Nyhetsbrev steigan.no 23.09.2023
Indias kanadiske gåte – Å være eller ikke være
De som eier mediehusene styrer opinionen i Norge
Streiken i bilindustrien i USA trappes opp
Er Norge verdens mest naive land?
Indias kanadiske gåte – Å være eller ikke være
Av M. K. Bhadrakumar - 23. september 2023
https://steigan.no/2023/09/indias-kanadiske-gate-a-vaere-eller-ikke-vaere/
Den spesielle sesjonen i det indiske parlamentet har sluppet utenriksminister S. Jaishankar av kroken. Han hoppet over BRICS utenriksministermøte i margen av den 78. sesjonen til FNs generalforsamling i New York 20. september. BRICS er i ferd med å bli en albatross som hindrer Modi-regjeringen i å leve et normalt og lykkelig liv.
Timingen av det kanadiske angrepet på det indiske utenriks- og sikkerhetspolitiske etablissementet etter drapet på Hardeep Singh Nijjar er det ingen tvil om. Den økte i kjølvannet av G20-toppmøtet, som var vitne til et knusende diplomatisk nederlag for USA foran hele verdenssamfunnet, der vertslandet India navigerte dyktig for å fjerne enhver negativ referanse til Russland i arrangementets sluttdokument.
Nijjar-affæren kan metaforisk kalles vredens druer. Den liberale vestlige verden har så langt gitt Modi-regjeringen en fri passasje gjennom deres regelbaserte orden. India kunne holde prekener, men var ikke ansvarlig for sin egen praksis. Alle gode ting tar slutt.
Canada har opptrådt som surrogat for USA. Den merkelige saken om Huaweis styrenestleder Meng Wanzhou på Vancouver Airport 1. desember 2018 rinner en i hu. Milliardærarvingen ble frekt arrestert på grunnlag av en provisorisk amerikansk utleveringsforespørsel for svindel og konspirasjon for å begå svindel.
Men i august 2021 stilte utleveringsdommeren spørsmålstegn ved sakens lovlighet og uttrykte «store vanskeligheter med å forstå» hvordan saksprotokollen presentert av USAs regjering støttet påstanden om kriminalitet. Og 24. september 2021 inngikk det amerikanske justisdepartementet en avtale. 1. desember 2022 avviste den presiderende dommeren anklagene mot Meng etter en amerikansk forespørsel.
Når det gjelder Nijjar-saken, sa en kanadisk tjenestemann som er godt kjent med den til Associated Press i går at statsminister Justin Trudeaus påstand mot Modi-regjeringen var basert på overvåking av indiske diplomater i Canada, inkludert etterretning gitt av en «stor alliert» som er medlem av beryktede Five Eyes. Five Eyes er det hemmelighetsfulle etterretningsnettverket til angelsaksiske land – Australia, Storbritannia, Canada, New Zealand og USA.
Interessant nok forsøkte Storbritannia å distansere seg fra Trudeaus tirade, mens en kanadisk kilde fortalte Reuters at Canberra og Washington samarbeidet «veldig tett» for å undersøke bevis som indikerer potensiell indisk involvering i drapet på Nijjar.
Trudeau talte i det kanadiske parlamentet etter konsultasjoner med president Biden, og reaksjonen fra Det hvite hus samme dag var svært støttende. Talsperson for Det hvite hus nasjonale sikkerhetsråd, Adrienne Watson, sa: «Vi er dypt bekymret over påstandene som er referert av statsminister Trudeau. Vi holder jevnlig kontakt med våre kanadiske partnere. Det er avgjørende at Canadas etterforskning fortsetter og gjerningsmennene blir stilt for retten.»
Watson jobber under nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan som rapporterer direkte til Biden. Det er usannsynlig at Sullivan gjorde dette til et personlig problem med det indiske sikkerhetsetablissementet. Enkelt sagt stopper stammer det hele fra Det ovale kontoret.
Etter Watsons innledende bemerkning skiftet Det hvite hus raskt over til megafondiplomati med sin høytflyvende strategiske kommunikasjonssjef John Kirby, en pensjonert kontreadmiral, og bekreftet til protokollen at Biden er «oppmerksom på de alvorlige påstandene» fra Trudeau «og de er veldig alvorlige …og vi støtter Canadas forsøk på å undersøke dette. Vi mener en fullstendig gjennomsiktig, omfattende etterforskning er den riktige tilnærmingen slik at vi alle kan vite nøyaktig hva som skjedde, og vi oppfordrer selvfølgelig India til å samarbeide med det.»
På spørsmål om USA, som en Five Eyes etterretningsdelingspartner til Canada, visste hva anklagene var basert på, svarte Kirby og sa at han ønsket å respektere etterforskningens hellighet. Når det gjelder konsekvensene hvis påstandene var sanne, sa Kirby at så snart fakta er tilgjengelige, «kan vi begynne å se på anbefalinger eller atferd vi kanskje vil forfølge». Han mer enn antydet at den kanadiske påstanden ikke er grunnløs.
I mellomtiden forsvarte Det hvite hus sin tilnærming, gjennom Watson som svarte på en Washington Post-bemerkning på sosial medieplattform X (tidligere Twitter), ved å benekte at USA hadde kritisert Canada for hendelsen. «Rapporter om at vi avviste Canada på noen måte når det gjelder dette er direkte usanne,» skrev Watson og la til at USA og Canada koordinerte tett om saken.
Hun la til: «Dette er en alvorlig sak, og vi støtter Canadas pågående innsats for rettshåndhevelse. Vi engasjerer også den indiske regjeringen.» Hun motarbeidet antydninger om at Washington var kritisk til Ottawa fordi man måtte kurtisere India som en motvekt til Kina.
Slike umotiverte forelesninger er rent hykleri fra et land som fritt tyr til attentat som et verktøy i sin utenrikspolitikk. Hvem drepte Qassem Soleimani?
FN-gransker: USAs angrep på Soleimani i strid med internasjonal lov
Stilt overfor denne mobbingen har Delhis reaksjon vært mildt sagt ynkelig – som om den er steindøv og ikke kunne høre hva tjenestemennene i Det hvite hus sa. I stedet bjeffet spinndoktorene opp feil tre for å skremme Canada for deres «gjengkriger» og så videre. Det ser ut til at regjeringen visste alt om Trudeaus merkelige oppførsel mens han var i Delhi for G-20-toppmøtet, og hadde et veikart klart med indiske skilt.
Hvorfor slik ynkelighet? Det skaper bare misoppfatninger. Man skulle gjerne tro at India, med høye verdier når det gjelder global styring og dyp respekt for nasjonal suverenitet – bortsett fra å være flaggbæreren av konseptet Vasudhaiva Kutumbakam (‘Verden er én familie’) – aldri ville komme ned til et så avskyelig nivå som å praktisere drap i sitt statshåndverk.
USA bruker vanligvis slike tendensiøse saker for å skremme og utpresse åndssvake samtalepartnere i «den tredje verden». Det er grunnen til at Jaishankar ikke burde ha nedgradert Indias representasjon på BRICS utenriksministermøte. Dette er ekstraordinære tider da hvis India ikke hadde et BRICS-medlemskap, er det behov for et.
Faktisk uttalte BRICS-erklæringen etter New York-møtet: «Ministrene gjentok bekymring for bruken av ensidige tvangstiltak som er uforenlige med prinsippene i FN-pakten og har negative effekter, særlig i utviklingsland. De gjentok sin forpliktelse til å forbedre og forsterke global styring ved å fremme et mer smidig, effektivt, resultatorientert, representativt, demokratisk og ansvarlig internasjonalt og multilateralt system og for å legge til rette for større og mer meningsfull deltakelse fra utviklingsland og minst utviklede land …»
Poenget er at regjeringen bør legge strategier for å tråkle seg gjennom sin nåværende situasjon. Tross alt, som et sentralt medlem av den vestlige alliansen og en nær alliert av USA, spiller Canada en viktig rolle for USA i å etablere en såkalt regelbasert internasjonal orden og fremme Indo-Stillehavsstrategien. Og «regelbasert orden» og Indo-Stillehavsstrategi er også indiske mantraer.
Biden selv kan komme i hardt vær veldig snart og kjempe for sin politiske karriere. Det er meningsløst å invitere ham til å være hovedgjest på republikkens dag med en ekstra dikkedarer i form av et QUAD-toppmøte. Når den kanadiske etterforskningen har gått sin gang, kan Ottawa legge fram i offentligheten ytterligere anklager som går for «bevis» – og det kan skje på et tidspunkt nærmere vårt parlamentsvalg. Alt i alt er det store spørsmålet: Hva er det USA egentlig driver med?
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
India’s Canadian riddle – To be, or not to be
Hjemmeskole 2.0
Av Julie Foss - 23. september 2023
https://steigan.no/2023/09/hjemmeskole-2-0/
Vi er tilbake! På “skolebenken” i stua. Det er hjemmeskole 2.0.
Hvorfor, spør du? Vel, la meg forsøke å si litt om det. Og så skal jeg fortelle om alt vi har gjort.
Jeg, mor, og far, barnefar, mistenkte at våre sønners helseplager (den ene mer enn den andre, men ikke for småtteri å regne, noen av tilfellene) kunne skyldes elektromagnetisk stråling. Lokalavisen passet selvsagt på å si at vi var ´redde for’ stråling, der vi in fact ´mistenkte det’, og det på førstesiden i lokalavisen (på et ikke så lite sted), på dagen 1. april … Så det manglet ikke på ‘artige’ kommentarer, etter oppslaget, den gangen. Men som de, visstnok, sier … All PR er god PR, og jeg kan ikke si meg direkte uenig i det. Men tilbake til plagene. De gjorde seg stort sett gjeldende i skoletiden (vi snakker 90%, for de som ikke umiddelbart tror vi har hatt evne eller vilje til å legge merke til sånt) og plagene tiltok både i styrke og hyppighet den siste tiden. Før vi tok grep.
Det var mistanken om plager på bakgrunn av stråling, som var hovedårsaken for at vi tok ungene ut av skolen, i våres. Og for ikke å snakke om, den mest tidskritiske. Ikke ville vi ha ungene én dag til, på et sted vi visste skadet dem. Målingene vi hadde gjort levnet nemlig ingen tvil om det. Undersøkelsene og den enorme mengden av litteratur vi hadde lest, levnet heller ingen tvil om skadevirkningene slik stråling forårsaker. Men det var flere ting. Så ufattelige så, at det nesten ikke var til å begripe engang.
Det var læreplaner. Innholdet i dem. Hva vi visste var på vei inn i skolen. Hva som allerede hadde funnet sin vei inn i skolen. Det var teateroppsetninger, kulturarrangementer. At man plutselig kunne velge kjønn! Kanskje ikke så mye på ungenes lokalskole, ennå, men vi visste at det kun var et spørsmål om tid. Det var oppgave-formuleringene, med ett riktig svar. Hvordan nyansene forsvant, at ett riktig syn hele tiden skulle fremmes. Det var bøker, prosjekter. Hvor fokuset lå. Økt fokus på seksualisering. Et fryktelig snevert syn på krigen i Ukraina. Som om de ikke var nøytrale. At elevene ble satt foran nyhetssendinger (og det uten lærer!) i det såkalte “spise-fri”. Hvor det, i alle fall, var regelen mer enn unntaket. Hvor bildene fra krigen rullet over skjermen, til ungene, daglig! Voksen-nyheter og barne-nyheter like fullt. Og det var vel det som fikk begeret til å flyte over, antar jeg. Da ungene fortalte om massegravene de hadde sett. Hvordan de oppi der, også hadde mistet lemmer. Og det er vel unødvendig å nevne det, men jeg gjør det likevel. Dette var altså aktiviteten («underholdningen») ungene fikk, i den svært og sårt tiltrengte pausen ungene har i skolehverdagen. I pausen elevene alltid gleder seg til. Og hvor det, i alle fall før, dreiet seg om å kose seg med mat, drikke og hverandre. Øve opp de sosiale ferdighetene. Så viktig! Og hvor de endelig kan få være barn. Le, prate og tøyse. Og for en stakket stund, få fri fra skolefag og prestasjonsjag.
Mens skolen virket å bli mer og mer radikalisert by the hour, – var jeg på min side fullt opptatt med å lese meg opp på spikeprotein, WHO-traktater og eierinteresser. I tillegg til at jeg var nødt til å sette av tid til å behandle hjerteskaden jeg hadde fått etter den giftinfiserte mRNA-injeksjonen, året før. Men da jeg omsider fikk øynene opp for hva som foregikk i skolen, tok det meg ikke mange straksene å sende mail til kommunen, med beskjed om at fra og med mandag, om to uker, ville ungene bli hjemmeundervist. Ikke visste jeg hvordan jeg skulle få det til, – men at det var det som måtte skje, var jeg aldri i tvil om.
Og her er vi altså. Med skole i heimen på 23. uka. Og den kan se ut til å være langdrygt, denne institusjonen, med mor og far i spissen. For det har ikke skjedd noen bråbrems ennå. Til tross for møter med kommunen, og rektor på den aktuelle skole. Til tross for at jeg (meget ydmykt, som visstnok er stilen. Man må jo ikke fremstå som at man kan noe eller vet noe, må vite) prøvde å innlemme dem i denne ervervede (og sjokkerende) kunnskap jeg hadde fått. Men det stod selvfølgelig ikke på dem. Fine folk som dem var. Slik de ‘på gulvet’ gjerne er. Og der er vi altså. «De har tatt saken videre” og imens venter vi. Imens horder av unger blir sjuke. Rammet. Feilaktig diagnotisert. Misforstått. Og sakte tatt livet av (når sant skal sies. Hvilket jeg tenker er viktig her).
La oss bevege oss videre til det mer muntre (og vit at jeg gjør alt som står i min makt, for å spre kunnskap om hva denne strålingen gjør. På omtrent alle arenaer. Alle plattformer. Med alle de midler jeg har). Denne hjemmeskolen kom riktignok noe overraskende på oss, men det har definitivt vært en blessing in disguise. Ja, en velsignelse i forkledning. Og når vi først har havnet i denne smørja, med å kunne lære ungene (omtrent) det vi vil (omtrent-begrepet brukt noe tøylet), så kan vi jo like gjerne gripe muligheten med begge hender. Eller melke kua med begge hender, om du vil. Vi har i alle fall ikke spart på kruttet. Eller hvilt på laurbærene. Vi har saktens ikke latt melka gå til spille her, nei. Så det vi har gjort blant annet, er å se «Alice in Wonderland» på dag én. Nei, vi så ingen grunn til å holde fingrene av fatet. Eller legge fingrene imellom, for den sakens skyld. Her har det ikke gått fanden i vold, men heller hva vi har gjort, er å male fanden på veggen (IKEA lille skoletavle brukte vi da). Nei, her ligger vi jaggu ikke på latsiden. Her går vi ikke for halv maskin. Her går vi for gull …!
(Om du skjønner hva jeg mener).
Hva mer har vi gjort?
Vi har sanket bær. Gått tur. Hilst på dyr. Regnet matte. Men vi HAR IKKE PUGGET HOVEDSTEDER OG LAND (her er det før øvrig helt på sin plass med en digresjon, føler jeg. Rett skal være rett; en slags avbrytelse. En historie. Fra virkeligheten. Om du vil. Hvilket den er, og den begynner sånn her; da vi var i siste møte med rektor og kommune, slang jeg ut, som en selvfølgelighet (og hvor du forventer latter etterpå). “Ja, det blir spennende, men vi skal i hvert fall IKKE pugge hovedsteder og land!”. Så lo jeg og ventet på at de virkelig skulle stemme i. Men de gjorde aldri det. I stedet satt de der, bleke, og kikket på meg. Og det var da jeg visste at jeg hadde handlet rett). Par andre ting: vi har lest mye. Lest, selv. Og blitt lest for. Som er magisk. Vi har snakket, diskutert og passet på nyanser. Vi har inntatt aktivert kull på tom mage og kastet alt med fluor. Vi lager mat, -og vi har varm lunsj, ofte. Vi svømmer i badehallen. Det er gym. Og vi ler masse. Vi bruker blyant og papir og noen få ganger, kablet PC. Sitat eldste sønn på 12, for noen uker siden: “Jeg tror det er første gang jeg skriver hele navnet mitt for hånd, mamma, og ikke på PC”. Mors mage knøt seg litt, før hun responderte resolutt “Der ser man! Det er aldri for sent!”.
Og slik går no dagan.
Some days she’s a warrior
Some days she’s a broken mess
Most days she’s a bit of both
But everyday she’s there. Standing
Fighting. Trying
(Om du skjønner hva jeg mener)
De som eier mediehusene styrer opinionen i Norge
Av Pål Steigan - 23. september 2023
https://steigan.no/2023/09/de-som-eier-mediehusene-styrer-opinionen-i-norge/
Den offisielle fortellingen er at vi i Norge har et mediemangfold. Men i virkelighetens verden ligger kontrollen over mediene i Norge i svært få hender. Hvis vi ser bort fra statskanalen NRK, eies mediene stort sett av en liten gruppe milliardærer.
Hvordan påvirkes norske mediers nyhetsdekning av det private norske nyhetsbyrået NTB. Og byråets nylige nære tilknytning til Reuters (med sin snuskete dokumenterte fortid – og nåtid.) Se blant annet New York Times: Worldwide Propaganda Network Built by the C.I.A.
Norsk Telegrambyrå AS eies av Amedia, NRK og Schibsted med datterselskaper. Se Proff.
Det er State Street som er største utenlandske eier i Schibsted med sine 8%. De står i spissen for et kobbel av Wall Street-banker og finansinstitusjoner som til sammen har rundt 48%. Det er dermed ingen overdrivelse å si at Wall Street kontrollerer Schibsted. State Street er som kjent en av de tre «vanlige mistenkte» (i tillegg til Vanguard og BlackRock) som sammen er de største eierne av rundt 90% av de børsnoterte selskapene i USA. These three firms own corporate America. De er blant de største eierne i alle de største mediehusene i USA, slik som blant annet Comcast, AT&T og Meta/Facebook.
Schibsteds strategi har de siste årene vært konsentrert om videreutvikling av mediehus og oppbygging av omfattende rubrikktjenester på internett. I 2019 ble den internasjonale rubrikkvirksomheten skilt ut som eget, børsnotert selskap under navnet Adevinta, der Schibsted etter hvert fikk en redusert eierandel. I dag eies selskapet av Schibsted og Wall Street. Se Proff.
De nordiske rubrikkplattformene ble beholdt i Schibsted. De eier også Finn.no. Etter 2018 har Schibsted også etablert et tredje forretningsområde – investering og innovasjon. Schibsted er i dag også en stor aktør innen podkast, driver sitt egent influencerbyrå, og eier flere TV-kanaler.
De kjøpte nylig 10,1% av Viaplay. Se Viaplay Group.
Se oversikten over datterselskapene til Schibsted her.
Schibsted har virksomheter i 30 land.
Mediehus
Avisene er kjernen i Schibsteds mediehus, og konsernet er Norges største aviseier målt i opplag. Schibsted eier få, men store aviser riksavisene VG, Aftenposten, Aftenposten Junior, og regionavisene Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad. VG er landets største avis, med et opplag på 308 469, inkludert VG+ (2022). Schibsted eier også noen små lokalaviser på Vestlandet. Schibsteds aksjepost i aviskonsernet Polaris Media gjør at konsernet er største eier i Adresseavisen og en rekke lokalaviser i Midt- og Nord-Norge.
I 2019 inngikk Schibsted en avtale om salg av Fædrelandsvennen, Lindesnes Avis og Lister, sammen med distribusjonsvirksomheten i Agder, til Polaris Media . Salget ble gjennomført i januar 2020. Schibsted-avisene har lenge hatt sterke posisjoner på digitale plattformer. De digitale brukerinntektene i norske og svenske aviser har økt år for år, og passerte allerede i 2020 en milliard kroner. Schibsted oppga høsten 2021 at mediehusene samlet har mer en million rene digitale abonnenter. I oktober 2022 lanserte Schibsted et nytt avisabonnement i Norge med navnet Full tilgang. Abonnementet inkluderer innhold fra alle deres norske aviser, slik som VG og Aftenposten, men også podkaster fra plattformen PodMe.
I Sverige er Schibsted en tung aktør i avismarkedet, både på papir og nett, som eier av Svenska Dagbladet (SvD) og landets største avis, Aftonbladet. Gjennom VG står Schibsted også bak nettsatsinger som Godt.no og Minmote.no, og har satset på nett-TV. Den reklamefinansierte nett-TV-kanalen VGTV ble lansert i 2007, og ble i 2014 skilt ut som fra VG som eget datterselskap. Samme år lanserte VG også en lineær TV-kanal. I 2022 kjøpte Schibsted seg inn i TV Haugaland, senere også i Matkanalen og Godare – to TV-kanaler som spesialiserer seg på matprogram.
Og for å repetere: Schibsted kontrolleres av Wall Street. Som igjen kontrollerer mediene i USA, teknogigantene, våpenindustrien, den farmasøytiske industrien og merkevarene.
Hvis du synes mediene er ensrettet så er det fordi de er det.
Streiken i bilindustrien i USA trappes opp
Av Romy Rohmann - 23. september 2023
https://steigan.no/2023/09/streiken-i-bilindustrien-i-usa-trappes-opp/
– Shawn Fain og UAW er absolutt ikke fornøyd
Av Romy Rohmann.
Streiken blant de UWA organiserte bilarbeiderne har nå pågått i ei uke, og så langt har streiken vært begrenset til tre fabrikker – Fords Michigan Assembly i Wayne, Michigan; GMs Wentzville Assembly i Missouri, og Stellantis’ Toledo Assembly Complex i Ohio. Konsekvensene har så langt vært begrenset, men nå varsler Forbundspresident Shawn Fain at den historiske streiken mot de tre bilprodusentene blir utvidet. I tillegg ber han andre å støtte opp.
Vi skreiv om denne varsla streiken her på steigan.no den 10. september:
48.000 bilarbeidere i historisk streik i USA
For første gang går UWA ut med felles lønnskrav og varsler felles streik. UAW-president Shawn Fain ble valgt i fjor da han stilte som president og avsatte den sittende med et løfte om å gå til en mer konfronterende linje i kollektive forhandlinger. Fagforbundet er også i full gang med å mobilisere medlemmene og har arrangert et nettkurs blant ett av mange tiltak for å lære opp medlemmene til å fungere som streikevakter.
I en tale til UAW-medlemmer som S. Fain holdt via Facebook 31. august sa han blant annet:
Bare som en påminnelse, vi lever i en gylden tid for de tre store. Fords inntekter og fortjeneste øker kraftig. Ford hadde over 10,4 milliarder dollar i fortjeneste i 2022 og er på vei til å overgå det i 2023. Det er fortjeneste skapt av våre hender. Vår dedikasjon. Vårt offer. Og disse fortjenestene har resultert i enestående gevinster for selskapets ledere og velstående aksjonærer. Faktisk har Ford-sjef Jim Farley sagt at Ford går inn i «den mest lovende perioden med vekst i Fords historie».
Ford, General Motors og Stellantis brukte mer enn en måned å svare på UAWs medlemmers krav og klarte ikke å legge rettferdige kontraktstilbud på bordet innen fristen. Da bilselskapenes kontrakter gikk ut 14. september, lanserte UAW en Stand Up Strike og for første gang står arbeiderne fra alle de tre store sammen i forhandlingene.
Stand Up Strike er en ny tilnærming til streik. Hvis bilprodusentene ikke klarer å gjøre fremskritt i forhandlingene vil flere og flere bli bedt om å stå opp og bli med i streiken.
President Joe Biden har utplasserert fungerende arbeidsminister Julie Su og seniorrådgiver i Det hvite hus Gene Sperling til Detroit for å tilby sin støtte til partene for å komme til enighet.
https://abcnews.go.com/US/uaw-strike-negotiations-general-motors-ford-stellantis/story?id=103271513
De har ikke kommet til noen enighet ennå og Forbundspresident Shawn Fain oppsummerer forhandlingene så lagt og melder at UAW trapper opp streiken i dag, se hele innslaget her: (starter 6m26s uti)
Klipp fra hans tale til de streikende som blei sendt i forkant av direktesendinga var også svært severdig 😊
Finnurlius Solbergus
Av George Chabert - 23. september 2023
https://steigan.no/2023/09/finnurlius-solbergus/
Hvem illustrerer den smarte politikeren i den 21. århundre bedre enn Finnurlius Solbergus, den mektige romerske guvernør i Alpene, hundre år før Kristus’ fødsel? «Jeg har vært utnevnt for kun noen år! Jeg har noen år på meg til å bli rik! Før noen klarer å reagere, er jeg for lengst borte! Langt borte og rik! Livet mitt vil bli en eneste lang orgie!» På 1600-tallet var ordet «politiker» blitt et skjellsord. I England var «Tory» et irsk ord for «lovløse papister». «Whig» – noe som dagens Høyre – var betegnelsen på hestetyver. Hester var da like ettertraktet som Kongsbergaksjer er i dag.
Det har hendt at politikere har blitt valgt på et konkret program som de faktisk har innfridd. Churchill lovet i 1951 å bygge trehundretusen hjem per år for vanlige folk, og det gjorde han. I 1958 lovet De Gaulle å avslutte krigen i Algerie, og det gjorde han. Men det er lenge siden. Med fallet av de store partiene på venstresiden i 1990-årene ble politikk stort sett ikke annet enn karriere. Politikk handlet nå om Meg, Mitt ego, Min karriere, Mine fremtidsutsikter, og som Solbergus riktig påpekte for to tusenårsiden, Min fremtid etter at Jeg har forlatt politikken. Som Jacques Dutronc sang i 1970: «Og jeg, og jeg, og jeg».
Politikk er nå PR-virksomhet. De nasjonale lederne forstår knapt krisen som vokser. De er opptatt med forvaltning av eget bilde i eget land, i eget politisk parti, samt å pleie forholdet til sine internasjonale kolleger. Vi hører mer om pendlerboliger, solbriller og aksjer enn om politikk. Ingenting er kjedeligere enn lesning av de rituelle oppramsingene av valgløfter. Den eneste forskjellen å spore er rekkefølgen. Det er ikke mening at de skal innfris og kan dermed resirkuleres ved neste valgrunde.
Velgerne i Europa har en fornemmelse av å leve i en ettpartistat. Uansett hva de stemmer for blir de servert det samme, om enn i forskjellige innpakninger. Ikke uventet, 76 prosent av franskmennene mener i dag at de fleste politikere er korrupte. De stoler heller ikke på sine politiske institusjoner. I Tyskland, Storbritannia og Italia er tallet henholdsvis 51, 71 og 72 prosent.
Velgernes eneste valg er å krysse fingrene og la være å stemme. Fordelene er tredelt: Ikke kaste bort tid i valgkøer, ikke gi de «folkevalgte» et snev av legitimitet, og ikke minst ikke bli utsatt for politikernes vitser under deres ellers så stille frokoster.
Kilder:
Goscinny og Uderzo, Asterix i Alpene, 1975
Jacques Dutronc, «Og Jeg, og Jeg, og Jeg»:
Ukrainifisering av Norge?
Av Pål Steigan - 23. september 2023
https://steigan.no/2023/09/ukrainifisering-av-norge/
Ukrainifisering er et begrep som har blitt brukt om den spesielle formen for nasjonalisme i Ukraina, som hovedsaklig dyrkes i den vestlige halvdelen av landet.
Denne nasjonalismen har en brodd mot Russland, med favorisering av det ukrainske på bekostning av det russiske i Ukraina, innen språk, kultur og politikk. Den har røtter i den såkalte banderismen etter Stepan Bandera (1909–1959), «en ukrainsk fascistisk politiker og nasjonalistisk uavhengighetsforkjemper som ledet en fløy av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN)».
Denne nasjonalismen har vært del av et spenningsmoment innen Ukraina siden begynnelsen av uavhengigheten i 1991 (samt før det). «Separatist-trusselen har sittet løst siden 1991. At de regionale lederne snakker om separatisme er derfor ikke uventet» (Hans-Wilhelm Steinfeld på Dagsrevyen, 28. november 2004 under den såkalte Oransjerevolusjonen).
NATO/EU-landene har i alle fall siden 1991 dyrket slike antirussiske nasjonalister i Ukraina, mens Russland har pleiet forbindelser til de i Ukraina som ønsker et nøytralt og forent Ukraina (inntil det ikke gikk lenger) og et godt forhold til Russland.
Både i 2004, under «Oransjerevolusjonen», og i 2014 lyktes USA/NATO/EU med å skaffe sine folk til makta i Ukraina, regimer som søkte NATO og EU-medlemskap og som reiste statuer av Bandera og andre ‘banderister’. Den siste gangen ble det fatalt, skjønt det lå krig i lufta også i 2004. Men da fantes det kompromissvilje. Så stormen ble ridd av.
Ukrainifiseringen av Ukraina skjøt fart etter kuppet i 2014:
Mange av representantene Brende (daværende utenriksminister Børge Brende, min bemerkning) snakker om har bakgrunn fra de ytterste høyre og har vært med å etablere fascistiske og nazistiske organisasjoner (….)
I Europeisk målestokk ligger Svoboda langt til høyre og lenger til høyre enn Jean Marie Le Pens franske Front National, sier seniorforsker Jakub Godzimirski ved NUPI til NRK. Visestatsminister Oleksandr Sych, forsvarsminister Ihor Tenyukh, landbruksminister Igor Shvaika og miljøvernminister Andrej Moknyk er alle medlemmer av det tidligere nasjonalsosialistiske partiet. Partiet ble opprinnelig grunnlagt som det Nasjonalsosialistiske partiet SNPU i 1995 med klare referanse til Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske naziparti (….)
I 1999 etablererte de en paramilitær gruppe som kalte seg «Ukrainas patrioter» som blant annet hadde et svastikalignende symbol. Gruppen ble senere kastet ut av Svoboda i 2004 i forbindelse med reformeringen av partiet. Men fortsatt deltar mange av partiets medlemmer på arrangementene til «Ukrainas patrioter» (NRK 6. mars 2014). https://www.nrk.no/urix/disse-far-penger-av-norge-1.11587709
Azov er navnet på en ukrainsk bataljon med frivillige soldater, som bekjemper pro-russiske opprørere i Øst-Ukraina. For andre år på rad arrangerer den sommerleir for barn, som denne i et skogsområde nær hovedstaden Kiev. 50 barn mellom 8 og 16 år skal gjøres til elitepatrioter i løpet av 12 dager (…)
Ved morgengry synger barna «Ukraina, hellig mor til helter, kom inn i mitt hjerte!» (…) Rundt lunsjtid deles våpnene ut. Tarkan fra Kiev, en mager, 13 år gammel jente med langt, glatt hår, trenger bare 36 sekunder på åetterkomme alle beskjedene: Ta av magasinet. Åpne våpenet. Sette det sammen igjen (…) På kveldstid synges «Død over Russland» rundt leirbålet»
(Aftenposten/A-magasinet 8. september 2016)
Har ukrainifiseringen kommet til Norge? Eller: hvor langt har den kommet?
Alle har lagt merke til hvordan Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har blitt dyrket i Norge og hvordan norske medier og politikere har vært opptatt å oppfylle hans ønsker om å få våpen og penger (som for det meste går hånd i hånd med USA/NATO/EUs ønsker). Men det finnes mer subtile tegn på ukrainifisering. For nå omtales Krim som Krym og Kiev som Kyiv. Dette er uttrykk for ukrainifisering av det norske språket. En Facebook-tråd https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/posts/10159356129850952?ref=embed_post førte til mange gode kommentarer til dette, som denne:
Dette med Krym og Kyiv er helt latterlig fordi den y-lyden som Y i de ukrainske alfabetet svarer til ligger mye nærmere vår i-lyd (mer som en langtrukket j langt bak i halsen ) og har ingenting med vår trutmunn-Y å gjøre (formet fremme i munnen) . Mao en form for overkorrreksjon ( ala Carl I Hagen sin uttalelse av t i feks huset (hus-ett). Kun for virttue-signaling. Litt som når Tyskebryggen ble omdøpt til bare Bryggen (i Bergen) (Hilsen hobby-lingvist).
En annen kommentar gikk ut på at disse navnendringene skyldes at Zelensky ønsket det:
Jeg så et intervju av en gransker/journalist på akkurat dette med å bruke spesifikke ord og utrykk. Han hadde listen MSM var instruert til å bruke. Det han sa var at det var Kiev som hadde denne listen og krevde dette. Tror det var Redacted som hadde dette intervjuet.
Jeg har ikke fått bekreftet dette. Men når man vet hvor ivrige norske politikere er når det gjelder å oppfylle Zelenskys ønsker om våpen og penger er slike navneendringer en smal sak til sammenligning. Men det er allikevel imponerende at de har fått alle mediene, politikerne, skoler og universiteter med på endringene. Jeg har mang en gang fått kjeft av ‘rettroende’ fordi jeg fortsetter å si Kiev og Krim.
Ellers er det sikker noen som husker at bydelspolitikere i Oslo ga området utenfor Russlands ambassade i Oslo navnet Ukrainas plass. Det var ikke fullt så subtilt.
«Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 vedtok bydelsutvalget i Bydel Frogner 8. mars 2022 å gi plassen utenfor ambassaden navnet Ukrainas plass for å markere støtte til landet (…) Bydelsutvalget vedtok 8. mars 2022 også å endre gateadressen for den russiske ambassaden til Ukrainas plass. Et skilt med plassnavnet ble avduket 22. mars 2022. En lang rekke demonstrasjoner mot Russlands invasjon av Ukraina har blitt avholdt på Ukrainas plass».
Norske mediers tvangsaktige bruk av begrepet «fullskala invasjon» kan også stamme fra Ukraina, ifølge kommentar i den nevnte Facebook-tråden. Men dette er også ubekreftet. «Definisjonen fullskala krig/invasjon fins ikke i Wikipedia», lød en annen kommentar. Men hun mener at begrepet ble introdusert av Joe Biden i fjor.
Det at 60.000 ukrainere har kommet til Norge siden Russlands invasjon i fjor bidrar også til ukrainifisering. Men vi får håpe det ikke er så mange ‘banderister’ blant dem.
Er Norge verdens mest naive land?
Av Pål Steigan - 23. september 2023
https://steigan.no/2023/09/er-norge-verdens-mest-naive-land/
Norge gir mange ganger mer til Europas mest korrupte land enn USA og er på topp i verden etter bruttonasjonalprodukt. Sjøl amerikansk presse og amerikanske politikere beskriver Ukraina som et alnd der milliarder og våpen blir sporløst borte. Likevel har norske storingspartier fra FRP til Rødt satset nordmenns skattepenger på våpenindustrien og Ukrainas oligarker.
How Norway outstrips US on Ukraine spending
BBC har intervjuet Alyssa Demus, en internasjonal forsvarsforsker for Rand Corporation, og skriver:
Ifølge data samlet inn av Kiel-instituttet for verdensøkonomien hadde Norge per utgangen av juli gitt den høyeste prosentandelen, med 1,4 %. Estland og de to andre baltiske landene som grenser til Russland gir alle også over 1 %
Hva det kommer ned til, sier Demus, er et spørsmål om perspektiv. For noen er Ukraina et fjerntliggende land som mange amerikanere ikke kjenner til eller bryr seg om.
For andre er det en viktig kampplass for en global konflikt, der USA hjelper en nasjon med å forsvare sin territoriale integritet og suverenitet, samtidig som den fornedrer en utenlandsk motstander til en (relativ) røverpris og uten tap av amerikanske liv.
«Hvis du snakker om ren kostnads-nytte-analyse,» sier hun, «avhenger det litt av hva du verdsetter.»
Norge har gitt over fem ganger så mye som USA i forhold til BNP.
Er vi verdens mest blåøyde og lettlurte folk?
Dette gir Norge fantasisummer til: