Nyhetsbrev steigan.no 23.11.2023
Russia Gate del 2 – historien om hacking slo raskt sprekker
Vil det russisk-kinesiske partnerskapet lykkes i å slukke flammene i Midtøsten?
Helse Nord driver politikk – og Stortinget bare ser på
Avsløring: Myndighetene visste at «vaksinen» ikke beskytter mot sjukdom eller smitte
Svingdøren mellom tilsynsmyndigheten og Moderna
Russia Gate del 2 – historien om hacking slo raskt sprekker
Av skribent - 23. november 2023
https://steigan.no/2023/11/russia-gate-del-2-historien-om-hacking-slo-raskt-sprekker/
Dette er andre del i en serie på 7 artikler om Russia Gate. Artiklene vil komme hver uka framover og bli merket med emneknaggen @RussiaGate. – Red.
Av Th. Olsen.
Den såkalte hackingen er på mange måter startskuddet for Russia Gate-historien. Før jeg skal gå gjennom de forskjellige elementene i den kompliserte saken skal jeg si noen ord om to forutsetninger jeg mener er helt avgjørende for at du skal forstå hele Russia Gate, og egentlig verden generelt. Det første er om Wikipedia. Wikipedia har svært varierende kvalitet på informasjonen, men de kan ha svært lange, detaljerte og ganske gode artikler om enkelte temaer. Men Wikipedia kan redigeres av hvem som helst, også av etterretningsbyråer o.l som har som jobb å lure deg trill rundt. Det vil si at når det gjelder de store kontroversielle temaene, og spesielt hvis de er pågående i sanntid (eksempelvis geopolitikk, krig osv) kan lange Wikipedia-artikler nærmest være fri for en eneste sannferdig setning. Og dette gjelder faktisk enda om Russia Gate-historien.
Det andre du må forstå er at det er helt nødvendig at du tvinger deg selv ut av høyre vs. venstreaksen, eller demokratene vs. republikanerne-tvangstrøyen hvis du skal ha mulighet til å forstå denne saken. Komplekset rundt Hillary Clinton (og Joe Biden) og det demokratiske partiet generelt ser i dag ut som et av de største åpne forbryterkartellene i USA. Det samme gjelder naturligvis også i stor grad republikanerne, og selv om det kan være noen små forskjeller i omfanget av forbryterskhet og korrupsjon mellom disse to kartellene spiller det liten rolle i det store bildet. Det vil si at du må slutte å «heie” på enten Clinton (eller Biden) eller Trump, og slutte å vurdere tingene utfra denne «supporter-tilværelsen». Måten du bør vurdere det hele på er å anse denne historien som et massivt angrep på deg selv. Og måten du må forsvare deg selv på er i første omgang ganske enkelt å gjennomskue løgnene og ikke godta dem.
Disclaimer: jeg er ingen fan av Donald Trump. Denne artikkelen er således ikke skrevet for å forsvare Donald Trump. Den er skrevet for å forsvare meg selv, forsvare meg selv mot rabiat løgn-kampanjer.
Så, over til hackingen. Narrativet om den «russiske hackingen» er nok den viktigste enkeltpilaren i narrativet om Russia Gate. Om det i det hele tatt fant sted noe hacking av serveren til DNC (Democratic National Committeé) er faktisk ikke en gang sikkert, som jeg skal komme tilbake til. Men enten det fant sted hacking, eller om det var lekkasje fra en «insider» i det demokratiske partiet, kommer vi ikke utenom et aldeles absurd faktum:
FBI gjorde ikke tekniske undersøkelser av de angivelig hackede serverne til DNC!
Også dette skal jeg komme tilbake til, i del 3.
Det som derimot er sikkert er at det ble publisert/lekket en rekke kompromitterende bevis som viste forbrytelser av sentrale personer i og rundt Det Demokratiske parti, som Podesta og Hillary selv m.fl. Grove forbrytelser som man skulle tro både folk og presse ville forfølge, men siden pressens jobb var å beskytte Clinton-kartellet forsvant på en måte disse avsløringene i løse luften. Man satt altså igjen med en historie om at Russland hadde hacket serveren og hentet ut informasjon, men samtidig med den vinklingen at det russerne angivelig hadde hentet ut av informasjon samtidig ikke eksisterte.
The Intercept gjorde et forsøk på en nøktern vurdering av det hele i desember 2016:
Det er mange bevis fra angrepet på bordet, for det meste som beskriver hvordan hacket ble utført, og muligens språket til gjerningsmennene. Det er absolutt plausibelt at russere hacket DNC, og fortsatt mulig at Russland selv beordret det. Men refrenget om russisk påvirkning har blitt gjentatt så regelmessig og så ettertrykkelig at det er blitt lett å glemme at ingen noen gang har bevist påstanden. Det er sterke bevis som indikerer at demokratiske e-postkontoer ble brutt via phishing-meldinger, og at spesifikk skadelig programvare ble spredt over DNC-datamaskiner. Det er til og med bevis på at angriperne er den samme gruppen som har blitt sett angripe andre mål tidligere. Men igjen: Ingen har faktisk bevist at gruppen er den russiske regjeringen (eller jobber for den). Dette er fortsatt det enorme induktive spranget som man ikke har regnet med, og amerikanere fortjener bedre. (min utheving).
De mener riktignok at det er plausibelt at russere hacket serveren, og de holder det for mulig at Russlands myndigheter beordret det, men de er også tydelige på at det ikke er bevist, selv om alle snakker om saken som om det er bevist.
Var det i det hele tatt noe hacking?
Det ble tidlig mer og mer stemmer som påstod at det var noe galt med historien, stemmer som også begynte å hevde at det ikke var et datainnbrudd (hacking), men heller en lekkasje fra noen på innsiden. Det ble også klart etter hvert at Craig Murray, en tidligere britisk ambassadør satt på informasjon. Dette ble veldig lite omtalt i hovedstrømsmedia, men blant annet et lite unntak i The Guardian:
Craig Murray, Storbritannias tidligere ambassadør i Usbekistan, som er en nær medarbeider av Assange, kalte CIA-påstandene «bullshit», og la til: «De finner det absolutt på.»
«Jeg vet hvem som lekket dem,» sa Murray. «Jeg har møtt personen som lekket dem, og de er absolutt ikke russiske, og det er en insider. Det er en lekkasje, ikke et hack; de to er forskjellige ting.
I tillegg hadde Daily Mail et mer omfattende oppslag om dette:
Den påståtte motivasjonen for en slik lekkasje er egentlig svært logisk. Det er utrolig mange i USA, også demokrater, som vet at kartellet til eller rundt Hillary er et enormt forbryterkartell rent generelt. I tillegg kjenner også mange “demokrater” rent konkret til at det i lekkasjene ble avslørt at Clinton-kartellet også hadde rigget primærvalget til fordel for Hillary og til disfavør for Bernie Sanders. Motivasjonen for lekkasjen var dermed rett og slett sinne fra et medlem av det demokratiske partiet over forbrytelsene og korrupsjonen til Hillary o/co:
(Faksimile fra Dailymail.com.uk)
Heller ikke de lekkede epostene tilhørende John Podesta var hacking, og stammet heller ikke fra Russland:
Men Murray insisterte på at e-postene fra DNC og Podesta publisert av Wikileaks ikke kom fra russerne, og ble gitt til varslingsgruppen av amerikanere som hadde autorisert tilgang til informasjonen.
«Ingen av [lekkasjene] kom fra russerne,» sa Murray. «Kilden hadde lovlig tilgang til informasjonen. Dokumentene kom fra lekkasjer, ikke hacks.’
Bakteppet og konteksten
Før vi ser mer på bevisene, og det tekniske, kan det være på sin plass å si noen ord om konteksten og bakteppet sagaen om Russia Gate startet i. Når jeg har spurt amerikanere som verken er Trump- eller Hillary-supportere, men betrakter begge som representanter for elite-kartellene som styrer USA (Big Corp, Big Pharma, militær-industrielle komplekset osv.), får jeg ganske lik forklaring. Den er at det er velkjent i begge politiske fløyer at Hillary Clinton gjennomførte en elendig valg-kampanje. Hun og hennes team tok seieren nærmest for gitt. Hennes rådgivere og pressen gjentok gjennom hele kampanjen at hun kom til å vinne, og hun ledet klart på meningsmålingene (disse var trolig også manipulert).
Dermed tok Hillary det “med ro”, og hadde lav aktivitet med taler, reiser og valg-møter rundt om i USA. Donald Trump derimot, var særdeles aktiv i sin kampanje og reiste rundt nesten uten stans i alle stater. Alle var overbevist om at Hillary kom til å vinne, og sjokket var derfor stort når Trump vant. I tillegg hadde de publiserte epostene vist at Hillary Clintons og hennes team hadde svindlet Bernie Sanders i internvalget. I tillegg viste eller indikerte den lekkede informasjonen enda verre forbrytelser, som jeg ikke skal gå særlig inn på i denne artikkelserien. Med andre ord var det ganske voldsom desperasjon i Hillarys kampanje da valgnederlaget var klart, blant annet fordi en Trump-regjering kunne bli farlig for Hillary personlig, og en del av hennes støttespillere. Sist men ikke minst var en forfalsket Russia Gate-historie utrolig nok praktisk sett mulig å gjennomføre pga den massive korrupsjonen i amerikansk og vestlig presse, samt hos de offentlige myndighetene i USA.
Hvis vi ser kort på Hillarys kupp av DNC i primærvalget og måten de svindlet Bernie Sanders på kom dette frem ganske klart via Donna Brazile, som kan anses som en varsler. Brazile er en beinhard etablissement-kvinne høyt opp i det demokratiske partiet gjennom flere tiår, og hun satt som leder for partiets nasjonal-komité i siste halvdel av 2016 da hun oppdaget Clinton-kampanjens ugjerninger, blant annet via de lekkede epostene. Dette ble omtalt blant annet i Politico den 02.11.17 hvor Donna Brazile skrev at:
Jeg hadde lovet Bernie da jeg overtok roret i Den demokratiske nasjonale komiteen etter konvensjonen at jeg skulle komme til bunns i om Hillary Clintons team hadde rigget nominasjonsprosessen, slik en ladning med e-poster stjålet av russiske hackere og lagt ut på nettet hadde antydet.
Hun kjøpte naturligvis historien om at det var Russland som stod bak, men det kan vi la ligge for et øyeblikk. De lekkede epostene indikerte at Hillary hadde kuppet DNC og nominasjonsprosessen. Hun ringte Gary Genser, finansiell leder CFO for Hillary-kampanjen, hvor hun av ham fikk vite at:
Han beskrev partiet som fullstendig under kontroll av Hillarys kampanje, noe som så ut til å bekrefte mistankene til Bernie-leiren. Kampanjen hadde DNC på livsstøtte, og ga den penger hver måned for å dekke de grunnleggende utgiftene, mens kampanjen brukte partiet som et oppgjørssentral for pengeinnsamling. I henhold til FEC-loven kan en person bidra med maksimalt $2700 direkte til en presidentkampanje. Men grensene er mye høyere for bidrag til statspartier og et partis nasjonale komité.
Videre at:
Rett rundt tidspunktet for konvensjonen avslørte de lekkede e-postene at Hillarys kampanje hentet penger fra delstatspartiene til sine egne formål, og etterlot dem med svært lite å støtte lokale kampanjer.
Bernie Sanders-kampanjen hadde oppdaget og klaget på dette, men Donna Brazile hadde først ikke villet tro på dette:
Jeg ville tro på Hillary, som gjorde kampanjefinansieringsreformen til en del av plattformen hennes, men jeg hadde gitt dette løftet til Bernie og ønsket ikke å skuffe ham. Jeg spurte stadig partiets advokater og DNC-ansatte om å vise meg avtalene som partiet hadde inngått for deling av pengene de samlet inn, men det ble mye stokking av føtter og så en annen vei.
Brazile fant til slutt kontrakten mellom tidligere DNC CEO Amy Dacey og kampanjeleder Robby Mook:
Avtalen – signert av Amy Dacey, den tidligere administrerende direktøren i DNC, og Robby Mook med en kopi til Marc Elias – spesifiserte at i bytte mot å skaffe penger og investere i DNC, ville Hillary kontrollere partiets økonomi, strategi og alle penger samlet inn. Kampanjen hennes hadde rett til å nekte hvem som skulle være partiets kommunikasjonsdirektør, og den ville ta endelige avgjørelser på alle de andre ansatte. DNC ble også pålagt å rådføre seg med kampanjen om all annen bemanning, budsjettering, data, analyser og utsendelser.
Jeg hadde lurt på hvorfor det var at jeg ikke kunne skrive en pressemelding uten å sende den forbi Brooklyn. Vel, her var svaret.
Bemerkning: Brooklyn referer til at det var i Brooklyn basen til Hillarys kampanje var plassert rent fysisk.
Sanders-kampanjen valgte for øvrig å saksøke Hillary Clinton og hennes kampanje, men advokatene i DNC erklærte den 22.09.16 at hele saken fra Sanders-kampanjen skulle avvises.
Det er ganske godt sannsynliggjort at det var Hillarys topp-rådgiver John Podesta som skal ha lansert planen som ble til Russia Gate-fortellingen som forklaring på at Hillary tapte valget. I tillegg lanserte John Podesta også «russisk hackling» i Politico den 07. oktober 2016:
(Faksimile fra Politico.no)
Angående de lekkede Podesta-epostene skjedde ting ganske fort. Craig Murray hevdet å ha møtt en insider fra det demokratiske partiet den 24. september 2016 hvor Murray fikk overlevert filer. Wikileaks publiserte en dump med filer med Podestas eposter den 07. oktober, hvor Politico samme dag både publiserte ovennevnte uttalelse fra Podesta, samt en artikkel som gikk igjennom noe av innholdet i epostene. Artikkelen om innholdet er naturligvis en såkalt «limited hangout» (begrenset avsløring), dvs. at det bare er de «små og uskyldige» tingene som avsløres og omtales. En klassisk metode når omstendighetene gjør at hovedstrømsmedia dessverre må publisere en avsløring, men hvor de skal prøve å avsløre så lite som mulig.
Det er mange detaljer i hele denne saken man kan stusse over og som oversees. Blant annet er det omtalt her hvor to lekkasjer/”hacks” omtales om hverandre uten at man er så nøye med å være presis med detaljer og bevis; det holder å si ordet «Russland»:
Informasjonen fra selve DNC hadde imidlertid blitt publisert mye tidligere, den 22. juli, så dette kan ikke ha kommet fra 24. september-lekkasjen. Om det kom fra samme person, eller gjennom samme kurer (dvs. Murray), er ennå ikke kjent. Obama-administrasjonen har ikke gjort noen forskjell mellom disse to datadumpene, men anklager at alle lekkasjer fra Obama-Clinton-DNC-konspirasjonen – både anti-Sanders-kampanjen under primærvalgene og anti-Trump-kampanjen under general- valgkonkurranse — kom fra ‘russisk hacking’.
De tekniske bevisene
Etter at narrativet om russisk hacking hadde befestet seg i 2016 begynte det ganske fort å slå sprekker, spesielt fra 2017 av. Den kompakte majoritet av folk på venstre siden var i religiøs blodrus og merket ikke, eller hadde ikke noe ønske om å merke sprekkene, og har den dag i dag utrolig nok enda ikke merket noe til sprekkene. Christ Hedges har for øvrig en god gjennomgang av hele Russia Gate i mai 2023, hvor han også påpeker at de fleste i befolkningen aldri kommer til å oppdage «sprekkene» i denne historien:
Myter er ugjennomtrengelige for fakta. De oppfyller en følelsesmessig lengsel. De er en kortslutning fra virkeligheten, til en verden av barnslig enkelhet. Harde og smertefulle spørsmål unngås. Tankeavsluttende klisjeer spyttes ut for å omfavne en villet uvitenhet (min oversettelse).
Det var mest på høyresiden og blant de mer partipolitisk nøytrale som begynte å se hullene i historien og snakket imot bløffen. Blant annet her i august 2017 i ConsortiumNews:
Det var ikke noen hacking av den demokratiske nasjonale komiteens system den 5. juli i fjor – ikke av russerne, ikke av noen andre. Hard vitenskap viser nå at det var en lekkasje – en nedlasting utført lokalt med en minnenøkkel eller en lignende bærbar datalagringsenhet. Kort sagt, det var en innsidejobb av noen med tilgang til DNCs system. Dette sår alvorlig tvil om det innledende «hakket», som påstått, som førte til at en stor butikk med dokumenter ble publisert på WikiLeaks i fjor sommer.
Og videre om de forskjellige hackene:
Alt dette ble satt i gang da DNCs e-postserver første gang ble krenket våren 2016 og ved etterfølgende påstander om at russere sto bak det «hakket» og en annen slik operasjon, også beskrevet som et russisk hack, 5. juli. grunnsteinene til bygningen som nettopp er skissert.
Det kan da være på sin plass å introdusere flere personer, nemlig tidligere teknisk sjef i NSA William Binney og hans team, og aliaset/karakteren og angivelig hackeren «Guccifer 2.0.» William Binney er en ekstremt relevant og adekvat fagperson med tanke på sin bakgrunn fra NSA, hvorfra han både har kjennskap til etterretningstjenesters virksomhet generelt, og teknisk høy kompetanse. Han var en tidligere teknisk direktør i NSA’s avdeling for geopolitisk og militær analyse. Med seg i teamet som jobbet med Russia Gate-bløffen hadde han Kirk Wiebe (tidligere senioranalytiker hos NSA’s SIGNINT Automation Research Center), Edward Loomis (tidligere tenkisk direktør i NSA’s kontor for signal-prosessering) og Ray McGoern (etterretningsanalytiker i nesten 30 år og tidligere sjef for et av CIA’s Sovjet-kontorer). Disse dannet en gruppe som begynte å undersøke påstandene som dundret ut i hovedstrømsmediene og blant Clintons støttespillere (aka hovedstrømsmediene m. fl.).
Når det gjelder Guccifer 2.0 er dette et internett-alias og som aldri helt har blitt identifisert. Guccifer 2.0 ble fort betraktet og omtalt som hackeren som jobbet for Putin og GRU og som var den som hakket DNC.
Etter hvert ble det klart at ovennevnte gruppe fant flere og flere sprekker i historien, etter sine lengre tids tekniske etterforskning. Gruppen fikk publisert tre lange rapporter i Consortium News, her er den tredje og siste av dem. Etter hvert kom Bill Binney ut med følgende uttalelse, her referert av journalisten Eric Zuesse:
Jeg har i grunnen alltid sagt at alt dette russiske hacket aldri skjedde, men vi har noen flere bevis som har kommet ut nylig. Vi har ikke publisert det ennå, men det vi har sett er at det er minst fem gjenstander vi har funnet som ble produsert av Guccifer 2.0 den 15. juni, hvor de hadde de russiske fingeravtrykkene, noe som tyder på at russerne laget hacket. Vel, vi fant de samme fem elementene publisert av Wikileaks i Podesta-e-postene. Disse elementene har ikke de russiske fingeravtrykkene, noe som direkte antyder at Guccifer 2.0 satte disse inn i filene for å få det til å se ut som russerne gjorde dette hacket.
Kort forklart forfalsket altså Guccifer 2.0 de såkalte «russiske fingeravtrykkene». Kort tid etter at påstandene om russisk hacking ble lansert i media, publiserte karakteren Guccifer 2.0 noen dokumenter fra den angivelige hackingen (Podestad eposter). Men da Guccifer 2.0 publiserte dem var det altså lagt til noen digitale spor, eller såkalte digitale «russiske fingeravtrykk». Videre sa Binney:
Tar det i betraktning med alle de andre bevisene vi har; som at nedlastingshastighetene fra Guccifer 2.0 var for høye, og at de ikke kunne administreres av nettet. Og at filene han satt sammen og sa at han faktisk hacket, de to filene han sa han hadde var egentlig én fil, og han lekte med dataene; flytte den til to forskjellige filer for å kreve to hacks. Når det tas i betraktning med fremstillingen av de russiske fingeravtrykkene, fører det oss tilbake til å konkludere med at marmorrammeverket ut av Vault 7-kompromisset med CIA-hackingrutiner var en mulig bruker i dette tilfellet. Med andre ord så det ut som om CIA gjorde dette, og at det handlet om at CIA fikk det til å se ut som russerne gjorde hacket.
Dette beskriver altså ytterligere hvordan Guccifer 2.0 har «trikset» med bevisene, samt at det ble mer og mer klart at det ikke kunne være en såkalt hacking, men en lekkasje fra innsiden. Hvis du skulle protestere på at det er mulig å sette inn falske «digitale fingeravtrykk» bør du lese om cyber-verktøyet Marble fra Vault 7, som omtales slik:
Bemerkes i denne forbindelse: Listen over CIAs cyberverktøy WikiLeaks begynte å bli utgitt i mars og merket Vault 7 inkluderer en kalt Marble som er i stand til å tilsløre opprinnelsen til dokumenter i falskt flagg-operasjoner og etterlate markeringer som peker på hva som helst vil CIA peke på. (Verktøyet kan også «de-obfuskere» det det har tilsløret.) Det er ikke kjent om dette verktøyet ble utplassert i Guccifer-saken, men det er der for en slik bruk.
Det har ikke stått mye i Norge om Wikileaks-lekkasjen om Vault 7, men Terje Alnes skrev om det her på Steigan.no i februar 2020. Videre sa Binney:
Så når du ser på det og også ser på DNC-e-postene som ble publisert av Wikileaks som har dette phat-filformatet i seg, har alle 35 813 av disse e-postene rundet av tider til nærmeste sekund. Det er en egenskap for phat-filformat; som hevder at disse filene faktisk ble lastet ned til en minnepinne eller CD-rom og fysisk transportert før Wikileaks la dem ut. Som igjen hevder at det ikke var et hack. Så alle bevisene vi finner er tydelige bevis på at russerne faktisk ikke hacket; det var nok vårt eget folk.
Det begynte altså å bli klart at det antakeligvis var amerikanere selv eller noen “på innsiden” som stod bak.
For øvrig kan bevisene for at historien om Russia Gate var en løgn epistemologisk gjerne deles inn i tre hovedgrupper. En slik analyse kan gjøres allerede her, når det gjelder hackingen, men gjelder like fult på slutten av hele historien med Russia Gate:
Det første er at det som omtales som positive bevis, altså de konkrete «funnene» som peker mot Russland (og Trump m.fl.) er falske (som allerede vist),
For det andre er den reelle mangelen på ekte bevis aldeles slående, noe vi kommer tilbake til i siste del angående sluttfasen og Mueller-rapporten,
Og til slutt er mengden reelle og positive bevis og indikasjoner som peker på dem som faktisk stod bak ganske enorm.
Vi ser altså at Bill Binney og hans team finner ut at gruppe 1 av bevisene, er falske eller ikke-reelle. Når det gjelder gruppe nr 2 (mangelen på bevis) omtaler artikkelen i Consortium News dette ganske presist, referert til de tekniske ekspertenes henvendelse til myndighetene januar 2017:
I et brev til Barack Obama datert 17. januar, tre dager før han forlot vervet, forklarte gruppen at NSAs kjente programmer er fullt i stand til å fange opp alle elektroniske overføringer av data. «Vi foreslår sterkt at du ber NSA om alle bevis den kan ha som indikerer at resultatene av russisk hacking ble gitt til WikiLeaks,» heter det i brevet. «Hvis NSA ikke kan produsere slike bevis – og raskt – vil dette sannsynligvis bety at de ikke har noen.
Budskapet fra de tekniske (cyber-)ekspertene var enkelt og greit at hvis Russland stod bak hackingen ville NSA rett og slett besitte en eller annen form for bevis for det. Og hvis de ikke klarer å legge frem slikt, betyr det at bevisene ikke finnes. Dette brevet fra ekspertene ble også lagt ut som åpent brev:
Dagen etter at Parry publiserte dette brevet, holdt Obama sin siste pressekonferanse som president, der han leverte en av de store perlene blant de offisielle uttalelsene om DNC-e-postspørsmålet. «Konklusjonene til etterretningsmiljøet med hensyn til russisk hacking,» sa den arvsinnstilte Obama, «var ikke avgjørende.»
Plutselig har pipen altså fått en annen lyd hos Obama, nå var det plutselig ikke lenger sikre bevis. Gruppen med eksperter var som nevnt lenge oppmerksom på at det aldri kom noe konkrete bevis frem for russisk hacking, helt til de falske «russiske» digitale fingeravtrykkene ble avslørt. I tillegg var det dette med filoverføringshastigheten som etter hvert ble stadfestet og som var slående, som gruppen til Binney hadde analystert:
Metadataene etablerte flere fakta i denne forbindelse med granulær presisjon: Om kvelden 5. juli 2016 ble 1 976 megabyte med data lastet ned fra DNCs server. Operasjonen tok 87 sekunder. Dette gir en overføringshastighet på 22,7 megabyte per sekund. Videre måles lokale kopieringshastigheter, noe som viser at 23 MB/s er en typisk overføringshastighet ved bruk av en USB–2-flashenhet (minnepinne)
Kort oppsummert var overføringshastigheten slik at den var fysisk umulig ved en datainntregning (hacking) og nedlasting fra avstand. I tillegg var overføringshastigheten, på ca 23 MB/sek. nøyaktig det som er typisk for minnepinne/USB-stick o.l.
Den påståtte russiske (GRU-) hackeren Guccifer 2.0 skulle angivelig ha jobbet fra avstand, faktisk fra Romania, men tidsstempelet i metadataene viste at dette ikke kunne stemme:
Tidsstempler i metadataene gir ytterligere bevis på hva som skjedde 5. juli. Stemplene som registrerer nedlastingen indikerer at den skjedde i Eastern Daylight Time Zone ca. kl. 18:45. Dette bekrefter at personen som gikk inn i DNC-systemet jobbet et sted på østkysten av USA. I teorien kunne operasjonen ha blitt utført fra Bangor eller Miami eller hvor som helst i mellom – men ikke Russland, Romania eller noe annet sted utenfor EDT-sonen.
Altså var ikke bare «bevisene» som pekte mot russisk hacking svekket, men nå ble teorien om at noen på innsiden, med lovlig tilgang til systemene til DNC, og som hadde tappet filene direkte over på en minnepinne styrket betraktelig.
Den “felles” etterretningsrapporten
I januar 2017 kom det en midlertidig rapport som ble fremstilt som om hele etterretnings-komplekset i USA (de 17 byråene) var enige om at det var funnet russisk innblanding. Her er hele rapporten. Narrativet om rapporten er derimot ganske komisk, og det er også faktisk selve rapporten rent faglig. For det første var det ikke de 17 byråene, men bare de store kjente FBI, CIA og NSA som stod bak dette. For det var disse, spesielt FBI og CIA, som hadde regelrette korrupte forbrytere som øverste ledere og som muligens jobbet direkte på oppdrag fra Hillary (CIAs John Brennan og FBIs James Comey). Når det gjelder NSA var det vittige at de ikke en gang hadde tro på konklusjonen i rapporten, og slang halvhjertet på klassifiseringen «moderat tro» på at rapportens konklusjon var riktig:
(Faksimile fra side 7 i rapporten).
Jeg skal oversette for deg hva dette trolig betyr i realiteten; dette betyr at NSA ikke hadde særlig tro på det denne håndplukkede etterretningsgruppen hadde kokt i hop, men de kunne ikke akkurat bli med på rapporten og samtidig stemple den med «low confidence» heller. Dermed kom dette intetsigende «moderate confidence» opp som den gylne middelvei.
Men hvis vi skulle tro for eks NRK var budskapet klart. Allerede i desember 2016, da analysene fra “suppekokerne” i CIA og FBI begynte å lekke ut, kunne vi lese at:
(Faksimile fra Nrk.no)
Mesteparten av den senere omtalen av denne etterretningsrapporten gir inntrykk av hele det såkalte «intelligence comunity» i USA, altså alle de 17 etterretningsbyråene var enige og hadde solide funn for russisk innblanding, for eks. her i NATO-propaganda-publikasjonen Aldrimer.no:
I januar 2017 konkluderte etterretningsorganisasjonene med at russere hadde engasjert seg i cyber-spionasje og distribuert meldinger gjennom russisk-kontrollerte propagandaplattformer. Det skal ha blitt gjort for å undergrave den offentlige tilliten til en demokratisk prosess, for å skade Clinton og å hjelpe Trump, som til slutt ble president.
Som et propaganda-produkt duger etterretningsrapporten. Som et fagprodukt er det søppel, noe som Ray McGovern, med 30 år i CIA på baken her beskriver det i Consortium News:
Ut fra et balansert regnestykke er den offisielle saken som påstår å tildele Russland en systematisk hacking-innsats, og hendelsene i midten av juni og 5. juli i fjor var grunnlaget for denne saken, så dårlig at skattebetalerne burde be om pengene sine tilbake. The Intelligence Community Assessment, den antatt definitive rapporten med «high confidence»-dodge, ble hilst som farse tynt da den ble utgitt 6. januar. Ray McGovern kaller det en skam for etterretningsprofesjonen. Det er skinnende fritt for bevis, foran til bak, knyttet til hendelser der Russland er involvert.
Som nevnt var det ikke 17 byråer bak dette, men noen håndplukkede analytikere fra tre (egentlig to) mest korrupte byråene, noe som også ble innrømmet til slutt av Obamas etterretningsdirektør James Clapper:
James Clapper, the former director of national intelligence, admitted in May that “hand-picked” analysts from three agencies (not the 17 previously reported) drafted the ICA.
Man må vel egentlig spørre seg om denne definisjonen av «hand picked» egentlig må bety kjøpt og betalt i en eller annen form.
Guccifer og Guccifer 2.0
Når det gjelder den såkalte hackeren Guccifer er det viktig å presisere at det ikke er helt lett å vite hva som er den nøyaktige sannheten. Det som derimot er lett å vite er at det som defineres som sannheten om dette er fundert på nesten luft. I tillegg rotes det mellom «figurene» Guccifer og Guccifer 2.0, men i en verden hvor fakta og sannhet spiller null rolle for den kompakte majoritet av samfunnet er dette flisespikkeri og ikke så nøye; myten og fortellingen er jo allerede på plass
Dette er Wikipedia om Guccifer 2.0
Dette er Wikipedia om Guccifer.
Themarketswork.com har flere gode gjennomganger av Russia Gate. Om Guccifer kan vi blant annet lese at:
Guccifer 2.0 er ikke det samme som Guccifer. Guccifer, aka Marcel Lehel, var en rumensk hacker som først avslørte Hillary Clintons private e-postadresse og hacket flere politiske eliter. Lehel ble utlevert til USA i mars 2016 og senere dømt til fire års fengsel. Guccifer 2.0 hevder å ha både hacket og spredt DNC-dokumentene. DNC hevder at GRU (Main Intelligence Directorate – Russlands største utenlandske etterretningsbyrå) hacket DNC-serverne og Guccifer 2.0 distribuerte dem på vegne av Russian Intelligence. 22. mars 2018 rapporterte Daily Beast at Guccifer 2.0 var en russisk etterretningsagent: Guccifer [2.0] klarte ikke å aktivere VPN-klienten før pålogging. Som et resultat la han en ekte, Moskva-basert Internett-protokolladresse i serverloggene til et amerikansk sosialt medieselskap, ifølge en kilde kjent med regjeringens Guccifer-undersøkelse. Andre har indikert at Guccifer 2.0 var en «feilveiledning»-agent som skulle få folk til å tro at han var en hacker knyttet til den russiske regjeringen. Det har vært flere påstander om at DNC-hacket var en intern jobb. Mer her, her og her. Guccifer 2.0s faktiske identitet er fortsatt ukjent.
More here, here and here. Guccifer 2.0’s actual identity remains unknown.
Den allerede nevnte artikkelen hos ConsortiumNews har også gjennomgått Guccifer-karakteren:
Ingen Internett-leverandører, slik som en hacker ville ha måttet bruke i midten av 2016, var i stand til å laste ned data med denne hastigheten. For å forsterke denne motsetningen, hevdet Guccifer å ha kjørt hacket sitt fra Romania, som av mange grunner teknisk kalt leveringskostnader, ville redusere hastigheten til et hack enda mer fra maksimalt oppnåelige hastigheter.
Videre:
Rettsmedisinske undersøkelser av dokumenter som ble offentliggjort to uker før lekkasjen 5. juli av personen eller enheten kjent som Guccifer 2.0, viser at de var uredelige: Før Guccifer la dem ut ble de forfalsket ved å klippe og lime dem inn i en blank mal som hadde russisk som sin standardspråk. Guccifer tok ansvar 15. juni for en inntrenging som DNC rapporterte 14. juni og bekjente seg til å være en WikiLeaks-kilde – påstander som er avgjørende for den offisielle fortellingen som impliserer Russland i det som snart ble omtalt som en omfattende hackeroperasjon. For å si det enkelt, rettsmedisinsk vitenskap ødelegger nå denne fortellingen.
Oppsummering del 2
Vi ser altså at det som historien om den russiske hackingen baserer seg på er enten falskt, eller svært tvilsomt. Det er ikke endelig bevist at Guccifer 2.0 ikke var en russisk agent, men hele historien rundt ham er høyst tvilsom. Vi ser også at en del av de tekniske sporene som skulle bevise russisk innblanding er forfalsket. For det tredje ser vi en skrikende mangel på reelle og håndfaste bevis, som vi kan være nesten sikker på at ville vært der hvis historien var sann.
Russia Gate del 1 – En absurd historie starter
steigan.no har fulgt denne historien fra begynnelsen, se: Russia Gate.
Vil det russisk-kinesiske partnerskapet lykkes i å slukke flammene i Midtøsten?
Av Pepe Escobar - 23. november 2023
https://steigan.no/2023/11/vil-det-russisk-kinesiske-partnerskapet-lykkes-i-a-slukke-flammene-i-midtosten/
En gang i tiden, ved Don-elven, i de sørlige steppene i det som i dag fortsatt er kjent som «Ukraina», mottok den store kongen av Persia, den mektige Darius, som ledet den mektigste hæren som noen gang er samlet på jorden, en forvirrende melding fra en fiende han forfulgte: nomadeherskeren Idanthyrsus, skyternes konge.
En skytisk utsending ankom den persiske leiren med en fugl, en mus, en frosk og fem piler. Og så dro han sin vei i all hast. Den uforsiktige Darius tolket budskapet som at skyterne var klare til å underkaste seg perserne.
Ikke så fort. Det var opp til Darius’ fremste utenrikspolitiske rådgiver, Gobryas, som tilfeldigvis også var hans svoger, å bryte koden:
«Med mindre dere persere blir til fugler og flyr opp i luften eller til mus og graver ned i bakken eller til frosker og hopper ut i innsjøer, vil dere aldri komme hjem igjen, men bli her i landet, bare for å bli skutt av skytiske piler.”
Vel, tilsynelatende beviser denne historien fra dypet av pre-silkeveiene det strategiske marerittet det er å føre krig mot unnvikende nomadehestebueskyttere på de eurasiske steppene.
Men det kan også være en fortelling om å føre krig mot usynlige urbane geriljaer i sandaler og RPGer gjemt i ruinene i Gaza, som i kjappe minigrupper dukker opp fra tunneler for å treffe og brenne Merkava-tanks før de forsvinner under jorden.
Det landfaste hangarskipet
Alle som er kjent med Vest-Asia – fra amerikanske generaler til kjøpmenn i den arabiske gata – vet at Israel er et landfast hangarskip som har som oppgave å holde Vest-Asia i sjakk på vegne av Hegemonen.
Selvfølgelig i et geopolitisk miljø der en hund spiser en hund, er det lett å misforstå alle logrende hunder. Det som er sikkert er at for hegemoniske kretser i den amerikanske dypstaten, og absolutt for Det hvite hus og Pentagon, er det som betyr noe i det nåværende eksplosive tidspunktet den uber-ekstreme folkemorderiske Likud-ledede Netanyahu-regjeringen i Israel, ikke «Israel» pr. se.
Det projiserer Netanyahu som det eksakte speilbildet av den beleirede svette t-skjorte-skuespilleren i Kiev. Sannelig en geopolitisk gave når det gjelder å avlede skylden fra Hegemonen for et folkemord som blir formidlet live på alle smarttelefoner på planeten.
Og alt som ble utført under et skinn av lovlighet – som i Det hvite hus og utenriksdepartementet som «gir råd til» Tel Aviv om å opptre med måtehold; ja, du kan bombe sykehus, skoler, medisinske arbeidere, journalister, tusenvis av kvinner, tusenvis av barn, men vær vennlig.
I mellomtiden har Hegemonen utplassert en armada til det østlige Middelhavet, komplett med to svært dyre jernbadekar, beklager hangarskipsgrupper, pluss en atomubåt nær Persiabukta. Det er ikke akkurat for å kartlegge geriljaer i underjordiske tunneler og for å «beskytte» Israel.
De ultimate neocon og Zio-con-målene er selvfølgelig Hizbollah, Syria, Hashd al-Shaabi i Irak og Iran: hele motstandsaksen.
Iran-Russland-Kina, den nye neocon-definerte «ondskapens akse», som tilfeldigvis er de tre fremste aktørene i Eurasia-integreringen, har for alle praktiske formål tolket folkemordet i Gaza som en israelsk-amerikansk operasjon. Og de har klart identifisert nøkkelvektoren: energi.
Den uvurderlige Michael Hudson har bemerket hvordan «vi virkelig ser noe som ligner på korstogene her. Det er en skikkelig kamp for hvem som skal kontrollere energi, for igjen, nøkkelen, hvis du kan kontrollere verdens energiflyt, kan du gjøre mot hele verden det USA gjorde mot Tyskland i fjor ved å sprenge Nord Stream-rørledningene.
BRICS 10 på farten
Og det bringer oss til det fascinerende tilfellet av OIC/Arab World-delegasjonen av utenriksministre som nå er på tur til utvalgte hovedsteder for å fremme planen deres for en fullstendig våpenhvile i Gaza pluss forhandlinger om en uavhengig palestinsk stat. Delegasjonen, kalt Gaza-kontaktgruppen, inkluderer Saudi-Arabia, Egypt, Jordan, Tyrkia, Indonesia, Nigeria og Palestina.
Deres første stopp var Beijing, der de møtte Wang Yi, og det andre stoppet Moskva, der de møtte Sergei Lavrov. Det forteller oss alt vi trenger å vite om BRICS 11 i aksjon – selv før faktum.
Vel, det er faktisk BRICS 10, for etter valget av pro-Hegemon-sionisten Javier “Chainsaw Massacre” Milei til president, er Argentina nå ute av bildet, og muligens forkastet innen 1. januar 2024, da BRICS tidligere 11 starter under det russiske presidentskap.
OIC/Arab Leagues spesialkonferanse om Palestina i Saudi-Arabia hadde avgitt en saktmodig slutterklæring som skuffet praktisk talt hele den globale sør/globale majoriteten. Men så begynte noe å røre på seg.
Utenriksministrene begynte å koordinere tett. Først Egypt med Kina, etter tidligere koordinering med Iran og Tyrkia. Det kan høres kontraintuitivt ut – men det er alt på grunn av situasjonens alvor. Det forklarer hvorfor den iranske utenriksministeren ikke er en del av den nåværende omreisende delegasjonen – som i praksis ledes av Saudi-Arabia og Egypt.
Møtet med Lavrov falt sammen med et ekstraordinært BRICS-møte på nett om Palestina, innkalt av det nåværende sørafrikanske presidentskapet. Avgjørende poeng: flaggene til de nye medlemmene Iran, Egypt og Etiopia kan identifiseres bak høyttalerne.
Irans president Raisi la ikke fingrene i mellom, men ba BRICS-medlemsstatene bruke alle politiske og økonomiske verktøy som er tilgjengelige for å presse Israel. Xi Jinping ba nok en gang om en tostatsløsning og posisjonerte Kina som den foretrukne mekleren.
For første gang sa Xi med sine egne ord det hele:
«Det kan ikke være noen sikkerhet i Midtøsten uten en rettferdig løsning på spørsmålet om Palestina. Jeg har ved mange anledninger understreket at den eneste levedyktige måten å bryte sirkelen av palestinsk-israelsk konflikt ligger i en tostatsløsning, i gjenopprettingen av de legitime nasjonale rettighetene til Palestina, og i etableringen av en uavhengig stat – Palestina.»
Og det hele bør starte via en internasjonal konferanse.
Alt det ovennevnte innebærer en samordnet BRICS 10 posisjon, i løpet av de neste dagene, med maksimalt press på Tel Aviv/Washington for en våpenhvile, fullt støttet av praktisk talt hele den globale majoriteten. Selvfølgelig er det ingen garantier for at Hegemonen vil tillate det å lykkes.
Hemmelige forhandlinger som involverer Tyrkia, for eksempel, har sviktet. Tanken var å få Ankara til å kutte tilførselen av olje til Israel som kommer fra BTC-rørledningen fra Baku til Ceyhan: Oljen blir deretter lastet på tankskip til Ashkelon i Israel. Det er minst 40 % av oljen som driver Israels militærmaskin.
Ankara, fortsatt et NATO-medlem, sviktet – skremt av den uunngåelig hardcore amerikanske responsen.
Riyadh kan i det lange løp bli enda mer dristig: ikke mer oljeeksport før det er en definitiv løsning på Palestina i henhold til det arabiske fredsinitiativet fra 2002. Men MbS vil ikke gjøre det – fordi saudisk rikdom er investert i New York og London. Det er fortsatt en lang, svingete, humpete vei til petroyuan.
I mellomtiden påpeker realpolitiske utøvere som John Mearsheimer helt riktig at en forhandlingsløsning for Israel-Palestina er umulig. Et raskt blikk på det gjeldende kartet viser hvordan tostatsløsningen – forfektet av alle fra Kina og Russland til den arabiske verden – er død. En palestinsk stat, som Mearsheimer bemerket, «kommer til å bli som et indianerreservat» i USA, «kuttet fra hverandre og isolert, ikke egentlig en stat.»
Ingen sikring når det kommer til folkemord
Så hva skal Russland gjøre? Her er et veldig godt informert hint.
«Putin i labyrinten» betyr at Moskva er aktivt involvert, på en BRICS 10-måte, for å få til et fredelig Vest-Asia, samtidig som den opprettholder intern stabilitet i Russland under den stadig utviklende Hegemon-hybridkrigen: det hele henger sammen.
Russland-Kinas strategiske partnerskap og dets tilnærming til et Vest-Asia satt i brann av de vanlige mistenkte handler om strategisk timing og tålmodighet – som Kreml og Zhongnanhai viser i bøttevis.
Ingen vet egentlig hva som foregår i bakgrunnen – det dype skyggespillet bak tåken til de sammenflettede krigene. Spesielt når det kommer til Vest-Asia, alltid innhyllet i en serie luftspeilinger som oppstår fra ørkensanden.
Vi kan i det minste prøve å skjelne luftspeilinger rundt monarkiene i Persiabukta, GCC (Gulf Cooperation Council) – og spesielt hva MbS (Mohammed bin Salman, Saudi-Arabia) og hans mentor MbZ (Mohamed bin Zayed Al Nahyan, Emiratene) egentlig spiller på. Dette er det helt avgjørende faktum: både Den arabiske liga og OIC er kontrollert av GCC.
Og likevel, ettersom både Riyadh og Abu Dhabi blir medlemmer av BRICS 10, ser de absolutt at Hegemonens nye satsing er å sette tilbake fremskrittene til Belt and Road Initiative (BRI) i Vest-Asia ved å sette regionen i brann.
Ja, dette er krigen mot Kina som går fra hybrid til varmt, side om side med den endelige løsningen for det «palestinske problemet».
Og som en bonus, fra Hegemonens perspektiv, burde dette bringe denne gjengen med ørkenbeduiner fast om bord på den nye D.O.A. gambit, IMEC (India-Middle East Corridor), som faktisk er Europa-Israel-Emirates-Saudi Arabia-India handelskorridoren, i teorien en konkurrent til BRI.
Et hovedtema i alle kriker og kroker av den arabiske gata er hvordan det å knekke den palestinske motstanden er en enda mer lidenskapelig sak for de kjøpte GCC-elitene enn å konfrontere sionismen.
Det forklarer, i det minste delvis, GCCs ikke-reaksjonsreaksjon på det pågående folkemordet (de prøver nå å gjøre det godt igjen). Og det er parallelt med deres ikke-reaksjonsreaksjon på Hegemonens metodiske, saktegående folkemord, voldtekt og plyndring over tid av irakere, syrere, afghanere, libyere, jemenitter, sudanere og somaliere.
Det er helt umulig – og umenneskelig – å sikre seg når det kommer til folkemord. Dommen kan fortsatt ikke felles over om GCC har valgt side, og dermed har vendt seg fullstendig åndelig og geopolitisk fra den bredere arabiske gata.
Dette folkemordet kan være det avgjørende øyeblikket i det unge 21. århundre – å omstille hele det globale sør/globale flertallet og klargjøre hvem som er på rett side av historien. Uansett hva Hegemonen gjør videre, virker den skjebnebestemt til å miste hele Vest-Asia, hjertelandet, Eurasia og det globale sør/globale flertallet.
Tilbakeslag fungerer på mystiske måter: Ettersom «hangarskipet» i Vest-Asia ble helt vanvittig, ga det bare et turboladet strategisk partnerskap mellom Russland og Kina som kan forme historien videre nedover veien til Det eurasiske århundret.
Denne artikkelen ble blant annet publisert her.
Helse Nord driver politikk – og Stortinget bare ser på
Av Frode Bygdnes - 23. november 2023
https://steigan.no/2023/11/helse-nord-driver-politikk-og-stortinget-bare-ser-pa/
Helseminister Kjerkol har gitt Helse Nord i oppgave å løse mangelen på fagfolk innen helsetjenesten. Mangel på leger og sykepleiere er ikke bare et nord-norsk problem. Det er et nasjonalt problem og må løses av regjeringa. Helseministeren har valgt seg ut Helse Nord som en prøveregion. Det kan være fordi her er den minste befolkninga, det minste helseforetaket og den største regionen. Det kan også være fordi Helse Nord har størst problem med økonomien og vil kanskje da være mest lydig for helseministerens føringer. Uansett er det uforsvarlig å gjøre Nord-Norge til en prøveregion for dramatiske omstillinger.
Stopp prosessen. Vi krever fullverdige lokalsykehus.
Nå har arbeidsgruppene lagt fram sine forslag. Det har skapt opprør. For det er akuttfunksjoner, fødetilbud og psykiatri som skal bygges ned og sentraliseres. Denne infrastrukturen har direkte innvirkninger på bosettinga i landsdelen. Den fratar oss som bor her den tryggheta vi forventer. Folk i nord fratas like helsetilbud om en ikke flytter etter.
Vi har mye stygt vintervær i en langstrakt landsdel. Vi må derfor ha kortere avstand fra pasient til fullverdige lokalsykehus om vi skal ha like helsetilbud som i resten av landet. Vi protesterer ikke på planlagte operasjoner og behandling. Det er tryggheta vi krever med å ha akuttfunksjoner, fødeavdelinger og krisepsykiatri innen rekkevidde. Disse funksjonene må ikke sentraliseres.
Omstilling til hva?
Nødvendighetene for omstilling begrunnes med at Helse Nord mangler 1000 fagfolk. I arbeidsgruppa sitt notat kommer det fram at det er UNN Tromsø og Nordlandsykehuset i Bodø som mangler fagfolk innen somatikk. Her er nærmere 50 % av legemangelen til hele Helse Nord. For sykepleierne har Tromsø og Bodø 47 % av de innleide. De to sykehusene har brukt 67 % av overtida i Helse Nord. (jfr. tabell 5 og 6 fra arbeidsgruppe 1). Bemanningskrisen er ikke størst i distriktene der lokalsykehusene er. Det er ikke lokalsykehusene i distriktene som driftes dyrt.
Legger en ned akuttfunksjonene i Narvik og Gravdal, så er det i hvert fall sikker at pasientene blir transportert videre til de største sykehusene. Fagfolkene kan en derimot miste. Helse Nord kan ikke styre hvor fagfolk vil jobbe. Dette opplegget truer den offentlige helsetjenesten. Vi kan oppleve flukt av fagfolk ut av landsdelen eller til private klinikker. Vi kan ikke tillate to parallelle helsetjenester. Det har vi ikke nok fagfolk til. Mangel på fagfolk tilsier at politikerne må ta grep for å styrke det offentlige helsevesenet.
Opplegg for kaos
Å redusere tilbudene på lokalsykehusene vil føre til økt press på de ansatte i UNN Tromsø og sentralsykehuset i Bodø. Arbeidsgruppas forslag vil derfor føre til mer kaos og feil behandling på sykehus som allerede har for få ansatte. Vi trenger alle lokalsykehusene med sin breddekompetanse for at sentralsykehusene skal kunne konsentrere seg om sine spesialistoppgaver. Lokalsykehusene er dyktige til å sende videre de pasientene som må til videre behandling. Strategien må være at lokalsykehusene styrkes for å avlaste presset.
Arbeidsgruppene har konstatert at kapasiteten i UNN Tromsø og sentralsykehuset i Bodø er overbelastet. Om de største sykehusene ikke avlastes av lokalsykehusene, vil det føre til at pasientene sendes ut av regionen. Enten går de til private klinikker eller så går de til andre universitetssykehus i landet. Det svekker det minste universitetssykehuset i landet.
Sentralsykehuset i Bodø trengs pga. store avstander, dårlig vær og begrensninger i kommunikasjonene. Likevel burde Helse Nord sett på arbeidsfordelinga mellom våre to største sykehus i landsdelen. Da Helse Nord holder til i Bodø, kan det virke som at den strategiske vurderinga vil de ikke berøre. Arbeidsgruppene har heller ikke sett på de høge lederlønningene og gode reise- og bo-avtaler hos topplederne opp mot å øke grunnbemanninga. For å rekruttere fagfolk må de i det minste ha like lønninger som de private klinikkene kan gi. Derimot trenger ikke ledelsen i helseforetaket å ha større lønninger enn helseministeren. Det er merkelig at stortingspolitikerne godtar denne personalpolitikken.
Større krav til ambulansetjenesten
Traumefunksjonene er ikke et område en skal leite etter innsparing på. Funksjonen er for å redde liv. Det er heller ikke penger å spare på å sentralisere traume-funksjonene. Politikerne må se på samfunnsregnskapet. Helse Nord kan ikke legge opp en drift der utgifter føres over på andre institusjoner som kommuner og politi. Selv ikke innen Helse Nord sitt eget budsjett er det penger å spare. Vi har ikke den ambulansetjenesten som kan frakte pasientene mellom sykehusene. Her vil vinninga gå opp i spinninga. Modellen krever nye ambulanser både i lufta og på vegen. Flere ambulansevakter og helsepersonell blir låst til denne type beredskap i stedet for til behandling. Både avstand og vær tilsier at akuttfunksjonene må være nærmest skadestedet. Med 100 års erfaring i landsdelen er det ikke tilfeldig at lokalsykehusene er der de er.
Helse Nord driver politikk
Vi kan ikke godta at det gjøres dramatiske endringer som ikke kan forandres, før vi har fått en helhetlig diskusjon om helsepolitikken i hele Norge. Det er Stortinget sin oppgave. Hva gjør vi med folkevalgte på Stortinget hvis ikke de vil være ombudsfolk? Nå planlegges store endringer i infrastrukturen i landsdelen og politikerne på Stortinget ser bare på og godtar at avgjørelsene blir satt bort til et helseforetak. Befolkninga som mister akutt-, føde- og psykiatri-tilbudene, må kunne kreve av stortingspolitikerne at de griper inn, stopper prosessen og diskuterer konsekvensene av Helse Nord sine forslag. Prosessen med arbeidsgruppene har gått alt for fort bak lukkede dører. Vegrer Stortinget seg fra å gripe inn, har de gitt regjeringa all makt. Maktfordelingsprinsippet har fått et nytt nederlag i tillegg til Fosen-saka. Regjeringa tar seg friheter til å forme landet uten en demokratisk debatt. Stortingspolitikerne må ikke la seg parkere. Stortinget må ta over prosessen.
Frode Bygdnes
Avsløring: Myndighetene visste at «vaksinen» ikke beskytter mot sjukdom eller smitte
Av red. PSt - 23. november 2023
https://steigan.no/2023/11/avsloring-myndighetene-visste-at-vaksinen-ikke-beskytter-mot-sjukdom-eller-smitte/
Marcel de Graaff, medlem av Europaparlamentet, forteller om de sjokkerende fakta om Covid19-skuddene funnet i et svar fra European Medicines Agency.
Bombshell Press Conference on the Letter from EMA
EMA sier eksplisitt at det utelukkende har tillatt koronavaksinene på markedet for individuelle vaksinasjoner. Og absolutt ikke for kontroll av infeksjon og absolutt ikke for å forebygge eller redusere infeksjoner. Og dette er ødeleggende for regjeringer som har gått full rulle med budskapet om at du gjør det for noen andre.
Ikke bare tillot EMA at vaksinene i det hele tatt ikke gikk mot infeksjoner, EMA går enda lenger. Det forklarer i sitt svar, og jeg siterer «EMAs vurderingsrapporter om opptak av vaksiner understreker mangelen på data om smittefare».
Vaksinene var med andre ord ikke ment å forhindre infeksjoner og det finnes ingen data i det hele tatt som underbygger at vaksinene hjelper mot infeksjoner. Faktisk sier EMA at eksponering for viruset øker sjansen for infeksjoner selv hos de vaksinerte.
Massekampanjene fra regjeringen for å vaksinere deg selv, for å beskytte dine foreldre, dine naboer, de svakere i samfunnet, var ikke bare uautoriserte, men også fullstendig sludder og ikke basert på fakta.
EMA sier at vaksinene kun er for å beskytte den vaksinerte personen. Og før den enkelte, pasienten, blir vaksinert, må all sikkerhetsinformasjon, og jeg siterer EMA igjen, «Tas i betraktning ved administrering eller anbefalt vaksinasjon».
Du fikk altså først komme med en anbefaling om vaksinasjon etter at en lege hadde slått fast at dette var fornuftig i ditt tilfelle. Og fordi nesten ingen under 60 år hadde en sjanse for alvorlige komplikasjoner på grunn av koronaviruset, bør ingen, men heller ingen under 60 år vaksineres etter ett enkelt unntak.
Så idrettshallene fulle av vaksinestikkere var helt i konflikt med bruken som vaksinene hadde blitt administrert av EMA.
For å vurdere sikkerheten til vaksinene var det avgjørende for EMA at bivirkninger ble registrert på riktig måte. Og EMA sier om dette, vi forventer mange rapporter om bivirkninger som oppstår under eller kort tid etter vaksinasjon. Og det betyr at plagene må meldes spesielt i den første perioden umiddelbart etter vaksinasjon.
Regjeringen støttet en politikk der disse klagene ikke ble rapportert de første 14 dagene etter vaksinasjon, fordi vaksinen ville trenge 10 til 14 dager for å bli effektiv. Alle klager i den perioden ble skrevet til koronaviruset, og det er ikke bare svindel, men det setter bevisst menneskers liv i fare. Og jeg minner deg nok en gang om at vi fortsatt kjemper med en gigantisk såkalt uforklarlig overdødelighet.
Regjeringen visste at vaksinene ikke ville beskytte mot spredning av viruset, men delte ikke denne informasjonen med innbyggerne. Tvert imot tvang den vaksinene til våre innbyggere med løgner, tilslørte bivirkningene og brakte dermed helsen til alle som hadde tatt en slik vaksine i fare.
Vaksinasjonskampanjene bør stoppes så fort som mulig, og det er rett og slett ikke trygt. Og den oppfyller ikke kravene satt av EMA. Og regjeringen og alle politiske partier som støttet dette bør holdes ansvarlige for deres løgner og svindel.
Kommentar:
Dette betyr at våre myndigheter har gjort seg skyldige i massive lovbrudd, skadet samfunnet for hundrevis av milliarder kroner og påført millioner av mennesker skader eller fare for skader som var helt unødvendig.
Det betyr også at de øverste ansvarlige kan stilles for retten og eventuelt straffes for sin deltakelse i dette. Det gjelder ikke minst Erna Solberg, Bent Høie, Bjørn Guldvog, Espen Nakstad og Camilla Stoltenberg. Sannsynligvis kan også leger gjøres strafferettslig ansvarlig.
Se også:
Svingdøren mellom tilsynsmyndigheten og Moderna
Av skribent - 23. november 2023
https://steigan.no/2023/11/svingdoren-mellom-tilsynsmyndigheten-og-moderna/
Redaktør av BMJ Peter Doshi: Først jobbet de i tilsynsmyndigheten FDA – siden gikk de til legemiddelgiganten Moderna.
Av Peter Doshi, dette er en forkortet og oversatt versjon av denne artikkelen i British Medical Journal, publisert 1. 11. 2023
Først skapte forsker Doran Fink seg en karriere i den amerikanske tilsynsmyndigheten FDA – Food and Drug Administration. Hans felt var vaksiner. Under pandemien fungerte Fink som rådgiver om koronavaksiner for befolkningen, byråkratiet, politikerne og legemiddelindustrien. Han deltok også i den endelige beslutningen om å lisensiere Pfizer- og Moderna-vaksinene.
Svingdøren blir særlig misbrukt i byråer der enorme pengesummer tilfaller dem.
To måneder etter at Fink i desember 2022 avsluttet sitt engasjement hos FDA, ble han ansatt i Moderna. Hans stilling er innen kliniske utviklingsprogrammer for smittsomme sykdommer.
BMJ finner at også en annen forsker gikk fra sitt engasjement hos tilsynsmyndigheten FDA til Moderna.
Jaya Goswami startet ved FDAs Senter for biologisk evaluering og forskning i mars 2020. Ifølge henne selv hadde hun «bred oversikt over vaksiner og biologisk klinisk utvikling”. Hun var ansvarlig for å evaluere om de kliniske dataene for Modernas covid-vaksiner oppfylte regelverkets standarder for godkjenning.
Moderna fikk lisens for sine vaksiner i januar 2022. Goswamis oppgir at hun forlot FDA i juni 2022 og i samme måned startet som direktør for klinisk utvikling innen infeksjonssykdommer hos Moderna.
Svingdør mellom Moderna og det offentlige
En slik svingdør mellom offentlig og privat sektor har eksistert i tiår og vært gjenstand for kritikk fordi det truer tilliten til offentlige beslutningsprosesser.
Lobbyist for forbrukerorganisasjonen Public Citizen Craig Holman:
– Vi forventer at ansatte i offentlig sektor tjener allmennhetens interesse, og vi trenger tiltak for å sikre at de gjør det. Svingdøren blir særlig misbrukt i byråer der enorme pengesummer tilfaller dem. Dette er et stort problem i FDA, spesielt under pandemien og Operation Warp Speed. Operation Warp Speed er partnerskapet mellom legemiddelindustrien og militæret for å fremskynde koronavaksiner til markedet.
FDA kontrollerer ikke hvor tidligere ansatte går
BMJ finner ikke at FDA registrerer hvor de ansatte går etter at de forlater den offentlige tjenesten. Tilsynsmyndigheten krever heller ikke at ansatte skal gjennomgå en godkjennings- eller klareringsprosess før de blir ansatt i kommersiell industri. Til tross for at det fra offentlig hold lyder at
“begrensninger inkludere et permanent forbud mot å «bytte side», definert som “et livstidsforbud mot å kommunisere til eller representere regjeringen på vegne av sine ny arbeidsgiver eller noen annen i saker der de deltok personlig og vesentlig under hele deres offentlige tjeneste.»
Videre lyder det at de som søker eller forhandler om en kommersiell jobb i bransjen “umiddelbart må trekke seg fra deltakelse i enhver offentlig sak som involverer potensiell arbeidsgiver som part.»
Modernas bånd til det offentlige
Moderna ble grunnlagt i 2010. Forsøkene på å utvikle mRNA- produkter var mange, men de lykkes ikke før koronapandemien.
Styremedlem Moncef Slaoui ble utnevnt av president Trump til å lede Operation Warp Speed. Da solgte Slaoui hele sin aksjepost på rundt 12 millioner dollar og trakk seg fra styret i Moderna. Dog beholdt han en eierandel verdt ca. 10 millioner dollar i GlaxoSmithKline, en annen mottaker av Operation Warp Speed midler.
Slaouis stilling i Moderna lød “entreprenør”, en stilling som er underlagt mildere etiske krav for føderalt statsansatte.
På vegne av Public Citizen klaget Holman på dette, den fikk ikke medhold.
Under Slaouis ledelse ble Moderna ledende.
Modernas fase 1-studie startet i mars 2020, 66 dager etter at virussekvensen ble kjent.
Midtsommers hadde USA lovet 955 millioner dollar til fase 3-forsøk med ytterligere 1,5 milliarder dollar gjennom en forhåndsavtale for levering av 100 millioner doser.
I mars 2021 anslo en kongressrapport at Moderna hadde mottatt 4,94 milliarder dollar for totalt 300 millioner doser.
18. desember 2020, under ledelse av FDAs Stephen Hahn, ga FDA verdens første autorisasjon til Modernas covid-vaksine, mRNA-1273.
Et halvt år senere, etter å ha sagt opp sin stilling i overgangen til Biden-administrasjonen, ble Hahn engasjert i Flagship Pioneering —fondet som ga opphavet til Moderna.
Flere kilder:
Demasi M. From FDA to MHRA: are drug regulators for hire?BMJ 2022;377:.
doi: 10.1136/bmj.o1538. pmid: 35768073
Department of Health and Human Services. Summary of post-employment restrictions. Jan 2022.
https://ethics.od.nih.gov/sites/default/files/Summary-Post-Employment-Restrictions-January2022.pdf
Obama B, White House. Shutting the revolving door. 2009. https://obamawhitehouse.archives.gov/21stcenturygov/actions/revolving-door
Holman C, Esser C. Revolving door restrictions by state, 2019. Public Citizen. 23 Jul 2019.
https://www.citizen.org/wp-content/uploads/Revolving-Door-Restrictions-by-State-2019.pdf
Keefe PR. Empire of Pain: The Secret History of the Sackler Dynasty. Knopf Doubleday Publishing
Group, 2021.
Meier B. Pain Killer: An empire of deceit and the origin of America’s Opioid epidemic. Random
House Publishing Group, 2023.
Dopesick: Dealers, doctors, and the drug company that addicted America. Hulu. 2021.
https://www.hulu.com/series/dopesick-227de06a-d3d4-42e0-9df1-bb5495e1738d
PainkillerNetflix. 2023. https://www.netflix.com/title/81095069
US Government Accountability Office. Prescription drugs: OxyContin abuse and diversion and
efforts to address the problem. 22 Jan 2004. https://www.gao.gov/products/gao-04-110
Bien J, Prasad V. Future jobs of FDA’s haematology-oncology reviewers. BMJ 2016;354:.
doi: 10.1136/bmj.i5055. pmid: 27677772
Piller C. Is FDA’s revolving door open too wide?Science 2018;361:.
doi: 10.1126/science.361.6397.21. pmid: 29976809
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Sekten NATO
Av Jon Nordmo - 23. november 2023
https://steigan.no/2023/11/sekten-nato/
Jeg har ofte lurt på hvordan det kan ha seg at statsledere fra NATO landene, statsrådene i deres respektive regjeringer og statssekretærene deres, til de grader opptrer og tar beslutninger som om de manglet ethvert kjennskap til den saken de tar beslutninger om. Alle disse forholdsvis høyt utdannede menneskene burde jo besitte såpass med resoneringsevne og såpass med faktisk kunnskap til å foreta resoneringene utfra, at man skulle forvente beslutninger preget av grundige overveielser om kortsiktige og langsiktige konsekvenser, hvor ulike scenarioer ble veid og vurdert, før beslutningen ble fattet.
Det virker ikke – på meg – som om det er slik det fungerer.
I krigen i Ukraina mellom Russland og NATO (dog med ukrainske soldater), ser vi ekstra tydelig hvordan denne mangelen på analytisk tenkning over konsekvensene av det man bestemmer, langsiktig og kortsiktig, resulterer i beslutninger som er enormt destruktive. Ikke bare for Ukraina, selv om det går verst utover dem, men også for NATO landene selv.
Hva har NATOs statsledere oppnådd med sin insistering på krig som metode?
Russland har lagt under seg 23% av Ukrainas landområde. Og analytikere mener at fremover nå, så vil bare mer og mer av Ukraina blir erobret.
Befolkningen (hovedsakelig etniske russere) i de erobrede og innlemmede områdene, blir mer og mer overbevist om at de ikke på noen som helst vilkår vil underlegges Ukraina igjen.
Ukrainas økonomi og infrastruktur er fullstendig ruinert.
Den ukrainske hæren er nesten totalt knust. Både når det gjelder antall soldater, våpen og ammunisjon.
Ukrainas mannlige produktive befolkning er, i følge Oberst Douglas McGregor, redusert med nesten 1 million. (Det er nesten 100% av 6 ukrainske mannlige årskull!) De er enten døde eller alvorlig såret. (Tallene er vanskelig verifiserbare. Ukraina oppgir ikke tapstall.)
Kunne det blitt annerledes?
Ja, NATO kunne latt være å torpedere fredssamtalene som foregikk mellom Ukraina og Russland i mars 2022. I følge de foreløpige avtalene som ble inngått da, som russiske og ukrainske forhandlere var enige om, ville Russland trekke seg ut av alle de erobrede områdene. De ville tilbakeføres til Ukraina, men ha en grad av selvstyre innenfor landet. Krim halvøya ville dog forbli Russisk.
Så ja, det kunne ha blitt helt annerledes. Ødeleggelsene kunne ha vært unngått. Ukraina kunne ha sittet igjen med nesten hele sitt landområde. 100.000 vis av unge menn kunne ha overlevd…
Kunne Ukrainas katastrofe ha blitt forutsett?
Egentlig ja. At en nasjon med ca. 30 millioner innbyggere, og en svak militærindustriell økonomi, skal kunne beseire et land med 160 millioner innbyggere, med en militærproduksjonskapasitet som er over det tidobbelte av motstanderen, er så usannsynlig at det er helt merkelig at NATO satset på det. Når man i tillegg legger til at Russland er bevæpnet med verdens nest største arsenal av atombomber, som de vil bruke hvis deres eksistens er truet (taper krigen), så er det enda mere utrolig at NATO politikerne, unisont, krevde krigen.
Hva mer har NATO oppnådd?
Ved hjelp av sanksjoner mot olje og gass fra Russland, har billig russisk gass, som i stor grad var grunnpilaren til Europas industri, blitt erstattet med rådyr amerikansk gass. Over 3 ganger så dyr.
Resultat 1: Europeisk industri er nå på mange områder, ikke lenger konkurransedyktig på verdensmarkedet.
Resultat 2: Russland selger heller sin olje og gass til asiatiske land til høye priser og tjener mer enn de gjorde før sanksjonene som skulle hindre at de tjente noe som helst!
Ved hjelp av sanksjoner som tvang europeiske selskaper til å avslutte all handel med Russland, ødela de en viktig kilde til sine egne eksportinntekter.
Resultat 1: Krise i europeisk industri. Nedgang i Europas økonomi. Arbeidsløshet.
Resultat 2: Russland henvender seg til andre land, India, Kina, Iran osv. og kompenserer for de tapte europeiske produktene. Og landet får i gang sin egen innenlands industri i et beskyttet hjemmemarked. Økonomien blomstrer.
NATO og deres 4 faste allierte (Japan, Australia, Sør Korea og New Zealand) har forsøkt å isolere Russland internasjonalt.
Resultat 1: Russland har blitt tvunget til et utstrakt samarbeid med Iran og Kina. En erkefiende av NATO og en blivende erkefiende av NATO. Til sammen har de en stor befolkning, en mektig teknologisk utvikling og en supermektig hær. Nå er de nære allierte og står sammen som en skikkelig kraftblokk.
Resultat 2: I store deler av resten av verden nyter Russland større anseelse enn før. NATO landene sin dobbeltmoral når det gjelder internasjonal lov og rett, er blitt veldig tydelig. NATO landene kan, eller deres allierte, når som helst, gi blaffen i FN, gi blaffen i menneskerettigheter, gi blaffen i internasjonale avtaler, gi blaffen i internasjonal lov og rett, når de selv synes at det er opportunt. De samme landene er lynraske til å fordømme og sanksjonere andre land som de gjør det de selv gjør. (eller noe lignende)
Hva mer har NATO oppnådd?
Sanksjonene mot Russland har skapt en enorm økonomisk krise i NATO landene. Prisene på mat og basisvarer har skutt i været, oppvarmingskostnadene likeså, arbeidsløsheten har eksplodert og millioner av mennesker har mistet all tru på en trygg og sikker fremtid. (Norge og USA er her to unntak. Begge har tjent kolossalt på sanksjonene og krigen fordi prisen på olje og gass har skutt i været. Begge er storeksportører.)
Sanksjonene har ikke gitt en nedgang i den russiske økonomien. Tvert imot. Ifølge vestlige økonomiske eksperter vil Russlands økonomiske vekst, overgå veksten i samtlige av NATO landene, og innbyggernes lønninger vil øke mer enn prisstigningen!
Og da er vi tilbake til min innledning.
Hvordan kan det ha seg at statslederne og deres rådgivere kan ta beslutninger med så negative konsekvenser for egne land, og med så få negative konsekvenser for det landet man har tenkt å ramme? Har de ikke analysert situasjonen? Gjort grundige undersøkelser?
Og videre: Når de oppdager at beslutningene deres nesten utelukkende rammer deres egne land og preller av som vann på gåsa på det landet de ville ramme, hvorfor endrer de da ikke kurs?
Og videre: Når all militær ekspertise sier at spillet er over for Ukraina. Hæren er så ødelagt og russernes overtak så stort, at de aldri vil klare å gjenerobre de tapte områdene. Hvorfor går ikke NATO landene da inn for fredsforhandlinger? Før enda større områder blir tapt?
Selvsagt er det flere faktorer i spill og det ville føre altfor langt å gå grundig inn i dem alle. Jeg nøyer meg med å ta for meg en av dem. Som kanskje ikke er så mye frem i rampelyset.
Nemlig NATO sekten.
En sekt trenger ikke nødvendigvis å være en religiøs gruppe. I følge Oxfords ordbok kan det også være:
«En filosofisk eller politisk gruppe. Særlig en som ansees som ekstrem eller farlig. For eks en sekt med anarkister (!)» (mitt utropstegn)
Altså en filosofisk eller politisk gruppe. Eller gruppering.
Sektens karakteristika og likheter med NATO-sekten
Det som karakteriserer en sekt, enten den er religiøs eller politisk, er:
De har en markert, sterk ledelse som definerer den sanne læren. Avvik fra denne læren blir ikke tolerert. Og medlemmer som ikke innordner seg sektens tolkning av virkeligheten (læren), blir isolert / latterliggjort / aktivt motarbeidet slik at smitten ikke skal spre seg til andre sekt medlemmer.
NATO har en markert ledelse (USA) som bestemmer den rette lære. Medlemmer som ikke innordner seg (for eks Ungarn), blir isolert og motarbeidet.
Sektens forståelse av virkeligheten endrer seg ikke med virkeligheten. Dvs om virkeligheten endrer seg så endrer ikke sektens forståelse seg. Den endrer seg kun hvis sektens leder varsler en ny forståelse.
Eks: NATO må bli i Afghanistan så lenge inntil Taliban er nedkjempet. Plutselig endret til at NATO må trekke seg ut uten at Taliban er nedkjempet. Sektens medlemmer innordner seg lynhurtig og lojalt den nye lære.
Sekten har sitt sosiale nettverk sammen. De vanker i hverandres kretser, både i arbeid og sosialt. På den måten blir de ikke eksponert for meninger og synspunkter (og fakta) som kan rokke ved sektens forståelse av religionen eller politikken som sekten bekjenner seg til.
NATO landenes politikere har hverandre som omgangskrets. Som alle deler samme syn.
Sektens medlemmer internaliserer sektens verdier og forståelse. Dette gjør at medlemmene automatisk og med fullt alvor, avfeier synspunkter som sår tvil om sektens virkelighetsoppfatning. Argumentasjon er ikke nødvendig. Synspunkter blir bare avfeid som vranglære / skadelig propaganda.
Når hørte du for eks. en av NATO landene sine politikere ta for seg og gjendrive argumentasjonen til mange ledende uavhengige analytikere, som sa at det var NATOs ekspansjon østover helt inntil den russiske grensen, som var den egentlige årsaken til Russlands invasjon av Ukraina. Og at president Putin ikke hadde noen plan om å underlegge seg Ukraina, han ville bare få landet til forhandlingsbordet for å forhindre NATO medlemskap, med etterfølgende baser og atomraketter på sin grense. Jeg mener da ikke avfeie med en slagordaktig setning eller påstand. For eks erklære det som russisk propaganda. Det hører vi stadig vekk. Men faktisk gjendrive tankerekken med logisk argumentasjon.
Sekten og dens medlemmer oppfatter enhver annen virkelighetsforståelse en sin egen, som avvik fra den sanne læren, og derfor som en trussel som kan svekke samholdet. Den må derfor holdes borte fra sektens medlemmer.
NATO landene gjør alt de kan for å hindre sin egen befolkning i å skaffe seg kunnskap om konflikten sett fra russernes ståsted. Stengte russiske TV kanaler, stengte russiske nettsider osv.
Som det går fram av det ovenstående, mener jeg at NATOs politikere nå utgjør en form for politisk sekt. Som klapper hverandre på skuldrene når de sier de rette tingene, som tviholder på «den rette lære», dvs mere krig, (inntil lederen, USA, varsler at nå skal det bli fredsforhandlinger), som holder store møter med hverandre hvor de bekrefter sine synspunkter, og får dem ytterligere sementert, som holder middager for hverandre, som roser hverandres standhaftighet og iver når det gjelder å forsvare den rette lære. Og hvor alle vet de uskrevne regler. Avvik fra den rette lære tolereres ikke. Det undergraver sekten og det svekker sekten. Har et medlem tvil, hvilket skjer i alle sekter, så må medlemmet holde tvilen for seg selv!
Så er det noen avvikere, som i alle sekter, som står fram: Viktor Orbán i Ungarn og nå Robert Fico i Slovakia. Kanskje kan de bringes inn i folden igjen? Eller kanskje man må få i stand et nytt Maidan slik at de kan bli erstattet?
Vi får se … Sektlederen bestemmer.
Intervju med en dobbeltagent
Av Knut Erik Aagaard - 23. november 2023
https://steigan.no/2023/11/intervju-med-en-dobbeltagent/
Jeg blir spurt hvorfor jeg skriver mindre fra Russland nå. Det er fordi situasjonen allerede er forutsigelig og hendelsesforløpet allerede kjent. Russland ble provosert inn i en uønsket krig på ukrainsk jord av USA. Russlands inntreden på slagmarken var det endelige nederlag for Putins utenrikspolitikk gjennom 23 år. Putins mål hadde vært en sikkerhetsordning for USA, Europa og Russland, fra Alaska til Vladivostok over Atlanterhavet.
Men det ville mafiaoligarkatet i USA ikke vite noe av. Derfor ble NATO utvidet i stedet for avskaffet, og viste seg derved som en angrepsallianse, ikke en forsvarsallianse. Ukraina ble rustet opp av Vesten under dekke av Minsk-avtalene, som var et nå erkjent påskudd for å ruste opp Ukraina til krig mot Russland med regimeskifte som mål. Som resultat er Russland forent som aldri før, og forent med Kina i en forening som er «mer enn en allianse», ifølge Xi Jingpin. USAs hoveddoktrine har siden Brzezinski vært å forhindre en allianse mellom Russland og Kina. Slik går det når hovmod står for fall.
Ukraina har lidd ufattlige tap, bortimot 600 000 falne og det tredoble antall sårede, i en strid som kunne vært avsluttet i april 2022, nesten uten blodsutgydelse, dersom NATO ikke hadde satt foten ned for våpenstillstandsavtalen fra Istanbul. Det var krig de ville ha, og krig fikk de.
Forholdet mellom russiske og ukrainske falne estimeres til mellom 1:10 og 1:7. Det første er vel mest sannsynlig. Mellom 50 og 70 tusen amputasjoner er foretatt i Ukraina, hvor befolkningen er redusert fra 52 millioner i 1991 til 18-20 millioner nå. Landet er bunnløst bankerott og avindustrialisert, og de som skor seg på USAs krig er blitt milliardærer, blant dem Zelenskij. Den famøse «motoffensiven» fra 4. juni endte i totalt nederlag, med 100 tusen falne bare på de seks månedene. Fronten ligger omtrent der den lå før offensiven, og russerne kan ikke slutte å forsvare seg mens de blir beskutt. Ukraina har ingen ressurser å sette inn selv, den frie verden har verken ledige penger eller ledige våpen, så fronten bryter snart sammen av seg selv, og Ukraina faller tilbake til Russland for egen hånd.
Det gjenstår å skifte boet, naturligvis, men det er ikke lenger så interessant. Russland kan gå til vestgrensen hva dag det skal være, med overveldende styrkefordel i våpensystemer ammunisjon og mannskaper. Vest-Ukraina blir et episenter for fremtidig terrorisme og myrderier, hva enten det blir kontrollert selvstendig, overlates til Polen eller inngår i et eventuelt garantert blokkuavhengig og lokalstyrt lite rest-Ukraina uten tilgang til Svartehavet. Det blir i alle fall Russland som tar byrden med å bygge opp landet igjen. Det får gå som det må, men det er ikke lenger interessant eller uforutsigelig.
«No vert det kjempa på andre frontar, og nye sjigardar det har me lell». Vi har en krig i Israel, som overskygger alt, og bakom synger Taiwan, hvor det er valg i januar 2024. Jeg går ut fra at nikkedukkeførerne rundt president Biden har vett til ikke å stikke nesen hans opp i enda ett av de tre vepsebolene som har satt verden i fare de siste årene, nemlig Sullivan, Blinken, Nuland og Austin, siste generasjon av utøvende neo-cons.
Derfor vil jeg i dag heller skrive om et TV-program jeg så i går, mandag 20. november. Hos én blant flere svært velorienterte amerikanske liberalistiske grunnlovsfundamentalister på kanalen Judging Freedom, som jeg anbefaler alle å se. I USA har man nemlig (i motsetning til i Norge) opposisjonelle dissidenter som er kansellert av corporate media under Woke-åket, slik den enslige svale Steigan Enno er her hjemme. Kanalen drives av den aktede dommer Andrew Napolitano, som daglig intervjuer stjernene i amerikansk statsfilosofi og avhoppede CIA-agenter som tør å fortelle.
https://www.youtube.com/@judgingfreedom/videos
Hos Judge Napolitano kan man nesten ukentlig høre tungvektere som John Mearsheimer og Jeffrey Sachs, for å nevne to av mange, som advarer mot atomkrig under USAs desperate forsvar for sitt svinnende globale imperium.
I går intervjuet Napolitano igjen den pensjonerte britiske diplomaten Alastair Crooke, som burde hatt sin biografi beskrevet av John Le Carré. Han gjennomførte de vanskeligste forhandlinger der alle veier var stengt, på de høyeste nivåer i 30 år. Det ingen visste var at han som diplomat hele tiden var agent for britiske MI16. Skjønt: kanskje han var dobbeltagent. I dag lever han rolig på et fjell utenfor Roma, i likhet med en viss Pål Steigan. Dog ikke i et kloster.
Judge Napolitan intervjuer Alastair Crooke
Judge Napolitano: Det israelske militæret (IDF) har fortalt hele verden at de ville avsløre hovedkvarteret til Hamas under et sykehus i Gaza og at de ville vise Hamas-lederne komme ut fra det indre av sykehuset med hendene over hodet – og det skjedde ikke. Hva gikk galt?
Alastair Crooke: Dårlig etterretning. Igjen. Publikum på denne kanalen vil være oppmerksom på det, for jeg har sagt det før, for et par uker siden, at Hamas ikke befinner seg under dette sykehuset. De var ikke der. Jeg visste det, for Hamas har disse militære installasjonene sine dypt under jorden. Og installasjonene deres omfatter sykehusene deres. Og når jeg sier dypt, så mener jeg 70 meter. Der har de også alle sine ressurser, sine lagerrom, sine våpen og det tekniske graveutstyret. Så jeg visste at det ikke var der de var. (Oversetters kommentar: Tunnelsystemet estimeres til en lengde på 50 norske mil og en dybde på 200 fot, dvs. nesten 70 meter. Gud vet om ikke Hamas har en forsyningstunnel fra Gaza under Israel til Vestbredden?).
Men israelerne har mottatt etterretning som tydet på at det var der Hamas var. Så dette er det samme spillet som jeg har sett før, og som jeg skrev om i 2006. Hezbollah er svært dyktige og jeg vet hvordan de gjør det. Det var en mengde filippinere som arbeider i Libanon, og noen arbeidet i områder kontrollert av Hezbollah, i At Tiri og Beirut. Filippinerne fikk sin informasjon fra Hezbollah, og de var rekruttert av israelerne. Slik fikk israelerne dårlig etterretning om hvor Nasrallah og hans styrker befant seg. At Tiri ble jevnet med jorden, men Hassan Nasrallah var ikke der, og ikke kommandosentralen hans heller. Den var et helt annet sted. Noe tilsvarende har skjedd her. Israelerne er blitt foret med falsk informasjon. Hamas har åpenbart lært dette av Hezbollah og håndterer etterretning svært godt.
Napolitano: Og av denne grunn måtte premature babyer hastefraktes i ambulanser til Egypt. Og hundrevis av andre pasienter, hvis plager ikke hadde noe å gjøre med konflikten mellom Hamas og Israel, måtte dø.
Crooke: Akkurat slik er det.
Napolitano: Og hvordan vil dette påvirke folks oppfatning av Netanyahus politikk, i regionen og verden over?
Crooke: Dette er en total moralsk kollaps. Det vi ser her, er et totalt sammenbrudd av moralitet. Vi må si dette svært tydelig. Det er et knusende slag for alle moralbegreper å hevde at det er i orden når babyer og barn dør som konsekvens av denne konflikten. Tidligere hadde vi noen verdier, men de synes å ha forsvunnet helt.
Og for å si det helt tydelig: Amerikanerne har drevet diplomati i Midtøsten i 20 år eller mer, for å bringe folk sammen, men alt det er nå skylt ut med badevannet. Hatet mot Vesten, mot Europa og USA, er nå blitt iskaldt. Jeg snakket med en som nøye følger de arabiske programmene natten lang. Hvordan er den antivestlige holdningen nå, spurte jeg. Hatet er der fortsatt, svarte han, men «hatet er blitt iskaldt. Det betyr at folk vil ha handling og de kommer til å handle.» Og han følger alle de arabiske kanalene.
Napolitano: Forstår ikke statsminister Netanyahu effekten av ekstrem grusomhet, evinnelig gjentatt gjennom internasjonale TV-stasjoner og strømmetjenester, på regionenes fiendtlighet overfor Israel? Ekstrem grusomhet?
Crooke: Man må ha det klart for seg: Dette er ikke en glipp fra systemet. Dette er systemets hensikt. Netanyahu sa det i et intervju på 70-tallet, at «i den neste krigen vil vi drive ut alle disse araberne. Vi vil rense Vestbredden og vi vil rense Jerusalem». Dette har pågått svært lenge. Jeg har nå fulgt denne forandringsprosessen gjennom 23 år: Palestinerne har tre alternativer, og en av ministrene sa det nylig: «Enten aksepterer dere å være livegne under Israels overveldende militærmakt, eller dere må ut, eller dere blir utryddet. Dere kan velge selv». Vi beveger oss nå inn i en helt ny psykologi, en helt ny bevissthet i Israel. Og fra verden for øvrig kommer det en reaksjon mot dette. Denne reaksjonen er i ferd med å bli et kaldt sinne, hvilket tyder på at konflikten vil vare lengre og spre seg horisontalt i denne perioden.
Napolitano: Hvis krigen skal spre seg i denne perioden, så kan det bare bety en tofrontskrig eller endog en trefrontskrig. Hvis Hezbollah angriper, eller nasjonalstater med militær styrke, som for eksempel Tyrkia, griper inn. Har Bibi tatt munnen for full?
Crooke: Nei, det tror jeg ikke. Han ser dette mer som et historisk epos, en historiens metafysiske utfoldelse, nettopp i slike bevingede vendinger som vil forvandle ham til en helt for sitt folk.
Forsvarsminister Gallant sa ved begynnelsen av denne krigen: «Vi må knuse og nøytralisere Hezbollah nå». Men dette fikk ikke støtte i regjeringen. To uker etter kom han tilbake med forslaget: «Vi må rette et slag mot Hezbollah». Men igjen var det en viss dissens og det har ikke kommet noe ut av det.
Men spørsmålet er: Hvem provoserer hvem? I vestlig presse ser vi det stadig: «Hezbollah og Irak provoserer Israel og Vesten». Men når det gjelder Hezbollah, er det helt klart at det er israelerne som provoserer. Nå angriper de faktisk byen Nabatieh, nord for Litani-elven, omtrent 6 mil inn i Libanon. Dette er ikke grenseområdet hvor Hezbollah har de styrkene som avfyrer raketter mot Israel. Dette er en provokasjon for å få Hezbollah til å reagere. Hensikten er, og det er dette som kalles Skorpionens Stikk, langsomt å trekke USA inn i en krig mot Hezbollah. Og, hvis Netanyahu får sine ønsker oppfylt, mot Iran også.
Men dette siste kommer neppe til å skje, og jeg kan fortelle deg hvorfor: Jeg tror ikke Iran ønsker å bli involvert. Men jeg tror det blir en eskalering, først og fremst mot Hezbollah, og for det andre tror jeg vi får en amerikansk eskalering mot Irak. For jeg ser i avisene deres, i USA, en hel serie av artikler, nå sist i «The Hill» og i «Washington Post», som oppfordrer Biden til å være bruke skarpere lut mot disse militsgruppene som angriper amerikanske baser: «Det har vært tre amerikanske motangrep allerede, og dagen etter angriper de fire baser til». Det er ikke tilfeldig at vi ser et slikt crescendo av artikler i avisene. «Du må være tøff! Det er det eneste disse folka forstår. Gi dem en på nesa, de må blø litt neseblod!». Dét sto i «The Hill». I dag, tror jeg.
Napolitano: Men amerikanerne vil si: «Hva i all verden er det vi driver med i Syria? Hva holder vi på med i Irak? Kom ikke og fortell oss at vi fortsatt står i Afghanistan – er vi ikke ute av all det rotet?»
Crooke: (ler) Kanskje. Men de vil også si: «Men det er så mange av guttene våre som blir såret .. 65 sårede .. før vi vet ordet av det, blir de skutt og drept alle sammen!» Jeg vet ikke, men vi går tydeligvis i retning av å heve skuddpremien på militsgruppene i Irak. Og når vi er kommet så langt, så er neste trekk innlysende.
Da vil de si: «Hvis dette ikke stanser dem, så må vi sende en melding til Iran. En militær melding». Men dette kommer ikke til å skje, skjønt Biden skjuler det for offentligheten. Dette vet jeg svært godt: Hvis Iran faktisk blir angrepet av Israel eller USA, så vil Israel opphøre å eksistere. Iran har rakettsystemer som står gjemt i siloer overalt i landet. Hver av dem er en selvforsynt og selvstendig enhet av våpen og styrker, og hver av dem kan operere i inntil to år uten kontakt med landets sentralkommando.
Hvorfor sier jeg at jeg vet dette? Vel, for noen år siden, mens vi forhandlet om disse atomvåpnene, ble jeg bedt av Iran om å snakke med Rumsfeld, som var forsvarsminister på den tiden, og fortelle ham hva Iran ville gjøre i tilfelle et angrep. Og jeg dro over til Pentagon og støtte rett på Rumsfeld i korridoren. Jeg fikk ikke snakket direkte med ham, men jeg snakket med folkene hans. Og jeg sa: Hør nå her: Dette er det dere står overfor hvis dere angriper Iran. Noen av dem forsto det, tror jeg, men det var også andre, som sa: Oh, Alastair, skjønner ikke disse iranerne at de står overfor verdens sterkeste militærmakt, med et forsvarsbudsjett like stort som alle andre lands til sammen? Så jeg fikk to forskjellige typer reaksjon på mine opplysninger.
Men så ditt publikum skal ha det helt klart for seg: Iran har delt seg opp i atskilte enheter, hver med sine egne selvstendige og selvforsynte planer for rakettutskyting. Iran har svært avanserte våpensystemer som dekker absolutt hele Israel. Å angripe Iran nå, er det som jeg kaller «den røde pillen», giftpillen, for det vil ikke lengre være noe Israel etter et angrep. Og for å presisere: Dette har ikke noe med atomkrig å gjøre. Dette er komplett konvensjonelle våpen. Alle i vest messer ustanselig om Iran og atomvåpen.
Saken er at Iran hadde én spesielt strategisk tenker (Suleimani?). Han snudde opp ned på alt. Iran sluttet å befatte seg med atomvåpen og utviklet et helt nytt avskrekkingskonsept, bestående av høyteknologiske «smarte» krysserraketter og dronesvermer. Vi så effekten av disse da de ble brukt mot Saudi-Arabia under krigen mot Jemen for et par år siden, og andre steder. Iran har alt dette og våpnene er innfelt i fjellene, for eksempel ved Hormuzstredet. Så snart Iran blir angrepet og Hormuzstredet stengt, så blir det ikke mer olje fra Persiabukta, for her passerer en stor del av verdens transport av olje og kondensert naturgass.
Det ville være galskap av USA å angripe Iran. Så jeg tror at det som Netanyahu prøver på, det er å få USA til å sende meldinger til Hezbollah. Militære meldinger, kanskje fra amerikanske skip som har samlet seg i området. Slik det skjedde i 1983, da et amerikansk krigsskip vendte de store kanonene mot Libanon og fyrte løs.
Napolitano: Hvorfor sender Israel bomber fire mil inn i Libanon?
Crooke: Fordi høyresiden og den nye israelske ethos sier: «Vi ønsker et Stor-Israel. Alle våre, som har flyktet fra våre nordlige territorier, flyktet fra kibbutzene og bostningene der, de vil ikke flytte tilbake bare for å se på Hezbollah sitte og flire til dem fra den andre siden av gjerdet. De fikk en skrekk i livet etter det som skjedde 7. oktober. Vi må flytte Hezbollah bort fra grensen og forbi Litani-elven». Litani har lenge vært et mål for Israel, for den elven er, som Golanhøyden, en vannkilde. I Midtøsten er vann alltid den viktigste strategiske ressursen i området. Så Israel vil ta Sør-Libanon opp til Litani-elven. Og historisk, særlig i de eldste historiene (de gammeltestamentlige), var deler av Egypt oppover til (fønikernes) Libanon alltid «Stor-Israel».
Napolitano: Er den israelske regjeringen messiansk? Tror den at det er Guds vilje at Israel skal okkupere alt land «fra elven til havet»?
Crooke: Både de verdslige og de troende mener dette. Netanyahu er dypest sett en verdslig mann, men nesten alle i Israel tror på visse nøkkelprinsipper: Israels folk er Guds utvalgte folk. De mener også at de er ofre, at de er verdenshistoriens ofre. Og de føler at disse to tingene gir dem rett til å foreta seg alt de finner nødvendig. Og denne oppfatningen gjelder også i den verdslige betydning av ordene.
Men det vi egentlig snakker om her, er den generelt utbredte forestilling at jødene ikke kan bo sammen med palestinerne, en tese nylig gjentatt av finansminister Smotrich, som sier: «Vi kan ikke leve sammen med palestinerne. Deres krav om en egen stat og vårt krav om en stat «på Israels land» er uforenlige. La oss ikke bedra oss selv, la oss ikke late som om vi vil ha gjenforening eller en tostatsløsning. Det er umulig».
Så det geopolitiske og det messianske budskapet er fullstendig sammensmeltet. Og denne sammensmeltningen er befolkningens alminnelige syn. Jeg fikk tilsendt en video her en dag av små skolebarn som sang tekster av typen «Død over alle arabere i Gaza». Det er forferdelig å se skolebarn bli utsatt for slik ideologi. Men det er generelt akseptert nå, at befolkningen i Gaza enten må bort eller bli utryddet.
Jeg sier ikke at alle i Israel mener dette, og slett ikke at alle jøder i USA mener dette. Men det gjelder et klart flertall. Og palestinerne sier det samme. 92 prosent av dem kan ikke under noen omstendighet tenke seg å leve sammen med israelerne, og ikke under noen omstendighet i en palestinsk stat (dvs. dele området med israelerne).
Napolitano: Så når Netanyahu sier at han etter denne krigen vil gi Gaza sikkerhet, så er det vel et standpunkt han nå har forlatt? Han kan ikke styre Gaza. Han ønsker at Gaza skal bli en del av Istrael, og at alle fra Gaza må ut. Er det en rettferdig bedømmelse av situasjonen?
Crooke: Det er helt riktig. Det kan du se. Du trenger ikke meg for å få det bekreftet. Se bare hva som foregått på Gaza-stripen. Israelerne utrydder ikke Hamas i Gaza. Hamas sitter trygt under jorden. Men israelerne dreper kvinner og barn! De angriper sykehus! Det er allerede 1,7 millioner husløse i Gaza, husene er fysisk borte eller beboerne har måttet flykte. Nå ødelegges alle de sivile fasilitetene. Sykehus, skoler, dette ser vi jo i nyhetene og i sosiale medier hver dag. Alt blir ødelagt. Så hva har de å komme tilbake til? Hvordan skal de leve? Hva skal de gjøre? Ikke noe vann, ikke noe brød, ingen skoler, ingen sykehus, ingen infrastruktur. Dette er den endelige plan. Og det er svært farlig for oss alle, for USA, for Europa, for hele verden. For hvis dette som foregår i Gaza ikke blir stanset veldig snart, så har denne konflikten potensial til å ødelegge hele Vesten, som ikke lenger står for noe, og minst av alt for moral og menneskerettigheter. Alt dette blir helt ødelagt.
Napolitano: På et eller annet tidspunkt må vel noen i den israelske regjeringen spørre Netanyahu og Smotrich eller andre av ekstremistene: Hvor mye død er nok? Hvor mye død er for mye død? Og hvor mye grusomhet kan verden potensielt tolerere?
Crooke: Som jeg har sagt, det spiller ingen rolle. Det faktum at det fortsatt finnes palestinere som nekter å bøye kne for overveldende israelsk maktbruk, er en trussel mot Israel, en eksistensiell trussel mot det jødiske folk. Derfor må de møtes med massiv vold og drepes. Inkluderer dette kvinner og barn? Smotrich sier at det betyr akkurat det. Og Netanyahu er ikke alene. Han sa det allerede på 70-tallet: Blir det en ny krig skal vi kvitte oss med alle araberne, rense vestbredden, rense Jerusalem. Så han er en troende, selv om han er troende i en mer instrumentell betydning av ordet. Og regjeringen står bak ham. To ministre er litt mer liberale, men de støtter denne politikken de også. Og selv Lapid, opposisjonslederen sa det her en dag, etter alle myrderiene og brannene på Vestbredden: «Hør nå: Disse folkene er ikke nybyggere. Hvorfor kaller dere dem væpnede nybyggere? Når alt kommer til alt, så er jo dette bibelsk land».
Det som jeg synes er viktig å få frem, særlig overfor regjeringen i USA, er dette: Dere kommer ingen vei ved bare å bytte ut Netanyahu med en annen leder. Denne konflikten er mye dypere enn som så. Dere kan fjerne Netanyahu, men det vil ikke forandre noe som helst.
Napolitano: Hvilken betydning har folkeretten, som sier at du skal ikke med hensikt skal drepe ikke-stridende, når folkeretten ikke håndheves og en stat ikke holdes til ansvar for åpenbare folkerettsbrudd?
Crooke: Problemet ligger i Sikkerhetsrådet. For å få en slutt på dette, for å få en stevning inn for Den Internasjonale Straffedomstolen, for eksempel, må du gå til Sikkerhetsrådet. Som saken står nå, er det usannsynlig at den kommer dit. Og tar du den dit, må resolusjonen være bindende. For et bindende vedtak må det spesifiseres nøyaktig hvilken myndighet, hvilken maktbruk og hvilke militære styrker som vil bli brukt for å oppfylle mandatet fra Sikkerhetsrådet. Det har skjedd to ganger i forhold til Israel: Det gjaldt resolusjon 242 og 338, etter krigene i 1967 og 1973, om at Israel skulle fjerne sine styrker fra de okkuperte områdene. Det var bindende vedtak og de ble ignorert. De ble aldri håndhevet. Og den amerikanske kongressen vil aldri tillate at de blir håndhevet. Dessverre. Slik er det. Dette er politikk (dvs. ikke jus).