid-19 enn gjennom hele 2020. Da Pål-Henrik i januar 2022 så at Helsedirektoratet hadde manipulert tallene for innleggelser, bølget det i brøstet. FHIs tall framstod også misvisende. Men hvilke konsekvenser fikk avsløringen?
– Ingen! I hele Europa hadde samme feil gått igjen, de måtte nedjustere tallene for død og innleggelser betydelig. Men ingenting skjedde! Gjennom pandemien har media vært på «den riktige siden». Journalistene har fremmet narrativet og fordømt alt som kunne skade oppslutningen om tiltak.
– Hvorfor?
– Trolig var tanken at «motstand mot myndighetene tjener ingen». Men det tjener ikke tilliten til vaksinene å dekke temaet ubalansert. Den maniske kampanjen for koronavaksinen har utvilsomt skadet det generelle vaksineprogrammet. Jeg merker sjøl at jeg ikke lenger vil ta for gitt anbefalingene fra helsemyndighetene om barnevaksinasjon, noe jeg hittil har gjort. Du bekjemper vaksineskepsis ved å tildekke usikkerheter om mRNA-vaksinen. Du beskytter ikke vitenskapens status ved å dysse ned ubehagelige fakta.
Forskjellen mellom autoritært og totalitært
Omsunget av fugler i bakeriets bakhage snakker Pål-Henrik om forskjellen mellom det totalitære og autoritære.
– I korte trekk: Det totalitære er når befolkningen selv utøver kontrollen. Autoritært er når makten gjør det. Jeg fikk dårlige vibber når jeg så alle med munnbind, jeg tenkte på trettitallets facisme. Folk virket hypnotiserte, sier Pål-Henrik og ser på klokken. Sønnen skal hentes i barnehagen.
– I et fungerende demokrati må du stille krav til befolkningen. Det må vises tillit til gjennomsnittsmenneskets intelligens. I stedet lot det til at reglene ble så strenge fordi folk ikke kunne tenke selv. Spørsmålet om tillit relaterer til hva myndighetene har rett til å gjøre. Hvor mye skal staten passe på oss? Besøksbegrensningen i private hjem, for eksempel. At det i det hele tatt dukket opp som en tanke, sier noe om hvor vi er idéhistorisk. Hvordan vi forstår oss selv, og at lydighet står sterkere enn selvstendighet.
Drittslenging fenger
– Hva har harme gjort med Subjekts lesertall?
– Konfrontasjon og litt drittslenging virker å fenge. Min kronikk «uthenging av vaksinerte er en dyster skamplett i norsk pressehistorie» er min mest leste. Der gikk jeg i strupen på navngitte personer som på syltynt grunnlag angrep uvaksinerte. I fullt alvor hadde folk skrevet at uvaksinerte ikke fortjente retten til helsehjelp! En professor i rettsvitenskap, Morten Kinander, skrev at «Vi blir holdt som gisler av en minoritet». Det var så drøyt! Jeg har sympati for vanlige folk som ikke har tid til å forske selv og følger offisielle råd, men om du skal mene i media, da må du sette deg inn i saken.
Vi har et lovverk som kan gi oss tiltakstyranniet igjen ved neste «farlige virus»
– Hva er det beste som har skjedd av pandemien?
– Tydeliggjøringen av at sannheten ikke står sterkt i maktapparatet. Hos noen har det bygget en kritisk innstilling. Personlig har én konsekvens vært at jeg har skilt klinten fra hveten: Hvem har kritisk intelligens når stormen går, og hvem blåser med? Hvem har integritet?
– Ja, hvem?
– Nesten ingen. I hvert fall ingen som er fast ansatt i riksmediene, ingen av dem har kommet med vektig, god kritikk av tiltakene. Nettavisens spaltist George Gooding har vært suveren, og vel den eneste kritiske stemmen i de større mediene.
– De «kritiske» spørsmålene gikk andre veien: «Hvorfor stengte dere ikke før?»
– Nettopp. Slik fremstod journalistene som kritiske. Men det var ikke reell maktkritikk. Medias selvforståelse av å være maktkritisk har vært lav lenge. Til og med Dagsnytt 18 er skuespill, journalistene stiller det de innbiller seg er kritiske spørsmål, men alt er innenfor et akseptert narrativ. Det er en mangel på oppriktighet og autentisitet. Trenden med sterke føringer ovenfra, som etter at A-media kjøpte så og si alle lokalavisene, den lå der allerede. Med smittetall og covidskremsel ble det blåst ut av proporsjoner, sier Pål-Henrik og ser på klokken igjen. Det var sønnen i barnehagen.
En ny samfunnsform
– Hvor er vi nå?
– Maktapparatet anser håndteringen av pandemien som en suksess. Regjeringen har bedt om forlengelse av reglene for koronasertifikat. Vi har en ny samfunnsform der myndighetene anser det berettiget å innføre autoritære tiltak når de mener det nødvendig. Vi har et lovverk som kan gi oss tiltakstyranniet igjen ved neste «farlige virus». Og «vaksinene» går ut på dato, vi uvaksinerte som har hatt covid-19 ser ut til å være mye bedre beskyttet.
Denne artikkelen ble først publisert av tidsskriftet hemali.
Stoltenberg og Norge: krigshissere og hyklere
Av skribent - 24. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/stoltenberg-og-norge-krigshissere-og-hyklere/
Av Sergio Rodríguez Gelfenstein, La pupila.
Denne artikkelen er skrevet av den venezuelanske konsulen og internasjonale analytikeren Sergio Rodriguez Gelfenstein. Den er oversatt til svensk av Christine Vaple for Global Politics.
Om någon skulle få för sig att resa en staty över politiskt hyckleri i internationella frågor borde Norge utan tvekan stå modell. Det skandinaviska landet står å ena sidan värd för förhandlingar och dialoger där det förment agerar som medlare och delar varje år ut Nobels fredspris, samtidigt som det i egenskap av Nato-medlem deltar i de övergrepp som USA får lust att göra var som helst på planeten, och därmed så krig, förstörelse och död.
När det gäller Nobels fredspris vet alla att, bortsett från vissa av dess vinnares verkliga värde, priset delas ut enligt politiska kalkyler som leder till att Norge och dess utrikespolitik sätts på kartan. Med andra ord kan priset användas som en murbräcka för en aggressiv EU- och Nato-politik. Hur ska man annars förstå att det har tilldelats notoriska mördare som har orsakat miljontals människor smärta?
Som exempel kan man peka på skammen att fredspriset förknippas med t.ex. Theodore Roosevelt, Henry Kissinger, Menachem Begin, Frederick de Clerck, Yitzhak Rabin, Shimon Peres, Barack Obama och Juan Manuel Santos. I det sistnämnda fallet nådde den politiska kalkylen en sådan nivå att priset, till och med i strid mot egen praxis, inte tilldelades de båda förhandlingsparterna, utan bara en av dem. Endast Norges vanära kan möjliggöra en sådan otillbörlig handling.
Man bör komma ihåg att Alfred Nobels testamente på detta område föreskrev att ”…skall utgöra en fond, hvars ränta årligen utdelas som prisbelöning åt dem, som under det förlupne året hafva gjort menskligheten den största nytta… har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser”. Priset bör endast delas ut till dem som alltid har ägnat sig åt att främja fred, inte till dem som för krig och som när de besegras eller misslyckas med att besegra fienden tvingas förhandla till följd av världens avståndstagande.
Anledningen till att Norge och Nobelstiftelsen har gjort priset till ett sådant politiskt instrument är försäljningen av dess tillgångar till oljesektorn, vilket meddelades av den Stockholmsbaserade organisationens nya VD Vidar Helgesen i en intervju med Sveriges Radio*. I och med detta beslut fortsätter Nobelstiftelsen att ”sälja sin själ till djävulen”, eftersom den sedan flera år indirekt har haft andelar inom vapen-, tobaks- och icke-förnybar energiindustrier, i strid mot Nobels testamente och prisets anda.
* https://sverigesradio.se/artikel/klimat-och-svenska-skandaler-i-fokus-for-ny-norsk-nobel-vd
Som ett perfekt uttryck för sin krigshetsande vilja har Norge skickat Jens Stoltenberg för att ta över som generalsekreterare för Nato, världens största krigsorganisation. I upptakten till den nuvarande politiska, militära, ekonomiska och diplomatiska konflikt som Nato har utlöst i Europa har Stoltenberg haft övertaget från första början.
Redan i juni förra året meddelade Stoltenberg i en intervju för den tyska söndagstidningen Welt am Sonntag att han såg samarbetet mellan Kina och Ryssland som ett hot mot västvärlden och en allvarlig utmaning för Nato. Hans svar var att stärka samarbetet med länderna i Stillahavsregionen eftersom Kinas framväxt innebär ”en grundläggande förändring av den globala maktbalansen”, och sade att vad gäller Ryssland har Nato för avsikt att fortsätta sin strategi för ”begränsning och dialog”. En djäkla dialog!
Detta beslut visar tydligt att Nato är villigt att expandera globalt, i första hand genom att flytta sig hotfullt nära Rysslands gränser, men också genom att utöka sin närvaro i andra delar av världen, t.ex. i Asien och Stillahavsområdet samt i Latinamerika och Karibien.
I detta sammanhang bekräftade Stoltenberg i december 2021, under ett besök av Ukrainas president Vladimir Zelensky i Bryssel, att Nato kommer att fortsätta sin expansion österut, trots Rysslands protester, och påminde om att alliansen hade bjudit in Nordmakedonien och Montenegro att ansluta sig.
På samma anda hävdade norrmannen under en presskonferens den 5 april att Nato måste utöka samarbetet med sina partner i Asien och Stillahavsområdet, eftersom Kina inte hade fördömt Rysslands militära operation i Ukraina.
På samma sätt har Nato gjort sin närvaro märkbar i Latinamerika och Karibien, inte bara genom den olagliga ockupationen av Falklandsöarna, där man har infört kärnvapen, utan också genom att Colombia utsågs, först som en utomkontinental partner till alliansen 2017 och sedan i december 2021 som en global partner, vilket ger regeringen i landet ett godkännande för att fortsätta att kränka de mänskliga rättigheterna och ge straffrihet för de dagliga morden och massakrerna mot sociala ledare, människorättsaktivister och f.d. soldater som följer fredsavtalet; samt att de arbetar för att förstöra den latinamerikanska och karibiska integrationen genom att bryta mot det avtal som slöts i januari 2014 vid CELAC:s andra toppmöte i Havanna, där Latinamerika och Karibien förklarades vara en fredszon.
I ett sådant läge har den colombianska regeringen, som informerar sina herrar i norr, också använt sig av alla sorters antirysk retorik för att ”få plats på ett litet hörn av deras altare”, som Silvio säger. /*i sången El Necio/
Detta beslut är ett tydligt uttryck för Norges dubbelspel och falskhet. Å ena sidan agerade man ”mellanhand” för samtalen mellan landets regering och Farc-gerillan, samtidigt som man beviljade en borgen till samma regering för att göra Colombia till det viktigaste instrumentet för att utföra militära aggressioner och skapa regionala konflikter i enlighet med USAs och Natos intressen. Detta följer den tradition som inleddes av Juan Manuel Santos, som i egenskap av försvarsminister 2008 beordrade en militär invasion av Ecuador och som sen som president 2016 fick Nobels fredspris.
I en intervju nyligen hävdade Stoltenberg att Nato aldrig lovat något om att expandera österut. Men den tyska tidskriften Der Spiegel publicerade i sin utgåva den 18 februari ett konfidentiellt dokument som bekräftar att Nato svikit sina löften om att inte expandera. Tidningen beskrev Stoltenbergs version som ”tvivelaktig”.
Les: Tidligere hemmelig dokument: NATO lovte Russland å ikke ekspandere østover
Dokumentet, som US-amerikanske statsvetaren Joshua Shifrinson hittade i British National Archives, innehåller detaljer om ett möte mellan utrikesministrarna från Tyskland, USA, Storbritannien och Frankrike i den tyska staden Bonn den 6 mars 1991 för att diskutera Polens och andra östeuropeiska länders säkerhet. I dokumentet konstateras att det rådde enhällighet om att Nato-medlemskap för de östeuropeiska länderna vore ”oacceptabelt”.
Vid ett tidigare möte 1990 mellan Förbundsrepubliken Tyskland, DDR, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannien och USA för att diskutera den slutliga överenskommelsen om Tysklands framtid, som undertecknades i Moskva senare samma år, uttryckte parterna att Natos utvidgning borde begränsas.
Den tyska regeringen förklarade uttryckligen för Sovjetunionen att Nato ”inte skulle expandera vare sig formellt eller informellt österut”, enligt Raymond Seitz, USAs representant vid mötet, som citeras i ett dokument publicerat av Der Spiegel.
Informationen kompletterar den som erhållits från andra hemligstämplade dokument där det framgår att USAs dåvarande utrikesminister James Baker gav sin sovjetiska motsvarighet, Eduard Sjevardnadze, ”fasta försäkringar” om att ”Natos jurisdiktion eller styrkor inte skulle flytta österut”. Vid ett besök i Moskva i februari 1990 var Baker ännu tydligare när han förklarade att alliansen inte skulle flytta sig ”en tum österut”. En dag senare, den 10 februari, upprepade Tysklands förbundskansler Helmut Kohl samma löfte till Gorbatjov och förklarade: ”Vi anser att Nato inte bör utvidga sitt verksamhetsområde. Vi måste hitta en rimlig lösning. Jag förstår Sovjetunionens säkerhetsintressen på ett korrekt sätt”.
Alla dessa – värdelösa och farliga – löften från Nato
Det framgår tydligt av ovanstående att Stoltenberg ostraffat ljugit för att driva den aggressiva och expansiva politik som kännetecknar Nato och som har varit den direkta orsaken till den nuvarande konflikten i Ukraina.
Natos stöd till Ukraina i syfte att provocera Ryssland och utlösa ett krig som Moskva föregripit har pågått under en längre tid. Stoltenberg själv erkände under en presskonferens dagen före mötet med statsöverhuvudena i krigsalliansen att ”Natos allierade har utbildat tiotusentals ukrainska trupper sedan 2014”. För att det inte ska råda något tvivel om det expansiva och interventionistiska projektet försäkrade han under sitt anförande vid säkerhetskonferensen i München i februari i år, i ett grovt försök att skrämma Ryssland och världen, att Atlantalliansens budget hade ökat med 270 miljarder dollar sedan 2014, vilket råkade vara när västvärldens statskupp i Ukraina ägde rum…
Samtidigt som Norge bedrar med en förment pacifistisk kallelse, förbereder man sig dagligen, hand i hand med Nato, för att spela en ledande roll i de krig som alliansen förbereder runt om i världen.
I det här sammanhanget förflyttar alliansen pansar, artilleri och logistisk utrustning i de norska grottorna, enligt den USA-flottans överste William Bentley, som sade: ”All utrustning som förflyttas i förväg minskar kostnaderna och påskyndar i sin tur vår förmåga att stödja operationer i kristider, så att vi kan börja förbereda oss för att använda utrustningen, som redan finns på plats, för att svara på en eventuell kris”.
Grottkomplexet, som Nato har använt sedan 1981, är bemannat av 100 norska och US-amerikanska medarbetare och innehåller tillräckligt med utrustning för att stödja 15 000 medlemmar från marinkåren, enligt Magnus Nordenman, chef för det transatlantiska säkerhetsinitiativet vid Atlantic Council i Washington.
Som en fortsättning på sin krigshetsande verksamhet skickade Norge 4 000 pansarvärnsrobotar och olika typer av skyddsutrustning och annan militär utrustning till Ukraina. Onsdagen den 20 april meddelade Norges egen försvarsminister Bjørn Arild Gram att hans regering beslutat att förse Ukraina med luftvärnssystemet Mistral. I en kommuniké rapporterades att omkring 100 robotar redan skickats till Kiev.
Det här visar verkligen vad dessa personer och denna regering står för: i kommunikén meddelar försvarsdepartementet att det norska försvaret planerar att ersätta denna typ av luftvärn, och därför kommer donationen till Ukraina ”inte att ha någon större inverkan på den nationella operativa förmågan”. Norges ”gåva” till Ukraina är verifierad eftersom – enligt samma uttalande – ”Roboten kommer att fasas ut av de norska väpnade styrkorna, men det är fortfarande ett modernt och effektivt vapen som kan vara till stor nytta för Ukraina”. Med andra ord skickar de till Ukraina ett vapen som de själva inte längre använder utan skrotar.
Vad gäller utvidgningen av konfliktområdet anlände den 23 april den norska fregatten Fridtjof Nansen till Trieste i Italien som en del av USA-flottans anfallsgrupp ledd av det kärnvapenbestyckade hangarfartyget Harry S. Truman, efter marina manövrar i norra Adriatiska havet.
Den norska försvarsmaktens ohämmade resursanvändning är märklig, eftersom den norska militären för bara fyra månader sedan, i januari i år, började tvinga sin personal, både män och kvinnor, att återlämna använda underkläder när de slutar sin militärtjänstgöring, enligt norska NRK (Norges statliga radio- och tv-bolag). Norges högsta militära ledning bad soldaterna att – utöver sin utrustning – återlämna byxor, trosor, behåar och strumpor som de nya rekryterna fått för att kunna tvätta och återanvända dem efter avslutad tjänstgöring. Detta är den eländiga attityden hos en regering och en väpnad styrka som inför absurda restriktioner för sina soldater samtidigt som den slösar bort miljarder dollar på vapen och för krig över hela världen i USAs skugga. Inte ens de väpnade styrkorna i världens fattigaste land skulle göra så, av grundläggande respekt för mänsklig värdighet.
Men, föga förvånande, varje lakej får sin belöning. Norges regering har beslutat att utse Stoltenberg till chef för landets centralbank, en post som han kommer att tillträda när hans mandat i Atlantpakten löper ut den 30 september. Rädda sig den som kan!
(PS: Den 24. mars 2022 gav Stoltenberg beskjed om at han trakk seg fra stillingen som sentralbanksjef fordi han ville fortsette som generalsekretær i NATO. Det svekker ikke siste setning i innlegget.)
Twitter:@sergioro0701
Sergio Rodríguez Gelfenstein
Venezuelansk konsult och internationell analytiker, med en examen i internationella studier och en magisterexamen i internationella relationer från Venezuelas centraluniversitet. Doktorsexamen i politiska studier från Universidad de los Andes, Mérida-Venezuela.
Han har publicerat artiklar i specialiserade tidskrifter i Puerto Rico, Bolivia, Peru, Brasilien, Venezuela, Mexiko, Argentina och Spanien. Han har skrivit 14 böcker och en bok som medförfattare. Den senaste är: ”La balanza de poder, las razones del equilibrio del sistema internacional”. ”Colombia, pintando adioses a la guerra”. ”La controversia entre Bolívar e Irvine. El nacimiento de Venezuela como actor internacional”. ”China en el siglo XXI, el despertar de un gigante”. ”Imperialismo pandémico, América Latina en la nueva configuración geopolítica”. ”Un monumento entre las naciones más cultas, Los tratados de Trujillo y el encuentro entre Bolívar y Morillo en Santa Ana”. ”De Bush a Trump. De la guerra contra el terrorismo a la ´guerra comercial´ ”. Han har samordnat kollektiva verk och deltagit som författare i flera samlingar. Sedan mars 2016 är han gästforskare och lärare vid universitetet i Shanghai, Kina.
Nye lavmål i debatten om Russland
Av Glenn Diesen - 24. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/nye-lavmal-i-debatten-om-russland%ef%bf%bc/
Det fantes en tid da «å ta mannen i stedet for ballen» var ansett som lavmål i debatt, men i debatten om Russland er dette den nye normalen.
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Samfunnsdebatten endres stadig fra en utveksling av argumenter til en diskusjon om hvem som skal få lov til å delta i den offentlige debatten. Krevende og nødvendige debatter blir erstattet med personangrep og sensur.
Ad hominem-argumenter er «argumenter mot mennesket» som er en debatteknikk der man angriper personen i stedet for å svare på argumentet. Det fantes en tid da «å ta mannen i stedet for ballen» var ansett som lavmål i debatt, men i debatten om Russland er dette den nye normalen.
I en artikkel av Bård Standal kritiseres og skammes Aftenposten for å gi en plattform til «bidragsytere» i Kremls informasjonskrig. I en lang svarteliste av uønskede deltakere i den offentlige debatten inkluderer Standal «norske Putinforstående akademikere med professor Glenn Diesen i spissen».
Merkelapper som «Putinforståer» eller «propagandist» har mistet mening og skal ikke defineres eller diskuteres. Hensikten med slike merkelapper er å sverte meningsmotstandere og gi et varselskudd mot de som vurderer å uttrykke dissens.
Dårlig i lengre tid
Den norske debatten om Russland har vært fryktelig dårlig i lengre tid, men de siste årene har den blitt en trussel mot rikets sikkerhet.
Den ensidige debatten blir forenklet og fordummet til den grad problemer ikke kan identifiseres og derfor ikke løses. Både politikere og akademikere som forsøker å forstå Russland kan bli anklaget for den største synden – å legitimere russisk politikk. Da alle konflikter blir presentert som en kamp mellom gode og onde krefter så blir forståelse og kompromiss kriminalisert, og den eneste løsningen blir å eskalere for å seire over motparten.
Jeg forsker på russisk sikkerhetspolitikk, som innebærer å analysere utfordringene og truslene mot Russland for å forklare hvordan de svarer på dette. Det er nærmest umulig å gjøre jobben min her i Norge ettersom en diskusjon om trusler mot russisk sikkerhet blir sidestilt med å spre «russisk propaganda». I den norske debatten finnes det ikke trusler mot russisk sikkerhet, og Moskvas politikk blir derfor alltid forklart ved å henvise til uprovoserte motivasjoner – enten Putins ondskap eller en evig russisk drøm om å reetablere Sovjetunionen.
Innsnevring av akseptabel debatt
Standal argumenterer at jeg underskriver Kremls propaganda ved å argumentere at Russlands politikk er i en stor grad en reaksjon på Natos ekspansjonisme. Ledende amerikanske akademikere, politikere, ambassadører til Moskva og amerikansk etterretning har de siste 25 årene erkjent at Russland anser Nato-ekspansjonismen som den ledende trusselen mot russisk sikkerhet.
Men i norsk debatt kan vi ikke diskutere om ekspansjonen av verdens største militærallianse kan virke truende, og vi må referere til Nato som en «forsvarsallianse», selv da Nato angriper andre land. «Propaganda»-merkelappen blir igjen ikke forklart, men brukt for å innsnevre akseptabel debatt.
Denne artikkelen har tidligere vært publisert som leserinnlegg i Nettavisen og gjengis her med forfatterens velvillige godkjenning.
Les også: John Mearsheimer om hvorfor Vesten er hovedansvarlig for den ukrainske krisa
Stephen Cohen og John Mearsheimer om russofobi og krigshysteri
Fra den gale siden
Av Pål Steigan - 24. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/fra-den-gale-siden/
Kritikk av Putin fra motsatt kant
Kommentar og oversettelse fra russisk ved
dr. philos. Knut Erik Aagaard.
Vi er vant til å høre kritikk av president Putin, slik vi ser ham fra vårt synspunkt. Vi hører mindre om den kritikk han faktisk forholder seg til, den han møter fra sine egne. En ting som går under radaren på våre målstyrte mediekanoner, er at og hvordan krigen i Ukraina er det endelige nederlag for Putins utenrikspolitikk, etter 22 år.
Putins politikk har i 22 år hatt følgende generelle mål: Samling i bånn etter 10 års mafiastyre, en økonomi og en infrastruktur i ruiner, 70 år med Stalins konformogene kommunisme, to verdenskriger og et utdatert, føydalt keiserdømme. Han har villet befeste staten, som forvitret, og gjenopprette russernes selvtillit, stoltheten over eget land, som langt på vei var ødelagt. Han ville også opprette noe som knapt har eksistert: Borgerånd i befolkningen, som grunnlag for ordskifte og demokrati. Han har måttet akseptere Jeltsins partering av imperiet Russland, et egennyttig sjakktrekk for å bli kvitt Gorbatsjov, som førte til at russerne er det største av de delte folk. Han vil ha markedsøkonomi, men også en sosialstat.
Ingen vet hva Putin mener politisk. Spørsmålet er irrelevant. Putin favnes ikke av begrepene høyre og venstre, sentrum og periferi, folk og elite, dem og oss, men han favner selv begrepet staten (se Putin i fri dressur – presentert av ham selv, steigan.no 07.11.21). Han bygger sosial og fysisk infrastruktur, og han forsto fra dag én at religion samler nasjoner. Få bygger flere katedraler, moskéer, templer og pagoder enn Putin.
Han visste at korrupsjon smører statsmaskineriet, og derfor startet han ikke kampen mot korrupsjon for alvor før rundt 2007, ikke før han satt trygt i sadelen. Alle vet at det russiske forsvaret var en demoralisert og rusten ruin da Putin overtok, men alle ble overrasket da han 1. mars 2018 demonstrerte at Russland plutselig hadde vunnet våpenkappløpet innenfor løpende ordinære budsjetter.
Men dette er ikke en solskinnshistorie. Med krigen i Ukraina gikk Putin på et frontalt nederlag. Russlands utenrikspolitikk har under Putin hatt to siktemål:
Gjenreise Russlands status internasjonalt til et passende nivå for et stort, ressursrikt land med 145 millioner innbyggere, og
Skape en felles sikkerhetsordning fra San Fransisco til Vladivostok, ikke over Stillehavet, men over Atlanterhavet.
Han lyktes i det første, men feilet pyramidalt i det andre. Russland knurret lavt mellom tennene under bombingen av Jugoslavia, som fjernet den brysomme blokken av alliansefrie land mellom øst og vest, som med Sverige og Finland nå har trukket sitt siste sukk. Putin protesterte maktesløst under den første Oransje-revolusjonen på Maidan-plassen i Kiev i 2004, som knesatte den antirussiske ukrainske nasjonalismen. Putin talte med egen røst i München i 2007, da han i FNs hovedforsamling for alvor advarte mot hegemonisk tenkning i EU og NATO. Til ingen nytte, men han er en tålmodig mann. I mellomtiden hadde han fått syv nye NATO-land inn på livet. Det gleder dem og oss, men det bekymrer Russland.
Som en konsekvens av Putins famlende og fomlete utenrikspolitikk kjemper Russland nå, eller forsvarer seg, i en fullskalert krig midt i Europa, en krig på liv og død. Et så spektakulært tap for en utenrikspolitikk har man vel sett før, men det hører til sjeldenhetene, og risikoen for verre ting er større enn den noen gang har vært. Innsatsen er større, om vi ser det spillteoretisk.
Vi har denne vinteren hørt beretningen om en varslet krig. I oktober 2021 hadde Russland samlet hundre tusen soldater på grensen til Ukraina, og en russisk angrepskrig ble antydet å være uunngåelig. I november var tallet steget til hele hundre tusen, og vi fikk de første mulige invasjonsdatoer (jeg tror 10. desember var den første helt sikre). I desember hadde den russiske styrken vokst til oppsiktsvekkende hundre tusen, og det kom nye sikre invasjonsdatoer hver uke.
Les: Putin: – Dere må gi oss garantier, og det straks!
I denne måneden fikk vi også Putins fredsultimatum om NATOs utvidelser og kritisk militær infrastruktur, som ble avslått. Stor var bestyrtelsen da det ble kjent at Russland i januar hadde økt den angrepsstyrken til astronomiske hundre tusen soldater. Da ble det fart i diplomatiet, for kartet stemte ikke lenger med terrenget.
Vi som har fulgt med litt, vet jo at de hundre tusen har stått der, eller ligget der fast forlagt siden 2014, mellom 20 og 40 mil fra grensen. Men virkeligheten er ingen interessert i under postmodernismen, det er fortellingene som er interessante.
Putin har vært en gåte denne vinteren. Ingen vet hva han egentlig tenker, ingen vet hvorfor han vil angripe. Kan det være for å gjenopprette Sovjetunionen? Eller er det slik at diktatorer bare angriper, og hvorfor akkurat nå?
Den som kjenner litt til Russland vil vite at Putin er alt annet enn mystisk, han blir snarere oppfattet som klarttalende og åpen, men ettergivende overfor Vesten. Den som har fulgt det europeiske mediebildet litt fra siden denne vinteren, kan ha spurt seg: Hvor mye provokasjon til krig skal Russland behøve å svelge? Svaret på Putins gåte er enkelt og forutsigelig. Putin angriper når han føler han må, og da angriper han overraskende.
Moskva har aldri hatt til hensikt å okkupere Ukraina, et konkursbo moralsk, politisk og økonomisk. Historien viser at Moskva har veket ved praktisk talt alle korsveier siden Sovjetuniones imploderte i 1991. Men Moskva har iherdig protestert og kontinuerlig forhandlet mot at Ukraina skal bli et militært oppmarsjområde for EU og NATO. Siden oktober 2021 har vi opplevd en aggressiv propagandakrig vi ikke har sett i manns minne, fra vest mot øst.
Langs den ukrainske grensen til Russland og demarkasjonslinjen i Donbass har det iallfall siden jul stått oppmarsjert mellom 100 og 150 tusen ukrainske regulære hærstyrker, paramilitære nazi-bataljoner innrullert i Nasjonalgarden og Territorialforsvaret. Med regulære tropper (minst 255.000 tropper, 1 million reservister), Nasjonalgarden (nazi-bataljonene, tidligere under innenriksministeren, nå i hæren, mannskaper minst 60.000, antagelig en del høyere) og Territorialforsvaret (dannet 2014, tvangsutskrevne, lett infanteri, mannskap ca. 130.000, à la Heimevernet, regionalt forlagt, mobilisert 15.02.22), med våpen og penger fra EU og NATO, har Ukraina en av Europas største hærer, opp mot 1,5 millioner mann, instruert og forsynt gjennom åtte år av EU og NATO. Våren 2014 hadde Ukraina 6000 – sier og skriver –seks tusen kamplare soldater. Størrelsen på denne hæren har vært litt underkommunisert i Norge denne vinteren. Men såpass må de vel ha, til forsvar mot hele hundre tusen russere.
Fra krigen i 2015.
Kiev har ført en krig mot Donbass siden våren 2014, intenst frem til Minsk II-avtalen i februar 2015, senere sporadisk, men hver dag fra forskjellige lokasjoner, hovedsakelig mot boligstrøk og sivile, åpenbart for å hale tiden ut til hæren var moden for angrep. På grunn av stadig og økende beskytning av boligstrøkene i Donbass siden 2015 (da det ble avtalt en FN-sanksjonert fredsprosess som Kiev ignorerte og nå har forkastet), hvor det bor omtrent fire millioner russere, på grunn av dette, kombinert med masseforsendelser av våpen og penger til Kiev fra EU og NATO, pluss den endelige bekreftelsen på at Ukraina ikke vil oppfylle Minsk-avtalen, gikk Moskva mandag 21. februar til anerkjennelse av de to folkerepublikkene som selvstendige land, eksplisitt for å forsvare dem.
Da ble det helt stille langs demarkasjonslinjen. Ikke et skudd ble avfyrt mot sivile tirsdag 22.februar, for første gang på åtte år. Stille før stormen. Onsdag 23. februar iverksatte Kiev for første gang siden 2015 en overraskende offensiv langs hele demarkasjonslinjen mot Donbass. Da intervenerte Russland torsdag 24. februar. Denne gangen måtte måtte Putin angripe – og alle ble overrasket.
Putin har sikkert mange feil, men denne krigen er det han har villet forhindre i 22 år. Han har satt seg på bakbena og stritter imot, men er bokstavelig talt blitt halt og slept til fronten, som en uvillig og trassig vernepliktig.
Så denne krigen er provosert frem av en selvoppfyllende profeti. Konflikten kunne vært løst ved å imøtekomme Russlands legitime sikkerhetsbehov, for eksempel etter Putins fredsultimatum 23. desember 2021. Konflikten kunne vært løst, men ingen ville løse den. De ville ha krig.
Når du fører en totalt feilslått utenrikspolitikk i 22 år, så får du kritikk, med mindre du bestyrer et diktatur. Og det er i grunnen den kritikken denne artikkelen og dens link handler om.
Vi linker i dag til en del yderst aktuelle betraktninger fra en av de mer prominente deltakere i den russiske samfunnsdebatten (florerende, for dem som ikke vet det) som daglig går i statskanalen, Russlands mest toneangivende programmer. Et lite øyeblikksbilde inn i et land vi leser om hver dag, mener mye om, forstår lite av og som angår oss vitalt. Det kan jo bli atomkrig i dag, mens du leser.
I disse debattene inngår regelmessig dyktige øst-spesialister som vet mindre om Vesten, og vest-spesialister som vet alt om oss, men forstår mindre. Det er ellers typisk for russere å ikke forstå noe særlig av Vesten. Ukrainerne er godt representert i disse debattene, både regimetro Kiev-tilhengere, russiskvennlige, ukrainske patrioter, og ukrainere som opplever å være russere. I disse sendingene får alle de tre delene av den ukrainske opinionen et ord med i laget, bortsett altså fra mafiabossene og nazistene (Akhmetov, Avakov, Timoshenko, Firtash, Taruta, Pinchuk, Poroshenko, Kolomoiskij, Biletskij, Jarosh med fler, noen nevnt, resten glemt). De brukes mer som avskrekkende eksempler.
Donbass er godt representert, forståelig nok i disse tider. Statsvitere, sosiologer, «politologer» som de kalles her, økonomer, journalister, politikere og kulturformidlere krangler for åpen scene uten å legge fingrene imellom, for det er i så måte høyt under taket i russisk debatt.
Ukjent for folk flest i vest rettes det i disse sendingene daglig flengende kritikk mot myndighetene, slik det jo helst skal være i velfungerende demokratier. Vladimir Putin kritiseres vanligvis med respekt (og i motsatt fall som regel av marginale, vestorienterte demokrater, som det fortsatt er noen få igjen av, og som ikke spiller noen særlig politisk rolle, skjønt de er godt representert i departementene). Ikke fordi det er forbudt eller forbundet med risiko å kritisere Putin, som lever godt med kritikk, men snarere fordi kritikk av personen Putin er å skyte seg i foten overfor et publikum og et folk som forguder ham. Putin-kritikk gir dårlig rating, og rating styrer personvalg i russisk fjernsyn, der som her.
Putin administrerer Russland temmelig eneveldig, ikke først og fremst i kraft av sine ganske vide fullmakter, som han har til felles med presidentene i Frankrike og USA (to ikke-parlamentariske republikker), men primært gjennom den umåtelige moralske autoritet han nyter i folket, som Russlands redningsmann etter det katastrofale nittitallet. Kritikken av Putin kommer snarere fra den andre siden, fra dem som mener han er for vestorientert, for demokratisk, så å si, fra dem som eventuelt tar over, om det skulle lykkes oss å svekke ham.
Har jeg så skrevet at jeg støtter Putins angrepskrig mot Ukraina? Jeg tror ikke det, for denne artikkelen og vedlegget handler om russisk kritikk av hans mislykkede utenrikspolitikk. Har jeg skrevet noe stygt om Vladimir Zelenskij, hvis TV-serie jeg har sett og moret meg over? Om historielæreren som ble president etter et ektefølt raseriutbrudd over det korrupte Ukraina? Serien er svært god, og kan med fordel vises av NRK. Dessuten er det sosialt selvmord å si noe stygt om Zelenskij i disse dager. Jeg kan til og med, som en av få i Norge, synge sangen hans. Sangen han sang var min egen, i noen måneder, for jeg hadde tro på ham. Я люблю свою страну, люблю свою жену, люблю свою собаку ..
Dagens debattant er den russiskfødte israeleren Iakov Kedmi, født 1947, pensjonert generalløytnant og tidligere leder av den ene av Israels tre hemmelige tjenester, NATIV, med repatriering av jøder som arbeidsfelt. Kedmi klarte i en alder av 21 år å få utreisetillatelse til Israel, vesentlig ved å gjøre seg så vanskelig at kommunistene ville bli kvitt ham. Han gikk straks inn i den israelske hæren, hvor han gjorde lynkarriere, og delte tank med kommende statsminister Ehud Barak i Yom Kippur-krigen (Dommedagskrigen) i 1973. Sovjetunionen hadde ikke diplomatiske forbindelser med Israel fra Seksdagerskrigen i 1967 til statens sammenbrudd i 1991, så arbeidet hans var vanskelig. Kedmi anses å bære det personlige ansvaret for at Israel har repatriert over en million sovjetiske og russiske jøder. Kedmi er en hyppig og svært profilert deltager i russisk debatt, med den nesten unike fordelen at han forstår både øst og vest, og statens oppgaver. Han snakker fyndig og ettertrykkelig, hvilket er en fordel for oversetteren. Men han har lang reisevei til studio. For å karakterisere Kedmi som analytiker, er det nok med ett sitat, som jeg merket meg og tvilte på da han sa det, for tre-fire år siden: Det forestår Ukraina et stort blodbad.
Utskrift av Kedmis bidrag i disse debattene kan du lese her: