Nyhetsbrev steigan.no 22.04.2024
USA frir til sin fremmedgjorte NATO-partner Tyrkia
Israel dreper dusinvis i Rafah og USA godkjenner milliarder til flere våpen
Etter katastroferegnet i Dubai ble det viktig å benekte værmanipulasjon
USA bruker nordiske NATO-land for å militarisere Arktis
Det er flere grunner til å være fullstendig motstander av EUs fornybardirektiv
Biden-administrasjonen med strategi for «framtidige pandemier»
Fare for hemningsløs utbygging av vindindustri i norsk natur
Polarisering og klassekamp
Av Harald Øystein Reppesgaard - 22. april 2024
https://steigan.no/2024/04/polarisering-og-klassekamp/
I de siste årene har klasseforskjellene økt kraftig, men man dekker til med påstanden om at Norge er et lite land med få forskjeller. Det er ikke sant. Fattigdommen øker for de som sitter nederst ved bordet i samfunnet og middelklassen får sterk reduksjon i kjøpekraft. Middelklassen blir sakte men sikkert svekket og ender opp med arbeiderklassens utfordringer for å klare seg i dyrtida. Den er i ferd med å forsvinne. Et lite oligarki i Norge er blitt ustyrtelig rike og tilstås betydelige skattelettelser. Grunnskatt og eiendomsskatt har ført til skatteflukt av milliardærer til Sveits. I Asker kommune ble det et inndekningsbehov etter at Røkke forsvant til Sveits for å unngå betale formueskatt. Samtidig som Høyrekommunen vil avskaffe formueskatten skal de kommunale avgiftene for vanlige folk økes betraktelig i snitt med over 30 %. Ikke alle er velbemidlet i denne kommunen og må svi for Røkkes samfunnssvik. Dette er ikke lenger en kommunal, lokal, sak men et nasjonalt problem.
Dagens regjering glipper så vidt med øynene, sitter evneløs, uten midler, og akter ikke å ta tak i meningsløsheten. Regjeringens mantra om at det «er vanlige folks tur» og skal prioriteres i den økonomiske utviklingen, tror ingen lenger på. Det tas ingen kraftsats for å stoppe storkapitalens samfunnsfiendtlige disposisjoner. Det sosiale og økonomiske skillet går mellom de som bare har en lønn å leve av og de som profitterer på finanskapitalens milliardutbytte. Dette skillet er stygt dersom man vil se. De som setter fokus på denne samfunnsmessige sabotasjen blir anklaget for å være ondsinnede, ja misunnelige, personer som ikke har forståelse for hvor hardt oligarkiets stjernelag egentlig har arbeidet seg opp med sine «to tomme hender» og fortjener sine milliarder. Påpekningen av denne utviklingen kalles «polarisering» og legges ut som respektløst for stjernelaget som mener det er de som egentlig bygger landet og skaper «verdier». Polarisering er undergraving av samfunnets økonomiske bærebjelker, vold mot skaperevnen og entrepenørånden. Ja, mot hele vår moral og kultur.
«Venstresidas» Bjørgulf Braanen gjorde seg noen tanker om «polariseringens dynamikk» i Klassekampen for et par år siden. Innledningsvis beskriver han klassesamfunnets skjerpede sosiale og økonomiske motsetninger men når konfliktene blir for store ender det med revolusjoner og samfunnskollaps. Braanen advarer derfor mot en polarisering i politikken der « man ikke lenger har arenaer hvor alle kan møtes for siviliserte debatter med dannet språkbruk og god meningsdannelse». Han og mange andre på »venstresida» har nok ikke forstått at klassekampen utvikler og skjerper seg uansett dannet språkbruk og polert meningsdannelse i samfunnet. Det har aldri stått på det i de dannede kretser før den sosiale stormen tok dem. All sann historie er historien om menneskenes arbeid og slit for å overleve mot herskere og overklassers undertrykking.
Klassesamfunnets innebygde motsigelser rammer hardt når overklassen i århundrer er parasitter på vanlige menneskers arbeid og forverrer deres levekår. Derfor må motsigelsene forties eller tildekkes med eufemismer som «felles dugnad», «alle skal med», «likhetsamfunnet» m.m. Avsløringene om sannheten er truende særlig for finansoligarkiets eksistens. Polarisering som avslører at det er utrolig økende avstander mellom rik og fattig må anses som verre enn å banne i kjerka. I nyere tid blir historiske fakta og beskrivelser av virkeligheten arrogant kaset ut på den voksende dynga av «konspirasjonsteorier». Finanseliten får støtte av den politiske eliten og av media med å unndra oss sannheten om urettferdigheten i samfunnet. Tvert om er polarisering i debatter og i meningsbrytningen verktøy for å åpne øynene til folk og til å bevisstgjøre oss om urettferdigheten og utbyttinga i vårt «likhetssamfunn»
Det har hersket en kvelende politisk enighet etter Gerhardsens dager mellom Høyre og Arbeiderpartiet i de viktigste samfunnsspørsmålene i Norge. De nesten umerkelige forskjellene mellom en «rød-grønn» og «borgerlig» regjering og avpolitiseringen av fagbevegelsen har ført til at meningsdannelsen har blitt lammet av ME-syndromet med kraftløshet og langvarig passivt sengeleie. Klassekampen ble avblåst da kapitaleier og arbeider ble indoktrinert med alle befinner seg i samme båt. Mediene har ført an i å fortelle oss dette selv om de sosio-økonomiske forskjellene i befolkningen har økt kraftig. Etter hvert har «folk flest» og deler av fagbevegelsen våknet noe og tar inn over seg at Røkkes og Fredriksens luksusfartøyer ikke har plass til arbeidere, sjarkfiskere og småbrukere, aleneforeldre, minstepensjonister, uføre. Når klasseforskjellene øker og elitepolitikernes synsfelt innsnevres og ikke ser utviklingen, blir det uro og konflikter. Braanens ønske om at «vi i fellesskap kan skape en felles framtid der det er plass til alle», er tomme ord.
Hva slag «felles framtid» er det snakk om? Skal blandingsøkonomi og klassesamarbeid fortsatt være basis for den «nordiske modellen»? Skal de «samlende løsningene», som han setter sin lit til være på kapitalens premisser? Hva har det ført til? Vi har fått tredd nedover oss «reformer» mot arbeiderklassens og fagbevegelsens interesser og grunnleggende velferdsgoder trues. Offentlige tjenester er på anbud og privatiseres. Det kollektive eierskapet oppløses. Infrastrukturer som vei, post, telefon og transport settes ut til internasjonale monopolselskaper.
Privatisering av helsevesenet har skapt et A- og B-lag for de som har veldig god privat økonomi og de som nesten ikke makter å betale strømregningene. Fortjenestene går ut til skatteparadiser. Hjørnesteinsbedrifter legges ned eller flyttes til utlandet. Fjordfiskerne har mistet muligheten til å få rettmessige fiskekvoter, fiskeindustrien på land mister råstoffer for å bli bearbeidet i Kina, bonde- og småbrukere nedlegger bruk til fordel for stordrift til de store gårdene, distriktene avfolkes. Tragedien i kjølvannet av «de samlende løsningene» er mye lenger. De samlede løsningene vi får fra Stortinget om sykepenger, uføretrygd, barnetrygd og minstepensjonister har ført til en økende kløft mellom fattige og de enormt rike i denne «Nordiske modellen».
I utenrikspolitikken har de som ikke vil ha en polarisering besluttet å støtte USAs proxykrig mot Russland i Ukraina, gitt vilkårsløst 12 baser til USA- militaristene på norsk jord uten debatt og bak folkets rygg. Nå er det er en felles løsning, konsensus, for en rekordopprustning på 600 nye milliarder i Stortinget. Det blir i alt ufattelige 1600 milliarder de neste 12 år. Vi har en statsminister som fortier sannheten om hvor pengene skal tas fra. Han sier freidig at dette ikke skal gå ut over noe i samfunnet. Renta skal ikke opp, prisstigningen vil gå ned, lønningene gå opp. Velferden skal ikke berøres. Dette må avsløres som ren usannhet, mange kaller det løgn (!) noe budsjettene i kommune- og statsbudsjettene vil vise kommende år. Militariseringa av Norge følges opp av en ondsinnet propaganda som har konstruert et meningsløst fiendskap mot en nabo som aldri har skadet norske interesser. Disse «fredstiltakene» kan tvert om bli en katastrofe for oss i en konflikt mot Russland. På dette feltet vil man ha polarisering, en militærpolitisk polarisering uten motstemmer, som øker krigsfaren mot oss og skaper ikke «en felles framtid for alle», som Braanen er opptatt av. Han representerer de som tror på Stoltenbergs dogme om at «våpen fører til fred». Arbeidet med å avsløre slike falske trossetninger er en riktig form for polarisering.
Det som trengs er nettopp en polarisering som viser de reelle forskjellene i befolkningen. Uansett er vi på samme arenaen om ikke i samme båt. Polarisering av politikken betyr ikke skjellsord og personlig trakassering av motstanderen. Det overlates til høyre-ekstreme partier og fascistiske krefter. En avslørende polarisering i politikken er et nødvendig verktøy for arbeider- og fagbevegelsen for å kunne føre en klassekamp på riktig grunnlag: Arbeid mot kapital.
USA frir til sin fremmedgjorte NATO-partner Tyrkia
Av M. K. Bhadrakumar - 22. april 2024
https://steigan.no/2024/04/usa-frir-til-sin-fremmedgjorte-nato-partner-tyrkia/
Washington har tørket støvet av sin gamle verktøykasse for å engasjere sin allierte fra den kalde krigen, Tyrkia, og gjenopplive deres døende allianse for å tjene USAs geostrategiske interesser i det raskt skiftende regionale miljøet. Dette stammer fra en erkjennelse av at uansett demoniseringen av president Recep Erdogan som en villstyring, forblir Tyrkias potensial som en «vippestat» en geopolitisk realitet.
Denne erkjennelsen følger uten tvil Washingtons motvillige erkjennelse av at det gamle dogmet om «du er med oss eller mot oss» ikke kan og ikke bør gjelde for fremvoksende land som Tyrkia – eller India, Indonesia, Brasil, osv. for den saks skyld – i en tid med avtagende amerikansk innflytelse i globale anliggender.
Tyrkias betydning for USAs globale politikk har faktisk økt kraftig i direkte proporsjon med USAs konfrontasjon med Russland. Dette er et produkt av proxy-krigen i Ukraina som startet i 2014 og har blitt til den første kretsen av amerikansk utenrikspolitikk og diplomati for tiden, når den kinesisk-russiske aksen har vokst til en kvasi-allianse og det transatlantiske alliansesystemet har kommet under press.
Likevel, i dette paradigmet, fortsetter Russland å søke et iboende, gjensidig fordelaktig partnerskap med Tyrkia i en historisk kontekst snarere enn som et resultat av det omskiftelige i det tyrkisk-amerikanske forholdet. En slik tilnærming er faktisk også fornuftig fordi Russland og Tyrkia hadde en vanskelig felles historie.
Moskvas fokus er på å sprøyte inn så mye positivt innhold som mulig i forholdet til Ankara, spesielt under sanksjonsforholdene, noe som har skapt interessegrupper på tyrkisk side og betydelig styrket Russlands «myke makt» i Anatolia. (Et lignende fenomen dukker opp overfor India også.)
Selv om Erdogan kan finne at Russland er et nyttig balanseredskap i forhold til USA, ser Moskva ingen grunn til å føle seg forstyrret av den nylige tøværet i Tyrkias forhold til USA. Muligens kan dette være en av grunnene til at president Vladimir Putin ennå ikke planlegger sitt lenge utsatte besøk til Tyrkia, selv om Erdogan har vært åpenbart ivrig etter at det skulle finne sted før hans eget kommende besøk til USA 9. mai.
Når det er sagt, kan Russland ikke annet enn å være intenst bevisst på at Tyrkia er et unikt NATO-medlemsland som virkelig søker en utvidelse av forholdet til Moskva og er forpliktet til et dynamisk partnerskap på et bredt spekter som spenner fra energi til raketter til turisme – og på samme måte har et fint balansert forhold til Iran, Russlands viktigste vestasiatiske partner.
