Nyhetsbrev steigan.no 22.10.2024
Norge blar opp 3,2 milliarder til «demokratistøtte» i EU
Syltynn seier for EU i Moldova
Israelske luftangrep ødelegger finansinstitusjoner over hele Libanon
En ny verdensorden på gang: Her er grunnen til at dette BRICS-toppmøtet blir spesielt
Kapitalismens interne kritiker: George Monbiot intervjuet av Chris Hedges
Krigsdagbok del 132 – 11. til 15. september 2024
Kvakksalveri og kunnskapsløshet
Dødeligheten i Norge svingte i takt med 3G-nedlegging og 5G-utbygging
Kan USA finansiere en krig med Kina?
Norge blar opp 3,2 milliarder til «demokratistøtte» i EU
Av red. PSt - 22. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/norge-blar-opp-32-milliarder-til-demokratistotte-i-eu/
Norge – sammen med Island og Liechtenstein – blar opp 3,2 milliarder euro i EØS-midler til de 15 minst velstående medlemsstatene i EU, blant dem Polen, Romania, Bulgaria og Ungarn.
På et tidspunkt da regjeringa ikke klarer å opprettholde skoletilbudet, sjukehustjenestene og bemanninga i barnehagene skal den øse ut penger til å påvirke opinionen i utvalgte EU-land.
– Det handler om å bygge opp om demokratisk motstandsdyktighet, sier statssekretær Maria Varteressian (Ap) i Utenriksdepartementet til Nettavisen.
Særlig ønsker UD å endre opinionen i Ungarn:
– I flere land, som i Ungarn, ser vi en negativ utvikling i retten til å være det vi kan kalle et fritt menneske. Det går blant annet på rettigheter til LHBTIQ-gruppen, som ikke svarer til det man i Ungarn omtaler som «tradisjonelle familieverdier». Det er en gradvis innskrenkning av muligheten til å være den du vil. Det er noe av det mest synlige, sier statssekretæren.
350 millioner til Moldova
Regjeringa Støre er også veldig opptatt av å påvirke opinionen i Moldova.
Norsk bistand til Moldova økte sterkt i 2023. Da mottok landet 799 millioner kroner, og Moldova er nå det sjuende største mottagerlandet av norsk bistand.
I mai 2024 kunngjorde Støre 350 millioner ekstra i sivil støtte til Moldova.
Dette er naturligvis penger som norske skattebetalere må dekke for å påvirke Moldova i en pro-vestlig retning.
Tenker denne regjeringa i det hele tatt på befolkninga i Norge?
Syltynn seier for EU i Moldova
Av red. PSt - 22. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/syltynn-seier-for-eu-i-moldova/
Vi reiste i går spørsmålet om EU ville tape folkeavstemninga i Moldova fordi Nei-sida ledet med knapp margin kort tid før opptellinga skulle avsluttes. Men EU og president Maia Sandu halte i land en syltynn sier, i stor grad basert på stemmene fra moldovere som er bosatt i utlandet.
Folkeavstemninga etterlater et djupt splittet folk. Bortsett fra utenlandsmoldoverne og folk i hovedstadsområdet Chișinău har folk stemt Nei.
Kilde: Wikipedia.
I det autonome området Gagaus (Gagauziya) stemte 97,2% av befolkninga Nei.
Gagausere er en liten etnisk gruppe som utvandret fra Tyrkia og inn i området Gagauzia sør i Moldova og Budjak sørvest i Ukraina. Gruppen teller om lag 250.000 personer og har eget språk, gagausisk.
Thomas Fazi, som publiserte artikkelen The Western threat to Moldova’s future har følgende kommentar etter avstemningsresultatet:
For en absolutt skremmende vits. Så folket *som faktisk bor i Moldova* stemte overveldende for å holde seg utenfor EU, men dette resultatet ble deretter omstøtt av utenlandsavstemningen – dvs. stemmene til moldovere bosatt i utlandet, hvorav mange har ikke satt sin fot i landet på årevis. Jeg har lenge trodd at det er dypt udemokratisk å la innbyggere som ikke har bodd i et land på flere år stemme. Til syvende og sist lar det folk som det ikke angår bestemme andres skjebne. Og det er ikke engang med tanke på hvordan utenlandsstemmene ble skjeve ved for eksempel å gjøre det svært vanskelig for mange moldovere som bor i Russland å stemme.
Maia Sandu fikk flest stemmer i presidentvalget med 42,3%, men siden hun ikke fikk flertall, blir det en annen valgomgang og da er det sannsynlig at motstanderne samler seg mot henne ved å støtte Sosialistpartiets «pro-russiske» kandidat Alexandr Stoianoglo.
Sentrale ledere er rumenere
I løpet av funksjonsperioden til den nåværende statsoverhodet, Maia Sandu, har borgere fra nabolandet Romania blitt det absolutte flertallet i statsadministrasjonen i Republikken Moldova. I følge tilgjengelige kilder har følgende personer rumensk statsborgerskap:
statsoverhodet,
parlamentets president,
statsministeren,
utenriksministeren,
det store flertallet av statsrådene og parlamentsmedlemmer i det regjerende partiet,
de fleste statskontorsjefer,
medlemmene av forfatningsdomstolen,
sjefen for den hemmelige tjenesten.
Dette skriver den tidligere ungarske ambassadøren i Moldava, György Varga i NachDenkSeiten.
Sånn er'n bare - bokbad med Øystein Sunde
Tilbud til våre lesere. 20 prosent rabatt på konsertbilletter.
Førstkommende tirsdag braker det løs med bokbadskonsert! Få billetter igjen!
Lesere av steigan.no kan skaffe seg billetter med rabatt.
Meld deg på via denne lenken og få 20% rabatt: https://folketeateret.eventim-billetter.no/webshop/webticket/shop?mc=bok20&event=1555
Israelske luftangrep ødelegger finansinstitusjoner over hele Libanon
Av skribent - 22. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/israelske-luftangrep-odelegger-finansinstitusjoner-over-hele-libanon/
Sivile områder og bygninger knyttet til Hezbollahs Al-Qard al-Hassan Association, som gir lån og banktjenester, ble kraftig bombardert av Israel.
Av Nyhetsdesken til The Cradle.
Israel utløste en massiv bølge av luftangrep over Libanon kvelden 20. oktober, rettet mot bygninger knyttet til Hezbollahs finansinstitusjon Al-Qard al-Hassan, som gir rentefrie lån til innbyggere og andre tjenester.
– Om noen minutter vil vi utstede tidlige evakueringsadvarsler til innbyggere i Libanon i Beirut og andre områder, for å evakuere fra steder som brukes til å finansiere Hezbollahs terroraktivitet, sa den israelske hærens talsmann Daniel Hagari søndag kveld, kort før bombingen startet.
Den israelske hæren ga evakueringsordre for en rekke bygninger i Beiruts sørlige forstad, den østlige Bekaa-regionen og Sør-Libanon. Sivile flyktet fra hjemmene sine i nærheten av dusinvis av Al-Qard al-Hassan filialer og kontorer over hele Libanon.
Over et dusin massive luftangrep ble satt i gang mot den sørlige forstaden, med minst ett angrep nær Beiruts Rafic Hariri internasjonale lufthavn. Minst to bygninger ble jevnet med jorden.
Bygninger i Sør-Libanons Nabatiye og Tyre-områder, samt Bekaa, ble også målrettet.
«Fiendens konkurs og manglende evne til å målrette kampevnene [til motstanden] førte til at den truet og målrettet finansinstitusjonen Qard al-Hassan», sa Al-Qard al-Hassan i en uttalelse 20. oktober.
«Vi har tatt alle tiltak siden begynnelsen av krigen for å bevare folks innskudd og deres livsparing», la de til.
Israel fornyet sine angrep på den libanesiske hovedstaden de siste dagene etter en kort pause tidligere denne måneden. Angrepene på Al-Qard al-Hassan-kontorer markerte den tyngste bombardementnatten mot hovedstaden på flere uker.
Det israelske luftvåpenet fortsetter også sitt massive, vilkårlige angrep over hele Libanon, som har drept over 2000 og fordrevet over en million siden forrige måned.
Tel Aviv har truet med en alvorlig reaksjon på Hizbollahs droneangrep nylig. Forrige helg drepte en Hezbollah-drone minst fire soldater og skadet dusinvis på en militærbase sør for Haifa.
Israels statsminister Benjamin Netanyahus private hjem i Caesarea ble også truffet av en Hizbollah-drone 19. oktober.
«Forsøket fra Irans fullmektig Hezbollah på å myrde meg og min kone i dag var en alvorlig feil. Dette vil ikke avskrekke meg eller staten Israel fra å fortsette vår rettferdige krig mot våre fiender for å sikre fremtiden vår», sa Netanyahu lørdag.
En ny verdensorden på gang: Her er grunnen til at dette BRICS-toppmøtet blir spesielt
Av skribent - 22. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/en-ny-verdensorden-pa-gang-her-er-grunnen-til-at-dette-brics-toppmotet-blir-spesielt/
Egountchi Behanzin skriver dagen før selve møtet «Det kommende BRICS-toppmøtet i Kazan, Russland, kan markere et vendepunkt i global geopolitisk historie». Egountchi Behanzin er en afrikansk/fransk stemme som naturlig nok er dypt mislikt av den politiske kasten her i Vesten.
Det jag hittar om honom hos Wikipedia är på franska, han är nämligen född i Frankrike, där han ursprungligen döptes till Sylvain Afoua. Han är grundare av organisationen Ligue de défense noire africaine. Artikeln på franska Wikipedia inleds på följande sätt «Black African Defence League (LDNA) är en fransk svart och panafrikansk antirasistisk organisation, aktiv från 2018 tills den upplöstes av regeringen 2021. Den grundades av Egountchi Behanzin. Organisationen uppger att dess mål är att bekämpa anti-svart rasism och främja panafrikanism. Hans kontroversiella handlingar och uttalanden, fick honom att lämna anonymiteten. Flera journalister och politiker anklagar honom för antisemitism, konspirationsteorier och till och med rasism. Efter flera incidenter och kontroverser inledde inrikesminister Gérald Darmanin ett upplösningsförfarande. Organisationen upplöstes officiellt den 29 september 2021.»
Det som här beskrivs är ytterligare ett exempel på hur intellektuella i de före detta kolonierna, eller med rötter i kolonierna, blir behandlade när de stolt höjer sin röst. Vilka «Flera journalister och politiker» är, vet idag alla som läser steigan.no regelbundet.
Le respect ne se négocie pas. Il s’impose. (Det går inte att förhandla om respect. Den påtvingar sig själv.)
RT, där artikeln är publiserad, beskriver Egountchi så här: «Grundande president för internationella African Black Defense League, talesperson för Pan-African Brothers, politisk analytiker och panafrikansk aktivist.»
Låt oss då läsa hela artikeln som denne antiimperialist har skrivit.
A new world order in the making: Here’s why this BRICS summit will be special
Det kommande BRICS-toppmötet i Kazan, Ryssland, kan markera en vändpunkt i den globala geopolitiska historien. Inför den långsamma urholkningen av den västerländska världsordningen håller en ny balans på att växa fram, driven av en koalition som verkar alltmer fast besluten att staka ut sin egen kurs. Detta unika evenemang samlar 24 statschefer från olika nationer, inklusive ikoniska ledare som Kinas Xi Jinping. Inkluderingen av Antonio Guterres, FN:s generalsekreterare, i denna församling väcker viktiga frågor om den nuvarande dynamiken i det globala styret.
Strävan efter genuint samarbete
Traditionellt sett har FN setts som en bastion för multilateralism, men dess anpassning till västmakterna ifrågasätts. Toppmötet i Kazan skulle kunna bli en katalysator för en strategisk ompositionering, där FN kan försöka navigera mellan gamla allianser och framväxande trender. BRICS är inte längre bara en ekonomisk koalition; de hävdar sig själva som ett livskraftigt alternativ till västvärldens historiska dominans. Den unipolära världen, som vi har känt den, verkar vara på väg att ge vika för en multipolär era, där flera framväxande stormakter hävdar sin rättmätiga plats i den globala beslutsprocessen.
Toppmötet i Kazan utgör en aldrig tidigare skådad möjlighet för BRICS att rita en ny karta över internationellt samarbete. De närvarande stats- och regeringscheferna kommer att diskutera en mängd olika frågor, från ekonomi till säkerhet, inklusive miljöutmaningar.
Genom att bilda strategiska allianser försöker denna grupp, som representerar över 45 procent av världens befolkning, inte bara stärka sitt inflytande, utan också erbjuda en alternativ plattform för utvecklingsländer som ofta känner sig marginaliserade inom traditionella Bretton Woods-institutioner som IMF eller Världsbanken. Dessa diskussioner skulle kunna leda till avtal som, beroende på deras omfattning, kan omdefiniera reglerna för det internationella ekonomiska spelet.
Västvärldens svar
Västvärlden, snarare än att stå vid sidan av, tvingas att svara på den växande och alltmer populära BRICS-dynamiken. Västerländska regeringar, som ofta är oense och splittrade i sina tillvägagångssätt, kan tvingas omvärdera sina relationer med länder som har växande marknader. Den nuvarande situationen kännetecknas av växande spänningar, vilket illustreras av det sjunkande förtroendet för västcentrerade institutioner. Natos och de europeiska aktörernas hållning gentemot BRICS kan komma att bli föremål för heta debatter, vilket belyser ett oundvikligt behov av anpassning.
Genom att delta i detta evenemang illustrerar Guterres sannolikt FN:s önskan att återuppliva sin roll i en föränderlig värld. Hans inlägg skulle kunna understryka den växande betydelsen av syd-syd-dialog och utbyten som syftar till att upprätta partnerskap för samarbete, som överskrider de vanliga klyftorna.
En möjlighet för det globala syd
Detta toppmöte skulle också kunna erbjuda ett gyllene tillfälle för länderna på södra halvklotet, som försöker göra sina röster hörda på den internationella arenan. Dessa nationer, som ofta förbises i globala diskussioner, kan dra nytta av BRICS-ländernas erfarenheter och resurser för att etablera utvecklingsmodeller som är skräddarsydda för deras behov. Utmaningen ligger i att knyta starka och varaktiga band som inte bara bygger på ekonomiska grunder utan också integrerar sociala och miljömässiga hänsyn.
Multilateralismens framtid
Multilateralismen, som den utformades efter andra världskriget, står inför en period av osäkerhet. Etablerade institutioner kämpar för att effektivt ta itu med samtida utmaningar som klimatförändringar, växande ojämlikhet och regeringskriser. BRICS-toppmötet skulle kunna erbjuda en ny vision av multilateralism, som är mer inkluderande och anpassad till den nuvarande verkligheten. Denna modell skulle kunna skapa synergier mellan länderna i det globala syd och föreslå ett alternativ till stelbentheten i det nuvarande västerländska ramverket.
Framtiden ser fascinerande ut med BRICS-toppmötet i Kazan. Detta är inte bara en serie diplomatiska diskussioner utan ett laboratorium för att skapa en ny global arkitektur. Eftersom västvärlden kan komma att bevittna en omfördelning av makten i internationella angelägenheter, tar utvecklingsländerna, som representeras av BRICS, tyglarna i denna omvandling.
Detta toppmöte kan markera början på slutet för västvärldens överhöghet och framväxten av en ny era där det globala syds röst äntligen hörs. Händelserna i Kazan ser därför ut att få bestående återverkningar på hur vi föreställer oss världsordningen under de kommande decennierna.
Kapitalismens interne kritiker: George Monbiot intervjuet av Chris Hedges
Av Jonathan Cook - 22. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/kapitalismens-interne-kritiker-george-monbiot-intervjuet-av-chris-hedges/
Kapitalismen ville måtte finne opp en avis som The Guardian, hvis den ikke allerede eksisterte, skriver Jonathan Cook. Og i sin tur ville The Guardian måtte finne opp en George Monbiot hvis han ikke allerede var en av spaltistene.
Jonathan-Cook.net, 18. oktober 2024
En lydversjon av denne artikkelen – lest av Matthew Alford – er tilgjengelig her.
Chris Hedges er vert for en veldig interessant diskusjon med Guardian-spaltisten George Monbiot, om hans nye bok om kapitalismen og dens moderne inkarnasjon, nyliberalismen. Monbiot ser med rette kapitalismen som en suverent «tvangsmessig, destruktiv og utnyttende måte for økonomisk organisering».
Nyliberalismen, observerer Monbiot, dukket opp som kapitalismens svar på sin største utfordring: demokrati.
Etter århundrer med kamp klarte befolkningen i vestlige land å vinne valg. Den kapitalistiske styringsklassen sto overfor et stort problem. Offentligheten forsøkte å bruke sin nyvunne politiske makt til å sikre andre rettigheter, for eksempel arbeidervern. Arbeidere organiserte seg i fagforeninger for å kreve en større andel av verdien av varene de skapte. Disse nye velgerne ønsket også en bedre livskvalitet, inkludert fri i helgene og ordentlige boliger, og et miljø fritt for industriell forurensning, som forgiftet (og fortsatt gjør) luften de pustet inn, maten de spiste og vannet de drakk.
Disse rettighetene betydde en iboende trussel mot maksimering av profitt – kapitalismens mål.
Nyliberalismen tilbød en løsning. Den forsøkte å gjøre kapitalismen usynlig for offentligheten ved å omformulere den til den «naturlige orden». I likhet med tyngdekraften ble den behandlet som «bare noe som var der, ikke noe som ble oppfunnet av mennesker», som Monbiot treffende uttrykker det.
«Skapere av rikdom» – milliardærene som utnyttere av det felles beste – ble omformet til sekulære guder. Enhver innblanding i det såkalte «frie markedet» – et marked som faktisk ikke var fritt i det hele tatt, men nøye rigget for å gagne en liten, monopolistisk rikdomselite – ble ansett som helligbrøde.
Et nettverk av tenketanker, i hemmelighet finansiert av milliardærene, ble etablert for å produsere en konsensus om kapitalismens uforanderlighet og velvilje – et budskap som ble entusiastisk forsterket av de milliardæreide mediene.
Sentralt i tillitstrikset, i hjertet av nyliberalismen, var antydningen om at enhver dissens, enhver grense satt for kapitalistklassens aggressive grådighet, ubønnhørlig ville føre til totalitarisme, til stalinisme.
Kapitalismen ble synonymt med frihet, innovasjon og selvutfoldelse. Å stille spørsmål ved kapitalismen var et angrep på selve friheten. Denne ideen lå i kjernen av det nådeløse angrepet på arbeiderbevegelsen, som akselererte i løpet av Thatcher-Reagan-årene på 1980-tallet. Fagforeninger ble presentert som en trussel mot økonomiens smidige virkemåte, mot vekst og mot «frihet».
Dette var også rundt den tiden den Trilaterale kommisjonen ble grunnlagt av en gruppe høytstående politiske embetsmenn i Washington, ivrige etter å ta opp et problem de definerte som et «overskudd av demokrati». Det er verdt å merke seg at den nåværende britiske statsministeren, Sir Keir Starmer, i all hemmelighet ble med i den trilaterale kommisjonen rundt 2017, mens han tjenestegjorde i Labours skyggekabinett. Han var en av bare to parlamentsmedlemmer – av 650 – som ble invitert til å bli medlem i den perioden.
Starmer personifiserer måten nyliberalismen har gjort parlamentarisk politikk irrelevant på. Britiske velgere, som amerikanske, har nå et valg mellom to hardbarkede fløyer av kapitalismen. Margaret Thatchers TINA-slagord – «Det finnes ikke noe alternativ» – har endelig båret frukter.
I praksis er vi alle nyliberale i dag. Enhver annen måte å organisere samfunnet på enn den vi har – som er avhengig av et løpsk forbruk, som krever uholdbar økonomisk vekst – har blitt umulig for de fleste å forestille seg.
På alt dette er Monbiots argument sterkt og klart.
Men jeg har et presserende spørsmål til denne kritikeren av kapitalismen: Er Guardian Media Group som Monbiot jobber for en kapitalistisk nyhetsorganisasjon eller ikke?
Monbiot har alltid forsvart avisen sin som eksepsjonell: den angivelig «hyggelige» konsernutgiveren. Han har fordømt alle andre medier like utvetydig som han fordømmer kapitalismen. Men han insisterer på at The Guardian er annerledes. Hvordan?
Hvis han har rett om kapitalismen, og det tror jeg han har, så er det vanskelig å forstå hvordan han ikke har kommet til den konklusjonen at The Guardian også er et produkt av kapitalismens tvangsmessige, destruktive, utnyttende måte å organisere seg på.
The Guardian er avhengig av bedriftsannonsering. Med andre ord, den må holde annonsørene fornøyde – det vil si annonsører som er innebygd i, og beriket av det kapitalistiske systemet.
Guardian eies og drives av et selskap, Guardian Media Group, som er knyttet til et kompleks av andre selskaper med økonomiske interesser, helt avhengig av suksessen til et kapitalistsystem som er drevet av forbruk og profitt. (Noen godtroende mennesker tror fortsatt feilaktig at avisen eies av en veldedighetslignende stiftelse i stedet for et aksjeselskap.)
At The Guardian er dypt forankret i Vestens kapitalistsystem gir derfor mening om hvorfor de tok en så sentral rolle i å ødelegge og sverte Jeremy Corbyn, den eneste lederen av et stort britisk parti i manns minne, som forsøkte å utfordre den nyliberale status quo.
Det gir mening hvorfor avisa så synlig bidro til å ødelegge Julian Assange, grunnleggeren av WikiLeaks som avslørte Vestens krig og ressurs-grafsende industrier, som ingen før ham. Han gjorde det ved å bringe frem klassifiserte offisielle dokumenter i dagens lys, som beviste den herskende klassens forbrytelser.
Det gir mening hvorfor The Guardian har vært så samvittighetsløst svak i å gi noen form for stemme til de millioner av briter, mange på venstresiden den angivelig representerer, som er sjokkert og forferdet over Israels folkemord på folket i Gaza, og den fullstendige medvirkningen fra den britiske og amerikanske regjeringen.
Det gir mening hvorfor The Guardian har vært en heiagjeng for en helt unngåelig krig i Ukraina, utløst av NATOs tiår-lange ekspansjon, stadig nærmere Russlands grense til Ukraina, til tross for Moskvas protester. Det var et trekk som vestlige eksperter for lenge siden advarte om ville signalisere til Russland at Vesten søkte konfrontasjon, ville erodere Kremls tillit til at prinsippet om kjernefysisk avskrekking kunne opprettholdes, og til slutt var nødt til å fremprovosere en like voldelig reaksjon.
Det gir mening hvorfor The Guardian har gitt offentlig støtte til bekymringer om en truende klimakatastrofe, samtidig som de aktivt fyrer opp under selve forbrukervanene og forventningene som gjør det umulig å redusere CO2-nivået.
Og til slutt gir det mening hvorfor The Guardian jobber så veldig hardt for å utgi seg selv som en unik venstreorientert og progressiv publikasjon. Ved å gjøre det har The Guardian blitt kapitalismens sjefstjenerinne.
Når en genuint venstreorientert partileder dukker opp, slik Corbyn gjorde, kan The Guardian maltraktere ham eller henne mye mer effektivt fra venstre enn aviser som Daily Telegraph og The Daily Mail kan fra høyre. Det tverrpolitiske angrepet på Corbyn viste seg å være langt mer overbevisende og troverdig enn om det hadde blitt utført utelukkende av høyreorientert presse.
På samme måte med kriger. Hvis The Guardian støtter den siste krigen – som den alltid gjør – så må disse krigene være en god ting, fordi venstresiden og høyresiden er enige. Den høyreorienterte pressen kan selge krig til sine lesere på grunnlag av «terrortrusler» og et «sammenstøt mellom sivilisasjoner», mens The Guardian kan selge den til leserne på grunnlag av «humanisme» eller behovet for å velte den siste «nye Hitler».
Det kapitalistiske systemet trenger et medieselskap som The Guardian, om ikke annet for å stoppe en virkelig uavhengig, virkelig antikapitalistisk og virkelig antikrig-avis fra noensinne å få fotfeste i det offentlige rom.
Dette er også grunnen til at The Guardian har vært så sentral i bestrebelsene på å oppildne frykt for «populisme» – både høyre- og venstrevarianter – og «falske nyheter» på sosiale medier. Den sverter den progressive, antikapitalistiske, antikrig-venstresiden som diktator-forsonere, folkemord-tilhengere og antisemitter, like entusiastisk som den fordømmer den hvite overlegenheten til den trumpske høyresiden. Avisen utmerker seg i denne, sin egen spesialiserte form for desinformasjon.
Noe som bringer oss tilbake til Monbiot.
Jeg har skrevet mange artikler gjennom årene som kritiserer Monbiot. Og hver gang jeg gjør det, blir jeg oversvømt med kommentarer om at dette er nok et eksempel på at venstresiden spiser venstresiden, på sure oppstøt, på scoring av billige poeng.
Noe som er å bomme helt på poenget.
Dette handler ikke hovedsakelig om Monbiot. Det handler om hans funksjon i en kapitalistisk økonomi – og hvordan han bidrar til The Guardians rolle med å undergrave en antikapitalistisk, antikrig-venstreside. Monbiot trenger ikke å forstå funksjonen han spiller for å fortsatt spille den. Faktisk tyder alt på at han er helt blind for sin funksjon.
Den fremhever også hvordan vi, den progressive venstresiden, er fanget i en felle som kapitalistklassen har konstruert for oss. Monbiots bok om nyliberalisme, hvis hans intervju med Hedges er noe å gå etter, er utvilsomt utmerket. Og fordi det er utmerket, vil den vinne Monbiot flere tilhengere, og mer status på venstresiden. Noe som vil gjøre ham enda mer nyttig for The Guardian for å bevise sin venstreorienterte legitimitet.
Monbiot har ikke hovedskylden for det. Vår godtroenhet som lesere, som kritiske tenkere, er det.
Joe Biden sa den stille delen høyt, og innrømmet for mange år siden at USA ville ha måtte finne opp Israel hvis det ikke allerede eksisterte.
Det han mente var at Israel tjener en funksjon som gagner Washingtons eliter: som et forkledd amerikansk hangarskip i Midtøsten; som lynavlederen for protest når Vesten projiserer sin voldelige makt inn i den oljerike regionen; som katalysator for å fyre opp under etniske og sekteriske splittelser som har forhindret konsolideringen av en sekulær arabisk nasjonalisme; som den bibelsiterende koloniale Hegemonen som har oppildnet til en islamsk fundamentalisme for å speile Israels jødisk-sionistiske fundamentalisme; og som en forsikring, slik at amerikanske politikere kan sverte innenlandske kritikere av landets Midtøsten-politikk som antisemitter.
På samme måte ville kapitalismen måtte finne opp en avis som The Guardian, hvis den ikke allerede eksisterte. Og i sin tur ville The Guardian måtte finne opp en Monbiot hvis han ikke allerede var en av spaltistene.
The Guardian er kritisk viktig for nyliberalismens innsats for å opprettholde kapitalismens legitimitet ved å gjøre den usynlig. Den gjør det ved å antyde at kapitalismens rettferdighet er så ubestridt at den nyter universell politisk støtte. I mellomtiden trenger The Guardian George Monbiot slik at den kan demonstrere for venstresiden at alle sider får en plattform, at den frie pressen virkelig er fri, at det ikke er behov for større pluralisme.
Det faktum at Monbiot har skrevet en bok som kritiserer kapitalisme og nyliberalisme er et annet av systemets store paradokser. Men dessverre er det et paradoks som The Guardian, og kapitalismen, ikke bare kan romme, men bruke som våpen mot venstresiden.
Hvis dette er vanskelig å akseptere, tenk på klimakatastrofen. The Guardian er sannsynligvis det mest frittalende konsernmediet om dette emnet – selv om det riktignok er en veldig lav standard. Mange lesere er absolutt forpliktet til å støtte The Guardian økonomisk hver måned på grunn av dekningen av en klimakrise som allerede er over oss. Og likevel er Guardian Media Group innebygd i et system for promotering av forbruk – av flyreiser til paradisiske destinasjoner, og av luksusbiler – som gir næring til nettopp den klimakatastrofen The Guardian visstnok slår alarm mot.
Med andre ord, den propaganderer for selve forbruksmodellen som den også advarer oss om ødelegger planeten vår. Det fungerer fordi mennesker har en veldig stor kapasitet for kognitiv dissonans*, for å romme to motstridende tanker samtidig. Det er nettopp derfor propaganda er så vellykket, og hvorfor vi utgjør så dårlige kritiske tenkere med mindre vi utøver denne evnen som en ekstra muskel.
*( Kognitiv dissonans er en ubehagelig tilstand som antas å oppstå som følge av kognitiv konflikt. Begrepet stammer fra den amerikanske sosialpsykologen Leon Festinger, som fra 1950-tallet utforsket slike kognitive konflikter og de effekter slike konflikter har på oppfatninger, meninger og holdninger. Festinger hevdet at i de tilfeller der tanker/kunnskap, innstillinger eller handlinger ikke stemmer overens, vil det oppstå en konflikt som resulterer i ubehagelig aktivering, en dissonanstilstand. Kilde: snl.no. O.a.)
Monbiot er like mye et offer for denne menneskelige tendensen til kognitiv dissonans som alle andre. Faktisk virker han ekstremt sårbar for det.
Som jeg har bemerket i en tidligere artikkel, har Monbiot vært en konsekvent åpen forkjemper for Vestens endeløse kriger, tilsynelatende uvitende om det faktum at de er integrert i kapitalismens forsøk på å rasjonalisere støvsuging av enorme pengesummer for å berike eliten gjennom krigsindustrien, i stedet for å ta vare på befolkningen, og at disse krigene har en uoverskuelig kostnad for miljøet, som ødeleggelsen av Gaza og nå Libanon bør understreke.
Som jeg skrev for to år siden:
«Monbiot har en hengiven fromhet i det som burde være to helt inkonsekvente posisjoner: at britiske og vestlige eliter plyndrer planeten for selskapenes vinning, immune mot katastrofen de påfører miljøet og uvitende om livene de ødelegger hjemme og i utlandet; og at de samme elitene kjemper gode, humanitære kriger for å beskytte interessene til fattige og undertrykte folk i utlandet, fra Syria og Libya til Ukraina, folk som tilfeldigvis bor i områder av geostrategisk betydning.
På grunn av jerngrepet om Storbritannias politiske prioriteringer, konstaterer Monbiot, er det ingenting av det konsernmediene forteller oss som bør bli trodd – bortsett fra når disse prioriteringene er relatert til å beskytte folk som står overfor hensynsløse utenlandske diktatorer, fra Syrias Bashar al-Assad til Russlands Vladimir Putin. Da bør mediene bli trodd absolutt».
Men verre, Monbiot er ikke bare godtroende. Han har vært konsernmedienes mest effektive angrepshund mot antikrig-venstresiden.
Han har brukt mye av sin tid og energi på å patruljere venstresidens diskurs og sverte dens mest langvarige frontfigurer, fra Noam Chomsky til avdøde John Pilger.
Han har stemplet begge for å «bagatellisere folkemord» i minst to spalter, for deres spørsmål ved hva Vestens «humanitære kriger» egentlig handler om. Og han gjorde det samtidig som han hevdet å være for opptatt til å ta seg tid til å skrive en spalte om den årelange torturen og skuerettssaken mot Assange, for å ha drevet journalistikk om Vestens krigsforbrytelser.
Vestens siste «humanitære krig» – Israel som angivelig «forsvarer seg» gjennom folkemord mot det palestinske folket som de krigersk har okkupert i flere tiår og hvis landområder de har stjålet – har vært spesielt vanskelig å selge for selskapsmediene. Men det var nettopp der vi var nødt til å ende opp, ved å ignorere – eller enda verre, ugyldiggjøre – stemmene til personer som Chomsky og Pilger, som prøvde å vise oss det større bildet av hva disse krigene egentlig handlet om.
Og Monbiot tjente nettopp den rollen i The Guardian med å ugyldiggjøre dem.
Les hans nye bok om kapitalisme hvis du trenger det. Ta til deg lærdommene. Men husk at den største er denne: Monbiot kan ha rett om kapitalismens ondskap, mens han selv er grundig medskyldig i dens ondskap.
Denne artikkelen er fra forfatterens blogg, Jonathan Cook.net.
Capitalism’s In-House Critic: Hedges’ Monbiot Interview
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jonathan Cook er en prisbelønt britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han returnerte til Storbritannia i 2021.Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2006), Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2008) og Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair (2008). Hvis du setter pris på artiklene hans, kan du vurdere å tilby din økonomiske støtte.
Krigsdagbok del 132 – 11. til 15. september 2024
Av Lars Birkelund - 22. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/krigsdagbok-del-132-11-til-15-september-2024/
Dette er 132. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022.
11. september
Norge gjør ALT FOR LITE for at Ukraina skal vinne krigen, sier Aage Borchgrevink fra Norwegian Helsinki Committee. Så hvorfor verver han ikke seg sjøl og sin sønn til krigen, i stedet for å la ukrainere dø for sin, USA, NATO, EU og Norges krig mot Russland?
Ukrainas såkalte venner støtter en politikk som i virkeligheten ødelegger Ukraina bit for bit. Blant de verste av ‘vennene’ er Jens Stoltenberg, som her får en fortjent hyllest. https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/posts/10159992343445952
Seinere samme dag:
«Støre vil understreke overfor Kina at støtten til Russland svekker omdømmet i Europa».
Din, USA, NATO og EUs kyniske bruk av Ukraina til krig mot Russland vekker avsky over hele verden, Jonas Gahr Støre. Her uttrykt av Sør-Afrikas tidligere president, Thabo Mbeki:
Seinere samme dag:
Elon Musk var en helt for norske politikere, redaktører og journalister da han utviklet elektriske biler. Men da han tok til orde for fred i Ukraina og reduserte graden av sensur på Twitter, nå X, begynte de å sverte ham.
Nå har han lansert et tog som skal være verdens første «world’s first all-electric ‘Giga Train'», og det er til og med gratis. Riktignok bare på en begrenset strekning, vel 30 km til og fra en av Tesla-fabrikkene. Men toget er gratis for alle, ikke bare de som arbeider der.
Dette er jo en gladnyhet, NRK, TV 2 Nyheter og andre. Så hvorfor tier dere? Fordi dere ikke lenger vil ha gode nyheter knyttet til Musk? Eller har dere likevel omtalt det mens jeg var bortreist? I så fall beklager jeg min insinuasjon.
https://www.yahoo.com/tech/tesla-launches-worlds-first-electric-111535136.html
Seinere samme dag:
Også Victoria Nuland har nå innrømmet at USA presset Kiev til å fortsette å krige da det var muligheter for en fredsavtale våren 2022. Men NRK, TV 2 Nyheter, Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen og de andre NATO-mediene later fortsatt som om det aldri har skjedd. For de, regjeringen og Stortinget ønsker at krigen skal fortsette.
Seinere samme dag:
Jeg har sett debatten mellom Trump og Harris, og Harris klarte seg bedre enn jeg forventa, Trump omtrent som forventa. Men det er synd at man ser seg nødt til å se på fordummende debatter som dette. Jeg føler meg nedverdiget, skitten.
Seinere samme dag:
Noe annet som skjedde da jeg var i Kasakhstan var at de norske mediene som jugde oss inn i krigene mot Libya, Syria og Russland (og som nå propaganderer for USAs opptrapping til krig mot Kina) skal starte «senter mot desinformasjon» (NTB). Dette grunnet «den nye geopolitiske spenningen», som de sjøl har vært med på å skape gjennom mange år med krigshissing.
Det var noe lignende de gjorde da de opprettet Faktisk i 2017, en ‘faktasjekker’ som lar kolleger og norske politikere juge uhemmet så lenge løgnene er rettet mot Russland, Kina og andre land de misliker, mens de ‘faktasjekker’ bagateller som hvem som er best til å spå om været.
En tommelfingerregel fra meg er at man må være på vakt hver gang NATO-mediene (for det er det de er, nesten alle norske medier, samt deres forbilder i USA) snakker negativt om et annet land eller et annet lands politiker. For det betyr ofte at de skal få oss til å ønske krig eller annen destruktiv og farlig politikk.
Motsatt når de snakker positivt om en politiker, som Jens Stoltenberg. For det betyr at han/hun står for ‘business as usual’, dvs mer av den politikken som har ført til at verden er på randen av verdenskrig både i Europa og Midtøsten. Medienes oppgave er nemlig å få oss til å ønske krig. Det betyr ikke at alle journalistene og redaktørene ønsker krig. Men noen av dem ønsker det og resten tør ikke å si i mot. For da mister de jobben.
12. september
Som om det ikke er nok av kriger i verden fra før – som Regjeringen, Stortinget og deres medier er medskyldige i – deltar de som sagt også i USA/NATOs opptrapping til krig mot Kina.
Torbjørn Jagland spør i dag om politikerne i Norge har foretatt en grundig diskusjon om dette. Men det har USA/NATO/EUs rævdiltere på Stortinget og i regjering naturligvis ikke gjort, like lite som før de bomba Libya i 2011, før de sluttet seg til krigen mot Syria samme år og før de begynte å støtte Kievs krigføring fra juni 2014.
13. september
«Edderkoppen» Aage Borchgrevink, mest kjent fra Norwegian Helsinki Committee, har fått uventet motstand i sin stilling som styreleder for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening – NFFO. Ja, han, av alle, har vært styreleder for NFFO siden 2021.
Borcghrevink har ikke svart på mitt spørsmål om hvorfor han besluttet å «stille sin plass til disposisjon». https://x.com/AageB/status/1833764101081768377
14. september
Seinere samme dag:
Propaganda har mange former. NRK later igjen som om kun «Putin» har skylda for krigen som NATO framprovoserte, med hjelp av nettopp NRK og andre NATO-medier.
I dagens debattprogram presterte NRK og de øvrige nordiske NATO-kringkasterne også å insinuere at Russland sto bak noe som Kina har beklaget at de gjorde, nemlig å skade en finsk gassledning i oktober i fjor. De ga dessuten Russland skylda for flyktningestrømmer som ble skapt av NATOs kriger i Midøsten, GPS-forstyrrelser og sabotasje som hvem som helst kan ha stått bak, bruk av kjemiske våpen mot mennesker i Europa og mye annet de ikke har fnugg av bevis for. De repeterte også løgnen om at Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert/ubegrunnet.
Det at USA sprengte Nord Stream sa de dog ikke noe om. Heller ikke at NATO-land som USA og UK kan ha stått bak mye av det andre de gir Russland skylda for. Her var det i det hele tatt mye ‘faktasjekkeren’ Faktisk.no bør ta tak i. Men det får Faktisk.no ikke lov til.
«Jeg stoler på ukrainernes dømmekraft», sa Jens Stoltenberg i programmet, mannen med verdens dårligste dømmekraft, når man tar alle hans katastrofale feiltagelser i betraktning? Den mislykkede Kursk-offensiven er ellers nok et eksempel på Kievs dårlige dømmekraft.
Det er opp til «ukrainerne» om de vil forhandle, sier Jens og andre. Men når de har villet forhandle har USA/NATO stanset dem.
Jeg har tidligere rost Espen Barth Eide fordi han endelig mannet seg og regjeringen opp til å anerkjenne Palestina. Men han kompenserer ved å være ekstra krigshissig mot Russland, også i denne debatten. Han vil for eksempel ikke ha forhandlinger (foreløpig).
Kun en NATO-motstander, svenske Kerstin Bergeå, fikk lov til å være med. Slik har NATO-mediene lurt og jugd det norske og andre folk inn i kriger siden 1949.
Jeg oppfattet det ellers slik at denne debatten nærmest ble bestilt av regjeringen til Jonas Gahr Støre.
https://tv.nrk.no/serie/debatten/sesong/202409/episode/NNFA51091224
Seinere samme dag:
Man fatter håp, men aner uråd når Jens Stoltenberg sier at NATO kunne ha gjort mer for å hindre Russlands invasjon i 2022. For dette er mannen som har sagt at våpen er veien til fred. Men kun NATO-våpen, som NATO-land også leverer til Israel, uten at det blir fred.
Det Jens burde sagt er at NATO kunne ha gjort noe så enkelt som å garantere at Ukraina ikke skal bli med i NATO. Det aleine ville ha stagget Russland. Men ikke en gang noe så enkelt ville han gjøre.
Hva mener Jens NATO burde ha gjort? Å væpne Ukraina enda mer enn NATO gjorde fra 2014 til 2022. Men da er det sannsynlig at Russland hadde invadert tidligere, Jens. For ukrainske ledere har siden 2014 sagt at de fører krig mot Russland og russerne har naturligvis lenge vært kjent med NATO-strategien som siden 2014 har gått ut på å svekke Russland ved hjelp av marionettregimet i Kiev, og på andre måter. Putin var derfor under press om å invadere Ukraina allerede i 2014.
Jens tok heller ikke noe initiativ til å implementere Minsk-avtalene, som ville ha ført til at Ukraina beholdt Donbass. Jens er i det hele tatt en svært destruktiv og farlig kraft i verdenssamfunnet, som norske medier og myndigheter dessverre ser på som en halvgud.
«In the interview, Stoltenberg said an end to the war in Ukraine would be achieved only at the negotiating table». https://www.theguardian.com/world/live/2024/sep/14/russia-ukraine-war-live-nato-putin-zelenskiy?CMP=share_btn_url
Men han vil ikke forhandle, kun en eller annen gang i framtida når Ukraina blir sterkere. Faktum er at Ukraina mangler både mannskaper og våpen. Og det skyldes ikke bare at soldatene drepes, men også at de deserterer.
Seinere samme dag:
Når dere ser skremselspropaganda, løgner og halvsannheter om Kina i norske medier, stammer det sannsynligvis fra denne kampanjen eller tidligere kampanjer av samme type. Propagandaen er del av USA/NATOs forberedelser til krig mot Kina.
Seinere samme dag:
I Polen finnes politikere som skjønner hva krigen dreier seg om. Også i de fleste andre land. Men ikke i Norge.
«Polish MEP Grzegorz Braun tells Antony Blinken on a visit Poland to «go home» and «get lost»: «We don’t want you here… We don’t want Polish people paying and dying for your wars».
Seinere samme dag:
Her er kameraten til Nettavisens Jørn A. Sund-Henriksen.
Her om hvorfor jeg ser på dem som kamerater:
15. september
Hvorfor skal Norge kun være kritisk til land som Kina og Russland og ikke til det aller verste landet, USA, Sigurd Falkenberg Mikkelsen?
Det er ikke nødvendigvis det han mener, men det er det inntrykket han og andre norske journalister gir.
I artikkelen påstår Mikkelsen at ingen i Kina «får si fritt hva de mener eller gjøre som de vil». Nordmenn som har bodd og arbeidet i Kina i mange år sier noe annet, som vist her:
Økonomien til Kina er i vanskeligheter, påstår Mikkelsen. Men det har USA/NATOs medier og ‘eksperter’ sagt i over 30 år. Det dreier seg mest om ønsketenkning.
«Der Støre var tydeligst under besøket, var at Kinas støtte til Russland og dermed Ukraina-krigen, er et problem for vårt forhold».
Som om ikke Norges støtte til Kievs krigføring, helt siden 2014, også er problematisk, Mikkelsen.
«Norske og andre vestlige sikkerhetstjenester advarer som kjent om at parhestene Russland og Kina ønsker å endre verdensordenen».
Verden trenger og fortjener en ny verdensorden, Mikkelsen. Både fordi USA/Vesten har ledet verden på en dårlig måte og fordi det er urimelig at et lite mindretall skal herske over flertallet.
Norge kastet ellers bort muligheten til å påvirke Kina da Nobelkomiteen i 2010 fornærmet Kina ved å gi fredsprisen til krigshisseren Liu Xiaobo, som dessuten ble regnet som en samfunnsfiende i Kina.
Seinere samme dag:
Taliban har igjen klart å eliminere opiumproduksjonen i Afghanistan, mens den økte dramatisk under USA/NATOs okkupasjon. Kan det bety annet enn at USA/NATO brukte fortjeneste fra produksjonen til å finansiere hemmelige operasjoner eller annet?
Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok
Kvakksalveri og kunnskapsløshet
Av Thore K. Aalberg - 22. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/kvakksalveri-og-kunnskapsloshet/
I Klassekampen 4.10. skriver psykologspesialisten, Yasmin Sofia Iqbal, om kvakksalveri og mer til. Hun har noen gode poenger om at det er mye rart i helsekostbransjen og innenfor alternativ medisin. Komplementær eller funksjonell medisin, ville ha vært en bedre betegnelse. Men hun kommer i skade for å blande sammen hummer og kanari. Hun glemmer forresten å angripe Märthas Engler.
(Denne artikkelen ble refusert i Klassekampen.)
De fleste seriøse forskere av skolemedisin og komplementær medisin kjenner til PubMed, verdens største og mest prestisjetunge database innen blant annet medisin. Søker man der finner man en rekke forskningsresultater innen alternativ medisin (AM), spesielt homøopati, som er en del av det offentlige helsetilbudet i en rekke europeiske land. Homøopati er en mulig spesialistutdanning for en rekke leger. I England er det til og med homøopatiske sykehus. For ikke å snakke om store land i Asia hvor AM inngår som et viktig og billig behandlingstilbud.
I kjølvannet av mer åpenhet og tillit til AM kom «NOU 1998:21. Alternativ medisin». Professor i farmakologi, Jarle Aarbakke, var utvalgsleder. Resultatet ble at kvakksalverloven ble fjernet og Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), UiT, ble etablert, uten konkurranse fra de andre universitetene. Den første lederen, professor i forebyggende helsearbeid, Vinjar Fønnebø, som for øvrig var veileder for den første i Norge som tok en doktorgrad innen homøopati, satt i over 20 år. Forskeren og sosiologen Laila Launsø, gjorde en undersøkelse hvor hun kartla legers holdning til AM. Kortversjonen var at kvinnelige allmennleger med utdanning fra utlandet var de mest positive, mens eldre mannlige sykehusleger utdannet i Norge, var de mest negative. Kreftleger i særdeleshet. Anita Salamonsen er sosiolog og arbeider som seniorforsker ved NAFKAM. I boken «Alternative veier» fra 2012, skriver hun om de pasientene som overlevde dødsdommen. Felles for dem var at de ikke fulgte onkologenes råd. De kreftsyke tok blant annet i bruk ulike former for AM.
Iqbals påstand «Nå vet vi at solhatt ikke har beviselig effekt på forkjølelse. Det er ikke funnet at C-vitamin har det». Hvordan vet «vi» det? Gjennom åpenhet eller kritisk tenkning? Iqbals påstand har blitt motbevist av flere forskere. Men det er ikke noe nytt at behandlingsformer som gir effekt, blir avvist. Ofte fordi at virkningsmekanismen ikke er forstått eller kjent eller at noen taper økonomisk. De fleste medisinere og alternative behandlere kjenner sikkert til hva som skjedde med legen Semmelweiss som på sin avdeling reduserte dødeligheten betraktelig blant fødende, ved hjelp av enkle og billige hjelpemidler. Hans studenter måtte vaske hendene med klorkalk etter at de hadde håndtert lik, før de fikk bistå i fødsler. Husk at dette var før man oppdaget bakterier. Semmelweiss ble uglesett og latterliggjort av leger med makt. Det er ikke noe nytt at de med makt har definisjonsmakten.
Iqbal hevder i realiteten at helsemyndigheter ikke godkjenner behandlingsmåter som ikke er vitenskapelig dokumentert. Det er nok riktig så lenge samme myndigheter har full tillit til Big Pharma. Jeg antar at forfatteren ikke kjenner til at mer bruk av AM utgjør en trussel for Big Pharma. I en italiensk utgave at Lancet for ca. 15 år siden stod det at homøopatiske preparater utgjorde omtrent to prosent av omsetningen av medisiner. Skulle denne andelen øke til 2,5% ville det bety tap på flere milliarder for Big Pharma. Produkter som brukes i naturlige behandlingsformer kan ikke pantenteres. Den største dødsårsaken i den vestlige verden, etter hjerte-kar-sykdommer og kreft, er produkter fra Big Pharma.
Jeg er spent på om/når Iqbal legger sin kritiske sans til grunn og skriver et par sider om utbetaling av erstatninger på flere milliarder på grunn av tilbakeholdt info om skadevirkninger. Medisineren og den som opprettet Nordic Cochrane Center og tidligere og mangeårig direktør, Peter Gøtzsche, skriver utførlig om Big Pharmas juks og bedrageri flere av sine bøker. Journalisten og forfatteren, Niels Christian Geelmuyden, har gitt ut en flere bøker om samme tema.
Dødeligheten i Norge svingte i takt med 3G-nedlegging og 5G-utbygging
Av Einar Flydal - 22. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/dodeligheten-i-norge-svingte-i-takt-med-3g-nedlegging-og-5g-utbygging/
Svenske Michael Åberg, som har sett på sammenhengen mellom 5G-utbyggingen og dødelighetsrater, har nå også tatt fram en graf som viser at sammenhengen er tydelig også i Norge: 5G-utbyggingen økte dødeligheten, mens 3G-nedleggingen reduserte den.
Det samme mønsteret viser seg i land etter land – slik det også er dokumentert fra tidligere endringer i menneskenes bruk av radiobølger og andre former for elektrisk energi. Det er altså på tide å stikke fingeren i jorda og spørre seg: Er «det grønne skiftet fornuftig»? Det går jo stort sett ut på å øke bruken av elektrisk energi.
Åbergs grafer er fulle av detaljer, så de trenger nærmere granskning. Du finner dem her og kan bla deg fra land til land høyt oppe i skjermbildet: https://www.lagnostic.com/00_norway/norway.htm
Når 3G-nettet stenges ned, synker i dødeligheten i en periode. Allerede når 5G-nettet settes i prøvedrift, øker dødeligheten i en periode, før den stabiliserer seg på et permanent høyere nivå.
Tolkningen er åpenbar og stemmer med det vi kjenner fra før, fordi det er dokumentert fra tidligere endringer i det elektromagnetiske miljø (f.eks. i Arthur Firstenbergs bok Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet, som nå oversettes til stadig flere språk): Mikrobølget kommunikasjon gir en biologisk belastning som kan «danke ut» de svakeste, på samme måte som andre ekstrabelastninger kan gjøre, hva enten det er snømåking eller influensa. Det er ganske naturlig. Det minst naturlige er at det ikke erkjennes av helsemyndighetene og av bransjen at mikrobølger er en miljøstressor, nå som dataene er så tydelige og mekanismer som kan forklare hvordan det skjer, er godt kjente.
Variasjoner i dødeligheten er normalt. Det som ikke er normalt, er perioder med overdødelighet uten like store perioder med underdødelighet, og at dødeligheten så stabiliserer seg på et høyere nivå. For en slik situasjon betyr at dødeligheten er steget, som altså betyr at den vedvarende biologiske belastningen er økt.
For oss som er heldige nok til at vi ikke «dankes ut», betyr en slik situasjon generelt dårligere folkehelse, siden økt biologisk belastning fra miljøet også skaper generelt økt sykelighet i former som ikke er livstruende. De akutte formene – som en økende andel av befolkningen ser ut til å rammes av – kalles med en fellesbetegnelse for el-overfølsomhet, og vises som diffuse helseplager, særlig som utmattelse. De som kommer først etter lengre tid, får andre betegnelser og det kan være vanskeligere å finne ut hva de skyldes eller hvor stor andel av dem som kan knyttes til mikrobølger: kreft, diabetes 2, immunsvikt, og mye annet – eller ingenting.
Når mønsteret er så likt fra land til land som det går fram av Michael Åbergs sammenstillinger, er det meningsløst å hevde at disse sammenhengene ikke fins. Og det er like meningsløst ikke å ta hensyn til dem og ikke sjekke for dem i de utallige studiene som foretas av dødelighetsmønsteret i samme periode – som jo er perioden da Covid-19 brøt ut og massevaksinasjonen satte i gang:
Hvor stor andel av overdødeligheten skyldes den nye eksponeringen fra 5G-senderne, og hvor stor andel skyldes viruset eller vaksinasjonen mot det? Dette lar seg undersøke ved å samle inn slike data som Michael Åberg har gjort om 3G-avviklingen og 5G-utbyggingen og holde dem opp mot alle de analysene som fins av dødelighet etter covid og vaksinasjon (se f.eks. pseudonymet Aslan sin oversikt her:
Excess mortality compared to vaccination in the covid era,
Men å gå i dybden på dette er en jobb for epidemiologer som er villige til å se litt bredere på sakene og tør gjøre seg upopulære både i strålevernet, blant virologene og blant dem som mener at korona-smitten og mRNA-vaksiner er årsaken til alle helseproblemene som fulgte i deres kjølvann.
Og jeg melder meg selv straks med en innsigelse: Når det hevdes at dødsraten i Norge ikke var høyere i denne perioden enn den var i snitt de siste tiårene forut, hvordan passer det inn? Var toppene i Åbergs grafer bare så kortvarige at de ikke slår ut? Her er det mer å grave i.
Einar Flydal, den 21. oktober 2024
Denne teksten ble først publisert på
den 21.10.2024
Kan USA finansiere en krig med Kina?
Av Tollef Hovig - 22. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/kan-usa-finansiere-en-krig-med-kina/
Det er sterke krefter i USA som ønsker seg en krig med Kina. Hvordan de ser for seg at en krig med Kina skal finansieres er et åpent spørsmål. Faren er at en manglende evne til å finansiere en konvensjonell krig, fører verden nærmere en krig med atomvåpen.
Militærindustrien adskilles fra øvrig produksjon
Militærindustrien i USA forandret seg kraftig etter den kalde krigen. Fra å være integrert med landets øvrige industri, ble militærindustrien veldig spesialisert og isolert fra resten av industrien. Samtidig utviklet USA seg fra å ha en omfattende produksjon, til å bli serviceprodusenter. Det er en utvikling som gjør at det er vanskelig for USA å gjøre som de gjorde under annen verdenskrig, å militarisere hele industrien sin.
Militærindustrien produserte for 310 billioner (amerikansk tall) dollar i 2024. En årlig produksjon som er forventet å øke til 367 billioner dollar i 2029. (https://www.mordorintelligence.com/industry-reports/united-states-defense-market/market-size ). Det utgjør ca. 1/3 av det amerikanske militærbudsjettet, slik det er nå.
Hva vil en konvensjonell krig koste?
Hva kan man forvente blir nødvendige kostnader dersom det blir krig mellom USA og Kina. Hvis vi kaster et blikk på forrige verdenskrig, var England i en lignende stilling til den posisjonen USA er i nå. England, hadde, mellom verdenskrigene, kommet ned i en statlig gjeldsgrad på rundt 110% av BNP. I løpet av annen verdenskrig økte denne gjeldsgraden til rundt 240% av BNP. Gjeldsgraden økte med 130% av BNP på 5 år. (se under)
England hadde under annen verdenskrig en mulighet til å låne penger av USA, penger som de kjøpte våpen for. Man kunne kanskje forvente at USA hadde avskrevet noe av gjelden, siden landene var allierte, men det gjorde USA ikke. De krevde alt tilbakebetalt, noe som førte til at det var «England som tapte krigen», ikke Tyskland som mange tror. Englands pund-sterling imperium gikk i oppløsning, og USA’s dollarimperium overtok store deler av det.
Hvis det oppstår en krig med Kina, har ikke USA noe land de kan vende seg til for å låne penger, som England hadde. USA har allerede en gjeld på 35,8 trillioner dollar. En gjeld som øker i et forbløffende tempo, med 12 trillioner dollar siden 2020, og opp 0,8 trillion dollar fra 27. juli i år til nå. Gjelden ligger rundt 125% av BNP i USA.
Denne gjelden spiser for tiden rundt 36% av de føderale skatteinntektene. Det er en treghet i renteøkningene når det gjelder amerikansk statsgjeld, for eldre gjeld erstattes gradvis med ny som har høyere rente. Det tilsier at man kan forvente at rentebetalingene vil ta stadig større andeler av skatteinntektene.
Hvem er det USA låner penger av, er interessant, i forhold til hvor mye kan de regne med å få låne.
Offentlige fond i USA holder litt over 7 trillioner dollar av gjelden. Dette er obligasjoner som ikke kan omsettes på noe marked. Resten, over 28 trillioner dollar er omsettelige papirer.
Rundt 1/3 av de omsettelige papirene holdes utenlands.
Eierskap gjennom 6 store finansielle sentre (London, Belgia, Luxemburg, Sveits, Cayman Islands og Irland) Euro området Japan
Kina og Hong Kong
Resten av de omsettelige papirene, rundt 2/3, holdes av amerikanske eiere.
18% av de omsettelige papirene holdes av aksjefond
16% av Federal Reserve, det amerikanske sentralbanksystemet
11% av amerikanske individer
8% holdes av banker
6% av staten og delstater
4% av pensjonsfond
2% av forsikringsselskaper
1% av andre
Noe som er ganske overraskende er at Euroområdet har økt sin andel av den amerikanske gjelden, og erstattet nedgangen i andelen til Kina og Hong Kong. Euroområdet er ellers ganske presset på penger, så det er noe overraskende at de kan bruke 15% av sin gjeld til å låne penger til USA.
Hvis vi sammenligner med England under andre verdenskrig, vil behovet være å doble gjelden i tilfelle en krig med Kina. Det vil medføre at rentene vil spise 70% av dagens skatteinntekter. I dag er renten på amerikanske 10 års statsobligasjoner 4,08%, mens den i andre land på tilsvarende papirer stort sett ligger rundt 1-3%. Med et sterkt økende lånebehov, er det all grunn til å tro at renten vil øke med ekspressfart, hvis noen i det hele tatt vil vurdere å låne bort penger til USA. En økt rente vil føre til ytterligere økning i rentebelastningen.
Spørsmålet blir hvordan USA kan finansiere en krig. Det virker opplagt at skattenivået i USA vil økes dramatisk, noe som vil få mange dramatiske konsekvenser innenlands. Men USA vil også være avhengig av å øke sine lån i et voldsomt tempo. Jeg vil tro at USA’s allierte i en slik situasjon vil få fullt nok med å finansiere egen deltakelse i en krig, og USA’s fiender vil definitivt ikke låne ut mer penger til USA. Det er vel tvert imot sannsynlig at de vil kvitte seg med så mye amerikansk gjeld de kan, så fort de kan.
Vi har sett at innenlandsk produksjon av militært utstyr i USA utgjør rundt 310 billioner, dette vil de kunne finansiere. Det utgjør rundt 1/7 av verdens militærproduksjon. I tilfellet en konvensjonell krig med Kina vil USA både være nødt til å øke kapasiteten innenlands, og importere våpen. De store finansielle kostnadene en langvarig konvensjonell krig vil gi, er det vanskelig å se for seg at USA har noen mulighet til å finansiere. Muligheten til å reise penger innenlands vil være begrenset, og det er lånemulighetene utenlands vil raskt tørke inn. Det øker kanskje sannsynligheten for en kort krig med bruk av atomvåpen som de allerede har, mer enn godt er.