Nyhetsbrev steigan.no 24.03.2023
Nyhetsbrev steigan.no 24.03.2023
Mekanismen bak den nye bankkrisa i USA
USA frykter at det skal bli en fredsavtale i Ukraina
Opprøret mot Macron i Frankrike fortsetter
Vindkraft – nå er det sårbare havområder som står for tur
Fri vilje trumfer determinisme i Gulf-politikken
The International Spotlight Conference vil kaste lys over de mest presserende sakene i vår tid
Etter kollisjonen skal USA midlertidig fly droner lenger fra Krim
Gal dissens: Sprø konspirasjonsteoretikere
Amerikanske atomvåpen på Rygge
Mekanismen bak den nye bankkrisa i USA
Av Trond Andresen - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/mekanismen-bak-den-nye-bankkrisa-i-usa/
Av Trond Andresen, pensjonert førsteamanuensis i kybernetikk, NTNU, leserinnlegg
Den pågående USA-bank-krisa er uforståelig for leserne – og de aller fleste journalister. Derfor skriver disse så uklart om den. Dette er enklere enn som så:
Om en bank er trygg, indikeres av dens kapitaldekning, engelsk: «capital-asset-ratio» (CA), som ikke må være for liten. Dette er en brøk som i en forenklet versjon ser slik ut:
CA = (A+B+R-I) / A,
eller K /A, der telleren K er bankens kapital, K = A+B+R -I
Her er
I = kunders innskudd,
R (engelsk: reserves) = bankens innskudd i sentralbanken,
B = bankens formue i form av statsobligasjoner (engelsk: bonds),
A = andre typer finansielle eiendeler (engelsk: assets) til banken, for eksempel lån til boliger og foretak. For å gjøre det enkelt, er A valgt her slik at den uttrykker netto mellom bankens utlån og dens lånegjeld til andre.
K er altså differansen mellom bankens samla formue A+B+R, og I (kunders innskudd, som er gjeld for banken).
Den internasjonalt avtalte regulering av banker i de fleste land (USA og Norge også) krever at CA = K/A skal være mer enn ca. 8%. Blir den for liten vil banken være farlig nær konkurs. Og banker må rapportere utviklinga av CA løpende til myndighetene.
I den aktuelle krisa er det B (statsobligasjoner) som er det viktige. Disse ansees som helt sikre, på linje med bankens innskudd R i sentralbanken (siden R og B i brøken ansees som helt sikre plasseringer er de ikke med i nevneren i CA-brøken. Bare A ansees som delvis usikker formue).
En statsobligasjon er et papir som avspeiler at du har lånt ut penger til staten. Dette gir deg jevnlige rentebetalinger til en prosent som står på obligasjonen – og etter et viss tid, for eksempel ti år, forfaller obligasjonen og du får da utlånssummen tilbake.
Etter forrige finanskrise i USA ca. 2008 (som hadde en annen hovedårsak; uansvarlige boliglån som bankene kastet etter folk, og som låntakerne ikke greidde å betale), har rentenivået i USA vært satt lavt for å unngå ny krise. Statsobligasjonene som ble solgt i den perioden (dvs. myndighetene tok opp lån på den måten) er derfor påført lav rente.
Når man så kommer inn i en periode med høy inflasjon, ønsker bankens innskytere å ta ut penger for å bruke dem, eller finne en plassering med høyere avkastning enn innskuddsrenta. Da må banken skaffe penger til disse innskyterne (ved å trekke på sine penger R i sentralbanken).
Blir det stor nok pågang må banken begynne å selge B for å skaffe seg mer R til å betale flyktende innskytere. Men markedsverdien av de fleste eksisterende B er lavere enn før fordi disse blei inngått år tilbake, til fast og lav renteprosent. Og fordi de også synker i verdi da de bare betales tilbake til pålydende beløp som krymper i realverdi når det er inflasjon. Dette betyr at bankens virkelige CA synker raskt under minstegrensa. K går mot null og banken er ikke lenger i stand til å skaffe seg nok R til å dekke hele I.
Denne prosessen akselererer når innskytere begynner å springe i flokk fordi de ser hva andre gjør, og fordi rykter om bankens situasjon sprer seg.
Den eneste måten å gjøre banksystemet robust mot slike kriser på, er å kreve at R ikke må være mindre enn I.
Noe slikt ville betydd at alle innskudd I ville vært speilet av et tilsvarende beløp på bankens innskuddskonto R i sentralbanken. I denne situasjonen kan man trygt la en bank gå konkurs, for da ville bare eierne og ingen innskytere tape penger.
Slike reformer av vært fremma av mange økonomer helt siden før 2. verdenskrig, men de har aldri blitt noe av. Forklaringa på det er finanskapitalens makt, ikke at forslagene er dårlige.
USA frykter at det skal bli en fredsavtale i Ukraina
Av red. PSt - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/usa-frykter-at-det-skal-bli-en-fredsavtale-i-ukraina/
Avisa Bloomberg skriver at USA frykter at det skal bli en fredsavtale i UKraina. Washington har innsett at verden er trøtt av denne krigen og frykter at krigstrøttheten skal føre til at det blir et internasjonalt press for å godta den kinesiske fredsplanen.
Talsmann for det nasjonale sikkerhetsrådet i USA, John Kirby, sa i et intervju at våpenhvile og fred i Ukraina nå er «uakseptabelt».
Med dette har USA ikke bare vist at de er tilhengere av at enda flere ukrainere skal dø, men også avkledd alle som hevder at dette først og fremst er en krig som ukrainerne fører for sin nasjonale uavhengighet. Kirby har i en setning vist hvem det er som styrer denne krigen og hvem som ikke ønsker fred.
Opprøret mot Macron i Frankrike fortsetter
Av red. PSt - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/opproret-mot-macron-i-frankrike-fortsetter/
Den politiske kampen i Frankrike likner mer og mer på en borgerkrig mellom den rike eliten med den autoritære nikkedukken Emmanuel Macron i spissen på den ene sida og arbeiderklassen, fagbevegelsen, ungdomsbevegelsen, de fattige og de utstøtte på den andre sida.
De bildene som kommer inn fra Paris, Bordeaux og andre franske byer likner mer på bilder fra en borgerkrig enn bilder fra en av Europas store kulturnasjoner.
Torsdag 23. mars var det igjen over en milllion mennesker ute i franske gater ifølge myndighetenes anslag. Det skriver BBC:
Mer enn en million mennesker gikk ut i gatene over hele Frankrike torsdag, med 119.000 i Paris, ifølge tall fra innenriksdepartementet. Politiet skjøt tåregass mot demonstranter i hovedstaden og 80 personer ble arrestert over hele landet. Demonstrasjonene ble utløst av loven som hevet pensjonsalderen med to år til 64. Fagforeninger har oppfordret til ytterligere protester neste tirsdag, som vil falle sammen med kong Charles IIIs statsbesøk i landet. Han skulle etter planen være i den sørvestlige byen Bordeaux den dagen, hvor en brann oppslukte inngangsdøra til rådhuset torsdag kveld etter en dag med protester og sammenstøt. Det var ikke klart hvem som var ansvarlig for brannen, som raskt ble slukket av brannvesenet.
Macrons regjering fortsetter å bruke grov politivold mot demonstrantene. Hadde noe liknende skjedd i et land Vesten ønsker å ta makta over, hadde statssjefen fort blitt nominert til «månedens Hitler» og kravet om regimeskifte og sanksjoner sittet løst. Macron kan fortsette sitt brutale diktatur fordi han vet at han har ryggdekning fra sine klassefrender i Washington og i europeiske hovedsteder.
Her er noen scener fra de siste demonstrasjonene:
Venstrepopulisten Jean-Luc Mélenchon sier til fransk TV at siden Macron ikke er villig til å komme folket i møtet, vil opprøret fortsette:
Vindkraft – nå er det sårbare havområder som står for tur
Av Romy Rohmann - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/vindkraft-na-er-det-sarbare-havomrader-som-star-for-tur/
Fylkestinget i Vestfold og Telemark besluttet 8. mars 2023 besluttet å be Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om å utrede muligheten for en «havvindpark» (les: vindindustri) i ytre Oslofjord. Det prosjektet som fylkestinget har vedtatt å støtte heter Skaga, og skal dekke et område på hele 200 kvadratkilometer. De områdene som Norsk Havvind har tegnet inn på kartet er av myndighetene klassifiserte som «særlig verdifulle og sårbare».
Av Romy Rohmann.
Ikke uventa blir beslutninger om slike vindkraftprosjekter tatt lynraskt og på svært ensidig grunnlag. Den 7. mars, dagen før fylkespolitikerne skulle stemme over Skaga-saken, deltok de på en såkalt «temadag» om kraft hvor Norsk Havvind fikk snakke uforstyrret om prosjektet sitt i tjue minutter. Åslaug Haga, lederen for organisasjonen Fornybar Norge, som blant annet er interesseorganisasjon for vindindustrien (tidligere Norwea), fikk også snakke uforstyrret i tjue minutter. Det var ingen uavhengige fagfolk som fikk komme til orde, og heller ingen naturvernorganisasjoner.
Det er tenkt at vindkaftverket på Skaga-feltet skal bestå av 75 turbiner fordelt på et felt med en størrelse på om lag 200 km². Bamle/Porsgrunn er tiltenkt som ilandføringspunkt. Den årlige produksjon vil være i området 6,0 – 6,5 TWh, noe som tilsvarer ca. 4 % av Norges samlede årsproduksjon. Avstander vil være om lag 11 km fra Stavern, 16 km fra Larvik og 6 km fra Svenner fyr.
Les NRK: Vurderer 76 vindturbiner utenfor hytteparadis
I en artikkel på Steigan.no den 5. januar i etterkant av Naturmangfoldsmøtet i Manteral, skreiv vi om hvordan planlagte vindprosjekter kunne komme i konflikt med vern av natur. Da skreiv vi blant annet:
Det er vanskelig å se helt nøyaktig eller legge disse kartene oppå hverandre slik at en kan se om disse verneområdene er lagt utafor havvindprosjektene. Men dette er vel en slik ting som organisasjonen Motvind vil jobbe videre med. Og i så fall om dette nøyaktig ikke kolliderer er jo det også interessant å ta med videre i diskusjonen om den planlagte havvindsatsinga og «det grønne skiftet».
https://steigan.no/2023/01/avtalen-for-naturen-er-i-boks-og-det-ser-ut-som-alle-er-fornoyde/
Nå har Motvind sett på dette og ser man på miljødirektorates rapporter og kart er det helt klart at dette Skaga-feltet er i det de kaller Særlig verdifulle og sårbare områder.
https://motvind.org/et-ja-til-konsekvensutredning-av-havvind-er-et-ja-til-utbygging/
Også i en rapport fra prosjektet Frisk Oslofjord, utgitt 03.05.2022 ble dette området også utpekt som særlig sårbart i forhold til sjøfugl.
I sluttrapporten står det bla:
I forvaltningsplanene for alle de norske havområdene er det identifisert særlig verdifulle og sårbare områder (SVO). SVO er områder som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, ofte også utenfor områdene selv. SVO-er gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene.
Nå er ikke Vestfold og Telemark fylkeskommune som bestemmer om det skal bygges ut vindkraft langs Vestfoldkysten. Dette blir avgjort av energimyndighetene, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED).
Det som er problemet med dette lite gjennomtenkte vedtaket i fylkestinget er at de nasjonale energimyndighetene nå kan si at det er ønske om utbygging lokalt, til tross for at de færreste som bor i fylket aner hva som foregår. Fylkestinget har gitt en politisk legitimitet til NVE og OED.
På Arendalsuka i år hadde Motvind et møte hvor de gikk gjennom de «Grønne lovbruddene» som skjer når vindparker etableres i Norge, dette har vi skrevet om her:
https://steigan.no/2022/08/gronne-lovbrudd/
Mens kommunene er gitt myndighet til å bestemme over samfunnsutvikling og arealdisponeringer gjennom plan- og bygningsloven, er det staten, ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), som gir konsesjoner etter energiloven. En konsesjon er imidlertid kun en rett til å produsere en gitt mengde energi, med en gitt teknologi, for en tidsperiode og på vilkår. En vindkraftkonsesjon gir, i seg selv, ikke rett til arealinngrep. Så å overlate den videre avgjørelsen til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) er antakelig ingen god ide. For som vi har sett i «Fosen saken» kan det gis konsesjon på helt feil grunnlag.
Mer vindkraft skal vi tydeligvis ha her i landet, derom vi skal fortsette og helst øke vår energieksport til Europa, så da kan det vil det både gå på natur og den norske befolkningas lommebøker og sparepengers bekostning.
Vindkraftbransjen og energimyndighetene er jo helt enige om at det trengs stor statlig støtte/subsidier til private bedrifter som vil bygge ut havvind, dersom denne næringen skal bli lønnsom. Dette vil nok også gjelde for de flytende vindturbiner. Det er få områder som egner seg for bunnfaste turbiner, fordi havet er så dypt. Dette betyr at i tillegg til at sårbare havområder vil bli ofret dersom en slik utbygging blir iverksatt vil den finansieres av skattebetalere og strømkunder.
«Det grønne skiftet» skaper vindkraftmilliardærer
Det såkalte «grønne skiftet» har ikke løst noen virkelige eller innbilte klimaproblemer, men det har vist seg uhyre velegnet til å forvandle norsk natur til milliarder på kontoene til norske og utenlandske vindkraftbaroner. Eieren av Norsk Havvind, Lars Helge Helvig, er en av disse. Ifølge Proff.no eier han Valinor AS som eier Norsk Vind, Norsk Havvind og en hærskare av andre selskaper.
Fri vilje trumfer determinisme i Gulf-politikken
Av Bhadrakumar - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/fri-vilje-trumfer-determinisme-i-gulf-politikken/
Kinas mekling for å normalisere saudi-iranske diplomatiske bånd har blitt godt mottatt internasjonalt, spesielt i den vestasiatiske regionen. En mengde ulykkelige stater som ikke ønsker å se Kina stjele et poeng på noen front, selv om det fremmer verdensfredens sak, så stumt på.
Av M. K. Bhadrakumar.
USA ledet denne flokken av døde sjeler. Men USA er også stilt overfor et kinkig dilemma. Har landet råd til å være den som ødelegger selskapet? Saudi-Arabia er ikke bare kilden til resirkulering av petrodollar – og derfor en søyle i det vestlige banksystemet – men også USAs fremste marked for våpeneksport. Europa står overfor en energikrise og stabiliteten i oljemarkedet er en overordnet bekymring der.
Saudi-Arabia har vist bemerkelsesverdig modenhet når det gjelder å hevde at landets «Look East»-politikk og det strategiske partnerskapet med Kina ikke betyr at det dumper amerikanerne. Saudiarabere tråkker varsomt.
Tross alt var Jamal Khashoggi en strategisk ressurs for det amerikanske sikkerhetsetablissementet. USA er en interessent i den saudiske arvefølgen og har et velkjent renommé for å sponse regimeendringer og å skape ettergivende regimer.
Men faktum gjenstår. Den saudi-iranske avtalen driver en kniv inn i hjertet av USAs vestasiatiske strategi. Avtalen etterlater USA og Israel i en dårlig posisjon. Den jødiske lobbyen kan komme til å vise sin misnøye under president Bidens forsøk på å sikre seg en ny periode. Kina har stjålet en kommandohøyde fra USA med vidtrekkende konsekvenser, noe som betyr en utenrikspolitisk katastrofe for Biden.
Washington har ikke sagt sitt siste ord og planlegger kanskje å presse fredsprosessen tilbake fra å bli mainstream-politikk i den vestasiatiske regionen. De amerikanske kommentatorene ser for seg at den saudi-iranske normaliseringen vil trekke i langdrag og den vil ha store odds imot seg.
Imidlertid oppretter de regionale hovedaktørene allerede brannmurer lokalt for å bevare og fremme den nye forsoningsånden. Selvfølgelig gir også Kina (og Russland) en hjelpende hånd. Kina har fremmet ideen om et regionalt toppmøte mellom Iran og medlemmene av Gulf Cooperation Council innen utgangen av dette året.
En ikke navngitt saudiarabisk tjenestemann fortalte etablissementsavisen Asharq Al-Awsat at Kinas president Xi Jinping henvendte seg til prins Mohammed bin Salman, saudisk kronprins og statsminister, i fjor om at Beijing vil fungere som en «bro» mellom kongeriket og Iran, og sistnevnte ønsket det velkommen, ettersom Riyadh ser at Beijing er i en «unik» posisjon til å ha uovertruffen «innflytelse» i Gulfen.
«Spesielt for Iran er Kina enten nr. 1 eller nr. 2 når det gjelder deres internasjonale partnere. Derfor er innflytelsen viktig i den forbindelsen, og man kan ikke finne et alternativ som er like viktig,» la den saudiske tjenestemannen til.
Den saudiske tjenestemannen sa at Kinas rolle gjør det mer sannsynlig at vilkårene i avtalen vil holde. «Det (Kina) er en viktig interessent i sikkerheten og stabiliteten i Gulfen,» bemerket han. Tjenestemannen avslørte også at samtalene i Beijing involverte «fem svært omfattende» sesjoner om vanskelige spørsmål. De vanskeligste temaene var knyttet til Jemen, media og Kinas rolle, sa tjenestemannen.
I mellomtiden er det positive nyheter i luften også – sannsynligheten for et møte på utenriksministernivå mellom Iran og Saudi-Arabia i nær fremtid og, enda viktigere, det rapporterte invitasjonsbrevet fra kong Salman av Saudi-Arabia til Irans president Ebrahim Raeisi til besøke Riyadh. Irans utenriksminister Hossein Amirabdollahian sa søndag med henvisning til den jemenittiske krisen at «Vi [Iran] jobber med Saudi-Arabia for å sikre stabiliteten i regionen. Vi vil ikke akseptere noen trussel mot oss fra nabolandene.»
Og utvilsomt er det regionale miljøet i bedring. Tegn på en generell lettelse av spenningene har dukket opp. I det første besøket i sitt slag på over et tiår var den tyrkiske utenriksministeren i Kairo og den egyptiske utenriksministeren har vært i Tyrkia og Syria. Forrige uke, da han kom tilbake fra Beijing, dro admiral Ali Shamkhani, sekretær for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd, til De forente arabiske emiratene hvor president Sheikh Mohammed tok imot ham.
Like etter det, på søndag, ankom Syrias president Bashar al-Assad Emiratene på et offisielt besøk. – Syria har vært fraværende fra sine brødre altfor lenge, og tiden er inne for at landet skal vende tilbake til dem og til sine arabiske omgivelser, sa Sheikh Mohamed til Assad under deres historiske møte i presidentpalasset.
I et intervju med NourNews beskrev Shamkhani sine fem dagers samtaler i Beijing som førte til avtalen med Saudi-Arabia som «oppriktige, gjennomsiktige, omfattende og konstruktive». Han sa: «Å fjerne misforståelser og se på fremtiden i forholdet mellom Teheran og Riyadh vil definitivt føre til utvikling av regional stabilitet og sikkerhet og økt samarbeid mellom landene i Persiabukta og den islamske verden for å håndtere de eksisterende utfordringene.»
Tydeligvis benytter de regionale statene seg av denne «feel-good»-stemningen som er skapt av den saudi-iranske forståelsen. I motsetning til den vestlige propagandaen om en fremmedgjøring i det siste mellom Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, identifiserer Sheikh Mohammed seg nøye med de positive trendene i det regionale miljøet.
Det er her Kinas overordnede rolle som tilrettelegger for dialog og vennskap blir avgjørende. De regionale landene ser på Kina som en godartet samtalepartner, og de samordnede forsøkene fra USA og deres juniorpartnere på å rakke ned på Kina har ingen innvirkning på de regionale statene.
Kina har enorme økonomiske interesser i regionen – spesielt utvidelse av Silkeveien i Vest-Asia. Regionens politiske stabilitet og sikkerhet er derfor av vital interesse for Beijing og får landet til å bli sponsor og garantist for den saudi-iranske avtalen. Det er klart at holdbarheten til den saudi-iranske avtalen ikke skal undervurderes. Den saudi-iranske avtalen vil forbli Vest-Asias viktigste utvikling i lang tid.
I bunn og grunn har både Saudi-Arabia og Iran tvingende grunner til å flytte fokus for sine nasjonale strategier over til utvikling og økonomisk vekst. Dette har fått liten oppmerksomhet. Vestlige medier har bevisst ignorert dette og i stedet demonisert den saudiske kronprinsen og laget et dommedagsscenario for Irans islamske regime.
Når det er sagt, er det kjente ukjente spenningen som bygges opp over Irans atomprogram. Spørsmålet er blant de mest fremtredende stridspunktene mellom Teheran og kongeriket. Også israelske trusler om angrep på Irans atomanlegg eskalerer. Betydningsfullt nok er Irans utenriksminister Amirabdollahian ventet på besøk til Moskva denne uken.
En russisk-kinesisk koordinert innsats er nødvendig for å forhindre at USA tar opp atomspørsmålet sammen med Israel og øker spenningen, inkludert militære spenninger, for å skaffe et påskudd til å destabilisere regionen og marginalisere enigheten Saudi-Iran som ledemotiv i den regionale politikken.
Alle parter forstår bare altfor godt at «Hvis Beijing-avtalen blir til virkelighet, vil den voldelige og fanatiske høyreorienterte israelske regjeringen være den første til å tape, ettersom å respektere avtalen vil gi opphav til et stabilt og velstående regionalt system som setter kursen for ytterligere normaliseringer og alle de mulighetene som følger av dem», som en libanesisk spaltist skrev i dag i avisen Asharq Al-Awsat.
Alt i alt handler de regionale statene i økende grad av fri vilje og unngår den determinismen som var knyttet til beslutninger og handlinger som ble antatt å være uunngåelige. Det har begynt å demre en erkjennelse av at det er innenfor suverene staters makt og rekkevidde å ta avgjørelser eller utføre handlinger uavhengig av enhver tidligere hendelse eller tilstand.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Free will trumps determinism in Gulf politics
The International Spotlight Conference vil kaste lys over de mest presserende sakene i vår tid
Av red. PSt - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/the-international-spotlight-conference-vil-kaste-lys-over-de-mest-presserende-sakene-i-var-tid/
15. april går The Spotlight Conference 2023 av stabelen i Stavanger. Arrangørene har satt sammen et panel av internasjonale eksperter som de mener kan gi innsikt i det større bildet. Arrangørene er Binders Initiativet og Children’s Health Defense. De skriver i invitasjonen til konferansen:
Krenkelsen av ytringsfriheten, innføringen av drakoniske tiltak og den raske utrullingen av eksperimentell mRNA-teknologi i kombinasjon med lockdowns og påbud, har resultert i et massivt skifte i rikdom og makt. Helse og frihet lider.
Vi er vitne til store endringer i politikken. De finansielle og økonomiske systemene nærmer seg en mulig kollaps. Hvem står bak og trekker i trådene? Hvordan kan vi forklare hva som skjer med våre demokratier?
Vårt mål er å øke din kunnskap og bevissthet om hva som virkelig betyr noe på global skala i 2023 og informere om hva som ligger foran oss. Få kontakt med likesinnede fagfolk og lytt til banebrytende forskning og innsikt. Få muligheten til å møte og delta i samtale med foredragsholderne. Dette er en unik sjanse til å få kontakt med noen av de flinkeste hodene innen deres felt. Ikke gå glipp av denne muligheten til å være en del av løsningen. Bli med til Stavanger 15. april og oppdag det større bildet.
Internasjonalt panel
Arrangørene har klart å samle et panel med svært interessante talere:
Conference Agnieszka Wilson
Conference Wrap Up by Orsolya Gyorffy
COVID-19 countermeasures: Evidence for an intent to harm by Alexandra Latypova
Delivery of lipid nanoparticles with RNA. How does it work? by Kjetil Elvevold
Energy crisis – as a result of disproportional measures to tackle climate change by Elsa Widding
Investigating regulatory failure through the lens of leaked emails and damning reports. by Sonia Elijah
Moderator: Panel Discussion by Jonathan Gilthorpe
Shaping the Future Agenda – The Digital World Brain by Jacob Nordangård
Tackling the health misinformation mess through REAL evidence based medicine by Aseem Malhotra
The mystery of synchronous Gompertz mortality curves by Dorothea Gilbert
What has the pandemic taught us about state actions? by Halvor Næss
Internasjonalt publikum?
Det later til at arrangørene tar sikte på å nå et internasjonalt publikum. I Stavanger er man vel vant til å tenke internasjonalt, får vi tro. For sikkerhets skyld har de lagt ved en svært så innbydende turistvideo om Stavanger-regionen:
steigan.no har ingen økonomiske eller organisatoriske bindinger til konferansen, men tar sikte på å dekke den journalistisk.
Etter kollisjonen skal USA midlertidig fly droner lenger fra Krim
Av skribent - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/etter-kollisjonen-skal-usa-midlertidig-fly-droner-lenger-fra-krim/
Av Kyle Anzalone, 22. mars 2023
USA planlegger å holde sine fly lenger unna russisk territorium i Svartehavet, melder CNN tirsdag. Beslutningen kommer etter at et russisk jagerfly kolliderte med en Reaper-drone, noe som førte til at den amerikanske dronen styrtet i Svartehavet.
En ikke navngitt kilde som snakker med CNN, sa at USA midlertidig vil holde sine droner borte fra russisk territorium, «for å unngå å være for provoserende». Tjenestemannen la til at droneflyvninger «foreløpig» ville fortsette på denne måten, men det er allerede «en appetitt» for å returnere til rutene nærmere Russland.
Beslutningen om å holde amerikanske droner lenger sør i Svartehavet, kom etter at et russisk Su-27 jagerfly traff en MQ-9 Reaper-drone, noe som førte til at dronen krasjet i vannet. Pentagon hevdet at dronen fulgte folkeretten og ikke var i russisk luftrom. Forsvarsminister Lloyd Austin hevdet at Washington vil fortsette å fly droner «hvor som helst» folkeretten tillater det.
Kreml hevder hendelsen var forårsaket av «USAs handlinger på manglende overholdelse av den begrensede flysonen erklært av Russland». Etter at Russland invaderte Ukraina, utvidet de denne begrensede flysonen rundt Krim.
Forsvarsdepartementet hevder de vil fortsette å fly droner i Svartehavet. Pentagons talsperson, brigadegeneral Pat Ryder, sa at USA fortsetter å operere droner i området, og «flyr i internasjonalt luftrom i samsvar med folkeretten».
Ryder bemerket at han ikke kunne kommentere flyrutene til dronene. «Jeg kommer ikke til, av operasjonelle sikkerhetsgrunner, å gå inn på detaljene i ruter, oppdrag, tidslinjer, sånne ting,» sa han.
Kyle Anzalone er nyhetsredaktør for Libertarian Institute, meningsredaktør for Antiwar.com og medvert for Conflict of Interest, med Will Porter og Connor Freeman.
After Collision, US to Temporarily Fly Drones Further From Crimea
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også: Om USAs drone som havnet i Svartehavet
Ragnarokk for venstresiden?
Av leserinnlegg - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/ragnarokk-for-venstresiden/
Av Ben Økland, Lillesand, leserinnlegg.
Norsk presse har gjennom mange år servert folk NATO-popaganda. Etter Russland sin militære spesialoperasjon i Ukraina, gikk det helt over stokk og stein da til og med NRK ga grunnleggende, journalistiske prinsipper og ”vær-varsom-plakaten” på båten: Nyhetssendingene i fjernsyn fikk nærmest fast innslag av ”snakkende hoder” i militæruniformer, og programledere serverte notorisk regulære løgner om situasjonen, faktisk uten kontradiksjon (jfr. tapstall og saklig situasjonsanalyse).
Sånt har virkning. At vi nå har en så å si enerådende journalist- og redaktørstand som opptrer som roperter for Stoltenberg og CIA sin såkalte ”soft power”, gjør noe med folks oppfatninger. De færreste har kapasitet og evne til på egen hånd å foreta uavhengig analyse av tilstand og begivenheter utenriks. I tillegg er det alminnelig tradisjon for å stole på myndigheter og ”autoriteter”. Nordmenn er egentlig ganske godtroende, og propagandistene har lett spill.
Nyvalgt partileder Kirsti Bergstø sa på SV sitt landsmøte at de pengesterke spekulantene som flyttet til Sveits kunne bare ryke og reise. Sånt hjelper litt. Det er klar tale. Selvfølgelig kommer det deretter uttalelser og overskrifter i pressen om at Norge trenger å beholde ”mulige, private investeringsformuer” innenlands, fulgt opp med bekymringer om fall i kronekursen for å begrunne ytterligere rentehevninger. Selvsagt uten motargumenter.
Behovet for ytterligere eksportinntekter nevnes til overmål i samme slengen. Det er synspunkter som er økologisk (og økonomisk) uten relevans i vikeligheten. Verdens rikeste land trenger i alle fall ikke såkalt ”økonomisk vekst” hvis kloden skal kunne reddes. Sånne påstander virker som et ekkelt gufs fra miljø- og klimafiendtlige, forbruksfanatiske oligarker. Eksportinntekter kan strengt tatt bare brukes til å betale for import eller til å saltes ned i form av utenlandske eierskaper. Vi har allerede mer enn nok penger plassert via internasjonale børskasinoer, og importen vår må dessuten ned av hensyn til selvforsyningsgraden.
SV sitt landsmøte presterte å vedta at nå skal partiet ikke lenger ville melde Norge ut av NATO. Dette sviket mot partiets opprinnelige grunnlag, og historie gjennom et halvt århundre, er fundamentalt.
Folk flest er hamret hodene fulle med at NATO sin artikkel 5 er helt nødvendig for å trygge landet forsvarsmessig. Folk tror tydeligvis på det, til og med i SV. Ingen tar i den sammenhengen inn over seg at denne såkalte ”tryggheten” hviler på en doktrine om førsteslag med atomvåpen. Hvordan folk kan bli betrygget av noe slikt, er en gåte i seg selv.
Innlemmet i NATO skal Norge ikke ha et eget, troverdig, nasjonalt forsvar. Å forsvare landet skal overlates til våre alliansepartnere, og Norge sine militære kapasiteter skal følgelig sendes av sted til innsats i diverse av USA sine evigvarende kriger rundt om på koden.
Selvsagt kan ikke NATO sin artikkel 5 brukes til noe som helst hvis landet blir angrepet eller okkupert av ett eller flere andre NATO-land. Sånn sett er artikkelen langt på vei en bløff, sett fra et standpunkt med omtanke for selvstendig, nasjonalt selvforsvar.
Mens det norske folk gjennom to folkeavstemninger har besluttet og bekreftet at landet ikke skal innlemmes i EU, er omrent 90% av stortingsrepresentantene våre EU-tilhengere. Dette utgjør jo egentlig en absurd gåte, men bekrefter hvordan propagandaen virker og får konsekvenser for politikken.
EØS-avtalen var aldri tema for noen folkeavstemning. Den er ingen handelsavtale, men en prinsipiell overenskomst som går ut på at Stortinget skal la EU sin markedskapitalisme og lovgivning ha overordnet rang foran andre lover som Stortinget måtte finne på, eller ønske, å vedta.
Under EU-debattene var Grunnlovens ånd opprinnelig fremme i ordskiftet. Det førte til at politikerne ble nødt til å utlyse og gjennomføre folkeavstemning(er). Stortingsflertallet tapte mot folket. Det førte så med seg at landet ble innlemmet under EU sitt styringsverk ”bakveien”, gjennom EØS-avtalen. Da var det ikke noen debatt og dissens om Grunnlovens ånd og påfølgende folkeavstemning. Presedensen gjaldt ikke lenger. Sånn var det bare. Konstitusjon, rettsstat og demokrati fikk en knekk.
Fremtidige historikere kan nok beskrive det hele som at stortingspolitikerne lyktes med et statskupp, men folk flest merker det nå for tiden først og fremst gjennom at strømprisene er mangedoblet, og våre nasjonale myndigheter er ute av stand til å gjøre noe med saken. De må bare la en viktig del av landets kjerneresurser, strømmen vår, bli plyndret, overlate til folk å betale regningene, og regjeringspartiene lide katastrofale meiningsmålinger.
Stortingspolitikerne har også gitt vekk såkalt ”omforente områder” til USA, så amerikanerne, med sine mer enn 800 militærbaser, kan få videreutbygge sitt militære kvelertak på verden. Vi hadde fra før en vel utbygget, militær signaletterretning med et stort antall radarstasjoner, men ”storebror” hadde (selvsagt) full og visstnok direkte, tilgang på signalene. En sverm av satellitter skuer ned på oss, og nå er også all sivil kommunikasjon i ferd med å bli avlyttet og lagret. Norge er, for alle praktiske formål, i realiteten militært okkupert. Våre nasjonale ”myndigheter” er tildelt rollen som okkupasjonsmaktens administratorer og tjenere. De har selv sørget for at det ble slik.
Alt er klargjort for USA sine kriger mot Russland (og China). Problemet er bare at USA har sørget for at den Kjernefysiske slagmarken vil komme til å bli Europa.
”Fredspartiet” Rødt synes tilsynelatende å være utsatt for et indre skisma der en krigsfløy vil delta med norske våpenforsendelser til krigen mot Russland i Ukraina. Spørsmålet må landsmøtet avgjøre, men en overveiende del av partiets ledelse og stortingsrepresentanter synes nå å ta stilling for krigsfløyen i partiet.
Partileder Bjørnar Moxnes har helgardert seg: Han kan fortsette som partileder, uansett hvilken fløy som vinner frem, mener han – men han stemmer altså selv for krigsfløyen på landsmøtet.
Manipuleringen synes å ha startet med at Moxnes viste seg å ikke være i stand til å gjennomføre en saklig analyse av de historiske krefter og begivenheter som gjennom mange år førte til Russlands militære spesialoperasjon i Ukraina. Han serverte i stedet bare et slags ”folkerettslig kandestøperi”.
Stoltenberg og CIA sin massive NATO/USA-propaganda synes å ha ført med seg regulære omveltninger i det norske, politiske landskapet. Det ser slett ikke bra ut for venstresiden i norsk politikk. SV vil nå være i NATO, og landsmøtet i Rødt kan dessverre komme til å stemme med krigsfløyen i partiet. Det eneste, reelle og etablerte, alternativet på venstresiden for selvstendig tenkende mennesker kan i så fall komme til å bli NKP.
Ben Økland, Lillesand
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Gal dissens: Sprø konspirasjonsteoretikere
Av James Corbett - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/gal-dissens-spro-konspirasjonsteoretikere/
Av James Corbett corbettreport.com – 19. mars – 2023
I «Dissent Into Madness: The Weaponization of Psychiatry», fortalte jeg om den lange og grusomme historien om hvordan studiet av sinnet har blitt brukt til å undertrykke politisk opposisjon og undertrykke uregjerlige deler av befolkningen – ikke bare i «fiendestatene» Sovjet-Russland eller Nazi-Tyskland eller kommunistiske Cuba, men i England, USA og resten av det «frie og demokratiske Vesten» også. Jeg så også på spesifikke eksempler på hvordan dette ble oppnådd, og navnga noen av figurene som tok del i fabrikeringen av dette psykiatriske våpenet.
Med den historien i bakhodet vil jeg denne uken utforske hvordan befolkningen har blitt opplært til å akseptere sykeliggjøring av de mest irriterende meningsmotstanderne, konspirasjonsrealistene. Jeg vil også forklare hvordan lunta allerede er blitt tent på dette psykiatriske våpenet og hvordan det påvirker de som våger å stille spørsmål ved motivene til våre kommende herskere.
Er du klar? La oss begynne…
Patologiserende konspirasjon
En av de mest populære artiklene som er skrevet de siste tiårene har tittelen «Hvorfor tror folk på konspirasjoner?»
Den starter med å merke seg den bekymringsfulle økningen i antall mennesker som tror på ville, merkelige teorier om hvordan mennesker i maktposisjoner konspirerer for å opprettholde sin innflytelse og utvide sin rikdom.
Artikkelforfatteren siterer deretter en psykolog, som forklarer at velmenende, men følelsesmessig ustabile mennesker vanligvis knytter seg til disse fantastiske konspirasjonsteoriene fordi de hjelper disse stakkars, ville sjelene til å forstå verden og gi dem en følelse av kontroll over en ukontrollerbar verden..
Deretter gir rapporten råd til de som forsøker å fri alle som har gått i denne konspirasjonsfellen for deres vrangforestillinger. Det rådet, viser det seg, er den samme formaningen gitt til de som kommer over et vilt dyr i jungelen: ikke konfronter det direkte eller gjør dem sinte; snakk til dem i beroligende toner og lat som du lytter til det de sier; og koble fra hvis det ser ut til at de forbereder seg på å angripe.
Men denne artikkelen ender vanligvis positivt: Hvis denne ville konspirasjonsteoretikeren du snakker med ennå ikke har mistet kontakten med virkeligheten, så kan det være mulig å snakke dem ned fra kanten. Du kan forsiktig skape litt kognitiv dissonans i tankene deres ved å påpeke at hver konspirasjon som noen gang har skjedd i historien har blitt avslørt av varslere og rapportert om av journalister, og derfor er det ikke noe slikt som en hemmelig konspirasjon. Hvis de er sunne, vil dette være nok. Din forvirrede venn vil se lyset og lære å stole på regjering og autoritet igjen.
Vil du lese denne artikkelen? Vil du ha en link? Vel, jeg har ikke én lenke til deg; Jeg har dusinvis.
Du skjønner, det merkelige med denne «Hvorfor tror folk på konspirasjoner?»-artikkelen er at den ikke har blitt skrevet bare en eller to ganger. Den er skrevet hundrevis av ganger av hundrevis av forskjellige journalister, og den er publisert BBC og FiveThirtyEight og Vox og American Psychological Association og The New York Times og PsychCentral og Addiction Center og LSU og Technology Review og National Geographic og Verywellmind og Business Insider og Psychology Today og Harvard og LiveScience og Scientific American og NBC News og The Conversation og Intelligencer og Time og The Guardian og Popular Mechanics og til og med den mest prestisjefylte av journalistiske institusjoner, goop. (Ja, goop!)
Og det er ikke bare i skriftlig form. Det er også en videorapport som er arkivert av CBC og Channel 4 og CNBC og Channel 4 (igjen) og DNews og StarTalk og 60 Minutes og Time og DNews (igjen) og Big Think og Al Jazeera og the Weekly og Tech Insider og Inverse og Dr. Todd Groge og euronews og CBS News og The University of Chicago.
Nevnte jeg at det også er en podcast? Vel, det er det, og det er produsert av Ava Lassiter og NPR og Radio Times og NPR (igjen) og LSE og Bill Gates og NPR (igjen igjen) og The Anthill og Speaking of Psychology og NPR (atter igjen) og Big Brains og NPR (atter atter igjen).
Så, begynner du å formulere en hypotese om at det kan være et stort opplegg på gang her? Finner du deg selv i spekulasjoner om at det kanskje (bare kanskje) kan være en koordinert innsats for å sykeliggjøre konspirasjonsteoretikere for å rettferdiggjøre å låse dem bort i polstrede celler?
Synes du det er interessant at begrepene «konspirasjonsteori» og «mental lidelse» for alltid var knyttet sammen i den offentligheten da Richard Hofstadter skrev sitt beryktede «The Paranoid Style in American Politics» i Harper’s Magazine i 1964? Eller at den mest minneverdige delen derfra er den hvor han beskriver «sinnets stil» bak den konspirasjonsutsatte, populistiske politiske bevegelsen i hans tid som «den paranoide stilen» fordi «ingen andre ord fremkaller tilstrekkelig følelsen av opphetet overdrivelse, mistenksomhet og konspirasjonsfantasi som jeg har i tankene»? Eller at hans forbehold til denne «diagnosen» – nemlig at «jeg ikke snakker i klinisk forstand, men låner en klinisk term for andre formål» og at «jeg har hverken kompetanse eller ønske om å klassifisere noen figurer fra fortid eller nåtid som sertifiserbare galninger» – stort sett er glemt?
«Da har dinosaurmediene og deres psykiatriske «eksperter» en melding til deg: «Hold kjeft, konspirasjonsteoretiker!», ellers legger vi deg i tvangstrøye!»
Tror du meg ikke? Vel…
Først kom de for trutherne…
Tanken om at de som tror på konspirasjonsteorier er mentalt uforsvarlige, er selvfølgelig ikke ny.
Se bare hvordan temaet ble behandlet på Barney Miller, en populær amerikansk TV-sitcom fra slutten av 1970-tallet som sentrerte seg om en gruppe detektiver i New York City Police Department. I en episode fra 1981, blir en mann arrestert for å ha brutt seg inn på kontorene til Trilateral Commission fordi, som han forklarer i en lidenskapelig tale hvor det på merkelig vis er lagt på lyden av latter, «det de egentlig holder på med er en plan for å plante sine egne lojale medlemmer i maktposisjoner i dette landet; et arbeide for å viske ut nasjonale grenser og skape et internasjonalt samfunn; og med tiden få til en en verdensregjering med David Rockefeller til å trekke i trådene!»
Mannen presenterer deretter bevisene for denne konspirasjonen i form av artikler i tidsskrifter som Conspiracy Review og Suppressed Truth Round-up. Barney Millers hånende reaksjon (sammen med den alltid tilstedeværende bakgrunnslatteren) er nok til at seeren forstår at denne innbruddstyven – og, implisitt alle som har lignende synspunkter om Trilateral Commission eller andre globalistiske institusjoner – fortjener å bli buret inne for disse vrangforestillingene.
Eller ta ‘tinnfoliehatten’. Som toppjournalistene på Vice hjelpsomt forklarer, ble konseptet med å bære en tinnfoliehatt for å beskytte hjernen mot regjeringens tankekontroll introdusert i populærkulturen via Julian Huxleys historie fra 1927, «The Tissue-Culture King». I Huxleys fortelling brukes «hatt av metallfolie» for å dempe effekten av en gal vitenskapsmanns telepatiske hypnoseeksperiment. Siden den gang har «galningen i tinnfoliehatt» blitt en allestedsnærværende popkulturtrope, brukt av late TV-skribenter for på en enkel måte å signalisere til publikum at noen lider av paranoide vrangforestillinger om enorme regjeringskonspirasjoner.
Eller ta president Lyndon Johnsons rådgiver, John P. Roche, som skrev et brev til Times Literary Supplement som ble plukket opp og rapportert om av Time i januar 1968. I brevet avviser Roche konspirasjonsteorier om JFK-attentatet som evangeliet av «et presteskap av paranoide» og erklærer slike teorier «et angrep på det amerikanske samfunnets mentale helse, og på dets grunnleggende fornuft».
Eller ta de forskjellige eksemplene på patologisering av konspirasjonsteoretisering som ble påpekt av Lance deHaven-Smith i sin moderne klassiker, Conspiracy Theory in America:
Opprinnelig var ikke konspirasjonsteorier gjenstand for latterliggjøring og fiendtlighet. I dag brukes imidlertid konspirasjonsteorietiketten rutinemessig for å avvise et bredt spekter av mistanker mot myndighetene som symptomer på feiltenking som ligner overtro eller psykisk sykdom. For eksempel, i en tykk bok publisert i 2007 om attentatet på president Kennedy, sier tidligere aktor Vincent Bugliosi at folk som tviler på Warren-kommisjonens rapport, er «like sprø som en tre-dollarseddel i deres tro og paranoia». Tilsvarende refererer den canadiske journalisten Jonathan Kay i sin nylig publiserte bok Among the Truthers (Harper’s, 2011), til 9/11-konspirasjonsteoretikere som «politiske paranoide» som har «mistet grepet om den virkelige verden». Journalisten John Avlon kom med et lignende poeng, om enn mer fargerikt, i sin populære bok Wingnuts, hvor han refererer til konspirasjonstroende som «månemenn», «hatere», «sprøinger» og «høyrevridde skrullinger».
Det er absolutt ingen mangel på kommentatorer som opprettholder ideen om at konspirasjonsteoretisering er en form for psykisk sykdom. Men det var ikke før epoken etter 11. september med terrornoia-panikk som fulgte fremveksten av Homeland Security-staten at dette psykiatriske våpenet virkelig ble tatt i bruk.
Selvfølgelig var tiåret etter 9/11 fylt med akademikere, journalister og andre i snakkeklassen som blandet sammen konspirasjonsteoretisering med psykiske lidelser, akkurat som før 9/11-epoken hadde vært. Etter å ha fulgt Bush den yngres påbud om å «aldri tolerere opprørende konspirasjonsteorier angående angrepene den 11. september», begynte politiske kommentatorer av alle slag en intens kampanje rettet mot 9/11-sannhetssøkere (truthers) som løftet konspirasjons-/galskapsretorikken til nye høyder.
Bill Mahers vits «om at truthers burde «slutte å spørre meg om å ta opp dette latterlige emnet i programmet og heller spørre legen din om Paxil er riktig for deg», bidro til å befrukte jorda for slike som Winnipeg Sun-spaltist Stephen Ripley, som diagnostiserte 9/11 truthers til å lide av «paranoide vrangforestillinger». Disse uttalelsene forberedte offentligheten på flommen av anklager fremmet av talende hoder på TV fra både den venstre og høyre side av det politiske spekteret om at «nekrotisering av konspirasjonsteori-radikalisme» er en fare for samfunnet og at de gale trutherne som opprettholder disse vrangforestillingene må behandles som potensielle terrorister.
Men kampanjen for å demonisere 9/11-truthere som psykologisk forstyrrede og potensielt voldelige kriminelle som må tas av gatene, har ikke stoppet ved harde ord og sterk retorikk. Institusjoner og myndigheter prøver nå å bokstavelig talt erklære truthere og andre «konspirasjonsteoretikere» som gale for å stilne politisk dissens.
Koronagalskap
Allmennheten har blitt innprentet av over et halvt århundre med propaganda til å se konspirasjonsteoretikere som syke og potensielt farlige. Mange mennesker ville nok vært glade hvis konspirasjonsteoretikere ble forpliktet til en psykiatrisk institusjon for sine «sprø» teorier. Utvilsomt vil også de i politiske maktposisjoner være glade for å kunne utøve en slik makt.
Det er bare ett problem for de som håper på tvangsinnleggelse av konspirasjonsteoretikere: mange har vedtatt standarder som – i det minste på papiret – gjør det umulig å forplikte noen til psykiatrisk fengsling uten deres samtykke med mindre de utgjør en påviselig og umiddelbar risiko for skade på seg selv eller andre. Dette er ikke Sovjet-Russland tross alt.
Men som de fleste vet altfor godt, gjelder denne typen regler og sikkerhetstiltak i virkeligheten ikke lenger enn integriteten til de som skal opprettholde og håndheve dem. Og uheldigvis for oss, omgås de like gjerne av tjenestemenn på befaling fra de politisk mektige.
Det kan vises til mange eksempler på at konspirasjonsteoretikere blir holdt for psykiatrisk evaluering mot deres vilje, men en sak fra The Corbett Report-arkivene vil tjene poenget. Det er tilfellet med Claire Swinney, en New Zealand-journalist som i 2006 – med hennes egne ord – ble «holdt i en psykiatrisk avdeling og kalt «sinnsforvirret» for å påstå at 9/11 var en innsidejobb».
Historien til Swinney – som hun fortalte om i et intervju på The Corbett Report in 2009 – er bemerkelsesverdig av en rekke grunner. For det første er det hennes opprivende beretning om hvor raskt en rekke tilsynelatende irrelevante problemer og bekymringer – en serie trusler hun hadde mottatt for sin fryktløse rapportering om farmasøytindustrien og hennes 9/11 sannhetssøken i New Zealandsk presse, en runde med søvnløshet, en kommentar feiltolket som en selvmordserklæring – eskalerte til full tvangsfengsling på en psykiatrisk avdeling.
For det andre er det hennes avsløring om at de som skulle handle i hennes interesse – en politimann, ulike sosialarbeidere, overlegen i psykiatrisk avdeling – ikke engang ville høre på henne da hun prøvde å legge fram bevis for at hun trodde at 9/11 var en innsidejobb.
Men for de som stoler på de juridiske garantiene som finnes for å forhindre misbruk av dette psykiatriske våpenet, er det mest bekymringsfulle faktum at Swinneys bemerkelsesverdige 11 dagers lange prøvelse som tvangspsykiatrisk innsatt – en innesperring som inkluderte tvangsmedisinering – var at den skjedde i direkte strid med New Zealands egne lover. Faktisk sier ikke bare landets psykiske helselov klart at tvangsfengsling ikke er tillatt hvis den er basert utelukkende på en persons politiske overbevisning, men, som Swinney bemerker, var det medisinske personellet som godkjente hennes innesperring ikke engang kjent med denne bestemmelsen.
En psykiatrisk tvangsinnleggelse av noen uten historie av psykiske lidelser utelukkende for å uttrykke en tro på 9/11-sannheten er sjokkerende nok. At denne varetektsfengslingen ikke fant sted i USA eller i umiddelbar etterkant av hendelsene, men i New Zealand rundt fem år senere, understreker hvor uberettiget den var.
Dessverre er ikke dette en isolert hendelse. Nå som vi entrer biosikkerhetsæraen, jobber myndigheter over hele verden med å skape presedens for at personer som motsetter seg medisinske myndigheters diktater kan bli diagnostisert som psykisk syke, fratatt sin faglige legitimasjon og til og med arrestert.
Et eksempel på dette fenomenet som burde være kjent for Corbett Report -publikummet er Dr. Meryl Nass. Dr. Nass er en indremedisinsk spesialist med 42 års medisinsk erfaring som fikk sin medisinske lisens suspendert av Board of Licensure in Medicine, Maines statlige medisinske regulator, for å nekte å følge den regjeringsgodkjente linjen for covid-19-behandlinger. Utrolig nok, i tillegg til å suspendere hennes medisinske lisens, beordret statlige regulatorer henne også til å gjennomgå en psykiatrisk evaluering for tankeforbrytelsen å ha betvilt statens covid-narrativ.
En av de mest oppsiktsvekkende historiene om psykiatrisk trussel mot en covid-skeptiker er imidlertid den om Dr. Thomas Binder. Dr. Binder er en kardiolog som har hatt en privat legepraksis i Sveits i 24 år. Som Taylor Hudak rapporterte for The Last American Vagabond sent i fjor, ble Dr. Binders liv snudd på hodet i 2020 da han fant ut at han ikke kunne sitte stille mens hele legestanden mistet sitt kollektive hode.
I februar 2020, ved starten av covid-19 -krisen, tok Dr. Binder til orde for tilbakeføring av etikk og vitenskap innen medisin. Han uttalte seg mot uvitenskapelige restriksjoner, mandater, den mangelfulle PCR-testingen, osv. på sin personlige nettside og sosiale medier. Dr. Binder sier at det var hans plikt som lege å informere offentligheten om sannheten rundt covid-19.
Torsdag 9. april 2020 la Dr. Binder ut en blogg på nettstedet sitt som ga en grundig analyse av covid-19 og de ulike uvitenskapelige tiltakene som ble implementert på den tiden. Blogginnlegget gikk viralt og fikk 20 000 visninger, og Dr. Binder hadde håp om at innlegget hans kunne berolige publikum og sette i gang slutten på restriksjonene og mandatene.
Innlegget fanget imidlertid oppmerksomheten til to kolleger, som varslet statspolitiet og hevdet at Dr. Binder var en antatt trussel mot seg selv og regjeringen. To dager senere, 11. april 2020 ble Dr. Binder brutalt konfrontert av totalt 60 væpnede politifolk, inkludert 20 offiserer ved Kantonspolizei Aargaus antiterrorenhet, ARGUS.
For de som fortsatt er uvitende om historien til psykiatriens bruk som et våpen for politisk undertrykkelse, er dette uforståelig nok. Men det som skjedde etterpå er nesten ikke til å tro, selv blant de av oss som allerede vet.
Etter å ha studert Binders blogginnlegg og e-poster, slo politiet fast at det ikke var grunnlag for å utstede en arrestordre. Ikke desto mindre sendte de Dr. Binder for en mental helseevaluering. Utrolig nok diktet legen som var ansvarlig for Binders psykiatriske evaluering opp diagnosen «korona-galskap» og beordret ham plassert på en psykiatrisk enhet. Etter en periode med evaluering ble Binder tilbudt et ultimatum: forbli på det psykiatriske sykehuset i seks uker eller reise hjem på betingelse av at han tok nevroleptisk medisin.
Kanarifugl i kullgruven
De utrolige og åpenbart ulovlige handlingene som ble utført av tvangsfengslingene av «konspirasjonsteoretikere» og politiske dissenter som Swinney og Binder tjener mer enn én hensikt. Utover å midlertidig sette vedkommende på sidelinjen (både Swinney og Binder vendte på tross av hendelsene tilbake til å kritisere regjeringens fortellinger etter løslatelsen) og utover å sette deres offentlige rykte i tvil ved for alltid å assosiere navnene deres med en falsk psykiatrisk diagnose, oppnår brukerne av det psykiatriske våpenet noe av enda større verdi ved bruk av slike taktikker. Nemlig at historiene om disse psykiatriske interneringene fungerer som advarsler til allmennheten: Når du tar dissens på sensitive politiske spørsmål, risikerer du å bli institusjonalisert for din tro.
Rasjonelt sett er det ikke mulig at alle som tror på en konspirasjonsteori blir låst inn på en polstret celle. Til og med offentlige kilder innrømmer lett at 50 % av befolkningen tror på en eller annen konspirasjon, inkludert de 49 % av New Yorkere som i 2004 hevdet at den amerikanske regjeringen «på forhånd visste at angrep var planlagt rundt 11. september 2001, og at de bevisst unnlot å handle», og inkludert de hele 81% av amerikanerne som i 2001 erklærte at de trodde det var en konspirasjon for å myrde president John F. Kennedy.
Men dessverre for oss er de som truer med dette psykiatriske våpenet ikke rasjonelle i det hele tatt. Faktisk, som vi skal se neste uke, lider de med politisk makt som søker å diagnostisere sine kritikere med psykiske lidelser selv av en av de største psykopatologiene av dem alle….
Originalen ble publisert på The Corbett Report:
Dissent Into Madness: Crazy Conspiracy Theorists
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Amerikanske atomvåpen på Rygge
Av Terje Alnes - 24. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/amerikanske-atomvapen-pa-rygge/
Konsekvensen av Stortingets vedtak om å gi USA flybase på Rygge er med stor sannsynlighet atomvåpen på norsk jord. 1,5 millioner nordmenn vil bo i umiddelbar nærhet av et førsteprioritets atombombemål.
Av Terje Alnes.
US Air Force skal nå bruke 2 milliarder kroner på å ruste opp Rygge flyplass til en såkalt Quick Reaction Alert (QRA) flybase. Det betyr at amerikanske kampfly og personell til enhver tid – 24/7 – er i alarmberedskap, og står klare til å ta av. Investeringene skal brukes til å bygge våpenlagre, lagerhaller, forlegninger og sikkerhetsgjerder.
USA har lenge hatt planer for Rygge, men nyheten om milliardinvesteringer er langt mer omfattende enn tidligere. I 2017 var det snakk om at amerikanerne ville bruke 90 millioner på flyplassen. Så hva har skjedd siden den gang?
Baseavtalen tillater amerikansk militærmakt på norsk jord
I fjor sommer vedtok Stortinget med stort flertall en såkalt «Tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid», – «Supplementary Defence Cooperation Agreement» (SDCA). Avtalen kom i stand etter press fra USA. Den inngår i amerikanernes aggressive, geopolitiske maktambisjon, der målet er å kontrollere det europeiske kontinentet. Destabilisering, og aller helst en oppstykking av Russland i småstater, inngår i disse planene.
Les også: Baseavtalen og USAs globale strategi
Forut for Stortingets tilslutning til denne tilleggsavtalen var det et stort engasjement fra mange organisasjoner og engasjerte enkeltpersoner, for å opplyse den jevne representant om hva konsekvensene av avtalen kunne bli. Bl.a. ble det sendt inn en rekke høringsuttalelser.
Konsekvens: Atomvåpen på norsk jord
Nei til atomvåpen og Norske leger mot atomvåpen sa i sin felles uttalelse at avtalen øker faren for utplassering av atomvåpen på norsk jord, at avtalen kobler Norge tettere til USAs atomstrategiske infrastruktur, og at den kan føre til at norsk atomvåpenpolitikk settes til side i en krisesituasjon.
Men en kompakt majoritet av representanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti var ikke til å rikke. Regjeringen og stortingsflertallet la mye energi i å avdramatisere avtalen, og insisterte på at «alt blir som før». Flertallet nektet å kalle de nye amerikanske militærbasene på Rygge, Sola, Evenes og Ramsund for baser, men brukte den nyvunne eufemismen «omforente områder» om disse.
At avtalen innebar avståelse av norsk suverenitet, som ifølge Grunnloven krever ¾ flertall i Stortinget, ble effektivt satt til side. Alle uttalelser som påpekte at norske reservasjoner mot atomvåpen ville falle, ble benektet på det sterkeste. I det hele tatt var alle innsigelser og argumenter fånyttes, og motstanderne av avtalen klarte ikke å flytte på ett eneste komma i den opprinnelig avtaleteksten.
Det ble full seier for amerikansk militarisme, med Stortinget som sandpåstrøingsorgan.
USA gjør som de vil
«Etter Grunnlovens § 25 skal Norges regjering ha øverste befaling over forsvarsmakten her i landet. SDCA gir en fremmed krigsmakt så vide fullmakter og utfoldelsesmuligheter uten kontroll, herunder jurisdiksjon i Norge over borgere av USA, at det vanskelig kan stemme med den kontroll Regjeringen skal ha med militær virksomhet i Norge.»
Dette sitatet er fra «Høringsuttalelse SDCA: – Sannheten om USAs intensjon med baseavtalen må bli kjent», som Nobel Peace Prize Watch v/ Fredrik S. Heffermehl sendte inn.
Heffermehls innsigelser bekreftes nå av professor Tormod Heier ved Forsvarets Høyskole. Han sier til TV2.no at «norske myndigheter risikerer å miste kontrollen over hvordan amerikanerne bruker norsk territorium, siden deler av basen er unntatt norsk jurisdiksjon og innsyn.»
Hva USA tar med seg inn på disse basene har norske myndigheter nemlig ikke noe med. Amerikanske styrker gis tillatelse til å kontrollere tilgangen til de delene av «omforente områder» der det er avtalt eksklusiv amerikansk bruksrett. Som det fremgår av avtalens artikkel XI punkt 3:
«Det skal ikke gjennomføres ombordstigning eller kontroll av luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer som brukes av eller utelukkende for amerikanske styrker, uten etter samtykke fra USA.»
Konsekvensen er i praksis at norske reservasjoner mot lagring av atomvåpen, landminer og klasevåpen på norsk territorium faller. USA har ikke undertegnet noen avtaler mot disse våpnene. Bare den mest naive stortingsrepresentant kan leve i den villfarelse at USA tar noen som helst hensyn til norske reservasjoner, all den tid Norge har frasagt seg suverenitet over disse baseområdene. USA vil bruke disse områdene som om de er amerikansk jord.
Historien om Norges forhold til USAs og NATOs atomvåpen er bevisst mørklagt. Sannheten tåler ikke daglys. Den viser at norske myndigheter har gått bak ryggen på sin egen befolkning, og i praksis lagt til rette for at norsk territorium brukes til atomvåpenformål.
Les også: Det de ikke forteller deg om atomvåpen på norsk jord
Nye taktiske atomvåpen utplasseres i Europa
Rygge inngår i et amerikansk program for å styrke USAs avskrekkende nærvær i Europa – «European Deterrence Initiative» (EDI). En rekke naboland til Russland er inkludert i dette avskrekkingsinitiativet, som Polen, Litauen, Latvia, Estland, Ungarn, Bulgaria og Romania. Flytting av materiell og personell mellom basene er et viktig element i planene.
Tidligere i år ble det kjent av USA utplasserer nye, taktiske atomvåpen i Europa. De nye atombombene kan slippes fra fly som F-35, F-15 og F-16, og fra det amerikanske strategiske bombeflyet B-2. Bombene blir overlevert fra amerikanske styrker, som har lagret disse ved flybaser hos europeiske allierte.
De «omforente områdene» som Stortinget har stilt til eksklusiv, amerikansk disposisjon er velegnet for dette formålet. Det er derfor all grunn til å tro at USA vil lagre slike nye, taktiske atomvåpen på Rygge.
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.
Les også: Erna Solberg gjør Rygge flystasjon til et ledd i USAs angrepsstrategi
