Nyhetsbrev steigan.no 24.03.2022
Dagens overskrifter:
Dreier Ukraina-krigen seg om noe helt annet enn vi blir fortalt?
WHO ønsker å være verdensregjering – kuppforsøket er nært forestående
USA lar Europa betale prisen for å forsvare USAs hegemoni, mens Russland blir mer uavhengig
USAs konfiskering av Russlands utenlandsreserver er et knusende slag mot dollaren som reservevaluta
Dreier Ukraina-krigen seg om noe helt annet enn vi blir fortalt?
Av skribent - 24. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/dreier-ukraina-krigen-seg-om-noe-helt-annet-enn-vi-blir-fortalt/
Ukraina og den djupare agendaen Globalt sjølvmord
Av F. William Engdahl, 9. mars, 2022
Den russiske presidentens avgjerd om militær aksjon i nabolandet Ukraina den 24. februar 2022, har sjokkert mange, meg sjølv inkludert. Spørsmålet no, nesten to veker inn i militæraksjonen til Russland og andre krefter inne i Ukraina, er kva som pressa Russland inn i det vestlege medium framstiller som ein unilateral, illegitim aggresjonskrig. Ein open trussel frå den ukrainske presidenten og komikaren Volodymyr Zelensky den 19. februar, under møte med topptenestemenn i NATO og andre på den årlege Tryggingskonferansen i München, gir oss ein stort sett ignorert nøkkel til å forstå korfor Moskva handlar som dei gjer. I tillegg har nye rapportar om fleire Pentagon-laboratorium for biovåpen rundt om i Ukraina føya seg til teppet av bakgrunnstruslar. Trudde Moskva at dei stor overfor ein bokstaveleg talt kjemp-eller-døy-situasjon?
Litt viktig historisk bakgrunnen
Konflikten vi no ser i Ukraina, har sine røter i 1990-talet og den USA-støtta kollapsen til Sovjetunionen. Under To-pluss-fire-forhandlingane om ein avtale for Tysklands gjenforeining, samtalar mellom USAs utanriksminister James Baker III og dåverande Sovjet-leiar Mikhail Gorbatsjov, saman med Frankrike, Storbritannia og den vest-tyske regjeringa, gav Baker eit muntleg løfte om at NATO ikkje ville lee seg «ein tomme» austover og true tidlegare Sovjet-territorium, mot at SSSR skulle la Tyskland sameinast att innanfor NATO.
I fleire år har Washington loge om denne avtalen, samstundes som dei har inkludert det eine etter det andre av tidlegare Warszawapakt-land – Polen, Den tsjekkiske republikken, Romania, Ungarn, dei baltiske statane – i NATO og nærare skothald til Russland. Nyleg siterte Putin frå Baker-avtalen frå 1990 for å forsvare det russiske kravet om at NATO og Washington skal gi rettsleg bindande garantiar om at Ukraina aldri skal latast inn i NATO-alliansen. Så langt har Washington kategorisk nekta å gå med på det.
Putin sin tale i München 2007
På den årlege Tryggingskonferansen i München i 2007, etter at Bush/Cheney-administrasjonen hadde kunngjort planar om å installere US-amerikanske missilvernssystem i Polen, Romania og Den tsjekkiske republikken for å «vakte mot pøbelstatar som Nord-Korea eller Iran», leverte Russlands Putin bitande kritikk mot USA sine løgner og brot på forsikringane frå 1990 om NATO. På det tidspunktet hadde 10 tidlegare kommunistiske aust-statar blitt slopne inn i NATO, trass i USA sine løfte om det motsette frå 1990. Vidare var både Ukraina og Georgia kandidatar til å slutte seg til NATO etter dei USA-leidde Fargerevolusjonane i dei to landa i 2003–2004. Putin argumenterte korrekt for at USAs missilar var retta mot Russland, ikkje Nord-Korea eller Iran.
Putin fortalde sitt vestlege publikum: «Det har vist seg at NATO har utplassert sine frontkjemparar på våre grenser, og vi oppfyller framleis strengt vår del av avtalen og reagerer ikkje på desse hendingane i det heile. Eg meiner det er openlyst at NATO-ekspansjonen ikkje har noko å gjere med moderniseringa av Alliansen, eller å sikre tryggleiken i Europa. Tvert imot, den representerer ein alvorleg provokasjon som svekkar graden av gjensidig tillit. Og vi har rett til å spørje: mot kven er denne ekspansjonen retta? Og kva skjedde med forsikringane som våre vestlege partnarar gav etter oppløysinga av Warszawapakta? Kor er alle dei erklæringane i dag? Ingen hugsar dei ein gong,» sa Putin. «Men eg vil ta meg til rette og minne tilhøyrarane her om det som vart sagt; eg vil sitere frå talen til NATOs generalsekretær Wörner i Brussel den 17. mai 1990. Han sa då: ’det faktum at vi er klare for å ikkje plassere ein NATO-armé utanfor tysk territorium, gir Sovjetunionen ein fast tryggleiksgaranti’. Kor er desse garantiane?» Det var for 15 år sidan.
Maidan-statskuppet i 2014
I november 2013 kunngjorde eit økonomisk korrupt og rotete Ukraina, under den valde og også veldig korrupte presidenten Viktor Janukovitsj, at heller enn å akseptere eit «spesielt» forhold til EU, så ville Ukraina ta imot eit mykje meir generøst tilbod frå Moskva om å slutte seg til Den eurasiatiske økonomiske unionen, leidd av Moskva. Russland hadde gått med på å kutte prisen på russisk gass til Ukraina med 30% og å kjøpe ukrainske statsobligasjonar for 15 milliardar dollar for å mildne Kievs finanskrise.
På same tid, den 21. november, lanserte Arseny Jatsenjuk – mannen som vart utvald av Washingtons Victoria Nuland og Kiev-ambassadør Geoffrey Pyatt – saman med den gong visepresident Joe Biden, det som vart kalla Maidan-plass-protestane mot Janukovitsj-regimet, støtta av US-amerikanske frivillige organisasjonar. Den 20. februar, 2014, etter at CIA-organiserte snikskyttarar, som skal ha vore rekrutterte frå nabolandet Georgia, drap fleire dusin protesterande studentar pluss politifolk, og fekk Janukovitsj til å flykte, vart Jatsenjuk innsett som statsminister i eit handplukka USA-drive regime, handplukka av Nuland og Biden og fleire.
Seinare, i eit intervju med ei russisk avis i desember 2014, sa George Friedman frå det privateigde firmaet Stratfor, som tilbyr konsulenttenester til mellom andre Pentagon og CIA, om det USA-leidde regimeskiftet i Kiev i februar 2014 at «Russland kallar hendinga som tok stad i starten av dette året for eit statskupp organisert av USA. Og det var i sanning det grøvste kuppet i historia.» Han var skrytande i dette intervjuet.
Kiev-kupp-regimet gav seg etter 22. februar 2014 i kast med å føre ein utryddingskrig og ei etnisk utreinsking av russisk-talande i austre Ukraina, i stor grad under leiing av ein privat armé av bokstaveleg talt nynazistar frå Høgre Sektor (forbodne i Russland), dei same som stod for sikkerheita på Maidan-plassen og starta eit terrorvelde mot russisk-talande ukrainarar. Det vart danna bataljonar av nynazistiske leigesoldatar. Dei vart gitt offisiell status som soldatar av Ukrainas Nasjonalgarde, t.d. Azov-bataljonen, finansiert av den ukrainske mafiabossen og milliardæren Ihor Kolomojsky, som også støtta presidentkandidaturet til Zelensky økonomisk. Azov-soldatane har til og med SS-runer som logo. I 2016 anklaga FNs høgkommisær for menneskerettar (OHCHR) Azov-bataljonen, offisielt opphøga til regiment i januar 2015, for krigsbrotsverk som masseplyndring, fengsling utan lov og dom og tortur.
I dag er Nuland Bidens viseminister for politiske saker, med ansvar for ukrainske og russiske saker. Ho veit godt kven Azov-bataljonen er.
Zelensky og München 2022
Den 19. februar i München trua Ukrainas president Zelensky med å utplassere atomvåpen på ukrainsk jord. Han sa det var hans unilaterale annullering av Budapest-memorandumet av 1994, sjølv om Ukraina ikkje var blant dei som signerte på den avtalen. To dagar seinare, om kvelden den 21. februar, heldt Putin sin tale, der han anerkjende den suverene uavhengigheita til folkerepublikkane Donetsk og Lugansk. Han refererte eksplisitt til Zelensky sin atomvåpenlovnad i München, og understreka: «Dette er ikkje tomt skryt».
Den 6. mars siterte det statlege nyheitsbyrået RAI Novosti i Moskva ei høgare russisk SVR-utlandsetterretningskjelde med detaljkunnskap om eit hemmeleg ukrainsk prosjekt, angiveleg med livsviktig hemmeleg vestleg støtte, som gjekk ut på å bygge opp ukrainsk atom-missil-kapasitet og ei ukrainsk atombombe, i eit uforskamma brot på ikkjespreiingsavtalen. Byrået melde at ukrainske kjernefysikk-vitskapsfolk skjulte våpenutviklinga ved å lokalisere den nær atomreaktoren i Tsjernobyl, der det er høge strålingsnivå – ei forklaring på det raske russiske trekket å sikre Tsjernobyl. «Det var der, etter tilgjengeleg informasjon å dømme, dei arbeidde både med å lage ei ’skiten’ bombe og separere plutonium,» siterer RIA Novosti kjelda på. Bombeforskningsfasiliteten var lokalisert på Det nasjonale vitskapssenteret, Kharkov-instituttet for fysikk og teknologi. No kjem det rapportar om krafige kampar mellom russiske styrkar og nynazistiske ukrainske Azov-krigarar som etter rapportar å dømme legg planar om å bombe forskingsreaktorområdet og skulde det på Russland. Kampane for kontroll med det store Zaporizhzhia-atomkraftverket er også tydelegvis ein del av forsøket på å skjule det illegale ukrainske bombeprosjektet.
Det blir no meir og meir tydeleg at Putin hadde alvorlege grunnar til å reagere på den ukrainske atomtrusselen. Eit ukrainsk kjernefysisk missil under seks minutt unna Moskva ville vere ein eksistensiell fare enten Ukraina var ein del av NATO eller ikkje.
Gigantisk militær opprusting – biokrigføring?
Det var meir. Ukrainsk presse rapporterte for eit år sidan om nye, vestleg-bygde NATO-marinebasar i Otsjakov og Berdyansk. «moderne infrastrukturfasilitetar med kapasitet til å ta imot skip av alle typar, utstyrt etter NATO-standard og bygd med pengar frå Allianse-landa… Om tre år vil vi klare å angripe russiske skip i Svartehavet med myggflåten vår. Og om vi slår oss i hop med Georgia og Tyrkia, vil Den russiske føderasjonen bli blokkert,» skrytte ukrainske militærekspertar.
I tillegg hadde USAs Pentagon ikkje mindre enn åtte, kanskje så mange som 30, topp-hemmelege biovåpen-forskningslaboratorium i Ukraina, der dei testa DNA’et til rundt 4000 frivillige frå militæret. Straks russiske soldatar skulle til å sikre bevisa, så sletta USAs ambassade alt dei før hadde skrive om labane frå nettsidene sine, og ukrainarar skal ha sørga for å øydelegge lab-bevisa. Ukrainske labar i Kharkiv og andre stadar opererte i samarbeid med USA. Mengder av slike våpen vart i løynd lagra, i direkte brot med internasjonale konvensjonar.
Ein heil månad før den russiske militære aksjonen den 24. februar i Ukraina, fekk den uavhengige biokrigsforskaren Dilyana Gaytandzhieva nokre dokument i hende som greia ut om «US Pentagons biologiske eksperiment med potensielt dødeleg utfall på 4400 soldatar i Ukraina og 1000 soldatar i Georgia. Ifølge dei lekka dokumenta, skulle alle dødsfalla blant dei frivillige rapporterast innan 24 timar (i Ukraina) og 48 timar (i Georgia).» Ho greier ut om eksperimenta på menneske, som inkluderte testing for antistoff mot 14 patogenar, inkludert Krim-Kongo hemoragisk feber, Borrelia-artar (Lyme disease) og andre. Ifølge dokumenta er labane i Ukraina og Georgia del av Pentagons «$2,5 milliardars program for biologisk engasjement under Defense Threat Reduction Agency (DTRA), som inkluderer forskning på bioagentar, dødelege virus og antibiotikaresistente bakteriar.»
Den 6. mars stadfesta generalmajor Igor Konasjenkov, talsmann for det russiske forsvarsdepartementet, i ei melding til pressebyrået RAI Novosti i Moskva at dei hadde mottatt dokument «frå tilsette ved ukrainske biologiske laboratorium som slo fast at komponentar til biologiske våpen var under utvikling i Ukraina, nært russisk territorium. … Under ein spesialoperasjon vart det avdekka at Kiev-regimet implementerte ei lynoppreinsking av spor etter eit militært biologisk program finansiert av USAs forsvarsdepartement.»
I tillegg til desse bevisa for kjernefysiske og biologiske masseøydeleggingsvåpen i Ukraina dei siste åra, har Vestens NATO-medlemsland pøst militært utstyr for milliardar av dollar, inkludert anti-tank-våpen og eksplosivar, inn i Ukraina medan Zelensky – som rykte blant opposisjonen seier gøymer seg på USAs ambassade i Warszawa – stadig vekk gjentar sine bøner om ei NATO-«flyforbodssone» over Ukraina, noko som ville vere ei direkte casus belli [handling eller situasjon som provoserer til, eller rettferdiggjer, krig, mrk.] for krig mellom Russland og NATO, ein krig som raskt kunne utvikle seg til atomkrig eller vidare.
Spørsmålet er om denne årelange provokasjonen mot Russlands nasjonale tryggleik frå Washington og NATO via Ukraina har som mål å øydelegge livsdugleiken til Russland som suveren nasjon og militærmakt. Det er eit kalkulert trekk å bruke sanksjonar mot Russland for å forårsake global kollaps og energikrise, matmangel og verre, alt saman for å fremje Davos sin 2030 Great Reset-agenda? Kast skulda på «vonde Putin» og Russland, medan BlackRock og finansmaktene omorganiserer verda? Det er for tidleg å seie, men sikkert er det at same kva som sette i gang aksjonen til Russland den 24. februar, 2022, så må det ha vore langt meir alvorleg enn det CNN og andre vestleg-kontrollerte medium fortel oss.
F. William Engdahl er konsulent og førelesar på området strategisk risk. Han har ein grad innan politikk frå Princeton University og er bestseljande forfattar av bøker om olje og geopolitikk. Han skriv for nettmagasinet“New Eastern Outlook”
Omsett av Monica Sortland for Derimot.no.
WHO ønsker å være verdensregjering – kuppforsøket er nært forestående
Av red. PSt - 24. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/who-onsker-a-vaere-verdensregjering-kuppforsoket-er-naert-forestaende/
«Det faktum at de plutselig tar avstand fra restriksjoner er bare et spill. Den siste uka i januar 2022 holdt WHO et krisemøte og drøftelser i Genève om å utvide sine fullmakter til å ta over alle medlemsland i tilfelle en pandemi og «enhver annen form for trussel eller katastrofe».
Dette skriver Robin Monotti, Dr Mike Yeadon og Cory Morningstar. De skriver videre:
WHO vil at medlemslandene skal signere en ny traktat om Covid-19, som utvider 2005-traktaten. Når den er signert av helseministrene, har WHOs grunnlov (i henhold til dens artikkel 9) forrang over et lands grunnlov (189 land har signert 2005-traktaten) under naturkatastrofer eller pandemier. Siden definisjonen av pandemi ble endret for noen år siden (tilfeller basert på PCR-testen), kan de håndheve lydighet i ethvert land og påtvinge WHO retningslinjer for publikum, som vil være obligatoriske, ikke bare anbefalt. Og det høres ut som makt over landet og verden.»
Dr. Astrid Stuckelberger, som har jobbet for WHO i 20 år, advarer om at hvert land bør sende et offentlig protestbrev til WHO. «Regjeringer» bør utarbeide et brev som sier at folket ikke aksepterer at underskriften til helseministeren kan avgjøre skjebnen til millioner av mennesker uten en folkeavstemning. Det er veldig viktig å sende dette brevet fra alle land til WHO i Genève. WHO ønsker at alle land skal implementere tiltakene innen mai 2022. Dr. Stuckelberger sier at så langt er det bare russerne som har sendt et slikt avvisningsbrev!»
Les resten av artikkelen her.
Hva er det som skjer?
Vi har tidligere pekt på at WHO ønsker å skaffe seg globale diktatoriske fullmakter. Men dette har aldri vært på den politiske agendaen i Norge. Hva mener regjeringa? Hva mener opposisjonen?
Det må være grunn til å kreve en redegjørelse fra både helseministeren og statsministeren. Hva er det de holder på med sammen med WHO?
Les: Prøver WHO å bli «verdensregjering»?
WHO vil ha en internasjonal pandemi-grunnlov, som er juridisk bindende for 194 nasjoner
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
USA lar Europa betale prisen for å forsvare USAs hegemoni, mens Russland blir mer uavhengig
Av red. PSt - 24. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/usa-lar-europa-betale-prisen-for-a-forsvare-usas-hegemoni-mens-russland-blir-mer-uavhengig/
Michael Hudson analyserer virkningene av Vestens sanksjoner mot Russland. I et intervju med Renegade Inc. Sier Hudson en del om de indirekte virkningene av den økonomiske krigen mot Russland.
Intervjueren: Michael, sanksjoner, sanksjoner, sanksjoner er alt vi hører nå. Vi sanksjonerer folk. Vesten sanksjonerer folk tilbake til steinalderen. Hva er de utilsiktede konsekvensene av sanksjoner?
Michael Hudson: Vel, en konsekvens er at det fungerer veldig mye som en beskyttelsestoll for det sanksjonerte landet. For eksempel, da USA innførte sanksjoner mot europeisk handel med Russland, sluttet Litauen pliktoppfyllende å eksportere ost til Russland. Vel, resultatet er at Russland opprettet sin egen ostesektor, og nå er den selvforsynt med ost. Hvis du sanksjonerer et land, tvinger du det til å bli mer selvhjulpen og over hele linjen, fra landbruk til meieriprodukter til teknologi, blir Russland tvunget til å bli mer selvhjulpen og samtidig være mye mer avhengig av handel med Kina for de tingene som de fortsatt ikke er selvhjulpne på. Så Amerika skaper nøyaktig det motsatte av hva de hadde til hensikt. Det er håpløst på en eller annen måte å isolere Russland og deretter kunne gå etter Kina uten Russland. Og i stedet, det den gjør er å integrere den eurasiske kjernen, Russland og Kina, akkurat den politikken som Henry Kissinger advarte mot. Og vi kan å gå helt tilbake til Mackinder for et århundre siden som sa, Eurasia er verdensøya, Russland og Kina kan være hele verdens senter. Det er det kampen handler om. USAs sanksjoner driver Russland og Kina sammen, og USA har dratt til Kina og sagt: Vennligst ikke støtt Russland. Senest, mandag 14. mars, kom Jake Sullivan ut og fortalte Kina at vi vil sanksjonere land som bryter sanksjonene våre mot Russland. Og i bunn og grunn, sa Kina, greit. Du vet, vi vil bare bryte all handelen mellom øst og vest nå og øst, Eurasia, er i stor grad selvforsynt. Vesten er ikke selvforsynt siden den begynte å industrialisere seg, og den er sterkt avhengig av Russland for ikke bare olje og gass, men palladium og mange råvarer. Så sanksjonene ender opp med å drive en kile mellom de europeiske landene.
Intervjuer: Tenker ikke folk som bruker disse sanksjonene gjennom dette? Er de så nærsynte at de ikke forstår at disse sanksjonene kommer til å bygge ytterligere kapasitet i Russland, presse Russland videre mot Kina, gjøre den økonomiske alliansen konkret, og til syvende og sist vil du ikke klare å beholde lysene på i Europa? Samtidig som man undervurderer det faktum at fra et matsikkerhetssynspunkt – ta for eksempel Storbritannia, en nettoimportør av mat – uten å sette pris på det faktum at for eksempel Russland/Ukraina skaper tjuefem prosent, en fjerdedel, av all hvete årlig. Estimatet i år er hundre og to millioner tonn Russland og Ukraina, hvete. Skjønner ikke folk at det kommer til å bli et massivt tilbakeslag?
Michael Hudson: Jo, de skjønner det. Ja, de har tenkt gjennom alt. Jeg jobbet med disse menneskene i mer enn 50 år.
Intervjuer: Hvem er disse menneskene?
Michael Hudson: Neocons, i bunn og grunn, menneskene som har ansvaret for USAs utenrikspolitikk? Victoria Nuland og mannen hennes, Robert Kagan, folkene som president Biden har utnevnt rundt seg, fra Blinken til Sullivan og rett nedover linja. De oppfordrer i bunn og grunn folk rundt i New American Century. De er menneskene som sa at Amerika kan styre hele verden og skape sin egen virkelighet. Og ja, de vet at dette kommer til å skape enorme problemer for Tyskland. De vet at det ikke bare vil blokkere energien som Tyskland og Italia og andre land i Europa trenger gjennom sin olje og gass, men det vil også blokkere bruken av gass til gjødsel, øke deres gjødselproduksjon og redusere matproduksjonen. De ser på dette og de sier, hvordan kan USA tjene på alt dette? Det er alltid en måte å få det noe ser ut til å være dårlig. Vel, en måte de vil vinne på er at oljeprisene går mye opp. Og det kommer USA til gode hvis utenrikspolitikk i stor grad er basert på olje og gass. Oljeindustrien kontrollerer det meste av verdens oljehandel, og det forklarer mye av det amerikanske diplomatiet. Dette er en kamp for å låse verdens energihandel i kontroll av amerikanske selskaper, unntatt ikke bare Iran og Venezuela, men også unntatt Russland.
Imperiet som en gresk tragedie
Imperier oppfører seg ofte som greske tragedier. I desperate forsøk på å unngå sin skjebne framskynder de den. Dette er i høyeste grad tilfelle med USA-imperiet som avvikler seg sjøl i ikke-så-langsom film. Dette skriver finansanalytikeren Michael Hudson i artikkelen The American Empire Self-Destructs.
Les: USA-imperiet ødelegger seg sjøl
USAs konfiskering av Russlands utenlandsreserver er et knusende slag mot dollaren som reservevaluta
Av Pål Steigan - 24. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/usa-konfiskeringa-av-russlands-utenlandsreserver-er-et-knusende-slag-mot-dollaren-som-reservevaluta/
Som et ledd i den økonomiske krigen mot Russland etter landets invasjon i Ukraina har USA sørget for å «fryse» om lag 300 milliarder dollar som Russland har i utenlandsreserver. Ved siden av at dette er loddrett tjuveri i strid med alt som er av internasjonale lover og regler, er det også et dramatisk sjølskudd.
IMF advarer nå om det som burde være åpenbart for alle, nemlig at land nå mister incentivet til å opprettholde utenlandske eierandeler i dollar. Den eneste grunnen til at USA kan trykke fjell av dollar og fortsatt få ekte varer for dem, er fordi dollaretterspørselen er kunstig opprettholdt gjennom sin status som global reservevaluta. I tillegg til selvmålet da sanksjonene rammet råvaremarkedene, mens de var til fordel for Russland og russiske allierte, blir petrodollaren aktivt demontert i forhandlinger mellom saudierne og Kina. Og nå er reservestatusen i ferd med å smuldre opp.
Politikerne skjønner neppe hva de holder på med, og mediene er for opptatte av sine hatkampanjer mot Russland til å vie noen oppmerksomhet til dette skjebnesvangre fra USAs side. Og allmuen, som er hisset opp til å hate alt russisk, synes sikkert det er fint, lite i stand til å skjønne at dette er en bombe rettet mot deres egen velstand og deres egen framtid.
I første omgang rammes naturligvis Russland, og man kan spørre seg hvor den russiske sentralbanken var og hvem sine interesser den virkelig tjente da den lot så mye russisk gull befinne seg i utlandet. Men på lang sikt er det ikke Russland som rammes hardest, men Vesten og USAs krakelerende imperium.
«Uvennlige land» må nå kjøpe russisk olje og gass i rubler
Den russiske avisa Kommersant melder:
President Vladimir Putin instruerte å gi Gazprom et direktiv om å konvertere kontrakter til rubler for uvennlige land. Etter hans mening gir det ingen mening for oss å levere russiske varer til EU, USA og motta betaling i dollar og euro.
«Både USA og EU har i utgangspunktet misligholdt sine forpliktelser overfor Russland. Og nå vet alle i verden at forpliktelser i dollar og euro kanskje ikke blir oppfylt. <…> Det er helt åpenbart at i denne forbindelse gir det ingen mening for oss å levere våre varer til både EU og USA og motta betaling i dollar, euro og en rekke andre valutaer. Derfor har jeg bestemt meg for å implementere på kortest mulig tid et sett med tiltak for å overføre betalinger for vår naturgass levert til uvennlige land til russiske rubler, sa Putin på et møte med regjeringa.
For å betale i rubler, må man først kjøpe rubler. Putins vedtak skapte umiddelbart et sterlere marked for rubler, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Rubelen, som gikk i fritt fall da sanksjonene ble forsterket fikk seg et skikkelig løft oppover. Da rubelen falt økte den russiske sentralbanken sine renter fra 9% til 20% for å hindre kapitalflukt. Men Putins kunngjøring førte til at rubelen umiddelbart styrket seg mot dollar og euro. Fortsetter den trenden, vil banken kunne sette ned rentene igjen.
