Nyhetsbrev steigan.no 23.04.2022
Dagens overskrifter:
En tysk embargo mot russisk gass vil koste landet 5% nedgang i BNP
Det at India distanserer seg frå USA når det gjeld Ukraina-krisa, har djupare implikasjonar
Tysk etterretning går tungt inn for å omskrive Wikipedia
Som om jeg hadde vunnet en diger lottogevinst…
Den amerikanske manipuleringa av offentleg meining og delar av partiet Rødt
En «klyngeleder» sier takk for sist
«Historisk svindel»: Zelenskys tale til det greske parlamentet vekker nasjonal forargelse, åpner sår fra andre verdenskrig
Av skribent - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/historisk-svindel-zelenskys-tale-til-det-greske-parlamentet-vekker-nasjonal-forargelse-apner-sar-fra-andre-verdenskrig/
Av T.J. Coles
Ved å invitere en Azov-kriger til å tale til det greske parlamentet, åpnet Zelensky landets historiske sår og utløste sinte demonstrasjoner som har rystet den pro-amerikanske regjeringen.
«Solidaritet med det ukrainske folket er en selvfølge. Men nazistene kan ikke ha noe å si i parlamentet.» Dette er ordene til Alexis Tsipras, den tidligere statsministeren og lederen av Hellas’ venstreliberale Syriza-parti.
Tsipras reagerte på den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskys forsøk på å legitimere Azov-bataljonen, en paraply av høyreekstreme og fascistiske krigere trent av USA til å kjempe mot russere i Ukraina, under hans turné rundt i utenlandske hovedsteder for å appellere om direkte og indirekte militær støtte.
Zelensky vekket kontrovers med sitt besøk i det greske parlamentet i april i et forsøk på å vinne støtte til landets anti-russiske krigsinnsats. Mariupol, hjemmet til et betydelig antall etniske grekere som har vært utsatt for forfølgelse fra den nynazistiske Azov-brigaden, var et spesielt til bekymring i Athen.
Under sitt besøk i parlamentet spilte Zelensky en video med en Azov-kriger som hevdet at hans slektninger hadde kjempet mot de tyske nazistene i andre verdenskrig. Dette ble sett på som et kynisk forsøk på å hvitvaske den fascistiske organisasjonen. Det var spesielt smertefullt for grekere som fortsatt var hjemsøkt av spøkelsene fra andre verdenskrig, da landet kunne skryte av en sterk venstreside som motsto Det tredje riket.
Da nazistene var blitt beseiret og det britiske imperiet svekket, flyttet USA inn i Hellas med full styrke for å forvandle det til et anti-sovjetisk knutepunkt, terroriserte den greske venstresiden og absorberte nasjonen inn i NATO. Siden den gang har Pentagon sett på Hellas og dets nabo Tyrkia som et strategisk bolverk. Begge landene fungerer som logistiske broer mellom det pro-amerikanske Europa og det oljerike Midtøsten.
NATOs pågående proxy-krig mot Russland har tydeliggjort disse strategiske interessene, utløste fagforeningsstreik mot omlasting av våpen på vei mot Ukraina og vekket en bølge av offentlig sinne mot Zelensky og hans greske verter for det provoserende publisitetsstuntet deres i parlamentet.
Forargelsen har sprunget direkte ut fra smertefulle minner om nazistenes okkupasjon og CIAs vedvarende angrep på Hellas etterkrigsdemokrati.
CIA veileder for Hellas’ etterkrigsplan for å «drepe kommunistene»
I 1936 ble den greske statsministeren Ioannis Metaxas en pro-nazistisk diktator med støtte fra kong Geórgios II. Metaxas’ død i 1941 styrket det greske kommunistpartiets (KKE) anti-nazistiske motstand. KKE hadde opprettet ELAS, Folkets frihetshær, for å kjempe mot nazistokkupantene. Fram til 1943 ble ELAS opprinnelig trent av British Special Operations Executive (SOE), en topphemmelig enhet designet for å trene europeiske paramilitære. Et tegn på kraften til gresk venstreside, var at ELAS sin politiske fløy, National Liberation Front (EAM), hadde 2 millioner medlemmer.
Det britiske utenrikskontoret kjempet for å gjenopprette Geórgios II, og understreket eksplisitt anti-venstre-CV’en hans. I samarbeid med Kypros’ fascistiske bataljon X, opprettet britene en ny hærenhet, Hellenic Raiding Force, for å jakte og drepe ELAS-medlemmer. Syntagma Square-demonstrasjonene i 1944 mot britene og fascistene endte i en massakre på 25 demonstranter, deriblant et lite barn. Et år senere på Jalta/Krim-konferansen gikk Stalin med på å la Storbritannia og USA okkupere Hellas i bytte mot Bulgaria og Romania. I 1947 ba Storbritannia USA om støtte for å rense venstreorienterte ideologier fra den greske offentlighetens sinn.
Det Hellige Bånd av Greske Offiserer (IDEA) fikk hjelp fra CIA og deres forgjengere, som samarbeidet med FBI for å sende informasjon om «venstreorienterte» til den greske ambassaden. I sin bok om etterkrigstidens amerikansk samarbeid med nazister, Blowback, rapporterte Christopher Simpson at hemmelige Pentagon-papirer avslørte hvordan USA «pøste millioner av dollar inn i IDEA … for å skape det de kalte «Secret Army Reserve» som består av utvalgte greske militære, politi- og antikommunistiske [offiserer].» Typisk for den amerikanske imperialistiske tankegangen, inkluderte «venstre» alle fra høyreorienterte republikanere til religiøse minoriteter.
General Napoleon Zervas, den såkalte ministeren for offentlig orden, sa til den amerikanske generalen William Livesay at målet var «å drepe kommunistene». USAs ambassadør Lincoln MacVeagh advarte statsminister Dimitrios Maximos om at den amerikanske opinionen motsatte seg «høyreorienterte utskeielser» mot «ikke-subversive politiske motstandere», slik som fengslingen av 36 000 mistenkte venstreorienterte, inkludert tusenvis av kvinner – noen av dem ammet spebarna sine. Den amerikanske sikteren Karl Rankin anså imidlertid slike tiltak for å være «ganske nødvendige».
Dwight Griswold, direktøren for USAID-forløperen kjent som American Mission for Aid in Hellas, beskrev statlige massebortføringer av barn fra internerte foreldre som en «uvanlig effektiv» psykologisk krigføringsanordning, spesielt mot den «slaviske minoriteten.» Med venstresiden knust, slo IDEA seg sammen med NATO da Hellas ble medlem i 1952.
«Amerika er en elefant, Kypros er en loppe. Hellas er en loppe.»
I 1953 la CIA grunnlaget for at Hellas nasjonale etterretningstjeneste, KYP, og utstyrte dem med datateknologi for å spore befolkningen. KYP var så koselig tone med CIA at den fremtidige CIA-stasjonssjefen i Athen, James M. Potts, refererte til den greske etterretningsforbindelsen, oberst Georgios Papadopoulos, som «min sønn».
Deretter startet CIA Operation (Red) Sheepskin, en undergravende operasjon initiert gjennom en samarbeidsavtale mellom USAs general Lucian Truscott og hans motpart, stabssjef Konstantinos Davos. I løpet av et tiår ga Sheepskin og KYP våpen og geriljakrigføringstrening til høyreorienterte celler for å bane vei for kuppet som brakte en militærjunta til makten i april 1967.
«Hellas er viktig for USA på grunn av dets strategiske beliggenhet, dets nærhet både til sovjetblokken og til det nære østen», heter det i en rapport fra National Security Council (NSC) fra 1957. Viktig også er «medlemskapet i NATO, og dets bånd til Jugoslavia gjennom Balkanpakten … Hellas danner en landbarriere for sovjetisk tilgang til Middelhavet.»
Mens Hellas ga USA og NATO baserettigheter, brukte Hellas en tredjedel av nasjonalbudsjettet sitt på militarisme. Fra slutten av krigen og frem til 1958 hadde amerikanske skattebetalere investert hele 1,1 milliarder dollar for å forsyne Hellas med våpen – rundt 11 milliarder dollar i dagens penger.
Under NSC-doktrinen ble de greske væpnede styrkene modernisert med enheter inspirert av US Delta Force og British Special Air Service. Daniele Gansers enestående historie om NATOs hemmelige hærer dokumenterer hvordan, under kommando av feltmarskalk Alexander Papagos, den helleniske angrepsstyrken (LOK, nevnt ovenfor) jobbet med CIA for å rydde veien for NATOs varige tilstedeværelse i Hellas.
Kypros ble et avgjørende spørsmål. Gitt sin nærhet til Midtøsten, brukte USA og Storbritannia også øya som base. Tyrkia, en amerikansk alliert hvis befolkning også led under hemmelige NATO-operasjoner, gjør krav på Kypros. Lyndon Johnson-administrasjonen foreslo å splitte Kypros for å blidgjøre både grekerne og tyrkerne. Da den greske poeten og diplomaten, Alexander Matsas, protesterte, kom Johnseon med sitt beryktede svar: «Fanden ta parlamentet ditt og grunnloven din. Amerika er en elefant, Kypros er en loppe. Hellas er en loppe. Hvis de to karene fortsetter å få elefanten til å klø, kan de komme til å bli whacked -flatklasket .»
Tre år senere i 1967 ble greske eliter lammet av arbeiderstreiker, i gjennomsnitt 24 streiker per måned. Fire uker før den antatte sentrum-venstre-politiske seieren, implementerte LOK Prometheus II-planen til NATO: Inntauing av mistenkte kommunister som kulminerte med generalenes kupp.
CIA til det greske militæret: «Skyt jævelen …»
Koordineringsministeren under Senterunionsregjeringen som til slutt ble avsatt av militærkuppet, Andreas Papandreou, var tilfeldigvis sønnen til statsminister Giorgios Papandreou, og eks-CIA. Amerikansk etterretning anså Andreas for å være for myk mot venstreorienterte i koalisjonen. Gustav Avrakotos, en CIA-agent, rådet sine greske militærkolleger til Papandreou den yngre: «skyt jævelen for han kommer tilbake for å hjemsøke deg.» Andreas hevdet at han ikke visste noe om eksistensen av CIAs IDEA før de tok makten.
President Johnsons nasjonale sikkerhetsrådgiver, W.W. Rostow, advarte i februar 1967 en komité om at Papandreou-Senterunionen, mot USAs interesser, sannsynligvis ville vinne det kommende valget. De viktigste kuppmakerne var knyttet til KYP – det CIA-drevne etterretningsbyrået. En hovedkuppmaker, brigader Hadjipetrou, var sjef for NATO-basen på Kreta. Under påskudd av at sovjeterne hadde invadert Tsjekkoslovakia, ble USAs «defensive» våpeneksport til Hellas satt i gang i gjen.
Tre år inn i juntaen reverserte Nixon-administrasjonen (hvis kampanje mottok penger fra KYP-regimet) også USAs forbud mot våpen til Hellas. New York Times rapporterte at «den greske militærregjeringen vil motta tunge våpen verdt titalls millioner dollar (sic), som stridsvogner, pansrede transportmidler , artilleri og muligens jetfly, som har blitt holdt tilbake fra dem under en selektiv embargo .»
Til tross for PR-vennlige ord og dempete handlinger for å få det til å se ut som om Washington brydde seg, støttet juntaen opp om Amerikas militære installasjoner. En akademisk studie, som lister opp en rekke amerikanske og NATO-flybaser, bemerker at «[inn]toget av diktatur … hindret ikke USAs basepolitikk. Tvert imot, det styrket tilstedeværelsen av basene, spesielt etter signeringen av havneavtalen i 1973 vedrørende fasilitetene til [Sjøforsvarets] sjette flåte i Elefsina-bukten,» i sør. Mellom 1967 og ’69 mottok juntaen våpen til en verdi av over 100 millioner dollar, noe som omgikk kongressens eksportregler fordi våpnene visstnok var «overskudd».
Juntaen terroriserte publikum med de vanlige grusomhetene: drap, forsvinninger, tortur og kontroll over de nasjonale mediene. Til tross for statsterroren fortsatte venstreorienterte og andre progressive grupper å kjempe for demokrati. Dedikerte protester, den globale energikrisen og den tyrkiske invasjonen av Kypros fikk til sammen svekket generalenes grep om makten. Regimet kollapset i 1974.
CIA forvandler «en upålitelig og plagsom partner» til en pålitelig alliert
En udatert vurdering av det amerikanske utenriksdepartementet uttalte at dersom det høyreorienterte Nytt Demokrati -partiet vant valget i 1981, «ville Hellas forbli stabilt og dets bånd til Vesten konsolidert.» Hvis imidlertid Papandreous panhelleniske sosialistiske bevegelse vant, «ville Hellas … bli en upålitelig og plagsom partner for USA.» Papandreou vant, men til lettelse for USA fulgte han en pro-Washington-kurs.
Ved slutten av flere tiår kunne CIA tolerere sin tidligere ansatte, og skrev at til tross for retorikken, «nådde Papandreou en avtale om fortsatt USA-basering» og at hans «lovede radikale sosialistiske løsning» endte med «innstramminger og skattemessig tilbakeholdenhet.» En rapport fra Congressional Research Service bemerker at «Selv om hans tidligere periode (1981-89) ble kjent for sin anti-amerikanske retorikk, har Papandreou sagt at han ønsker gode forhold til USA.»
I følge den amerikanske marinen, «under Gulf-krigen 1990-1991 opererte krigsskip fra den greske marinen i Tiranstredet sammen med skip fra den amerikanske, franske og spanske marinen» for å håndheve kvelningen av Irak. I 1999 utstedte president Bill Clinton ut en slags unnskyldning for sine forgjengeres støtte til overgrep.
Samme år bombet NATO Serbia – krysset mellom en energirørledning – under påskudd av at det foregikk en etnisk rensing av kosovoalbanere. Styrker ble fraktet «fra Tyskland gjennom jernbanelinjene ‘Eastern Swing Route’ ned til Thessaloniki, Hellas[,…] og tilbake til Skopje,» Makedonia, et tegn på Hellas’ logistiske betydning for USA.
Femti år med amerikansk-britisk terror etter krigen klarte ikke å knekke den folkelige ånden. Vanlige grekere protesterte mot den potensielle involveringen av deres væpnede styrker, blokkerte britiske lastebiler og pepret servicepersonellet med råtten mat.
Etter 9/11 – 11. september 2001 «bidro Hellas til ISAF-oppdraget», den såkalte International Security Assistance Force som okkuperte Afghanistan, samt til Operation Active Endeavor; et av US-NATO marineprosjektene etter 9/11 i Middelhavet. I 2003 var imidlertid 94 prosent av grekerne motstandere av den USA-ledede invasjonen av Irak, så direkte deltakelse fra deres ledere var utelukket. Men gjennom NATO fortsatte USA å modernisere det greske militæret.
For eksempel har 7th Army Training Command et Joint Multinational Readiness Center – Felles multinasjonalt beredskapssenter (JMRC) i Tyskland, som stort sett er en del av US Special Operations Command Europe – USAs spesialoperasjonskommando i Europa. Disse kommandoene fører tilsyn med det internasjonale spesialtreningssenteret for NATOs medlemsland. Årlig opplæring inkluderte «evaluering av urbant terreng, skyting gjennom vindusglass, samt klatring og etablering av gjemmesteder i bygninger.»
«Kulminasjonen av innsatsen» fra det amerikanske militæret for å gjøre Hellas til et knutepunkt for anti-russiske operasjoner
Etter å ha støttet et kupp i Ukraina i 2014, startet USA Operation Atlantic Resolve: en EU-omfattende rotasjon av 7000 personell og våpen, inkludert Apache-, Blackhawk- og Chinook-helikoptre, Abrams, Bradley og Paladin-stridsvogner, og en rekke typer logistikkutstyr . Fem år senere begynte den amerikanske hæren og marinen å mudre den greske havnebyen i Alexandroupoli, i øst, som forberedelse til Atlantic Resolve. I 2021 sluttet Hellas og andre nasjoner seg til US Special Operations Commands internasjonale divisjon.
Det året muliggjorde havnen i Alexandroupoli «flytting av hundrevis av utstyr fra den amerikanske hæren for [Atlantic Resolve]». I følge Pentagons Europakommando (EUCOM), lastet 598th Transportation Brigade, Surface Deployment and Distribution Command og 21st Theatre Sustainment Command «nesten 400 kjøretøyer og containere … inkludert stridsvogner, Bradley Fighting Vehicles og en rekke støtteutstyr.» Oberst Joshua D. Hirsch, sjef for 598. sa: «Den nåværende operasjonen representerer kulminasjonen av all innsatsen som den amerikanske hæren, sammen med våre tverretatlige partnere ved den amerikanske ambassaden, våre allierte i Hellas og våre industripartnere, har lagt ned på plass for å utnytte egenskapene til denne enorme havnen.»
Ved årets slutt var Larissa lufthavnbase i det østlige Hellas vertskap for F-15E Strike Eagle-fly fra 336. Fighter Squadron, 4. Fighter Wing, Seymour Johnson Air Force Base i Nord-Carolina, som en del av Operation Castle Forge. Operasjonen er «designet for å gi et dynamisk, partnerskapsfokusert miljø som øker USAs forpliktelse til kollektivt forsvar i Svartehavsregionen, samtidig som interoperabiliteten forbedres sammen med NATO-allierte.» Gen. Jeff Harrigian, sjef for US Air Force Europe-AFRICA og NATOs allierte luftsjef, beskrev området som en «absolutt kritisk region».
I mars tvitret US Special Operations Europe at den 7. spesialstyrkegruppen og Naval Special Warfare Task Unit – marinens enhet for oppgaver innen spesialkrigføring gjennomførte en felles kombinert treningsøvelse «med greske spesialkrigføringsenheter i Athen».
Zelensky tar med nazister til Hellas for «en historisk svindel»
I mars kunngjorde det greske kommunistpartiet (KKE) at deres 15 lovgivere ville boikotte den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskys tale til Bouleterion (parlamentet – 300 seter). Parlamentets visepresident, Geórgios Lambroúlis, og en av Hellas’ folkevalgte i EU, Sotirios Zarianopoulos, var allerede utestengt fra Kiev for å støtte det ukrainske kommunistpartiet, som Zelensky har forbudt og hvis ungdomsledere, brødrene Mikhail og Alexander Kononovich, for tiden er fengslet
Som The Grayzone rapporterte, har Zelenskys SBU-sikkerhetstjenester eskalert sin terrorkampanje mot politisk opposisjon, menneskerettighetsaktivister og venstreorienterte ansett som «pro-russiske» eller for kritiske til Kievs mål siden krigen med Russland brøt ut, og arresterer, torturerer og utfører til og med av og til attentater. I likhet med den greske KYP har den ukrainske SBU blitt trent av CIA.
Med Zelenskys ankomst til det greske parlamentet, fordømte det kommunistiske KKE det den kalte «en reaksjonær regjering [i Ukraina] støttet av USA-NATO-EU-leiren og som i likhet med Russland er ansvarlig for dramaet til det ukrainske folket.»
I motsetning til KKE, ønsket det venstreorienterte (men i realiteten liberale) Syriza-partiet Zelensky ønsket i utgangspunktet Zelensky velkommen. Likevel var visningen av en video med en selverklært etnisk gresk Azov-kriger som broderte ut om hvordan bestefaren hans kjempet mot det tredje riket for mye selv for Syriza.
Tidligere statsminister Tsipras i Syriza-partiet tvitret: «Talen var en provokasjon» og en «historisk svindel». I mellomtiden utstedte Syrizas tidligere finansminister, Yanis Varoufakis, som sluttet/ble sparket i 2015 for å ha motarbeidet sitt regjerende partis privatiserings- og innstramningsagenda, en lidenskapelig fordømmelse av forestillingen: «Ved å bringe nazister inn i videosamtalen foran det greske parlamentet til tale på vegne av sin regjering og ved å unnlate å kommentere Kypros-spørsmålet,» dvs. Tyrkias invasjon, «fornærmet Zelensky parlamentene og folkene i våre land.»
Et flertall av den greske offentligheten sluttet seg til venstrelederne for å uttrykke avsky over Zelenskys opptreden. På spørsmål fra meningsmålere i april om deres inntrykk av den ukrainske presidentens tale i parlamentet, beskrev 50 % den som «veldig dårlig», 15 % kalte den «dårlig», mens 16 % sa at de var «nøytrale». Bare 11 % av grekerne beskrev Zelenskys tale som «bra» eller «veldig bra».
Anti-NATO-protester og massiv offentlig motstand mot å bevæpne Ukraina ryster den greske regjeringen
I oktober 2021 endret Hellas og USA sin gjensidige forsvarssamarbeidsavtale for å «utdype[] og utvide[]
[sitt] partnerskap for å opprettholde sterke, dyktige og interoperable militærstyrker. Like etter rapporterte greske medier: «Et stort antall helikoptre, ubemannede luftfartøyer …, stridsvogner, kanoner og artilleri forventes å nå den greske havnen nær grensen til Tyrkia i ukene som kommer som en del av en omfattende militær forsendelse av enestående skala.»
Fra Bulgaria og den tyskbaserte 21. Theatre Sustainment Command sendte USA med jernbane 44 M117 Guardian pansrede sikkerhetskjøretøyer til Hellas, som ankom i november. «Sikkerhet»-epitetet er propaganda. Jane’s rapporterer at kjøretøyene skulle utstyres med maskingevær. Det var forventet at over tusen kjøretøyer ville bli levert innen april, hvorav halvparten er ment for det greske militæret. Vi får anta at den andre halvparten går til Ukraina. Ankomsten av den amerikanske hæren en måned før brakte totale amerikanske styrker i Europa til 100 000: «et tall som ikke er sett siden 2005,» ifølge Stars and Stripes.
Statsminister Kyriakos Mitsotakis i det regjerende Nytt Demokrati, den gamle CIA-favoritten, godkjente nylig dødelig militærutstyr til Ukraina, og erklærte overfor parlamentet: «Det kan ikke være noe både og. Du er enten for eller mot fred og internasjonal lov.» – «internasjonal lov» betyr støtte for amerikansk-britiske brudd på internasjonal lov. Men retorikken har falt til stengrunn.
Til tross for en byge av pro-NATO-propaganda som har sørget for at 75 prosent av grekerne fordømmer Putin, er også 60 prosent kritiske til Zelensky.
Kulturprofessor Nikos Marantzidis siterer meningsmålinger og kommenterte: «Den greske opinionen har en russofil dimensjon, vennlige følelser knyttet til historien, en felles kultur basert på ortodoks kristendom og for noen mistillit til Vesten.» Gitt historien er det ikke vanskelig å forstå røttene til sistnevnte.
Nyere greske meningsmålinger tyder på at 66 prosent til 29 prosent er imot regjeringens beslutning om å sende våpen til Ukraina. Videre mener et overveldende flertall av grekere at landet deres bør opprettholde en nøytral rolle i konflikten mellom Russland og Ukraina.
Tiårene med tortur, både fysisk og psykisk, påført Hellas av USA og dets fascistiske og kvasi-fascistiske partnere etter krigen, har isolert en stor del av greske borgere mot NATOs propaganda. I stedet for å få offentligheten til å krype og internalisere underkastelse for imperiet, har grekere beholdt sin tradisjonelle antikrigsmentalitet.
Mens Athen feier det greske folkets meninger til side for å bli med i NATOs krigsparti, tar noen greske borgere direkte grep for å signalisere sin avsky og bekymring over å bli brukt som brikker i det store maktspillet.
10. april i år satte Thessaloniki-baserte jernbanearbeidere ved TrainOSE-selskapet i gang en streik for å protestere mot transport av amerikanske militærkjøretøyer. Arbeidere og de 12 fagforeningene som støtter dem skrev: «Vi vil ikke bli medskyldige i passeringen av krigsmaskinen gjennom territoriene til landet vårt.»
Men populariteten til statsminister Mitsotakis og hans pro-amerikanske New Democracy-parti stupte siden Zelenskys tale, har regjeringen hans angivelig annonsert en stans i våpenforsendelser til Ukraina.
USA forsøker kanskje å finne en omvei ved å skaffe russiskproduserte våpen fra Kypros. Lokale medier rapporterer: «Amerikanerne ba spesifikt om kypriotiske luftvernvåpen, så vel som angrepshelikoptre.»
Artikkelen ble først publisert på Grayzone
T.J. Coles er postdoktor og forsker ved Plymouth Universitys Cognition Institute og forfatter av flere bøker, den siste er We’ll Tell You What to Think: Wikipedia, Propaganda and the Making of Liberal Consensus.
«Tout sauf Macron!»
Av George Chabert - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/tout-sauf-macron/
Av George Chabert, Trondheim.
Krigsutbruddet i Ukraina var en gledelig overraskelse for Emmanuel Macron. Den selvutnevnte krigspresidenten kunne dermed unngå valgkampen hjemme. Men hans gjentatte telefonsamtaler med Putin og krigerske uttalelser etterfulgt av økonomiministerens lov om å føre «en total økonomisk og finansiell krig mot Russland» imponerte ikke. Vestlige russofobiske vrangforestillinger begynte fort å vise sine begrensninger. Den hysteriske mediedekningen av konflikten bedøvet angsten mange følte. Den ble fort erstattet av den mer hjemlige økonomiske angsten, knyttet til økningen i levekostnadene som plager to av tre franskmenn.
To sosiologiske blokker står nå overfor hverandre. Macron appellerer til den borgerlige blokk med høyere inntekt, så vel som de pensjonerte som streber etter stabilitet og frykter økonomisk kaos. Marine Le Pens viktigste støttespillere er blant de med lavest inntekt. Gapet mellom det borgerlige Frankrike og det folkelige Frankrike fortsetter å vokse i styrke og erstatter den gamle politiske delingen, høyre- og venstresiden, som i dag knapt fyller en rituell funksjon.
Med sin vanlige arroganse mente Macron at konkurrentene hans ikke var ham verdig og at hans gjenvalg var en selvfølgelighet. Dessverre kom statsskandalen som forkludret dette, først avdekket av senatets kontrollkomité: Bare i 2021 brukte Macron & Co amerikanske konsulentselskaper for ti milliarder kroner. For å gjøre fortjenestene mer lønnsomme, ble de overført til skatteparadiset Delaware og i ti år betalte ikke konsulentselskapene skatt til Frankrike! Hver dag kommer en ny skandale i det som nå kalles «McKinsey-gate»: McKinsey hjalp «frivillig» Macrons valgkamp i 2017 får vi vite; konsulentselskapet Alpha, drevet av nære venner av presidenten, fikk nylig nesten tre millioner kroner for å finne best måte å sende valginfo til velgerne. Svaret? «Bruk posten.»
En ny periode med Macron vil være en katastrofe for Frankrike. Den residuale franske selvråderetten er overført til Brussel og Nato, velferdsstaten redusert, offentlige tjenester fjernet, pensjonsalderen til langtidsarbeidsledige har økt, det som er igjen av industri er solgt til utlandet. Sist, men ikke minst – fransk statsgjeld økte eksponentielt i de siste årene og er i dag på 30.000 milliarder kroner, med et underskudd på 230 prosent! Fem år til med Macron og Frankrike vil for godt bli en gjeldsslave, en baguetterepublikk preget av politivold. De gule vestene, som har fått sine øyne, hender og føtter blåst vekk av skudd og granater, var kun en forsmak; den nye runden med vold startet alt 10. april, samme kveld som valgets første runde fant sted.
Til presidentvalgets andre runde 24. april må velgerne sørge for at Frankrike blir kvitt Emmanuel Macron. Ingenting er mer presserende. Det eneste slagordet for det franske presidentvalget i 2022 må rett og slett være: «Alt annet enn Macron!»
Marine Le Pen vil ikke kunne regjere alene. Allianser vil nødvendigvis måtte bygges og det vil endelig strukturere den folkelige blokken som i dag i stor grad avstår å stemme ved valgene. Dette vil kunne åpne Frankrike for en ny politisk vending. Å påstå at det er en fascistisk fare med Le Pen er rett og slett grotesk – med mindre man frykter folkeavstemninger og bedre representativitet ved nasjonalforsamlingen slik Le Pen vil innføre. Autoritarisme finnes jo allerede med Macron. Den må jages 24. april – for Frankrikes skyld, og for Europas skyld.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
En tysk embargo mot russisk gass vil koste landet 5% nedgang i BNP
Av red. PSt - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/en-tysk-embargo-mot-russisk-gass-vil-koste-landet-5-nedgang-i-bnp/
Det blir stadig klarere at USAs sanksjoner mot Russland i vel så stor grad er rettet mot deres angivelige allierte i Europa, ikke minst gjelder dette Tyskland.
Tyske Bundesbank sier at en full embargo mot russisk gass fra Tysklands side ville føre til en «skarp resesjon» og et tap på 5% av bruttonasjonalproduktet. Dette skriver Financial Times. Avisa skriver:
Et umiddelbar EU-forbud mot russisk gassimport vil redusere Tysklands bruttonasjonalprodukt med 5 prosent i år, har landets mektige sentralbank advart.
Bundesbank sa i sin siste månedlige bulletin, publisert på fredag, at en embargo vil utløse en økning i energiprisene og en av de djupeste resesjonene de siste tiårene.
Sentralbankens estimat for tapt produksjon beløper seg til €165 milliarder i 2022. Det er langt dystrere enn akademiske økonomers og vil sannsynligvis gjenopplive en heftig debatt om hvor rustet eurosonens økonomiske kraftsenter er til å klare seg uten russisk gass.
Tyske myndigheter har allerede tatt de første skritt i retning rasjonering av gass.
Et lammende slag mot tysk økonomi
Rosenthal, en av Tysklands eldste porselensprodusenter, skriver Financial Times i en annen artikkel, har sett mye forstyrrelse i sin 140-årige historie. Men ingenting har forberedt den på dette: trusselen om en avskjæring av naturgass som ville bringe produksjonen av dens benporselenplater, boller og vaser til en brå stopp.
«Vi kan ikke leve uten gass,» sier Mads Ryder, Rosenthals administrerende direktør. «Vi har ikke en alternativ energikilde.»
Krigen i Ukraina omorganiserer det globale energilandskapet. Sjokkert over ødeleggelsene som ble besøkt av ukrainske byer av russiske bomber, har EU innført svingende sanksjoner mot russiske hydrokarboner. Kull er forbudt; olje kan bli neste. Gass kan også stå på agendaen.
Men snakk om en fullskala embargo mot russisk energi sprer panikk i Tyskland, som frem til krigen mottok 55 prosent av sin importerte gass fra Russland. Frykten er at en plutselig gassstans kan lamme store deler av landets industri. Martin Brudermüller, administrerende direktør i kjemikaliekonsernet BASF, sier at det ville kaste tysk næringsliv inn i sin «verste krise siden andre verdenskrig».
Kommentar: Embargoen har klassekarakter
De rike vil klare seg fint, embargo eller ei, noen av dem vil bli enda rikere enn før ved å spekulere i de bransjene som vokser på grunn av krig og embargo. Men arbeiderklasse, småborgerskapet og de fattige vil se livsgrunnlaget sitt rasert.
Massearbeidsløsheten vil komme tilbake, sammen med sult og suppestasjoner.
Det sier litt om dagens europeiske venstreside at den er entusiastiske tilhengere av en sanksjonspolitikk som til de grader øker klasseforskjellene og utarmer de klassene de sier seg å representere.
Dette går ikke i det lange løp. Det kommer til å eksplodere.
Det at India distanserer seg frå USA når det gjeld Ukraina-krisa, har djupare implikasjonar
Av skribent - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/det-at-india-distanserer-seg-fra-usa-nar-det-gjeld-ukraina-krisa-har-djupare-implikasjonar/
Av Martin Jacques, 16.april 2022. Henta frå Transnational.Live. Omsett av saksyndig.
Det ein overveldande går utifrå i Vesten er at verda, med få unntak, er sterkt imot Russlands militære handlingar i Ukraina. Vesten sjølv, inkludert det store fleirtalet i Europa, verkar å utgjere éi stemme i si fordømming. Men verda over er biletet heller meir komplisert.
I FNs generalforsamling 3.mars, medan 141 land fordømte Russlands invasjon og bad om umiddelbar tilbaketrekking, var 35 land avhaldande og fem stemte mot. I den nylege røystinga om å ekskludere Russland frå FNs menneskerettsråd, stemte 93 land i favør, 58 var avhaldande og 24 var mot.
Medan der er tydeleg uvisse i fleire land om Russland sine handlingar, er det òg utbreitt bekymring om ståstaden til USA. Det mest interessante, og potensielt langt på veg det mest betydelege tilfellet, er India. Med tanke på India si forflytning vestover i løpet av dei siste 20+ åra, kunne ein ha forventa at India hadde støtta USA sterkt.
Men dei har snarare tvert imot vore ein hovudkritikar av USA si rolle medan dei heldt seg støttande til Russland. I hovudrøystingane i FN har dei vore konsistent avhaldande. Ettersom Kina og India åleine seg imellom representerer 38% av den globale befolkninga, vil det seie at regjeringar som utgjer rundt halve verdas befolkning er djupt urolege for USA sin posisjon.
Grunnen er todelt. For det fyrste avviser fleire utviklingsland, inkludert India, ideen at eit land, i dette tilfellet Ukraina, står fritt til å gjere kva enn det vil sjølv om det trygar tryggleiken til eit anna land, i dette tilfellet Russland. For det andre er det å bruke sanksjonar som våpen i ei ny form for krigføring, i det vide og det breie sett på som ei særs negativ utvikling.
USA har teke til seg retten, basert på lausast mogleg ordformulering, å handle på ein vilkårleg måte mot kvart eit land som dei vurderer som å framleis handle med Russland. Den overstyrande prioriteten til utviklingsland, derimot, er retten til å handle og mottaka investeringar frå kor enn dei måtte kome frå.
Den amerikanske tilnærminga til sanksjonar trugar denne fridommen. Det er slåande at det store fleirtalet av utviklingsland har nekta å innføre sanksjonar mot Russland. I Asia har berre Japan, Sør-Korea og Singapore blitt einige om å innføre dei.
India sitt forhold til Russland går tilbake til 1950-talet. Dei ser på Russland som ein svært viktig økonomisk partner, hovudforsynaren til hærane deira, og ein årelang venn. Trass tung lobbyverksemd av USA, og andre slik som Storbritannia, har India nekta å støtte USA sin posisjon når det gjeld Russland. Vil dette vise seg å vere ei isolert hending, eller kan det signalisere eit større vendepunkt i India si haldning mot USA?
Allereie har det vore eit markert skifte i indisk diskurs rundt denne utanlandspolitikken, der mange spør kor vidt India har blitt for nære til USA og om dei skulle vende tilbake til sin meir tradisjonelle ståstad av nøytralitet. Den mest dramatiske illustrasjonen på denne forflytninga vestover, har vore medlemskapet deira i Quad, saman med USA, Japan og Australia, sjølv om dei har takka nei til å ta del i deira skip-patruljar.
India er allereie verdas tredje største økonomi. Forskning av Standard Chartered spådde at på 2030-talet, vil India sannsynlegvis gå forbi USA og bli den nest største. India si framtidige viktigheit i verda, vil eg argumentere for, har blitt alvorleg neglisjert i Kina.
Innan 2050, om ikkje enno tidlegare, vil det bli meir enn tydeleg at Kina sitt forhold til India er eit av deira viktigaste, kanskje det viktigaste av alt. Uheldigvis, heilt sidan grensekonflikten i 1962-samanstøytet, har dei to landa opplevd eit uroleg og trøblete forhold. Der finst mange grunnar til det, inkludert den store kulturelle distansen mellom dei, slik at dei opplever det som vanskeleg å forstå kvarandre.
Utan tvil er det mest splittande problemet den langvarige grensedisputten mellom dei to landa. Sjølv om Kina berre vier avgrensa merksemd til temaet, har India vore besett av det heilt sidan dei fekk seg ein på trynet i 1962-samanstøytet.
Dersom dei to landa kan finne ein måte å kjøle ned dei noverande spenningane, eller endå betre, finne ein måte å oppnå ein endeleg avtale, då kan det desidert største hinderet til eit mykje nærare forhold mellom dei to landa bli fjerna. Dette burde vere ein stor strategisk prioritet for det kinesiske leiarskapet.
Å ta eit globalt, snarare enn eit sneversynt europeisk eller vestleg syn av Ukraina-krigen gjev ein eit svært annleis perspektiv.
Utviklingslanda, heim til det store fleirtalet av verdas befolkning, har eit klart annleis syn på det enn ein har i Europa. Dei er like mykje, om ikkje meir, bekymra for USA sin respons enn for Russland sine handlingar.
Mykje merksemd har blitt gjeve til det faktum at krigen har bragt USA og Europa mykje nærare kvarandre, men altfor lite merksemd har blitt gjeve til India sin veksande avstand frå USA og kva dette kan tyde for framtida. Ein kan til og med tenkje seg at dette kan føre til avgrensa former for samarbeid mellom Kina, India og Russland.
Martin Jacques @martjacques var inntil nylig seniorstipendiat ved Institutt for politikk og internasjonale studier ved Cambridge University. Han er gjesteprofessor ved Institute of Modern International Relations ved Tsinghua University og seniorstipendiat ved China Institute, Fudan University. Han er forfatter av When China Rules the World.
Tysk etterretning går tungt inn for å omskrive Wikipedia
Av Knut Lindtner - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/tysk-etterretning-gar-tungt-inn-for-a-omskrive-wikipedia/
Av Knut Lindtner.
Wikipedia er ingen nøytral infomasjonskilde, særlig når det gjelder samfunnsmessige, historiske og politiske spørsmål. Heller ikke når det gjelder omstridte personer.
At ulike land har organisert omskriving til fordel for egne politiske betraktninger og sin egen virkelighetsforståelse skulle derfor ikke komme som noen overraskelse. Dette har de drevet med lenge og dette er del av en ideologisk kamp om hvilke «briller» verden skal sees gjennom.
Det er noen mennesker som ikke forstår at Wikipedia er blitt et politisk redskap om tema som er omstridt i vår tid, mens andre tema som er knyttet til reine fakta, (f.eks innenfor astronomi) ikke er befengt med en bestemt ideologi og dermed ikke er del av en pågående politisk-ideologisk kamp.
Et eksempel på hvordan Wikipedia fungerer har en når det gjelder personfremstillinger, f.eks. av Thierry Meyssan, som er redaktør av den nettsiden vi har hentet meldingen under fra. Her står det:
«Oversatt fra engelsk: Thierry Meyssan er en fransk journalist, konspirasjonsteoretiker og politisk aktivist.»
Vi legger merke til begrepet «konspirasjonsteoretiker» som brukes om alle som har meninger som avviker fra den offisielt godtatte. Det er negativt ladet begrepet funger i dag som en politisk stempling av meninger en ikke liker eller orker å argumentere mot.
Det brukes av svært mange som hadde trengt å orientere seg om andre virkelighetsoppfatninger enn den offisielle, men som ikke orker det. Denne formen for intellektuell slapphet fører til at en heller bruker dette begrepet som en lettvint vei ut av en diskusjon der en mangler argumenter.
Begrepet ble tatt i bruk av CIA på 1950-tallet for å kvele kritiske stemmer i opinionen i USA. Det har vært svært effektivt i bruk.
Det er en kontinuerlig krig om ideologien, hvordan verden skal forståes. Wikipedia er et av frontavsnittene slik meldingen under forteller.
Knut Lindtner
Redaktør, Derimot.no
Den tyske hemmelige tjenesten gjør 17 000 Wikipedia-redigeringer
Frankfurter Allgemeine Zeitung avslørte at Bundesamt für Sicherheit in der Informationstechnik (BSI) – som fører tilsyn med internettdataene til både Tysklands utenlandske etterretningsbyrå (Federal Office for Information Security, eller BND) og dets innenlandske tjenester (Bundesverfassungsschutz, aka BfV) – introduserte 17.000 omskriver på Wikipedia.
FAZ: Sie schreiben über Habeck und den NSU und beleidigen Journalisten
Det var allerede kjent at Wikipedia overvåkes globalt av en gruppe «tidligere» britiske MI6-agenter, og at den israelske regjeringen redigerer alle artikler om Midt-Østens historie, land og aktører, men vi oppdager nå at tyske tjenestemenn også har gått inn med sin egen ideologi.
Dermed omformet de ikke bare artikler om politiske spørsmål (som spørsmålet om russiske gassforsyninger), men også artikler rettet mot ulike personer og journalister generelt.
https://www.voltairenet.org/article216589.html
Gonzalo Lira er i live
Av Martin Langvad - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/gonzalo-lira-er-i-live/
Av Martin Langvad, journalist i steigan.no.
Noen timer etter at vi publiserte saken om Gonzalo Lira dukket han opp på podcasten til the Duran!
Over er et kort klipp som viser at han er fysisk god stand. Lira sier at han ble arrestert av SBU fredag 15. april, men fordi det pågår en etterforskning så kan han ikke snakke om hendelsesforløpet. Telefonen og PC-en hans ble konfiskert. Han er i Kharkiv, der han har oppholdt seg den siste tiden.
Et lengre klipp uten video ble også lagt ut av the Duran.
Eva Bartlett har kommentert de gode nyhetene på sin facebookside, men føyer til:
«Jeg minner om at mange insisterte på at han var død, noen var så innstilt på å publisere nyheten om hans dødsfall at de baserte seg på idiotiske poster på sosiale medier. Virkelig grusomt.»
Vanessa Beeley påpeker det samme:
«Håper alle clickbaiters tenker seg om før de sprer ubevisst drama neste gang. Jeg ble virkelig kvalm av det grusomme ønsket om det verste resultatet.»
Lira har en ny twitterkonto som kan følges her.
Les også: Chilensk-amerikansk YouTuber og borgerjournalist meldt savnet i Ukraina
Som om jeg hadde vunnet en diger lottogevinst…
Av Terje Sørensen - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/som-om-jeg-hadde-vunnet-en-diger-lottogevinst/
…føltes det da jeg på NRKs nettside 21.4.2022, leste et innlegg med tittel «Faktisk.no: Over halvparten av koronadødsfall i Norge har skjedd de siste fire månedene». Etter hva jeg kan forstå, er det en gjengivelse av en artikkel signert av en medarbeider hos «Faktisk.no».
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Der står det mye interessant, blant annet uttaler Jon Michael Gran, forsker ved avdeling for biostatistikk ved Universitetet i Oslo:
«Det er ikke alltid at statistikken skiller mellom hvor mange som dør av korona, og hvor mange som dør med korona»
Legg merke til hvem som er kilden!
Deretter kommer en tekstsnutt som jeg ikke vet om er et utsagn fra forsker Gran eller en redegjørelse fra artikkelforfatteren:
Underliggende dødsårsak betyr forenklet sagt «den viktigste faktor som ledet til døden».
Gjennom hele pandemien har korona vært underliggende dødsårsak for oppunder 90 prosent av alle korona-assosierte dødsfall, mens andelen så langt i år er på rundt 80 prosent.»
For meg er dette igjen en bekreftelse på noe jeg har ment og publisert flere ganger, men som blant annet Folkehelseinstituttet (FHI) hovmodig har ment ikke har vært og/eller ER betydningsfullt, ved at etaten inkompetent og/eller grunnlovsstridig gjør det vanskelig for folk med et rettmessig behov for å få informasjon. I en Facebook-artikkel 25.6.2021, se min scrapbook «Terje på facebook CORONA SPECIAL», side 196 nederst og 197 og med overskrift «‘HODELØST’ ER KANSKJE DET BESTE?» redegjør jeg for hvordan FHI håndterer en henvendelse fra meg:
For det TREDJE er det en kjensgjerning at svært, svært mange som registreres som covid-19- assosiert døde, også har hatt alvorlige, kroniske underliggende sykdommer. FHI – som etter mitt skjønn og min erfaring, holder tall etaten ikke liker, tett inntil brystet – ga imidlertid omtrent fra ‘corona’ dukket opp i Norge i februar 2020, opplysninger om hvor mange av de covid-19-assosiertdøde som hadde slike alvorlige, kroniske, underliggende sykdommer. Jeg fulgte nitid med på disse tallene og førte statistikk fra 6.4.2020. Tallene var betydelige og lå i gjennomsnitt på 85,54 prosent (laveste på 76,27 prosent og høyeste på 89,12 prosent). Per uke 52/2020 hadde det muligens demret for FHI at disse høye tallene var mildest sagt ‘utfordrende’ for troverdigheten til de covid-19- assosierte dødstallene instituttet presenterte oss for, og fra og med uke 1/2021 kom det ikke flere slike avslørende tall fra instituttet. Jeg e-postspurte FHI om man aktet igjen å komme med slike opplysninger, men fikk til svar at det aktet FHI ikke. Begrunnelsen var typisk helsemyndighetene og lød som følger i en e-post til meg 14.5.2021:
Når det gjelder […saken…] var dette av interesse da dette var en ny sykdom hvor man ikke hadde noe særlig kunnskap om risikofaktorer. Dette behovet har vi ikke lengere (se f.eks. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2020/covid-19-and-risk-factors-forhospital-admission-severe-disease-and-death-3rd-update-memo-2020-v2.pdf), og vi har vurdert at det derfor ikke er nødvendig å følge dette på samme måte nå.
Men nå viser det seg med all tydelighet at artikkelen fra «Faktisk.no» og gjengitt hos på NRKs nettside at forholdende omkring de «underliggende dødsårsakene», virkelig har hatt enorm betydning, nemlig at de har forårsaket 80-90 prosent av corona/covid-19-dødsfallene. Mitt anslag på 85,54 prosent kan nesten ikke komme nærmere midtblinken!
Se også to innlegg i nettavisen «Steigan.no» om «85,54»:
En lang historie med covid-19-dødsfalltriksing, 23.3.2022.
Corona/covid-19-bivirkningsdødstall – mer triksing fra myndigheter og andre?, 10.4.2022.
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Braanens blindsone
Av Lars Birkelund - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/braanens-blindsone/
Ingen medier er perfekte, heller ikke Steigan.no. Men Steigan er det mediet i Norge som har vært suverent best på å dekke Assange, Syria og en rekke andre saker, og det eneste mediet i Norge som konsekvent og daglig, direkte og indirekte, kritiserer det at Norge/Vesten pøser våpen inn i Ukraina-krigen. Det er faktisk ganske typisk at det er akkurat et slikt organ som blir forsøkt ‘drept’ i USA/NATOs Norge, mens de mediene som daglig propaganderer for enda mer våpen inn i krigen skal få leve og blomstre. Også Klassekampen er med i mobben mot Steigan.no og refuserte denne kommentaren til tidligere redaktør Bjørgulv Braanens artikkel av 12. april.
Jeg undres stort over at Braanen ikke ser proxy eller stedfortreder-elementet ved krigen i Ukraina, at USA og andre NATO-land bruker Ukraina mot Russland. Eller har det blitt tabu å si det også i Klassekampen, slik at han ikke vil/tør si det? Man kan alltids diskutere hvor «lydige og uselvstendige redskaper for USA» Ukrainas myndigheter er. Men det er dokumentert over enhver tvil, av blant annet Klassekampen, at USA støttet statskuppet i 2014, da dagens antirussiske regime fikk regjeringsmakt (lite eller intet ved Ukrainas forhold til Russland har forandret seg ved de tre skiftene av presidenter og regjeringer). Da skaffet USA, NATO og EU seg et regime som ønsker medlemskap i både NATO og EU. Inntil da var det lav oppslutning om NATO i Ukraina, antagelig høyere om EU, men med basis i et ønske om gode forbindelser både til Vesten og Russland.
Les: Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014.
Da skaffet USA, NATO og EU seg et regime som etter vel tre måneder satte inn bombefly mot den prorussiske befolkningen i Donbass, øst i Ukraina, noe som blant annet førte til flyktningestrømmer til Russland.
Befolkningen i Donbass er ikke uskyldige i den krigen. Heller ikke Russland. Men poenget er at også USA og andre NATO-land har holdt denne krigen i gang med våpenstøtte og trening av ukrainske styrker i nesten 8 år før Russlands invasjon 24. februar i år. Det finnes til og med et opptak av USA-senatorene Lindsey Graham og John McCain fra 2016, der de lover Ukraina all den støtte de trenger i krigen mot Russland. «Deres kamp er vår kamp, det er på tide at Russland betaler en høyere pris», sier Graham til Ukrainas militære og president Poroshenko der. Klarere kan det neppe sies. Det kan derfor ikke være tvil om at USA og andre ser på denne krigen som en krig for å svekke Russland der de bruker Ukraina som proxy, slik de brukte Osama bin Laden og åndsfrender som proxyer mot Sovjetunionen under den bedrøvelige krigen i Afghanistan på 1980-tallet.
Etter Russlands beklagelige invasjon i år har som kjent NATO-lands, inkludert Norges, støtte til Ukrainas væpnede styrker økt betraktelig og det er sannsynlig at den vil øke enda mer. Og i det stykket får USA/NATOs militær-industrielle kompleks igjen hjelp av nesten alle norske medier, NATO-mediene.
Russlands invasjon av Ukraina fordømmer jeg også, i likhet med hva Steigan sjøl og praktisk talt alle andre norske medier har gjort. Men det er avgjørende å kunne se at også denne saken har flere sider, sider som vil bli avgjørende når det gjelder å komme fram til kompromisser en eller annen gang. Klassekampen er slett ikke verst på det området, men jeg kan ikke se at det å dyrke stadig mer hat mot Putin og Russland gjør verden til et bedre sted eller øker sjansen for nødvendige kompromisser. For hat avler hat, som vold avler vold. Og bakom lurer faren for at det hele kan eskalere til verdenskrig. Er det ikke ille nok med krig i Ukraina om den ikke skal eskalere til resten av Europa? Verden?
Som jeg tidligere har sagt: De som velger bort de mediene som bryter med den nesten totale ensrettingen i Norge velger i virkeligheten enfold istedenfor mangfold, enkle svar og enkle løsninger, eventyrfortellinger med skurker og helter framfor det å nærme seg sannheten om kompliserte spørsmål. Det er farlig. Det har ført til krig mange ganger.
Steigan.no er det eneste i Norge med en viss innflytelse som temmelig konsekvent bekjemper USA/NATO-imperialismen. NRK, TV 2, VG, Aftenposten og øvrige norske NATO-medier har vært vant til å kunne bestemme hvilke saker som skal være på dagsordenen og ikke minst hvordan de skal vinkles. Så de frykter naturligvis det at Steigan.no byr på en stadig sterkere konkurranse. Noen hevder på den andre siden at Steigan.no har blitt forkjempere for Russlands imperialisme. Jeg mener det er feil. Men i alle fall bør det være plass til begge deler i norske medier, ikke kun det å kjempe for USA/NATOs imperialisme, som alle de største mediene i Norge faktisk gjør.
«Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene», sa George Bush. Da fikk han mye kritikk for å bruke slike trusler for å presse andre land til å bli med på USAs kriger mot Afghanistan og Irak. Mange mener at dette har blitt en normaltilstand i Norge, en ny mcchartyisme der nesten enhver kritikk av USA/NATO og Norges politikk overfor Russland har blitt ensbetydende med støtte til Russlands krig mot Ukraina og dernest at man må være fascist, landsforræder, tilhenger av diktatur osv. Ja, også Klassekampen har fått smake den ‘pisken’.
Har KK latt seg piske på plass? Har ensrettingen, ja, forfallet i Norge nå kommet så langt at det er ‘forbudt’ å si at krigen i Ukraina ikke bare er en krig mellom Russland og Ukraina, men også en proxykrig, ja, at den neppe ville ha startet uten statskuppet i 2014? Også i Klassekampen?
Dette innlegget ble refusert i Klassekampen.
Den amerikanske manipuleringa av offentleg meining og delar av partiet Rødt
Av Terje Valen - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/den-amerikanske-manipuleringa-av-offentleg-meining-og-delar-av-partiet-rodt/
Av Terje Valen.
Partiet Rødt er no i store problem. Det har falle for den amerikanske meiningsmanipuleringa som heile den offentleg meininga no blir manipulert til å tru på. Det er slik radikale parti ofte havarerer. Men mange menneske kjenner ikkje den godt dokumenterte historia om korleis USA og deira rike vener over alt i verda jobbar for å få deg til å godta deira verdsbilete og deira historier om det som skjer i verda. Særleg i høve krigar blir dette svært aktuelt. Eg skal derfor fortelje historia om korleis systemet som har lurt Rødt til å gå til angrep på dei beste antiimperialistane og dei som best talar det amerikanske propagandasystemet midt imot. For USA er det viktig slokke alle slike kjelder. Påstanden om at dei som kritiserer det amerikanske verdsbiletet driver med konspirasjonsteoriar blir lansert kvar gong nokon kjem på sporet av noko viktig og sant. Dersom du verkeleg klarar å finne viktige sakar ligg Assange-saka der som eit godt prov på kor langt dei går for få kritikarar til halde kjeft.
Management of consent
Det er viktig å omsette denne overskrifta rett. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence, ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å oppnå eit endemål). Eg tenkjer derfor at ei grei norsk omsetting er Manipulasjon av samtykke eller semje. Her er det passande å sjå litt på den historiske utviklinga av USA sitt apparat for å manipulere den offentleg meininga.
Det er godt dokumentert korleis dei leiande avisene i USA fremma krigen mot Spania før 1900 med overdrivingar av kor gruelege fienden var, svartmalande historier tatt ut or samanhengen osb. Men her skal eg sjå nøyare på utviklinga av den meir profesjonelle amerikanske propagandaen som no dominerer heile den «kvite», columbiske verda. I resten av verda, med dei alliansefrie landa som viktig referanse, har dei ikkje latt seg lure så mykje av det amerikanske spelet. Det kan her passe å starte med 1. verdskrig då USA gjekk med i krigen på England og Frankrike si side. Presidenten Woodrow Wilson hadde då eit problem. Størsteparten av amerikanarane var pasifistisk og nøytral innstilt. I tillegg hadde ein millionar av innvandra tyskarar som sympatiserte med Tyskland og deira allierte. Dessutan var det mange fagorganiserte som såg på krigen om ein kamp mellom dei rike og ikkje ville bli trekt inn i han.
Då oppretta Wilson ein Committee on Public Information (CPI). Dei opna ei heilt ny dør for nye propagandadimensjonar. Berre på nokre månader hadde dei klart virke slik inn på heile folket at dei var blitt begeistra for denne «krigen som skal få slutt på alle krigar», for å «gjere verda sikker for demokrati» i Wilsons berømte ord. Media blei mobilisert for å påverke den offentleg meininga på måtar ein aldri hadde sett før og knapt tenkt var mogleg. Avisene trykte pamflettar som blei spreidd over heile landet. Den nye filmindustrien blei ein kraftig makt i propagandaarbeidet. Radioen spelte enno ikkje så stor rolle, det endra seg først i 20-åra. Over heile landet blei avisene sensurert og fekk propagandamateriell frå CPI. CPI laga kvar veke sine eigen brosjyrar i opplag i hundretusentalet som kom ut i den minste avkrok. I grove tonar malte dei ut kva som trua Amerika om tyskarane skulle erobre landet. Eit av dei store tiltaka var ein pamflett som blei trykt i fem millionar med tittel «How the War Came to America». Noko som eigentleg var bortanfor all fornuft og moglegheit.
Plakatar og posterar hadde gjennomgåande som motiv skumle menn med pikkel-hjelm, væpna med bajonettar og grove eller blodige hender som angrep andre land eller uskyldige, redde kvinner og barn med eit øydelagd landskap som bakgrunn. Hollywood produserte kortfilmar med kjende skodespelarar, mellom dei Charlie Chaplin. Dei spreidde fiendebiletet skapt i England med hordar av «hunarar» som førestelde tyske soldatar. Svært verksam var dei såkalla «fire-minutt menn», lokale kjendisar som stod opp på kino- og teaterførestillingar og held korte appellar stort sett skriven av CIP. Veke etter veke vart det til saman organisert 175 000 slike førestillingar. CPI utvikla seg til eit veritabelt propagandaministerium til det blei lagd ned i 1919.
Dei som hadde organisert dette hadde ikkje føresett kor enorm verknad det hadde. Det gav uana moglegheiter til å endre folk si oppfatning om verda. Frå folk rundt CIP oppstod i 1921 Council on Foreign Relations (CFR) grunnlagd av bankierar, forretningsfolk og juristar med stor innflyting. Dette «rådet» har blitt til ein av dei «tenketankane» med mest innflyting i verda. USA sin vekst til verdsmakt blei følgd og tenkt ut i forkant, også ved hjelp av fagtidsskriftet deira, Foreign Relations.
Ein av grunnleggarane av CPI og CFR var Walter Lippman (1889-1874). Han var ein av dei amerikanske journalisten med mest innflyting i førre hundreår mellom 1930 til ut på 1960-talet. Då publiserte meir enn 200 USA-aviser hans innlegg samstundes og han hadde på toppen av karrieren meir enn ti millionar lesarar. Den personleg innflytinga hans var legendarisk. Han fekk opne dører omtrent over alt. Fleire gongar endra han kva som var viktig å skrive og snakke om i USA. Presidentar, politikarar og den politisk interessert offentlegheita høyrde på han. Han hadde innflyting på Wilsons 14 punkts plan i 1918 som var ei skisse av korleis etterkrigsordninga i Europa skulle vere og ein artikkel som kom etter at Tyskland gjekk til uinnskrenka ubåtkrig i februar 1917 lanserte han tanken om ein atlantisk fellesskap som seinare førte til NATO. Han kom frå ein storborgarleg familie, studerte ved Harvard og ferdast i dei høgste kretsane i samfunnet. Han såg opp til Sigmund Freud som han kjende personleg og drog denne sine teoriar om det undermedvetne inn i politikken.
Public Opinion
Den boka hans som fekk størst innflyting kom i 1922 og hadde tittelen Public Opinion. Hans oppfatning var at den verda vi lever i var blitt så kompleks at dei fleste menneske, ut frå sine livserfaringar, ikkje kan forstå han. Men menneska dannar seg, på grunnlag sine erfaringar, eit bilete av verda. Den verkelege omverda er for stor og for kompleks og for flyktig til at folk kan fatte han direkte. Menneska orienterer seg difor til ei halvverd av bilete som dei skapar seg sjølv. Ut frå dette blir det skapt ei offentleg meining. Så går han inn på korleis dei som styrer kan virke inn på denne offentleg meininga. Ut frå det han skriv argumenterer han for ei elitestyring der ideelt sett folk med moralsk integritet, kalla ekspertar, skal skape ei biletverd som den breie massen følgjer velvillig og utan motstand. Og media trengs for dette formålet.
Lippman meinte at makt og herredøme ikkje kan finne stad utan manipulasjon av «biletverda» ut frå synet til eliten. Samstundes erkjende han faren for at stat og samfunn, dersom dei gav seg ut på dette, kunne leie til ein demagogisk forføring. Han var også ein stor tilhengar av den frie marknaden. I august 1938 vart det halde eit såkalla Walter-Lippman-kollokvium i Paris organisert av leiande intellektuelle i Europa. Bland desse var Friedrich August von Hayek, den store frimarknads-profeten. Han uttrykte at Lippmann sine tankar og ei biletverd skapt av Lippmann sin «informasjonselite» var eit ideelt verktøy for innflyting og manipulasjon av den offentlege meining også når det gald økonomi, og det kunne medverke til ei langsiktig utvikling mot ei usynleg regjering og sann herskarmakt. Dette har også blitt brukt for å fremme ideologien bak de såkalla nyliberalismen der privatisering blei framstilt som noko naudsynt for å få ned kostnader og skape arbeidsplassar, sjølv om det førte til sosialt elende, meir usikre arbeidstilhøve med løner som ein ikkje kunne leve av osb. Alt for å auke konkurransekrafta. Walter-Lippmann-kollokviet var den første samlinga av tilhengarar av frimarknads-teorien som vann fram på 1970-talet og sigra i verdsøkonomien på 1980-talet.
Etter 2. verdskrig grunnla Hayek i 1947 Mont Pèlerin Society (MPS)[i] i Sveits, ei samanslutning av akademikarar, forretningsfolk og journalistar med det målet å overtyde kommande generasjonar om fordelane ved den «frie marknadsøkonomien». Ettersom tendensen til fallande profittrate etter 2. verdskrigen begynte å svi skikkeleg for kapitalen vart det behov for å kvitte seg med den sosialdemokratiske, keynesianske økonomiske politikken og då vann Hayek sine åndeleg-politiske frimarknadsidear fram som erstattar. Propagandistisk vart dette gjort etter Lippmann si oppskrift. Medlemmer av denne gruppa har klart å få tak i åtte nobelprisar i økonomi, eit slåande prov på deira verksame networking.
Manipulasjonen for å få «massane» til å godta og gå inn for nyliberalismen som fører til meir oppvarming av jorda og klimaproblem, børskrasj med følgjene av det, som fører til veksande sosiale forskjellar med nokre svært rike og auke av fattige, geopolitiske endringar, krigar og vald med migrasjonar og flyktningkrisar, blei framstilt på slike måtar at folk rett og slett blei lokka til å gå mot sine eigne grunnleggande interesser.
Som Michael Lüders seier i Dei scheinheilige Supermacht, som eg har brukt mykje som referanse her, er ikkje pressa, eller media i det heile, noko upartisk del av samfunnet. Media er framfor alt ein kampplass der talrike aktørar prøver å få innflyting på den offentlege meininga. Media er under innflyting av sterke pressgrupper og speglar dei eksisterande makttilhøva i verda. Jo færre svært rike personar som eig og kontrollerer media, desto klarare har dei også kontroll på å påverke den offentlege meininga. Dei mektigaste si innflyting skjer med subtilt verkande propaganda. Den store teoretikaren (og tidlege praktikaren) i denne verksemda var Edward Bernays.
Edward Bernays og management of consent
Walter Lippman og boka hans Public Opinion som kom ut i 1922 fekk svært stor innflyting. Men den som utvikla dette arbeidet mest var Edward Bernays. Han har summert opp hovudtankane sine slik: «Den medvetne og intelligente manipulasjon av dei organiserte vanar og meiningar til massane er eit viktig element i det demokratiske samfunnet. Den som manipulerer denne usynlege samfunnsmekanismen dannar ei skjult regjering som er den sanne herskarmakta i landet vårt.»[ii]
Bernays mor var ei syster til Sigmund Freud og Bernays hadde og tatt til seg Freud si «oppdaging» av det undermedvitne. Han hadde Lippmann som eit førebilete, og var også tilhengar av hans økonomiske syn, men Bernays perspektiv var i utgangspunktet utvikling av reklame for å få folk til å kjøpe spesielle varer. Hans nye grep, som vi kjenner svært godt i dag, var å knytte varene til ein livsstil. Men det tok ikkje så lang tid før han gav seg inn på det politiske feltet. Der Lippmann snakka forsiktig om at elitedemokrati snakka Bernays i klartekst. «Ein presidentkandidat kan bli utvald på grunn av at han allment sett er godt likt. Men til sjuande og sist kan eit halvt dusin menn på eit hotellrom bestemme kva som skjer med ham.» «Små grupper er i stand til å treffe avgjerd om korleis resten av oss tenkjer, nett etter som det fell dei inn.» «Når man lukkast med å få innflyting på leiarar, kan man, med eller utan deira medvetne samarbeid, automatisk kontrollere gruppene som dei leier… For mennesket er eit samfunnsvesen, det kjenner seg vel i flokken …». «Det vi treng er ei leiing som er demokratisk leia av eit mindretal og som veit korleis dei skal bringe og føre massen på linje.»
For Bernays er forskjellen på demokrati og diktatur at berre nokre manipulerte sanningar er tillate i diktaturet, men at folk i demokratiet har høve til å velje mellom fleire manipulerte sanningar.
Bernays leia tidleg den største propagandakampanjen i fredstid mellom 1919 og 1934 då han hjelpte leiarane i Amerikas National Electric Light Association sin kampanje for privatisering. Det lukkast dei med og det nye firmaet vart kalla General Electric (GE) som i dag er eit av dei største private konsern i verda.
Når vi ser på desse to viktigast idégivarane innan propaganda og offentlegheitsarbeid i førre hundreår var dei naturleg knytt saman med Big Business, marknadsfundamentalisme og meinings-manipulering.
Eit viktig triks var å knytte varer til livsstilar som folk sette pris på. Dette blei brukt Bernays store kampanje for firmaet Beech-Nut Packing Company, som selde kjøtvarer. Salet gjekk ikkje så godt. Då kom Bernays opp med tanken om at endre frukostvanane til amerikanarane frå toast, appelsinsaft og kaffi, til skinke og kjøt. Han satsa på å vekke nye behov som mediebrukarane villig følgde. I denne som i dei andre verveaksjonane satsa han framfor alt på to yrkesgrupper, legar og skodespelarar som offentlegheita var vande med eller såg som førebilete.
Han lønna ei rekkje legar svært godt og dei sto fram i vekerevyane på kino og radioprogram og snakke om kor sundt der var med kjøt og skinke til frukost. Godt løna skodespelarar laga sketsjar der dei hadde frukost i ei venleg familiesetting og la vekt på kor mykje energi dei fekk av ein frukost med kjøt og skinke. Og slik gjekk det til, som Bernays biograf Barry Lye skreiv, at kjøt og skinke blei «for alle tider … eit fast innslag på det amerikanske frukostbordet.» For oppdragsgjevarane , som no heiter Beech-Nut Corporation, var det ei sann gullgruve.
Korleis få folk til å elske sigaretten Lucky Strike
Men den mest kjende av Bernays kampanjar var den han førte for American Tobacco Company for flaggskipet deira, Lucky Strike. Det tok til i 1928 og med fantastisk suksess. I tiår blei merket verdsleiande. Her brukte han igjen legar som forklarte for offentlegheita kor sundt det tross alt var å røyke, og skodespelarar fekk i oppdrag å formidle den nye Lucky Strike livsstilen til dei breie massane gjennom å opptre som førebilete. Røyking hindra overvekt og var eit teikn på frigjorte kvinner og ein laid-back livsstil. Kvinneleg skodespelarar blei brukt for dette. Samstundes sørga Bernays for at restaurantar førte sigarettar på dessertmenyen. Sigarettane blei kalla «fridomsfaklar». Kvinnene i familien blei oppfordra til å alltid ha eit forråd av Lucky Strike i huset, slik som dei også hadde andre livs- og vaskemiddel. Omsetninga eksploderte. Resten av denne historia er velkjend. Heile tida då dette pågjekk visste dei kor skadeleg røyking er.
Korleis få folk til å elske invasjonen av Guatemala
Han førebudde også USA sin militære intervensjon i 1954 i Guatemala. Metodisk gjer det ingen forskjell om ein seljer sigarettar som «fridomsfaklar» eller om ein seljer eit militærkupp som fridomskamp mot kommunismen. Og særleg ikkje når interessene til big business fell saman med hegemonikrava frå Washington. I dette tilfellet blir meiningsskapinga ved hjelp av media til ein vare som blir så populær at ho seljer seg sjølv. Tilfellet Guatemala har ei lang historie som det ikkje er mogleg å fortelje her. Men i korte trekk går det ut på at amerikanarane sidan 1980-talet hadde importert store mengder bananar frå Sentral-Amerika. Den største importøren var det amerikanske United Fruit Company (UFC) som med hjelp av ein aggressiv strategi i løpet av nokre få år tileigna seg store landområde frå Sør-Mexico til Columbia og i Karibia. Etter kvart forvandla dei sentralamerikanske statane seg til «bananrepublikkar» der grovt underbetalte lokalarar jobba på store plantasjar. Då dei gjorde opprør i Columbia i 1928 blei militæret sett inn og 2000 arbeidarar blei skotne og dei slaveliknande tilhøva for arbeidarane endra seg ikkje. Det brutale regimet til UFC i Columbia er godt avslørt av Gabriel Garciá Márquez i romanen Hundre års ensomhet. Etter dette oppretta dei amerikanskstøtta leiaren i fleire land dødsskvadronar som løpet av fleire titals år drap over 100 000 bondeleiarar, fagforeningsleiarar, fridomsprestar, og andre som var brysame for dei, United Fruit Company og USA.
På slutten av 1940-talet var UFC eit av dei største føretaka i USA. For å vekse vidare engasjerte dei Bernays som med sine vanlege ovannemnde metodar overtyda folk i USA om at bananar var sunt og at ikkje nokon hushalding burde vera utan. Så sendte han utvalde journalistar på reportasjeferd til Sentral-Amerika for å vise kor bra arbeidarane der hadde det. Han oppretta eit nært samarbeid med New York Times der Bernays kone var kusina til utgjevaren av avisa, Arthur Hays Sulzberger.
Avisa offentleggjorde ein rekke artiklar om Guatemala, der UFC sin måte å sjå sakene på, blei framlagt. Guatemala var, som naboane sine, halde godt i grepet til UFC som hadde bygga opp mest heile infrastrukturen i landet ut frå sin behov. Mest alle landarbeidarane arbeidde under elendige tilhøve på bananplantasjane. UFC eigde eller kontrollerte om lag 70 prosent av jorda i landet. Men i 1944 blei ein av generalane som samarbeida med UFC ikkje attvald som president. Den nye regjeringa begynte, under leiing av presidenten Jacobo Arbenz Guzman, å gå inn for sosiale reformer til beste for landarbeidarane og andre i landet. Etter nytt val i 1951 som Arbenz vann med 85 prosent av stemmene blei dette arbeidet forsterka. Han innførte ein moderat inntektsskatt og en sosialforsikrings-ordning. Arbeidarane fekk rett til å organisere seg og streike. Det blei bygga mange fleire skular og sjukehus. Vegar og hamner vart modernisert. Så konfiskerte regjeringa Arbenz fleire hundre kvadratkilometer med brakk plantasjeland og kompenserte eigarane, overklassen i landet, med statsmiddel. Jorda blei delt ut til eigedomslause daglønarar. Men då Arbenz i 1953 eksproprierte brakkjord som UFC eigde hadde han gått over ei raud linje. Sosiale ordningar som kosta noko for amerikanske storføretak, i USA sin bakgard – kva om dette blei et førebilete for andre.
Bernays, som fortsett jobba for UFC, var svært verksam. Han hadde i mars 1951 advart kompaniet for følgjene av ei eventuell statleg overtaking av oljeindustrien i Iran under Mossadeqh. Dei måtte hindre at dette fekk negative verknader for UFC i Latin-Amerika. Han rådde til at det blei tatt tiltak for å beskytte US-amerikanske forretningsinteresser i Latin-Amerika. Konkret rådde han til at ein høgtståande latin-amerikansk politikar skulle fordømme statleg overtaking i Iran. Så skulle ein kjend jurist gi juridiske grunnlag for at statleg overtaking av privat eigedom var illegal. Dernest skulle eit amerikansk eliteuniversitet organisere ein konferanse og der skulle dei diskutere korleis dei best kunne møte slike fiendtlege handlingar. Og til slutt kunne presidenten i USA og utanriksministeren gjere det klart at slike statlege overtakingar sør for Rio Grande var i motstrid med Monroe-doktrinen frå 1823, der Latin-Amerika var gjort til USA si økonomiske innflytings-sfære.
Leia av Bernays medie-kontaktar og drive av hendingane i Iran, offentleggjorde avisene i USA, særleg New York Times, stadig meir alarmerande artiklar om Guatemala, der «sovjetkommunismen» truga Amerika og den amerikanske way of live (levemåten). På kinoane viste vekenyheitene korleis United Fruit Company, saman med dei patriotiske kreftene i Guatemala, jobba i tenesta til menneska sin fridom, demokrati og velstand. Mens kommunistane i Arbenz-regjeringa var gissel og agerte meir og meir som ein femtekolonne for Moskva. Slike oppslag prega i fleire månader det biletet som blei gitt av Guatemala i media og dermed i den USA-amerikanske offentlegheita.
Bernays hadde sett saman ei gruppe på rundt 100 «linjetru» journalistar som reiste mange gonger til Guatemala og Sentral- Amerika, for det meste finansiert av United Fruit Company, og dei forfatta bidrag i storføretakets ånd. Bernays’ biograf Larry Tye undra seg «Det er overraskande at eit så stor tal med anerkjende reporterar anten ikkje visste eller ikkje ville vite, at Bernays handla på oppdrag frå eit firma, som det stod store økonomiske interesse på spel for.»
Dette har gjentatt seg seinare kvar gong USA er part i nokon krig eller vil oppnå noko for sine storkapitalistar.
Som venta fenga også framstøyt frå UFC i utanriksministeriet. Det var heller ikkje så vanskeleg fordi utanriksminister, John Foster Dulles, lenge hadde vore advokat tilsett hos United Fruit Company. Broren hans, CIA-sjef, Allen Dulles, visste også kva han måtte gjere, for forretningsinteressene til UFC og dei geopolitiske interessene til USA utfylte og kryssa kvarandre. I juni 1954 rykka ein spesialtropp på 500 mann, leiar av CIA, under nominell kommando av ein eksilguatemalar, Castillo Armas, inn i hovudstaden. Samstundes gjekk kamp-jetfly utan landskjenneteikn til åtak på strategisk viktige mål i Guatemala, mens USA sin tidlegare utsending i Guatemala City forlangte ovafor det lokale militæret at dei skulle felle Arbenz.
Dermed vart den demokratisk valde Arbenz tvinga til å gå i eksil i Mexico. Det første den nytilsette presidenten, Armas, gjorde var å gi det konfiskerte landområdet tilbake til UFC og å avslutte dei sosiale programma. Så følgde 40 år med borgarkrig med meir enn 200 000 daude. Dette likna på mønsteret frå kuppet i Teheran i 1953. Desse kuppa er mønster for heile den seinare utanrikspolitikken til USA etter 2. verdskrigen. Det same er dei propagandametodane som blir følgt for å manipulere folk til å bli samd med måla til nokre få mektige menn (og etter kvart nokre kvinner) og særleg til dei overordna måla i den amerikanske geo-imperialismen.
Livslaupet og virket til Walter Lippman og Eward Bernays, som begge var tidlege representantar for meinings-manipulering i den vestlege (elite)demokratia har vist noko viktig. Den offentlege meininga kan, med hjelp av massemedia og godt plasserte nettverk, utan vidare bli manipulert, anten det gjeld varekjøp eller politisk innstilling. Når det «onde» er klart vist til, syns sjølv krigar eller militære intervensjonar som legitimt forsvar for fridom og demokrati. Om fienden er «hunaren» eller «sovjetkommunismen» eller «mullahane» eller «Russland» er berre eit spørsmål om finjustering. Og om «fienden» er statar som prøver å bygge seg opp demokratisk, utanfor amerikansk kontroll, så er dei diktatorar. Om «vennen» er ein brutal despot som drep og fengslar dei som er i opposisjon så er det ein bra leiar som må støttast.
Men i dag drivs ikkje dette av enkeltpersonar som Bernays. No drivs meinings-manipulasjonane av «tenketankar», lobbygrupper, reklamebyrå og juridiske samanslutningar bak kulissane. Det er sant å seie ein svær industri.
Manufacturing Consent
Den store og grundige avsløringa og beskrivinga av den moderne meiningsmanipuleringa finn vi i boka Manufacturing Consent av Edward Herman og Noam Chomsky. Dei skriv altså om produksjon av semje. Bernays sitt system er blitt utvikla og utbreidd på ein slik måte at det no er ei heil industri som produserer semje om dei amerikanske herskarane sine mål, med manipulatoriske metodar. Dette er følgd opp i fleire studiar. Eg nemner her Antonio Demaggio si bok When Media Goes to War frå 2009 som i detalj tar for seg USA-leiinga sin enorme manipulering av fakta før og under Irak-krigen og politikken ovafor Iran for å få dei til å passe inn i sine geo-politiske mål og for å få oppslutnad om dette i USA og dei delane av verda som høyrer mest på USA sine leiarar. Så nemner et Stephen Gowans Washingtons Long War on Syria frå 2017. Her finn du eksempel på eksempel på USA si meiningsmanipulering under Syria-krigen. Med dette som bakteppe tar dei opp sjølve det amerikanske systemet for meiningsmanipulering. Den anerkjende amerikanske medie-analytikaren, Robert W. McChesney[iii] har følgd opp dette. Det som har ført til ei ekstremt stor einsretting av media i USA i dei siste tiåra er den store monopoliseringa av mediekonserna og avisene under eigarskapet til nokre få svært rike mediemogular som også er svært involvert i utviklinga av USA si makt i verda. Dette mønsteret går att i heile verda.
Filter som blir brukt for å produsere semje
Men la oss sjå på dei viktigaste filtera som Herman og Chomsky fann blir nytta i manipulering i «Vesten» for å skapet semje om dei rikaste og mektigaste personane og statane sitt verdsbilete og syn på saker som er viktige for dei.
Det første filteret er kostnaden for å opprette nye store mediekanalar. Det er så dyrt at berre dei med store økonomiske ressursar kan gjere det. Dermed er det slik at alle dei store media-monopola er eigd av den øvste overklassen i verda, dei superrike. Eit par eksempel er at Amazon-grunnleggaren Jeff Bezos som kjøpte Washingon Post i 2013, ei avis som ved sidan av New York Times er eit fyrtårn for det nyliberale verdsbiletet. Børs-guruen Warren Buffet eig holdingselskapet Berkshire Hathaway med 21 aviser. Det vidgjetne Koch-imperiet, grunnlagd av brørne Charles og David Koch, og som aktivt støtta Tea-Parti rørsla har kjøpt seg inn i Times. Det er rimeleg å tenke at det er for med tida å overta Time-Magazine. Men i staden kom software-milliardæren Marx Benidoff på banen og kjøpte Time Magazine i september 2018. Benidoff var det det som, på det økonomiske forumet i Davos hevda at det ikkje var regjeringane, men føretaksleiarane i verda, som han, som heltane i kampen mot Coronaen. For føretaka kunne reagere raskt, ikkje for å skape seg meir profitt, men for å redde verda. Denne uttalen blei lett forstått slik at små mannskap av superrike i mellomtida følgde sin eigen transnasjonale agenda, uavhengig av statsleiingane.
Denne oppkjøpinga av media må og sjåast i samanheng med den finansielle støtta frå dei rike til tenketankar og filantropiske organisasjonar som har ein klar bodskap og direkte til aviser og andre media og tenketankar. Den mest aggressive fløyen, der vi finn brørne Koch, samla inn 1,5 milliardar dollar for å endre den amerikanske politikken ut frå den nyliberale ideologien til von Hayek.
Denne utviklinga finn vi og i England, Tyskland og andre land. Noko som Lüders går nøye inn på.[iv]
Det andre filteret er annonsemakta. Her er det dei rikaste føretaka som har dei største reklame-ressursane og desse kan dei gi til eller ta frå media ettersom dei er nøgd med deira redaksjonelle linje eller ikkje.
Det tredje filteret er kor media får nyheitene sin frå. På grunn av kostnader, men og fordi dei ofte delar verdsbilete oppstår det ein slags symbiose med mektige informasjonshaldarar. For USA nemner Chomsky særleg pressekonferansar i det Kvite hus, Pentagon, Utanriksdepartementet. Desse produserer ei mengd med informasjon som er samle inn av etterretningsorganisasjonane deira, og dei opplysningane som passar med politikken deira, slepp dei vidare til media. Berre Pentagon har ein informasjonsteneste med fleire tusen tilsette med budsjett på fleire hundre millionar dollar i året. Opplysningar herifrå får media gratis. Sjølv inne i USA er det kritikk mot dette. I 2009 uttalte sjefen for telegrambyrået AP i USA at Pentagon hadde bygga seg ut til ei «propagandamaskin som agerte i heile verda». Han fekk under Irak-krigen beskjed frå militære leiarar at dei ville «øydelegge han og AP om han og byrået vidare heldt fast på journalistiske prinsipp».[v]
Det fjerde filteret kalla Herman og Chomsky for flak, dvs. vern mot flyåtak. Media vil produsere det som er mest mogleg nyttig for massane. Når dei gjer det så passar dei på å ikkje ta opp tema som kan føre til at dei kjem i søkelyset til samfunnsgrupper eller nokon del av makteliten som ikkje er samde med temavalet eller måten dei fortel det på. Viss media gjer det kan dei bli utsett for «sperreeld» til dømes skriv til Kongressen eller klagar på sjikane. Her er det viktig for media å samarbeide med makthavarane og regjeringsorgana for å halde reide på kor den raude linja går. Det blir då ei kjøpslåing. Politikken steller seg bak media og vernar dei mot «kverulantar». Media betalar tilbake ved at dei ikkje så fort kjem på ideen å uttale seg mot ein Iran-krig, for eksempel. I Tyskland har dei ordna dette meir institusjonelt ved å opprette eit råd som handsamar klager. Elles har vi seinare sett at media sjølv opprettar såkalla «fakta-sjekk» organ for å tvinge alle til å halde seg innan dei rammene som dei store media har frå makthavarar og politiske leiingar.
Det femte feltet er reint propagandistisk. Det er oppdelinga av verda i «gode» og «vonde». Det «gode» er alltid det som dei vestlege overklassane vil ha og det «vonde» er det som gjer motstand mot dette. Det er som å underkaste seg den «dominerande religionen». Dei som vågar i skrive noko som kan tolkast til skade for dei «gode» eller til nytte for dei «vonde» blir hengd ut, kalla for konspirasjonsteoretikarar og alt ille som dei som er innanfor den rådande offentleg «religionen» kan finne på. Og fordi dei er så innprenta med grunnlinjene i si tru blir dei ofte svært oppauste over at nokon kan hevde noko anna enn den offentlege medie-meininga. Med andre ord er det senka ned eit jarnteppe mot fienden som du ikkje skal få gløtte forbi.
Rødt på ville vegar
Rødt har falle for dei tre siste av desse filtera. Dei har blitt hissa av den offentlege meininga, skapt av USA og USA sine støttespelarar, til å starte ein kampanje mot ein av partiet sin mest kjende antiimperialistar og med ei enorm oppslutning på 34 % i valkretsen der partilaget hans jobbar. Det er ikkje rart at det no går eit ras av diskusjonar over alt i Rødt om tida no er inne til å melde seg ut. Ikkje minst i eit av partia sine kjernefylke. Mitt råd er at vi i alle fall ventar til landstyret har handsama den saka som er reist av personar som fleire meiner opptrer som USA-NATOs forlenga arm inn i partiet.
Men i alle fall har den måten denne saka blitt handsama på verka svært nedslåande særleg på nye medlemmer som trudde dei hadde med eit betre parti enn dette å gjere. Det er eit verkeleg tilbakeslag i ei tid der vi treng eit sterkare antiimperialistisk parti som ikkje fell til fote for USA sin produksjon av semje om NATO sin politikk i Ukraina og deira og vennene deira og dei store media si framstilling kva som verkeleg skjer det under dei pågåande krigshandlingane. Trur nokon at VG og Dagbladet vil Rødt vel? Men eitt stormkast derifrå var nok til å blåse delar av partileiinga i bakken og fått ho til følgje den politikken avisene hadde fått servert frå USA sin propagandasentral: å angripe dei mest USA-kritiske media over alt i verda. Så vidt eg kan sjå er det no berre nokre få nettstader som faktisk tør halde oppe ei USA-kritisk haldning «mot rådande vind» som den gamle radikalaren Solheim kalla ei sjølvbiografisk bok.
Rødt er på farlege vegar. Dei driv med rådande vind. Partileiinga kan no vere i ferd med å opne døra for eit partidiktatur over medlemmene sine ved å nekte dei å lese og følgje med på kva dei vil av media. Dei har funne ein «fiende» som ikkje følgjer den manipulerte offentlege meininga, men tar arbeidet med å produsere tekstar som går mot denne. Når dei store representantane for den offentleg manipulerte meininga som USA, norske sikkerheitsfolk og dei borgarlege avisene VG og Dagbladet, gjer jobben sin for det herskande systemet dei er ein del av, så klarer ikkje partileiinga i Rødt å stå imot. I staden for å mobilisere medlemmene sine til motstand mot aksjonen til desse borgarlege media og deira kampanje for å splitte partiet, så går dei sanneleg på det og blir desse borgarlege USA-vennlege avisene sine agentar i eige parti.
Dei signala som blir gitt er sjølvsagt eit klart brot med Grunnloven, men den ser det ikkje ut som dei bryr seg om, og dei som ikkje gjer det blir fort despotspirar som får ros av borgarlege aviser og politikarar og Biden sjølv.
Eva Joly skriv i Dag og Tid 22. april: «Korkje russarar eller amerikanarar skal bestemme kva vi får skrive. (Og eg føyer naturleg til – eller lese.) Derfor meiner eg at Assange ikkje kan utleverast. Det som skjer med han er ganske enkelt brot på en europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 6, 7, 8, 9 og 10 om retten til rettferdig rettergang, til ikkje å bli straffa uten lov og dom og til respekt for privat- og familieliv, tanke- og samvitsfridom og ytringsfridom.»
Rødt skal heller ikkje bestemme kva medlemmene vil lese og skrive, og kva media dei veljer å bruke og sitere frå, om det ikkje bryt klårt med prinsipprogrammet eller arbeidsprogrammet og dei retningslinjene som blir vedtatt lokalt for arbeidet i kommunestyra. Og sjølv då skal det vere takhøgd og ikkje slik at du treff taket med hovudet berre du reiser deg. Kven vil ha eit slikt parti? Eit parti som driv heksejakt skyt seg sjølv i foten om det vil fortsette å vere demokratisk radikalt, revolusjonært og antiimperialistisk.
Terje Valen, fredag 22. april 2022
[i] Ei kort og presis samanfatning av utviklinga av propagandaen for nyliberalismen finn du i Keith Dixon Les évangelistes du marche (Marknads-predikantane), 1998.
[ii] Edward Bernays Propanda, New York 2005, side 37. Sjå og Walter Ötsch og Silja Graupe Der vergessene Lippmann – Politik, Propaganda und Macht, der innleiinga er ei god innføring i Lippmanns liv og virke.
[iii] Sjå https://robertmcchesney.org/about/
[iv] Michael Lüders Die Scheiheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten muss (Den skinnheilage supermakta – Kvifor vi må tre ut or skuggane til USA), 2021, sidene 81-82. Delar av framstillinga her bygger mellom anna på denne boka.
[v] Same bok. Sjå note 14 på side 280. Vgs. heise online, 8. februar 2009:
Ap-Chef beklagt den Druck des Militärs auf unabhängige Berichterstatter; https://www.heise.de/newsticker/meldung/USA-AP-Chef-beklagt-den-Druck-des-Militärs-auf-unabhägige-Berichterstatter-206637.html .
En «klyngeleder» sier takk for sist
Av red. PSt - 23. april 2022
https://steigan.no/2022/04/en-klyngeleder-sier-takk-for-sist/
Også Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm har oppdaget at det pågår en kampanje mot steigan.no. Onsdag hev han seg på med en kommentar om «En folkefiende midt iblant oss», Steigan.
Blant dem han trekker fram som sannhetsvitne, er forhenværende leder av Norges Fredsråd, Hedda Bryn Langemyr. Slettholm viser til at hun i en samtale med Asle Toje trekker fram nettstedet til Steigan som en årsak til at Fredsrådet ikke ble noe all right lenger. Det oppsto nemlig ulike meninger, og det var en antiamerikanisme (tenk en fredsorganisasjon som er kritisk til USAs mange kriger!). Dermed kunne ikke Fredsrådet komme med klare, felles meninger til politikerne.
Så hun sluttet og startet i stedet en liten tenketank kalt Utsyn Forum for utenriks og sikkerhet, som vi antar ikke er belemret med anti-Nato og anti-USA-meninger.
Steigan blir kritisert for manglende kildekritikk. Hva med et blikk på Langemyr som kilde?
Hun har nemlig ei høne å plukke med steigan.no.
I 2018 avdekket steigan.no at Hedda Bryn Langemyr var utpekt av et hemmelig prosjekt i regi av den britiske regjeringen, Integrity Initiative, med formål å drive propaganda mot Russland, til å lede en klynge (Cluster) i Norge.
Les: Integrity Initiative, klynger mot demokratiet (del 4)
Det britiske forsvarsdepartementet og den britiske hæren finansierer som en organisasjon som driver psykologisk krigføring og svart propaganda. Den kaller seg Institute for Statecraft og opprettet et prosjekt som ble kalt Integrity Initiative. Vi har omtalt dette på steigan.no i en serie artikler.
«Klyngelederne» til Integrity Initiative
Søkelys på «klyngelederne» i Integrity Initiative – del 2
Integrity Initiative – et initiativ uten integritet. Del 3.
«Klynger» og «klyngeledere»
De lekkede dokumentene viser hva slags metoder de bruker:
Utvikle «klynger» i ulike land og utvikle klyngemetoder der.
Sørge for et regjeringa, tenketanker, det militære og journalister ser «det store bildet»og få folk til å akseptere at vi er under et samordnet og bevisst hybridangrep fra Russland.
Øke hastigheten i å utvikle respons, mobilisere nettverket for aktivisme i jakten på «det gyldne øyeblikket».
Den fullstendige lista over metodene viser at dette ikke er ordinær skribentvirksomhet. Denne klyngen er påvirkningsagenter som skal påvirke pressa, akademia, regjeringa og beslutningstakere til å ta stilling mot Russland. Og de skal være aktive og operative for å «møte lokale utfordringer».
Hedda Bryn Langemyr
Den store overraskelsen på den lekkede lista over angivelige «klyngeledere» er norske Hedda Bryn Langemyr, som var ført opp som nummer 19. Hun er tidligere leder av Norges Fredsråd og leder nå noe som kaller seg UTSYN – Forum for utenriks og sikkerhet. UTSYN sier om seg sjøl at de skal:
Bygge plattformer på tvers av sektorer, interesser og geografiske skillelinjer
Fremme kritisk og konstruktiv utveksling av ulike sikkerhetspolitiske perspektiver
Kritisk og konstruktiv utveksling er ikke akkurat det man forbinder med Institute for Statecraft, som heller må kalles et organ for svart propaganda, så hvordan kan dette ha seg.
Om den norske klyngen heter det i dokumentene fra Integrity Initiative:
«In Norway, with assistance from colleagues in the Norwegian Atlantic Committee, we are building a cluster in Oslo, headed by a former civil servant. This cluster has a link to an independent NGO working with civil society based in Tromso and operating in the High North, as Russian influence in Norway has a different character in the North from that in the capital, and needs to be addressed accordingly.»
Det burde kanskje vært opplyst i en artikkel om Langemyr og Steigan at det eksisterer en slik sak, og at hun derfor kanskje ikke er den nøytrale observatøren hun utgir seg som. Den britiske oppfatninga av at hun egner seg som klyngeleder for antirussisk propaganda, danner for øvrig et interessant bakteppe for Utsyn-prosjektet hun nå driver.
Nettsidene deres er behørig forsynt med denne logoen, som ikke levner så mye tvil:
I deres Research Team finner vi blant annet Dr Sergii Glebov, Odessa National University – Ukraine, Partner Country Project Director (PPD).
Og blant øvrige partnere finner vi: The European Centre of Excellence for Countering Hybrid Threats – Hybrid CoE, The Civil-Military Cooperation Centre of Excellence, The Civil Affairs Association, The Narrative Strategies.
Det er ikke noe rart at Hedda Langemyr er imot steigan.no, det er jo jobben hennes – for NATO.