Selvfølgelig har den personlige kjemien mellom Erdogan og Vladimir Putin vært en nøkkelfaktor her, selv om glansen er blitt noe mattere etter Tyrkias nylige avveininger med USA om Sveriges NATO-medlemskap, som er et alvorlig tilbakeslag for Russlands kjerneinteresser i Arktis, et område med dyp strategisk bekymring for Moskva ettersom det er der den russiske atombevæpnede ubåtflåten er basert.
Fra et amerikansk perspektiv er det russisk-tyrkiske samarbeidet avgjørende for sikkerheten til Svartehavsregionen, som befinner seg i stormsenteret i Ukraina-konflikten. I henhold til Montreaux-konvensjonen (1936) kontrollerer Tyrkia Dardanellene og Bosporus-stredet, og tilgangen til disse kan være en game changer for USAs ekspansjonistiske strategier for NATO for tiden. Selvfølgelig, Tyrkias stenging av Bosporus for vestlige krigsskip under de rådende krigsforholdene i Ukraina vipper styrkebalansen i Svartehavet til fordel for Russland.
Dessuten påvirker sikkerheten til Svartehavet og det østlige Middelhavet Russlands økende tilstedeværelse i Nord-Afrika, Sahel-regionen og Den sentralafrikanske republikk som helhet, som er rike på mineraler. Etter å ha lykkes med å bringe Armenia inn i den vestlige banen og fjerne den russiske fredsbevarende styrken i Nagorno-Karabakh, kan neste fase godt være et NATO-fremstøt for å legge ned den russiske basen i Armenia. Derfor er Tyrkias innflytelse i Transkaukasia potensielt også en game changer på lang sikt, der Russlands urolige muslimske republikker i Nord-Kaukasus er i Vestens geværsikte.
Generelt sett blir Tyrkia en uunnværlig deltaker i NATOs ekspedisjonsagenda «utenfor regionen», som strekker seg inn i Transkaukasia og Det kaspiske hav og videre mot Sentral-Asia og Afghanistan i en vid bue som kan bringe det vestlige alliansesystemet rett inn i Indias utvidede nabolag i en flott eurasisk pivot som går tilbake til Mackinders Heartland Theory – «Den som styrer Øst-Europa, kontrollerer Heartland, den som styrer styrer Heartland, kommanderer Verdensøya, den som styrer Verdensøya, kontrollerer verden» (1904). (Heartland, «hjertelandet» er der de eurasiske landmassene møtes, o.a.)
Mackinder hadde en tendens til å være altfor eurosentrisk, men viktigheten av det eurasiske hjertelandet har ikke bare ikke blitt mindre – hjem til de fleste av verdens gjenværende mineralressurser – men kan bare ha økt etter fremveksten av Kina som en supermakt og dets belte- og veiinitiativ.
Selv om Russland mistet sitt politiske grep over Øst-Europa på 1980-tallet, kontrollerer det fortsatt Heartland. Den tidligere amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren og uformelle Obama/Biden-rådgiveren, Zbigniew Brzezinski trakk mye på Mackinders teori i sin bok fra 1997 The Grand Chessboard hvor han skrev med stor evne til forutsigelse:
«Geopolitikk har beveget seg fra den regionale til den globale dimensjonen, med overvekt over hele det eurasiske kontinentet som det sentrale grunnlaget for global dominans. USA, en ikke-eurasisk makt, nyter nå internasjonal hegemoni, med sin makt direkte utplassert på tre periferier av det eurasiske kontinentet …. Men det er på klodens viktigste spillefelt – Eurasia – at en potensiell rival til Amerika på et tidspunkt kan oppstå».
Det er tilstrekkelig å si at Erdogans tur til Det hvite hus 9. mai, den første slike begivenhet under Biden-presidentskapet, vil bli fulgt nøye. Biden trodde han straffet Erdogan for hans uavhengige utenrikspolitikk ved å ignorere ham, men bøyer seg nå dypt siden Tyrkias samarbeid kan være en «game changer» for fremme av amerikanske interesser på en rekke spørsmål.
Det er imidlertid en annen sak at Erdogan også vil ha en ønskeliste å diskutere med Biden og er garantert være en krevende og irriterende samtalepartner. Poenget er at enhver tyrkisk-amerikansk velvilje vil bli avgrenset av fremvoksende krigsskyer i Vest-Asia utover tillitsunderskuddet i forholdet som stammer fra det mislykkede militærkuppforsøket i 2016 mot Erdogan og Pentagons påfølgende allianse med kurdiske militante i Syria, som gir næring til separatisme i Tyrkia.
Tyrkia nektet å sanksjonere Russland og har i stedet vist beredskap for en utvidelse av forholdet til Moskva. Over 6 millioner russiske turister besøkte Tyrkia i fjor. Når det gjelder store regionale og internasjonale spørsmål, er Tyrkias holdning i økende grad i strid med Washingtons.
Derfor ble ikke Tyrkia med i den USA-ledede koalisjonen som konfronterte houthiene i Rødehavet. I løpet av den siste uken ble det avslørt at Tyrkia har søkt om å delta i den internasjonale måneforskningsstasjonen initiert i fellesskap av Kina og Russland (fremfor NASAs måneutforskningsprogram kjent som Artemis.)
Igjen fordømte Tyrkia på det sterkeste det israelske luftangrepet mot den iranske ambassaden i Damaskus 1. april, mens Ankaras svar på Irans luftangrep mot Israel den 13. april ble forsinket og var i en dempet tone med den primære bekymringen den potensielle spredningen av Israels Gaza-konflikt i hele regionen, etterfulgt av frykten for at internasjonal oppmerksomhet kan flytte seg fra Gaza-tragedien.
Tyrkia er faktisk det eneste NATO-landet som nektet å støtte den USA-sponsede felleserklæringen på torsdag mot Iran på grunn av deres gjengjeldelsesangrep mot Israel.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Israel dreper dusinvis i Rafah og USA godkjenner milliarder til flere våpen
Av skribent - 22. april 2024
https://steigan.no/2024/04/israel-dreper-dusinvis-i-rafah-og-usa-godkjenner-milliarder-til-flere-vapen/
Av nyhetsdesken i The Cradle.
Israelske luftangrep på Rafah sør i Gaza drepte 22 mennesker, inkludert 18 barn, natt til 20. april, bare timer etter at den amerikanske kongressen stemte for å sende ytterligere 26 milliarder dollar i bistand til Israel.
De siste ukene har Israel utført nesten daglige luftangrep på Rafah, en by på grensen til Egypt hvor mer enn én million Gaza-innbyggere har søkt tilflukt for å unnslippe israelsk bombing andre steder i enklaven. Mange bor i store provisoriske teltbyer og lider under akutt matmangel forårsaket av Israels brutale beleiring.
ABC News rapporterer at det første israelske angrepet i Rafah lørdag drepte en mann, hans kone og deres 3 år gamle barn, ifølge Kuwaiti Hospital. Kona var gravid, men legene klarte å redde babyen, sa sykehuset.
Det andre israelske angrepet drepte 17 barn og to kvinner fra samme utvidede familie, rapporterte sykehuset. Mohammed al-Beheiri sa at datteren hans Rasha og hennes seks barn ble drept. Ett av barna var en 18 måneder gammel baby. Rashas manns andre kone og deres tre barn ligger under ruinene, sa al-Beheiri.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har lovet å også angripe Rafah i en bakkeoffensiv, som FN og menneskerettighetsgrupper har advart om vil drepe et massivt antall palestinske sivile som ikke har noe sted å flykte videre.
Lovforslaget som ble vedtatt av Representantenes hus forventes å bli vedtatt i Senatet neste uke. USAs president Joe Biden vil da signere det. Reuters rapporterer at lovforslaget gir 26,38 milliarder dollar i bistand til Israel og finansierer amerikanske militæroperasjoner til støtte for Israel.
Av de 26 milliarder dollarene er 5,2 milliarder dollar øremerket til å fylle opp og utvide Israels missil- og rakettforsvarssystem. 3,5 milliarder dollar er bevilget til å kjøpe avanserte våpensystemer, 1 milliard dollar for å øke våpenproduksjonen og 4,4 milliarder dollar til andre forsyninger og tjenester levert til Israel.
Som svar på vedtakelsen av hjelpepakken i Kongressen, ga Hamas en offisiell uttalelse som sa:
«Vi anser dette skrittet som en bekreftelse på den offisielle amerikanske medvirkningen og partnerskapet i utryddelseskrigen som ble ført av den fascistiske okkupasjonshæren mot vårt palestinske folk i Gazastripen. Som krevde livet til titusenvis av uskyldige martyrer, i tillegg til den systematiske ødeleggelsen av byer og boligområder, og alle sivile anlegg og infrastruktur på Gazastripen».
Hjelpen til Israel er en del av en bredere utgiftspakke som også vil sende 60 milliarder dollar til Ukraina for å fortsette krigen med Russland.
USAs president Joe Biden og utenriksminister Antony Blinken har vært urokkelige i sin støtte og forpliktelse til å finansiere Israels krig mot Gaza siden den startet i oktober, til tross for hard kritikk fra elementer i deres eget demokratiske parti. Israel har drept over 34.000 mennesker i Gaza, inkludert rundt 14.000 barn, i det mange ser på som folkemord.
Etter katastroferegnet i Dubai ble det viktig å benekte værmanipulasjon
Av red. PSt - 22. april 2024
https://steigan.no/2024/04/etter-katastroferegnet-i-dubai-ble-det-viktig-a-benekte-vaermanipulasjon/
Dubai har vært utsatt for et katastroferegnvær av episke formater. Landet driver værmanipulasjon og har et program for «skysåing» eller cloud-seeding, så det var ikke så urimelig at svært mange så dette i sammenheng. Men hovedstrømsmediene er som alltid voktere av narrativene, så de var raskt ute med å benekte enhver sammenheng. TV2 skriver:
Værmanipulering har fått mye oppmerksomhet etter det historisk heftige regnværet som lammet Dubai denne uken. Men årsaken er en helt annen, ifølge eksperter.
Og hva er så deres forklaring?
Du har naturligvis gjettet det allerede – klima:
Klimaforskere sier at de stigende temperaturene globalt fører til mer ekstremvær, også uvanlig store nedbørsmengder.
Noe dokumentasjon for dette trengs ikke.
Gabi Hegerl, klimatolog ved Edinburgh University, sier at ekstrem nedbør, som i Emiratene og Oman, sannsynligvis vil bli verre mange steder på grunn av klimaendringene.
Helst vil de store mediene benekte at værmanipulasjon finnes. I tilfellet Dubai er ikke det så enkelt.
I Dubai drives geoengineering av det meteorologiske instituttet. De har utviklet metoder og teknikker for såkalt cloud-seeding, der skyene sprøytes med kjemikalier for å bygge seg opp til å gi nedbør.
Dubai har utviklet dette gjennom et forskningsprosjekt som kalles UAE Research Programme for Rain Enhancement Science (UAEREP). Det legges opp til at meteorologene skal gjennomføre 300 operasjoner for cloud-seeding bare i 2024.
Programmet er omtalt i Wikipedia: Cloud seeding in the United Arab Emirates.
At de ansvarlige for dette programmet benekter sammenhengen, er ikke spesielt overraskende. De forsikringsbeløpene som dette katastroferegnet vil utløse er vel ikke noe de ønsker å ta ansvaret for.
Men det er noe patetisk over hvordan mediene benekter fakta.
Værmanipulasjon drives av over 60 land over hele kloden. Det har pågått i mange tiår og ble brukt av USA under Vietnamkrigen. Dette er gammelt nytt.
BBC hadde en utmerket reportasje om skysåing i 2016 under tittelen: The pilots who make it rain.
Akkurat som under «pandemien» leker de Gud, og når konsekvensene viser seg, rykker mediene ut for å drive narrativkontroll.
USA bruker nordiske NATO-land for å militarisere Arktis
Av skribent - 22. april 2024
https://steigan.no/2024/04/usa-bruker-nordiske-nato-land-for-a-militarisere-arktis/
Av Lucas Leiroz de Almeida, InfoBrics.
USA planlegger å bruke de nordiske NATO-landene for å øke sin militære tilstedeværelse i Arktis. I en nylig uttalelse fra Washington, er planen å bygge et stort våpenlager i regionen, med finsk og svensk støtte. Tiltaket vil øke militariseringen av Arktis betydelig, og har som mål å hjelpe USA med å overvinne russisk militær overlegenhet i regionen.
Planen ble annonsert av USAs materiellsjef Christopher Mohan under et intervju med avisen Breaking Defense. Ifølge ham kan Finland og Sverige hjelpe USA med prosjektet med deres strategiske geografi.
New NATO members prompt US Army to revisit ‘high north’ stock locations
Han ga ingen detaljer om mulig plassering av depotet, men opplyste at NATO i fellesskap analyserer alle muligheter. Han uttalte også at USA og allierte diskuterer hva som vil være det mest passende militære materiellet å distribuere i regionen.
«De nye NATO-medlemmene endrer sikkerhetslandskapet, og vårt ansvar som en del av NATO Dette prosjektet vil integrere Finland og Sverige i NATO-krigsmaskinen, og det kommer til å bli noen endringer på bakken», sa han.
Tiltaket er bare en av flere som Washington og dets allierte har vedtatt de siste årene, for å forsøke å overvinne russisk militær overlegenhet i Arktis. I flere tiår har USA ikke hatt noe spesielt fokus på Arktis i sine strategier. Hovedmålet med amerikanske strategiske planer har alltid vært å «omringe og isolere» Russland. USA har i mange år fokusert på å nå dette målet gjennom militariseringen av Europa, og destabiliseringen av Sentral-Asia og Midtøsten, men amerikanerne har viet lite oppmerksomhet til Arktis – en region der russerne har blitt veldig sterke gjennom flere tiår.
Med Finlands medlemskap i NATO ser USA at de nå kan omringe Russland.
Med eskaleringen av spenningene med Russland, prøver Washington å forbedre sine posisjoner for å snu det nåværende scenarioet med russisk overlegenhet i Arktis. De siste årene har USAs politikk mot Russland til og med vært åpent provoserende.
For eksempel, i 2022, uttalte Lawrence Melnicoff, sjef for den europeiske spesialoperasjons-kommandoen, at USA faktisk burde «provosere» Russland i Arktis. Ifølge ham bør Washington søke felles strategier med Norge for å øke sin tilstedeværelse i polarsirkelen, og dermed avskrekke Russland i regionen. Han slår fast at Russland har ekspansjonistiske planer som kun vil forhindres gjennom direkte avskrekking, og derfor bør NATO opprettholde strategiske posisjoner, som gjør det mulig å nøytralisere russiske styrker i Arktis i et mulig konfliktscenario.
«Vi prøver med vilje å være provoserende uten at det eskalerer. Vi prøver å avskrekke russisk aggresjon og ekspansjonisme i regionen, ved å vise de NATO-alliertes forbedrede militære kapasitet. Det kompliserer russisk beslutningstaking fordi vi vet at de har de store militær basene som Ramstein Air Base, RAF Lakenheath, og andre som mål. Hvis de tar tar ut disse store basene, kan vi koordinere presisjons-artilleriild i allianse med våre NATO-partnere», sa han den gang.
Dette er åpenbart en feilaktig amerikansk fortelling. Arktis er en region som tradisjonelt er dominert av landene som bruker regionen. Russland har Arktis som et viktig punkt i sitt strategi, og søker naturligvis å opprettholde en sterk militær tilstedeværelse i regionen, for å garantere sin nasjonale sikkerhet.
USA og NATO-landene bruker imidlertid ikke tilgangen til Arktis for en defensiv strategi. Tvert imot, de ser etter Arktis som et mulig angrepspunkt mot Russland. Det vestlige målet med militariseringen av Arktis er ganske enkelt å skade Russland, ikke å beskytte seg selv. Hvis Vesten vedtok en politikk med diplomati og fredelig dialog med Moskva, ville det ikke vært et militært kappløp i Arktis, men NATOs intensjon er åpenbart å skade Russland så mye som mulig.
For å oppnå disse provoserende målene, USA vil bruke den strategiske plasseringen til NATOs nye medlemmer som et verktøy for krig. De nordiske landene vil bli brukt for å delta aktivt i militariseringen av Arktis, og vil sammen med Washington lede en eskalering av spenningene med Russland. Og dette vil være ekstremt farlig og skadelig for dem, fordi hvis krisen eskalerer til en åpen konflikt i fremtiden, vil disse landene være prioriterte mål, og vil være i en mye større risikosone for russiske angrep enn USA.
Nok en gang ser medlemskapet i NATO ut til å være en felle for Finland og Sverige, som bare blir brukt som verktøy for krig av USA.
Oversatt av Northern Light for Derimot.no.
Orginalartikkel: US Using Nordic Countries’ NATO Membership to Advance Arctic Militarization.
Lucas Leiroz de Almeida er en brasiliansk forsker i samfunnsfag ved det føderale landbruksuniversitetet i Rio de Janeiro, samt journalist som særlig skriver om geopolitikk og militære spørsmål. Han er spaltist ved BRICS Information Portal.
Det er flere grunner til å være fullstendig motstander av EUs fornybardirektiv
Av Geir Hasnes - 22. april 2024
https://steigan.no/2024/04/det-er-flere-grunner-til-a-vaere-fullstendig-motstander-av-eus-fornybardirektiv/
Det er flere grunner til å være fullstendig motstander av EUs fornybardirektiv. Disse grunnene er ikke nødvendigvis beslektet, skriver Geir Hasnes i dette innlegget som ble sendt inn som høringsuttalelse om EUs fornybardirektiv.
Den første grunnen er at de ‘fornybare’ energiproduksjonssystemene ikke er ‘fornybare’.
Samtlige vindturbiner og samtlige solcelle-anlegg satt opp til nå og til ut på 30-tallet, er søppel i 2050. Det er likegyldig hva levetiden på anleggene er, 15, 20 eller 25 år, siden de produserer enorme mengder søppel, hvor det meste ikke er resirkulerbart.
Den neste grunnen er at de ‘fornybare’ energiproduksjonssystemene er unødvendige.
De fordrer parallell utbygging av konvensjonell kraft, som må kunne yte like mye som disse. Når det ikke blåser vind innenfor de produksjonstillatende vindstyrker og når solskinnet ikke når frem til solcellene, pga. natt eller skydekke, må annen kraft reguleres inn i kraftsystemet. Redundans gjennom batterilagring er ufattelig dyrt, også i fremtiden, og redundans gjennom produksjon av hydrogen er ikke bare dyrt, men svært farlig.
Den tredje grunnen er at de ‘fornybare’ energiproduksjonssystemene er destruktive.
De ødelegger naturen (utbygging, forurensning ved slitasje og uhell i form av bisfenol og hydraulikkolje), nærmiljøet (infralyd), andre kraftverk (hurtigregulering av vannkraft sliter voldsomt på både de bevegelige delene og inntakstunnelen), nasjonaløkonomien (høyere energipriser, subsidier, utenlandske eiere), offentlig økonomi (energipriser), bedriftsøkonomi (energipriser) og privatøkonomi (energipriser).
Den fjerde grunnen er at bruken av ordet ‘fornybar’ er politisk bestemt.
Vannkraft er langt mer ‘fornybar’ enn vindkraft og solkraft, kjernekraft likeså, jordvarme likeså, og uten å gå inn på kontroversen rundt hvorvidt olje, naturgass og kull er ‘fornybare’ eller ikke, så finnes de for tiden i enorme mengder på jorden og det oppdages stadig nye felt. Norge alene har enorme ressurser liggende til benyttelse, hva enten det er olje, naturgass, kull (under havbunnen) eller thorium. Vannet til vannkraften fornyer seg selv.
Den femte grunnen er at målet om å være ‘utslippsfri’ i 2050 er et politisk mål.
Målet er uten reell naturvitenskapelig begrunnelse. Det er funnet på. Årstallet 2050 er tilfeldig valgt. Tidligere har man sett omtrent samtlige årstall siden 1990 lansert som årstallet da det ikke lenger vil være mulig å reversere økningen av global temperatur med derpå følgende økt globalt havnivå og andre mer eller mindre katastrofale vær- og klimahendelser og -endringer. Utallige politikere har stått frem og lansert slike tidspunkt. Allte tidspunkt frem til 2024 har altså vist seg å være feilaktige.
Den sjette grunnen er at det er utopisk å være ‘utslippsfri’ i 2050.
Dette kan selvsagt oppnås ved å ta livet av en stor del av befolkningen og / eller tvinge befolkningen til å avslutte transport med bensin og diesel, avslutte fremstilling av konstruksjoner ved hjelp av betong og stål, avslutte dyrking av mat ved hjelp av kunstgjødsel, og lignende drakoniske tiltak. Uten drakoniske og livstruende tiltak vil det være umulig for Norge å være ‘utslippsfri’. Det anføres at selv om det har vært snakket om reduksjon av ‘utslipp’ siden 1990 har norske beregnede utslipp til tross for de tiltak som allerede er innført, vært noenlunde stabile i 34 år, og det forteller oss at om dette nå skal reduseres til null må det andre tiltak til.
Den syvende grunnen er at ‘nullutslippsmålet’ har sitt opphav i et annet politisk mål, nemlig ‘1,5-gradersmålet’.
Dette målet er også uten reell naturvitenskapelig begrunnelse. Det har blitt fastslått politisk på basis av en rekke antagelser om at økte utslipp av karbondioksid fører til en økt global temperatur som igjen fører til at verdenshavene vil stige uforholdsmessig og andre generelle endringer i klima, alle til det verre, og at dette tilfeldige tallet er grensen for hva jorden kan tillate eller tåle. Alle disse antagelsene er basert på scenarier, basert på datamaskinkjøring av datamodeller, basert på temperaturrekker hvor så å si alt tallmaterialet er estimert, altså ikke målt.
Den åttende grunnen er at Norge ikke har den minste innvirkning på hverken globalt karbondioksidnivå eller globalt temperaturnivå.
Norges andel av de globale ‘utslippene’ er beregnet til noe over en tusendel, og mens Norges andel ligger noenlunde stabile, går utslippene i størsteparten av verden opp. Ingen tiltak Norge iverksetter har den minste innvirkning. Ingen ‘fornybar’ energiproduksjon har den minste innvirkning. Norge kan redusere befolkning og aktivitet til null, og det vil ikke ha vitenskapelig målbar virkning på målingene av karbondioksidnivå. Ingen.
Den niende grunnen er at andelen av utbygget ‘fornybar’ energi ikke øker på verdensbasis.
Utbygging av konvensjonelle energiformer fortsetter med uforminsket styrke, på noe over 80% av alle energifremstillingsformer. Det betyr at de fleste land i verden ikke anser ‘fornybar’ energi for å være viktig, og det betyr at de fleste land i verden ønsker å komme opp på samme levestandard som Norge har, da deres BNP per innbygger ofte er under ti prosent av Norges, og i mange tilfeller er lavere enn en prosent av Norges.
Den tiende grunnen er at verdens totale utslipp av menneskeskapt karbondioksid ikke kan måles vitenskapelig.
Den offisielle målestasjon for karbondioksid og lignende gasser ligger på Mauna Loa på Hawaii. Det stemmer at målingene der har økt noenlunde jevnt siden 1958. Menneskenes andel har ingen egenprodusert komponent som gjør at de kan måles. De er beregnet, ut fra forbrenning av olje, gass og kull, og fremstilling av betong og stål, samt inngrep i landbruk og skogbruk, til å være omtrent 4% av de totale utslipp på jorden per år. Det forutsettes at det kun er menneskeskapte utslipp som gjør at Mauna Loa-målingene øker, mens målingene der øker med litt over én prosent per år. Denne påstanden kan tilbakevises fordi andelen av de menneskeskapte utslipp også absorberes av naturen, og denne varierer fra år til år. Den målte årlige økningen ved Mauna Loa varierer voldsomt, og korrelerer ikke med den årlige verdien av de beregnede menneskeskapte utslipp. For å resonnere om menneskeskapte utslipps virkning har man dessuten postulert at naturens utslipp og absorbsjon var i likevekt inntil den industrielle tidsalder. Man har ingen vitenskapelig dekning for en slik postulering.
Den ellevte grunnen er at det ikke finnes noen ‘klimakrise’.
Den globale beregnede middeltemperaturen er merkverdig stabil, og har de siste hundreogfemti år ifølge modellene økt med mindre enn en halv promille. Naturen har i millioner av år utviklet et perfekt reguleringssystem. Den rådende teori rundt klima er at naturen var i likevekt i før-industriell tid og at all menneskeskapt aktivitet er til det verre. Dette stemmer ikke. Hypotesen om at den menneskeskapte aktiviteten kan være til det bedre, er ikke undersøkt av FNs klimapanel. Klimakrisen er et politisk påfunn, og så vagt og suggestivt beskrevet at folk selv må legge sin tolkning inn i begrepet.
Den tolvte grunnen er at økte menneskeskapte utslipp av karbondioksid har kun positiv målbar virkning.
Satellittmålinger har foregått siden 1979 og viser at jordens grønne dekke siden da har økt med omkring 20%. Forskning tilskriver dette til omkring to tredjedeler økt karbondioksid i atmosfæren, og en tredjedel aktiv skogplanting spesielt i India og Kina.
Den trettende grunnen er at Norge, fra enkeltinnbygger til stat, betaler for ingen ting i forbindelse med begrensning av karbondioksidutslipp.
Fornybardirektivet er basert på nullutslippsmålet, som er basert på enkommafemgradersmålet, som er basert på politiske diskusjoner rundt innbilte konsekvenser av dette. La oss likevel anta at den globale temperaturen stiger med en halv grad frem til år 2100 med de utslipp man slipper ut nå på verdensbasis. Norske utslipp per år er ca. en tusendel av dette. Etter teorien forårsaker norske utslipp en halv tusendels grad på 75 år. Det er ikke vitenskapelig målbart. Selv om Norge legger seg på rygg og oppgir ånden har det ingen ting å si. Selv om Norge bruker hele sitt BNP på å bekjempe fotosyntesen har det ingen ting å si.
Den fjortende grunnen er at det ikke finnes noen utbredt debatt om den vitenskapelige basis for politikernes drakoniske løsninger i Norge eller i den vestlige verden.
Undertegnede tilhører den lille gruppen som har gått gjennom det vitenskapelige materialet i klimarapportene for å kunne fastslå hvorvidt scenariene finner sted og om det vitenskapelige grunnlaget er korrekt. Uheldigvis lider klimapanelets rapporter under en definitiv svakhet. De undersøker ikke om hypotesene kan slå begge veier. De er ensidige. Dette fører også til at politikere og media blir ensidige, når de baserer seg på konklusjoner som blir overlevert dem, ikke fra klimapanelets skrifter, men fra de offisielle fortolkerne av disse. Det finnes dem som aksepterer spådommene om klimaets utvikling, men som mener at det vil bli billigere å innrette seg etter disse, og så finnes det dem som ikke aksepterer spådommene og som mener de er feilaktige, og at man ikke trenger gjøre noe som helst. Disse stemmene burde politikerne lytte til når de er stilt overfor påstander som fører til så store inngrep i landet, både for folk og natur.
Den femtende grunnen er at stortingsrepresentantene ikke har den nødvendige kompetanse til å ta avgjørelser om naturfaglige og realfaglige spørsmål.
Man hører ikke stortingsrepresentantene diskutere reell måloppnåelse i klimadebatten. Man vet ikke om stortingsrepresentantene har tatt inn over seg at den maksimale måloppnåelse ved innføring av fornybardirektivet handler om promiller av tusendels grader Celsius. Dermed skapes det tvil om hvorvidt stortingsrepresentantene har noe som helst forhold til tall og mengder. I et intervju i NRK har en stortingsrepresentant uttalt at CO2 er en slags søppel. I et intervju i dagspressen har en annen stortingsrepresentant uttalt at plantene kan drukne i CO2 og at solen har en avkjølende virkning på jorda. Uttalelser som disse skaper tvil om den generelle stortingsrepresentants naturfaglige og realfaglige kompetanse og om de har den generelle kompetanse som er nødvendige for å ta seriøse avgjørelser om disse ekstreme inngrep i nasjonens liv og virke.
Den sekstende grunnen er at ‘det grønne skiftet’ aldri vil komme til å bli gjennomført.
Det virker som om politikerne bare delvis tar inn over seg konsekvensene av ‘det grønne skiftet’. Det kan vi se på at de ikke rører norsk produksjon av olje og naturgass. De tror kanskje at det skal være mulig å betale seg ut av beregningen av utslipp ved karbonskatt og lignende tiltak. Utslipp av karbondioksid nærer fotosyntesen, fører til at jorden blir vesentlig grønnere, og kan mette flere dyr og mennesker. Dette er det virkelige grønne skiftet. Hindring av utslipp av karbondioksid fører ikke til noe grønt skifte, men et ‘brunt skifte’ hvor naturen først ødelegges ved menneskeskapte inngrep som vindturbiner og solcelleanlegg, og deretter ved lavere tilgang av karbondioksid som hindrer fotosyntesen og på sikt gjør at naturen dør. Samtidig ødelegger man aktivt for transport og kunstgjødsel og setter opp energiprisene drakonisk, og på sikt fører dette til matmangel og forverrede levevilkår. Norge ville hatt godt av høyere temperaturer, som et av landene med mest polarklima i verden. Det virkelige grønne skiftet gjør at Norge er i ferd med å gro til og hadde det ikke vært for politikerne kunne Norge langt på vei vært selvforsynt med mat.
Den syttende grunnen i denne oppregningen er at naturen på Jorden er avhengig av sykluser med langt større innvirkning enn det menneskeskapte.
Der er små sykluser som dag/natt-dreiningen, månens omløp og tidevannet, jordas helningsvinkel gjennom året, solens egen aktivitet, påvirkningen fra planetbanene, den kosmiske strålingen, og der er abrupte innvirkninger som meteornedslag og vulkanutbrudd. Sett i kontekst har en temperaturøkning på et par grader minimalt å si i forhold til en temperaturnedgang på over ti grader ved hver istid. Sett i kontekst har en havnivåstigning på en meter i århundet minimalt å si i forhold til en havnivåsenkning på over 130 meter ved hver istid. Sett i kontekst burde man, om man trodde på det, slippe ut så mye karbondioksid som mulig for å forsinke den neste istiden. For den kommer, ifølge noen vitenskapsmenn kanskje så lite som femhundre år, ifølge andre i løpet av noen tusen år. Men den kommer igjen og igjen, og det kan vi ikke hindre. Da spiller det ingen rolle hva politikerne har funnet på, for da vil hele Norge ligge dekket av et par tusen meter is. Vi kan jo kalle det ‘det hvite skiftet’.
Konklusjon. Fornybardirektivet bør avvises da det hviler på feil premisser, har ingen vitenskapelig målbar virkning hverken på global temperatur eller på globalt karbondioksidnivå og kun vil virke destruktivt på landets innbyggere, natur og økonomi.
Alle beregninger som ligger bak kvantitative uttalelser i denne høringsuttalelsen er publisert i artikler i NTNUs internettavis Universitetsavisa og er å finne samlet i boken Klimakunnskapskrisen av artikkelforfatteren.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Biden-administrasjonen med strategi for «framtidige pandemier»
Av red. PSt - 22. april 2024
https://steigan.no/2024/04/biden-administrasjonen-med-strategi-for-framtidige-pandemier/
President Joe Bidens administrasjon vil lage en allianse av 50 land for å identifisere og reagere på «framtidige pandemier», melder PBS.
Strategien vil hjelpe «forebygge, oppdage og effektivt svare på biologiske trusler uansett hvor de dukker opp,» sa Biden i en uttalelse tirsdag.
Den globale helsesikkerhetsstrategien, sa presidenten, «tar sikte på å beskytte mennesker over hele verden» og «vil gjøre USA sterkere, tryggere og sunnere enn noen gang før i dette kritiske øyeblikket».
Release of 2024 U.S. Global Health Security Strategy
Kunngjøringen om strategien kommer parallelt med behandlinga av den nye WHO-traktaten.
Det amerikanske programmet vil stole på flere offentlige etater – inkludert det amerikanske utenriksdepartementet, Centers for Disease Control and Prevention, helse og menneskelige tjenester og U.S. Agency for International Development, eller USAID – for å «hjelpe land med å forbedre sin respons på infeksjonssykdommer».
Kongo er et land hvor arbeidet allerede har begynt. Den amerikanske regjeringa satser spesielt på å få fotfeste for dette programmet i Kongo, som er et av Afrikas største, og fra naturens side rikeste land.
Mali og Burkina Faso står på lista, men hvor realistisk dette er etter at USA blir kastet ut av både disse to landene og Nigerr, er et annet spørsmål.
Det hvite hus slapp tirsdag en nettside med navnene på landene som deltar i programmet. Biden-tjenestemenn søker å få 100 land signert på programmet innen utgangen av året.
En partner for USA i dette prosjektet er naturligvis Bill and Melinda Gates Foundation.
USA har brukt milliarder av dollar, inkludert penger samlet inn fra private donasjoner, til innsatsen. Biden ber om 1,2 milliarder dollar for global helsesikkerhetsinnsats i sitt årlige budsjettforslag til kongressen.
At denne «pandemitraktaten» er en ny variant av USAs forsøk på å gjenvinne kontrollen over deler av Det globale sør, kan det neppe være tvil om.
Fare for hemningsløs utbygging av vindindustri i norsk natur
Av skribent - 22. april 2024
https://steigan.no/2024/04/fare-for-hemningslos-utbygging-av-vindindustri-i-norsk-natur/
Om Norge skal bli Europas grønne batteri, finnes det ingen øvre grense for antallet vindturbiner i norsk natur. EUs Fornybardirektiv åpner portene på vid vegg for en massiv og hensynsløs utbygging av vindindustri i norsk natur. Agder vil være spesielt utsatt for en akselerert utbygging av vindkraft. Og en kommune som er spesielt i faresonen, er Sirdal, skriver Øyvind Andresen i artikkelen Vindkraftbransjen strammer grepet: Sirdal som et eksempel.
Sirdal er allerede en av de største kraftkommunen i landet. Tonstad vannkraftverk, eid av Sira – Kvina kraftverk, er Norges største målt i årlig produksjon. Tonstad Vindpark, med sine 51 turbiner, har vært i produksjon siden 2020.
Det er planlagt to nye vindkraftverk i Sirdal : SG Energipark og Bergeheia Vindpark.
I mars 2023 ble det inngått en avtale mellom svenske IOWN Energy AS og en rekke grunneiere i området Skreå. Skreå ligger ved Turistforeningenes hytte Tomannsbu på 700 til 800 meters høyde. Det er planlagt 50 vindturbiner på et område på nær 26 000 dekar (innringet område på kartet) og med vindmøller med høyde på 180 meter. Skreå er i villreinområdet.
I mars 2024 året etter avtalen med grunneierne overtok Hydro Rein 80% av aksjene i IOWN Energy med en portefølje på 25 prosjekterte vindkraftverk, 23 i Sverige og to i Norge (Trollåsen i Bjerkreim og Skreå i Sirdal). Hydro Rein hadde da allerede solgt 49,9% av sine aksjer til det australske finansselskapet Macquarie Asset Management. Prisen på disse aksjene var 3,3 milliarder kroner.
Macquarie-gruppen var innblandet i Europas største skattesvindlel. Det ble avslørt i den danske dokumentaren «Mændene der plyndrede Europa» fra 2018. Ledelsen i Maquire Bank godkjente deltagen i omfattende skattesvindel i en rekke europeiske land gjennom flere år, kalt «den største banksvindelen i historien». Det er samme gruppe som eier Tysvær Vindpark og Buheii Vindkraftverk (Kvinesdal).
Full kommersiell drift av Tonstad Vindpark startet sommeren 2020. Det er Sør- Norges største vindkraftverk med 51 turbiner som ligger i heiområdet mellom Sirdal og Flekkefjord. Krafta blir solgt til Norsk Hydro gjennom en 25 års avtale.
Kraftverket er eid 80% av sveitsiske Susi Partners og 20% av franske Engie. Men bak Susi Partners er selskapet Susi Renewables 2 Sarl som er registrert i skatteparadiset Luxembourg slik det framgår av oversikten over eierstrukturene i Tonstad Vindpark i vedlegg til den overnevnte rapporten.
Spekulantene ligger i startgropa. Arbeiderpartiet ønsker å godta Fornybardirektivet.
Og blir direktivet norsk lov vil det stå en kø av prosjekter klare for massiv ødeleggelse av norsk natur. Og i motsetning til vannkraft, er det ingen begrensninger på hvem som kan eie vindkraftanlegg. De vanlige mistenkte og deres stråmenn vil stå i kø.
Øyvind Andresen har vist at Sirdal kommune kan være svært utsatt for slike overfall.
Les resten av artikkelen her: