Nyhetsbrev steigan.no 23.11.2022
Kardiologer enige: vaksinene viktig eller primær årsak til uventet hjertesvikt
Kommuneleger vil ikke ta ny vaksinedose selv
Purring! Ingen svar – nye spørsmål
Syriske kurdiske militante skyter raketter inn i Tyrkia og dreper tre
Store norske Leksikon og Wikipedia – noen erfaringer og sammenligninger
Call of Duty er statlig psykologisk krigføring: Disse dokumentene beviser det
Samfunnet etter kapitalismen – sosialisme
Kardiologer enige: vaksinene viktig eller primær årsak til uventet hjertesvikt
Av skribent - 23. november 2022
https://steigan.no/2022/11/kardiologer-enige-vaksinene-viktig-eller-primaer-arsak-til-uventet-hjertesvikt/
«Covid mRNA-vaksinen har sannsynligvis spilt en betydelig rolle eller vært en primær årsak til uventede hjertestans, hjerteinfarkt, slag, hjertearytmier og hjertesvikt siden 2021 …» Dr. Aseem Malhorta, september 2022.
Av John Leake, Courageous Discourse.
Inntil den britiske kardiologen, Dr. Aseem Malhotra, uttrykte alvorlig bekymring for sikkerheten til Covid mRNA-vaksiner, var han en av de mest berømte legene i Storbritannia. I 2016 ble han kåret til Sunday Times Debretts liste som en av de mest innflytelsesrike personene innen vitenskap og medisin i Storbritannia på en liste som inkluderte professor Stephen Hawking. Hans totale altmetriske poengsum (mål på innvirkning og rekkevidde) av hans medisinske journalpublikasjoner siden 2013 er over 10.000, noe som gjør det til en av de høyeste i verden for en klinisk lege i denne perioden.
I de første dagene av covid-19-vaksinen i Storbritannia, tok han til orde for injeksjonene for allmennheten. I juli 2021 opplevde han imidlertid et forferdelig personlig tap som fikk ham til å revurdere skuddene – nemlig det plutselige og uventede dødsfallet til hans 73 år gamle far. Farens død ga ingen mening for ham fordi han visste fra sin egen undersøkelse at farens generelle helse og hjertehelse var utmerket. Som han sa det i et nylig intervju :
Funnene som ble gjort i obduksjonen av ham sjokkerte meg virkelig. Det var to alvorlige blokkeringer i kranspulsårene hans, noe som egentlig ikke ga mening med alt jeg vet, både som kardiolog – en som har ekspertise på akkurat dette området – men også kjent med min fars livsstil og helse. Ikke lenge etter det begynte data å dukke opp som antydet en mulig sammenheng mellom mRNA-vaksinen og økt risiko for hjerteinfarkt fra en mekanisme for økende betennelse rundt kranspulsårene. Men på toppen av det ble jeg kontaktet av en varsler ved et meget prestisjefylt universitet i Storbritannia, selv kardiolog, som forklarte meg at det var et lignende forskningsfunn ved avdelingen hans, og at disse forskerne hadde bestemt seg for å dekke over det fordi de var bekymret for å miste finansiering fra legemiddelindustrien. Men det stopper ikke der. Jeg begynte så å se på data i Storbritannia for å se om det hadde vært noen økning i hjertestans. Faren min fikk hjertestans og plutselig hjertedød hjemme. Hadde det vært noen endring i Storbritannia siden vaksinen ble lansert? Og igjen var disse funnene veldig klare. Det har vært 14.000 ekstra hjertestanser på sykehus i 2021 mot 2020.
Jo mer Dr. Malhotra så på det, jo mer følte han den samme bekymringen for sikkerheten til mRNA-vaksinene som Dr. Peter McCullough hadde følt siden våren 2021. Den alarmerende forekomsten av plutselige, uventede dødsfall i siste halvdel av 2021 og de første åtte månedene av 2022 – spesielt blant de unge og spreke – styrket hans alvorlige bekymring og mistenksomhet.
I september 2022 – etter en grundig undersøkelse av det økende datavolumet – kom han til sin konklusjon:
Covid mRNA-vaksinen har sannsynligvis spilt en betydelig rolle eller vært en primær årsak til uventede hjertestans, hjerteinfarkt, slag, hjertearytmier og hjertesvikt siden 2021 inntil det motsatte er bevist.
Hans konklusjon, inkludert hans presise verbale formulering av den, var identisk med konklusjonen som ble trukket av Dr. Peter McCullough. Selv om de to legene til slutt etablerte kontakt for å sammenligne notater, kom de til sine konklusjoner basert på egne, uavhengige henvendelser, før de snakket med hverandre.
Nylig produserte Vaccine Safety Research Foundation Until Proven Otherwise – en kort videodokumentar om de bekreftende funnene til disse to ledende kardiologene. Jeg tror det ikke er noen overdrivelse å si at den gripende, fire minutter lange videoen er et MÅ SE for alle. Del det gjerne med familie og venner.
Hvis du bor i Dallas – eller tilfeldigvis befinner deg i Dallas – om kvelden 29. november 2022, vær så snill å delta på middagen for Dr. Malhotra og McCullough, arrangert av Vaccine Safety Research Foundation. Det vil garantert bli en fascinerende kveld med oppdagelser og samtaler – for ikke å snakke om en flott fest. Vi håper å se deg der. Klikk HER for å melde deg på arrangementet.
Dr. Aseem Malhorta var foredragsholder på den store internasjonale konferansen i Oslo 19. november 2022:
Epokegjørende internasjonal konferanse om erfaringene med covid-19 i Oslo – full medieboikott
14 år gammel gutt i Irland døde tre uker etter vaksinen – rettsmedisiner: grunn til alvorlig bekymring
Av red. PSt - 23. november 2022
https://steigan.no/2022/11/14-ar-gammel-gutt-i-irland-dode-tre-uker-etter-vaksinen-rettsmedisiner-grunn-til-alvorlig-bekymring/
En 14 år gammel gutt døde tre uker etter å ha mottatt sin covid-vaksine, melder irsk presse.
Rettsmedisiner Pat O’Connor fra County Mayo, Irland, beskrev dødsfallet som grunn for «betydelig offentlig bekymring».
Joseph McGinty ble vaksinert med Pfizer Covid-19 jab 20. august 2021. Han døde hjemme på Achill Island, Mayo, litt over tre uker senere 13. september, melder Irish Mirror.
En forespørsel om sikkerhetsinformasjon fra Covid-19-vaksineprodusenten Pfizer skal være en del av den «betydelige etterforskningen» som skal gjennomføres av dødsfallet.
Joseph ble raskt sjukere etter at han hadde fått vaksinen, kom det fram under rettsmedisinerens undersøkelse.
Dr. Aseem Malhorta: Vaksinene skulle aldri vært godkjent
Les mer om vaksineskader på steigan.no
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Kommuneleger vil ikke ta ny vaksinedose selv
Av red. PSt - 23. november 2022
https://steigan.no/2022/11/kommuneleger-vil-ikke-ta-ny-vaksinedose-selv/
Regjeringen tilbyr koronavaksine til alle mellom 18 og 64 år, men det er uklart om du faktisk bør ta den. Flere av de som er ansvarlig for å sette vaksinene, vil ikke ta den selv. Dette skriver NRK.no.
Fredag ga helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol klarsignal til kommunene: Alle mellom 18 og 64 år skal få tilbud om oppfriskningsdose av koronavaksinen.
– Vaksinasjon er fortsatt helt sentralt for å håndtere koronapandemien, skrev Kjerkol i en pressemelding.
Likevel vil verken regjeringen eller Folkehelseinstituttet gå ut med en generell anbefaling.
Dermed blir det opp til hver enkelt å vurdere om man bør ta vaksinen eller ikke.
Så bør man egentlig ta en oppfriskningsdose?
Takker nei til vaksine
Smittevernoverlege Einar Sagberg i Drammen, forstår at budskapet fra regjeringen og FHI kan virke forvirrende.
– Det finnes veldig få faglige grunner til å ta en oppfriskningsdose for denne aldersgruppen, sier Sagberg.
NRK: Kommer du til å ta vaksinen?
– Nei, jeg kommer ikke til å gjøre det. Jeg har nylig gjennomgått en runde med covid-19, men jeg ville uansett ikke tatt denne oppfriskningsdosen, sier Sagberg.
Kommuneoverlege i Trøndelag vil ikke anbefale oppfriskningsdose med Covid-19 vaksine
Dagbladet skriver:
Kommuneoverlege i Værnesregionen, Leif Edvard Muruvik Vonen, vil ikke anbefale friske personer å ta covid-vaksine nå.
– FHI mener den medisinsk nytten av en oppfriskningsdose for friske mennesker under 65 år akkurat nå er liten. Jeg vil derfor ikke anbefale en oppfriskningsdose dersom du tilhører denne gruppen, og helsetilstanden din generelt er god, sier Muruvik Vonen i en pressemelding tirsdag.
Heller ikke i Oslo mener kommunelegen at det er spesielt gode grunner til å benytte seg av vaksinetilbudet.
– Som frisk 42-åring kommer jeg ikke til å ta den, men jeg forstår at enkelte vil føle et behov for å få en oppfriskningsdose, sier kommunelege Miert Lindboe.
FHI: Ikke anbefalt
Til tross for at vaksinen nå gjøres tilgjengelig, vil ikke Folkehelseinstituttet gå ut med en anbefaling til alle om å ta den.
– Vi fant ikke grunnlag for å anbefale at denne delen av befolkningen bør ta en ny dose nå, sier avdelingsdirektør Are Stuwitz Berg i FHI.
Vaksineforsker: Ingen faglig grunn til å tilby en fjerde vaksinedose – dette er politikk
Alle voksne får tilbud om en fjerde vaksinedose. Vaksineforsker mener det er unødvendig, skriver Aftenposten.
Avisa skriver videre:
Fredag kom helsemyndighetene med råd om at alle over 18 år skal få tilbud om en fjerde vaksinedose mot koronasykdom.
Ved å tilby vaksine til flere kan noe av smitten stanses i vinter, skriver helsedepartementet. Regjeringens beslutning baserer seg på anbefalinger fra FHI.
Vaksineforsker og immunolog Gunnveig Grødeland ved UiO mener det virker som avgjørelsen om å tilby en fjerde dose til alle over 18 år, ikke er faglig motivert.
– Det er ikke er noen faglig grunn til å tilby en fjerde vaksinedose til aldersgruppen 18 til 64 år, ut fra kunnskapen man har om mRNA-vaksiner mot covid-19, sier Grødeland.
Man må velge selv om man vil ta en fjerde dose
Grødeland mener hensikten med å ta en fjerde vaksinedose av Pfizer eller Moderna må stå i forhold til den ekstra verdien det er å ta en vaksinedose til.
– Det er ingen ekstra verdi i å ta en fjerde vaksinedose for folk under 65 år, mener hun.
Hun sier også det stemmer at muligheten for bivirkninger er større jo flere vaksinedoser man tar.
– Dette er en politisk beslutning, og ikke en faglig beslutning, slår Grødeland fast.
Spørsmål: Når verken legene eller FHI vil anbefale disse vaksinene, hvorfor skal noen ta dem da?
Purring! Ingen svar – nye spørsmål
Av Jan Terje Voilaas - 23. november 2022
https://steigan.no/2022/11/purring-ingen-svar-nye-sporsmal/
Til Adm. Dir. Camilla Stoltenberg og Ass. Dir. Espen Rostrup Nakstad
Jeg viser til mine åpne brev sendt til hver av dere (vedlagt) hvor jeg presenterte uomtvistelige bevis for at FHI og Helsedirektoratet, representert ved dere to, i snart to år har gitt to diametralt motsatte meldinger til det norske folket; 1) muntlig at mRNA-vaksinene er «trygge og effektive» og 2) skriftlig med tall og statistikker at mRNA-vaksinene er det stikk motsatte.
Les: Åpent brev til Camilla Stoltenberg
Åpent brev til assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad
I stedet for å kunngjøre en avklaring på dette punktet fortsetter dere som før; å markedsføre vaksinene som «trygge og effektive» og pumpe ut hundretusenvis av nye doser samtidig som oppdaterte statistikker forteller tydeligere enn noen gang DET STIKK MOTSATTE, at slagordet er lite annet enn en blank løgn, alternativt at offentlig statistikk er det. Det eneste dere har foretatt dere i denne saken er å fra 15 november stoppe daglig oppdatering av Covid-19 statistikker, angivelig av budsjettmessige årsaker.
Dagsferske tall fra FHI og SSB forteller at den katastrofalt høye overdødeligheten i Norge har fortsatt gjennom hele oktober og nærmer seg nå 6,000 flere døde en forventet siden 1 juli 2021, et tall som med dagens trend vil nærme seg 7,000 innen utgangen av 2022 og vil passere det totale antall norske krigsofre under HELE WW2, på under halve tiden. Og absolutt ingen vet hva situasjonen vil være om 4, 6 eller 8 år.
I dag, 22/11-2022, ble dokumentaren «Died Suddenly» vist for første gang. Selskapet bak denne produksjonen er forsikret mot ethvert søksmål mot dem for hva som her avsløres, så hvert eneste sekund av dokumentaren har blitt kritisk studert og dokumentert med fakta. Dokumentaren er mildest talt sjokkerende og bør ikke ses av barn og unge og heller ikke av dem som av ulike årsaker ikke tåler eller ønsker et høyspent virkelighets-sjokk, men innholdet kan ikke imøtegås på et eneste punkt. For alle andre; jeg advarer like sterkt som jeg anbefaler:
https://www.brighteon.com/415870d4-09f3-43c2-8f1a-c6b15a523f48
Hva er løgn og hva er sannhet; «trygge og effektive» eller «offentlige Norsk statistikk»? Vel, det spørsmålet har vi allerede svaret på, så spørsmålet til FHI og Helsedirektoratet denne gang må derfor bli: – Hva må til for at dere stopper denne galskapen; 10,000 døde, 100,000 døde, eller 1,000,000 døde?
Jeg har også to spørsmål til øverste politisk ledelse i KRF og FRP: – Hva er viktigst for KRF og FRP; tverrpolitisk enighet selv med titalls tusen vaksine-skadde og flere tusen vaksine-døde som kun et kortsiktig resultat, eller det norske folkets langsiktige helse og sikkerhet? Hvor mange flere må skades og/eller dø før KRF og/eller FRP aktiverer selv et minimum av moralsk fornuft og setter foten ned?
Disse spørsmålene er i aller høyeste grad også gjeldende for et samlet norsk MSM (Main Steam Media).
Her er de oppdaterte norske statistikkene jeg viser til:
Les mer om vaksineskader på steigan.no
Donbass-styrkene er baktalt i vestlige medier og forsvarer sin fremtid mot ukrainsk beskytning og fascisme
Av Eva Bartlett - 23. november 2022
https://steigan.no/2022/11/donbass-styrkene-er-baktalt-i-vestlige-medier-og-forsvarer-sin-fremtid-mot-ukrainsk-beskytning-og-fascisme/
Av Eva Bartlett, 19. november, 2022
USA er allment forstått som en sentral pådriver for konflikten i Ukraina som har satt bror opp mot bror
Svertet, stigmatisert og løyet om i vestlig mediepropaganda, ble de for det meste russisktalende menneskene i Donbass-regionen slaktet i tusentall, i en brutal krig med «etnisk rensing» lansert mot dem av det nynazistiske regimet i Kiev, som USA installerte etter at CIA styrtet Ukrainas lovlig valgte president i et kupp i 2014.
Selv om Donbass-folket hadde tryglet om russisk militærhjelp for å forsvare seg mot de stadig mer morderiske militærangrepene fra de ukrainske regjeringsstyrkene, som drepte mer enn 14.000 av deres befolkning, nektet Russlands president Vladimir Putin å gripe inn. I stedet forsøkte han å megle frem en fredsavtale mellom de krigførende partene.
Men USA og Storbritannia konspirerte i hemmelighet for å sabotere fredsforhandlingene, og overtalte president Zelensky til å ignorere fredsavtalene, Minsk I og II, som Ukrainas regjering tidligere hadde undertegnet, og som hadde blitt kontrasignert av Russland, Frankrike og Tyskland.
Putin innså at USA og dets NATO-allierte aldri ville tillate fredsforhandlinger å lykkes, og sendte til slutt tropper inn i Ukraina den 24. februar. Russiske tropper gikk inn for å støtte og forsterke de tallmessig underlegne og dårligere bevæpnede spesialstyrkene til Donbass, som hadde forsvart landet sitt mot angrep fra Kiev-regjeringen i nesten åtte år.
Stemmer fra frontlinjene i Øst-Ukraina
I Folkerepublikken Donetsk (DPR) i oktober, dro jeg til en utpost ved frontlinjen, 70 meter fra ukrainske styrker i Avdeevka (nord og vest for Donetsk), ifølge Donbas-kommandantene jeg snakket med der.
For å nå den posisjonen dro jeg sammen med to andre journalister til et møtepunkt med to kommandanter i Pjatronaska – frivillige krigere, inkludert abkhasiske, slovakiske, russiske, ossetiske og andre nasjonaliteter, inkludert lokalbefolkningen fra Donbass.
Derfra kjørte de oss til et punkt så langt de kunne kjøre før vi gikk resten av veien, flere minutter gjennom kratt og grøfter, og til slutt kom vi til deres sandsekk, tre- og sementbefestede utpost.
Den har skiftet hender gjennom årene, ukrainske styrker okkuperer den noen ganger, Donbas-styrker kontrollerer den nå.
En soldat, en enhetskommandør som går under kallesignalet «Vydra» (Oteren), var en tidligere gruvearbeider fra DPR som hadde bodd i Russland med sin familie. I 2014 kom han tilbake til Donbas for å forsvare sin mor og slektninger som fortsatt er der. Han snakket om utposten.
«Vi gravde og bygde dette med hendene. Flere ganger opp gjennom årene har ukrainerne inntatt disse posisjonene. Vi dyttet dem tilbake, de stormet oss…Vel, vi har kjempet mot hverandre i åtte år.»
Der er artilleriild den største faren de står overfor. «Du kan gjemme deg for en snikskytter, men ikke fra artilleri, og de bruker stort kaliber.»
Hans boligkvarter er et fuktig, trangt rom, med en liten improvisert seng, med et annet lite rom og seng for andre på utposten.
Et skilt lyder: «Hvis kanonild oppstår, gå til lyet.» Den typen skilt du ser over hele Donetsk og byene i Donbass, på grunn av Ukrainas uopphørlige beskytning av sivile boligområder. I en utpost i frontlinjen der innkommende artillerigranater er normen, er skiltet litt absurd, helt klart en vits.
Et ortodoks ikon er plassert på toppen av skiltet. Ukrainske nasjonalister henger og sprayer nazi-graffiti og slagord om død; disse krigerne ærer derimot sin tro.
På en plakat, med DPR-flagget, står det: «Vi har aldri kjent nederlag, og det er klart at dette er avgjort ovenfra. Donbas har aldri blitt tvunget i kne, og ingen vil noen gang få lov til det.
Det eneste som dekorerer plassen er bokser med tunfisk og hermetisk kjøtt, hurtignudler og vaskepulver. Deres eksistens er bare på minimum, ikke noe glamorøst ved det; De melder seg frivillig fordi, som de fortalte meg, dette er deres land, og de vil beskytte det.
Kanskje overraskende for noen, da Vydra ble spurt om han hater ukrainere, svarte han ettertrykkelig nei, han har venner og slektninger i Ukraina.
«Vi har ikke noe hat mot Ukraina. Vi hater de nasjonalistene som kom til makten. Men vanlige ukrainere? Hvorfor? Mange av oss snakker ukrainsk. Vi forstår dem, de forstår oss. Mange av dem snakker russisk.
Jeg har vært involvert i sport i lang tid, bryting. Så jeg har mange venner i Dnepropetrovsk, Kharkov, Kirovograd, Odessa, Lvov, Ivano-Frankivsk, Transcarpathia.
Jeg har slektninger i Vest-Ukraina, og vi kommuniserer fortsatt. Ja, de sier en ting på gaten, men når vi snakker med hverandre, sier de: ‘Vel, du må, fordi SBU lytter.’
Ukraina roper om demokrati, og setter folk i håndjern uten grunn. Min tante fikk problemer fordi de fant bildet mitt på Skype.
Og jeg er på nettstedet Myrotvorets» [drapsliste]. [Som forfatteren, se denne artikkelen.]
Han snakket om Ukrainas beskytning fra 2014, da folket i Donbass var ubevæpnet og ikke forventet å bli bombet av sitt eget land.
«Da artilleriet traff byen Yenakievo, øst for Gorlovka, var vi forsvarsløse. Vi gikk med jaktrifler og fakler for å bekjempe dem. De fleste våpnene vi hadde senere ble tatt fra dem. Vi måtte dra til slagmarken uten våpen for å få tak i våpnene.»
På spørsmål om han var bekymret for at ukrainske styrker kunne ta Donetsk, svarte han nei, selvfølgelig ikke, de lyktes ikke i 2014, det vil de heller ikke nå.
På spørsmål om han hadde en melding til soldater fra den ukrainske hæren, svarte Vydra uten å nøle:
«Gå hjem! Vi har sagt det siden 2014: Gå hjem. Utvetydig, vi vil ikke ha dem her, men vi vil ikke drepe dem. Jeg snakker ikke om nasjonalister, jeg snakker om ukrainske soldater, som er innkalt eller tvangsvervet i den ukrainske hæren. Gutter, gå hjem, enten overgi deg eller gå. Dette er vårt land. Vi drar ikke, vi går ingen vei.»
Jeg spurte hvordan han følte seg av å bli behandlet og beskrevet som undermenneskelig, å bli kalt dehumaniserende navn, en del av de ukrainske nasjonalistenes propaganda for hjernevasking. Som jeg skrev tidligere:
«Ukrainske nasjonalister erklærer åpent at de ser på russere som undermennesker. Skolebøker lærer bort denne forvridde ideologien. Videoer viser omfanget av denne mentaliteten: Å lære barn ikke bare å hate russere og se dem som ikke-mennesker, men også hjernevaske dem til å tro at det er akseptabelt å drepe Donbas-innbyggere. Den ukrainske regjeringen finansierer selv nynazistiske indoktrineringsleirer for ungdom.»
«Det er støtende,» sa Vydra, «vi er triste: Det er syke mennesker. Vi trenger å helbrede dem, sakte.»
Jeg spurte om han trodde vennskap mellom ukrainere og russere ville være mulig.
» Det vil ta år for ethvert vennskap. Ta Tsjetsjenia, en region i Russland, det var i krig. Men sakte, sakte … Vi må alle leve sammen. Vi er ett folk.» Nå er faktisk tsjetsjenske krigere en av de mest effektive styrkene som kjemper sammen med Donbass og russiske soldater for å frigjøre Donbas-områder fra ukrainske styrker.
Han åpnet en bukselomme med glidelås og viftet stolt med en liten plasthylse som inneholdt barnetegninger, som også inneholdt ikoner av helgener og Kristus, og bønner…
«Dette er veldig personlig, det er som min skytsengel. Jeg legger den i plast, jeg har ikke engang ID-en min i plast. Jeg har båret denne i lommen siden februar. Jeg har vært i alle slags hot spots. Et barn tegnet dette, vi mottar brev fra barn. Det er veldig hyggelig å se på dem når det er vanskelig og vi er under ild.
Han leste ett brev:
«Vi venter på deg. Takk for at du risikerer livet for å forsvare Donbas. Yulia og Ira.»
«Jeg vet ikke engang hvem som er Yulia og Ira,» sa han smilende.
Da han viste ikonene, sa han: «Dette er den hellige Usjakov, vår store kommandant. Dette er Jesus Kristus, vår himmelske beskytter. Dette Abkhazi-ikonet ble gitt til meg av gutta. Dette er en bønnebok. Og her er en bønn,» sa han om en bønneside.
«Disse ordene er for støtte når tider er veldig vanskelige. Når det er tung beskytning, kan det fortsette i flere timer. Så mens du sitter der, kan du lese dette.
Spesielt for de yngre gutta, 22, 23 år gamle, nettopp ferdig med college. Dette er nytt for dem.»
Kommandanter snakker om geopolitiske årsaker til Ukrainas krig
Utenfor, sittende foran et ortodoks banner og en mengde av innsamlet ammunisjon – inkludert vestlig – snakket to troppssjefer, «Kabar» og «Kamaz», om det større geopolitiske bildet. [Se video]
«Amerika kjører showet her,» sa Kabar. «Den bygger utenrikspolitikk på grunnlag av hvordan innenrikspolitikken bygges, som er gjennom konflikter med eksterne land. De er vant til å bevise sin makt til sitt folk gjennom terrorisme rundt om i verden, og oppfordrer til branner i Syria, i øst. De spilte kortet til radikal islam der.
Og nå spiller de fascismens kort. De ser ikke seg selv på den andre siden av det gode. De trenger kriger, blod, grusomhet, og de meldte Europa opp for dette.
De har imidlertid gått glipp av ett poeng: Russland, siden Sovjetunionens dager, har aldri trukket seg tilbake i store kriger. De tok Europa og presset det til å slakte Russland, og de satte Russland i en slik posisjon at det må sikre sine nasjonale interesser. Europa må forstå dette, ta hensyn til historien, slutte å bli ledet av USA.»
På spørsmål om hans følelser angående ukrainere, svarte «Kabar» på samme måte som Vydra.
«Vi klandrer ikke hele det ukrainske folket. Ukrainere er våre venner, de er våre slektninger. De har blitt rammet av ondskap, og det er ikke deres feil, vanlige mennesker er ikke skyld i dette. Vi vil frigjøre dem fra fascismen, vi vil vise dem brorskap, og vi vil få venner.
Dette er en god mulighet for oss til å beseire det onde. Gud har æret oss med denne retten til å bekjempe det onde.»
Kamaz, da han ble spurt om hvorfor han kjemper, svarte at dette er hans hjemland, han ble født her, og at han har en sønn som han ikke vil at skal arve Ukrainas krig mot Donbas.
«Jeg er selv gresk av nasjonalitet. Ukrainere er slavere, de er våre brødre, deres bestefedre kjempet sammen skulder ved skulder med våre bestefedre, mot nazisme og fascisme. Vi er her for å fullføre det, slik at barna våre lever et normalt lykkelig liv. Vi kjemper for fremtiden.»
Han snakket om USAs kontinuerlige behov for krig.
«Vi har sett det i Syria og Jugoslavia, hvor de ødela alt og deretter satte alt opp på sin egen måte, så folket må underkaste seg, nesten som slaver.»
Jeg spurte om han trodde fred mellom Ukraina og Russland er mulig.
«Ja, muligens, hvorfor ikke? Men for øyeblikket sa Ukrainas president at det ikke blir noen forhandlinger.
Forhandlinger er mulig, men jeg tror ikke med denne presidenten. Når han kommer til fornuft, vil han ikke være i stand til å forhandle, fordi han tok mye penger».
Før vi forlot utposten, pratet vi litt med kommandantene. En valp søkte oppmerksomheten til en ung soldat. En annen valp løp rundt føttene våre. Utpostkommandørene og soldatene tar seg av hundene. Deres tilstedeværelse tilførte et noe surrealistisk preg på scenen: en utpost som rutinemessig bombes, hvor livet kan opphøre å eksistere når som helst, og disse glade, velstelte valpene som løper rundt som hunder hvor som helst.
Vestlige medier snudde opp ned på virkeligheten, hyllet nazister og demoniserte forsvarere
Mens mange i Vesten tror at denne konflikten startet i februar 2022, er de som følger hendelsene siden 2014 klar over at Donbas-republikkene etter Maidan-kuppet og Odessa-massakren, og fremveksten av fascisme i Ukraina mot det ukrainske folket, ønsket å distansere seg fra Ukrainas nazister og fascisme.
Ofrene som folket i Donbas-republikkene har utholdt, spesielt de som kjemper for å beskytte sine familier og kjære, har vært og fortsetter å være enorme.
Akkurat som heltene i den syriske arabiske hæren ble baktalt, har også Donbas-styrker blitt baktalt av vestlige medier, selv om begge forsvarer sine hjemland mot terroriststyrker trent og finansiert av Vesten. Terrorister gitt frihet til å begå endeløse grusomheter mot sivile i Donbas.
Disse forsvarerne, mange bodde i klamme forhold i skyttergravene, valgte ikke krig, de reagerte på den, for å beskytte sine kjære og deres fremtid. Til tross for mer enn åtte år med krig fra Ukraina, beholder de sin menneskelighet.
Maligned in Western Media, Donbass Forces are Defending their Future from Ukrainian Shelling and Fascism
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Syriske kurdiske militante skyter raketter inn i Tyrkia og dreper tre
Av skribent - 23. november 2022
https://steigan.no/2022/11/syriske-kurdiske-militante-skyter-raketter-inn-i-tyrkia-og-dreper-tre/
Angrepet kom etter at Tyrkia lanserte store luftangrep, Erdogan signaliserte at han også vil starte en bakkeoperasjon.
Av Dave DeCamp, Anti-War, 21. november 2022
Tyrkias innenriksminister sa mandag at tre personer ble drept etter at raketter traff det tyrkiske distriktet Karkamis, nær den syriske grensen, i et angrep som trolig ble utført av kurdiske militante.
Rakettangrepet kom dagen etter at Tyrkia gjennomførte massive luftangrep i Nord-Irak og Syria mot kurdiske grupper for deres påståtte rolle i en nylig bombing i Istanbul. Dusinvis ble rapportert drept i angrepene, inkludert medlemmer av det USA-støttede kurdisk-ledede SDF.
Ifølge det britisk-baserte Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) avfyrte SDF mandag raketter inn i Karkamis fra en syrisk grenseby. Gruppen har ikke tatt ansvar for angrepene, men lovet å iverksette tiltak som svar på Tyrkias luftangrep.
SOHR sa at det var flere tyrkiske luftangrep på mandag, men de har ikke blitt bekreftet av Ankara. Ifølge Associated Press bekreftet det tyrkiske forsvarsdepartementet at det lanserte nye artilleriangrep.
Rakettangrepene er et tegn på at Tyrkias operasjoner i regionen vil fortsette, og Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har signalisert at han forbereder en bakkeoffensiv. «Det er ingen tvil om at denne operasjonen begrenses til bare en luftoperasjon,» sa han til journalister på søndag.
«Hvor mange tropper fra landstyrkene som skal være involvert her, vil bli bestemt sammen av våre relevante enheter, vårt forsvarsdepartement og generalstaben. Vi gjør vår konsultasjon, og så vil vi ta våre skritt deretter,» la Erdogan til.
Tyrkiske tjenestemenn har anklaget USA for medvirkning til Istanbul-bombingen for å støtte SDF i nordøst-Syria. Fahrettin Altun, Tyrkias kommunikasjonsdirektør, ga vestlig støtte til de kurdiske gruppene skylden for mandagens rakettangrep.
«Disse angrepene viser nok en gang at den vestlige støtten til denne terrorgruppen under påskudd av å bekjempe andre terrorgrupper som IS, er en total fiasko. Du kan ikke bekjempe terrorister med terrorister», skrev Altun på Twitter.
Syrian Kurdish Militants Fire Rockets Into Turkey, Killing Three
Forfatter: Dave DeCamp
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp:
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Store norske Leksikon og Wikipedia – noen erfaringer og sammenligninger
Av Lars Birkelund - 23. november 2022
https://steigan.no/2022/11/store-norske-leksikon-og-wikipedia-noen-erfaringer-og-sammenligninger/
Da jeg var barn var jeg misunnelig på familier som hadde leksikon, som ikke fantes i mitt barndomshjem. Jeg leste ellers så å si alt jeg kom over og var fascinert ved tanken på at man kunne slå opp i et leksikon for å finne den nøyaktige betydningen av ord og annet. Jeg så da på leksika som bærere av absolutte og ubestridelige fakta, inntil jeg lærte at leksikas beskrivelser av fakta og forhold kunne variere over tid, fra land til land osv.
Under arbeidet med en kommende bok om krigen i (eller om) Ukraina, ble det ofte behov for blant annet Wikipedia og Store norske Leksikon (SNL). Da lærte jeg mer om hva som er deres fordeler og ulemper. SNL, med fagfolk bak hver artikkel, blir regnet som mest pålitelig og autoritativt, mens noen mener at Wikipedia er bortimot ubrukelig fordi ‘hvem som helst’ kan skrive der. Men ‘hvem som helst’ er gjerne folk med en spesiell interesse for en sak, så denne ulempen er etter min mening ikke så stor som mange tror. Den gjelder hovedsakelig ved (politisk) kontroversielle temaer, og det finnes eksempler på misbruk av den frie muligheten til å redigere. Men det betyr ikke at tradisjonelle og mer anerkjente leksika er bedre i alle tilfeller, eller at det ikke foregår ‘misbruk’ der.
Mine erfaringer kan kort oppsummeres med at ulempene oppveies av fordelene og omvendt, og at det gjelder både SNL og Wikipedia.
Fordelen med Wikipedia er først og fremst at de er mer aktuelle, mer ‘up to date’, og har langt flere og ofte fyldigere artikler enn tradisjonelle og mer anerkjente oppslagsverk som SNL. Og dette er det ikke bare jeg som sier. Da Wikipedia fylte 20 år 15. januar 2021 ble både den opprinnelige Wikipedia-skeptikeren Eirik Solheim, som er journalist og teknologirådgiver i NRK Beta, og Erik Bolstad, sjefredaktør for Store Norske Leksikon (SNL), intervjuet av NRKs Dagsnytt 18. Solheim sa at hans skepsis i 2001 hadde blitt gjort til skamme mens SNLs redaktør gratulerte Wikipedia «av hele sitt hjerte».
Riktignok kan det være både feil og kontroverser knyttet til Wikipedia-artikler. Men det gjelder også tradisjonelle oppslagsverk. For eksempel fikk SNL kritikk i 2021 for at de «formidler pseudovitenskap og propaganda om kjønn» (Aftenposten 8. desember 2021).
Jeg har også personlige erfaringer med SNL, som vel er det mest anerkjente og autoritative oppslagsverket i Norge. Da jeg 1. september 2022 sjekket SNLs artikkel om Nord Stream ble det påstått at Nord Stream 2 ble stanset eller «lagt på is» umiddelbart etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022. Det er feil, så jeg henvendte med til den ansvarlige for SNLs artikkel om Nord Stream. Han svarte: «Takk for innspill. Skal få sett på det».
Deretter sammenlignet jeg med norske Wikipedias artikkel om samme, som viste riktig dato: «Den 22. februar 2022 stanset den tyske kansleren Olaf Scholz godkjenningsprosessen av Nord Stream 2 som et svar på den sikkerhetspolitiske situasjonen i forbindelse med den russisk-ukrainske krisen 2021–2022», altså to dager før invasjonen, ikke «umiddelbart etter», som SNL hevdet.
I dagene som fulgte undersøkte jeg om den ansvarlige hos SNL hadde gjort mer enn å «se på det». Jeg purret ham også et par ganger. Men det gikk nesten to uker før feilen ble rettet opp, og da uten å nevne datoen, som jeg hadde gjort SNL oppmerksom på. Pr 21. november 2022 står det: «under den tilspissede situasjonen rett før Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022, valgte Tyskland å stanse den siste, tekniske godkjenningsprosessen, slik at Nord Stream 2 ikke kunne tas i bruk». Sabotasjen av 26. september, da både NS 1 og 2 ble ødelagt, er ikke nevnt annet enn som «lekkasjer» i rørledningene.
SNLs ‘treghet’ skyldes nok til dels kapasitetsmangel og ‘byråkrati’ i redaksjonen. Men det er rart at det tok så lang tid å rette opp en så konkret og lett påvisbar feil, og at SNL ikke samtidig oppga datoen.
Dette kapasitetsproblemet har ikke Wikipedia, i alle fall ikke i samme grad, med sin uendelig store ‘redaksjon’. Jeg ‘plantet’ en feil i engelsk-språklige Wikipedia en gang for mange år siden, for å se hvordan Wikipedia reagerte. Den ble rettet opp etter tre dager. Da jeg redigerte en artikkel om russofobi i norsk Wikipedia 26. oktober 2022 ble jeg korrigert i løpet av et par timer (selv om jeg hadde rett) og det førte til en diskusjon.
Russofobi eller russerfiendtlighet er en negativ holdning eller frykt for Russland, russere eller russisk kultur. Det er et uttrykk for fremmedfrykt mot russere og er det motsatte av russofili. I media eksisterer det et bredt spekter av klisjéer om Russland og russere generelt. Flere av disse stereotypene ble utviklet i løpet av den kalde krigen og ble brukt i den politiske krigen mot Sovjetunionen. Flere av disse fordommene eksisterer fortsatt og viser seg ofte når russiske relasjoner blir diskutert.
Negative synspunkter om Russland i massemediene kan på lik linje med de negative stereotypene av russerne, skape et bilde der russerne er innrammet som fienden. Selv flere tiår etter at den kalde krigen ble avsluttet blir fortsatt russerne fremstilt som ‘Hollywood’s go-to villains’.
Ja, skurkene i amerikanske filmer har ofte vært russiske, som det het i norsk Wikipedias artikkel om russofobi før Russlands invasjon av Ukraina. Men i ettertid har det foregått en febrilsk redigering av artikkelen. I tidsrommet 6. august 2014, da artikkelen ble opprettet, til 10. juli 2021 ble artikkelen redigert 17 ganger. I tidsrommet 24. februar til 26. oktober 2022 hadde den blitt redigert 33 ganger. 26. oktober hadde henvisningen til typiske skurkeportretter i amerikanske filmer blitt fjernet, som om disse filmene aldri har blitt produsert, mens innledningen hadde blitt erstattet med ordene «russofobi eller russerfiendtlighet er et omstridt begrep og politisk slagord».
Norsk Wikipedia hadde altså, fra å akseptere russofobi som en realitet, redusert det til et politisk slagord. Og det på et tidspunkt da det kan sies at russofobi er et større problem enn noensinne, riktignok av ‘naturlige’ årsaker. Det må ha vært Russlands invasjon av Ukraina som førte til forandringene i artikkelen. Men noen mistet åpenbart hodet i krigståka. For invasjonen forandret mye, men ikke det at russofobi er et faktisk fenomen, sjøl om påstander om russofobi også kan være del av den russiske propagandaen, på samme måte som Israel mener at jødehat står bak mye av kritikken mot Israel.
Etter 26. oktober fortsatte redigeringen av artikkelen i enda høyere tempo, som følge av at jeg kritiserte redigeringen eller retusjeringen. Jeg hadde da på forhånd sammenlignet med den svenske utgaven av artikkelen, som er nøytralt beskrivende og på en helt annen måte anerkjenner problemet russofobi. Der har det heller ikke vært samme redigeringsaktivitet, kun én endring fra 24. februar til 26. oktober 2022. Artikkelen viser til at begrepet russofobi ble beskrevet i svenske Aftonbladet allerede i 1836, i Nordisk familjebok av 1916 (bildet) og i Svenska Akademiens ordbok av 1960. Den engelsk-språklige artikkelen er også anerkjennende til denne formen for fremmedfrykt, samt mye lengre enn de norske og svenske utgavene. I alle fall har mine innspill ført til at den norske Wikipedia-artikkelen om russofobi pr 21. november 2022 ikke lenger er så entydig bagatelliserende.
Det er umulig å vite hva som motiverte alle endringene i den norske Wikipedia-artikkelen. Men måten den har blitt redigert på bekrefter at neglisjering av russofobi er del av det store problemkomplekset og at endringene er et eksempel på at også Wikipedia brukes i informasjonskrigen. I tradisjonelle og mer respekterte leksika som SNL, Cambridge Dictionary og Encyclopedia Britannica, er imidlertid fenomenet russofobi så lite anerkjent at det ikke en gang er omtalt.
Tilbake til SNL så oppdaget jeg noe som er mer bekymringsfullt. Dette knyttet til SNLs artikkel om andre verdenskrig, der det mangler noe som er svært viktig. I artikkelen lyder det:
Sommeren 1939 forsøkte vestmaktene å bygge opp en allianse med Sovjetunionen rettet mot Tyskland. Sovjeterne nølte med å ta imot tilbudet, idet de var mistenksomme overfor vestmaktene og ikke forberedt på en krig med Tyskland. Tyskerne hadde begynt å forberede en invasjon av Polen, men våget ikke å risikere en tofrontskrig og gikk i forhandlinger med sovjeterne. 23. august 1939 kunne den politiske sensasjonen kunngjøres: En tysk-sovjetisk ikkeangrepspakt.
Men britiske The Telegraph skrev i 2008 om dokumenter som ble holdt hemmelige i nesten 70 år og som viser at Sovjetunionen så seint som 15. august 1939 tilbød å sende en militær styrke på en million soldater i et forsøk på å få Storbritannia og Frankrike med på en anti-nazistisk allianse.
En sånn avtale kunne ha endret det 20. århundrets utvikling ved å ha hindret Hitlers pakt med Stalin (…) Men Storbritannia og Frankrike (…) svarte ikke på det sovjetiske tilbudet av 15. august 1939. Isteden valgte Stalin å henvende seg til Tyskland og signerte den beryktede ikke-aggresjons avtalen med Hitler kun en uke seinere, Molotov-Ribbentrop avtalen.1
Molotov-Ribbentrop-pakten av 23. august 1939 ble altså inngått etter, og som en følge av at Storbritannia og Frankrike hadde avslått en avtale som kunne ha stanset Hitler. Denne invitten var den siste av flere fra Sovjet over flere år.
19. januar 2022 sendte jeg en Facebook-melding til SNLs fagansvarlige for andre verdenskrig, der jeg gjorde ham oppmerksom på dette. Han svarte i løpet av noen timer: «Jeg er uansett bare medforfatter, en oppdaterer, mye er etterlevninger fra papirleksikonversjonen av 1981».
Vi chattet litt fram og tilbake og han skrev at han skulle sjekke saken. Det har tross alt skjedd mye siden 1981. Jeg ‘purret’ ham i september 2022, men da fortalte han at han hadde avbrutt sin undersøkelse med en plan om å ta den opp igjen. Men pr 21. november 2022 er artikkelen uforandret, i alle fall på det punktet. Det nærmer seg altså et år, men det som virker som en åpenbar feil står der fortsatt. Ifølge Hatlehol kan den ha vært der siden 1981.
Napoleon Bonaparte skal ha sagt noe sånt som at historien er en serie med løgner som noen har blitt enige om. Han – som var med på å publisere et falskt testamente fra Peter den store, som del av krigspropagandaen mot Russland i 1812 – visste naturligvis hva han snakket om.
Jeg hevder naturligvis ikke at SNL er del av en verdensomspennende konspirasjon for å fordreie historien om andre verdenskrig. På den andre siden er spørsmålet om hvem som har skylda for den krigen så viktig at man trygt kan regne med at det er motstand mot å rette opp i denne feilen. Nå som det så å si er krig mellom ‘oss’ og ‘dem’ er det kanskje viktigere enn noensinne siden andre verdenskrig å holde på visse ‘sannheter’ selv om de er usanne. Historikeren Lars Borgersrud sa seg ellers helt enig med meg i dette spørsmålet.
Det er til sjuende og sist lite man kan være 100 % sikker på. Når det gjelder Wikipedia er det viktig å være klar over at man kan dobbeltsjekke med de kildene Wikipedia viser til. De ligger som oftest et par tastetrykk unna, kilder som også gir mulighet til fordypning. SNL henviser kun til egne artikler. Vi vet altså ikke hva de bygger på når de hevder sånn eller slik.
Artikler i tradisjonelle leksika kan med andre ord også ha politisk slagside. Grunnet leksikas store omfang, særlig Wikipedia, og det at de stadig forandres, er det umulig å si noe sikkert om hvilke, som har høyest ‘gjennomsnittskvalitet’ (kvaliteten varierer fra artikkel til artikkel) – Wikipedia, SNL eller andre tradisjonelle leksika. Min barnetro på at leksika er bærere av absolutt, upolitisk og ubestridelig vitenskap har i alle fall tatt helt slutt.
________________________________________
1. “Stalin ‘planned to send a million troops to stop Hitler if Britain and France agreed pact’”. https://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/russia/3223834/Stalin-planned-to-send-a-million-troops-to-stop-Hitler-if-Britain-and-France-agreed-pact.html
PS:
Den som har lyst på å se små propagandaagenter i ivrig virksomhet kan studere korrigeringshistorien til norsk Wikipedias artikkel om Pål Steigan.
Red.
Call of Duty er statlig psykologisk krigføring: Disse dokumentene beviser det
Av Alan MacLeod - 23. november 2022
https://steigan.no/2022/11/call-of-duty-er-statlig-psykologisk-krigforing-disse-dokumentene-beviser-det/
Call of Duty: Modern Warfare II har vært tilgjengelig i mindre enn tre uker men skaper allerede bølger. Innen ti dager tjente militærskytespillet mer enn 1 milliard dollar i inntekter hvilket er rekord. Likevel har det også vært innhyllet i kontroverser, ikke minst fordi oppdrag inkluderer å myrde en iransk general tydelig basert på Qassem Soleimani, en statsmann og militærleder drept av Trump-administrasjonen i 2020, og et nivå der spillere må skyte «narkohandlere» som forsøker å krysse grensen mellom USA og Mexico.
Av Alan Macleod – 18. november, 2022
Call of Duty -franchisen er en underholdningsbauta som har solgt nærmere en halv milliard spill siden lanseringen i 2003. Utgiveren Activision Blizzard er en gigant i bransjen, bak spill som Guitar Hero, Warcraft, Starcraft, Tony Hawks Pro Skater, Crash Bandicoot og Candy Crush Saga -serien.
Likevel avslører en nærmere inspeksjon av Activision Blizzards nøkkelmedarbeidere og deres forbindelser til statsmakten, samt detaljer fra dokumenter innhentet under Freedom of Information Act, at Call of Duty ikke er et nøytralt skytespill, men et nøye konstruert stykke militærpropaganda, ment å fremme interessene til den amerikanske sikkerhetsstaten.
Militær-underholdningskompleks
Det har lenge vært offentlig kjent at amerikanske spioner har penetrert Activision Blizzard-spill. Dokumenter utgitt av Edward Snowden avslørte at NSA, CIA, FBI og forsvarsdepartementet infiltrerte de enorme nettverdenene som f.eks. World of Warcraft, og skapte figurer for å overvåke potensiell ulovlig aktivitet og rekruttere informanter. På et tidspunkt var det faktisk så mange amerikanske spioner i et dataspill at de måtte opprette en «konfliktløser»-gruppe da de kastet bort tid på å uforvarende overvåke hverandre. Virtuelle spill, skrev NSA, var en «mulighet» og et «målrikt kommunikasjonsnettverk».
Dokumenter innhentet på lovlig måte under Freedom of Information Act av journalist og forsker Tom Secker og delt med MintPress News viser imidlertid at forbindelsene mellom den nasjonale sikkerhetsstaten og dataspillindustrien går langt utover dette, og inn i aktivt samarbeid.
I september 2018, for eksempel, fløy United States Air Force en gruppe underholdningsledere – inkludert Call of Duty / Activision Blizzard-produsent Coco Francini – til hovedkvarteret deres på Hurlburt Field, Florida. Den eksplisitte grunnen til å gjøre det, skrev de, var å «vise frem» maskinvaren deres og gjøre underholdningsindustrien til mer «troverdige talsmenn» for den amerikanske krigsmaskinen.
«Vi har en haug med folk som jobber med fremtidige storfilmer (tenk Marvel, Call of Duty, etc.) som er glade for denne turen!» skrev en flyvåpenoffiser. En annen e-post bemerket at poenget med besøket var å gi «store produsenter» «dyptgående innsikt i AFSOC [Air Force Special Operations Command] fokusert på spesialoperasjoner og luft-til-bakke kapasitet».
«Dette er en flott mulighet til å utdanne denne gruppen og gjøre dem til mer troverdige talsmenn for oss i produksjonen av fremtidige filmer / tv-produksjoner om luftforsvaret og spesialoperasjoner», skrev en AFSOC-leder.
Francini og andre ble vist CV-22-helikoptre og AC-130-fly i aksjon, som begge har stor betydning i Call of Duty – spillene.
Likevel går Call of Duty -samarbeidet med militæret mye lenger tilbake. Dokumentene viser at United States Marine Corps (USMC) var involvert i produksjonen av Call of Duty: Modern Warfare 3 og Call of Duty 5. Spillenes produsenter henvendte seg til USMC på 2010 E3 underholdningskonferansen i Los Angeles og ba om tilgang til luftputefartøy (kjøretøyer som senere dukket opp i spillet). Call of Duty 5 -ledere ba også om bruk av en tank og et C-130-fly.
Dette samarbeidet fortsatte i 2012 med utgivelsen av Modern Warfare 4, hvor produsenter ba om tilgang til alle slags luft- og bakkekjøretøyer.
Secker sa til MintPress at ved å samarbeide med spillindustrien sikrer militæret en positiv fremstilling som kan hjelpe den med å nå rekrutteringsmål, og sier videre at:
For visse demografiske spillere er det en rekrutteringsportal, hvor noen skytespill har innebygd annonser i selve spillene…Selv uten denne typen eksplisitte rekrutteringsinnsats, får spill som Call of Duty krigføring til å virke morsom, spennende, en flukt fra det dagligdagse slitet i livene deres.
Seckers dokumentar, «Theaters of War: How the Pentagon and CIA Took Hollywood» ble utgitt tidligere i år.
Militæret hadde åpenbart betydelig innflytelse over retningen til Call of Duty – spillene. I 2010 henvendte produsentene seg til forsvarsdepartementet (DoD) for å få hjelp til et spill satt i 2075. DoD-forbindelsen «uttrykte imidlertid bekymring for at scenarioet som vurderes involverer fremtidig krig med Kina». Som et resultat begynte Activision Blizzard å «se på andre mulige konflikter for å designe spillet rundt». Til slutt, delvis på grunn av militære innvendinger, ble spillet permanent oppgitt.
Fra krig mot terror til førstepersons skytespill
Ikke bare jobber Activision Blizzard med det amerikanske militæret for å forme produktene sine, men lederskapet er også fullt av tidligere høyere statstjenestemenn. Størst blant disse er Frances Townsend, Activision Blizzards seniorrådgiver, og frem til september, dens chief compliance officer og executive vice president for corporate affairs.
Før hun begynte i Activision Blizzard, brukte Townsend livet på å jobbe seg opp trinnene i den nasjonale sikkerhetsstaten. Tidligere har hun tjent som etterretningssjef for kystvakten og som utenriksminister Condoleezza Rices counterterrorism deputy, og i 2004 utnevnte president Bush henne til sitt Intelligence Advisory Board.
Som Det hvite hus’ øverste rådgiver for terrorisme og sikkerhet, jobbet Townsend tett med Bush og Rice, og ble et av ansiktene for administrasjonens krig mot terror. En av hennes viktigste prestasjoner var å hausse opp den amerikanske offentligheten til en konstant tilstand av frykt for den antatte trusselen om flere Al-Qaida-angrep (som aldri kom).
Som en del av jobben hennes, hjalp Townsend med å popularisere begrepet «forbedrede avhørsteknikker» – en Bush-æra eufemisme for tortur av internerte. Enda verre var at oberstløytnant Steven L. Jordan, offiseren med ansvar for det beryktede Abu Ghraib-fengselet, påsto at Townsend la press på ham for å øke torturprogrammet, og minnet ham «mange, mange ganger» om at han trengte å forbedre etterretningsresultatet fra det irakiske fengselet.
Townsend har avvist disse påstandene. Hun fordømte også senere «håndjern» og «ydmykelsene» rundt Abu Ghraib. Hun refererte imidlertid ikke til fangene. I et intervju med CNN beklaget hun at «disse karriereprofesjonelle» – CIA-torturister – hadde vært utsatt for «ydmykelse og kritikk» etter at detaljer om deres handlinger ble offentliggjort, noe som betyr at fremtidige administrasjoner ville bli «bundet på hendene» av frykten for dårlig publisitet, mens etterretningsmiljøet ville bli mer «risikovillig».
Under Trump-administrasjonen var Townsend stor favoritt til å bli Director of National Intelligence or the Secretary of Homeland Security. President Trump henvendte seg også til henne for rollen som direktør for FBI. I stedet tok Townsend imidlertid en tilsynelatende upassende karriereomvei for å bli leder i et dataspillselskap.
Så kom krigsplanleggerne
I tillegg til denne rollen er Townsend direktør for NATO-avleggeren, Atlantic Council, direktør ved Council on Foreign Relations, og en tillitsmann for den haukiske tankesmien Center for Strategic and International Studies, en gruppe MintPress News tidligere har dekket i detalj.
Finansiert av våpenselskaper, NATO og den amerikanske regjeringen, tjener Atlantic Council som militæralliansens nærmeste rådgivere, og utarbeider strategier for hvordan man best kan styre verden. Også i styret finnes aktede statsmenn som Henry Kissinger og Conzoleezza Rice, praktisk talt alle pensjonerte amerikanske generaler, og ikke mindre enn syv tidligere direktører i CIA. Som sådan representerer Atlantic Council meningsbæreren for den nasjonale sikkerhetsstaten.
Ytterligere to sentrale Call of Duty -ansatte jobber også for Atlantic Council. Chance Glasco, en av grunnleggerne av Infinity Ward-utviklerne som hadde tilsyn med spillfranchisens raske vekst, er rådets nonresident senior fellow, og gir råd til toppgeneraler og politiske ledere om den siste utviklingen innen teknologi.
https://www.mintpressnews.com/us-air-force-video-game-airman-challenge-drone-recruitment/264490/
Spilldesigner og produsent Dave Anthony, avgjørende for Call of Dutys suksess, er også ansatt i Atlantic Council, og begynte i gruppen i 2014. Der gir han dem råd om hvordan fremtiden for krigføring vil se ut, og utarbeider strategier for NATO til å kjempe i kommende konflikter.
Anthony har ikke lagt skjul på at han samarbeidet med den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten mens han laget Call of Duty -franchisen. «Min største ære var å konsultere med løytnant Oberst Oliver North om historien om Black Ops 2», uttalte han offentlig og la til: Det er så mange små detaljer vi aldri kunne ha visst om hvis det ikke var for hans engasjement.
Oliver North er en høytstående embetsmann som ble beryktet verden rundt etter å ha blitt dømt for sin rolle i Iran-Contra-affæren, hvor teamet hans i hemmelighet solgte våpen til regjeringen i Iran, og brukte pengene til å bevæpne og trene fascistiske dødsskvadroner i Mellom-Amerika – grupper som forsøkte å styrte regjeringen i Nicaragua og utførte bølger av massakrer og etnisk rensing i prosessen.
Republikanere til leie
En annen oppsiktsvekkende ansettelse er Activision Blizzards administrerende direktør, Brian Bulatao. En tidligere kaptein i miliæret og konsulent for McKinsey & Company, var han frem til 2018 driftssjef for CIA hvilket plasserte ham på tredjeplass i kommandolinjen for byrået. Da CIA-direktør Mike Pompeo flyttet over til utenriksdepartementet og ble Trumps utenriksminister, fulgte Bulatao med ham og ble utnevnt til Under Secretary of State for Management.
Der tjente han etter noen rapporter som Pompeos personlige «angrepshund», og ble beskrevet av tidligere kolleger som en «bølle» som brakte en «skygge av trusler» over arbeidsplassen, og presset dem gjentatte ganger til å ignorere potensielle ulovligheter som skjedde ved avdelingen. Det er derfor uklart om Bulatao er mannen til å forbedre Activision Blizzards notorisk «giftige» arbeidsmiljø som fikk dusinvis av ansatte til å samlet forlate firmat i fjor sommer.
Etter Trump-administrasjonens valgnederlag, gikk Bulatao rett fra utenriksdepartementet inn i de høyeste lag av Activision Blizzard, til tross for total mangel på erfaring i underholdningsindustrien.
Den tredje republikanske lederen Activision Blizzard har rekruttert til sine øvre rekker er Grant Dixton. Mellom 2003 og 2006 fungerte Dixton som assisterende rådgiver for president Bush, og ga ham råd om mange av administrasjonens mest kontroversielle juridiske aktiviteter (som tortur og den raske utvidelsen av overvåkingsstaten). Som advokat av yrke, fortsatte han senere for å jobbe for våpenprodusenten Boeing, og ble der visepresident, generaladvokat og bedriftssekretær. I juni 2021 forlot han Boeing for å slutte seg til Activision Blizzard som sjefsjurist.
Andre Activision Blizzard-ledere med bakgrunn innen sikkerhetstjenestene inkluderer visepresident og informasjonssikkerhetssjef Brett Wahlin, som var en U.S. Army counterintelligence agent, og stabssjef, Angela Alvarez, som frem til 2016 var Army chemical operations specialist.
At den samme regjeringen som infiltrerte spill for 10-15 år siden nå har så mange tidligere tjenestemenn som kontrollerer selve spillselskapene, reiser alvorlige spørsmål rundt personvern og statlig kontroll over media, og gjenspeiler den nasjonale sikkerhetsstatens penetrasjon av sosiale medier som har skjedd i løpet av samme tidsrom.
Krigsspill
Disse dype koblingene til den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten kan kanskje delvis bidra til å forklare hvorfor mange i årevis har klaget over den åpenlyse pro-amerikanske propagandaen som har vist seg gjennom spillene.
Den siste utgivelsen, Call of Duty: Modern Warfare II, er intet unntak. I spillets første oppdrag må spillerne utføre et droneangrep mot en karakter som heter General Ghorbrani. Oppdraget er åpenbart en gjenskaping av Trump-administrasjonens ulovlige droneangrep i 2020 mot den iranske generalen Qassem Soleimani – generalen i spillet har til og med en slående likhet med Soleimani.
Call of Duty: Modern Warfare II presenterer latterlig nok generalen som under Russlands kontroll og hevder at Ghorbrani «forsyner terrorister» med hjelp. I virkeligheten var Soleimani den ledende drivkraften til at ISIS-terroren over hele Midtøsten ble beseiret – handlinger som gjorde at til og med vestlige medier erklærte ham som en «helt». Amerikanske meningsmålinger fant at Soleimani kanskje var den mest populære lederen i Midtøsten, hvor over 80% av iranerne hadde en positiv oppfatning av ham.
Rett etter attentatet lanserte Pompeos utenriksdepartement falskheten at grunnen til at de drepte Soleimani var at han var på nippet til å utføre et terrorangrep mot amerikanere. I virkeligheten var Soleimani i Bagdad i Irak for fredssamtaler med Saudi-Arabia.
Disse forhandlingene kunne ha ført til fred mellom de to nasjonene, noe den amerikanske regjeringen var fullstendig i mot. Daværende irakiske statsminister Adil Abdul-Mahdi avslørte at han personlig hadde bedt president Trump om tillatelse til å invitere Soleimani. Trump var enig, og benyttet deretter anledningen til å utføre drapet.
Akkurat som Activision Blizzard rekrutterer topptjenestemenn i utenriksdepartementet til sine øvrerste rekker, feirer spillene derfor det samme utenriksdepartementets mest kontroversielle attentater.
Dette er imidlertid langt fra første gang Call of Duty har instruert påvirkelige unge spillere til å drepe utenlandske ledere. I Call of Duty Black Ops (2010) må spillerne fullføre et oppdrag for å myrde den cubanske lederen Fidel Castro. Hvis de klarer å skyte ham i hodet, blir de belønnet med en ekstra blodig saktefilmscene og får et «Death to Dictators»-trofé i bronse. Dermed blir spillere tvunget til å utføre digitalt det Washington ikke klarte å gjøre på over 600 forsøk.
På samme måte er Call of Duty: Ghosts satt til Venezuela, hvor spillere kjemper mot general Almagro, en sosialistisk militærleder som tydelig er modellert etter tidligere president Hugo Chavez. I likhet med Chavez, bærer Almagro en rød beret og bruker Venezuelas oljerikdom til å inngå en allianse av uavhengige latinamerikanske nasjoner mot USA. Washington forsøkte å styrte Chavez og hans etterfølger, Nicolás Maduro, flere ganger. I løpet av spillets sjette oppdrag må spillerne skyte og drepe Almagro fra nært hold.
Den anti-russiske propagandaen er også skrudd opp til 11 i Call of Duty: Modern Warfare (2019). Ett oppdrag gjenskaper den beryktede Highway of Death -hendelsen. Under den første Irak-krigen fanget USA-ledede styrker flyktende irakiske tropper på motorvei 80. Det som fulgte var det daværende Joint Chiefs of Staff Chairman Colin Powell beskrev som «umotivert drap» og «slakting for slaktingens skyld» da amerikanske tropper og deres allierte angrep den irakiske konvoien i timevis, drepte hundrevis og ødela tusenvis av kjøretøy. Amerikanske styrker skal også ha skutt hundrevis av irakiske sivile og overgitt soldater som var under deres beskyttelse.
Call of Duty: Modern Warfare gjenskaper denne scenen for dramatisk effekt. Imidlertid er det i deres versjon ikke de USA-ledede styrkene som dreper, men Russland, som dermed hvitvasker en krigsforbrytelse ved å legge skylden på offisielle fiender.
Spesielt Call of Duty har blitt utnevnt til å gjenskape virkelige hendelser som spilloppdrag og manipulere dem for geopolitiske formål», sa Secker til MintPress, med henvisning til Highway of Death, og la til:
I en kultur der de fleste menneskers eksponering for spill (og filmer, TV-serier og så videre) er langt større enn deres kunnskap om historiske og aktuelle hendelser, hjelper disse manipulasjonene med å sette ramme rundt spillernes emosjonelle, intellektuelle og politiske reaksjoner. Dette hjelper dem å bli mer generelle talsmenn for militarisme, selv om de ikke melder seg på det formelt».
Seckers siste bok, «Superheroes, Movies and the State: How the US Government Shapes Cinematic Universes», ble utgitt tidligere i år.
Sluttspillet
I dagens digitaliserte æra ligner krigsverdener og dataspill i økende grad hverandre. Mange har kommentert likhetene mellom flyving av droner i det virkelige liv og i spill som Call of Duty 4: Modern Warfare. Prins Harry, som var helikopterskytter i Afghanistan, beskrev sin «glede» ved å skyte raketter mot fiender. «Jeg er en av dem som elsker å spille PlayStation og Xbox, så med tommelen liker jeg å tro at jeg sannsynligvis er ganske brukbar», sa han. «Hvis det er folk som prøver å gjøre dårlige ting mot gutta våre, så tar vi dem ut av spillet», la han til, og sammenlignet eksplisitt de to aktivitetene. Amerikanske styrker kontrollerer til og med droner med Xbox-kontrollere, og visker med det ut grensene mellom krig og krigsspill ytterligere.
Forsvaret har også direkte produsert dataspill som reklame- og rekrutteringsverktøy. Det ene er et US Air Force-spill kalt Airman Challenge. Med 16 oppdrag å fullføre, ispedd fakta og rekrutteringsinformasjon om hvordan du kan bli droneoperatør selv. I sine siste forsøk på å markedsføre aktiv tjeneste til unge mennesker, beveger spillere seg gjennom oppdrag som eskorterer amerikanske kjøretøy gjennom land som Irak og Afghanistan, og leverer død til alle de som er utpekt som «opprørere» av spillet.
Spillerne tjener medaljer og honnører for å mest effektivt ødelegge bevegelige mål. Hele tiden er det en fremtredende «søk nå»-knapp på skjermen hvis spillere har lyst til å verve seg og gjennomføre ekte droneangrep i Midtøsten.
Amerikanske væpnede styrker bruker populariteten til dataspill for å rekruttere tungt blant unge mennesker, sponse spillturneringer, stille opp sitt eget US Army Esports-lag og prøve å rekruttere tenåringer på strømmesider som Twitch direkte. Den Amazon-eide plattformen måtte til slutt slå ned på praksisen etter at militæret brukte falske premieutdelinger som lokket påvirkelige unge seere til rekrutteringsnettsteder.
Dataspill er enorm forretning og et enormt senter for myk makt og ideologi. Mediet gir spesielt overbevisende propaganda fordi barn og ungdom konsumerer dem, ofte i uker eller måneder i strekk, og fordi det er lett underholdning. På grunn av dette er ikke brukerne kritiske som når de hører på en politiker som snakker. Spillenes påvirkningskraft blir ofte oversett av forskere og journalister på grunn av mediets antatte lettsindighet. Men det er selve forestillingen om at dette er uviktige kilder til moro som gjør budskapet deres desto mer virkningsfullt.
Call of Duty – franchisen er spesielt uhyggelig ikke bare når det gjelder budskapet, men også på grunn av hvem budbringerne er. I økende grad ser spillene ut til å være lite mer enn amerikansk propaganda som er forkledd som morsomme skytespill. For spillerne er poenget å nyte den fartsfylte underholdningen. Men for de som er involvert i produksjonen deres, er ikke målet bare å tjene penger; det handler om å tjene den imperialistiske krigsmaskinen.
Denne artikkelen ble først publisert av MintPress. Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Call of Duty is a Government Psyop: These Documents Prove It
Samfunnet etter kapitalismen – sosialisme
Av Tollef Hovig - 23. november 2022
https://steigan.no/2022/11/samfunnet-etter-kapitalismen-sosialisme/
Dette er del 5 i en serie på 5 artikler om sosialisme. Del 1 tar for seg sosialismens filosofiske grunnlag, del 2 tar for seg en alternativ filosofisk tilnærming, del 3 tar for seg kapitalismens bærende ide, del 4 tar for seg kapitalismens nåværende utviklingstrekk og del 5 om bærende ideer for et framtidig samfunn, og politikk for å komme dit.
Av Tollef Hovig.
Fra vareøkonomi til arbeidsøkonomi
Den kapitalistiske organisasjonen er basert på at pengene følger varene. Det vil si at pengemengden i samfunnet står i et proporsjonalt forhold til varemengden i samfunnet. Under sosialisme, eller hva man ønsker å kalle samfunnets organisasjonsform etter kapitalismen, vil pengene følge arbeidet. Det vil si at pengemengden i samfunnet vil stå i et proporsjonalt forhold til arbeidsmengden i samfunnet.
Sosialisme må tenkes i et langt tidsperspektiv
Samfunnsformasjonene storviltjakten og jordbrukssamfunnet, som har eksistert før kapitalismen, var preget av en langsom vekst. Så har vi den kapitalistiske epoken preget av en svært rask vekst. Vi tenker oss en avslutning av kapitalismen, og at samfunnsutviklingen videre preges av langsom vekst. Sosialisme er et navn på den første fasen av denne videre utviklingen med langsom vekst. Jeg har forsøkt å illustrere denne utviklingen med figuren under.
Tallene og skalaene får man ta med en klype salt.
Kapitalisme er en organisasjonsform som vokser fram og virker tilbake på utviklingen i perioden med sterk vekst. Det er vareøkonomiens tidsalder. Etter perioden med sterk vekst, når veksten igjen flater ut, vil kapitalismen, som vi så i artikkel nr. 3, virke mot sin hensikt. Verdens land er i ulike faser av denne utviklingen. Mens gruppen høyinntektsland er i fasen hvor veksten flater ut, har land i Afrika knapt startet perioden med høy vekst. Det gjør vurdering av tidsaspektet svært vanskleig.
Vareøkonomiens utvikling
I jordbrukssamfunnet, samfunnsformasjonen før kapitalismen, er det arbeidet som er den sentrale verdien. Den livegne jobber på godsherrens eiendom noen dager i uken, og på egen eiendom andre dager i uken. Produktene godsherren tilegner seg, er en følge av arbeidet han tilegner seg. Som vi har sett i tidligere artikkel, utvikler handelen seg når jordbruks-Europa er fullt utbygget, og skaper det finansielle behovet for industrialisering og kapitalisme. Etter hvert utvikler pengeøkonomien seg, og i stedet for å arbeide på godsherrens eiendom, betaler bonden leie til godsherren for bruk av hans eiendom. For å skaffe pengene til denne avgiften må bonden selge sine produkter for penger. Etter hvert dominerer vare/pengeøkonomi alle former for aktivitet i samfunnet. Vareøkonomien gir to hovedmetoder til å tjene penger. Man kan enten arbeide for lønn, eller man kan eie kapital og tjene penger på det, uten å arbeide for pengene. Kapitaleierne kjøper og selger varer, og arbeid er en av disse varetypene. Kapitaleieren betaler arbeiderne det arbeiderne skal ha til sin selvoppholdelse, slik utgiftene til det, er på det aktuelle historiske tidspunkt. Forskjellen på kapitaleierens kostnader til å frambringe et produkt, og det kapitaleieren får for produktet når han selger det, tilfaller kapitaleieren som fortjeneste eller tap. Et slikt system er avhengig av å skape fortjeneste fra forbedringer av produksjonen. Når forbedringene stanser opp, er den gjenstående muligheten å skape fortjeneste gjennom omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne. Problemet med en slik omfordeling er flere. En omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne, vil føre til at markedet for kapitalistenes varer vil krympe. Overproduksjonskriseteorien er for så vidt en kjent teori fra sosialistisk idetradisjon. Men så lenge man kan skape fortjeneste gjennom forbedring av produksjonen, vil man unngå «overproduksjonsproblemet». Det vil i en situasjon med forbedringer av produksjonen stadig være behov for investeringer i kapital, til disse forbedringene og til utvidelser av produksjonen. Investeringer som vil gi fortjeneste. Vanskelighetene som oppstår når forbedringene avtar, omfordelingen øker og etterspørselen faller, vil ikke ta form av en overproduksjonskrise, men vil reelt sett ta form som fallende etterspørsel og sviktende muligheter for investeringer som kan gi fortjeneste.
Vareøkonomien – praktisk eksempel
Vi kan bruke byggebransjen som en illustrasjon. En bygning starter med utvinning av et råmaterial, for eksempel tre. Dette blir foredlet i et sagbruk til standard dimensjoner. Neste ledd er at et grossistledd (byggevarehus) oppretter kontakt med sagbruket og selger de forskjellige dimensjoner til en utførende, for eksempel en underentreprenør. Neste ledd er at en totalentreprenør kjøper en tjeneste av underentreprenøren, for eksempel en ferdig klimavegg i en boligblokk. Totalentreprenøren setter sammen arbeidene til mange underentreprenører til en ferdig boligblokk, på oppdrag fra et boligutviklingsfirma, for eksempel Obos. Boligselskapet selger så ferdige leiligheter til forbrukerne. Alle disse leddene skal ha fortjeneste på sin del av arbeidene. Det medfører i dette tilfellet at treet som felles i skogen skal gjennom 6 ledd, som alle beregner seg fortjeneste av treet. Så lenge et eller flere av disse 6 leddene forbedrer sin del av produksjonen, vil det være mulig for denne kjeden å skape seg fortjeneste uten å øke prisen på det endelige produktet. Når forbedring av produksjonen stanser opp, og vi ser bort fra finansiell stimulering (gjeldsberg – sentralbankpenger), finnes det tre måter å opprettholde fortjenesten på.
Fortjenesten kan opprettholdes hos noen, ved at de ulike leddene stjeler fra hverandres fortjeneste.
ved at firmaene senker kostnadene, ikke gjennom forbedringer, men gjennom å gi sine arbeidere dårligere lønns- og arbeidsbetingelser,
ved å øke prisene.
Dette er mulighetene innenfor vareøkonomien, hvor pengene følger varene. Slik situasjonen er for boligproduksjon i Norge nå, har kostnadene til produksjon av en boligblokk steget fra kr 32 000 pr m2 BRAs i perioden 2010-2015, til kr 42 000 pr m2 BRAs i perioden 2015-2019 og til kr 52000 pr m2 BRAs i perioden 2019-2022. Det medfører at en ny bolig i dag, med kostnader til tomt, utvikling og boligselskap ikke kan selges for under kr 80 000 pr m2 BRAs. En slik pris er kun mulig i allerede svært dyre områder, som Oslo Vest. På steder som Lørenskog og Ski vil utbyggingen stanse opp. Den type utvikling er en forsmak på «overproduksjonsproblemet».
Arbeidsøkonomiens utvikling innenfor kapitalismen
Som vi har sett i tidligere artikkel i denne serien er vareøkonomiens andel i samfunnet nede rundt 35% av virksomheten i høyinntektsland. Ulike former for kapitalforvaltning har en andel rundt 20% av sysselsettingen, og rundt 40% av verdien (BNP) i de samme landene. Den resterende virksomheten er tjenester av offentlig eller personlig art. De fleste tjenester (samlet mellom 70 og 80% av de sysselsatte) får sin pris gjennom timesverdien for arbeidet, ikke gjennom produktet tjenesten skaper. Dette gjelder mange typer arbeid innenfor helse- og omsorgsbransjen, innenfor utdanning og mange former for administrasjon ser man det samme. Mange tjenester, for eksempel ingeniørtjenester, betales også for antall timer arbeidet, men er fortsatt knyttet til varen de leverer tjenesten til, men generelt er betaling for arbeidet time, i stedet for betaling for en ferdig vare dominerende innenfor tjenesteproduksjonen. «Arbeidsøkonomiens» andel i samfunnet vil stadig øke, ettersom tjenesteandelen øker.
Når kapitalismen går mot slutten
Når forbedringshastigheten i produksjonen avtar, og den finansielle stimuleringen har utspilt sin rolle, vil utviklingen preges av omfordelingskamp mellom kapitaleiere og det arbeidende folket. Det er en omfordelingskamp som i sum fører til fallende etterspørsel og fallende omsetningsvolum, og dermed både fallende fortjeneste for kapitaleierne og fallende lønns- og arbeidsvilkår for det arbeidende folket. Den fallende fortjeneste vil føre til fallende kapitalverdier, og de fallende lønns- og arbeidsvilkår til økende sosial uro. Med denne utviklingen, vil også følge et stadig økende antall arbeidsløse, som vil se seg om etter noe å gjøre. Problemer på alle kanter.
Samfunnets problem blir fortjenesten, eller å tjene penger uten å arbeide for dem
Vareøkonomien er bygget rundt den delen av produksjonen som utgjør kapitaleiernes fortjeneste. Så lenge denne fortjenesten er stor nok til at verdien av kapitaleiernes kapital øker, fungerer organisasjonen. Når kapitaleiernes fortjeneste avtar, vil kapitaleiernes verdiverdier krympe, og organisasjonen fungerer ikke lenger. Kapitalismen har vært innovativ til å finne utsettende virkemidler, men på sikt vil denne utviklingen tenge igjennom, på samme måte som alderdommen slår igjennom hos hvert enkelt menneske, til tross for utsettende tiltak.
I en arbeidsøkonomi vil man ikke være avhengig av forbedringshastigheten i produksjonen. Det slaget vil stå om, er derfor kapitaleiernes fortjenesteandel, som de oppnår som følge av at de eier kapital, uten at de arbeider for den. Svaret på dette i den tidligere kommunistiske bevegelsen var statlig eie av kapitalen. Det har vist seg å være et svar som ikke opphevet vareøkonomien, det endret bare vareøkonomiens fordelingsmønster i samfunnet, fra kapitaleiere til statlige tjenestemenn av ulike kategorier. Organisasjonen må endres slik at pengene følger samfunnets volum av arbeid. Parolen må bli at man ikke skal kunne eie seg til penger, man skal ikke kunne tjene penger man ikke har arbeidet for. Det betyr blant annet at begrepet investor vil gli ut av språket.
Skal alle ha lik timelønn – er det sosialismen????
Beskrivelsen av en arbeidsøkonomi vil fort forvrenges av de som vil tape på den. Spørsmålet over vil i ulike former bli reist. Svaret på spørsmålet er selvfølgelig nei. Dersom en underholdningsartist skaper et underholdningsprodukt som mange vil betale for å se, er det selvfølgelig en grei måte å tjene penger på eget arbeid. Det samme kan man si om svært mange smaksprodukter, dersom man skaper et tilbud gjennom eget arbeid for eksempel en turistmagnet eller et aktivitetstilbud, som mange ønsker å forbruke må jo det være greit. Likeledes finnes forskjellige måter å organisere timearbeider på. Akkordarbeid som man har i en del bransjer, er en slik måte. En enkel form for akkordarbeid er bonuser, men de må være knyttet til arbeidsmengde og effektivitet, ikke til fortjenestemarginer. Rente på kapital vil bli en ikke-eksisterende størrelse innenfor et slikt system. Den kapitalistiske organisasjonen ble til fra 1750-tallet, etter hvert som utviklingen ga nye behov og muligheter. Organisasjonen har fortsatt å endre seg gjennom hele kapitalismens livsløp fram til nå. Vi kan anta at organisasjonen rundt en arbeidsøkonomi vil utvikle seg på samme måten. Det vil ikke være en forhådsdefinert organisasjon, men hovedtrekkene kan beskrives.
Arbeidsøkonomiens funksjon
Under vareøkonomien følger pengene varene. Med det menes at det er varenes antall og verdi som er bestemmende for samfunnets velstand. Varens verdi er sammensatt av to bestanddeler, to former for verdi; bytteverdien som består av antall gjennomsnittlige størknede og levende timeverk nedlagt i varen, og bruksverdien som består av kjøperen behov for varens egenskaper. Ettersom kapitalismen utvikler blir bytteverdiens betydning for varens verdi mindre og mindre, og bruksverdiens betydning tilsvarende større. Bruksverdien har mange former, den kan påvirkes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, den kan bestå av «magens» bruksverdi, dvs. nødvendighetsgoder, eller av «fantasiens» bruksverdi. Fantasiens bruksverdier har mange former, det kan være knapphet på en egenskap ved en vare, f.eks. utsiktstomter, det kan være statusverdier skapt av reklame eller tradisjon, det kan være ulike underholdningsverdier, eller verdien av sosialt samvær etc. Bytteverdi er en verdi som reflekterer timeverkinnholdet i varen, og følgelig gir grunnlaget for fortjenesten som oppstår gjennom forbedringer i produksjonen. Bruksverdien oppstår for ferdig produserte varer, og gir kun omfordeling av verdi mellom selger og kjøper.
Når bytteverdiens andel i varens verdibilde stadig blir mindre, betyr det at arbeidsinnsatsen bak en vare får stadig mindre betydning for verdidannelsen av varen. Arbeidsøkonomien vil gjenopprette betydningen av arbeidsinnholdet for varens verdi. I arbeidsøkonomien vil det være arbeid som byttes mot arbeid som er hovedregelen, ikke vare som byttes mot vare. Når det gjelder tjenester, er det lett å se for seg et slikt bytte, arbeid mot arbeid, men hva med en vare, hvordan skal den få sin pris? Når vi kjøper en leilighet, hvordan skal den få sin arbeidsverdi? Kjøperen kan enten betale alle som har jobbet der en timelønn, eller si at bransjen har normerte volum for hva et timeverk skal inneholde, så betaler kjøperen en form for prestasjonslønn. Det er flere måter å tenke seg dette på, hovedpoenger er at arbeid byttes mot arbeid, det skal ikke gå an å tjene penger på bare å eie kapital.
Mulig veier for å utvikle organisasjonen
Å komme fram til en hensiktsmessig organisasjon for å sikre arbeidsøkonomien vil kreve mye politikk og mye utviklingsarbeid. Nedenfor er noen muligheter som kan bringe organisasjonen i riktig retning.
Penge- og kredittsystem, og forholdet mellom samfunnets totale tilbud og etterspørsel vil være vitale deler i en arbeidsøkonomi. Penge- og kredittsystemet kan eksempelvis organiseres ved at man innfører to pengeenheter, en forbruksenhet og en kapitalenhet. Kapitalpenger kan innenfor et slikt system ikke anvendes til forbruk, men kun til videre investeringer i kapital. Forbrukspenger kan man kun tjene gjennom eget arbeid, og det er den eneste pengeenheten man kan anvende til personlig forbruk. Forbrukspengene kan eksempelvis få en negativ rente, slik at de blir mindre verdt for hvert år. Det vil motvirke stor oppsamling av den type penger, med påfølgende arveproblemer og utbyttingsproblemer.
Fordelingen mellom plan og marked, kan være slik at nødvendighetsgoder til befolkningen skapes innenfor en plansektor. Med nødvendighetsgoder menes hus, varme, klær, mat, vann og andre nødvendigheter. I høyutviklingslandene i dag, utgjør den samlede vareproduksjonen fra råvare til ferdig solgt og transportert, rundt 35%-40% av samfunnets samlede virksomhet, og andelen er stadig fallende. En slik plansektor vil neppe utgjøre mer enn 10-15% av samfunnets virksomhet, men vil være nødvendig for å gi befolkningen trygghet. For at resten av samfunnets forbruk og produksjon skal være i balanse, kan man benytte, som i dag, en blanding av plan og marked. Vil du arbeide så du kan dra på ferie eller se på et dyrt underholdningsprodukt, eller vil du heller ha fri. Et marked vil da som nå, være nyttig for å bringe en balanse mellom tilbud og etterspørsel. Men et slikt marked og en slik plan, må dreie seg om volumet på etterspurt arbeid, ikke på volumet etterspurte varer.
Organisering i bedrifter blir mindre viktig, og bør tones ned. Organiseringen i bedrifter er egnet til å løse industrialiseringens behov for forbedringen av produksjonsmidler. Bransjeorganisering er bedre egnet til å ivareta organisering av arbeidskraften i arbeidsøkonomien. Dessuten vil samfunnet ikke lenger ha forbedringen av produksjonsmidler som viktig behov. Det vil være erstattet av bredere samfunnsmessige problemstillinger knyttet til ressursforvaltning, klimaendringer, energispørsmål mv. Oppgaver av en type som ikke er egnet til å bli løst av private bedrifter, selv om figurer som Klaus Schwab i World Economic Forum, gjerne ser at kapitaleierne tar kontroll over de spørsmålene for å sikre omfordelingen i kapitaleiernes favør.
Hva er sosialistisk politikk
Det politiske bildet er svært sprikende for tiden. Kapitaleierne har vært flinke til å mobilisere «den nye middelklassen» for sin sak. La meg først dvele litt ved begrepet «den nye middelklassen». Sahra Wagenknecht har skrevet en bok hun kaller «De selvrettferdige». I boka omtaler hun det øvre sjiktet av middelklassen som «den akademiske middelklassen.» Det er et begrep hentet fra den europeiske sosiologiske terminologien, et begrep som ikke lenger er treffende. Malcolm Kyeyune skrev i forrige uke om klasseforhold her på steigan.no. Han kalte det nye sjiktet i middelklassen for epost-kasten, de som arbeider virtuelt. Etter min mening heller ikke særlig treffende. Hvis vi ser statistisk på utviklingen av middelklassen, er det mest iøynefallende at i perioden fra 1970-tallet til 2020 har den delen av middelklassen som driver med kapitalforvaltning i en eller annen form økt fra 5-6% av totalt antall sysselsatte til nærmere 20% i Europa, og fra 14% til 22% i USA. Hvis vi ser på den interne utviklingen i middelklassen, har andelen som driver med kapitalforvaltning økt fra 15-20% til 30-40%. Denne delen av middelklassen, altså 20% av det totalt antall sysselsatte, disponerer en langt større del av BNP, 40%, enn det antallet skulle tilsi.
Disse menneskene har i kraft av sitt antall og alle midlene de disponerer over, blitt kjernen i den nye middelklassen. Denne nye delen av middelklassen, har i kraft av sine store inntekter, sterke interesser i å bevare kapitalismen. I Norge kommer disse til syne så fort noen pirker bort i kapitaleiernes interesser, enten det er grunnrenteskatt på laks, eller begrensning av utbyttetriksing. Da er sutrekoret på med full styrke umiddelbart. Denne kjernen i den nye middelklassen har blitt en aktiv politisk gruppe, og en gjenspeiling av kapitaleiernes interesser. Deres synspunkter har innflytelse i alle politiske partier, om enn i litt ulik form. Denne nye middelklassen skaper et broket politisk bilde.
I første fase av kapitalismens alderdom, virker det å være tre saker som vil dominere den politiske dagsorden.
Årsaker som rettferdiggjør bruk av sentralbankpenger. Et lite utvalg:
Pandemien, og WHO’s anstrengelser for å skape nye pandemier av typen apekopper.
Det grønne skiftet trenger sponsor.
Ressursknapphet og overbefolkning
Selve bruken av sentralbankpenger. Skal de sikre befolkningens velferd, eller skal de sikre kapitaleiernes fortjenester. Første runde er 1-0 til kapitaleierne.
Geopolitiske konflikter. Kapitaleierne er, som i alle krisetider, ivrige etter å bortforklare kapitalismens krise i sine land, i USA som i Russland. Geopolitiske konflikter er som før, et viktig virkemiddel for dette. Skal venstresiden rote seg bort i å støtte den ene eller den andre langs geopolitiske skillelinjer, slik som i tidligere kriger, eller ta utgangspunkt i at krig er noe kapitaleierne og den herskende klassen driver med, og krig er ikke i det arbeidende folkets interesse, hverken i USA, Ukraina eller Russland.
Kapitaleierne har vært flinke til å mobilisere den nye middelklassen som fotsoldater for sine interesser. Taktikken virker å være skap størst mulig angst og hysteri rundt disse sakene, slik at de under et røykteppe av angst, kan utforme bruk av finansbankpenger og omfordeling til beste for kapitalen.