Nyhetsbrev steigan.no 22.12.2021
Dagens overskrifter:
– Ghislaine Maxwell samarbeidet svært tett med Jeffrey Epstein for misbruk av unge kvinner
Den ukrainske krutt-tønna og lunten
Politibetjent Henrik: Politiet bryter loven, igjen og igjen
Obamas Røde Linje
Hvorfor stanses ikke politiets grunnlovsbrudd?
Russlands angivelig aggressive hensikter
Fylke eller region?
Dagsrevyen fyrer opp under holdninger som ikke hører hjemme i samfunnet vårt
– Ghislaine Maxwell samarbeidet svært tett med Jeffrey Epstein for misbruk av unge kvinner
Av red. PSt - 22. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/ghislaine-maxwell-samarbeidet-svaert-tett-med-jeffrey-epstein-for-misbruk-av-unge-kvinner/
Ghislaine Maxwell jobbet «hånd i hånd» med Jeffrey Epstein for å misbruke mindreårige kvinner seksuelt, sa en føderal påtalemyndigheten til jurymedlemmene i sine avsluttende argumenter da hun oppfordret dem til å dømme den britiske sosietetskjendisen for sexhandel. Dette skriver Financial Times.
Aktor Alison Moe kalte Maxwell et «sofistikert rovdyr som visste nøyaktig hva hun gjorde», og la til: «Hun manipulerte ofrene sine og pleiet dem for seksuelle overgrep.»
Moes avslutningsprosedyre på to timer kom på slutten av en tre ukers rettssak som talsmenn for hennes anklagere mener vil være den beste sjansen til å vinne rettferdighet for kvinner som angivelig ble misbrukt av Epstein, som døde av selvmord i et fengsel i New York etter arrestasjonen i 2019, eller «ble selvmordet», som skeptikerne sier.
I hvert tilfelle, sa Moe, kjørte Maxwell og Epstein den samme dreieboka om og om igjen. Først identifiserte de jenter fra familier som sliter. Ingen av de fire hadde for eksempel en far til stede i livet, og alle var anstrengt økonomisk. Så lokket de dem inn i Epsteins verden med løftet om hjelp og gaver. Gradvis flyttet de sine grenser før de forsøkte å misbruke dem, vanligvis gjennom seksualisert massasje.
Kontoer i Maxwells navn mottok 30,7 millioner dollar i økonomiske overføringer fra Epstein mellom 1999 og 2007, bemerket Moe, og kalte det «betaling for å begå forferdelige forbrytelser».
Virginia Giuffre sa i rettssaka mot Maxwell at Epstein hadde sagt til henne at «Bill Clinton skylder meg noen tjenester,» skriver Newsweek. Giuffre sa at hun ikke visste hva disse tjenestene handlet om eller om det bare var en spøk. Epstein hadde sagt til henne for lenge siden at «alle skyldte ham tjenester».
Hun ble også spurt om det foregikk seksuelle orgier på den den private øya i Jomfruøyene som er kalt «Pedo Island», og det svarte hun bekreftende på.
Bill Clinton har avvist uttalelsen fra Guiffre og hevdet at han aldri har vært på øya til Epstein. Clinton, som er kjent for uttalelsen «jeg har aldri hatt sex med den kvinnen», er vel ikke den som er mest troverdig i slike saker. Han ville også hatt litt problemer med å forklare hvorfor navnet hans opptrer mange ganger i flyloggen til Epsteins private fly, som bare kalles «Lolita Express» etter Vladimir Nabokovs kjente roman.
Ghislaine Maxwell var mye mer enn et redskap for Epstein
Dersom Maxwell blir dømt, risikerer hun 80 års fengsel, skriver Aftenposten.
Tiltalen omfatter handlinger som skal ha pågått mellom 1994 og 2004. De er knyttet til handlinger overfor en rekke ikke navngitte kvinner. To av dem skal bare ha vært 14 og 15 år da overgrepene fant sted.
Under rettssaken ble det likevel bare fokusert på anklager mot Maxwell fra fire kvinner.
Detaljer som strekker seg utover det har i liten grad vært tema i rettssalen. Det gjelder for eksempel Maxwells tilknytning til prins Andrew, samt Epsteins forhold til andre kvinner enn de fire.
Det betyr at rettssaka ikke kommer til å avdekke det store og korrupte nettverket rundt Maxwell og Epstein, og ikke kommer til å eksponere alle de maktpersonene som var involvert i det.
Les: Bill Gates håpet at den pedofilidømte Epstein kunne hjelpe ham til å få Nobelprisen
FBI visste (naturligvis) alt om Epstein og Maxwell
Kronprinsesse Mette-Marits forklaring om kontakten med Epstein holder ikke
Epstein var forretningspartner med den tidligere israelske statsministeren Ehud Barak. Epstein bidro med hjelp til finansieringen av selskapet Barak stiftet, meldte den israelske avisen Haaretz.
Ari Ben-Menashe er en iranskfødt israelsk konsulent og våpenhandler som også jobbet blant sjefssjiktet i Israels direktorat for militær etterretning (1977–1987). Han møtte Jeffrey Epstein og Ghislaine Maxwell for 40 år siden, og har god innsikt i den rollen de har spilt. Ben-Menashe jobbet for Maxwells far, den berømte og beryktede mediemogulen Robert Maxwell.
Da Robert Maxwell døde fikk han en heltebegravelse på statens regning i Israel og seks daværende eller tidligere etterretningssjefer i Israel deltok i seremonien. I sin hyllningstale for Maxwell sa daværende statsminister i Israel Yitzhak Shamir at han «har gjort mer for Israel enn det som kan sies i dag.»
I et intervju med det tidligere CBS-produceren Zev Shalev, sa Ben-Menashe at Robert Maxwell presenterte ham for Epstein og anbefalte at han skulle bli en del av deres gruppe som jobbet for Israel. Maxwell skal ha sagt: «dine israelske sjefer har allerede godkjent ham.»
Robert Maxwell var sentral i den såkalte Iran-contras-skandalen der inntekter fra våpensalg til Iran ble brukt til å finansiere contrasstyrkene i Nicaragua. MintPress, som har en detaljert og grundig avsløring av Epstein og nettverket rundt ham, skriver at Epstein også deltok i illegal våpenhandel.
– Et utpresningsopplegg
Ghislaine Maxwell skal ha organisert det hele, skaffet jentene og lagd party. Hun er kalt Epsteins kjæreste, men hun var tydeligvis vel så mye hans hallik.
John Mark Dougan jobbet som Palm Beach County Deputy Sheriff da Epstein satt i fengsel etter pedofilidommen. Han hevder at han har kopier av noen av videoene til Epsstein. Han sier i et intervju:
«Tror jeg at Epstein var satt til å få noen mektige folk til å ligge med mindreårige jenter for så å drive utpresning mot dem på oppdrag for vestlig etterretning? Ja, absolutt, det tror jeg.»
Indisiene tilsier at etterretningstjenestene i USA og Israel var tett involvert i opplegget rundt Maxwell og Epstein og at videoene ble brukt til å presse mektige politikere.
Det å lage honningfeller og drive utpresning av folk med trussel om publisering seksuelle hemmeligheter er modus operandi for etterretningstjeneste, og slett ikke bare for Mossad.
The Intercept la i sin tid fram hemmelige etterretningsdokumenter som viser at CIA, NSA og britiske GCHQ systematisk bruker sosiale medier til det de sjøl kaller «propaganda», «lureri» (deception), «massemeldinger» og å «kjøre fram historier» (pushing stories). Her er en av de plansjene etterretningsfolkene sjøl bruker i opplæring av agenter:
Også Ghislaine Maxwells søster Christine Maxwell har vært tett knyttet til etterretningstjenestene. Hun var internettpioner og lanserte allerede i 1993 søkemotoren Magellan. Hennes tvillingsøster Isabel var også deltaker i dette selskapet.
Ghislaine Maxwell var på et tidspunkt før skandalen knyttet til FN gjennom noe som kalte seg TerraMar Project.
Uansett om hun blir dømt, vil saka mot henne bare røre ved overflaten i det hun har vært med på og de kreftene som står bak henne.
Den ukrainske krutt-tønna og lunten
Av Manlio Dinucci - 22. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/den-ukrainske-krutt-tonna-og-lunten/
Ifølge fortellingene fra Washington samler Russland massive tropper ved den ukrainske grensen og forbereder å invadere i januar. NATO er klar til å forsvare Ukraina mot den russiske bjørnen. Faktisk er det Ukraina som har feilet. De har ennå ikke respektert at de har underskrevet og dermed skulle satt i verk Minsk-avtalen. Russland gjør ikke annet enn å samle tropper ved sin egen grense. Men de har alltid hatt store baser på Krim, og nå har de tatt i bruk basene ved Yelnya og Boyevo, som ligger langt fra Ukraina (750 og 850 km).
Nei, det er Washington som slår på krigstrommene.
Roger Wicker, et medlem av Senatets våpen-service komite, sa i et intervju med Fox News den 8. desember 2001 at han ikke vil utelukke direkte intervensjon fra USAs militære mot Russland, for å «forsvare Ukraina».
Uten å bli spurt av intervjueren la han til «Du vet vi utelukker ikke bruk av atomvåpen som førstebruk», det vil si å være den første til å bruke atomvåpen.
Les: Senator i USA «vil ikke utelukke atomangrep på Russland»
Dette er en advarsel til Moskva om hvor besluttsomme De Forente Stater er for å støtte Kiev i et angrep mot russerne i Donbass. Det vil bli presentert (i mediene) som gjengjeldelse for eventuelt russisk angrep på Donbass.
Tankegangen til de som hele tiden har opprettholdt spenningen mot Russland helt siden 2014, vil være at et slikt angrep uansett vil være suksessfullt.
Moskva vil da ha to alternativer – ikke å intervenere militært for å forsvare russerne i Donbass. De vil da oppleve å bli overveldet av NATO-støttede ukrainere, og tvinge dem til å flykte fra regionen og søke tilflukt i Russland. Dette vil være traumatisk for Moskva rent internt. Eller de kan intervenere militært for å stanse ukrainske angrep – men da vil de måtte utsette seg for internasjonal fordømmelse på grunn av aggresjon og også for å invadere en suveren stat.
Ukrainske generaler har advart om at de ikke vil være i stand til « å drive tilbake russiske tropper uten massiv støtte av militær hjelp fra vest».
Denne støtten har alt begynt. USA har allerede gitt Kiev 2,5 milliarder dollar i militær hjelp. I november fikk de 8 tonn med ammunisjon som del av en «pakke» på 60 millioner dollar. Det inkludere også Javelin-missiler som allerede er utplassert mot russerne i Donbas. Samtidig har USA sendt mer enn 150 militære rådgivere til Ukraina.
Disse skal sammen med de fra et dusin NATO-allierte styre operasjonene.
Situasjonen er faktisk enda mer eksplosiv fordi Ukraina i dag er en partner, så å si allerede medlem av Den Atlantiske Alliansen. De kan snart offisielt bli godkjent som det 31. medlemmet av NATO.
Som et resultat vil artikkel 5 i NATO bli satt i verk. De andre 30 NATO-medlemmene vil måtte intervenere militært på Donbass-fronten for å støtte Ukraina mot Russland.
Det russiske utenriksdepartementet har bedt NATO om ikke å godkjenne Ukraina som medlem for ikke å øke den militære og politiske spenningen i Europa.
De minner om at siden slutten av den kalde krigen så har Russland fått gjentatte forsikringer om at NATOs jurisdiksjon ikke skulle bli flyttet østover. Men dette løftet har aldri blitt holdt.
Den russiske utenriksministeren har foreslått for NATO å åpne for langsiktige forhandlinger for å hindre videre utvidelse av alliansen mot øst, eller å utplassere våpensystemer i umiddelbar nærhet av russisk territorium.
Dette forslaget ble ganske kort avvist den 10. desember av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. «NATOs forhold til Ukraina vil bli avgjort av de 30 medlemslandene og av Ukraina. Ikke av noen andre».
Umiddelbart etterpå, den 13. desember, sa utenriksministrene i G7-landene (USA, Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, og Japan) at de var «enige i å fordømme Russlands militære oppbygging og aggressive retorikk overfor Ukraina», og at «Russland må ikke være i tvil om at ytterligere militær aggresjon overfor Ukraina vil få massive konsekvenser til høye kostnader».
I mellomtiden har Finland, EU-medlem og aktiv NATO-partner, vedtatt innkjøp av 64 Lockheed Martins F-35A jagerfly til en pris av 8,4 milliarder euro som med infrastruktur vil stige til 10 milliarder euro, I tillegg vil regjeringen komme med nok 10 milliarder euro til vedlikehold og modernisering av de 64 F-35A-flyene for å gjøre dem i stand til å bli atomangrepsfly, utplassert ved den russiske grensen, bare 200 kilometer fra St. Petersburg. Og de skal være under kommando av USA.
Samtidig minner senator Wicker oss om at han ikke utelukker muligheten for at USA kan komme til å bruke atomvåpnene først.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst fra engelsk for Derimot.no.
Originalen La polveriera ucraina e la miccia ble publisert først i den italienske avisa Il Manifesto.
Manlio Dinucci er en italiensk geograf og forfatter. Han har skrevet blant annet: Laboratorio di geografia, Zanichelli 2014 ; Diario di viaggio, Zanichelli 2017 ; L’arte della guerra / Annali della strategia Usa/Nato 1990-2016, Zambon 2016; Guerra nucleare. Il giorno prima. Da Hiroshima a oggi: chi e come ci porta alla catastrofe, Zambon 2017; Diario di guerra. Escalation verso la catastrofe (2016 – 2018), Asterios Editores 2018. Dinucci er fast kommentator i avisa Il Manifesto.
Vi har publisert flere artikler på steigan.no av Manlio Dinucci.
Politibetjent Henrik: Politiet bryter loven, igjen og igjen
Av Julia Schreiner Benito - 22. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/politibetjent-henrik-politiet-bryter-loven-igjen-og-igjen/
Av Julia Schreiner Benito, hemali.
– Det er problematisk når politiet betrakter seg som kun myndighetenes maktapparat. En makt som lydig utfører regjeringens beslutninger, selv når de trolig er ulovlige.
Det virker som en slags massepsykose i politiet og befolkningen. Min påstand er at politiet er nødt til å vite at tiltak som karantenehotell ikke lovlig er fundert i smittevernloven. Altså er det ulovlig. Likevel fortsetter politiet å håndheve det.
Henrik jobber i Oslopolitiet. Siden våren 2020 har han motsagt mye om pandemien. Han er håret i suppa. Henrik stiller uten etternavn.
–Hvorfor?
– Litt fordi jeg ikke har behov for oppmerksomhet, og litt fordi jeg frykter sanksjoner mot meg. Politietaten, som alle andre autoriteter, liker ikke egne som kritiserer dem.
Karantenehotell er ulovlig
– Politiet er et mektig apparat, under smittevernloven brukes det mot befolkningen på tynt eller manglende legalt grunnlag. Tydeligst er karantenehotell, åpenbart ulovlig fordi det mangler medisinskfaglig grunnlag. En rekke jurister bekrefter det, men politiet fortsetter. Ser man på hele bildet relatert til håndhevingen av karantenehotell-bestemmelsen, virker det tydelig at politiet indirekte innrømmer at praksisen er ulovlig: Det typiske er at du ikke blir anmeldt hvis du drar hjem fra flyplassen, selv om du får beskjed om annet. Saken blir henlagt hvis du nekter å godta bot hvis du anmeldes, den går ikke til retten. Det skandaløse er at politiet fortsetter å håndheve noe de må vite er ulovlig. De færreste tiltak er vitenskapelig eller medisinsk begrunnet, etter smittevernloven er de dermed ulovlige.
– Hvorfor fortsetter politiet ulovlig praksis?
– I befolkningen generelt og politiet spesielt er det en massiv kultur for å være autoritetstro. Jeg tror at politietaten tar for gitt at de i hovedsak er til for regjering og myndighet. De færreste tjenestepersoner later til å reflektere over hvem politiet egentlig er til for.
Én våken person er verdt hundre sovende
– Er du redd?
– Absolutt ikke. Men jeg vet at det blir plagsomt å fortsette å stå opp for dette. Det har nærmest blitt rutine at kolleger løper til sjefene og klager over at jeg har problematiske meninger. Men jeg får sjelden vite hva i meningen som er problematisk, og hvorfor dette er problematisk. Venner advarer meg mot at det kan komme dit at det blir laget «drittpakker» på meg. Så ille kan det vel ikke bli bare fordi jeg ytrer meninger fundert i fakta og realiteter. Men kanskje det er naivt av meg å tro på fornuft. I fjor ble det en personalsak som varte i månedsvis, en absurd hendelse. Jeg vil ikke utbrodere den med mindre jeg blir nødt. Men det er det mest surrealistiske jeg har vært med på i mitt liv. Jeg er sikker på at øverste ledelse og mange kollegaer gjerne hadde sett meg ute av etaten.
–Når WHO vil skremme, da bør en følge ekstra med
3. mars 2020: WHO erklærer at 3,4 prosent av de smittede dør. Henrik kan ikke tro det, påstanden slår ham som helt uvitenskapelig.
– Vi vet nå at 0,15 prosent dødelighet er et godt estimat. Men i mars 2020 kunne du ikke si særlig om dødelighet, til det var dataene for mangelfulle. Selv en lekmann som meg forstod at du ikke kan oversette et så tynt grunnlag til dødelighet på 3,4 prosent. WHO er ikke så inkompetent, og når de bevisst juger, da skal en være på vakt, tenkte jeg da. For meg virket det tydelig at løgnen hadde en funksjon: skape et skremmebilde. Når noen ønsker å skremme deg, da bør du vel følge litt ekstra med?
– Våren 2020 prøvde jeg å informere og diskutere dette med kolleger. Men da løp mange til ledelsen og varslet om meg og mine meninger. Så jeg sluttet.
– Dine verste øyeblikk på jobb?
– Jeg blir snakket ned og baksnakket. Det er slitsomt, men forventet. Mye verre er det å se mangelen på kunnskap hos kollegaene. Det skremmer meg at et maktapparat som politiet er så frakoblet virkeligheten. Jeg hadde høyere forventninger til kritisk tenkning. Gjennom karrieren erfarer politibetjenter at pressens presentasjon er uriktig. Når politiet kjenner en sak i detalj, ser vi nesten alltid at medias framstilling er feil eller mangelfull. Men nå? Nå stoler politifolk blindt på alt det den samme pressen formidler! Det kalles vel kognitiv dissonans. Jeg ser hvor farlig det er å bare følge ordre, å stole blindt på den pressen du vet juger, å ikke diskutere åpent. Tilstanden i maktapparatet er skummel, og den vil ikke kunne korrigere seg selv.
Om jeg har rett, blir det beviset på at folk har blitt lurt. Det gjør vondt.
– Hvorfor er det så provoserende at du har avvikende meninger? Ellers verdsetter vi debatt?
– Det er nok mange årsaker som virker parallelt. Én av dem er at konsekvensen av det jeg sier er voldsom. Om det jeg sier er riktig, da er følgene store, det orker ikke folk å forholde seg til. Av bedagelighetshensyn er det mye deiligere at jeg tar feil, en kan fortsette å tenke at alt i Norge er topp. Og en kan fortsette å la andre ta beslutningene for deg. Det er behagelig. Om jeg har rett, må folk ut av sovesofaen. Den enkelte må forstå at vi ikke kan la store strukturer fortelle oss hvordan verden er. Det må vi finne ut selv. Hvem gjør det i dag? Jeg representerer en trussel mot det «deilige bildet». Og om jeg har rett, blir det beviset på at folk har blitt lurt. Det gjør vondt.
Mekanismene minner om totalitære regimer
Henrik tar en slurk av kafeens svarteste kaffe.
– Finnes det grenser for hvor langt kontrollen og hatet kan gå? Kan de uvaksinerte havne i fengsel?
Han svarer lynkjapt.
– Ja, ja, det kan de. Om du sammenligner med totalitære regimer i fortid og nåtid, ser du at de samme mekanismene virker nå:
Gjennom fryktpropaganda er det skapt et fiendebilde: de uvaksinerte
Vår kultur og religion er å stole på myndighetene og media
Man skal følge ordre uten kritiske spørsmål
Nå tyster vi på naboen
Myndighetsapparatet blir mer og mer autoritært
Autoritetene bestemmer narrativet du skal tro på, det er «kjettersk» å motsi det
– Med de mekanismene til stede, er det snakk om tid før det blir verre. Det er temmelig tydelig at koronapasset skal innføres nasjonalt. Og EU har jobbet med et vaksinepass siden 2018. Myndighetene vil dundre på med tiltak som beviselig ikke virker, samfunnsknusende tiltak.
De færreste tjenestepersoner later til å reflektere over hvem politiet egentlig er til for.
– Hvor ligger håpet?
– For det første må flere fagfolk gå sammen og si ifra. Det skjer flere steder i Norge nå. Foreningen Lov og Helse er et slikt initiativ, jeg kjenner noen av dem som står bak det. De gjør en super jobb.
– For det andre er det håp ved at flere ser galskapen. Jo mer «godstoget dundrer videre», desto flere ser at logikken brister. Når mindretallet blir større, da kan noe skje. Det mindretallet – folk som er trygge i sin mening fordi de har skaffet seg grunnlag for den – er sterkere enn majoriteten som ikke har prøvd å forstå. De våkne blir flere, de kan påvirke.
Én våken person er verdt hundre sovende.
Denne artikkelen ble først publisert i nettmagasinet hemali.
Følg også Foreningen Lov og Helse.
Nyhetsbrevet fortsetter etter bildet.
Obamas Røde Linje
Av Seymour Hersh - 22. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/obamas-rode-linje/
Av Seymour Hersh, 17. april 2014.
Oversatt til norsk ved J. Chr. Thorkildsen
I 2011 ledet Barack Obama en alliert militær intervensjon i Libya uten å konsultere den amerikanske kongressen.
Senere, i august 2013, etter sarin-angrepet på Damaskus-forstaden Ghouta, var han i tillegg klar til å starte et alliert luftangrep, denne gangen for å straffe den syriske regjeringen for angivelig å ha krysset den «røde linjen» for bruk av kjemiske våpen som han hadde trukket opp i 2012. Så med mindre enn to dager før det planlagte angrepet, kunngjorde han at han ville søke kongressens godkjenning for å gjennomføre det. Angrepet ble derfor utsatt i det kongressen forberedte seg på en høring, og deretter stoppet etter at Obama aksepterte Assads tilbud om å gi fra seg sitt kjemiske arsenal i en avtale fremforhandlet av Russland. Hvorfor ventet Obama så lenge før han ga seg i forhold til Syria; han sjenerte seg ikke for å angripe Libya? Svaret ligger i en konflikt mellom dem i administrasjonen som forpliktet seg til å håndheve den røde linjen, og militære ledere som mente at det å gå til krig både var uberettiget og potensielt farlig. Om ikke direkte katastrofalt.
Årsaken til at Obama ombestemte seg var å finne i Porton Down, et forsvarslaboratorum i Wiltshire, England. Britisk etterretning hadde innhentet en prøve av sarin som ble brukt under 21. august-angrepet, og analyser viste at gassen som ble brukt ikke stemte overens med de partiene, som man vet finnes i den syriske hærs kjemiske våpenarsenal. Beskjeden om at saken mot Syria ikke ville holde mål ble raskt videresendt USAs Joint Chiefs of Staff. Den britiske rapporten førte til økt tvil i Pentagon. The Joint Chiefs of Staff forberedte seg på å advare Obama om at planene hans for et vidtrekkende bombe- og missilangrep på Syrias infrastruktur kunne føre til en mer omfattende krig i Midtøsten. Som en konsekvens av dette leverte de amerikanske offiserene en advarsel til presidenten i siste øyeblikk, og som etter deres syn førte til at han til slutt avbrøt angrepet.
I flere måneder hadde man blant eldre og erfarne militærledere og i etterretningsmiljøet bekymret seg over rollen i Syria-krigen som naboer, og spesielt Tyrkia spilte. Statsminister Recep Erdoğan var kjent for å støtte al-Nusra-fronten, en jihadistisk del av den opprørske opposisjonen, så vel som andre islamistiske opprørsgrupper.
«Vi visste at det var noen i den tyrkiske regjeringen», fortalte en tidligere høytstående amerikansk etterretningstjenestemann meg og som har tilgang til nåværende etterretning, «som trodde de kunne få Assad i en skrustikke ved å få til et sarinangrep inne i Syria – og med det tvinge Obama til å følge opp trusselen om en rød linje».
The Joint Chiefs of Staff visste også at Obama-administrasjonens offentlige påstander om at bare den syriske hæren hadde adgang til bruk av sarin var feil. De amerikanske og britiske etterretningsmiljøene hadde siden våren 2013 vært klar over at opprørsenheter i Syria utviklet kjemiske våpen.
Den 20. juni 2013 utstedte analytikere for US Defense Intelligence Agency en klassifisert «talking points» briefing på hele fem sider for DIAs visedirektør, David Shedd. Av denne fremgikk det at al-Nusra opprettholdt en sarin-produksjonscelle : DIA-briefingen avdekket at programmet var «det mest avanserte sarin-komplottet siden al-Qaida hadde tatt dette i bruk i tiden før 11. september». (Ifølge en konsulent fra forsvarsdepartementet har amerikansk etterretning lenge visst at al-Qaida eksperimenterte med kjemiske våpen, og at de er i besittelse av en video av et gasseksperiment med hunder.) DIA-briefingen fortsatte : «Forrige fokus på IC [etterretningsmiljøet] hadde vært nesten utelukkende på syriske CW [kjemiske våpen] lagre; nå ser vi at ANF prøver å lage sine egne CW … Al-Nusrah Frontens relative operasjonsfrihet i Syria fører til at vi vurderer gruppens CW-ambisjoner til å være vanskelig å stoppe i fremtiden. : «Tyrkia og Saudi-baserte kjemiske tilretteleggere», sa det, «forsøkte å skaffe de nødvendige ingredienser i store mengder, flere titalls kilo, og da sannsynligvis for en forventet storskala produksjon i Syria.» (Utspurt om DIA- briefingen, sa en talsperson for direktøren for nasjonal etterretning : «Ingen slik briefing ble noen gang etterspurt eller framstilt av analytikere fra etterretningsmiljøet».)
I mai i fjor ble mer enn ti medlemmer av al-Nusra-fronten arrestert i det sørlige Tyrkia, i besittelse av det lokalt politi meddelte pressen var to kilo sarin. I en 130-siders tiltale ble gruppen anklaget for å ha forsøkt å kjøpe sikringer, rør for bygging av mørtler og kjemiske ingredienser for framstilling for sarin. Fem av de arresterte ble løslatt etter kort tid i varetekt. De andre, inkludert lederen, Haytham Qassab, og som aktor ba om en fengselsstraff på 25 år for, ble løslatt i påvente av rettssaken. I mellomtiden har den tyrkiske pressen vært full av spekulasjoner om at Erdoğan-administrasjonen har dekket over omfanget av sitt engasjement sammen med opprørerne. På en pressekonferanse i fjor sommer avviste Aydin Sezgin, Tyrkias ambassadør i Moskva, arrestasjonene og hevdet overfor journalister at den gjenvunnede «sarinen» bare var «frostvæske».
DIA-briefingen tok arrestasjonene som bevis for at al-Nusra utvidet sin tilgang til kjemiske våpen. De sa at Qassab hadde «selv identifisert seg» som medlem av al- Nusra, og at han var direkte knyttet til Abd-al-Ghani, «ANF-emiren for militær produksjon». Qassab og hans kollega Khalid Ousta jobbet med Halit Unalkaya, en ansatt i et tyrkisk firma kalt Zirve Export, som ga «pris på store mengder ingredienser for framstilling av sarin». Abd-al-Ghanis plan var at to medarbeidere skulle «utvikle og forbedre arbeidet med å framstille sarin, og deretter dra til Syria for å lære opp andre til å gjøre det samme – i stor skala – ved et ikke identifisert laboratorium i Syria». DIA- briefingen avdekket at en av hans operatører hadde kjøpt nødvendige ingredienser på «Baghdads kjemiske marked», som «har medvirket og bidratt til bruk av CW [kjemiske våpen] ved minst syv tilfeller siden 2004».
En serie kjemiske våpenangrep i mars og april 2013 ble undersøkt i løpet av de påfølgende månedene av en gruppe FN-utsendinger til Syria. En person med nær kunnskap til FNs aktiviteter i Syria fortalte meg at det fantes bevis som knyttet den syriske opposisjonen til det første gassangrepet, den 19. mars i Khan Al-Assal, en landsby nær Aleppo. I sin endelige rapport i desember uttalte gruppen av FN- utsendiger at minst 19 sivile og en syrisk soldat var blant de omkomne, det sammen med mange skadde. De hadde ikke mandat til å tildele ansvaret for angrepet, men personen med kunnskap om FNs aktiviteter sa: «utsendingene intervjuet menneskene som var der, inkludert legene som behandlet ofrene. Det var tydelig at det var opprørere som hadde brukte gassen. Og det kom ikke ut offentlig fordi ingen ville vite noe om det.
En tidligere senior tjenestemann i forsvarsdepartementet fortalte meg, at det i månedene før angrepene begynte, sirkulerte en klassifisert rapport i DIA kjent som SYRUP. Denne inneholder all etterretning relatert til den syriske konflikten, inkludert materiale om kjemiske våpen. Men i vår ble distribusjonen av den delen av rapporten som gjaldt kjemiske våpen holdt tilbake og strippet etter ordre fra Denis McDonough, stabssjefen i Det hvite hus. «Det var noe i den rapporten som utløste frustrasjon og et veldig raserianfall hos McDonough», i følge en tidligere tjenestemannen i forsvarsdepartementet. «Den ene dagen var det en stor greie, men så, etter sarinangrepene i mars og april – som ved et knips med fingrene – var det ikke lenger noe mer». «Beslutningen om å begrense distribusjonen ble tatt av The Joint Chiefs of Staff, i det de beordret en intensiv beredskapsplanlegging for mulig invasjon i Syria ved bruk av bakke styrker. Det primære målet for denne ville være å eliminere kjemiske våpen».
Den tidligere etterretningstjenestemannen sa at mange i sikkerhetsetablissementet lenge hadde vært urolig for presidentens «røde linje» : «The Joint Chiefs of Staff spurte Det hvite hus : «Hva betyr røde linje egentlig? Hvordan oversettes det til militært språkbruk? Tropper på bakken? Massiv angrep? Begrensede angrep?» De ga militær etterretning i oppgave å studere hvordan vi kunne gjennomføre trusselen. De fant ikke noe mer ut av presidentens resonnement».
I kjølvannet av angrepet den 21. august beordret Obama Pentagon til å sette opp mål for bombeangrep. Den tidligere etterretningstjenestemannen sa allerede tidlig i denne prosessen at : «Det hvite hus avviste 35 foreslåtte mål levert av The Joint Chiefs of Staff som ikke tilstrekkelig smertefulle for Assad-regimet». De opprinnelige målene inkluderte kun militære mål og inneholt ikke noe av sivil infrastruktur. Etter press fra Det hvite hus utviklet den amerikanske angrepsplanen seg til bli det som ble kalt «et monsterangrep» : to såkalte «wings» med B-52 bombefly (Bomb Wing – hver bestående av 14 fly ) ble flyttet til flybaser nær Syria, sammen med marineubåter og skip utstyrt med Tomahawk-missiler. «For hver dag som gikk ble listen over bombemål forlenget», dette igjen i følge den tidligere etterretningsoffiseren. «De som la disse planene i Pentagon sa at vi ikke bare kunne bruke Tomahawks alene til å angripe Syrias missiler. Dette fordi stridshodene gravde seg for langt i bakken. Så de to såkalte «wings» med B-52 bombefly, som slapp bomber på to tusen pund ble i stedet tildelt oppdraget. Dermed hadde vi behov for beredskapssøk med droner for å opprette redningsteam for å komme nedskutte piloter til unnsetting og hente dem hjem. Hele greie ble etterhvert enorm». Den nye listen over bombemål var ment å «fullstendig utrydde Assads militære kapasitet», kunne den tidligere etterretningsoffiseren fortelle. Målene inkluderte det elektriske kraftnett, olje- og gassdepoter – og dessuten alt det som man kjente til av logistikk, våpendepoter, kommandosentre, kontrollanlegg og alle bygninger tilknyttet militæret og etterretning.
Storbritannia og Frankrike skulle begge spille en rolle. Den 29. august, dagen parlamentet stemte imot Camerons forslag om å delta i intervensjonen, rapporterte Guardian at han allerede hadde beordret seks RAF Typhoon jagerfly som skulle utplasseres på Kypros. Han hadde stilt opp med en ubåt som var i stand til å avfyre Tomahawk-missiler. Det franske luftvåpenet – en avgjørende aktør i 2011-angrepene mot Libya – var dypt engasjert, ifølge Le Nouvel Observateur. François Hollande hadde beordret flere Rafale jagerbombefly til å bli med i det amerikanske angrepet. Målene deres ble rapportert å være i de vestlige deler av Syria.
I de siste dagene av august hadde presidenten gitt The Joint Chiefs of Staff en frist for lanseringen. «Tidspunktet for angrepet var satt til mandag morgen [2. september], et massivt angrep som var ment til å nøytralisere Assad,» sa den tidligere etterretningsoffiseren. Så det var en overraskelse for mange da Obama under en tale i Rose Garden i Det hvite hus den 31. august sa at angrepet ville bli satt på vent, og at han ville henvende seg til kongressen og legge det ut til avstemning.
På dette tidspunktet var Obamas forutsetning, om at bare den syriske hæren var i stand til å gjøre bruk av sarin, i ferd med å rakne. Den tidligere etterretningsoffiseren fortalte meg, at i løpet av noen få dager etter 21. august-angrepet hadde russiske militære etterretningsoperatører funnet prøver av det kjemiske middelet som var blitt brukt i Ghouta. De analyserte det og ga det videre til britisk militær etterretning; det var dette materialet som ble sendt videre til Porton Down. ( En talsperson for Porton Down uttalte at «Mange av prøvene som ble analysert i Storbritannia testet positivt for nervegiften sarin, og at MI6 ikke kommenterer etterretningssaker).
Den tidligere etterretningstjenestemannen sa at russeren som leverte prøven til Storbritannia var «en solid kilde – en med adgang til, og i besittelse av kunnskap, kjent for å være pålitelig». Etter den første rapporterte bruk av kjemiske våpen i Syria i 2013, gjorde amerikanske og allierte etterretningsbyråer «en hel del for å finne svaret på om det ble brukt noe, hva det eventuelt var – og kilden til det», sa den tidligere etterretningsoffiseren. «Vi anvender data utvekslet i tråd med den kjemiske våpenkonvensjonen. DIA kjente i utgangspunktet til sammensetningen av partiene med sovjetisk-produserte kjemiske våpen. Men vi visste ikke hvilke partier Assad- regjeringen for øyeblikket hadde i sitt arsenal. I løpet av dager etter hendelsen i Damaskus ba vi en kilde i den syriske regjeringen om å gi oss en liste over partiene regjeringen hadde for øyeblikket. Dette er årsaken til at vi kunne bekrefte forskjellen så raskt.
Prosessen hadde ikke fungert like knirkefritt på vårparten, sa den tidligere etterretningstjenestemannen, dette fordi studiene gjort av vestlig etterretning «var usikre i forhold til hvilken type gass det var tale om. Ordet «sarin» kom i den forbindelse ikke opp. Det var mye diskusjon omkring dette, men siden ingen kunne slå fast hvilken gass det var tale om, kunne man ikke si med sikkerhet at Assad hadde krysset presidentens røde linje.» Det tidligere etterretningsoffiseren fortsatte : I tiden forut for 21. august hadde «den syriske opposisjonen» tydeligvis lært av dette og gjort kjent at at «sarin» fra den syriske hæren var blitt brukt, og det før noen analyse kunne bli gjort. Pressen og Det Hvite Hus bet på det. Siden det nå var sarin, «måtte det være Assad».
Det britiske forsvarsstaben som formidlet Porton Down-funnene til The Joint Chiefs of Staff sendte, i følge den tidligere etterretningstjenestemannen, en melding til amerikanerne, som lød: «Vi blir lurt.» ( Dette forklarer hvorfor en høytstående tjenestemann i CIA i slutten av august sendte følgende kortfattet melding : «Det var ikke forårsaket av det nåværende regimet I Syria. Storbritannia og USA vet dette».) Da var angrepet bare noen dager unna, og amerikanske, britiske og franske fly, skip og ubåter var allerede klare.
Offiseren som til syvende og sist var ansvarlig for planleggingen og gjennomføringen av angrepet var general Martin Dempsey, leder The Joint Chiefs of Staff. Den tidligere etterretningsoffiseren fortalte meg at The Joint Chiefs of Staff allerede helt fra begynnelsen hadde vært skeptiske til administrasjonens argumenter, og at de hadde fakta for å understøtte sin tro på at Assad ikke sto bak. De presset derfor DIA og de øvrige byråer for mer omfattende bevis. «De trodde ikke på noen måte at Syria ville anvende nervegass på dette stadiet, fordi Assad var i ferd med å vinne krigen krigen», sa den tidligere etterretningsoffiseren. Dempsey hadde irritert mange i Obama- administrasjonen ved, gjentatte ganger i løpet av sommeren, å advare Kongressen mot faren for et amerikansk militært engasjement i Syria. Etter en uttalelse gitt til the Foreign Affairs Committee av utenriksminister John Kerry, hvor han beskrev opprørernes fremgang – uttalte Dempsey til Senate Armed Services Committee i april 2013 at «det er en risiko for at denne konflikten er blitt fastlåst».
Den tidligere etterretningstjenestemannen fortalt meg at Dempseys første tanke etter den 21. august var at et amerikansk angrep på Syria – selv om Assad-regjeringen var ansvarlig for sarin-angrepet – ville være en militær tabbe. Porton Down-rapporten fikk The Joint Chiefs of Staff til å oppsøke presidenten med en langt mer alvorlig bekymring: at det angrepet som Det hvite hus nå ønsket å gjennomføre, ville være en uberettiget aggresjonshandling. Det var the Joint Chiefs of Staff som fikk Obama til å endre kurs. Den offisielle forklaringen i Det hvite hus på dette – var i følge den historien som pressekorpset presenterte for oss – at presidenten, under en tur i rosehagen med sin stabssjef Denis McDonough, plutselig bestemte seg for å søke godkjenning for angrepet fra en svært så splittet kongress. En kongress som han hadde vært i konflikt med i årevis. Den tidligere tjenestemannen i forsvarsdepartementet fortalte meg at Det Hvite Hus ga en helt annen forklaring til medlemmer av den sivile ledelsen i Pentagon: bombeangrepet var blitt avbrutt fordi det forelå etterretning som tydet på «at Midtøsten ville gå opp i røyk» hvis det ble gjennomført.
Presidentens beslutning om å gå til kongressen, ble i følge den tidligere etterretningstjenestemannen, av seniormedarbeidere i Det Hvite Hus sett på som en reprise av George W. Bushs forsøk på å dele ansvar og vinne støtte for invasjon av Irak høsten 2002: «Da det ble klart at det ikke fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, delte Det hvite hus skylden sammen med kongressen. De hadde jo begge støttet Irak- krigen, og viste gjentatte ganger til feil i etterretning. Hvis kongressen nå stemte for å godkjenne angrepet, kunne Det Hvite Hus få det på begge måter – både ødelegge Syria med et massivt angrep, oppfylle presidentens forpliktelse om den røde linjen – og samtidig dele skylden med kongressen hvis det kom ut at det syriske militæret ikke sto bak angrepet».
Omslaget kom som en overraskelse selv for den demokratiske ledelsen i kongressen. I september rapporterte Wall Street Journal at Obama tre dager før Rose Garden-talen hadde ringt demokratenes lede i kongressen, Nancy Pelosi, «for å snakke om alternativene». Hun fortalte senere kolleger, ifølge Journal, at hun ikke hadde bedt presidenten om å legge bombeangrepet til avstemning i kongressen.
Obamas trekk for å søke godkjennelse fra kongressen ble raskt en blindvei. «Kongressen hadde ikke tenkt å la dette passere» sa den tidligere etterretningstjenestemannen. «Kongressen gjorde det klart at i motsetning til autorisasjonen for Irak-krigen, ville det denne gang bli avholdt høringer». På dette tidspunktet var man desperat i Det hvite hus, sa den tidligere etterretningstjenestemannen.
«Og så – dukker det opp en Plan B. Å avbryte bombeangrepet i det Assad går med på å signere den kjemiske krigføringsavtalen – ensidig – og samtidig gå med på å ødeleggele alle kjemiske våpen under FNs tilsyn». På en pressekonferanse i London 9. september, snakket Kerry fortsatt om intervensjon: «Risikoen for ikke å handle er større enn risikoen for å handle.» Men da en reporter spurte om det var noe Assad kunne gjøre for å stoppe bombingen, sa Kerry: «Klart det, han kan overlevere hvert eneste av sine kjemiske våpen til det internasjonale samfunnet i løpet av neste uke … Men han er ikke klar til det, og det kan derfor åpenbart ikke la seg gjøre». Men som The New York Times kunne melde dagen etter, ble den av russerne fremforhandlede avtale som ble kjent kort tid etter, først blitt diskutert av Obama og Putin sommeren 2012. Selv om angrepsplanene ble skrinlagt, endret ikke administrasjonen sin begrunnelsen for å gå til krig. «Det er på dette nivå null toleranse for eventuelle feil», sa den tidligere etterretningstjenestemannen om tjenestemennene i Det hvite hus. «De hadde simpelt hen ikke råd til å si : Vi tok feil».
(Talsmannen for DIN – Director of National Intelligence – uttalte at : «Assad-regimet, og bare Assad-regimet alene, kunne ha vært ansvarlig for angrepet med kjemiske våpen den 21. august».)
The Rat Line
Omfanget av USAs samarbeid med Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar for å hjelpe opprørerne i Syria er ennå ikke helt kommet helt frem. Obama-administrasjonen har aldri offentlig innrømmet sin rolle i å skape det CIA kaller Rat Line ( vant eller tauverk på siden av en seilskute som gjør det mulig for rotter å klatre ombord ), en bakvei for rottene inn i Syria. The Rat Line, godkjent så tidlig som i 2012, ble anvendt til å frakte våpen og ammunisjon fra Libya via Sør-Tyrkia og over den syriske grensen til opprørerne. De fleste av dem som tmottok disse våpnene til slutt var jihadister, noen av dem tilknyttet al-Qaida. ( Talspersonen for DNI-talspersonen uttalte derimot at: «Tanken om at USA førte våpen fra Libya til hvem det nå skulle være, medfører ikke riktighet».
I januar 2013 offentliggjorde Senatets etterretningskomité en rapport om angrepet på det amerikanske konsulatet og en nærliggende CIA-installasjon i Benghazi. Angrepet
ble utført av en lokal milits i september 2012. Som en følge av dette angrepet ble USAs ambassadør, Christopher Stevens, og tre andre drept. Rapporten rettet sterk kritikk mot utenriksdepartementet for ikke å sørge for tilstrekkelig sikkerhet ved konsulatet, og dernest mot etterretningsmiljøet for ikke å varsle det amerikanske militæret om tilstedeværelsen av en CIA-installasjon i området. Kritikken førte til førsteside oppslag i media. Den nøret samtidig opp under gamle motsetninger i Washington, i det Republikanere nå anklaget Obama og Hillary Clinton for å holde det skjult.
Et klassifisert vedlegg til rapporten, og som ikke ble offentliggjort, beskrev en hemmelig avtale som ble oppnådd tidlig i 2012 mellom Obama og Erdoğan-administrasjonen. Den gjaldt The Rat Line. I henhold til vilkårene i avtalen skulle finansieringen komme fra Tyrkia, samt Saudi-Arabia og Qatar. CIA, med støtte fra MI6, skulle være ansvarlig for å føre våpen fra Gaddafis arsenaler i Libya og inn i Syria. En rekke frontselskaper ble opprettet i Libya, noen av disse under dekke av å representere australske interesser. Pensjonerte amerikanske soldater, som ikke alltid visste hvem de arbeidet for, ble ansatt for å administrere innkjøp og transport. Operasjonen ble ledet av David Petraeus, CIA-direktøren som kort tid etterpå så seg nødt til å trekke seg i det det ble kjent at han hadde en affære med forfatteren av sin selvbiografi. (En talsperson for Petraeus benektet at operasjonen noen gang har funnet sted).
Operasjonen var ikke blitt avslørt på det tidspunktet da den ble tatt opp til behandling både i kongressens etterretningskomite og kongressledelsen, slik de var pålagt ved lov siden en gang på 1970-tallet. MI6s engasjement gjorde det mulig for CIA å gå utenom loven ved å klassifisere oppdraget som en liaison (forbindelse) operasjon. Den tidligere etterretningstjenestemannen forklarte at det i årevis har vært et anerkjent unntak i loven som tillater CIA å ikke måtte rapportere liaison aktiviteter til kongressen, som ellers ville ha blitt bekrevet i form av et «funn». (Alle foreslåtte CIA-hemmelige operasjoner må beskrives i et skriftlig dokument, kjent som et «funn», sendt til den øverste ledelsen av Kongressen for godkjenning.) Distribusjonen av vedlegget ble begrenset til assistenter i staben som skrev selve rapporten – pluss åtte rangerte medlemmer av kongressen. Dette inkluderte både demokratiske og republikanske ledere av huset og senatet samt demokratiske og republikanske ledere i husets og senatets etterretningskomiteer. Dette utgjorde neppe et forsøk på å føre tilsyn : de åtte lederne er ikke kjent for å tre sammen for å stille spørsmål ved eller diskutere den hemmelige informasjonen de mottar.
Vedlegget fortalte ikke hele historien om hva som skjedde i Benghazi forut for angrepet, og forklarte heller ikke hvorfor det amerikanske konsulatet ble angrepet. «Konsulatets eneste oppgave var å dekke over arbeidet med videreføring/transport av våpen», sa den tidligere etterretningstjenestemannen, som har lest vedlegget. «Det hadde ingen reell politisk rolle».
Washington avsluttet brått CIAs rolle i videreføring/transport av våpen fra Libya etter angrepet på konsulatet, men The Rat Line ble likevel opprettholdt. «USA hadde ikke lenger kontroll over det tyrkerne videreformidlet til jihadistene», sa den tidligere etterretningsoffiseren. I løpet av uker var så mange som førti bærbare overflate-til-luft rakettoppskytere, kjent som manpads, i hendene på syriske opprørere. Den 28. november 2012 rapporterte Joby Warrick fra Washington Post at opprørere dagen før hadde brukt det som nesten helt sikkert var en manpad nær Aleppo for å skyte ned et syrisk transporthelikopter. Joby Warrick skrev at «Obama-administrasjonen har konsekvent motarbeidet å bevæpne syriske opposisjonsstyrker med slike missiler, og advart om at våpnene kan falle i hendene på terrorister og bli brukt til å skyte ned kommersielle fly». To etterretningstjenestemenn i Midtøsten pekte på Qatar som kilden, og en tidligere amerikansk etterretningsanalytiker spekulerte i om manpadene kunne ha blitt skaffet til veie fra syriske militære utposter overtatt av opprørerne. Det var ingen ting som tydet på at opprørernes besittelse av manpads var annet enn en utilsiktet konsekvens av et hemmelig amerikansk program, og som ikke lenger var under amerikansk kontroll.
Ved slutten av 2012 ble det i hele det amerikanske etterretningsmiljøet antatt at opprørerne tapte krigen. «Erdoğan var skikkelig forbannet», sa den tidligere etterretningstjenestemannen, «og følte at han ble hengende i løse luften uten at det kom til noe resultat. Det var hans penger, og avslutningen fra amerikanernes side ble sett på som et svik». Våren 2013 fikk amerikansk etterretning vite at den tyrkiske regjeringen, gjennom elementer fra MIT – tyrkernes nasjonale etterretningsbyrå og Gendarmerie som er en militarisert rettshåndhevelsesorganisasjon – jobber direkte med al-Nusra og dets allierte for å utvikle evne til kjemisk krigføring. «MIT tok seg av den politiske forbindelsen med opprørerne, og gendarmeriet derimot – håndterte militær logistikk, råd på stedet og opplæring – inkludert trening i kjemisk krigføring», alt dette i følge den tidligere etterretningstjenestemannen. «Å styrke Tyrkias rolle våren 2013 ble sett på som årsaken til problemene. Erdoğan visste at hvis han stoppet sin støtte til jihadistene, ville det være over. Saudierne kunne ikke støtte krigen på grunn av logistikk – avstandene tatt i betrakning, og vanskelighetene med å overføre våpen og forsyninger. Erdoğans håp var å forårsake hendelser som ville tvinge USA til å krysse den røde linjen. Men Obama svarte verken i mars eller april.»
Det var ingen synlige tegn til uenighet da Erdoğan og Obama møttes den 16. mai 2013 i Det hvite hus. På en senere pressekonferanse sa Obama at de var enige om at Assad «må gå». På spørsmål om han trodde Syria hadde krysset den røde linjen, erkjente Obama at det fantes bevis for at slike våpen var blitt brukt, men la til : «det er viktig for oss å sørge for at vi får mer spesifikk informasjon om hva som nøyaktig skjer der.» Den røde linjen var fortsatt intakt.
En amerikansk ekspert på utenrikspolitikk som regelmessig snakker med tjenestemenn i Washington og Ankara fortalte meg om en arbeidsmiddag Obama holdt for Erdoğan under hans besøk i Washington i mai samme år. Måltidet ble som det ble sagt sterkt preget av at tyrkernes insisterte på at Syria hadde krysset den røde linjen. De klaget over at Obama ikke var villig til å gjøre noe med det. Obama ble ledsaget av John Kerry og Tom Donilon, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren som snart skulle forlate jobben. Erdoğan fikk selskap av Ahmet Davutoğlu, Tyrkias utenriksminister, og Hakan Fidan, lederen av MIT. Hakan Fidan er kjent for å være sterkt lojal overfor Erdoğan, og er blitt sett på som en konsekvent støttespiller for den radikale opprørsopposisjonen i Syria.
Denne utenrikspolitiske eksperten det er tale om, fortalte meg at det han hadde hørt stammet fra Tom Donilon. (Det ble senere bekreftet av en tidligere amerikansk tjenestemann, som igjen fikk vite om det av en erfaren tyrkisk diplomat). Ifølge denne eksperten hadde Erdoğan fått i stand møtet for å vise Obama at den røde linjen var krysset, og hadde tatt med seg Hakan Fidan for å gjøre rede for saken. Da Erdoğan prøvde å trekke Hakan Fidan inn i samtalen, og Hakan Fidan begynte å snakke, avbrøt
Obama ham og sa: «Vi vet». Erdoğan prøvde å få Hakan Fidan inn igjen i samtalen, for andre gang, men Obama avbrøt ham enda en gang og sa : «Vi vet». På dette tidspunktet sa en noe irritert Erdoğan : «Men den røde linjen er blitt krysset». Tom Donilon fortalte den utenrikspolitiske eksperten at Erdoğan da «fektet med den forpulte fingeren sin overfor presidenten inne i Det hvite hus». Obama pekte deretter selv på Fidan og sa : «Vi vet hva dere holder på med sammen med jihadistene i Syria.» (Tom Donilon, som begynte ved Council on Foreign Relations i juli 2013, svarte ikke på spørsmål om denne hendelsen. Det tyrkiske utenriksdepartementet svarte heller ikke på spørsmål om det som skjedde under middagen. En talsperson for det nasjonale sikkerhetsrådet bekreftet at middagen hadde funnet sted og viste meg et fotografi med Obama, Kerry, Donilon, Erdoğan, Fidan og Davutoğlu sittende rundt et bord. «Utover det» sa hun «kommer jeg ikke til å lese opp noen av detaljene under diskusjonene deres for deg».
Men Erdoğan dro ikke tomhendt hjem. Obama tillot fortsatt Tyrkia å utnytte et smutthull i en presidentordre som forbød eksport av gull til Iran. Et forbud som utgjorde en del av det amerikanske sanksjonsregimet overfor landet. Som ledd i videreføring av EUs sanksjoner mot de iranske banker, avviste i mars 2012 det elektroniske betalingssystemet SWIFT – et system som forenkler grenseoverskridende betalinger – en rekke av de iranske finansinstitusjoner. Irans muligheter til å drive lovlig internasjonal handel ble med det svært begrenset. USA fulgte opp med presidentordren i juli samme år, men lot dette ene være igjen – det som ble kjent som et «gyllent smutthull». Gullforsendelser til private iranske enheter kunne dermed fortsette. Tyrkia er nemlig en betydelig kjøper av iransk olje og gass, og de utnyttet smutthullet ved å sette inn betaling for disse energileveransene – i tyrkiske lira – på en iransk konto i Tyrkia. Disse midlene ble deretter brukt til å kjøpe tyrkisk gull for eksport til Iran. Gull til en verdi av 13 milliarder dollar kom angivelig inn i Iran på denne måten mellom mars 2012 og juli 2013.
Programmet ble raskt en melkeku for korrupte politikere og handelsmenn i Tyrkia, Iran og De forente arabiske emirater. «Mellom mennene gjorde det de alltid gjør», sa den tidligere etterretningsoffiseren. «La oss si noe sånt som 15 prosent. CIA hadde anslått at det skummet av seg så mye som to milliarder dollar. Gull og tyrkiske lira klistret seg til fingrene deres». Den ulovlige skummingen av disse midlene kom etter hvert offentligheten for øre i desember måned – den såkalte «gass for gull» skandalen. Den resulterte i siktelser mot hele to dusin personer, inkludert fremtredende forretningsmenn og slektninger til myndighetspersoner. Tre ministre måtte gå av, hvorav en av dem ba Erdoğan selv om å gå. Administrerende direktør for en av de statskontrollerte bankene i Tyrkia, og som sto midt oppi det, påsto at mer enn 4,5 millioner dollar i kontanter – funnet av politiet i skoesker under en ransaking i hjemmet hans – var for veldedige formål.
Sent i fjor rapporterte Jonathan Schanzer og Mark Dubowitz i Foreign Policy at Obama- administrasjonen lukket dette gylne smutthullet i januar 2013, men «sørget gjennom lobby virksomhet for at lovgivningen … ikke trådte i kraft før etter seks måneder». De spekulerte i at administrasjonen ønsket å bruke forsinkelsen som et insentiv for å bringe Iran til forhandlingsbordet for å diskutere atomprogrammet sitt, eller for å berolige sin tyrkiske allierte i Syria. Forsinkelsen tillot Iran å «akkumulere milliarder av dollar i gull, noe som ytterligere undergravde sanksjonsregimet».
Den amerikanske beslutningen om å avslutte CIAs støtte til våpenforsendelsene til Syria gjorde Erdoğan utsatt både politisk og militært. «Et av problemene på dette toppmøtet i mai var det faktum at Tyrkia er den eneste inngangen til å forsyne opprørerne i Syria,» sa den tidligere etterretningsoffiseren. «Den kan ikke komme gjennom Jordan fordi terrenget i sør er åpent og med syrere er over det hele. Og den kan heller ikke komme gjennom dalene og åsene i Libanon – da kan du ikke være sikker på hvem du møter på den andre siden.» Uten amerikansk militær støtte til opprørerne», sa den tidligere etterretningsoffiseren, «vil Erdoğans drøm om å ha Syria som klientstat gå opp i røyk, og han tror at vi nettopp er grunnen til det. For hvis Syria vinner krigen, vet han at opprørerne like gjerne vil snu seg mot ham – for hvor kan de ellers dra? Da vil han ha tusenvis av jihadister i bakgården sin».
En amerikansk etterretningskonsulent fortalte meg at han noen uker før den 21. august 2013 så en klassifisert briefing utarbeidet for Dempsey og forsvarssekretæren, Chuck Hagel. Denne briefingen beskrev «den akutte angsten» til Erdoğan-administrasjonen for opprørernes dårlige utsikter. Analysen advarte mot at den tyrkiske ledelsen hadde uttrykt «et behov for å gjøre noe som ville fremskynde en amerikansk militær reaksjon». På sensommeren hadde den syriske hæren fortsatt overtaket på opprørerne, sa den tidligere etterretningsoffiseren, og bare amerikansk angrep fra luften alene kunne snu denne utviklingen. Den tidligere etterretningsoffiseren fortalte at de amerikanske etterretningsanalytikerne – som fortsatte å jobbe med hendelsene 21. august – utover høsten «fornemmet at Syria ikke hadde utført gassangrepet. Dog var det et faktum, og hvem sto bak? De umiddelbart mistenkte var tyrkerne, fordi de hadde alt det som trengtes for å få det til.
Etter hvert som undersøkelser ble foretatt og en rekke data relatert til 21. august- angrepene ble samlet inn, så etterretningsmiljøet en rekke bevis som støttet opp under mistanken. «Vi vet nå at dette var en i hemmelighet planlagt handling av Erdoğans folk for å presse Obama over den røde linje», sa den tidligere etterretningstjenesten. «De måtte trappe opp og gjennomføre et gassangrep i eller nær Damaskus på et tidspunkt da FN-inspektørene» – som ankom Damaskus 18. august for å undersøke tidligere bruk av gass – «var der. Avtalen var å få til noe spektakulært. Våre høytstående offiserer var blitt fortalt av DIA og andre etterretningsmidler at sarinen ble levert gjennom Tyrkia – og at den bare kunne ha kommet dit med støtte fra tyrkerne. Tyrkerne ga jihadistene også opplæringen i å produsere sarinen og å håndtere den». Mye av støtten til å gjøre nettopp den vurderingen kom fra tyrkerne selv, via avlyttede samtaler umiddelbart etter angrepet. «De viktigste bevisene kom til syne gjennom den gleden tyrkerne viste etter angrepet og i det hemmelighetskremmeriet slapp noe av taket på dem. Slik operasjoner er alltid hemmelige under selv planleggingen, men blir lett røpet i det man mener seg å ha lykkes. Det finnes vel knapt noen større sårbarhet hos gjerningsmenn enn i det de krever æren for sin suksess». Erdoğans problemer i Syria ville snart være over : «Gassen slippes ut – Obama sier rød linje, og Amerika angriper Syria – i det minste var det tanken. Men det gikk ikke slik».
Etterretningstjenestens kjennskap til Tyrkia kom ikke så langt som til Det hvite hus. «Ingen vil snakke om dette,» sa den tidligere etterretningsoffiseren til meg. «Det er liten vilje til å motsi presidenten, selv om ingen av etterretningsmiljøets analyser, med alt det det har av kilder, støtter hans konklusjoner. Det er ikke blitt fremlagt ett eneste bevis på syrisk involvering i sarin-angrepet fra Det hvite hus, siden bombeangrepet ble avbrutt. Regjeringen kan ikke si noe fordi de har handlet så uansvarlig. Og siden vi ga Assad skylden, kan vi ikke derfor gå tilbake og skylde på Erdoğan.»
Tyrkias vilje til å manipulere hendelser i Syria for å oppnå egne formål, så ut til å bli vist oss enda en gang, sent i forrige måned. Kun noen dager før en runde med lokalvalg, ble et opptak, angivelig fra et nasjonalt sikkerhetsmøte i regjeringen, lagt ut på YouTube. Det inneholdt en diskusjon om en falsk flagg-operasjon som ville rettferdiggjøre et angrep fra det tyrkiske side i Syria. Operasjonen var sentrert om graven til Suleyman Shah – bestefaren til den ærverdige Osman I og grunnleggeren av det osmanske riket – som ligger nær Aleppo. Denne graven ble overlatt til Tyrkia i 1921, da Syria fortsatt var under fransk styre. En av de islamistiske opprørsfraksjonene truet med å ødelegge graven som et sted for det de kalte avgudsdyrkelse, og Erdoğan- administrasjonen truet derfor offentlig med gjengjeldelse hvis den ble skadet. I følge en Reuters-rapport om den lekkede samtalen, snakket en stemme som angivelig tilhørte Fidan om å skape en provokasjon: «Hør bare, herr kommandant, hvis det er så at man trenger en begrunnelse, kan den være at jeg sender fire menn over til den andre siden, og som jeg så får til å skyte åtte missiler inn i åpent lende [i nærheten av graven]. Det er jo ikke noe problem. En begrunnelse kan vi alltids få til». Den tyrkiske regjeringen erkjente at det hadde vært et nasjonalt sikkerhetsmøte om truslene fra Syria, men sa at opptaket var blitt manipulert. Regjeringen blokkerte deretter offentlig tilgang til YouTube.
Med unntak av en større endring i politikken fra Obama, vil Tyrkias innblanding i den syriske krigen sannsynligvis fortsette. «Jeg spurte kollegene mine om det var noen måte å stoppe Erdoğans fortsatte støtte til opprørerne, spesielt nå som det går så galt,» fortalte den tidligere etterretningsoffiseren. «Svaret var: «Vi har driti oss ut. Vi kunne ha offentliggjort det hvis det hadde vært noen annen enn Erdoğan, men Tyrkia er et spesielt tilfelle. De er en NATO-alliert. Tyrkerne stoler ikke på Vesten. De kan ikke fortsette å leve med oss hvis vi tar en aktiv rolle mot tyrkiske interesser. Hvis vi offentliggjorde det vi vet om Erdoğans rolle med gassen, ville det ha vært katastrofalt. Tyrkerne ville si: «Vi hater det når dere forteller oss hva vi kan og ikke kan gjøre.»
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i London Review of Books 17. april 2014. Det er en av de virkelige journalistiske klassikerne i kritikken av Barack Obamas utenrikspolitikk og Vestens krigføring mot Libya og Syria.
Seymour Hersh (født 8. april 1937) er en amerikansk journalist som har skrevet for The New Yorker og London Review of Books.
I november 1969 avslørte Hersh My Lai-massakren som skjedde i 1968. Dette førte blant annet til at de skyldige amerikanske soldatene og offiserene ble dømt til husarrest. For denne reportasjen ble Hersh tildelt Pulitzerprisen. I april 2004 avslørte Hersh det amerikanske militære sin tortur av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengslet utenfor Bagdad.
Artikkelen er oversatt til norsk ved J. Chr. Thorkildsen for steigan.no.
Hvorfor stanses ikke politiets grunnlovsbrudd?
Av Carl Müller Frøland - 22. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/hvorfor-stanses-ikke-politiets-grunnlovsbrudd/
Ved å oppsøke enkeltpersoner for å forebygge straffbare ytringer overtrer politiet Grunnloven § 100 fjerde ledd som forbyr «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler».
Carl Müller Frøland, idéhistoriker.
Politiet har i hvert fall siden 2016 benyttet et spesielt forebyggingstiltak. I ulike deler av landet har enkeltpersoner fått hjemmebesøk eller oppringninger av politiet som har ønsket en «bekymringssamtale».
Siktemålet med slike samtaler har vært å forebygge straffbare ytringer. I de fleste tilfellene synes de oppsøkte personene å ha fremsatt ytringer som i politiets øyne ikke har vært straffbare.
«Et politi som opplyser om rettslige ytringsgrenser, ivaretar sitt forebyggende oppdrag på en god måte. Men politi som «forebygger» mulige straffbare ytringer, kan fort komme i konflikt med sensurforbudet i Grunnlovens § 100».
Jurist Thorkil H. Aschehoug og undertegnede gikk enda videre i en Dagbladet-kronikk 28. juli. Her skriver vi at politiets praksis «helt åpenbart er i strid med Grunnloven».
Med dette mener vi følgende:
Ved å oppsøke enkeltpersoner for å forebygge straffbare ytringer overtrer politiet Grunnloven § 100 fjerde ledd som forbyr «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler».
Politidirektør Benedicte Bjørnland svarte oss 23. august. Hun vedgår at Grunnloven har «et særlig forbud mot forhåndssensur». Hennes konklusjon vedrørende politiets praksis er klar nok:
«Politiet skal ikke gripe inn ovenfor enkeltmennesker eller organisasjoner for å forebygge straffbare ytringer alene. Det kan bidra til å begrense ytringsfriheten».
Vi tolker dette som en erkjennelse av at praksisen er i strid med Grunnloven.
«Sammensatte grunner»
Bjørnland viser til at politiet har anledning, under gitte betingelser, til å gripe forebyggende inn overfor straffbare handlinger som må skilles fra straffbare ytringer (bare ytringer nyter et spesielt grunnlovsvern). Hun skriver:
«Samtidig kan det være sammensatte grunner til å ta kontakt med enkeltpersoner i forebyggende sammenheng. Uansett krever dette grundige vurderinger av både lovhjemmel og forholdsmessighet. Vi kan ikke utelukke at det kan finnes enkelte eksempler på at politiet har trådt feil i slike saker.»
Dette kan tolkes som en ny erkjennelse fra politidirektøren, nemlig at etaten med sine forebyggende samtaler ved mer enn én anledning har overtrådt grunnlovsforbudet mot forhåndskontroll.
Slike grunnlovsbrudd har funnet sted en rekke ganger, noe man kan se ut fra medieomtaler. Det eksakte omfanget av disse lovovertredelsene er imidlertid stadig ukjent for allmennheten.
«At man kontrollerer folk, gjennomfører bekymringssamtaler, til tross for at de ikke har uttrykt seg ulovlig, er farlig på ytringsfrihetens område».
Wessel-Aas understreker at politiets praksis er grunnlovsstridig, altså i konflikt med forbudet mot forhåndskontroll.
«Randsonen av straffebestemmelsen»
På denne bakgrunn skulle man forvente at våre justismyndigheter ville erkjenne at politiets bruk av ytringsforebyggende samtaler må stanses. Justis- og beredskapsminister Emilie Mehl besvarte nylig to skriftlige spørsmål i Stortinget om politiets «bekymringssamtaler» fra Per-Willy Amundsen som nå leder justiskomiteen.
I hennes første svar kan vi lese:
«Lovlige ytringer som er beskyttet av ytringsfriheten er i utgangspunktet ikke noe som politiet skal invitere til frivillig samtale på grunnlag av. Men vurderingen kan stilles seg annerledes når det er snakk om visse ytringer i randsonen av straffebestemmelsen, eller hvor det er en utvikling i innholdet i de ytringene som er person fremsetter».
Statsrådens svar er mildt sagt overraskende
Grunnlovsvernet (bortsett fra to unntak som her er irrelevante) av ytringer er absolutt, og dermed gir det ingen mening å vise til hverken noen «randsone» av straffeloven eller noen «utvikling i innholdet» i enkeltytringer.
Hva gjelder de siste formuleringene, er det ikke lett å si hva statsråden egentlig sikter til. Med hensyn til hva hun legger i uttrykket «randsone», forklarer hun det slik i sitt annet svar til Amundsen:
«Med ‘ytringer i randsonen av straffebestemmelsen’ mener jeg ytringer som ligger nært opp mot det straffbare samt ytringer som det ikke umiddelbart er klart om rammes av straffebestemmelsen om hatefulle ytringer».
For ordens skyld: Den «straffebestemmelsen» det her vises til, er § 185 om «hatefulle ytringer» – en bestemmelse så uklart formulert at Ytringsfrihetskommisjonen har signalisert at de vil foreslå å endre dens ordlyd.
Hvis politiet skal forholde seg til en angivelig «randsone» av denne allerede tåkete paragrafen, er det virkelig duket for problemer for både ytringsfriheten og sentrale rettsstatsverdier.
Et oppsiktsvekkende svar
Statsrådens svar er oppsiktsvekkende. Ikke bare bruker hun det som i praksis er en ikke-juridisk begrepskonstruksjon, nemlig «randsone». Hun nevner ikke med ett ord det eksplisitte grunnlovsforbudet mot forhåndskontroll.
Dermed gir statsråden et direkte misvisende bilde av rettstilstanden på dette området.
Ministeren uttaler videre at hun «legger til grunn at politiet har foretatt gode, politifaglige og juridiske vurderinger av tiltaket, og at det er vurdert opp mot kravet til at det må være nødvendig og stå i forhold til situasjonens alvor, formålet og omstendighetene for øvrig».
Statsråden uttrykker full tillit til politiets evne til å benytte såkalte bekymringssamtaler på juridisk forsvarlig vis. Med tanke på hvor mange ganger politiet allerede har trådt feil på dette området, er det intet grunnlag for en slik tillit.
Etter at statsråden hadde avgitt sine to svar i Stortinget, besvarte Justis- og beredskapsdepartementet en henvendelse fra undertegnede om politiets praksis. I sitt svar (som kom etter nærmere to måneder) skriver departementet:
«Justis- og beredskapsministeren har nettopp redegjort for de rettslige grensene for de forebyggende samtalene du adresserer i skriftlig svar til Stortinget 2. og 13. desember 2021.»
Dette har ministeren overhodet ikke gjort, som jeg forklart over.
Departementet uttaler også:
«Vi oppfatter det slik at politiet er bevisst på de krevende grensedragningene og avveiingene som må gjøres i disse sakene.»
Problemet er at disse «grensedragningene» og «avveiningene» i forbindelse med forebyggende samtaler ikke skal finne sted, for ytringsforebyggende samtaler er i seg selv ulovlige. Det departementet – i likhet med statsråden – gjør, er i realiteten å gi politiet full handlefrihet i denne sammenheng.
Justismyndighetene tillater at politiet får operere etter forgodtbefinnende på ytringsfeltet.
Sagt annerledes: Justismyndighetene tillater at politiet får operere etter forgodtbefinnende på ytringsfeltet – et felt som ikke bare er lovregulert, men faktisk regulert av Grunnloven.
Vi kan ikke ha et politi som har anledning til å tråkke over klare grenser lovgiver har trukket opp for myndighetsutøvelse.
Bør snarest opphøre
«Dersom vi setter vår lit til at politiet skal holde orden på ytringsfrihetsområdet, så er det all grunn til uro. At politiet skal drive forebyggende kriminalitetsbekjempelse, slik vi har sett tilløp til, ved å oppsøke personer som kan tenkes å fremme lovstridige ytringer, gir særdeles dårlige vibrasjoner og enda dårligere assosiasjoner».
Denne formen for «kriminalitetsbekjempelse» gir uhyggelige historiske assosiasjoner.
Ja, dette ikke bare føles direkte autoritært. Denne formen for «kriminalitetsbekjempelse» gir uhyggelige historiske assosiasjoner. Den bringer tankene hen til totalitære regimer – rene politistater hvor ordensmakten fritt kan gripe inn mot personer som har ytret meninger makthaverne misliker, og skremme maktkritikere og andre brysomme aktører til taushet.
Politiets ytringsforebyggende samtaler bør snarest opphøre. Det eksakte antallet slike samtaler bør kartlegges og offentliggjøres. Og våre justismyndigheter bør endre sin vurdering av politiets praksis og sende et krystallklart budskap:
Fra nå av skal politiet respektere Grunnloven og alle borgeres ytringsfrihet.
Denne artikkelen har vært publisert som kronikk i Politiforum og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.
Russlands angivelig aggressive hensikter
Av leserinnlegg - 22. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/russlands-angivelig-aggressive-hensikter/
Av Jon Nordmo.
I det siste er vi blitt bombardert av meldinger, intervjuer, artikler, programmer osv. som alle handler om Russlands aggressive hensikter (nå sist i klassekampen på tirsdag) Og om hvor viktig det er at NATO viser fasthet og resolutt svarer på denne aggressive oppførselen.
Politikerne og media, har langt på vei lyktes svært godt med denne fremstillingen. I dag er det veldig få som stiller spørsmålstegn ved fortellingen, og de som gjør det, blir hurtig stemplet som «Putins lydige tjenere», eller «Tatt ved nesen av Putin». Hvis man våger å referere til det russiske medier sier og skriver, da er det ensbetydende med at man er blitt grundig hjernevasket.
Jeg har i all beskjedenhet laget en oversikt over «Russlands aggresjon» satt opp mot «USA og deres NATO alliertes aggresjon». Jeg starter oversikten det året Putin ble valgt til president i Russland. Nemlig mai år 2000.
Konflikter hvor Russland har brukt våpenmakt
1999 – 2009 Krigen i Chechnya, en del av Russland
2008 Krigen mellom Georgia og to områder av Georgia som løsrev seg (Abkhazia og Sør Ossetia.) Russland ga militærstøtte til de som ville løsrive seg
2014 Overtakelsen av Krim halvøya. Etter folkeavstemmingen på Krim halvøya ble området inkorporert i Russland. Ikke egentlig noen krig, men tatt med likevel.
2014 – Donbass og Luthansk, 2 provinser i Ukraina, løsrev seg fra Ukraina og i den væpnede konflikten som fulgte, støttet Russland de som ville løsrive seg. Militært og økonomisk.
2015 – Syria. Støttet den syriske regjering i nedkjempelse av et væpnet opprør. Første gangen siden den kalde krigen at Russland sendte styrker utenfor landets grenser.
Summert: Bare i Syria har landet deltatt i krigshandlinger utenfor landets grenser. Og det etter invitasjon av landets FN godkjente regjering.
Konflikter hvor USA og NATO har brukt våpenmakt
2001 – 2021 Afghanistan. Invasjon og 20 års okkupasjon av hele landet
2002 – Jemen, 329 droneangrep, pr i dag
2003 – 2011 Iraq. Invasjon og 8 års okkupasjon av hele landet
2004 – 2018 Pakistan. Til sammen 430 droneangrep
2004 – Spesialsoldater sendt til Georgia, Djibouti, Kenya, Eritrea og Ethiopi for å bekjempe «terrorister»
2007- Droneangrep og bombeangrep i Somalia, til sammen over 200 angrep
2011 – 2012 Libya. Bombing og total ødeleggelse av landet
2014 – 2021 Iraq. Krig mot bl. a. IS
2013 – Syria. Bombing av den syriske regjeringshæren. Invasjon og okkupasjon av en del av nordøst Syria.
2020 USA myrder (med et droneangrep) den iranske Generalen Soleimani mens han var på statsbesøk i Irak.
Summert: I stort sett alle eksemplene har USA / NATOs krigføring foregått i strid med det pågjeldende lands regjering.
Bildet er ganske entydig! Skulle man tro. Ut fra hver stormakts handlinger (altså ikke deres
fienders påstander om nært forestående handlinger) så fremstår ikke Russland som den
aggressive makten vi ellers får presentert. Tvert imot! Det virker faktisk som om USA og
NATO er de mest aggressive.
Men for en ivrig forsvarer av teorien «Russlands aggresjon», så er ikke min liste viktig. Fordi
hver gang USA og NATO har invadert et land, sønderbombet et land, utført droneangrep i
et land, gitt militær støtte til grupper i et land som har bekjempet landets regjering, så er det
ikke fordi USA og NATO er aggressive og vil mele sin egen kake. Nei, de gjør det for å
bekjempe det onde. Når de flytter sine militærbaser lenger øst opp mot grensen til Russland,
så er det ikke fordi de er aggressive. De gjør det for å være klar til å bekjempe det onde.
Mens hvis Russland støtter væpnede opprørere i Sør Øst Ukraina, da er det selve det onde
som er på fremmarsj. Og må møtes resolutt!
Så egentlig er USA og NATO i en perfekt posisjon. Alt de foretar seg handler om å forsvare
det gode mot det onde. Da kan man ruste opp (USA alene har et militærbudsjett som er 11
ganger så stort som Russland!!), da kan man anlegge nye militærbaser i Russlands
nærområder (for eks. i Norge, Polen, Romania osv) da kan man skrote avtaler som begrenser
utplassering av kjernefysiske raketter – fordi det gjør en i bedre stand til å bekjempe det onde.
Mens Russlands flytting av tropper, vel og merke på sitt eget territorium … da har de aggressive hensikter.
De gode og de onde
Det er ekstremt viktig for USA og NATO å lykkes i å demonisere sine motstandere for derved å kunne rettferdiggjøre sine handlinger mot dem.
Denne måten å forstå konflikten på, de gode mot de onde, er gull verdt. Når den først er godt etablert, så lever den sitt eget liv og media og politikere internaliserer den. Og man kan da rettferdiggjøre alle ens handlinger. Uansett hvor mye de er i strid med folkeretten. Går det helt galt (for eks. Afghanistan) så er det beklagelig, men vi FORSØKTE i hvert fall å bekjempe det onde, det ble bare for vanskelig.
Fylke eller region?
Av Frode Bygdnes - 22. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/fylke-eller-region/
Av Frode Bygdnes.
Troms og Finnmark skal igjen bli to fylker. Det er en viktig seier for folkeviljen og for muligheten til å drive distriktspolitikk igjen. Fylkene har vist seg som viktig arena for å bremse sentralisering og kunne sloss for utkantene. Troms og Finnmark fylke ble aldri et fylke, men kanskje var meninga at det egentlig bare skulle være en region?
Det sies fra fylkesrådet, som består av AP, SP og SV , at de ikke skal reversere tvangssammenslåingsprosessen, men bygge på de positive erfaringene som en har hatt med samarbeidet. Det kan tyde på at de ikke har forlatt ideen om region. I så fall blir fylkene mest bare en symbolsak og sentraliseringspolitikken kan fortsette.
Regionreformen kom sammen med flere reformer som undergravde fylkene. Politireformen, NAV-reformen mfl. har alle vært med på å svekke fylkene. Ingen av reformene har tilpassa seg fylkesgrensene, men tvert om, overlappet eller fjernet seg fra fylkene. Det har ført til at viktige deler av forvaltninga har blitt fristilt fra det folkevalgte organet som fylkestinget er.
Vi kan se spesielt på AP sin helsereform. Da ble sykehusene tatt bort fra folkevalgt styring, og vi fikk foretak som ikke fulgte fylkesgrensene en gang. Styrene som ble opprettet, ble utpekt med politikere i mindretall. Det ble ikke engang åpnet for indirekte folkevalgte styrer. Og de som sitter der får opplæring i at deres lojalitet skal være til styret, ikke en gang til partiet de skulle tilhøre. Administrasjonen fikk delegert myndighet og byråkratiet vokste.
Når helsesaker skal debatteres i folkevalgte organ, må politikerne som sitter i styrene melde seg inhabil. Slik er sykehusavgjørelser tatt bort fra politisk og demokratisk behandling. De folkevalgte organene har blitt redusert til et sted å gjøre uttalelser og symbolske ytringer.
Regionreformen skulle gi regionene flere oppgaver. Realiteten har vært at også de nye storfylkene har fått færre oppgaver. En god del av tidligere oppgaver, er sentralisert til regionens største by. Metaforen som er brukt, er at byen skal være lokomotivet til regionen. Men realiteten er at byen vokser kun på å sentralisere fra omlandet. Hele regionstanken har gått ut på å urbanisere befolkninga. Småskoler og sykehjem i utkantene har blitt lagt ned i rekordtempo. I tillegg har sentraliseringa blitt en metode for å ta fra folk eiendomsretten til ressursene, dvs. privatisering av ressursene. Bare se på allmenningsretten i fisket som er blitt til omsetninger av kvoter med en gang det ble få fiskere.
Partiene bak dagens fylkesråd i nord, har kommet i posisjon fordi de verbalt har ytra seg mot høyre-regjeringas sentraliseringspolitikk. Men de viser svært liten vilje til å stoppe det sentraliseringslokomotivet som ruller videre på skinner lagt av både AP og Høyre. Skal vi bevare bosettinga og gjøre oss nytte av hele landet, så må det aktiv distriktspolitikk til. Våre nasjonale rettigheter er knyttet til at det bor folk langs hele kysten. Men for børsen, aksjespekulantene og kapitalen er det et hinder for eiendomsretten til ressursene.
Ved sammenslåing av fylkene, ble også antall folkevalgte kraftig redusert. Grovt regna ble det bortimot en halvering. Det er og en svekkelse av demokratiet. I tillegg forlot mange fylker formannskapsmodellen som gjenspeila de politiske meningene hos alle representantene. Den parlamentariske modellen går ut på at flertallet skal vises. Her skal vinneren ha alt å si. Spesielt AP og SP sikrer seg knapt flertall med det resultat at bort imot halvparten av de folkevalgte igjen har blitt fratatt innflytelse. Vi har i realiteten fått enda færre folkevalgte til å bringe frem folkemeninga. Regionaliseringa har også vært en avdemokratisering av samfunnet. Vi har fått svekket både vår sjølråderett og vår sjølberging.
For å reversere regionreformene må vi ikke bare få igjen fylkene som arena for distriktspolitikk. Vi må få igjen fylkestingene som politiske verksteder som gjenspeiler hele det politiske miljøet. Vi må få folk til å kunne bli bosatt i hele fylket. De statlige reformene må tilbakestilles og innrette seg etter lokalpolitikernes holdninger og vedtak. Hvis ikke er vi i ferd til å forlate det demokratiet vi skryter av.
Fylkesrådet i dagens Troms og Finnmark krever økonomisk kompensasjon for regionreformen, og opererer med at bare 1/2-parten av reformen er finansiert av regjeringa. I tillegg krever de å få dekt kostnadene ved reversering. Men får de statusen til fylkene tilbake? De ber om penger til forskjellige prosjekter, men de krever ikke endra statlig organisering. På min interpellasjon om Statsforvalteren til hvert fylke, svarte de bare at de hadde nok med sin egen organisering og ville ikke ta opp kampen om statens struktur. Det vitner om at posisjonen i Fylkestinget ikke har skjønt faren med å miste innflytelse på statens forvaltning.
Den største faren for fylkene er nå at de blir bare symbolske organ og politisk overflødige. Kampen mot New Public Management, mot privatisering, mot sentralisering og for reelt demokrati må føres av de politikerne som ønsker å bevare fylkene. Både AP og SP med flere parti, svikter her.
Frode Bygdnes
Les flere artikler om regionreformen.
Dagsrevyen fyrer opp under holdninger som ikke hører hjemme i samfunnet vårt
Av Eva Fjeldstad - 22. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/dagsrevyen-fyrer-opp-under-holdninger-som-ikke-horer-hjemme-i-samfunnet-vart/
Av Eva Fjeldstad.
Myter om uvaksinerte som smittebomber har feilaktig fått prege nyhetssendingene i lang tid, noe som i mange tilfeller har stengt uvaksinerte ute fra sosiale lag. Myndighetene er nå klare på at vaksinerte smitter i like stor grad som uvaksinerte. Så nå beskyldes de uvaksinerte for overfylte intensivavdelinger. Hetsen i Dagsrevyen er den samme, bare i ny forkledning. 16.12 ble bare «too much»
16. desember 2021 lar Dagsrevyen klinikksjefen på intensivavdelingen på sykehuset i Telemark uttale at uvaksinerte bør holde seg hjemme i jula og ikke besøke eldre og andre sårbare. Denne ytringen får komme til uttrykk selv om helsemyndighetene opplyser at vaksinerte også smitter. Klinikksjefen sier at den beste beskyttelsen de sårbare i samfunnet kan få, er at alle rundt dem er vaksinerte. Denne overlegen har altså ikke fått med seg at vaksinerte smitter? Line Vold fra FHI sier heldigvis at FHI ikke støtter dette at de uvaksinerte skal holde seg hjemme i jula. Men hennes korte kommentar druknet i legens mange negative utsagn om de uvaksinerte, og det er klinikksjefens uttalelser som har festet seg hos flere.
Jeg har snakket med fortvilte mennesker som etter denne Dagsrevysendingen ikke lenger er velkommen hjem til jul.
Det verste er kanskje at slike tendensiøse uttalelser rent faktisk gjør jula mer utrygg for de sårbare da de kan ha smittede vaksinerte rundt seg og tro det er trygt. Og det gjelder om de «sårbare» er vaksinert eller ikke. En forskning publisert i The Lancet viser at mellom uke 39 og 42, ble totalt 100.160 COVID-19 tilfeller rapportert blant innbyggere som var 60 år og eldre – 89,7% var fullvaksinerte og 3,4% uvaksinerte.
Seinere i Dagsrevyen 16.12 blir det fortalt at 98% av de som ble smittet på julebordet på Aker Brygge var fullvaksinerte – det er en klar melding om at fullvaksinerte fører smitte videre uten «hjelp» av de uvaksinerte – mens myten spredt av Telemarks klinikksjef får fortsette å prege folks bevissthet. Dagsrevyen burde ha gode nok journalister til at denne slags ikke forekommer.
Hjelper denne vaksinering som ønsket?
Gibralter har 100% vaksinedekning, men har likevel så hardt smittetrykk og så stort belegg på sykehusene at de måtte stenge ned samfunnet. Hvem skal de skylde på når de ikke har noen uvaksinerte?
Overfylte intensivavdelinger
I den samme Dagsrevyen får vi opplyst at de fleste på intensivavdelingen er uvaksinerte, og det kommer tydelig fram i flere innslag at de uvaksinerte har en «moralsk plikt» til å vaksinere seg for ikke å overbelaste sykehusene. Tilsammen brukte Dagsrevyen 25 minutter denne kvelden på reportasjer som forsterket aksepten av hetsing av uvaksinerte. Reportasjene var slett ikke nyanserte på noen måte.
Mads Gilbert og Sven Erik Gisvold, begge overleger, prof.dr.med (em), spesialister i anestesiologi, hadde en kronikk i Nordnorsk Debatt 14.12.
De viser at sengene var overbelastet FØR pandemien i det hele tatt hadde sett dagens lys og kritiserer sterkt politikken som har ført til dette. De dokumenterer blant annet at antall senger er halvert i Norge de siste 40 årene og at vi nå bare har to somatiske senger pr. 1000 innbyggere.
De viser også til avdelingsdirektør Svein Lie i Hdir som uttalte 6. mars 2020, før én eneste covid-pasient var innlagt: «Det finnes ingen ledige senger, det ligger pasienter i alle senger ved norske sykehus».
Våre politikere lovte da pandemien brøt ut at de skulle utvide kapasiteten på intensivavdelingene, men det er samme antall plasser nå som da pandemien brøt ut.
Og nå blir de uvaksinerte fortalt at de er årsaken til sprengt kapasitet. Ansvaret flyttes fra de politiske myndigheter til enkeltpersoner i samfunnet. Enkelte gir uttrykk for at de uvaksinerte ikke bør få behandling. Dette er holdninger som ikke hører hjemme i vårt samfunn. Skal de som velger å røyke selv om de vet det i stor grad fører til lungekreft, ikke få behandling for lungekreft heretter?
Selv om det er flest innlagte som er uvaksinerte, så er det flest vaksinerte som dør. På side 14 i ukestatistikken for uke 48 kan vi lese at det i løpet av de 4 siste ukene var 37 (21,1%) uvaksinerte med gjennomsnittsalder 81 og 132 (75,4%) fullvaksinerte med gjennomsnittsalder 84 som døde. I tillegg 6 delvaksinerte som er 3,5%. I ukesstatistikken for uke 49, var det 45 som døde, men der står det ingen opplysninger om hvor mange som var vaksinerte og uvaksinerte blant de døde.
I oppsummeringen til uke 49 kan vi lese: Insidens av sykehusinnleggelser og dødsfall samlet de siste ukene er betydelig høyere for de uvaksinerte enn fullvaksinerte. Så selv om det var flere uvaksinerte som ble innlagt også i ukene før uke 49, så var altså 78,9% som døde, del- eller fullvaksinert og med omtrent samme gjennomsnittsalder til og med uke 48. Det at vi kun får oppgitt antall døde i uke 49, betyr det da at det fortsatt er flest vaksinerte som dør og at FHI ikke ønsker å opplyse om dette?
FHI opplyser også at trenden for vaksinerte innlagte er synkende
Vi får håpe at trenden har snudd, og så får vi håpe at beskyttelsen til de vaksinerte med dose tre varer lenger enn de andre dosene har gjort og at dose 3 også virker mot omikron. Vi har fortsatt mest Delta i Norge, og hvordan vil det se ut når/om omikron blir ledende? Både Hdir og FHI opplyser at vaksinene vi har etter all sannsynlighet virker dårlig mot omikron.
Hurdal 19.12.2021
Jeg sendte først denne artikkelen til Ytring i NRK, men de hadde ikke plass til den.
Denne artikkelen er også publisert på bloggen til Eva Fjeldstad.