Nyhetsbrev steigan.no 23.01.2024
Regional opinion oppfordrer Iran-Pakistan til vennskap
– Nei, kommunene kan ikke ta vare på naturen
Den lille gangetabellen og det umulige Net Zero
Slovakias statsminister: Ukraina må gi fra seg territorium
Amerikansk etterretning: Israel ikke i nærheten av eliminere Hamas
Noen formastelige tanker om Norge og Niger
Kapitalismen står foran en svær krise
Den israelske hæren beordret Hannibal-direktivet 7. oktober
Krigsdagbok del 93 – 15. til 18. november 2023
Regional opinion oppfordrer Iran-Pakistan til vennskap
Av M. K. Bhadrakumar - 23. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/regional-opinion-oppfordrer-iran-pakistan-til-vennskap/
Ikke overraskende avtar spenningsutbruddet i de diplomatiske båndene mellom Pakistan og Iran tirsdag etter Teherans luftangrep over grensen mot Baluchistan, noe som vitner om den politiske modenheten til de to landene. Ingen av sidene ønsker spenningene, og begge er skarpsindige observatører av det regionale og internasjonale miljøet. Deres valgte vei for forsoning blir en modell for andre regionale stater i Sentral-Asia, Sør-Asia og Vest-Asia.
Iran og Pakistan har en urolig historie med forhold som har likheter med forholdet mellom Pakistan og India på noen måter, hvor også spørsmål om nasjonal suverenitet og territoriell integritet er innblandet i etterslep av historie og kultur og komplisert av geopolitikk.
Roten til det er Baluchistan-problemet, arven fra 1947-delingen (deling av den britiske kronkolonien India, o.a.) og det uløste nasjonalitetsspørsmålet og den resulterende fremmedgjøringen, reelle eller innbilte trusseloppfatninger, dypt forankrede mangler i styring og utvikling som ikke kan løses gjennom tvangsmetoder for statsutvikling som kommer naturlig til de regjerende elitene i vår del av verden – og faktisk ekstern innblanding som er endemisk i regioner av strategisk betydning.
Pakistanavisen Dawn hadde en utmerket artikkel av en Baluchi-skribent som ga en oversikt over grensespenningene mellom Iran og Pakistan gjennom de siste tiårene. Etter min mening har det historisk rommet to faser – perioden frem til den islamske revolusjonen i 1979 i Iran og situasjonen etterpå.
Det som er av største betydning her er at overgangen fra den ene fasen til den andre i 1979 på den ene siden var preget av etableringen av et islamsk styresett i Iran basert på konseptet Velâyat-e Faqih (ledelse ved en islamsk lærd) og på den annen side, ved å påtvinge Pakistans «islamisering» som grunnlaget for jihadisme, rettet mot sunni-fundamentalisme, med en rygg-til-rygg-avtale mellom militærdiktatoren general Zia-ul-Haq med USA som jordmor pluss av Saudi-Arabia, for å skape et «Vietnam» for den sovjetiske røde hæren i Afghanistan.
Gjennom det hele var Pakistans USA-forbindelse en torn i kjøttet for det islamske regimet i Iran. Imam Khomeini hadde harde ting å si om Pakistans kompradormentalitet. Selvfølgelig har mye vann strømmet nedover Indus siden den gang, og Pakistan er i dag dypt desillusjonert over USA mens Iran på sin side åpenlyst krysser sverd med USA. Og både Iran og Pakistan har nærmet seg BRICS, emblematisk for «no limit»-partnerskapet mellom Russland og Kina som arbeider mot en polysentrisk verdensorden.
Når det er sagt, det er underplott. Viktigst er Washingtons driv etter å oppsøke pakistansk militær igjen som ledestjernen i regionens geopolitikk. Derfor er det bare hensiktsmessig at National Security Committee (NSC), Pakistans fremste myndighet for sikkerhet og utenrikspolitikk, fredag ratifiserte Islamabads trekk mot å redusere spenningen mellom Pakistan og Iran og understreket en forpliktelse til å ta opp gjensidige sikkerhetsproblemer.
Den militære ledelsens forrang er umiskjennelig i det at avgjørelsen er tatt av NSC-møtet der lederen av Joint Chiefs of Staff Committee og sjefene for hæren, marinen og luftstaben, sammen med sjefer for etterretningsbyråer deltok. Det er et kraftig signal til Teheran. NSC-uttalelsen sa: «Forumet ga uttrykk for at Iran er et nabo- og broderlig muslimsk land, og de eksisterende kommunikasjonskanalene mellom de to landene bør brukes gjensidig for å møte hverandres sikkerhetshensyn i større interesse for regional fred og stabilitet.»
Avisen Dawn kommenterte at uttalelsen «la grunnlaget for å åpne en potensiell vei mot fornyet dialog og diplomatisk engasjement.» Interessant nok ble uttalelsen innledet av en forsonende gest fra det pakistanske militæret der ISPR sa: «I fremtiden anses dialog og samarbeid som forsvarlig for å løse bilaterale problemer mellom de to nabolandene» – en følelse som umiddelbart ble gjengjeldt av iranske utenriksdepartementet, og satte scenen for en telefonsamtale mellom fungerende utenriksminister Jalil Abbas Jilani og hans iranske motpart Hossein Amir Abdollahian samme dag.
Det som kommer frem er at både Pakistan og Iran er på riktig side av historien, men det er alltid en mulighet for at USA, som ønsker partnerskap for å motvirke sin akutte isolasjon i regionen, er desperat opptatt av å beile til det pakistanske militæret på et tidspunkt da landets skjøre sivile ledelse er i villrede og det er usikkerhet om landets fremtid.
Reaksjonene fra de store eksterne maktene på bølgen av spenninger mellom Iran og Pakistan viser tydelig de geopolitiske bruddlinjene. Se bort fra India, som dessverre har en tendens til å se negative nyheter om Pakistan med Schadenfreude, skadefryd, har de to andre store regionale statene – Kina og Russland – bedt om tilbakeholdenhet og dialog for å løse problemene. Det nye byrået Xinhua hadde faktisk en rekke rapporter som hadde som mål å dempe spenningene. (her, her, her og her)
I motsetning til dette, er ivrigheten som president Biden vasset inn i saken med utrolig – «Som dere kan se, er ikke Iran spesielt godt likt i regionen, og hvor det går, jobber vi med nå. Jeg vet ikke hvor det går.» Det hvite hus nasjonale sikkerhetstalsperson John Kirby sa til journalister på Air Force One, «Vi ønsker ikke å se en tydelig eskalering i Sør- og Sentral-Asia. Og vi er i kontakt med våre pakistanske kolleger.»
Det iranske utenriksdepartementet slo tilbake og sa at det «ikke tillater fiender å belaste de vennskapelige og broderlige forholdet til Teheran og Islamabad.» Dagen før hentydet talspersonen for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, i en uttalelse til innblanding utenfra og sa: «Den videre eskaleringen vil bare være til fordel for de som ikke er interessert i fred, stabilitet og sikkerhet i regionen.»
Zakharova beklaget spesielt at slike spenninger har oppstått «mellom vennlige stater, medlemmer av SCO, som vi utvikler partnerskapsforhold med.»
På dette bakteppet er det bemerkelsesverdig at utenriksminister Sergey Lavrov berørte Afghanistan i en viss grad på en pressekonferanse i Moskva fredag. Lavrov sa at Taliban er «de facto-makten» i Afghanistan, og til tross for «arneområder for spenning og protest… har Taliban regjeringen kontroll».
Mens «politisk inkludering» fortsatt er et problem, påpekte Lavrov at to fremtredende afghanske ledere fortsatt bor i Kabul – Hamid Karzai og Abdullah Abdullah. «Når det gjelder Panjshiris», la Lavrov til, mens han erkjente behovet for å bygge broer med dem, påminnelsen om at «prosessen ikke er lett. Det har aldri vært lett for noen i Afghanistan.»
Viktigere, Lavrov understreket at Russland opprettholder «kontakter med de facto-ledelsen» i Afghanistan og at det «hjelper oss å jobbe, inkludert med å fremme eksterne formater som lar oss utvikle anbefalinger for afghanere. Han uttrykte håp om at de pakistansk-iranske spenningene ikke vil komplisere arbeidet med det såkalte Moskva-formatet eller kvartettmekanismen til Russland-Iran-Pakistan-Kina angående Afghanistan og regional sikkerhet.
I en tid hvor Vesten presser hardt på for å fjerne den russiske innflytelsen i Moldova og Kaukasus og snirkler seg mot Kaspiahavet og Sentral-Asia som en del av sin strategi for å omringe Russland, er Afghanistan i ferd med å bli et ekstremt avgjørende knutepunkt i stormaktskampen for å lage en multipolar verdensorden.
Zakharovas uttalelse ble avsluttet med å understreke Russlands «urokkelige vilje til å samarbeide i kampen mot internasjonal terrorisme i alle dens former og manifestasjoner.» Det er betydningsfullt at Kasakhstan, Sentral-Asias kraftsenter og en nær alliert av Russland, nylig bestemte seg for å fjerne Taliban-bevegelsen fra terroristlistene.
Dette er strå i vinden som antyder en kritisk masse av regional opinion som favoriserer Talibans integrering som en faktor for regional sikkerhet og stabilitet, der Pakistan har en transformativ rolle å spille.
Fremfor alt utgjør denne episoden et sannhetens øyeblikk i geopolitikken i regionen. Iran og Pakistan kikket ned i avgrunnen, likte ikke det de så, og trakk seg raskt tilbake. Regionen trekker et lettelsens sukk.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Regional opinion urges Iran-Pakistan amity
– Nei, kommunene kan ikke ta vare på naturen
Av red. PSt - 23. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/nei-kommunene-kan-ikke-ta-vare-pa-naturen/
Jeg har stor sans for ideen om at de som er nærme, kommunene, best kan ta hånd om egen natur. Men tror ikke på den. Dette skriver kommentatoren Thomas Vermes på ABC Nyheter.
Vermes skriver videre:
44.000 inngrep i norsk natur på fem år!
NRKs store undersøkelse nylig slo ned som en bombe. I naturen kan én liten kvadratmeter være hjem til titusenvis av dyr og planter, fra svarttrosten i trekrona til krypene nedi jorda. Til sammen ofrer vi minst 79 sånne kvadratmetere i minuttet, skrev NRK.
De dokumenterte i sin undersøkelse at nedbygging av selv spesielt verdifulle naturområder, er blitt dagligdags. Groteske inngrep gjøres for å bygge vei, jernbanelinje, hytter, kjøpesentre vindkraft – ja, hva som helst.
Og alle instanser fra kommune til stat lar det rolig skje. Bit for bit forsvinner natur. Så hvem skal vi betro ansvaret for naturen til – kommune, fylke eller stat, nå som naturvernet lider samme skjebne som norsk klimapolitikk?
Norge underskriver internasjonale avtaler, som FNs klimaavtale og FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Senest en «historisk» naturavtale i 2022 når det gjelder naturvernet. Men så fortsetter business’en som før – og vel så det.
Som Aftenposten skriver: 700 kvadratkilometer er dekket av hytter. På toppen av det planlegger kommunene dobbelt så mye, og regjeringen griper ikke inn.
Og svære arealer fjell skal slukes av vindkraftanlegg.
Uberørt natur blir fy-fy
Samfunnsøkonomen Anders Skonhoft regner med at naturvernet blir svekket når kommunene får får myndighet i spørsmål om vindkraftutbygging samtidig som de får økonomiske insentiver til å gi klarsignal for vindkraft.
I en kronikk i Klassekampen skriver han at den direkte arealbruken til vindturbiner snart utgjør tusen kvadratkilometer, eller snaut halvparten av Vestfold fylke. Og virkningen fra utbyggingen strekker seg langt ut over planarealet.
De ansvarlige må ta ansvaret. Vermes konkluderer slik:
Et kommunestyre vil aldri være i posisjon til å ta et helhetlig ansvar for den samlede politikken i landet. Regjering og Storting gjør også feil. Men skal det overhode være noen sjanse for at nasjonale mål for naturvern skal oppnås i praksis, må den ansvarlige ta ansvaret.
Australsk varsler avslører vindkraftbløffen
Her forlater vi kommentaren til Vermes og føyer til våre egne refleksjoner.
I et intervju som er publisert her sies det følgende:
«[Vindturbiner trenger] kullkraft for å virke… Så det er absolutt ingenting med dem som fungerer, bortsett fra å tømme [$600.000 – $900.000, per turbin] ut av den australske økonomien, og pengen forsvinner offshore.»
I løpet av vinteren, husk: Energiregningene dine har skutt i været for å subsidiere vindturbiner som ikke engang fungerer, som en del av Net Zero-agendaen for bevisst å avindustrialisere (og dermed utarme) Vesten, mens Kina og andre land uten skam fortsette å kapitalisere på den enorme økonomiske velstanden som tilbys av bruken av fossilt brensel.
Ingenting av dette har noe å gjøre med å redde planeten, og alt å gjøre med å ødelegge vår levestandard, rasere vår økonomiske velstand og forvandle den tidligere middelklassen til en nyføydal bondeklasse.
Se tegninga: Naturen ofres ikke for et bedre samfunn, men for å gi profitt til de rikeste
Det er på tide at det norske folket våkner før enda større deler av vår natur er ødelagt for mange generasjoner framover. Det «grønne skiftet» er en bløff. Net Zero er en umulighet og alt som gjøres i den retning farlig for flertallet av menneskeheten.
Den lille gangetabellen og det umulige Net Zero
Den lille gangetabellen og det umulige Net Zero
Av Pål Steigan - 23. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/den-lille-gangetabellen-og-det-umulige-net-zero/
Folk flest har vanskelig for å skille mellom lineær og eksponentiell vekst. De ser på en 4% vekst som ei rett økende linje som stiger jamnt framover. Dette kommer av at de tenker i et kort perspektiv. Den lineære kurven og den prosentvise kurven skiller seg ikke så mye de første åra. Vi kaller det forskjellen mellom en aritmetrisk rekke og en geometrisk rekke. Den geometriske rekka ender i en kurve som går rett til himmels. Derfor kræsjer til slutt alle rentebaserte systemer. Og derfor er vekstmålene som forutsettes i Net Zero en matematisk og fysisk umulighet.
Hans Eirik Olav forklarte dette grundig i artikkelen Dråpen som får begeret til å flyte over.
Her vil jeg føye til et par momenter i samme gate og vise at dagens system må bryte sammen, og det vet også våre herskere, for det er akkurat det de styrer mot. Det de forteller til massene er en ganske annen historie.
Hvis vi har en vekst på 4% i året, vil en mengde på 100 ha økt til 122 etter fem år. Hvis vi hadde gjort om det til en lineær vekst (økning på 4 enheter hvert år) hadde vi hatt 120 etter fem år. Forskjellen er helt ubetydelig og får svært lite å si i så kort tidsspenn. Etter tjue år vil den lineære veksten ha brakt oss opp i 180, mens den prosentvise veksten har fått oss opp i 219. Forskjellen begynner å bli tydelig, men det er ikke noe dramatisk. Med vekst på 4% begynner det først å ta av etter 40–50 år. Etter 50 år har den lineære veksten nådd 300, mens den prosentvise har nådd 711. Og derfra blir det fart på sakene. Legg på femti år til, så vil den lineære ha nådd 500, mens den prosentvise har nådd 5050. En økonomi som vokser lineært, vil i vårt eksempel ha blitt fem ganger så stor på 100 år, vokser den derimot med 4% i året, vil den ha blitt femti ganger så stor. Jeg har en onkel som snart kan fylle hundre år, så det er et tall jeg kan forholde meg til. Jeg har et barnebarn som kan fylle 100 år i 2099, så hvis Norge skulle ha 4% vekst gjennom hele hans levetid, vil han kunne fylle hundre år med vissheten om at økonomien er over 50 ganger så stor som da jeg fylte femti.
Norge i to hundre år
Jeg har lyst på å gå enda ett århundre fram. I 2014 fylte Norges grunnlov 200 år, så det er et tall vi kan forholde oss til, sjøl om vi ikke kjenner noen som ble født i 1814. Nå hadde det unge Norge nesten ingen vekst i sine første tiår, men la oss likevel se på hva som hadde skjedd dersom landet hadde hatt en vekst på 4% siden da. Hadde vi snakket om lineær vekst, hadde økonomien blitt 9 ganger så stor på 200 år, og det er et tall det går an å forstå. Dersom vi snakker om en vekst på 4% i året, hadde økonomien vært 2550 ganger så stor – to tusen fem hundre og femti ganger! Det er et ubegripelig tall, og en umulighet.
Forskjellen på lineær og eksponentiell vekst (her 4% over 200 år.)
Do the Math!
Det begynner å demre? Prosentvis vekst er helt greit å takle over noen få tiår, men over noen generasjoner blir den en umulighet. Astrofysikeren og matematikeren Tom Murphy har regnet ut at dersom vi på jorda skulle ha en vekst i energiforbruket på 2,3% i året i fjorten hundre år, ville vi måtte produsere mer energi enn sola, og jordoverflaten måtte ha en overflatetemperatur som er høyere enn overflatetemperaturen på sola.
Den største krisa i kapitalismens historie – kamuflert som ei helsekrise
I artikkelen Hvorfor pandemikrisen er kapitalens favorittkrise skriver Tollef Hovig:
I et intervju 15. oktober, New Bretton Woods Moment, sier IMF sin direktør, Kristalina Georgieva, at det er puttet inn 12 trillioner USD i finanskapital (kreditt eller støtte) hvorav 7,5 trillioner USD er skapt av sentralbankene. Disse 12 trillionene utgjør rundt 14% av verdens BNP. Det tilsvarer omtrent to til tre års kredittilførsel gjennom den tidligere ordinære kanalen, økning av låne/gjeldsberget. I tillegg har det blitt og kommer til å bli sanert bort en del produksjonskapital, slik at forholdet mellom kapital og vare- og tjenesteproduksjonen øker ytterligere.
Bare i 2020 økte den samlede gjelda i verden med 32.000 milliarder dollar på grunn av lockdownpolitikken. Den globale gjelda nådde 226.000 milliarder dollar i 2020 og er nå altså oppe i 306.000 milliarder dollar. Det globale forholdstallet mellom gjeld og BNP er nå 336%. Det siste tiåret har gjelda økt med 100.000 milliarder dollar.
Krigen i Ukraina har ført til at vestlige land har økt sin gjeld enda noen hakk for å pøse tusenvis av milliarder dollar inn i våpenindustrien. De har satt seg ytterligere i gjeld. Bankene tryller så penger ut av tynn luft og der er vi i dag.
Det er ingen fysisk produksjon i hele verden som kan holde dette systemet oppe. Det må kræsje.
Den fysiske umuligheten
World Economic Forum, EU og den norske regjeringa vil at vi skal elektrifisere verden og nå det de kaller Net Zero i 2050. Vi har tidligere påvist at Net Zero vil bety at flertallet av menneskeheten vil sulte i hjel. i skal her se på et annet aspekt.
Elektrifisering krever en masse råstoffer, slik som litium, sjeldne jordarter og andre mineraler som det allerede er knapphet på. Her skal vi bare se på et metall som menneskeheten har brukt i mange tusen år og som er helt nødvendig for enhver elektrifisering, nemlig kopper. Det er gjort beregninger på hvor mye kopper som vil trenges for å få til alt dette, og det ser slik ut:
Altså: Net Zero forutsetter at menneskeheten på 25 år utvinner dobbelt så mye mye kopper som det er gjort i hele vår historie opp til nå. Her går vi ikke inn på hvor mye diesel det vil gå med på den gruvedriften. Vi bare slår fast at dette er en absurd umulighet.
I 2014 ble det lagd en prognose for kopperutvinning fram til 2100, og den så sånn ut:
Kopperproduksjonen vil kunne øke fram mot 2030, men fra da av vil den avta og i 2050 vil den ikke være i nærheten av de målene som kreves for Net Zero.
Dette vet våre herskere. Men hvorfor setter de umulige mål?
Jo, det er del for å lure massene til å godta deres dagsorden gjennom å love oss gull og grønne skoger og del ved hjelp av formler som «det grønne skiftet» å få frie hender til den råeste plyndringa av jorda noensinne. For dem handler dette om makt, profitt og kontroll.
Babylonerne oppfant både matematikken og gjeldsbrevet. Skrivekunsten ble utviklet i Babylon for å holde regnskap med gjeldsforpliktelser. De eldste skrifttegnene vi har er kileskrift på brent leire. Regnskapet ble skrevet inn på fuktige leirtavler som så ble brent.
Men gode som de var i matematikk visste babylonerne at stadig gjeldsvekst måtte kræsje. Derfor innførte de jubileum, det vil si sletting av all gjel inkludert knusing av leirtavlene hvert femtiende år. History of debt relief.
Det første kjente gjeldsjubileum ble gjennomført av Enmetena av Lagash c. 2400 før vår tidsregning.
Dagens herskere vil også knuse, ikke gjeldsforpliktelsene, men oss
Les: I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke
Planen ble presentert i dokumentet Dealing with the next downturn: From unconventional monetary policy to unprecedented policy coordination.
I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser» ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. Rentenivået fortsatte å være null eller under null. I den finanskrisa som da var under oppseiling, ville det derfor ikke være tilstrekkelig pengepolitisk rom for å takle den neste nedgangen, skrev toppene i BlackRock.
Planen ble presentert i dokumentet Dealing with the next downturn: From unconventional monetary policy to
unprecedented policy coordination.
I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser» ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. Rentenivået fortsatte å være null eller under null. I den finanskrisa som da var under oppseiling, ville det derfor ikke være tilstrekkelig pengepolitisk rom for å takle den neste nedgangen, skrev toppene i BlackRock.
Et sammendrag av BlackRocks plan finnes her.
For å få aksept for å pøse så mye offentlige penger over i finansmarkedene var det altså nødvendig å «definere de uvanlige omstendighetene som krever en slik uvanlig koordinering«, og så sannelig kom det ikke ei krise som passet ypperlig til det formålet, nemlig den såkalte «pandemien».
Dette var et finansielt kupp mot menneskeheten.
Dette kuppet fortsetter nå gjennom krigsøkonomien og «det grønne skiftet» og det vil føre til sammenbrudd, sult og en ny form for slaveri.
Hvis da ikke menneskeheten våkner og gjør opprør mot den knøttlille herskerklassen som står bak dette.
Slovakias statsminister: Ukraina må gi fra seg territorium
Av skribent - 23. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/slovakias-statsminister-ukraina-ma-gi-fra-seg-territorium/
Slovakias statsminister Robert Fico: Ukraina må gi fra seg territorium for å avslutte den russiske invasjonen. Fico gjentar motstanden mot Kievs inntreden i NATO.
AV Mathieu Pollet, Politico – 21. januar 2024.
Slovakias statsminister Robert Fico sa lørdag at den eneste måten å få slutt på Russlands krig mot Ukraina er at Kiev gir fra seg noe av sitt territorium til inntrengerne, og gjentok sin motstand mot Nato-medlemskap for Ukraina.
«Det må være et slags kompromiss,» sa Fico til den slovakiske allmennkringkasteren RTVS lørdag, ifølge medieoppslag. «Hva forventer de, at russerne vil forlate Krim, Donbas og Luhansk? Det er urealistisk.»
Den prorussiske statsministeren tok makten i desember etter at hans venstrepopulistiske parti Smer, vant valget i september med løfter om å slutte å sende våpen til Ukraina, blokkere Kievs mulige Nato-medlemskap og motsette seg sanksjoner mot Russland.
Fico gjentok sin motstand mot Ukrainas søknad om å bli med i NATO i lørdagens intervju, som kom i forkant av et planlagt møte mellom den slovakiske lederen og Ukrainas statsminister Denys Shmyhal på onsdag.
«Jeg vil fortelle ham at jeg er imot Ukrainas medlemskap i Nato, og at jeg vil legge ned veto, sa Fico med henvisning til Shmyhal. «Det ville bare være et grunnlag for tredje verdenskrig, ingenting annet.»
«Ukraina er ikke et uavhengig og suverent land,» fortsatte Fico, men «under USAs totale innflytelse og kontroll».
«Jeg vil bekrefte at han ikke vil motta noen våpen fra den slovakiske regjeringen,» sa Fico og anklaget Ukraina for å være «en av de mest korrupte nasjonene i verden».
Den slovakiske statsministeren uttrykte i forrige uke støtte til den ungarske statsministeren Viktor Orbán i å blokkere en EU-hjelpepakke på € 50 milliarder til Ukraina, i desember. «Jeg kommer aldri til å gå med på at et land skal straffes for å kjempe for sin suverenitet. Jeg vil aldri gå med på et slikt angrep på Ungarn,» sa Fico tirsdag under en felles pressekonferanse med Orbán i Budapest.
Slovakias kulturdepartement kunngjorde også at de vil gjenoppta samarbeidet med Russland og Hviterussland etter suspensjonen i mars 2022, etter at Russland invaderte Ukraina.
Denne artikkelen er hentet fra Politico.
Slovakisk statsminister: Ukraina må gi opp territorium for å avslutte russisk invasjon
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Amerikansk etterretning: Israel ikke i nærheten av eliminere Hamas
Av Dave DeCamp - 23. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/amerikansk-etterretning-israel-ikke-i-naerheten-av-eliminere-hamas/
Et medlem av Israels krigskabinett antydet at ideen om et «absolutt nederlag» for Hamas er urealistisk.
Anti-War, 18. januar 2024.
Amerikansk etterretning anslår at Israel ikke er i nærheten av målet om å eliminere Hamas etter over tre måneder med nådeløse luftangrep og bakkeoperasjoner i Gaza, skriver The Wall Street Journal.
Amerikansk etterretning anslår at mellom 20 og 30 prosent av Hamas-krigerne er drept. USA anslår at gruppen har rundt 25.000-30.000 militante og noen tusen politistyrker og andre typer styrker. Det er også andre militante grupper inne i Gaza, inkludert palestinsk islamsk jihad.
Rapporten kom etter at et medlem av Israels krigskabinett, Gadi Eisenkot, antydet at målet om å utrydde Hamas er urealistisk, i et tilslørt sveip mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu. «Den som snakker om det absolutte nederlaget [til Hamas i Gaza] og at de ikke lenger har vilje eller evne [til å skade Israel], snakker ikke sant. Derfor bør vi ikke fortelle usannsynlige historier,» sier Eisenkot, en tidligere sjef for det israelske forsvaret (IDF), hvis sønn døde i kamp i Gaza, i desember.
«I dag er allerede situasjonen på Gazastripen at krigens mål ennå ikke er nådd, men allerede finner ikke krigen sted. Det er en redusert utplassering av tropper, en annen modus operandi,» la Eisenkot til.
Journal-rapporten sa at Hamas gjenopprettet sin politistyrke i noen områder i Nord-Gaza, hvor det israelske militæret har trukket tilbake tropper, til tross for de massive ødeleggelsene, noe som demonstrerer motstandskraften til Hamas sine styrker.
Israel hevder de har drept 9000 Hamas-krigere, noe som er i den øvre enden av det amerikanske etterretningsanslaget. USA anslår også at mellom 10.500 og 11.700 militante er såret, mens Israel sier antallet sårede er 16.000. Anslagene er ikke bekreftet siden Hamas ikke har offentliggjort tapstall og avviser at de tar store tap.
Hamas og andre militante fraksjoner kan øke antallet i sine rekker ettersom Israel har slaktet så mange sivile, noe som gjør det mer sannsynlig at overlevende familiemedlemmer blir med i motstanden mot den israelske invasjonen. Høytstående amerikanske militære tjenestemenn, inkludert formann for Joint Chief of Staff, general Charles Q, Brown, har advart om at å drepe så mange sivile vil hjelpe Hamas med å rekruttere.
Ifølge Gazas helsedepartement har dødstallet i Gaza passert 25.000, derav 9.600 barn og 6.750 kvinner. Åtte tusen mennesker er savnet, antatt døde eller døende under ruinene.
Tallet skiller ikke mellom Hamas-krigere og sivile, men bare rundt 35 prosent av de døde er menn. Det er også uklart om departementet registrerer hvert Hamas-dødsfall, da mange militante sannsynligvis blir drept i angrep på underjordiske anlegg, og etterlater kroppene deres begravet dypt under ruinene.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
US Intelligence Says Israel Nowhere Close to Its Goal of Eliminating Hamas
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Noen formastelige tanker om Norge og Niger
Av skribent - 23. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/noen-formastelige-tanker-om-norge-og-niger/
Vi har mye å lære av historien, men da kan vi ikke la politikerne tenke for oss.
Bildet over disse linjene er fra den tiden da Norges befolkning måtte klare seg selv, uten CO2-kvoter, el-biler eller mobiltelefoner. Bildet er nesten hundre år gammelt, og viser hvordan våre forfedre (og -mødre) la grunnlaget for at vi kan leve et rikt liv med og i djupsnø, selv om Teslaen ikke virker.
Vinteren 1926/27 var det enormt med snø i Østerdalen. På bildet som er tatt av Severin Skaret ser vi Andreas Svendsen på veg opp i Kråksætermarka på Østre Åbu (Åsta øst) i Åmot kommune, for å hente et nytt lass med tømmer som skulle kjøres ned til Glomma. Tømmervegen og tømmerlunnene måtte håndmåkes, før tømmeret kunne kjøres med hest og rustning (en todelt slede) ned til isen på Glomma, for senere å bli til papir og cellulose som kunne eksporteres ut i verden fra industribyene ved grensen mot Sverige.
Verden har to poler, og her oppe under den nordlige polen har vi fått mye å tenke på de siste årene. En ting er at den store verden utenfor vår kalde steinrøys, synes å koke over av konflikter. Men, for å tenke, trenger man noe å tenke med, og akkurat det ser det ut til at mange av oss her i Norge har problemer med.
De siste to døgn har vi fått vite at to av våre ministre har fusket med sine master-oppgaver. Minister for forskning og høyere utdanning (!) Sandra Borch (Sp) trakk seg på fredag. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) vil så langt ikke innrømme at hun har fusket, og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har så langt fredet henne. Ham om det. Jeg tror også hun må forlate regjeringen, i så fall den åttende statsråden på vel to år.
To nye minister-avganger sender tilliten til norske politikere, både de med og uten aksjehandlende ektefeller, langt ned i folkets fryseboks. Slik passer det godt med den arktiske kuldebølgen som har sendt klimagale politikere, byråkrater og medier inn i panikkmodus.
Norske politikere må være blant verdens dummeste. (Jeg kunne kanskje ha skrevet blant verdens verste, men med Biden og Netanyahus folkemord i Gaza i minne, skal det noe til for å havne i den kategorien.)
La meg forsøke å ta et bittelite utdrag av Norges elendighetsregister. Mange norske lesere kjenner til dette, men ute i den store verden er dette nesten ukjent.
Norsk karbonforgiftning på Svalbard
Etter mer enn hundre år med kulldrift på Svalbard, er den norske gruvedriften, på et lite unntak nær, et tilbakelagt kapittel. Karbonressursene som ble dannet for 40 millioner år siden, har for Norges del blitt sendt på historiens skraphaug, og 19. oktober i fjor stengte verdens nordligste kullkraftverk. CO2-mengdene må ha forgiftet norske politikere.
En gang i fremtiden, om det blir noen, har de smarte klima-ålene i et av verdens største oljeselskaper, det tidligere norske Statoil, nå omdøpt til Equinor (uten at den norske staten har fått noen mindre aksjer av den grunn) foreslått at kullet skal erstattes av energi-sløsende (det brukes mer energi, fra kull eller gass, for å omdanne naturlig hydrogen til energibærende hydrogen, enn det gir energi) og livsfarlig hydrogen, men inntil videre driftes Svalbard med diesel, importert fra fastlandet. Kjempesmart, ikke sant?
Siden våre norske politikere er så opptatte av å følge globalistene i Davos og på Wall Street, har denne omleggingen mot nullutslipp av CO2 på Svalbard selvsagt resultert i økte strømregninger for de som bor og jobber der:
Overgangen fra kullkraft til diesel i Longyearbyen koster 100 millioner mer i året enn beregnet. Regningen sender lokalstyret til fire store statlige selskap. (Teknisk Ukeblad)
Når du så kan lese deg til (sannsynligvis ikke i MSM, altså den statsstøttede og styrte pressen) at Norge i stedet importerer “blodkull” fra Colombia, virker det hele enda smartere. Ja, du leste riktig:
Barnearbeid og dødsulykker: Norsk industri kjøper «blodkull» fra Colombia
Over halvparten av kullet som importeres til Norge kommer fra omstridte gruver i Colombia.(Fri fagbevegelse og FIVH)
El Cerrejón-feltet i Colombia er med sine 690 km2 den tiende største gruven i verden (15 ganger større enn Gaza) og eies av sveitsiske Glencore PLC. Paradoksalt nok vedtok det norske Oljefondet i 2020 å ekskludere selskapet fra Statens pensjonsfond utland. Foto: Tanenhaus/Wikimedia Commons
Svein Jonny Albrigtsen er gruvearbeider og leder for Arbeiderpartiet på Svalbard. Han mener industrien heller kunne ha kjøpt kullet fra Store Norske på Svalbard.
– Vi selger i dag kull til Tyskland, som går til metallurgisk industri. Det er det reneste kullet i hele verden. Tyskerne vil ha kullet vårt fordi det er av høy kvalitet og inneholder lite svovel, sier Albrigtsen til Fri fagbevegelse.
Svalbard er ikke norsk eiendom, selv om mange i Norge, politikere inkludert, tror det. Svalbardtraktaten fra 1920 gir rettigheter til i alt 45 land, inklusive Saudi-Arabia, Nord-Korea, Afghanistan, Egypt og Den dominikanske republikk, som alle har undertegnet traktaten. Det er neppe trolig at Talibans krigere eller karibiske kelnere vil opprette noen virksomhet på Svalbard, men våre store naboer i øst, Russland og Kina, har for lengst etablert seg. Å tro at ikke Svalbard og Arktis er av interesse for disse to stormaktene, er i overkant naivt, særlig når en tar BRICS og fremveksten av en multipolar verden (altså en verden der USA og Vesten ikke lenger er de som bestemmer alene).
Allerede før Russland startet sin Spesielle Militære Operasjon mot Ukraina, altså før de bokstavelig talt ble støtt ut i kulden, protesterte Russland mot måten de blir behandlet på av Norge:
Russland sier rett ut at de mener Norge bryter vilkårene for den viktige avtalen som garanterer norsk suverenitet over Svalbard. (NRK, 02.21.20)
Jeg frykter ikke Russlands ambisjoner på Svalbard. De utvinner fortsatt kull der, men mens økonomien i Norge i beste fall hadde nullvekst i 2023, vokste Russlands økonomi med over 3,1 prosent i fjor. Sanksjonene som skulle senke Russland og hjelpe Ukraina, viste seg å gjøre det motsatte.
Fra Svalbard til Niger
Hvorfor blande Niger inn i en artikkel om Norges dumheter?
Jo, før jeg kommer til poenget må jeg bare nevne at Norge og Niger har én viktig ting til felles: vi er begge storleverandører av energi til Europa. Norge har olje, gass og vannkraft, mens Niger har uran. Men, der Norge er et steinrikt og kaldt land oppunder Nordpolen, er Niger et lutfattig og glovarmt land litt nord for ekvator.
Hvorfor lever så nordmenn flest i velstand og de fleste nigeriere i armod?
Svaret er å finne i Frankrikes mer enn 50 årige utbytting av Nigers uranforekomster i nærheten av Arlit for å sikre drivstoff til sine atomkraftverk. Ragnhild Gylver besøkte området i 2014. Her fra hennes artikkel i Panorama:
Selskapenes eierskap til alle brønnene i Arlit, og utvinningens massive forbruk av vann (20 millioner kubikkmeter per år, ifølge Aïr Info) ved siden av en befolkning som i deler av byen lider av permanent vannmangel.
Tendensen til å leie arbeidskraft i stedet for å ansette den (sous-traitance) og disse temporære arbeidernes mangel på rettigheter.
Usikkerheten rundt helseeffekten av millioner av tonn med radioaktivt avfall dumpet i friluft bare fem kilometer fra byen.
Vanskelighetene med å få yrkesrelaterte sykdommer blant gruvearbeiderne anerkjent (et såkalt ‘helseobservatorium’ som skal dokumentere sykdommer ble opprettet i 2010, med sivilsamfunnet som pådriver).
Sist, men ikke minst: Mangelen på transparens og innsyn i gruveindustrien i Niger; Arevas generelle utilgjengelighet for befolkning og statlige aktører på alt annet enn høyeste nivå.
Niger har i årevis vært blant verdens største eksportører av uran. Franskmennene kan takke Niger for at de ikke har frosset, men uranen har ikke beriket Niger. Mer enn 60 prosent av landets 25 millioner mennesker overlever på mindre enn $ 1 om dagen.
Femti år med uranutvinning i Niger av datterselskaper av det franske atomselskapet Areva – verdens ledende sivile atomkonsern frem til det ble demontert – er illustrerende. Arevas salg har konsekvent langt overgått Nigers BNP, og Nigers gruver har alltid vært ansett som strategiske av selskapet, selv etter diversifiseringen av forsyningsland. Nigers uran har bidratt til en tredjedel av elektrisiteten produsert av franske atomkraftverk, og har spilt en betydelig rolle i å holde det blant verdens ledende økonomiske makter. Frem til i dag er Frankrike 100 % avhengig av Nigers uran for sin militære atomkraft.
Blant verdens tre fattigste land har Niger bare dratt nytte av rundt 12 % av markedsverdien av uranet som produseres, og scoret de dårligste menneskelige utviklingsindikatorene innen helse, utdanning, underernæring og spedbarnsdødelighet. Som ett av mange eksempler har de fleste nigerienere fortsatt ikke tilgang til elektrisitet, som fortsatt i stor grad importeres fra nabolandet Nigeria. (THE FRANÇAFRIQUE: UNVEILING ANTI-FRENCH SENTIMENTS AND FRANCE’S COMPLEX ROLE IN AFRICA.)
Forurenset vann i et land på kanten av Sahara har fått Niger til å vende seg mot Russland. Foto: African Arguments
Hvorvidt det var misnøyen med Frankrike som var årsaken til sist sommers militærkupp i Niger skal jeg ikke si for sikkert. Men, selv om fransk fortsatt er det offisielle språket, så er ambassadøren og fem tusen franske soldater kastet ut av landet. Og denne uken var landets nye statsminister på besøk i Russland.
– Niger er godt posisjonert til å si i dag at vi forventet mye av samarbeidet med noen [vestlige] land. Dessverre ble ikke forventningene møtt. Jeg vil til og med si at [det var en] skuffelse, fortalte Nigers statsminister Ali Mahamane Lamine Zeine til Sputnik Afrika.
Det er jammen fint at Norge, som knapt nok har kapasitet til å vokte sin egen kyst (Kystvakten kuttet millioner – la fem skip til kai), sammen med Storbritannia (som heller ikke har helt styr på sine fartøy) skal hjelpe Ukraina med å bygge kyst- og sjøforsvar.
– Storbritannia, Noreg og andre land vil hjelpe Ukraina med å styrke tryggleiken langs kysten og til havs. Ukraina skal få støtte til å byggje ein varig maritim kapasitet, seier forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp). (Regjeringen.no)
Kanskje Norge har tenkt å hjelpe Ukraina med å ta tilbake Sevastopol og Krim?
Jeg blir gram i hu over nedsnødde norske og vestlige politikere.
Soldat fra Etterretningsbataljonen på ski. Foto: Ole-Sverre Haugli/ Hæren/Forsvaret
Denne artikkelen ble publisert av The Norwegian Ibn Batutta og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.
PS:
Ibn Battuta var en arabisk oppdagelsesreisende og geograf. Med Nord-Afrika som utgangspunkt foretok han gjennom 25 år en serie reiser omkring i verden, blant annet til Vest-Afrika, Midtøsten, India, Kina og Ceylon (Sri Lanka). (Store norske leksikon).
Kapitalismen står foran en svær krise
Av Bertil Carlman - 23. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/kapitalismen-star-foran-en-svaer-krise/
Sosialismens tredje bølge.
Bertil Carlman har oversatt og kommenterer en artikkel fra tidsskriftet Wenhua Zongheng.
För flertalet av oss står vissa datum för något mycket mer än en neutral tidsangivelse. Det gället naturligtvis 11/9. För många gäller det också 24/2. Kanske kommer också 7/10 (2023) att bli ett sådant datum, eftersom de våldsamma angrepp på ett helt folk som Israel gjorde efter Hamas attack mot den israeliska staten, i ännu högre grad än USA:s/NATO:s krig mot Ryssland i Ukraina, så skoningslöst spelas upp inför våra ögon både i MSM och i sociala medier.
Den 11:e januari i år tog Sydafrika upp folkmordskriget mot palestinierna i ICJ. Säkert var vi många som under flera timmar följde händelserna i Haag, och debatter om dessa händelser på sociala medier. Samtidigt som också jag följde händelserna intensivt, höll jag på med ytterligare en översättning från Wenhua Zongheng. Därför tänkte jag ibland ”Vad kommer Kinas roll i detta att vara?” Både kriget i Ukraina och kriget mot Palestina tar en gång slut. Vad skall då kunna vara den kraft som leder fredsförhandlingarna? USA har ett antal gånger försökt att vara denna kraft, men det har blivit misslyckat; naturligtvis.
Är då möjligen Kina en kraft som skall kunna ta på sig rollen som ledare av fredsförhandlingar? Hur ser det till exempel ut i de pågående förhandlingarna i ICJ? Naturligtvis döms Kinas fredsskapande förmåga helt ut av det Globala Väst. Men även analytiker som borde veta bättre är fundersamma. Patrick Lawrence tvekar kraftigt i en artikel på ’Consortiumnews’ The End of Global Leadership. Där skriver han: ”Jag tycker att politiken är nedslående. De ser ut så här. De fem medlemmarna i FN:s säkerhetsråd – USA, Storbritannien, Frankrike, Kina, Ryssland – är alla representerade på ICJ:s domarbänk med 15 medlemmar. Norman Finkelstein är intressant nog skeptisk till att de två sistnämnda kommer att stödja Sydafrikas rättsfall: Ryssland står inför ett pågående ICJ-fall som har att göra med Rysslands beteende i Ukraina; Kina anklagas för folkmord i fallet med uigurer. «Vill de öppna Pandoras ask?» frågar Finkelstein. «Jag skulle säga mycket osannolikt.» Sydafrikanerna behöver åtta av de 15 domarna för att rösta med dem. Genom att bolla med aritmetiken tror Finkelstein, att de kommer att få en röst – alltför många andra ställer sig antingen på Israels sida eller kompromissar på ett eller annat sätt som Ryssland och Kina verkar kunna göra.”
Minst lika tveksamma är dr. Paul Larudee och Calvin Larudee som har en artikel i‘GlobalResearch’ med det långa namnet South Africa’s Charges of Genocide Against Israel: The World Court Judges’ Vote Is Political, Not Legal. Neither «Evidence» Nor «Law» (The Genocide Convention) Will Convict Israel. I artikeln synar författarna de olika domarna och hur de kan tänkas rösta. Om den kinesiska domaren står det: ”Domare Xue Hanqin från Kina: Den kinesiska regeringen har varit en stark kritiker av Israels agerande i Gaza och stödjer en oberoende palestinsk stat med östra Jerusalem som huvudstad. Kina kan dock vara tveksamt till att skapa ett prejudikat när det gäller brott mot folkmordskonventionen av liknande skäl som Ryssland. Vissa anklagar Kina för att ha begått folkmord mot uigurerna, en muslimsk minoritet i Kina. Av denna anledning är en ja-röst från Kina möjlig men inte säkerställd.”
Patric L. skriver alltså ”verkar kunna göra” och Paul L. och Calvin L. skriver ”Vissa anklagar”. Uppenbarligen har dess tre skribenter inte tillräckligt satt sig in i frågan om ”folkmord mot uigurerna”. Idag är mängden fakta om vad som skett i Xinjiang så stor att framförallt författare som de tre nämnda åtminstone något borde uttryckt sig annorlunda.
Andy Boreham tog för någon vecka sedan upp ”folkmordet” på sin videokanal “Xinjiang is fake!” Anti-China propagandists’ hilarious new claim. På videon säger han bland annat “En grupp sa bokstavligen på twitter att de 265 miljoner turister som besökte Xinjiang förra året var en del av Pekings knep för att Dölja «pågående illdåd» där. Du hörde det rätt! En ung amerikansk flicka gjorde också en TikTok-video om sin resa till Kina och har fått massiv motreaktion, med hatare som kallar det KKP-propaganda.” Andys video påpekar det faktum att alla fakta ställs på huvudet. Eller som sångaren Tom Jones sade när en journalist frågade varför han inte besökte sin födelseort i Wales ”Det går inte. Åker jag dit måste jag gå på bykrogen för att träffa folk. Bjuder jag laget runt, säger man att jag skryter. Bjuder jag inte, säger man att jag är snål. Det går inte att åka dit.”
En säkerligen mer kinapartisk artikel skrev GT 21:a januari: Witness to history: Victims, survivors disclose untold details of 2012 terror attack in Xinjiang. Artikeln handlar om några konkreta fall av mord som utförts i Xinjiang, och den skall enligt GT vara en i en serie av artiklar benämnda ”Vittne till historien” Naturligtvis undrar vi i Väst, som har ett mycket kortsiktigt perspektiv på vad som händer, varför inte dessa fall omskrivits lika klart tidigare.
Man kan också skriva som Foreign Affairs gör, att Kina utnyttjar Israels krig för att vinna över det Globala Syd. Och det är naturligtvis sant. I artikeln nedan skriver Yang Ping att ”socialismen med kinesiska särdrag har genomgått en snabb uppgång och blivit en avgörande kraft som omformar världsordningen och mänsklighetens framtid.” och vidare ”I dagens globala marknadsekonomi, som domineras av den moderna kapitalismen, fortsätter interna krafter som gör motstånd mot kapitalismen att växa fram, vilket ger upphov till krav och rörelser för ekonomisk och social jämlikhet. Dessa rörelser kommer att dras till och förespråka socialism för att ta itu med och övervinna kapitalismens ojämlikheter.”Och om det nu är så att Kina ”blivit en avgörande kraft”, och att ”rörelser för ekonomisk och social jämlikhet kommer att dras till och förespråka socialism för att ta itu med och övervinna kapitalismens ojämlikheter” , ja då är det bra att det Globala Syd än mer funderar på socialism som ett alternativ till den imperialism som alltmer bekämpas. Yang Ping verkar säker på detta, för han skriver mot slutet i sin artikel ”I takt med att Kina fortsätter att stiga och bli en ledande global makt, kommer den kinesiska utvecklingsvägen att dra till sig mer uppmärksamhet som ett livskraftigt alternativt produktionssätt och livsstil, vilket främjar bildandet av ett nytt globalt socialistiskt system och värdesystem som i allt högre grad accepteras av människor runt om i världen.” Vi får se.
The Third Wave of Socialism (thetricontinental.org)
Socialismens tredje våg
AV YANG PING
Den tredje vågen av socialism» (社会主义的第三次浪潮) publicerades ursprungligen i Wenhua Zongheng (文化纵横), nummer 3 (juni 2021).
Kapitalismen står inför en stor kris
Finanskrisen 2008 och den globala covid-19-pandemin har tydliggjort att kapitalismen står inför en stor kris. Den globala ekonomin har upplevt långvarig stagnation och nedgång, utbredd arbetslöshet, stora förmögenhetsklyftor, överdriven skuldsättning och tillgångsbubblor. Det mest tragiska är att detta har åtföljts av en betydande förlust av människoliv. Den globala kapitalismens nuvarande kris är den största och allvarligaste sedan den stora depressionen (1929–1933).
I denna kris har kapitalismens begränsningar – marknadsmässiga, teknologiska och ekologiska – blivit alltmer uppenbara. För det första har det blivit ont om nya marknader och vinstkällor, vilket har lett till en minskande drivkraft för kapitalackumulation. För det andra kan det påpekas, att även om krisdriven teknisk innovation har förblivit aktiv, så koncentreras fördelarna med sådan innovation i allt högre grad i händerna på ett fåtal, vilket gör att den stora majoriteten av människor marginaliseras inom det nuvarande kapitalistiska systemet. För det tredje kan jordens ekosystem inte längre upprätthålla det tryck som det utsätts för av kapitalistiska produktionssätt och livsstilar, eftersom världens miljökapacitet har pressats till sin gräns.
De medel som traditionellt använts för att lösa kapitalistiska kriser har misslyckats, en efter en, under den nuvarande krisen. Efter nästan fyra decennier av nyliberalism står de kapitalistiska regeringarna inför en kris gällande de offentliga utgifterna – deras strävan efter ännu mer strukturella ekonomiska reformer för att stimulera privat kapital går stick i stäv med behovet av att upprätthålla miniminivåerna för social välfärd. Politiken för kvantitativa lättnader har upprepade gånger skapat enorma tillgångsbubblor och skuldspiraler, vilket har förvärrat de redan stora förmögenhetsklyftorna.
Under denna kris har många av de drag som kännetecknade det globala kapitalistiska landskapet före första och andra världskriget återuppstått: populismens, militarismens och fascismens framväxt; intensifiering av interna sociala klyftor; ökad fientlighet och nollsummekonkurrens mellan nationer och tendenser till avglobalisering och [övergång till] blockpolitik. I takt med att de internationella spänningarna ökar, så ökar också risken för ett nytt globalt krig.
Kriser startar krig och krig leder till revolutioner. Detta har varit ett återkommande tema i det kapitalistiska systemets historia. Under 2000-talets tredje decennium, mitt i denna stora kris, kommer kapitalismen att genomgå djupgående reformer och övervinna krisen? Eller är detta kapitalismens «Tjernobyl-ögonblick», när den går mot sin slutliga undergång?
Historien har än en gång kommit till ett kritiskt vägskäl.
Socialismens tre vågor
Som en kritik av och rörelse mot kapitalismen har socialismen alltid samexisterat med kapitalismen, fungerat som en kraftfull motvikt och ständigt sökt alternativa vägar för att övervinna och ersätta kapitalismen. Sedan Första internationalens födelse (1864–1876) har den globala socialistiska rörelsen upplevt tre stora vågor.
Den första vågen inträffade i 1800-talets Europa när den europeiska arbetarrörelsen gradvis övergick från ett tillstånd av att bara existera till ett tillstånd av medvetenhet om denna existens. Huvuddragen i denna period var marxismens födelse, upprättandet av internationella arbetarorganisationer och de första försöken att genomföra en socialistisk revolution, såsom Pariskommunen 1871. Den första vågen av socialism drev fram arbetarklassens politiska uppvaknande och medvetenhet, och gav upphov till arbetarklassens politiska partier i en rad länder. Men under denna våg skulle en socialistisk statsform ännu inte växa fram.
Den andra vågen började när första världskriget tog slut, med oktoberrevolutionen 1917, och varade fram till upplösningen av Sovjetunionen och de kommunistiska staterna i Östeuropa från 1989 till 1991. Över hela världen uppstod ett stort antal socialistiska stater, först i Sovjetunionen och Östeuropa, och efter andra världskrigets slut i Kina, Kuba, Korea, Vietnam och på andra håll. Tillsammans bildade dessa länder ett globalt socialistiskt system eller läger. Utöver detta statssystem var en stor del av den internationella socialistiska rörelsen under det kalla kriget koncentrerad till de nationella befrielserörelserna i Asien, Afrika och Latinamerika, av vilka många identifierade sig som socialistiska eller var starkt influerade av socialismen. Således var de två huvudsakliga kännetecknen för den andra vågen av socialism framväxten av den socialistiska statsformen, med utbrett offentligt ägande och ekonomisk planering, och framväxten av de nationella befrielserörelserna.
Efter det kalla krigets slut drabbades socialismen av betydande globala bakslag. Men trots detta skulle en ny våg dyka upp. Den tredje vågen, som började formas efter att Kina inledde sina reformer och sin öppningspolitik i slutet av 1970-talet, kunde stå emot de svåra chocker och prövningar som följde på Sovjetunionens och de kommunistiska staternas upplösning i Östeuropa. Även om socialismen befann sig på en låg nivå i hela världen, förblev Kina engagerat i socialismen samtidigt som man strävade efter ”reformer och öppna upp” och gradvis utforskade en väg som kallas socialism med kinesiska särdrag. Det viktigaste kännetecknet för socialism med kinesiska särdrag har varit att landet integrerat en form av marknadsekonomi i det socialistiska systemet, något som gradvis har skapat en socialistisk marknadsekonomi. Idag, bara tre decennier efter det kalla krigets slut, har socialismen med kinesiska särdrag genomgått en snabb uppgång och blivit en avgörande kraft som omformar världsordningen och mänsklighetens framtid. Även om denna våg av socialism fortfarande befinner sig i ett tidigt skede, har den redan haft en betydande inverkan och väckt global uppmärksamhet, vilket ger nya alternativ för länder som försöker följa en väg av oberoende utveckling och utgör en stark utmaning för dem som hävdade att kapitalismen markerade «historiens slut».
Begränsningar för den andra vågen av socialism
Innan vi går vidare med att bedöma den nuvarande verkligheten och framtidsutsikterna för den tredje vågen av socialism, måste vi först gå tillbaka till den andra vågen av socialism och förstå orsakerna till dess bakslag.
Med oktoberrevolutionen 1917 och den kinesiska revolutionen 1949 svepte socialismen över världen och bildade inte bara ett läger av stater som utgjorde ett betydande hot mot kapitalismen, utan den tände också en våg av nationella befrielserörelser i den stora tredje verden i Asien, Afrika och Latinamerika. Under årtiondena efter andra världskriget befann sig det kapitalistiska världssystemet i en prekär situation. I takt med att socialismen spred sig globalt, införde socialistiska länder i stor utsträckning planekonomier i sovjetisk stil och system för offentligt ägande, vilket uppnådde det inledande stadiet av industrialisering och byggde socialistiska nationella ekonomiska system.
Den sovjetiska planekonomin och den rena offentliga ägarmodellen hade dock flera djupgående nackdelar. För det första kunde det planerade ekonomiska systemet inte fördela sociala och ekonomiska resurser på ett effektivt och flexibelt sätt, vilket ledde till ett stelbent och snedvridet nationellt ekonomiskt system som inte på ett tillfredsställande sätt kunde reagera på indikatorer från den reala ekonomin. För det andra saknade det rent offentliga ägandet och det jämlika fördelningssystemet tillräckliga incitamentsmekanismer för arbetskraft på mellan- och mikronivå, vilket ledde till en brist på konstruktiv konkurrens och påtryckningar mellan företag och arbetstagare, vilket ledde till en allmänt låg nivå av ekonomisk effektivitet. För det tredje bröt restriktionerna mot och avskaffandet av privat- och varuekonomierna mot värdelagen [en av marknadsekonomins lagar ö.a.] och överskred de samhälleliga produktivkrafternas utvecklingsstadium. Detta ledde till ett långsiktigt, systematiskt misslyckande med att tillgodose de komplexa behoven i det ekonomiska och sociala livet, och [misslyckades med] att uppnå betydande förbättringar av människors livskvalitet. Slutligen ledde den sovjetiska planeringen och den ekonomiska förvaltningen med tiden till utvecklingen av ett alltmer inåtvänt och slutet system, kännetecknat av byråkratism och dogmatism, och en brist på lyhördhet och uppmärksamhet för tekniska framsteg och organisatorisk innovation.
Även om de betydande bakslag som den andra vågen av socialism upplevde under 1980- och 1990-talen delvis kan tillskrivas externa faktorer, som styrkan i det kapitalistiska världssystemet och fragmenteringen av det socialistiska lägret, var det i slutändan de otillräckliga ekonomiska och sociala operativsystemen och institutionella mekanismerna i de socialistiska länderna som var de verkligt avgörande faktorerna. Ohållbarheten i dessa interna system drev på de dramatiska förändringarna i Sovjetunionen såväl som Kinas övergång till reformer och öppnande.
Socialism med kinesiska särdrag och den tredje vågen av socialism
Med den kontinuerliga utvecklingen av ”reformer och öppna upp” har socialism med kinesiska särdrag tagit form som en utvecklingsväg som skiljer sig från både traditionell sovjetisk socialism och klassisk fri marknadskapitalism. Kinas utvecklingsväg, och teorier [om denna väg], kliver självsäkert in på världsscenen. Även om socialism med kinesiska särdrag inte är en statisk modell och Kinas praktiska politik genomgår kontinuerliga experiment, kan sex huvuddrag identifieras efter mer än fyra decenniers utforskning [praktik].
För det första har produktivkrafternas utveckling prioriterats. Socialism med kinesiska särdrag vågar lära sig av förnuftiga ekonomiska former av kapitalism och tillåter utvecklingen av den privata ekonomin att främja en snabb utveckling av avancerade produktivkrafter. Samtidigt har utvecklingen av den statsägda ekonomin planerats strategiskt inom nyckelsektorer, vilket har skapat ett kompletterande förhållande till den privata ekonomin och skapat en blandad ägarstruktur.
För det andra har Kina främjat en nära integration av sin socialistiska ekonomiska grund och produktionsrelationer med marknadsekonomin, för att gradvis upprätta ett socialistiskt marknadsekonomiskt system.
För det tredje har Kina, samtidigt som man har öppnat upp och integrerats med det globala kapitalistiska systemet, alltid fokuserat på att upprätthålla nationell suveränitet och säkerställa den fortsatta socialistiska karaktären hos Kinas kommunistiska parti (KKP). Kina är fortsatt vaksamt mot risken att avvika mot kapitalism på grund av kraven på att utveckla en marknadsekonomi.
För det fjärde har Kina försökt ta itu med frågor som rör social rättvisa och ojämlikhet genom utveckling. Utveckling kan leda till ökad rikedom, men av olika skäl kan denna rikedom också leda till ökade sociala klyftor. Endast ytterligare utveckling kan skapa det sociala välstånd och den materiella grund som krävs för att lösa dessa sociala klyftor och ojämlikheter. Under socialism med kinesiska särdrag har utveckling varit den primära vägen för att ta itu med sociala rättvisefrågor, medan andra metoder har varit sekundära. Detta har krävt dynamiska, proaktiva åtgärder, snarare än stelbenta universallösningar.
För det femte har staten också använt sig av ett antal andra åtgärder för att balansera förmögenhetsklyftorna inom den socialistiska marknadsekonomin. Storskaliga kampanjer för fattigdomsbekämpning har genomförts för att inkludera marginaliserade grupper i marknadsekonomin, och hjälpa dem att ta sig ur fattigdom genom riktade insatser. Dessutom kopplar man samman utvecklade områden, offentliga institutioner, företag och andra aktörer med fattiga områden för att överföra resurser och bistånd till underutvecklade regioner. För att komma till rätta med regionala ojämlikheter har transfereringar från mer utvecklade regioner i öst till underutvecklade centrala och västra områden bidragit till att komplettera klyftorna i skatteintäkter och utgiftskapacitet. Sådana åtgärder är svåra att föreställa sig, för att inte tala om att genomföra, i kapitalistiska länder där privat egendom betraktas som helig och där valprocesser endast upprätthåller den härskande klassens egenintressen.
För det sjätte är KKP inte beroende av vissa samhällsgruppers snäva intressen. För att upprätthålla denna ställning måste KKP förbli fritt från kapitalets [snarare den kapitalistiska ideologin; Jack Ma är ett exempel ö.a.] infiltration och kontroll, samt övervinna inflytandet från populism och rigida jämlikhetssträvanden och upprätthålla en dynamisk balans mellan ekonomisk vitalitet och social rättvisa.
Förhållandet mellan socialism och marknadsekonomi
Historien har visat att det är omöjligt att artificiellt eliminera marknadsekonomin under socialismen. Den traditionella sovjetiska socialismens begränsningar och slutliga misslyckande tjänar som bevis.
Marknadsekonomin är en uråldrig ekonomisk form, och dess lag om utbud och efterfrågan reglerar spontant mänskligt ekonomiskt beteende. Den kan kombineras med feodalism, kapitalism och socialism. Graden av kombination beror på överskottet av sociala produkter. Generellt sett gäller att ju större överskottet är, desto mer utvecklad blir marknadsekonomin. Som Deng Xiaoping sade: «Det finns ingen grundläggande motsättning mellan socialism och marknadsekonomi. Frågan är hur produktivkrafterna ska utvecklas mer effektivt.»1 Han påpekade också: «En planerad ekonomi är inte liktydig med socialism, eftersom det finns planering även under kapitalismen. En marknadsekonomi är inte kapitalism, eftersom det finns marknader under socialismen också. Planering och marknadskrafter är båda medel för att kontrollera den ekonomiska aktiviteten.»2
I den moderna marknadsekonomins rörelse är kapitalet huvudaktören. Kapitalet har en dubbel natur: det är den mest effektiva kraften för resursfördelning i marknadsekonomin, men det kan också manipulera och monopolisera marknaden. Fernand Braudel, fransk historiker och ledande forskare inom Annales historieskrivning menade att marknadsekonomin inte kunde likställas med kapitalismen. För Braudel är marknadsekonomin «i själva verket bara ett fragment av en väldig helhet. Marknadsekonomin är nämligen till sin natur reducerad till att spela rollen som en länk mellan produktion och konsumtion, och fram till 1800-talet var den bara ett lager – mer eller mindre tjockt och motståndskraftigt, men ibland mycket tunt – mellan den ocean av vardagsliv som låg utsträckt under den, och den kapitalistiska mekanism som mer än en gång manipulerade den ovanifrån.»3
Till skillnad från marknadsekonomin skrev Braudel att «kapitalism är den perfekta termen för att beteckna ekonomisk verksamhet som bedrivs vid toppmötet, eller som strävar efter toppmötet. Som ett resultat av detta [toppmöte], vilar storskalig kapitalism på det underliggande dubbla skikt som består av materiellt liv och den sammanhängande marknadsekonomin. Den utgör högvinstzonen».4
I dagens globala marknadsekonomi, som domineras av den moderna kapitalismen, fortsätter interna krafter som gör motstånd mot kapitalismen att växa fram, vilket ger upphov till krav och rörelser för ekonomisk och social jämlikhet. Dessa rörelser kommer att dras till och förespråka socialism för att ta itu med och övervinna kapitalismens ojämlikheter. Som sådan är socialismen också en inre kraft i marknadsekonomin, en organisk komponent som naturligtvis står i motsättning till kapitalismen.
Vid sidan av kapitalet är staten en annan viktig aktör i en modern marknadsekonomi. Staten är en produkt av marknadssamhällets krav på ordning och regler. Dess existens är inte en yttre kraft som påtvingas marknaden utan ett inneboende krav på marknadsekonomin. Även i ett marknadssamhälle utan en stat kommer kvasi-statliga enheter som skrån och handelskammare att uppstå. Förutom att reglera och förvalta marknadsekonomin främjar och utvecklar regeringen ofta marknaden, särskilt under de tidiga stadierna av marknadsekonomier i utvecklingsländer. Faktum är att staten ofta blir den drivande kraften bakom marknadsekonomin. Därför är det i grunden felaktigt att ställa staten och marknaden i fullständig motsättning till varandra som dikotomiserade enheter. Liberalismen betraktar staten som något absolut ont, medan socialismen i sovjetisk stil direkt likställer marknadsekonomin med kapitalismen – båda gör formalistiska misstag.
En socialistisk marknadsekonomi är en ekonomi där marknadsekonomins rörelse styrs av socialistiska värderingar. Å ena sidan använder sig detta ekonomiska system av nationell strategisk reglering, utnyttjar till fullo marknadsekonomins grundläggande roll i att organisera produktion, utbyte, styra konsumtion och distribution, och utnyttjar till fullo kapitalets ledande roll i utvecklingen av avancerade produktivkrafter. Å andra sidan använder den det mäktiga statsägda kapitalet och den socialistiska överbyggnaden, för att tygla och balansera det privata kapitalet, för att övervinna marknadsekonomins inneboende tendens till social splittring, och för att undvika kapitalets kontroll över det ekonomiska och sociala livet.
Den socialistiska marknadsekonomin är ett system som utnyttjar marknadsekonomins avgörande roll, samtidigt som statens funktion optimeras. Denna [form av ekonomi] representerar kombinationen av den moderna marknadsekonomin och det socialistiska produktionssättet.
Att bevara den socialistiska marknadsekonomins socialistiska karaktär
Kapitalismen konstruerar en överbyggnad och en ideologi som är förenliga med dess produktionssätt i enlighet med kapitalets funktionslogik. Under en socialistisk marknadsekonomis villkor förändras inte denna logik. Marknadsekonomins spontana rörelse och kapitalenheternas strävan efter vinst inom den, kommer kontinuerligt att urholka socialismens överbyggnad och ideologi, och kan leda till obalans eller till och med upplösning av den socialistiska marknadsekonomin, vilket leder samhället mot kapitalism. I den globala kapitalismens tidevarv blir de utmaningar som socialistiska marknadsekonomier står inför inom suveräna nationer ännu tydligare när kapitalet tränger in över nationsgränserna. Hur har då Kina kunnat behålla den socialistiska karaktären och inriktningen på sin socialistiska marknadsekonomi?
För det första ligger nyckeln i att upprätthålla KKP:s ledning och se till att partiets socialistiska karaktär förblir oförändrad. I den socialistiska marknadsekonomin har KKP till fullo utnyttjat kapitalets roll i att utveckla avancerade produktivkrafter och främja den kontinuerliga tillväxten av social rikedom, samtidigt som man har säkerställt att partiet inte infiltreras eller manipuleras av kapitalet. Partiet har aktivt kontrollerat kapitalet och fått det att tjäna av folkets majoritet. Generalsekreterare Xi Jinping har betonat det väsentliga förhållandet mellan partiets ledarskap och socialism, och har sagt att «ledarskapet för Kinas kommunistiska parti är det utmärkande draget för socialism med kinesiska särdrag och den största styrkan i det socialistiska systemet med kinesiska särdrag».5
För det andra är den socialistiska marknadsekonomins stabila funktion också ett resultat av det faktum att Kina har ackumulerat en stor mängd statsägda tillgångar under de senaste sjuttio årens utveckling, inklusive statsägda företag, statsägda finansinstitut och statligt ägd mark. Statlig kontroll över dessa enorma strategiska tillgångar utgör grunden för KKP:s styre och säkerställer partiets oberoende från kapitalet, vilket gör det möjligt för det att styra på grundval av landets och folkets grundläggande intressen.
Under den socialistiska marknadsekonomins villkor, måste statsägda företag och statsägt kapital också verka och konkurrera i enlighet med marknadsekonomins lagar. Marknadens och kapitalets logik tränger djupt in i det dagliga beteendet hos inte bara privata företag utan även statsägda företag. Därför är det särskilt viktigt, att se till att förvaltarna av dessa massiva statsägda tillgångar, inte blir borgarklassens agenter, viktigt för att förhindra att förvaltarna omvandlar statsägda tillgångar till privata tillgångar eller [att de] etablerar en intern kontroll, som står i tacksamhetsskuld till borgerliga intressen. För att upprätthålla den socialistiska marknadsekonomins socialistiska karaktär, måste KKP säkerställa både den operativa effektiviteten och det fortsatta statliga ägandet av dessa tillgångar.
För det tredje måste socialismens överbyggnad och ideologi hårt kontrolleras av partiet. I branscher eller sektorer som utbildning, förlagsverksamhet och media, måste strävan efter ekonomiska fördelar vara underordnad sociala fördelar. Marknadsekonomins logik får inte dominera dessa sektorer, och partiets ledning måste integreras i deras dagliga verksamhet. Om socialismen inte tillhandahåller ideologiskt och kulturellt ledarskap, kommer kapitalismen oundvikligen att göra det.
För det fjärde har KKP under marknadsekonomiska förhållanden gått i spetsen för utvecklingen av det civila samhället och av icke-statliga organisationer. Tillväxten av dessa sociala krafter är ett oundvikligt fenomen i en marknadsekonomi. På grund av marknadsekonomins differentieringseffekt, uppstår krav från olika intressegrupper på att ta itu med frågor som förmögenhetsklyftor, miljöförstöring, demoralisering av samhället och andra problem som genereras av privat kapital. På grund av Kinas starka historiska tradition av «byråkratisk feodalism» kan utvecklingen och konstruktionen av dessa sociala krafter bidra till att övervinna överdriven byråkrati och formalism inom regeringsdepartementen. Därför har partiet lett utvecklingen av dessa sociala krafter och uppmuntrat dem att organisera sig, för att främja en stabil och långsiktig utveckling av den socialistiska marknadsekonomin.
Främjande av den tredje vågen av socialism
I en tid då det samtida kapitalistiska världssystemet står inför oerhörda kriser, har möjligheten till en ny global våg av socialism återigen dykt upp. Socialism med kinesiska särdrag kommer sannolikt att vara en nyckelfaktor för att initiera denna våg. I takt med att Kina fortsätter att stiga och bli en ledande global makt, kommer den kinesiska utvecklingsvägen att dra till sig mer uppmärksamhet som ett livskraftigt alternativt produktionssätt och livsstil, vilket främjar bildandet av ett nytt globalt socialistiskt system och värdesystem som i allt högre grad accepteras av människor runt om i världen.
Samtidigt kommer socialismen med kinesiska särdrag under denna historiska övergångsperiod också att stå inför särskilt akuta utmaningar och faror. Sedan finanskrisen 2008, och särskilt sedan covid-19-utbrottet, har den kinesiska socialismens styrkor blivit allt tydligare på den internationella arenan. Kina har vänt många av dessa kriser till möjligheter, drivit landet till en högre utvecklingsnivå och förbättrat dess styrningssystem och kapacitet. Den skarpa kontrasten mellan Kina och västländerna i dessa avseenden, har i grunden skakat om berättelsen om den västerländska kapitalismen; något som har större inverkan än enbart militär makt och ekonomisk tillväxt.
Som svar på detta mobiliserar olika krafter inom den internationella kapitalismen mot Kina. Attacker och smutskastning från liberala, nationalistiska och populistiska politiska krafter är oändliga. Till och med vissa internationella vänsterkrafter kritiserar Kina hårt i frågor om demokrati, mänskliga rättigheter och miljöskydd, och ifrågasätter till och med om Kina verkligen är socialistiskt. Sedan Biden-administrationen kom till makten i USA har allianspolitiken ökat på global nivå. En USA-ledd borgerlig «helig allians» håller snabbt på att växa fram under förevändning att hålla tillbaka Kina.
Den framväxande tredje vågen av socialism kommer otvivelaktigt att möta en mörk natt och uppleva ännu mer intensiv turbulens och kaos inom det kapitalistiska världssystemet. Som svar på detta måste de kinesiska socialisterna vara beredda.
Den israelske hæren beordret Hannibal-direktivet 7. oktober
Av skribent - 23. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/den-israelske-haeren-beordret-hannibal-direktivet-7-oktober/
En undersøkelse fra Israels ledende avis indikerer at Israel bevisst drepte mange av sine egne sivile og soldater under Hamas sin Operasjon Al-Aqsa-flommen, for å forhindre at de ble tatt som fanger og brakt til Gaza.
Av nyhetsdesken til The Cradle – 11. januar 2024.
Det israelske militæret implementerte «Hannibal-direktivet» under Hamas angrep 7. oktober, og drepte noen av sine egne sivile og soldater, for å hindre Hamas i å ta dem som fanger tilbake til Gaza, ifølge en undersøkelse av Israels ledende avis, Yedioth Ahronoth, som vil bli publisert i sin helhet 12. januar.
Den hebraiske utgaven av avisen skrev den 11. januar at «en av avsløringene som ble avdekket i etterforskningen, er at IDF [den israelske hæren] ved middagstid den 7. oktober beordret alle sine kampenheter å i praksis bruke ‘Hannibal-prosedyren’, men uten å nevne dette eksplisitt ved navn.»
Ordren var å stoppe «for enhver pris ethvert forsøk fra Hamas-terrorister på å returnere til Gaza, det vil si til tross for frykten for at noen av dem har bortførte,» skrev avisen.
The Times of Israel beskrev hvordan Hannibal-prosedyren, eller direktivet, «tillater soldater å bruke potensielt enorme mengder makt for å forhindre at en soldat faller i fiendens hender. Dette inkluderer muligheten for å sette livet til den aktuelle soldaten i fare for å forhindre at han blir tatt til fange.»
En tidligere Haaretz-undersøkelse av direktivet konkluderte med at «fra hærens synspunkt er en død soldat bedre enn en fanget soldat, som selv lider og tvinger staten til å løslate tusenvis av fanger for å få løslatt ham.»
Under angrepet 7. oktober klarte Hamas og andre palestinere å ta rundt 240 israelske soldater og sivile fra bosetningene (også kjent som kibbutzer) og militærbaser, tilbake til Gaza som fanger.
Hamas håpet å bytte dem mot de tusenvis av palestinere, inkludert kvinner og barn, som blir holdt i israelske fengsler.
Hamas brukte Toyota pick-up lastebiler og motorsykler som de kom inn i Israel med, samt biler stjålet fra bosetningene, for å ta israelske fanger tilbake til Gaza. Noen ble også tatt med til Gaza til fots og til og med i vogner trukket av traktorer av andre palestinere som krysset inn i Israel, etter at Hamas-krigere brøt seg gjennom grensegjerdet.
Ifølge Yediot Ahronoth ble rundt tusen «terrorister og infiltratører» drept i området mellom bosetningene og Gazastripen.
Men avisen la til at det ikke er klart på dette tidspunktet hvor mange av de israelske bortførte som ble drept på grunn av aktiveringen av Hannibal-direktivet:
«I uken etter angrepet sjekket soldater fra eliteenheter rundt 70 kjøretøy som sto igjen i området mellom bosetningene og Gazastripen. Dette er kjøretøy som ikke nådde Gaza, fordi de på veien ble skutt av et kamphelikopter, en antitank-rakett eller en stridsvogn, og i det minste i noen tilfeller, ble alle i kjøretøyet drept.»
Som journalisten Dan Cohen rapporterte, drepte det israelske militæret Efrat Katz, 68 år gammel, da hun ble tatt fra Kibbutz Nir Oz til Gaza på en vogn trukket av en traktor 7. oktober. Datteren hennes, Doron Katz-Asher, og to barnebarn, Raz, 2 år, og Aviv, 4 år, var også i vognen.
Doron Katz-Asher fortalte senere Israels Kanal 12, at den israelske hæren åpnet ild mot traktoren, skadet hennes to døtre og drepte moren hennes, Efrat.
Som tidligere rapportert av The Cradle, beskrev oberst Nof Erez i det israelske luftforsvaret, Israels handlinger 7. oktober som en «massehendelse av Hannibal,» som svar på bruken av Apache-helikoptre og stridsvogner. «Det vi så her var en masse- Hannibal. Det var mange åpninger i gjerdet, tusenvis av mennesker i mange forskjellige kjøretøy, med og uten gisler, sier han til Haaretz.
Avsløringen om at det israelske militæret uformelt utstedte Hannibal-direktivet, reiser spørsmål om dødsfallene til mange israelske sivile som først ble antatt å være bortført av Hamas 7. oktober, men hvis kropper senere ble oppdaget nær grensegjerdet ved Gaza.
For eksempel forsvant 80 år gamle Carmela Dan og hennes 12 år gamle autistiske barnebarn Noya, begge om morgenen 7. oktober. Familien antok at begge ble tatt til fange av Hamas. Men to uker senere kunngjorde israelske myndigheter at likene «ble funnet nær grensegjerdet», melder Foreign Policy.
Den 19. oktober fortalte Carmelas niese til NBC News: «Det var en operasjon av den israelske hæren for noen dager siden, på det tidspunktet for å hente lik, og vi tror at det tok dem tid å kjøre det vi vet er tre DNA-tester og å identifisere at det var dem.»
I et annet mye rapportert tilfelle, innrømmet en israelsk brigadegeneral, Barak Hiram, til New York Times at han 7. oktober ga ordre om at en stridsvognkommandør skulle åpne ild mot et hjem i Kibbutz Be’eri for å drepe Hamas-krigere, selv om 14 israelske fanger også var barrikadert inne i hjemmet.
Omtrent ved solnedgang sa Hiram til stridsvognkommandøren: «Forhandlingene er over. Bryt deg inn, selv på bekostning av sivile tap.»
Hamas-krigerne og alle unntatt én av fangene ble drept, inkludert de 12 år gamle tvillingene Liel og Yanai Hetzroni. Kroppene deres var så alvorlig skadet og brent at det tok uker å identifisere dem.
I et intervju med Channel 12 den 26. oktober, før Hiram offentlig hadde erkjent å ha gitt ordren om å skyte på hjemmet i Be’eri, hentydet generalen til hans logikk den 7. oktober. Han uttalte: «Jeg er veldig redd for at hvis vi kommer tilbake til Sorana [Israels militære hovedkvarter i Tel Aviv] og prøver å holde alle slags forhandlinger, da kan vi falle i en felle som vil binde våre hender og ikke tillate oss å gjøre det som kreves, som er å gå inn, manipulere og drepe dem [Hamas] …»
I et annet tilfelle i Be’eri ble et eldre par, Mati og Amir Weiss, angivelig drept av Hamas-krigere som tok seg inn i hjemmet deres om morgenen 7. oktober. Mati sendte en melding til sønnen Yuval om at krigerne hadde tatt seg inn i huset og at Amir hadde blitt skutt.
Yuval, som var medlem av kibbutzens sikkerhetsteam, ga posisjonen til kommandanter i hæren og fortalte dem at Hamas-krigere var inne i hjemmet.
For å forklare det eldre parets død skriver Haaretz: «Mati og Amir Weiss ble angrepet av terrorister som sprengte en av veggene i sikkerhetsrommet deres og skjøt dem.»
Men bildet av Weiss-hjemmet publisert av Haaretz, viser et massivt hull i veggen i hjemmet og betydelige skader på taket, noe som tyder på at en tankgranat eller helikopterangrep hadde truffet det.
Hannibal-direktivet ble også tydelig 7. oktober på musikkfestivalen Nova, der Hamas angivelig massakrerte 364 israelske festdeltakere.
Selv om den israelske hærens bakkeenheter ikke reagerte på Hamas-angrepet den 7. oktober på mange timer, ga sjefen for det israelske politiet, generalmajor Amir Cohen, ordren, med kodenavnet «Philistine Horseman», klokken 6:42 om å sende enheter fra grensepolitiet til forskjellige steder for å konfrontere Hamas-angrepet.
Disse enhetene inkluderte elite antiterrorenheter, kjent som Yamam, som ble sendt med helikopter, ifølge israelske tjenestemenn som snakket med New York Times.
Disse enhetene åpnet tilsynelatende ild mot festdeltakere da Hamas tok folk til fange.
Tysklands Bild rapporterte vitnesbyrdet til Maya P., som overlevde festivalen. Bild skriver: «Terroristene som satte opp veiblokadene kom forkledd som politibetjenter og soldater.»
«Folk løp inn i dem i håp om å bli reddet, og så ble de henrettet,» sier Maya gråtende.
En annen overlevende, Yuval Tahupi, uttalte til CNN: «En politidame fortalte oss at de fleste terroristene kler seg ut som soldater, som politi, som sikkerhetsvakter, så ikke stol på noen.»
Både Maya og Yuval kunne ikke forestille seg at israelske styrker hadde skutt på dem, så de antok at Hamas-krigere måtte ha vært forkledd som soldater og politi.
Israelske angrepshelikoptre ble også utplassert på Nova-området, som også åpnet ild mot festdeltakere.
Haaretz rapporterte at «Ifølge en politikilde avslørte en etterforskning av hendelsen også at et IDF-kamphelikopter som ankom åstedet fra Ramat David-basen, skjøt mot terroristene og tilsynelatende også traff noen av festdeltakerne som var der.»
BBC dokumenterte et tilsynelatende tilfelle av Hannibal-direktivet ved helikopterild. Den britiske statskringkasteren skriver at opptak fra dashbordkamera som journalistene har gjennomgått, viser at «en gruppe menn dukker opp. Bare en er bevæpnet – de ser ut til å være der for å plyndre … To personer, en mann og en kvinne, som gjemte seg i en bil, blir oppdaget og ført bort.»
«Kvinnen som ble tatt, dukker plutselig opp igjen to minutter senere. Hun hopper og vifter med armene i været. Hun må tro at hjelpen er nær – på dette tidspunktet hadde det israelske forsvaret begynt arbeidet med å slå tilbake angrepet. Men sekunder senere faller hun ned på gulvet mens kulene spretter rundt henne. Vi vet ikke om hun overlevde.»
Originalen til denne artikkelen finner du her:
Israeli army ordered mass Hannibal Directive on 7 Oct: Media
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Krigsdagbok del 93 – 15. til 18. november 2023
Av Lars Birkelund - 23. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/krigsdagbok-del-93-15-til-18-november-2023/
Dette er 93. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
15. november
«Nord Stream – ledningene skulle frakte russisk gass til markedene i Tyskland og resten av Europa. Men Ukraina og flere andre østeuropeiske land mente fra starten at de ville gjøre Europa avhengig av Russland, også politisk» – NRK v/ Morten Jentoft.
Men fremst blant landene som prøvde å stanse Nord Stream var USA, som ikke la skjul på at de også var motivert av et ønske om å selge sin langt dyrere LNG-gass til Europa. USA sanksjonerte bedrifter som deltok i byggingen av Nord Stream 2 og lyktes blant annet med å skremme norske Veritas til å hoppe av prosjektet.
Videre annonserte USA så og si på forhånd at de ville stanse Nord Stream 2, om nødvendig med alle midler. Dette både under Trump og Biden. USA prøvde ikke en gang å skjule sin tilfredshet over sprengningen av Nord Stream. Radoslaw Sikorski, medlem av EU-parlamentet og tidligere polsk utenriksminister, sa «thank you, USA», som sin umiddelbare respons på nyheten.
Hvordan kan NRK ha glemt dette?
https://www.nrk.no/urix/nord-stream-2-_-nye-anklager-mot-ukrainsk-etterretningsoffiser-1.16635096
Seinere samme dag:
Det har vist seg at vi lever i et system der det ikke finnes noe som heter ansvar på toppledernivå. Politikere belønnes for sine feil i stedet for å bli straffet, noe som sjølsagt oppmuntrer til å gjøre flere feil, mens det å være ansvarlig blir straffet med anklager om at man er illojal, på feil side etc.
I Norge er Jens Stoltenberg det fremste eksempelet på det. Han ble forfremmet til å bli NATOs ‘sjef’ etter å ha ødelagt Libya og bidratt til å ødelegge Syria. I denne videoen snakker Tucker Carlsson og Glenn Greenwald om hvordan dette praktiseres i USA, der politikere, embedsmenn, journalister og andre fortsetter å stige i gradene til tross for flere katastrofale løgner og feiltagelser.
Seinere samme dag:
Først litt om hvorfor norske myndigheter og mediene deres har begynt å kalle Hviterussland for Belarus (sjøl om det betyr det samme). Det skyldes at den forhatte hviterussiske opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja, som USA/NATO/EU/Norge støtter, i fjor ba dem om å gjøre det. Ja, hun er forhatt i Hviterussland fordi hun konspirerer med fremmede makter for å stjele makta i Hviterussland. Og hun er forhatt fordi hun oppfordrer til sanksjoner og sabotasje mot hjemlandet.
For sammenligningens skyld: hva hadde norske kvinner og menn ment om meg hvis jeg hadde konspirert med Russland for å stjele makta i Norge? Svaret på det gir et hint om hvordan hviterusserne ser på Svetlana Tikhanovskaja.
USA/NATO/EU med Norge fører dermed en politikk som kan føre til krig i Hviterussland hvis den lykkes. En politikk som ligner på det de gjorde da de støtta statskuppet i Ukraina, som førte til krig i løpet av noen måneder. Dette har de holdt på med siden 2020. Først gjennom Erna Solbergs regjering, fra oktober 2021 gjennom regjeringen til Jonas Gahr Støre. Norge har rett og slett ansvarsløse, farlige og destruktive medier og politikere. Det kan ikke sies for ofte.
Denne politikken og medienes støtte til den er bakgrunnen for at norske medier mobber folk som Ole Einar Bjørndalen, sjøl om det skal sies at kritikken er ganske mild i dette tilfellet. Den er mest av typen ‘mellom linjene’.
Jeg tror ikke Bjørndalen er så politisk bevisst. Han sier i hvert fall ikke noe som er politisk. Men han har funnet kjærligheten med en hviterussisk kjæreste. Han giftet seg med henne, fikk barn med henne og valgte å bli boende i Hviterussland. Dette bryter med politikken norske medier og myndigheter fører overfor Hviterussland, sjøl om den tross alt ikke forbyr nordmenn å forelske seg i hviterussere.
«Bjørndalen har tidligere fått kritikk fra blant andre menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty for å ha vært landslagssjef for Kinas skiskyttere fra 2019 til 2022. Nå velger 49-åringen å ikke tenke på hva eventuelle kritikere vil ha å si om nåværende bosted».
Det gjør Bjørndalen rett i. Da mange av kritikerne, som Aftenposten og VG, har andre motiver for kritikken enn de oppgir.
«– Hvordan merker du krigen som bosatt i Belarus?
– Vi føler og merker ingenting til krigen i Belarus, da hadde vi ikke vært der.
– Merker du omtale i medier og snakk blant folk i Belarus om krigen?
– Det opptar folk der like mye som alle andre. De vil jo ha ro på ting, så klart.
– Hvordan er det for deg å uttale deg om dette med tanke på styresmaktene i landet du bor i?
– Jeg står bak det jeg sier. Jeg står på mine egne bein. For meg er det ikke vanskelig». https://www.aftenposten.no/sport/skiskyting/i/nQekao/bjoerndalen-bor-i-belarus-naturlig-for-oss-aa-vaere-der
Ole Einar Bjørndalen står på egne bein. Det gjør ikke norske medier, som har forpliktet seg til å propagandere for Norges utenrikspolitikk, som er USA/NATO/EUs utenrikspolitikk på de fleste områder. Og som sannsynligvis vil føre til krig i Hviterussland hvis den lykkes.
16. november
Da de såkalte frihandelsforkjemperne i USA og EU fant på å bestemme at russisk olje ikke skulle selges for mer enn 60 dollar pr fat, altså ikke til markedspris, fikk vi nok et bevis på at deres prat om frihandel er like hyklersk som pratet om fred, demokrati og menneskerettigheter. Det at de trodde det gikk an å regulere prisen på olje på denne måten viser at de er dumme.
Men det er verre enn som så. For i skuffelse og raseri over at verden ikke vil danse etter deres pipe, og at det finnes mange land som kjøper russisk olje til en pris til dels langt over 60 dollar, har EU nå bestemt at russiske skip med olje i lasten kan stanses, meldte Financial Times for to dager siden. Og Danmark har fått i oppgave å følge opp dette.
«Danmark vil få oppgaven med å inspisere og potensielt blokkere tankskip med russisk olje som seiler gjennom farvannet under nye EU-planer». https://www.ft.com/content/6409ed38-73f4-46b3-b0f1-649c5e5b79db
Da Hellas kapret et iransk skip for noen år siden reagerte Iran med å kapre TO greske skip. Dette som et hint om hva Danmark har i vente hvis regjeringen der er like dum som den daværende greske.
18. november
«– Financial Times, Guardian og de viktigste norske, altså Aftenposten, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Klassekampen. VG, kanskje. Men alltid Financial Times, som jeg synes er den beste. Og New York Times, hvis jeg får tid.
– Alle disse om morgenen?
– Altså, jeg leser ikke fra perm til perm, da. Så hører jeg på P2. Hvis det er tidlig, så er det BBC World Service».
Fra Aftenpostens intervju med Espen Barth Eide av i går. Jeg tror de fleste norske politikere ville ha svart omtrent det samme. De tror at de bruker et mangfold av medier, men i virkeligheten bruker de kun vestlige mainstream-medier. De tror at de er opplyste og på høyde med det som skjer i verden, mens de i virkeligheten hjernevasker seg sjøl med ‘fakta’ og perspektiver som i de fleste tilfeller har opphav i Det Hvite Hus, NATO og/eller EU-kommisjonen (ikke EU-parlamentet, der er det mer mangfold). Eller ‘treenigheten’, som jeg kaller trioen USA, NATO og EU.
Klassekampen kan egentlig også regnes blant vestlige mainstream-medier, slik denne «venstresidas avis» har utviklet seg.
Seinere samme dag:
Elon Musk fjernet Twitter/Xs sensur av blant annet russiske og kinesiske medier. Det at Musk ikke vil håndheve USA og EUs påbud om slik sensur er nok den viktigste årsaken til at mainstream medier og politikere bakvasker ham.
Nå påstår de at han er jødehater. Kan det skyldes hans kritikk av Israel og Israel-lobbyen og at han har tilbudt Starlink til bruk for Gaza? Hva annet kan det skyldes? Dagsrevyen hadde for noen uker siden fire reportasjer om misfornøyde Tesla-kunder. Var timingen og omfanget av det tilfeldig? Tro det den som vil.
Så er det striden om tarifflønn på Teslas fabrikker. Den er mer reell, tror jeg.
Her en artikkel som går bak påstanden om at Musk er jødehater. Det dreier seg igjen om et sitat som ble tatt ut av sin sammenheng.
«Elon Musk ut mot «anti-hvit rasisme». Og som svar blir han stemplet som antisemitt (…) Kampanjen mot Musk og X handler også om inntekter. Aktivistene som beskylder X for å være en plattform for rasisme prøver å få store annonsørerer til å trekke seg. Det er også derfor Musk har truer med å saksøke ADL» (en jødisk-sionistisk organisasjon).
https://inyheter.no/17/11/2023/elon-musk-ut-mot-anti-hvit-rasisme/
Seinere samme dag:
I Storbritannia har 8 personer blitt kasta ut av «skyggeregjeringen» til det såkalte arbeiderpartiet, Labour, fordi de krever våpenhvile. Det hadde ikke skjedd mens Jeremy Corbyn var leder. Israel-lobbyen var sterkt delaktig, eventuelt ledende, i kampanjen av løgner mot Corbyn, der det bl.a. ble påstått at han var jødehater. Slik sikret Israel seg krigshisseren og sionisten Keir Starmer.
«I Tyskland har det av historiske årsaker vær enda vanskeligere å tale Palestinas sak enn i Storbritannia. Den sosialdemokratiske statsministeren Olaf Scholz leder en trepartiregjering som stiller seg uforbeholdent på Israels side. Heller ikke her eksisterer det politisk vilje for å legge press på Israel med krav om våpenhvile. Tilløp til propalestinske demonstrasjoner blir rutinemessig stanset og forbudt i tyske byer, blant annet fordi myndighetene frykt for at antisemittismen og gufset fra fortida skal komme opp til den tyske overflaten igjen.
Etter USA er Tyskland trolig også det vestlige landet der en i størst grad risikerer å miste både arbeid, inntekt og sosial posisjon om en stiller seg for tydelig på palestinernes side mot den israelske staten. Regjeringens og det offisielle Tysklands manglende evne til å skille mellom kritikk av Israels politikk og sionisme, og reell antisemittisme rettet mot jøder i og utenfor Israel, er foruroligende og et anslag mot forsamlings- og ytringsfriheten både i Tyskland og i EU». https://klassekampen.no/utgave/2023-11-18/europa-og-palestinerne
Seinere samme dag:
Folk i og rundt Den norske Helsingforskomiteen mobber Karl Ove Knausgård fordi han har mottatt Leninprisen. Men hvorfor er det verre å motta Leninprisen enn å motta en pris fra krigsforbryteren Henry Kissinger, som Jens Stoltenberg nylig var stolt over å få?