Nyhetsbrev steigan.no 23.01.2023
Ny forskning: vaksinene har gjort viruset mer smittsomt
Kinadebatt: Klarer fredens kraftsentrum sin hovedoppgave?
Elon Musk: – Jeg trodde jeg skulle dø etter den andre boostervaksinen
Bondeopprøret og demonstrasjonene fortsetter i Tyskland
USA forbereder seg allerede på sin neste krig: mot Kina
Ukraina-konflikten: «Nå ville være det rette tidspunktet for å gjenoppta de brutte forhandlingene»
Ny forskning: vaksinene har gjort viruset mer smittsomt
Av Margrethe Salvesen - 23. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/ny-forskning-vaksinene-har-gjort-viruset-mer-smittsomt/
Journalist Espen Teigen i Nettavisen, tar opp dette viktige temaet i sin svært gode og grundige artikkel 11.01.23.
Teigen skriver:
«I en fersk studie publisert i fagtidsskriftet Nature 19. desember mener forskere at det kan være bevis for at vaksinene har gjort viruset langt mer smittsomt.
En så rask og plutselig utvikling av flere varianter med enorme vekstegenskaper er helt enestående», skriver forskerne i studien.
De skriver også utførlig om at nøyere studier av viruset kan tyde på at viruset utvikler mutasjoner som gjør det mer smittsomt, og omgår antistoffer som er kommet fra enten vaksiner eller tidligere smitte. »
Det som kommer fram i Nettavisen nå, om at vaksinene kan bidra til mer smitte har forsker Geert Vanden Boosche, fra Belgia, advart mot i et par år. Men han ble selvfølgelig hengt ut og latterliggjort av faktasjekkerenettverket, som er sponset av vaksine-pushere som Bill Gates. Dette til tross for at Dr. Vanden Bossche har jobbet nettopp med vaksineforskning.
Enkelt sagt argumenterte Dr. Vanden Boosche på vitenskapelig grunnlag for at massevaksinering under en pandemi, er som å aksellerere et viruskappløp.
En grei sammenligning er antibiotika resistens. Altså at virus/bakterier muterer og det blir et kappløp mellom virus og antibiotika. Nå ser det ut til at flere forskere ser at virusene som muterer blir «sterkere og vinner» over vaksinen, eller unnslipper den.
Forskerne journalist Teigen refererer til, sier nå det samme som Dr. Vanden Boosche har snakket om lenge. Vaksinene har gjort virusene mer smittsomme
Dr. Vanden Boosche snakker i tillegg om immunforsvaret som blir svekket av vaksinen. På programmet Highwire, hadde han en interessant innføring i dette for snart to år siden.
Med denne nye forskningen referert i Nature og Nettavisen, kommer et svar på hvorfor folk er sykere enn noen gang.
Dødsfall og sykelighet stiger etter at norske helsemyndigheter har presset 90 % av befolkningen til å la seg injisere med et stoff, som kanskje viser seg å være en pådriver for mer smitte og sykdom.
Hvordan kan folk finne seg i dette?
Vi forlanger nye ledere. Vi vil ikke ha marionetter for EU og WHO, som er styrt av jet setet i World Economic Forum og vaksine industrien.
I en fersk studie publisert i tidsskriftet Nature den 19. desember, hevdes det at virusets utvikling er helt eksepsjonell – og at det omgår store deler av immuniteten i dagens befolkning.
Studiet fra Nature som Teigen refererer til
https://www.nature.com/articles/s41586-022-05644-7
Tillegg:
Man kan ikke utelukke at vaksinerte barn kan utvikle dårligere immunitet mot virusvarianter de vil møte på i fremtiden, sier Bukholm.
Kan massevaksinering forlenge pandemien?
Evolusjonær logikk tilsier at massevaksinering ikke kan få slutt på covid-19-pandemien, men forlenge den. Det er på tide å utvide perspektivet.
https://www.dagensmedisin.no/artikler/2022/01/28/kan-massevaksinering-forlenge-pandemien/
https://thehighwire.com/videos/episode-242-the-vanden-bossche-interview/
Luc Montagnier advarte om dette for 2 år siden. Mainstream legene ligger årevis bak «konspiene» nok en gang: https://odysee.com/@Belfasteye.com:9/-Luc-Montagnier2:2
Peker ut unge menn
Den hyppige utviklingen av viruset har ført til at forskere har sett nærmere på hvordan mutasjonene utvikler seg, og spesifikt hvordan vaksinen påvirker virusets utvikling.
Spesielt én forskningsrapport har skapt diskusjon i forskningsmiljøer. Legene og forskerne Allison Krug, Josh Stevenson og Tracy Beth Høegh har lagt frem en påstand som blir diskutert på høyeste nivå.
I forskningsrapporten hevder de at gutter/menn mellom 12-17 år har forhøyet risiko for hjertebetennelser av mRNA-vaksinene. Sammenlignet med risikoen den samme gruppen har for å få like alvorlige symptomer som følge av å virussmitte, mener forskerne at risikoen ved å ta vaksinen kan være større.
Covid-19 – den gang og nå
Av Terje Sørensen - 23. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/covid-19-den-gang-og-na/
Jeg rir min kjepphest «cc19» og ser på og sammenligner oppfatninger fra den gang da med dagen i dag
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Den 11.3.2020, én dag før det første corona/covid19 (cc19)-dødsfallet i Norge, publiserte NRK artikkelen: «FHI-scenario: 2,2 millioner kan bli smittet». Den ble oppdatert 22.5. samme år, og URL-en er: FHI-scenario: 2,2 millioner kan bli smittet – NRK Norge – Oversikt over nyheter fra ulike deler av landet.
Det er interessant og fristende for en småkverulerende cc19-kjepphestrytter som meg, å se tilbake tre år i tiden og trekke frem talltråder fra artikkelen og sammenligne dem med dagens virkelighet.
Hvor mange ble «smittet»?
Det er formentlig slik at FHI med ‘smittet’ mente ‘positivt testet tilfelle’. Det tok ganske lang tid før helsemyndighetene og de fleste mediene forsto og tok i bruk sistnevnte betegnelse. Det fremgår òg klart av artikkelen at antallet 2,2 millioner kunne bli smittet «i løpet av det kommende året», hvilket vel må ha vært frem til 11.3.2021 (ett år etter artikkelpubliseringsdatoen) eller 22.5.2021 (ett år etter artikkeloppdateringsdatoen).
Uansett: Jeg har sjekket nettstedet «Our World in Data», (OWD),
https://ourworldindata
. Der kan man beregne seg frem til at det kumulativt antallet ‘tilfeller’ – ‘confirmed cases» på engelsk – var 598 den (a) 11.3.2020 og 78.946 den (b) 12.3.2021 (Jeg finner ingen data for 11.3.2021) og 120.797 den (c) 20.5.2021. Det var en økning med henholdsvis 78.348 personer for (a) til (b) og med 120.199 personer fra (a) til (c).
FHIs/Aavitslands prognose på 2,2 millioner smittede/tilfeller var fullstendig astronomiske i forhold til virkeligheten.
Hvor mange havnet på sykehus på grunn av cc19-sykdom?
Jeg leser videre i NRKs artikkel at FHIs Preben Aavitsland viste til at 22.000 nordmenn ifølge det nye planscenarioet kunne havne på sykehus med virussykdommen. Det tilsvarer 3 prosent av dem som blir syke samt at på det meste kunne det bli snakk om 1.700 sykehusinnleggelser samtidig.
Jeg regner med at det også her gjelder for perioden 11.3.2020 til 11.3.2021, eventuelt til 20.5.2021.
FHI opplyser i sin egen publikasjon «Ukerapporter om covid-19, influensa og andre luftveisinfeksjoner», oppdatering 12.1.2023, https://www.fhi.no/publ/2020/koronavirus-ukerapporter/, i grafen/tabellen «Status for pandemien nasjonalt» at kumulativt antall cc19-sykehusinnleggelser fra uke 11/2020 (som omfatter datoen 11.3.2020) til uke 10/2021 (som omfatter datoen 11.3.2021) var 3033 personer, og eventuelt frem til uke 20/2021 (som omfatter datoen 20.5.2021) var 4451.
Tallene er også her astronomisk langt fra de 22.000 som FHI/Aavitsland hevdet.
Og det høyeste tallet overhodet innlagte per uke (jeg finner ikke antallet per dag) var i uke 9/2022 med 557 personer. Det er også svært langt fra FHIs/Aavitslands 1.700 personer.
Hvor mange havnet på intensivsykehusbehandling på grunn av cc19-sykdom?
NRK-artikkelen gjengir at FHI prognostiserer at én av fire som legges inn på sykehus, ville trenge intensivbehandling. Det ville utgjøre 5.500 personer totalt, og på det meste kunne 600 ligge på intensiven samtidig.
Igjen tar jeg det for gitt at det dreide seg om perioden 11.3.2020 til 11.3.2021 eller perioden 11.3.2020 til 20.5.2021. Så bruker jeg den forannevnte FHI-publikasjonen «Ukerapporter om covid-19, influensa og andre luftveisinfeksjoner», oppdatering 12.1.2023, https://www.fhi.no/publ/2020/koronavirus-ukerapporter/, i grafen/tabellen «Status for pandemien nasjonalt» der jeg finner at kumulativt antall cc19-intensivsykehusinnleggelser fra uke 11/2020 (som omfatter datoen 11.3.2020) til uke 10/2021 (som omfatter 11.3.2021) var 559 personer, og eventuelt frem til uke 20/2021 (som omfatter datoen 20.5.2021) var 864.
Astronomiske sammenligningsforskjeller mellom FHIs/Aavitslands prognoser og realitetstallene viser feilprognosene fra FHI/Aavitsland.
Et forbehold fra FHI/Aavitsland
I NRKs artikkel kom FHI/Aavitsland med forbehold. Jeg siterer ett in extenso:
Stor usikkerhet
Folkehelseinstituttet understreker at det er betydelig usikkerhet om tallene. Scenarioet skal derfor ikke regnes som en prognose.
I stedet er beregningene ment som en støtte for staten og kommunene når smittevernberedskapen skal planlegges i tida framover.
– Det er et scenario som skal gi et rimelig bilde av det framtidige mulighetsrommet, eller mulige utviklinger, slik at dere vet hva dere kan planlegge for, sa FHIs Preben Aavitsland da presenterte en skisse til det nye planscenarioet på et seminar for intensivpersonell tidligere i uka.
For meg ser det ut som om det profesjonelle FHI og fagpersonen Aavitsland ‘tenkt på et tall’, fortolket for mye og telte for lite. Dermed sikret de retrettalternativer i fall deres beregninger skulle vise seg gale. Det er etter mitt skjønn ikke holdbart av profesjonelle aktører! Men et hovedstrømsmedium som NRK som våtdrømmer om «clicks» og økte leserskarer, brydde/bryr seg ikke om dét.
Utgangspunktet mitt for dette innlegget har vært myndighets- og/eller hovedstrømsmediaoffentligpubliserte misvisende opplysninger for snart tre år siden. En mengde likeartede har siden tsunamioversvømt oss hver eneste dag og kommer helt sikkert til å fortsette når det gjelder cc19, og jeg er sikker på at kjepphesten min med samme navn og jeg vil, om vi ønsker og har kraft, kunne fortsette vårt engasjementsritt ad Infinitum.
+++000+++
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Våren 2021: Nakstad 4. mars: – Vi risikerer 50 ganger flere smittede og innlagte i sykehus når vi kommer til 17. mai.
Aftenposten: FHI har bommet gang på gang
FHI gjorde alle statistikeres amatørtabbe og skremte regjeringa til stengning
Kinadebatt: Klarer fredens kraftsentrum sin hovedoppgave?
Av Bertil Carlman - 23. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/kinadebatt-klarer-fredens-kraftsentrum-sin-hovedoppgave/
For noen uker siden inviterte vi til debatt om Kina på steigan.no. Bertil Carlman har deltatt med artiklene Kina: En viktig del av den nye verdensordningen og Kina-debatt: Hvor er fredens kraftsentrum? Her er han tilbake med et nytt innlegg. – Red.
Av Bertil Carlman.
I en bred, fri och öppen debatt om Kina går det inte att undvika en del brister. Citatrabblande, okunskap, förutfattade meningar och ovilja att närmare studera vad som verkligen händer, är några av dessa. Emellanåt är vi alla, mer eller mindre, behäftade med detta. Vi måste ständigt studera mer, träna oss mer, tänka mer och samtala mer om vad som sker runt omkring oss.
Om man studerar det som Mao Zedong skrev från mars 1926 ”Klasserna i det kinesiska samhället”, fram till att Kina utropades som en fri stat år 1949, så handlar det mycket ofta om just dessa brister. Kina befann sig under dessa 23 år antingen i befrielsekrig eller i inbördeskrig. Därför behandlade Mao ofta frågor om taktik och strategi. Men även en fotbollsmatch, en tur med båten för att fiska torsk, eller ett möte mellan två länder för att komma överens om ett nytt handelsavtal kräver taktiskt och strategiskt tänkande, kräver taktiskt och strategiskt handlande.
Ibland blir det fel. Fotbollsmatchen förloras på grund av målvaktens bristande träning, fisketuren fungerar inte då vädret blev för svårt, och handelsavtalet blir inte av eftersom man inte tar hänsyn till motpartens logistikproblem. Idag har det varit intressant att se hur militärer, politiker, journalister och forskare reagerat på proxykriget i Ukraina. Det stora flertalet av dem i Väst vägrar helt enkelt att göra grundarbetet, vägrar att sätta sig in i krigets förhistoria, vägrar studera bägge parters handlande och har bristande kunskaper om de viktiga frågorna om just taktik och strategi.
Ibland blev det fel i Kina under perioden mellan 1926 och 1949, men felen korrigerades och segern kunde utropas. Mycket ofta påpekar Mao att ”Nu har förutsättningarna ändrats, nu måste vi ändra vårt handlande”.
Efter revolutionen stod det kinesiska kommunistpartiet inför helt andra uppgifter, vilka krävde nya analyser, ett nytt tänkande och ett nytt handlande. Vissa misstag kunde undvikas då erfarenheterna från bygget av Sovjetunionen utnyttjades. Problemet med de rikare bönderna löstes i Kina på ett mycket smidigare vis, till exempel. Däremot blev ”Det stora språnget” 1958-1962 ett allvarligt misslyckande. Så blev också, även enligt partimedlemmar, kulturrevolutionen 1966-1976 ett misslyckande. Mao var huvudarkitekt bakom bägge och när han dog 1976, lades inrikespolitiken om. I samband med denna omläggning pågick många ideologiska kast inom partiet under en tid, kast som utnyttjades av främst imperialistiska krafter och bland annat ledde till händelserna på torget Tienanmen 1989. Efter dessa händelser kom dåvarande generalsekreteraren i KKP, Zhao Ziyang, att sättas i husarrest för resten av sitt liv. (Den som mest förknippas med kritik mot Maos politik under framförallt kulturrevolutionen, Deng Xiaoping, satt i husarrest några gånger under Maos senare år). Precis som i Sovjetunionen rådde det olika uppfattningar om hur en stat, som inte var kapitalistisk, skulle byggas. Marxismen-leninismen som grund för befrielsen av Kina ur dess halvfeodala/halvkoloniala läge hade KKP under Mao Zedongs ledning klarat av. Men under några årtionden framöver var den politiska analysen av vad som var lämpligt, både taktiskt och strategiskt, mycket oklar. Politiken ”reform and opening-up”, som startades 1978 och som ledde till den välkända ekonomiska utvecklingen av landet, fick också stor betydelse för utrikespolitiken. Mer och mer försvann betoningen av den ideologiska grunden för partiet och därmed för staten. När Kinas nuvarande president, Xi Jinping, lade fram strategin för «Silk Road Economic Belt» 2013, det som idag ofta kallas BRI, hade Kina också påtagit sig en roll som en mäktig part på det globala planet. (NATO:s krig mot Libyen ledde inte till att Kina reagerade i FN; man lade 2011 ner sin röst vid omröstningen om ingripande). Den nya uppgift i världspolitiken, som nu Kina verkar ha påtagit sig, är omvälvande och syns i många format. Förutom BRI, som helt står under Kinas ledning, har vi bland andra BRICS, SCO, G20 m.fl. och som det nu verkar även WEF. BRICS och SCO är självklara men G20, som senast ägde rum på Bali, ansåg många som regelmässigt kritiserar Väst, var nu mer eller mindre utan betydelse i världspolitiken.
G6-länderna hade på Bali bland annat bestämt sig för att låta Ukrainas president, Volodymyr Zelensky, få ett stort utrymme, och Ryssland skulle skämmas ut genom att man inte skulle hälsa på normalt diplomatiskt sätt och inte ställa upp för gemensam fotografering. Likväl blev mötet en framgång för det Globala Syd; inklusive Ryssland och Kina. Rysslands representant, utrikesministern Sergej Lavrov, var ständigt i samtal med representanter för länder utanför G6-gruppen, och vi kunde alla få se hur Kinas president, Xi Jinping, milt men bestämt läxade upp Kanadas president, Justin Trudeau, som liksom flertalet ur politikerklassen i Väst, har stora svårigheter med att åtminstone nödtorftigt följa det diplomatiska protokollet.
Från kinesisk sida har man i vissa stycken samma syn på WEF som man har på G20. Man kan få kontakter och åhörare för att åter framhålla den egna politiken. Men många av dem som ständigt kritiserar Väst är helt negativa till alla kontakter med WEF. Alexander Marcouris på the Duran talar om vad ”riktiga” världsledare gör: Real world leaders avoid Davos WEF. Han skämtar om hur irrelevant WEF har blivit, att ”ingen egentligen längre bryr sig om WEF”. Att det fattiga socialistiska landet Kuba, med 11 miljoner invånare, inte är representerat i Davos, är lätt att förstå. Men varför skulle inte världens näst största ekonomi med 1,4 miljarder invånare, låta sig representeras, visserligen inte på högsta nivå? Varför har KKP kontakt med 3 olika kommunistiska partier i Nepal? Inget av dem kan vara särskilt inflytelserikt. Varför låter sig Kinas nya ambassadör i Sverige, Cui Aimin, intervjuas i den ganska betydelselösa svenska arbetartidningen Proletären?
Pepe Escobar liksom Peter Koenig utklassar WEF som något bara allmänt reaktionärt. Rodney Atkinson skriver i en artikel (Nazis’ Children at the World Economic Forum): ”Den ‘Intressentkapitalism’(stakeholder capitalism) som Schwab främjar, är naturligtvis klassisk korporatism, vilken Schwab ser som en positiv aspekt av ‘den kinesiska modellen’. Han beskriver Kina som ’en mycket attraktiv modell för en hel del länder’ eftersom Schwab, som alla korporativistiska fascister, vill genomdriva ’ordning’ i världen: Om ingen makt kan genomdriva ordning, kommer vår värld att lida av ett ’globalt underskott på ordning’”. Här framkommer genast tre frågor. Är Kina en ”korporativistisk fascistisk” stat? Är det bara ”korporativistiska fascister” som vill ”driva igenom” ordning i världen? Vad menas med ordning i världen? Ledare för stater i det Globala Syd vill naturligtvis att det skall vara ordning i t.ex. världsekonomin, deras länder få ju lida mest av det kaos som främst USA, genom sin ordning, ställer till med. Frågan för dem är: ”Vad är bäst för oss, den unipolära ordning som USA sökt skapa med sina imperialistiska metoder, den som Klaus Schwab förespråkar under ’intressentkapitalisternas’ ledning, eller den multipolära ordning som nu växer fram under ledning av Kina, Ryssland, Iran med flera länder?”
Kina och Ryssland står, trots olika statsskick och mycket olika kulturella särdrag, varandra mycket nära i världspolitiken. Därför är det också av intresse att veta vad som kan vara en rysk inställning till WEF. På RT kan man läsa: Ex-Russian president blasts Davos forum. I artikeln står det “Dmitry Medvedev says it’s ‘good’ that businessmen are skipping the event, as it’s not about economics anymore”.
Och till slut, vad är Kinas inställning? Låt oss gå till GT. Den 17:e januari skriver man: China’s economic recovery in focus as WEF kicks off amid fragmentation. Där står: ”Samtidigt som tusentals politiska, ekonomiska och samhälleliga ledare från hela världen samlas i den schweiziska semesterorten Davos för den årliga konferensen för World Economic Forum (WEF), ….. möter en rad utmaningar den globala ekonomin, inklusive hög inflation, geopolitiska spänningar, såväl som ett eskalerande angrepp lett av USA, på den ekonomiska globaliseringsagenda som Davos har.” Redan i inledningen är alltså fokus på USA-imperialismen. ”WEF lyfte också fram den komplexa bakgrunden och satte temat för årets årsmöte som ’Samarbete i en fragmenterad värld’. Även om formen för WEF-mötet återgår till pre-pandemisk normalitet, tycks tillståndet i den globala ekonomin, eller mer exakt, den ekonomiska globaliseringsagendan befinner sig alltmer sig vid en punkt utan återvändo, på grund av ökande unilateralism och protektionism.” Återigen är det uppenbart att man i Kina har fokus på USA:s politik som fragmenterar världen. USA:s vasaller, definitivt inte de mindre som Norge och Sverige, pekas inte ut.
I en artikel från den 19:e januari: Liu He-Janet Yellen meets in Zurich, a bilateral respite that would boost confidence for world economic recovery, skriver GT “I och med mötet mellan Kinas vice premiärminister Liu He och USA:s finansminister Janet Yellen på onsdagen i Zürich, visade sig isen mellan världens två största ekonomier ge ytterligare ett tecken på att brytas upp, när de försöker lugna ner sina mellanhavanden, som har blivit spända under de senaste månaderna när det gäller tillgång till teknik och andra frågor.
Mötet mellan de två högre tjänstemännen i världens två främsta ekonomier ses av experter som ett andrum, vilket skulle kunna erbjuda en enorm höjning av förtroendet för en global ekonomisk återhämtning, särskilt i en tid av ökade internationella spänningar, samtidigt som de också uppmanade USA att agera ansvarsfullt och backa upp gesterna med handlingar. Kina välkomnar Yellens besök i Kina vid en lämplig tidpunkt 2023. De två sidorna enades om att upprätthålla utbyten mellan ekonomi- och handelsteam på alla nivåer, rapporterade Xinhua.”
Det finns åtminstone en slutsats man kan dra av ovanstående. Till skillnad från många vänsterintellektuella i Väst ser man från kinesisk sida mycket längre fram i tiden, när man analyserar vad som sker idag. Analysen av världsläget är också mer grundläggande. Frågorna är ungefär desamma, fast med lite andra ord, eftersom det nu gäller den globala politiken. ”Vem är största hotet mot världsfreden, vilka är de allierade i försvaret av denna fred, och vilka kan vi kanske få över på fredens sida?” Det vill säga samma sorts frågor som KKP, under främst Mao:s ledning, ställde sig under hela det kinesiska befrielsekriget.
Till slut en mer allmän fundering. När man studerar det som Mao Zedong skrev från mars 1926 fram till att Kina utropades som en fri republik år 1949, så ser man ofta hänvisningar till marxismen-leninismen och till vad Josef Stalin sagt i olika frågor. Under kulturrevolutionen kunde det till och med bli ”Marxismen-leninismen maotsetungtänkandet”. Idag nämner Xi Jinping ibland marxismen-leninismen, men ganska sällan, liksom kinesiska ledare ibland citerar Marx, Engels och Mao Zedong. Man gör samma sak med gamla kinesiska talesätt och ordspråk. Ett annat ord har blivit allt vanligare i texter från Kina. Ordet är visdom (wisdom, 智慧) som här: Xi’s footprints convey China’s contribution, injecting stability to a turbulent world, eller i kombination, kinesisk visdom (Chinese wisdom, 中国智慧) som här: Xi’s book on governance philosophy gains acclaim overseas. Det skulle inte förvåna om den kinesiska eliten, både inom och utom KKP, nu anser sig ha smält samman det grundläggande socialistiska tankegodset med förrevolutionära kinesiska erfarenheter och med de erfarenheter av olika slag som man fått efter 1949 och fram till idag. Det är kanske det som ligger i uttrycket ”socialism med kinesiska förtecken”. Är det denna socialism som är huvudmotorn i fredens kraftcentrum? Eller är det ”korporativistisk fascism”?
Den som noga studerat Kinas handlande, både inom och utom landet, åtminstone sedan Xi Jinping blivit ”rorsman”, 舵手, antar förmodligen att det är det första alternativet som gäller. Detta förmodande utgår från att KKP vägleds av den dialektiska och historiska materialismen, när man styr den kinesiska staten. Kritiker som A. Mercouris, P. Escobar och P. Koenig har alla en mycket kritisk inställning till imperialism, främst USA-imperialismen, men deras kritik innehåller en stor portion av idealism.
Vi kan nog med ganska stor säkerhet anta att det idag är Kina som har huvudrollen i fredens kraftcentrum. Denna huvudroll är svår, och den kräver stor noggrannhet med detaljer. Om Kinas statsledning kommer att klara av denna oerhört viktiga roll vet vi inte. ’De levende må se.’
Artikler i denne debatten se: Kinadebatt
Våpenkappløperne i Rødt
Av Eva Thomassen - 23. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/vapenkapploperne-i-rodt/
Det er krig i Rødt. Krigen står mellom de som vil ha fred i Ukraina og de som vil ha fortsatt krig. De som vil sende våpen og de som mener alt må gjøres for å stanse krigen.
Av Eva Thomassen.
Krigen i Ukraina har pågått siden 24 februar 2022. Da hadde Rødt et standpunkt som samsvarer med det Norge har hatt som politikk siden 1950.tallet. Å ikke sende våpen til land i krig eller konflikt.
Norge gjorde raskt et unntak når det gjelder i Ukraina. Da var det ikke snakk om å forholde seg nøytrale. Da viste Norge sitt sanne ansikt. USA først. Siden da har det vært et stadig opptrapping av type våpen. De blir stadig tyngre og begrunnelsen er at Russland må ikke vinne denne krigen. Det er ikke så farlig om Ukraina taper krigen, bare Russland ikke vinner den.
Propagandakrig
Når tre personer i Rødt nå helt ut av det blå skriver i Klassekampen at Rødt må skifte retning og støtte våpenforsendelser til Ukraina så kan det virke som at krigen har stått stille siden sist Rødt befattet seg med den. Fra nei til våpen til antiluftskyts. Når to personer i Rødt heller tar til orde for fred er propagandakrigen i gang. Våpenkameratene i Rødt kunne knapt drømme om at oppfordringen til mer krig skulle få så mye positiv oppmerksomhet. Motsatt at de to som heller gikk for fred blir bombardert med råtne egg.
Grunnpilaren i Rødts syn på krigen i Ukraina er at Russland er en imperialistmakt og aggressoren. Som uprovosert har invadert Ukraina. Man velger å se bort fra NATOs rolle fordi man kan ikke trekke inn NATO hver gang det skjer en invasjon av et land. Altså NATO spiller ingen rolle i forståelsen av krigen i Ukraina.
Minsk I og II
Ikke en gang at krigen har pågått siden 2014, at NATO har trent den ukrainske hæren siden det USA-støttede kuppet i 2014. Trent hæren til den sterkeste i Europa til krig mot Russland. At Norge har brutt folkeretten. Ved å tilsynelatende støtte Minskavtalen I og II som skulle sikre fred i de russisktalende delene av Ukraina, men i stedet bedratt befolkningen i Donbass og heller deltatt i bevæpning og trening av den ukrainske hæren til nettopp kamp mot Donbass og Russland. Minskavtalen ble ratifisert av FN og skal derfor følges av alle FN-land, inkl. Norge. Minskavtalen ble utarbeidet av den gang forbundskansler Merkel, daværende president Hollande, daværende president Porosjenko og president Putin. Merkel, Holland og Porosjenko har imidlertid nylig gått ut og innrømmet at Minskavtalen var et skalkeskjul for at Ukraina skulle bygge opp hæren til den krigen vi ser i dag. Rett og slett brukt for å lure verden og ikke minst Russland og befolkningen i Donbass til å tro at det var fred de ventet på.
Nazismen i Ukrainas lederskap og i militæret fikk nærmest fripass etter kuppet i 2014 til å angripe den russisktalende befolkningen både språklig, politisk og militært. Kiev-regjeringen hadde ikke kontroll på eller nærmest støttet rene nazigrupper som har begått terror mot den russiskspråklige befolkningen i Donbass. 14000 drepte. Altså Kiev tillot egne borgere å drepe hverandre. Norge var kjent med at det var nazister i statsapparatet, men håpet at Minskavtalen skulle dempe denne «trenden»-
Litteratur om bakgrunnen for konflikten
Når det gjelder Ukraina og forholdet til USA /NATO så er den omtalt av en rekke forskere, politikere, akademikere og andre helt tilbake til Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Ukraina er en rød tråd for Russland. Å ha NATO på dørstokken er en rød tråd. Her en samling av litteratur og annet materiale om Ukraina/USA/NATO og Russland
Imperialisme
Rødt anser Russland som en imperialistmakt likestilt USA. Men, kan man likestille Russland og USA? Mulig…
Under alle disse krigene har Russland uten å kunne foreta seg noe stille sittet og sett på at USA har invadert land over hele kloden. Nonstop. Norge har støttet alle amerikanske kriger siden 1990.
Russland har ingen grunn til å stole på USA. Heller ikke på NATO. NATO har trengt seg lenger og lenger mot Russlands grenser og Russland har advart USA om at NATO er en eksistensiell trussel mot egen sikkerhet. Akkurat som USA gjorde det i 1962 under Cuba-krisen.
Cubakrisen
Cubakrisen var en krise i 1962 mellom Sovjetunionen og Cuba på den ene siden og USA på den andre. Konflikten begynte med at USA hadde utplassert sine mellomdistansemissiler i Tyrkia og Italia, som pekte rett mot Sovjetunionen. Sovjetunionen oppdaget dette og svarte med å utplassere missiler fylt med atomladninger på Cuba. Den mest anspente perioden begynte 16. oktober 1962, da president John F. Kennedy fikk se fotografiske bevis på sovjet har installert ramper for avfyring av atomvåpen. Krisen varte i tretten dager til den 28. oktober 1962, da den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov beordret demontering av rakett rampene mot at USA ikke skulle ikke angripe Cuba og demontere og fjerne sine mellomdistansemissiler fra Tyrkia og Italia. Denne krisen oppfattes som den perioden hvor den kalde krigen var nærmest å utvikle seg til en atomkrig.
Avtale ved forhandlingsbordet
Nettopp da det var som mest spent, kom løsningen. En avtale ble fremforhandlet under et hemmelig møte sent 27. oktober mellom justisminister Robert Kennedy, presidentens bror, og den sovjetiske ambassadøren i Washington, Anatolij Dobrynin. Om morgenen 28. oktober kom Sovjetunionen med en offisiell erklæring om at rakettanleggene skulle nedlegges og rakettene og utstyret sendes tilbake til Sovjetunionen.
https://no.wikipedia.org/wiki/Cubakrisen
Ville Rødt støttet våpenforsendelser til USA? At det var så viktig å sende våpen til USA at truslene om at verden ville ende i en atomkrig måtte vike? Eller ville Rødt ha støttet Sovjetunionen? Eller foreslått forhandlinger for å unngå en atomkrig? Slik det ble gjort i 1962?
Vi står i en slik situasjon i dag. Her er det ikke snakk om å vinne en krig, men å forhindre en mye større krig. Da må Rødt stille seg et eksistensielt spørsmål. Er våpen til den parten man holder med viktigere enn den krigen man vil unngå? Hjelper ideologisk våpenstøtte Ukraina? For som i 1962 står vi overfor to atomvåpenmakter. Rødt må imidlertid erkjenne at det er to atomvåpenmakter som utkjemper en krig på ukrainsk jord.
Fred er å drepe ?
Hittil er over 120 000 soldater drept. Nærmere 500 000 skadde. Enkelte tar til orde for at man skal krige til siste ukrainer. Nå er så mange unge soldater drept at Norge og andre NATO-land har begynt å trene gutter som ikke har noen militær bakgrunn til å betjene våpnene Rødt forslår å sende. Våpen det tar måneder og år å lære å betjene.
For de fleste er ikke vegen til fred våpen. Som NATOs generalsekretær så desperat fremmer. Det viktigste for NATO er ikke at Ukraina vinner denne krigen, men at Russland taper den. Dette er invitasjon til en tredje verdenskrig. Da spiller det ingen rolle hvem som vinner krigen i Rødt?
Lytt til 60 millioner veteraner
Lytt heller til hva 60 millioner krigsveteraner har å si om krigen. De ber om fred. For som de sier det er soldatene og veteranene som må bære byrden med krig.
«The soldiers and veterans above all others prays for peace, for it is the soldiers and veterans who must suffer and bear the deepest wounds and scars of war. Lets stand together, shoulder to shoulder, despite our differences, in the search for peace, health and well fare for our brave sisters and brothers.»
—Baku, Azerbaijan.
https://theworldveterans.org/peace-security/
PS: Tysk parlamentsmedlem: «Tanks mot Russland? Besteforeldrene deres har allerede prøvd det. Husker dere hvordan det gikk?»
Elon Musk: – Jeg trodde jeg skulle dø etter den andre boostervaksinen
Av red. PSt - 23. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/elon-musk-jeg-trodde-jeg-skulle-do-etter-den-andre-boostervaksinen/
Tesla-sjef Elon Musk trodde at han «skulle dø» etter andre COVID-booster-skudd, fetteren hans som «var i toppform» fikk myokarditt.
En av verdens rikeste menn, Tesla- og Twitter-sjef Elon Musk, ga et ansikt til de vaksineskadde da han gikk ut på Twitter og fortalte at han hadde trodd han skulle dø etter at han fikk den andre covid-boosteren.
Elon Musk tok til Twitter sent fredag kveld 20. januar 2023 for å dele sin personlige erfaring med det andre COVID-booster-skuddet, og forklarte at han fikk «store bivirkninger».
I en serie med tweets sa Twitter-sjefen at han følte at han «dø» og at en fetter av ham i «top helse» led myokarditt, en betennelse i hjertet som er oppført som en mulig bivirkning av noen koronavirusvaksiner.
«Jeg hadde store bivirkninger fra mitt andre boosterskudd. Følte at jeg holdt på å dø i flere dager. Forhåpentligvis ingen permanent skade, men jeg vet ikke,» sa Musk i en tweet.
Han la til: «Og fetteren min, som er ung og ved topp helse, fikk et alvorlig tilfelle av myokarditt. Måtte til sykehuset.»
Ironisk nok var det ikke Musk sjøl som hadde valgt å ta boosteren, men han skriver at han var tvunget til det fordi han skulle besøke Teslas anlegg i Berlin:
«Var pålagt å besøke Tesla Giga Berlin. Ikke mitt valg,» skrev han.
«Jeg hadde OG C19 før vaksinene kom ut, og det var i utgangspunktet en mild forkjølelse. Deretter fikk jeg J&J-vaksine uten dårlige effekter, bortsett fra at armen min var kortvarig,» tvitret han.
Tesla-gründeren la til: «Den første mRNA-boosteren var ok, men den andre knuste meg.»
Musks innlegg var et svar på en Rasmussen Reports tweet som rapporterte at omtrent 12 millioner mennesker kan ha opplevd «store bivirkninger» etter å ha fått vaksinen.
57 prosent av velgerne i USA vil ha CDC etterforsket for vaksineskadene:
12 MILLION PEOPLE! – Vaxxed Americans Report Major Side Effects, and Question Efficacy
Bondeopprøret og demonstrasjonene fortsetter i Tyskland
Av Romy Rohmann - 23. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/bondeopproret-og-demonstrasjonene-fortsetter-i-tyskland/
Bønder, klimaorganisasjoner, dyrevernsorganisasjoner og forbrukere i felles kamp mot agrarindustrien.
I Berlin deltok rundt 10 000 i demonstrasjon mot den industrielle matproduksjonen, og de økonomiske systemene bak.
Det var til sammen 123 organisasjoner som sto bak og støttet demonstrasjonene, vi kan lese i Nationen flere artikler på søndag 22. januar om disse.
Av Romy Rohmann.
En som var til stede, var Margit Fausko som sitter i internasjonalt utvalg i Norsk Bonde og Småbrukarlag.
Hun sier til Nationen at kampen mot dagligvaremakta er veldig gjenkjennelig og fortsetter:
Bakteppet for demonstrasjonen er at agrarindustrien og dagligvarekjedene har for mye makt i verdikjeden for mat. At så mye penger og makt konsentreres på så få hender, har ført til krevende vilkår for både bønder og husdyr her i Tyskland.
Hovedparolene for demonstrasjonen er «Sosial rettferdig jordbruksomstilling» og «God mat for alle».
De 123 organisasjonene som deltar i demonstrasjonen her er opptatt av at bønder ikke skal settes opp mot forbrukerne. Det er ingen motsetning mellom god dyrevelferd, rettferdige vilkår for dem som produserer maten og at alle forbrukere skal ha råd til sunn mat av god kvalitet. Organisasjonen som står bak demonstrasjonen nekter å godta premisset om at maten må produseres billigst mulig for at alle skal ha råd til mat, forklarer Fausko.
Hun sier kampen mot kjedemakta i dagligvarehandelen er veldig gjenkjennelig, men at frustrasjonen mot selskaper som selger kunstgjødsel, plantevernmidler, såfrø, landbruksmaskiner og andre innsatsfaktorer er mye større i Tyskland enn i Norge.
En viktig ting Margit Fausko trekker fram er den alliansebygginga som landbruksorganisasjonene har fått til med både fagforeninger og dyrevernsorganisasjoner.
Dessuten synes jeg tyskerne har kommet mye lenger når det gjelder alliansebygging enn vi har gjort i Norge. Det er flere, både fagforeninger og dyrevernsorganisasjoner, som virkelig bryr seg om landbruk. Jeg opplever at dialogen mellom dyrevernerne og landbruksorganisasjonene er mer konstruktiv og mindre polarisert her enn den er i Norge. Det er organisasjoner som vil forby alt husdyrhold, men de er ikke med på denne demonstrasjonen. De hundrevis som deltar fra dyrevernsorganisasjoner i denne demonstrasjonen ønsker kjøttproduksjon basert på bedre dyrevelferd, sier Fausko.
Demonstrantene bar plakater og flagg med tekster som «agroindustriens død» og «slutt med sprøytemidler».
Denne grønnsaksbonden er klar i sine uttalelser;
Vi ønsker å vise at det er annen måte å konsumere på, og være bevisst på hva vi spiser og hvor det kommer fra, sier Michelle Thuss hun er grønnsakbonde utenfor Berlin og driver Wilde Gärtnerei. Hun ønsker bedre vilkår for små produsenter.
Jeg synes det er viktig at de små gårdene har en sjanse til å overleve, sier hun til Nationen.
På gården driver de regenerativt og bruker deler av jorda til fangvekster for å ta opp CO2.
En annen demonstrant Nationen treffer på er Marcus Otto fra Die Linke som er tydelig på at kapitalismen er ødeleggende for landbruket og matpolitikken.
Nationen skriver;
Marcus Otto har ledet arbeidet i den økologiske plattform i venstrepartiet Die Linke. Han mener dagens produksjon er ødeleggende for både mennesker og miljø.
Mitt parti har i mange år kjempet for et annet type landbruk. Vi ønsker å nedkjempe den industrielle produksjonen, vi ønsker en helt annen logikk på nasjonalt og europeisk nivå.
Denne kapitalistiske måten å produsere mat på dreper planeten, og det er dårlig for menneskene. Partiet ønsker også mer oppmerksomhet rettet mot fôr som brukes.
Det kommer tydelig fram at nasjonalt beredskap og sjølforsyning også er et fokusområde for partiet Die Linke. Han forteller videre til Nationen:
I vårt program sier vi at fôret som dyrene spiser må produseres i Tyskland. Ikke av nasjonalistiske grunner, men for å unngå transport og at den sirkelen for ernæring vi ser i dag. Hvor det produseres soya i Sør-Amerika, gir det til kyrne her i Tyskland og så eksporterer husdyrgjødsel til Russland.
Otto kritiserer også regjeringspartiet De Grønne i Tyskland, som han mener har for stor tro på kapitalismen.
– Troen på grønn økonomisk vekst er kun et eventyr. Du kan ikke bare komme med grønne investeringer og fortsette på det samme nivået.
https://www.nationen.no/verden/denne-kapitalistiske-maten-a-produsere-mat-pa-dreper-planeten/
Mer fra demonstrasjonen i Berlin på Twitter: Wir Haben Es Satt!
USA forbereder seg allerede på sin neste krig: mot Kina
Av skribent - 23. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/usa-forbereder-seg-allerede-pa-sin-neste-krig-mot-kina/
Mens USA og NATO fører en stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, har militærstrateger og forståsegpåere i Washington rettet blikket mot Kina.
Russlands militæroperasjon i Ukraina nærmer seg sitt første år, i februar 2023. Den øverste militærledelsen i Russland har lenge erklært at konflikten ikke er mellom Russland og Ukraina, men heller Russland og NATO. Enkelt sagt, Ukraina er en brikke i nok en amerikansk krig.
Europas økonomi og militære har blitt ofret på USAs alter for krigshissing mot Russland. Vinteren er her, og Ukrainas utsikter til å komme seg ut av konflikten med noe som ligner «seier» har forsvunnet, hvis de noen gang virkelig eksisterte i det hele tatt.
Dette har blitt innrømmet av to av det utenrikspolitiske etablissementets mest kriminelle medlemmer: Condoleezza Rice og Robert Gates. I en kronikk i Washington Post argumenterer Rice og Gates for at tiden ikke er på Ukrainas side. USA må handle raskt eller se Ukraina lide et eventuelt nederlag.
Les: Condoleezza Rice and Robert M. Gates: Time is not on Ukraine’s side
Selvfølgelig, for neokonservative hauker som Rice og Gates, er en forhandlet løsning rett og slett uaktuelt. Det eneste alternativet for USAs politiske og militære etablissement er å befeste Ukraina med det tyngste militære utstyret, som pansrede stridsvogner for å sikre seier på slagmarken.
Som den geopolitiske analytikeren Brian Berletic har bemerket, står et stort problem i veien for Rice og Gates krav: NATO er i ferd med å gå tom for våpen.
USA produserer rundt 30.000 granater per år for sine 155 mm Howitzer langdistansesystemer, et tall som Ukraina bruker på bare to uker med å bekjempe Russland ved frontlinjene.
Russiske missilangrep har gjort kort prosess med tyngre utstyr, som de oppskrytte HIMARS-systemene.
Bare større NATO-land som USA og Tyskland har noe igjen å gi. (Tyskland har nylig sagt nei til å gi egne Leopard tanks, så lenge USA ikke gir av sine egne stridsvogner. Overs.merkn.)
Så da Ukrainas president Volodymyr Zelensky kom til Kongressen og tigget om flere våpen, var han sannsynligvis skuffet over Joe Bidens bemerkning om at USA ikke kom til å gi løfter om å bevæpne Ukraina med noe som muligens kunne føre til et scenario med tredje verdenskrig mellom NATO og Russland.
Russlands viktige seier i byen Soledar har bare forsterket bekymringene blant en stor fraksjon i det utenrikspolitiske etablissementet om at Ukraina utarmer USAs evne til å føre krig andre steder.
I denne forbindelse er ingen andre spørsmål om USAs «nasjonale sikkerhet» viktigere enn Kina.
RAND Corporation – Pentagons forskningsarm, har kalt Kina en «jevnbyrdig» konkurrent og USAs største langsiktige trussel.
Joe Bidens forsvarsminister Lloyd Austin, har også kalt Kina den største trusselen mot USAs «sikkerhet».
The Biden administration unveiled a new defense strategy, casting China as the greatest danger to American security and calling for an urgent, concerted effort to build the military capabilities to deter Beijing in the decades to come https://t.co/aD8reqtEzT
— The Wall Street Journal (@WSJ) October 27, 2022
NATO stemplet Kina som en «ondsinnet aktør» i alliansens siste strategiske konseptdokument, og lovet å spille en større rolle i å dempe de såkalte «truslene» som ble presentert av landets fremvekst.
En serie publisert like etter nyttår i Foreign Policy har imidlertid blåst lokket av eventuelle finesser i USAs forberedelser til en krig med Kina.
Med tittelen «Lessons for the Next War» inneholder serien 12 essays fra alle hjørner av det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet. Bidragsytere inkluderer tidligere CIA-direktør fra Obama-tiden og den amerikanske hærsjefen David Petraeus, tidligere generalsekretær i NATO Anders Fogh Rasmussen, og tidligere visegeneralsekretær i NATO, Rose Gottemoeller.
Også inkludert er representanter fra en rekke haukete tenketanker, som det amerikanske regjeringsfinansierte Center for a New American Security (CNAS) og den neokonservative Foundation for Defense of Democracies (FDD).
Accuracy and precision in battlefield sensors and munitions have shaped the war in Ukraine. This offers important implications for the Taiwan Strait, @Mauro_Gilli writes in FP’s Winter 2023 issue. https://t.co/F4VffhCtZU pic.twitter.com/jZNhVx22sP
— Foreign Policy (@ForeignPolicy) January 17, 2023
Deres essays dekker krigføring innen 12 områder, blant annet økonomi, cyber, militært, diplomati og propaganda. En viktig tråd går gjennom hvert bidrag: Russland har mislyktes i Ukraina (en fabrikasjon blandet med imperialistisk hybris), noe som gjør øyeblikket til en perfekt mulighet til å forberede seg på en kommende krig i Taiwan mot Kina.
Foreign Policys sjefredaktør Stefan Theil gjør målet med serien helt klart:
Å trekke de riktige lærdommene fra de første 10 månedene av den russiske invasjonen, betyr ikke bare noe for Ukrainas overlevelse. Det er også viktig for å avskrekke og forhindre en fremtidig konflikt – og om nødvendig utkjempe en. Det mest åpenbare potensielle hot spot og en som innebærer enda større innsats er selvfølgelig Taiwan.
Utover repeterende enighet om «avskrekking», kommer bidragsytere med konkrete forslag til de beste måtene å føre krig mot Kina. David Petraeus’ medforfattede stykke hevder at (all uthevelse tilføyd):
Ukrainakrigen peker på nødvendigheten for USA og landets allierte i Det indiske hav-Stillehavet om å prioritere den kortsiktige evnen til å sette opp et stort antall relativt billige, svært mobile antiskips- og luftvernmissiler som kan spres og manøvreres gjennom de første og andre øykjedene mot Beijings stadig mer formidable marine- og luftstyrker. Store mengder ubemannede luft-, sjø- og bakkesystemer kan forsterke disse missilene i den amerikanske kampordren.
Med andre ord, USAs rekordhøye militærbudsjett på 858 milliarder dollar må vokse seg enda større for å møte Kinas utfordring.
Petraeus var direkte ansvarlig for å angripe bryllup og sivile områder i løpet av sin tid som leder av amerikanske styrker i Afghanistan, noe som ga ham førstehånds kunnskap om evnene til USAs militære arsenal.
The principles of anti-access/area denial strategy to deter and, if necessary, defeat aggression, used to great effect in Ukraine, are equally applicable in the Western Pacific, David Petraeus and Vance Serchuk write in FP’s Winter 2023 issue. https://t.co/qWEwbztmSt pic.twitter.com/3igsK84Apr
— Foreign Policy (@ForeignPolicy) January 16, 2023
Tidligere NATO-sekretær fra Obama-tiden, Anders Fogh Rasmussen, støtter Petraeus’ vektlegging av å pumpe våpen inn i Taiwan, og sier:
våpen er det som teller . . . Med hjelp av sine partnere må [Taiwan] bli et piggsvin full av våpen for å avskrekke ethvert mulig forsøk på å ta det med makt. Kina må regne med at kostnadene ved en invasjon rett og slett er for høye til å bære.
Foreign Policys krigsstenografer presiserer imidlertid at forberedelser til krig med Kina handler om mye mer enn våpen.
Maria Shagina, forsker på sanksjoner ved International Institute for Strategic Studies, en krigersk tenketank finansiert av våpenindustrien og utenriksdepartementet, hevder at USA og dets allierte bør utarbeide en sammenhengende plan for «økonomisk statsmakt» mot Kina så snart som mulig.
Elisabeth Braw fra det Carlyle Group*-finansierte, høyreorienterte American Enterprise Institute, foreslår at USA og dets allierte sikrer kontroll over informasjonseteren for å sikre at innbyggerne «vet nøyaktig hva de skal se etter» fra såkalte «subversive» statlige og ikke-statlige aktører som motvirker USAs og NATOs snakkepunkter.*(Multinasjonalt investeringsselskap. Overs.merkn.)
Selvfølgelig er disse såkalte «forberedelsene» allerede i gang. USA bruker hundrevis av millioner i sin informasjonskrig mot Kina, og de forbød nylig eksport av semi-conductors – halvledere, for å komplimentere en allerede omfattende økonomisk krig mot Kina.
Foreign Policys «Lessons for the Next War» var en del av en forfjamset indikasjon på at det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet forbereder seg på krig med Kina.
To dager etter Foreign Policys serie kom den amerikanske toppgeneralen i Japan, James Bierman, med den oppsiktsvekkende innrømmelsen i Financial Times om at USA «setter opp krigsteateret» ved å egge Kina inn i en Ukraina-lignende krig om Taiwan.
US military deepens ties with Japan and Philippines to prepare for China threat https://t.co/5hZaenqwif
— Financial Times (@FT) January 8, 2023
Dagen etter publiserte Center for Strategic and International Studies (CSIS) en krigssimulering mellom USA og Kina over Taiwan. Forutsigbart nok konkluderte den amerikanske regjeringen med at kinesiske forsøk på å invadere øya ville mislykkes til en stor kostnad for militære styrker fra alle parter.
I mai 2022 viste The Center for New American Security (CNAS), som hovedsakelig er finansiert av militære entreprenører, sin egen krigssimulering på NBCs Meet the Press.
Tilbake i februar 2022 sluttet den amerikanske marinen, marinekorpset og luftvåpenet seg til Japan Maritime Self-Defense Force for å gjennomføre felles militærøvelser, kjent som Noble Fusion, i Det filippinske hav.
Det er viktig å merke seg at USAs krigsforberedelser med Kina har lite å gjøre med Taiwan spesielt. De er et svar på imperiets tilbakegang og fremveksten av Kina og Russland.
Beijing og Moskva presenterer begge sine egne spesifikke utfordringer i forhold til Washingtons hegemoni.
Russlands voksende suverenitet og politiske uavhengighet fra det USA-ledede Vesten har undergravd Wolfowitz-doktrinen om fullspektret dominans over hele territoriet til det tidligere Sovjetunionen.
Kinas massive sosialistledede markedsøkonomi er beregnet å passere USAs stillestående finanskapitalistiske system i BNP-termer innen 2035.
Verre for USA er at Russland og Kina har vokst tettere sammen.
Økonomisk sett har det omfattende strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina vokst med stormskritt siden traktaten om godt naboskap og vennlig samarbeid ble etablert i 2001. Bilateral handel forventes å øke med 25% og nå et totalt volum på 200 milliarder dollar før måldatoen i 2024.
Sterkere økonomiske bånd med Kina har gitt Russland ytterligere beskyttelse mot USA-EU sanksjoner, med landbruks- og energieksport til Kina som øker for hver måned.
Kina og Russland har også økt samhandlingen i spørsmål om militær koordinering, fargerevolusjoner og diplomati i møte med en felles trussel: USA-imperialismen.
Men kanskje den største trusselen mot USAs hegemoni ligger i Kina og Russlands lederskap i den globale bevegelsen for integrasjon og av-dollarisering.
Kina og Russland er de viktigste lederne av multilaterale institusjoner som BRICS+-mekanismen og samarbeidsorganisasjon Shanghai Cooperation Organization.
Disse multilaterale institusjonene har som mål å styrke investeringene i alle sektorer av økonomisk og sosial utvikling mellom deltakerlandene, særlig på finansområdet.
Som svar på sultesanksjoner pålagt av USA og EU, og rovlån fra vestlige finansinstitusjoner, har BRICS + forent de største globale økonomiene i sør, og forent Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika i et forsøk på å utvikle et alternativ til det amerikanske dollardominerte nyliberale økonomiske systemet.
Styrken til BRICS+ vokste enormt i 2022. Saudi-Arabia, Algerie, Iran, Argentina og flere andre land uttrykte interesse for eller søkte om å bli med i BRICS+.
BRICS+ komplimenteres av Kinas og Russlands egne integrasjonsprosjekter som tar sikte på å utvikle infrastrukturen som er nødvendig for å frigjøre seg fra petrodollaren.
Kinas Belt and Road Initiative (BRI) har store samarbeidsavtaler med mer enn 140 land og består av minst 2000 utviklingsinitiativer, hvorav mange er fullført eller under bygging.
Samtaler om en mulig sammenslåing av den russisk-ledede Eurasiske økonomiske union (EAEU) og BRI er allerede i gang.
De samme kreftene som forbereder seg på krig med Kina har uttrykt dyp bekymring for dollarens fremtid, samtidig med økende eurasisk integrasjon.
Foreign Policy innrømmet i sin maratonserie på 12 essay at amerikanske sanksjoner har fått Kina til å lete etter alternativer til dollaren med sine handelspartnere.
Zoltan Pozsar, en økonom og tidligere strateg ved Federal Reserve Bank of New York, slo nylig alarm om det han kalte «BRICSpansion» og potensialet for at Kina, Russland, Iran og Det globale sør forener seg rundt et nytt valutasystem støttet av rikdommen av varer i deres besittelse.
Pozsar advarer om «råvareheftelse», eller den voksende muligheten for at ressursrike nasjoner som Russland vil bruke sine varer som sikkerhet for å øke reserver av kreditt og finansiering.
Interessen som Kina og Saudi-Arabia har vist i handel med olje i kinesisk yuan, Russlands jakt på en internasjonal reservevaluta, og ideen om «BRICS-mynt» presenteres som store trusler mot vestlig økonomisk dominans.
USAs svar på det falmende imperialistiske hegemoniet er krig – og mer av det.
Krig er et iboende trekk ved rovgrisk nyliberalisme, der selskaper søker gunstige forhold for å utnytte og plyndre planetens arbeidende klasser og ressurser.
Krig er også en permanent, og svært lønnsom, industri dominert av noen få militære entreprenører.
Den herskende eliten har kalkulert med at USA-imperialismen ikke kan konkurrere med Kina og Russland, noe som gjør fremveksten til både en eksistensiell trussel mot fremtiden til den USA-ledede nyliberalismen og imperialismen.
Denne oppfatningen har blitt uttrykt av NATOs tenketank Atlantic Council, og i USAs suksessive nasjonale sikkerhetsstrategier om «stormakt» og «strategisk» konkurranse.
At USAs utenrikspolitiske strateger og eksperter planlegger for neste krig bør ikke komme som noen overraskelse.
USA-imperialismen retter seg ikke mot «enkeltfiender»; Den retter seg mot alternative utviklingsmodeller og nasjonene som forsøker å bygge dem.
Som Henry Kissinger sa, USA «har ingen faste venner eller fiender, bare interesser».
Ukrainas stedfortrederkrig er dermed et testområde for den større amerikanske agendaen for imperialistisk ekspansjon.
En felles betingelse for fred og velstand for menneskeheten vil i stor grad avhenge av undergraving av denne agendaen, spesielt innad i imperialismens citadell*: USA. *(Den innerste kjernen i et befestet område. Overs.merkn.)
The US is already preparing for its next war: on China
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Danny Haiphong er en uavhengig journalist. Han er vert for videoshowet The Left Lens.
(Denne artikkelen ble først publisert på Danny Haiphong’s Substack blogg. Du kan abonnere her.)
Ukraina-konflikten: «Nå ville være det rette tidspunktet for å gjenoppta de brutte forhandlingene»
Av skribent - 23. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/ukraina-konflikten-na-ville-vaere-det-rette-tidspunktet-for-a-gjenoppta-de-brutte-forhandlingene/
«Våpenleveranser betyr at krigen vil bli meningsløst forlenget»
Intervju med pensjonert general Harald Kujat*
Innledning: Helge Hellevang
Flertallet i Rødts stortingsgruppe og flere i sentral ledelse går nå inn for å sende våpen til Ukraina, og går dermed imot vedtatt politikk og egen grasrot. Joakim Møllersen var modig som frontet Rødt sin politikk i Debatten, men blir i etterkant spyttet på av sine egne «kamerater». Hva er det så som gjør at partitoppene har snudd? Jeg tror svaret ligger i følgende: (1) mange i Rødt, spesielt i toppledelsen, har en stor tillit til hovedstrømsmedia og ser på vestlig (NATO/USA) propaganda som objektiv informasjon. Alt fra Russland eller fra vestlige kilder som går i mot det vestlige narrativet blir sett på som Russisk propaganda; (2) selv om en del aktive medlemmer av Rødt (også blant toppene) er flinke til å memorere gamle ideologiske skrifter, så mangler de helt grunnleggernde forståelse, inkludert for bakgrunnen til Russland-NATO/USA konflikten; og (3) ledelsen, og mange i partiet, er mer opptatt av å bli et masseparti enn å stå på viktige prinsipper. De mangler ryggrad. Et hvert forsøk på å forklare bakgrunnen for krigen, som noe annet enn russisk imperialisme, blir møtt med latterliggjøring, sensur, og folk med «alternative» meninger tør ikke lenger si hva de mener. Partiet avdemokratiseres. Har det blant partitoppene blitt gjort et reelt forsøk på å analysere bakgrunnen for krigen, og eventuelle konsekvenser av å sende mer våpen?
Den pensjonerte tyske topp-generalen Harald Kujat har i et meget interessant intervju i Sveitsiske Zeitgeschehen im Fokus forklart bakgrunn for krigen, og hvorfor det å sende mer våpen til Ukraina ikke vil føre til noe annet enn forlengelse av krigen, flere drepte ukrainere, og potensielt katastrofal eskalering med direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland (ikke bare stedfortrederkrig som i dag). Kujat er pensjonert og tør kalle en spade for en spade, noe som er umulig for dagens aktive Europeiske og Amerikanske politikere og journalister i hovedstrømsmedia. Nedenfor er en norsk oversettelse (etter beste evne) av intervjuet, som originalt er på tysk. Det er langt, men absolutt verdt å lese. Det hadde vært fint om noen av toppene i Rødt og Rød Ungdom også hadde tatt seg tid til å lese dette. Hva mener ledelsen i Rødt (og våre stortingsrepresentanter) om det som er uthevet (av meg)? Russisk propaganda?
Link til intervjuet her: Ukrainekonflikt: «Jetzt wäre der richtige Zeitpunkt, die abgebrochenen Verhandlungen wieder aufzunehmen»
General a D. Harald Kujat:
Ukraina-krigen er ikke bare en militær konflikt; det er også en økonomisk krig og informasjonskrig. I denne informasjonskrigen kan man bli deltaker i krigen ved å omfavne informasjon og argumenter som man ikke kan verifisere eller bedømme etter egen autoritet. I noen tilfeller spiller også moralske eller ideologiske motiver inn. Dette er spesielt problematisk i Tyskland, fordi det stort sett er «eksperter» som sier sitt i media som ikke har kunnskap om eller erfaring med sikkerhetspolitikk eller strategi, og som derfor gir uttrykk for meninger som de henter fra publikasjoner fra andre «eksperter» med sammenlignbar kompetanse. Åpenbart legger dette også politisk press på den føderale tyske regjering. Debatten om levering av visse våpensystemer viser tydelig at mange medier har til hensikt å lage politikk selv. Det kan være at min uro over denne utviklingen er en konsekvens av min mangeårige tjeneste i NATO, blant annet som formann for NATO-Russland-rådet og NATO-Ukraina-kommisjonen for forsvarssjefer. Jeg synes det er spesielt irriterende at man tar så lite hensyn til tyske sikkerhetsinteresser og farene for landet vårt som følge av at krigen eskalerer og eskalerer. Dette viser mangel på ansvar eller, for å bruke et gammeldags begrep, en høyst upatriotisk holdning. I USA, en av de to hovedaktørene i denne konflikten, er håndteringen av Ukraina-krigen mye mer differensiert og kontroversiell, men alltid styrt av nasjonale interesser.
I begynnelsen av 2022, da situasjonen på grensen til Ukraina ble stadig mer kritisk, snakket du med daværende inspektør for marinen, visegeneral Kai-Achim Schönbach, og støttet ham på en viss måte. Han advarte innstendig mot en eskalering med Russland og anklaget Vesten for å ha ydmyket Putin og at man burde forhandle med ham på lik linje.
Jeg har ikke ytret meg i den saken, men ville beskytte ham mot ukvalifiserte angrep. Jeg har imidlertid alltid trodd at denne krigen må forhindres og at den kunne vært forhindret. Jeg ga også en offentlig uttalelse om dette i desember 2021. Og i begynnelsen av januar 2022 publiserte jeg forslag om hvordan forhandlinger kunne oppnå et resultat som er akseptabelt for alle sider som fortsatt ville unngå krig. Dessverre ble det annerledes. Kanskje en dag vil spørsmålet bli stilt hvem som ønsket denne krigen, hvem som ikke ønsket å forhindre den og hvem som ikke kunne forhindre den.
Hvordan vurderer du den nåværende utviklingen i Ukraina?
Jo lenger krigen varer, jo vanskeligere blir det å oppnå en forhandlet fred. Den russiske annekteringen av fire ukrainske territorier 30. september 2022 er et eksempel på en utvikling som er vanskelig å snu. Derfor syntes jeg det var så beklagelig at forhandlingene, som ble holdt i Istanbul i mars ble brutt etter stor fremgang og et gjennomgående positivt resultat for Ukraina. I Istanbul-forhandlingene hadde Russland tilsynelatende gått med på å trekke tilbake sine væpnede styrker til posisjoner 23. februar, det vil si før starten av angrepet på Ukraina. Nå kreves det gang på gang full tilbaketrekking som en forutsetning for forhandlinger.
Hva har så Ukraina gitt tilbake?
Ukraina hadde lovet å gi avkall på NATO-medlemskap og ikke tillate stasjonering av utenlandske tropper eller militære installasjoner. Til gjengjeld kunne Ukraina motta sikkerhetsgarantier fra andre stater etter eget valg. Fremtiden til de okkuperte områdene skulle løses diplomatisk innen 15 år, med eksplisitt avkall på militærmakt.
Hvorfor fikk man ikke til avtalen, som ville ha reddet titusenvis av liv og ville ha spart ukrainere for ødeleggelse av deres land?
Ifølge pålitelig informasjon grep den daværende britiske statsministeren, Boris Johnson, inn i Kiev 9. april og forhindret signeringen. Hans begrunnelse var at Vesten ikke var klar for en slutt på krigen.
Det som utspant seg og som den godtroende borger ikke forstår er opprørende. Forhandlingene i Istanbul var velkjente, og at en avtale var i ferd med å bli oppnådd, men fra den ene dagen til den andre ble alt kastet bort.
I midten av mars rapporterte for eksempel britiske «Financial Times» om fremgang. Tilsvarende rapporter dukket også opp i noen tyske aviser. Det ble imidlertid ikke rapportert hvorfor forhandlingene mislyktes. Da Putin kunngjorde delvis mobilisering 21. september, nevnte han offentlig for første gang at Ukraina hadde reagert positivt på russiske forslag i Istanbul-forhandlingene i mars 2022. «Men,» sa han bokstavelig, «en fredelig løsning passet ikke Vesten, så den beordret faktisk Kiev til å annullere alle avtaler.»
Pressen vår er faktisk stille om dette.
I motsetning til amerikanske medier, for eksempel. «Foreign Affairs» og «Responsible Statecraft», to kjente tidsskrifter som publiserte svært informative rapporter. Foreign Affairs-artikkelen var av Fiona Hill, en tidligere seniormedarbeider i Det hvite hus i National Security Council. Hun er veldig kompetent og absolutt pålitelig. Svært detaljert informasjon ble allerede publisert 2. mai i den pro-regjeringsvennlige «Ukrainska Pravda».
Har du mer informasjon om denne skandalen?
Det er kjent at det vesentlige innholdet i avtaleutkastet er basert på et forslag fra den ukrainske regjeringen 29. mars. Mange amerikanske medier rapporterer nå også om dette. Jeg har imidlertid erfart at tyske medier ikke er villige til å ta opp temaet selv om de har tilgang til kildene.
I en artikkel sier du: «Mangelen på sikkerhetspolitisk framsyn og strategisk dømmekraft i landet vårt er skammelig». Hva mener du med det?
La oss ta forbundsrepublikkens forsvar som eksempel. I 2011 ble det gjennomført en forsvarsreform, den såkalte omstillingen av forbundsforsvaret. Omorientering innebar å gå bort fra det konstitusjonelle mandatet for nasjonalt forsvar og allianseforsvar og mot utenlandske oppdrag. Begrunnelsen var at det ikke var fare for et konvensjonelt angrep på Tyskland og de NATO-allierte. Størrelsen og strukturen til de væpnede styrkene, utstyr, bevæpning og trening var innrettet mot utenlandsoppdrag. Væpnede styrker som har evnen til å forsvare sitt land og allianse kan også utføre stabiliseringsoppdrag, spesielt siden den føderale regjeringen og parlamentet kan bestemme dette selv i enkeltsaker. Motsatt er dette ikke tilfelle, fordi angriperen avgjør om saken om nasjonalt og allianseforsvar inntreffer. Vurderingen av situasjonen den gang var uansett feil. USAs ensidige kansellering av ABM-avtalen (Red: Anti-Ballistic Missile Treaty) i 2002 markerte et strategisk vendepunkt i forholdet til Russland. Det politiske vendepunktet var NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008, da USAs president George W. Bush forsøkte å få Ukraina og Georgia invitert til å bli med i NATO. Da han ikke klarte det, ble en vag utsikt til tiltredelse for disse landene inkludert i kommunikéet, slik det er vanlig i slike tilfeller.
Ut fra denne utviklingen mellom Russland og USA, ser du en sammenheng med den nåværende krisen?
Selv om risikoen for en konfrontasjon mellom Russland og NATO som følge av Ukraina-krigen er åpenbar for alle, fortsetter Tysklands forsvar å bli avvæpnet, til og med kannibalisert, for å frigjøre våpen og militært utstyr til Ukraina. Noen politikere rettferdiggjør til og med dette med det absurde argumentet om at vår frihet forsvares i Ukraina.
Hvorfor synes du dette er et absurd argument? Alle argumenterer slik, til og med sjefen for den sveitsiske utenriksavdelingen, Ignazio Cassis.
Ukraina kjemper for sin frihet, for sin suverenitet og for landets territorielle integritet. Men de to hovedaktørene i denne krigen er Russland og USA. Ukraina kjemper også for amerikanske geopolitiske interesser. Fordi deres erklærte mål er å svekke Russland politisk, økonomisk og militært i en slik grad at de kan vende seg til sin geopolitiske rival, den eneste som er i stand til å sette deres overherredømme som verdensmakt i fare: Kina. Dessuten ville det være høyst umoralsk å la Ukraina være alene i sin kamp for vår frihet og bare levere våpen som forlenger blodsutgytelsen og øker landets ødeleggelse. Nei, denne krigen handler ikke om vår frihet. Kjerneproblemene hvorfor krigen oppsto og fortsatt pågår, selv om den kunne ha sluttet for lenge siden, er ganske forskjellige.
Hva tror du er kjerneproblemet?
Russland ønsker å forhindre at den geopolitiske rivalen USA får en strategisk overlegenhet som setter Russlands sikkerhet i fare. Det være seg gjennom Ukrainas medlemskap i det USA-ledede NATO, det være seg gjennom stasjonering av amerikanske tropper, flytting av militær infrastruktur eller felles NATO-manøvrer. Utplasseringen av amerikanske systemer av NATOs ballistiske missilforsvarssystem i Polen og Romania er også en torn i øyet for Russland, fordi Russland er overbevist om at USA også kan bruke disse utskytningsanleggene til å eliminere russiske interkontinentale strategiske systemer og dermed sette den strategiske atombalansen i fare. Minsk II-avtalen spiller også en viktig rolle, der Ukraina forpliktet seg til å gi den russisktalende befolkningen i Donbas innen utgangen av 2015, gjennom en grunnlovsendring, større autonomi for regionen, minoritetsrettigheter som er standard i Den Europeiske Union. Det er nå tvil om hvorvidt USA og NATO var beredt til å seriøst forhandle disse spørsmålene før det russiske angrepet på Ukraina.
I sin bok «Am Abgrund» (2015) viser Wilfried Scharnagl tydelig at vestlig politikk er en utrolig provokasjon og at hvis EU og NATO ikke endrer kurs, kan det oppstå en katastrofe.
Ja, det må du regne med. Jo lenger krigen varer, jo større er risikoen for utvidelse eller eskalering.
Det hadde vi allerede i Cubakrisen.
Det var en lignende situasjon.
Hvordan vurderer du beslutningen om å levere Marder-tanks til Ukraina?
Våpensystemer har styrker og svakheter på grunn av tekniske egenskaper og dermed – avhengig av soldatenes treningsnivå og de respektive operative rammebetingelser – en viss operativ verdi. I kombinert våpenkamp fungerer ulike våpensystemer sammen i et felles kommando- og informasjonssystem, hvor svakhetene til ett system oppveies av styrken til andre systemer. Ved lavt opplæringsnivå av driftspersonellet eller dersom et våpensystem ikke brukes sammen med andre systemer i funksjonssammenheng og driftsforholdene muligens er vanskelige, er den operative verdien lav. Dette betyr at det er en risiko for å bli slått ut for tidlig eller til og med risiko for at våpenet faller i motstanderens hender. Dette er den nåværende situasjonen der moderne vestlige våpensystemer brukes i Ukraina-krigen. I desember startet Russland et omfattende program for å evaluere de tekniske og operasjonelt-taktiske parameterne til konfiskerte vestlige våpen, som har til hensikt å øke effektiviteten til egne operasjoner og våpeneffektivitet.
I tillegg kommer det grunnleggende spørsmålet om middel-mål-forholdet. Hvilket formål bør vestlige våpen tjene? Zelensky har gjentatte ganger endret de strategiske målene for ukrainsk krigføring. Foreløpig er Ukrainas mål å gjenerobre alle russisk-kontrollerte territorier, inkludert Krim. Den tyske kansleren sier at vi vil støtte Ukraina så lenge det er nødvendig, også i å forfølge dette målet, selv om USA i mellomtiden har understreket at det kun er snakk om å «gjenerobre det territoriet som har vært okkupert av Russland siden 24. februar 2022 . »
Det er derfor nødvendig å svare på spørsmålet om midlene for vestlige våpenleveranser er egnet for å oppfylle formålet tiltenkt av Ukraina. Dette spørsmålet har en kvalitativ og en kvantitativ dimensjon. USA leverer ingen andre våpen enn de for selvforsvar, ingen våpen som vil muliggjøre kombinert våpenkamp og fremfor alt ingen som kan utløse en kjernefysisk eskalering. Det er president Bidens tre begrensninger med tanke på våpenhjelp (neins).
Hvordan har Ukraina tenkt å nå sine militære mål?
Den ukrainske stabssjefen, general Zalusjnij, sa nylig: «Jeg trenger 300 hovedstridsvogner, 600 til 700 pansrede personellvogner og 500 haubitser for å drive de russiske troppene tilbake til stillingene før angrepet 24. februar. Men med det han mottok, er «større operasjoner ikke mulig». Det er imidlertid tvilsomt om de ukrainske væpnede styrkene fortsatt har et tilstrekkelig antall egnede soldater til å kunne bruke disse våpensystemene med tanke på de store tapene de siste månedene. Uansett forklarer general Zalusjnijs vitnesbyrd også hvorfor tilførselen av våpen fra Vesten ikke gjør Ukraina i stand til å nå sine militære mål, men bare forlenger krigen. I tillegg kan Russland når som helst overgå den vestlige eskaleringen med sin egen.
I den tyske diskusjonen blir disse sammenhengene ikke forstått eller de blir ignorert. Måten noen allierte prøver å offentlig oppfordre den føderale regjeringen til å levere Leopard 2 stridsvogner spiller også en rolle her. Det har aldri skjedd før i NATO. Den viser hvor dårlig Tysklands rykte i alliansen har blitt som følge av svekkelsen av forsvaret og med hvilket engasjement enkelte allierte forfølger målet om å sette Tyskland opp mot spesielt Russland.
Hva driver Zelenskys syn på at russerne kan bli drevet ut fra Ukraina?
Med våpensystemene som ble lovet de på neste giverkonferanse 20. januar, kan de ukrainske væpnede styrkene kanskje forsvare seg mer effektivt mot de russiske offensivene som finner sted i ukene som kommer. De kan imidlertid ikke gjenerobre de okkuperte områdene. Ifølge den amerikanske stabssjefen, general Mark Milley, har Ukraina oppnådd det de kunne oppnå militært. Mer er ikke mulig. Derfor bør det nå settes i gang diplomatiske anstrengelser for å oppnå en forhandlet fred. Jeg deler dette synet.
Man bør huske på at russiske styrker tilsynelatende har til hensikt å forsvare det erobrede territoriet og erobre resten av Donbas for å konsolidere territoriene de annekterte. De har sterkt befestet sine defensive posisjoner godt tilpasset terrenget. Angrep på disse stillingene krever stor innsats og vilje til å akseptere betydelige tap. Tilbaketrekningen fra Kherson-regionen frigjorde rundt 22 000 sterke tropper for offensiver. I tillegg flyttes andre kampenheter til regionen som forsterkninger.
Men hva er så hensikten med våpenleveransene som ikke lar Zelenskys mål nås?
Nåværende amerikanske forsøk på å overtale europeere til å fortsette å levere våpen kan ha noe å gjøre med denne utviklingen av situasjonen. Du må skille mellom de offentlig uttrykte grunnene og de konkrete beslutningene til den føderale regjeringen. Det ville føre for langt å gå inn på hele spekteret av denne diskusjonen. Jeg skulle imidlertid ønske at den føderale regjeringen ville bli gitt virkelig kompetente råd om dette spørsmålet og – det som kanskje er enda viktigere – ville være mottakelig og i stand til å foreta vurderinger i tråd med viktigheten av dette spørsmålet.
Den føderale regjeringen har allerede gått langt i å støtte Ukraina. Våpenleveranser gjør ennå ikke Tyskland til en part i konflikten. Men i forbindelse med opplæring av ukrainske soldater på disse våpnene, støtter vi Ukraina i å nå sine militære mål. I sin rapport av 16. mars 2022 erklærte derfor den vitenskapelige tjenesten (red: forskningsinstututtet) til den tyske Forbundsdagen at det sikrede området for ikke-krigføring dermed var igjen. USA skal også trene ukrainske soldater i Tyskland. Grunnloven inneholder et strengt bud om å holde landet vårt fredelig. Grunnloven tolererer kun støtte til en stridende part dersom dette er egnet til å muliggjøre en fredelig løsning. Den føderale regjeringen er derfor forpliktet til å forklare den tyske befolkningen innenfor hvilke grenser og med hvilket mål støtten til Ukraina gis. Til slutt bør den ukrainske regjeringen også vises grensene for støtte. For en tid siden uttalte til og med president Biden i en dedikert artikkel at USA vil fortsette å støtte Ukraina militært, men også dets innsats for å oppnå en forhandlet fred i denne konflikten.
Den ukrainske hæren har angrepet russerne i flere uker – uten hell. Likevel snakker Zelensky om gjenerobring. Er dette propaganda eller er det en reell mulighet?
Nei, de ukrainske væpnede styrkene er ikke i stand til å gjøre det, ifølge både den amerikanske og ukrainske stabssjefen. Begge stridende sider er for øyeblikket tilbake i en fastlåst stilling, forverret av sesongmessige restriksjoner. Så nå ville være det rette tidspunktet for å gjenoppta de brutte forhandlingene. Våpenforsendelsene betyr det motsatte, noe som betyr at krigen vil bli unødvendig forlenget, med flere tap på begge sider og fortsatt ødeleggelse av landet. Men også med det resultat at vi blir dratt enda dypere inn i denne krigen. Til og med NATOs generalsekretær advarte nylig mot å eskalere kampene til en krig mellom NATO og Russland.
De sier at vi har en «patt-situasjon» (red: fra sjakk: ingen muligheter for lovlige trekk, og resultatet er remis, uavgjort) igjen. Hva mener du med det?
Et positivt utgangspunkt for en forhandlingsløsning dukket opp i slutten av mars i fjor, for eksempel da russerne bestemte seg for å svinge av før Kiev og konsentrere seg om øst og Donbas. Det gjorde forhandlingene i Istanbul mulig. En lignende situasjon oppsto i september, før Russland gjennomførte den delvise mobiliseringen. Mulighetene som dukket opp den gang er ikke brukt. Nå ville det være på tide å forhandle igjen, og vi benytter heller ikke denne muligheten, men gjør det motsatte: vi sender våpen og eskalerer. Dette er også et aspekt som avslører mangelen på sikkerhetspolitisk framsyn og strategisk skjønn.
Du nevnte også i teksten din at den russiske forsvarsministeren Shoigu hadde signalisert at han var klar for forhandlinger…
… Putin gjorde det samme. Den 30. september tilbød Putin uttrykkelig å forhandle på nytt da han erklærte ytterligere to regioner som russisk territorium. Dette har han gjort flere ganger i mellomtiden. Nå er imidlertid faktum at Shoigu ikke gjorde det betinget, men Putin hevet liksom standarden ved å si at vi er klare til å forhandle, men det forutsetter selvfølgelig at den andre siden annerkjenner områdene vi annekterer. Dette viser at begge siders posisjoner stivner jo lenger krigen varer. Zelensky sa at han først ville forhandle når russerne hadde trukket seg fullstendig ut av Ukraina. Dette gjør en løsning stadig vanskeligere, men den er ennå ikke umulig.
Jeg vil nevne en hendelse til. I et intervju sa Merkel…
… ja, det hun sier er klart. Hun forhandlet bare fram Minsk II-avtalen om å kjøpe Ukraina-tid. Og Ukraina brukte også dette til å bygge opp sine militære styrker. Det har den tidligere franske presidenten Hollande bekreftet.
Petro Porosjenko, den tidligere presidenten i Ukraina, sa det samme.
Russland kaller dette forståelig nok en svindel. Og Merkel bekrefter at Russland bevisst ble lurt. Du kan vurdere det som du vil, men det er et åpenbart tillitsbrudd og et spørsmål om politisk forutsigbarhet. Det som imidlertid ikke kan benektes, er at avslaget fra den ukrainske regjeringen – klar over dette tiltenkte bedraget – for å implementere avtalen bare noen dager før krigens start var en av utløserne for krigen. I FN-resolusjonen hadde den føderale regjeringen forpliktet seg til å implementere «hele pakken» av de avtalte tiltakene. I tillegg signerte kansleren og de andre deltakerne i Normandie-formatet en erklæring om resolusjonen der hun nok en gang uttrykkelig forpliktet seg til å implementere Minsk-avtalene.
Er ikke det også et brudd på folkeretten?
Ja, det er et brudd på folkeretten, det er klart. Skadene er enorme. Du må forestille deg situasjonen i dag. Folket som ønsket og fortsatt ønsker å gå i krig fra starten av tok posisjonen at man ikke kan forhandle med Putin. Han holder uansett ikke avtalene. Nå viser det seg at det er vi som bryter internasjonale avtaler.
Så vidt jeg vet holder russerne sine kontrakter, selv under den pågående krigen har Russland fortsatt å levere gass. Men fru Baerbock annonserte fyldig: «Vi vil ikke ha mer russisk gass!» Som et resultat strupet Russland mengden. Var det ikke sånn det var?
Ja, vi sa at vi ikke vil ha mer russisk gass. Alle konsekvensene, energikrisen, den økonomiske resesjonen osv. er et resultat av avgjørelsen fra Tysklands regjering og ikke en beslutning fra den russiske regjeringen.
Men hvis du hører eller ser nyhetene – også her i Sveits – så er det energikrise på grunn av Putins beslutning om å gå til krig mot Ukraina.
Tidligere har det vært to gassforsyningsproblemer forårsaket av Ukraina. Du bør være ærlig om det. Russland ville fortsette å levere, men vi vil ikke lenger ha noe derfra på grunn av angrepet mot Ukraina. Da oppstår spørsmålet: hvem sprengte egentlig North Stream II?
Har du en mening om sprengningen?
Nei, det ville vært ren spekulasjon. Det er indisier, som så ofte er tilfellet, men ingen bevis. I hvert fall ingen som er blitt offentlig kjent. Men du kan være helt sikker: Sannheten vil komme for en dag (Die Sonne bringt es an den Tag).
Hva er din erfaring i forhandlinger med Russland?
Jeg førte mange forhandlinger med Russland, for eksempel om det russiske bidraget til Kosovo-oppdraget til NATO. USA ba oss om å gjøre dette fordi de ikke kunne komme til noen konklusjoner med Russland. Til slutt var Russland villig til å underordne troppene sine til en tysk NATO-sjef. På 1990-tallet var det tett politisk koordinering og militært samarbeid mellom NATO og Russland, som har vært regulert av grunnavtalen mellom NATO og Russland siden 1997. Russerne er tøffe forhandlingspartnere, men kommer man til en felles enighet, da står den og den gjelder også.
Hva ble resultatet?
Russerne ønsket en slags medbestemmelsesrett i forhandlingene om grunntraktaten. Det var ikke mulig. Vi har imidlertid funnet en måte å finne felles løsninger i tilfeller der sikkerhetsinteressene til den ene eller andre siden blir berørt. Dessverre, etter krigen i Georgia, suspenderte NATO i stor grad samarbeidet. Forløpet til Ukraina-krigen har også vist at ordninger som er gjort for å løse kriser og konflikter når relasjonene er gode, er verdifulle når det oppstår spenninger. Dessverre forsto de ikke det.
General Kujat, takk for intervjuet.
Intervju Thomas Kaiser
* Pensjonert general Harald Kujat, født 1. mars 1942, var bl.a. Generalinspektør for de tyske væpnede styrker og, som leder av NATOs militærkomité, den høyeste militæroffiseren i NATO. Samtidig fungerte han som formann for NATO-Russland-rådet og det euro-atlantiske partnerskapsrådet for stabssjefene. Harald Kujat ble hedret med et stort antall priser for sine tjenester, inkludert kommandørkorset for æreslegionen i republikken Frankrike, kommandørkorset av Latvias, Estlands og Polens fortjenstorden, Legion of Merit of the Republic of the Merit. USA, og Grand Ribbon of the Order of Leopold of the Kingdom of Belgium, Grand Cross of Merit of the Federal Republic of Germany, samt andre høye utmerkelser, inkludert fra Malta, Ungarn og NATO.