Nyhetsbrev steigan.no 23.04.2024
Ukraina: USA dobler innsatsen, Russland tar det helt med ro
Hånden takker armen for godt samarbeid
Folkehelse er blitt butikk, en vare som kan omsettes i et marked
Tsjads regjering truer med å sparke ut amerikanske tropper
USA har funnet en overraskende militær front mot Russland og Kina
Krigsdagbok del 106 – 12. til 18. februar 2024
«Verdens mest bærekraftige gruver»?
Er trykkefriheten trangere i Frankrike enn i Norge?
Ukraina: USA dobler innsatsen, Russland tar det helt med ro
Av M. K. Bhadrakumar - 23. april 2024
https://steigan.no/2024/04/ukraina-usa-dobler-innsatsen-russland-tar-det-helt-med-ro/
Russlands frie løp i Ukrainakrigen de siste månedene er i ferd med å bli avsluttet ettersom Biden-administrasjonen har oppnådd suksess, endelig, i den amerikanske kongressen med den lenge blokkerte bistandsloven til Ukraina. Hjelpen som ble godkjent av Representantenes hus på lørdag vil sende 60,8 milliarder dollar til Ukraina.
Senatets godkjenning ventes allerede tirsdag. President Biden har lovet: «Jeg vil umiddelbart signere denne loven for å sende et signal til hele verden: vi støtter våre venner og vil ikke la Iran eller Russland lykkes».
USA dobler innsatsen for å hindre Russlands planer om en direkte russisk militær seier i Ukraina i løpet av dette året. Ikke overraskende samler også Washingtons transatlantiske allierte seg, som er budskapet som kommer ut fra det virtuelle møtet i NATO-Ukraina-rådet på nivå med allierte forsvarsministre ledet av generalsekretær Jens Stoltenberg i Brussel lørdag.
Følelsen av lettelse i Kiev er påtakelig med president Volodymyr Zelensky som sa til NBC: «Jeg tror denne støtten virkelig vil styrke de væpnede styrkene i Ukraina, og vi vil ha en sjanse til seier». Han sa at de amerikanske lovgiverne gjorde en innsats for å holde «historien på rett spor».
På den annen side har det russiske utenriksdepartementets reaksjon vært ganske polemisk – som om Moskva forutså denne utviklingen. Det som ser ut til at det som plager Moskva mest i den amerikanske bistandsloven, er ideen som favoriserer konfiskering av frosne russiske eiendeler for å finansiere Ukraina. Som Kreml-talsmannen Dmitrij Peskov pekte på «fordi dette i hovedsak ødelegger alle fundamentene til det økonomiske systemet. Dette er et inngrep i statens eiendom, i statens verdier og i privat eiendom. Dette skal på ingen måte oppfattes som rettslige skritt – det er ulovlig. Og følgelig vil det bli gjenstand for gjengjeldelse og rettslige prosesser».
Moskva ville fornemme at den amerikanske intensjonen for det første er å tvinge også EU inn på en lignende bane og dermed ødelegge de gjenværende utsiktene som gjenstår for forsoning mellom Russland og Europa i lang tid fremover. For det andre er det å bruke de russiske frosne eiendelene til å generere virksomhet for det amerikanske militærindustrielle komplekset. Og for det tredje, i geopolitiske termer, skaper det en presedens i ethvert fremtidig oppgjør mellom Vesten og Kina.
Det er tilstrekkelig å si at Moskva har rett i å anslå at i et lengre perspektiv, gir 21st Century Peace through Strength Act , som også ble vedtatt av det amerikanske Representantenes hus med begge partiers støtte og stemmetallene 360-58 på lørdag regejringen fullmakt til å beslaglegge og overføre frosne russiske eiendeler i USA til Ukraina. Dette er fylt med konsekvenser som er langt mer ødeleggende enn den økonomiske bistanden på 60 milliarder dollar til Ukraina. Merkelig nok utfyller de hverandre også.
Vær ikke i tvil om at toparti-konsensusen i Kongressen i denne forbindelsen. Dette er viktig å vite ettersom Donald Trump tilsynelatende har mistet sin ambivalens og bestemt seg for å støtte bistandsforslaget til Ukraina. Møtet mellom Trump og den republikanske speakeren Mike Johnson i forkant av avstemningen i huset på lørdag antyder at Johnson kanskje ikke blir kastet ut, tross alt, av sine høyreorienterte republikanske kolleger i huset.
Beijing forstår det djevelske skuespillet utmerket. En kommentar i Global Times på søndag sa: «Hvis lovforslaget [om russiske eiendeler] til slutt blir lov og trer i kraft, vil det skape en katastrofal presedens mot den eksisterende internasjonale finansordenen».
Selvfølgelig vil det russiske militærets bevegelser fremover bli fulgt nøye. For i slike flytende omstendigheter vil handlinger si mer enn ord. I alle fall har et vendepunkt kommet siden, tydeligvis med et øye på Russlands president Vladimir Putins kommende besøk i Beijing, skifter Biden-administrasjonen også gir for eksplisitt å true Kina for angivelig å støtte den russiske forsvarsindustrien. USAs utenriksminister Antony Blinken kommer på et tredagers besøk i Kina onsdag.
Samlet sett er det som kommer frem at Biden-administrasjonen dobler innsatsen i Ukrainakrigen, i motsetning til tidligere prognose om at krigstrøttheten setter inn. I mellomtiden har Pentagon-talsperson generalmajor Pat Ryder avslørt til Politico i en uttalelse at Biden-administrasjonen vurderer å sende flere militære rådgivere til Ukraina, siden «sikkerhetsforholdene har utviklet seg».
Dette ekstra personellet «skal ikke være i en kamprolle, men skal gi råd og støtte til den ukrainske regjeringen og militæret». Det spesifikke antallet personell forblir konfidensielt «av hensyn til operasjonell sikkerhet og styrkebeskyttelse». De vil støtte logistikk- og tilsynsinnsats for våpnene USA sender Ukraina, og «ny kontingent vil også hjelpe det ukrainske militæret med våpenvedlikehold».
Det som ligger i kortene er faktisk en skrittvis utvidelse av USAs militære tilstedeværelse i Ukraina, til tross for Bidens gjentatte påstander om at amerikanske tropper ikke ville delta i krigen på Ukrainas vegne, til å gjøre det, øke risikoen for en direkte russisk-amerikansk militær konfrontasjon.
Politico siterer kilder og rapporterte videre at «En av oppgavene rådgiverne er å hjelpe ukrainerne med å planlegge vedlikehold av komplekst utstyr donert av USA ettersom kampene til sommeren forventes å øke».
Hvordan er den nye bistandspakken på 60,75 milliarder dollar sammensatt? Den inkluderer 23,2 milliarder dollar beregnet på å fylle opp amerikanske våpenlagre; 13,8 milliarder dollar for kjøp av avanserte våpensystemer for Ukraina; og ytterligere 11,3 milliarder dollar for «pågående amerikanske militæroperasjoner i regionen».
Det vil si at den direkte militære bistanden til Ukraina faktisk vil beløpe seg til rundt 13,8 milliarder dollar frem til slutten av 2024. De russiske ekspertene anslår at denne bevilgningen utelukker en ny ukrainsk «motoffensiv». Men det er liten trøst, siden den økte strømmen av amerikanske våpen vil styrke den ukrainske militære evnen til å motstå den russiske offensiven, som ikke kan annet enn å påvirke den nåværende styrkebalansen ved fronten.
Fra en militær synsvinkel, i umiddelbare termer, ligger forkanten av bistandsregningen i det faktum at den åpner porten for overføring av taktiske missilsystemer [ATACMS] til Ukraina som er i stand til å treffe mål i en avstand på opptil 300 km, som bringer Krim innenfor sin radius. Etter sigende er franske tropper allerede på bakken i Odessa med 1000 soldater og en ny kontingent er ventet om kort tid. Dette ble selvfølgelig spådd for noen uker siden av den russiske utenriksetterretningen, men Paris hadde blankt benektet det. (her og her)
Hovedpoenget her er at bistandspakken på den ene siden tar sikte på å unngå at det oppstår en katastrofal militær situasjon ved fronten i løpet av de kommende månedene, som kan være politisk skadelig for Bidens muligheter for gjenvalg, mens på den annen side hoveddelen av midler går faktisk til amerikanske våpenprodusenter i noen viktige «svingstater» og tilfredsstiller det innflytelsesrike militærindustrielle komplekset og Dypstaten.
Biden sa til Wall Street Journal, «Vi vil sende militært utstyr fra våre egne lagre, og deretter bruke pengene godkjent av kongressen til å fylle på disse lagrene ved å kjøpe dem fra amerikanske leverandører. Dette inkluderer Patriot-missiler laget i Arizona, Javelin-missiler laget i Alabama, og artillerigranater laget i Pennsylvania, Ohio og Texas».
For å være sikker, er den triumfalistiske fortellingen om Ukraina-krigen av det amerikanske utenriksdepartementet på vei tilbake.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Hånden takker armen for godt samarbeid
Av Eva Thomassen - 23. april 2024
https://steigan.no/2024/04/handen-takker-armen-for-godt-samarbeid/
Det Gulblåe laget vant i Lotto, men tapte krigen.
Dødskulten vant kampen. Vi har vinni – seier’n er vår. Fansen jubler. Seieren er vår-Fansen takket hverandre, klemmer hverandre og kommer med besvergelser. Vi har vunnet. Putin har tapt. Kongressen jublet. Tok fram ukrainske flagg og sang den ukrainske kampsangen. «We will win this war. For as long as it takes»! Seieren er vår.
Hva var premien? 60 milliarder dollar – eller 600 milliarder kroner. Hva skal vinnerlaget bruker premiepengene på? Død. En del av pengene går til Israel. Til folkemordet.
Etter måneder med krangel og stillstand har Representantenes hus vedtatt militærstøtte til Ukraina på 61 milliarder dollar.
En støttepakke til Ukraina ble først godkjent av Senatet i USA i midten av februar, men manglet støtte i Representantenes hus. Nå som Representantenes hus har vedtatt en støttepakke, er Senatet ventet å godkjenne den nye støttepakken i løpet av de neste dagene.
President Joe Biden ber Senatet oversende militærstøtten raskt, slik at Biden kan signere den, skriver Reuters.
– Takk, USA!
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj skriver på X at han er takknemlig for avgjørelsen. Han skriver støtten vil forhindre at krigen utvider seg og redder tusener av liv:
Zelensky sier at Ukraina ikke bare ofrer sine kvinner og menn. De ofrer dem for våre verdier. For demokrati og frihet i Europa … og i Nord Amerika. Det eneste Zelensky er misfornøyd med er at NATO ikke tilbyr samme assistanse i lufta som USA, England og andre venner av Israel ga Israel mot droner fra Iran.. På spørsmål hvorfor ikke NATO kan tilby Ukraina det samme svarte Englands utenriksminister Lord Cameron, at det er stor forskjell på Israel og Ukraina. Vi vil ikke ha krig i Europa…
Også NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, er lettet.
– Dette gjør oss alle tryggere.
Russisk påvirkning
Barth Eide
NATO og EU må trappe opp støtten for å gi Ukraina tilbake overtaket, og omtaler de neste ukene som en skjebnetid for Ukraina.
– Også for hele Europa. Det vil ikke stoppe med Ukraina dersom Putin får viljen si. Han vil fortsette videre vestover.
Spesielt er nærliggende land utenfor NATO i faresonen.
– Vi ser en opptrapping i russisk påvirkning og fake news. Særlig mot land med skjøre og sårbare demokrati, sier utenriksministeren.
Dersom Barth Eide mener Ukraina er et demokrati legger han lista lavt. På internasjonale målinger av «demokrati» er det kun valg som vitner om demokrati i Ukraina. Det vil ikke Zelensky ha. Det var presidentvalg i 2019. Da vant Zelensky valget med en brakseier. Han fikk 73% av stemmene. Han hadde to valgløfter. Fred i Donbass og med Russland. Kamp mot korrupsjon. Ikke rart han ikke vil ha presidentvalg nå i 2024.
Snøballen
Sosialdemokratisk spleiselag i løgner.
Prosjekt Ukraina koster penger og våpen. For å lure hjemmepublikummet driver Dødskulten lek med ord. Det er alltid ett land som foreslår noe først. Hvem som bringer det først, går på omgang. Så kommer de andre etter. Et eksempel er F-16. Først sier alle nei til F-16.. Vi skal tro det er en krig med måtehold. Vi skal tro det er de enkelte statene som foreslår det. Ikke NATO- alliansen. Så sier andre land- hvis Norge sier ja, sier vi også ja. Til slutt sier USA ok. Så er plutselig F-16 på alle NATO-sjefenes lepper. Mens snøballen har rullet gjennom alle NATO-landene har forberedelsene pågått så å si under bordet. Når «ja» dukket opp i mediene så dukket alle planene for bruken av F-16 opp samtidig. Penger, trening, antall fly osv.
Sånn er det med pengene Kongressen vedtok. Ikke lenge etter Dødskulten fikk et «ja» til mer død var Støre på podiet. Godt forberedt. Lurer på om han hadde en Plan B? Ville han ha sagt det samme om Kongressen ikke vedtok denne pengegaven?
– Ukraina har akutte behov her og nå, sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) i en uttalelse til VG.
I første omgang vurderer Norge å delta i et tysk-ledet spleiselag slik at Ukraina får mer og bedre vern mot missiler og droner.
Nå varsler Støre også at det kan være aktuelt å øke støtten til Ukraina ut over rammen i Nansen-programmet som alle partiene på Stortinget støtter, og som er avtalt til 75 milliarder kroner over fem år.
– Avtalen er i denne omgang for ti år om at vi også i fremtiden skal stille opp for Ukrainas sikkerhet med politisk støtte, med økonomisk støtte og med militær støtte om nødvendig – noe som peker på at vi ser fram til en tid ut over denne krigen
Regjeringen vil øke støtten til Ukraina. Det kan innebære en økning av totalrammen til Nansen-programmet. Vi vil invitere til samtale med partiene på Stortinget om dette, varsler Støre.
Hva sier Rødt til dette? De er allerede fanget av spillet.
Slaktehuset
Barth Eide tok på seg spanderbuksa, våre verdier og tok toget til Kiev. 18 timers togtur t/r Warszawa–Kiev. Barth Eide var den siste i rekken av norske politikere som har tatt toget til Kiev. Foruten Barth Eide har forsvarsminister Gram, tidligere utenriksminister Huitfeldt, statsminister Støre, Stortingspresidenten, forsvarssjefen for å nevne noen tatt toget. For hver tur har de tatt med «Nansen». Barth Eide tok med 175 millioner forrige uke. Han vandret rundt i «slakterhuset» uten verken hjelm eller redningsvest. Besøkte både Kiev og Odessa. Hvor var «slakteren»?
På bakken i Ukraina
Mens jubelen sto i taket hos Dødskulten ligger stadig flere unge ukrainere i jorda. I gjørma ved fronten. Eller sittende uten armer og bein og uten en framtid.
Drept i en krig som NATO står for. At Ukraina mangler våpen er et luksusproblem. At Ukraina mangler soldater er en tragedie. Dette skal imidlertid løses. Med drakoniske midler. Mordere skal slippes ut av fengsler, men kun mordere som har drept én gang. Ikke massemordere, fiender av staten eller pedofile. Begrunnelsen for å løslate mordere er at mordere har lettere for å drepe enn soldater som ikke har drept noen før.
Unge gutter er dratt inn i biler og rett til fronten. Det holder ikke.
Kanonføde
Ny plan
Utspillet er en del av den nylig publiserte planen om – i nærmeste fremtid – å få mobilisert mellom 450.000 og en halv million nye soldater. Statsminister Denys Sjmyhal fulgte allerede i romjula opp med å legge frem to nye lovforslag for parlamentet. Her legges det opp til å senke minstealderen for reserven fra 27 til 25 år – noe som åpner for rekruttering av hele 400.000 mann.
Alle godkjente fritak på grunn av udyktighet skal behandles på nytt – med et mer kritisk blikk.
Zelensky har utstedt et dekret der alle nå skal melde seg som stridende. Friske og syke. Alle aldre, de som allerede har vært ved fronten får ikke avløsning. Så kommer det store dilemmaet for fansen i NATO-landene. Zelensky krever at folk i stridsdyktig alder skal deporteres eller reise hjem «frivillig». I EU er det 650 000 ukrainere i stridsdyktig alder. I Norge 12 549 i stridsdyktig alder. Disse vil bli møtt med drakoniske straffer om de ikke kommer tilbake til Ukraina. Straffer som å ikke få fornyet passet, straffer som vil gjøre livet svært vanskelig senere om de da kommer hjem. Deporterer man ikke ukrainere er man med på at disse vil få strenge straffer i hjemlandet og i utlandet. Får man ikke fornyet passet er man i realiteten statsløs.
Skal NATO-landene nekte ukrainere å få opphold, ikke gi beskyttelse? Alle vet hvorfor det ikke er flere soldater. De vet Ukraina trenger soldater og de vil Ukraina skal vinne krigen.
Elektronisk register
Forsvarsminister Rustem Umerov legger ikke skjul på at de som ikke frivillig kommer hjem nå, kan – en gang i fremtiden – regne med et voldsomt oppgjør med det ukrainske rettsvesenet.
Ganske umiddelbart vil det bli mulig for ambassadene å sjekke om alt er i orden med verneplikt-registeret. Hvis ikke, risikerer flyktningene å bli avvist – og står blant annet uten mulighet for å få fornyet pass.
https://www.forsvaretsforum.no/analyse-flyktninger-kyiv/flyktningene-presses-hjem-for-a-slass/361030
Desertører
Mange soldater overgir seg til den russiske hæren. De vil leve. De vil ikke dø for NATO og Zelensky.
Flykter landet
Fler og flere vestlige medier skriver nå om desperasjon hos unge gutter som frykter å bli sendt som kanonføde til fronten i en meningsløs krig. De flykter til nabolandene. Mange blir tatt av militærpatruljer langs grensene. Mange drukner i forsøk på å krysse elven mellom Ukraina og Romania
Russlands kommentar
Flere vil bli drept, mer av landet ødelagt og en forlengelse av krigen.
Saken er den at Russland har allerede vunnet krigen. Vesten har ikke bare tapt i Ukraina. De har tapt verdenshegemoniet. Nå opptrer de som monstre.
Fred?
En klok mann sa en gang at det blir ikke fred før fred er lønnsomt.
Ukrainas statsminister Orban er den eneste lederen i Europa som ikke vil være del av Dødskulten. Det straffes han for av Brussel.
«EU er dominert av krigens logikk». EU-politikere har allerede investert så mye i konflikten at de ikke klarer å se feilene i strategien deres.
Til tross for alle «pengene og våpnene, blir ikke situasjonen bedre [for Kiev], faktisk blir den verre … Vi er ett skritt unna at Vesten sender tropper til Ukraina», «Dette er en virvel av krig som kan trekke Europa ned i dypet. Brussel leker med ilden».
Russland og Ukraina var nær fred flere ganger rett etter invasjonen. NATO ville ha krig. En lenge planlagt krig.
Se også kommentar fra Alexander Mercouris:
Folkehelse er blitt butikk, en vare som kan omsettes i et marked
Av skribent - 23. april 2024
https://steigan.no/2024/04/folkehelse-er-blitt-butikk-en-vare-som-kan-omsettes-i-et-marked/
Av Siri Hermo.
Helseforetaksreformen ble etablert med virkning fra 2002, etter modell fra Danmark. I EU var helse allerede blitt en vare/tjeneste som kunne omsettes i et marked etter prinsippene om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft (EUs fire friheter), samt den frie etableringsretten, jfr EØS lovens art. 31-35.
Helsereformen hadde tre hovedmål da den kom:
1.Den skulle øke kvaliteten på behandlingen.
2.Medisinsk behandling skulle gjøres like tilgjengelig for alle.
3.Mer effektive sykehustjenester.
Reformens hovedmål har derimot etterlatt et inntrykk av at økonomisk lønnsomhet i større grad blir lagt til grunn for de medisinske prioriteringene, målt mot før reformen ble innført. Som et virkemiddel ble sykehusene organisert som selvstendige foretak etter foretaksloven med sentralisering og nedlegging av lokalsykehus som resultat.
Dette systemet er tilpasset organiseringen av helsetjenestene i EU, der prinsipper for økonomistyring i privat sektor blir overført offentlig sektor. Planlegging og prioriteringer av pasientens helsebehov skjer nå gjennom forretningsdrift og lønnsomhetsstyring fremfor helsefaglige vurderinger. Pasienten blir et middel for økonomisk inntjening. Vi har med det skapt et marked der den som kan betale mest er den som får behandling.
Behandling når du trenger det, synes nå i en bit-for-bit-politikk å bli mer avhengig av størrelsen på beløpet som følger med pasienten, der de private helseforetak tar de lønnsomme behandlingene, mens det offentlige blir sittende igjen med de minst lønnsomme pasientene. Samtidig ser vi at ventelistene ofte er lange. Dette system bidrar til å utarme de offentlige helsetjenestene der velferdsstaten er avhengig av en sterk offentlig helsetjeneste for å bevare totalberedskapen.
En effekt av samhandlingsreformen/helsefelleskapet er at kommunene nå må ta imot utskrivningsklare pasienter fra sykehusene tidligere enn før. Det berører kommunene når det gjelder helsepersonell, mottaksplasser og oppfølging, hvor økonomien i mange kommuner utfordres. I mangel på overføringer fra staten til sykehus og kommuner, tvinges disse til effektiviseringstiltak. I mange tilfeller svekkes dermed kvaliteten på de offentlige tjenestene, der mangel på helsepersonell mange steder frembringer innleie av kostbart personell fra bemanningsbyråer. Vikarbyrådirektivet som er endel av EØS-avtalen bidrar til denne utviklingen der markedsliberalismen rår.
Helseplattformen som nå innføres i kommunene er også endel av denne pakka. Helseplattformen er en bærebjelke i regjeringen sin satsning på det nye systemet for helse som lønnsom næringsvirksomhet.
Landet vårt sitter nå på en ny ettertraktet råvare: helserelaterte persondata, som igjen kan selges til IT-giganter verden over. Helsetjenester er blitt butikk, en vare som kan omsettes i et marked. Er det dette som blir fremtiden? Et veikart for helsenæringen, der din og min helse selges til høystbydende?
Det offentlige helsevesenet er bærebjelken i velferdsstaten, et sikkerhetsnett mot potensielle helsefarer. Økende privatisering og markedsliberalismen truer det. Vi har som nevnt fått et helsevesen for de rike, i de tilfeller hvor helseforsikringer er kommet på banen, og et annet for de øvrige som ikke har den muligheten. En politisk styrt utvikling som er stikk i strid med velferdsstatens verdigrunnlag og mål. En ser at regninga havner hos de offentlige sykehusene mens de private stikker av med profitten.
Et sykehus skal imøtekomme befolkningens behov for helsetjenester, mens et helseforetak skal gjøre det som er lønnsomt.
Med at helsetjenester nå er å regne som en vare/tjeneste som kan omsettes i et marked, er folkehelse blitt butikk, med lønnsomme og ulønnsomme pasienter. Dette frembringer store fortjenester for noen på bekostning av velferdsstatens moralske likeverd og solidaritetsprinsipp. Så kan en jo undre seg over betydningen menneskeverdet har fått når alt måles i penger, og ikke i menneskerettigheter.
Siri Hermo
Ihugga EØS-motstander.
Tsjads regjering truer med å sparke ut amerikanske tropper
Av red. PSt - 23. april 2024
https://steigan.no/2024/04/tsjads-regjering-truer-med-a-sparke-ut-amerikanske-tropper/
USA risikerer å miste sin militære tilstedeværelse i enda et afrikansk land ettersom regjeringa i Tsjad har sendt et brev der de truer med å avslutte en viktig sikkerhetsavtale, ifølge fire amerikanske kilder, et trekk som truer med å avgi mer amerikansk innflytelse i regionen til Russland.
Dette skriver den amerikanske kanalen CNN.
Tsjad ligger i Sahel og er naboland til Niger som inngår i alliansen av Sahel-land, AES, som nylig har sparket ut eller er i ferd med å sparke ut amerikanske tropper.
Tsjad er et av de alternativene USA ser på etter at de er blitt tvunget til å forlate Niger.
Les: USA tvunget til å forlate Niger
CNN skriver videre:
I et brev sendt til den amerikanske forsvarsattachéen i forrige uke, truet tsjadiske tjenestemenn med å kansellere Status of Forces Agreement, eller SOFA, som bestemmer reglene og betingelsene for amerikansk militærpersonell kan operere i landet. Selv om brevet ikke direkte beordret det amerikanske militæret til å forlate Tsjad, sa tjenestemennene til CNN at de sa at alle amerikanske styrker ville måtte forlate den franske basen i N’Djamena.
Brevet nevnte spesifikt US Special Operations Task Force (SOTF) ved basen, et viktig knutepunkt for US Special Operations Forces i regionen, sa to av kildene. Men arbeidsstyrken er ikke den eneste kontingenten av amerikansk militærpersonell ved basen, ettersom alle amerikanske tjenestemedlemmer i Tsjad befinner seg i N’Djamena.
I stedet var brevet fra Chief of Air Staff of Chad, Idriss Amine, sa etterretningskildene, en uvanlig måte å overføre en så viktig melding på. Brevet ble skrevet på fransk, et av Tsjads offisielle språk, og skrevet på Amines offisielle brevpapir.
Brevet ble ikke sendt gjennom offisielle diplomatiske kanaler, ifølge en av tjenestemennene, som er standardmåten for å håndtere disse problemene. De to kildene advarte om at brevet kan være en forhandlingstaktikk fra regjeringen i Tsjad for å få en ny avtale som bedre favoriserer deres interesser.
Det nøyaktige antallet amerikanske soldater i landet er ikke klart, men en amerikansk tjenestemann sa at det er færre enn 100 soldater der.
Landene i Sahel hjelper hverandre
Vestlige medier fokuserer på Sahel som et oppmarsjområde mellom stormaktene. Men de ser ikke at det ny som skjer i Sahel er at landene som bryter forbindelsen med de gamle kolonimaktene og USA først og fremst hjelper hverandre, slik som Niger nå hjelper Tsjad og Mali med vannforsyninger.
Tsjad er et kjempestort land og med sine 1 284 000 km² er det verdens 21. største land og det femte største i Afrika. Det er en tidligere fransk koloni og har den nykoloniale CFA-francen som valuta.
Petroleum er nå Tsjads viktigste eksportartikkel. ExxonMobil leder et konsortium av Chevron og Petronas, som har investert 3,7 milliarder dollar til utvinningen av anslagsvis en milliard fat olje i den sørlige delen av landet.
USA har funnet en overraskende militær front mot Russland og Kina
Av skribent - 23. april 2024
https://steigan.no/2024/04/usa-har-funnet-en-overraskende-militaer-front-mot-russland-og-kina/
En stadig mer multipolar verden betyr at Washingtons innflytelse over hele det afrikanske kontinentet vil avta etter hvert som alternative strategiske partnere dukker opp.
Av Dr Westen K. Shilaho, forskare i internationella relationer vid University of the Witwatersrand, Johannesburg
’Justified Accord 2024’, USA:s Afrikakommandos (AFRICOM) största övning någonsin i Östafrika, pågick från 26 februari till 7 mars, och den hölls i Kenya, Djibouti och Rwanda. Gemensamma krigsspel mellan Afrika och USA har hållits i åratal, och de framställs som avgörande för säkerheten och stabiliteten på kontinenten.
De presenteras också som en integrerad del av kampen mot terrorism och annan gränsöverskridande brottslighet i och utanför Afrika. Genom dessa övningar försöker USA förbättra kapaciteten hos Afrikas militärer. Terrorism och andra former av extremism har funnits på den globala agendan i årtionden och fick en aldrig tidigare skådad uppmärksamhet efter terrorangrepene 11. september.
Våldsbejakande extremism och kontraterrorism sågs som den främsta nationella säkerhetsfrågan under de båda presidenterna George W. Bush och Barack Obama, och det var också en viktig fråga under Clinton-administrationen.
USA:s militära närvaro i Afrika styrs dock av dess nationella säkerhetsmål såväl som av dess geopolitiska intressen. Afrikas säkerhet är en del av USA:s bredare säkerhetsproblem över hela världen. Rysslands uppsving i Afrikas säkerhetsmatris – särskilt i den västafrikanska subregionen, Centralafrikanska republiken, Libyen, Sahel – har satt USA på helspänn. Dessutom har Kinas fotavtryck i Afrika, främst när det gäller infrastrukturutveckling och säkerhet, också uppmärksammats av Washington och ökat betydelsen av de militära partnerskapen mellan Afrika och USA.
I sitt vittnesmål inför senatens försvarsutskott den 7 mars 2024 uttryckte chefen för USAFRICOM, general Michael Langley, oro över Rysslands och Kinas ökade inflytande i Afrika. «Den senaste tidens utveckling, visar att Moskva och Peking hoppas kunna fylla tomrummet när det amerikanska engagemanget avtar eller försvinner, och vi har inte råd att göra det i Västafrika», sa han. Därför är det uppenbart att en del av AFRICOM:s uppdrag är att avvärja ryska och kinesiska intrång i Afrika.
USA har sedan slutet på den bipolära världen haft en nästan oantastlig ideologisk dominans i Afrika, och en oproportionerlig roll för Afrikas säkerhet. Under samma period har dock Kina varit på frammarsch som en formidabel global aktör. Ryssland har också ökat sitt intresse för Afrikas säkerhet.
För att hantera detta har USA försökt omdefiniera sina relationer med Afrika från paternalism till partnerskap, och varnar alltid Afrika för Ryssland och Kina. USA hävdar att man, till skillnad från Kina och Ryssland, motiveras av Afrikas välbefinnande och investerar i civila och försvarsinstitutioner. Ironiskt nog hävdar USA också att man upprätthåller Afrikas suveränitet, till skillnad från Kina, som ger rovgiriga lån till fattiga afrikanska länder och i gengäld exploaterar deras naturresurser. USA, som också anklagar Ryssland för att handla med Afrikas naturresurser under sken av att tillhandahålla säkerhet, nämner inte att Afrikas relationer med USA och Väst i allmänhet är lika problematiska. Kapplöpningen om Afrikas naturresurser, och den därav följande urholkningen av dess suveränitet, är en västerländsk plan som formaliserades vid Berlin-konferansen.
General Langley ritade upp en dikotomi mellan USA och dess rivaler i sin presentation inför senatens försvarsutskott. «Kinesiska och ryska företag har använt rovgiriga metoder för att trassla in afrikanska stater i skulder och utvinningskontrakt, som lämnar lokalbefolkningen i sticket. Amerika erbjuder ett alternativ. USA:s diplomatiska, utvecklings- och försvarsstöd håller inte deras folk och naturresurser som gisslan, så vi tvingar inte våra partners på en moralisk balansgång. I stället för att kräva ekonomiska och politiska eftergifter kräver vi ansvarsutkrävande i det grundläggande: respekt för mänskliga rättigheter och rättsstatsprincipen», hävdade han.
Denna dikotomi är falsk. USA åberopar rättsstatsprincipen på ett [för sig] ändamålsenligt sätt. Sedan det kalla kriget har Washington till exempel haft relationer med autokrater i Afrika och understött störtandet av ledare som motsätter sig Washingtons politik. USA och dess allierade i Väst är delaktiga i grymheterna i Gaza, varför deras självpåtagna roll som väktare av internationell lag och normer blir ihålig.
Afrikas och USA:s gemensamma militärövningar i Östafrika sker i två faser. Den första är den «Justified Accord» för medicinsk, kommunikativ eller logistisk utbildning. För det andra är «Cutlass Express-övningarna» till för att upprätthålla sjöfartsskyddet och främja nationell och regional säkerhet i Östafrika.
Den första fasen arrangeras av Kenyas försvarsmakt och äger vanligtvis rum från en brittisk militärbas i Nanyuki, Kenya. Man bör komma ihåg att de brittiska soldaterna från denna bas under årens lopp har varit inblandade i grymheter som mord i de omgivande samhällena.
I Östafrika är USAFRICOM stolt över sitt «djupa engagemang för fredsbevarande, krishantering och främjande av varaktiga partnerskap med militära styrkor i regionen». Omkring 1 000 personer från mer än 20 länder i den östafrikanska regionen deltar i dessa gemensamma övningar, som förbereder dem för uppdrag från Afrikanska unionen (AU) och FN.
Vanligtvis utgör mellan 2000 och 2500 kortvariga roterande amerikanska militär och civil personal Combined Joint Taskforce Horn of Africa (CJTF-HOA), som täcker en expansiv region vilken omfattar land- och luftrummet i Djibouti, Etiopien, Eritrea, Kenya, Seychellerna, Somalia och Sudan, samt kustvattnen i Röda havet, Adenviken och Indiska oceanen. Med minimerade utmaningar skildras detta partnerskap på ett lysande sätt: «Genom gemensam utbildning och delade erfarenheter främjar övningarna en stark professionell etik och militära partnerstyrkor, vilket förbättrar deras förmåga att reagera effektivt på kriser och bidra till varaktig fred i Östafrika».
USA är bekymrat över sin nationella säkerhet och övervakar «okontrollerade områden» i Afrika som är öppna för gränsöverskridande brott som terrorism, såväl som narkotika- och människohandel. Den amerikanska militärens bedrifter och dess intresse för Afrikas säkerhet är egennyttiga. Ett instabilt Afrika skulle vara en fristad för gränsöverskridande brott som lätt skulle kunna hitta sin väg till USA:s stränder. Således betraktar USA de vidsträckta men oreglerade vattnen i Guineabukten, Adenviken och västra Indiska oceanen som mottagliga för illegalt fiske, olaglig handel och piratdåd, vilket gör det nödvändigt för USA att vara intresserad av sjöfartsskydd.
Vidare utbildar den amerikanska militären Afrikas säkerhetsstyrkor i kontraterrorism och andra områden av militär professionalisering, ger råd om fredsinsatser och övervakar humanitära biståndsinsatser. Den amerikanska militären har samarbetat med Afrikanska unionens uppdrag i Somalia (AMISOM) för medicinska förnödenheter i Mogadishu och humanitärt bistånd till Etiopien och norra Kenya. USAFRICOM arbetar också med AMISOM:s efterträdare, Afrikanska unionens övergångsmission i Somalia (ATMIS).
Kontraterrorismen eller «kriget mot terrorismen»-diskursen skyler dock vanligtvis över frågor som rör Manifest Destiny ideologin, fattigdom, ojämlikhet och orättvisor som förvärras av djupt bristfälliga institutioner för global styrning, institutionaliserad internationell rovdrift och inblandning i suveräniteten hos stater i Afrika. I stället är det en mycket reducerande och felaktig ståndpunkt att terrorism är en manifestation av en civilisationernas sammandrabbning och kan hanteras militärt som gäller.
De afrikanska staterna är institutionellt svaga, tyngs av korruption och dåligt styre, och saknar ledning och kontroll som utsätter dem för smuggling av narkotika, människor och vapen samt dumpning av farligt avfall. Dessa utmaningar har en historisk och internationell dimension, det måste slås fast. De nykoloniala mönstrens fortlevnad inom en djupt ojämlik internationell ordning, har i hög grad bidragit till Afrikas oförmåga att hävda sig. Västvärlden har kallsinnigt dumpat farligt avfall i Afrika, till exempel i Kenya, som har kopplats till en ökning av cancer.
Militärpakterna mellan Afrika och USA är inte altruistiska. Inbäddat i deras design finns USA:s utrikespolitik och strategiska intressen. Följaktligen har det skett en motreaktion på den amerikanska militärens närvaro i Afrika. I Niger, till exempel, har de militära myndigheterna upphävt sitt långvariga militära partnerskap med USA och beordrat dem att stänga sina två militärbaser i Niamey. Den amerikanska flygbasen i Agadez, Niger, är en av de största drönarbaserna i Afrika för underrättelse-, övervaknings- och spaningsverksamhet. Från denna bas utför USA drönarattacker över hela världen. Kollapsen av det militära samarbetet mellan USA och Niger, fruktar västvärlden, kommer att leda till ett uppsving för terrorismrelaterade aktiviteter i Sahel eftersom Niger har varit ett bålverk mot våldsam extremism i regionen. USA har dock uppgett att diskussioner pågår med Niger om statusen för landets militärbaser.
Västvärlden är på sin vakt mot att Rysslands Afrikakår, tidigare Wagner, i allt högre grad kommer att bli en viktig aktör för säkerheten i Sahel, men det handlar inte om vem som har kapacitet att förstärka de nationella insatserna för att bekämpa terrorism i Sahel. Det är ideologisk krigföring. Det handlar också om suveränitet. I kölvattnet av militärkupper i Burkina Faso, Niger, Guinea och Mali har de självsäkra myndigheterna stängt franska baser. De har blivit otåliga med årtionden av ekonomiskt, politiskt, kulturellt och militärt strypgrepp under den exploaterande den frankofona sfären. De är medvetna om att avsluta paternalistiska och nykoloniala relationer med Frankrike, deras tidigare kolonisatör, och andra västmakter. För att inte bli utsatta undersöker de dock, och har faktiskt etablerat alternativa ekonomiska, politiska och militära förbindelser, med Ryssland, Kina, Iran och andra framväxande makter.
I Niger stöddes beslutet att bryta de militära banden med USA av fackföreningarna. Slutsatsen är att det nigeriska civilsamhället är överens med det militära etablissemanget om behovet av att befria Niger från nedlåtande och exploaterande partnerskap. Det massiva stödet för militära maktövertaganden i Sahel och Västafrika var ett bevis på motreaktionen mot marionettregeringar som inte har någon kontakt med folket.
Les: USA tvunget til å forlate Niger
De störtade regimerna sågs som att de gjorde allt för att anpassa sig till utrikespolitiken, vilket gynnade utländska aktörer, särskilt Frankrike, men var skadligt för folkets välbefinnande. På grund av fientlighet mot västerländska militärbaser har USAFRICOM kämpat för att etablera sitt högkvarter i Afrika, och afrikanska länder är ovilliga att vara värd för dess högkvarter av rädsla för att uppfattas som USA:s lakejer. Undantag är länder som Djibouti, som hyser flera utländska militärbaser av stora globala aktörer, och Kenya, som är värd för brittiska och amerikanska styrkor. USAFRICOM:s huvudkontor ligger i Stuttgart, Tyskland, och det är osannolikt att de kommer att flytta till Afrika inom en snar framtid.
Motiveringen för den amerikanska militärens närvaro i Afrika är att den afrikanska militären är lika svag som staterna i Afrika. Därför saknar de ledning och kontroll, utbildning, utrustning och logistikkapacitet för att hävda sin suveränitet. Dessutom uppvisar de konsekvent liten eller ingen förmåga att skydda sitt folk, och de deltar effektivt i fredsbevarande operationer i Afrikas oroliga områden utan hjälp utifrån. Men med en alltmer multipolär värld, som ger Afrika alternativa strategiska partners, kommer inflytandet från de afrikansk-amerikanska militära pakterna sannolikt att avta i takt med att Kina och Ryssland och andra framväxande makter hävdar sig själva.
Oversatt til svensk for steigan.no av Bertil Carlman.
Originalen finnes her:
US has found a surprising military frontier against Russia and China
Andre artikler av Westen K Shilaho, se her.
Krigsdagbok del 106 – 12. til 18. februar 2024
Av Lars Birkelund - 23. april 2024
https://steigan.no/2024/04/krigsdagbok-del-106-12-til-18-februar-2024/
Dette er 106. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
12. februar
Det er mange måter å juge på. NATO-mediene kjenner dem alle. Det å tie om vesentlige forhold, lie by omission, er den vanligste.
Nå påstår de mer eller mindre ordrett at Trump oppfordret Russland til å angripe NATO-land mens han var president. Men faktum er at Trump var misfornøyd med at NATO-land brukte for lite penger på forsvar og derfor presset NATO-land til å ruste opp.
I det tilfellet som NATO-mediene nå fråtser i var det sånn at han samtalte med lederen for et stort NATO-land (han sa ikke hvilket). Og for å få dette landet til å bruke mer penger på ‘forsvar’, dvs. innkjøp av USA-produserte våpen, sa han at USA ikke vil forsvare dette landet hvis Russland skulle finne på å angripe det. Deretter sa Trump at han ville si til Russland/Putin at de kan «gjøre som de vil» (NRKs oversettelse) med dette landet hvis det ikke betaler for seg.
Poenget er for det første at Trump sa dette til lederen i et NATO-land, ikke til Russland/Putin. For det andre, og enda viktigere, sa Trump umiddelbart etterpå at denne trusselen fikk landet til å punge ut til sitt forsvar. «And the money came flowing in». Trump fortalte altså, på sin måte, at han hadde lyktes med å få dette landet til å bevilge mer penger. Men denne avgjørende uttalelsen klippet blant annet NRKs Dagsrevyen bort.
Dette vises mot slutten av denne videoen.
NATO-mediene er i panikkmodus av flere grunner. 1. «Faren» for at Trump blir president og avslutter den skammelige krigen der NATO bruker Ukraina i et forsøk på å ødelegge Russland. 2. At de så og si allerede har tapt krigen. 3. At de taper kampen om verdensopinionen, fordi verden både ser NATOs kyniske bruk av Ukraina, og at ledende NATO-land faktisk støtter Israels pågående folkemord på palestinerne.
13. februar
Hver dag blir vi nå indoktrinert med, gjennom NRK og andre medier, NATO-mediene, at Russland og Kina er farlige og slemme.
Hvor kommer disse påstandene fra? De kommer særlig fra den militære etterretningstjenesten i Norge. Problemet er at den knapt kan kalles norsk, da den i stor grad blir styrt av USA. Og derfor lukker den øyner og ører for det landet som er farligst både for Norge og verden, nemlig USA, mens den overdriver andre farer.
I går fikk et slikt ekkokammer igjen boltre seg med skremselspropaganda både på Dagsnytt 18 og Dagsrevyen, uten så mye som EN kritisk stemme. Slik indoktrineres vi til å hate og frykte andre land og folk. Det er hjernevask.
14. februar
Biden skal nylig ha kalt Netanyahu for en drittsekk. Det er jeg enig i. Men hvorfor levere våpen til en drittsekk? Nå er det sjølsagt ikke Biden som styrer USA. Men så lenge han er president er han likevel ansvarlig.
Handlinger betyr mer enn ord. Det hjelper ikke hvor mange besvergelser Biden, Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og andre vestlige ledere kommer med så lenge de fortsetter å levere våpen til Israel (Norge er dessverre medansvarlige for at Israel får våpen, gjennom Nammo). Så lenge vestlige ledere oppfører seg sånn underminerer de Vestens, dvs NATO/EU-landenes posisjon i verdenssamfunnet. En posisjon som var svekket fra før.
Hvis Vesten hadde hatt ansvarlige ledere hadde det ikke blitt krig i Ukraina og da hadde de for lengst sørget for en varig løsning på konflikten mellom Israel og Palestina.
15. februar
«En russisk president som har stormaktsambisjoner», sa en forskrekket Åsa Vartdal på Dagsrevyen i dag mens hun intervjuet Jonas Gahr Støre.
Slik røpet hun en mentalitet som er typisk for tenkningen, hvis man kan kalle det tenkning, innen vestlige eliter og blant deres papegøyer i mediene og andre steder. En skadelig og farlig mentalitet som går ut på at Russland ikke skal ha makt eller innflytelse i verden til tross for at Russland var en stormakt allerede før USA oppsto. Ja, Russland er faktisk dobbelt så stort som USA, eller omtrent like stort som USA og Kina til sammen.
NATO-landenes ledere hadde i det minste respekt for Sovjetrussland. Respekt for Sovjetrussland, men ikke for Russland. Nå har Russland satt seg i respekt. Men det er tragisk at det måtte skje ved å invadere Ukraina. Hvis vestlige ledere hadde hatt respekt for Russland hadde det ikke skjedd.
Seinere samme dag:
11. desember ble det kjent at Norge, sammen med Storbritannia, skal lede et prosjekt for å styrke Ukrainas sjøforsvar.
«Storbritannia, Noreg og andre land vil hjelpe Ukraina med å styrke tryggleiken langs kysten og til havs. Ukraina skal få støtte til å byggje ein varig maritim kapasitet, seier forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp)».
I dag ble det kjent at nok et russisk krigsskip har blitt senket. Dette syns Jens Stoltenberg var flott, og han ga Ukraina, eller Kiev-regimet æren for det. Han sa at det var et bevis på regimets effektivitet. Vi må derfor gå ut ifra at Norge var involvert i senkningen av det russiske krigsskipet.
Ja, også NRKs Morten Jentoft sa at Norge kan ha vært involvert i det. Sjekk dagens Dagsrevy 10:23.
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202402/NNFA19021424/avspiller
Russland vil ikke se på Norge med velvilje når denne krigen er slutt.
Seinere samme dag:
Et monument som viser hvor mye Russland gjorde for å få gode forbindelser til USA de første åra Putin regjerte. Det i midten symboliserer en tåre.
USA ‘takket’ ved å ‘gjemme’ bort monumentet. Derfor er det få i Norge som kjenner til det. Russland ga også USA adgang til baser som USA brukte under krigføringen mot Afghanistan etter 9/11. Det må være det sterkeste beviset på godvilje fra Russlands side. Men det eneste Russland fikk tilbake var stadig nye provokasjoner, også etter at Russland i 2007 sa STOPP.
USA visste hva de gjorde. Ikke tilgi dem.
Seinere samme dag:
Tucker Carlsons intervju med Putin har vist oss at norske journalister, redaktører og politikere mener at det kun er Putin, og visse andre som de misliker, som skal få kritiske spørsmål. Ikke for eksempel Stoltenberg og Zelensky.
«Hvorfor fikk han intervjue Putin», spurte NRK i dag i podcasten ‘Oppdatert’. Men de nevnte ikke at Carlson også har spurt om å få intervjue Zelensky, uten å få tillatelse.
Jeg tror Carlson hadde stilt mer kritiske spørsmål til Zelensky og Stoltenberg, hvis han hadde fått lov til å intervjue dem. Men hans spørsmål til Putin var likevel mer kritiske enn NRKs spørsmål til Stoltenberg og Zelensky. Skjønt, det skal da heller ikke mye til.
Seinere samme dag:
USA har plassert militære tropper på Kinmen (den røde prikken), en øy som er ti kilometer fra Kinas fastland, men tusenvis av kilometer fra USA. Slik opptrer land som ønsker å provosere fram en krig.
16. februar
Forskjellen mellom vestlige ledere på den ene siden og Putin og Xi Jinping på den andre siden:
De to siste har den fordelen at de ikke har noen over seg (jeg tror det kanskje kan sies om Indias Modi også). De har sjølsagt et kollegium rundt seg, inkludert statistikere, økonomer, militære og andre eksperter og rådgivere. Men de har det siste ordet, bortsett fra i de tilfellene de får mange i kollegiet mot seg. Da kan de velge å føye seg, for ikke å skape for mye misnøye, som kan lede til det man kaller palassrevolusjon.
Jeg sier ikke dette fordi jeg ser på Russland og Kina som forbilder. Men de er i det minste uavhengige land, mens eksempelvis Norge har USA/NATO/EU over seg og USAs presidenter har våpenindustrien og andre over seg. Kanskje til og med Israel over seg, kan det se ut som. Dette er det naturligvis viktig å være klar over, uansett hva man mener om de enkelte landenes ledere og politiske systemer.
Jeg mener også at man kan se/høre Putins uavhengighet når han taler eller blir intervjuet (de to andre lederne vet jeg mye mindre om). Han drøfter ofte ting inngående mens han snakker, og han henfaller sjelden eller aldri til demoniserende karakteristikker av statsledere i Vesten, slik vestlige ledere nærmest synes å være pålagt å gjøre mot Putin.
Putin kaller ofte vestlige ledere for partnere eller kolleger. Skjønt kanskje ikke så mye nå lenger, da Russland har gitt opp å få et godt forhold til Vesten og har konkludert med at det er mer konstruktivt å samarbeide med resten.
Seinere samme dag:
Aleksej Navalnyj er død. Det var trist. Og det kommer, uansett årsak, ikke til å gjøre forholdene bedre mellom Russland og NATO. De eneste som tjener på det er de som ønsker at forholdet mellom NATO og Russland skal bli enda verre.
17. februar
Nederlaget forberedes ved at det skal kalles seier.
Seinere samme dag:
Mange mener at Tucker Carlsons intervju med Putin var planlagt i minste detalj. Jeg syns ikke det så sånn ut. Men her et intervju som ikke gikk sånn som Jonas Gahr Støre hadde planlagt, og der han forlangte at spørsmålet måtte stilles på nytt. Jeg mener han gjorde rett i å prate med Hamas, så det er ikke poenget mitt her.
18. februar
Putin fryktet Navalny som motkandidat, blir vi fortalt, av de samme mediene som for mer enn ti år siden sa at Assad ville bli styrtet i løpet av noen måneder, og som allerede i april 2022 sa at Russland var i ferd med å gå tom for våpen.
Putin fryktet ikke Navalnyj som motkandidat, da det kun er få prosent av russerne som støtter ham. Men Navalnyj har sagt at han er villig til å styrte Putin med alle midler. Slikt frykter alle statsledere.
Seinere samme dag:
Jeg har enkelte ganger sagt at norske statshemmeligheter kan man lese om i russiske medier og om russiske statshemmeligheter i norske medier.
Det er naturligvis en forenkling og en spissformulering. Men jeg står for den, også som en generalisering når det gjelder forholdet mellom de enkelte stater og deres medier. Og i dag kom jeg til å tenke på den under Dagsrevyen, som hadde et interessant innslag fra Israel, der de beskrev hvordan mediesensur har ført til at israelerne knapt vet noe om Israels myrderier i Gaza.
NRK brukte riktig nok ikke begrepet ‘sensur’, men det er underlig at NRK ikke ser ironien. For det er på samme måte de har dekket krigen om Ukraina, ved at de kun ved svært få unntak siden 2014 har vært på den russiske siden av fronten, og på andre måter. Det samme gjelder andre norske medier. Derfor er det kun spesielt interesserte i Norge som kjenner den andre siden av den saken.
Seinere i samme ‘revy’ kom det et fint innslag om Julian Assange. Dagsrevyens korrespondent Gry Blekastad Almås intervjuet briter som faktisk ikke vet hvem han er. Og det ble i løpet av innslaget slått fast at det skyldes at Assange er en ikke-sak i britiske medier. Hvorfor? Fordi britenes behandling av Assange er en skam og derfor tier britiske medier om det, slik israelske medier tier om Israels myrderier i Gaza. Det er neppe mulig å komme til noen annen konklusjon.
Norges holdning til Assange er ikke like skammelig, det er tross alt ikke her han sitter i fengsel. Men norske medier og myndigheter har likevel, av hensyn til Storbritannias myndigheter, trått forsiktig og til dels deltatt i skittkastingen mot Assange. Så de har heller ikke rett til å være stolte, bortsett fra Dagsrevyen i dag.
Tidligere utgaver: @Krigsdagbok
«Verdens mest bærekraftige gruver»?
Av Svein Lund - 23. april 2024
https://steigan.no/2024/04/verdens-mest-baerekraftige-gruver/
I førre veka hadde eg gleda av å vere nesten fire døgn på gamle trakter i Telemark. Det som i første rekke trekte meg dit var eit arrangement kalla «Fensdagene».
Fen er ikkje meir enn ei lita bygd, eller nokre få gardar rett utafor Ulefoss, staden som presenterer seg som «Norges eldste industristed». Og sidan 1600-talet har den geologiske formasjonen kalt Fensfeltet vore utsett for gruvedrift – eller gruveplanar. I rundt 300 år ga jernmalmen her grunnlag for Ulefos jernværk, som mange kjenner frå produksjon av vedomnar og kumlokk av støypejern.
Det er ikkje bare jernmalm som er funne her, men ei rekke meir eller mindre sjeldne mineral og bergartar som inneheld både niob, uran, thorium og diverse metall som går under fellesnamnet «sjeldne jordmetall», eller REE.
Etter jernvernstida var det neste som det blei interesse for metallet niob, som amerikanarane ville bruke til våpenteknologi. Etter ein hemmelig avtale mellom den norske statsministeren og den amerikanske presidenten, blei her satt i gang utvinning i 1953. Den varte til 1965, da hadde USA funne seg billigare tilgang til Niob i Brasil. Nioben fantest i lag med uran og thorium. Da gruvedrifta tok slutt blei det som var igjen store haugar med radioaktiv avgangsmasse og arbeidslause gruvearbeidarar med stor forekomst av kreft på grunn av radioaktiviteten. Sidan 1965 har ein i snart 60 år (!) krangla om kven som har ansvaret for å få fjerna avgangsmassane og lagra dei forsvarlig, og på Fensdagene fikk vi lagt fram enno ein ny plan om at noko skal bli gjort veldig raskt. Det har vi hørt før, og om det held denne gongen veit vi ikkje før vi har sett at massane er borte og lagra djupt inne i eit fjell.
Det neste «gruveeventyret» skulle så komme frå thorium. I Fensfeltet var det ifølge dei mest optimistiske meir energi enn i heile den norske olja. Ulempen var bare at thoriumkraftverka lot vente på seg, og i tillegg var det andre stadar i verda der ein bare kunne måke thorium opp av stranda. Brått var thorium endra frå ressurs til problem for det neste gruve»eventyret», som no er på gang.
REE – Rare Earth Elements er 17 grunnstoff, som alle skal finst i Fensfeltet i større eller mindre grad.
Mange av dei er sterkt etterspurt, til datateknologi, til vindturbinar, elbilar og våpen. Dette skal vere ein av dei største kjente førekomstane i Europa, bare Kiruna kan konkurrere. Og når no EU har fått panikk fordi dei er avhengig av å importere desse og mange andre stoff frå Kina, så får vi ein heilag allianse mellom alle som meiner at det er viktig at Fensfeltet blir tømt for desse ressursane så snart som råd. I denne alliansen finn vi bl.a. Nome ordførar og kommunestyre, Telemark fylkeskommune, Direktoratet for mineralforvaltning, Norsk bergindustri, NHO, LO, heile EU og NATO. Og dei fleste av dei kom til Fensdagene, for å halde nesten identiske føredrag om kor viktig Fensfeltet og REE er for det grønne skiftet, arbeidsplassane, velferden, Vestens sikkerhet og demokratiet, og ikkje minst for den smarttelefonen som vi alle har i lomma.
Om Norsk Bergindustri, Næringsdepartementet, LO og fylkesordføraren hadde bytta manus, hadde trulig ingen lagt merke til det.
Den einaste som skilte seg litt ut, var LO sin representant, som var den einaste som sa rett ut at det var miljørørsla som var fienden i kampen for å skape gruvearbeidsplassar, velferd osv.
Blant talarane var det to talarar som sto som kontrast til den strålande samrøystes jubelen for gruveplanane. Den eine var leiar i Naturvernforbundet, Truls Gulowsen. Han hadde av arrangørane fått i oppdrag å snakke om «Klima globalt og natur lokalt? Hvor skal mineralene til det grønne skiftet komme fra?». Dette besvarte han bl.a. med å ta til orde for redusert forbruk, lengre bruk og resirkulering.
Den andre var kanskje meir overraskande for dei fleste i publikum. Det var Einar Bratteng frå advokatfirmaet Berngaard, som snakka om «Utfordringer og løsninger knyttet til sirkulærøkonomi». I eit innlegg som nok var meir frittalande enn arrangørane hadde tenkt seg, plukka han frå kvarandre «det grønne skiftet» og konkluderte at jovisst blir det eit skifte, men grønt blir det ikkje! Dermed stilte han også indirekte spørsmålet om det å få fram sjeldne jordmetall for å kunne bygge fleire vindturbinar og elbilar er eit formål som naturen og samfunnet er tent med.
Så måtte sjølvsagt også gruveselskapa sleppe til. Og det er ikkje bare eitt, men heile fem selskap som har sikra seg mineralrettar på Fensfeltet. Tre av dei fikk ordet til å presentere planane sine. I motsetning til politikarane sine himmelflygande vyer om verdas mest bærekraftige mineralnæring, virka dei faktisk å ha beina på jorda. Dei fortalte kva dei hadde tenkt å gjøre og kva utfordringar ei slik gruvedrift ville stå overfor. Dei hadde fått med seg at det folk fryktar mest frå gruvedrifta er store naturinngrep i form av dagbrot og store avgangsdeponi på land eller i sjø. Dei hadde planar om underjordsdrift og at avgangsmassen skulle dels utnyttast, dels tilbakeførast i gruver. For naturvernarar var det mye gledelig å høre, da det er nettopp dette som har vore hovudkrava.
Dei hadde også svar på kva som skulle gjørast for å unngå radioaktivt avfall og at thorium skulle takast vare på for framtidig bruk.
Saklig var også regiongeolog Sven Dahlgren, som ga oss ein leksjon om radioaktivitet i forhold til Fensfeltet og kva som er farlig og kva som ikkje er det.
Men ingen stilte spørsmålet om det er viktig og ønskelig å starte gruver for opprustning og krig.
Ved sida av å høre på foredraga, var det riktig artig å treffe gamle kjente blant geologar og naturvernarar, og bli kjent med nokre nye. Og gledelig å sjå kor mye Naturvernforbundet har engasjert seg i denne saka, både gjennom lokallaget, fylkeslaget og gruveutvalet.
Er trykkefriheten trangere i Frankrike enn i Norge?
Av leserinnlegg - 23. april 2024
https://steigan.no/2024/04/er-trykkefriheten-trangere-i-frankrike-enn-i-norge/
Av Connie Bygdnes.
Lørdag 20. april hadde steigan.no en artikkel om den franske politikeren Jean-Paul Delescault som ble arrestert fordi han delte ut flygeblad som gjaldt krigen i Gaza. Artikkelen var skrevet av franskmannen Daniel Ducrocq som bor i Norge. Jeg er en nordkvinne som bor i Frankrike, og jeg er forbauset over at Ducrocq ikke har observert at Frankrike har forbudt offentliggjøring av steigan.no sine artikler om covid-pandemien. Jeg har lenge visst at ytringsfriheten har trangere kår her.
Trangere ytringsmuligheter for de politiske ukorrekte
Etter litt betenkningstid forstår jeg at når Ducrock er forbauset, er det fordi han ikke har fransk nettilgang på sin datamaskin. Det er år siden jeg fikk inn på min franske maskin at steigan.no sine artikler om covid-pandemien ikke var lov å trykke i Frankrike. Minst tre av slike artikler har jeg ikke kunne fått lese.
Jeg ble ganske hardt rammet av sykdomstiltakene. Kanskje kan min opplevelse med pandemien interessere. Da jeg hadde fått to sprøyter av «vaksinen», fikk jeg en uvanlig kraftig neseblødning. Jeg blødde ca. en time i ti dager og i et par netter våknet jeg i blodige sengklær med blod i ansiktet og med store blodklumper i munnen. Blødningene stoppet ikke før jeg ble brent i nesen. Jeg fryktet at jeg skulle dø. Jeg sa et par ganger til legen at jeg trodde sjukdommen var en følge av «vaksineringen». Han lot som han ikke hørte.
Da det kom påbud om en tredje sprøyte, torde jeg ikke.
Så begynte utestengningen. Biblioteket og enkelte butikker nektet meg adgang. Jeg var med i sangkor og i tegnekurs for pensjonister. Jeg ble nektet inngang. «Men hør nu løyer» som Wessel sa i diktet om smeden og bakeren. Jeg fikk krav om å betale for noen tegnetimer fordi jeg ikke hadde meldt fra om at jeg ikke kom. Jeg var jo nektet å komme av folkene som nå ville ha beskjed om at jeg ikke kom. De kjente meg. Jeg nektet å betale de få euroene. Så fikk jeg brev fra «le maire», ordføreren, om at jeg måtte betale. Jeg skrev tilbake at det riktigste var vel at myndighetene betalte meg fordi jeg hadde betalt årskontingent for sangkoret.
Men ordføreren var av samme mening som den norske helseministeren: «De som ikke lot seg vaksinere, skulle straffes». Nå fikk jeg en ganske stor regning for resten av tegnekurset som jeg ikke fikk lov å delta i.
Jeg ble invitert i private selskap, men når gjestene fikk vite at jeg ikke hadde fått den tredje sprøyten, ble jeg bedt om å gå.
Jeg håper jeg kan få mange opplysninger om den «pandemien» som gjorde livet mitt så ensomt, men da må jeg vel ta en tur til Norge, for å lese … og det er jeg ikke i stand til.
Connie Bygdnes
Arbeid mot desinformasjon
Av Foreningen lov og helse - 23. april 2024
https://steigan.no/2024/04/arbeid-mot-desinformasjon/
Regjeringen har satt i gang såkalt arbeid mot desinformasjon, hvor de blant annet beskriver det som «… et arbeide med en strategi for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon«.
Av Terje og Terje Hansen, Foreningen lov og helse.
22. april 2024.
Hvis man skal forstå enkelthendelser må man alltid se disse i lys av det større bildet. Dette er faktisk den eneste måte å forstå verden skikkelig på. Og det større bildet er at myndighetene i mer eller mindre alle land i hele vesten, inkludert Norge, nå jobber systematisk og frenetisk for å formelt innføre sensur (mer enn det som ble innført i den erklærte pandemien fra 2020 av) og avvikle ytringsfrihet. Strengt talt er det faktisk selve demokratiet som avvikles i denne prosessen vi nå er inne i.
Det er skrikende tydelig at de politiske (og private) eliter nå er desperate etter å få den totale “…kontroll på hva folk blir fortalt”, en målsetning som det aldri har vært noen som helst reell tvil om, men som ikke før nå nylig har blitt uttalt helt tydelig. Gro H. Brundtland kan ansees som en pionér innen feltet allerede for 5 år siden.
Vi skrev blant annet om det i artikkelen Demokratiet under angrep i hele Vesten. Men det kan være nyttig å lese også den skandaløse sensursaken med USAID (U.S. Agency for International Development), hvor sistnevnte er et byrå som kan kalles en hybrid mellom bistands- og utenriksavdeling i USA, i tillegg til at det naturligvis er en form for CIA-front. Denne skandalen er naturligvis ikke omtalt med et ord i den “vanlige” pressen i Norge, selv om saken egentlig er svært sensasjonell. Eneste sted jeg har sett det omtalt i Norge er på nettavisen Steigan.no. Disse operasjonene som er avslørt at USAID har utført er nærmest som å regne for psykologisk krigføring mot egen befolkning, også det et tema vi har omtalt litt i artikkelen Har den norske stat lov å drive propaganda og psykologisk krigføring mot egen befolkning?
Det er altså i lys av dette ovennevnte bildet vi må se det aktuelle initiativet til Kultur- likestillingsdepartementet. Jeg vil også tillegge at jeg finner det litt spesielt at dette kommer fra kultur- og likestillingsdepartementet og dets minister Lubna Jaffery. Kultursegmentet skal jo være fullstendig fritt for, og ikke være belemret med sensur eller informasjonskontroll. Det er jo bare i totalitære og/eller autoritære stater at staten kontrollerer kulturfeltet og ikke minst informasjon i sin alminnelighet.
Og Norge er vel ikke en totalitær og autoritær stat? Eller?
Hvis Lov og Helse fikk lov å lage handlingsplan
Hvis vi i Lov og Helse satt i regjeringen og skulle sette inn tiltak for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon ville vi laget følgende handlingsplan, hvor vi ville jobbet for å øke folks bevissthet blant annet:
Om at pressen og norske myndigheter sammen stod for en enorm mengde desinformasjon gjennom hele pandemien, og fortsatt gjør det den dag i dag vedrørende relaterte temaer.
Om at pressen og norske myndigheter per i dag veldig koordinert dekker over for ovennevnte desinformasjon (og den medisinske og skandalen av historiske proporsjoner vi har vært gjennom i årene fra 2020 og frem til nå).
Om at det ser ut som det gjennom historien aldri har vært mer propaganda i Vesten enn i dag: en propaganda som kommer fra vestens egne elite-strukturer, vår egen presse og våre egne myndigheter og som er rettet mot egen befolkning.
Om at sensur har vært innført formelt fra 2020, men at myndighetene i Norge og andre vestlige land jobber hardt for å innføre enda mer sensur.
Om at EU, som norske myndigheter lar bestemme nesten alt som skjer i Norge (kanskje bortsett fra det NATO og USA bestemmer for Norge) jobber svært målrettet med å innføre sensur.
Øke befolkningens bevissthet om at sensur er den absolutte drepen på et demokrati.
Om at hvis meninger, oppfatninger og uttalelser må ha sensur for å overleve, og ikke tåler motstemmer, er det stor sannsynlighet for at disse meningene, oppfatningene og uttalelsene ikke har sannhetens skjær over seg, og derfor bør revurderes.
Om at et robust og/eller ekte demokrati faktisk tåler motstemmer, feilaktige meninger, ekstreme meninger, idiotiske meninger, og følelser som sinne, hat, sorg og lignende, og ikke minst en total ytringsfrihet. Faktisk må et demokrati ha total ytringsfrihet. Derimot er det fascistiske, nazistiske, totalitære og autoritære regimer som må ha sensur, tankepoliti, og forbud mot følelser (hatprat) m.m.
Om at man øyeblikkelig bør slutte å ha tillitt til de såkalte “ekspertene” vi blir servert ute i det offentlige rom.
Om at konsensusmeninger og “konsensursforskning” ikke har noe med ekte vitenskap å gjøre.
Om at såkalte konsensusmeninger blir etablert ved at presse, de såkalte “ekspertene” og norske myndigheter nesten aldri slipper til fagstemmene som har et annet syn. Kort sagt en form for sensur.
Om at når de hører formuleringer omtrent som “…ekspertene er enige om at…” er det nesten alltid en agenda eller propagandaoperasjon på gang. I virkeligheten er det nemlig nesten alltid stor uenighet innen fagmiljøene, og ekspertbetegnelsen er ofte misvisende fordi andre fagpersoner ofte kan ha mer kompetanse.
Om at når de såkalte “ekspertene” uttaler seg bør man alltid være bevisst på mulige pengeoverføringer eller godtgjørelser fra industri eller myndigheter.
Om at tunge fagpersoner innen vitenskap i dag sier at mer enn 50-70 % av dagnes “forskning” enten er feilaktig eller sågar kjøpt og betalt.
Om at konsensusmeningene samt konsesusforskningenen som har rådet i samfunnet og hos staten på et hvert gitt tidspunkt tilbake i tid, i ettertid har vist seg å være feil. Dette innebærer at det er stor sannsynlighet for at nesten alt norske myndigheter og det offentlige hevder per i dag i fremtiden vil vise seg å være galt.
Om at de sosiale plattformene eller informasjonsplattformene som Facebook og Twitter/X bruker sensur i økende grad, og at myndighetene (og EU) presser på for at denne sensuren skal bli sterkere.
Om at skole og utdanning er den første og mest grunnleggende formen for indoktrinering og propaganda.
Om at det å la felleskapet definere hva som er såkalt “anerkjente kilder”, er det motsatte av kildekritikk.
Om at det er nettopp det sistnevnte barn og unge lærer på skolen i dag i faget “kildekritikk”, og at dette over tid blir mer å regne som hjernevasking og ødeleggende for et sunt kritisk blikk mot “det etablerte”.
Om at pressen og norske myndigheter hver gang det brygger opp til storkrig ute i verden serverer ubalansert informasjon og ren propaganda, som aldri demper sjansene for krig, menn alltid det motsatte.
Vi sendte inn disse punktene for en kommentar fra Kultur- og likestillingsdepartementet og fikk dette til svar:
Vi viser til innspill til strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon av 11. april
2024. Departementet tar innspillene til orientering, men har dessverre ikke anledning til å
kommentere disse enkeltvis. Kultur- og likestillingsdepartementet er sektormyndighet for spørsmål knyttet til medier og ytringsfrihet. Dette er bakgrunnen for at departementet vil utarbeide en slik strategi.
Kommentar: mye kunne vært sagt her, men vi takker for at vi fikk svar, og vi har en viss forståelse for at de ikke kunne kommentere hvert punkt, da det er ganske mange punkter. Det vi derimot håper er at norske politikere, inkludert de i Kultur- og likestillingsdepartementet så smått begynner å reflektere over er hva slags rolle de har i det større bildet i det som nå pågår koordinert i hele Vesten.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.