Moon of Alabama kommenterer dette slik:
Alt energiforbruk i USA og EU vil nå få en ekstrapris. Dette vil presse EU og USA inn i en resesjon. Ettersom Russland vil øke prisene for eksport av varer der de har markedsmakt – gass, olje, hvete, kalium, titan, aluminium, palladium, neon osv. – vil økningen i inflasjonen over hele verden bli betydelig.
For land som ønsker å handle med Russland uten straffetiltak, er ikke dette noe problem. De går bare over fra å kjøpe rubler i stedet for dollar og så handle i rubler og egen valuta. India ser ut til å velge denne løsninga.
Financial Times skriver at Indias sentralbank vil legge til rette for en slik rubel–rupee handel. Kia og Russland har allerede slike avtaler om rubel–yuan handel. Det betyr at verdens to største land med et samlet marked på tre milliarder mennesker vil gå vekk fra dollar i handel med Russland. Det vil styrke rubelen og svekke dollaren tilsvarende.
Alt tyder på at også Saudi-Arabia vil frigjøre seg fra petrodollaren og bevege seg i retning av petroyuan, som igjen vil være integrert med det eurasiske handelssystemet som Russland er en del av.
Wall Street Journal skriver at Saudi-Arabia vurderer å godta yuan i stedet for dollar i sine oljesalg til Kina.
Europa vil også bli nødt til å kjøpe rubler i stedet for dollar
Russisk gass står for 40% av Europas forbruk. Det er ingen måte EU kan venne seg av med dette på i overskuelig framtid. EUs gassimport fra Russland har svingt mellom 200 millioner og 800 millioner euro (880 millioner dollar) om dagen så langt i år. Muligheten for et valutaskifte kunne sette denne handelen i uorden, sendte noen europeiske og britiske engrosgasspriser opp rundt 15-20% siste uke. Dette skriver CNBC.
President Biden har krevd av sine europeiske vasaller at de forsterker sanksjonene mot Russland. Det betyr at han beordrer dem til å begå sjølmord mens han sjøl skjermer USAs industri. Ikke bare får Europa betale prisen for den militære krigen med Russland, men i høyeste grad også for den økonomiske krigen.
De som vil bli rammet er naturligvis vanlige folk i Europa. Russland vil antakelig kunne styrke seg på lang sikt fordi de blir tvunget til å erstatte import fra USA og EU med egenproduksjon og import fra Kina. Men Europa vil bare få ekstrem inflasjon, vareknapphet og enorm økning av importkostnadene. Folk flest vil merke dette i form av det som begynner å likne hyperinflasjon og mangel på energi og mat.
Det store paradigmeskiftet og slutten på dollarimperiet
Den ekstreme sanksjonskrigen Vesten nå fører mot Russland ser altså ut til å kunne få de stikk motsatte virkningene av det som var tilsiktet. I stedet for å slå beina under Russlands økonomi, slår de beina under europeisk økonomi og leverer det som kan vise seg å bli et nådeskudd mot dollarimperiet.
Det store paradigmeskiftet som vi har varslet i mange år allerede utspiller seg nå foran våre øyne. I sitt blinde hat mot Russland skader nå Vesten seg sjøl mye mer enn hva Russland kunne ha gjort. Og det gjøres til applaus fra mediene og flertallet av de som snart skal bli veldig fattige på grunn av denne politikken.
Biden har malt seg inn i et hjørne
Joe Biden har utropt Vladimir Putin til «krigsforbryter», igjen til stor applaus fra mediene og emokratiet i sosiale medier. Men i all sin sjøltilfredshet og hevnlyst skjønner de ikke rekkevidden av dette. En sak er at det er uhørt i internasjonalt diplomati. En annen sak er at det fratar Biden manøvreringsrom. Han surrer seg til masta og forplikter seg til ikke å inngå kompromiss med Russland. Man kompromisser jo ikke med «krigsforbrytere»! Men siden han før eller seinere vil trenge et kompromiss, hvis han da ikke vil føre en utslettende krig mot Russland, så har han allerede skutt sin egen forhandlingsposisjon i stykker. Som mange har sagt før: Det finnes ikke ledere igjen i Vesten, bare skuespillere som har lært seg å lese taler andre har skrevet for dem.
Et militarisert Tyskland er tilbake som dominerende makt i Europa
Og som om ikke dette var nok har krigen mot Russland endelig gitt tyske imperialister den åpninga de har lett etter siden annen verdenskrig. Forbundskansler Olaf Scholz kunngjorde at Tysland vil øke sine militærutgifter til 100 milliarder euro i 2022. Det er den mest massive opprustninga av Tyskland siden 1930-tallet og vil gjøre Tyskland til den fullstendig dominerende militærmakta i EU, noe sikkert Paris er ulykkelige for.
Narrativene og smittebølgene
Av skribent - 24. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/narrativene-og-smittebolgene/
Av Terje, Foreningen Lov og Helse.
Detsom etter hvert fremstår som temmelig faste mønstre vedrørende narrativene om “smittebølgene” i pandemien tok vi grundig for oss i artikkelen «Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter». Nevnte artikkel er en veldig lang artikkel, men vi anbefaler alle å sette av tid til å lese gjennom hele fordi den gir nyttig lærdom om hvordan narrativene tilsynelatende har styrt svært mye av pandemi-håndteringen. Kort oppsummert har vi sett at mønstrene dreier seg om følgende:
Nærmeste konsekvent bruk av de absolutte smittetallene som grunnlag for beskrivelse av den gitte situasjonen.
Endret test-strategi som direkte påvirker (opp eller ned) tallene i førstnevnte punkt; om det er gjort med vilje eller er uheldige og tilfeldige omstendigheter får den enkelte spekulere i.
Helt spesifikt er mønsteret at antallet tester har økt i perioden før en nedstenging (som dermed gir økte absolutte smittetall, som igjen lett gir inntrykk av smittebølge), før antallet tester har minket umiddelbart i det tiltak/nedstenging er iverksatt (som gir lavere absolutte smittetall som igjen lett gir grunnlag for et narrativ om at tiltakene har virket).
Vi så også at smittebølge 1, 2, 3 og 4 i pandemien var enten helt eller tilnærmet rene retoriske begrep/narrativer.
Retorikken brukt ifm. den store nedstengingen november 2020 sammenlignet med retorikken brukt høsten 2021 ifm. full gjenåpning var tilnærmet fullstendig uten forankring i den virkeligheten tallene som forelå på de respektive tidspunktene indikerte.
Desember 2021 gikk Norge inn i en ny periode med tiltak og retorikk om smittebølge og «alvorlig situasjon». Mye av denne retorikken dreide seg naturligvis om virus-mutasjonen som fikk navnet Omikron. Men la oss se om vi kan kjenne igjen noen av mønsteret fra tidligere i pandemien også denne gangen.
Retorikken desember 2021
Vi kunne blant annet lese i VG den 10. desember at Epsen Nakstad uttalte at «smitten sprer seg i hele landet». På regjeringens nettsider stod det 13.12.21 også at smitten økte kraftig:
NRK meldte samme dag at Norge hadde høyest smitte i hele Europa. Narrativet om voldsom «smittebølge» og den store Omikron-faren festet seg igjen enkelt i det norske samfunnet og i befolkningen. Deretter kom retorikken ganske raskt om at tiltakene så ut til å ha virket. Her kan vi se i Dagsavisen den 21.12 at Espen Nakstad uttalte dette:
13. januar 2022 kunne vi lese at også statsminister Jonas Gahr Støre uttalte at tiltakene hadde virket, for eks. i Trønder-Avisa:
« – Tiltakene vi vedtok for fire uker siden har virket. Trykket på helsevesenet vårt har vi klart å holde på et akseptabelt nivå, men vi må fortsatt ha tiltak for redusert kontakt, sa statsministeren”
Hva var realiteten?
La oss understreke at smittetallene i denne pandemien er av liten vitenskapelig nytteverdi. Det er derfor veldig vanskelig å si noe bastant om hva som faktisk er realitetene ut fra disse tallene. Men når narrativ tilsynelatende fungerer som grunnlag for beslutningene kan man i det minste potensielt tilbakevise (falsifisere) at disse tallene støtter narrativene. La oss se på en graf med de viktigste tall-parameterne. Det parameteret som forteller oss minst, men som er brukt mest av myndighetene og presse – absolutte smittetall, er ikke med her:
Vi har her 4 grafer: nye sykehusinnleggelser, nye intensiv-innleggelser, antall tester utført, og positiv-andelen (andel positive prøvesvar utfra antall testede). Det grå vertikale søylen markerer tidspunkt for nedstenging 13.12.21. La oss begynne med antall tester.
Grønn graf – antall tester i enheter av 1000: den grønne grafen er relatert til Y-aksen på venstre side. 1000-enheter innebærer at for eks tallet 20 i Y-aksen på venstre side betyr 20 000. Her ser vi det vi har sett gjentatte ganger i denne pandemien – før en nedstenging har antall tester økt (da vil de absolutte smittetallene nesten alltid øke, som vi har vist tidligere) og man har erklært «smittebølge» eller «krise». I tillegg – fra nedstengningstidspunktet er antall tester igjen minket (og de absolutte smittetallene blir da lavere) noe som gir grunnlag for narrativet om at tiltakene har virket. Dette er så gjennomgående gjennom pandemien at det er et tilnærmet fast mønster.
Gul graf – positiv-andelen i prosent: dette er prosent-andelen positive prøvesvar i forhold til antall testede personer, relatert til Y-aksen på høyre side. I ukene før nedstenging ser vi at den lå temmelig stabilt. Faktisk er trenden i uken før nedstenging (fra ca 06. desember) en svak nedgang. Uken før nedstenging falt positiv-andelen svakt, fra 18,6 % til 15,6 % henholdsvis fra mandag til fredag den uken. Den fallende trenden fortsatte uken etter hvor den på fredag 18. desember var nede på 13,3 %. Dette er dog en kort periode og nedgangen ikke veldig signifikant. Men vi kan vi ser i hvert fall at det er ingen alarmerende trend i dette henseendet.
I Julen/romjulen økte positiv-andelen markant. I jule-perioden var antallet tester naturlig nok redusert betydelig («helligdags-fenomenet») slik at en noe økende positiv-andel uansett ville vært forventet i akkurat denne perioden. Men foruten «helligdagsfenomenet” steg positiv-andelen likevel markant utover i januar 2022, noe vi bare ser begynnelsen av i denne grafen. Vi ser altså her det samme mønsteret som har gjentatt seg gjennom alle smittebølgene i pandemien.
Men er det slik at det var andre parametere som var illevarslende, for eksempel innlagte på sykehus eller intensiv-pasienter med Covid-19?
Rosa – nye sykehusinnleggelser: denne grafen er relatert til Y-aksen på venstre side. Vi ser at i de to ukene før nedstengning kom varierte nye innleggelser stort sett mellom rett under 30 til rett under 40 per dag. Nøyaktig på nedstengningsdagen kom det en liten topp i grafen – 47 og 49 pasienter hhv. 13. og 14. desember. Hvis vi ser trenden fra nedstengningsdagen 13. desember frem til 10. januar ser vi at trenden er jevnt nedadgående. Det kan jo da være fristende å tenke at tiltakene hadde effekt på sykehusinnleggelser. Men man må også legge merke til at innleggelsene går umiddelbart ned, og ganske bratt sådan, fra nøyaktig nedstengningstidspunktet og helt parallelt med antall gjennomførte tester. En slik effekt av tiltak er vanskelig å se for seg med tanke på at en evnetuell effekt av nedstenging på sykehusinnleggelser ikke ville materialisere seg i tallene før etter en stund, og ikke umiddelbart og på samme dag.
Blå – nye intensiv-pasienter: denne grafen er også relatert til Y-aksen på venstre siden. Hvordan var det så med de mest krevende pasientene – intensivpasienter med Covid-19? Fra grafens start 22. november var det en periode på to uker hvor trenden er temmelig stabil. Fra 07. desember var det en liten topp før trenden begynte å gå svakt men jevnt nedover helt til grafens slutt i midten av januar 2022.
Vi må undersøke nærmere en rekke faktorer, blant annet angående helsevesenets tilstand og kapasitet i denne perioden for å kunne si mer om tallene både for nye intensiv-innleggelser og sykehusinnleggelser (ikke-intensiv) med Covid gjorde situasjonen kritisk. Hvordan var for eksempel antallet intensiv-innleggelser totalt sett både med Covid og andre innleggelser? Eller, hvor mye utgjør Covid-innleggelser sett i forhold til alle innleggelser på sykehus? Det er for eksempel rundt 2000 akuttinnleggelser på somatiske sykehus i Norge, noe som innebærer at for eks “toppdagen” med 49 nye Covid-innleggelser (ikke-intensiv) med Covid i så fall utgjorde ca 2,5 % av alle akuttinnleggelser.
Spørsmål som for eks. hvor mange innlagte pasienter ble i samme periode daglig skrevet ut fra sykehus, eller hvor mange intensiv-pasienter med Covid ble daglig overført til sengepost er også viktig å undersøke for å få full oversikt over hvor galt eller riktig narrativet var relatert til intensiv-innleggelser av Covid-pasienter. Men vi kan si noe om at trenden isolert sett på nye intensiv-innleggelser ikke var dramatisk økende, og den gikk sågar jevnt men svakt nedover fra ca en uke før nedstengingen. Den fortsatte også å gå nedover i perioden fra romjulen av hvor smittetallene reelt sett begynte å øke.
Hvis vi ser på Covid-innleggelser (ikke-intensiv) får vi vel heller ikke et alarmerende bilde når vi isolert sett ser på trenden, og i hvert fall når vi i tillegg ser at 49 innleggelser utgjør ca. 2,5 % av akuttinnleggelsene totalt.
Rekordsmitten i januar
I begynnelsen av januar 2022 kunne vi lese om «rekordsmitte» nesten daglig, som her hvor VG og Espen Nakstad den 05.01.22 kunne erklære høyeste smittetall noensinne på en dag:
Angående dette må vi være klar over at andelen positive prøvesvar utfra antall testede faktisk også steg drastisk utover januar. Dette tilsier en reell økning i smitte (under forutsetning at en positiv prøve viser smitte/sykdom). Grunnen til å påpeke VG og Nakstads formulering her er derfor bare for å vise et annet markant mønster gjennom hele pandemien – bruken av absolutte smittetall uten å si noe om antall tester har økt eller minket.
Når det gjelder FHI er undertegnedes oppfatning at de i rettferdighetens navn i denne omtalte perioden (desember-nedstengingen) var mer nøkterne med tanke på at de flere ganer tok høyde for at smittetallene (antallet positive prøvesvar) har begrenset verdi uten å ta høyde for antallet utførte tester.
Men som en digresjon som egentlig fortjener en egen artikkel bør vi også huske dette fra FHI i denne omtalte perioden:
«- FHI slet med å trenge igjennom. Først da de dro fram storslegga og presenterte skremselstall i begynnelsen av desember, ble det fart i tredjedosevaksineringen».
Min mening er at her innrømmer FHI rett ut at de brukte rene propaganda-teknikker for å skremme folk til å vaksinere seg mer. Dette er jo noe som vel burde få betydelige etterspill når tiden er moden for det?
Konklusjon
Vi gjentar at det er viktig å være klar over at tallene presse og myndigheter har operert med i denne pandemien i stor grad er ubrukelige helt fra utgangspunktet. Det har blant annet å gjøre med definisjoner og hvordan tallene blir til. Det er derfor svært begrenset hva man vitenskapelig kan konkludere med i positiv forstand («tallene viser at…). Det tallene derimot kan brukes til er å kunne falsifisere myndighetenes/pressens narrativ (“tallene myndighetene bruker støtter ikke eller i liten grad det som myndighetene sier at er den gjeldende situasjonen»).
I lys av ovennevnte avsnitt, analyser i denne artikkelen samt artikkelen «Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter» ser man tydelige tegn på at det er narrativer og ikke reelle (eller vitenskapelige) analyser som har styrt det meste av pandemien og dets håndtering. Vi har også sett at narrativene gjennom hele pandemien har korrespondert kun med de absolutte smittetallene, mens når man ser på andre parametere blir det hele enten mer uklart eller til og med fullstendig motsigende i forhold til narrativene. Det ville være underlig om det ikke finnes noen hos myndighetene, FHI eller pressen som kan og forstår selv enkle tall og statistikk. En slik skrikende inkompetanse regner jeg som absolutt usannsynlig. Da blir alternativet at det finnes slike personer, men at deres stemme har blitt undertrykket slik at de ikke har sluppet slippe til.
Vi må altså spørre oss hva slags grunnlag som reelt sett har ligget bak beslutningene og håndteringen. Men dette har altså myndighetene dessverre bestemt at skal hemmeligholdes i 60 år.
Denne artikkelen ble først publisert av Foreningen Lov og Helse.
Gravskrift over Jalta
Av Pål Steigan - 24. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/gravskrift-over-jalta/
Av Pål Steigan. (1992)
Utdrag fra boka Vargtid (1992). Artikkelen beskriver det dramatiske som skjedde da Sovjetunionen gikk i oppløsning, for det var ikke bare verdens største land som ble oppløst, men kompromissene av de to forferdelige krigene som hadde drept mange titalls millioner mennesker og lagt enorme områder i grus. Når avtalene ikke gjaldt lenger var det fritt fram for stormaktene til å kappe land igjen.
Da Berlinmuren brast natta til 10. november 1989, var det Jaltaavtalen som ble revet ned for seinere å bli solgt bitevis med graffiti på av fortausselgerne ved Brandenburg-porten.
Det var ikke vanskelig å fatte det historiske i Murens sammenbrudd. Jeg befant meg i Paris den dagen på et lite hotell i Marais med utsikt over hustakene med de smale terrakottapipene. Like ved Metro-stasjonen Saint-Paul. På grunn av en faglig aksjon i redaksjonen eller distribusjonen, kom ikke Le Monde den dagen. Men avisselgeren sa det: Berlin-muren er falt. Det var som å høre historiens lokomotiv suse forbi på rue de Rivoli. Og jeg som hadde telt på knappene om jeg skulle dra til Berlin eller Paris den dagen. Altså: historiens lokomotiv suste forbi på Karl-Marx Allee og slett ikke på rue de Rivoli. Med Murens fall var den kalde krigen slutt, slik pressekommentarene helt riktig, men svært så ensformig har fortalt oss. Det de ikke har fortalt, og som de i hvert fall ikke har brydd seg om å analysere, er at Jaltaavtalen også ligger der i murpussen. Og hva betyr det? I februar 1945 møttes de tre store, Churchill, Roosevelt og Stalin (nevnt i alfabetisk rekkefølge) i byen Jalta på Krim. I denne svartehavsbyen som ligger så gunstig til i ly for nordavinden som feier over de russiske steppene, ble etterkrigs-Europa delt mellom de vordende seierherrene.
Slik hadde også Spania og Portugal møttes 451 år tidligere i den lille byen Tordesillas ved Valladolid i Spania for å dele jordkloden mellom seg. Det går ei linje fra Tordesillas til Jalta. Den går gjennom Wien (et par ganger), Berlin og Versailles og en del andre steder der kongressene har danset og innimellom fordelt krigsbyttet mellom seg. Det er slik stormakter deler verden. I suveren forakt for de folkene som blir delt. Og det finnes ikke noe annet grunnlag for denne delinga enn økonomisk og i siste instans militær styrke. Så også på Krim.
Sovjetunionen skulle ha kontrollen i Øst-Europa, mens vestmaktene skulle kontrollere resten. Polen ble delt, slik Polen gjerne blir. Sovjet beholdt den østlige delen, mens Polen til gjengjeld fikk tyske områder i Øst-Preussen, Schlesien og Pommern. (Den nøyaktige vestgrensa langs Oder og Neisse ble fastsatt etter Tysklands kapitulasjon og amerikanerne gjorde en tabbe da de godtok den fordi de trodde at Stalin snakket om en østligere sideelv til Oder som også heter Neisse, Glatzer-Neisse, i motsetning til Lausitzer-Neisse der grensa faktisk ble liggende.) Stalin godtok at England knuste frigjøringsbevegelsen i Hellas, mens han forlangte, og fikk, full kontroll over f.eks. Bulgaria og Romania. Sovjet trakk seg ut av Øst-Finnmark og Østerrike, men sikret seg hegemoni over Polen, Tsjekkoslovakia og, så lenge det varte, over Jugoslavia. Det varte bare tretten måneder før Churchill holdt sin beryktede tale om at det hadde senket seg et «jernteppe» over Europa. I denne talen i Fulton, Missouri pekte den forhenværende britiske statsministeren ut Sovjetunionen som den nye fienden. President Truman fulgte opp i mars året etter med den amerikanske containment-strategien, der målet var å demme opp for Sovjetunionen. Planen for gjenoppbygging av Vest-Europa som fikk navn etter USAs utenriksminister Marshall, ble utformet slik at den tjente oppdemmingspolitikken. Dette ble endelig utformet i 1948. Vest-Europa skulle få kreditter, mens øst-Europa ble utelukket. Handel med øst-Europa ble underlagt den USA-dominerte Coordination Committee — COCOM, som skulle nekte Sovjetunionen og øst-Europa tilgang til vestlig teknologi. Alt fra hårkammer av plast til maskiner og våpen sto på de første listene. I løpet av tre år var en allianse forandret til et fiendskap. Europa var delt i to.
Da Gorbatsjov solgte DDR til Kohl i Stavropol i 1990 beseglet han det som Murens fall hadde innledet. Delinga av Europa fra møtet på Krim gjelder ikke lenger. Men er det så farlig da? Nei, sjølsagt ikke. Det var god grunn til å juble da bulldozerne kunne rydde vekk murbrokkene etter Jalta. Men jubelen blir sittende litt fast i halsen når ettertanken melder seg. For når delinga fra Jalta ikke lenger gjelder, betyr det at alle de konfliktene som ble stappet ned under lokket i Pandoras eske i 1945 er oppe på bordet igjen. De er sprell levende og med det samme potensialet til å spre død og faenskap. Resultatene av Jaltakonferansen har altså langt på vei brutt sammen. Problemet er at når resultatet av en krig som kostet noen titalls millioner menneskeliv oppheves, så oppheves ikke automatisk de konfliktene som lå til grunn for krigen. Nå er ikke bare Jalta avlegs, men taperne av siste krig, Japan og Tyskland har blitt de to førende industrilanda i verden, sterkere enn de noen sinne har vært, men fortsatt utenfor de gode selskap i Sikkerhetsrådet og i toppforhandlingene og deling av innflytelsessfærer.
En Pandoraeske er åpnet på nytt. Om det er noe håp igjen i esken denne gangen vil tida vise. Og det er ikke bare Jalta som ligger der i murpussen etter Berlinmuren. I ruinene av det Jugoslavia som ikke lenger finnes, ligger også en betydelig del av resultatene av den forrige imperialistiske krigen i Europa. Jugoslavia var en konstruksjon som seierherrene i den første verdenskrigen lagde i Versailles, for å lemleste to av taperne, nemlig Østerrike-Ungarn og det osmanske Tyrkia. Men Jalta og Versailles var framfor alt retta mot Tyskland. Når Jalta og Versailles er døende, gjenoppstår kravet om Stor-Tyskland. Moderne prøyssere vil se seg om etter sine røtter i Königsberg i Øst-Preussen, i Estland, Latvia og Litauen, i Polen, Böhmen og ved Volga. (Samt i Sudetenland, Vojvodina, Siebenbiirgen, Ukraina og en del andre steder.) I dette området har dessuten folk lange tradisjoner i å omdefinere sitt nasjonale opphav alt etter hva som er opportunt. Alt etter konjunkturer og vekslende krigslykke finnes det mennesker i dette området som i sin levetid har definert seg som tyske et par tre ganger og som ikke-tyske like ofte.
NATO/Russland-konflikt i Ukraina: Vestens ryggmargsreaksjon vil vise seg å være ekstremt selvdestruktiv
Av Jan Oberg - 24. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/nato-russland-konflikt-i-ukraina-vestens-ryggmargsreaksjon-vil-vise-seg-a-vaere-ekstremt-selvdestruktiv%ef%bf%bc/
Satirisk kunstverk av Bantonglaoatang, en kinesisk tegneserieskaper, som håner gruppa av sju (G7)-medlemmer som forsøker å undertrykke Kina
Av Jan Oberg.
Siden Russlands tåpelige og totalt uakseptable krig mot Ukraina startet, synes det ikke lenger å være noen grenser for hva som kan sies om russere og Russland og hva som kan gjøres for å isolere landet og dets folk økonomisk, kulturelt, sosialt, finansielt og i landet. media. Ordet «Putin» forklarer alt som ved magi.
Forakten og hatet må ha ligget latent dypt i det kollektive ubevisste i svært lang tid. Det er trolig i stor grad en konsekvens av de såkalte frie medienes systematiske, ensidige «trusselvurderinger» over flere tiår – uten komparativ analyse med NATOs oppførsel og militære overforbruk – og utelatelsen av ethvert perspektiv på Russlands historie, sikkerhetsbehov eller Russlands oppfatning av oss.
Å forklare noe har blitt forvrengt – av hvem? – å være identisk med å forsvare. Samtalen er fordummende. Saken – ballen – forsvinner, og alt som gjenstår er persona, kategorisering og posisjonering: «Putin Versteher», «pro-russisk», «anti-NATO», «putinist» eller «betalt av Kreml».
Den uutholdelige dårskapen til irreversible, forhastede avgjørelser
Med det klassiske forbeholdet med noen få unntak, er regjeringer, politikere, forskere og media i dag fullstendig prisgitt følelsene. Lover kan brytes, spesielle regler pålegges, penger tas fra verdens fattige for ukrainske flyktninger; næringslivet har plutselig blitt PR-politisk korrekt med Ukraina-flagg og blå/gule lys og umiddelbart opphør av all virksomhet i Russland.
EU har over natten ingen ressursproblemer med 2-3 millioner flyktninger fra Ukraina, mens det i 2015 ikke klarte å takle 1,5 millioner – for det meste muslimer, og dette er viktig – fra krigssonene USA og andre NATO-land har herjet i flere tiår og mange ganger verre enn Russland har gjort i hvert fall frem til i dag i Ukraina. Tyskland bestemmer seg – igjen uten analyse – å umiddelbart gjenoppruste opp til 112 milliarder dollar per år. Russlands er 66 milliarder dollar!
I hundeflokkens vanvidd vil ingen risikere å fremstå som forsiktige, moderate eller forståelsesfulle når det kommer til de underliggende Russland-NATO-konfliktene. De fordømmer volden – Russlands, men ikke andres, i nesten samme grad – og overser fullstendig de underliggende konfliktene, som er Russland og NATO og absolutt ikke Russland og Ukraina. Ukraina er bare krigens ulykksalige krigsteater.
Flere våpen og mer opprustning – uansett hva det vil koste samfunnet vårt på litt lengre sikt, som ingen analyserer – er det eneste svaret som trengs. Vi må stå sammen nå, og det gjør vi.
Men hva gjør vi hvis det i overmorgen viser seg å være grunnleggende feil og selvdestruktiv politikk?
Kulturarrangementer som involverer russere, blir stengt ned på rad – utstillinger og konserter. Det groteske er at disse tiltakene også rammer russiske kunstnere som eksplisitt har fordømt Russlands invasjon. De blir med andre ord straffet fordi de er russere.
Ministrene oppfordrer forskere til å stoppe pågående forskningssamarbeid og ikke starte nye. Russiske varer fjernes fra butikker. Freds- og andre demonstrasjoner går kun til de russiske ambassadene, ikke til NATO-landenes ambassader, som – ekstremt provoserende – nettopp har utvidet NATO og latt alle de kloke advarslene gå til spille. Og førte som nevnt kriger i et omfang som gjør Russland til en dverg i sammenligning.
Facebook ser det passende å tillate hatytringer mot russere – og bare dem, selvfølgelig – så lenge det er innenfor rammen av krigen i Ukraina.
Jeg lurer på hvor langt russere og resten av oss vil bli tvunget til å lide under denne moderne parallellen til antisemittisme: russofobi?
Jeg lurer på når denne kollektive psykosen, dette massehysteriet med ett enkelt fokus, vil avslutte generasjoner fra nå av?
Jeg lurer på om noen i det kristne vesten en dag vil tenke på Lukas: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg trekke ut flisen i øyet ditt! – du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra ut flisen i din brors øye.» (Luk 6:41-42).
Lovløshetens glatte skråning
Det ser nå ut til å være en orgiastisk hete av selvrettferdighet. Hele responsen – hver eneste handling som svar på Russlands krig mot Ukraina – har blitt avgjort på så kort tid at det ikke har vært tid til noen form for konsekvensutredning selv 6 måneder frem i tid, enn si på 6 år eller 30 års horisont. Ikke innenfor nasjonale, europeiske eller globale rammer.
G7-landene fryser Russlands gjeld på 400 milliarder dollar. Dette er rent tyveri. De stenger luftrom slik at for eksempel den russiske utenriksministeren ikke kan fly til møter i FN i Genève. EU/NATO-verdenen avskjærer olje- og gassimporten fra Russland og innfører utallige sanksjoner mot alt og alle som kan bevege seg i Russland: «Vi kommer for å ta deg!» – sa president Biden i sin State of the Union-tale.
Det er ikke slik du oppfører deg hvis du føler deg mindreverdig eller redd for motstanderen din – slik du argumenterer når du trenger å øke militærutgiftene. Og tidligere NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussen sier til dansk TV2 at – «Putin vil bli slått til mos av NATO. Når NATO beveger seg, vil det være med enorm kraft. Du må huske at investeringene vi gjør i forsvar er ti ganger så store som Putins.»
Og nå må de tungt overbevæpnede overbevæpne enda mer?
Tusenvis av vestlige selskaper som opererer i Russland står nå overfor mulig nasjonalisering. Vil vestlige myndigheter og/eller forsikringsselskaper kompensere dem etter å at de har forlatt landet? Bare tenk på kostnadene for tysk næringsliv av dette på en 10-20 års horisont – det vil i beste fall være tiden det vil ta før vi kan håpe på en tilnærming til Russland etter dette.
Bumerangene vil komme tilbake til oss. Vær sikker på det. Og når det skjer så alvorlig, vil det eneste svaret fra enhver beslutningstaker være: Vel, det var og er Putins feil!
Men det holder ikke vann etter Vestens egne standarder.
NATO har provosert Russland med sin ekspansjon i 30 år og ignorert dusinvis av advarsler om hvor det var på vei. Da solide, svært erfarne amerikanske statsmenn og intellektuelle av et helt annet kaliber enn de i Vesten i dag – som George F. Kennan, Henry Kissinger, John Mearsheimer, Jack Matlock og William Perry – advarte mot NATO-utvidelse og forsøk på å bringe Ukraina inn i NATO, ble de rett og slett ignorert.
Vesten har brutt løftene om ikke å utvide NATO en tomme, gitt til Gorbatsjov i 1989-90. De har satt opp The Ballistic Missile Defense som bevisst undergraver Russlands evne til å svare på et atomangrep. De har ført krig i Jugoslavia, og behandlet både Russland og FN og internasjonal lov som uvesentlig.
Jeg er ikke den eneste som spådde for år siden at det ville komme en reaksjon. Ingen lyttet. Nå har Russland reagert – overreagert. Jeg er enig i at det er en overreaksjon og har hevdet at Putin kunne ha gjort andre ting enn denne invasjonen.
Proporsjonalitet, kollektiv avstraffelse og brudd på ytringsfriheten
Her står vi overfor et klassisk dilemma og ansvar: A kan provosere B, men det er likevel B som velger sin måte å reagere på og må holdes ansvarlig for det.
Det er nettopp dette resonnementet om den provoserte sidens ansvar for sin reaksjon som også må gjelde NATO/EU-landenes respons på Russlands invasjon.
Mens Vestens svar på invasjonen er en fullstendig hatpolitikk, grenser den også til systematiske brudd på folkeretten. Det er ikke proporsjonalt. Det er en bevisst bruk av kollektiv straff som Genève-konvensjonene og deres protokoller forbyr. Desto mer er det når de som gjennomfører det tror at de står overfor en diktator. I et demokrati kan det hevdes at folket deler ansvaret for ledernes handlinger fordi de har blitt ledere gjennom frie valg. Situasjonen er ganske annerledes i det de samme menneskene kaller diktaturer, der folket ikke kan holdes medansvar (jeg sier ikke at Russland er et diktatur; jeg utfordrer resonnementet til de som mener det er det).
Nedleggelsen av tilgangen til russiske medier som RT og Sputnik er et klart brudd på Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966, artikkel 19 om retten til fritt å søke informasjon. Og av artikkel 20 at «Enhver propaganda for krig skal være forbudt ved lov» og
«Enhver anbefaling av nasjonalt, rasemessig eller religiøst hat som utgjør oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold skal være forbudt ved lov.»
Man må også ta opp spørsmålet: Hva slags kvelende, veldig harde, brede, ubetingede og ubegrensede sanksjoner som de USA og EU – ikke FN – har bestemt kan muligens være forenlig med folkeretten?
Selv om det er vanskelig å bedømme når slike ting faktisk skjer og bør fordømmes, har hele den offentlige diskusjonen en tendens til å bryte i det minste ånden i disse folkerettslige bestemmelsene. Og det kan og bør ikke feies under teppet med henvisning til at russere eller andre gjør det samme. Vi er også ansvarlige for våre handlinger.
Vesten selv tråkker på internasjonale menneskerettigheter 24/7 for øyeblikket.
Slike nokså åpenbare etisk-juridiske dimensjoner er selvsagt helt på sidelinjen. Den indre svinehunden har fråde om munnen, og i all sin løgn får selvrettferdigheten ikke nok. Uavhengig av anstendighet, folkerettens ånd og bokstav.
Hatbumerangen – Vestens selvdestruksjon
Vi, våre barn og barnebarn, vil betale dyrt for dette – Vestens selvisolasjon og akselererte tilbakegang og fall. Og kanskje atomkrig – bevisst eller ved tekniske og menneskelige feil.
Og det er, man vil at vi skal huske for alltid, alt er én persons feil, Vladimir Putin. Og ham trenger «vi» verken forstå eller ta hensyn til. Amatørpsykologene og redaktørene står nå i kø i våre medier for å få ham diagnostisert som nesten sinnssyk. Han ble sinnssyk 23. februar 2022.
På den måten kan denne helvetes komplekse konflikten over flere tiår med minst 50 parter reduseres til spørsmål om én persons mentale helse. Og det følger også at «vi» ikke har noe som helst ansvar for at verden nå er i den mest eksistensielt truende situasjonen siden 1945. Vi er oppe mot en russisk Hitler – «Putler» – og nå er ingen triks for lite, ingen løgn for stor.
Så hvor kan denne reaksjonen på Russlands invasjon føre oss? Her er noen få heuristisk valgte mulige scenarier, som vestlige beslutningstakere knapt har tenkt på:
Jo lenger krigen varer i Ukraina – og den varer lenger enn den ellers ville gjort fordi enorme mengder våpen og ammunisjon pumpes inn fra Vesten – jo større blir den humanitære katastrofen og gjenoppbyggingen av et land som allerede var det fattigste i Europa, sterkt preget av korrupsjon. Internt hat i Ukraina vil sannsynligvis også være mer intenst enn før invasjonen.
Den trolig omfattende infiltrasjonen av nynazisme i Ukrainas politikk og militære sikkerhetssektor – uten tvil den største hvor som helst – vil ikke avta når krigen er over. Disse kretsene vil kreve en spesiell status i fremtidens Ukraina på grunn av sin innsats i motstandskampen. Hvilken rolle kan de søke å spille internasjonalt – i for eksempel USA-lignende bevegelser og i europeiske land med, så langt, mindre høyreekstremisme? Gjennom årene kan nazismen spre seg nettopp fordi dens tilhengere ble sett på som helter i kampen mot Russland.
I det lange løp vil Russlands folk lide så mye på grunn av våre sanksjoner at verden kan stå overfor en massiv humanitær katastrofe som den ikke kan bære på toppen av alle de andre problemene med fattigdom, flyktninger og klimaendringer osv. Og noen vil begynne å innse og si: Disse stakkars, uskyldige menneskene er ofre for vestlige sanksjoner som ble innført uten tidsbegrensning.
Mens mange snakker om hvilke land Putin nå vil prøve å erobre, tror jeg dette er et rimelig sannsynlig scenario: Etter USAs syn er det nå en utmerket sjanse til å binde Russland til krigen i Ukraina og gjøre den så lang som mulig ved å pumpe våpen og alt annet inn i Ukraina – men ikke delta i den. Samtidig er fokuset nå 100 % på å kvele den russiske økonomien og effektivt få landet til å kollapse som det gamle Sovjetunionen. Jeg vet for lite om den russiske økonomien til å si om dette er en mulighet – men i Washingtons perspektiv er det her innsatsen står: tappe Russlands militære styrke i Ukraina og undergrave dens økonomiske base hjemme.
Derimot er jeg ganske sikker på at Kina og andre ikke vil la det skje. Uansett kan USA da beregne at millioner av russere må flykte – også til Europa. Og der vil den atlantiske konsensus ende: EU vil klandre USA for å kreve at EU innfører disse kvelende sanksjonene hvis menneskelige konsekvenser bare vil påvirke Europa, ikke USA.Langt mer nasjonalistiske og militaristiske mennesker i Kreml avsetter Putin og ruster opp på nytt, som Tyskland, til det dobbelte og bomber NATO-installasjonene NATO ikke vil diskutere som provoserende. I så fall er det en langt større risiko enn 50 % for en atomkrig i Sentral-Europa.
Denne konflikten vil legitimere enhver økning i USAs tilstedeværelse med tungt utstyr så nær Russlands grense som mulig. Dette planlegges allerede i amerikanske militærkretser. USA vil påtvinge seg selv militært og politisk på Europa i en kanskje enestående grad. Frem til den dagen vil USA ha militarisert seg til døde ved å søke å føre to kalde kriger samtidig – mot Russland og Kina – med betydelige elementer av opprustning og militaristisk politikk. Det kalles forstrekkelse, og økonomien, som i det gamle Sovjetunionen, vil kollapse under denne byrden. Hvorfor satser amerikanerne så mye på Europa? Fordi NATOs primære formål – når du skreller av all retorikk – er å sikre at en krig med Russland utkjempes på europeisk jord, ikke amerikansk jord.
Med våpnene og ammunisjonen som NATO- og EU-landene nå pumper inn i og rundt Ukraina, er det allerede en de facto-krig mellom NATO/EU og Russland. Dessuten, med grensene åpne for alle slags leiesoldater og eventyrere fra hele verden, kan man trygt forvente mer lidelse enn ellers ville vært nødvendig. Terrorgrupper av ulike slag vil utvilsomt føle seg tiltrukket; Jeg ser for meg at terrorgruppene som Russland har bidratt til å beseire i Syria vil se Ukraina som et gyllent territorium for hevn mot russere.
Et annet scenario kan være at Russland klarer seg rimelig bra økonomisk med langvarig militær tilstedeværelse i Ukraina, konverterer til en slags krigsøkonomi og utvider samarbeidet med Iran, Kina og kanskje India. Andre utenfor Vesten vil se den samme skriften på veggen: det er fåfengt å prøve å ha et rimelig tillitsfullt forhold til USA, NATO og EU etter dette. Hvis de kan gjøre det mot russerne, hva kan de gjøre med oss? Det USA-ledede systemet med allierte som har mistet evnen til å tenke og handle uavhengig av USA/NATO vil bli en periferi av fremtidens verdensorden ettersom årene går.
Den vestlige verdens respons på Russlands invasjon har vist at det eneste som kan forene den er konfrontasjon og hat – den har ikke vært i stand til å samle seg rundt finanskrisen, NATOs fremtid og byrdefordeling, flyktningene i 2015 eller koronaen, alt som kunne ha brakt oss nærmere hverandre og arbeide sammen for vårt eget beste og menneskehetens beste. Mer hat gir tilfredshet, indre solidaritet og styrker følelsen av felles verdier. Og hvem blir det neste hatobjektet?
Veldig enkelt: Kina – enda mer enn hittil. Vi har akkurat sett begynnelsen på den USA-ledede og -finansierte kalde krigen mot Kina så langt. Vesten vil anklage Kina for ikke å stå tett nok med Vesten mot Russland (og Kina vil ikke, selv om det utvilsomt er svært misfornøyd med Russland over invasjonen). Så den fremtidige iskalde krigen i verden kan være mellom det synkende vestlandet og det stigende Orienten, for å forenkle. Vestens gigantiske opprustning som «svar» på Russlands invasjon vil selvsagt tappe landets sivile økonomi – all militarisering er skadelig for alle andre enn våpenindustrien – og føre til at Vestens økonomiske styrke over tid blir erodert enda mer og raskere av opprustningens vanvittige sløsing med ressurser.
Menneskeheten trenger som kjent desperat et konstruktivt samarbeid hvis vi skal lykkes med å løse problemene med ulikhet, klima og miljø her i 11. time, skape teknologisk fremgang og ny infrastruktur til beste for alle, skape en ny grønn global økonomi, redusere militarisme og avskaffe atomvåpen…osv. Alt dette – alt dette – vil bli umuliggjort av Vestens destruktive energi, kalde krigsfilosofi, konvertering til en slags krigsøkonomi, og total mangel på positiv realpolitisk visjon i selv en 20-års horisont.
Den intellektuelle latskapen, forakten for ‘de andre’ som en slags Untermenschen , ryggradshatet og cocktailen av selvrettferdighet er nødt til å skade det russiske folket. Men jo lenger denne ‘politikken’ føres, jo mer skadelig vil den bli for Vesten selv. Kina og de andre trenger ikke løfte en finger, en etter en vil historiens frukter falle i kurven deres, og det amerikanske systemet vil smuldre.
Men jeg vet at slike resonnementer ikke har én sjanse på tusen til å bli hørt i disse – skjebnesvangre – timene og dagene. Uutholdelig som det er, har jeg følt at det skal sies som jeg har gjort her.
Denne artikkelen ble ført publisert på engelsk av Transcend Media Service.
Originalens tittel: NATO/Russia Conflict in Ukraine: The West’s Spinal Cord Reaction Will Prove Extremely Self-Destructive
Signerte innlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.