Nyhetsbrev steigan.no 24.02.2024
Statskuppet i Kiev i februar 2014 ble starten på krigen mellom NATO og Russland i Ukraina
USA vil gjerne ruste opp, men mangler arbeidere, ingeniører, råvarer og kvalitetsindustri
Statnettsjefen: «Jeg blir matt av nordmenns strømprisklaging»
Betaler milliarder for å eksportere strøm
Sjokkdata: En million Covidvaksine-dødsfall i England
Pressen vs «den brysomme mannen»
Globalistene har begynt å kutte elektrisiteten i Australia
De visste knapt noe om landet, men skulle likevel bombe det
Statskuppet i Kiev i februar 2014 ble starten på krigen mellom NATO og Russland i Ukraina
Av Jim Cole - 24. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/statskuppet-i-kiev-i-februar-2014-ble-starten-pa-krigen-mellom-nato-og-russland-i-ukraina/
USA-NATOs rolle i Ukraina-kuppet i 2014 og Maidan-massakren. «Soft power» og dens økosystem fra demonstrasjoner til vold.
Av Jim Cole, CovertActionMagazine
[Dette er del II i en tredelt serie som analyserer Maidan-kuppet i 2014. Del I er her. Den diskuterer de psykososiale aspektene ved fargerevolusjoner; noen av de tusenvis av tenketanker og NGOer, endringsagenter som mottok milliarder i amerikansk og EU-finansiering siden 1989 i Ukraina; skisserer noen av regimeendringsteknikkene for våpenhjelp og politiske, diplomatiske og økonomiske metoder; den nye bruken av teknologi- og sosiale medieoperasjoner brukt i Ukraina under Obama-årene; og til slutt, skiftet fra myk makt til mørk makt, punktet der vold er nødvendig for å oppnå regimeendring.
Fargerevolusjonenes psykologi
Fargerevolusjoner er USA-finansierte operasjoner for regimeendring, som bruker en sofistikert forståelse av psykologi, sosiologi og politisk organisering for å oppildne og utløse en «valgrevolusjon» som resulterer i en amerikansk klientstat eller en som oppfyller andre geopolitiske formål. De krever et stort økosystem av endringsagenter, inkludert militære, etterretnings- og diplomatiske regjeringsaktører, stiftelser, frivillige organisasjoner, PR-selskaper og andre entreprenører og medsammensvorne i bedrifter og media, utviklet over år med millioner eller milliarder i investeringer.
De har hatt suksess i Serbia (2000), i Georgias roserevolusjon (2003), i Ukrainas oransjerevolusjon (2004), i Libanons sederrevolusjon (2005), Kirgisistans tulipanrevolusjon (2005), Kuwaits blå revolusjon (2005), Iraks lilla revolusjon (2005) og i Tsjekkoslovakias fløyelsrevolusjon (1989). Andre, som Ukraina 2014, var etter hvert mer preget av vold, men hadde de samme endringsagent-organisasjonene; atter andre, som Venezuela (2018) og Hviterusslands tøffel revolusjon (2020), mislyktes, sannsynligvis fordi regimene er for forankret og/eller det myke maktøkosystemet er for hemmet.
Selv om de på overflaten bruker energi fra samfunnsgrupper og ekte misnøye, spesielt «kreativ ikke-voldsmotstand» hos studenter og ungdom, er deres hovedkraft i kontrollen av tolkningen av utfoldende hendelser hos både lokale og utenlandske publikum. Dette kan gjøre dem til «postmoderne kupp», ved at de gjenspeiler et skifte i regimeendringsoperasjoner fra hard militær makt, til myk sivil makt, fra virkelighet til virkelighetsoppfatning, hvor propagandaens makt er mye mer lumsk, men lederne forblir de som er knyttet til stats- og konsernmakt.
Som med all propaganda er kontrollen av fortellingene i fargerevolusjoner forankret i manipulasjon gjennom frykt og begjær; et falskt løfte om å fjerne denne frykten gjennom en ønsket kandidat eller politikk, for å kanalisere befolkningen mot deres nåværende regime og forfølge en retning i harmoni med imperialistiske interesser.
Frykt er også påført av noen endringsagenter (kaosagenter som sabotører, snikskyttere eller terrorister) som har som mål å destabilisere samfunnet og borgernes følelse av sikkerhet, å provosere et ønske om sikkerhet internt (opprørsbekjempelse) eller for regimeendring i et utenlandsk mål (opprør).
Opprørs- eller regimeendringsoperasjoner har blitt en sofistikert vitenskap om massemanipulasjon, forsket på av regjerings-, akademiker- og stiftelsesforskere i flere tiår, som involverer arbeidet til politikk- og atferdsforskere, PR-firmaer, eksperter på sosiale medier, etterretningsagenter, lokale og utenlandske profesjonelle aktivister, og strateger og taktikere ansatt gjennom statlige etater, stiftelser og en mengde frivillige organisasjoner.
«Kollektivt er jobben deres å få et palasskupp (gjennom deres sponsing) til å virke som en sosial revolusjon; å bidra til å fylle gatene med fryktløse demonstranter som taler på vegne av en regjering de selv velger, som deretter legitimerer de falske regjeringene med autentisiteten til folkelig demokrati og revolusjonær glød.
Fordi operatørene utfører mye av sitt håndverk i det fri, er deres effektivitet sterkt basert på deres evne til å tilsløre innflytelsen som støtter dem, og de langsiktige intensjonene som styrer arbeidet deres.
Deres effektivitet er basert på deres evne til å bedra, rettet mot både lokale befolkninger og utenlandske publikum med svært misvisende tolkninger av de underliggende årsakene som provoserer disse hendelsene».[1]
Massemanipulasjon er like gammelt som makt, men for den moderne tid kan vi for et århundre siden starte med Gustave Le Bons The Crowd og arbeidet til Sigmund Freuds nevø Edward Bernays som opphavsmann til forbrukerpropaganda (også kalt «public relations»), krumtappen i vår globaliserte og forfalskede ikke-kultur.
Etter hvert som militæret og etterretningstjenestene ble mer interessert i myk makt, økte finansieringen av tenketanker som den med det villedende navnet, Albert Einstein Institution, en avlegger av Harvard University, der statsviteren Gene Sharp utviklet en sofistikert, men veldig tilgjengelig forståelse av hvordan man kan oppildne revolusjon i mållandene.
Hans arbeid hadde en så beleilig overlapping i utseende og terminologi, med borgerrettighetskampanjer og tilsynelatende ikke-voldelige antikrigsidealer, at det unnslapp mange menneskers oppmerksomhet i flere tiår at han var sentral i ny-imperialistisk ekspansjon, «på annen måte», og at mange av disse jobbet sammen med andre myke maktteknikker, så vel som skjulte aksjonsoperasjoner, uten fasade av humanitarisme.
To grunnleggende innflytelser på fargerevolusjonens psykologi er den kulturelle skjevheten som kommer fra 80 år med amerikansk kulturimperialisme som verden har blitt bombardert med, og de uendelig utnyttbare ekte klagene borgere har mot sine egne ledere, som kan være atskilt fra amerikanske innflytelsessfærer, men kan være like umoralske og sjofle.
Kulturell skjevhet, via underholdning, som tegneserier, som propaganda og ved dyp kulturell skjevhet og bånd til hjemlandet som viser seg å være svært nyttige, for eksempel i hvordan USA presser stemmegivning i FN ved å true diplomaters bankkontoer og andre bånd til USA eller amerikanske organisasjoner og selskaper. I likhet med de politiske, samfunnsmessige og mediefortellingene om myk makt, har disse en dyp effekt på verdensbilde, verdier, kritisk tenkning og oppfatning av årsaker til hendelser og muligheter for politisk fremgang, det vil si hva som oppfattes som mulig og ønskelig.
Legitim dissens, undertrykkelse og utenlandsk innblanding utelukker selvfølgelig ikke hverandre. Faktisk er de synergistiske når det gjelder å eskalere spenningen for regimeendring, og ekte misnøye eller etnisk-religiøs spenning, for eksempel, er en akilleshæl for en imperialistisk styrke for å målrette og forverre med splitt-og-hersk, destabilisering og andre strategier for dominans og regimeendring.
Det er en bevisst strategi for USA-imperialismen å utarme, destabilisere og nøytralisere ikke-klientland over flere tiår, ved sanksjoner, sabotasje, propaganda, krig, terror og andre strategier, slik at produsert misnøye blir legitimert, visse sektorer får energi mens andre blir fratatt stemmeretten, og imperialismens skjulte hånd har i stor grad skylden.
Soft Power, imperialt apparat: USAID, NED, ambassader, Soros, Omidyar, et al.
Hensikten med myk makt er å presse regjeringer, overtale folk (propaganda) og overta fremtidige ledere. Mye av dette gjøres gjennom politiske, arbeids- og samfunnsgrupper, andre frivillige organisasjoner og media, media, media.
Hvis du kan se forbi PR på oligarknivå, er målet med det amerikanske imperiet å innpode frimarkedsreform for multinasjonal markedsinntrengning og kontroll over global politisk økonomi.
National Endowment for Democracy (NED, en CIA-avlegger grunnlagt på 1980-tallet) finansierer for tiden rundt 1600 forskjellige NGOer, ikke statlige organisasjoner (og nøytraliserer dermed «ikke» delen av tittelen), og hundrevis har blitt finansiert i Ukraina siden 1990-tallet. De to viktigste NED-armene, National Democratic Institute (NDI) og International Republican Institute (IRI) har begge hatt Kiev-kontorer siden 1992, og drev det som daværende regionale NDI-leder Nelson C. Ledsky kalte «Ukraina-eksperimentet», i en oppdateringserklæring til Representantenes hus i 2005.[2]
I Serbia 2000, for eksempel, fokuserte NDI på opposisjonspartiene, mens IRI fokuserte på de unge demonstrantene og «betalte for to dusin Otpor-ledere for å delta på et seminar om ikke-voldelig motstand på Hilton Hotel i Budapest, noen hundre meter langs Donau, fra NDI-favoriserte Marriott.»[3] Denne milde delingen av smak og arbeid handler om omfanget av forskjellen mellom republikanere og demokrater når det gjelder utenrikspolitikk.
Rundt 40 NED-finansierte organisasjoner som opererer i Ukraina, er navngitt i NEDs årsrapport for 2004, langt det meste i noe land det året.[4] Men dette er ikke et fullstendig bilde, selv av NEDs engasjement, enn si de andre byråene for myk makt, hvorav mange virker allergiske mot rampelyset; som Ron Paul sa i en tale i desember 2004 til Representantenes hus’ komité for internasjonale relasjoner: «Det er det jeg finner så urovekkende: Det er så mange utklippsorganisasjoner og understøttede, at vi ikke aner hvor mye amerikanske regjeringspenger som virkelig ble brukt på Ukraina, og viktigst av alt, hvordan de ble brukt.»[5] Tjue år senere kan du forsterke alt med omtrent det samme tallet.
Ved deres egen innrømmelse, grundig oversvømt i millioner av dokumenter, nettsteder, artikler, pressemeldinger og media, som strømmer fra denne industrien som setter amerikanske skattebetaleres penger inn i oligarkkontoer og har som mål å ødelegge enhver (potensiell) konkurranse, blir alle disse pengene brukt i en nær religiøs tro på amerikansk overherredømme, skjebnetro på geografisk ekspansjon og fri markedsimperialisme.[6] Villedningen som ligger til grunn for dette er at det er av velvillige grunner, når det åpenbart er for styringselitens grådighet og har forårsaket en ufattelig mengde ødeleggelse siden kolonialismens begynnelse og folkemordet på urfolk.
Men de ukrainske utskjæringene bare vokste og vokste fordi, som NED-president Carl Gershman sa i 2013, «Ukraina er den største prisen» i Europa.[7] Og siden slutten av februar 2022, har flomportene for bistand åpnet seg fullstendig, for å fyre opp under stedfortrederkrigen, helt til den siste ukrainer.
NED-styret inkluderer alltid noen nasjonale sikkerhetsledere, som nåværende CIA-direktør William J Burns, som var leder for det NED-assosierte Carnegie Endowment for International Peace. Tross alt har de tatt på seg hovedbyrden av politiske, psykologiske og sosiale handlingsjobber som CIA gjorde i det skjulte, før skandalene på 1970-tallet førte til grunnleggelsen av NED. Bare at de for det meste gjør det helt åpent og mye mindre stressende!
Ikke glem at USAID og utenriksdepartementet, dets ambassader og de velstående klient-stater, også finansiere myk makt med milliarder. Ikke glem oligarker fra det para-statlige departementet som Soros, hvis International Renaissance Foundation brukte 181 millioner dollar i Ukraina fra 1990 til 2015. Selv om det blekner ved siden av Victoria Nulands jublende innrømmelse av at USAs regjering hadde brukt 5 milliarder dollar på politisk endring i Ukraina. Ifølge notater lekket i DCLeaks i 2016, etter hans kvarte århundre med å investere i ukrainsk nyliberalisering, dikterte nesten Soros elementer av politikken etter kuppet, inkludert hvordan man skulle markedsføre det ukrainske kuppet til potensielle russiske allierte som Hellas. Hans kampanjedonasjon på 25 millioner dollar til demokratene bærer åpenbart vann, for eksempel direkte rådgivning til utenriksminister Clinton via e-post om hvordan man skal reagere på den albanske situasjonen i 2011.
Omidyar Network, grunnleggerne av den kontrollerte opposisjonen/varsleren The Intercept, kom også inn på den myke makten, ifølge Kiev Post, i det minste i størrelsesorden $ 200 000 i 2012, som finansierte «Center UA» i 2012, med USAID og NED.[8] De ga også 335.000 dollar til «New Citizen», til et av Center UA-prosjektene. Center UA er en av mange bevæpnede antikorrupsjons NGOer, som er spesielt rettet mot anti-amerikanske politikere, altså Janukovitsj på den tiden.
Det er åpenbart at det samordnede målet for alle disse utallige beslektede departementene, organisasjonene og selskapene er nyliberalisering for amerikanske eliteinteresser, ved å presse, tvinge og kreve sjokkterapi gjennom IMF/Verdensbankens privatiseringsreformer og pleie en generasjon av en politisk klasse med samme utsikter til å tjene sine herrer. Amerikanske eliter pleide å ha det bra med en vennlig diktator, men jeg tror de innså på 1980-tallet at myk makt, bistand, diplomati, sanksjoner og humanitærisme, er mer lønnsomt og opprettholder den moderne imperialismens krydrede, humanitære fasade.
En sentral tenketank bak politisk handling i opposisjonsland har vært Albert Einstein Institution, under ledelse av den politiske endringsspesialisten Dr. Gene Sharp, en spesialist og bestselgende forfatter i «ikkevold som en form for krigføring».
En sentral AEI-operatør, og venn av Sharp, med tiår med politisk handlingserfaring i Sørøst-Asia, var oberst Robert Helvey. Michael Dobbs har frydefullt beskrevet i en artikkel fra Washington Post, 11. desember 2000, hvordan et IRI sponset seminar på Hilton hotellet i Budapest:
Lærte opp serbiske studenter i saker som hvordan man organiserer en streik, hvordan man kommuniserer med symboler, hvordan man overvinner frykt og hvordan man undergraver autoriteten til et diktatorisk regime. Hovedforeleseren var den pensjonerte oberst Robert Helvey i den amerikanske hæren, som har studert ikkevoldelige motstandsmetoder rundt om i verden, inkludert de som brukes i dagens Burma og borgerrettighetskampen i de amerikanske sørstatene.
Helvey, som tjenestegjorde to turer i Vietnam, introduserte Otpor-aktivistene til ideene til den amerikanske teoretikeren Gene Sharpe [sic], som han beskriver som ‘ikkevoldsbevegelsens Clausewitz’, med henvisning til den anerkjente prøyssiske militærstrategen.[9]
Det er sprøtt: Folk leser ordet «ikke-vold» (og «pro-demokrati», «Einstein» og, hvis de virkelig blir ført bak lyset, «Harvard») og referansene til sivile rettigheter, etc., og en slags dydsbryter utløses som antar at motivene ikke bare er godartede, men velvillige og edle. Det er en sykdom å leve i denne falske, liberale villmarken av speil, fordrukne på denne åpenbare skjebnegiften som metter Amerika og den vestlige verden under sin trolldom.
Derfor er det interessant at Gene Sharp først nylig har blitt identifisert og analysert som en arm av amerikansk imperialisme, for eksempel i et omfattende sett av artikler av Marcie Smith. Mange har fortsatt vage tanker om ham som en tilhenger av nasjonale frigjøringsbevegelser, det motsatte av AEIs egentlige intensjoner: antisuverenitet og pro-imperialistisk. Det er som om mange falt for hvitvaskingen av «for frihet og demokrati» og propaganda for den bevæpnede humanismen/den hvite manns byrde og glemte å se bak det nyliberale teppet om hva som drev multimilliard-dollarmaskinen. Igjen, det er vanskelig å ikke bli fanget opp i en slik massiv, glatt, milliard-dollar PR, som har strømmet kontinuerlig siden begynnelsen av det amerikanske århundret i 1898.
Enhver organisasjon av dissens som virkelig prøver å avsløre og motvirke etablissementets intriger, når den krysser en terskel for innflytelse, vil havne i siktet: først, med spionasje og overvåking; etterfulgt av infiltrasjon, kooptering og smøring; og til slutt ved regelrett fangst eller sabotasje. Men når en stemme kommer fra dyrets mage, uansett hvor edel og storslått dens bekjennende natur og ideologier er, ikke la dens søte hvisking nå inn i øret ditt et øyeblikk.
Myk makt: politisk, diplomatisk og økonomisk press
I tillegg til å kooptere, trene og finansiere de unge demonstrantene og NGO-marionetter på gatenivå, er det nødvendig å forene, kooptere, trene og finansiere den offisielle politiske opposisjonen, direkte og indirekte. For eksempel, i forkant av det serbiske valget i 2000, møtte mer enn 20 opposisjonsledere amerikanske tjenestemenn og «private demokratieksperter», hovedsakelig i Budapest, for å koordinere kampanjen på 41 millioner dollar i 2000.[10]
Og disse astronomiske budsjettene for innblanding til NGOer nevnt ovenfor, inkluderer ikke private entreprenører hentet inn gjennom andre finansieringsruter, noen ganger fremkalt og involvert av EU, Verdensbanken og IMF, sistnevnte som USA ofte vil kontrollere, som en pengekran, for å minne lokalbefolkningen om hvem som er sjefen. Som i Bidens trussel om å holde tilbake et IMF-lån på $ 1 milliard, dersom hans skjødehund Petro Porosjenko ikke sparket statsadvokat Viktor Shokin, som etterforsket svindelen med gassunderslag av Mykola Zlochevskys (nå Zelenskys og Azov-bataljonens finansier, Kolomoiskys) Burisma Holdings Ltd. Ja, det samme Burisma som betalte Hunter Biden $ 83,333.33 i måneden bare for å være i styret.[11]
Selv om dette er etter kuppet, gjenspeiler det perfekt årsakene til det. Biden fortalte historien med varme og humor, som rundt et cowboybål, under en tale i Council on Foreign Relations i 2018, «Om å forsvare demokratiet»:
«Hvis anklageren [Shokin] ikke får sparken, får du ikke pengene. Vel, son-of-a-bitch….Han fikk sparken. Og de fikk på plass noen som var solide …»
For å være tydelig: Her er en amerikansk visepresident og fremtidig president som skryter av å utpresse «lederne» i et fremmed land som hans egen regjering implanterte, for å sparke noen som, før han trosset Biden, virket som et sjeldent eksempel på en ukorrupt ukrainsk politiker (Viktor Shokin, som siden Nuland, Pyatt og Biden vendte seg mot ham i slutten av 2015, har vært i frykt for sitt liv), for tilsynelatende å dekke over sin egen trolige tilknytning til skattesvindel i millionklassen.
Mannen Biden omtaler som den nye «solide» statsadvokaten, var ikke advokat, han var en nylig løslatt fange, Yuriy Lutsenko, beskrevet av Daria Kaleniuk, direktør for (USA, EU og «privat internasjonalt» finansiert) Anti-Corruption Action Center Ukraine, som «en kjeltring» som «misbrukte embetet for å berike seg selv» og ikke løste en eneste sak på mer enn tre år.[12] (Det er en interessant, teatralsk og ironisk kortslutning, der du har en vestlig finansiert NGO/person, som kritiserer en vestlig installert marionett. Selvfølgelig distraherer teater og sirkus, levert i konstante og endeløse nyhetssykluser med dramatiske historier, fra større agendaer og akkumuleres for å provosere et numment, hypnotisert og hukommelsesfattig publikum.)
Det høres en unik, dyp, men skingrende smisking med de mektige i Porosjenkos stemme, da han regelmessig snakket med Biden. Sjokoladekongen, til tross for sin allerede motbydelige rikdom, har en følbar slaveri-grådighet for den videre berikelsen og makten som en Biden/USAs stedfortreder-elite innebærer. Er det en forvrengt form for kjærlighet, tilbedelse av en slik makt? Det er en degenerert avhengighet.
Ikke bare Biden hadde så stor og varig interesse for Ukraina: Det er interessant å merke seg paraden av høytstående amerikanske og EU-politikere og påvirkere som talte til folkemengder på Maidan under protesten. Fremstilt som et slags ekko av «Winds of Change» fra 1989, som om mursteinene fra Berlinmuren fortsatt traff bakken, når den faktisk skulle bli mer som den tilfeldige nedslaktingen i Romania i 1989, enn det berusede håpet om Berlin 1989, inkluderer listen fortellende:
Victoria Nuland, statssekretær for politiske saker
Geoffrey Pyatt, ambassadør
Catherine Ashton, EUs utenrikspolitiske sjef
Senatorene John McCain (R-AZ) og Chris Murphy (D-CT), som truet med sanksjoner dersom det var vold mot demonstranter, snakket på scenen med Oleh «Sieg Heil» Tyahnybok den 13. desember 2013
Bernard-Henri Lévy (februar 2014), som også møtte Porosjenko to ganger og Vitali Klitschko i februar, og som deretter beskrev de massakrerte ofrene som «europeiske, faktisk … fordi i Maidan, for første gang i historien, ville unge mennesker dø mens de grep Europas stjerneflagg.» Dette er det traumebaserte PsyOps Lévy leverer. (Ikke glem hans hovedrolle i det libyske regimeskiftet i 2011.)
Hva slags kastrert stat tillater en fremmed stat å paradere sine ledere gjennom sin hovedstad og som oppfordrer til regimeendring? Men gallionsfigurene er bare fronten av showet, myk imperialistisk makt metter et mål som stigende tidevann.
Soft Power Tech: Det sivile samfunn 2.0
Om fargerevolusjonene i Gene Sharp-stil på 2000-tallet omfavnet ungdommelig energi, symboler, slagord, PR-strategi på toppnivå og nye medier, ble de fra 2010-tallet ytterligere påvirket av Silicon Valleys fremskritt i sosiale mediers fantastiske og skremmende politiske potensial, ikke minst innen overvåkning og propaganda i imperialismens tjeneste.
Ikke glem militær- og etterretningsrøttene til internett, mobiltelefoner og programvare. Sammenkoblingen ses ikke bare ved å analysere Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA), Stanford Labs og de mange patentene i teknologien din som nå spionerer på deg, eid av forsvarsdepartementet, eller investeringene til CIAs In-Q-Tel i Silicon Valley-prosjekter og selskaper. Det er også klart ved å se hvor ofte utenriksdepartementet, militæret og etterretningsorganisasjoner samarbeider med teknologiselskaper i forskjellige prosjekter og ved utveksling av personell, spesielt siden Obama-administrasjonen.
Kjernen i dette er Eric Schmidt og Jared Cohen, en bro mellom Google og utenriksdepartementet. Som Julian Assange, som møtte dem begge i hemmelighet i 2011, beskrev i sin anmeldelse av deres bok The New Digital Age fra 2013:
«[Det] er en oppsiktsvekkende klar og provoserende blåkopi for teknokratisk imperialisme, fra to av dens ledende heksedoktorer, Eric Schmidt og Jared Cohen, som konstruerer et nytt formspråk for USAs globale makt i det 21. århundre. Dette formspråket gjenspeiler den stadig tettere unionen mellom utenriksdepartementet og Silicon Valley, som personifisert av Mr. Schmidt, administrerende direktør i Google, og Mr. Cohen, en tidligere rådgiver for Condoleezza Rice og Hillary Clinton, som nå er direktør for Google Ideas.«
Boken misjonerer teknologiens rolle i å omforme verdens mennesker og nasjoner til likheter med verdens dominerende supermakt, enten de vil bli omformet eller ikke. [13]
Cohens politiske innflytelse er tydelig under og etter hans (offisielle) politiske planleggingsperiode i utenriksdepartementet, fra 2004 til 2010, som ga ham et sete i Council on Foreign Relations, med introduksjonen av tidsånd (og allerede daterte) begreper som «21. århundres statsmakt», «diplomati 2.0» og «sivilsamfunn 2.0», til amerikanske myndigheters utenrikspolitiske prosjekter og dokumenter.
Strategier for fargerevolusjoner har alltid lagt vekt på mediefortellinger og valgt ungdom som agenter for forandring, som i Otpor i Serbia 2000, men etter hvert som sosiale medier kom til å dominere, ble dette et nytt våpen i imperialismen for opprør og regimeendring.
En interessant innovasjon i Ukraina i 2012, TechCamps, ble først organisert gjennom den amerikanske ambassaden i Kiev. Prosjektet ble opprinnelig utviklet av Katie Dowd og Angela Baker, begge rådgivere for innovasjon ved US Institute of Peace (bør det være krig?), i Washington.[14]
Konferansene ble drevet ved ambassaden fra 2012 til 2014 av Luke Schtele, en assisterende presseattaché i Obama-administrasjonen, og finansiert av offentlige og private tilskudd. Ifølge hans biografi på Fulbright-konferanser i 2014 og 2015, ledet Schtele «implementeringen av US Department of State’s Civil Society 2.0-initiativ i Ukraina» og «organiserte en serie TechCamps og mediefora i Ukraina fra 2012-2014, og trente mer enn 350 aktivister og journalister i bruk av digital teknologi og kommunikasjon.» [15]
Kort tid etter den femte TechCamp den 14. og 15. november 2014, ved ambassaden, og like før starten av Maidan-protestene, hadde nestleder Oleg Tsarov frekkheten til å klage i parlamentet om at den amerikanske ambassadens TechCamp-prosjekter og finansiering var ulovlig inngrep i ukrainsk suverenitet, informasjonskrigføring og manipulering av opinionen for å så dissens fra USA, mot FN-resolusjon 2131 (XX) av 21. desember 1965, med tittelen Erklæring om avvisning av intervensjon i staters indre anliggender og beskyttelse av deres uavhengighet og suverenitet.
Han kan ha blitt overdøvet av opposisjonens buing som forsvarte sin lukrative buffé, men han hadde rett. Et tidlig TechCamp-prosjekt inkluderte mobilisering av ungdom i internettfattige områder, spesielt det fattigere og mer russisktalende øst, for å dele meldinger via SMS, kalt «SMS Like» og «SMS-President», utviklet av Vadim Georgienko på TechCamp 2012, etter å ha snakket med Trevor Knoblich som utviklet den lignende FrontlineSMS. Andre prosjekter inkluderte å starte prosjektet «journalistikk uten grenser», ved hjelp av nettspill for sosiale årsaker. TechCamps i Ukraina ble finansiert av utenriksdepartementet, samt privat støtte, blant annet fra Coca-Cola og Microsoft.
Etter kuppet presenterte Schtele og noen av teamet hans stolt prestasjonene fra TechCamp Ukraine på Fulbright-konferanser i 2014 og 2015, sammen med noen interessante endringsagenter for myk makt på sosiale medier. De inkluderte professor Josephine Dorado fra The New School, en «trener i utenriksdepartementet»; Olena Sadovnik [Medieutviklingsansvarlig, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa]; og Vadim Georgienko [Utvikler, skaper av SMS-president og Dobrochyn, en crowdfunding-plattform]. Sammendraget av TechCamp-prosjektet er identisk for begge og verdt å gjenta i sin helhet: [16]
«Tenner borgeraksjon i Ukraina gjennom mobil historiefortelling
Denne økten vil fremheve arbeid som gjøres av Fulbrighters og andre endringsagenter på TechCamps, et initiativ under US State Department og US Institute of Peace, som hjelper organisasjoner i sivilsamfunn i utviklingsland, ved å bygge deres digitale kapasitet. Vi vil se på TechCamps gjennom linsen til Ukraina og se nøye på hvordan det å bygge ferdigheter rundt mobil historiefortelling galvaniserte borgerhandlinger og fortsetter å håndtere utfordringen med å kommunisere i konfliktregioner.»
Sosiale medier var hoved-driveren for Maidan-protestene, som «uventet brøt ut utenfor valgsyklusen, på en tilfeldig torsdag kveld», og begynte med et Facebook-innlegg fra en amerikansk, falsk grasrot-journalist.[17]
Når myk makt svikter, følger volden
Og slik formerer myk makt og dens viktigste verktøy, propaganda, seg eksponentielt i den uendelig nærende strømmen av penger. Den «stygge sannheten» hvis du snakker med en militærrealist av den gamle skolen, eller får en tidligere CIA-agent full nok, eller infiltrerer en gruppe forsvarskontraktører og deres marionettsenatorer, mens de rir på bølger av eufori, på oppfordringen til enhver militær eskalering, er at geopolitisk vil «de» noen ganger også være tilfreds med kaos og destabilisering av et målrettet land. Uansett døds- og flyktningetall.
Denne Plan B fungerer da den også forhindrer og svekker konkurransen og gir det militærindustrielle komplekset en god kontantstrøm i noen år eller tiår. En endeløs krig er mer lønnsom enn en vellykket og har fortsatt geopolitiske fordeler. Å være det siste landet som står igjen er en like solid vei til «fullt spektrum dominans» som noen annen.
Selv om noen frivillige organisasjoner stolt viser logoene til ambassader, USAID, NED, etc., er det en vanlig praksis i forsvaret hos noen byråer, å forsøke å skjule den utenlandske finansieringskilden. Deres argument er at dette brukes som en strategi for å angripe dem. Denne farseaktige logikken begrenser imidlertid antikorrupsjonsarbeidet noe.
Og hvordan forbedret alle disse milliardinvesteringene, denne politiske og økonomiske makro- og detaljstyringen og de to «fargerevolusjonene» Ukraina? Oppblåst oligarkisk korrupsjon økte til tidligere utenkelige nivåer;[18] styrkede, bevæpnede, finansierte og normaliserte nyfascister;[19] og starten på en borgerkrig som krevde 14.000 liv, allerede før den russiske invasjonen i 2022, og mer enn 200.000 sårede det første året siden invasjonen, for ikke å snakke om millioner av flyktninger.
Fordi den myke makten som så ustanselig var rettet mot Ukraina, «Europas pris», uunngåelig kom til å bli stygg og mørk, måtte USA vende seg til hard makt for å oppnå sitt mål om å bryte Russland fra Europa, i det minste slik at USA kan flytte sin imperialistiske aggresjon til Kina, mens ukrainere dør.
Til syvende og sist er alle metodene for regimeendring fra imperiet, en etterfølgende forlengelse, et utvalg av verktøy som eskalerer i vold, men trygt i deres herskapshus i Washington, New York, Houston og San Francisco; eller sveitsiske, belgiske, franske eller tyske slott; eller på engelske herregårder nær London, bryr oligarkene seg ikke om den vold, død og kaos de skaper, så lenge inntektsstrømmen flyter og profitten til missiler, mineraler, olje og gass og finansverdenens sorte magi, fortsetter å stige. Den styggeste sannheten er at det ene skaper det andre.
Som John McCain beskrev den arabiske våren, i stor grad fruktene av amerikansk finansiering av myk makt, via NED og dusinvis av andre tentakler, er det et utformet våpen ment å svekke Russland og Kina, til tross for signaler om samarbeid; er det «et virus som vil angripe Moskva og Beijing». Utilsiktet skade, eller frykt for fullskala krig, er irrelevant for disse maktforvirrede psykopatene.[20] Hvis du ikke forstår hva disse forskjellige våpnene til imperialismens er, og hvordan de fungerer, vil du ha null evne til å tolke geopolitiske hendelser, og vil sannsynligvis bli gal når du prøver å forstå historien eller virkeligheten, mens du blir manipulert i et nett av løgner.
—–
I del III, vil vi diskutere hvordan dette lange prosjektet med soft power, myk makt, ble til vold, i stor grad, men ikke bare takket være de amerikanske proxy-bevæpnede fascistgruppene det har dyrket siden starten av den kalde krigen, for å presse regimeskiftet over den irreversible kanten, og til slutt inn i krig. Vi vil kartlegge tidslinjen for protestene, kuppet og avsløringen av bevis på involvering fra USA og NATO, i eskalerende hendelser som en del av operasjonene for regimeendring.
Denne artikkelen ble først publisert av CovertActionMagazine:
U.S.-NATO Involvement in the 2014 Ukraine Coup and Maidan Massacre: The Soft Power Ecosystem and Beyond
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Den er tidligere publisert på steigan.no.
På steigan.no finner du mange artikler der temaet er Maidan
Les også: State Department, Amnesty og «soft power»
USA vil gjerne ruste opp, men mangler arbeidere, ingeniører, råvarer og kvalitetsindustri
Av Pål Steigan - 24. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/usa-vil-gjerne-ruste-opp-men-mangler-arbeidere-ingeniorer-ravarer-og-kvalitetsindustri/
Er det noe Ukrainakrigen har demonstrert til gangs er det at Vesten, inkludert USA, ikke klarer å konkurrere med Russland i forsvarsindustriell masseproduksjon. Ukrainakrigen er i høy grad blitt en industrikrig, og der kommer Vesten til kort. Og det er gått smertefullt opp for ledelsen i Pentagon.
For å forsøke å gjøre noe med det har de utarbeidet rapporten The National Defense Industrial Strategy.
Der etterlyser de:
Smidige forsyningskjeder som sikkert kan produsere produktene, tjenestene og teknologiene som trengs nå og i fremtiden med hastighet, skala og pris.
Arbeidsstyrkeberedskap vil sørge for en tilstrekkelig dyktig og bemannet arbeidsstyrke som er mangfoldig og representativ for Amerika.
Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! heter det i Henrik Ibsens Peer Gynt, 3. akt, og det kan stå som motto for Pentagons satsing.
Defense One utdyper:
Produksjon – å lage stridsvogner, lastebiler, fly, ammunisjon og andre systemer som trengs for moderne høyintensitetskonflikter, og tilby tjenestene som trengs for å sette i gang og opprettholde dem – er fortsatt viktig. I NDIS krever vi å muliggjøre et modernisert, innovativt, motstandsdyktig forsvarsindustrielt økosystem som ikke bare inkluderer tradisjonell forsvarsindustri, men som også gjør det lettere for kommersielle, typisk ikke-forsvarsbedrifter og nyteknologiske utviklere å tilby produkter og tjenester. Ved å trekke bredt på vår produksjons- og teknologiindustribase vil vi kunne møte tempokravene og fremtidige trusler.
Problemet for USA og Pentagon er at denne industrien og disse forsyningskjedene ikke finnes. De er lagt ned, flyttet til Kina, fagarbeiderne har nådd pensjonsalderen og ingeniører som kan disse tekniske fagene til bunns er mangelvare.
I en stor analyse fra Harvard Business School med tittelen Problems Unsolved and a Nation Devided (september 2016) blir det dokumentert at USAs økonomi stagnerer og går tilbake, samtidig som verken det økonomiske eller det politiske systemet evner å ta tak i problemene.
Mesteparten av USAs infrastruktur ble bygd rett etter annen verdenskrig. Dette bidro til en voldsom vekst og til å gjøre USA til verdens ledende supermakt. I dag bruker USA bare 0,6% av sine offentlige budsjetter på investeringer i infrastruktur. Forfallet foregår på alle områder: veier, bruer, tunneller, strømnett, telefonnett, kollektivtransport…
Det har skjedd noe på disse områdene siden 2016, men det er fortsatt akutt mangel på arbeidere, ingeniører og teknologisk fagmiljø innen disse industriene. Og det er ikke noe man stamper opp av bakken. Det vil ta mange år å reparere mange tiårs forsømmelse.
USA har begynt å «frikople» seg fra Kina:
Men avhengigheten er fortsatt stor, og det på viktige industrisektorer:
Strategisk avhengighet av råvarer
USA mangler sjeldne mineraler til avansert industri, og for Pentagon er det spesielt frustrerende at det ofte er Kina som dominerer disse sektorene.
Ifølge U.S. Geological Survey er USA 100 prosent importavhengig når det gjelder minst 20 kritiske og strategiske mineraler (ikke inkludert «sjeldne jordarter»), og mellom 50 prosent og 99 prosent avhengig av ytterligere 30 nøkkelmineraler. For eksempel er USA helt avhengig av import av viktige strategiske metaller som er nødvendige komponenter for militære våpensystemer, mobiltelefoner, solcellepaneler, litiumionbatterier og mange høyteknologiske produkter.
Les: The United States Is Dependent on Other Nations for Critical and Strategic Minerals
Washington kan gjerne lage planer om å gjenreise USA som industriell stormakt, men selv de beste planer kan det gå så som så med, slik Robert Burns skriver i To a mouse:
The best laid schemes o’ Mice an’ Men
Gang aft agley,Statnettsjefen: «Jeg blir matt av nordmenns strømprisklaging»
Av red. PSt - 24. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/statnettsjefen-jeg-blir-matt-av-nordmenns-stromprisklaging/
– Vi har ekstremt god råd, som har råd til la være å ta inn over oss hva energi faktisk koster, sier Statnettsjef Hilde Tonne til Stavrum & Eikeland i Nettavisen.
Hun viser til at norske myndigheter har satt en makspris på strøm til norske husholdninger på 77 øre kWh, som er unikt i Europa. Danskene, svenskene og europeere generelt, betaler mye mer for strømmen enn vi nordmenn.
Frps ansikt utad i kraftsaker, Marius Aaron Nilsen, reagerer kraftig på intervjuet.
– Statnett-sjefen fremstår som en politisk aktør, en politisk agitator. Hun kommer med masse påstander, og mellom linjene meninger om alle som ikke er enig med henne. Disse tankene og holdningene hun fremfører er symptomatisk på det som er problematisk med norsk energidebatt, sier han til Nettavisen.
– Det er heller ikke Statnett-sjefens oppgave å mene noe om dette offentlig. Hun bør kalles inn på teppet av statsråden, som bør minne henne om hva som er hennes og Statnetts funksjon. For det virker som om hun har glemt i sin iver etter å tekkes Europa, sier Nilsen.
Ansatt med lønn på 5,1 millioner kroner
Statnett-sjef Hilde Tonne ble ansatt i 2021 med 5,1 millioner i lønn. Det er 1,9 millioner mer enn det Auke Lont hadde i samme stilling.
I 2022 tjente Tonne 5,7 millioner kroner, hvorav 5,3 millioner kroner var fastlønn, skriver Dagens Næringsliv. Så det er ikke så rart at Tonne synes at «Vi har ekstremt god råd», alle hun kjenner har jo det.
Hele konsernledelsen fikk med seg en lønn på totalt 29,4 millioner kroner, hvorav 23,6 millioner var ført opp som fastlønn.
Så det er jo ikke noe rart at Hilde Tonne ikke synes strømprisene er noe å bry seg om. Statnett er i prinsippet en statlig bedrift, men statlig etter Jens Stoltenbergs statlig-private prinsipper, det vil si et statseid selskap som opererer som om det var privat, og med dertil følgende lederlønninger. Hilde Tonne er med på å forvalte en kraftpolitikk der et direktørsjikt av hennes egen type har løsrevet seg fullstendig fra realitetene i samfunnet.
Et eksempel på dette er «batteriselskapet» Freyr. Freyr fikk 203 millioner skattekroner i direkte statsstøtte – 185 millioner er gått til sjefer og styret i løpet av to år, før produksjonen er startet. Staten har også gitt garantier for 4 milliarder kroner. SV-topp og Freyr-direktør Hilde Rønningsen forsvarte lønnsfesten.
Det heter i retningslinjene for lederlønn i Statnett at:
Fastlønnen fastsettes etter en stillings- og markedsvurdering som vurderes opp mot Statnetts lønnspolicy om å tilby konkurransedyktige vilkår i forhold til bransjen og andre selskaper som rekrutterer i det samme marked som Statnett, men ikke være lønnsledende.
Det betyr at Tonne & co måler seg med et sjikt av søkkrike kraftprofitører og følger deres vei til himmels.
Og da er det absolutt i hennes interesse at kraftprisene blir høyere og at folk «får lære hva energi koster». Og det bør de gjøre, ellers blir Hilde Tonne matt.
Betaler milliarder for å eksportere strøm
Av red. PSt - 24. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/betaler-milliarder-for-a-eksportere-strom/
Strømkabelen til Storbritannia var 96 prosent eksport i fjor og kan gå utover forsyningssikkerheten i Norge. Bare i fjor tjente Storbritannia 1,5 milliarder kroner på å importere billig norsk vannkraft. Dette skrive Børsen/Dagbladet.
Journalistene Jørgen Gilbrant og Steinar Solås Suvatne skriver videre:
Norge har i snitt hatt kraftoverskudd på 6 TWh de siste 30 åra, men den nye strømkabelen til Storbritannia eksporterer nå alene langt mer.
North Sea Link skulle ifølge konsesjonen øke norsk forsyningssikkerhet, men bare i fjor nettoeksporterte Norge 8,8 TWh – 96 prosent av flyten i kabelen gikk til eksport, viser tall Dagbladet har fått fra Statnett.
Det er 50 prosent mer enn det historiske kraftoverskuddet i Norge. North Sea Link eksporterte 6 prosent av den totale norske strømproduksjonen i fjor (154 TWh).
Rødts Rødts Sofie Marhaug kommenterer dette slik:
– Vi er «fucked». Dette har vært et ønske fra myndighetenes side der målet har vært å eksportere mer og så få prissmitten kablene innebærer tilbake. Men Norges interesser er større enn kraftlobbyens, vi har ødelagt kraftsystemet vårt.
Marius Arion Nilsen (Frp) sier:
– Slik kablene opereres i dag reduseres forsyningssikkerheten, ikke økes. Det er uforståelig, og helt motsatt av det som var intensjonen og det Statnett spådde i sine prognoser.
Storbritannia har fått såkalte flaskehalsinntekter i 2022 og 2023 på North Sea Link på 3,5 milliarder kroner i en periode der 87 prosent av kapasiteten har gått til eksport fra Norge til Storbritannia.
Norge betaler altså for å tømme kraftmagasinene våre til fordel for Storbritannia.
Og samtidig skal Googles datasenter i Skien rane oss for den beste krafta vår.
Går det an å lage en mer avsindig kraftpolitikk?
Sjokkdata: En million Covidvaksine-dødsfall i England
Av skribent - 24. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/sjokkdata-en-million-covidvaksine-dodsfall-i-england/
Av Hunter Fielding 15. februar 2024
Oversettelse fra Substrack
Alarmerende nye offisielle data fra den britiske regjeringen viser at England har lidd ett svimlende tap på én million mennesker forårsaket av Covid mRNA-vaksiner på bare to år.
Det er en dramatisk forskjell mellom dødeligheten i den vaksinerte befolkningen sett i forhold til de uvaksinerte
I følge britiske Health Agency (UKHSA), hadde 18,9 millioner mennesker innen 3. juli 2022 nektet den første dosen av COVID-19-injeksjonen. 21,5 millioner mennesker hadde nektet den andre dosen av COVID-19-injeksjonen , sammen med 2,6 millioner mennesker som hadde fått den første dosen, men nektet den andre. 30,4 millioner mennesker hadde nektet den tredje dosen av Covid-19-injeksjonen sammen med 8,9 millioner mennesker som hadde fått den andre dosen, men nektet den tredje.
I følge UKHSAs tall var 63,4 millioner mennesker kvalifisert for vaksinasjon på dette tidspunktet.
Totalt nektet 18,9 millioner mennesker COVID-19-vaksinen i England og forble helt uvaksinerte.
På toppen av dette nektet ytterligere 2,6 millioner en ny dose, noe som betyr at 21,5 millioner mennesker ikke ble dobbeltvaksinert, og 8,9 millioner mennesker nektet en tredje dose, noe som betyr at 30,4 millioner mennesker, ikke ble trippelvaksinert.
I juli 2022 forble tretti prosent av befolkningen i England fullstendig uvaksinert. 34% av befolkningen i England ble ikke dobbeltvaksinert, og 50% av befolkningen var ikke trippelvaksinert.
Som vist i henhold til diagram utgjorde imidlertid den vaksinerte befolkningen som helhet 95% av alle COVID-19-dødsfall mellom januar og mai 2023, mens den uvaksinerte befolkningen kun utgjorde 5%.
Dødsfallene gjenfinnes i hovedsak ikke hos den en-dose- og to-dose-vaksinerte delen av befolkningen.
De aller fleste forekommer blant de 4x vaksinerte. Denne populasjonen står for 80% av alle COVID-19-dødsfall i totalbefolkning, og 83% av alle COVID-19-dødsfall blant de vaksinerte.
Det bekymringsverdige tallgrunnlaget er publisert av Office for National Statistics (ONS) i deres ‘Deaths by Vaccination Status’-datasettet, kan gjenfinnes her, eller lastes ned her.
Følgende grafer viser dødsfall av alle årsaker etter vaksinasjonsstatus mellom 1. juli 2021 og 31. mai 2023 etter aldersgruppe.
Hver graf kan utvides ved å klikke på den for å se figurene tydeligere.
De uvaksinerte dødsfallene vises først i hver aldersgruppe, hvor dødsfall hos vaksinerte fremkommer for aldersgruppene.
Man trenger ikke å zoome inn for å se den fryktelige forskjellen i dødsfall etter vaksinasjonsstatus.
Mellom juli og september 2021 forkom det høyeste antallet dødsfall hos uvaksinerte av alle årsaker blant 70 til 79-åringer i august med 676 dødsfall. Mens det høyeste antallet hos vaksinerte av alle årsaker skjedde blant 80 til 89-åringer i september 2021 med sjokkerende 13.294 dødsfall.
Mellom oktober og desember 2021 så man det høyeste antallet dødsfall hos uvaksinerte av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i desember med 776 dødsfall.
Derimot skjedde det høyeste antallet dødsfall hos vaksinerte av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i desember 2021 med sjokkerende 16 171 dødsfall.
Mellom januar og mars 2022 fant man det høyeste antallet dødsfall hos uvaksinerte av alle årsaker blant 70 til 79-åringer i januar med 776 dødsfall.
Til sammenligning så det høyeste antallet dødsfall hos vaksinerte av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i januar 2022 med sjokkerende 15 948 dødsfall.
Mellom april og juni 2022 så man det høyeste antallet dødsfall hos uvaksinerte av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i april med 500 dødsfall.
Samtidig fant man det høyeste antallet dødsfall hos vaksinerte av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i april 2022 med sjokkerende 14 902 dødsfall.
Mellom juli og september 2022 forekom det høyeste antallet dødsfall hos uvaksinerte av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i juli med 493 dødsfall.
Til sammenligning så man det høyeste antallet dødsfall hos vaksinerte av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i juli 2022 med sjokkerende 14 286 dødsfall.
Mellom oktober og desember 2022 fant man det høyeste antallet dødsfall hos uvaksinerte av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i desember med 604 dødsfall.
Derimot skjedde det høyeste antallet vaksinerte dødsfall av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i desember 2022 med sjokkerende 19 914 dødsfall.
Mellom januar og mars 2023 skjedde det høyeste antallet uvaksinerte dødsfall av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i januar 2023 med 551 dødsfall.
Mens det høyeste antallet dødsfall hos vaksinerte av alle årsaker skjedde blant 80 til 89-åringer i januar 2023 med sjokkerende 18 297 dødsfall.
Mellom april og mai 2023 fant man det høyeste antallet dødsfall hos uvaksinerte av alle årsaker blant 70 til 79-åringer i mai 2023 med 405 dødsfall.
Samtidig så man høyeste antall dødsfall hos vaksinerte av alle årsaker blant 80 til 89-åringer i april 2023 med sjokkerende 13 713 dødsfall.
Det er svært bekymringsfullt at de offisielle tallene viser oss at de vaksinerte i betydelig grad overgår de uvaksinerte når det gjelder død i hver enkelt aldersgruppe siden juli 2021, dette til tross for at 30% av befolkningen ikke en gang har fått en covid-19-injeksjon.
Tallgrunnlaget viser 965.609 dødsfall blant de vaksinerte sammenlignet med bare 60 903 dødsfall blant de uvaksinerte mellom juli 2021 og mai 2023.
Dette betyr at det var totalt 1.026.512 dødsfall i England i løpet av denne perioden, hvor de vaksinerte utgjorde 94% av dem, mens de uvaksinerte kun utgjorde 6% av dem.
Vi kan med andre ord være sikre på at COVID-19-vaksinasjon øker dødeligheten betraktelig.
Kilde: newsaddicts.comnewsaddicts.com
Shocking Data: England Has Suffered ONE MILLION Covid Vaccine Deaths in Just Two Years
Oversettelse fra Substrack
Publisert på norsk av Fritt vaksinevalg.
Les også: Vaxxed Heart Attack Deaths Hit ‘Highest Level Ever Recorded’
Pressen vs «den brysomme mannen»
Av Svein Gustav Wilhelmsen - 24. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/pressen-vs-den-brysomme-mannen/
Torsdag kveld publiserte Aftenposten en kritikk av TV2s program «Norge bak fasaden» med Svein Østvik. Artikkelen var en studie i hersketeknikk.
Aftenpostens tekst er et prakteksempel på hvordan en stormakt som pressen benytter såkalt «gaslighting» og en rekke andre manipulative hersketeknikker mot den forsvarsløse mannen i gata – uten engang å gi mannen tilsvarsrett. Det er et soleklart maktmisbruk, og et maktovergrep mot en enkeltperson.
La oss se nærmere på teksten, som er forfattet av Aftenpostens skribent Joacim Lund.
TV 2s «Hadde Svein rett?» er et journalistisk havari
Lund setter tonen innledningsvis med en sarkastisk bemerkning om at Østviks historie var en «rørende offerhistorie». Denne uverdige bemerkningen er dessverre bare en bagatell i forhold til tekstens øvrige innhold.
Flere ganger i teksten konstrueres et sammenligningsgrunnlag mellom Østvik og den mye omtalte «Bamsegutt». Lund hevder at TV2 ikke har gjort jobben sin og «utelatt» informasjon om Østviks samfunnskritiske meninger på sosiale medier. I Lunds verden er dette synonymt med hvordan NRK utelot å informere om en overgrepsdom i programmet om «Bamsegutt».
Vel, Joacim lund, det var en malplassert sammenligning.
Det er stor forskjell på det å være samfunnskritisk og lufte meninger om temaer i samtiden, og det å være dømt for overgrep. Disse to tingene har null og niks med hverandre å gjøre. Likevel skaper du karakterdrepende assosiasjoner hos leserne, gjennom et ondskapsfullt misbruk av språket.
Det er vanskelig å tenke seg at du – som mangeårig profesjonell skribent for en av Norges største nyhetsmedier – ikke forstår rekkevidden og betydningen av din egen språkbruk. Du dytter fram en usaklig kobling som et desperat virkemiddel for å få fram dine syltynne poeng, som ikke har substans utenfor forestillingsuniverset som du forsøker å konstruere med språklige virkemidler.
Du kriminaliserer å være samfunnskritisk. Du kriminaliserer å lufte egne meninger som avviker fra «offisielt anerkjente» meninger. Du underkjenner andres subjektive opplevelser, samtidig som du hevder patent på én universell «sannhet». Og du opptrer som inkvisisjonen der du er anklager og bøddel gjennom hodeløs oppildning til kollektiv avstraffelse i en offentlig gapestokk.
Dommen mot «Bamsegutt» var ikke noe som folk umiddelbart kunne finne ut av. Østvik derimot, har en åpen Facebookside der han skriver sine personlige meninger – noe som heldigvis er fullt lovlig! På tross av den lovfestede retten til å uttrykke personlige meninger, så opererer Lund, Aftenposten og store deler av pressen som et selvutnevnt «meningspoliti», som påberoper seg en slags forkvaklet «moralsk nødverge» for å diskreditere, marginalisere og fryse ut alle som utgjør en trussel mot etablerte sannheter.
Man må spørre seg om den påståtte «utelatelsen» bare er manipulativ språkbruk som er ment å indusere forestillinger i leserne om at noe ble utelatt? Jeg argumenterer for at ingenting av betydning for folks oppfatning av grunnlaget for TV2s story har blitt «holdt skjult» eller «utelatt», men at Lund og Aftenposten nokså desperat krever å gi inntrykk av dette.
Hva er det Aftenposten mener er av så stor betydning, som rettferdiggjør å benytte en overmektig gjennomslagskraft og publisere en slik tekst?
Lund lager et dramatisk nummer ut av at Østvik ikke har de «riktige» meningene, og på dette grunnlaget anser han seg berettiget til å svartmale Østvik.
Vi må spørre oss om hva slags samfunn som har fått vokse fram, der trassige tabloide nyhetsmedier krever total definisjonsmakt over folks virkelighetsoppfatning?
Reality check: Hverken Joacim Lund, Aftenposten eller øvrig norsk presse besitter noen som helst rett til aggressivt å diktere folks verdensbilde. Denne tyranniske praksisen ligger milevis utenfor pressens mandat – om det i det hele tatt går an å snakke om at kommersielle institusjoner overhodet besitter noen rettigheter omkring folk og mennesker.
Når dette er sagt, så har undertegnede en viss kjennskap til hva som historisk finnes av synspunkter innenfor akademia, og mye av det Østvik snakker om sammenfaller med dyptgående kritiske teorier – ja, tenke seg til! Nå er Østvik en mann av folket, og ikke en akademisk snobb, så han ordlegger seg kanskje ikke «presist», og han presenterer kanskje ikke «bevisene» som kreves på høyt nivå, men dette betyr ikke at Østvik har feil i absolutt alt, slik som Lund og hans ensrettede kolleger i presse-inkvisisjonen så iherdig og manisk forsøker å drive det til.
Og her ligger mye av problemet: Profesjonelle Aftenposten skiller ikke klinten fra hveten, men skjærer alt over én kam og samler unyanserte påstander i én samlekategori av «enten-eller», for deretter lettvint å fastslå at alt Østvik sier er «konspirasjonsteorier». Dette er det såkalte «konspi-kortet»; en hersketeknikk som ikke tjener noen annen funksjon enn å kneble all debatt og diskusjon.
Det er altså Lund og Aftenposten som utelater den nødvendige informasjonen: Nyanseringene og spesifiseringene som kreves og forventes fra profesjonelle institusjoner er fullstendig utelatt i teksten.
Videre lager Aftenposten et kjempestort nummer av at Østvik ved en anledning har vært tilstede på en større tilstelning, der det også har befunnet seg et par personer som betegnes som brunskjorter, og at han har latt seg avbilde med disse to. Dette er en klassisk hersketeknikk kalt «guilt by association». Logikken i dette lavmålet tilsier at hvis man noen gang har utvekslet ord med en «skurk», så er man selv en «skurk» og må følgelig kanselleres.
Med en slik logikk ville Kjell Magne Bondevik måtte legge inn årene etter å ha blitt avbildet med Bandidos-lederen Lars Harnes på et «Stopp Volden»-arrangement i 1999. Det er fullstendig tullete: Østvik kan ikke ansvarliggjøres for andres eventuelle «synsforstyrrelser».
Nå er det også slik at Aftenpostens konstruerte problematisering omkring akkurat dette, ikke var et problem for offentligheten før avisen torsdag kveld gjorde hele Norge oppmerksom på denne konstruerte koblingen. Derfor kan premisset for Aftenpostens problematisering vanskelig ha bidratt til kanselleringen av Østvik, slik de forfekter som argument og alibi for å lage et nummer ut av dette. Derimot er det ikke utenkelig at Aftenpostens utilslørte og dårlig begrunnede forsøk på karakterdrap vil bidra til ytterligere kansellering av Østvik.
Det blir her åpenbart at Joacim Lunds tekst i Aftenposten er en unyansert drittpakke, som er strategisk designet for å fryse ut Svein Østvik fra det gode selskap, sammen med alle andre som mener noe i retning av det samme som ham. Dette nymotens fløyelsfascistiske opplegget er et maktovergrep fra en av samfunnets største maktinstitusjoner.
I stedet for at pressen lytter til folket og foretar sjelegranskning og introspeksjon, så går pressen altså til frontalangrep på folket. Dette viser at norsk presse er i krise, der denne maktinstitusjonen krever å diktere den offentlige diskurs og diskrediterer alle som mener noe annet enn den selv. Det er ren og skjær institusjonalisert megalomani.
Vi er alle sammen vitner til en virkelig syk institusjon, som har en lang vei å gå i forhold til å jobbe med sin egen arroganse. Det finnes ingen gode grunner til at denne kommersielle institusjonen skal besitte noen som helst slags definisjonsmakt over folks virkelighetsforståelse. Særlig ikke når vi ser dens håpløse mangel på evne og vilje til selvkritikk.
Lund benytter også anledningen til å snike inn bagatelliseringer av myndighetenes surrealistiske pandemihåndtering, samt en påtvunget teskje av lite ektefølt sympati. Sitat:
«Det er ingenting galt med å lage en episode om hvordan pandemien ble håndtert av myndighetene. Tvert imot. Mange beslutninger ble tatt under stort tidspress og med tynt kunnskapsgrunnlag. Og det er veldig interessant å finne ut av hvordan tiltakene opplevdes for dem som var mest kritiske til myndighetenes strategi. Og reaksjonene de fikk fra venner, familie og kolleger».
1. Hvordan går det an å kalle årevis med kafkaske «tiltak og restriksjoner» for «tidspress og tynt kunnskapsgrunnlag»? Det holder rett og slett ikke mål.
2. Det er vanskelig å ta Lund på alvor når han sier at det er interessant «å finne ut av hvordan tiltakene opplevdes» og «å høre om reaksjonene folk fikk fra venner, familie og kolleger». Resten av teksten tatt i betraktning, så framstår dette som tomme floskler som er innskrevet for ikke å framstå altfor usympatisk.
*
Vi lever i en tid og i et samfunn der veldig mange opplever at det ikke er rom for «divergerende» meninger, og der maktinstitusjoner som pressen og myndigheter benytter problematiske og kritikkverdige virkemidler for å befeste én «sannhet» i folks bevissthet. Det er en form for institusjonell galskap som har bikket over. Vi kan ikke ha det sånn. Folket kan ikke leve på nyhetsindustriens premisser.
Globalistene har begynt å kutte elektrisiteten i Australia
Av Nina Cappelen - 24. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/globalistene-har-begynt-a-kutte-elektrisiteten-i-australia/
I et podcast-intervju med Maria Zeee forklarer senator Malcolm Roberts at australske myndigheter har begynt å kutte strømmen til bedrifter og private husholdninger.
Det australske statlige kraftselskapet Energex har begynt å kutte strømmen til 170 000 australske hjem og bedrifter gjennom smartmålere. De ødelegger elektrisiteten ved å gjøre den ustabil og stoppe den, sier han. Senatoren sier at dette handler om to ting; kontroll og overføring av velstand til eliten. Myndighetene stenger ned elektrisiteten uten å ha en backup, og det midt på sommeren der folket er avhengig av aircondition, sier han. Roberts sier at frakobling av strømmen er et resultat av en avtale inngått mellom FN og WEF i 2015, og viser til Henry Kissinger sine berømte ord: “Who controls the food supply controls the people. Who controls energy can control whole continents. Who controls money can control the world”.
Roberts hevder at globalistene vil avindustrialisere hele den vestlige verden, og at de benytter hersketeknikker som frykt, kontroll, mobbing, og trusler for å oppnå sine mål. De vil også kontrollere dine solceller, sier han.
På spørsmål om hva folket kan gjøre med dette, svarer han slik: “Folk må nekte å installere smartmålere og kontakte politikerne i sitt område for å få dem til å forstå alvoret i situasjonen”. Han omtaler australske politikere som “ignorante, dumme, og uten ryggrad”. Det er bare en håndfull politikere som vet hva som foregår, sier han. Roberts oppfordrer også folk til å stemme på politikere som åpent går imot denne politikken. Folk må våge å si ifra selv om de risikerer å bli upopulære, mener han.
“Who controls the food supply controls the people. Who controls energy can control whole continents. Who controls money can control the world”.
– Henry Kissinger
I Sør-Afrika har utkoblingen av strømmen gått enda lenger. Det som startet med en times utkobling har nå blitt til 10 timer pr dag.
I Norge på Debatten på torsdag var temaet etablering av Google-senteret i Skien. Her gjorde Kent Andersen i Document panelet oppmerksom på at all strøm basert på vindkraft krever backup. Av den enkle grunn at det ikke blåser hele tiden. Men det liker ikke tilhengerne av “det grønne skiftet” å snakke om. Det ødelegger inntrykket av hvor fint det skal bli. Google har kjøpt all strøm fra Tellenes vindpark, bygget av BlackRock, og vil få vannkraft hvis det kniper.
Om to år vil kraftoverskuddet være brukt opp. Det vil altså bli mangel på strøm i Norge, og det er tilsiktet. Nå vet du hvorfor.
De visste knapt noe om landet, men skulle likevel bombe det
Av Lars Birkelund - 24. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/de-visste-knapt-noe-om-landet-men-skulle-likevel-bombe-det/
Eller som Henrik Thune sier i Strengt fortrolig (2023): «Uten forvarsel var et land få visste mye om, og knapt noen hadde brydd seg med, blitt et definerende europeisk verdispørsmål».
Boka har undertittelen Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya. Den handler om fredsforhandlinger mellom regimet til Muammar al-Gaddafi i Libya og opprørerne i Libya i 2011, der Thune var med som del av et norsk megler-team. Dette etter initiativ fra Gaddafi-familien til Jonas Gahr Støre, som da var utenriksminister mens Jens Stoltenberg var statsminister.
Inntil boka kom ble disse forhandlingene holdt hemmelig. De begynte rett før NATO/Norges bombing av Libya startet 18. mars 2011, i et forsøk på å hindre krig, og ble gjenopptatt noen uker seinere for å få til en fredsavtale.
Jeg har omsider lest boka og sjøl om jeg er enig i mye av det positive som har blitt sagt om den, er det noe som er påfallende. For det første at det norske teamet la opp til at Gaddafi skulle fjernes, noe som brøt med FN-mandatet, men som var i overenstemmelse med USA, Frankrike og Storbritannias dårlig kamuflerte mål om å styrte Gaddafi.
For det andre, og i tråd med det første, at Thune utallige ganger bruker negative karakteristikker på Gaddafi, mens INGEN negative karakteristikker blir brukt på de lederne som ødela Libya, som inkluderer Jens Stoltenberg. Alle disse negative karakteristikkene bidrar til å gi legitimitet til ødeleggelsen av Libya, noe som gikk langt utover mandatet i FN-resolusjon 1973.
Thune uttrykker riktignok skuffelse over at Frankrike, Storbritannia og USA foretrakk bomber. Men han brukte altså ingen former for skjellsord eller negative karakteristikker av disse landene og deres ledere. Jeg er ellers overrasket over at Thune ble overrasket av at Frankrike, Storbritannia og USA ikke ville ha forhandlinger. For, som sagt: USA, Frankrike og Storbritannias mål om å styrte Gaddafi var dårlig kamuflert og de er ikke kjent for å legge fingrene i mellom når de bestemmer seg for noe.
Jeg er glad for at boka kom, men ikke glad for at Norge på denne måten forhandlet på en måte som synes å ha vært i strid med FN-mandatet. Det undrer meg at ingen av de som har omtalt boka har nevnt dette, meg bekjent. For i virkeligheten kan det sies at teamet til Thune hadde det samme målet som NATO, med allierte arabiske diktaturer som Qatar, nemlig å styrte Gaddafis regime, der forskjellen var at Thune og teamet hans ønsket å gjøre det uten bomber.
Det skinner ellers klart i gjennom at Thune reagerte med fortvilelse på at Libya ble ødelagt på denne måten. Så engasjementet hans var nok ekte.
Libya hadde Afrikas beste velferdsstat, bedre enn enkelte europeiske land, et land som kunne ha utviklet seg til Afrikas Norge, iflg den britiske samfunnsforskeren Anthony Giddens:
«Libya er til ettparti-stat å være ikke spesielt undertrykkende. Det virker som om Gaddafi er genuint populær (…) Jeg tror (…) at Libya i løpet av to til tre tiår vil kunne bli Afrikas Norge: velstående, egalitært og framtidsretta. Det er ikke lett å oppnå, men heller ikke umulig» – The Guardian, 9. mars 2007.
Norge slapp 588 bomber over Libya, 15 % av NATOs bomber. Og: rundt 3/4 av Norges bomber ble sluppet på mål som de norske pilotene ble bedt om å finne fra lufta! Dette var god trening for norske piloter, sa Jens Stoltenberg. Dessuten var det greit å bli kvitt bombene, da de var i ferd med å gå ut på dato, blir det sagt i boka. Kunne man ikke i så fall ha sluppet bombene på annet enn mennesker? Mesteparten av bombene ble sluppet på hovedstaden Tripoli.
Til slutt benytter jeg meg noe av Thomas Vermes’ omtale av boka:
«Men det var noe Stoltenberg ikke fortalte verken da eller senere til Halvorsen og Navarsete (lederne for SV og SP, som Stoltenberg/AP da var i regjering med), men som nå kommer fram i Thunes dokumentar fra hendelsene. Det var at Gaddafi-familien nesten to uker før beslutningen om norsk bombing kom med en diskret henvendelse til norsk UD (…) Familien var redd det ble krig, og ønsket hemmelig kontakt med norske diplomater (…)
I boka forteller Henrik Thune om hvordan han og noen kolleger i all hemmelighet fløy til Libyas hovedstad Tripoli mens borgerkrigen hadde brutt ut. Nyheten om at FNs sikkerhetsråd hadde fattet sin viktige beslutning flerret over tv-skjermen idet den norske delegasjonen faktisk satt og snakket med Gaddafis høyre hånd, sønnen Saif al-Islam Gaddafi, på et hemmelig sted i byen.
Det var tydelig at ønsket om et freds-spor var forankret i Gaddafi-familien, parallelt med at de kriget med opprørerne. Men Norge, i motsetning til for eksempel Tyskland, vedtok bombing som middel for å berge menneskene i Libya (…)
Resultatene vet vi, et ødelagt Libya og spredning av våpen, leiesoldater og ekstreme, islamistiske krefter i hele regionen.»