Nyhetsbrev steigan.no 23.02.2023
Jeffrey Sachs om sabotasjeaksjonen mot Nord Stream rørledningen i FNs Sikkerhetsråd
Bonnierpressa i Sverige rehabiliterer Karl XII
Jimmy Dore raser mot The War Machine
Bjørnar Moxnes om «disse parasittiske Putin-apologetene»
Kina griller «USAs hegemoni», krigsforbrytelser, CIA-kupp og 400 utenlandske intervensjoner
Max Blumenthal på Rage Against the War Machine
Slutten på verden slik vi kjenner den
Norge – Russland, historiske forbindelser, del 2
Fra Tonkinbukta til Østersjøen
Jeffrey Sachs om sabotasjeaksjonen mot Nord Stream rørledningen i FNs Sikkerhetsråd
Av Jeffrey Sachs - 23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/jeffrey-sachs-om-sabotasjeaksjonen-mot-nord-stream-rorledningen-i-fns-sikkerhetsrad/
«Ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene utgjør en internasjonal terrorhandling og representerer en trussel mot freden. «
Det er FNs Sikkerhetsråds ansvar å ta opp spørsmålet om hvem som kan ha utført handlingen for å bringe gjerningsmannen for internasjonal rett.
Sverige har kanskje mest å fortelle verden om [Nord Stream] åstedet, som dykkerne undersøkte. Men i stedet for å dele denne informasjonen globalt, har Sverige holdt resultatene av etterforskningen hemmelig …»
Lytt til vår Podcast på Spotify for 50 kroner per måned!
Bonnierpressa i Sverige rehabiliterer Karl XII
Av red. PSt - 23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/bonnierpressa-i-sverige-rehabiliterer-karl-xii/
Før var han «tyrann», nå heter det at han «kjempet for Ukrainas sjølstendighet».
I mange år var det slik at noen små nazigrupper hvert år samlet seg for å hylle krigerkongen Karl XII. Men nå er han blitt mainstream. Vi sakser fra Swebbtv:
Bonnierpressen hyllar Karl XII – ”kämpade för Ukrainas självständighet”
Från att tidigare ha beskrivits som en ”tyrann” i DN Kultur beskrivs nu den svenska krigarkungen Karl XII som en frihetskämpe. Han slogs för Ukraina, och Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj fortsätter denna frihetskamp, påstås det.
I maj 2021 kunde man läsa på DN Kultur att Karl XII, Sveriges kung mellan 1697-1718, ”var en tyrann som satte skräck i Sverige”.
Vidare beskrivs ”det brutala system som rådde i Sverige under Karl XII:s tid”.
Senare under 2021 påstods det i DN Kultur att ”Karl XII offrade många liv för att förverkliga sin idé om storhet” och att kungens envälde ”innebar stort lidande”.
Idag låter det annorlunda.
Under tisdagen publicerade DN Kultur en artikel skriven av Magnus Linnarsson, docent i historia vid Stockholms universitet.
Där beskrivs Karl XII som en frihetskämpe, som en kung som ”kämpade för Ukrainas självständighet”.
”En som inte skulle hållit med Vladimir Putin är till exempel Karl XII. Vid sekelskiftet 1700 bedrev den svenska kungen en aktiv politik, och förde ett krig, där ett av målen var ett självständigt Ukraina. För Karl XII och svenskarna var Ukraina inte en del av Ryssland – det var en egen stat”, står det bland annat i DN-artikeln.
Det dras också paralleller till Ukrainas samtida regim, som miljardären Bill Gates nyligen beskrev som ”en av de värsta i världen; korrupt och kontrollerad av ett fåtal rika människor”.
”Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj fortsätter kampen för det fria Ukraina”, påstås det under en bild i den senaste DN-artikeln.
DN har dock även tidigare hyllat Karl XII, när det passat. I en artikel från 1992 – samma år som flyktingvågen från Balkan – hette det att ”Karl XII var den store flyktingmottagaren”.
Kommentar:
På 1600 og begynnelsen av 1700-tallet var Sverige en av Europas absolutte stormakter. Allerede da hadde landet en betydelig industri, ikke minst våpenindustri, og på begynnelsen av 1600-tallet var landet i ferd med å bygge opp et stort rike rundt Østersjøen. Sverige ble en av de store aktørene i Trettiårskrigen, som var datidas «verdenskrig». Sverige gikk tungt inn i krigen i 1630 under ledelse av kong Gustav Adolf. Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, være modige og ha et mobilt artilleri. Svenska stålet, förstås!
Svenskene slo den tyske keiseren ved slaget ved Breitenfeld (1631) og ved Lützen i 1632, men der falt Gustav Adolf.
Den svenske hæren fór fram så brutalt at tyske mødre i generasjoner etterpå advarte barna sine. Hüt dich Kind, sonst kommt der Schwede! (Pass deg barn, ellers kommer svensken!)
8 millioner mennesker skal ha blitt drept i denne krigen og store deler av Sentral-Europa ble lagt øde.
Karl XII, som svenskene også kaller Kalle Dussin, fortsatte Sveriges erobringskriger, og hans store prosjekt var å skulle nedkjempe og erobre mest mulig av Russland.
Som kjent invaderte han Norge i 1716 og 1718, men før det hadde han gått på det store nederlaget mot russerne.
I samtida mente man nok at det burde være lett match for stormakta Sverige å nedkjempe Russland, og Karl XIIs styrker trengte da også langt inn i landet, helt til Poltava, som er i nærheten av det som er fronten i Ukraina i dag.
Men i slaget ved Poltava 8. juli 1709 gikk svenskene på et katastrofalt nederlag. De tapte 12.500 mann og vsært mye av sine våpen. Stormakta Sverige ble aldri den samme etter dette.
Men nå værer altså skapimperialistene i Sverige vårluft og rehabiliterer Kalle Dussin. Kanskje de håper på revansje etter det forsmedelige nederlaget i 1709?
Men slik meldingene fra fronten lyder, virker det som svenskenes nye helter vil forstå det Karl XII, Napoleon og Hitler burde ha vist dem, nemlig at det ikke er så lurt å gå til krig mot Russland.
Jimmy Dore raser mot The War Machine
Av red. PSt - 23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/jimmy-dore-raser-mot-the-war-machine/
På det nylige Rage Against the War Machine-rallyet i Washington DC minte komikeren Jimmy Dore deltakerne på at krigen i Ukraina ikke handler om «frihet» eller «demokrati», men snarere, som praktisk talt alle kriger, er til fordel for det oligarkiet som styrer oss og prøver å holde oss splittet. Og de som tilsynelatende er på venstresida og som rakket ned på, sjikanerte og avviste demonstrasjonen fordi de protesterte mot noen av talerne, har vist seg å være pålitelige tjenere for oligarkiet.
Talere fra høyre, venstre og sentrum samlet seg om KAMPEN MOT KRIGEN
Se hele talerlista her.
Som vi ser er det politiske miljøet i USA mye mer nyansert og representer mye mer av sine antikrigstradisjoner enn det vi ser i Norge. Ville et slikt massemøte i det hele tatt vært mulig i Norge?
Bjørnar Moxnes om «disse parasittiske Putin-apologetene»
Av red. PSt -23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/bjornar-moxnes-om-disse-parasittiske-putin-apologetene/
I et innlegg på Facebook har Rødts partileder satt en standard for hvordan han mener den offentlige samtalen om krigen i Ukraina skal føres og hvordan hans partifeller skal omtales. Vi skal sitere innlegget i sin helhet, men først vil vi sitere hva Rødts egne vedtekter sier om diskusjonen i partiet og partiledelsens ansvar:
§ 4 Organisasjonsprinsipp
Raudt skal vere ein open organisasjon prega av gjensidig respekt, der usemje vert verdsett og politikk vert utvikla i ein arbeidsfellesskap. Lag og medlemer skal gjere usemje kjent i partiet for slik å bidra til politisk utvikling og eit reelt partidemokrati.
Leiinga på alle nivå har eit særskilt ansvar for at mindretalssyn vert kjent og reelt handsama i partiet.
«Gjensidig respekt», «reelt partidemokrati» og «særskilt ansvar for at mindretalssyn vert kjent og reelt handsama i partiet», ja det høres fint ut.
Nå skal vi se hvordan partileder Moxnes mener disse prinsippene skal praktiseres. Dette er full tekst av innlegget hans på Facebook:
Så sant som det er sagt – solid av Sofie Marhaug:
«I dag holdt Putin tale om «rikets tilstand». Den var full av løgner, slik ledere må ty til når de skal forsvare en uforsvarlig og folkerettsstridig krig.
Putins retorikk minner meg om Gatas Parlaments «Bombefly», nærmere bestemt setningen «etter dette heter det ikke krig lenger / det heter militære operasjoner som stopper nasjoner fra det de trenger». Sangen handlet ikke om Putins Russland, men om amerikansk imperialisme. Putin har derimot lært av Vesten; han bruker nøyaktig den samme nytalen som USA brukte i sin tid.
Det gjorde han også da han invaderte Ukraina. Putin snakket om at nabolandet liksom hadde masseødeleggelsesvåpen – som et ekko av begrunnelsen for å invadere Irak.
Dette er ikke bare en avansert form for trolling. Det er også en gjentakelse av den samme uretten. Putins folkerettsstridige og blodige krig kan ikke unnskyldes ved å spille på Vestens dobbeltmoral.
Jeg synes det er tragisk å se hvordan særlig Steigan og miljøet rundt ham har mistet all kritisk sans i møte med Putins imperialisme.
Både Steigan selv, borgerlige kommentatorer og politiske meningsmotstandere har all interesse av å trekke Rødt ned i denne sølen. Det skader Rødt på alle måter. Men viktigere: Det strider med alt Rødt står for, og hva vi har vedtatt av politikk. Dette er ikke en krig som kan unnskyldes eller karakteriseres som noe annet enn illegitim og folkerettsstridig. Det er rett og slett galt.
Tenk om disse parasittiske Putin-apologetene klarte å ha i nærheten av samme kritiske sans i møte med krigen som foregår her og nå som de grusomme krigene Vesten startet i sin tid!»
«Parasittiske Putin-apologeter» – intet mindre
Vi går ikke i polemikk mot innlegg på dette nivået. Vi ønsker bare å gjøre innlegget kjent for våre lesere.
Vi vil også be leserne reflektere over om en slik behandling av partifeller og interndemokrati gjør det troverdig når Rødt i prinsipprogrammet skriver om «Sosialisme for det 21. århundre»:
Den må videreutvikle de demokratiske rettighetene som arbeiderklassen har kjempa fram gjennom over hundre år, som
organisasjonsfrihet, stemmerett, ytringsfrihet og rettssikkerhet. (s. 17)
Pål Steigan, som fortsatt er medlem av Rødt, har aldri fått seg forelagt hva kritikken fra ledelsen består i, enn si hatt muligheten til å legge fram sitt svar på en slik kritikk.
Vi kjenner ikke til at Rødt som parti har gjort noe som kan kalles en analyse av krigen i Ukraina.
Men vi viser til at vi her på steigan.no har fulgt opptakten til og utviklinga av denne krigen i ni år og har publisert over 1200 artikler der Ukraina har vært emne. Artiklene er skrevet av norske og utenlandske forfattere. De utenlandske er fra Europa, Nord-Amerika, Asia, Australia og Afrika. Inngår de i det Moxnes/Marhaug kaller «Steigan og miljøet rundt ham»?
Les steigan.no om Ukraina.
Og for at det skal være helt klart: Vi prøver ikke «å trekke Rødt ned i denne sølen».
Det klarer partiets ledelse helt utmerket uten vår hjelp.
Kina griller «USAs hegemoni», krigsforbrytelser, CIA-kupp og 400 utenlandske intervensjoner
Av Ben Norton - 23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/kina-griller-usas-hegemoni-krigsforbrytelser-cia-kupp-og-400-utenlandske-intervensjoner/
Kinas utenriksdepartement publiserte nyllig en lang rapport som fordømte «USAs hegemoni» og landets forbrytelser rundt om i verden, inkludert kriger med millioner av ofre, kupp og «regimeendring» mot valgte ledere, og 400 utenlandske militærintervensjoner.
Av Ben Norton, 22. februar, 2023
Den kinesiske regjeringen har publisert en lang rapport som fordømmer «USAs hegemoni» og dets ødeleggende effekter på verden.
Dokumentet analyserte hvordan USA har «misbrukt» sitt hegemoni politisk, militært, økonomisk, finansielt, teknologisk og kulturelt.
Kinas utenriksdepartement bemerket at Washington har anslagsvis 800 utenlandske militærbaser over hele verden og har lansert 400 utenlandske militærintervensjoner.
USA begikk folkemord mot urfolksnasjoner, innførte sin kolonialistiske «Monroe-doktrine» i Latin-Amerika, og annekterte uavhengige territorier som Hawaii, påpekte Beijing.
Kina fordømte USA for å sponse kupp, operasjoner for regimeendringer og «fargerevolusjoner» i dusinvis av land, mens de stadig spredte «feilinformasjon» og propaganda for å destabilisere utenlandske motstandere.
Bare siden 2001 har amerikanske kriger drept hundretusener av sivile, såret millioner og skapt titalls millioner flyktninger, minnet Beijing om.
Disse knusende fakta ble lagt frem i rapporten «USAs hegemoni og dets farer», som Kinas utenriksdepartement publiserte den 20. februar. Den ble senere republisert av store kinesiske medier.
Beijing sa at målet med rapporten var å «trekke større internasjonal oppmerksomhet om farene ved USAs praksis mot verdensfred og stabilitet og trivsel for alle folk».
Utenriksdepartementet skrev:
Siden de ble verdens mektigste land etter de to verdenskrigene og den kalde krigen, har USA handlet dristigere for å blande seg inn i andre lands indre anliggender, forfølge, opprettholde og misbruke hegemoni, fremme undergraving og infiltrasjon, og forsettlig føre kriger, noe som skader det internasjonale samfunnet.
USA har utviklet en hegemonisk dreiebok for å iscenesette «fargerevolusjoner», initiere regionale tvister, og til og med direkte lansere kriger under dekke av å fremme demokrati, frihet og menneskerettigheter.
Ved å klamre seg til den kalde krigens mentalitet har USA trappet opp blokkpolitikken og fyrt opp under konflikt og konfrontasjon.
Den har strukket begrepet nasjonal sikkerhet for langt, misbrukt eksportkontroll og tvunget ensidige sanksjoner mot andre.
Den har tatt en selektiv tilnærming til folkeretten og reglene, ved å anvende eller forkaste dem som den vil, og har forsøkt å innføre regler som tjener sine egne interesser under påskudd av å opprettholde en «regelbasert internasjonal orden».
Politisk hegemoni
Kina fordømte de utallige eksemplene på «USAs innblanding i andre lands indre anliggender».
Den bemerket at USA har behandlet Latin-Amerika som sitt koloniterritorium med den såkalte «Monroe-doktrinen». (Monroe-doktrinen, fra 1823, der USA sier at landet ikke tolerer utfordrere i sine interessesfærer i Sør-Am. og Karibien. Overs.merkn.)
Beijing fordømte Washingtons ulovlige, 61 år lange blokade av Cuba; CIA-kuppet i 1973 mot Chiles demokratisk valgte president Salvador Allende; og Donald Trump-administrasjonens forsøk på å styrte Venezuelas regjering.
Kina uttrykte også sinne over «fargerevolusjonene» og «regimeendrings»-operasjonene som USA støttet i Georgia, Ukraina, Kirgisistan og utover.
«USA utøver dobbeltmoral på internasjonale regler. Ved å sette sin egeninteresse først, har USA gått bort fra internasjonale traktater og organisasjoner, og satt sin nasjonale lov over folkeretten», skrev Beijing.
«USA feller vilkårlig dom over demokrati i andre land, og fabrikkerer et falskt narrativ om «demokrati versus autoritarianisme» for å oppfordre til fremmedgjøring, splittelse, rivalisering og konfrontasjon», heter det videre.
Militært hegemoni
«USAs historie er preget av vold og ekspansjon», skrev det kinesiske utenriksdepartementet, og forklarte:
Siden landet ble uavhengig i 1776, har USA hele tiden søkt ekspansjon med makt: de slaktet indianere, invaderte Canada, førte krig mot Mexico, innledet den amerikansk-spanske krigen og annekterte Hawaii.
Etter andre verdenskrig inkluderte krigene, enten fremprovosert eller startet av USA Koreakrigen, Vietnamkrigen, Gulfkrigen, Kosovo-krigen, krigen i Afghanistan, Irak-krigen, Libya-krigen og den syriske krigen, og misbrukte sitt militære hegemoni for å bane vei for ekspansjonistiske mål.
De siste årene har USAs gjennomsnittlige årlige militærbudsjett oversteget 700 milliarder amerikanske dollar, og står for 40 prosent av verdens totale, mer enn de 15 landene bak det til sammen.
USA har rundt 800 oversjøiske militærbaser, med 173.000 soldater utplassert i 159 land.
«Som USAs tidligere president Jimmy Carter uttrykte det, er USA utvilsomt den mest krigerske nasjonen i verdenshistorien», la Beijing til.
Den refererte til en Tufts University-rapport, som fant at USA gjennomførte nesten 400 militærintervensjoner fra 1776 til 2019.
Siden 2001 har amerikanske kriger drept hundretusener av sivile, skadet millioner og skapt titalls millioner flyktninger, påpekte Kina.
Økonomisk hegemoni
«Ved å dra nytte av dollarens status som den store internasjonale reservevalutaen, samler USA i utgangspunktet ‘rentefrie lån’ fra hele verden; og ved å bruke sin kontroll over internasjonale organisasjoner, tvinger den andre land til å tjene USAs politiske og økonomiske strategi», skrev det kinesiske utenriksdepartementet.
Rapporten identifiserte den «amerikanske dollarens hegemoni» som «den viktigste kilden til ustabilitet og usikkerhet i verdensøkonomien».
Gjennom bruk av sanksjoner og andre tiltak «undertrykker USA med vilje sine motstandere med økonomisk tvang», og «USAs økonomiske og finansielle hegemoni har blitt et geopolitisk våpen», advarte Beijing.
Teknologisk hegemoni
«USA søker å avskrekke andre lands vitenskapelige, teknologiske og økonomiske utvikling ved å utøve monopolmakt, tiltak for undertrykkelse og teknologirestriksjoner på høyteknologiske felt,» sa Kina.
Beijing fordømte Washingtons globale bruk av cyberangrep og overvåkning.
«USA monopoliserer intellektuell eiendom i beskyttelsens navn», skrev avisa.
«USA politiserer, gjør teknologiske spørsmål til våpen og bruker dem som ideologiske verktøy», heter det videre.
Kulturelt hegemoni
«USA har ofte brukt kulturelle verktøy for å styrke og opprettholde sitt hegemoni i verden», heter det i en uttalelse fra det kinesiske utenriksdepartementet.
Washington bruker filmer, TV-programmer og medier som våpen for myk makt, påpekte Beijing.
«USA-dominerte vestlige medier har en spesielt viktig rolle i å forme den globale opinionen til fordel for amerikansk innblanding i andre lands indre anliggender», skrev avisa.
Med henvisning til en rapport fra The Intercept bemerket den kinesiske utenriksministeren hvordan «det amerikanske forsvarsdepartementet manipulerer sosiale medier», og sprer krigspropaganda på Twitter, Facebook og andre plattformer.
«USA bruker feilinformasjon som spyd for å angripe andre land, og har bygget en industriell kjede rundt det,» advarte Beijing.
Den bemerket at amerikansk propaganda er «rettet mot sosialistiske land», og understreket at Washington «pøser svimlende mengder offentlige midler inn i radio- og TV-nettverk for å støtte deres ideologiske infiltrasjon, og disse talerørene bombarderer sosialistiske land på dusinvis av språk med inflammatorisk propaganda dag og natt».
Denne artikkelen ble først publisert av GeopoliticalEconomy:
China report excoriates ‘US hegemony’, war crimes, CIA coups, 400 foreign interventions
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Max Blumenthal på Rage Against the War Machine
Av Max Blumenthal - 23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/max-blumenthal-pa-rage-against-the-war-machine/
Max Blumenthal åpner Rage Against the War Machine-rallyet 19. februar 2023 med en lidenskapelig oppfordring om politisk enhet mot det nådeløse presset for militær eskalering i Ukraina og resten av verden.
Andre talere på Rage Against the War Machine:
Slutten på verden slik vi kjenner den
Av skribent - 23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/slutten-pa-verden-slik-vi-kjenner-den/
Ledere fra en rekke land samlet atter en gang seg på Den Internasjonale Sikkerhetskonferansen München denne februar. I kjølvannet av russisk fremgang i Ukraina summerer Matthew Karnitschnig stemningen som rådet under konferansen gjennom overskriften på artikkelen sin utgitt i medieselskapet Politico slik: Dette er slutten på verden slik vi kjenner den – og München er nervøs.
Av Vladimir Petrovitsj Fedorov.
Hendelsen av verdensomspennende proporsjoner som artikkelen hentyder til er selvfølgelig krigen i Ukraina, som ikke trenger en nærmere introduksjon fordi man mest sannsynligvis har uunngåelig fått den med seg. I et år har det ikke blitt utgitt en avis, en nyhetssending som ikke berører emnet eller omtaler nabolandet Russland og dens leder Vladimir Putin i en eller annen form.
Mye kan sies og har allerede blitt sagt om denne krigen og de politiske lederne i Russland – den tyske kansleren Scholz har uttalt at det er ufattelig at vi har en ny krig i Europa, USAs president Joe Biden omtalte Putin som en «killer» og hevdet at «denne mannen kan ikke forbli sittende ved makten». Til og med dronning Margrethe av Danmark har kommet med et stikk mot Russlands president ved å hevde at hun «aldri har sett så kalde øyne som Putins». På Nato-toppmøtet i Brussel som også tok sted denne februar uttalte general Milley, sjefen for den amerikanske hæren, at Russland har tapt «strategisk, operasjonelt og taktisk, og er nå en paria i verden».
På samme pressekonferansen hvor general Milley opptrådte uttalte Stoltenberg at Vesten sliter med å forsyne Ukraina med ammunisjon, og for å gjøre det måtte mann innføre krigsøkonomi i vestlige land i forsøk på å øke produksjonen. Josep Borrell, EUs representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk fortalte at krigen i Ukraina vil være over om ikke EU over de neste ukene finner en måte å fremskynde leveringen av ammunisjon til Ukraina på. Om man oppfatter det som forvirrende at Russland allerede har tapt, men at krigen vil være over i Russlands favør om noen ukers tid om ikke man forsyner Ukraina med ammunisjon er man ikke alene om det.
Begrepet «doublespeak» har sin opprinnelse fra George Orwell, som etter 2. verdenskrig utgav en advarsel mot totalitarisme i form av en fremtidsroman hvor handlingen er satt i et dystopisk Storbritania i 1984, som er innlemmet i supermakten Oceania og preget av konstant krigføring, masseovervåkning og omfattende menneskerettighetsbrudd. Fenomenet doublespeak innebærer to forskjellige, motstridende narrativ som blir trodd på i like stor grad. Omtrent samtidig påpekte også to nevneverdige jødiske overlevende (Blumental, Klemperer) de Orwellianske tvetydighetene som ble en standard i det 3. riket: jødene var udugelige, umenneskelige snyltedyr / jødene var såpass formidable at de var en trussel mot det tyske folk.
Gjennom spektret av dobbeltsnakk begynner mangelen på samsvar i uttalelsene til general Milley og Stoltenberg og Borrell – ja, forøvrig hele mediedekningen av konflikten mellom Russland og Ukraina å skimre med et annet lys. Det forklarer hvorfor Russerne er i stand til å skape hypersoniske missiler uten sidestykke i verden ved å rive datachipper ut av vaskemaskiner og kjøleskap slik som Europakommisjonens president Ursula von der Leyen nylig uttalte. Hvorfor dårlig utrustede og tvangsmobiliserte russiske horder seirer gang på gang mot modige og rettskafne ukrainske forsvarere. Det forklarer hvorfor Stoltenberg mener at en russisk seier i Ukraina er en tap for NATO enda han understreker gang på gang at NATO ikke er en del av konflikten, og at økende våpenstøtte til Ukraina er «veien til fred», men selvfølgelig ikke når det er snakk om antatte våpenforsyninger fra Kina, Iran og Nord Korea til Russland da dette er en farlig eskalering av konflikten.
I sin bok «Manufacturing Consent: the Political Economy of the Mass Media» forklarer Noam Chomsky, en av grunnleggerne i feltet kognitiv vitenskap, hvordan Orwelliansk doubbeltsnakk er en viktig komponent i mediepropaganda som involverer «dypt innebygde dobbeltstandarder i rapportering av nyheter.»
Mediedekningen som omhandler russisk brutalitet, krigsforbrytelser og drap på sivile går hånd i hånd med ønsker om å stille Putin for en krigstribunal og opprop til boikott av alt russisk i de fleste norske – rettelse, samtlige vestlige massemedier, samtidig som Irak-, Iran-, og Afghanistankrigene kom og gikk med anslåtte 1,2 millioner dødsfall (1 220 580) fra kun Irak krigen alene i følge ORB International, et uavhengig meningsmålingsbyrå lokalisert i London. Enda er det ikke å finne et eneste innlegg med ønsker fra verken politikere eller humanitære organisasjoner om å stille de ansvarlige for retten eller om sanksjonere eller boikotte USAs forente stater, som var pådriveren for krigen. Tvert imot er de eneste som har blitt fengslet i forbindelse med offentliggjøringen av USAs forbrytelser er varslerne Julian Assange og Chelsea Mannig. Som salt på såret har USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton direkte truet den internasjonale domstol med sanksjoner dersom USA ble gjenstand for etterforskning.
Da kansler Scholz hevder at det er umulig å forestille seg en ny krig i Europa, er det åpenbart at han oppriktig har glemt krigen i Jugoslavia da NATO bombet et suverent land uten FN-mandat og stikk i strid med artikkel 1 av eget stiftelsesdokument. På dobbeltsnakket er NATO et forsvarsallianse, selv om den har krøpet stadig lenger og lenger mot Russlands grenser til tross for en løfte gitt til Sovjets siste leder om å aldri bevege seg en tomme mot øst og annekterte biter av tidligere Jugoslavia for utplassering av en millitærbase uten noen som helst form for folkeavstemning og snudde det blinde øyet til da nasjonalister massakrerte den serbiske befolkningen, enda Kosovo ikke engang er anerkjent som selvstendig stat av samtlige land i alliansen.
Norge, som innbiller seg å være en fredsnasjon tar ikke til motmæle og ivrer tvert etter å assistere NATOs krigsinsattser, ofte ved å betegne intervensjonene som «humanitær bombing». Som vertslandet for Nobelpris-komiteen kunne ikke norges myndigheter garantere for sikkerheten til Edward Snowden, varsleren som lekket informasjon om grunnlovstridig overvåkningsprogram i USA og måtte flykte til Russland da Snowden skulle tildeles Ossietzky-prisen, organisasjonen Norsk PENs pris for fremragende innsats for ytringsfriheten. Enda Snowden forsøkte å gå rettens vei avviste høyesteretten hans sak. Disse tvetydige, men likevel faktiske hendelsene tilsier at snakket om at Norge er en fredsnasjon er dermed intet annet enn dobbeltprat, så vi kan alle sammen slutte å late som om det er sant. Norge har deltatt i en rekke NATO-operasjoner, bla a Lybia, som daværende statsminister Jens Stoltenberg trakk Norge inn i igjennom smser med andre partiledere og senere omtalte som god trening for norske soldater. Lybia-innsatsen ble fremstilt som en humanitær intervensjon med demokratibygging som mål – 12 år senere er stedet fremdeles en krigsherjet ødemark. Da Biden tok til ordet etter USAs tilbaketrekning fra Afghanistan oppsummerte han mangelen på lovede endringer i landets levestandard slik «vårt oppdrag i Afghanistan var aldri ment å være nasjonbyggende. Det var aldri ment å skape en forent, sentralisert demokrati». Det virker tydelig at demokratibygging ikke var målet for intervensjonen i Libya heller. Faktisk utfordrer jeg leseren til å nevne et land hvor levestandarden har blitt forbedret etter USAs intervensjon. Ett land. Det skal også nevnes at Afghanistan ble en ekstremist-rede på grunn av USAs støtte til mujahideen geriljaen, som bekjempet sovjetiske styrker, invitert av den legitime regjeringen til å holde orden i landet.
Situasjonen blir verre ettersom det har vist seg i ettertid at alle krigene USA startet bygget på falske premisser: Nayirah-vitnesbyrdet var falskt vitneutsagn som ble gitt for United States Congressional Human Rights Caucus den 10. oktober 1990 av en 15 år gammel jente som senere ble identifisert som datteren til USAs daværende Kuwait ambassadør. Vitnesbyrdet ble omtalt ofte i mediene og ble sitert flere ganger av USAs senatorer og president George H. W. Bush i deres begrunnelse for å støtte Kuwait i Gulf-krigen. Irak hadde ikke masseødeleggelsesvåpen, til tross for daværende sikkerherhetsrådgiver Colin Powells dramatiske fremleggelse av bevis i FN.
Om man nå vender tilbake til Orwells visjon om et land innlemmet i en supermakt og preget av konstant krigføring, masseovervåkning og omfattende menneskerettighetsbrudd, kan det ikke være annet enn iøyefallende tydelig for enhver bortsett fra den aller dummeste propagandaforbruker at dobbeltsnakk er en uadskillelig del av Norge per 2023. Man kan ikke høre den andre siden av saken heller, enhver oppriktig reportasje fra krigsområdene som belyser hendelsene i russisk favør får blodet til enkelte til å koke, som det faktum at ukrainske styrker utplasseres i sivile områder slik at offertallet blant sivile stiger, som den omstridte Amnesty-rapporten dokumenterte, eller den pro-russiske stemningen blant valgdeltagerne under folkeavstemningene i de østlige delene av Ukraina som valgte å løsrive seg fra den undertrykkende Kiev-regimet. For å sitere Tobias Sæther, Forsker ved Ukraina-programmet ved Stabsskolen til Forsvarets høgskole, gir slike reportasjer «seier til russisk propaganda».
Det er både enkelt og vanskelig å være en russisk propagandist: du rapporterer sannheten, vanskelighetene kommer som forfølgelse fra de som velger å tro Josep Borrell etter vedtaket om forbud av russiske medier i hele vesten i forkant av krigen: «Når vi forbyr russiske medier, angriper vi ikke ytringsfriheten, vi beskytter bare ytringsfriheten». Heldigvis lever vi ikke i 1940 lenger, og sannheten om konflikten siver gjennom propagandaets jernteppe, noe uttalelser fra den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock, som lovet å støtte Ukraina «til tross for hva mine velgere ønsker» vitner om. Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke. Sannhet er forræderi i løgnens imperium. Sannheten er ikke er på vestens side. Det er på høy tid å innse at man støtter genuine nazister ved å støtte Ukraina, også et faktum som har blitt forsøkt undergravet av vestlige medier, men er desto en realitet. Det er nettopp denne verden Matthew Karnitschnig mener er på randen av undergang, en dobbeltmoralsk og selvsentrisk vestlig hegemoni som ikke skyr noen middler for å holde på sin globale innflytelse samtidig som den beskylder sine motstandere for det det gjør selv. Og han har rett.
Som et testament på den falmende makten til den engang store Forente Stater besøkte den demente presidenten Biden Kiev under sin Europa-turné, men han måtte be russerne om tillatelse til å lande i Kiev. Dette er ikke noe du vil høre om i VG, Dagbladet eller NRK. De vil til siste slutt tviholde på luftspeilingen om at keiseren fortsatt har klærne på, og når illusjonen brister vil de fremstille det som russernes ondskap og ikke som en naturlig og forutsigbart motreaksjon fra størsteparten av befolkingen i en verden som har måttet alliere seg mot et mislykket vestlig utenrikspolitikk maskert som rettskaffen intervensjonspraksis gjennom en sammenslåing av bedrifts- og regjeringsmakter – også kjent som fascisme.
Norge – Russland, historiske forbindelser, del 2
Av Lars Birkelund - 23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/norge-russland-historiske-forbindelser-del-2/
Dette er den andre av tre artikler av Lars Birkelund om bakgrunnen for krigen i Ukraina. Han er bokaktuell med boka Krig, som bestilt?, med undertittelen NATO, Ukraina, Russland, russofobi og andre årsaker til krigen i (om) Ukraina.1Disse tre artiklene er blitt til i arbeidet med boka og kan også tjene som en introduksjon til den. Den forrige artikkelen finner du her.– Red.
Forholdet mellom Russland og Norge var ikke uten uoverensstemmelser etter uavhengigheten i 1905, men betegnes som godt og enda bedre under første verdenskrig, av Fred Danielsen.2 Blant annet fikk handelen med Russland et oppsving da. Dette inntil året 1917, som fødte to revolusjoner, en i mars og en i oktober. Den første ble godt mottatt fra norsk og vestlig side, som så på det nye styret under Aleksandr Kerenskij som mer liberalt og moderne enn det som var ansett som et bakstreversk tsar-regime. Men ville det vare? Det daværende revolusjonære norske Arbeiderpartiets partiavis Socialdemokraten (siden 1997 Dagsavisen, i mellomtiden Arbeiderbladet) hadde bange anelser, som viste seg å være treffsikre. For 17. mars skrev de (ifølge Danielsen, s 41):
«I det ytre forløper revolutionen som en helt ut borgerlig affære. Den ser ut til å være mer et statskupp i venstredreining end en revolution med fuldstændig socialt og politisk systemskifte som maal. Den russiske revolution er endnu midt i sin udvikling. Det er umulig at forutsi dens endelige resultat eller hvorledes det nye liberale styre vil arte sig».
På regjeringshold i Norge nølte man, tross positive forhåpninger, med å anerkjenne det nye regimet. Men da USA (fra og med slutten av 1800-tallet å regne som en stormakt) anerkjente det 22. mars fulgte de andre Ententemaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan) etter allerede dagen derpå. Og så, 3. april, «fant de nordiske staters regjeringer situasjonen så avklart at de kunne anerkjenne den provisoriske regjering de jure» (s 44).
Ententemaktenes glede, eller hva man skal kalle det, dette foregikk mens første verdenskrig fortsatt raste, skyldtes også at Kerenskijs regjering lovte at Russlands innsats i krigen på deres side skulle fortsette. Vestmaktene håpte også på at innsatsen ville styrkes. Gleden varte dog ikke lenge da russerne var ekstremt krigstrøtte slik at Lenin/bolsjevikenes revolusjon i oktober brakte en regjering som sto i sterk opposisjon til 1. tsar-regimet. 2. krigen. 3. den såkalt provisoriske regjeringen av mars 1917 og 4. det kapitalistiske system inkludert koloniveldet. Lenin og bolsjevikene sluttet nemlig separatfred med Tyskland. Det kostet mye i form av avståelse av landområder.
Bolsjevikrevolusjonen ble derimot ikke anerkjent. Ententemaktenes skuffelse over at bolsjevikene trakk Russland ut av krigen førte tvert imot til krig mot «de røde», i flere år. Det at bolsjevikene sa at de ikke følte seg bundet av avtaler tidligere russiske regjeringer hadde inngått spilte inn. Det samme med deres positive holdning både til frigjøringsbevegelser i koloniene og til revolusjonære i andre land. Praktiske vanskeligheter med anerkjennelsen fulgte av at flere ‘regjeringer’ påberopte seg retten til å representere Russland i denne perioden som kalles Den russiske borgerkrigen (1918-22). Og de to første åra især var det slett ikke gitt at den ene skulle anerkjennes framfor de andre. Framfor alt var skepsisen stor til denne nyskapningen innen statsdannelser, bortsett fra i arbeiderbevegelsen, som ble svært inspirert av hendelsen og dermed pådriver for raskest mulig anerkjennelse. Einar Gerhardsens skrev mange år seinere, i 1974, i Unge år – Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940:
«Utviklingen i det revolusjonære Russland med seier for bolsjevikene virket også til å styrke venstrekreftene i norsk arbeiderbevegelse. Det var en voldsom interesse for den russiske revolusjon (…) Gjennom de mange år jeg har deltatt i arbeiderbevegelsen kan jeg ikke huske at det noen gang har vært en tilsvarende interesse (…) Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti i disse årene. Og ingen av dem som var med, trenger skamme seg.»
De norske borgerlige partienes (da Høyre, Venstre og Bondepartiet, dagens Senterpartiet) skepsis til å anerkjenne bolsjevikregjeringen skyldtes dermed også at de fryktet at det ville være til hjelp og oppmuntring for den da revolusjonære norske arbeiderbevegelsen. Det at en del norsk eiendom i Russland, hovedsakelig knyttet til forretninger, ble beslaglagt spilte naturligvis også inn. Fra Sovjets side ble det sagt at norsk anerkjennelse ville være til hjelp i forhold til kommende erstatningskrav når det gjaldt beslagleggelsene. «Dette var utvilsomt taktisk sett et klokt trekk fra Sovjet-regjeringens side» (s 53). Det var allikevel stor enighet om å opprettholde, helst forbedre handelsforbindelsene mellom Norge og Russland, også blant de i Norge som hadde avsky for det politiske systemet til bolsjevikene, ifølge Danielsen. Dette som et paradoks nå, i en tid da USA/NATO/EU og dermed Norge så lett tar i bruk sanksjonsvåpenet mot andre land.
Borgerkrigen i Russland, 1918–22, var ikke bare en borgerkrig, men i høyeste grad også en intervensjonskrig med mange land involvert, land som ønsket å styrte bolsjevikregjeringen og som ønsket å overta russisk territorium. Finland var blant de som lyktes med det en stund (ca 20 år). Landene som deltok i krigen inkluderte USA, Storbritannia, Frankrike, Finland, Canada, Japan, Polen og Tsjekkoslovakia.
«Sommeren 1918 befant det seg 13 000 amerikanske soldater i den nyfødte union av sovietiske sosialistrepublikker. Etter to år og mange tusen drepte forlot de landet, etter å ha mislyktes i sitt forsøk på å ‘kvele ved fødselen’ den bolsjevikiske staten, som Winston Churchill sa det» – Fra William Blums Killing Hope, side 6.
Var de allierte landene i krig mot Sovjetunionen? Absolutt ikke, men de skjøt sovjetrussere så snart de så en. De invaderte russisk territorium, de ga våpen til Sovjets fiender. De blokkerte havnene deres og senket deres kampskip» – Winstons Churchill om denne ikke-erklærte krigen i The World Crisis; The Aftermath fra 1929.
Hvis man fører krig mot et annet land uten å erklære krig kan man altså kalle den for borgerkrig, i alle fall hvis kamuflasjen av krigen er effektiv. Dette er en parallell til det som på offisielt norsk hold kalles borgerkrigen i Syria.
«Professor D.F. Fleming, historiker ved Vanderbilt-universitetet under den kalde krigen, bemerket: ‘For det amerikanske folket eksisterer ikke den kosmiske tragedien som intervensjonene i Russland var for Russland og russerne, eller så er det en uviktig hendelse som for lengst er glemt. Men for de sovjetiske folkene og deres ledere var perioden en tid da det syntes som om drap, plyndring og voldtekter aldri ville ta slutt, med pest og hungersnød, av umålelige lidelser for mange millioner mennesker – en opplevelse som brant seg inn i selve sjelen til en nasjon, som ikke vil glemt på mange generasjoner, om noen gang. Frykt for at de kapitalistiske maktene ville komme tilbake for å fullføre jobben lå også til grunn for, og kan langt på vei ha rettferdiggjort, det harde sovjetiske regimet i mange år. Derfor er det ikke rart at Khrusjtsjov i sin tale i New York, 17. september 1959, minnet oss om intervensjonene, ‘den gangen dere sendte troppene for å stanse revolusjonen’, som han sa det» (Blum, side 7).
7-12 millioner russere skal til sammen ha dødd under ‘borgerkrigen’, som kom umiddelbart etter den første verdenskrigen og den russiske revolusjonen.
Norges problem med å velge hvilken regjering i Russland man skulle anerkjenne forsvant etter at Lenin/Stalin/bolsjevikene klarte å vinne krigen og i 1922 erklærte Sovjetunionen som opprettet. Så da gjaldt andre hensyn, nemlig hensynet til hvordan stormaktene Storbritannia, Frankrike og USA ville reagere. Hvis Norge hadde vært raskere ute med å anerkjenne Sovjetunionen kunne Norge ha oppnådd bedre handelsbetingelser og kompensasjonsordninger. Men det kunne i sin tur ha ført til reaksjoner fra, særlig, Storbritannia, en langt viktigere handelspartner, fryktet man.
«Det ble etter hvert klart at kampen mot Sovjet-regjeringen ved hjelp av intervensjon, blokade og direkte støtte til kontrarevolusjonære ikke førte til de tilsiktede resultater. Til tross for hungersnød og store innenrikspolitiske vanskeligheter forble sovjet-regjeringen ved makten og Den røde armé gikk faktisk fra seier til seier. Innblandingen i de russiske forhold ble stadig mer upopulær i Vest Europa. Dertil kom at blokaden slo tilbake som en boomerang fordi den førte til at et stort og viktig marked for europeisk eksport ble utestengt» (s 86, 87).
Norges formelle anerkjennelse (de jure) av Sovjetunionen kom i februar 1924, få dager etter Storbritannia, Frankrike og Italias anerkjennelse. USAs anerkjennelse kom først i 1933, med Franklin D. Roosevelts presidentskap.
Fridtjof Nansens hjelpearbeid for de hungersnød-rammede i Sovjetunionen ga ham i 1923 Nobels fredspris. «Prisbeløpet lot han gå til et fond, blant annet for opprettelse av to kollektivbruk i Ukraina og i Volga-distriktet (…) Det ble to store mønsterbruk som i 1927 ble overlatt til sovjetmyndighetene og som bidro til uteksperimentering av nye driftsmetoder, særlig når det gjaldt korndyrkingen» (s 134). Sovjetunionens myndigheter takket ham på denne måten:
«Folkekommissærens Råd erklærer: I den tid da mektige deler av det russiske riket av forbundne republikker – utpint av intervensjoner og blokade – påførtes en uhørt ødeleggende hungersnød og størstedelen av Europas regjeringer utviste en fullkommen likegyldighet overfor Sovjet-republikkens millionskarer av sultende bønder, og da også det nyopprettede Folkeforbund unnlot å yte de hungrende hjelp – begynte den store, lærde dr. Nansen en stor selvstendig kampanje for å bringe hjelp til de sultende i Sovjet-republikkene, og han kjempet mot dem som var motstandere av denne hjelp. Den organisasjon som dr. Nansen fikk opprettet reddet utallige liv fra den sikre undergang og mildnet hungerens kvaler og kårene for befolkningen i mange distrikter som var herjet av misvekst.
Den storslagne hjelp som Nansen brakte hungersnødens distrikter i de forente republikker, vil alltid bli stående som et minne i Sovjet-Russlands og de med dette forbundne republikkers folk. I det øyeblikk da denne hjelp ebber ut, fordi den krise forsvinner som var årsak til hungeren, regner Folkekommissærens Råd offisielt å tilkjenne overfor dr. Nansen, hans hjelpere og alle medlemmer av hans organisasjon sin dypeste takknemlighet» (s 134, 135).
Slik fikk Nansen betydning for forholdet mellom Sovjetunionen og Norge. Norge hadde ni regjeringer i perioden 1920–1935, men det var «meget høy grad av enighet» om utenrikspolitikken, inkludert politikken overfor Sovjetunionen (s 151). Det var «en jevn kontinuitet i politikken overfor Sovjetunionen i hele mellomkrigstiden, til tross for de hyppige regjeringsskiftene» (s 152). Og til tross for stor uenighet i synet på unionens politiske system.
I 1946 fikk Aleksandra Kollontaj Norges høyeste orden, Storkors av St. Olav, for sin innsats som representant for Sovjetunionen i Norge i periodene 1924-26 og 1927-30. Hun var blant annet sentral i prosessen fram til Norges endelige anerkjennelse av unionen i februar 1924. Man spør seg om det hadde vært mulig for Norge å gi henne prisen tre år seinere, da Norge ble NATO-medlem. For det skjedde mye i mellomtiden.
Leon Trotskij
Det forekom uenigheter mellom Norge og Sovjetunionen i denne perioden fram til andre verdenskrig, hovedsakelig om fiskerettigheter. Dessuten ble Leon Trotskij etter hvert en varm potet for Norge. Etter å ha vært helt i toppsjiktet blant bolsjevikene, blant annet grunnla han og ledet Den røde armé, ble Trotskij landsforvist i 1929 etter uoverensstemmelser med Stalin. Trotskij og trotskistene ønsket verdensrevolusjonen mens Stalin og hans krets i løpet av 1920-årene ga opp den tanken. Det britiske utenriksdepartementet skal ha pustet lettet ut da Stalin vant denne kampen. De brukte begrepet «den fanatiske bolsjevikopposisjonen» om trotskistene mens de sa at Stalins seier over trotskistene «innvarsler en utenrikspolitikk basert på klassiske ’nasjonale redskaper’». Dette ifølge den norske utgaven av Le Monde Diplomatique, oktober 2017.
Trotskij fikk først opphold i Tyrkia, deretter Frankrike. 18. juni 1935 ble han godt mottatt av den relativt ferske regjeringen til Johan Nygaardsvold (AP), tross stor motstand fra borgerlig side. Det at han ble innvilget asyl skyldtes ifølge utenriksminister Halvdan Koht ikke «de politiske ideer Trotskij kjempet for», men utelukkende et ønske om å gi «en forfulgt politiker et fristed hvor han kunne slå seg ned i fred og ro langt vekk fra politisk strid om hans person» (s 182).
Det at Trotskij la vekt på sin dårlige helse for å få innvilget asyl var antagelig ikke helt oppriktig (han ga utrykk for at han var en «syk og nedbrutt mann», side 183). For han fortsatte å drive politisk agitasjon via sin sekretær/kurer til internasjonale medier, noe som var i strid med asyltillatelsen og som dessuten brakte misnøye i Sovjetunionen, som også beskyldte ham for å stå bak attentater og sabotasje der. Det siste er beskrevet i Den store sammensvergelsen av Michael Sayers og Albert Kahn. Boka er svært pro-bolsjevikisk og derfor omstridt. Men det betyr ikke etter min mening at man kan se bort fra alle beskrivelsene av sabotasje, attentater mm i Sovjetunionen og at disse i det minste delvis skyldtes konspirasjoner mellom Trotskij/trotskister og Vestmaktene i åra etter intervensjonskrigen, til innpå 1930-tallet. Omstridt som sagt, men også i Mission to Moscow av Joseph Davies, USA-ambassadør til Moskva 1936–38, finnes beskrivelser av slike sabotasjer, som i alle fall delvis skal ha ligget til grunn for Moskvaprosessene, ifølge Davies. Boka ble også filmatisert av USA, som del av USAs propaganda for Sovjetunionen mens de var allierte under andre verdenskrig.
Det var ingen andre land som ville ha ‘den varme poteten’, bortsett fra Mexico. Slik ble Trotskij til slutt deportert i hemmelighet fra Norge til Mexico 19. desember 1936 (der han ble drept i 1940). Norsk politi holdt i flere uker vakt rundt det som hadde vært boligen hans i Norge for å kamuflere deportasjonen, noe som understreker hvor ‘varm’ og kontroversiell Trotskij var. Denne prosessen er inngående beskrevet i Oddvar Høidals Trotskij i Norge fra 2009.
«De forstyrrelser som Trotskij-affæren brakte inn i de norsk-sovjetiske forbindelsene må karakteriseres som alvorlige sammenlignet med de forstyrrelser som tidligere hadde forekommet. Det er vel først og fremst de innenrikspolitiske forhold i Sovjetunionen på den tiden som har skylden for at forstyrrelsene ble såvidt alvorlige som de ble» (Danielsen s 190).
___________________________________
1. Link til omtale av boka mm her: https://www.facebook.com/photo/?fbid=10158922741420952&set=a.406405765951
2. Jeg baserer meg her på en bok som heter Norge – Sovjetunionen med undertittelen Norges utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen 1917-40. Boka ble skrevet av Egil Danielsen, magister i statsvitenskap, og ble utgitt på Universitetsforlaget i 1964. Alle sitater her er hentet fra denne boka om ikke annet er oppgitt.
Les også: Norge – Russland, historiske forbindelser, del 1
Den tredje dollarkrigen
Av George Chabert - 23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/den-tredje-dollarkrigen/
«Hendelser er bare støv; de gir kun mening når de er plassert i den lange tiden.» For den franske historikeren Fernand Braudel er det viktig å forstå det sosiale, det økonomiske og det politiske rammeverket, så vel som de historiske lange linjer der hendelsene tar form. Kun da kan vi forstå hendelsenes betydning.
Av George Chabert, Trondheim.
Mediene gjør dag etter dag det stykke motsatte og spiller utelukkende på følelser. Som om Ukrainakrigen var en god gammel western, utpekes de gode og de slemme. Politikerne føler seg presset til å ta side og mellom to Tik-Tok snutter eskalerer de konflikten ytterligere, og her står vi, på randen til den tredjeverdenskrig.
Mens vi venter på krigen, kan vi heller se på ukrainske øyeblikket som en mulighet til å oppfatte hva som skjer med oss i Vesten og hvor vi går hen. Det er all grunn til å tro at Ukrainakrigen utgjør punktet hvorfra morgendagens verden skapes.
*
Vestens begjær etter privilegier og rikdommer på andres bekostning er en femhundreår gammel historie. Alt er tillatt. På 1800-tallet løste England sitt kronisk handelsunderskudd med Kina ved ulovlig salg av opium. Da kinesiske myndigheter klaget på opiums sosiale kostnader, gikk daværende verdens fremste hersker til krig mot Kina. Noen år senere, en ny krig for fri salg av narkotika til kineserne måtte til, og denne gangen ble Frankrike med.
USA har siden andre verdenskrig overtatt Englands rolle som verdens fremste hersker. Dens verdensherredømme er like voldelige (minst 12 millioner drepte i amerikanske kriger siden 1945) men langt mer gjennomgripende enn sin anglosaksiske forgjenger. For den ikke støttes på kolonier, men på den allestedsnærværende Dollar.
Tre datoer: I 1944, etablerer Bretton Woods-avtalen dollaren som referansevaluta, innløselig i gull. I 1971, kostnadene med Vietnamkrigen tvinger USA å oppheve gullinnløsningen og dollaren blir mindre attraktiv. I 1979, for å øke etterspørselen etter dollaren, tegner USA en avtale med Saudi-Arabia som forplikter seg til å selge sin olje kun i amerikanske dollar. Salgets overskudd må investeres i amerikanske statsobligasjoner og i annenrangs selskaper. Til gjengjeld gir USA garantier for militær sikkerhet til Saudi-Arabia. Snart handler andre OPEC-land kun i dollar, nå kjent som «petrodollar».
Dollaren gir USA enorme privilegier – «Privilège exorbitant», ublu privilegium, sa i 1964 den tidligere franske presidenten Giscard d’Estaing. For det første, er USA blitt det eneste land med lover som gjelder verden over da verdenshandel foregår stort sett i dollar. Utenlandske selskaper som bruker amerikanske valuta, må følge amerikanske bestemmelser og innrette seg etter tilsyn og kontroll fra de amerikanske myndighetene. Dette gjør det mulig å legitimere økonomisk og industriell spionasje, samt å hindre med kolossale bøter utviklingen av konkurrenter.
Dette gjelder også og i høyest grad Amerikas allierte. I en rapport fra 2018 skrev fransk etterretningsbyrå DGSI: «En lang rekke lover og juridiske mekanismer gir amerikanske myndigheter muligheten til å underlegge utenlandske selskaper til deres standarder, men også til å kopiere deres kunnskap for å hindre konkurranse til amerikanske selskaper, kontrollere eller overvåke uønsket eller ettertraktede utenlandske selskaper, og på den måten frembringe betydelige økonomiske gevinster.» Det franske etterretningsbyrået legger til: «Flere store franske grupper har derfor vært under granskning av det amerikanske justisdepartementet de siste årene: (Technip, Total, Alstom, Alcatel, BNP Paribas, Crédit Agricole, Société Générale). Oppkjøpene eller fusjonene som fulgte, kan for noen av dem tolkes som et resultat av destabilisering og svekkende manøvrer som ble muliggjort av implementeringen av disse lovbestemmelsene.» Som økonomihistoriker Michael Hudson påpeker, Americas viktigste motstandere (og nærmeste konkurrenter) er jo sine europeiske allierte.
For det andre, USA kan trykke sin valuta uten at den er støttet av reelle verdier. Som Maria Zakharova, talskvinne for den russiske utenrikstjenesten, sa nå i januar, «den amerikanske valutaen er en såpeboble som trykkes til tross for USAs enorme offentlige gjeld.» Den amerikanske statsgjelden har nå passert 31 trillioner dollar – 31 000 000 000 000 000 000! – og vokser eksponentielt daglig. Hver gang USA nærmet seg en ny gjeldsgrense har kongressen stemt for å heve gjeldstaket. Gjeldsgrensen har blitt hevet 78 ganger siden 1960, det vil si mer enn én gang hvert eneste år. Den ble sist hevet 21. desember 2021 til 31,381 trillioner dollar; i et brev 13. januar 2023 krever finansminister Janet Yellen ytterligere heving. Om ikke, «vi vil ha en finanskrise … utgiftene må ned for å matche skatteinntektene.»
Statsgjelden overstiger i stor grad USAs skatteinntektene slik at verdipapirene utstedt av det amerikanske finansdepartementet er blitt verdiløse obligasjoner som tilbakebetales i verdiløse dollar. Den amerikanske økonomist Barry Eichengreen som skrev i 2011 Exorbitant Privilege: The Rise and Fall of the Dollar and the Future of the International Monetary System, forklarer det slik: «Det koster bare noen få cent å produsere en 100-dollar-seddel, men andre land må betale 100 dollar med virkelige varer for å få én.» I sin bok utgitt i 2022, Sivilisasjonens skjebne, beskriver Michael Hudson dette som privilegium om å trylle fram papir-gull: «Tenk deg at du kan gå til butikken for å kjøpe dagligvarer, spise ute på restauranter, betale husleie og kjøpe biler og møbler ganske enkelt ved å skrive Jeg skylder deg til selgerne. Det er nettopp dette USA nyter godt av ved sin utenriks handel.» Januar 2023 forklarte tidligere gresk Finance minister Yanis Varoufakis det slik: «Washington fant den magiske formelen som ingen andre imperier hadde oppdaget før. Hvordan få velstående utlendinger, velstående regjeringer og fattige regjeringer og de fattige i verden til å finansiere den amerikanske regjeringen og nettoimportene til den amerikanske økonomien.» Varoufakis – og Vladimir Putin, i en annen anledning -, samlignet dollaren med en støvsuger som suger til seg verdens rikdommer.
Slik kan USA finansiere sitt militære verdensherredømme, med 800 militærbaser verden rundt, hvorav 4 baser i Norge (Rygge, Evenes, Sola, Ramsund). Dette utgjør 780 flere militærbaser enn Russland og 799 flere enn Kina. Michael Hudson igjen: «Det som opprettholder denne militærmakten er USAs kontroll over det internasjonale finanssystemet, som gjør det mulig å bruke over én trillion dollar årlig på feltmilitære operasjoner.»
Til gjengjeld, er tilliten til den amerikanske dollaren basert i stor grad nettopp på USAs militære verdensherredømme. Forståelig nok, enhver utfordring av dollarens globale dominans blir møtt som en krigserklæring.
Den første dollarkrigen
Siden første Golfkrigen i 1990-årene var Irak under FN-sanksjoner og representerte på ingen måte en sikkerhets risiko for USA, ellevetusen kilometer langt borte. Men i oktober 2000 erklærte Iraks president Saddam Hussein at han ikke lenger var villig til å selge sin olje for amerikanske dollar. Salg av landets energiforsyninger ville kun skje i euro. Saddam fikk selge mer enn 3 milliarder fat råolje til en verdi av 26 milliarder euro. Amerikanske anklagelser mot Irak begynte å hagle; det var sikkert og visst, regimet utviklet masseødeleggelsesvåpen. I 2003 ble landet invadert på nytt. Flere hundretusener sivile, og femtusen militære døde. Saddam Hussein ble jaget av amerikanske spesial styrker og henrettet 30. desember 2006.
Den andre dollarkrigen
I 2009, var Muammar Gaddafi president for Den afrikanske union. Han foreslo å opprette i Afrika en valutaunion. Eksporten av olje og andre naturressurser skulle betales i gulldinarer, en ny valuta som ville være basert på gullreserver. Prosjektet ble møtt med interesse i mange afrikanske land. WikiLeaks avslørte at en rådgiver informerte fortløpende Hillary Clinton om utviklingen av Gaddafis prosjekt: «Ifølge konfidensiell informasjon eier Gaddafi-regjeringen 143 tonn gull. Dette gullet var ment å skape en pan-afrikansk valuta basert på den libyske gulldinaren.»
Gaddafi ledet Libya siden 1969. I 1988 ble Gaddafi anklaget for å ha personlig beordret et attentat mot et amerikansk fly ved Lockerbie i Skottland. 259 mennesker døde, men Gaddafi ble ikke henrettet for det. Attentatet mot dollaren derimot kostet ham livet.
Anledningen til å angripe landet kom med den «arabiske våren». NATO, med blant annet Frankrike, Storbritannia – «the Usual Suspects», de vanlige mistenkte – og Norge, bombet Libya uten FN-mandat. Gaddafi og gulldinaren ble henrettet 20. oktober 2011.
Den tredje dollarkrigen
Siden Putin kom til makt i november 1999, har Russland gradvis kvittet seg med amerikanske statsobligasjoner. Med mer enn 176 milliarder dollar var landet en av de 10 største eierne av amerikanske verdipapirer (Norge er på 18. plass). I dag har Russland knapt to milliarder i amerikansk gjeld. Dette var et farlig signal til omverden. I 2015 hadde Kina mer enn 1270 milliarder dollar i amerikanske obligasjoner; beløpet er i dag under 970 milliarder dollar, en nedgang på 25 prosent på 7 år. Saudi-Arabia, som har undertegnet en militær samarbeidsavtale med den russiske føderasjonen, handler nå i kinesisk valuta med Kina. Avisen Financial Times annonserte 3. januar 2023 «fremveksten av petroyuan» og mente at dette «bør være et insentiv for både USA og Europa til å gå bort fra fossilt brensel så raskt de kan.» Ikke nok med det, nå ønsker BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) å omgå dollaren «for å skape et mer rettferdig betalingssystem», sa nylig Sør-Afrikas utenriksminister. Flere tiltak mot dollarens dominans vedtas nærmest daglig i den ikke-vestlige verden, nå betegnet som det globale Sør. Argentina og Brasil vil ha en felles valuta for å unngå dollaren. Iran, India, Bolivia og Russland handler nå med nasjonale valuta. BRICS-landene har for øvrig etablert et alternativt banksystem (BRICS Bank og Den Asiatiske Infrastrukturbanken) som vil utfordre det dollardominerte systemet støttet på Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Når det skjer, vil USA miste kvelertaket på den globale økonomien, og det mafia-lignet systemet der såpebobl-penger byttes mot verdifulle varer og tjenester vil ta slutt.
Åpenbart må Russland svekkes og Putin fjernes: «For Guds skyld, denne mannen kan ikke forbli ved makten», som Biden sa. Men i motsetning til Irak og Libya og i likhet med Kina, kan Russland ikke angripes direkte. Det ville jo være ensbetydende med selvmord. Derfor må det ties til en stedfortrederkrig.
Hendelsene som førte til Ukrainakrigen – fem milliarder dollar brukt siden 2004 for å fremme en antirussisk vending i Ukraina; Victoria Nullands rolle i 2014 i det som nå kalles «Maidan revolusjon»; brud på Minsk avtalene fra 2014 og 2015 og Angela Merkels og François Hollands innrømmelser at avtalene ble undertegnet for å kjøpe tid til krigsforberedelser; RAND Corporations anbefaling i 2019 om å utnytte Russlands «største eksterne sårbarhet» ved å «gi dødelige væpne til Ukraina» – og vi kan nå tilføye Vestens boikott av fredsforhandlinger i mars 2022, bekreftet av fredsmekleren og tidligere Israels statsminister Naftali Bennett -, alt dette er utførlig dokumentert og tilgjengelig til alle som vil se.
Russlands såkalte «spesielle oppdrag» startet februar 2022. 5. januar 2023 den ukrainske forsvarsministeren Oleksii Reznikov bekreftet det åpenbare: «Vi utfører NATOs oppdrag.» 24. januar tilføyde den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock: «Vi kjemper en krig mot Russland». Emmanuel Todd, franske demograf og antropolog som nylig utga i Japan en meget omtalt tekst, Den tredjeverdenskrig har allerede begynt, kommenterte at dette er «globaliseringens apoteose», altså det siste stadiet av globaliseringen. Nå er det ikke kun produksjon av konsumvarer Vesten overlate til andre, men også sine kriger. Forskjellen er at det som utnyttes er ikke en sivil arbeidsstyrke, men en militær arbeidsstyrke.
Krigen rettferdiggjorde opptrappingen av en økonomisk og finansiell krig, med omfattende sanksjoner og beslagleggelse av russiske valutareserver i utlandet på over 350 milliarder dollar. «Vi vil lamme Russlands økonomiske utvikling på både kort og lang sikt», erklærte den britisk utenriksminister Liz Truss 25. februar 2022. 1. mars 2022 lovet den fransk økonomiminister Bruno Le Maire «å føre en total økonomisk og finansiell krig mot Russland», med det antatte målet «å forårsake kollaps av den russiske økonomien.» Som på 1800-tallet, møter vi igjen på første rad de to erkekolonimakter England og Frankrike.
De første sanksjoner ble innført i 2014, men så økte Russland sin hveteproduksjon, som steg fra 40 millioner til 153,8 millioner tonn i 2022. Salg av olje og gas økte i 2022 med 15%. Rubelen steg 8% mot dollaren og 18% mot euroen siden krigen startet. Ifølge siste rapporten til Det internasjonale pengefondet forventes Russlands økonomiske vekst å overgå i 2024 veksten i USA og i eurosonen. September 2022 var The New York Times meget skuffet: «Ingenting har virkelig endret seg. I Moskva er kampene en verden unna!»
I Vesten derimot, har sanksjonene blitt godt merket av oss alle. Vår levestandard har gått betraktelig ned og sosial uro vokser i flere store byer i Europa. Dette skyldes at EU og USA ikke har tatt høyde for at verden har i endring: I 1980 med kun 9 land (Tyskland, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Luxembourg, Danmark, Irland, Storbritannia) utgjorde den europeiske økonomiske felleskaps bruttonasjonalproduktet 30% av verdens BNP; i dag med tre ganger flere medlemslandland er andelen halvert til mindre enn 15%. USA på sin side har et handelsunderskudd med så å si alle land i verden. Ikke nok med det, i både EU og USA har industri i stor grad blitt forflyttet til den ikke-vestlige verden.
Likevel, på siste Davos-møte lød talene som om Europa fortsatt var den allmektige kolonimakten. EUs «president» von der Leyen: «Vi vedtok de tøffeste sanksjonene til nå, og satte Russlands økonomi tilbake med ti år og fratok industrien essensiell moderne teknologi.» Men Vesten ikke lenge har monopol på hverken sivil eller militær teknologi. Årlig, registrerer Kina mange flere patenter enn USA; Russland registrerer flere patenter enn Canada, Tyskland, Australia, Frankrike, Storbritannia eller Italia. Med halvparten av USAs innbyggertallet utdanner Russland årlig dobbelt så mange ingeniører.
*
Vesten – «det kollektive Vesten», som nå betegnes i Russland og Kina – har heller ikke vært i stand til å innlemme i sitt korstog det globale Sør. Inntrykket er snarere at det globale Sør forener seg mot den vestlige verden. For, noen har glemt, andre ikke: «Vesten vant verden ikke ved overlegenhet av sine ideer eller verdier eller religion, men snarere ved sin overlegenhet i å utøve organisert vold. Folk i Vesten glemmer ofte dette faktum; de ikke-vestlige gjør det aldri», skriver Samuel Huntington i Sammenstøt mellom sivilisasjoner og gjenskaping av verdensorden. Som Ugandas utenriksminister sa nylig: «Vi ble kolonisert og tilga de som koloniserte oss. Nå, kolonisatorene ber oss om å være fiender av Russland som aldri koloniserte oss. Er det rettferdig? Ikke for oss: Sine fiender er sine fiender, våre venner er våre venner.»
Vi blir stadig fortalt at «Russland er isolert». Men FNs stemmer viser at 75 % av verden ikke følger Vestens boikott av Russland. Den ikke-vestlige verden har fått bekreftet det de har lenge visst: Når USA, ofte med hjelp av sine europeiske allierte, tilintetgjør land etter land, blir det gjort i nærmest total likegyldighet. Men når en ikke vestlig makt angriper et europeisk land, bryter helvete løs. Det globale Sør har også fått bekreftet at sine valutareserver i London, Paris eller New York kan bli når som helst beslaglagt, slik det har skjedd med Venezuela, Afghanistan og nå Russland.
Ukrainakrigen fremstilles som en kamp mellom «demokrati» og «autokrati». Men på et dypere nivå er krigen også en konflikt over antropologiske verdier. 5. desember 2022, midt i krigen, vedtok den russiske Dumaen enda mer restriktiv lovgivning om «LGBT-propaganda». Vi smiler og føler oss overlegne: Vi vet bedre, og vi skal nok vise den bakstreverske tredjeverden hvilke verdier de skal får lov å omfavne.
Men, fra et geopolitisk perspektiv, tar vi feil: 75 % av kloden er fortsatt patrilineært, med avstamning gjennom hannlinjen, understreker Emmanuel Todd. Russlands moralske konservatisme oppleves betryggende for den ikke-vestlige verden som har store problemer med å fatte vestlige debatter om transkjønnede kvinners tilgang til dametoalett, påpeker Todd. Presidenten i Uganda sier det slik: «Vi kommer ikke til å følge folk som ikke skjønner hva de holder på med; disse europeerne er ikke normale, de lyter ikke på hva vi har å si.» Hans utenriksminister tilføyer: «De respekterer ikke andre synspunkter, og de ønsker å gjøre det unormale til det normale og tvinge det på andre.» Den russiske ortodokse kirke skal nå bygge i Uganda et religiøssenter, samt skoler og sykehus.
*
Ja, det er dollarens fremtid som står på spill i Ukrainakrigen. Finansavisen Bloomberg advarte 2. mars 2022: «Russland-Ukraina-krigen truer dollarens dominans.» 29. januar varslet den republikanske kongresskvinnen Taylor Greene om at den amerikanske dollaren kan slutte å være verdens valuta som følge av den ukrainske konflikten.
Derfor er Ukrainakrigen livsviktig for USA og sine europeiske allierte: Om Russland, med støtte av Kina, motstår og motarbeider de vestlige sanksjoner, vil den amerikanske monetære og finansielle kontroll av verden kollapse. Allerede nå ser vi at Russlands motstandskraft fører USA nærmere et økonomisk stupe. Dollaretterspørselen minsker, og verdens tyngdekraft vendes østover: Den femhundreårsgammels historie av Vestens økonomiske og kulturelle verdensdominans nærmer seg nå slutten.
*
USA har imidlertid oppnådd mye med Ukrainakrigen. Salg av amerikanske våpen har nådd nye høyder: 35,8 milliarder dollar i 2021; 51,9 milliarder dollar i 2022. Nye NATO-klienter rett ved Russlands grenser vil gi anledning til nye salg av F35 kampfly.
Forholdet mellom Russland og EU er på sitt verste, og USAs grep på sine europeiske allierte er dermed strammere enn noensinne. Ved å tvinge Tyskland til å forsyne Ukraina med Leopard 2 stridsvogner, har USA lagt i grus årtier av tysk forsoningspolitikk.
Krisen i Ukraina handler i grunn ikke om Ukraina. Det handler heller ikke bare om Russland, men også og i stor grad om Tyskland. Utviklingen av økonomiske forbindelse med Russland som ga bedre handels- og investeringsmuligheter enn USA måte stoppes.
Tysklands energiforsyninger har blitt torpedert med en særdeles forurensende sabotasje av gassrørledninger ved Bornholm. Sjansen for at USA har gjort det – antagelig med norsk hjelp, slik Seymour Hersh påstår -, er mer enn overveldende. Alt i 2014 understreket USAs statssekretær Condoleezza Rice den strategiske betydningen av å omdirigere gass- og oljeforsyninger til Europa, fra Russland til Amerika: «På lang sikt ønsker vi å endre strukturen av EUs energiavhengighet. Gjør den mer avhengig av den nordamerikanske energiplattformen.» Dette er nå gjort og vil medføre en betydelig økonomisk svekkelse av USAs direkte konkurrenter, særlig Tyskland, men også Frankrike. Ifølge en studie fra det tyske økonomiske instituttet (IW) vil den tyske økonomien tape anslagsvis 1.750 milliarder kroner eller 4,5% av bruttonasjonalproduktet i 2023 på grunn av den ukrainske konflikten. Om konsekvensene for Frankrike kommenterte Emmanuel Todd 22. januar: «Frankrike har ingen interesse i en amerikansk seier»; «det ville føre til ødeleggelsen av den franske militærindustri, og til et forsøk på å destabilisere Airbus-gruppen.»
*
Når USA anser at avkastningen på investeringen i Ukrainakrigen er tilstrekkelig vil Kiev-regimet bli forlatt til sin skjebne. Pat Buchanan, som i sin tid jobbet for Ronald Reagan, skrev 22. november 2022:
«Vi amerikanere har, gitt våre uunnværlige bidrag til den ukrainske krigsinnsatsen, rett til å fortelle Kiev når vi mener at risikoen for ytterligere kamper overstiger enhver potensiell gevinst for oss; og hvis Kiev er fast bestemt på å kjempe videre, å gi beskjed om at Ukraina vil gjøre det uten mer amerikansk ammunisjon.»
I januar 2023 kom RAND Corporation med ny rapport. Denne gangen var anbefalingen å unngå en forlengelse av Ukrainakrigen:
«Kostnadene og risikoene ved en lang krig i Ukraina er betydelige og oppveier de mulige fordelene for USA ved en prolongasjon av krigen.»
Allerede nå planlegges den neste krigen. Financial Times 8. januar rapporterer at ifølge den øverste marinekorpsgeneralen i Japan, forbereder amerikanske og japanske væpnede styrker seg på en krig om Taiwan. CNN rapporterer 9. januar at det amerikanske Senteret for strategisk og internasjonale studier har kjørt det det hevder er en av de mest omfattende krigsspillsimuleringene som noen gang er utført på en krig om Taiwan. 23. januar leser vi i The Wall Street Journal at Taiwan «er mye viktigere for vår sikkerhet og velstand» og at «alle stridsvogner vi kan avse bør gå til Taipei.»
Februar 2023: «Magen min forteller meg at vi skal gå til krig i 2025.» Sjefen for den amerikanske Luftkrigsmobilitetskommando, sendte budskapet sitt som et memorandum til ledelsen av den 110 000 sterke amerikanske luftstyrke, med den entydige tittelen: «Februar 2023 Ordrer som forberedelse til – Den neste krig.» Taiwankrigen vil da overskygge nederlaget i Ukraina slik Ukraina har overskygget nederlaget i Afghanistan.
Fra Tonkinbukta til Østersjøen
Av Seymour Hersh - 23. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/fra-tonkinbukta-til-ostersjoen/
Den hemmelige og ufullstendige historien om samarbeidet mellom USA og Norge i skjulte operasjoner
Av Seymour Hersh, 22. februar, 2023
Lyndon B. Johnson leverer sin TV-rapport om hendelsen i Tonkinbukta, 4. august 1964.
Hvorfor Norge? I min redegjørelse for Biden-administrasjonens beslutning om å ødelegge Nord Stream-rørledningene, hvorfor foregikk mye av den hemmelige planleggingen og treningen for operasjonen i Norge? Og hvorfor var dyktige sjøfolk og teknikere fra Sjøforsvaret involvert?
Det enkle svaret er at den norske marinen har en lang og grumsete historie i samarbeid med amerikansk etterretning. For fem måneder siden resulterte dette samarbeidet, som vi fortsatt vet svært lite om, i ødeleggelsen av to rørledninger, på ordre fra president Biden, med internasjonale implikasjoner som ennå ikke er avgjort. Og for seks tiår siden, slik historiene fra disse årene har det, ble en liten gruppe norske sjøfolk viklet inn i et presidentbedrag som førte til et tidlig, og blodig vendepunkt i Vietnamkrigen.
Etter andre verdenskrig investerte det alltid forsiktige Norge tungt i bygging av store, tungt bevæpnede, hurtige angrepsbåter, for å forsvare sine 1.400 miles av Atlanterhavskysten. Disse fartøyene var langt mer effektive enn den berømte amerikanske PT-båten, som ble adlet i mang en etterkrigsfilm. Disse båtene var kjent som «Nasty-class», for deres kraftige bestykning, og noen av dem ble solgt til US Navy. Ifølge rapporter i Norge tilsto minst to norske sjømenn tidlig i 1964, at de var involvert i CIA-ledede hemmelige angrep langs kysten av Nord-Vietnam. Andre rapporter, som aldri er bekreftet, sier at de norske patruljebåtene var bemannet av norske offiserer og mannskap. Det som ikke var omstridt var at det amerikanske målet var å legge press på ledelsen i Nord-Vietnam for å redusere sin støtte til den antiamerikanske geriljaen i Sør-Vietnam. Strategien fungerte ikke.
Ingenting av dette var kjent for den amerikanske offentligheten på den tiden. Nordmennene ville holde på hemmeligheten i flere tiår. CIAs dødelige katt og mus krigføring førte til et mislykket angrep den 2. august 1964, med tre nordvietnamesiske kanonskip som angrep to amerikanske destroyere, USS Maddox og USS Turner Joy, på et stort område omstridt hav, kjent som Tonkinbukta, som strakk seg over både Nord- og Sør-Vietnam.
To dager senere, med destroyerne fortsatt intakte, sendte sjefen for Maddox sine overordnede beskjed om at han var under torpedoangrep. Det var en falsk alarm, og han trakk snart tilbake rapporten. Men det amerikanske signal-etterretningssamfunnet, under press fra forsvarsminister Robert McNamara, som utførte president Johnsons bud, så den andre veien da McNamara ignorerte den andre meldingen, og Johnson fortalte den amerikanske offentligheten at det var bevis for at Nord-Vietnam hadde angrepet en amerikansk destroyer. Johnson og McNamara hadde funnet en måte å bringe krigen til Nord-Vietnam på.
Johnsons nasjonalt tv-sendte tale om kvelden den 4. august 1964, er skremmende i sin løgnaktighet, spesielt når man vet hva som skulle komme.
«Denne nye aggresjonshandlingen,» sa han, «rettet direkte mot våre egne styrker, bringer igjen hjem til oss alle i USA, betydningen av kampen for fred og sikkerhet i Sørøst-Asia. Aggresjon av terror mot de fredelige landsbyboerne i Sør-Vietnam, har nå fått selskap av åpen aggresjon på det åpne hav mot USA.»
Det offentlige raseriet svulmet opp, og Johnson autoriserte den første amerikanske bombingen av Nord-Vietnam. Noen dager senere vedtok Kongressen Tonkin-gulf resolusjonen med bare to stemmer imot, noe som ga presidenten rett til å utplassere amerikanske tropper og bruke militærmakt i Sør-Vietnam, på hvilken som helst måte han valgte. Og slik fortsatte det de neste elleve årene, med 58 000 amerikanske dødsfall og millioner av vietnamesiske dødsfall i vente.
Den norske marinen, som lojale allierte i den kalde krigen, ble værende tause, og i løpet av de neste årene solgte, ifølge videre rapportering i Norge, ytterligere atten av sine Nasty Class patruljebåter til den amerikanske marinen. Seks ble ødelagt i kamp.
I 2001 publiserte Robert J. Hanyok, en historiker ved National Security Agency, «Skunks, Bogies, Silent Hounds, and the Flying Fish: The Gulf of Tonkin Mystery, 2.–4. august 1964», en definitiv studie av hendelsene i gulfen, inkludert manipulering av signaletterretning. Han avslørte at 90 prosent av de relevante avlyttingene, inkludert de fra nordvietnameserne, hadde blitt holdt utenfor NSAs sluttrapporter om trefningen og dermed ikke ble gitt til kongresskomiteene som senere undersøkte misbruket som førte Amerika dypere inn i Vietnamkrigen.
Det er slik de offentliggjorte dokumentene nå står. Men som jeg har lært av en kilde i det amerikanske etterretningsmiljøet, er det mye mer å vite. Det første partiet med norske patruljebåter, ment for CIAs ikke-erklærte krig mot nordvietnameserne, talte faktisk seks. De ankom tidlig i 1964 på en vietnamesisk marinebase i Danang, åttifem miles sør for grensen mellom Nord- og Sør-Vietnam. Skipene hadde norsk mannskap og norske marineoffiserer som kapteiner. Det erklærte oppdraget var å lære amerikanske og vietnamesiske sjømenn hvordan de skulle betjene skipene.
Fartøyene var under kontroll av en langvarig, CIA-regissert serie angrep mot kystmål inne i Nord-Vietnam. Den hemmelige operasjonen ble kontrollert av Joint Chiefs of Staff i Washington og ikke av den amerikanske kommandoen i Saigon, som da ble ledet av hærgeneral William Westmoreland. Dette skiftet ble ansett som viktig fordi det var et annet aspekt av den ikke-erklærte krigen mot Nord som var hellig. US Navy SEALs ble tildelt oppdraget med en høyt prioritert liste over langt mer aggressive mål, som inkluderte tungt forsvarte nordvietnamesiske radaranlegg.
Det var en hemmelig krig i en hemmelig krig. Jeg ble fortalt at minst to SEALs ble overfalt av nordvietnameserne og alvorlig såret i kampen. Begge mennene klarte å komme seg til kysten og ble til slutt reddet. Begge mennene ble tildelt Medal of Honor, USAs høyeste utnevnelse, i hemmelighet.
Det var også langt mindre dramatiske bevegelser etter hvert som krigen raknet. På et senere tidspunkt ble det besluttet å bevæpne flaggermus med innretninger for brannstiftelse og slippe dem, med fly, over områder av høy interesse i sør. Slippet kom i stor høyde, og flaggermusene frøs raskt i hjel.
Denne biten av topphemmelig og hittil ukjent historie reiser, for denne reporteren, et åpenbart spørsmål: hva annet vet vi ikke om den hemmelige operasjonen i Norge, som førte til ødeleggelsen av rørledningene? Og er det noen i Senatet og Representantenes hus, eller i den amerikanske pressen, som er interessert i å finne ut hva som foregikk, og hva annet vi ikke vet?
Denneartikkelen ble først publisert på Sidstack.sidene til Seymour Hersh:
FROM THE GULF OF TONKIN TO THE BALTIC SEA
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Tillegg
NRK hadde et Brennpunkt-program 30. september 2016 under tittelen:
Om Norges rolle i Vietnamkrigen.
Programmet bekrefter i detalj det Seymour Hersh skriver.