Nyhetsbrev steigan.no 23.03.2023
Nyhetsbrev steigan.no 23.03.2023
Floridas guvernør vil forby digital sentralbankvaluta
Boka «Midtøsten midt iblant oss»
Helsedirektøren i Florida: Hold dere unna Covid-vaksinen!
Endres kraftsystemet i EU og Norge «i et voldsomt tempo»?
Om USAs drone som havnet i Svartehavet
Videoklipp av løgnene før invasjonen av Irak: Etter Cheney / Bush – Fra Biden til Powell til Pelosi
Russofobien og dens farlige konsekvenser – del 3, om Aleksej Navalnyj
Resultater av Kinas president Xis statsbesøk til Russland
Floridas guvernør vil forby digital sentralbankvaluta
Av red. PSt - 23. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/floridas-guvernor-vil-forby-digital-sentralbankvaluta/
Floridas guvernør Ron DeSantis foreslo mandag 20. mars 2023 lovgivning som vil forby sentralbankers digitale valutaer (CBDCs) fra The Sunshine State, og framstiller loven som et tiltak for å ivareta det økonomiske personvernet til Floridas innbyggere.
Loven ville forby enhver CBDC i Florida som den amerikanske sentralbanken skulle kunne innføre og enhver som er opprettet av en utenlandsk regjering, og forbyr teknologien fullstendig fra å bli brukt som en form for penger i staten.
DeSantis introduserte lovgivningen bak et podium med parolen «Big Brother’s Digital Dollar». DeSantis framstilte teknologien som et redskap som vil føre til overveldende makt fra myndighetenes side og bane vei for økonomisk overvåking.
«Det som [en] sentralbanks digital valuta handler om er å overvåke amerikanere og kontrollere amerikanere,» sa han. «Du åpner opp en stor boks med ormer, og du gir en sentralbank enorme, enorme mengder kraft, og de vil bruke den kraften.»
I intervjuer med Decrypt har ShapeShift-grunnlegger Erik Voorhees også kalt CBDCs «Orwellsk«, og varsleren Edward Snowden har kalt dem «kryptofascistiske valutaer.»
Snowdens utsagn kom som et svar på en artikkel av New York Times gjestespaltist Dr. Eswar Prasad, professor i handelspolitikk ved Cornell University.
Dr. Prasad framhevet den økende bevegelsen mot en kontantløs økonomi, et trekk signalisert av forskning og utprøving av CBDC i land som Kina, Sverige, Japan, Storbritannia, samt Den europeiske sentralbanken, som i sommer advarte land om at teknologien snart kan overkjøre regjeringer hvis de ikke begynner å forberede sine egne digitale valutaer.
Snowden understreket en del av Dr. Prasads artikkel der akademikeren sa at hvis den amerikanske økonomien var i en alvorlig situasjon, og Federal Reserve allerede hadde krympet renten den kontrollerte til null (det var lenge før de nye rentehevingene, o.a.) «kan Fed [da] innføre en negativ rente. ved gradvis å krympe de elektroniske saldoene på alles digitale valutakontoer.»
Boka «Midtøsten midt iblant oss»
Av Ove Bengt Berg - 23. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/boka-midtosten-midt-iblant-oss/
Lærerik, nyttig og grundig.
Av Ove Bengt Berg.
Carl Schiøtz Wibye er tidligere norsk ambassadør med mange års tjeneste i Saudi-Arabia. I 2017 utga han boka Terrorens rike om hvordan «en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam». Den siste boka hans, Midtøsten midt iblant oss, er fra hans side «et forsøk på å gi en oversikt over hvordan religion, kultur og tradisjoner har formet de tre toneangivende aktørene i regionen [Egypt, Iran og Saudi-Arabia], og hvordan det preger befolkningens holdninger og regimenes politikk overfor resten av verden». Formålet med studiet hans er å prøve å «få et bilde av i hvilken grad politisk islam har vært brukt som et maktpolitisk verktøy for å påvirke andre land. Ikke bare regionalt, men også i alle andre land der det har vært mulig å trekke veksler på en muslimsk minoritet.»
En reaksjonær utvikling av islam
Wibyes utgangspunkt er islamismens utvikling fra det islamske Midtøsten som en framstående sivilisasjon som var ledende på handel, økonomi, vitenskap og religiøs toleranse med makt i hele det sørlige Europa til den stansa opp på 1700-tallet da islamske herskere i Europa blei trengt tilbake. Fram til våre dager med stillstand med religiøs makt i flere stater og overbefolkning og stor arbeidsledighet. Wibye beskriver på en grundig måte utviklinga av islam i tre land, Egypt, Iran og Saudi-Arabia. Og ikke bare fra bøker, men også med sin egen erfaring med lengre opphold og reiser i disse landa.
Fra Egypt beskriver Wibye Det muslimske brorskap som til og med endte opp med regjeringsmakt etter det som er blitt omtalt som den arabiske våren. Betegnelsen Det muslimske brorskap høres nesten ut som noe fredelig koselig, men det er brorskapet langt fra. Egypt har i hovedsak vært et sekulært land og det er nå hard undertrykking av islamister der. Mange fra brorskapet kom seg unna og mange slo seg ned i Egypts tidligere kolonimakt Storbritannia der de særlig i London har organisert seg til en politisk maktfaktor.
Det er strenge islamske styrer både i Iran og Saudi-Arabia. Den siste staten har sin egen islamske versjon som sin statsreligion, wahhabismen fra 1700-tallet. Der er det løsna noe på kontrollen av befolkninga. Litt underholdning er blitt tillatt, kvinner kan få kjøre bil. Men det finnes ikke arbeidsplasser til en økende ungdomsbefolkning, utdanninga er dårlig i følge Wibye og halvparten av all undervisning går med til å lære om islam. Den politiske kontrollen med befolkninga overholdes strengt med rundelig betaling av sin store arbeidsløse befolkning.
«Midtøsten midt iblant oss i Norge» — i moskéene som politisk kjerne
Det er bare fem prosent av verdens mennesker som bor i arabiske land. Likevel har de arabiske landa en sentral betydning for internasjonale oljeressurser, og derfor også for Norges fortjeneste på olja vår. Innvandringen fra muslimske land påvirker også det norske samfunnslivet. Wibye sjøl peker på at det ikke er de landa han sjøl skriver så utfyllende om som bidrar med flest innvandrere, men derimot andre muslimske land: Syria, Irak, Somalia og Afghanistan.
I 2010 bodde det 20 millioner muslimer i EU/EØS, i 2020 var tallet økt til 30 millioner. Men bare et lite mindretall er religiøst aktive. Størst grobunn har moskeene blant de mange arbeidsløse innvandrerne i Europa.
Muslimske politiske framstøt skjer via moskéene i Europa. Her skjerpes religiøse og politiske krav og dels bidrar til og dels er et resultat av bevisst islamsk separatisme under dekke av mangfold og flerkultur. For religiøse og politiske spørsmål er det det religiøse lederskapet i de islamske landa som blir konsultert, for det finnes ingen sjølstendig norsk islamsk ledelse. Det samme gjelder for hele Europa, islamsk religionsutøving er finansiert og blir leda fra Midtøsten med de europeiske imamene mer som utsendte propagandister enn imamer med lokal nasjonal forankring.
Wibye oppsummerer en rekke kjente konflikter om islamske standpunkter i Norge. Intellektuelle og venstreorienterte krefter med utgangspunkt i det humanitær-politiske komplekset er langt mer positiv til islams krav om særbehandling og parallellsamfunn enn de er overfor kristne religiøse krav.
Wibye mener det ikke kan komme noen verdensmakt og eller kontroll over Europa basert på de nærmest reaksjonære tankene de religiøse lederne med statsmakt sprer. Disse framstøtene vil ikke oppnå annet enn å skape mye uro i Europa. Den strenge religiøse linja vil skape større problemer i de muslimske arabiske statene enn den ideologien som forsøkes eksportert til Europa.
«Hvordan det preger befolkningens holdninger og regimenes politikk overfor resten av verden»
Wibye er opptatt av demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, og islams skadelige innvirkning på disse rettighetene. Men religioner er jo menneskers verk skapt for å tjene politiske maktbehov. I den internasjonale striden om råvarer og markeder som dominerer verden i dag og legger til rette for både lokale kriger og en ny verdenskrig, blir kamp for og imot religionene og deres makt mindre viktig. Kanskje det er med de religiøse lederne som det har vist seg med sosialistiske og kommunistiske ledere, at de er mer nasjonale enn i samsvar med ideologien sin.
Når ett av formåla med boka er hvordan det preger befolkningens holdninger og regimenes politikk overfor resten av verden, har ikke Wibye satt dette formålet i sammenheng med verdens stormakters rivalisering om råvarer og markeder. At Kina mekla fram en gjenopptaking av diplomatiske forbindelser mellom Saudi-Arabia og Iran etter at boka gikk i trykken, kan neppe forklares med islams ideologiske styrke eller svakhet. Ei heller dagens meldinger om arabiske staters samarbeid for gjøre slutt på krigen mot Syria.
Med tanke på boktittelen Midtøsten midt iblant oss, kunne i grunnen de to siste kapitlene om En grenseoppgang og Veien videre: Det kan likevel gå bra, vært tilstrekkelig for et eget bokprosjekt med den inngående beskrivelsen av Egypt, Iran og Saudi-Arabia som en kortere innledning.
Lesverdig og grundig
Boka til Wibye er en lesverdig og grundig bok om islam i Egypt, Iran og Saudi-Arabia og religionens forbindelseslinjer til Europa og Norge er godt dokumentert. Med sine egne mangeårige erfaringer derfra gir det nærhet og troverdighet til det han dokumenterer.
Å se kritisk på, eller i det hele tatt vurdere islamsk religiøs makt, er dristig i vårt offentlige debattklima. At et forlag som Gyldendal vil gi ut boka er derfor rosverdig. Samfunnsengasjerte bør lese denne boka. Også det mektige politiske sjiktet i Norge som støtter de fleste av islamistenes politiske krav, bør lese boka.
Denne bokanmeldelsen ble først publisert på Politikus.
Helsedirektøren i Florida: Hold dere unna Covid-vaksinen!
Av skribent - 23. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/helsedirektoren-i-florida-hold-dere-unna-covid-vaksinen/
Helsedirektøren i Florida: Ingen bør ta covid-vaksinen – «den har en forferdelig sikkerhetsprofil».
Av Swebbtv.
Ingen skal ta den såkalte covid-vaksinen. Det hevder nå Floridas folkehelsedirektør Joseph Ladapo, som fikk sin medisinske grad fra Harvard Medical School, og sin doktorgrad i helsepolitikk fra Harvard Graduate School of Arts and Sciences. Vaksinen har en «forferdelig sikkerhetsprofil» og er så absurd feil at den som tar injeksjonen, har større risiko for å få covid enn den som ikke tar den, påpeker han.
Det går ikke så bra med de såkalte covid-vaksinene, som må kasseres fordi folk avviser dem.
Folkehelseinstituttet i Sverige anbefaler heller ikke personer under 50 om å ta injeksjonene.
Chief Medical Officer (helsedirektør) i Florida, Joseph Ladapo, går enda lenger. Ifølge ham skal ingen ta injeksjonene.
– Hva har vi nå, når alt har roet seg? Vi har en mRNA-covid-vaksine som har en forferdelig sikkerhetsprofil. Det er sannheten. Media arbeider overtid for å omskrive virkeligheten. Få folk til å tro at det som skjer egentlig ikke skjer. Disse vaksinene har en forferdelig sikkerhetsprofil, gjentok han under en pressebriefing torsdag.
– Jeg synes ingen burde ta dem. – Dessverre har vi CDC (Center for Disease Control) og FDA (US Food and Drug Administration), og det mest konsekvente de har gjort er å benekte sannheten, og presse på for munnbind.
Munnbind «gjør ingen forskjell, har ingen betydelig virkning, og ingen fordeler», ifølge legen. De presset på for munnbind og vaksiner til små barn. Så fremhevet han en studie publisert i The Lancet om den fryktelig virkningen av vaksinen. De som tar injeksjonen har større risiko for å få covid, virkningen er negativ.
Hva viser forfatterne av studien? De viser at etter syv måneder går beskyttelsen mot infeksjon ned. Den er derfor negativ, og fortsetter å gå nedover. Hva betyr det? Bokstavelig talt, at folk som har tatt vaksinen har større sannsynlighet for å få covid-19 etter syv måneder enn de som ikke har tatt den. Det er fakta. Men har FDA noen gang sagt et ord om dette?, fortalte Joseph Ladapo på pressekonferansen.
Fra Swebbtv, publisert 17 mars 2023.
Oversatt fra svensk av Northern Light fro Derimot.no.
Toppläkaren: Ingen borde ta covidvaccinet – ”Har en fruktansvärd säkerhetsprofil”
Endres kraftsystemet i EU og Norge «i et voldsomt tempo»?
Av Odd Handegård - 23. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/endres-kraftsystemet-i-eu-og-norge-i-et-voldsomt-tempo/
Av Odd Handegård.
En av Statnetts konsernsjefer la i forrige uke fram den årlige rapporten om «markedsanalyse» for strømsektoren. Han sa en hel del, men alt var hypoteser av verste sort:
«Vi har en helt ekstraordinær situasjon i det europeiske kraftmarkedet. Som en konsekvens har vi fått kraftfulle tiltak som både har forsterket og framskyndet det grønne skiftet i Europa. Gjennom et styrket energisamarbeid med mer utbygging av fornybar energi ser vi at det både er realistisk og gjennomførbart at det europeiske kraftsystemet er tilnærmet utslippsfritt i 2035-2040».
Ganske fantastisk! Ganske fantastisk!
I realiteten dokumenterer all annen informasjon om situasjonen i EU den motsatte utviklingen: Russisk gass er erstattet av mye verre LNG-gass m.m. fra USA og Norge m.m., nedlagte kullgruver er gjenåpnet, forsvarsbudsjettene vokser, utbyggingen av vindkraft har stoppet opp, den russiske gassen eksporteres til andre land osv. Klimagassutslippene er på vei oppover både i EU og andre land.
Hovedrapporten er vedlagt denne pressemeldingen.
Men Statnett bløffer ikke bare om situasjonen i EU, men også om det framtidige strømforbruket i Norge. Statnett påstår å ha fått «mange henvendelser» og «forventer at dagens kraftoverskudd brukes opp innen 2027». Markedsrapporten skriver om en «planlagt forbruksvekst» av strøm (s. 13) uten noen form for opplisting av konkrete bedrifter som trenger mye, ny energi. Påstanden om et angivelig, kolossalt, økt strømforbruk i Norge fins i en delrapport og i sammendraget der det blant annet heter: «Svært mange henvendelser om tilknytning til strømnettet de siste årene er en klar indikasjon på» at norsk industri ønsker en utstrakt elektrifisering for å «nå våre klimamål».
Svært mange henvendelser? Selvfølgelig ikke – ikke en eneste henvendelse er listet opp i rapporten. De fleste innspillene direktørene i Statnett later som om de tror på, dreier seg om hypotetiske prosjekter fra institusjoner (uten navn) som kanskje kan være interessert i utbygging av vindkraft, datasentre, hydrogen- og batteribedrifter, dersom de får enorme, statlige subsidier og gunstige rammebetingelser – som ingen foreløpig har fått. Fire milliarder til Freyr i Mo er så ubetydelig at Freyr nå er i ferd med å flytte den planlagte batteribedriften til USA.
Statnetts strategi er slett ikke basert på sannsynlige fakta, men på mystiske politiske prognoser og gjettverk. Påstanden om at Norge trenger inntil 80 TWh med ny kraft innen 2050, bygger på forutsetninger som ikke holder, nemlig at Norge bør fullelektrifiseres – når resten av verden nesten kun bruker fossil energi.
Jeg har mange ganger skrevet at jeg ikke er interessert å delta i debatten om årsakene til klimautviklingen i verden – fordi det aldri kommer noe fornuft ut av en slik debatt. Men det er all grunn til å kritisere de «klimatiltakene» som mangler logikk: Elektrifisering, hydrogen, batterier og datasentre i det omfang som nå planlegges, har liten eller ingen betydning for klimautviklingen. Litt elektrifisering av norsk industri, kombinert med mye ny fossil energi i resten av verden, er like korrekt som å påstå at jorda er flat.
Den viktigste konsekvensen av den norske energipolitikken, er rasering av norsk natur, en kolossal prisøkning på strøm og en underordning av den norske energiforvaltningen under EU. Vår mulighet til å stanse energibransjens planlagte galemattis er å arbeide for at norske kommuner klarer å stanse vindkraftutbyggingen i Norge – selv om vi vet at myndighetene har en rekke økonomiske og andre triks de kan bruke.
Om USAs drone som havnet i Svartehavet
Av Jeremy Kuzmarov - 23. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/om-usas-drone-som-havnet-i-svartehavet/
FNs tidligere våpeninspektør rapporterer at amerikansk drone som ble tvunget ned i Svartehavet samlet etterretning for ukrainske styrker.
Av Jeremy Kuzmarov, CovertActionMagazine, 20. mars 2023
I et «2-minutters emne» lagt ut på Twitter, rapporterte FNs tidligere våpeninspektør Scott Ritter at den amerikanske MQ-9-dronen som ble tvunget ned i Svartehavet den 14. mars, ikke passerte uskyldig i internasjonalt luftrom da den ble avskåret av to russiske Su-27-jagerfly. Snarere var dronen på et oppdrag for innsamling av etterretning, der den gransket området inn i Krim, for å samle elektronisk etterretning om russisk luftforsvar, kommunikasjon og andre aktiviteter av interesse.
Hendelsen markerte første gang russiske og amerikanske militærfly har kommet i direkte fysisk kontakt siden Russland startet sin invasjon av Ukraina for litt over et år siden, og vil sannsynligvis øke spenningen mellom de to nasjonene, med USA som kaller Russlands handlinger «hensynsløse, miljømessig uheldige og uprofesjonelle.»
Ritter sa at det var klart at den amerikanske dronen samlet etterretning på grunn av eksistensen av en pod for signaletterretning plassert under vingen.
Agile Condor-teknologi™ er i stand til å bli fløyet som fjernstyrt fly i et pod-basert kabinett og muliggjør innebygd databehandling med høy ytelse for å utlede sanntids, handlingsbar etterretning. [Kilde: youtube.com]
At en amerikansk drone samlet etterretning var ikke i seg selv en så stor sak, da såkalte «stormakter» rutinemessig gjør dette, men denne saken er annerledes fordi USA deler etterretningen de samler med Ukraina, «som bruker denne informasjonen til å styre angrep mot Russland».
Det vil si informasjon som brukes til angrep på mål «der russiske soldater blir drept eller såret og russisk utstyr blir ødelagt eller skadet».
«Dette gjør USA til en aktiv deltaker i konflikten, og MQ-9 Reaper-dronen mister all beskyttelse,» fortsatte Ritter. «Så det Russland gjorde er å gi operatørene av MQ-9 Reaper-dronen enhver sjanse til å trekke seg tilbake, 19 ganger fløy de russiske jagerflyene forbi dronen, og prøvde å overbevise operatørene om å forlate området. Da det ikke fungerte, brukte de taktikker som dateres tilbake til den kalde krigen, dumpet drivstoff på flyskroget for å forstyrre driften og om nødvendig, som tilfellet var her, bringe det ned».
«Dette var en uheldig hendelse. Det kostet USA et fly til 32 millioner dollar. Men vi kan ikke la denne situasjonen spinne ut av kontroll», avslutter Ritter.
Denne artikkelen ble først publisert i CovertActionMagazine:
Former UN Weapons Inspector Reports that U.S. Drone Forced Down in Black Sea Was Gathering Intelligence for Ukrainian Forces
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Videoklipp av løgnene før invasjonen av Irak: Etter Cheney / Bush – Fra Biden til Powell til Pelosi
Av Sam Huseini - 23. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/videoklipp-av-lognene-for-invasjonen-av-irak-etter-cheney-bush-fra-biden-til-powell-til-pelosi/
Av Sam Husseini, 19 mars 2023
Det var ikke bare så mange løgner om Irak, men det er løgner om løgnene.
Løgnene svelget faktisk kulturen.
Det er den latterlige løgnen om at det hele var en uskyldig feil, dårlig etterretning. Eller det amerikanske etablissementet ble lurt av et par irakere.
Det er løgnen om at det var en fiasko, da det i kalde, machiavelliske termer var en suksess, som Katharine Gun bemerket i intervjuet mitt med henne 18. mars 2023.
Det er løgnen om at vi først fant ut at Bush løy etter krigen. Jeg husker mange Soros-finansierte grupper presset dette etter invasjonen. En total løgn, det var klart Bush og co løy før invasjonen. Jeg la ut en rekke pressemeldinger på den tiden: «White House Claims: A Pattern of Deceit» og «Bush’s War Case: Fiction vs Facts at Accuracy.org/bush» og «US Credibility Problems» og «Tough Questions for Bush on Iraq Tonight.»
Det er løgnen om at Bush og Cheney startet løgnene. Nei, de går i det minste tilbake til Clinton-administrasjonen, og uten tvil til den nå «respektable» første Bush-administrasjonen, se min artikkel om Albright.
Biden presiderte over riggede høringer om Irak, men han hevdet nylig da han snakket om den russiske invasjonen av Ukraina: «Ideen om at over 100.000 soldater ville invadere et annet land, siden andre verdenskrig har ingenting slikt skjedd.»
Biden er faktisk en stor grunn til hvordan løgnene svelget kulturen, og det er en fordømmende anklage mot samfunnet at han skulle bli valgt til president:
Bidens kanskje største løgn var fra april 2007. Han hevdet på «Meet the Press» om Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesvåpen: «Det virkelige mysteriet er, hvis han, hvis han ikke hadde noen av dem igjen, hvorfor sa han ikke det?» Selvfølgelig sa Hussein akkurat det, og hans påstander ble latterliggjort og avvist av Biden og hans like. Bidens løgner var interessant nok nært parallelle med John Kerrys og store deler av etablissementsmediene. Jeg prøvde å stille spørsmål til Biden i januar 2007, han avviste kritikken av hans riggede høringer og nåværende utenriksminister Tony Blinken blandet seg inn, og hevdet absurd nok at «alle vanskelige spørsmål ble besvart» under Bidens høringer.
I en presidentdebatt i juli 2019 hevdet Biden: «Fra det øyeblikket ‘sjokk og ærefrykt’ startet, fra det øyeblikket, var jeg imot innsatsen, og jeg var frittalende like mye som noen i det hele tatt i Kongressen.» Faktisk:
Og det var selvfølgelig andre:
Powell, som McCain, ville gjøre et flott show av å være angivelig mot tortur, men han brukte faktisk falske tilståelser hentet fra tortur, i sin beryktede presentasjon i FN, og nektet å erkjenne det noen år senere da jeg spurte ham:
Pelosi spilte en bemerkelsesverdig rolle, som andre «liberale» som nominelt stemte mot å autorisere invasjonen, men sto på løgnene for å drive den fram, og deretter sørget for at Bush aldri ble stilt til ansvar, og sørget for at systemet fortsatte:
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Sam Huseini:
Video Clips of Iraq Invasion Lies: Beyond Cheney/Bush — From Biden to Powell to Pelosi (substack.com)
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Tildekkingen
Av Seymour Hersh - 23. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/tildekkingen/
Biden-administrasjonen fortsetter å skjule sitt ansvar for ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene
Det har gått seks uker siden jeg publiserte en rapport, basert på anonyme kilder, og navnga president Joe Biden som tjenestemannen som beordret den mystiske ødeleggelsen i september i fjor av Nord Stream 2, en ny rørledning på 11 milliarder dollar som var planlagt å doble volumet av naturgass levert fra Russland til Tyskland. Historien fikk fotfeste i Tyskland og Vest-Europa, men ble gjenstand for en nesten medieblackout i USA. For to uker siden, etter et besøk av den tyske kansleren Olaf Scholz i Washington, forsøkte amerikanske og tyske etterretningstjenester å legge til blackouten ved å mate New York Times og den tyske ukeavisa Die Zeit med falske dekkhistorier for å motvirke rapporten om at Biden og amerikanske operatører var ansvarlige for rørledningenes ødeleggelse.
Pressemedarbeidere for Det hvite hus og Central Intelligence Agency (CIA) har konsekvent benektet at Amerika var ansvarlig for å sprenge rørledningene, og disse proforma-benektelsene var mer enn nok for pressekorpset i Det hvite hus. Det er ingen bevis for at noen reporter som jobber der, ennå har spurt pressesekretæren i Det hvite hus om Biden hadde gjort det en seriøs leder ville gjort: formelt «gi oppdrag til» det amerikanske etterretningssamfunnet, til å gjennomføre en grundig etterforskning, med alle sine ressurser, og finne ut akkurat hvem som hadde gjort gjerningen i Østersjøen. Ifølge en kilde i etterretningsmiljøet har ikke presidenten gjort det, og det vil han heller ikke. Hvorfor ikke? Fordi han vet svaret.
Sarah Miller, en energiekspert og redaktør Energy Intelligence, som publiserer ledende fagtidsskrifter, forklarte meg i et intervju hvorfor historien om rørledningen har vært store nyheter i Tyskland og Vest-Europa.
«Ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene i september førte til en ytterligere bølge av naturgasspriser som allerede var seks eller flere ganger høyere enn før krisen,» sa hun. «Nord Stream ble sprengt i slutten av september. Tysk gassimport nådde toppen en måned senere, i oktober, på 10 ganger nivåene fra før krisen. Elektrisitetsprisene over hele Europa ble trukket opp, og regjeringer brukte så mye som 800 milliarder euro, etter noen estimater, på skjerming av husholdninger og bedrifter fra virkningen. Gassprisene, som gjenspeiler den milde vinteren i Europa, har nå falt tilbake til omtrent en fjerdedel av oktobertoppen, men de er fortsatt mellom to og tre ganger nivåene før krisen og er mer enn tre ganger dagens amerikanske rater. I løpet av det siste året har tyske og andre europeiske produsenter stengt sine mest energikrevende operasjoner, som gjødsel og glassproduksjon, og det er uklart når, om noen gang, disse fabrikkene vil gjenåpne. Europa kjemper for å få sol- og vindkapasitet på plass, men det kommer kanskje ikke snart nok til å redde store deler av tysk industri». (Miller skriver en blogg på Medium.)
I begynnelsen av mars var president Biden vertskap for Tysklands forbundskansler Olaf Scholz i Washington. Turen inkluderte bare to offentlige arrangementer, en kort proforma-utveksling av komplimenter mellom Biden og Scholz foran pressekorpset i Det hvite hus, uten spørsmål tillatt; og et CNN-intervju med Scholz av Fareed Zakaria, som ikke rørte ved påstandene om rørledningen. Kansleren hadde fløyet til Washington uten medlemmer av den tyske pressen om bord, ingen formell middag planlagt, og de to verdenslederne var ikke planlagt å skulle gjennomføre en pressekonferanse, slik det rutinemessig skjer på slike høyprofilerte møter. I stedet ble det senere rapportert at Biden og Scholz hadde et 80-minutters møte, uten medhjelpere til stede, store deler av tiden. Det har ikke vært noen uttalelser eller skriftlige forståelser offentliggjort siden da, av noen av regjeringene, men jeg ble fortalt av noen med tilgang til diplomatisk etterretning at det var en diskusjon om avsløringen av rørledningen, og som et resultat ble visse elementer i Central Intelligence Agency bedt om å utarbeide en dekkhistorie i samarbeid med tysk etterretning, som ville gi den amerikanske og tyske pressen en alternativ versjon for ødeleggelsen av Nord Stream 2. Med etterretningssamfunnets ord skulle byrået «pulsere systemet» i et forsøk på å se bort fra påstanden om at Biden hadde beordret ødeleggelsen av rørledningene.
På nåværende tidspunkt må det bemerkes at kansler Scholz, uansett om han ble varslet om ødeleggelsen av rørledningen på forhånd, som fortsatt er et åpent spørsmål, åpenbart har vært medskyldig siden i fjor høst til støtte for Biden-administrasjonens tildekking av dens operasjon i Østersjøen.
Byrået gjorde jobben sin, og ved hjelp av tysk etterretning kokte og plantet de historier om en ad hoc «off the books»-operasjon som hadde ført til ødeleggelsen av rørledningene. Svindelen hadde to elementer: en rapport den 7. mars i New York Times, som siterte en anonym amerikansk tjenestemann som hevdet at «[n]y etterretning … antyder» at «en pro-ukrainsk gruppe» kan ha vært involvert i rørledningens ødeleggelse; og en rapport samme dag i Der Zeit, Tysklands mest leste ukeavis, som sa at tyske representanter for etterforskningen hadde sporet opp en chartret, luksuriøs seilbåt som var kjent for å ha seilt den 6. september fra den tyske havnen i Rostock, forbi Bornholm utenfor kysten av Danmark. Øya ligger noen få kilometer fra området der rørledningene ble ødelagt 26. september. Yachten hadde blitt leid fra ukrainske eiere og bemannet av en gruppe på seks: en kaptein, to dykkere, to dykkerassistenter og en lege. Fem var menn, og en kvinne. Falske pass var involvert.
De to publikasjonene inkluderte advarsler i sine historier og bemerket at, som Times uttrykte det, «det var mye de ikke visste». Den nye informasjonen skal imidlertid også ha gitt tjenestemennene «økt . . . optimisme» om at man ville komme til en sikker konklusjon om gjerningsmennene. Men det vil ta lang tid, ifølge ulike høytstående tjenestemenn i Washington og Tyskland. Budskapet var at pressen og offentligheten burde slutte å stille spørsmål og la etterforskerne nøste opp sannheten. Som selvfølgelig aldri ville komme. Holger Stark, forfatteren av rapporten i Die Zeit, gikk et skritt videre og bemerket at det var noen «i internasjonale sikkerhetstjenester» som ikke hadde utelukket muligheten for at yachthistorien «var en falsk flagg-operasjon». Det var den faktisk.
«Det var en total fabrikasjon av amerikansk etterretning som ble gitt videre til tyskerne, og med sikte på å diskreditere historien din,» ble jeg fortalt av en kilde i det amerikanske etterretningssamfunnet. Desinformasjonsekspertene i CIA forstår at et propagandaspill bare kan fungere hvis de som er mottakere er desperate etter en historie som kan redusere eller fortrenge en uønsket sannhet. Og sannheten det er snakk om, er at president Joe Biden autoriserte ødeleggelsen av rørledningene og vil ha vanskelig med å bortforklare sin handling mens Tyskland og dets vesteuropeiske naboer lider mens bedrifter stenges midt i høye daglige energikostnader.
Ironisk nok kom det mest talende beviset om svakheten i New York Times-rapporten fra en av tre Times-reportere, hvis bylines var på historien. Noen dager etter publiseringen av historien ble reporteren, Julian Barnes, intervjuet på den populære Times-podcasten The Daily av verten Michael Barbaro. Her er transkripsjonen:
PROGRAMLEDER: Hvem var egentlig ansvarlig for dette angrepet? Og hvordan gikk du og våre kolleger frem for å finne ut av det?
REPORTER: Vel, jeg tror det som skjedde var at gjennom mye av etterforskningen, stilte vi ikke akkurat de riktige spørsmålene.
PROGRAMLEDER: Hmm. Og hva var de riktige spørsmålene?
REPORTER: Vel, vi hadde logisk sett vært fokusert på land.
PROGRAMLEDER: Mm-hmm.
REPORTER: Alle de statene som vi nettopp gikk gjennom, gjorde Russland det? Gjorde Ukraina-staten det? Og det var bare å treffe blindvei etter blindvei. Vi fant ikke tjenestemenn som fortalte oss at det var troverdige bevis som pekte på en regjering. Så mine kolleger Adam Entous, Adam Goldman, og jeg begynte å stille et annet spørsmål. Kan dette ha blitt gjort av ikke-statlige aktører?
PROGRAMLEDER: Hmm.
REPORTER: Kan dette ha blitt gjort av en gruppe individer som ikke jobbet for en regjering?
PROGRAMLEDER: Litt som frilanssabotører. Så hvor tok du dette nye spørsmålet?
REPORTER: Vel, vi begynte å spørre, hvem kan disse sabotørene være? Eller hvis vi ikke kunne svare på det, hvem kan de være allierte med? Kan de være prorussiske sabotører? Kan de være andre sabotører? Og jo mer vi snakker med tjenestemenn som hadde tilgang til etterretning, jo mer så vi denne teorien få vind i seilene.
PROGRAMLEDER: Mm-hmm.
Reporter: Og min første tanke om at dette kunne være pro-russiske sabotører viste seg å være feil. Og vi fikk vite at det mest sannsynlig var en pro-ukrainsk gruppe.
PROGRAMLEDER: Hmm. Så med andre ord, en gruppe mennesker som gjorde dette på vegne av Ukraina. Hva er det du lærer som får deg til å tro at det var det som skjedde?
REPORTER: Michael, jeg burde være veldig tydelig på at vi vet veldig lite, ikke sant? Denne gruppen forblir mystisk. Og det forblir mystisk, ikke bare for oss, men også for de amerikanske myndighetspersonene som vi har snakket med. De vet at de involverte enten var ukrainske, eller russiske, eller en blanding. De vet at de ikke er tilknyttet den ukrainske regjeringen. Men de vet at de også er anti-Putin og pro-Ukraina.
PROGRAMLEDER: Så etter all denne undersøkende rapporteringen, er det du finner at den skyldige her er en gruppe mennesker som ønsker det samme som Ukraina, men som ikke offisielt er knyttet til regjeringen i Ukraina. Men jeg er nysgjerrig på hvor sikker du er på at disse personene ikke er knyttet til den ukrainske regjeringen?
REPORTER: Vel, etterretningen sier akkurat nå at de ikke er det. Og mens tjenestemenn forteller oss at presidenten i Ukraina og hans viktigste rådgivere ikke visste det, kan vi ikke være sikre på at det er sant eller at noen andre ikke visste det.
Times-reporterne i Washington var prisgitt embetsrepresentanter i Det hvite hus «som hadde tilgang til etterretning». Men informasjonen de mottok stammer fra en CIA-gruppe, eksperter i bedrag og propaganda, hvis oppgave var å mate avisen med en forsideartikkel, og å beskytte en president som tok en uklok beslutning og nå lyver om det.
Denne artikkelen ble først publisert på substack-kontoen til Seymour Hersh:
THE COVER-UP – Seymour Hersh
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også:
Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene
Seymour Hersh: Presidenten må stilles til ansvar
Om Norges rolle i en tidligere provokasjon:
Fra Tonkinbukta til Østersjøen
Pål Steigan:
Hvorfor er Norge hansken som passer på USAs hånd?
Russofobien og dens farlige konsekvenser – del 3, om Aleksej Navalnyj
Av Lars Birkelund - 23. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/russofobien-og-dens-farlige-konsekvenser-del-3-om-aleksej-navalnyj/
Tvil skal komme tiltalte til gode og det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, heter det i et anerkjent rettsprinsipp. Bør ikke det også gjelde Russland? Eller er det bare Norge og allierte som skal behandles rettferdig? Denne artikkelserien i tre deler viser noen eksempler på hva russofobisk forhåndsdømming kan føre til på internasjonalt toppnivå i politikken og hvor farlig russofobi derfor er.
«Separatisme betyr alltid krig, enten fenomenet oppstår i Nord-Irland, Baskerland eller Russland» – Hans-Wilhelm Steinfeld i Putin (2020).
Vestlige mediers interesse for russeren Aleksej Navalnyj (født 1976) begynte i alle fall så tidlig som 2014. Men hvorfor ble akkurat han så kjent? Hvem er denne ‘korrupsjonsjegeren’ og ‘opposisjonslederen’ egentlig? Hvor mange i Norge vet at denne medieyndlingen er separatist? Rasist? Og ble han egentlig forgiftet, i så fall av hvem?
Etter det som skal ha vært forgiftning av Navalnyj i august 2020 gikk han fra å være kjent til å bli verdensberømt. Også i dette tilfellet fikk Russland skylda, så og si før forgiftningen fant sted.
Ja, det var og er mye som er tvilsomt med den historien. For det første påsto Navalnyj at han ble forsøkt forgifta av russiske myndigheter også året før. Da lød det slik: «Kreml-kritikeren Aleksej Navalny sier at han ble forgiftet mens han var i fangenskap».1 Kort tid etterpå var han tilsynelatende frisk som en fisk.
Her kommer en konspirasjonsteori: Kan den påståtte forgiftningen 20. august 2020 rett og slett ha vært iscenesatt? Scenen der han vrir seg i smerte på et fly fra Tomsk til Omsk i Russland, etter den angivelige forgiftningen synes å være litt vel teatralsk, spør du meg. Det var min umiddelbare reaksjon, som jeg står ved.
Så vil noen si at jeg er forutinntatt. Vel, i alle fall skeptisk. Og er det mindre forutinntatt enn automatisk å beskylde Russland for forgiftningen?
Riktignok har ‘alle’ kameraer for tiden, på sine telefoner. Men i alle fall var det veldig praktisk for et visst formål at noen filmet det. Det at russiske leger ikke skal ha funnet spor av forgiftning da de undersøkte ham på et sykehus i Omsk i Russland, samsvarer i alle fall godt med eventuell iscenesettelse. Spor fant de heller ikke ved den tidligere ‘forgiftningen’ i 2019.
Så vil mange si at det er veldig slemt å tenke at det hele var iscenesatt. Men da minner jeg igjen om at Navalnyj også tidligere har påstått å ha blitt forgifta. Og hvorfor er det ikke slemt og konspiratorisk å tenke tilsvarende om russiske myndigheter, russiske leger osv, altså at de russiske legene som reddet Navalnyjs liv (hvis det var sånn at han var forgiftet) dekket over forgiftning?
Videre: Ville russiske myndigheter ha tillatt nødlanding av flyet der Navalnyj hevdes å ha blitt forgiftet, hvis de i virkeligheten ønsket å drepe ham? Ville de ikke i det minste ha sørget for forsinkelser eller dirigert flyet til landing lenger unna? Ville de ha latt ham reise til Tyskland hvis målet var å drepe ham? Og hvorfor i så fall bruke en gift, novichok, som så lett assosierer til nettopp Russland? Og framfor alt: hvorfor er denne giften, som er en av verdens mest giftige, «aldri» i stand til å drepe folk? Jfr tilfellet Skripals i del 2 av denne artikkel-serien. Dvs, tre måneder etter hendelsen i Salisbury skal en kvinne ha blitt drept av novichok ved et uhell. Målrettede angrep med denne giften mislykkes stadig, skal man tro offisielle forklaringer, mens det altså lykkes ved uhell?2
Mens Navalnyj var på det russiske sjukehuset ble det, blant annet i norske medier, insinuert at russiske myndigheter ville la ham dø der, og at det derfor var viktig å frakte ham til Tyskland. NRKs Sigrid Sollund var en av dem, da hun på Dagsnytt 18 sa at Russlands helsevesen muligens ikke vil gjøre det de kan for å berge livet til Navalnyj, altså at de ville la ham dø. Den ellers oppvakte Julie Wilhelmsen var ikke mindre kreativ da hun sa at Tsjetsjenias leder Kadyrov kunne ha forgiftet Navalnyj som en «gave» til Putin.
Men Navalnyj reiste allikevel tilbake – sekundert av vestlige politikere og massemedier – til Putins Russland, til landet og lederen som ifølge Navalnyj prøver å drepe ham!
Her er det i det hele tatt mye som ikke henger på greip hvis man skal bruke noenlunde de samme standarder for bevis som gjelder i rettsaker. Eller i tilfeller der noen kommer med anklager mot NATO eller NATO-land. Jamfør de mistenkelige dødsfallene til David Kelly, Jeffrey Epstein og John McAfee. I alle disse tilfellene har vestlige medier og myndigheter slått seg til ro med offisielle forklaringer om sjølmord.
For øvrig ble den angivelige forgiftningen av Navalnyj også brukt i forsøket på å stoppe Nord Stream 2, en gassrørledning fra Russland til Tyskland. Også tyske politikere tok til orde for det, samt USA som før dette hadde sagt at de ville gjøre alt for å stoppe denne gasstransporten.
Paul Barril, en fransk etteretningsoffiser, fortalte i 2017 at NATO-land med USA og UK i spissen driver med forgiftning etc av Putin-motstandere, da de vet at vestlige medier, NATO-mediene, vil gi Russland skylda.3
Så hva skal vi da tro om tidligere tilfeller av det som skal ha vært politiske drap utført av Russland, tilfeller som Anna Politkovskaja og Aleksandr Valterovitsj Litvinenko og…… Jeg fulgte ikke de i nåtid i samme grad som jeg fulgte de nevnte tilfellene. Men
Litvinenkos far kalte sin sønn forræder, etter at han først hadde trodd at Russland drepte ham. «The father of murdered Kremlin critic Alexander Litvinenko has dramatically withdrawn his claims that his son was killed in London on Vladimir Putin’s orders, branding his own son a traitor who may have deserved to die”.4
Man risikerer INTET ved å klandre Russland for nesten hva som helst i Norge. Snarere tvert i mot, da det er det som forventes av nordmenn og av politikere og journalister/redaktører især. De lever altså under en konstant forventning om at de bør snakke negativt om Russland. Det er faktisk nødvendig for å klatre høyt både i politikken og journalistikken. Man trenger derfor ikke bevis for å beskylde Russland for noe, mens det er risikabelt, i alle fall karrieremessig, å beskylde land som USA, Storbritannia og Norge for noe, som et drap, forsøk på giftmord eller sprengning av gassrørledninger. Også i tilfeller der det kan se ut som om nevnte NATO-land har bedre motiver enn Russland.
Så vil noen mene at det finnes de og de bevisene i de og de tilfellene. Men poenget er for det første at medier og politikere ved gjentatte anledninger har gitt Russland skylda for hendelser før det forelå ‘bevis’ og for det andre at bevisene i en del tilfeller er svært diskutable.
Man ser altså et mønster der noen først bestemmer seg for en viss ‘gjerningsmann’, eller snarere gjerningsland, og at det fører til et slags tunnelsyn som fører til at det letes høyt og lavt for å finne, kanskje til og med skape ‘fakta’ som bekrefter det noen ønsker at allmennheten skal tro, mens andre muligheter ses bort i fra. Dette er som nevnt brudd på helt grunnleggende prinsipper når det gjelder kriminaletterforskning, der det advares kraftig mot forhåndsdømming (basert på fordommer).
Denne artikkelserien i tre deler ble til gjennom arbeidet med min nye bok Krig’ som bestilt?
1. “Navalny says he was poisoned in custody”. https://www.dw.com/en/kremlin-critic-alexei-navalny-says-he-was-poisoned-in-custody/a-49856462
2. Bare for å presisere, så tviler jeg ikke på at novichok er ekstremt giftig. Men nettopp derfor burde jo både Navalnyj, Skripals og en britisk politimann, som også skal ha blitt forgiftet av novichok, ha vært døde for lengst.
3.
5. https://falkenforlag.no/Krig-som-bestilt-p533126936
Les også:
Russofobien og dens farlige konsekvenser – del 1, om Nord Stream og MH17
Russofobien og dens farlige konsekvenser – del 2 om Sergej og Julia Skripal
Resultater av Kinas president Xis statsbesøk til Russland
Av Gilbert Doctorow - 23. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/resultater-av-kinas-president-xis-statsbesok-til-russland/
Som vi alle vet omtaler Vladimir Putin og Xi Jinping sitt personlige forhold som «bestevenner.» I løpet av årene har de hatt 40 ansikt til ansikt-møter der de har feiret forskjellige landemerker i utviklingen av sine land og mellomstatlige relasjoner. På disse møtene feiret de til og med bursdager sammen.
Det har imidlertid vært få og langt mellom formelle statsbesøk. Statsbesøket til Kinas president Xi i Moskva som ble avsluttet i går, var det første i sitt slag på fire år. Det ble ventet på med stor forventning av observatører over hele verden, fordi det kom i en tid med stor internasjonal spenning grunnet krigen mellom Ukraina og Russland.
I Washington, i London og i Berlin var det spesiell interesse for å finne tegn på at Kina kunne bevege seg utover sin diplomatiske og økonomiske bistand til Russland i denne krigen, til potensielt spill-endrende levering av militært utstyr til dem. Og hva ville partene si om 12-punkts fredsplanen som Kina hadde utstedt noen uker tidligere, på årsdagen for krigens utbrudd? Ville Russland akseptere forestillingen om kinesisk mekling nå som Beijing hadde bevist effektiviteten til sitt diplomatiske korps ved å megle frem gjenopprettelsen av forholdet mellom Den islamske republikken Iran og Saudi-Arabia?
I mine egne kommentarer om hva som kan komme ut av statsbesøket som jeg publiserte på tampen av Xis ankomst, rettet jeg også spesiell oppmerksomhet mot Putins mulige aksept av kinesisk mekling og deres fredsplan. Det hadde, slik jeg så det, potensialet til å bidra til ytterlig dypere sprekker i EU over å fortsette å bevæpne Kiev.
Faktisk, allerede på den første dagen av statsbesøket, indikerte russisk side at den kinesiske fredsplanen kunne tjene som grunnlag for gjenåpning av forhandlinger med Kiev. Denne pressemeldingen med én setning av 20. februar ble utvidet i den felles erklæringen som ble utstedt ved slutten av Xis statsbesøk. Her leser vi følgende:
Russland hilser velkommen Kinas villighet til å spille en positiv rolle i å finne en politisk-diplomatisk løsning på den ukrainske krisen og de konstruktive tankene som er satt frem i dokumentet utarbeidet av den kinesiske siden ‘Om Kinas stilling med hensyn til en politisk løsning av den Ukrainske krisen.’
Partene merker seg at for å finne en løsning på krisen i Ukraina er det nødvendig å respektere den legitime bekymringen til alle land når det gjelder sikkerhet og forhindre dannelsen av blokkkonfrontasjoner, for å stoppe handlinger som ytterligere kan oppildne konflikten.
Partene understreker at ansvarlig dialog er den optimale måten å oppnå en varig løsning på krisen i Ukraina, og det internasjonale samfunnet bør støtte konstruktiv innsats i denne forbindelse.
Partene oppfordrer alle til å stanse alle tiltak som oppmuntrer til eskalering av spenning og trekke ut kampene, for å unngå ytterligere forringelse av krisen som fører til at den går ut av kontroll. Partene går ut mot alle ensidige sanksjoner som går utenom FNs sikkerhetsråd.
Men flere ord betyr ikke større klarhet. For de av dere som ikke er kjent med ‘trespråk’ i dokumenter fra Sovjetperioden, er det foregående en god introduksjon for å lære.
Det vi kan si er at det ikke er noe i avsnittene som er sitert ovenfor som tyder på starten av en «fredsoffensiv» mot Washington. Det faktum at det ikke ble plassert høyt oppe i Felleserklæringen, men er begravet i den nest siste, åttende delen sier sitt. I mellomtiden, for sin del, allerede før Xis fly landet i Moskva, hadde Washington på forhånd avvist enhver mulig rolle for kinesiske meglere eller for deres fredsplan. USA fordømte alt snakk om en umiddelbar våpenhvile som velsignelse av russisk besittelse av erobret ukrainsk land.
Min omtale av ‘trespråk’ gjelder ikke bare spørsmålet om Ukraina-krigen, men hele teksten til felleserklæringen som statsbesøket ble avsluttet med. Dokumentet er veldig langt og en trenger ferdighetene til en erfaren kremlolog for å plukke rosinene ut av denne kaken, som tyskerne liker å si.
Årsakene til både lengden og formen til innholdet til Felleserklæringen fremgår tydelig av åpningen. Den refererer til traktaten om godt naboskap, vennskap og samarbeid signert av Kina og Russland i 2001, som omfattet et stort utvalg av emner på alle tenkelige områder utover de vanlige forestillingene om samarbeid i diplomatiske, kommersielle og sikkerhetsmessige forhold. Alle disse ulike felles ambisjonene bekreftes på nytt i teksten til Felleserklæringen med generelle ord om god vilje og innsats fra partene, om å tjene interessene til de respektive stater og folk, men med nesten ingen spesifikke prosjekter eller mål.
Faktisk, fra start til slutt ga både Russland og Kina svært lite konkret informasjon til journalister som dekket begivenheten, om de lange en-til-en-møtene til de to statsoverhodene eller om øktene til arbeidsgruppen som møttes hver dag under deres tilsyn og omfattet et begrenset antall tjenestemenn på ministernivå, forskjellige ved hver anledning.
Likevel, selv om det kan virke rart 30 år etter Sovjetunionens oppløsning, er det fortsatt kremlologer blant oss som strakk på seg for å finne noe verdt å rapportere om statsbesøket ved bruk av sitt håndverk. Selv mainstream-medier som The Financial Times tok utfordringen. Journalistene deres fant og inkluderte i overskriften på en daglig rapport i går at Kina «holdt igjen» på byggingen av en ny russisk gassrørledning, kjent som Power of Siberia 2. Dette lenge diskuterte prosjektet ville tilføre 50 milliarder kubikkmeter gass per år ved å benytte seg av gassproduksjonssentrene i Sibir og Yamal som til nå har forsynt Europa; de skulle nå tjene Kina fra en ny retning, på tvers av Mongolia til dets vestlige regioner.
Mens eksterne analytikere hadde forventet at kineserne skulle inngå avtalen allerede nå, slik at byggingen kunne komme i gang uten forsinkelse, finner vi følgende i del 3 i felleserklæringen:
Partene vil bruke sin innsats for å fremme arbeidet med å studere og bli enige om prosjektet med å bygge en ny gassrørledning fra Russland til Kina gjennom Mongolias territorium
Financial Times antyder at dette vage språket indikerer at kinesisk støtte til den russiske økonomien er mindre ivrig enn Moskva håpet. De ser det strengt tatt i sammenheng med Russlands antatte økonomiske avhengighet av Kina i rollen som «junior partner», begrepet vi finner i overskriften til en annen artikkel i FT fra i går.
For min del ser jeg også på utsettelsen av godkjenningen av Power of Siberia 2 som viktig, men av en annen grunn: hva den sier om Kinas frykt for mulig amerikansk innblanding i strømmen av hydrokarboner til Kina fra Midtøsten. Det er et emne jeg skal ta opp om et øyeblikk.
Det eneste andre punktet i felleserklæringen som ser ut til å ha fanget oppmerksomheten til kommentatorer i Vesten, er oppfordringen i avsnitt 7 til alle atommakter om å holde våpnene sine strengt innenfor sine egne nasjonale grenser. Det ville selvfølgelig bety tilbaketrekking av amerikanske atominnretninger fra Vest-Europa og Tyrkia. Det er en like stridbar posisjon fra Russland som dets krav i desember 2022 om at NATO trekker seg tilbake til sine 1997-grenser, det vil si før den utvidet seg til de tidligere Warszawapaktlandene.
Anvendelse av kremlinologi-kunster på statsbesøket har blitt brukt med størst effekt når man forsøker å identifisere emnene for ministermøtene bak lukkede dører. I mangel på offisiell informasjon om hva som ble diskutert, for ikke å nevne avtalt, har kommentatorer gjort sin formodning ved å se på hvem som var tilstede på disse møtene og hvem som ikke var det. Denne teknikken ble brukt i går kveld av en av paneldeltakerne på Vladimir Solovyov talkshow når det gjelder dag to av besøket. Arbeidsgruppen var sammensatt av folk fra samferdsel og fra handel. Konklusjonen til paneldeltakeren var at de diskuterte den nye logistikken, de nye forsyningskjedene fra Russland til Kina for hydrokarboner, korn og mye annet. Det vil måtte være store investeringer i infrastruktur fra begge sider hvis handelsnivået skal øke kraftig fra de 185 milliarder dollar som ble registrert i 2022.
Denne typen kremlinologi ga mye mer interessante muligheter da den russiske militæranalytikeren Andrei Martyanov brukte den til dag én av besøket. Han påpekte at arbeidsgruppen for dagen inkluderte Russlands høyeste tjenestemann for militært salg, noe som er nøyaktig det motsatte av hva vestlige eksperter ville ha forventet, gitt Russlands antatte avhengighet av Kina for å holde sin krigsinnsats i Ukraina i gang etterhvert som deres egne ammunisjonsforsyninger blir oppbrukt.
Nesten alle eksperter på internasjonale anliggender i Vesten tar det for gitt at det største militære potensialet i verden utenfor det kollektive Vest er i Kina. De ser på Kinas størrelse når det gjelder innbyggertall, BNP, militærbudsjett og føler seg sikre på at Russland, med en tidel av befolkningen, har en fortsatt lavere andel av BNP og med et militærbudsjett mindre enn en fjerdedel av Kinas, og de er ikke i tvil om hvem som er hvem.
Imidlertid, som jeg har sagt en god stund, er de nevnte indikatorene en upålitelig prediktor for Hard Power, og Martyanov er tydeligvis av samme oppfatning. Jeg henviser leserne til videoen der han fremfører argumentet om at den russiske og kinesiske arbeidsgruppen på dag én i besøket snakket om mulige anskaffelser fra Kina av Russlands forskjellige hypersoniske missiler, spesielt de som er tilpasset til å ødelegge hangarskip og andre overflatefartøyer. Som de fleste vet, er disse våpnene unike i verden. Og av flere grunner som er enkle å nevne, kan de være til stor nytte for Kina for å holde den amerikanske flåten på avstand, altså 1500 km eller mer til havs.
I sin første tale etter at han ble valgt av partikongressen til en ny periode, sa Xi Jinping at det kinesiske militæret må lage en «stålmur» for å sikre landet mot fiender. I mitt første forsøk på å tolke det uttrykket, så jeg det som en referanse til «Den store mur», som var en enestående ingeniørbragd i sin tid og som hadde som mål å forsvare Kina mot barbarene utenfor territoriene til Han-befolkningen. Jeg så denne «stålmuren» som en beskyttende omkrets i Sør-Kinahavet for å holde USA og allierte marine ute.
I de siste dagene ser jeg imidlertid en annen referanse antydet av «Stålmur», nemlig «Stålgjerdet» fra 1962 som Adlai Stevenson i FN erklærte ville bli pålagt av USA for å sikre at sovjetiske raketter og andre våpen ikke skulle bli levert med skip til Cuba. Akkurat som de russiske innsigelsene over NATOs mulige installasjon av raketter i Ukraina er en direkte påminnelse om 1962 med rollene til nøkkelaktørene byttet om, slik kan vi i det kinesiske tilfellet overfor Taiwan se et lignende rollebytte der USA også spiller rollen som Khrusjtsjovs USSR på Cuba og Kina som innfører en marineblokade mot Taiwan for å holde amerikanske våpen ute. For å sikre at USA ikke ville forsøke å bryte en slik blokade, ville disse russiske hypersoniske missilene være en svært nyttig mottrussel.
Med disse risikoene for den kinesiske sikkerheten i tankene, må jeg igjen ta opp forsinkelsen i avtalen om Power of Siberia 2-rørledningen. Det antyder for meg at den kinesiske ledelsen ennå ikke frykter at mulige amerikanske, bitende sanksjoner vil bli pålagt og ikke forventer en direkte militær konfrontasjon i nær fremtid.
Som de sier på russisk TV, “det vil tiden vise.”
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Gilbert Doctorow:
Results of the State Visit to Russia of Chinese President Xi
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Les også: Kina og Russland: – Vidtrekkende strategisk samarbeid for en ny epoke
