Nyhetsbrev steigan.no 24.04.2023
Forandringens vinder blåser gjennom Damaskus
Og så ble Rødt et parti for krig mot Russland
Vår helsefrihet er på vei ut av folkets hender og inn i storkapitalens grep
NATO-motstand i Sverige: NATO bør avvikles – ikke utvides
Om det epokegjerande geopolitiske skiftet
Terje Valens bok om de epokegjørende geopolitiske endringene
Sudan: Oppstilling av styrker og nøkkelspillere
Forandringens vinder blåser gjennom Damaskus
Av Steven Sahiounie - 24. april 2023
https://steigan.no/2023/04/forandringens-vinder-blaser-gjennom-damaskus/
Av Steven Sahiounie.
Forandringens vinder blåser gjennom Damaskus, da den saudiske utenriksministeren prins Faisal bin Farhan ankom Damaskus i Syria 18. april på sitt første besøk siden utbruddet av konflikten i Syria i 2011.
Syria har lidd en tiår lang regional isolasjon fra USA-NATO-angrepet på Syria for regimeskifte, som brukte Det muslimske brorskapet som fotsoldater. Den arabiske verden har lidd under den vestlige konstruerte «arabiske våren» og er nå i ferd med å gjenvinne uavhengighet og solidaritet blant de som tidligere hadde møttes som brødre i Den arabiske liga.
Syrias utenriksminister Faisal Mekdad reiste til Tunisia 17. april og møtte sin kollega Nabil Ammar like etter ankomsten.
Tidligere denne måneden beordret den tunisiske presidenten Kais Saied utnevnelsen av en ambassadør til den syriske hovedstaden Damaskus. Det fulgte avgjørelsen fra den syriske regjeringen om å gjenåpne sin ambassade i Tunis og utnevne en ambassadør.
Tunisia var også gjenstand for et amerikansk-NATO-angrep for regimeskifte som brukte Det muslimske brorskap, inntil den nåværende presidenten har stoppet landet fra å bli kontrollert av radikal islam.
Den syriske utenriksministeren Faisal Mekdad ankom Jeddah 13. april for å møte den saudiske utenriksministeren Farhan. Begge land søker «en politisk løsning på den syriske krisen som bevarer enheten, sikkerheten og stabiliteten i Syria». Dette var det første besøket til Saudi-Arabia av en syrisk utenriksminister siden 2011.
Møte mellom Tyrkia og Syria i Moskva kan resultere i en fredsplan
Samtalene på høyt nivå diskuterte «tilrettelegging for retur av syriske flyktninger til hjemlandet, og sikring av humanitær tilgang til de berørte områdene i Syria».
Den 14. april møttes delegater fra Bahrain, Kuwait, Oman, Qatar, Saudi-Arabia, Emiratene, Egypt, Irak og Jordan i Jeddah på Saudi-Arabias anmodning. Diskusjonen dreide seg om Syrias tilbakevending til sin posisjon i Den arabiske liga, som møtes 19. mai i Riyadh. Qatar har ytret motstand mot at Syria skal komme tilbake til ligaen, og det stammer fra Qatars rolle som en amerikansk marionett som brukes til å finansiere terroristene som brukes i Syria.
Saudiarabisk kronprins Mohammed bin Salman (MbS) sjokkerte verden 10. mars med en Saudi-Iran normaliseringsavtale undertegnet i Kina. Gjenoppretting av forholdet til Syria er et naturlig neste steg i prosessen med Vision 2030, initiativet designet av MbS som er basert på fred og velstand for Saudi-Arabia og dets naboer.
Syrias president Assad har besøkt UAE og Oman.
I mars begynte Saudi-Arabia og Syria å diskutere gjenoppretting av diplomatiske forbindelser, bringe Syria tilbake til Den arabiske liga og gi humanitær hjelp til jordskjelvofrene siden 6. februar.
Saudi-Arabia har en lang historie med nære forbindelser med USA, og avhengig av dem for sikkerhet, som er ved traktat.
Men både før og etter tiltredelsen, latterliggjorde og ydmyket president Donald Trump gjentatte ganger kongeriket Saudi-Arabia og dets ledere.
Mens MbS besøkte USA, ringte Trump den saudiske kongen og sa: «Kong, vi beskytter deg. Du er kanskje ikke der på to uker uten oss. Du må betale for militæret ditt; du må betale.»
Tidligere, under Trumps valgkamp for embetet, fortalte han sine tilhengere at lederne i den arabiske gulfen er velstående, og bør «melkes som kyr» for kontanter, og når de ikke lenger trengs, bør de slaktes.
Trump var ikke fornøyd med den halve billionen dollar han tok fra Saudi-Arabia under sitt besøk der: han krevde mer.
Den amerikanske ydmykelsen av Saudi-Arabia, dets konge og hans sønn, MbS, innebærer en klar trussel. Saudi-Arabia har kontrollert verdens oljepris gjennom OPEC, og har tidligere holdt den på en pris som gledet Washington. Men da president Joe Biden besøkte MbS for å be ham om å øke oljeproduksjonen fra OPEC-nivåene, holdt MbS fast ved avgjørelsen sin, og ga seg ikke eller bøyde seg for presset fra Biden.
Det nåværende geopolitiske skiftet som MbS forkjemper er et resultat av mange faktorer, og ikke tatt lett på. Da Aramco-anlegget ble angrepet og satt ut av produksjon i flere måneder, måtte kongeriket lure på hvorfor den amerikanske sikkerheten og forsvaret sviktet.
USAs president Barack Obama presset Riyadh til å signere kontrakter verdt 115 milliarder dollar mellom 2011 og 2015, noe som betydde at Saudi-Arabia sto for 10 prosent av det totale salget av amerikanske våpen. Samtidig brukte Obamas angrep på Syria for regimeskifte Saudi-Arabia som finansmann.
Det amerikanske utenriksdepartementet har gitt uttalelser som fordømmer gjenopprettingen av arabiske forbindelser med Syria. Det amerikanske regimeskifteprosjektet endte i fiasko, og hundretusener døde, skadde og millioner av flyktninger i utlandet. Vietnam, Irak, Afghanistan, Libya og Syria er bare noen av de mislykkede prosjektene tilberedt ved det amerikanske utenriksdepartementet, det noen kaller «Deep State».
Saudi-Arabia har en ny visjon, som er avhengig av uavhengighet fra utenlandsk innblanding og kontroll. Det er et nytt Midtøsten som dukker opp, og det er ingenting som president George W. Bush og utenriksminister Condoleezza Rice hadde krevd i 2006.
Copyright © Steven Sahiounie, Global Research, 2023
Chief Editor, Mideast Discourse News
Og så ble Rødt et parti for krig mot Russland
Av Pål Steigan - 24. april 2023
https://steigan.no/2023/04/og-sa-ble-rodt-et-parti-for-krig-mot-russland/
Landsmøtet i partiet Rødt behandlet i helga 21.–23. april 2023 et forslag om at partiet skal støtte norske våpenforsendelser til Ukraina. Forslaget kom opp med utgangspunkt i en kronikk av tre partiveteraner, men det er liten tvil om at partileder Bjørnar Moxnes og stortingsgruppa har trukket i trådene i dette spillet. Under avstemninga søndag ble det flertall for at Rødt skal støtte våpeneksport til Ukraina.
Les uttalelsen her.
Våpendrager for imperialistenes krig?
I sitt innlegg i avisa Klassekampen skrev Boye Ullmann, Terje Kolbotn og Lars Borgersrud – to faglige kadre og en historiker:
RV og Rødt har støtta frigjøringskamper overalt i solidaritet, helt uavhengig av om også andre, som USA, Frankrike eller England, også har støtta dem. Det samme gjelder Ukraina i dag. Vi har ingen illusjoner om hvorfor USA og Nato støtter landet. Vi er mot at USA og Nato utnytter krigen for sine formål om å utvide sitt herredømme og å dominere verden. Vi er mot Nato og all imperialistisk politikk. Derfor er vi også mot at Finland og Sverige styrker Nato ved å bli med i alliansen. Men at Nato gir Ukraina våpenhjelp, kan ikke være et argument for at vi ikke skal gi slik hjelp.
Det er ikke mulig i dag å si hvordan krigen vil ende. Det er sannsynlig at den blir langvarig og fastlåst. Hvordan en framtidig fred vil bli, er avhengig av om Ukraina kan forsvare seg. Det vi ser, er at Russland og Putin intensiverer krigføringen. Derfor må Rødt endre linje. Det må ikke være tvil om at Ukraina fører en rettferdig motstandskamp også militært, uansett om vi liker styresettet de har eller ikke.
De tre kaller denne krigen «Ukrainas frigjøringskamp» og påberoper seg «paralleller» fra tidligere frigjøringskamper som argument for å gjøre det samme som Jens Stoltenberg: Gi Ukraina mer våpen.
Stoltenberg: «Å sende flere våpen til Ukraina er den raskeste veien til fred»
Sigurd Allern tok oppgjør med våpenentusiastene i Rødt
Tidligere redaktør i Klassekampen og veteran fra den revolusjonære bevegelsen siden 1967, Sigurd Allern, tok de tre i skole. I artikkelen Tre dårlige våpenargumenter raserer Allern det byggverket Ullmann, Kolbotn og Borgersrud forsøker å reise, så det knapt er tomta tilbake.
Artikkelen er bak betalingsmur, men er vedlagt her i faksimile.
