Nyhetsbrev steigan.no 23.05.2023
USA frykter at ryktet til F-16 kan bli smadret i Ukraina
Skjelettene ramler ut av skapet for partnerne Polen og Ukraina
Mandag lanserte Norsk Bonde og småbrukarlag sitt primærkrav
Hemmelighetsfullt møte i Lisboa – Bilderberg samles igjen
To tiår og 90 milliarder dollar senere: Dissekering av det afghanske militærets totale kollaps
Russland sier Vesten gir F-16-fly til Ukraina en «kolossal risiko» for dem selv
Løsningen er enkel – vi bør bli mer selvhjulpne
Ukrainsk sommer: den vestlige propagandamaskinen tresker videre
USA frykter at ryktet til F-16 kan bli smadret i Ukraina
Av red. PSt - 23. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/usa-frykter-at-ryktet-til-f-16-kan-bli-smadret-i-ukraina/
Ifølge en analyse som er gjort av MilitaryNewsMagazine frykter USA for at ryktet til F-16 flyene kan bli ødelagt hvis de settes inn mot russiske styrker i Ukraina. Magasinet skriver at blant Norge har vært en av pådriverne for å sende F-16 til Ukraina. De skriver videre:
F-16 er et lett enmotors jagerfly som ble designet på 1970-tallet som et lettere og billigere motstykke til tungvekteren F-15 som utgjorde eliten til det amerikanske luftforsvaret. Mot det russiske flyvåpenet er det en svært stor mulighet for at klassen bare vil ha svært begrenset overlevelsesevne på grunn av dens mangel på stealth-evner og dens begrensede evne til å engasjere tungvektsfly i den russiske flåten som Su-35s, MiG-31s og Su-57s. Luft-til-luft-engasjementer vil sannsynligvis være svært ensidig, og å skyte ned F-16-er med egne jagerfly vil øke prestisjen til det russiske luftforsvaret og dets forsvarssektor betraktelig – som allerede nylig hadde fordel av ødeleggelsen av NATOs største langdistanseluftvernsystemet Patriot den 16. mai. Mens nyere varianter av F-16, nemlig Block 70/72-modellen, potensielt kan holde stand mot noen av de nyere russiske jagerflyene, er det så langt produsert mindre enn en skvadrons verdi. De svært høye kostnadene for disse nye F-16-ene, på over 120 millioner dollar hver, gjør også leveringen til dem uoverkommelig, med deres små produksjonsskala og lange ordrereserver primært fra Taiwan som effektivt utelukker dette.
Eldre F-16, avhengig av utdaterte mekanisk skannede radarer og mangler tilgang til nye generasjoner missiler som AIM-120D, ville sannsynligvis klare seg dårlig hvis de ble utplassert til Ukraina, selv om de kunne engasjere russiske fly 1:1 og ikke lider av store numeriske ulemper. Trusselen fra russiske langdistanse-overflate- til luftmissilsystemer, som selv fra baser i Hviterussland har demonstrert evnen til å skyte ned fjerde generasjons jagerfly over selve hovedstaden Kiev, vil ytterligere begrense F-16s evne til å operere på grunn av deres mangel på sniking. evner. Som et resultat har USA mye å tape på å se sine F-16-er overføres til Ukraina, på et tidspunkt da fremtidige bestillinger for klassen allerede er i tvil og omdømmet til dens luftmakt er kritisk, spesielt i teatre som Øst. Asia. Prioriteringene til de europeiske allierte, som konsekvent har vært mer fokusert på Russland, har ofte vært svært forskjellige.
Skjelettene ramler ut av skapet for partnerne Polen og Ukraina
Av red. PSt - 23. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/skjelettene-ramler-ut-av-skapet-for-partnerne-polen-og-ukraina/
I år er det 80 år siden ukrainske nazister massakrerte 100.000 polakker og jøder i Volhynia og andre byer i Polen. De som gjennomførte disse forbrytelsene mot menneskeheten er de samme som i dag er nasjonalhelter i Ukraina og som hyllest ved enhver offentlig anledning der, nemlig Stepan Banderas OUN.
For de to strategiske partnerne har det vært vanskelig å håndtere den kommende 80-årsdagen, skriver AP:
Tjenestemenn i Polen og Ukraina, solide strategiske partnere, har uventet utvekslet bitre bemerkninger om en smertefull gjensidig fortid som inkluderer massedrap.
I år er det 80-årsjubileet for massakrene på titusenvis av polakker utført av ukrainere som Polen kaller folkemord.
Nå er det jo ikke så rart at Polen kaller det folkemord, når det faktisk var det. Men tilhengerne av folkemorderne i Kiev liker ikke å bli minnet på det.
AP skriver:
I 1943-44 massakrerte ukrainske nasjonalister og andre rundt 100 000 polakker i Volhynia og andre regioner som da var østlige Polen, under nazistenes tyske okkupasjon, og som nå er en del av Ukraina.
I et forsøk på å roe følelsene sa en assistent til Polens president Andrzej Duda mandag at polakkene bare ønsket sannheten og respekten for de titusenvis av polske ofrene.
«Vi forventer bare sannheten og respekten for ofrene, og vi vil (…) jobbe med dette temaet for å få en fullstendig klargjøring av emnet og respekt til muligens alle ofrene,» sa Marcin Przydacz på den polske kanalen TVP1 .
Drapene er fortsatt et sårt punkt mellom de to nasjonene, selv om Warszawa og Kiev har konvergerende syn på regional sikkerhet og Polen er blant de sterkeste støttespillerne til Ukraina i kampen mot Russland.
Polemikken mellom Ukraina og dets trofaste allierte begynte forrige uke med at Polens utenriksdepartements talsmann, Lukasz Jasina, sa at Polen på 80-årsdagen ventet en unnskyldning fra Ukraina og president Volodymyr Zelenskyy for massakrene 1943-44.
Ukrainas ambassadør i Polen, Vasyl Zvarych, reagerte med å si at alle forslag til hva Kiev eller Zelenskyy burde gjøre var «uakseptable og uheldige». Senere tonet han ned uttalelsen for å si at Ukraina var «åpen for dialog» om historien og hedret minnet til ofrene.
Det polske parlamentet vedtok å forby «Bandera-ideologi»
279 delegater av 450 i den polske Sejmen stemte 26. januar 2018 for en lov som forbyr det de kaller «Bandera-ideologien» i Polen. Dette skrev nyhetsbyrået Unian i Ukraina.
Det vedtaket viser til er den fascistiske ideologien til Stepan Bandera, som er nasjonalhelt i Ukraina. Vedtaket sier om forbrytelsene til Bandera-bevegelsen at de «omfatter handlinger som ble utført av ukrainske nasjonalister i perioden 1925–1950, som inkluderer maktbrukt, terror og andre former for krenkelse av menneskerettighetene, spesielt mot det polske folket».
Loven gjør det til en forbrytelse i Polen å benekte Bandera-bevegelsens massakre mot polakker og jøder i Volhynia og Øst-Galicia og gjør det også forbudt å støtte handlingene og ideologien til Organisasjonen av unkrainske nasjonallister (OUN) og deres militære arm, den ukrainske opprørshæren UPA. Loven har en strafferamme på fengsel inntil tre år.
OUN og UPA samarbeidet med de tyske nazistene under annen verdenskrig og sloss mot Sovjetunionen. Under ledelse av Stepan Bandera og Roman Shukhevych gjennomførte omfattende etnisk rensing, særlig i perioden 1943–44 da mellom 78.000 og 106.000 polakker ble drept.
I nabolandet Ukraina derimot er det vedtatt at 14. oktober skal være nasjonal minnedag for UPA. Og den dagen i 2017 marsjerte 10–15.000 folk i gatene i Kiev i en fascistisk fakkelmasj i hyllest til Bandera og OUN. Demonstrantene bar nazisymboler og ropte slagord som «død over russerne» og gjorde nazihilsen. OUNs bødler var så brutale under annen verdenskrig at selv det tyske SS ble sjokkert.
I Ukraina er det forbudt å kritisere de fascistiske personene og organisasjonene som har spilt en rolle i Ukrainas historie. Derimot er propaganda for kommunismen og kommunistiske symboler forbudt. Straffen for propaganda for kommunismen og produksjon av kommunistiske symboler ligger på mellom 5 og 10 års fengsel.
Også Ukrainas venner i Norge er tause om de ukrainske fascistenes folkemord
Vi har i flere år utfordret HL-senteret på Bygdøy i Oslo til å ta avstand fra den ukrainske nazismen og det faktum at Bandera og de andre nazikollaboratørene nå er folkehelter i Ukraina, men uten å få respons.
https://steigan.no/2021/12/hvorfor-er-hl-senteret-taust-om-nazismen-i-ukraina-2/
Heller ikke partiet Rødt er noe interessert i å ta opp den ukrainske høyrenasjonalismens fascistisk og nazistiske røtter. For dem kjemper ukrainske høyrenasjonalister for «demokrati» og «frihet». Se: «Rødt støtter Ukrainas kamp for frihet«.
Mandag lanserte Norsk Bonde og småbrukarlag sitt primærkrav
Av Romy Rohmann - 23. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/mandag-lanserte-norsk-bonde-og-smabrukarlag-sitt-primaerkrav/
Klokka 09.00 på Litteraturhuset mandag 22. mai lanserte NBS sitt primærkrav. Det har aldri vært viktigere å sikre norsk sjølforsyning, sa leder for NBS Tor Jacob Solberg i sin innledning. Nå er det viktig å gi bonden tilbake trua på framtida. NBS ønsker en ny retning i jordbruket, og årets forhandlingsresultat er ikke en ny retning.
NBS er opptatt av matproduksjon i et evighetsperspektiv; god dyrevelferd, lite plantemidler og en fornuftig og helhetlig tilnærming.
Det er viktig at vi i solidaritet med verdens befolkning, redusert import og produsere mer mat i eget land. Vi kan ikke fortsette å ta mer enn absolutt nødvendig av det globale matfatet. Vi må sørge for et biologisk mangfold i landet og endre hvordan vi håndterer ressursene våre.
Monokulturer og utarmet jord gjør oss avheng av stadig mer tilførte ressurser. Dette betyr at vi er inne i en ond sirkel. Oppdrett av dyr er også former for monokulturer som har en rekke problemer knytta til ressursgrunnlag og etikk. Sjøl om vi ikke har et industrilandbruk i Norge slik vi kan se det i andre land, er dette noe vi må holde langt unna norsk landbruk. Det er ikke framtidsretta. Natur, lokale ressurser, husdyr og økosystem må ses i sammenheng, også i vårt kosthold.
Landbruk og biologi henger sammen og vi må snakke mer om og utvikle gode økosystemer i jordbruket. Etter flere generasjoner hvor vi har brukt tunge maskiner på god matjord og frigjøring av karbon fra åker via jordbearbeiding og erosjon ser stadig flere bønder behovet for å bygge mer mold i jorda. Karbonnivået er halvert i åkrene (!) og frigjort som CO2 i atmosfæren. Det gjør oss stadig mer sårbare for flom og tørke – og jordas mineraler frigjøres i mindre grad til planter og vi får ikke samme kvalitet lengre oppover i næringskjeden. Det er sunt for naturen og det er sunt for oss som spiser maten å ha en livskraftig mold, full av liv.
Det er stor frustrasjon i næringa etter at Norsk Bondelag og Staten blei enige om årets Jordbruksoppgjør. Hadde NSB fått delta i forhandlingene og fått gjennomslag for sitt primærkrav hadde vi fått en ny retning på matproduksjonen i Norge.
Tor Jacob Solberg brukte noe tid på å vise til Budsjettforliket i 2021 hvor flertallet var enige om ei endring og en opptrappingsplan for jordbruket. Han viste også til Hurdalserklæringa og sa at NBS sitt primærkrav ville gjort det lettere for regjeringen å oppnå sine egne målsettinger.
Han forklarte også om forhandlingene med Bondelaget, meklinga med Staten og resultatet som blei at Staten valgte å fortsette forhandlingene bare med Bondelaget.
NBS ønsket å åpne diskusjonene om Jordbruket og hadde fått med seg tre sakkyndige i år. Dette fordi produksjonen av mat i Norge er ikke en sak bare for bønder, disse tre var:
Jan Davidsen, tidligere leder av Fagforbundet og nå leder i Pensjonistforbundet. Davidsen har også vært medlem av LOs sekretariat.
Anja Bakken Riise, leder for miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender.
Pensjonert generalløytnant Robert Mood. Mood er også tidligere generalmajor i den norske hæren.
Dette har vi skrevet om tidligere her på steigan.no
https://steigan.no/2023/04/landbruksoppgjoret-naermer-seg-og-norsk-bonde-og-smabrukarlag-er-klare/
Det blei også sendt en video fra Robert Mood og Anja Bakken Riise på dette møtet, Jan Davidsen var i panelet på slutten av møtet.
Robert Mood understreket hvor viktig det er med levende bygder for vår beredskap, og Anja Bakken Riise tok bla opp solidaritetsperspektivet med sjølforsyning basert på Norske ressurser.
Seniorrådgiver i NBS, Dag Fossen var klar og tydelig i sin tale: Dersom du velger å se bort fra den faktiske situasjonen vi er i, og bare se på resultatet av dagens Jordbruksforhandlinger (JF) i en historisk sammenheng, kan man kanskje mene at årets JF er god, men det holder ikke.
Så presenterte Anders Bakke Klemoen sjølve primærkravet.
Med grunnlag i mål om økt sjølforsyning, totalberedskap og jamstilling, er Norsk Bonde- og Småbrukarlag sine hovedprioriteringer i årets krav:
• Økt bruk av jord og utmark i Norge
• Betydelig løft av inntekt og styrkede sosiale vilkår
• Prioritere virkemidler som ivaretar jordbrukets samfunnsoppdrag:
sjølforsyning, matsikkerhet og bidrag til totalberedskap.
(side 13 og 14 i dokumentet)
I primærkravet gås det nøye gjennom grunnlagsmaterialet og prognosene for 2024 og med dette som utgangspunkt krevde forhandlingsutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag:
• Kronemessig lik utvikling som andre grupper i 2024 på 29 379 kr/årsverk.
• Redusert inntektsgap for sammenligning av lønn med resten av samfunnet i
2024 med 287 053 kr/årsverk.
Dette gir i sum et rammekrav på 13,49 milliarder kroner for 2024, i tillegg til utbetaling av 600 mill. kroner i negativt overheng i 2023.
Anders gikk gjennom detaljene i rammekravet som også står på side 38 i sjølve dokumentet.
Han presenterte også tallene for referansebrukene, referansebruk, er en samling eksempelbruk hvor en sammenstiller av regnskaper fra flere eksisterende gårdsbruk med samme produksjon og omtrent lik størrelse. Vi har 28 ulike referansebrukgrupper.
Når han var ferdig med presentasjonen var det åpent for spørsmål, her kom spørsmål om hva hovedforskjellene på NBS sitt primærkrav og Bondelagets krav sett bort fra summen, og mange andre spørsmål og innlederne svarte ut.
Primærkravet kan du lese her: https://www.smabrukarlaget.no/media/hb2fpo3l/primaerkrav-jf2023.pdf
Nationen hadde et oppslag om dette på sin nettside etter presentasjonen. De skriver:
Mens Bondelaget endte med å gå til staten med et krav på 6,9 milliarder, startet NBS forhandlingene med et krav på 13,49 milliarder.
Jeg synes dette verken er urimelig, urealistisk eller spesielt høyt. Tvert imot er det et nøkternt krav som gir norske bønder minstelønn og en nøktern avkastning på egenkapital. Dette kravet ville gjort det lettere for regjeringen å oppnå sine egne målsettinger fra Hurdalsplattformen, sier Tor Jacob Solberg.
Hvordan endte dere på dette tallet, spør Camilla Mellemstrand fra Nationen?
Representantskapet i Småbrukarlaget krevde 200.000 i tetting av inntektsgap. På toppen av dette la vi på 87.000 kroner per årsverk for å dekke opp for økte rentekostnader.
Ifølge budsjettnemndas prognoser vil norske bønder ha 4,5 milliarder kroner i årlige rentekostnader i 2023. Samtidig vil den høye prisveksten i samfunnet gjøre at fjøsene, traktorene, korntørkene og alle andre ting på gården i teorien blir 3,8 milliarder kroner mer verdt. Denne verdistigningen føres som inntekt i Totalkalkylen.
Det er denne verdistigningen som kalles «effekt av finansiering», eller «luftpenger» i Småbrukarlagets ordbok. Effekten av finansiering visker i stor grad ut de økte rentekostnadene.
Effekt av finansiering utgjør 3,8 milliarder kroner i 2023. Hvis man trekker fra disse 3,8 milliardene fra rentekostnadene på 4,5 milliarder ser det ut som vi bare har 700 millioner i rentekostnader. Men det vet vi jo som skal betale regningene, at ikke stemmer. De rentekostnadene vi skal betale er ikke teoretiske summer, men helt konkrete regninger. At eiendelene våre er blitt mer verdt hjelper oss ikke å betale disse regningene, forklarer seniorrådgiver Anders Bakke Klemoen.
Hvis du tar de 3,8 milliardene som effekt av finansiering utgjør og deler på antall årsverk, får du 87.000 kroner per årsverk. Disse 87.000 kronene har vi lagt på toppen av de 200.000 kronene som representantskapet krevde, forklarer Klemoen.
https://www.nationen.no/jeg-mener-13-5-milliarder-er-et-nokternt-krav/s/5-148-364406
Møtet blei avslutta med en panelsamtale hvor temaet var: hvordan vi kan oppnå økt sjølforsyning og beredskap.
Her deltok:
Jan Davidsen som er presentert tidligere.
Katarina Rønning, seniorforsker Ruralis
Mari Jensen Ås, nestleder i Spire
Tor Jacob Solberg, her: bonde 😊
Denne samtales bør ses, her kom det fram mye viktig fra deltakerne som også har svært ulikt perspektiv. Det er viktig å forstå at alt henger sammen, og et levende distriktsnorge vil alle grupper i samfunnet tjene på. Her blei vi bla minna på hvor verdier skapes og hva som må til for at et velferdssamfunn opprettholdes.
Hele møtet tar et par timer og det finner du her:
Hemmelighetsfullt møte i Lisboa – Bilderberg samles igjen
Av red. PSt - 23. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/hemmelighetsfullt-mote-i-lisboa-bilderberg-samles-igjen/
Det 69. Bilderberg-møtet, et hemmelighetsfullt konklave av globale maktaktører, har startet i Lisboa, Portugal, med saker på agendaen inkludert transnasjonale trusler, kunstig intelligens og USAs lederskap i verdensanliggender. Møtestedet er det luksuriøse Pestana Palace Hotel.
Årets møte, det siste i en serie som startet i 1954, fortsetter å viske ut grensene mellom åpent diplomati og hemmelig elitisme mens politiske ledere gnir skuldre med mektige folk i industrien, mediebaroner og finansmagnater.
Som vanlig forblir detaljene i diskusjonene skjult av «Chatham House Rule», en protokoll som gir deltakerne frihet til å bruke informasjonen hentet fra samtalene, men forbyr identifikasjon av foredragsholdere eller deltakere, og sikrer anonymitet.
«Takket være møtets private natur, deltar deltakerne som individer i stedet for i noen offisiell kapasitet, og er derfor ikke bundet av konvensjonene på deres kontor eller av forhåndsavtalte posisjoner,» heter det i en pressemelding fra Bilderberg Meetings.
Blant de store temaene som er planlagt til diskusjon er kunstig intelligens, banksystemet, energiomstilling og industripolitikk og handel.
Andre høyt prioriterte saker inkluderer de geopolitiske landskapene i Europa, Kina, India, Russland og Ukraina, sammen med NATO og USAs globale lederskap.
Temaet amerikansk lederskap, som sist dukket opp på Bilderberg-agendaen i 2018, kommer ettersom Kina og Russland har økt sine anstrengelser for å redusere avhengigheten av den amerikanske dollaren som verdens fremste reservevaluta.
Elitene samles
Utvalget av globalt innflytelsesrike skikkelser inkluderer NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, Avril Haines, amerikansk direktør for National Intelligence, og Thomas Wright, seniordirektør for strategisk planlegging ved National Security Council.
Det er ingen mangel på politiske ledere, inkludert Roberta Metsola, president i Europaparlamentet, Mark Rutte, statsminister i Nederland, og Finlands avtroppende statsminister Sanna Marin, som tapte valget i hjemlandet, men er en yndling for vestlig imperialisme.
Sam Altman, administrerende direktør i OpenAI, skaperen av chatboten ChatGPT med kunstig intelligens, deltar også. Andre fremtredende teknologiskikkelser inkluderer Satya Nadella, administrerende direktør i Microsoft, Alex Karp, administrerende direktør i Palantir Technologies, og tidligere Google-sjef Eric Schmidt.
Albert Bourla, administrerende direktør i Pfizer, er også på deltakerlisten, det samme er Thiel Capital-grunnlegger Peter Thiel, og John Waldron, president i Goldman Sachs.
Til stede er også Didier Reynders, EU-kommissær for justis, Alexander Schallenberg, Østerrikes minister for europeiske og internasjonale anliggender, og Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba.
Vi noterer oss også at DNBs Kjerstin Braathen også er til stede.
https://steigan.no/2022/05/kjerstin-braathen-i-dnb-energiomstilling-vil-skape-energiknapphet-og-smerte-men-det-er-verdt-det/
Overklassens organisering som parti
Den globale kapitalistklassen eksisterer ikke bare objektivt som set sosialt, økonomisk fenomen. Den er seg sjøl i høyeste grad bevisst og eksisterer også for seg, som Karl Marx sa. Og som en klassebevisst og politisk handlende klasse har den sørget for å opprette en serie med organer, institusjoner, nettverk og tenketanker som den bruker for å realisere sine klasseinteresser. Dagens globale kapitalistklasse er velorganisert og har stor evne til å få regjeringer og politiske partier til å lystre dens signaler, retningslinjer og politiske agendaer.
Bilderberg Group er et av disse foraene som utvikler og knesetter dagens monopolkapitalistiske politikk. Et annet slikt forum er naturligvis World Economic Forum. I tillegg har de Trilateralkommisjonen, Group of Thirty, Atlantic Council, Chatham House, Council on Foreign Relations og en himmelens hærskare av stiftelser, tenketanker og andre rottereir.
Disse menneskene liker stort sett ikke at man retter søkelyset mot virksomhetene, siden det de holder på med bare tjener interessene til circa 0,0004% av menneskeheten og angriper interessene til 99% av oss. Derfor er de svært takknemlige for at det finnes «eksperter» rundt i mediene som stadig dukker opp som troll av eske og sier at det er «en konspirasjonsteori» å i det hele tatt skrive eller snakke om hva overklassen foretar seg i lukkede rom.
Så mektige og hensynsløse og antidemokratiske de enn er, så er det noe litt loslitt med duft av møllkuler og fordums storhet over denne forsamlinga, all luksusen til tross. Det er ikke der det skjer lenger. Det virkelige showet foregår på møtene i SCO og BRICS i Asia og Det globale sør.
https://steigan.no/2018/02/council-on-foreign-relations-det-virkelige-partiet-for-overklassen-i-usa/
https://steigan.no/2014/04/trilateralkommisjonen-ved-en-av-dem/
Full liste over deltakere
Abrams, Stacey (USA), administrerende direktør, Sage Works Production
Achleitner, Paul M. (DEU), styreleder, Global Advisory Board, Deutsche Bank AG
Agrawal, Ajay (CAN), professor i økonomi, University of Toronto
Albares, José Manuel (ESP) ), utenriksminister
Altman, Sam (USA), administrerende direktør, OpenAI
Alverà, Marco (ITA), medgründer, zhero.net; CEO TES
Andersson, Magdalena (SWE), leder, sosialdemokratisk parti
Applebaum, Anne (USA), stabsskribent, The Atlantic
Arnaut, José Luís (PRT), administrerende partner, CMS Rui Pena & Arnaut
Attal, Gabriel (FRA), Minister for offentlige regnskaper
Balsemão, Francisco Pinto (PRT), styreleder, Impresa Group
Barbizet, Patricia (FRA), styreleder og administrerende direktør, Temaris & Associés SAS
Barroso, José Manuel (PRT), styreleder, internasjonale rådgivere, Goldman Sachs
Baudson, Valérie (FRA), administrerende direktør , Amundi SA
Beaune, Clément (FRA), transportminister
Benson, Sally (USA), professor i energivitenskap og ingeniørvitenskap, Stanford University
Beurden, Ben van (NLD), spesialrådgiver for styret, Shell plc
Borg, Anna (SWE) ), president og administrerende direktør, Vattenfall AB
Borrell, Josep (INT), visepresident, EU-kommisjonen
Botín, Ana P. (ESP), konsernsjef, Banco Santander SA
Bourla, Albert (USA), styreleder og administrerende direktør, Pfizer Inc.
Braathen, Kjerstin (NOR), administrerende direktør, DNB ASA
Brende, Børge (NOR), president, World Economic Forum
Brink, Dolf van den (NLD), administrerende direktør, Heineken NV
Brudermüller, Martin (DEU), CEO, BASF SE
Buberl, Thomas (FRA), CEO, AXA SA
Byrne, Thomas (IRL), Minister for Sport and Physical Education
Carney, Mark (CAN), nestleder, Brookfield Asset Management
Cassis, Ignazio (CHE), føderal rådmann, føderale utenriksdepartementet
Castries, Henri de (FRA), president, Institut Montaigne
Cavoli, Christopher (INT), Den øverste allierte øverstkommanderende Europa
Ceylan, Mehmet Fatih (TUR), president, Ankara Policy Center
Chhabra, Tarun (USA), seniordirektør for teknologi og nasjonal sikkerhet, National Security Council
Creuheras, José (ESP), styreleder, Grupo Planeta og Atresmedia
Debackere, Koenraad (BEL), styreleder, KBC Group NV
Deese, Brian (USA), tidligere direktør, National Economic Council
Donohoe, Paschal (INT), president, Eurogroup
Döpfner, Mathias (DEU), styreleder og administrerende direktør, Axel Springer SE
Easterly, Jen (USA), direktør for Cybersecurity and Infrastructure Security Agency
Economy, Elizabeth (USA), Seniorrådgiver for Kina, Department of Commerce
Ehrnrooth, Henrik (FIN), styreleder, Otava Group
Émié, Bernard (FRA), Generaldirektør for ekstern sikkerhet, Ministry of Fored Forces
Empoli, Giuliano da (ITA), statsviter og skribent, Sciences Po
Entrecanales, José M. (ESP), styreleder og administrerende direktør, Acciona SA
Eriksen, Øyvind (NOR), president og administrerende direktør, Aker ASA
Ferguson, Niall (USA), Milbank Family Senior Fellow, Stanford University
Fleming, Jeremy (GBR) , Tidligere direktør, GCHQ
Frederiksen, Mette (DNK), statsminister
Freeland, Chrystia (CAN), visestatsminister
Garijo, Bélen (DEU), Styreleder og administrerende direktør, Merck KGaA
Gentiloni, Paolo (INT), kommissær for økonomi, EU-kommisjonen
Gonzáles Pons, Esteban (ESP), nestleder, European People’s Party
Gosset-Grainville, Antoine (FRA), styreleder, AXA
Goulimis, Nicky (GRC) ), styremedlem og medgründer, Nova Credit Inc.
Griffin, Kenneth (USA), grunnlegger og administrerende direktør, Citadel LLC
Gruber, Lilli (ITA), sjefredaktør og anker, La7 TV
Gürkaynak, Refet (TUR), Professor i økonomi, Bilkent University
Haines, Avril D. (USA), direktør for National Intelligence
Halberstadt, Victor (NLD), professor i økonomi, Leiden University
Hassabis, Demis (GBR), administrerende direktør, DeepMind
Hedegaard, Connie (DNK), styreleder, KR Foundation
Hofreiter, Anton (DEU), MP; Lederkomiteen for europeiske anliggender
Holzen, Madeleine von (CHE), sjefredaktør, Le Temps
Jensen, Kristian (DNK), administrerende direktør, Green Power Denmark
Joshi, Shashank (GBR), forsvarsredaktør, The Economist
Kaag, Sigrid (NLD) ), finansminister; Visestatsminister
Karp, Alex (USA), administrerende direktør, Palantir Technologies Inc.
Kasparov, Garry (USA), styreleder, Renew Democracy Initiative
Kieli, Kasia (POL), president og administrerende direktør, Warner Bros. Discovery Poland
Kissinger, Henry A. (USA), Styreleder, Kissinger Associates Inc.
Koç, Ömer (TUR), styreleder, Koç Holding AS
Kolesnikov, Andrei (INT), seniorstipendiat, Carnegie Endowment for International Peace
Kostrzewa, Wojciech (POL), president, Polish Business Roundtable
Kotkin, Stephen (USA) ), seniorstipendiat, Hoover Institution, Stanford University
Kravis, Henry R. (USA), medformann, KKR & Co. Inc.
Kravis, Marie-Josée (USA), styreleder, The Museum of Modern Art
Kudelski, André (CHE) ), styreleder og administrerende direktør, Kudelski Group SA
Kuleba, Dmytro (UKR), utenriksminister
Lammy, David (GBR), Shadow State Secretary of Foreign Affairs, House of Commons
Leysen, Thomas (BEL), styreleder, Umicore og Mediahuis; Styreleder DSM-Firmenich AG
Liikanen, Erkki (FIN), styreleder, IFRS Foundation Trustees
Looney, Bernard (GBR), administrerende direktør, BP plc
Marin, Sanna (FIN), statsminister
Metsola, Roberta (INT), president, Europaparlamentet
Micklethwait, John (USA), sjefredaktør, Bloomberg LP
Minton Beddoes, Zanny (GBR), sjefredaktør, The Economist
Moreira, Duarte (PRT), medgründer og administrerende partner, Zeno Partners
Moyo, Dambisa (GBR) ), Global Economist; Medlem, House of Lords
Mundie, Craig J. (USA), president, Mundie & Associates LLC
Nadella, Satya (USA), CEO, Microsoft Corporation
O’Leary, Michael (IRL), konsernsjef, Ryanair Group
Orida, Deborah (CAN), president og administrerende direktør, PSP Investments
Özel, Soli (TUR), professor, Kadir Has University
Papalexopoulos, Dimitri (GRC), Styreleder, TITAN Cement Group; Treasurer Bilderberg Meetings
Philippe, Édouard (FRA), ordfører, Le Havre
Pottinger, Matthew (USA), Distinguished Visiting Fellow, Hoover Institution
Pouyanné, Patrick (FRA), styreleder og administrerende direktør, TotalEnergies SE
Rachman, Gideon (GBR), Chief Foreign Affairs Kommentator, The Financial Times
Ramírez, Pedro J. (ESP), direktør, El Español
Rappard, Rolly van (NLD), Medgründer og medformann, CVC Capital Partners
Reynders, Didier (INT), EU-kommissær for justis
Röttgen, Norbert (DEU), MP, den tyske Forbundsdagen
Rutte, Mark (NLD), statsminister
Salomon, Martina (AUT), redaktør -in-Chief, Kurier
Sawers, John (GBR), administrerende styreleder, Newbridge Advisory Ltd.
Schadlow, Nadia (USA), Senior Fellow, Hudson Institute
Schallenberg, Alexander (AUT), minister for europeiske og internasjonale anliggender
Schmidt, Eric E. (USA), tidligere administrerende direktør og styreleder, Google LLC
Schmidt, Wolfgang (DEU), leder av kanselliet, føderal minister for spesielle oppgaver
Sebastião, Nuno (PRT), Styreleder og administrerende direktør, Feedzai
Sikorski, Radoslaw (POL), MEP, Europaparlamentet
Silva, Filipe (PRT), CEO, Galp
Stilwell de Andrade, Miguel (PRT), CEO, EDP
Stoltenberg, Jens (INT), generalsekretær, NATO
Subramanian , Arvind (INT), Senior Fellow in International and Public Affairs, Brown University
Tellis, Ashley J. (USA), Tata Chair for Strategic Affairs, Carnegie Endowment
Thiel, Peter (USA), President, Thiel Capital LLC
Tsu, Jing (USA) ), professor i østasiatiske språk og litteratur, Yale University
Tugendhat, Tom (GBR), statsminister for sikkerhet
Vadera, Shriti (GBR), Styreleder, Prudential plc
Vassilakis, Eftichios (GRC), styreleder, Aegean Group
Waldron, John (USA), president og COO, The Goldman Sachs Group, Inc.
Wallenberg, Marcus (SWE), styreleder, Skandinaviska Enskilda Banken AB
Wennink, Peter ( NLD), president og administrerende direktør, ASML Holding NV
Wright, Thomas (USA), seniordirektør for strategisk planlegging, National Security Council
Yang, Yuan (GBR), Europa-Kina korrespondent, Financial Times
Yergin, Daniel (USA), nestleder, S&P Global
Yinanç, Barçin (TUR), journalist, T24 News Website
To tiår og 90 milliarder dollar senere: Dissekering av det afghanske militærets totale kollaps
Av Kit Klarenberg - 23. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/to-tiar-og-90-milliarder-dollar-senere-dissekering-av-det-afghanske-militaerets-totale-kollaps/
I februar publiserte spesialinspektøren for gjenoppbygging av Afghanistan (SIGAR) en omfattende undersøkelse av den spektakulære kollapsen til de afghanske nasjonale forsvars- og sikkerhetsstyrkene (ANDSF), som USA brukte to tiår og 90 milliarder dollar på å bygge. I likhet med tidligere SIGAR-rapporter tilbyr den en bemerkelsesverdig kompromissløs, ærlig vurdering, og avslører korrupsjon, inkompetanse, løgner og vrangforestillinger hvert trinn på veien.
Kjernen i rapporten er en svært detaljert tidslinje for ANDSFs og dermed den afghanske regjeringens oppløsning. At SIGAR var i stand til å konstruere en så omhyggelig nekrolog er intet mindre enn mirakuløst, for generalinspektøren ble avvist og hindret i hver sving av byråene den offisielt er satt til å granske.
Pentagon og utenriksdepartementet avviste SIGARs jurisdiksjon over dem, nektet å gjennomgå foreløpige utkast til rapporten, nektet tilgang til sine ansatte, og «for det meste» nektet å svare på forespørsler om informasjon. «Svært få» dokumenter SIGAR ba om ble overlevert, og materiale som ble utlevert «var ofte ikke materielt relevant for våre mål».
I stedet for samarbeid fra de skyldige, gjennomførte SIGAR en rekke granskningsintervjuer med amerikanske og afghanske tjenestemenn. Selv om de ofte ikke er navngitte, gir deres innrømmelser og analyser fantastisk innsikt i samtaler, overveielser og intriger skjult for offentligheten på den tiden. Sammen bidrar disse beretningene til å forklare hvordan ANDSF, mye oppskrytt av Det hvite hus fram til sin død, mislyktes så spektakulært.
Det er en svært filmatisk gjenfortelling som er dels thriller, dels farse. Ta for eksempel en tidligere «høytstående afghansk nasjonal sikkerhetsrepresentant», som forteller om morgenen den 15. august 2021, dagen da Kabul falt. Da amerikanerne hastet med å forlate landet, på vei til et møte med president Ashraf Ghani, ble han fortalt av sjefen for presidentens beskyttelsestjeneste at Taliban, i strid med løfter om ikke å gå inn i byen, hadde gjort det.
På presidentens kontor forsøkte paret å utarbeide en offisiell uttalelse som skulle overføres innenlands og internasjonalt ved gruppens uvelkomne ankomst. En sekretær ble bedt om å ordne litt grønn te fra catering, slik det var vanlig i slike møter:
«Han gikk og hentet brettet selv. Vent litt, hva skjedde med servitøren? Han sa, det er ingen igjen. Folk hadde forlatt våre kontorer og de hadde dradd … [Rundt 10 eller 11 hadde vi ikke lenger en konsolidert sikkerhetsstyrke.»
Denne massenedleggelsen av arbeidet var tydelig i alle statsapparater. Presidenten kontaktet sjefen for Det nasjonale sikkerhetsdirektoratet, den afghanske regjeringens primære etterretningstjeneste, som ble opprettet tidlig på 2000-tallet av CIA, og ba om at han samlet operatører «for å holde orden i Kabul». Direktoratssjefen informerte ham dessverre om at den tidligere 500 mann sterke styrken som hadde til oppgave å administrere byens forsvar, nå talte mindre enn 20 personer.
Tilbake på presidentens kontor, da ryktet spredte seg om politienheter over hele byen som summarisk forlot sine stillinger i hopetall, begynte de få interne sikkerhetsoffiserene som hadde kommet på jobb den dagen å kaste av seg sitt offisielle levebrød, som de på forhånd hadde ikledd seg over sivile klær. Ved 11-tiden var alle uniformene deres bokstavelig talt sendt på søpla, og med det opphørte den afghanske regjeringen å eksistere.
«En konspirasjonsteori»
Denne katastrofen kom til å skje først gradvis, så raskt.
Til tross for den enorme økonomiske, materielle og praktiske assistansen Washington ga til ANDSF gjennom årene, var styrken gjennom hele sitt liv helt avhengig av USA, ikke bare for militære operasjoner mot Taliban, men for å sikre at Kabul betalte soldatlønninger. Opphevelsen ble sikret i februar 2020, da Doha-avtalen ble oppnådd av Taliban og Trump-administrasjonen, som satte en plan for eventuell amerikansk tilbaketrekning.
Denne enigheten førte umiddelbart til en drastisk, total nedskalering av Washingtons bistand, spesielt luftangrep, som var grunnleggende for ANDSFs evne til å stoppe Talibans overtagelse. Året før hadde USA gjennomført 7.423 luftangrep på vegne av styrken, det meste siden 2009.
Over natten opphørte imidlertid dette direkte, og etterlot luftforsvaret til det afghanske luftvåpenets eksklusive ansvar, i henhold til avtalen. I praksis besto Kabuls jagerflyflåte av bare to A-29, aldrende propelldrevne brasilianskproduserte småfly, designet for å operere i miljøer med lav trussel.
Dette lammet også umiddelbart ANDSFs logistiske evne. Våpen og forsyninger kunne ikke fraktes på bakken raskt nok til å møte operative krav, noe som førte til at styrken manglet ammunisjon, mat, vann og andre vitale ressurser som var nødvendige for å opprettholde militært engasjement mot Taliban.
For å forvirre saken ytterligere, ble de fullstendige vilkårene i Doha-avtalen tilsynelatende holdt hemmelige fra lokalt politi, sikkerhetsstyrker og til og med regjeringen. En tidligere afghansk hærgeneral sitert av SIGAR, antyder at amerikanske styrker på bakken også var «forvirret om hva de skulle engasjere seg i og hva de ikke skulle gjøre», og ble dermed tvunget til å koordinere med Pentagon og utenriksdepartementet «på timebasis … for å få en avklaring på hva de kunne gjøre.»
«De ville se Taliban angripe våre kontrollposter. De ville ha videoer av Taliban som gjorde det. Men de vil si at vi ikke kan engasjere oss fordi vi har begrensninger», sier han. «Taliban begynte å bevege seg rundt og koble sammen sine små lommer av kampgrupper over hele landet, forene dem og gjøre kampenhetene større og større. USA ville se på, men ikke gjøre noe på grunn av avtalen.»
I mai 2021, da Taliban-offensiven begynte, ga demoraliserte, dårlig utstyrte beskyttelsesstyrker, som i noen tilfeller ikke hadde sett familiene sine eller blitt betalt på over seks måneder, liten motstand. Noen av dem sluttet seg til Taliban, og andre ble bestukket til å gi opp sine stillinger. Den enkle måten gruppen suste gjennom befestet territorium, ga opphav til en «konspirasjonsteori» som sirkulerte gjennom statlige institusjoner om at «amerikanerne ønsket at Taliban skulle komme tilbake til makten», ifølge en tidligere regjeringsminister.
Taliban grep angivelig tak i denne utviklingen og offentliggjorde at de hadde «en slags hemmelig avtale med amerikanerne … under hvilke visse distrikter eller provinser ville bli overgitt til dem» for å lette ANDSFs kapitulasjoner, ifølge en tidligere afghansk nasjonal sikkerhetstjenestemann:
«[Nederlag] skulle skje uansett, så hvorfor skulle de ønske å dø … De brukte den taktikken veldig bra over hele landet, de brukte den med lokale kommandanter, ledere i sine områder, parlamentarikere.»
Samme gamle historie
Det er fristende å vurdere om, langt fra noen «konspirasjonsteori», at Doha-avtalen faktisk gjorde at Taliban ble gitt frie tøyler til å ta tilbake kontrollen over Afghanistan, og den tilsynelatende overraskelsen fra amerikanske tjenestemenn over tempoet i regjeringens kollaps bare var skuespill.
SIGAR skisserer imidlertid en total mangel på faglig oversikt over ANDSFs utvikling og evner, som «forhindret et klart bilde av virkeligheten på bakken» fra å dukke opp for noen relevant part før det var for sent. Dette var imidlertid ingen tilfeldighet; den afghanske regjeringen og militæret, deres trenere og Pentagon var alle sterkt motivert til å lyve for hverandre, og politiske ledere i Washington, som igjen var motivert til å villede offentligheten og rettferdiggjøre den enorme investeringen.
Dette bedraget skjulte også beleilig korrupsjon og underslag i industriell skala innen ANDSF. Som tidligere SIGAR-rapporter også dokumenterte, strømmet så mye penger og utstyr inn i Afghanistan uten noe som helst tilsyn, og våpen og annen hjelp ble misbrukt, stjålet eller ulovlig solgt med letthet av afghanere, amerikansk personell og Pentagon-entreprenører.
SIGAR advarer illevarslende om at et lignende fravær av ansvarlighet er tydelig i de «enestående» amerikanske våpenforsendelsene til Ukraina siden Russlands invasjon 24. februar 2022.
«Avledning til ulovlige markeder, misbruk blant grupper som kjemper i Ukraina, eller deres oppkjøp fra Russland eller andre ikke-statlige aktører» anses derfor som «sannsynlige, uunngåelige» konsekvenser av denne rause strømmen. Til tross for at amerikanske ledere lovet et skarpt øye med våpenforsendelsene, gjør SIGARs rapport det klart at de samme tjenestemennene ikke engang visste hva som ble sendt til Afghanistan. Gjelder det samme for Kiev?
I en pervers ironi har noe av det amerikanske militærutstyret som ble reddet fra å bli tatt til fange av Taliban, blitt sendt til Ukraina, nærmere bestemt jagerfly som ikke kunne brukes av det afghanske luftforsvaret. For det meste er det som endte opp i Kabul nå i hendene på en tidligere svoren fiende, med pansrede kjøretøy og militære fly fremtredende i gruppens propaganda- og treningsvideoer.
Det er urovekkende historiske ekko i dette. På 1980-tallet forsynte CIA og MI6 Afghanistans Mujahedin med 600 Blowpipe luftvernmissiler for å ta ned Den røde armés jetfly og helikoptre. Etter NATO-invasjonen i 2001 ble disse våpnene rutinemessig funnet i Talibans og Al-Qaidas våpenlagre over hele landet. Så sent som i 2010 rapporterte vestlige medier at de skulderavfyrte Blowpipe-missilene var en stor trussel mot amerikanske operasjoner der.
I dag har USA gitt 1.400 MANPADS, en annen skulderavfyrt rakett, til Ukraina. Utenriksdepartementet mener disse våpnene «utgjør en alvorlig trussel mot passasjerflytrafikken, den kommersielle luftfartsindustrien og militære fly rundt om i verden». Siden 1970-tallet har over 40 sivile fly blitt truffet av MANPADS.
«Nære venner med senatorer»
En av SIGAR-rapportens mest slående seksjoner dokumenterer den afghanske regjeringens manglende evne til å vie tid eller ressurser i det hele tatt, til å planlegge hvordan landets diverse amerikansk-skapte og vedvarende politiske, rettslige, sikkerhets- og militære institusjoner kan operere etter tilbaketrekning. Avvisning kan være mer nøyaktig, for da august 2021 nærmet seg, forble Ghani og hans menn uforsonlig overbevist om at USA ikke skulle noe sted og handlet deretter.
Årsakene til dette katastrofale synet var mangfoldige. Først og fremst vurderte verken president Ghani eller hans administrasjon på noe tidspunkt utsiktene til en total amerikansk tilbaketrekning som eksternt troverdige eller til og med mulige. De resonnerte at Washington hadde brukt så mye blod og penger over så mange år, og landet var så strategisk betydningsfullt at det aldri ville bli fullstendig satt til side av sin sjenerøse velgjører.
Faktisk var de sikre på at USA ikke kunne forlate landet uten regjeringens uttrykkelige samtykke i henhold til vilkårene i den bilaterale sikkerhetsavtalen som ble inngått i september 2014 av Kabul og Washington. Den nedfelte en permanent amerikansk tilstedeværelse av tropper i landet, «til slutten av 2024 og utover», med mindre den ble avsluttet av noen av sidene med to års varsel.
Som sådan, da amerikanske tjenestemenn begynte å advare afghanske ministre om at tilbaketrekningen i stor grad ville være total, ble de ganske enkelt ikke lyttet til. En tjenestemann i utenriksdepartementet minnes fortvilet hvordan Ghani tolket hans gjentatte advarsler om det som snart skulle komme, som en ren diplomatisk bløff ment å «forme hans oppførsel». Han erklærte at Afghanistan var «den viktigste eiendommen i verden», og spurte embetsmannen luftig: «Hvordan kunne du forlate et så viktig geopolitisk territorium?»
«Det var noen av de tøffeste samtalene jeg hadde med presidenten i Afghanistan,» beklaget tjenestemannen i utenriksdepartementet. «Jeg prøvde å bønnfalle ham og sa at jeg vet at han har veldig gode forbindelser, men i vårt system er det presidenten som til syvende og sist bestemmer, og han bør ta dette på alvor for ikke å feilberegne».
En svimlende tabbe faktisk, men til deres forsvar ble Ghani et al. oppmuntret i sin villfarelse av motstridende og konfliktfylte meldinger, både private og offentlige, fra amerikanske tjenestemenn.
«De tilbakeviste voldsomt ethvert argument, at deres forhandlinger med Taliban og deres påfølgende avtale … var egentlig et dekke for å trekke tilbake alle sine tropper,» hevder en tidligere afghansk nasjonal sikkerhetsrådgiver, og legger til:
Vi ble stadig forsikret om at [USA] var forpliktet til partnerskapet med den afghanske regjeringen. De insisterte på at de ønsket et fredelig Afghanistan der gevinstene fra de siste 20 årene ville bli bevart. De opprettholdt denne posisjonen helt til slutten.»
Ghanis nære personlige forbindelser til den amerikanske makteliten bidro også til å fremme følelsen av at han var en «made man» og ikke ville bli forkastet av sine medgangstere. Hekmat Karzai, tidligere afghansk viseutenriksminister, skriver hvordan presidenten «trodde han kjente Washington, selv om mange av disse senatorene var hans nære venner … han var i stand til å tale til begge kamrene i Kongressen, og han trodde han hadde lobbyister i Washington som jobbet for ham.»
«Sprekker sakte fra hverandre»
SIGAR-rapporten gir ingen formelle anbefalinger til den amerikanske regjeringen. Det er ganske enkelt ment som en omfattende post mortem for å øke offentlig forståelse av hvor uforklarlig store midler fra amerikanske skattebetalere, ble brukt på et nasjonsbyggingsprosjekt tusenvis av mil borte fra hjemme, som til slutt mislyktes elendig.
Likevel kunne lærdommene for alle USAs allierte, spesielt de som er sterkt avhengige av Washingtons diplomatiske, finansielle og militære støtte, ikke være sterkere. SIGARs funn er spesielt relevante å vurdere i sammenheng med Ukraina-konflikten, gitt at det er stadig mer entydige indikasjoner på at den dagen Kiev blir kastet under en buss av sine vestlige sponsorer, raskt nærmer seg.
I slutten av januar publiserte den innflytelsesrike Pentagon-finansierte tenketanken RAND en rapport, «Unngå en lang krig», som konkluderte med at risikoen og kostnadene ved å holde konflikten kvernende videre, gjennom endeløse våpenforsendelser og bunnløs økonomisk bistand, langt oppveide eventuelle fordeler for USA. Den oppfordret derfor politikerne til umiddelbart å begynne å legge grunnlaget for et fremtidig «skifte» i støtten til Ukraina, og presse Kiev til å tøyle sine ambisjoner og retorikk og innlede fredsforhandlinger med Moskva.
Det kan ikke være tilfeldig at i RAND-rapportens kjølvann er offentlige uttalelser fra amerikanske tjenestemenn ikke lenger voldelige og bøllete, og det har vært et markant skifte i medierapportering om konflikten. Historier om ukrainsk suksess på slagmarken og heltemot og russisk inkompetanse og forlegenhet, et daglig innslag i store deler av 2022, har plutselig blitt ganske knappe.
I deres sted har mange medier publisert detaljerte beretninger om den dystre virkeligheten ved frontlinjen, med dårlig utstyrte, utrente ukrainske vernepliktige som med makt marsjeres inn i en nådeløs, svært dødelig flom av artilleriild, mens russiske styrker stadig vinner terreng. Kievs personelltap, en nøye bevoktet statshemmelighet som hittil konsekvent er bagatellisert av mediene, er nå allment anerkjent for å være katastrofale og uholdbare.
Den 12. mars rapporterte Politico at Washingtons enhet med Ukraina «sakte sprekker fra hverandre», og administrasjonsrepresentanter bekymrer seg privat for at så mye personell og ammunisjon blir brukt at ingen motoffensiv noen gang kan mønstres. Det ble også hevdet, stikk i strid med Bidens eksplisitte løfte om å støtte stedfortrederkrigen «så lenge det tar», at Kiev hadde blitt tydelig informert om at USAs støtte ikke ville fortsette «på ubestemt tid på dette nivået».
Hvis det stemmer, er det ingenting som tyder på at Ukrainas president Volodymyr Zelensky mottok notatet. Han hyllet nylig Kievs «uovervinnelighet» og kalte 2023 «seierens år». Hans militære etterretningssjef Kyrylo Budanov har til og med antydet at ukrainere skal feriere på Krim i sommer.
Å opprettholde moralen til sine borgere, soldater og utenlandske støttespillere i krigstid er helt avgjørende, og den tidligere komikeren har vist seg svært dyktig i denne forbindelse. Likevel avviser de samme amerikanske figurene som for ikke lenge siden lett gjentok og legitimerte denne optimismen, nå aktivt Zelenskys arroganse. 15. februar advarte utenriksminister Antony Blinken alvorlig Ukraina om at deres drøm om å gjenerobre Krim ikke bare var fantasi, men at selv forsøk uunngåelig ville føre til et alvorlig motsvar fra Moskva.
Denne uforlignelige intervensjonen var i direkte tråd med RAND-rapportens påstand om at Kievs gjenvinning av territorium fra Russland var av «diskutabel» verdi for amerikanske interesser, gitt «risikoen for bruk av atomvåpen eller en krig mellom Russland og NATO ville øke». At ukrainsk land anses som så lett å ofre, øker de åpenbare utsiktene til at Washington kan tvinge Kiev til å avstå enda mer til Moskva i en fredsavtale.
Man kan ikke unngå å lure på om Zelensky, bak lukkede dører, er på samme måte som Ghani, og blir advart om at Washingtons totale tilbaketrekning fra stedfortrederkrigen er nært forestående, men at disse bønnene på tilsvarende vis, faller for døve ører.
I så fall kan den ukrainske presidenten tilgis for å mene at utsiktene er utenkelige. Pan-vestlig offentlig og politisk sympati, smiskende profiler i fremtredende aviser og magasiner, uopphørlig positiv mediedekning, besøk på høyt nivå til og fra Washington, London og andre maktsentre, og uopphørlige solidaritetserklæringer fra utlandet ville overbevise enhver leder om at de var evig uunnværlige. Men at USA helt forlot Afghanistan, var også ufattelig for alle involverte inntil det skjedde.
Det glemmes lett at Ghani i juni 2021 fløy til Washington for et godt publisert personlig toppmøte med Biden, samtidig som Taliban fosset frem over hele landet, og ubønnhørlig erobret distrikt etter distrikt. Bredt rapportert som et sterkt signal om at Det hvite hus fortsatt støttet Kabul, sa en regjeringstalsmann at besøket ville «fremheve det varige partnerskapet mellom USA og Afghanistan ettersom den militære tilbaketrekningen fortsetter.»
Mindre enn tre måneder senere ville Ghani uhøytidelig flykte fra Kabul til De forente arabiske emirater, hvor han har vansmektet i nesten total glemsel siden den gang, fullstendig glemt av vestlige medier og forlatt av sine tidligere «venner». Den «viktigste eiendommen i verden» forsvant på samme måte nesten umiddelbart fra overskrifter og mainstream politisk diskurs etter Talibans overtakelse, for aldri å komme tilbake.
Denne gangen er amerikanske investeringer lavere, innsatsen langt høyere og frigjøringen betydelig enklere. Og som RAND-rapporten hevdet, tar Ukraina-konflikten opp verdifull tid og energi fra militærsjefer, som i stedet kan bli mer fruktbart viet til å planlegge en krig med Kina, en forferdelig utsikt som nå åpent antydes i Washington. Det eneste spørsmålet er hvor mange flere ukrainere som unødvendig vil dø før det varslede «skiftet» i amerikansk politikk kommer til å skje, og Beijing er i skuddlinjen.
Denne artikkelen ble først publisert av MintPress 27. mars, 2023:
Two Decades and $90 Billion US Dollars Later: Dissecting The Afghan Military’s Total Collapse
Julian Assange om pengespillet i Afghanistan: Julian Assange on Afghan war in a 2011 video – YouTube
Anti-war veterans explain how US lost Afghanistan while leaders lied, profited
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist og MintPresss News-bidragsyter som utforsker etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger. Hans arbeid har tidligere blitt publisert i The Cradle, Declassified UK og Grayzone. Følg ham på Twitter @KitKlarenberg.
Russland sier Vesten gir F-16-fly til Ukraina en «kolossal risiko» for dem selv
Av Dave DeCamp - 23. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/russland-sier-vesten-gir-f-16-fly-til-ukraina-en-kolossal-risiko-for-dem-selv/
Sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan sa søndag at USA ennå ikke har bestemt seg for om de vil sende sine egne F-16-fly eller bare signere på europeiske leveranser.
Anti-War, 21. mai 2023.
En russisk tjenestemann sa lørdag at de vestlige planene om å forsyne Ukraina med amerikanskproduserte F-16-jagerfly, medfører «kolossale risikoer», etter at USA kunngjorde at de ville signere for europeiske land som leverer flyene.
«Vi ser at vestlige land fortsatt holder fast ved eskaleringsscenariet. Det innebærer kolossal risiko for dem selv», sier Russlands viseutenriksminister Aleksandr Grusjko, ifølge TASS.
«Uansett vil dette bli tatt i betraktning i alle våre planer, og vi har alle nødvendige midler for å nå de målene vi har satt,» la Grusjko til.
Under den siste dagen av G7-toppmøtet i Hiroshima, Japan, ble president Biden spurt om at Russland kalte F-16-planen en «kolossal risiko». Han svarte: «Det er for dem.»
Tilbudet av F-16-fly markerer en betydelig opptrapping av NATOs støtte til Ukraina. Alliansen utelukket tidligere å forsyne Ukraina med sovjetiskproduserte jagerfly av frykt for at Moskva ville oppfatte trekket som at NATO gikk direkte inn i krigen.
Men tidligere i år tok Polen og Slovakia det eskalerende skrittet å sende sovjetiskproduserte MiG-29 jagerfly, og nå ser F-16-fly ut til å være på vei, selv om det ikke er noen klar tidslinje for når de vil nå Kiev.
Belgia, Danmark, Norge og Nederland har alle F-16-fly, men de har ennå ikke offisielt bekreftet at de vil levere dem. For det første må ukrainske piloter trenes på F-16-flyene, og anslagene for hvor lang tid det kan ta varierer betydelig.
Colin Kahl, viseforsvarsminister for politikk, har tidligere sagt til Kongressen at treningen kan ta 18 til 24 måneder. Andre tjenestemenn i Pentagon har sagt at en fremskyndet versjon av treningen kan ta fire til ni måneder.
Så langt har USA sagt at de vil støtte opplæringen av ukrainske piloter, men har ikke lovet å sende sine egne F-16-fly. Søndag sa nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan at president Biden ikke har bestemt seg for om USA skal bidra med F-16-fly eller ikke, og at USA legger vekt på andre typer våpen.
«Jeg tror gitt antallet [F-16-fly] som for øyeblikket er tilgjengelige fra lagrene til våre europeiske allierte, og det faktum at basert på pengene Kongressen har gitt oss, er det så mange andre prioriteringer for systemer å gi, kan det være at vi fokuserer mer på tredjepartsoverføring, men presidenten har ikke tatt en endelig beslutning,» sa Sullivan.
Arbeidet med å forsyne Ukraina med F-16-fly representerer Natos langsiktige planer om å støtte Ukraina i krigen mot Russland, ettersom det kan ta år før det ukrainske militæret faktisk kan bruke flyet.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War.
Russia Says West Providing F-16s to Ukraine a ‘Colossal Risk’
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Løsningen er enkel – vi bør bli mer selvhjulpne
Av Jan Terje Voilaas - 23. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/losningen-er-enkel-vi-bor-bli-mer-selvhjulpne/
Av Jan T. Voilaas
Fra MAS til PPP
USA erklærte uavhengighet fra England i 1776. Grunnloven ble signert i 1787 og «Bill of Rights», et viktig vedlegg til Grunnloven, ble signert i 1791.
I 1774 ble «Det Nyttige Selskab», Norges angivelig første Velforening, grunnlagt i Bergen. «Det Kongelige Selskap for Norges Vel» ble etablert i 1809 og vår Grunnlov ble som alle vet signert 17. Mai 1814 på Eidsvold.
Både USA og Norge oppstod som frie suverene nasjoner for frie suverene mennesker som resultat av mange års underdanighet til andre lands kongehus. Statsdannelsene var for felles identitet og sikkerhet mot plyndring og utbytting fra ytre fiender.
Nasjonenes grunnmur var den enkelte familie og deres lokalsamfunn, som i stadig større grad etter som tiden gikk, spesielt i USA, ble organisert i klassiske «Mutual Aid Societies» (MAS) som etter hvert tilbød utdanning til barna, helsestell, politi og rettsvesen, ulike former sikkerhetsnett til befolkningen og bidro på mange måter til lokal økonomisk vekst. Ingen betalte noen form for offentlige skatter på den tiden, men normalt en årlig avgift til sitt lokale MAS, for de tjenester de ble tilbudt, hvor frivillighet og dugnad stod helt sentralt.
En slik avgift kunne være 1 dagslønn i året, som med 6 dagers arbeidsuke og ingen ferie utgjorde godt under ½% av årsinntekten. Vi jobber mindre i dag, rundt 230 dager i året, likevel ville den årlige avgiften vært på godt under 1%.
Denne fremstillingen er rimelig korrekt hva angår USA, men må korrigeres litt for Norge som har opplevd ulike former for skatter helt tilbake til 1100-tallet, skjønt ikke direkte Statsskatt på inntekt og formue før i 1892, 21 år før USA.
Bortsett fra i enkelte små selvstyrte og selvforsynte samfunn som i Amish- og Mennonite-samfunnene i USA, så er MAS-modellen i hovedsak blitt erstattet ved at ansvar og oppgaver har blitt løftet høyere og høyere i samfunnsstrukturen; fra f.eks. den enkelte familie og lokalsamfunn til kommune, fylke og stat i Norge. Dette har skjedd i alle land i den Vestlige verden, en kontinuerlig sentralisering av ansvar og oppgaver, ikke bare innenfor det enkelte land, men i stadig større grad til stadig større uvalgte internasjonale interesse-organisasjoner dominert av Big Business og Big Money i hva de selv definerer som «Public-Private-Partnerships». (PPP)
Amish-samfunnet bærer hele ansvaret for sitt eget samfunn, og er følgelig selvstyrt, selvforsynt og suverent. Dette er en anarkistisk samfunnsmodell (anarki – ingen hersker) basert på mikro-demokrati med suverene familier og hvor hvert voksent medlem representerer 1 stemme i spørsmål som er viktige for alle. Når en familie trenger et nytt hus eller en ny låve, så kommer de alle sammen og deltar i byggingen, som for en låve normalt tar en dag.
I Amish-samfunnet er begreper som arbeidsledighet, fattigdom, sult, ensomhet, depresjon, psykopati, autisme, skatter, gjeld og offentlige vedtak, bare for å nevne noen, fremdeles langt på vei ukjente.
For oss som sorterer under PPP-regimet, så tas nå alle viktige beslutninger over hodet på dem det gjelder, normalt utenfor landets grenser av byråkrater, teknokrater og psykopater ingen vet hvem er. De kjenner ikke oss, vi kjenner ikke dem, men siden de ikke produserer noen verdens ting, så er det fremdeles oss som må betale, noe vi gjør gjennom beskatning, en belastning som har øket fra 0% for 150 år siden til +/- 80% av alt vi produserer og skaper i dag. Skattetrykket er nå så høyt at det for vanlige folk nærmest har blitt umulig å ta seg en høyere utdanning, kjøpe en ny bil eller et hus for penger man selv har tjent. Den eneste muligheten folk flest har er igjen, er å pant-sette sin egen, barnas og barnebarnas fremtidige produksjon, mot stadig mer gjeld.
Selv med et så høyt skattenivå, så er ikke dette nok til å fø de mange lagene av beslutningstakere vi har over oss. De må i tillegg også låne, mer og mer til det renner ut av alle piper, som også vi må betale, vi som fremdeles produserer, men som ikke lenger kan betale for oss selv, langt mindre for parasitt-klassen, den globale elite og deres enorme hoff, som for lengst har gått løs på den vestlige sivilisasjons-kroppen, som innen utgangen av det neste tiåret vil være et kadaver.
Som jeg skrev i min forrige artikkel, så kan ikke denne kollapsen verken hindres eller stoppes. Vi er hvor vi er, og den eneste løsningen er kaos og kollaps, en periode vi neppe vil overleve om vi ikke umiddelbart etablerer våre egne «Mutual Aid Societies». Dette er livbåtene som kan redde oss fra vår tids Titanic, hvor vi alle er passasjerer.
Men, vi er heldige vi i Norge, heldige over enhver forstand, for disse livbåtene, denne flotiljen av «Mutual Aid Societies», ble bygget av våre forfedre, over hele landet, «hidden in plain sight»; lovlig registrert, organisert og klargjort for vår bruk. Faktisk, de fleste av dere som leser dette, ikke bare har en slik livbåt i nærheten, dere bor og er medlem i en.
Vel, vel lille land
Vellenes Fellesorganisasjon (VFO) skriver følgende på sin hjemmeside:
«Er du medlem i en velforening, er du medlem i en frivillig forening som har innbyggernes trivsel og medvirkning på dagsorden. Størrelse og oppgaver for en velforening varierer avhengig av behovene. Det er ingen særskilte lover eller offentlige forskrifter for velforeninger».
Jeg henvendte meg til VFO og ble opplyst at det finnes rundt 12,000 velforeninger i Norge, en per 460 innbyggere. VFO har selv rundt 3,000 organisasjoner som medlemmer. Disse dekker 200,000 husstander, som igjen betyr at 12,000 velforeninger vil dekke rundt 800,000 husstander, eller omtrent 1,76 millioner innbyggere (32%).
Jeg har lest andre steder at mellom 50-60% av landets innbyggere er medlemmer av en velforening, så tallene her er usikre, men selv 40-45% er mer enn kanskje noe annet land kan drømme om. For selv om de fleste velforeninger i dag begrenser seg til årlig rydding av nabolagets lekeplasser, så er det underliggende formålet nærmest perfekt for et «Mutual Aid Society», men kun om den respektive velforening har forberedt seg og sine medlemmer godt i god tid FØR noe skjer. Selv uten at noe kollapser, så kan en velforening betjene sine medlemmer på et helt annet nivå enn noen gjør i dag. En velforening kan løfte sine medlemmer til nær 100% selvforsyning og ut av de aller fleste psykopat-infiserte systemer, også det monetære systemet. Sølv kan tas i bruk som lokalt betalingsmiddel og monetært system. Sølv er fremdeles lovlig betalingsmiddel i Norge.
Men, selv om alt er lovlig så vil Staten hate tanken på et selvstendig og selvforsynt folk. Vil Staten da gå løs på 12,000 velforeninger og over halve landets befolkning?
Skaugo Velforening – Kristiansand
Jeg har selv vært medlem av Skaugo Velforening i Kristiansand i 33 år, om enn fysisk fraværende de siste 20. Jeg vil nå og senere bruke denne velforeningen som eksempel på hva som kan gjøres.
Skaugo er klassisk boligområde etablert i årene etter WW2, mindre eneboliger med store hager hvor det de senere år har pågått en del fortetting og utbygging. Jeg kjøpe mitt første hus på Skaugo i kjølvannet av finanskrisen på slutten av 80-tallet, en periode hvor en ny generasjon tok over for generasjonen som etablerte området i etterkrigsårene. Det tredje generasjonsskiftet har pågått de siste 20 årene, i mange tilfeller av barn og barnebarn av min generasjon.
Jeg har ikke nøyaktige tall, men vil anta at Skaugo Velforening omfatter rundt 120 husstander. Jeg tipper et sted mellom 3-400 fastboende.
Skaugo ligger i gangavstand til UIA, så en god del boliger er supplert med hybler og leiligheter. Antall hoder er derfor en del høyere, kanskje opp mot 500.
Jeg vet lite om den demografiske sammensettingen på Skaugo, men har lagt merke til at det er mange flere barn i området nå enn det var på 90-tallet.
Grovt sett vil jeg anta at rundt 25% av Skaugo’s innbyggere er i aldersgruppen 0-18, 65% mellom 19-66 og rundt 10% eldre. Jeg vil videre anta at de rundt 250 yrkesaktive i området representerer et bredt spekter av yrker; mange akademikere og ansatte på UIA, men også selvstendig nærings-drivende og et bredt spekter av andre yrker som snekkere og andre håndverkere, leger, syke-pleiere og andre fra helsesektoren, en og annen vekter, politi- og brannkonstabel og også folk som kan en ting og to om matproduksjon, f.eks. aktive jegere. Jeg vil videre anta at rundt 20% av samtlige voksne takket nei til mRNA-vaksinering, og at rundt ¼-del av dem ville skåret NT på en JTI-test, altså mer enn nok til å finne en liten gruppe «våkne».
ACTION!
Det første jeg ville gjort som representant for Skaugo Vel, var å bli godt kjent med hvert eneste medlem og deres husstand. Jeg ville lyttet, pratet, kommet på fornavn og bygget tillit, samtidig som jeg ville tegnet et detaljert demografisk kart over medlemmene og, som autorisert og erfaren bruker og instruktør av Jung-baserte mentale preferanse-tester, dannet meg et godt bilde også av denne viktige delen av medlemsmassen.
Med denne kunnskapen som utgangspunkt ville jeg, sammen med en liten kjerne «våkne», sett på opprettelse av frivillige fokus-grupper innenfor 1) helse-, alternativ behandling og førstehjelp 2) hjem og sosiale støttegrupper, 3) produksjon av mat og matsikkerhet, 4) lokal sikkerhet, 5) intern og ekstern kommunikasjon, 6) alternativ energiforsyning og 7) lokal utdanning, opplæring, kursing og trening innenfor et bredt spekter av kunnskapsområder.
Jeg ville også vurdert å etablere et Vel-relatert Samvirke, et medlemsbasert COOP som kan kjøpe store partier direkte fra produsenter og grossister og tilby medlemmene matvarer og andre produkter, f.eks. forsikringer, til vesentlig lavere priser enn det medlemmene betaler i dag.
Et COOP kan drives på dugnad, som alle andre grupper i velforeningen, så mange andre fordeler kan tilbys gratis til medlemmene, f.eks. kurs i førstehjelp, selvforsvar, produksjon og konservering av mat, alternativ behandling av sykdom, økonomi etc.
Et COOP kan også brukes til å bygge beredskapslagre av mat og annet hos medlemmene, uten at medlemmene nødvendigvis skjønner at det er hensikten, f.eks. ved å gå til innkjøp av noen tonn ris som tilbys medlemmene billig ved kjøp av minimum 100 kilo, da vakuumpakket og levert i egnede kontainere. Hva med kjøtt, ved, poteter, gulerøtter og løk og mye annet direkte fra nærmeste produsent?
Skaugo-området tilhørte opprinnelig gården Frøyså som, betydelig redusert i omfang i dag, fremdeles eksisterer, nå under en yngre generasjon. Jeg har kjent dagens eier siden han var et barn, så jeg ville gjenoppfrisket bekjentskapet og drøftet ulike muligheter for gårdens gjenværende dyrkbare mark (nede til venstre på bildet). Hva om Skaugo Vel leide den ubrukte jorden for frem-leie i parseller til interesserte medlemmer, alt i gangavstand fra hvor medlemmene bor? Hva med de udyrkede områdene rundt Sødal Bedehus? Kan noe gjøres der?
Dette er noen få eksempler blant uendelig mange som, når den virkelige «skiten treffer vifta», helt naturlig kan utvikle Skaugo Velforening fra en relativt passiv organisasjon til en aktiv, kunnskapsrik og gjennomtrent velforening, og derfra om nødvendig, til en selvforsynt, sammensveiset, sterk og uavhengig «Survivalist Community».
Gaver vi ikke kan avslå
Om gull representerer kjøpekraft, så har den norske kronen mistet 1/3 av den kjøpekraften kronen hadde for 2 år siden. Dem som ikke har oppnådd 33,3% netto avkastning på sine sparepenger og tilsvarende økning i trygder, pensjoner og lønninger de siste 2 årene, har blitt fattigere. 3 million i banken for 2 år siden, er nå redusert til 2 million, målt i kjøpekraft. Det er 41,667 kroner tapt hver eneste måned. Om få år vil kronen ha mistet sin siste rest av kjøpekraft. Hva vil da finansiere verdens kanskje største og dyreste offentlige sektor, relativt sett, og en av verdens mest gjelds-tyngede befolkninger?
Ethvert problem har sin løsning, om vi tidlig nok finner den. Og denne gang er det VI som er den ENESTE løsningen, sammen med gaven fra våre forfedre, en gave vi umiddelbart bør ta i bruk, for hvis en velforening setter i gang, så vil mange andre følge etter. En god idé, 2-3 kloke hoder, noen arbeidsvillige hender og snøballen vil begynne å rulle.
Det er snart 20 år siden jeg selv var fysisk aktiv i Skaugo-området, men jeg er fremdeles veldig glad i mitt lille nabolag, akkurat som jeg er i mitt folk og mitt moderland. Jeg vil derfor dele mange flere tanker og ideer om hva Skaugo Velforening, og alle andre Velforeninger, kan gjøre i kampen for vår eksistens, for det er den som snart vil stå på spill.
Insjallah, om Gud vil, som Einstein antyder, så vil disse tankene også nå Skaugo Velforening. Kanskje de der, eller andre steder, kan inspirere og motivere til handling. For tiden er nå, og hver ny dag vi får er nok en gave vi ikke må skusle bort.
Stay strong, stay smart, look for the truth.
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Jan Terje Voilaas i mai 2023.
Ukrainsk sommer: den vestlige propagandamaskinen tresker videre
Av Andi Olluri - 23. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/ukrainsk-sommer-den-vestlige-propagandamaskinen-tresker-videre/
Global Politics, 22. mai.
I februar og mars i år skrev jeg to spalter i Global Politics «”Meningen med Ukraina: Spektaklet Triumferar” og ”Faran av fri debatt i ett demokratiskt samhälle: Ukraina vid jubileumsmånaden”, der jeg viste at selv vestlige Kilder innrømmer at ukrainske forsøk på å gjenvinne hele sitt territorium vil være nytteløse, og at det diplomatiske alternativet for å nå en resolusjon – som lenge var mulig – har blitt motarbeidet av Vesten på hvert eneste trinn.
I tillegg til det har den trivielle sannheten om at Ukraina siden 2014 har blitt forberedt av Vesten til å tjene som rent kanonføde for vestlige strategiske mål, blitt dokumentert til et uvanlig omfattende nivå, mens en rasjonell historieforståelse siden 2014 er motarbeidet ved hvert punkt i media.(1) Vi kan derfor forutse at medieproduksjonen siden mars følger det samme propagandamønsteret, som strengt følger den offisielle fortellingen som er foreskrevet av elitesektorene i samfunnet. La oss undersøke saken nøye.
Rundt mars begynte fortellingen om en kommende omfattende ukrainsk motoffensiv som definitivt ville presse russerne tilbake å spre seg, og gjentas nå nesten daglig. «Krigen kan vare lenge» , så «våpen må etterfylles betydelig fra økt produksjon» forklarte DNs Peter Wolodarski, som innrømmet at «Ukraina er en europeisk frontstat».Han nevner imidlertid ikke på hvilken spesifikk måte, av åpenbare grunner.(2) Entusiasme for dette kommende ukrainske motangrepet har nå nådd et crescendo foran sommeren. Imidlertid får vi et annet bilde i vestlige militærrapporter, Pentagon-planleggingsdokumenter og interne dokumenter fra vestlige tjenestemenn, som selvfølgelig sjelden når en stor leserskare. De tegner et bilde av en ukrainsk motoffensiv som ikke vil oppnå de monumentale suksessene vestlig anti-ukrainsk propaganda (en uforståelig setning, hvor åpenbar den enn måtte være) stadig taler om, men snarere at en frossen konflikt ligger foran oss.
Derfor kunne Washington Post, som siterer flere høytstående ukrainske tjenestemenn så vel som militært personell, rapportere 13. mars at «Kvaliteten til den ukrainske hæren, en gang ansett som betydelig bedre enn den russiske, har forsvunnet i løpet av et år med tap av sine best trente krigere på slagmarken». Derfor stiller «ukrainske politikere spørsmålstegn ved Kievs evne til å gjennomføre en etterlengtet motoffensiv på våren». Hæren har siden i sommer blitt erstattet med «en tilstrømning av uerfarne vernepliktige» med «mangel på ammunisjon, artillerigranater», som en ukrainsk sjef bemerket. En ukrainsk parlamentariker bemerket derfor:«Hvis du har få ressurser, går du på defensiven. Vi vil forsvare. Spør du meg personlig tror jeg ikke på en stor motoffensiv fra vår side», men muligens en «med noen lokale angrep» uten avgjørende endringer på slagmarken. Rapporten konkluderer med å slå fast at ukrainsk intern analyse av situasjonen «er mye mindre optimistisk enn de offentlige uttalelsene fra Ukrainas politiske og militære ledelse», på «frontlinjen er stemningen mørk» .(3)
I april ble det publisert «topphemmelige» interne dokumenter og analyser utført av Pentagon, som beskrev at en ukrainsk motoffensiv bare ville gi «beskjedne territorielle gevinster», sammen med «vedvarende mangler i ukrainsk militærtrening og ammunisjonsforsyning». Washington Post bemerket samtidig at «amerikanske tjenestemenn» privat følte det på samme måte, en frykt som Pentagon Papers «bekreftet».(4)
En annen upassende uttalelse kom fra Christopher Cavoli, sjef for US Army European Command, under vitnesbyrd for Kongressen. Han forklarte at «de russiske «militære» styrkene har svekket seg noe under krigen, men likevel er de større i dag enn de var da krigen begynte» og la til at «det russiske luftvåpenet tok svært få» tap. Denne uttalelsen har påvirket barnehistoriene om et Ukraina som må gå i krig, og at krigen bør fortsette generelt, for å få en bedre ukrainsk forhandlingsposisjon overfor russerne på samme måte som tidligere avsløringer gjorde: nøyaktig null.
Servile media ønsker å fortelle befolkningen, og tror det selv, at Ukraina blir sterkere over tid jo mer det blir ødelagt og innbyggerne drept (hundrevis om dagen, ifølge vestlige etterretningsbyråer), mens atomvæpnet Russland mobiliserer hundretusenvis av tropper. Realiteten er imidlertid den motsatte, som alle med hodet på rett sted, og de som følger de dokumenterte analysene til vestlige militærmyndigheter, forstår.(5)
Dette er ett av mange eksempler på propagandaens imponerende prestasjoner, men langt fra det mest dramatiske.
Generelt sett har alle som ønsker tilgang til ærlig militær analyse av Ukraina måttet henvende seg til de øverste generalene i det amerikanske militæret, som naturlig nok blir forvrengt eller sensurert når det når mainstream media. Dermed erklærte USAs utenriksminister, Mark Milley, til og med allerede i vinter at «sannsynligheten for en ukrainsk militær seier der du driver russerne ut av hele Ukraina», inkludert Krim, «ikke er stor». Milley foreslo derfor at man «griper muligheten» til å «forhandle om fred».(6) En annen amerikansk forsvarstjenestemann, sitert i amerikanske medier, spurte: «Hvorfor ikke begynne å diskutere ‘fredssamtaler’ før du kaster ytterligere 100.000 liv i avgrunnen?»(7) Dette spørsmålet ble stilt etter flere vellykkede fredssamtaler mellom Ukraina og Russland ble nådd, men som USA og Storbritannia eksplisitt saboterte, noe som ble massivt dokumentert på trykk. Igjen: alt dette er sensurert i det dypt anti-ukrainske vestlige medieklimaet.(8)
Amerikanske og britiske medier har stille rapportert ganske regelmessig lignende klare analyser, i motsetning til svenske medier, fordi vi blindt tror på den offentlige PR-propagandaen til våre koloniherrer mer enn de selv gjør i en grad som var for overdrevet selv for innbyggerne i andre historiske kolonier , for eksempel Britisk India, Belgisk Kongo eller italiensk Etiopia. Vi kunne derfor lese fra Dan Sabbagh, The Guardians fremtredende militærkorrespondent, at «I virkeligheten vil det kreves mange flere ukrainske offensiver hvis Ukraina skal kunne gjenerobre alt russisk-okkupert territorium, men» Risikoen er at selv dette er for optimistisk.» (9) The Wall Street Journal rapporterte det«Den offentlige retorikken maskerer privat tvil blant tjenestemenn og politikere i Storbritannia, Frankrike og Tyskland om at Ukraina vil være i stand til å drive russerne ut av Ukraina og Krim». (10)
Disse tingene blir spesielt interessante å vurdere i lys av offentlige uttalelser fra vestlige militære beslutningstakere. Nemlig, som Petr Pavel , president i Tsjekkia og tidligere NATO-sjef, sa det: » Vi kan ende opp i en situasjon der frigjøringen av Ukrainas territorium medfører tap av liv som er uholdbare for samfunnet», og det «vil være et punkt hvor vi må tenke på» diplomati. Oversatt fra det nye språket: det punktet er allerede passert for lenge siden, men bestillinger fra et høyere sted krever at det ikke diskuteres. Men denne sannheten, og bevisene som bekrefter den, er forbudt og kan derfor aldri komme ut. Dette blir også effektivt fortrengt av den øredøvende applausen media tilbyr våre ledere for bevisst og kynisk å forby deres ukrainske kanonfôr fra å forhandle fred (som tilfellet var før februar 2022 også), som hjemme uten unntak blir sett på som vårt bidrag til Ukrainas «suverenitet» og «retten til å velge sin egen fremtid» på «deres» premisser.(11)
Pavel bemerket også, forrige uke (midten av mai), at «det vil skade Ukraina ekstremt hvis motoffensiven mislykkes, fordi de ikke vil få en ny sjanse, i hvert fall i år», og de vil lide «forferdelige tap» . (12) Du kan mene hva du vil om det, men faktum er at en ukrainsk motoffensiv akkurat nå ville bety døden til «mange mennesker» i den ukrainske hæren, og «det er uakseptabelt», for å låne Zelenskiys egen setning (13) En uke senere rapporterte amerikanske medier at «Amerikanske myndigheter og Det hvite hus … planlegger for muligheten for at Russland-Ukraina-krigen vil bli til en frossen konflikt som kan vare i årevis – til og med tiår». «Det er et scenario som kan bli det mest realistiske».(14)
Alt dette er fortiet i svensk presse , men på den annen side kan den fanatiske daglige leseren av svenske aviser lese at «den militære oppgaven vil bli veldig, veldig vanskelig for Ukraina… selv den høyeste amerikanske militære ledelsen gjør den vurderingen. .. Det er slett ikke klart at Ukraina vinner» , for å sitere Ilmari Käihkö fra Forsvarsuniversitetet, i Aftonbladet. SvD kunne rapportere fra Käihkö i begynnelsen av mai, i de to siste avsnittene av en lang spalte begravd dypt i avisen, at det er «usannsynlig at Ukraina vil lykkes med å avslutte krigen etter våroffensiven, uansett hvor mye de vil». «Russland kan mobilisere igjen, russerne har mulighet til å kjempe lenger enn Ukraina, som er avhengig av Vestens støtte». (15)
Vi kan derfor føle oss lettet over at det ikke er sensur av informasjon i svenske medier. De som religiøst leser praktisk talt alle medier, hver dag, fra perm til perm, kan finne ut hva som skjer i verden. Man spør seg imidlertid om folk gjør dette, i stedet for å skumle overskrifter og rette oppmerksomheten mot meningsløse og dominerende artikler om kjendissladder og shoppingtips. Svaret er klart nok.
Ytterligere rapporter fra amerikanske etterretningsbyråer «indikerer at Ukraina rett og slett mangler evnen til å tvinge russiske tropper ut av sine panserstillinger» . Vestlig propaganda «forventer noe stort».(17) Reznikovs generelle karakterisering av hva den ukrainske krigen egentlig handler om er ganske ærlig og ærlig, men forvent ikke å finne den gjengitt i den svenske fripressen. Nemlig at Ukraina «i dag utfører NATOs oppgaver» , å «svekke» Russland via proxy. Vestlendinger«utøser ikke blodet sitt. Vi heller ut vårt. Det er grunnen til at de gir oss våpen”. (18) Det er i samsvar med offisielle amerikanske og andre vestlige erklæringer om hvorfor de «støtter» Ukraina, for å «svekke Russland» (Lloyd Austin), alle sporløst unntatt i marginale tidsskrifter, militærtidsskrifter og regjeringskilder. (19) Som kjent skiller dette seg dramatisk fra de pompøse svenske moralistenes erklæringer om at «Vesten forenes i forsvaret av Ukraina» på grunn av «en solid støtte hos oss rundt verdien av menneskerettigheter, folkelig suverenitet og demokrati».(20)
Det vestlige propagandasystemet er så kraftig og dets evne til å kontrollere tanker og manipulere offentligheten så sterk at det har lykkes i å overbevise ofrene – ukrainere og den vestlige befolkningen generelt – om at undertrykkerne er deres velgjørere. Dette må betraktes som en av de mest spektakulære prestasjonene i propagandahistorien, frembrakt av et indoktrineringssystem som sannsynligvis er uten sidestykke i verdenshistorien.
Diplomati må ikke nevnes: Våren 2023
I mars ble to milliarder euro øremerket av EU (selvsagt uten å spørre befolkningen om tillatelse) for å forsyne Ukraina med militærutstyr som svar på Kinas rammeverk for en fredsplan, publisert på ettårsdagen for krigen. «Kinas satsing på fred i Ukraina» ble avvist av Vesten, som tidligere diplomatiske forsøk, med et helvetes sinne. Dette heltemotet ble sett på som et annet kapittel av vestlig «Demokrati og respekt for menneskerettigheter», som den liberale pressen bejublet.(21) Michael Winiarski erklærte at det eneste som kan redde Ukraina er at det «står militært bevæpnet», av oss, uten kunne tenke seg at det kunne ha noe å gjøre med at krigen ble utløst i utgangspunktet – en historisk truisme han og andre apologeter for staten nekter å rapportere.(22)
I slutten av mars erklærte Frankrike at de «er klare til å legge til rette for, sammen med Kina, en slutt på krigen og å få til en fredelig løsning» . I midten av april tilbød Irak seg å åpne diplomatiske forhandlinger mellom Ukraina og Russland. Kreml svarte med å påpeke at «Vi ønsker alt som kan avslutte konflikten i Ukraina velkommen», som Reuters rapporterte, men forslagene ble avvist av USA og Ukraina (det vil si Washington og London, som tar alle de reelle avgjørelsene i Kiev). (23) Omtrent et år før dette, i mars og april 2022, pågikk ukrainske forhandlinger med Russland via hovedsakelig Tyrkia og Israel, som nådde en foreløpig løsning. USA og Storbritannia grep inn med full kraft, inkludert gjennom personlig utpressing av Zelensky, økonomisk-militær utpressing av Tyrkia og så videre, og klarer derved å nøytralisere den fryktede trusselen om at Ukraina mister sin lenge tildelte rolle som en vestlig politisk koloni.(24)
Ukrainske regjeringspolitikere forklarte da at diplomatiske interaksjoner med Russland må «ta hensyn til sikkerhetsgarantiene Russland, som også har sin frykt mot en rekke globale militærallianser, også ønsker å få»(leder av det ukrainske presidentrådet og Zelenskiys høyre hånd, Mykhailo Podoljak).(25) Modellen som Ukraina og Russland forhandlet frem på den tiden var «en ikke-NATO-modell», som David Arkhamia, sjefsforhandler og Zelenskiys sikkerhetsrådgiver , beskrev det. Det amerikanske utenriksdepartementet erkjente stilltiende Russlands «vilje til å ha reelle, seriøse forhandlinger» om Ukraina i midten av mars 2022. Dette ville ha vært «en god mulighet for fred» hadde Vesten «ikke blokkert det», som var «koordinert mellom Storbritannia». , Frankrike og USA», som den israelske statsministeren på den tiden, Naftali Bennett, erklærte offentlig. Alt dette har blitt sensurert i pressen og glemt nå, og ble faktisk neppe verdsatt da heller.(26)
Sannheten om hvordan Vesten kontinuerlig saboterte en diplomatisk løsning med Russland om Ukraina, med åpenbare intensjoner, er selvfølgelig det fremste og mest talende aspektet ved den nåværende krisen.Den hensynsløse historien er uavhengig av hendelsene ved fronten og er faktisk viktigere enn dem, og det er derfor de aldri under noen omstendigheter får lov til å bli seriøst diskutert i pressen. Det er ikke vanskelig å se hvordan vi, inkludert meg selv, bidrar til propagandasystemet ved å flytte fokus fra den diplomatiske virkeligheten, og Vestens koloniale ødeleggelse av Ukraina før datoen da landet plutselig og på magisk vis ble gjenkjennelig på et kart for en vesterlending (februar 24), til propagandasystemplanets halvdel. Nemlig: ved reaktivt å prøve å svare på propagandaens løgner etter initiativ fra staten. Selv om man kritisk tilbakeviser statlig propaganda, vinner propagandaen likevel til slutt, fordi den dermed lykkes med å sette dagsorden for debatten, og utelukker diskusjon om de sakene som virkelig betyr noe.
Referanser
1. Se f.eks. Olluri, Beyond Ukraine: Svensk ideologi og propaganda i den nye kalde krigen, kap. 1-2, 6, vedlegg ff., samt mine tekster i Global Politics, 4. feb. og 6. mars. 2023.
”Bortom Ukraina Svensk ideologi och propaganda i det nya kalla kriget”
2. DN, Peter Wolodarski, 26. feb. 2023.
3. WP, Isabelle Khurshudyan et al., 13. mars. 2023.
4. WP, Alex Horton et al., 10. apr. 2023.
5. CNN, Haley Britzky, 27. april. 2023; se Beyond Ukraine, kap. 2 for dokumentasjon; Der Spiegel rapporterte 20. januar at tyske etterretningsbyråer anslår at de ukrainske forsvarsstyrkene taper «tre-sifret antall» soldater daglig i kamp.
6. CNN, Oren Liebermann, 18. nov. 2022.
7. Politico, Alexander Ward et al., 14. nov. 2022
8. Se fotnote 1 for omfattende dokumentasjon.
9. The Guardian, Dan Sabbagh, 25. feb. 2023.
10. WSJ, Sabrina Siddiqui et al., 25. feb. 2023.
11. Forbes, Loren Thompson, 13. feb. 2023.
12. Newsweek, David Brennan, 16. mai 2023.
13. Ibid, Brendan Cole, 11. mai 2023.
14. Politico, Nahal Toosi, 18. mai 2023. Toosi hevder at dette er fordi «verken Kiev eller Moskva ønsker å innrømme deres tap», men unnlater på mystisk vis å påpeke at begge land ved flere anledninger åpenlyst har nådd en diplomatisk resolusjon for å få stoppet krigen, igjen sabotert av Vesten.
15. Aftonbladet, Niclas Vent, 28. feb. 2023; SvD, Gunilla von Hall, 3. mai.
16. WP, Siobhan O’Grady et al., 6. mai 2023.
17. Politico, Jonathan Lemire & Alexander Ward, 24. apr. 2023.
18. Antikrig, Dave DeCamp, 11. jan. 2023.
19. Se igjen fotnote 1 for omfattende dokumentasjon.
20. DN, Andreas Heinö, 3. apr. 2023.
21. Foreign Affairs, Joshua Yaffa, 23. feb. 2023; DN, Ingemar Nevéus, 10. mar. 2023.
22. DN, Michael Winiarski, 26. apr. 2023. For mer diskusjon om Winiarski og hans kollegers vulgære forfalskning av historie og samtidige hendelser, som daglig passerer som «nyheter» og «analyse», se mine skrifter i Global Politics, des. 2021 til februar. 2022 ff.
23. South China Morning Sea, Kawala Xie, 24. mar. 2023; AP, 17. april 2023; Reuters, 27. apr. 2023; Newsweek, Tom O’Connor, 17. mars. 2023. PR-medarbeider Dmytro Kuleba, Kievs utenriksminister, avfeide det irakiske forslaget. Avsky for diplomati er for ham en godt erfaren spesialitet. I forkant av Russlands publisering av de forsonende diplomatiske forslagene til NATO 17. desember 2021, som ble fullstendig sensurert og forfalsket i alle vestlige medier (se fotnote 1), krevde den amerikanske marionetten Kuleba at den «beste måten» å svare på russiske diplomatiske tilnærmelser » er i ferd med å ignorere dem totalt», fordi «det er på tide, på tide å møte» russerne «med makt». Vi bør «bare ignorere dem». Se Foreign Affairs, Dmitry Kuleba, 10. des. 2021.
24. Se fotnote 1, samt mine tekster i Global Politics mellom feb. og mar. 2023.
25. CAM, Vladimir Solovyov, 14. mar. 2022.
26. Fox News, 5. mars. 2022; Axios, Julia Shapero, 13. mars. 2022; Antiwar, Ted Snider, 16.
mars. 2022; Proletaren, nei. 8, 2023, s. 14.
Denne artikkelen ble først publisert av Global Politics.
Andi Olluri har skrevet boka: