Nyhetsbrev steigan.no 22.09.2022
Jeg har advart mot denne krigen fra 2014
De ukrainske drapslistene beskyttes av NATO og CIA
Telemark, Terje Aasland og tidens dom
Jernbanesjefer fikk utbetalt over 200 millioner dollar mens arbeiderne led
Jeg sitter i Facebooks fengsel. Det er min egen skyld
Jeg har advart mot denne krigen fra 2014
Av Pål Steigan - 22. september 2022
https://steigan.no/2022/09/jeg-har-advart-mot-denne-krigen-fra-2014/
Av Pål Steigan.
Det som var en stedfortrederkrig melom NATO og Russland på ukrainsk jord er nå en krig mellom NATO og Russland. Vi er nå hårsbredder fra en full krig mellom NATO og Russland. Denne krigen har jeg advart mot siden 2014. For den som fulgte med var det lett å se hvordan det CIA-styrte statskuppet i Kiev det året og den påfølgende krigen fra ukrainsk side mot den russisktalende befolkninga i Donbass meget vel kunne føre til en storkrig. Dessverre brydde aldri venstresida eller de liberale seg om disse advarslene og har ikke lagt to pinner i kors for å kjempe mot krigen. Det er en tragedie, og noe som gjør at store deler av venstresida har kapitulert og blitt redskaper for NATOs krigspropaganda.
Jeg vil minne om hva jeg skrev 15. april 2014:
Det er ennå mulig å hindre krigen
Det er nøyaktig hundre år siden den første verdenskrigen begynte og innledet det til da største blodbadet i verdenshistorien. Krigen kom ikke fordi noen hadde planlagt en verdenskrig. Dette burde stemme oss til ettertanke i dag. Jeg tror ikke USA planlegger verdenskrig, eller at Russland gjør det. Men de har låst seg i et spill der dominoene kan begynne å falle, og så er krigen i gang, uten at det egentlig var tenkt sånn.
Sett at kuppregjeringa i Kiev slår veldig brutalt ned på opprøret i øst, gjerne da med sterke innslag av nazister fra Høyresektoren. Sett at desperate opprørere i øst appellerer til Russland om militær assistanse – og at de får det. Sett at Kiev så ber om militær bistand fra NATO – og får det. Jeg sier ikke at dette vil eller må skje. Men ingen kan vel utelukke et slikt scenario. Hvor langt er vi da unna storkrigen?
Dessverre har dette vist seg å være «profetiske ord», bortsett fra at man ikke behøvde å være profet for å skjønne dette allerede den gangen. Alle faktaene lå på bordet. En analyse av dem måtte føre til en slik konklusjon.
Brødre og bak grensen bor
En gammel venn av meg, som jeg fortsatt regner som en god venn, skrev i en blogg nylig at «Akkurat nå hater jeg Russland».
Jeg skrev et svar til ham der jeg blant annet skrev:
Jeg var nylig i Vietnam. Der har USA drept og lemlestet fire millioner mennesker i din og min levealder. Og folk drepes og lemlestes fortsatt av de giftene USA pøste ut over landet. Er det noen som skulle ha grunn til å hate, så måtte det være vietnameserne. Men jeg møtte ikke én eneste som uttrykte et slikt hat. Jeg møtte noen amerikanere som bodde der deler av året og spurte dem om de hadde møtt noe hat. Men de benektet det totalt.
Begge mine foreldre jobbet i motstandsbevegelsen under krigen. Fattern satt to år i tysk fangenskap. Muttern gikk som kurér med fare for sitt liv. Men de lærte meg ikke å hate Tyskland. De lærte meg å hate nazismen, ja, men ikke Tyskland eller tyskere. Tvert om lærte de meg tysk før jeg begynte på skolen, og fattern jobbet et halvt år i München på midten av femtitallet for å hjelpe tyskerne med å bygge opp filmutdanninga si igjen etter krigen. Altså bare tolv år etter at han så inn i tyske børseløp.
De som hersker over oss ønsker at vi skal hate, slik at det blir lettere å manipulere oss til å støtte en ny krig. I dag er en ny storkrig mulig. Jeg vil ikke si sannsynlig, men det er fullt mulig å se mange scenarier som kan utløse et nytt masseslakt i Europa. Da trenger vi ikke hatet.
Muttern lærte meg sangen «Frem kamerater». Hun sang:
Tro ikke dem som tender hatets flamme,
brødre og bak grensen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
makt som knuger alt på jord.Hun visste hva krig var. Hun lærte meg ikke hat, men kjærlighet og solidaritet. Jeg synes det er bedre alternativer.
Jeg føler sterkt med det ulykkelige folket i Ukraina som er i hendene på oligarker, imperialister og reaksjonære krefter som ikke vil dem noe vel, og som i verste fall kan lede dem til slaktebenken. Og nettopp derfor advarer jeg mot den kursen Kiev og Vesten nå følger. I sympati med såvel ukrainsktalende som russisktalende i Ukraina (og andre nasjonaliteter) sier jeg: Tro ikke dem som tenner hatets flamme!
Krigen kan unngås
Det finnes intet ønske om krig med Russland, ikke en gang i USA. Bare 26% av amerikanerne mener at USA bør gi Ukraina militær støtte, mot 65% som er imot. USA har ikke en gang lykkes i å få sin aller nærmeste allierte, Israel, på linje i Ukraina-konflikten. Som sagt er Europas største industrimakt, Tyskland, svært lite interessert i en konflikt med Russland. De to mest folkerike landa i verden, som til sammen har over 2,6 milliarder innbyggere, går i mot USAs aggressive politikk mot Russland. Kinas president Xi Jinping har oppfordret til å løse konflikten på fredelig vis, og Kina har behendig lykkes i å gi Russland en viss moralsk støtte uten å skade forholdet til sine vestlige partnere.
Selv den gamle krigsforbryteren Henry Kissinger har tatt til orde for at det må kunne finnes en løsning der Ukraina blir en nøytral stat med stor grad av indre selvstyre for provinsene.
Men USA ville ikke unngå krigen – de ville ha den – og la Russland bære ansvaret
Venstresida kapitulasjon for imperialismen er det verste forræderiet siden 1914.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
De ukrainske drapslistene beskyttes av NATO og CIA
Av skribent - 22. september 2022
https://steigan.no/2022/09/de-ukrainske-drapslistene-beskyttes-av-nato-og-cia/
Ukrainsk «dødsliste» publiserer navn og adresser til påståtte «russiske propagandister:» Lista viser seg å være basert, ikke i Ukraina, men i Langley VA hvor CIA-hovedkvarteret ligger.
Av Jeremy Kuzmarov, Covert Action Magazine – 19. september, 2022
Bare en tilfeldighet, ikke sant?
Under Offentlig Lov 117-128, finansierer den amerikanske kongressen en organisasjon kalt Ukrainsk senter for bekjempelse av desinformasjon (CCD), hvis erklærte formål, ifølge nettstedet, er å «motvirke russisk desinformasjon.» Men dens egentlige formål kan være å lage en tilsvarende «fatwaliste» over påståtte forrædere, som patriotiske amerikanere og/eller ukrainere vil føle at de har grønt lys til å myrde.
Fatwa-listen inkluderer slike «forrædere» som skribentene Chris Hedges og Glenn Greenwald, statsviteren John Mearsheimer, Pink Floyd-sangeren Roger Waters, senator Rand Paul (R-KY), tidligere presidentkandidat Tulsi Gabbard, den konservative militæranalytikeren Edward Luttwak, som ble plassert på listen for å foreslå at det skulle holdes folkeavstemninger i Donetsk- og Luhansk-regionene om deres forhold til Ukraina, og Henry Kissinger, som er bekymret for utsiktene for en krig mellom USA og Russland.
Profilene til mange personer på «hitlisten» har blitt lagt ut på et nettsted, Myrotvorets (som betyr «fredsskaper» på ukrainsk), hvis domenenavn er oppført til å befinne seg i Langley, Virginia, CIAs hovedkvarter.
Myrotvorets ble etablert i 2014 etter Maidan-kuppet, med bistand fra en etterretningsoffiser i den amerikanske hæren, Joel Harding, og har som mål å avsløre agenter fra den russiske etterretningstjenesten (FSB) og leiesoldater fra Wagner-gruppen, sammen med pro-russiske propagandister. Myrotvorets har lagt ut grusomme bilder av døde russere. Velkomstmeldingen annonserer seg selv som et «CIA-prosjekt».
Dessverre har mange på Myrotvorets fiendeliste allerede blitt myrdet. Når dette skjer, er det ukrainske ordet ЛИКВИДИРОВАН («LIKVIDERT») stemplet over bildet deres med store røde bokstaver – slik det skjedde da den italienske journalisten Andrea Rocchelli ble myrdet.
Som en indikasjon på sidens stygge karakter har Myrotvorets listet opp navnene på mer enn 300 barn, blant dem 13 år gamle Faina Savenkova som har skrevet på sosiale medier om terroren som den ukrainske hæren har utført i Øst-Ukraina.
Ynkelige terrorhandlinger
Utvidelsen av den ukrainske regjeringens attentatkampanje – modellert etter den CIA-styrte Phoenix-operasjonen i Vietnam – ble eksemplifisert med drapet på Sergej Gorenko, statsadvokaten i Luhansk (LPR) og hans stedfortreder Jekaterina Steglenko, etter at en Kyiv-bombe rystet hovedkvarteret til statsadvokatens kontor i Luhansk den 16. september.
New York Times rapporterte tidligere om ukrainske kommandoteam som innrømmet å ha plantet bilbomber rettet mot pro-russiske politifolk og politikere bak russiske linjer.
16. september traff minst fem amerikanskproduserte HIMARS-raketter den sivile administrasjonsbygningen i byen Kherson, i et attentat mot Kirill Stremousov, nestlederen for den militær-sivile administrasjonen. Ekaterina Gubareva, en offentlig ansatt som ble såret, (en sjåfør ble drept), kalte angrepet en «ynkelig terrorhandling.» [1]
Scott Ritter snakker ut
Scott Ritter, den tidligere etterretningsoffiseren i marinen som avslørte svindelen rundt masseødeleggelsesvåpen (WMD) i Irak, er blant dem på CCDs liste over forrædere som har blitt oppført som en «fiende av Ukraina» på nettstedet Myrotvorets.
7. september deltok Ritter på en pressekonferanse arrangert av Schiller Institute, en tyskbasert økonomi-tenketank, der han kritiserte New Yorks kongressdelegasjon for å støtte House Resolution 7691, Additional Supplemental Appropriations Act of 2022, som ble Offentlig Lov 117-128 den 21. mai 2022.
I et brev fra juli, 2022, til demokratene Chuck Schumer, Kirsten Gillibrand og Paul Tonko, skrev Ritter at Offentlig Lov 117-128, brøt med det første tillegget til USAs grunnlov, som hevder at «Kongressen skal ikke lage noen lov … som fører til innskrenking av ytringsfriheten, eller pressefriheten.»
Offentlig Lov 177-128 innskrenker ytringsfriheten og en fri presse ved å støtte Ukrainas regjering sin publisering av «svartelisten», som utpeker amerikanske statsborgere som «russiske propagandister» for å utøve sine konstitusjonelle rettigheter knyttet til ytringsfrihet og en fri presse.
På pressekonferansen den 7. september gjentok Ritter sin forakt for det faktum at amerikanske skattepenger som subsidierer den ukrainske regjeringen, «blir brukt til å målrette og skremme amerikanske borgere som uttrykker sine konstitusjonelle rettigheter under ytringsfriheten».
Spesielt farlig, sa Ritter, er bruken av merkelappen «informasjonsterrorist» av CCD, som «i utgangspunktet gir grønt lys for kritikere av regjeringens politikk til å bli dømt som terrorister», og kan «bety sanksjonering av drap på amerikanere i utlandet eller hjemme».
Ifølge Ritter er trusselen om ukrainsk statsterrorisme som strekker seg inn i USA høyst reell.
Det er mange ukrainere som bor i nærheten av ham i delstaten New York, sa han, som tilber Stepan Bandera, en ukrainsk nasjonalist og nazistisk kollaboratør under andre verdenskrig.
Ifølge historikeren Norman J.W. Goda, lanserte Banderas løytnanter en pogrom som drepte 4000 Lvov-jøder på få dager, ved hjelp av våpen som spenner fra skytevåpen til metallstolper.
Hva slags budskap sender det, spurte Ritter, at den amerikanske regjeringen skal støtte disse gruppene og stemple kritikere av dens politikk som «informasjonsterrorister»? (Oversetters utheving)
«Hvis du tror nettstedet er en spøk, spør Alexander Dugin som måtte delta i begravelsen til datteren [Darya Dugina som ble drept i en bilbombe av terrorister i Moskva 23. august].»
Ritter anser seg selv som en amerikansk patriot som tjente sitt land i årevis i militæret og som våpeninspektør i Irak.
Han husket at han ble kalt «Saddams mann innen overtalelse» og alle slags andre navn for å rapportere sannheten om de mytiske WMD, masse-ødeleggelsesvåpen, og sa at hvis folk hadde absorbert det han sa, kunne krigen i Irak vært unngått og millioner av liv reddet.
Når det gjelder Ukraina, sa Ritter at han igjen blir fordømt, denne gangen for å komme med faktiske uttalelser, som at a) NATO har baser på ukrainsk jord; b) krigen er en stedfortrederkonflikt mellom USA og Russland; og c) sanksjoner har skadet USA og EU-landene mer enn Russland.
Ritter sa at han blir ytterligere angrepet fordi han foretok en grundig, vitenskapelig analyse av grusomheten i Bucha i mars/april, som konkluderte med at den «syntes å ha blitt utført av styrker underordnet den ukrainske regjeringen». [2]
Ritter sier at han inviterer til debatt og uenighet om sine vurderinger – blant annet fra folk som jobber ved CCD.
«Hvis folk er uenige med mine fakta og konklusjoner, så diskuter med meg – men ikke forsøk å bringe meg til taushet gjennom trusler eller stemple meg som en informasjonsterrorist som potensielt kan merke meg for døden.»
Geoff Young, kandidat for Det demokratiske partiet i Kentucky, er også på hitlisten
Geoff Young, det demokratiske partiets kandidat i Kentuckys 6. kongress-distrikt, er også på den ukrainske regjeringens dødsliste – selv om få i hans parti har stått opp for ham.
Young sier at han er på listen fordi han har inntatt den posisjonen at Ukraina siden 2014 ikke har vært et funksjonelt demokrati.
Snarere har det i stor grad vært kontrollert av det amerikanske utenriks-departementet og CIA, og har beskutt uskyldige sivile i Donetsk og Luhansk, og drept mer enn 10.000 sivile – tre ganger mer enn det som ble drept i USA den 9/11.
Ukraina har videre sendt godt bevæpnede nazistiske grupper for å angripe etniske russere i handlinger av etnisk rensing som ikke har blitt rapportert i amerikanske medier.
Young sier at hans inkludering på drapslisten er en form for valginnblanding – de prøver å diskreditere navnet hans og ødelegge sjansene hans for å vinne over det republikanske partiets, Andy Barr, som Young stiller mot.
LaRouche-kandidat til New York Senatet, Diane Sare angrepet
En annen person på hitlisten er Diane Sare, fra Burlington, Vermont, som utfordrer Chuck Schumers New York plass i senatet, i årets novembervalg.
Sare er en tidligere klassisk musiker og kordirigent, og er grunnlegger av tenketanken, Schiller Institute, og jobbet i 32 år med Lyndon LaRouche til hans død i 2019.
LaRouche var en kontroversiell figur i amerikansk politikk og av noen regnes han som en kultleder, CIA-skapelse eller til og med fascist.
Mange av hans ideer var likevel visjonære, blant annet hans støtte til samarbeidet mellom USA og Russland og utviklingen av en ny sikkerhets-struktur for verden og et økonomisk system som ville være mer demokratisk, rettferdig og forhindre fremtidige kriger.
Sare sa på pressekonferansen den 7. september at dødslisten og demoniseringskampanjen har vært vellykket i å kneble debatten om USAs bevæpning av et fascistregime i Ukraina – et regime som har forbudt 13 opposisjonspartier, stengt russiske medier, forbudt kollektive forhandlinger og truet alle som planlegger å stemme for å bli med i Russland igjen, i folkeavstemninger som blir opprettet i Øst-Ukraina.
Sare sa også at Payton Gendron, Buffalo, New York, som drepte svarte mennesker i en matbutikk tidligere i sommer, hadde symboler på jakken sin, som lignet de som ble brukt av medlemmer av Azov-bataljonen.
Enhver amerikaner bør etter hennes syn kreve at deres valgte representanter tar et standpunkt og tar avstand fra den ukrainske regjeringen og dens nynazistiske hærregimenter.
Oberst Black:
Den første taleren på pressekonferansen den 7. september, var oberst Richard Black, en dekorert veteran fra Vietnamkrigen og tidligere delstatssenator fra Virginia, som Ritter, understreket Black hvordan den amerikanske kongressen forsøkte å kontrollere ytringsfriheten i USA, i strid med den amerikanske grunnloven ved å få en utenlandsk enhet – CCD – til å gjøre det.
Ifølge Black forsøkte Department of Homeland Security, tidligere i år, å etablere et styringsråd for desinformasjon, ledet av Nina Jankowicz, en ukrainsk lingvist og rådgiver for den tidligere ukrainske presidenten Petro Porosjenko.
Hennes presentasjon for publikum var så ekstrem og avskyelig at senterets dannelse ble satt på pause – i hvert fall foreløpig.
Black sa at blant de som er satt opp som mål av CCD, er patriotiske amerikanere med velinformerte synspunkter på utenrikspolitikk som senator Paul og tidligere kongresskvinne Gabbard.
Nina Janckowicz, Tulsi Gabbard og Rand Paul.
Black sa at USAs politikk i Ukraina er en katastrofal flørting som øker risikoen for fullskala atomkrig. Merkingen av dissentere som «informasjonsterrorister» utsetter dem potensielt for dødsstraff, med mange mennesker på Myrotvorets nettsted som har blitt myrdet.
Selv om fakta fremdeles er usikre, spekulerer en avis i Rio de Janeiro, at attentatforsøket den 1. september 2022 rettet mot Argentinas visepresident Cristina Fernández de Kirchner, til og med kan ha vært et resultat av at hun nektet å fordømme Russlands spesielle militæroperasjon og hennes oppfordringer til fredssamtaler for å få slutt på krigen.
Problemet når folk vet «at det er ikke slik».
Den siste taleren på pressekonferansen den 7. september, CIA-veteranen Ray McGovern, en av grunnleggerne av Veteran Intelligence Professionals for Sanity (VIPS), siterte fra humoristen Will Rogers, som sa at «det er ikke det vi ikke vet som gir oss problemer, det er det vi vet: at det er ikke slik.»
Blant de tingene amerikanerne hevder å vite, at det er ikke slik, er at Russland er aggressoren i konflikten med Ukraina, og at Russlands annektering av Krim var «uprovosert» – noe som er åpenbart usant.
Krim stemte faktisk for å bli med i Russland igjen, rett etter det USA-støttede Maidan-kuppet i 2014 – som akademikere som Timothy Snyder fra Yale, sammen med vanlige medieanalytikere, fortsetter å benekte, sa McGovern.
I 2013, talte McGovern, skrev Russlands president Vladimir Putin en kronikk i The New York Times, etter at han hadde støttet en avtale som forhindret amerikansk militær intervensjon i Syria, der Putin uttrykte sin glede over den økende tilliten mellom USA og Russland.
Putin skrev også at han ikke var enig i Obamas taler om amerikansk eksepsjonalisme – som er det som gjorde Putin til et mål for USAs regimeendrings- og destabiliseringsarbeid, der Ukraina har blitt brukt som stedfortreder.
Tidligere i år holdt forhenværende president George W. Bush en tale der han sa at én mann hadde «bestemt seg for å lansere en helt uberettiget og brutal invasjon av Irak – jeg mener Ukraina» – og hans publikum i Texas lo.
Propagandaen i USA har generelt blitt så tykk, sa McGovern, at folk er overbevist om at «de vet hva som ikke er slik.» I sin tur ender de opp med å støtte den dødeligste politikken – som de gjorde med Irak og nå gjør med Ukraina.
—————————
Lekkede lydopptak viser Ilya Bondarchuk, en ukrainsk etterretningstjenestemann som koordinerte attentatprogrammet på Krim og Kherson, som prøvde å betale en leiemorder som ble bedt om å utføre den skitne gjerningen «foran alles øyne, slik at de ser det.»
Ritter har også nylig bidratt til å avsløre, gjennom grundig etterforskning, at Ukraina og ikke Russland var ansvarlig for angrepene rundt atomkraftverket Zaporozhye – Europas største atomkraftverk – ved å bruke et internasjonalt inspeksjonsoppdrag som dekning, i strid med folkeretten.
Denne artikkelen er hentet fra CovertAction Magazine.
Jeremy Kuzmarov er administrerende redaktør for CovertAction Magazine. Han er forfatter av fire bøker om amerikansk utenrikspolitikk, inkludert Obama’s Unending Wars (Clarity Press, 2019) og The Russians Are Coming, Again, med John Marciano (Monthly Review Press, 2018). Han kan nås på: jkuzmarov2@gmail.com.
Artikkelen er oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
Vi har tidligere vist at disse drapslistene også ligger på NATOs server i Brussel, noe som gjør Jens Stoltenberg til øverste ansvarlige.
Svarteliste mot blant annet journalister ligger på serveren til NATO
Les også: Journalister som utfordrer NATO-narrativer er nå ‘informasjonsterrorister’
13-åring på den ukrainske regjeringens drapsliste uttaler seg
Telemark, Terje Aasland og tidens dom
Av Bjarne Berg Wig - 22. september 2022
https://steigan.no/2022/09/telemark-terje-aasland-og-tidens-dom/
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.
Vi står ved et veiskille i vår historie. Valget vi tar ved dette veiskillet vil være avgjørende for framtida. Her går det to veier videre. Den ene veien peker mot full integrering og underleggelse av EUs kraftsystem. Den andre veien går mot fortsatt nasjonal styring kombinert med internasjonal handel basert på gjensidig nytte.
Terje Lien Aasland står ved dette veiskillet og peker feil.
Jeg vokste opp i Telemark og jobba i industrien her i flere tiår. Jeg ble som så mange i min generasjon, på en måte «smidd» som telemarking av naturen her (under Lifjell!) og det paradoksale samspillet mellom en rotfesta folkekultur og moderne internasjonal storindustri. Hardingfele og digitaliserte kontrollrom! Industrien i Telemark har en blodstrøm – en Aorta – den heter Telemarksvassdraget. Hydro på Rjukan rundt 1910 hadde kun ett styringstall (nå kalt KPI). Det var vannstanden på Møsvann. Det Telemark vi ser i dag og det i min ungdom er svært forskjellig. Det betyr at endring og omstilling har foregått i stort tempo. Hydro på Rjukan og Notodden forsvant, og er nesten helt borte på Herøya. I denne omstillingsprosessen virket et dynamisk system som har vist seg svært robust. Det skyldes noen viktige faktorer som ligger innebygget i selve systemet i den samfunnsmessige veven, så og si.
La meg ta et eksempel fra det Hydro vi kjente, og som nå heter Yara. Næringsstoffene i moderne gjødsel består av Nitrogen, fosfat (P) og kalsium (K). Samt en rekke andre mindre innsatsfaktorer. Nitrogen finnes i lufta, men å fange den krever store energimengder. Fosfat finnes i strender og gruver over hele verden (dog i alarmerende minkende grad), og kalsium finnes mange steder, men må stort sett utvinnes fra gruver og fraktes over hav. Både råstoff og produkter går med skip fra verden der ute. Derfor hviler systemet på tre – vi kan kalle bein eller systemiske grunnforutsetninger. En stol eller en krakk med tre bein er i balanse og står støtt.
Det ene beinet heter verdenshavet. Det logistikkmessige og maritime delsystemet. Gjennom havner og kanalen opp mot Notodden og over Tinnsjøen med ferger, kunne råstoffene finne krafta fra Møsvannsdammen. Seinere, med bedre teknologi kunne krafta fraktes via kabler og transformatorer til Herøya. KRAFT knyttes til råstoffer fra HAV. Frier er en fjord, men som Larvikmannen Thor Heyerdal formulerte det: «Det finnes bare ett hav – verdenshavet». Det betyr å frakte Fosfat (P) fra Florida eller Nord Afrika til Herøya var forholdsvis uproblematisk. Og ferdige produkter ut i hele verden fra havnene våre. Våre gode havner er unike og vår sjøfartstradisjon likeså.
Det andre beinet heter KRAFT. Kraftsystemet. Da Sam Eyde var student i Tyskland, skrev han et brev jeg tror det var til Alfred Nobel: «Takk herr Nobel, men jeg skal hjem og bygge Norge!» Han hadde sett Rjukanfossen og forsto at dette var grunnlaget for enorme kraftmengder som kunne utvinne nitrogen fra lufta og dermed «gi føde til verden», som han skal ha sagt. Resten er kjent historie.
For å få dette systemet stabilt trengs et tredje bein:
Den Norske arbeidslivsmodellen. Trepartssamarbeidet.
Dette er også nordisk, men med spesielle særtrekk i vårt land.
Den Norske arbeidslivsmodellen vokste fram som resultat av revolusjonsfrykt, kombinert med framsynte ledere i industri, politikk og fagbevegelse.
Herøya har aldri vært noen søndagsskole! Men dynamikken i dette trepartssamarbeidet skapte en sterk kultur for verdiskaping og for å bygge velferdsstaten. Den store omstillingen «Prosjekt Nye Muligheter» ville ikke vært mulig uten denne modellen. Denne modellen har vært utsatt for utallige angrep fra bakstreverske elementer, men har vist seg hardfør. Denne norske arbeidslivsmodellen skaper mindre konflikter og bedre produktivitet en noen annen arbeidslivsmodell i verdenshistorien.
Forrige og nåværende regjeringer har kjørt lagtempo for å tilpasse det norske kraftsystemet til EUs energiforvaltning. De to nye kraftkablene gjorde det mulig å starte den faktiske realiseringen av dette. Med den virkning at prisen steg med mange hundre ganger. Problemet er ikke de fysiske kablene som sådan, men systemet for prisfastsettelse basert på et børsbasert marked. Gjennom tilslutning til EUs energibyrå ACER hvis formål er å «dyrke fram (foster) et fullt integrert og velfungerende energimarked»[1]
Markedets egen dynamikk vil over tid føre til at norsk industri mister sitt komparative fortrinn. Investorer som Øystein Stray Spetalen har forstått dette. Det er jo de han og investorer lever av – å forstå markedet. Markedets dynamikk – dets «tyngdelov» – vil med sikkerhet viske ut forskjellen mellom europeisk pris og norsk pris. Det er nøyaktig slik det er planlagt av EU lagtempovennene (Støre-Solberg) og beskrevet i ACERS egne planer. Hvordan kan det lønne seg å frakte skip etter skip fra den andre siden av kloden og produsere mineralgjødsel som så skal fraktes hele veien tilbake uten at det finnes et komparativt fortrinn som blant annet består av ren og rimelig energi?
Uten rimelig kraft for all industri og næringsliv vil Telemarks og Norges historiske, naturgitte fortrinn forvitre. For å skjule dette knefallet for EU, roper de om ulv. Putin! Og det snakkes usant over en lav sko.
Jeg deler Aaslands syn på at vi må øke tilfanget av ren energi. Havvind og bølger utnyttet riktig er en god energiressurs, og turbiner, kabler og rør kan forbedres, industri kan energi effektiviseres og hus kan etterisoleres og det finnes utallige kilder som til sammen vil forbedre systemet. (NB Dog ikke rasere norsk natur med ineffektive vindturbiner!) Statsministeren og hans EU-temporitt kompanjong, Solberg og deres koryfeer, blir nå presset til å tilbakeføre noen millioner til oss strømforbrukere, til småbedrifter og til industri. Det er som å helle olje på opprørt hav. Men det vil ikke løse grunnproblemet: EUs børsbaserte kraftsystem virker nemlig nøyaktig slik det er planlagt.
Å produsere mineralgjødsel som kan «fø verden» basert på ekstremt rimelig kraft (10-12 øre) fra Møsvann har vært et norsk under. Et stort bidrag til verden sammen med arven etter Telemarks skihelter. Tidligere ordfører i Tokke kommune (Ap) formulerte det slik etter krigen: «Ljos og kraft til alle heimar!»[2] Nå skriver vår egen Terje Lien Aasland: «Det er viktig at Norge stiller vannkrafta til disposisjon slik at EU kan nå sine mål»[3] To ulike formål og to ulike versjoner av Ap. Ett på 40% oppslutning og ett er mer enn halvert under 20%.
Dette trebeinte stabile systemet, formet det moderne Telemark og la grunnlag for den kompetansen og det mangfoldet vi ser i dag.
Ved dette historiske veikrysset står Telemarks egen Terje Lien Aasland og peker feil vei. Jeg tror historien vil dømme han strengt.
[1] Fra ACERs egen formåls dokumenter.
[2] Ref boka til Ragnar Luraas med samme navn
[3] NTB 16/08/2022
Denne artikkelen har vært publisert som leserinnlegg i TA, og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.
Jernbanesjefer fikk utbetalt over 200 millioner dollar mens arbeiderne led
Av skribent - 22. september 2022
https://steigan.no/2022/09/jernbanesjefer-fikk-utbetalt-over-200-millioner-dollar-mens-arbeiderne-led/
Av Matthew Cunningham-Cook – 20. september 2022 – The Lever
Ettersom en stor jernbanestreik nærmer seg, har jernbaneledere vært motvillige til å møte arbeidernes krav om bedre lønn, fordeler og fri. Samtidig har administrerende direktører i fem av de største jernbanekonglomeratene fått utbetalt mer enn 200 millioner dollar de siste tre årene, og selskapets aksjonærer har blitt styrket med nesten 200 milliarder dollar i tilbakekjøp av aksjer og utbytte i løpet av de siste tolv årene.
En sjette jernbanegigant er kontrollert av milliardæren Warren Buffett, hvis nettoverdi gikk opp 50 prosent under pandemien til 100,1 milliarder dollar. Buffett skrøt tidligere i år overfor aksjonærene om enorme inntekter selv etter å ha regnskapsført arbeiderlønningene.
«Jernbanen deres hadde rekordinntekter på 6 milliarder dollar i 2021», sa han i sitt årlige brev. «Det skal bemerkes at her snakker vi om den gammeldagse typen inntjening som vi favoriserer: et tall beregnet etter renter, skatter, avskrivninger, amortisering og alle former for kompensasjon».
Jernbaneindustrien har forsvart gapet mellom arbeiderlønn og lederutbetalinger ved å argumentere for at arbeidere ikke har bidratt til deres skyhøye fortjeneste.
«Bedriftene hevder at kapitalinvesteringer og risiko er årsakene til deres fortjeneste, ikke noen bidrag fra arbeidskraft,» bemerket en fersk føderal rapport.
Kontrasten mellom gigantiske lederlønnspakker og misnøye blant arbeidere er konteksten for en mulig landsdekkende streik som har pågått lenge. Etter år med kostnadskutt, sier arbeidere at de har langvarig mangel på ansatte, ikke er i stand til å ha sykefravær på grunn av drakoniske retningslinjer for oppmøte, og at mange i den raskt aldrende arbeidsstyrken er så utbrent at de forlater bransjen.
Den totale jernbanesysselsettingen har gått ned fra over 427 000 i 1983 til mindre enn 200 000 i 2021.
I februar introduserte BNSF, det store togselskapet kontrollert av Warren Buffett, en kompleks ny oppmøtepolitikk som kombinert med uregelmessig arbeidsturnus ga arbeidere svært lite fritid når de ikke var på vakt. Siden den gang har 700 fagforeningsmedlemmer sluttet i selskapet.
Omsetningen er sannsynligvis en av grunnene til at BNSF har sett en økning på 546 prosent i ufylte fraktordrer, ifølge en analyse av føderale myndigheters data fra American Farm Bureau Federation.
Verre forhold for arbeidere, en jackpot for ledere
Mens forholdene for arbeidere har forverret seg, har ledere raket inn: I gjennomsnitt ble administrerende direktører for fem store togselskaper betalt mer enn 16 millioner dollar bare i 2021:
Keith Creel, administrerende direktør for Canadian Pacific Railway, oppnådde en økning på 58 prosent i 2021, og tok hjem 26 millioner dollar i kompensasjon.
James Foote, administrerende direktør for holdingselskapet CSX for jernbanetransport, fikk en økning på 17 prosent samme år, og tjente 16,6 millioner dollar.
Union Pacifics administrerende direktør Lance M. Fritz fikk utbetalt 14,5 millioner dollar – 162 ganger gjennomsnittlig arbeiderlønn i selskapet.
Norfolk Southerns James Squires tjente litt over 14 millioner dollar, eller 140 ganger gjennomsnittlig arbeiderlønn.
Canadian Nationals tidligere administrerende direktør Jean-Jacques Ruest tjente til sammenligning ynkelige 9 millioner dollar.
Enda mer av fortjenesten har gått til tilbakekjøp av aksjer og utbytte, som kommer ledere og velstående aksjonærer til gode.
I følge styrelederen for det føderale Surface Transportation Board, som fører tilsyn med landets togselskaper, har de store siden 2010 brukt 146 milliarder dollar på å kjøpe opp aksjer fra markedet for å levere fortjeneste til sine aksjonærer, og utbetalt ytterligere 50 milliarder dollar i utbytte. Totalt har selskapene viet 196 milliarder dollar til tilbakekjøp og utbytte som kommer deres ledere og aksjonærer til gode – langt mer enn de 138 milliarder dollar de brukte på infrastrukturforbedringer i samme periode.
«Jernbaneindustrien har sugd fortjeneste ut av arbeidsstyrken deres for å betale store utbytter og kompensere aksjonærene», sa Ron Kaminkow, generalsekretær i den tverrfaglige foreningen Railroad Workers United. «De skrur opp prisene, kutter kostnader og nedprioriterer vedlikehold av lokomotiver og anlegg bare for å tjene penger. Er dette en god ting for det amerikanske folket?»
En kommende avstemning
Torsdag inngikk jernbanearbeidere og godstogselskaper en foreløpig avtale for å avverge en landsomfattende streik. Avtalen, meglet av president Joe Biden, ville gi arbeidere forsinkede lønnsøkninger, tillate ubetalt sykefravær under visse forhold og begrense ansattes medisinske utgifter.
Imidlertid må mer enn 100 000 jernbanearbeidere fortsatt stemme på avtalen for å få den godkjent. Sentrale aktører sier at kollegene deres fortsatt ikke vet nok om den foreslåtte avtalen til å ta en endelig beslutning.
«Jeg har ikke peiling på hva [avtalen] sier,» sa Kaminkow. «Jeg kan ikke engang fortelle deg om avtalen sier én sykedag [er tillatt] eller tre. Språket vi har sett gir oss ingen anelse».
Det er derfor Kaminkow sier at det er for tidlig å erklære at krisen er over.
«På dette tidspunktet ønsker fagforeningsledelsen og Det hvite hus å ha en seiersrunde,» sa han. «[Men] arbeiderne har fortsatt det siste ordet og kan stemme det ned. Kanskje medlemmene vil slutte seg til festen, men akkurat nå forstår vi ikke hva det er vi står overfor».
Fagforeningsarbeidere har forhandlet med togselskaper for å løse deres klager siden 2019. Slike forhandlinger er imidlertid styrt av Railway Labor Act (RLA), som krever en langt mer kompleks serie av trinn enn andre arbeidsforhandlinger.
I tillegg har langvarige jernbaneallierte som House Majority Leader Steny Hoyer (D-Md.) truet arbeidere ved å si at Kongressen vil vedta lovgivning som forbyr dem fra å streike «om nødvendig». Slik lovgivning kan være i strid med internasjonal arbeidslov, som fastsetter streik som en grunnleggende rettighet for arbeidere.
17. august kalte Biden inn et ekstraordinært styremøte om arbeidsforhandlingene og anbefalte at arbeidere skulle få en økning på 24 prosent over en femårsperiode, sammen med økt dekning av helsekostnader.
Industrigruppen American Association of Railroads ønsket styrets forslag velkommen og sa at anbefalingene «bør sette rammen for en forhandlet avtale mellom togselskaper og fagforeninger».
Jernbanearbeidere uttrykte imidlertid bekymring for at forslaget ikke ga endringer i arbeidsreglene som hadde tillatt drakoniske oppmøte- og turnusregler.
Den foreslåtte avtalen som ble oppnådd torsdag som arbeiderne vil stemme over i de kommende dagene, ser ut til å gi mulighet for mer fleksibilitet og ubetalt syketid. Men siden ingen av jernbanearbeiderne ennå ikke har sett hele avtalen, bruker noen allerede sosiale medier for å uttrykke sine bekymringer.
Matthew Cunningham-Cook er forfatter og forsker med ekspertise innen helsevesen, pensjonspolitikk og kapitalmarkeder. Han er en bidragsyter til The Intercept, og er forsker for en sykepleierforening i Pennsylvania. Han var tidligere forsker i offentlig sektor for Communications Workers of America, og har skrevet for The Nation, Al Jazeera og In These Times.
Denne artikkelen ble først publisert av The Lever.
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Pipesensorer i Halden
Av Romy Rohmann - 22. september 2022
https://steigan.no/2022/09/pipesensorer-i-halden/
Elektronisk måler i pipa innføres i Halden, har du hørt det før sier du?
Av Romy Rohmann
«Alle husstander i Halden som fyrer med ved, skal få en egen sensor i pipa, en liten elektronisk dings som skal gi kunnskap som kan bidra til mer effektiv brannforebygging og et bedre miljø, skriver Halden kommune på hjemmesida si.
Dette er et skikkelig «grønt tiltak» må vite. Riktig fyring vil bidra til redusert utslipp, renere luft og bedre utnyttelse av energien i brenslet, skriver produsenten airmont.no på sin hjemmeside.
Krav om installering av Vannmåler, AMS måler ja, vi har vært gjennom det før og har det hjulpet oss forbrukere? Nei, viktig infrastruktur som vann og strøm har blitt dyrere og samtidig har vi opplevd at elektrisk strøm har blitt en vare på et internasjonalt marked gjennom EØS avtalen og tilknyttinga til ACER, og prisen har blitt deretter. Rent vann er det nok det neste.
EU vedtok den 14. september at medlemslandene skal trappe ned bruken av vedfyring som energikilde, og Norge som ikke er medlem, men likevel som oftest den flinkeste i klassen til å følge opp EU vedtak, kommer nok etter ganske snart.
https://steigan.no/2022/09/eu-vil-strupe-vedfyringa-ogsa-vi-skal-fryse/
Halden kommune skriver videre:
Halden kommune har inngått en avtale med teknologiselskapet airMont AS om å montere pipesensor i 12.000 hus i Halden. Sensorene skal monteres samtidig med feiing. Montering starter i 2022 og det vil ta noen få år før alle piper har fått sin sensor. Når sensorene er på plass, vil de ha en levetid på over 8 år. Halden er første kommune som tar i bruk denne løsningen på alle hus.»
Offentlige tjenester har vært utsatt for privatisering lenge og ulike leverandører har lenge blitt gitt adgang til dette markedet for der er det penger å hente. Helt siden Hjelmengutvalget kom med sin rapport: Like konkurransevilkår for offentlige og private aktører i 2018 har det offentlige vært mer og mer utsatt for og underlagt EØS/EU tilpassingen og konkurranseutsetting. Noe som sjølsagt har ført til mer privatisering og en sterk økning privates inntog i denne offentlige sektoren hvor inntektene er trygge og betalt av over skatteseddelen og via offentlige gebyrer.
Dette er godt dokumentert av Bjarne Jensen, Stein Antonsen, Alexander Berg Erichsen, Fanny Voldnes, Sidsel M. Schade og Geir Høin i Rapporten: Kommersialisering av fellesgodene, hvor de skriver i sammendraget:
«Konsekvensen av å overføre fellesgodene til kommersielle aktører innenlands og utenlands har virkninger på en rekke andre samfunnsforhold. I all hovedsak er disse konsekvensene negative for de samfunnsmålene vi har i Norge. Det er heller ikke dokumentert at kommersielle aktører i dekningen av fellesgoder gir mer og bedre innovasjon.»
Firmaet airMont AS som brannsjefen i kommunen var deleier i hadde utviklet denne sensoren noe som resulterte i at kommunen her måtte gå noen runder både med det juridiske, det etiske og sjølsagt vurdert brannsjefens habilitet. Dette resulterte i at brannsjefen trakk seg ut av firmaet.
Det man kan spørre seg er jo om denne elektroniske sensoren er sikkerhetstiltak som vi virkelig trenger eller et nytt overvåkingsverktøy som vil bli brukt til å gjennomføre nedtrapping av vedfyringen her som i EU.
Dersom vi får rasjonering av elektrisitet, vil det med de nye AMS målerne vær enkelt å gjennomføre et hvert tiltak regjeringa bestemmer seg for. En slik sensor i pipa vil gjøre overvåking og reduksjonstiltak på vedfyring mulig.
Halden kommune skriver videre at du kan ikke nekte at denne sensoren blir installert:
«Vi håper du er enig med oss i at det er lurt å gjøre alt vi kan for å redusere faren for brann. Denne pipesensoren er et nytt tiltak for å redusere brannfare.
Med mål om å redusere brann i boliger, har Halden kommune vedtatt en lokal forskrift som slår fast at brannvesenet har rett til å bruke sensorteknologi på alle hus med skorstein i Halden. En slik forskrift er juridisk bindende, og bruk av skorsteinsmonitorering med sensor er dermed ikke valgfritt. Du kan ikke nekte.»
Leverandøren bruker en skybasert løsning på overvåkninga av pipa di, de skriver sjøl: «Vår pipesensor er en trådløs sensor som monteres direkte i pipeløpet. Sensoren kommuniserer med vår skybaserte plattform og gir feiervesenet mulighet til å innhente faktiske data om fyringsmønster, aktivitetsnivå og risikofaktorer.»
Og dersom du lurer på hvordan opplysningene om fyringen din og personvernet blir ivaretatt forteller de videre:
«Vi forvalter innsamlede data varsomt. Tjenesten skal ivareta alle sider av personvern og retningslinjer i personvernforordningen (GDPR).
Halden kommune er ansvarlig for at innsamlede data behandles riktig og etter gjeldende regelverk. airMont AS drifter den tekniske løsningen og må følge det samme regelverket.»
Halden kommune har også et svar å gi oss dersom vi lurer på hvem som står bak dette:
«Det er Halden kommune som har bestemt å kjøpe inn sensor til 12.000 husstander i Halden.
Innkjøpet er vedtatt av kommunestyret som også har vedtatt forskriften som gir brannvesenet rett til å montere ut sensorene.»
Vi kan jo bare lure hvordan kommunepolitikerne har latt seg lure av dette, men det er antakelig lansert som et grønt miljøvennlig sikkerhetstiltak.
Sannhetens øyeblikk
Av Knut Erik Aagaard - 22. september 2022
https://steigan.no/2022/09/sannhetens-oyeblikk-2/
Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard, 21.09.2022
Sannhetens øyeblikk inntraff med et slag i dag morges (21. september 2022) med erklæringene fra Russlands øverstkommanderende Vladimir Putin og forsvarsminister Sergej Shoigu. Det blir gjennomført delmobilisering i Russland. Det innkalles tre hundre tusen – 300 000 – soldater til forsvar av Russland i Øst-Ukraina, og for å nå målene satt 24.02.22 for den militære spesialoperasjonen: Frigjøring av Donetsk og Lugansk, og demilitarisering og denazifisering av Ukraina.
Jeg gjenoppfrisker minnet: Våren 2014, etter det vestlig-initierte kuppet i Kiev 21.02.14, disponerte de ukrainske væpnede styrker seks tusen kampklare soldater – sier og skriver 6000. Kilde: Ukrainas beskjemmede forsvarsminister i Rada`en, direktesendt på fjernsyn. Jeg så det selv. Ikke så mye å motstå hele Russland med. Krigsmidlene (våpnene) var i hovedsak solgt på svartebørsen, eller som skrapjern, for Ukraina hadde siden 1991 vært styrt av et korrupt mafiaoligarki, med alt annet enn landets interesser for øye.
Men Kiev startet likevel i mai 2014 sin ATO, den antiterroristiske operasjonen mot Donetsk, Lugansk og Krim, mot de delene av Ukraina som det vestlige statskuppet ikke i tide nådde frem til, mot de såkalte separatistene, som snarere burde kalles legitimister for å ha motsatt seg det vestlige kuppet i Kiev.
Russerne benyttet ikke da anledningen til å okkupere Ukraina, som de godt kunne gjort, fordi det (da) ville forverret den internasjonale situasjonen og økt faren for verdenskrig. Etter åtte år er den faren likevel økt. For på åtte år er det ukrainske forsvaret, med alle reserver, økt fra 6000 til 1,3 millioner mann (min vurdering – tallene varierer med kildene), og hæren er forsynt med enorme mengder letale (dødelige) kvalitetsvåpen og instruktører av oss i NATO og Europa. Vi mottar også tusenvis av ukrainske soldater og offiserer til kvalitetsopplæring etter NATO-standard.
Mens Russland satt nesten helt stille, gjennomførte Kiev mislykkede offensiver mot Øst-Ukraina sensommeren 2014 og midtvinters 2015, som førte til våpenstillstandsavtalene Minsk I og Minsk II mellom Kiev og Donbass, den siste garantert av Frankrike og Tyskland, og sandpåstrødd av FN, hvorved den ble del av gjeldende folkerett.
Men Kiev oppfylte ikke Minsk-avtalene. Kiev har tvertimot ført folkerettsstridig krig mot separatistene hver dag i åtte år, fortrinnsvis og hovedsakelig ved å bombe boligstrøk og sivil infrastruktur i Donbass, et tettbefolket russisktalende industriområde med millionbyer og 4-6 millioner innbyggere, ettersom man ser det. Bare i forgårs (19.09.22) ble 13 sivile drept av en bombe, hvorav to barn, og 16 såret i en sentral gate i Donetsk, langt fra alle militære mål. I åtte år har Vesten furnert Ukraina med penger, opplæring og våpen av høy kvalitet. I åtte år har Ukraina selv innrullert de mange ny-nazistiske bataljonene i hæren, de har mobilisert et enormt heimevern (territorialforsvaret), de har en forvokst nasjonalgarde og store flokker av frivillige fremmedkrigere. Dessuten er de i ferd med å fullføre femte runde av alminnelig mobilisering av alle menn mellom 18 og 60 år.
Mot denne formidable styrken på 1,3 millioner mann satt ved juletider 2021 ca. 100.000 russiske soldater stille i sine faste forlegninger, noen mil fra grensen, hvor de hadde vært forlagt de siste åtte årene, og sikkert før det, også. Russland rustet altså ikke opp sine styrker langs grensen, og truet altså ingen, slik vi fikk høre hver dag hele høsten 2021 fra vestlige medier, inkludert regimetro norsk radio, fjernsyn og presse. Som Dagbladet skriver over hele forsiden i dag 21.09: «Ekspert tror Putin kan bli presset til å gi opp». En ekspert er som kjent én som er veldig langt hjemmefra.
Men russerne så hvor det bar. Før jul 2021 stilte Russland NATO og EU et fredsultimatum: Ukraina som nøytralt og garantert blokkuavhengig, og gjensidig tilbaketrekning av vestlige og østlige offensive våpen til de linjer der de sto i 1997.
Et godt forslag, som ble møtt med hån og harme av våre demokratiske og fredselskende ledere, og av en samlet fri presse. Men også etter dette satt russerne helt stille, helt til det ble klart at Kiev ikke bare offisielt forkastet Minsk-avtalen, men også forberedte et massivt lynangrep 08.03.22 på Donbass, rett for nesen på russerne.
Men Kiev, eller regimets oppdragsgivere i Europa og NATO, hadde forregnet seg. Putin ble tvunget til – sterkt mot sitt ønske – å oppgi en 22 år gammel bærebjelke i russisk utenrikspolitikk: Målet om en felles sikkerhetsordning mellom Europa, Amerika og Russland. Et endelig nederlag for Putins utenrikspolitikk gjennom 22 år, som han i årevis har fått mye pepper for – i Russland.
Russland gikk på grunn av det forestående ukrainske angrepet til anerkjennelse av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk 19.02.22 og innledet en militær spesialoperasjon 24.02.22. Det understrekes offisielt at spesialoperasjonen går etter planen – langsomt og metodisk – med innsats av minimale russiske styrker og en del våpen, sammen med folkerepublikkenes egne styrker, som hittil hovedsakelig har måttet bære den mannskapsmessige byrden alene, mot en tallmessig totalt overlegen ukrainsk styrke, etterhvert ledet, utstyrt og i store trekk kommandert av USA og Europa.
I mars ble det innledet forhandlinger mellom Kiev og Moskva, i Hviterussland og Istanbul. En avtale om våpenhvile og nøytral status for et rest-Ukraina ble nådd, men Europa og NATO satte foten ned: Ingen våpenhvile, krigens skal vinnes på slagmarken, og nærmest føres til siste ukrainer. Siden har Kiev kjempet videre, under fremmed ledelse og med andres våpen og penger, men med egne tvangsmobiliserte soldater, som mates inn i artilleriduellene med uhyrlige tap. Det russiske forsvaret anslår at Ukrainas regulære hær er omtrent halvert på grunn av mannefall.
På tross av noen mindre militært ubetydelige, humanitært katastrofale taktiske tilbakeslag (Kharkov-regionen i dagene frem til 12.09.22), er noen av spesialoperasjonens viktigste mål nå oppnådd (destruksjon av Ukrainas egne stridsmidler og total svekkelse av Ukrainas egen kommandostruktur og økonomi). Men krigen er nå ledet og forsynt med våpen av Europa og NATO, i det som er blitt USAs kamp mot staten Russland, den som FN ble skapt for å hindre i 1945. Dét krever skarpere lut.
For nå er det slutt på tålmodigheten. Russland mobiliserer 300.000 soldater, fortrinnsvis med kamperfaring, alle med spesialferdigheter nyttige for akkurat denne striden, alle med lønn og sosial sikkerhet som profesjonelle soldater. Ingen vernepliktige i førstegangstjeneste, ingen reservister uten relevant erfaring. Det mobiliseres litt over én prosent av den russiske hæren, som i tillegg til de stående styrker har mobiliserbare reservister i et antall av 25 millioner mann, og et våpenarsenal som Europa og USA av egeninteresse bør passe seg for. Samtidig settes russisk våpenindustri og våpenfinans under press, med pisk og gulrot. Her skal det produseres våpen til forsvar av fedrelandet.
De nødvendige vedtak klubbes gjennom i Dumaen, Senatet, Det nasjonale sikkerhetsrådet og Føderasjonsrådet, stort sett enstemmig. Slik det skjedde da Krim etter søknad i ekspressfart ble akseptert som en fullverdig del av Russland 18. mars 2014. Kommunistene stemmer sammen med liberaldemokratene (det lokale Fremskrittspartiet). Nasjonal sikkerhet trumfer høyre/venstre-aksen.
Fra 23. til 27.09.22 blir det holdt folkeavstemninger i de frigjorte områdene av Donetsk, Lugansk, og fylkene Kherson og Zaparozhie om tilslutning til Den russiske føderasjon, hvor de vil bli mottatt med applaus, visstnok 1. oktober, altså om en uke. Folkeavstemningene gjøres neppe for å lure operasjonen inn under (den rimelig morkne) folkeretten, for den vil ikke bli godkjent av FN. De avholdes for å vise tenkende mennesker (utenom den gyldne milliarden i Europa og USA) hvor det politiske tyngdepunktet ligger i de frigjorte områdene. For etter morallæren, som i motsetning til folkeretten tar utgangspunkt i moralske aksiomer, er disse folkeavstemningene helt i orden.
Med en tilslutning til Russland er Ukraina-krisen inne i en helt ny fase, militært og først og fremst moralsk. Slitne tropper fra Donetsk og Lugansk kan med avløsning endelig få hvile ut etter åtte års tjeneste. Donbass kan håpe at det blir slutt på åtte års terrorbombing av sivile. Russland kan vurdere å ramme iallfall deler av Ukrainas infrastruktur, de deler som er av særlig militær betydning. Amerikanerne tar jo alltid ut sivil infrastruktur i de landene de frigjør, så nytt er det ikke. Men kanskje viktigst er det at svære deler av Ukrainas befolkning kan øyne muligheten av å få leve i en sosialstat med alle rettigheter, arbeid for alle, billig gass, strøm og bensin, uten tvang og terror, fritt å snakke sitt eget språk og ikke lenger frykte dyriske represalier fra ny-nazistiske stormtropper.
Den israelske analytikeren Jakov Kedmi, hyppig gjest i russiske debattprogrammer sier i går at denne spesialoperasjonen har tre faser. Den første var å sikre Donbass (Donetsk og Lugansk) mot et lynangrep fra Kiev, med anerkjennelse av folkerepublikkene der, og noe militær hjelp, godt artilleri, etterretning, luftstøtte og humanitær avlastning. Den oppgaven er langt på vei løst, men Kiev fortsetter å skyte.
Fase to handlet om å nedkjempe den ukrainske hærens krigsmidler og kampevne. Den fasen er også på det nærmeste fullført i og med at Ukraina ikke lenger har egne våpen å kjempe med, og så tidlig som i mars var villig til å inngå våpenhvile, på hovedsakelig russiske betingelser (som selvstendig stat under nøytralitet, blokkuavhengighet og avståelse av Donbass).
Men pinen forlenges fordi USA og Europa pumper våpen og penger inn i Ukraina, som kunstig åndedrett. Det er Vestens forsendelser av penger og våpen som nødvendiggjør en fase tre av spesialoperasjonen.
Denne fase tre gjør frontlinjen til Russlands vestgrense. Russland kan ikke, sier Kedmi, verken juridisk eller moralsk (i forhold til den russiske opinion) tillate ukrainsk terrorbombing av russiske byer i områder som fra oktober vil være russiske.
Hvis Ukraina likevel fortsetter sin aggresjon med lånte våpen og penger, sier han, vil vi nærme oss et punkt der Russland kan bli nødt til å erklære Ukraina krig. En krigserklæring vil gi Russland mye friere hender militært, men også friste Europa og USA til å erklære Russland krig. Kedmi legger også til at Europa og USA i de kommende 6-12 månder ikke har stort mer våpen å avse, medmindre de tar sjansen på å forsyne Ukraina med langtrekkende raketter.
Kom sannhetens øyeblikk som en bombe? Jeg vet ikke. Hør hva Jakov Kedmi uttalte i en russisk fjernsynsdebatt for en drøy uke siden (12.09.22), sitert på Steigan enno 16.09.22 (La oss analysere i dybden!):
Den russiske hæren samler seg [nå] til neste offensiv, som kommer snart, svært snart. Den blir svært forskjellig fra den som overkommandoen planla og utførte inntil for noen dager siden. Her venter det ukrainerne store overraskelser.
Man kan spørre seg om Jakov Kedmi kommer så hyppig til Moskva bare for å delta i godt betalte fjernsynsdebatter, eller om det også er andre som venter på ham. Jeg har mine tanker om det, men jeg vil ikke dele dem med noen.
Hvor skal EU få oljen fra?
Av Jan Herdal - 22. september 2022
https://steigan.no/2022/09/hvor-skal-eu-fa-oljen-fra/
Av Jan Herdal.
De tyske myndighetene har beslaglagt det russiske statsoljeselskapet Rosnefts raffinerivirksomhet i Tyskland. Det er snakk om svære, dyre, topp moderne industribedrifter som står for 12 prosent av raffinerivirksomheten i landet. Bedriftene betaler sjøl kostnadene for overtakelsen.
Hensikten sies å være å sikre landets oljeforsyning. Som vanlig vil tyskerne oppå det stikk motsatte av hva de ønsker. Dette er jo nærmest en krigserklæring, og hvis beslutningen ikke reverseres, truer russerne med å stenge den eneste råoljerørledningen til EU, Drusjba (Vennskap).
Ingen raffinerier kan drive uten olje, og disse raffineriene får en del av sin forsyning fra Drusjba. Men oljeledningen står for bare 10-20 prosent av de russiske oljeleveransene til EU. Det aller meste av både råolje og raffinerte produkter kommer med tankskip, normalt 3-4 mill. fat i døgnet.
Til og med tinnfoliehattene i Brussel skjønner konsekvensene, og har ikke våget å totalforby den russiske forsyningen av gass.
Det de ikke vil innse, er at det allerede er kamp om den internasjonale forsyningen av både olje og gass, og at denne kampen vil skjerpes ettersom gapet mellom etterspørsel og forsyning av de «fossile» energiressursene øker.
Derfor har de innbilt seg sjøl at det er lettere å erstatte de snaut 30 prosent av oljeimporten som pleide å komme fra Russland. Et arrogant EU har derfor vedtatt å stanse all russisk oljeimport fra årsskiftet, og produktimporten fra slutten av februar.
En del av importen er tilsynelatende redusert, men mye av det handler om å kjøpe russisk olje via tredjeland, med kamuflert avsender og til høyere pris. Fra OPEC er det kommet klare signaler om at de ikke har mer å gå på.
Enda verre er signalene fra USA om at oljefracking-industrien er i vansker, og kan nå nådd toppen. «Tight» olje fra de gigantiske skiferområdene som ligger under store deler av USA har stått for praktisk tall all økning i den globale oljeutvinningen de seinere åra.
Meldingen fra amerikanske oljesjefer til EU for en ukes tid siden var ifølge Financial Times usedvanlig klar og kontant: – Fra oss kommer det ingen hjelp.
Sjefen for oljeserviceselskapet Canary, Dan Eberhart, følger opp i en artikkel i Forbes: – USAs store oljeskifermaskin har nådd veggen. Boring og fracking har flatet ut, og noen direktører mener en produksjonsvekst vil bli mindre enn ventet, kanskje mye mindre.
Reserveproblemene i OPEC er velkjent, en atomavtale med Iran som ville ha frigitt iransk olje er usannsynlig, over en million fat i døgnet fra USAs strategiske lagre tar snart slutt, og EUs embargo kan avskjære russisk olje fra markedet.
Eberharts konklusjon er klar. Den globale oljeforsyningen står foran en ny nedtur. Galopperende priser blir resultatet.
Kanskje er han til og med for optimistisk når det gjelder USA. Foreløpige tall for gigantiske Permian Basin, som i dag produserer nesten halvparten av all amerikansk olje, peker nedover for oktober, ifølge den siste Drilling Productivity Report fra EIA (USAs energidepartementets statistikkontor).
Offisielle, foreløpige tall fra departementet viser at USAs oljeproduksjon tross høy oljepris synes å ha stagnert på 12,1 mill. fat/døgn de siste ukene, er bra stykke unna rekorden på vel 13 mill. fat i februar 2020.
EU hadde gunstige, langsiktige, stabile avtaler med Russland på både olje og gass. De foretrakk markedsorientering og dagspriser. Denne ideologiske orienteringen er nå supplert med russofobi av historisk verstingformat.
Det er ikke rart at fiffen snakker om en krigsvinter, en vinter som selvsagt skal ramme andre.
Et stadig mer desperat EU vil være livsfarlig naboskap for oljenasjonen Norge. De har allerede vært frampå med krav om både økt rovdrift på ressursene, og lavere priser.
Jeg sitter i Facebooks fengsel. Det er min egen skyld
Av Julia Schreiner Benito - 22. september 2022
https://steigan.no/2022/09/jeg-sitter-i-facebooks-fengsel-det-er-min-egen-skyld/
Som publisist er jeg strupet. Maktbalansen mellom Facebook og meg er stygg. Styggere blir den ved tanken på at jeg har meg selv å takke.
Av Julia Schreiner Benito, redaktør i hemali.no – Helse, Mat & Livsstil
Giganten vet alt om meg fordi jeg ga dem alt. Jeg vet intet om den. Hos Facebook klikket jeg «godta» til jeg satt i buret.
Jeg tenker på Stockholmsyndromet, en kan bli forelsket i sin gisseltaker. Jeg tenker på ektefellen som ikke forlater sin dominante partner. Tenker på sjefen du lar ydmyke deg. Tenker på at jeg overga meg til Facebook og forble i grepet.
Spredning ned 70 prosent
Nettmagasinet Hemali.no – Helse, Mat & Livsstil – har mistet 30 prosent av leserne. Spredningen på Facebook har gått ned med 70 prosent. Jeg prøver å se for meg et publiseringsliv uten Facebook. Om ikke Facebook stenger oss, ønsker jeg å si takk for nå. Men jeg vet ikke om jeg tør.
Aldri har vel ubalansen mellom en privat aktør og dens kunder vært skjevere. Slagordet «kunden har alltid rett» gjelder ikke. Facebook har rett. Definisjonsrett. Når Facebook sensurerer og truer med «fengsling» – at dine publiseringer nedprioriteres – henviser de til «standarder». Nettopp. Dit er vi er på vei; standarder for rett og galt, for moral og umoral, standarder for ytring. I Hemali veier vi nå ordene på Facebooks skål før vi publiserer. For eksempel snor vi oss utenom «bivirkninger mRNA-vaksiner».
Selvsensur den viktigste sensur
Vi skryter av ytringsfrihet og fri debatt i Norge. Da glemmer vi at selvsensur er den største sensuren. Jeg tar ofte feil, Hemali kan ta feil. Men hvordan kan vi innse feil og ta lærdom av dem når våre ytringer ikke møtes med motargumenter og debatt, men med ytringsfengsel? Jeg har 2 500 «venner» på min private profil. Det er fengsel der også.
Nå frykter jeg at Hemalis Facebookside blir stengt for alltid. Slik lyder advarselen: «Hvis du får noen flere brudd på fellesskapets standarder, kan du miste Hemali for alltid. Ingen ønsker det – hjelp til med å anke overtredelsen du er uenig i, men enda viktigere, prøv å dele innhold som følger reglene.» Så ringer vi Facebook for å høre hvordan vi blir snille i deres øyne så vi slipper ut av fengsel, da? Særlig. Lykke til med å få kontakt med Facebook eller eieren Meta.
Hemali styrker seg nå utenfor Facebook, meld deg på nyhetsbrevet vårt.
Forbrytelsen
Forbrytelsen på Hemalis Facebook-side? Vi publiserte det faktiske at den meget anerkjente israelske professoren Shmuel Shapira ble sensurert på Twitter da han skrev om sammenheng mellom apekopper og mRNA covid 19-vaksiner. Fordi mRNA-vaksinene reduserer immunforsvaret, var Shapiras poeng. Du rører ikke mRNA. Verken på Facebook, i riksmedia, eller i vennekretsen. Det vet jeg. Men denne publiseringen handlet om sensur, og den var faktisk. Sensurert for å ha omtalt sensur, kan ironien bli skarpere?
Du rører ikke vaksinen!
Et eksempel på en annen «overtredelse»: Hemali publiserte et intervju med Line Kyvik. Kort fortalt: Etter stikket fra Pfizer får hun livstruende anafylaksi, en allergisk reaksjon. Det viser seg at vaksinen inneholder et stoff som Line har erklæring på at hun ikke tåler. Livet hennes rakner. Idet jeg deler Lines historie på Facebook, kommer denne:
«COVID-19-vaksiner går gjennom mange tester for sikkerhet og effektivitet før de godkjennes, og deretter overvåkes de nøye. Kilde: WHO»
En erfaring om livstruende bivirkninger blir altså av Facebook møtt med at vaksinen er trygg. Som om de over 60 000 meldingene om mulige bivirkninger av mRNA hos Statens legemiddelverk ikke finnes? Legemiddelverket skriver at «Koronavaksinene gir kraftige reaksjoner hos flere enn det vi er vant med fra andre vaksiner.» Men Facebook lager sin egen virkelighet.
Likes som dop
Om jeg visste hvilken makt Facebook skulle få over mitt privat- og arbeidsliv. Om jeg visste hvor snevert Facebook skulle definere sant og usant, definere god og dårlig oppførsel. Da håper jeg at jeg hadde takket nei den gangen da det var bursdager og kattepuser som gjaldt. Jeg var naiv. Dessuten besnæret; følgere, klikk, likes, delinger – det er som dop. Et dop som skygger for virkelig samvær, virkelig debatt, virkelige tall som publisist. Fengselet er en god påminner om at det finnes andre plattformer og metoder.
Du kjenner Metas slagord? “Coming together to connect and create change.” Sannelig ble det change. Men connect? Se hva Meta skriver i sin pressemelding 28.10. 2021:
“The defining quality of the metaverse will be a feeling of presence — like you are right there with another person or in another place. Feeling truly present with another person is the ultimate dream of social technology. That is why we are focused on building this.”
Min oversettelse: Den avgjørende kvaliteten på metaverset vil være en følelse av tilstedeværelse – som om du er der med en annen person, eller et annet sted. Å virkelig føle seg til stede med en annen person er den ultimate drømmen om sosial teknologi. Derfor er vi fokusert på å bygge dette.
Desto mer vi mennesker ikke er sammen, jo mindre ytringsfrihet får vi. Fordi den kommersielle teknologiens pisk kommer mellom oss. Sosiale medier? Når målet er illusjonen av å være sammen når vi ikke er det? Hva med antisosiale medier i stedet? Hva med å omdøpe Facebook til en som fengsler uten lov og dom? Hva med å bryte med gigantene kollektivt? Da lover jeg å være med!
Fakta om Meta og Facebook
Facebook ble omdøpt til Meta Platforms høsten 2021.
Men Facebook-navnet er beholdt for den sosiale plattformen.
Det betyr at plattformer som Instagram og Whatsapp ikke lenger driftes av Facebook, men at Facebook, Instagram og Whatsapp styres av moderselskapet Meta.
Navnebyttet forklares av Meta med ønsket om å «bygge sosiale teknologier som tar oss utover hva digitale forbindelser gjør mulig i dag».
Facebook ble grunnlagt som TheFacebook av Mark Zuckerberg i 2004, senere bare Facebook fra 2005.
Zuckerberg er fortsatt toppsjef i selskapet.