Allern skriver blant annet:
«Det første argumentet handler om at Russlands krigføring har økt i brutalitet, blant annet gjennom luftangrep mot infrastruktur. Dette har, skriver de tre, «endret krigens karakter». At droneangrepene terroriserer sivilbefolkningen er det ingen tvil om, men verken politisk eller millitært har det tryllet bort at krigen og konflikten har flere politiske dimensjoner. Ja, striden handler om forsvar av Ukrainas nasjonale suverenitet, men konflikten bærer samtidig og i tillegg i sterk grad preg av å være en stedfortrederkrig der USA og landets Nato-allierte er en militær part.»
«Det andre argumentet de tre legger fram for våpeneksport er at Rødt (og tidligere RV) historisk har støttet en rekke land og frigjøringsbevegelser mot imperialistisk aggresjon, både Vietnam og Afghanistan nevnes. … Det er imidlertid ikke et argument for et direkte militært engasjement og har heller ikke vært det i de krigene som navnes. For Norges vedkommende, så lenge landet er Nato-medlem, vil våpeneksport i praksis begrenses til internasjonale konflikter der USA direkte er part…»
«Det tredje argumentet Borgersrud, Kolbotn og Ullmann legger fram for norsk våpeneksport til Ukraina, er at Rødt (og tidligere RV) har støttet frigjøringskamper overalt i solidaritet, helt uavhengig av at land som USA, Frankrike eller England «også har støtta dem». Fra mitt politiske ståsted syns jeg det er rimelig å ta et annet utgangspunkt: For USA-imperialismen som for tidligere kolonimakter som Storbritannia eller Frankrike vil alltid utgangspunktet være egne geopolitiske interesser. Frankrike var for eksemple en drivkraft i Libya-krigen i 2011, der også Norge som Nato-medlem tragisk nok ble militært involvert.»
«Å støtte norsk våpeneksport til Ukraina under Nato-paraplyen vil være et feilsteg og undergrave Rødts rolle som antiimperialistisk parti.»
Og Moxnes fikk det som han ville
Med 107 mot 74 stemmer vedtok Rødts landsmøte søndag å åpne for våpenstøtte til Ukraina, skriver Aftenposten.
– Trist dag for fredsbevegelsen
Marielle Leraand, tidligere nestleder i Rødt, har vært blant dem som er klart imot å sende våpen.
– Dette er en veldig trist dag for fredsbevegelsen, sier hun til Aftenposten.
Da Aftenposten spør henne søndag hva Rødts våpenstøtte har å si for hennes engasjement i partiet nå, svarer hun først at hun må «vurdere hva hun skal gjøre».
– Jeg kan ikke forsvare å være medlem av et parti som står på feil side av historien i denne saken, sier hun.
Litt senere kommer hun tilbake til Aftenposten og sier at hun kommer til å melde seg ut:
– Vedtaket innebærer å støtte Natos direkte krigføring i Ukraina. Rødt er dermed ikke lenger et parti på venstresiden, og ikke lengre et parti venstreorienterte bør føle seg hjemme i.
– Jeg kommer derfor selvsagt til å melde meg ut.
Vedtak fullt av merkeligheter
Som vanlig i Rødts behandling av internasjonale spørsmål er landsmøtevedtaket fullt av udokumenterbare påstander og merkeligheter. Det er kanskje ikke så rart fra et parti som ikke har interessert seg for krigen i Ukraina de første åtte årene den raste, men som siden 24. februar i fjor kjapt skaffet seg standpunkter som er forbløffende lik dem man kan høre på Dagsrevyen daglig.
Det viktige for ledelsen i Rødt er å framstille støtten til USAs og NATOs stedfortrederkrig mot Russland som «antiimperialisme» for å gjøre knefallet salgbart i egne rekker.
I vedtaket heter det blant annet:
Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, for sitt lands suverenitet og for demokrati. Ansvaret for angrepskrigen og bombingen ligger ene og alene på Putin-regimet.
Redaksjonen i steigan.no tok avstand fra den russiske invasjonen 24. februar i fjor og vi har hele tida tatt avstand fra krigen og gått inn for en fredsløsning. Men enhver som har fulgt med bare lite grann vet at ansvaret ikke ligger «ene og alene på Putin-regimet». (Vi noterer oss i forbifarten at Rødt ikke skriver Russland, men «Putin-regimet». Det har sine forbilder i neocon-agitasjonen, men vi lar det ligge.)
Rødt ser med vilje bort fra at USA, anført av Victoria Nuland og John McCain regisserte et statskupp mot Ukrainas lovlig valgte president 22. februar 2014 for å innsette en antirussisk president. USA-NATOs rolle i Ukraina-kuppet i 2014 og Maidan-massakren.
Partiet ser også med vilje bort fra at USA og Vesten støttet Kievs krig mot utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk. (Ut fra Rødts definisjon av retten til sjølstyre skulle jo partiet ha støttet dem, men den gang ei.) Partiet ser også bort fra åtte år med krig fra Kievs side mot Donbass, en krig som har vært støttet av USA og NATO hele veien og som har drept tusenvis av sivile. Sivile i Donbass er ikke verdige ofre for Rødt. Rødt ser også bort fra at Kiev og Vesten saboterte de FN-godkjente Minsk-avtalene og i stedet bygde opp den ukrainske armeen til NATO-standard med en langt større slagkraft enn noen annen europeisk NATO-hær. Når man har retusjert forhistorien så grundig kan man skrive at «Ansvaret for angrepskrigen og bombingen ligger ene og alene på Putin-regimet.»
Til og med som historieforfalskning er dette dårlig håndverk.
Regimet i Kiev kjemper ikke for demokrati og frihet
Hvor tar Rødt sine «analyser» fra. Regimet i Kiev har forbudt alle opposisjonspartier og all opposisjonell presse. Styret i Ukraina er i dag et reellt militærdiktatur med tunge innslag av fascistiske og nazistiske elementer.
All politisk makt i Ukraina er i dag i hendene på oligarkene. For å trygge sin egen maktposisjon har de skritt for skritt avviklet det reelle demokratiet, og styrer ved bruk av vold og korrupsjon. Ukraina har hatt et stort antall politiske partier, i 2015 var det registrert ikke mindre enn 297! Problemet var bare at de partiene som hadde innflytelse i realiteten var instrumenter for oligarker, og at «partiet» ikke hadde andre hensikter enn å sikre oligarkens personlige interesser.
Unntaket var det ukrainske kommunistpartiet, som hadde stor oppslutning inntil det ble forbudt i 2015. Loven om «dekommunisering» forbød i tillegg alle kommunistiske symboler. Zelenskyj har videreført denne linjen. I dag er alle opposisjonspartier og opposisjonsmedier forbudt, i realiteten er all venstreopposisjon gjort ulovlig.
Zelenskyjs stat er grunnleggende arbeiderfiendtlig
Terje Alnes skriver:
Etter den russiske invasjonen i februar 2022 har det ukrainske parlamentet vedtatt en rekke lover som fratar eller innskrenker ukrainske arbeidere grunnleggende rettigheter. Lovene innebærer en ekstrem form for liberalisering av arbeidslivet.
En vesentlig lovendring er at hoveddokumentet som skal regulere arbeidslivet er den enkelte arbeiders individuelle arbeidsavtale. I praksis gjør dette fagorganisering og kollektive avtaler umulig. Arbeiderne må nå selv forhandle sine personlige betingelser direkte med arbeidsgiveren. Den beskyttelsen som lå i en kollektiv avtale er fjernet.
Protester fra internasjonal fagbevegelse og ILO er blitt ignorert, arbeidslovgivningen i Ukraina sikrer nå bedriftseiernes interesser på bekostning av arbeidstakernes.
Mens ukrainske arbeidere er sendt til fronten for å forsvare landet med livet som innsats, har altså det ukrainske parlamentet dolket dem i ryggen og benyttet anledningen til å frata disse arbeiderne helt grunnleggende rettigheter. Om de en dag vender hjem står soldatene så godt som uten rettigheter i arbeidslivet når de skal bygge seg en ny fremtid for seg og sine familier.
Er det denne oligarkstaten den norske, våpeneksporterende venstresiden er villig til å risikere en 3. verdenskrig for? I så fall, hvilken klasse er det de forsvarer?
Rødt støtter et sjåvinistisk høyrenasjonalistisk regime
I landsmøteuttalelsen heter det:
Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk, høyrenasjonalistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner. Derfor er det riktig med våpenstøtte til Ukraina i kampen for selvstendighet og fred, når ukrainerne har bedt om det.
Men Ukraina er allerede et sjåvinistisk, høyrenasjonalt regime, et regime som forherliger nazi-kollaboratører som Stepan Bandera, et regime som støtter pogromer mot russisktalende, slik som mordbrannen i Odessa 2. mai 2014, et regime som prøver å fjerne all russisk kultur og litteratur fra landet og forbyr bruken av russisk språk. Hva annet er det enn sjåvinistisk høyrenasjonalisme.
Zelenskys mål er ikke demokrati, men å gjøre Ukraina til en nyliberal, arbeiderfiendtlig stat fullstendig underlagt vestlig finanskapital med BlackRock i spissen. Zelensky legger Ukraina åpent for BlackRock.
Sluker kameler på tvers for å støtte regimet i Ukraina
La oss oppsummere hva Mímir og hans meningsfeller på venstresida er villige til å se bort fra:
De ser bort fra at USA har samarbeidet med ultranasjonalister i Ukraina i en menneskealder for å undergrave Russland
De ser bort fra at USAs mål med krigen er å ødelegge Russland.
De ser bort fra at USA sto bak et statskupp mot den lovlig valgte presidenten i Ukraina 22. februar 2014 og at dette kuppet ble gjennomført i samarbeid med fascister av Hitlertypen.
De ser bort fra at disse nazistiske kreftene, som er godt integrert i den ukrainske hæren og får lov til å ha sine egne fascistiske garder, har gjennomført massedrap som det i Fagforeningenes hus i Odessa 2. mai 2014.
De ser bort fra at de russisktalende opprørerne i Luhansk og Donetsk opprettet folkerepublikker som gjorde krav på nasjonalt autonomi, og at de gjorde det for å forsvare seg mot slike overgrep.
De ser bort fra at regimet i Kiev i åtte år har ført en brutal krig mot Luhansk og Donetsk med nærmest daglige bombinger av boligområder, barnehager og sjukehus og at denne krigen fram til 24. februar 2022 hadde tatt minst 14.000 mennekseliv.
De ser bort fra at både Ukrainas forsvarsminister og Washington har sagt at den pågående krigen er en stedfortrederkrig der «Vi fører NATOs krig i dag,» som Ukrainas forsvarsminister Oleksiy Reznikov sa, «De slipper å yte blod. Vi yter blod og de gir oss våpen.»
De ser bort fra at Ukraina er en ettpartistat der alle opposisjonspartier og alle opposisjonsmedier er forbudt.
De ser bort fra at Ukraina har gjort nazikollaboratøren Stepan Bandera til nasjonalhelt og gjort det til en forbrytelse å kritisere ham og hans like.
De ser bort fra at Ukraina dermed har rehabilitert folk og en bevegelse som begikk massedrap mot jøder, polakker, romfolk og russere i samarbeid med de tyske nazistyrkene.
De ser bort fra at regimet i Kiev har fratatt arrbeiderklassen sentrale faglige rettigheter og angrepet arbeiderklassens lønnsforhold og sosiale rettigheter.
De ser bort fra at Zelenskys regime har lagt landet åpent for internasjonal finanskapital med Blackrock i spissen slik at de kan plyndre landet for alt de måtte komme over av ressurser.
De ser bort fra at Zelenskys regime i økonomisk-politisk forstand kan sammenliknes med Pinochets nyliberalisme.
De ser bort fra at videre opptrapping av denne krigen først og fremst vil føre til at enda flere ukrainere blir drept og at enda mer av landet blir ødelagt.
De ser bort fra at denne krigen allerede er et langt skritt inn i en ny verdenskrig som kan ende med at kjernefysisk ragnarok.
INGENTING av dette betyr noe – bare Russlands invasjon
Landsmøtet i Rødt har nå fulgt partileder Bjørnar Moxnes i hans innsats for å sluke kameler på tvers. Landsmøteflertallet har kastet alle andre prinsipper over bord til fordel for dette ene: Støtte Ukraina uansett!
Patetiske «betingelser»
Rødt er seg sjøl lik og pynter på virkeligheten med utsagn som:
I dag skjer våpendonasjonene direkte av Norge eller i samarbeid med andre land, ikke av NATO. Det må fortsette, for å støtte ukrainernes forsvarskamp uten å ytterligere øke faren for stormaktskrig.
Partiet må jo leve i et parallelt univers der NATOs integrerte forsvar ikke finnes.
Og partiet sukrer den bitre pilla for sine tilhengere ved å stille «betingelser» til NATO og Ukraina:
Regjeringa må informere og konsultere Stortinget om militære bidrag i forkant. Rødt støtter ikke å sende norske kampfly, stridsvogner eller soldater til Ukraina. Internasjonale konvensjoner og lover mot bruk av klasevåpen og fosforbomber må overholdes.
Hva Rødt mener om kampfly og stridsvogner har ingen praktisk betydning. Rødt har «gått over Rubikon», gitt sin støtte til våpeneksport. Det er ikke Rødt som avgjør hva slags våpen som sendes og hvordan de brukes. En del av disse våpnene vil sikkert bli brukt til å bombe sivile i Donbass, men Rødt vil kunne påberope seg at partiet har sikret sin dyd ved å kreve at «internasjonale konvensjoner må overholdes».
Dette minner om flua som sitter i panna på hesten og roper «Hei hvor det går!»
Det er mange andre merkeligheter i vedtaket og andre påstander som ikke holder mål.
Men det får holde.
Moxnes & co har lykkes i å knuse Rødt som antikrigsparti. At de kaller sin støtte til vestlig imperialisme for «antiimperialisme» får skrives på kontoen til medisin for innvortes bruk. Det lurer knapt andre enn partiet sjøl.
Mens Det globale sør beveger seg bort fra USAs hegemoni i hurtigtogsfart, velger Rødt å binde seg fast til masta i den vetslige skuta. Det vil ikke gå bra.
Vår helsefrihet er på vei ut av folkets hender og inn i storkapitalens grep
Av Susanne Heart - 24. april 2023
https://steigan.no/2023/04/var-helsefrihet-er-pa-vei-ut-av-folkets-hender-og-inn-i-storkapitalens-grep/
Parlamentsmedlem Andrew Bridgen (UK) var i Stavanger forrige helg på Spotlight-konferansen. To dager etter sto han rakrygget i parlamentet og opplyste britene om WHOs nye totalt udemokratiske traktat.
Er vi på vei til å bli melkekyr for legemiddelindustrien?
Ser vi alvoret? Alarmen bør ringe i den norske folkesjelen nå. Og det høyt! Om ett år er det for sent, i mai 2024 skal vår helseminister underskrive traktaten. Alt går foreløpig etter planen og vi vil miste det mest private vi har og som vi aldri kan hente tilbake. For norske politikere er i sluttforhandlingene med den samme WHO-traktaten som Andrew snakket om i parlamentet mandag. Din, min, våre barn og barnebarns rett til selvbestemmelse over egen kropp kan nå mistes. Storkapitalen står klar til å overta styringen over våre kropper. Det er et skrekkelig scenario som nå foregår i sanntid. Vaksine-presset vi opplevde under Covid-situasjonen vil bare være for barnemat å regne. I kombinasjon med digitale pass (forsøkt introdusert som koronapass) vil vi være fullstendig låst inn i storkapitalens grep. De som har pengene og eier teknologien vil styre oss og våre samfunn – ikke folkets representanter, våre folkevalgte.
Det var en ære å få møte Andrew Bridgen i Stavanger. Vi har begge samme erfaringen av å stå på en folkevalgt talerstol og bli totalt avvist i våre bekymringer rundt covid-vaksinen.
Folket i Storbritannia gikk sammen, samlet underskrifter, og krevde å få behandlet WHO-saken i Parlamentet. Nederst på siden vil du kunne lese en oversettelse av Andrew Bridgens tale samt et opptak av talen kommentert av Dr John Campbell.
Hele talen til Andrew Bridgen både på video og i norsk tekst lenger nede på siden!
Gjennom min utmelding fra MDG for ett år siden fikk jeg komme til orde i Stavanger Aftenblad. Den muligheten brukte jeg til å nettopp peke på WHO-traktaten og hva som holder på å skje. Da var det to år til traktaten skal underskrives og våre folkevalgte gir fra seg vår, folkets, helsesuverenitet UTEN å spørre oss om lov. Nå har det gått ett år til og folket har fremdeles ikke våknet til det som er i ferd med å skje. I mai 2024 skjer det. Da er det ingen vei tilbake.
La oss brøle høyt folkens! Det er vi som er folket. Det er vi som bestemmer!
Paneldebatt på Spotlight-konferansen
Her utdrag fra paneldebatten på Spotlight-konferansen der jeg var med i panelet sammen med Andrew Bridgen, Sasha Latypova, Phillip Kruse, Elsa Widding, og Jacob Nordangard. Det er på tide å rope høyt folkens!
Du kan se opptak av hele konferansen her: https://childrenshealthdefense.eu/live-stream/
Folkestyret krever folkeavstemming!
I Grunnloven § 49 står det følgende: «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget […]». Folkesuverenitetsideen – at all legitim statsmakt stammer fra folket selv – er et svært viktig prinsipp i det norske demokratiet, sies det på Stortingets egne nettsider her.
Derfor må vi folket kreve folkeavstemming og høre om folket faktisk er villig til å gi opp sin helsesuverenitet til et ikke-demokratisk valgt organ som styres av storkapitalen.
SIGNER KRAVET OM FOLKEAVSTEMMING HER:
https://www.opprop.net/vi_krever_bindende_folkeavstemming_om_who-traktaten
Talen til Andrew Bridgen i det britiske parlamentet mandag 17. april 2023
Dr John Campbell har vært en viktig kilde til vitenskapelig debatt og informasjon i tiden vi har vært i. Her kommenterer han Andrew Bridgens tale.
Norsk transkripsjon
Talen er oversatt til norsk under. Det er gjort hovedsakelig ved hjelp av Google translate og vil nok bli forbedret litt etterhvert. Original tekst kan finnes her.
17:19:00
Andrew Bridgen (North West Leicestershire) (uavhengig):
Jeg ønsker muligheten til å diskutere dette temaet velkommen. Jeg har etterlyst en slik debatt i noen måneder og takker de 156 000 velgerne som har latt oss ha den.
Pandemiavtalen må sees i sammenheng med de foreslåtte endringene i det internasjonale helseregelverket. Som George Santayana sa, er de som ikke klarer å lære historiens leksjoner dømt til å gjenta dem. Jeg har noen alvorlige bekymringer for at lærdommene fra den siste pandemien ikke har blitt lært av WHO selv, og at vi står i fare for å gi organisasjonen flere krefter til å overgå seg selv og gjenta disse katastrofale feilene.
Jeg vil starte med å snakke om selve WHO. Som min ærede kollega og representant fra Don Valley (Nick Fletcher) påpekte, ble WHO grunnlagt i 1948 som et spesialisert byrå av FN med ansvar for internasjonal folkehelse. Organisasjonen består av 194 medlemsland – stort sett alle med FN-medlemskap unntatt Lichtenstein og Pavedømmet. Den var opprinnelig basert på en WHO-konstitusjon som fortsatt er der i dag, men som vil bli grunnleggende endret av de to instrumentene det nå jobbes med etter covid-19-pandemien.
WHO er hjemmehørende i Genève og har derfor spesiell status. Dens ansatte er fritatt for skatt, og de og deres familier har alle diplomatisk immunitet. Dette er virkelig et overnasjonalt organ, ikke-demokratisk valgt og uansvarlig. Jeg tror at mine velgere ville fryktet dette.
Hvordan er WHO satt opp? Vel, det har noe som heter World Health Assembly, som møtes årlig i Genève. WHA er WHOs lovgivende og øverste beslutningsorgan. Den velger generalsekretæren og hovedstyret og stemmer over WHOs politikk. Den nåværende lederen av Verdens helseforsamling i WHO er en herremann ved navn Harsh Vardhan. I 2021 ga Indian Medical Association (IMA) – den indiske versjonen av British Medical Association (BMA), og den største sammenslutningen av leger i India – en uttalelse som protesterte mot Vardhan, fordi han støttet Coronil, et produkt som ble laget i India. IMA stilte spørsmål ved helseministerens etikk – Dr Vardhan var Indias helseminister på den tiden – i lanseringen av et fabrikkert og uvitenskapelig produkt som ble gitt til befolkningen i India. Han har siden blitt formann for WHA, som vil være den øverste myndighet og ledelse over den nye traktaten, som vil overstyre hver regjering i verden. Gitt at han trakk seg fra regjeringen i India på grunn av mistillit, hvorfor har han blitt betrodd med større ansvar? Det ser ut til at han har feilet sin vei oppover, som mange i WHO og WHA.
De opprinnelige idealene til WHO var svært prisverdige. WHO skal tjene folkets helse, styrt av medlemslandene, som vil implementere helsepolitikk i folkets interesse. I henhold til artikkel 3 i de internasjonale helseforskriftene – før de endres – vil statens suverenitet og rettsstaten bli respektert. Folks selvbestemmelse vil bli respektert fullt ut. Alle menneskerettigheter, konvensjoner og andre lover som land har sluttet seg til vil bli respektert. Det er beskyttet i henhold til artikkel 54 i den opprinnelige forskriften om menneskerettigheter.
Hvem finansierer WHO nå? Organisasjonen er finansiert som mange av våre regulatoriske myndigheter i Storbritannia: Medicines and Healthcare Products Regulatory Agency er 86 % finansiert av industrikilder, og Joint Committee on Vaccination and Immunisation, har medlemmene personlig erklært mer enn £1 milliard av interesser i big pharma, det det ble satt opp for å regulere. Det svekker offentlighetens tillit. WHO er ikke lenger majoritetsfinansiert av sine medlemsland – de de ønsker å kontrollere. Det er 86% finansiert av eksterne kilder.
Jeg er ikke sikker på at min ærede kollega og representant for Winchester (Steve Brine) har rett. Storbritannia er ikke den nest største giveren, men den tredje største. Den nest største giveren etter Tyskland er Bill og Melinda Gates Foundation, og jeg tror Gavi er den femte, så hvis vi legger dem sammen, er de de største giverne til WHO. Vi må spørre: hvorfor gjør de dette? De er også de største investorene i legemidler og den eksperimentelle mRNA-teknologien som viste seg å være så lønnsom for de som foreslo og produserte den under den siste pandemien. Faktisk sa WHO at bidragene fra medlemslandene til WHO-midler
«har vært begrenset og utgjør i dag bare 16% av WHOs totale budsjett»,
med
«en økende andel av finansieringen til WHO kommer som frivillige bidrag der givere styrer finansiering i henhold til deres prioriteringer.»
Vel, WHO’s prioriteringer er kanskje ikke prioriteringene til mine velgere i North West Leicestershire, eller velgerne i Storbritannia, fordi det er han som betaler musikeren som bestemmer melodien.
WHO fremmer innflytelsen fra privat-offentlige partnerskap. Den fremmer det på sine nettsider på en måte som hentyder at det lønner seg å delta i spillet. Alle kan kjøpe seg innflytelse hos WHO; det vil bare koste dem penger. Når det gjelder rådgivning, sa WHOs egen interne rapport – evalueringen i sin sluttrapport av 23. mai 2022 – at de ulike interessegruppene har flere innspill til WHOs politikk enn medlemslandene. WHOs egne tall sier at kun medlemslandenes deltakelse var 40 % av bidragene, mens 60 % kom fra ikke-medlemsland og 276 interessenter.
Det er klart at det er en sterk ekstern innflytelse på WHOs politikk, en enhet hvis endringer i det internasjonale helseforskriften og pandemiavtalen vil tre i kraft innen mai 2024 hvis dette parlamentet ikke gjør noe og ikke stemmer. Å gjøre ingenting er ikke et alternativ: dette vil ikke bare forsvinne.
WHOs mellomstudie sier at WHO er en internasjonal organisasjon opprettet som et underorgan av FN for målet om å oppnå «høyest mulig helsenivå» for alle mennesker, men til hvilken pris? Hva koster demokratiet? Hva koster individuelle friheter? WHO er nå 80 % finansiert av ikke-medlemsland, og er sterkt påvirket. Under pandemien vokste WHO i påvirkningskraft, som gjennom å kunne definere rett informasjon. Organisasjonen inntok en maktposisjon – og dette vil nå bli vedtatt i lov og være bindende, i de to nye instrumentene – at WHO har evnen til å si hva som er desinformasjon.
Når noen sier at vitenskapen er avgjort på et hvilket som helst spørsmål, foreslår jeg at dette parlamentet vil lukte en rotte med en gang. Vitenskapen er aldri avgjort: den er alltid åpen for modifikasjoner og for nye ting som kan oppdages og teser foredles. WHO sier at de vil være dommeren for hva vitenskapen er, og det kan ikke være riktig. Det er litt som noen sier at markedet har endret seg – vel, etter min erfaring har det aldri gjort det. Det er et stort maktgrep. De to instrumentene – pandemiavtalen og endringene i det internasjonale helseregelverket – utvikler seg parallelt.
Jeg er virkelig bekymret for om kolleger faktisk har lest traktaten, for når vi tar ut ordene «ikke bindende» gjennom en endring, blir den helt klart bindende. Dette er bindende traktater: Hvis vi ikke gjør noe, er de bindende – juridisk bindende for alle nasjoner. De bringer inn en idé kalt «One Health», som utvider muligheten for generaldirektøren for WHO å kalle en folkehelsenødsituasjon av internasjonal interesse – som for øvrig er forkortet til FAKE. Det står at han kan hente inn disse fullmakter ved mistanke eller risiko for en internasjonal hendelse. Det trenger ikke engang å være et patogen som påvirker mennesker; det kan påvirke dyr. Det kan være på grunn av miljøet eller en økning i nivåene av karbondioksid.
Jeg foreslår at ærede representanter leser traktaten. Det er en massiv utvidelse av makter. På et øyeblikk kan kun en mann – Tedros – egenhendig overta all helsemakt i verden på vegne av WHO. Ikke bare vil han overta makten; når han tar makten, vil han bestemme når pandemien eller nødsituasjonen er over og når han vil gi makten tilbake til dette parlamentet, der folkevalgte skal representere interessene til våre velgere. Vår makt som folkevalgte vil bli suspendert.
Mens vi snakker om Mr. Tedros, minner jeg parlamentet om at denne herren vil bestemme verdens skjebne, fordi det vil være hans gave å kunne erklære nødsituasjoner. Se på oppførselen til WHO under det nylige ebola-utbruddet i Den demokratiske republikken Kongo, der 83 personer som jobbet for WHO misbrukte lokale kvinner seksuelt, inkludert seksuelle overgrep mot en 13 år gammel jente. Det hele ble dekket til. Det var et lekket dokument fra WHO, som ville ha ligget foran Tedros’ komité. En konfidensiell FN-rapport levert til WHO forrige måned konkluderte med at ledernes håndtering av en sak ikke brøt med WHOs retningslinjer for seksuell utnyttelse fordi den aktuelle kvinnen ikke var mottaker av WHO-hjelp, siden hun ikke mottok noen humanitær støtte. Det er helt uakseptabelt, hvis det er reglene til en organisasjon som skal avgjøre om mine velgere er låst inne i seks måneder eller tre måneder, og om de kan gå og se bestemødrene sine. Jeg synes ikke det er akseptabelt.
De foreslåtte nye traktatene vil komprimere den obligatoriske rapporteringstiden for regjeringer til å rapportere en mulig risiko for folkehelsen til WHO til 72 timer, og Mr. Tedros vil ta en avgjørelse. Det er alt for lite tid for meningsfull forskning på hva den reelle risikoen er, og det vil potensielt føre til mange falske alarmer og unødvendige forstyrrelser. De to foreslåtte instrumentene søker å ta enorme makter bort fra dette parlamentet og alle andre parlamenter rundt om i verden, og de må vurderes svært nøye. Å stikke hodet i sanden vil ikke gjøre det, og det vil ikke gjøre for mine velgere. Hvis vi har lært noe av avstemningen vi hadde i 2016, så er det at folk i dette landet ikke ønsker å bli styrt av ikke-demokratisk valgte, uansvarlige byråkrater, og det er ingen som er mer uansvarlig og ikke-valgt enn folk i WHO. De betaler ikke skatt, og de og deres familier har immunitet mot påtale fordi de har diplomatisk immunitet. De er også under de enorme økonomiske interessene til den som ønsker å finansiere dem.
Mange eksperter sier nå at de to foreslåtte instrumentene grunnleggende sett vil tilbakestille forholdet mellom borgere og suverene stater – ikke bare i dette landet, men rundt om i verden. WHO er et ikke-valgt, uansvarlig og ovenfra-og overnasjonalt organ, og traktatene vil gi dens generaldirektør fullmakt til å pålegge medlemslandene omfattende, juridisk bindende retningslinjer. WHO ville ha makt til å tvinge selskaper i dette landet eller et hvilket som helst annet land til å produsere visse medisinske behandlinger og eksportere dem til andre land. Den ville ha makt til å stenge enhver virksomhet i dette landet, uavhengig av hva lokalbefolkningen mener eller til og med hva dette parlamentet mener.
De foreslåtte traktatene vil ta bort all beskyttelsen et demokrati gir, og de vil ta bort artikkel 3 i den opprinnelige WHO-konstitusjonen, som handler om respekt for menneskerettigheter og verdighet. Det vil nok bli erstattet av en intetsigende uttalelse som sier at det vil være likestilling, noe som betyr at alle vil bli behandlet likt. Det betyr også at det bare ville være én løsning på ethvert internasjonalt problem rundt om i verden, som ville føre til en alt-eller-ingenting-situasjon. Hvis jeg hadde hatt tid nå, ville jeg gå inn i alt det WHO gjorde galt i den siste pandemien. Hvis WHO tar feil, vil hele menneskeheten ta feil. Det ville ikke være noen konkurranse. Hvis det bare var én bilprodusent og bare én løsning, er jeg ikke sikker på at det ville vært den beste bilen vi noen gang kunne hatt. Konkurranse mellom nasjoner om løsninger er en god ting.
Jeg har alvorlige bekymringer for de to foreslåtte instrumentene, og rundt hvem som styrer og kontrollerer WHO. Det er dumt om man ikke ser at farmasøytiske giganter har enorm innflytelse over retningen til WHO, med deres lobbykraft. De mange multinasjonale selskapene erstatter, med sin størrelse og omfang, nasjonale myndigheter og med over 80 % av WHOs budsjett nå som spesifisert finansiering, har de evnen til å styre politikkens retning. Jeg synes det er riktig å si at vi driver bort fra WHOs originale og edle etos om å fremme en demokratisk, helhetlig tilnærming og samarbeid om folkehelse.
WHO har sviktet oss med sin måte å respondere på covid. I januar 2020, som det har blitt påpekt, fortalte de oss fortsatt at det ikke var noen person-til-person-overføring av viruset. Det var feil. De foreskrev deretter lockdowns og massevaksinasjon under pandemien, noe som førte til mutasjoner. Den pandemiske reaksjonen til WHO og nasjonale myndigheter bør være en advarsel om virkningen på innbyggerne når vi overlate makten til staten. Det er absolutt ingen grunn til å nå gå enda lenger i å overlevere folks rettigheter og friheter.
Pandemiresponsen illustrerte brutalt at den profittoptimaliserte måten å løse elleskapets goder på som WHO forfølger ofte kolliderer med barns helse. Før jeg uttalte meg 13. desember om risikoen ved de eksperimentelle mRNA-vaksinene, var MHRA ute etter å godkjenne vaksinering av barn ned til seks måneders alder her i landet. Jeg er veldig takknemlig for at Regjeringen lyttet og at vi ikke gjennomførte. Faktisk ble godkjenningen skjøvet tilbake til personer over 50 år, og etter talen min 17. mars er jeg glad for at regjeringen ytterligere skjøv grensen til bare de over 75. På noen få måneder er det en enorm forskjell fra det å prøve å vaksinere alle aldersgrupper. Hvis vi alle var underlagt kun én felles global regel, ville vi gjort akkurat det motsatte av hva dette landet individuelt har bestemt seg for å gjøre.
Mens vi er inne på temaet ugjennomsiktige, udemokratiske organisasjoner, er det interessant å se hva EU gjør. EU mener at vi må styrke alt dette. Ikke bare vil WHO få lov til å ha en avdeling for feilinformasjon, som vil være dommeren for hva sannheten er under en nødsituasjon, men EU vil vedta nøyaktig den samme politikken og ha sin egen slik avdeling, slik at det i en pandemi vil bare være kun én versjon av sannheten. Det er vel ikke så bra for vitenskapen?
One Health-tilnærmingen er en hele-samfunnet-tilnærming. WHO vil ha muligheten til å mobilisere alle aspekter av samfunnet vårt. Når WHO kaller noe en nødsituasjonen, vil de overta makten i samfunnet og holde det i gang. WHO vil da ha kontroll over absolutt alle aspekter av våre borgeres liv. Dette er helt massivt. Det finnes ingen viktigere traktat. Hvis vi skulle gi bort slike fullmakter – jeg ville aldri stemt for det – burde vi ha en folkeavstemning, fordi suvereniteten tilhører folket. Det er ikke vårt å gi bort; det vet vi fra folkeavstemningen i 2016. Jeg håper at salen lytter veldig nøye og leser disse dokumentene.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Susanne Heart.
«Aldri mer krig!»
Av Proletären - 24. april 2023
https://steigan.no/2023/04/aldri-mer-krig/
Når 26.000 soldater skal øve krig for NATO i Sverige, er det nettopp det – en øvelse der svenske soldater skal kjempe for USAs militærallianse, i Sverige og i andre land. Proletärens utenriksredaktør Marcus Jönsson skriver om hvordan imperialistiske kriger er meningsløse for alle bortsett fra kapitalistene som engasjerer seg i dem, og at den konsekvente motstanden mot krig også alltid er i motsetning til det økonomiske systemet som skaper og gir næring til krigene.
Av Marcus Jönsson, Proletären.
Jag kan hälsa från en skyttegrav i Flandern, och från en krater vid Gallipoli…
Så börjar en riktig proggklassiker som åtminstone många äldre Proletärenläsare säkert fortfarande kan nynna med i. Det var Totta Näslund som sjöng låten som Peter Wahlquist och Ulf Dageby skrev till den tidstypiska och folkbildande ambulerande teaterföreställningen Tältprojektet.
Året var 1977 och stora delar av den svenska kultureliten åkte Sverige runt, reste ett gigantiskt cirkustält på varje ort och berättade om arbetarklassens historia. En historia där kriget är en självklar del, eller snarare – en ofrånkomlig del av det kapitalistiska systemet.
Texten fortsätter: Från tolv miljoner döda kan jag hälsa er: Aldrig mera krig!
Låten handlar såklart om första världskriget. Den meningslösa masslakt som var så mycket svårare att få grepp om i skolan än den andra, där ondskan själv var bekvämt personifierad av Hitler och hans sjuka idéer om högre och lägre stående människoraser.
Men det första är egentligen ett tydligare exempel på vad som låg i botten också i andra världskriget. För hur trist historiematerialistiskt det än kan låta så var det den kapitalistiska kriskonjunkturen som var grunden också till att nazisterna kunde komma till makten i det tyska 1930-talet.
I Weimarrepublikens hyperinflation och matbrist var manegen krattad för en extremnationalistisk galning som lovade att ge småborgarna sin trygghet tillbaka. Och kapitalisterna förstod att de behövde någon som Hitler i de extrema kristider då den borgerliga demokratin inte dög för att hålla massorna lugna.
Men vi återvänder till Totta Näslunds fiktiva vittesmål från skyttegravarna i Flandern och Gallipoli runt 1915-1916, strax före den ryska revolutionen som blev början till slutet på kriget. Den europeiska arbetarklassens söner var uttvingade i ett meningslöst krig – för dem, inte för monopolkapitalen som växt sig för stora för de egna gränserna.
Den anarkistiska kapitalismen kräver ständig tillväxt. När råvarorna och marknaderna i det egna landet inte längre räcker till ligger det i systemets natur att bolagen sträcker sig också efter det som finns i andra länder, och oundvikligen kommer i konflikt med andra företag och deras regeringar.
De striderna sker också i dagens världskapitalism på tusen större och mindre sätt – se bara på alla handelshinder som USA försöker beslå Kina med – där bara det sista alternativet är öppet krig. Som den tyske generalen Carl von Clausewitz redan 1832 berömt uttryckte som ”politikens fortsättning med andra medel”.
Hur kunde då första världskrigets masslakt tillåtas hända, i en tid när arbetarna börjat organisera sig och många mycket väl visste att deras intressen inte var bolagsherrarnas och de flaggviftande politikernas? Det var väl en sak att konservativa partier och rörelser ställde sig i givakt framför de kejserliga fanorna, men hur kunde självutnämnda socialistiska arbetarpartier göra samma sak?
Här uppstod den stora brytningen i arbetarrörelsen mellan revolutionärer och reformister. På den här tiden kallade även kommunisterna sig fortfarande för socialdemokrater, men det var när socialdemokratiska partiers företrädare i skarpt läge ställde sig bakom sina ”egna” regeringar när det började lukta krig som agnarna skiljdes från vetet.
Krigsmotståndaren Karl Liebknecht satt i riksdagen för de tyska socialdemokraterna 1914, och var den ende i hela riksdagsgruppen på 110 påstådda arbetarföreträdare som röstade emot krigskrediter och i praktiken att skicka unga arbetare ut i skyttegravarna. Han var en av dem som vägrade ställa klasskampen åt sidan för att istället sluta upp bakom kapitalisternas krig.
Fienden finns på hemmaplan, var istället Liebknechts budskap – samma syn som Kommunistiska Partiet har än idag här i Sverige, och därför vägrar ställa upp på krigshetsen och miljardrullningen till militären idag som samtliga riksdagspartier skriver under på.
Den ryske revolutionären Lenin var en annan som stenhårt polemiserade mot all nationalistisk och chauvinistisk propaganda inför och under första världskriget, och tillsammans med bolsjevikpartiet i Ryssland istället ställde kravet att ta landet ur kriget. Fred, jord och bröd! var parollen till den krigströtta och fattiga befolkningen.
Lenin och bolsjevikerna lyckades både med att dra Ryssland ur kriget och genomföra den socialistiska revolution som mer än någon annan händelse kom att påverka hela 1900-talet. I alla kapitalistiska länder blev man tvungna att förhålla sig till att det nu fanns ett alternativt samhällssystem – ett antingen hotande eller löftesrikt exempel, beroende på klasstillhörighet och politisk uppfattning.
Första världskriget tog slut 1918, delvis också tack vare det försök till revolution i Tyskland som leddes av Spartakisterna, där Liebknecht var en av ledarna. Liebknecht sköts ihjäl av en kontrarevolutionär frikår – som härjade fritt under den socialdemokratiska regeringen – efter att varit med och bildat Tysklands kommunistiska parti samma år.
I Tältprojektets uppmaning i låten med samma namn, Aldrig mera krig, tar också kriget slut. Den (så typiskt för proggtexter) allvetande berättarrösten vet dock att vansinnet är dömt att upprepas: Ty kapitalet känner inga gränser, jag vet om tjugo år man pekar dit. Då ska jag ta geväret och min ränsel, då ska jag ut igen och dö för dess profit.
Idag, knappt 50 år efter att Totta Näslund skrek ut ”Aldrig mera krig!” – och det knappast fanns några högljudda invändningar mot budskapet – lever vi i en tid då krigspropagandan och den ökande militarismen istället är fullständigt öronbedövande.
Det kan vara svårt att förstå att dåtidens socialdemokrater ställde sig bakom herrarnas krigsplaner 1914, och ännu konstigare kan man tycka det är att så många hyllar krigshetsen och upprustningen idag – när vi vet vad som hände i de båda världskrigen, och inte minst med tanke på atombomberna över Japan 1945.
Men så är det. Krigsmotståndets röster existerar överhuvudtaget inte i den offentliga debatten, och råkar någon ändå säga något självklart – som när Gudrun Schyman påpekade att det behövs en förhandlingslösning för att få slut på kriget i Ukraina – kölhalas de i den krigsfebriga stämningen och stämplas som Putinagenter.
Det är mörka tider för de fredsvänner som faktiskt finns. Medan det är strålande tider för krigsindustrin och dess mest rabiata megafoner, som överbefälhavare Micael Bydén och Natos generalsekreterare Jens Stoltenberg.
Och så har vi, precis som 1914, de som inte vågar stå upp när propagandastormen viner, trots att de i allmänna ordalag och i det egna partiprogrammet påstår sig vara såväl socialister som fredsvänner. Nu som då sluter de upp på den egna borgarklassens sida när det gäller.
Lenin skrev 1917 om Liebknechts hårdnackade krigsmotstånd att: ”Liebknecht ensam representerar socialismen, proletariatets sak, den proletära revolutionen. Hela den övriga tyska socialdemokratin är ett stinkande lik såsom Rosa Luxemburg (också medlem av Spartacusgruppen och en av dess ledare) så träffande uttryckt sig”.
Mer än hundra år senare är också den svenska socialdemokratin av idag ”ett stinkande lik”, med Rosa Luxemburgs och Lenins ord. Och då inte bara eller ens främst det rakt igenom borgerliga parti som fortfarande har kvar namnet Socialdemokraterna – och vars ledning lämnade in Sveriges Natoansökan – utan inte minst dess ideologiska efterträdare som leds av Nooshi Dadgostar.
Vänsterpartiets försvarspolitiska talesperson heter Hanna Gunnarsson. Om den närmast totala samsyn som råder i det politiska etablissemanget om att ösa miljarder över militären, och som var tydlig på konferensen Folk och försvar tidigare i år, skrev Eric Rosén i en läsvärd text i Aftonbladet: ”Från scenen hör jag Vänsterpartiets Hanna Gunnarsson säga det är bra att det finns enighet, att det är bra att partierna närmat sig varandra i synen på försvaret.”
Här är det omöjligt att inte göra observationen att det inte är ”partierna” i plural som närmat sig varandra, utan Vänsterpartiet som börjat låta som Moderaterna i försvarspolitiken. Högersidan har knappast närmat sig den traditionella vänsterståndpunkten, att det är mycket bättre att lägga pengarna på välfärden än på militären.
Hanna Gunnarsson själv var i Helsingfors häromveckan, och stoltserade på Twitter med bilder på bland annat kommunistslaktaren Gustaf Mannerheims grav och hjältekorset. Under det så kallade hjältekorset ligger de begravda som stupade i fortsättningskriget 1941-45, mellan Finland och Nazityskland på den ena sidan och Sovjetunionen på den andra.
”Ett land som varit i krig och genomlevt ockupation behöver platser för att minnas och hedra de som kämpade för frihet. Och de som dog”, var Gunnarssons kommentar till bilderna.
Man kan ju undra varför en företrädare för ett parti som är sprunget ur det gamla kommunistpartiet SKP väljer att hylla dels en slaktare som Mannerheim – ansvarig för tusentals arbetares och kommunisters avrättningar under och efter inbördeskriget – och dels de som slogs tillsammans med nazisterna mot Sovjetunionen, efter att den finska regeringen vägrat gå med på det landutbyte Moskva begärde för att skydda Leningrad (Sankt Petersburg).
För övrigt var det Lenins revolutionära regering som gav Finland sin självständighet 1917, dåvarande folkkommissarien för nationalitetsfrågor som skrev under dekretet var Stalin. Att samme Stalin drygt 20 år senare skulle vilja införliva Finland i Sovjetunionen är en antikommunistisk myt – vinterkriget och fortsättningskriget skedde på grund av att den finska regeringen allierade sig med Nazityskland.
Hanna Gunnarssons fjäsk för Nato är pinsamt
Möjligtvis är Gunnarsson så fullständigt historie- och aningslös som hon framstår. Men troligare är nog att det är viljan att markera att hon och hennes parti är lika hundraprocentigt antikommunistiska som övriga etablissemanget – och lika pålitliga i den totala uppslutningen för Natosidan i Ukraina, där motståndet mot allt ryskt till och med inkluderar att i backspegeln ta parti för nazister mot sovjetiska kommunister under andra världskriget – som trumfar genansen.
Att V är hundraprocentigt lydigt under USA-imperialismen behöver dock knappast någon tvivla på. Vänsterpartiet röstade för svensk trupp att lyda under Natoflagg i Afghanistan, röstade för svenskt deltagande i Natos bombkrig mot Libyen – och röstade för att skicka svenska vapen till det pågående Natostödda kriget i Ukraina.
V röstade förvisso tillsammans med Miljöpartiet åtminstone nej till Sveriges anslutning till Nato för en månad sedan, men inte på någon principiell grund mot att ingå i USA:s krigsallians. I den mån Dadgostar, Gunnarsson och de övriga överhuvudtaget haft något att säga om saken har de istället framhållit problemen med att Erdogans Turkiet är medlem – inte den lilla detaljen att USA, med och utan Nato, startat fler krig och iscensatt fler statskupper än något annat land på jorden.
Men tillbaka till 1977 igen. När det fortfarande var vänstervåg och Tältprojektet skumpade land och rike runt var det nog lätt för de inblandade att känna optimism. Bland progressiva över hela världen hade upprördheten över USA:s krig i Vietnam förbytts i en känsla av seger, när den sista amerikanska helikoptern lämnade Saigon den 30 april 1975.
Med kärnvapenhotet som hängde över Europa under kalla kriget växte samtidigt också en mer opolitisk fredsrörelse fram, som fokuserade på det mest fruktansvärda vapen världen känner. För drygt 40 år sedan, 1982, demonstrerade omkring 100.000 i Göteborg för en kärnvapenfri zon.
Det känns som en avlägsen dröm 2023. Idag demonstrerar i bästa fall något tusental mot Sveriges anslutning till kärnvapenalliansen Nato och mot att Nato övar krig i Sverige. Flera av de organisationer som traditionellt varit röster för fred, utan att direkt vända sig mot kapitalism och imperialism, har också börjat sväva på målet.
Svenska freds är splittrat i synen på att skicka vapen till kriget i Ukraina, och ärkebiskop Martin Modéus har uppmanat samtliga kyrkoherdar att höja krigsberedskapen – bland annat genom att se till att det finns tillräckligt med begravningsplatser i landet.
Karl Liebknechts, Rosa Luxemburgs och Lenins syn på kapitalism, krig och imperialism är fortfarande den riktiga. Sorgligt nog är vi alldeles för få idag som kan luta oss mot den ideologiska stöttepelaren, och vetskapen om att vara på den rätta sidan är snarast plågsam när Sverige med stormsteg är på väg in i Nato.
Historien har visat att det enda konsekventa krigsmotståndet är det som vill göra upp också med grunden till imperialismen och krigen, det vill säga det kapitalistiska systemet. Samtidigt gäller självklart för kommunister och antiimperialister att söka bredast möjliga samarbeten i kampen mot imperialismen i allmänhet och mot Nato i synnerhet.
Tyvärr motarbetas den typen av samarbeten aktivt av Vänsterpartiets ledning, som stoppat lokala partiavdelningar från att delta i demonstrationer mot Nato när Kommunistiska Partiet varit med och arrangerat. Samtidigt finns det ett fåtal gamla sekterister i resterna av fredsrörelsen, som från sitt håll också aktivt motarbetar breda demonstrationer mot Nato om inte varje paroll faller dem på läppen.
På andra håll i Europa finns mycket mer positiva exempel på ett växande krigsmotstånd. I bland annat Tyskland, Frankrike och Italien har tiotusentals demonstrerat mot Nato och för en förhandlingslösning i Ukraina.
Givetvis gäller även här att fortsätta kämpa för fred och mot Nato – och ställa parollen Sverige ut ur Nato när vi väl är med – men om inte många fler tar ställning för freden tyder ingenting på att det inte är en svensk Natosoldat som ska ut i kapitalets krig nästa gång.
Då ska jag ta geväret och min ränsel, då ska jag ut igen och dö för dess profit.
NATO-motstand i Sverige: NATO bør avvikles – ikke utvides
Av Romy Rohmann - 24. april 2023
https://steigan.no/2023/04/nato-motstand-i-sverige-nato-bor-avvikles-ikke-utvides/
Det finnes en organisert NATO-motstand i Sverige, vi hører bare ikke så mye om den her i Norge, våre medier har som kjent en klar oppgave å støtte opp om USA og NATO og dermed kun heie på våre naboer når de nå «endelig» har ønsket å være med i denne alliansen sammen med oss.
Av Romy Rohmann.
Aurora 23 er en stor militærøvelse som skal skje i Sverige i tida mellom den 17. april og 11. mai 2023. Denne øvelsen er en av de største som gjennomføres i Sverige på mange år, rundt 30.000 soldater vil delta og det vil delta tropper fra flere NATO land.
Denne øvelsen inkluderer også marine, flyvåpenet, hjemmevernet og ulike militære tropper fra 14 andre NATO-land. Øvelsen vil foregå over hele Sverige, men i hovedsak i de sørlige delene og på Gotland.
Offisiell svensk informasjonsside om Aurora 23.
Stoppa Aurora 23 – Nej till NATO!
Det er opprettet et nettverk i Sverige som har følgende plattform:
Nej till svensk Nato-medlemskap
Stoppa Aurora 23
Inga kärnvapen på svensk mark
Dette nettverket består av blant annet:
Allt åt Alla
Artister för fred
Exilfilmfestivalen
Feministiskt Initiativ Göteborg
Folk och fred (nätverket)
Folkrörelsen Nej till EU
Framåt kamrater
Fredsrörelsen på Orust
Grön Ungdom Storgöteborg
Göteborgs Fredskommitté
Internationella kvinnoförbundet för fred och frihet, Göteborgskretsen
Jordens vänner
Kommunistiska Partiet
Kristna Fredsrörelsen Göteborg
Kvinnor för fred
Latinamerikanska föreningen för mänskliga rättigheter
Marxistiska studenter/Revolution
NCDK Göteborg
Nej till Nato aktivistgruppen Göteborg
Nej till Nato riksföreningen
Partiet Mod
Proletären FF
RKU Göteborg
Rojavakommittéerna
Schackklubben Proletären
Solidaritetsrörelsen
Svenska freds- och skiljedomsföreningen Göteborg
Svenska kvinnors vänsterförbund
Svensk-kubanska föreningen Göteborg
Tecknaruppropet mot kärnvapen och Nato
Ung Vänster Göteborg och Bohuslän
Victor Jara-föreningen
De organiserer demonstrasjoner framover og på lørdag 22. april ble den blant annet gjennomført i Gøteborg.
Det var ikke bare i Gøteborg de ble organisert demonstrasjon på lørdag, men også i Alingsås, Halmstad, Helsingborg, Jönköping, Kiruna, Kristianstad, Ljusdal, Malmö, Skellefteå, Sundsvall, Stockholm, Umeå, Växjö og Örebro.
Andre steder har det vært demonstrasjoner som i Lysekil den 15.april og i Ludvika blir det den 29. april.
Her kan du lese mer om nettverket og hva de står for:
https://www.stoppaaurora23.se/
Nettverket finnes også på Facebook.
Østersjøen blokkert
Et kart over marinefartøyers utplassering i og nær Østersjøen fra 24. april 2023 viser at farvannet mellom Kiel og Malmø er effektivt blokkert. En rimelig antakelse er at det er et ledd i Aurora 23, men vi har ikke annet enn kartet å gå etter:
Om det epokegjerande geopolitiske skiftet
Av Terje Valen - 24. april 2023
https://steigan.no/2023/04/om-det-epokegjerande-geopolitiske-skiftet/
Vi lever i ei tid med enorme geopolitiske endringar. Heile det vel 500 år gamle systemet med koloniar og nykoloniar, som tok til med Columbus si landing på dei karibiske øyane, er i ferd med å gå i oppløysing.
Av Terje Valen.
Det tyder at dei koloniserande landa rundt Nord-Atlanteren er i ferd med å misse den enorme overføringa av verdiar frå koloniar og nykoloniar som byggar på undertrykking, røveri og ulike bytteforhold osb. Sagt på litt grovare vis tyder det slutten på «kvitt» overherredømme i verda.
Dette tyder at vi lever i ei tid der den «kvite» verda må nyorientere seg. Den nye tida krev nye analysar og ny forståing av verda. Dei gamle analysane om imperialismen, verdssituasjonen og dei forskjellige landa og leiarane må utviklast vidare. Innhaldet i denne boka er eit forsøk på å prøve å forstå det som går føre seg, slik at det blir lettare å ta standpunkt og gå inn for den beste politikken og dei beste handlingane gjennom dei enorme endringane vi no opplever.
Denne boka gir deg grunnlag for å forstå verda på ein måte som er på tvers av verdsbiletet til dei koloniale og nykoloniale verdsherskarane som dominerer media våre. Boka tar opp og fortel om innhaldet i og utviklinga av det eg kallar den columbiske epoken, heile perioden med oversjøiske imperia, frå Columbus landa på dei karibiske øyane til i dag. Det er mykje vekt på kampane som dei undertrykte landa og folka har ført og dei metodane som herskarane over imperia har brukt og bruker for å halde på overherredømmet sitt. Særleg tida etter Sovjet-Unionen si oppløysing har fått mykje plass. USA sin geostrategi er gjennomgått i ganske stor detalj. Her finn du, mellom anna, ei mengd opplysningar om desse tilhøva, som er tilgjengeleg på engelsk, fransk, tysk og spansk, men som ikkje slepp til i den vestlege «kvite» verda sine media og kanskje særleg ikkje i dei norske.
Boka er på 300 sider. Du kan kjøpe ho ved å sende SMS med navn og postadresse til 93231315 og vipse kr. 365 til same mobilnr. eller sette på konto 0540 04 78467 (Pris for bok kr. 250,-, pakking og porto kr. 115 for ei bok, kjøpar du fleire – opp til 12 bøker à 10 kg så er samla pris for pakking og porto berre kr. 175,-.) Gjer du det sender eg boka (eller bøkene).
Les også Terje Valen: Verdens undertrykte folk og nasjoner reiser seg
Terje Valens bok om de epokegjørende geopolitiske endringene
Av Terje Alnes - 24. april 2023
https://steigan.no/2023/04/terje-valens-bok-om-de-epokegjorende-geopolitiske-endringene/
I dette videointervjuet presenterer historikeren Terje Valen sin nye bok: «Verdas undertrykte folk og land reiser seg mot IMPERIET for frihet og fred»
Boken er på 300 sider. Du kan kjøpe den ved å sende SMS med navn og postadresse til 932 31 315 og vippse kr. 365 til samme mobilnr. Alternativt betale 365 kr. inn på konto 0540 04 78467. Boken sendes til deg i posten.
Vi lever i en tid med enorme geopolitiske endringer. Det vel 500 år gamle systemet med kolonier og nykolonier, som tok til med Columbus sin landing på de karibiske øyene, er i ferd med å gå i oppløsning. Det betyr slutten på «hvitt» overherredømme i verden.
Dette betyr at vi lever i en tid der den «hvite» verden må nyorientere seg. Den nye tiden krever nye analyser og ny forståelse av verden. De gamle analysene om imperialismen, verdenssituasjonen og de forskjellige landene og lederne må videreutvikles.
Valens bok gir deg grunnlaget for å forstå verden på en måte som er på tvers av verdensbildet til de koloniale og nykoloniale verdensherskerne som dominerer våre medier.
Denne samtalen mellom Terje Alnes og Terje Valen ble først publisert av Spartakus.
Sudan: Oppstilling av styrker og nøkkelspillere
Av Bhadrakumar - 24. april 2023
https://steigan.no/2023/04/sudan-oppstilling-av-styrker-og-nokkelspillere/
Det verste scenarioet vil tilsynelatende skje i Sudan. Det er i alle fall det apokalyptiske budskapet som strømmer ut av Khartoum i vestlige medier.
Av M. K. Bhadrakumar.
President Biden ga næring til den alarmistiske oppfatningen ved å bekrefte at på hans ordre gjennomførte det amerikanske militæret en operasjon «for å trekke ut regjeringspersonell fra Khartoum.»
Ifølge det amerikanske utenriksdepartementet er rundt 16.000 amerikanske statsborgere for tiden i Sudan. Den amerikanske ambassaden i Khartoum hadde en overdreven stabsstyrke – på nivå med stasjonen i Kiev – som var uberettiget av omfanget og volumet av amerikansk-sudanesiske bilaterale forbindelser, noe som førte til spekulasjoner om at det var en sentral etterretningspost.
På Afrikas Horn har Gulf-statene tradisjonelt tatt et dypdykk i den kompleksiteten som består av maktprojeksjon, politisk rivalisering og konflikt om Rødehavet. Dette havet har i det siste gjenoppstått som et geostrategisk rom der konkurrerende globale og regionale aktører har søkt å etablere sin innflytelse.
Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater på den ene siden og Qatar og Tyrkia på den andre konkurrerte intenst om å motvirke hverandres innflytelse og projisere sin rivalisering videre til politikken på Hornet. Men etter mange år med hard konkurranse har det dukket opp tegn i det siste på at de forsiktig har begynt å omdefinere sine respektive roller.
Belastningen på deres økonomiske ressurser etter covid, reduksjonen av konflikten i Jemen og iveren til Gulfstatene etter å fremstå som konstruktive og pålitelige partnere gjennom en mer pragmatisk tilnærming til regionale spørsmål – alt dette bidro til at de bemerkelsesverdige tegnene på avspenning erstattet den intense interne gulfkonkurransen på Afrikas Horn.
I Sudan førte Saudi-Arabias og Emiratenes innsatsen for å forme den politiske overgangen etter avsettelsen av Omar al-Bashir i april 2019 til delvise suksesser. Men den møtte også også betydelige vanskeligheter, ettersom de bidro til store omdømmekostnader betraktet fra både den sudanesiske befolkningens og det internasjonale samfunnets side.
USA og EU så GCC-landene som nyttige partnere på Hornet fordi de har den overskuddskapital til å investere som vestmaktene mangler. Dessuten har de gode personlige nettverk. Den faustiske avtalen («avtale med djevelen», o.a.) mellom Trump-administrasjonen, Israel og Gulf-statene for å lokke den sudanesiske militære ledelsen inn i Abraham-avtalen i 2020 var et avgjørende øyeblikk.
Imidlertid viste denne flørten seg å være kortvarig, og vestmaktenes plan om å ri på vingene til Gulf-statene for å motvirke den økende innflytelsen fra Russland og Kina i Rødehavet møtte også en plutselig dø. Bakken under føttene til den amerikansk-saudiarabiske alliansen endret seg dramatisk under Bidens presidentskap og Riyadh begynte å styrke sine bånd med Moskva og Beijing.
Dette tvang på sin side vestmaktene til å utforske muligheten til å presse på for større samordnin og konstruktivt engasjement direkte med generalene i Khartoum, og satse på egen innsats og ressurser som løper parallelt med Gulfstatenes omforming av sitt engasjement på Hornet.
I et nøtteskall er sakens kjerne at den vestlige forståelsen av stabilitet og bærekraftig utvikling i Sudan blir sett gjennom prismet til den neocon-ideologien («neocon», egentlig nykonservativ, men i dag krigshissende, o.a.) som gjennomsyrer Biden-administrasjonen. Det er denne som sørger for forverringen av den trege interne politiske krisen i Sudan som har brygget seg opp siden 2019 mellom hæren ledet av de facto-lederen Abdel Fattah al-Burhan og væpnede styrker ledet av Mohammed Hamdan Dagalo.
De umodne, urealistiske politiske oppgjørene som ble fremmet av de vestlige liberale demokratiene ga betydelig næring til militærets innbyrdes kamp. Inngåelsen av den anglo-amerikanske avtalen var i stor grad begrenset til Transition Military Council og Forces for Freedom and Change, en umake koalisjon av håndplukkede sivile og opprørske sudanesiske grupper (reg., Sudanese Professional Association, No to Oppression Against Women Initiative, etc. ) som på ingen måte representerte de nasjonale styrkene i Sudan. Ikke overraskende var disse neocon-forsøkene på å påtvinge eksotiske avtaler på en gammel sivilisasjon dømt til å mislykkes.
Det propagandaspinnet som formidles av vestlige medier reduserer den nåværende krisen i Sudan – som manifesterer seg som konflikt innenfor det militære etablissementet – til en grotesk overforenkling og forsøk på tildekning. Enkelt sagt kan ikke denne krisen reduseres til en personlig tvist mellom de to generalene – Burhan og Hemedti – som hadde vært venner i svært lang tid.
Krisen kan bare løses gjennom en «sikkerhetsløsning», som betyr en integreringsprosess som involverer Rapid Support Forces på en hensiktsmessig måte som en politisk partner i styringen, ikke bare en militær styrke tilknyttet hæren.
For at det ikke skal glemmes, er Sudan et stort land med stort etnisk og regionalt mangfold der det bor noe sånt som 400-500 stammer. Landets stabilitet er kritisk avhengig av en optimal modell for samhandling mellom elitene og klanene.
I bunn og grunn er det som driver spesialstyrkene i den nåværende konflikten deres forventning om å øke sin betydning i den innenrikspolitiske prosessen i landet. Det må forstås at dagens strid ikke handler om tilgang til en eller annen militær ressurs, men om kontroll over økonomien og maktfordelingen.
I mellomtiden bidro den klønete, udugelige håndteringen av dannelsen av den nye regjeringen som FN-representanten Volker Perthes sto for betydelig til den nåværende krisen. Perthes, en representant for det tyske etablissements tenketanker, som er fyrt opp av neocon-ideologien, var feil mann til å håndtere et så følsomt oppdrag.
Dette er nok et oppbyggelig eksempel på det at FNs generalsekretær Guterres foretrekker vestlige utsendinger til de globale brennpunktene der Vestens geopolitiske interesser står på spill. FN-møtet 15. mars avslørte at den overivrige Perthes ble løsrevet fra virkeligheten ved å skynde seg gjennom overføringen av makt fra den militære administrasjonen til den sivile – i stedet for å konsentrere seg om å hjelpe til med å danne en regjering og opprette en komité for å utarbeide en ny grunnlov – som dessverre provoserte intensiveringen av konfrontasjonen mellom de stridende partene.
Den gode delen er at det ennå ikke er noen tegn til radikalisering i denne konflikten på religiøst grunnlag. Det er heller ikke noe maktvakuum som kan utnyttes av en terrorgruppe. Samtidig kreves det mekling ved eksterne makter.
Landene i regionen kan bidra til å løse konflikten. Et omfattende oppgjør vil kanskje ikke skje med det første, siden de interne motsetningene som har akkumulert over tid krever kompromisser, og så langt er i hvert fall ikke partene klare for dette.
I det nåværende klimaet med konfliktløsning som preger den regionale politikken i Midtøsten og spesielt i Gulfen, er det ingen objektive forutsetninger for at konflikten skal flytte over til den regionale scenen. De viktigste landene som er knyttet til de stridende fraksjonene har kommet med fredsbevarende initiativer – Emiratene, Saudi-Arabia, Egypt.
I tillegg vil andre eksterne partnere, spesielt Russland og Kina, gjøre en innsats for å forhindre en langvarig åpen konflikt. Sudan har forresten en ekstern gjeld på under 60 milliarder dollar, og mesteparten av den er til Kina. Russland er på sin side godt posisjonert for å fremme tilnærming mellom al-Burhan og Dagalo.
Russland inntar en balansert posisjon. Under sitt besøk i Sudan i februar møtte utenriksminister Sergej Lavrov lederne fra begge motstridende sider. Russland er en interessent i stabilitet i Sudan.
Det russiske utenriksdepartementet sa i en uttalelse :
«De dramatiske hendelsene som finner sted i Sudan skaper alvorlig bekymring i Moskva. Vi oppfordrer partene i konflikten til å vise politisk vilje og tilbakeholdenhet og ta akutte skritt mot en våpenhvile. Vi tar utgangspunkt i at eventuelle forskjeller kan løses gjennom forhandlinger.»
Imidlertid er den anglo-amerikanske agendaen fortsatt tvilsom. Deres fokus er på å internasjonalisere krisen, injisere stormaktrivaliseringer i den sudanesiske situasjonen og med vilje skape påskudd for vestlig intervensjon. Men ethvert forsøk på å blåse til glørne fra den arabiske våren vil ha store konsekvenser for regional sikkerhet og stabilitet. Gulfstatene og Egypt bør være spesielt på vakt.
Sudan skal ha vært tema i telefonsamtalen mellom den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman og Russlands president Vladimir Putin fredag.