Nyhetsbrev steigan.no 22.08.2022
WEF foreslår å mikrochippe barn
Om hvordan «russofreni» har ført antatt smarte mennesker inn på veien mot en europeisk storkrig
Toppsjefen i Nokia: 6G-teknologien vil bli bygd inn i kroppene våre
Museumsleder om nazistenes planer for utbygging av strømnettet: – Slående lik
Ukraina bruker krigen som unnskyldning for å angripe arbeidernes rettigheter
Samarkand ved veiskillet: fra Timur til BRI og SCO
Provokasjon: Regjeringa vil hasteinnføre regler for lett å kunne trumfe gjennom vindkraftprosjekter
Kryssord 4 på steigan.no
Av A. Hansen - 22. august 2022
https://steigan.no/2022/08/kryssord-4-pa-steigan-no/
Av A. Hansen.
Her kommer Kryssord nr 4 fra A. Hansen:
Husk å laste ned og skrive ut kryssordet for at det skal bli lettere å fylle ut:
https://steigan.no/wp-content/uploads/2022/08/Steigan_kryss_004.pdf
Løsningen er det utsagnet som kommer frem i de radene som er forbundet med piler.
Frist: 5. september 2022.
Vi trekker ut fem vinnere fra innsendte løsninger. De får hver sin steigan-kopp i posten.
Løsning på Kryssord nr. 3:
WEF foreslår å mikrochippe barn
Av red. PSt - 22. august 2022
https://steigan.no/2022/08/wef-foreslar-a-mikrochippe-barn/
Klaus Schwab og hans milliardærklubb i Davos (med Børge Brende som president) fortsetter å flytte grensene for hva som regnes som etisk og moralsk forsvarlig. I et blogginnlegg på deres offisielle nettsider tar forfatteren til orde for å operere mikrochipper inn i kroppen på barn.
Les: Augmented tech can change the way we live, but only with the right support and vision
I panegyriske ordelag skriver Kathleen Philips, nestleder i selskapet imec:
Hva utvidet virkelighet kan gjøre
Se for deg dette scenariet. Du snakker med noen i støyende omgivelser, på en bar, på en fest. Selv om hørselen din er bra, gjør situasjonen det ekstremt vanskelig å forstå kameraten din. Tenk deg at du bare kan ta på deg briller eller ørepropper som gir samme lydretning som et høreapparat.
Eller et annet eksempel: mange barn med oppmerksomhetssvikt sliter på skolen. I beste fall får de spesialundervisningstjenester eller klasseromsovernatting. Men med ekstra visuell og lydveiledning som blokkerer overflødig stimuli, kan et ellers aktivert barn takle et standard skolemiljø. Og når timen er over og leketiden begynner, kan de bare ta av hjelpemidlene.
Augmented reality slutter ikke der. Telefonen din kan føles som en del av kroppen din, men den er ikke satt inn gjennom kirurgi. Teknologien vil bli mer sammenvevd med kroppen i form av implantater, men den vil også sømløst integreres med miljøet – du kan for eksempel ha sensorer i en stol.
Grensene for implantater vil bli satt av etiske argumenter snarere enn vitenskapelig kapasitet. Bør du for eksempel implantere en sporingsbrikke i barnet ditt? Det er solide, rasjonelle grunner til det, som sikkerhet. Ville du faktisk gjort det? Eller er det å gå for langt?
«Kanskje vi ønsker å åpne nye muligheter for barn med dysleksi gjennom implantater som oversetter i sanntid. På den andre siden er dysleksi en personlig egenskap. Vil vi endre det? Som samfunn har vi et valg å ta: ønsker vi å akseptere de menneskelige begrensningene som følger med læring eller aldring?»
«Så skummelt som chipimplantater kan høres ut, er de en del av en naturlig utvikling som bærbare enheter en gang gjennomgikk. Det er ikke lenger et stigma knyttet til høreapparater eller briller», skriver Philips. “De er tilbehør og regnes til og med som moteartikler. På samme måte vil implantater bli en handelsvare.»
Nå lever jo ganske riktig Kathleen Philips av å selge slik teknologi, så det er ikke direkte overraskende at hun propaganderer for den. Det skumle er at dette forsterker den transhumanismen som WEF allerede har gjort seg til talsmann for og at WEF har så enorm innflytelse på regjeringer over hele verden og dessuten kontrollerer FN-systemet.
Det investeres nå så voldsomt i denne teknologien at vi behøver ikke å spørre om hvorvidt den vil bli tatt i bruk. Den vil helt sikkert bli tatt i bruk – og vi har ingen anelse om hvor dette vil bringe menneskeheten.
Om hvordan «russofreni» har ført antatt smarte mennesker inn på veien mot en europeisk storkrig
Av Glenn Diesen - 22. august 2022
https://steigan.no/2022/08/om-hvordan-russofreni-har-fort-antatt-smarte-mennesker-inn-pa-veien-mot-en-europeisk-storkrig/
Forfatteren og holocaust-overlevende, Victor Klemperer, identifiserte to distinkte språkstiler som definerte Hitlers propaganda mot jødene: enten «hånlig hån» av den underordnede rasen eller «panikkrammet frykt» for deres trussel mot sivilisasjonen.
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Antirussisk propaganda i løpet av de siste århundrene har på samme måte produsert to motstridende posisjoner – forakt for russere som et usivilisert og tilbakestående folk, og samtidig en umåtelig trussel som truer over Europa. En tilstand beskrevet av en forfatter som «Russophrenia: ideen om at Russland samtidig er i ferd med å falle fra hverandre, og også ta over verden.»
Russland er håpløst udugelig og svakt, men det er også i stand til å undergrave verdens demokratier og gjenopprette et globalt imperium. Moskva er så svekket at Vesten ikke trenger å erkjenne eller imøtekomme sine grunnleggende sikkerhetsinteresser, likevel trenger NATOs 30 medlemsland stadig flere våpen for å forsvare seg mot de fryktede russerne.
Å overdrive svakheten eller styrken til en motstander (eller begge deler) er en nøkkelkomponent i propagandaen, som medfører den åpenbare risikoen for feilberegninger, siden motstanderens reelle evner ikke er nøyaktig vurdert. Krigen i Ukraina er en god studie av dette fenomenet.
Overdriver russisk styrke og svakhet
For å oppmuntre til mer NATO, mer militærutgifter og inneslutning av Russland, blir det ofte hevdet at vi har undervurdert trusselen fra russerne. Under den kalde krigen ble det feilaktig hevdet at sovjeterne likte et stort positivt rakettforsprang i forhold til USA, noe som stimulerte til ytterligere militærutgifter i USA. Etter den kalde krigen har NATOs ekspansjon og raison d’etre fortsatt å basere seg på en overdreven russisk trussel.
For å oppmuntre til en mer kraftfull tilnærming til Russland, hevdes det nå at vi har overvurdert Moskvas styrke. For eksempel, en artikkel av The Atlantic hevder at «Ukraina har avslørt Russland som en ikke-så-stor makt». Det antyder at fordi den russiske hæren «bare har erobret 20 prosent av Ukraina», er det på tide å gi slipp på illusjonen om at Russland er en stormakt. Denne konklusjonen støtter en enda mer hard linje overfor Russland i motsetning til Kissingers argument om at stormakter må få plass for å oppnå fred. Med andre ord, mer av den samme politikken som førte til spenninger og brakte oss til denne forferdelige konflikten.
Den mangelfulle fortellingen om russisk fiasko i Ukraina
Det er ingen tvil om at Russland ikke klarte å oppnå en rask seier i Ukraina. Russland stormet fram til utkanten av Kiev i de tidlige stadiene, og forsøkte å oppnå et forlik. De russiske territorielle fremskritt virket veldig imponerende og falt sammen med fortellingen om et allmektig Russland. I virkeligheten var disse posisjonene avhengige av tynne og sårbare forsyningslinjer. Da man mislyktes med å oppnå en diplomatisk løsning med Kiev, måtte disse stillingene forlates.
Storbritannia og USA overtalte Kiev til å forlate fredsforhandlingene i Istanbul, og kampens karakter endret seg deretter fundamentalt. Det kollektive Vesten lovet at de ville skaffe alle våpnene som kreves hvis Ukraina ville avslutte forhandlingene og kjempe mot Russland. Washington fastsatte sitt mål om å svekke Russland permanent og slå det ned fra stormaktsbordet. USAs forsvarsminister Lloyd Austin kunngjorde eksplisitt at amerikanske mål inkluderte å få «Russland svekket i den grad at det ikke kan gjøre den typen ting det har gjort under invasjonen av Ukraina». Dette målet er i samsvar med målene satt av den anerkjente etterretningstilknyttede tenketanken RAND Corporation i 2019, som er å overanstrenge og ta ned Moskva: «Det ukrainske militæret blodtapper allerede Russland i Donbass-regionen (og vice versa). Å gi mer amerikansk militærutstyr og råd kan føre til at Russland øker sitt direkte engasjement i konflikten og prisen det betaler for det.»
Det russiske håpet om en rask seier ble dermed erstattet med en utmattelseskrig, der Moskva hadde som mål å male ned og ødelegge den ukrainske hæren – før et endelig oppgjør. Knekkpunktet er nå nådd, noe som fremgår av den nåværende kollapsen av Ukrainas mest befestede posisjoner i Maryinka, Pisky og Avviivka. Dette vil sannsynligvis ende i august eller september, og deretter skifte mot raskere territoriell erobring. Er det strategisk lurt å fornekte denne virkeligheten for å selge fortellingen om et svakt Russland?
Fortellingen om et udugelig, utmattet og demoralisert russisk militær som nesten har gått tom for ammunisjon har vedvart siden mars. Likevel er det et enda større problem med fortellingen om at Russland ikke er i stand til å beseire sin svake nabo. I realiteten har NATO også indirekte gått til krig mot Russland. Den amerikanske brigadegeneralen Joseph E. Hilbert hevdet at «det verste russerne gjorde var å gi oss åtte år på å forberede oss». Videre har det kollektive Vesten levert stadig mer avanserte våpen siden Russland invaderte i februar 2022.
Er Russland en stormakt?
Den amerikanske statsviteren John Mearsheimer definerer en stormakt ved sin «rimelige utsikter til å forsvare seg mot den ledende staten i systemet ved egen innsats.» Det ser ut til at Russland har bestått den testen ettersom det kollektive Vesten nå har kastet inn alt annet enn kjøkkenvasken når det gjelder å levere militært utstyr, militær etterretning og økonomiske sanksjoner.
Det kollektive Vesten har tømt en stor del av våpenlageret sitt i et fåfengt forsøk på å stoppe russiske fremskritt på slagmarken. Dette til tross for at Russland bare kjemper med sin fredstidshær på 200.000 soldater mot en ukrainsk hær flere ganger så stor. Krigsregelen 3:1 fastsetter at for at angriperen skal vinne kampen, må styrkene hans være minst tre ganger styrken til forsvareren. I Ukraina er dette forholdet reversert med 1:3 i Ukrainas favør. Russlands 2 millioner reservesoldater og mye av dets mer avanserte våpen holdes som backup i tilfelle NATO går direkte inn i krigen.
Det kollektive Vesten har lansert økonomiske sanksjoner uten sidestykke med den eksplisitte forventningen om at det umiddelbart vil kollapse den russiske økonomien, finanssystemet og valutaen. Dette skjedde aldri, og den russiske rubelen er den valutaen med sterkest resultater i år. I stedet har sanksjonene slått så spektakulært tilbake, i den grad at Vesten har satt fyr på sitt eget hus i håp om at det skulle spre seg til Moskva.
Forsøket på å mobilisere det internasjonale samfunnet mot Russland har også mislyktes, ettersom 85 % av verdens befolkning bor i land som har nektet å delta i sanksjoner – til tross for press og trusler fra USA. Selv paven pekte på NATOs ekspansjonisme som en kilde til krigen.
Farene ved ønsketenkning
Å benekte at Russland er en stormakt kan føles bra, men som uttalt av den kinesiske filosofen Lao Tzu for mer enn 2500 år siden: «Det er ingen større fare enn å undervurdere motstanderen».
Ønsketenkning om russisk svakhet motiverer det kollektive Vesten til å eskalere, mens diplomati og en fredsavtale blir stadig vanskeligere og ugunstigere.
Før februar 2014 var Russlands hovedpolitikk overfor Ukraina å bevare landet som en nøytral stat, en bro mellom øst og vest. Etter det vestlig støttede regimeskiftet og støtte til en «antiterroroperasjon» mot Donbass, krevde Russland autonomi for Donbass. Da USA saboterte Minsk-fredsavtalen, som hadde som mål å levere autonomi, i syv år, gikk Kreml over til å presse på for Donbass’ uavhengighet. Så snart USA begynte å sende avanserte våpen til Ukraina med det eksplisitte målet om å svekke Russland permanent, utvidet Moskva sine territorielle krav for å motvirke denne trusselen.
Sanksjonene mot Russland er oppbrukt, og har gitt fryktelige tilbakeslag. Det er nå en erkjennelse av at tiltakene har vært en spektakulær fiasko, ettersom vestlige økonomier smuldrer opp mens Moskva flytter sin økonomiske tilkobling østover. Russlands økonomiske avhengighet av Vesten har vært en kilde til stor innflytelse, men denne innflytelsen minker og kommer ikke tilbake.
Ønsket om å fremstille Russland som svakt kreves da NATO insisterer på at de må forhandle fra en styrkeposisjon. Men er ikke dette kilden til problemene? I 30 år forhandlet NATO mot et svakere Moskva, og resultatet ble at den USA-ledede blokken kunne handle ensidig og ignorere russiske sikkerhetsinteresser. Ved å forlate pan-europeiske sikkerhetsavtaler kollapset pan-europeisk sikkerhet.
Vi har gått sakte mot en stor europeisk krig i 30 år og det finnes ingen gode løsninger lenger. Men en slutt på ønsketenkning må være begynnelsen.
Denne artikkelen av Glenn Diesen er publisert på engelsk. Vi publiserer den her med forfatterens velvillige godkjenning, og alle eventuelle svakheter i den norske versjonen er vårt ansvar.
Toppsjefen i Nokia: 6G-teknologien vil bli bygd inn i kroppene våre
Av red. PSt - 22. august 2022
https://steigan.no/2022/08/toppsjefen-i-nokia-6g-teknologien-vil-bli-bygd-inn-i-kroppene-vare/
Nokia-sjef Pekka Lundmark forventer at 6G-mobilnettverk vil være i drift innen slutten av tiåret, men han tror ikke smarttelefonen vil være det mest «vanlige grensesnittet» da. Dette skriver CNBC, som fortsetter:
Lundmark sa i et panel på World Economic Forum i Davos i mai at han forventer at 6G vil treffe det kommersielle markedet rundt 2030, noe som sammenfaller omtrent med når Huawei forventer å se teknologien på markedet.
Med hovedkontor i Finland bygger Nokia telekommunikasjonsnettverk som gjør det mulig for telefoner og andre internettaktiverte enheter å kommunisere med hverandre. På spørsmål om når han tror verden vil gå bort fra å bruke smarttelefoner til å bruke smarte briller og andre enheter som brukes i ansiktet, sa Lundmark at det vil skje før 6G kommer.
«Inn den tid vil definitivt smarttelefonen slik vi kjenner den i dag ikke lenger være det vanligste grensesnittet,» sa han. «Mange av disse tingene vil bli bygget direkte inn i kroppene våre.»
Han spesifiserte ikke nøyaktig hva han refererte til, men noen selskaper, som Elon Musks Neuralink, jobber med å produsere elektroniske enheter som kan implanteres i hjernen og brukes til kommunikasjon med maskiner og andre mennesker. På et mer grunnleggende nivå kan sjetonger implanteres i folks fingre og brukes til å låse opp ting.
Også Meta, Google og Microsoft jobber med liknende løsninger.
For å overføre alle datamaskinbitene som metaverset vil kreve, må nettverk være minst 100 ganger eller til og med 1000 ganger raskere enn de er i dag, sa Lundmark.
Verken Lundmark eller noen andre i Davos sa noe om hvilke vanvittige mengder energi dette vil kreve, eller hvor de skal ta den fra i et Europa som knapt vil klare å holde boligene varme om vinteren.
Det var heller ingen som snakket om de gigantiske strålingsproblemene denne vidunderlige nye verdenen deres vil skape.
Og for all del var det ingen som på noe nivå forsøkte å problematisere det at de nå prøver å leke Gud og bygge om mennesket til et hvem vet hva.
Davos-mennesket skal leke Gud, men har egentlig ingen anelse om hva konsekvensene vil være. Man risikerer å skape et Frankensteins monster, slik Mary Shelley skrev om i den berømte romanen fra 1818.
World Economic Forum ser for seg et Internet of Bodies:
Vi går inn i æraen med «kroppenes internett»: samler inn våre fysiske data via en rekke enheter som kan implanteres, svelges eller bæres.
Resultatet er en enorm mengde helserelaterte data som kan forbedre menneskers velvære rundt om i verden, og vise seg å være avgjørende for å bekjempe COVID-19-pandemien.
Det de ikke nevner er hvor praktisk det vil være for våre herskere å plante instrukser direkte inn i hjernene våre i stedet for å gå den tunge veien gjennom å bestikke medier, journalister og politikere til å manipulere oss.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Museumsleder om nazistenes planer for utbygging av strømnettet: – Slående lik
Av red. PSt - 22. august 2022
https://steigan.no/2022/08/museumsleder-om-nazistenes-planer-for-utbygging-av-stromnettet-slaende-lik/
Museumsleder i Lofoten ble målløs da han så planene tyskerne hadde for strømnettet, i et nedstøvet propagandamagasin fra 1941, skriver NRK.
Det er museumsleder William Hakvaag ved Lofoten Krigsminnemuseum som har funnet fram til det tyske propagandamagasinet Signal som ble utgitt av det tyske forsvaret. I bladet er det en artikkel som heter «Ny kraft for Europa».
– Den handler om hvordan man skal få strøm fra Skandinavia til Europa via kabler, sier Hakvaag til NRK.
Hakvaag mener illustrasjonsbildet og tyskernes planer er slående lik dagens europeiske strømnett.
– Denne strømfordelingsplanen er rimelig lik den vi ser i dag.
– Om du ikke ser likheter mellom det her og dagens strømnett må du se igjen.
Hakvaag ble selv målløs da han leste artikkelen.
Undervannskablene er ikke der, men ellers er det det samme, bemerker han.
– Her er den linjen som har reddet oss i nord fra de høye strømprisene, sier Hakvaa, mens han peker på en linje som viser til en planlagt utbygging av linjer mellom nord og sør i Norge.
Viktig for okkupasjonsmakten
Lars Thue er professor i historie ved BI. Han har skrevet mye om historien til norske kraftverk.
Ifølge professoren ville tyskerne, med riksmarskalk Hermann Göring i spissen, bruke norsk vannkraft til å produsere aluminium til Luftwaffes fly.
I tillegg var det et ønske om å eksportere strøm til Tyskland.
Han bekrefter at planene tyskerne benyttet under den siste verdenskrigen kan minne om dagens strømnett.
– Det var noen fantastiske planer for utbyggingen, forteller han.
– Det skulle bli et europeisk nett med betydelig eksport fra Norge.
– De tegningene som ble laget av tyskerne er et eksempel på et integrert europeisk nett hvor Tyskland skulle være et slags sentrum.
Del av nazistenes plan om Neuordnung av Europa
William Hakvaag er utvilsomt den i Norge som har samlet mest fysisk dokumentasjon om krigen i Norge og Lofoten Krigsminnemuseum er helt unikt i sitt slag. Derfor er det ikke noe merkelig at det er akkurat han som er kommet over dette bladet med de tyske planene. Se glimt fra utstillingene.
Planen om å tappe Norge for energi til det stortyske riket rører ved en hovednerve i europeisk økonomisk og politisk historie. Hvis man et øyeblikk klarer å se bort fra den nazistiske politikken og ideologien, og konsentrerer seg om klasseinteressene til tysk kapital og tysk industri, så ser man at det har vært en rød tråd at den sterke og høyst produktive tyske industrien hele tida har forsøkt å legge størst mulige markeder, energikilder og arbeidskraftreserver under seg.
Tyskland har simpelthen et for lite marked, for lite energi og for liten tilgang til billig arbeidskraft, og har derfor alltid søkt å bruke alle muligheter for å rette på dette.
Under nazismen ble det uttrykt i det som er blitt kalt «Funk-planen», utarbeidet av økonomiminister Walther Funk (1890–1960). Funk var en periode direktør i den Sveits-baserte Bank of International Settlements. Han ble Tysklands økonomiminister i 1938 og president for Reichsbank i 1939. Han administrerte konfiskasjonen av jødisk eiendom og ble i 1943 medlem av det sentrale planutvalget i Nazi-Tyskland med ansvar for å administrere tilgangen på råvarer og arbeidskraft. Funk ble dømt som krigsforbryter, men ble ikke henrettet etter Nürnberg-rettssakene.
Funk utga dokumentet Europäische Wirtschaftsgemeinschaft, Det europeiske økonomiske fellesskapet, i 1943. Det beskriver hvordan nazistene tenkte seg en økonomisk nyordning av Europa under tysk kommando med felles valuta, felles handel, felles arbeidsmarked, felles energi- og råvaremarked. Det er ikke urettferdig å si at det Nazi-Tyskland ikke lyktes med gjennom krig, har tysk kapital og industri oppnådd gjennom EU. (Det finnes en fulltekstutgave av Funkplanen her, på tysk, naturligvis.)
I dokumentet skriver Funk om visjonene for den europeiske Neuordnung:
Alle råvarer, alle krefter og energier i økonomien må mobiliseres i Europa. Det er oppgaven for den Nyordning som nå vokser fram. Selvfølgelig kan den ikke finne sin beste form over natten. Men i årene som kommer vil det være mulig å øke produksjonen og etterspørselen og koordinere hele Europa i stor grad, og deretter planlegge de mest hensiktsmessige tilleggsalternativene.
Funk peker på at industrisentrene i Europa trenger tilførsel av energi og trekker her fram de mulighetene som ligger «i nye energikilder – utnyttelse av vannkraft … helt nord i Norge og Sverige».
Og som han formulerer visjonene:
Overordnede pan-europeiske synspunkter blir avgjørende i spørsmålet om utnyttelse av tilgjengelige energikilder – kull, naturgass, vannkraft, petroleum —, uttømming av tilgjengelige råstoffforekomster, som f.eks bauxitt, tre, jern- og metallmalm, pyritt, etc., samt tilførsel av høykvalitets tekniske produksjonsmidle, hvor en rasjonell teknisk produksjon kan oppnås. Den planlagte utvidelsen av nytt råstoffnæringer i Norge og Sørøst-Europa henger tett sammen med dette.
Tidsskriftet Signal illustrerer nazistenes plan for Europa
Det William Hakvaag har funnet er ikke bare et artig eksempel fra fjerne tider som har en tilfeldig likhet med det som skjer i dag. Det tidsskriftet Signal viser er en illustrasjon av deler av Funk-planen, planen for nyordningen av det germanske Europa styrt av interessene til tysk kapital. Nazismen ble fjernet fra statsmakta i 1945, men tysk kapital er den samme som den var, tysk industri har de samme problemene som den hadde og norsk vannkraft er like fristende for tysk og europeisk kapital nå som den gangen.
Da er det ingen tilfeldighet at planene for å utnytte kolonien Norge og våre energi- og råvarekilder er nærmest identisk de samme.
Ukraina bruker krigen som unnskyldning for å angripe arbeidernes rettigheter
Av red. PSt - 22. august 2022
https://steigan.no/2022/08/ukraina-bruker-krigen-som-unnskyldning-for-a-angripe-arbeidernes-rettigheter/
Europeisk fagbevegelse mener at Ukraina bruker krigen som påskudd for å angripe fagbevegelsen og de faglige rettighetene, skriver Fri Fagbevegelse.
Kraftsalven kommer fra den europeiske samorganisasjonen ETUC som i en pressemelding krever at EU gir klar beskjed om at angrepene på faglige rettigheter er uakseptable – og at de står i sterk motstrid til Ukrainas ønske om å bli medlem i EU.
Det var i slutten av juli at parlamentet i Ukraina vedtok en lov som ETUC mener er et kraftig angrep på retten til å organisere seg i en fagforening. Loven innebærer at arbeidere i bedrifter med færre enn 250 ansatte mister lovbeskyttelse og at slike bedrifter fritt kan velge å se bort fra eksisterende tariffavtaler.
Ifølge nettsiden Open Democracy er omtrent 70 prosent av Ukrainas arbeidere ansatt i bedrifter som vil rammes av den nye loven.
Ødelegger kollektive rettigheter
– Loven vil ødelegge kollektive rettigheter, som er i kjernen av EUs sosiale modell. Den vil også føre til at arbeidsgivere vil splitte opp store organisasjoner til mindre enheter, skriver ETUC i en pressemelding.
ETUC påpeker at dette bryter med flere viktige prinsipper, og i tillegg med en rekke ILO-konvensjoner om standarder i arbeidslivet.
Videre har det ukrainske parlamentet gitt grønt lys til arbeidsgivere for å ansette opptil 10 prosent av arbeidsstyrken på såkalte null-prosentkontrakter. Det innebærer at man er ansatt, men ikke har noen garanti for å få oppdrag og dermed lønn.
Det er også to utkast til lovforslag som vil konfiskere eiendommen til Federation of Trade Unions of Ukraine (FPU) – hovedsakelig sanitatorier, hoteller, herberger og treningssentre som for tiden brukes til å ta imot og hjelpe internt fordrevne – der over 300.000 ukrainere har passert siden den russiske invasjonen, skriver ETUC. De skriver videre:
Disse utkastene ble utformet og møtte internasjonal kritikk lenge før krigen startet, og å diskutere dem i dag, når landet er under krigslov, er totalt upassende.
«Den ukrainske regjeringen og parlamentet kan ikke hevde at de ønsker å bli med i EU mens de berøver arbeiderne deres grunnleggende rettigheter, og mens noen politikere tar sikte på å stjele fagforeningseiendommer som brukes til å huse fordrevne personer,» sa Luca Visentini, EFS generalsekretær.
«EU må gjøre dette krystallklart for den ukrainske regjeringa og parlamentet. Ukrainske arbeidere gjør store ofre i denne krigen og fortjener å bli behandlet med verdighet og respekt av sine politiske ledere. EU kan ikke overse åpenbare brudd på grunnleggende rettigheter når man diskuterer EU-tilslutning.
Les også: Ukraina: Kapitalens invasjon
Vesten forbereder seg på å plyndre etterkrigstidas Ukraina med nyliberal sjokkterapi
«Setter fagbevegelsen tilbake til 1800-tallet»
De vedtatte arbeidslivslovene «setter fagbevegelsen tilbake til 1800-tallet». Dette skriver OpenDemocracy på sine nettsider.
I mars vedtok det ukrainske parlamentet krigstidslovgivning som sterkt begrenset fagforeningenes mulighet til å representere medlemmene sine, innførte «suspensjon av ansettelse» (som betyr at ansatte ikke får sparken, men at deres arbeid og lønn er suspendert) og ga arbeidsgivere rett til ensidig å suspendere tariffavtaler.
Dette er arbeidsslaveri
Vitaliy Dudin, en ekspert på arbeidsrett og en representant for Social Movement-organisasjonen, sier den foreslåtte nye loven er den «mest radikale tilnærminga til å ødelegge modellen for sosialt partnerskap».
For Dudin er den mest ødeleggende delen av den nye lovgivninga innføringa av Ukrainas sivilrett i arbeidsforhold. Ifølge ham er Ukrainas sivilrett basert på ideen om at to parter er like, mens forholdet mellom en arbeidsgiver og arbeidstaker ikke er det – arbeidsgiveren er alltid i en mer fordelaktig posisjon. «Dette er en tilbakeføring til 1800-tallet. Ved å introdusere sivilrett i arbeidsforhold kan vi åpne Pandoras eske, sier han.
OpenDemocarcy er finansiert av vestlige filantropiske milliardærer som Ford Foundation, Oak Foundation, Luminate og Rockefeller Brothers, samt stiftelsen Fritt ord i Norge.
Ukrainas arbeiderfiendtlige lover er planlagt lenge
Ukraina har nå vedtatt endringer av lover og arbeidstidsreformer de har planlagt lenge. Ukraina bruker Russlands invasjon for å vedta lover som ødelegger arbeidernes rettigheter. Disse lovene har antakelig vært planlagt siden Zelenskij og hans politiske parti, Servant of the People, Folkets tjener (!), kom til makta i 2019, og med Storbritannias hjelp er de nå vedtatt.
I to lover vedtatt mandag 18.7 og tirsdag 19.7, stemte parlamentsmedlemmer for å legalisere nulltimerskontrakter og tok grep mot å fjerne opptil 70 % av landets arbeidsstyrke fra den beskyttelsen de tidligere har hatt gjennom lovverket.
Men disse nye lovene har vært planlagt lenge.
I oktober 2020 møttes Storbritannias statsminister Boris Johnson og Ukrainas president Volodymyr Zelenskij for å signere en strategisk partnerskapsavtale.
Denne avtalen hadde som mål å finansiere et prosjekt som hadde som mål å endre opinionen rundt endringa av lover vdr arbeidstidsregulering i Ukraina, slik at den ukrainske regjeringen kunne vinne fram med sine planer.
UK sponsors deregulation of labour rights in Ukraine
Støttet av britene ble det også allerede i 2020 utarbeidet en «kommunikasjonsplan» for å «selge» de arbeiderfiendtlige lovene til et større publikum.
Kommunikasjonsstrategien, som er publisert av European Federation of Public Service Unions (EPSU), inkluderer en oversikt over media og ledende kommentatorer om arbeidsliberalisering som antyder at den foreslåtte reformen er upopulær hos den ukrainske offentligheten.
For å fremme fordelene ved liberalisering foreslår strategien at departementet bør «gjøre budskapene sine enklere og mer emosjonelle» til publikum og oppmuntre, via off-the-record-møter, støttespillere utenfor regjeringen til å komme med mer «emosjonelle» bønner til myndighetene om liberalisering.
«Storbritannia prøver effektivt å undergrave innsatsen til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og EU-kommisjonen,» sa EPSU, som hevdet at Storbritannia «finansierer propaganda» for å «skape et klima» mot ukrainske fagforeninger.
Zelenskijs økonomiske politikk er nyliberalisme av Pinochet-typen
Den ukrainske akademikeren Olga Baysha forklarer i et intervju med The Grayzone at den økonomiske politikken Vladimir Zelenskij står for i Ukraina er en ekstrem form for nyliberal politikk. Denne politikken er så upopulær blant vanlige folk i Ukraina at Zelenskij som ble båret inn på en populistisk bølge og 73 prosent av stemmene i 2019 rett før den russiske invasjonen hadde en oppslutning på bare 31 prosent.
Grønne lovbrudd
Av Romy Rohmann - 22. august 2022
https://steigan.no/2022/08/gronne-lovbrudd/
Nyhetene vi IKKE fikk fra Arendalsuka: Vindkraftmotstandere gikk gjennom de «Grønne lovbruddene» som skjer når vindparker etableres i Norge. Brytes lover systematisk når vindindustri etableres, eller har staten hjemmel for de voldsomme arealdisponeringene som foregår? Dette var spørsmålet Motvind stilte i et møte på Arendalsuka.
Av Romy Rohmann
Vi er og har vært mer enn selvforsynt med strøm i mange år. Strømprissjokket skyldes derfor ikke mangel på strøm, men Acer-avtalen og Statnetts kabler til høyprisområdene Tyskland og England. Med det «grønne skiftet» bla i Tyskland som førte til en avhengighet av importert energi er de nå kraftlause når de ikke vil åpne North Stream 2 og samtidig innfører begrensninger på gass fra Russland.
Støre har forplikta seg til å være Europas «Batteri» så da står vi i Norge der både med ekstreme priser og en mulig energimangel. Dette var det mye snakk om på Arendalsuka og media fukuserte daglig på vårt ansvar som ansvarlig energileverandør i disse vanskelige tider.
Men dette var kanskje meninga, for da får våre politikere gjennom vindkraft utbygging i lands og til havs og utbygging av verna vassdrag med. Naturen, havet, fiskeressursene og folks rettigheter må vike må vite i solidaritetens navn.
Ingen motstemmer kom til i NRK reportasjene fra Arendalsuka, de blei heller ikke nevnt i de store avisene, men de var der, Motvind var der.
Den 11.oktober 2021 kom dommen: Vindkraftutbyggingen på Storheia og Roan i Trøndelag var i strid med urfolks rettigheter, konkluderer Høyesterett.
Anlegget i Roan har 71 turbiner i Storheia er det 80 vindturbiner. Fortsatt er ikke EN turbin revet snart et år etter dommen.
Men Motvind mener at denne saken ikke er enestående, de skriver som innledning til dette møtet at denne saken føyer seg inn i et mønster.
«Lovbrudd får pågå! I vindkraftnæringen kan dette skje fordi lovbruddene er «grønne». Det offentlige nekter å etterleve sin plikt til ulovlighetsoppfølgning av «grønne» lovbrudd.
Areal, miljø og natur er relativt godt beskyttet av våre lover. Imidlertid ble det åpnet for lovbrudd i vindkraftforvaltningen da reguleringsplikten i plan- og bygningslov ble fjernet i 2008. Energilobbyen vant fram, men glemte at produksjonsanlegg for energi fortsatt var underlagt plan- og bygningsloven. Resultatet ble et juridisk tomrom som nå erkjennes ved varslet lovendring. Energilovens skjønnsvurdering av fordeler og ulemper, erstatter ikke rettssikkerheten som plan- og bygningsloven, og ulike særlover, er utformet for å gi. Vindkraftkonsesjoner har like fullt blir presentert som gratisbilletter forbi både plan- og bygningslov og relevante særlover.
Mens kommunene er gitt myndighet til å bestemme over samfunnsutvikling og arealdisponeringer gjennom plan- og bygningsloven, er det staten, ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), som gir konsesjoner etter energiloven. En konsesjon er imidlertid kun en rett til å produsere en gitt mengde energi, med en gitt teknologi, for en tidsperiode og på vilkår. En vindkraftkonsesjon gir, i seg selv, ikke rett til arealinngrep.
Norges vassdrags- og energidirektorat uttalte i 2013 følgende, i forbindelse med konsesjonen til Okla vindkraftverk: «Intensjonen bak lovendringen er at saksbehandlingen av vindkraftverk skal følge ett lovverk, energiloven. Etter den nevnte lovendring er det NVE som styrer vedtaksprosesser og som følger opp vedtak i detaljplan- og byggefasen.» Uttalelsen viser hvilken lovavklaring som ble formidlet fra energimyndighet. Som ris bak speilet fulgte en hjemmel til uten videre å vedta statlig arealplan til konsesjonsgitt vindindustri. Staten som forvalter villedet kommunene.Sitatet som er gjengitt i avsnittet over er hentet fra brevet fra NVE : https://motvind.org/wp-content/uploads/2022/08/NVE-bakgrunn-for-konsesjon-2013.pdf
Vår energimyndighet har, i løpet av om lag ti år, forbrukt mer enn ti ganger så mye landareal til vindindustri, som vi i løpet av 150 år har brukt til øvrige industriformål i Norge. Dette skjedde samtidig som vi fikk strengere lovverk for å motvirke en naturtapskrise. Dette skjedde uten utredning av konsekvenser for bærekraft, og uten utredning etter statlig utredningsinstruks. Dette skjedde på tross av formålene i plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven. Dette skjedde etter store naturvernkonflikter, skjerping av straff og etableringen av Økokrim. Vi var vant med en rolle hvor Staten overvåket slepphendte kommuner. Så ble situasjonen stikk motsatt.»
Brytes lover systematisk når vindindustri etableres, eller har staten hjemmel for de voldsomme arealdisponeringene som foregår? Dette brennende spørsmålet vil vi belyse torsdag 18. august fra klokken 14, i Barrique øl- og vinstue.
Først hører vi Anne Merethe Baardvik, jurist som presenterer mange av de lovbvruddene som har skjedd og skjer.
Så kommer Eivind Mauland, plansjefen som jobba mot vindkraftutbygging i Birkeland.
Etter ham hører vi Beaska Niillas fra Sametinget og til slutt en oppsummering av John Fiskvik, nestleder i Motvind Norge.
Hele møtet ble streamet og lagt ut på her:
Om «grønne» lovbrudd på Arendalsuka
Les også:
Omfattende lovbrudd og ulovlig nedbygging av natur og arealer
Lovbrudd i forretningsmodellen for vindkraft
Nå vil regjeringa gjøre lovbruddene «lovlige» ved hjelpe av nye regler:
Provokasjon: Regjeringa vil hasteinnføre regler for lett å kunne trumfe gjennom vindkraftprosjekter
Samarkand ved veiskillet: fra Timur til BRI og SCO
Av Pepe Escobar - 22. august 2022
https://steigan.no/2022/08/samarkand-ved-veiskillet-fra-timur-til-bri-og-sco/
Fra rollen landet spilte langs den eldgamle silkeveien og til BRI-prosjektet, så forblir Usbekistan et viktig geoøkonomisk sentrum i Sentral-Asia.
Av Pepe Escobar. 11. august 2022.
SAMARKAND – Den ypperste av byene langs Silkeveien, plassert på det mest handelsmessig gunstige sted ved det eurasiske veikrysset, er en ideell plass å avgjøre hvor den Nye Silkeveien skal fortsette til. Som en begynnelse, så er Samarkand stedet der statslederne i medlemslandene til SCO – Shanghai Cooperation Organization – skal møtes i midten av september.
Aleksander den Store ble bergtatt av byen i år 329 f.Kr og det kinesiske Tang-dynastiet var gale etter dens gyldne ferskener. Byen var et kosmopolitisk sentrum der zarathustristisk ildtilbedelse dominerte og også en liten flørt med nestoriansk kristendom fant sted, før de arabiske erobrere ankom under sin prefets banner i år 712 og forandret alt for alltid.
I det 13 århundre trådte mongolene inn på scenen med karakteristisk furore, men deres leder Timur Lenk, den tyrkisk-mongolske erobreren som grunnla Timuride-dynastiet, satte seg fore å omskape Samarkand til en strålende juvel og tiltrakk seg kunstnere fra hele imperiet – Persia, Syria, India – for å omskape byen til «i mindre grad et hjem og i større grad et fantastisk trofé.»
Til tross for dette levde Timur Lenk i telt i hagene som omgav utkantene av hans strålende og urbane juvel. Han forble alltid en nomade.
Handelen langs Silkeveien døde ut i det 16. århundre etter at europeerne til sist oppdaget sin egen maritime silkevei.
Russland erobret Samarkand i 1868. En kort stund var byen hovedstaden i Sovjet-republikken Usbekistan, før denne funksjonen ble overført til Tashkent og så, i 1991, forsvant byen inn i glemselen. Nå ligger alt til rette for at byen skal gjenvinne sin gamle ære og gjenopplive dens rolle som et nøkkelpunkt langs den Nye Silkeveien i det eurasiske århundre.
Hva ville Timur Lenk ha tenkt om alt dette?
“Verdenserobrer”
Timur Lenk ble født i en liten landsby utenfor Samarkand, i en klan av tyrkifiserte mongoler, om lag et århundre etter Djenghis Khans død. was born in a little village outside of Samarkand, into a clan of Turkicized Mongols, only a century after the death of Genghis Khan. Hit by arrows in his right shoulder and hip when he was only 27, he got slapped with the pejorative Persian nickname Timur-i-Leme (“Timur the Lame”), later Latinized into Tamerlane.
På samme måte som med Djenghis Khan, så var ikke Timur Lenk en type man ville legge seg ut med. Han satte seg fore å “erobre hele verden” og leverte mye på det løftet.
Timur beseiret den ottamnske sultanen Beyazid i Ankara (ikke fortell det til tyrkere), han tilintetgjorde Den Gyldne Horde på steppene i dagens Khasakstan og bombarderte kristne styrker i Smyrna (dagens Izmir) med avskårne hoder som kanonkuler.
I Baghdad i 1401 – der det ennå er friskt I minne, slik jeg hørte det i 2003 – drepte soldatene hans 90 000 innbyggere og støpte inn hodene deres i 120 tårn. Han hersket over alle handelsruter fra Dehli til Damaskus og han var motivet i poesien til Edgar Allan Poe, drama av Christopher Marlowe og operaen til Vivaldi.
Det zombiefiserte, wokeifiserte Vesten vil hånlig kalle ham for en autocrat, eller en “diktator” som de kaller Vladimir Putin. Dette er nonsense. Han var islamisert og tyrkifisert, men var aldri en religiøs fanatiker, slik som dagens salafist-jihadister. Han var analfabet, men snakket persisk og tyrkisk flytende. Han hadde alltid voldsom respect for lærde. Han var en hvileløs nomade som likevel sørget for noe av den mest slående arkitektur verden har sett.
Hver kveld klokken 21 foran den psykideliske belysningen som omkranser den arkitektoniske skatten Registan (et område med mye sand), opphavelig en basar i et handelssentrum, og blant de knapt hørbare samtalene i familiene i Samarkand, så gjenlyder Timurs ord: “La den som tviler på vår makt se på våre bygninger”.
Timur døde i 1405 i Otrar – I dag en by sør i Kazakhstan – mens han planla den såkalte “Alle Felttogs Mor”, invasjonen av Ming-dynastiet i Kina. Dette ere n av de største “hva hvis” I historien. Ville Timur ha klart å islamisere det konfucianske Kina? Ville han kunne ha satt sitt merke på dem, på same måte som mongolene gjorde i den kollektive russiske underbevissthet og som fremdeles er der i sterkt monn?
Alle disse spørsmålene virvler omrking i hodene våre når vi står foran Timurs grav – et imponerende stort stykke svart jade i Gur-i-Mir, et egentlig beskjedent gravsted, omringet av hans åndelige rådgiver Mir Savid Baraka og familiemedlemmer som stjerneastronomen Ulug Beg.
Fra Timur til Putin og Xi
Xi Jinping og Vladimir Putin er naturligvis ikke Timur Lenk-materiale og det er såvisst heller ikke den nåværende usbekiske president Shavkat Mirzoyoyev.
Det som er så slående nå, som jeg har t i det myldrende Tashkent og på vei til Samarkand, er hvordan Mirzoyoyev på dyktig vis nyter godt av både Russland og Kina på grunn av hans polymorfiske (mangerettede) politikk for å sette opp Usbekistan som et sentral-asiatisk – og eurasisk – maktsentrum, tenkt fullført i løpet av 2030-årene.
Myndighetene investerer massivt i “Senter for islamisk sivilisasjon” i Tashkent, nær det velkjente Khast-Imam kvartalet som også huser det innflytelsesrike al-Bulkhari islamske institutt og bygger også et helt nytt forretningskompleks ved utkanten av Samarkand og hvor SCO-toppmøtet skal arrangeres.
Amerikanerne har investert i et forretningssenter i Tashkent som inkluderer et helt nytt Hilton hotel og bare et kvartal derfra har kineserne bygd deres egen versjon. Kineserne blir også involvert i byggingen av en svært viktig transportkorridor langs den Nye Silkeveien; den nye Pakafuz-jernbanen mellom Pakistan, Afghanistan og Usbekistan til 5 milliarder dollar, også kalt den Trans-Afghanske jernbanen.
Usbekistan har ikke – I det minste ikke ennå – kjøpt konseptet om den Eurasiske Økonomiske Union (EAEU), som krever fri flyt av varer, mennesker, capital og tjenester. Landet framhever sin egen autonomi, noe Russland aksepterer fordi de bilaterale forbindelsene med landet forblir svært sterke og fordi noen fare for at landet skal nærme seg NATO ikke eksisterer.
Sett med Moskvas øyne er det et must å ha gode relasjoner med Karimovs post-islamske Usbekistan uten å samtidig presse landet til å bli med i den eurasiske integrasjonen. Det kan komme med tide nog det har ingen hast. Russland nyter stor popularitet i Usbekistan, om enn ikke like høy som i Tadsjikistan og Kirgisistan.
Så mange som 5 millioner immigranter fra de sentral-asiatiske landene arbeider i Russland, der mesteparten er usbekere og tadsjiker, selv om de også nå søker arbeid i Gulf-statene, Tyrkia og Sør-Korea.
Som et av de “sikre” områdene for russisk innflytelse, så anser Moskva de sentral-asiatiske stater for kritisk viktige partnere, som en del av en konsolidert eurasisk visjon som står i sterk kontrast til de vestlige grenseområdene og et Ukraina i oppløsning.
Alle veier leder til BRI
Den kinesiske betraktningen, definert av det ambisiøse Belt and Road-prosjektet (BRI), er vesentlig mer nyansert. For hele Sentral-Asia betyr BRI det same som utvikling av infrastruktur og integrasjon i globale forsyningskjeder.
Usbekistan har, i likhet med sine naboer, under president Mirziyoyev knyttet sin utviklingsstrategi opp mot BRI. Det er innebygget i “Strategy of Actions in Five Priority Directions of Development”. Usbekistan er også offisielt medlem av Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB).
Kinas forhold til Sentral-Asia utnytter selvfølgelig Sovjet-æraen, men tar også sterke hensyn til territoriale disputter og svært vanskelige spørsmål om grenser.
For eksempel så betød Sovjetunionens kollaps at ei elv, ei vanningsgrøft, et treholt eller til og med et brutalistisk monument i en veikant plutselig ble forvandlet til ytre grenser hos nye stater, noe som kan ha uforutsigbare konsekvenser.
Da den gamle Silkevein gikk her, hadde slikt ingen betydning. Timur Lenk erobret alt fra India til Svartehavet. Nå er det vanskelig å finne noen i Tashkent – som uten masse plunder – kan frakte deg over grensen til Turkmenistan via Shymkent og tilbake. Sultan Erdogan vil hausse opp Turkmenistans rykte ved å kalle landet for “Alle tyrkiske folks hovedstad”, noe som historisk sett er mer enn spuriøst, men det er en annen lang historie.
Vi har ennå ikke nevnt Ferghana-dalen, som fremdeles er utsatt for jihadist-innflytelse fra organisasjoner som IMU, Islamic Movement of Uzbekistan (IMU).
Alt dette plaget landene i de tre tiårene disse nye sentral-asiatiske landene måtte finne fram til en distinkt nasjonalideologi som var koblet til en visjon om progressive, sekulær framtid. Under Karimov gjenoppdaget Usbekistan fort Timur Lenk som som sin nasjonalhelt og investerte massivt i å gjenopprette den ærerike Timur-fortiden. I løpet av denne prosessen kunne ikke Karimov unngå å gripe mulighetene som lå i å effektivt presentere seg selv som den moderne Timur Lenk i dress.
Tilbake i det geoøkonomiske rampelyset
SCO viser hvordan Kinas tilnærming til Sentral-Asia er definert av to sentrale elementer: sikkerhet og utvikling i Xinjiang. Sterkere regionale stater som Kasakhstan og Usbekistan forhandler med Peking – og Moskva – ved hjelp av sistnevntes finkalibrerte, mangefasetterte utenrikspolitikk.
Pekings fortjeneste har vært å på snedig vis posisjonere seg som den som sørger for å skaffe ting, med SCO som et slags topp moderne laboratorium for multilateralt samarbeid. Dette vil forsterkes enda mer ved toppmøtet i Samarkand i september.
Skjebnen til det som praktisk talt er det “indre Eurasia”, Eurasias grunnvoll, kan ikke skilles fra en subtil, svært kompleks konkurranse på flere nivåer mellom Russland og Kina.
Det er avgjørende å huske på at Xi Jinping, i den banebrytende talen han holdt i 2013 i Nur-Sultan (daværende Astana) under den formelle avdukingen av det Nye Silkevei-initiativet, sterkt betonte at “Kina er rede til å forbedre kommunikasjonen og koordinasjonen med Russland og med alle sentral-asiatiske land for å bygge en harmonisk region”.
Dette var ikke svulstige og uforpliktende ord. Prosessen inkluderer å forene BRI og SCO, noes om har utviklet seg til å bli en mekanisme for økonomisk såvel som sikkerhetsmessig samarbeid.
Under SCO-møtet i 2012 var daværende kineisisk utenriksminister Cheng Gouping helt klar: Kina ville ikke tolerere at uroligheter som dem i Vest-Asia og Nord-Afrika skulle skje I Sentral-Asia.
Moskva kunne ha sagt nøyaktig det same. Det nylig forfeilede kuppet i Kasakhstan ble håndtert hurtig og profesjonelt av de seks medlemmene I den russisk-ledede Collective Security Treaty Organization, CSTO.
Kina har i økende grad engasjert i å bruke SCO for å lade opp til et geoøkonomisk høygir, tross at noen av landets forslag om frihandelssone, et felles SCO-fond og utviklingsbank, ikke har materialisert seg. Det kan til slutt skje, siden SCO – og BRI – konvergerer mer og mer med EAEU i kjølvannet av det vestlige sanksjonshysteriet.
Ved hvert toppmøte i SCO aksepterer de sentral-asiatiske landene med glede lånene fra Kina. Samarkand-møtet i neste måned kan bære bud om et kvalitativt løft: Russland og Kina enda mer involverte i å bringe det indre av Asia tilbake til det geoøkonomiske rampelyset.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i The Cradle: Samarkand at the crossroads: from Timur to the BRI and SCO
Oversatt til norsk for steigan.no av Væringen.
Les også: Veien til Samarkand
Provokasjon: Regjeringa vil hasteinnføre regler for lett å kunne trumfe gjennom vindkraftprosjekter
Av innsendt/red - 21. august 2022
https://steigan.no/2022/08/provokasjon-regjeringa-vil-hasteinnfore-regler-for-lett-a-kunne-trumfe-gjennom-vindkraftprosjekter/
Fristen for å legge innhøringssvar på «forslag til endringer i fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet» er mandag 22. august.
Alle som er engasjert i kampen mot de naturødeleggende vindkraftprosjekter bør sende inn høringssvar hit.
Som inspirasjon for skriving av høringssvar legger vi ved svaret fra Motvind Salten:
Svar på høring vedrørende forslag til endring av fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet:
1. Først og fremst ønsker vi å protestere mot måten denne høringen er fremlagt på. Høringen er lagt til midt i fellesferien med svarfrist 8. august (utsatt til 22 august etter påtrykk fra blant annet Motvind Norge), og med samtlige dokumenter på byråkrati-engelsk. Departementet har ikke hatt «tid» til å oversette dokumentene til norsk, er visst nok forklaringen. Dette forhindrer store grupper av den norske befolkningen til å kunne ta stilling til direktivendringene som her foreslås, noe som i seg selv er et stort demokratisk problem. Videre synes vi det er interessant at den norske innledningen til denne høringen ikke nevner ordet «vindkraft» en eneste gang. Høringen gjelder jo i høyeste grad vindkraftutbygging. For øvrig finner vi det merkelig at Motvind Norge (med sine 20000 medlemmer) ikke står som mottaker for denne høringen. Motvind Norge er utvilsomt interessent i saken. Nok en forglemmelse? Samlet sett kan ikke dette sees på som annet enn en provokasjon, og vil følgelig bidra til å svekke tilliten til våre politikere. Dette er en utvikling som ingen er tjent med.
2. EU’s forslag til direktivendringer er fullstendig i utakt med de siste års demokratiprosesser innen vindkraftutbygging. Fremleggingen av Nasjonal ramme for vindkraft i 2019, førte til massive protester fra folket. Norske politikere innså at vindkraftutbyggingen i Norge ikke kunne gjennomføres uten lokal forankring og demokratiske prosesser. Dette bidro til at kommunene fikk økt medbestemmelse, og kunne velge selv hvorvidt de ønsket vindkraftprosjekter i kommunen. NVE utarbeidet også en rekke anbefalinger, om nye krav og prinsipper innenfor konsesjonsbehandlingen. Dette skulle bidra til å sikre medvirkning fra interessenter og styrke kvaliteten i konsesjonsprosessen. Sentrale norske politikere gikk ut offentlig og uttalte at de «hadde lært» av tidligere gjennomførte konsesjonssaker for vindkraft. Nå skulle vi få ryddighet i prosessene. Det er ingen tvil om at EU’s nye forslag til direktiver vil «slå bein under» denne politiske utviklingen, dersom dette blir godkjent av myndighetene. Det er tydelig at formålet med endringene er å få gjennomført flest mulig vindkraftprosjekter på kortest mulig tid, og til lavest mulig kostnad. I denne sammenheng er EU villig til å forenkle og forkorte konsesjonsprosedyrene. Dette gjelder både kravene til behandlingstid og kravene til konsekvensutredninger (ikke minst på miljøsiden). Dette vil i mange tilfeller kunne medføre hastevedtak av prosjekt, uten grundig konsekvensutredning på natur, fiskeri, fugle- og dyreliv. Det vil også høyst trolig gå ut over muligheten for lokal medvirkning i prosessene. Motvind Salten protesterer derfor kraftig på disse direktivendringene, da dette vil medføre avgivelse av nasjonal kontroll over norsk vindkraftpolitikk, herunder også svekke norsk lokaldemokrati, som står sterkt i det norske samfunn. EU legger her i alt for stor grad føringer på hvordan Norge skal gjennomføre sin vindkraftpolitikk. Vi mener bestemt at norske myndigheter er bedre skikket til å avgjøre hva som er «tilstrekkelig» bra miljøutredning, og hvorvidt lokaldemokrati, naboer og andre interessenter i nærområdet har hatt tilstrekkelig muligheter for å belyse saken fra flere sider. Innføring av dette direktivet, vil utvilsomt heve konfliktnivået til nye høyder. Det norske folk forventer «selvbestemmelse» over våre egne naturområder, og kommer ikke til å akseptere en overkjøring fra EU på dette området.
3. Kort om «særlig egnede områder for fornybar energi». I forslaget lanseres et «to-spor» system hvor man skiller mellom prosjekter i områder som er spesielt egnet for spredning av fornybare prosjekter, og prosjekter som ligger utenfor disse områdene. Prosjekter som blir gruppert innenfor «særlige egnede områder for fornybar energi», vil kunne gjennomføres uten en spesifikk miljøkonsekvensvurdering på prosjektnivå, da det her forutsettes at disse prosjektene ikke vil ha vesentlig innvirkning på miljøet). Myndighetene skal her kun gjøre en rask screening av søknaden for å avgjøre om det er stor sannsynlighet for at prosjektet vil kunne gi «betydelige uforutsette skadevirkninger». Etter at denne screeningsprosessen er gjennomført, vil prosjektet kunne godkjennes uten videre. Vi stiller oss også undrende til hvilke områder i Norge som vil kunne egne seg til behandling innenfor dette sporet. Ifølge direktivforslaget (15C) skal det utpekes områder som ikke forventes å ha vesentlige effekter på miljøet. For dette formålet skal prioriteres kunstige og bebygde overflater som tak, transportinfrastrukturområder, parkeringsområder, avfallsanlegg industriområder med mer. Et vesentlig moment i denne sammenheng må være at Norge ligger i et arktisk strøk med stort snøfall og frost store deler av året. Det vil følgelig, pga fare for is-kast, være direkte uansvarlig å anlegge vindkraft i områder hvor folk ferdes (f.eks i boligfelt, næringsområder eller langs transportårer). Vindkraft i tettbygd strøk vil i stor grad begrense folks alminnelige ferdselsfrihet og således også påvirke folkehelsen. Ved utredning av miljøkonsekvenser, må selvsagt også ta høyde for lydforurensning/infralyd, samt lysforurensning (herunder skyggekast), som i høyeste grad påvirker folkehelsen. Vi frykter at EU vil påtvinge Norge å kjøre flere prosjekter inn i sporet «spesielt egnet område for fornybar energi». Lokalbefolkning og berørte av denne utbyggingen vil i så fall være sjanseløse, i et system rigget for hurtig godkjenning. Motvind Salten protesterer derfor kraftig på saksbehandlingsrutinene knyttet til prosjekter under kategorien «spesielt egnet for fornybar energi». Dette er en direkte uansvarlig og udemokratisk politikk som norske myndigheter umulig kan gå god for.
4. Endringene i direktivene er ikke i samsvar med EU’s proposjonalitets-prinsipp. Endringene i disse direktivene er svært omfattende. De vil gripe direkte inn i medlemslandenes muligheter for en grundig og demokratisk prosess. Inngripen begrunnes i all hovedsak med den geopolitiske situasjonen som følge av Russlands invasjon av Ukraina, samt høye energipriser. La det først være klart at dette dokumentet i all hovedsak ble forberedt i 2021, og følgelig lenge før krigen i Ukraina. Det virker særdeles merkelig å bruke den sikkerhetspolitiske situasjonen som argument for utvidede krav til fornybar kraft. Det naturlige for å sikre EU i en eventuelt eskalert konflikt vil være å reversere en del av energipolitiske grepene de gjorde før krigen startet. Det vil i praksis bety åpning av atomkraftverk, kullkraftverk og sikre forsyninger av olje og gass. Ut ifra et sikkerhetspolitisk perspektiv er ikke økt elektrisering en god strategi. Hva gjør vi når hele bilparken og maskinparken er elektrifisert, og Putin trekker ut «støpselet». Det er ingen tvil om at elektriske anlegg vil være sårbare mot sabotasje, og følgelig vil det være enkelt for Russland å lamme EU ytterligere. Motvind Salten protesterer følgelig på EU sin begrunnelse om at dette er en nødvendig prosess som følge av krigen i Ukraina. Dette er kun et godt forsøk på å lure politikerne til å ta forhastede beslutninger på vegne av sitt folk.
5. Avsluttende kommentar Det er mange flere av utsagnene i denne direktivteksten, som burde vært omtalt. Mye av argumentasjonen fra disse EU-byråkratene er kort og godt hårreisende. Hele direktivet er gjennomsyret med forakt for naturvern og naturtap, og forakt for lokaldemokratiet og de interessenter som berøres direkte av disse alvorlige inngrepene. Fokus i direktivendringen er kostnadseffektivitet og økt rettsikkerhet og bistand for utbyggerne. Er det virkelig utbyggerne med sine milliardformuer som er «den svake part», og som trenger beskyttelse?
Motvind Salten forventer nå at våre politikere setter foten ned, og sier «Nok er nok»!
Med hilsen
På vegne av Motvind Salten
Amund Aunsmo