Nyhetsbrev steigan.no 22.04.2023
Argumentasjon for støtte til NATOs krig i Ukraina over staur og vegger
Tidligere jagerflypilot: «Mange flyr med tvilsom EKG»
Vekk medtrynefaktoren «lokale tillegg»!
Vindturbinene surrer fortsatt på Fosen, men fortsatt ingen utredning i gang
En bombe av en rettsbegjæring: 11. september-kaprerne var CIA rekrutter
Lekkasjer bokstaverer slutten for Ukraina
Argumentasjon for støtte til NATOs krig i Ukraina over staur og vegger
Av Pål Steigan - 22. april 2023
https://steigan.no/2023/04/argumentasjon-for-stotte-til-natos-krig-i-ukraina-over-staur-og-vegger/
Victoria Nuland delte ut kaker på Maidan i Ukraina i desember 2013. Shutterstock
Denne helga skal landsmøtet i Rødt avgjøre om partiet skal gå inn for å støtte våpensendinger til Ukraina. De som satte fart på denne diskusjonen var Boye Ullmann, Terje Kolbotn og Lars Borgersrud som i en kronikk i Klassekampen blant annet skrev:
Rødt og tidligere RV har lang tradisjon for å støtte rettferdig forsvarskamp for nasjonal selvbestemmelse. Vietnam fikk våpen fra både Kina og Sovjet mot USAs brutale krig. Vi sa seier for FNL og Nord Vietnam i motsetning til parolen om «fred i Vietnam». PLO og palestinerne mottok våpenstøtte fra både Kina og Sovjet. En rekke frigjøringsbevegelser i den 3. verden starta sine frigjøringskamper med gamle og utdaterte våpen. Det gjaldt også afghanerne i sin kamp mot Sovjets okkupasjon. Men så fikk motstandsbevegelsen noe våpenstøtte etter hvert gjennom de politiske partier som opererte fra Pakistan. USA støttet etter hvert med våpen for at Sovjet skulle kjøre seg fast i Afghanistan. Først seint i 1987 fikk motstandsbevegelsen Stinger raketter fra USA. Da endret krigen karakter, fordi fly og helikoptre ble skutt ned. Sovjet gav opp og ble tvunget til å trekke seg ut. RV støttet at motstandsbevegelsen skulle motta slike raketter. Det var rettferdig sjøl om Talibans maktovertakelse seinere viste seg å ende i et reaksjonært regime.
Dette har vist seg å være metoden i de interne og eksterne diskusjonene til Rødt, både fra ledelsen og fra de som i enda større grad enn ledelsen støtter det man må kalle USAs og NATOs stedfortrederkrig mot Russland på ukrainsk jord. Man gjør ikke en konkret analyse av årsakene til og bakgrunnen for den konkrete krigen i Ukraina. Man drøfter ikke USAs og Vestens rolle i det statskuppet som avsatte den folkevalgte presidenten i landet i februar 2014 og innsatte et notorisk anti-russisk og fascistinfisert regime. Man tar heller ikke stilling til hvorvidt det hadde vært riktig å støtte opprøret til utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk og deres krav på nasjonal sjølråderett.
Verken de tre kronikkforfatterne eller partileder Bjørnar Moxnes er villige til å se at USA og NATO bruker Ukraina som slaktoffer i en krig for å ødelegge Russland. Det man gjør er å hente fram en bunke historiske eksempler som på en eller annen måte er ment å gi legitimitet til kravet om våpenstøtte til Ukraina. Som vi har pekt på tidligere er dette det motsatte av analyse.
Les: Analoge stereotyper
Borgersrud skriver:
«Jeg støtter Ukraina akkurat som Tsjekkoslovakia i 1968 og vietnameserne under Vietnam-krigen. Det er nærmest på refleks som marxist å støtte et land som blir angrepet av en stormakt.»
Historikeren Lars Borgersrud gjør ikke en gang noe forsøk på å dokumentere at dette er gyldige analogier. Publikummet hans trenger det ikke. De reagerer dessverre på refleks.
Borgersrud har et spesielt ansvar her, ikke bare fordi han som veteran med over 50 år bak seg i antiimperialistisk kamp burde vite bedre. Men som faghistoriker må han vite at han gjør vold på historien.
Vietnam ikke noe godt eksempel
Det å støtte frigjøringskampen i Vietnam var et ærerikt kapittel i den antiimperialistiske bevegelsens historie. Men det er ikke et eksempel som kan brukes for å støtte våpensendinger til Ukraina.
Da krigen i Sør-Vietnam blusset opp var landet anerkjent av 88 av FNs medlemsland som en sjølstendig stat. Nord-Vietnam sendte våpen og geriljasoldater langs den såkalte Ho Chi Minh-veien for å støtte opp om geriljabevegelsen i sør. USA framstilte dette som en «invasjon» som var rettet mot Sør-Vietnams nasjonale sjølstendighet. Skulle man argumentere postfaktisk og brukes Borgersruds og de andres Ukraina-argumentasjon som mal, burde de antakelig den gangen ha støttet Sør-Vietnam mot Nord-Vietnams «invasjon».
Vitenamkrigen er ikke et eksempel som kan brukes i en formalargumentasjon for å støtte enhver stats nasjonale kamp. Hvis en stat er oppstått som et produkt av imperialistiske overgrep, slik som Sør-Vietnam ble, kan det være gode argumenter for å støtte kampen mot denne staten, sjøl om den påberoper seg sjølråderetten.
Afghanistan er også et dårlig eksempel
Afghanistan fikk i sin tid støtte fra både USA og Sovjetunionen og per capita fikk landet mer støtte fra Sovjet enn noe annet land. I 1973 gjennomført Daoud Khan et statskupp mot kongen og innførte republikk og sosiale reformer. I 1978 gjennomførte så kommunistpartiet i Afghanistan et kupp mot Daoud gjennom den såkalte Saur Revolusjonen. De innførte en «demokratisk republikk» og dette utløste en serie med hendelser som til slutt førte til opprøret til mujahedin og det som de facto ble en stedfortrederkrig mellom USA og Sovjetunionen. Dette ble til det som er kalt den sovjet-afghanske krigen. Al-qaida og liknende bevegelser er produkter av denne krigen. USA støttet mujehedin, og det gjorde også AKP(m-l) i Norge, riktignok av helt andre grunner.
Man kan godt argumenter for at AKPs støtte til mujahedid var feil eller riktig, men det er ingenting ved situasjonen i Afghanistan på slutten av syttitallet som tilsier at Rødt skal støtte regimet i Ukraina i dag med våpen.
«Den som ikke har undersøkt en sak har ingen rett til å prate» (kinesisk marxist)
Lenin sa en gang at «den konkrete analysen av den konkrete situasjonen er marxismens levende sjel». I den grad man regner seg som marxist i dag må man faktisk gjennomføre en konkret analyse av den foreliggende situasjonen og ikke slenge om seg med høyst tvilsomme og ugyldige historiske «paralleller». Men konkret analyse er slitsomme saker. I steigan.no har vi publisert rundt 1390 artikler der Ukraina har vært tema siden desember 2013. Der har vi brukt ukrainske, vestlige, russiske og andre kilder for å prøve å belyse problemene så godt som mulig. Vi har ikke klart å oppspore en eneste artikkel om Ukraina fra Borgersrud, Ullmann, Kollbotn eller Moxnes fra noe tidspunkt før 24. februar 2022. Og det de har skrevet siden likner forbløffende på det vi kan lese i norske og vestlige hovedstrømsmedier hver eneste dag.
Tidligere jagerflypilot: «Mange flyr med tvilsom EKG»
Av red. PSt - 22. april 2023
https://steigan.no/2023/04/tidligere-jagerflypilot-mange-flyr-med-tvilsom-ekgtidligere-jagerflypilot/
Eliten vil ha uvaksinerte piloter.
Av SwebbTV
Den såkalte vaksinasjonen har hatt en så ødeleggende effekt i USA, at mange piloter nå flyr med «tvilsomme EKG*». (forklaring nederst) Det sier tidligere jagerpilot Ulf Gabrielsson til Swebbtv. Rike mennesker ønsker ikke engang å fly med vaksinerte piloter lenger. Gabrielsson snakker også om 11 september, NATO og Ukraina-krigen, hovedstrømpressens offisielle fortelling om den mener han er basert på en merkelig, urealistisk bløff.
Putin sa at han ville avvæpne Ukraina, men i prosessen klarer han å avvæpne hele Europa. Det er i Swebbtvs siste lørdagsintervju at tidligere jagerpilot Ulf Gabrielsson snakker om blant annet virkningen av covid-vaksinen på piloter. «Vaksinen» har av kritiske leger blitt kalt den farligste medisinen noensinne.
https://swebbtv.se/w/61Sq2gw9Yrip1YCiVskhAW
Det var mye diskusjon om vaksinasjon eller ikke vaksinering. I USA har det vært mange piloter som har fått hjerteproblemer. Det har gått så langt og blitt så mye hjerteproblemer, at American Aviation Authority har gått inn og endret det som godkjennes i en EKG. For det var så mange som havnet utenfor grensene, sier Ulf Gabrielsson. Mange flyr nå med tvilsomme EKG.
Ifølge Ulf Gabrielsson er det en organisasjon i blant annet USA med piloter som nektet å ta vaksinen. Jeg så et intervju med organisasjonens styreleder. De begynner å få mange forespørsler fra superrike mennesker som vil ha piloter som ikke er vaksinert. Ulf Gabrielsson sier også at det var 11. september-angrepene i 2001 som gjorde at han «våknet» politisk. 11. september har en avgjørende betydning for oss alle, påpeker han, fordi hele vår moderne historie etter 2001 er basert på hendelsen. Angrepet på Pentagon fikk ham til å reagere.
Jeg hadde ikke kunnet fly slik selv da jeg var en godt trent Viggen-pilot, sier han i Swebbtv. De fløy på en veldig avansert måte i veldig lav høyde. Dette ble dermed noe som vekket hans kritiske tenkning. Jeg begynte å forske mye på det, fortsetter han. Jeg tenkte at dette er noe vi må protestere mot. Vi som folk må bli mer bevisste, fordi dette endrer alt. Hele vår moderne historie etter 2001 er basert på disse hendelsene. Det ble bestemt at regimer skulle endres i syv land. Jeg begynte å stille spørsmål. Det viste seg at alt jeg fordypet meg i ga meg et annet syn, det var et helt annet bilde.
Gabrielsson er overrasket over at dagens svenske politikere behandler Russland så nonsjalant. Slik var det ikke under den kalde krigen. Den gang hadde folk stor respekt for stormakten i øst. Nå sender Sverige våpen til Ukraina. Hvorfor er det slik?
USA er så utrolig mektig, og har kvelertak på Europa, forklarer han. Ingen tør å motsette seg. Hvis USA sier noe, vil alle fremstå som skolegutter i klassen. En av dem som vil vise seg som ekstra dyktig på det er Sveriges statsminister, påpeker Gabrielsson.
Putin sa at han ville avvæpne Ukraina, men i prosessen klarer han å avvæpne hele Europa. Ifølge Gabrielsson er den offisielle fortellingen rundt Ukraina-krigen basert på fantasier. Gjennom historien har Russland aldri blitt beseiret i en krig. Men nå skal Ukraina og Zelensky parkere stridsvognene sine på Røde plass i Moskva, heter det. Det er ingen realisme i det hele tatt, sier Ulf Gabrielsson.
Et avgjørende problem i dag er at Sverige og EU i praksis er kontrollert av USA. Det ser dårlig ut for Sverige, vi avskaffer demokratiet vårt. Gabrielsson har også en teori om hvorfor så relativt få mennesker har «våknet».
Kanskje det er noe galt i hodet vårt. Fordi vi er forberedt på å endre mening om noe hvis vi får nye fakta. Men dessverre er en stor del av befolkningen ikke forberedt på det. Behovet for tryggheten ved å vite hvordan noe er er så stort at fakta ikke biter på dem. Men Swebbtv gir meg håp. At det fortsatt finnes kanaler hvor vi kan snakke fritt.
*EKG er en undersøkelse av hjertet hvor man får en fremstilling av hvordan hjertet er formet og plassert, hvordan det slår og hvordan muskulaturen i hjerteveggen fungerer. Et EKG kan si noe om hjertet slår og fungerer som normalt, eller om det er sykdom i hjertet som trenger videre utredning eller behandling. Kilde: dr.dropin no.
Fra Swebbtv, publisert 17 april 2023.
Oversatt fra svensk av Northern Light for Derimot.no.
Denne artikkelen ble først publisert av SwebbTV.
Vekk medtrynefaktoren «lokale tillegg»!
Av Ove Bengt Berg - 22. april 2023
https://steigan.no/2023/04/vekk-medtrynefaktoren-lokale-tillegg/
Lokale tillegg i privat sektor var en viktig årsak til den kortvarige streiken, i tillegg til det politiske behovet for LO-ledelsen til å vise at de står på arbeidstakernes side. Lokale tillegg i private bedrifter kan ha noen fornuftige sider, men neppe.
I offentlig sektor hører de overhodet ikke hjemme. I offentlig sektor, stat og kommune, er lokale tillegg ekstra midler til ledelsen for å berike seg sjøl og de nærmeste underordna lederne.
Jo større lokale tillegg, jo mer usolidarisk er det lønnsforhandlingene, og jo mindre trenger en fagforeninger og lønnsforhandlinger. Da heller daglige streiker og forhandlinger, eller nye fagforeninger som prioriterer medlemmene og ikke bare noen få utvalgte.
Med lokale lønnsforhandlinger blir ramma feil for ansatte flest
Når lokale tillegg er en del av lønnsoppgjøret, gis det inntrykk av at når den generelle lønnsveksten, «ramma», for eksempel er 3 prosent, er den i virkeligheten bare er 2,5 prosent. Fordi for eksempel 0,5 prosent settes av til lokalt oppgjør som det overveldende flertallet, nær alle offentlig ansatte, ikke ser snurten av. Samtidig må de lese i mediene og høre av politikerne at lønna deres økte med 3 prosent. Den skjulte lønnsreduksjonen på 0,5 prosent av «ramma» er i dette tilfellet er ikke ubetydelig, særlig ikke når reduksjonen akkumuleres i lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør.
Lokal pott er fordeling til trynetillegg og til splitting og misnøye på arbeidsplassen.
Om høyere lønn til lederne er riktig eller ei, er et eget spørsmål. Ledere og andre ekstra fortjenestfulle medarbeidere kan få høyere lønn helt uavhengig av «lokale tillegg» i lønnsoppgjøret. Lederne/eierne har mange muligheter å belønne noen som fortjener det, uten å ta fra lønnsoppgjøret til arbeidslivets helt nødvendige slitere.
Lokale tillegg må fjernes fra tariffoppgjøret. I ledelsen av LO-forbundet Norsk Tjenestemannslag, for statstilsatte, har det til tider vært en viss forståelse av det uheldige ved lokale tillegg, uten at forbundet har tatt konsekvensen av det.
LO-lederen gikk nå inn for å akseptere avtalen i privat sektor fordi det lokale tillegget blei redusert og i stedet fordelt til medlemsmassen, til alle som jobber. Det er et hint om at det lokale tillegget fungerer som et trynetillegg også der. Noe som bekreftes av kilder i privat sektor.
Hver gang Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre sitter i regjering, er hovedkravet deres mest mulig til lokale tillegg, lavest mulig til det generelle lønnstillegget som gjelder alle. Fagforeningene Akademikerne og YS prioriterer de høyest lønte av sine medlemmer, høyest mulig lokale tillegg, ikke til medlemmene flest som betaler for finansieringa av fagforeninga deres.
LOs nestleder: Helt enig med Høyre, Akademikerne og YS
LOs nestleder Steinar Krogstad støtter dessverre lokale tillegg som prinsipp. Han vil ha mest mulig til utvalgte medarbeidere, ikke like tillegg til alle. Prinsipielt usolidarisk og i strid med vitsen med fagforeninger. Til vg.no sier han 21.04.2023 i det som må sees på som en kritikk av sjefen hans, LO-lederen:
Han forteller at LO ikke har endret tariffpolitikk, og at også de ønsker at mesteparten av lønnsøkningen skal tas ut gjennom lokale forhandlinger.
Det er all grunn til å tro at det er LOs nestleder som representerer LOs politiske prinsipp for lønnsforhandlingene, ikke det LO-lederen forsøker å markere seg med. Nestlederen uttaler seg etter at LO-lederen har uttalt seg, han veit hva hun har sagt og uttaler seg likevel tvert imot henne. Våkne politiske journalister burde ha reagert på uenigheten mellom LO-leder og LOs nestleder, men de er mest interessert i å forsvare lavest mulig lønn til folk flest bare de får høy lønn sjøl.
LOs nestleder representer LOs syn, ikke LO-lederen
Det er nok dessverre ingen grunn til at LO-toppene for de stats- og kommunetilsatte går inn for å droppe lokale tillegg. LO kontrolleres av tillitsvalgte som setter lojaliteten til Ap øverst (sammen med full underkastelse av EU og NATO).
LO=Ap=Høyre
Dessverre er Ap prinsipielt enig med høyrekreftene, også i tilfellet lønnsforhandlinger.
Hva skal vi med fagforening når det er lokale forhandlinger?
Jo mindre bedriften er, jo sterkere blirmakt bedriftseieren/sjefen. Jo høyere det lokale tillegget blir, jo mindre har de tilsatte å si. Jo mindre det sentrale tillegget er, og jo mindre får de ansatte lokalt, og jo mer symbolsk blir «den norske modellen». Og jo mer overflødig blir fagorganisering.
Redaktøren av politikus.no er fortsatt medlem av NTL med samla medlemstid 38 år, der han har vært både vanlig medlem, styremedlem, foreningsleder og også har hatt lederstilling i staten.
Denne artikkelen ble først publiser at Politikus.
Steigan Live: Avdollarisering
Av red. PSt - 22. april 2023
https://steigan.no/2023/04/steigan-live-avdollarisering/
I kveld klokka 19.00 publiserer vi et kåseri av sjefredaktør Pål Steigan om avdollarisering.
Les mer om dette her: https://steigan.no/tag/avdollarisering/
Vindturbinene surrer fortsatt på Fosen, men fortsatt ingen utredning i gang
Av Romy Rohmann - 22. april 2023
https://steigan.no/2023/04/vindturbinene-surrer-fortsatt-pa-fosen-men-fortsatt-ingen-utredning-i-gang/
For snart to måneder siden dominerte Fosen-saken nyhetene, Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) sa den gang at for å kunne fatte et nytt konsesjonsvedtak trengs det et oppdatert kunnskapsgrunnlag. Dette håpet han å på plass raskt, sa han den gang, Men hva har skjedd?
Av Romy Rohmann.
Det vil ta tid å innhente ny kunnskap. Det er heller ikke avklart hvem som skal utrede. Departementet tør dermed ikke spå når utredningen vil ligge på bordet.
Det er ikke tilfredsstillende at dette har tatt så lang tid, men vi jobber nå med å ferdigstille et utredningsprogram, sier statssekretær Elisabeth Sæther i OED til NTB.
Det er sjølsagt ikke lett å finne «de rette folka» til å sitte i et slikt utredningsutvalg – de må jo kunne belegge med solid forskning at vindturbiner absolutt ikke er til skade verken for rein, reindrifta eller urfolkets muligheter til kulturutøvelse. Det er nok ikke så lett heller, da må det kanskje god betaling til.
Departementet sier videre at først når utredningen er klar, kan arbeidet med eventuelle nye konsesjoner begynne. Det betyr at disse trolig tidligst kan være på plass i 2024.
Da kan vi fort nærme oss 1000 dagen med menneskerettighetsbrudd på Fosen.
Parallelt med dette jobber departementet langs et annet spor, nemlig å få hjelp av riksmekleren til å komme til en enighet med reindrifta på Fosen.
https://www.aftenposten.no/okonomi/i/rleB6l/fosen-avklaring-kan-droeye-til-neste-aar
I mellomtida presses det på for utbygginger av vindkraftverk både til lands og til havs.
Hogne Hongset, rådgiver i Motvind Norge skriver på Motvinds nettside 14.april; Konsernsjefene i Hydro, Yara, Statkraft, Equinor, Aker og Kongsberggruppen hadde 3. april en kronikk i E24 med referanse til rapporten fra regjeringens energikommisjon. Tittelen var: «Mer av alt – raskere» krever politisk handling.
Den «handlingen» som etterlyses, ser tilfeldigvis ut til å stemme godt med alle de seks konsernenes kommersielle agenda.
Dette kan tilsynelatende se overraskende ut. Hvordan kan en strømprodusent som Statkraft ha sammenfallende interesser med fem konserner som alle kjøper strøm? Men alle seks hyller faktisk samstemt det som har skjedd i kraftmarkedet de siste par årene, og skriver bl.a.: «Norge må bevare sitt gode energisamarbeid med Europa og forutsigbarhet i organiseringen av kraftmarkedet.»
Hva de seks konsernsjefene mener om naturraseringen som mer vindkraft på land vil medføre, er ikke godt å vite. For den siden av denne saken nevnes ikke med ett ord i artikkelen deres.
Han skriver videre:
Det er mange av oss som er grundig lei av aktører som bruker «det grønne skiftet» og «klimamåla» som argumenter for sin egen kommersielle agenda, ref tittelen på dette innlegget. Redsel for å bli beskyldt for ikke å være tilstrekkelig opptatt av klimasaken, har alt for lenge fått legge et lokk på kritiske kommentarer i energidebatten.
Motvind Oslo og Akershus arrangerte bla åpent folkemøte om vindkraftplanene for Aurskog-Høland og Nes onsdag 19. april 2023.
(Bilde https://motvind.org/mote-om-vindkraftplaner-for-aurskog-holand-og-nes/)
En bombe av en rettsbegjæring: 11. september-kaprerne var CIA rekrutter
Av Kit Klarenberg - 22. april 2023
https://steigan.no/2023/04/en-bombe-av-en-rettsbegjaering-11-september-kaprerne-var-cia-rekrutter/
Minst to av kaprerne fra 11. september-terroren hadde blitt rekruttert til en felles CIA-Saudi etterretningsoperasjon, som ble skjult på høyeste nivå, ifølge et nytt eksplosivt rettsdokument.
Av Kit Klarenberg, The Grayzone, 18. april 2023.
En nylig utgitt rettsbegjæring reiser alvorlige spørsmål om forholdet mellom Alec Station, en CIA-enhet opprettet for å spore al-Qaida-sjefen Osama bin Laden og hans medarbeidere, og to 11. september-kaprere som ledet opp til angrepene. Dette var gjenstand for en dekkoperasjon på høyeste nivå i FBI.
SpyTalk fanget opp innleveringen av en 21-siders erklæring fra Don Canestraro, en ledende etterforsker for Office of Military Commissions, det juridiske organet som fører tilsyn med sakene til de tiltalte for 11. september-terroren. Den oppsummerer klassifiserte avsløringer fra myndighetenes oppdagelser, og private intervjuer han gjennomførte med anonyme, høytstående CIA- og FBI-tjenestemenn. Mange agenter som snakket med Canestraro ledet Operation Encore, byråets avbrutte, langvarige granskning av den saudiske regjeringens forbindelser til angrepet 11.september.
Til tross for å ha gjennomført flere lange intervjuer med en rekke vitner, produsert hundrevis av sider med bevis, formelt etterforsket flere saudiske embetsrepresentanter, og lansert en storjury for å undersøke et Riyadh-drevet, USA-basert støttenettverk for kaprerne, ble Encore brått avsluttet i 2016. Dette var angivelig på grunn av en intern FBI konflikt av bysantinske komplikasjoner over etterforskningsmetoder.
Da rapporten opprinnelig ble utgitt i 2021 som offentlige rettsdokument, ble alle deler av dokumentet sensurert, bortsett fra en «uklassifisert» merking. Gitt det eksplosive innholdet, er det ikke vanskelig å se hvorfor: som Canestraros etterforskning konkluderte med, hadde minst to flykaprerne blitt rekruttert, enten bevisst eller ubevisst, til en felles etterretningsoperasjon mellom CIA og Saudi Arabia, som kan ha gått galt.
«En 50/50 sjanse» for saudisk involvering
I 1996 ble Alec Station opprettet under CIAs overoppsyn. Initiativet skulle bestå av en felles etterforskningsinnsats med FBI. Imidlertid fant FBI-operatører tildelt enheten snart ut, at de var forbudt å overføre informasjon til byråets hovedkontor uten CIAs autorisasjon, og ville møte harde straffer for å gjøre det. Forsøk på å dele informasjon med FBIs tilsvarende enhet, I-49-troppen basert i New York, ble gjentatte ganger blokkert.
I slutten av 1999, med «varselsystemet som blinker rødt» om et forestående, storskala terrorangrep fra al-Qaida i USA, overvåket CIA og NSA nøye en «operativ kader» i en al-Qaida-celle som inkluderte de saudiske statsborgerne Nawaf al-Hazmi og Khalid al-Mihdhar. De to skulle angivelig fortsette å kapre American Airlines Flight 77, som krasjet inn i Pentagon den 11.9.
Al-Hazmi og al-Midhar hadde deltatt på et al-Qaida-toppmøte som fant sted mellom 5. og 8. januar 2000 i Kuala Lumpur, Malaysia. Møtet ble i hemmelighet fotografert og videofilmet av lokale myndigheter på Alec Stations forespørsel, selv om det tilsynelatende ikke ble tatt opp lyd. Underveis reiste Mihdhar gjennom Dubai, hvor CIA-agenter brøt seg inn på hotellrommet hans og kopierte passet hans. Det viste at han hadde flerreisevisum til USA.
En samtidig, intern CIA-kabel, uttalte at denne informasjonen umiddelbart ble sendt til FBI «for videre etterforskning». I virkeligheten unnlot Alec Station ikke bare å informere FBI om Mihdhars amerikanske visum, men forbød også uttrykkelig to FBI-agenter som var tildelt enheten fra å gjøre det.
«[Jeg sa] ‘vi må fortelle FBI om dette. Disse gutta er tydeligvis dårlige … vi må fortelle det til FBI.» Og så sa [CIA] til meg: ‘Nei, det er ikke FBIs sak, ikke FBIs jurisdiksjon’,» har Rossini, en av de aktuelle FBI-agentene, påstått. «Hvis vi hadde tatt telefonen og ringt Spesialenheten, hadde jeg brutt loven. Jeg… ville ha blitt fjernet fra bygningen den dagen. Jeg ville ha fått mine klareringer suspendert, og jeg ville være borte.»
15. januar kom Hazmi og Mihdhar inn i USA via Los Angeles International Airport, bare uker etter at Millennium komplottet ble avverget. Omar al-Bayoumi, en «spøkelsesansatt»* fra den saudiske staten, møtte dem umiddelbart på en flyplassrestaurant. Etter en kort samtale hjalp Bayoumi dem med å finne en leilighet i nærheten av sin egen i San Diego, medsignerte leieavtalen, satte opp bankkontoer for dem og ga $ 1,500 til leien. De tre hadde kontakt flere ganger i tiden som fulgte. *(person som mottar lønn, men ikke jobber. Overs. merkn.)
I intervjuer med Operation Encore-etterforskere mange år senere, påsto Bayoumi at hans sammentreff med de to mulige kaprerne bare var tilfeldigheter. Hans ekstraordinære praktiske og økonomiske støtte var, hevdet han, bare veldedig, motivert av sympati for paret, som knapt kunne snakke engelsk og var ukjent med vestlig kultur.
FBI var uenig, og konkluderte med at Bayoumi var en saudisk spion, som håndterte en rekke al-Qaida-operatører i USA. De mente også at det var en «50/50 sjanse» at han, og dermed Riyadh, hadde detaljert kunnskap om 11. september-angrepene før de ble begått.
Dette bemerkelsesverdige funnet ble ikke kjent offentlig før to tiår senere, da en samling dokumenter fra Operation Encore sin etterforskning ble avklassifisert på Biden-administrasjonens ordre, og det ble fullstendig ignorert av hovedstrømsmediene. Don Canestraros erklæring avslører nå at FBI-etterforskerne gikk enda lenger i sine vurderinger.
En spesialagent fra byrået, kalt «CS-3» i dokumentet, uttalte at Bayoumis kontakt med kaprerne og påfølgende støtte «ble gjort på vegne av CIA gjennom den saudiske etterretningstjenesten». Alec Stations eksplisitte formål var å «rekruttere Al-Hazmi og Al-Mihdhar via et forbindelsesforhold», med hjelp fra Riyadhs generelle etterretningsdirektorat.
En høyst «uvanlig» CIA-enhet
Alec Station’s formelle mandat var å spore bin Laden, «samle etterretning om ham, drive operasjoner mot ham, forstyrre hans økonomi og advare politikere om hans aktiviteter og intensjoner». Disse aktivitetene vil naturligvis innebære å verve informanter til al-Qaida.
Likevel, som flere kilder på høyt nivå fortalte Canestraro, var det ekstremt «uvanlig» for en slik enhet å være involvert i å samle etterretning og rekruttere informanter. Den USA-baserte enheten ble drevet av CIA-analytikere, som vanligvis ikke forvalter menneskelige ressurser. Juridisk sett er dette arbeidet eksklusivt forbeholdt føringsoffiserer «opplært i hemmelige operasjoner» og basert i utlandet.
«CS-10», en føringsoffiser fra CIA i Alec Station, var enig i påstanden om at Hazmi og Mihdhar hadde et forhold til CIA gjennom Bayoumi, og var forbløffet over at enheten hans hadde til oppgave å forsøke å trenge inn i al-Qaida i utgangspunktet. De følte at det «ville være nesten umulig … å utvikle informanter inne» i gruppen, gitt at den «virtuelle» stasjonen var basert i en Langley-kjeller, «flere tusen mil fra landene der al-Qaida var mistenkt for å operere».
«CS-10» vitnet videre om at de «observerte andre uvanlige aktiviteter» på Alec Station. Analytikere innen enheten «ville dirigere operasjoner til føringsoffiserer i felten ved å sende offiserene kabler som instruerte dem om å utføre en spesifikk oppgave», som var «et brudd på CIAs prosedyrer». Analytikere «manglet normalt myndighet til å instruere en føringsoffiser til å gjøre noe som helst».
«CS-11», en operasjonsspesialist i CIA, utstasjonert på Alec-stasjonen «en tid før 11. september-angrepene», sa at de også «observerte aktivitet som syntes å være utenfor normale CIA-prosedyrer». Analytikere i enheten «holdt seg for det meste for seg selv og samhandlet ikke ofte» med andre. Når de kommuniserte med hverandre gjennom interne kabler, brukte de også operasjonelle pseudonymer, som «CS-11» beskrev som merkelig, da de ikke jobbet undercover, «og deres ansettelse i CIA ikke var klassifisert informasjon».
Enhetens uvanlige operasjonelle kultur kan forklare noen av de merkeligere beslutningene som ble tatt i denne perioden vis a vis al-Qaida-informanter. Tidlig i 1998, mens han var på et CIA-oppdrag for å trenge inn i Londons islamistiske miljø, fikk en felles FBI-CIA-informant ved navn Aukai Collins et fantastisk tilbud: bin Laden selv ville at han skulle dra til Afghanistan slik at de kunne møtes.
Collins videreformidlet forespørselen til sine overordnede. Mens FBI var for å infiltrere al-Qaidas base, avviste hans CIA-sjef ideen og sa: «Det var ingen måte USA ville godkjenne en amerikansk operatør som gikk undercover inn i Bin Ladens leirer.»
På samme måte, i juni 2001, møtte CIA- og FBI-analytikere fra Alec Station høytstående tjenestemenn i byrået, inkludert representanter for sin egen al-Qaida-enhet. CIA delte tre bilder av personer som deltok på Kuala Lumpur-møtet 18 måneder tidligere, inkludert Hazmi og Mihdhar. Imidlertid, som en antiterroroffiser i FBI, med kodenavnet «CS-15» husket, ble datoene for bildene og viktige detaljer om personene de avbildet, ikke avslørt. I stedet spurte analytikerne ganske enkelt om FBI «kjente identiteten til personene på bildene».
En annen FBI-tjenestemann til stede, «CS-12», tilbyr en enda mer fordømmende beretning. Alec Station-analytikerne unnlot ikke bare å tilby biografisk informasjon, men antydet feilaktig at en av personene kunne være Fahd Al-Quso, en mistenkt i bombingen av USS Cole. Dessuten nektet de direkte å svare på spørsmål knyttet til fotografiene. Likevel ble det bekreftet at det ikke var noe system på plass for å varsle FBI hvis noen av de tre kom inn i USA, en «standard etterforskningsteknikk» mot terrormistenkte.
Gitt at Hazmi og Mihdhar så ut til å samtidig jobbe for Alec Station i en eller annen kapasitet, kan møtet i juni 2001 godt ha vært et falskt tilbud om å skifte side. Ingen etterretningsverdi kunne hentes ut av å spørre om byrået visste hvem deres kontakter var, bortsett fra å fastslå om FBIs antiterrorteam var klar over deres identiteter, fysiske utseende og tilstedeværelse i USA.
Ganske mye coverup
En annen av Canestarros kilder, en tidligere FBI-agent som gikk under navnet «CS-23», vitnet om at FBI-hovedkvarteret og feltkontoret i San Diego etter 11.9., raskt fikk vite om «Bayoumis tilknytning til saudisk etterretning og deretter eksistensen av CIAs operasjon for å rekruttere» Hazmi og Mihdhar.
Imidlertid undertrykte «høytstående FBI-tjenestemenn etterforskninger» av disse sakene. «CS-23» påsto videre at byråagenter som vitnet for fellesundersøkelsen av terrorhandlingene «ble instruert om ikke å avsløre det fulle omfanget av saudisk involvering med Al-Qaida».
Det amerikanske etterretningssamfunnet ville ha hatt all grunn til å skjerme Riyadh fra granskning og konsekvenser for sin rolle i 11. september-angrepene, da Saudi Arabia var en av deres nærmeste allierte. Men FBIs ivrige medvirkning til Alec Stations dekkoperasjon kan ha vært motivert av egeninteresse, ettersom en av deres egne var nært involvert i enhetens innsats for å rekruttere Hazmi og Mihdhar, og skjule deres tilstedeværelse i USA fra relevante myndigheter.
CS-12, som deltok på møtet med Alec Station i juni 2001, fortalte Canestraro at de «fortsatte å presse FBIs hovedkvarter for ytterligere informasjon om motivene på bildene» i løpet av den sommeren. 23. august snublet de over en «elektronisk kommunikasjon» fra FBIs hovedkvarter, som identifiserte Hazmi og Mihdhar, og bemerket at de var i USA.
«CS-12» kontaktet deretter FBI-analytikeren i Alec Station som forfattet kommunikasjonen. Samtalen ble raskt «opphetet», med analytikeren som beordret dem til å slette notatet «umiddelbart», da de ikke var autorisert til å se det. Mens hun ikke var navngitt i erklæringen, var den aktuelle FBI-analytikeren Dina Corsi.
Dagen etter, på en konferansesamtale mellom «CS-12», Corsi og FBIs sjef for bin Laden-enheten, ba «tjenestemenn ved FBI-hovedkvarteret» eksplisitt «CS-12» om å «trekke seg tilbake» og «slutte å lete» etter Mihdhar, da byrået hadde til hensikt å åpne en «etterretningsinnsamlings-etterforskning» mot ham. Dagen etter sendte «CS-12» en e-post til Corsi og sa rett ut at «noen kommer til å dø» med mindre Mihdhar ble forfulgt kriminelt.
Det var sikkert ingen tilfeldighet at Alec Station to dager senere, den 26. august, endelig informerte FBI om at Hazmi og Mihdhar var i USA. Da hadde paret gått inn i den siste fasen av forberedelsene til de forestående angrepene. Hvis det hadde blitt åpnet en kriminaletterforskning, kunne de blitt stoppet. I stedet, som varslet av tjenestemennene som var i kontakt med «CS-12», ble det iverksatt en etterretningsetterforskning som hindret enhver leteaksjon.
I dagene umiddelbart etter 11.9.-angrepene deltok «CS-12» og andre New York-baserte FBI-agenter i en annen konferansesamtale med byråets hovedkvarter. Under samtalen fikk de vite at Hazmi og Mihdhar ble navngitt på Flight 77s passasjerliste. En analytiker kjørte parets navn gjennom «kommersielle databaser», og fant raskt dem og deres hjemmeadresse oppført i San Diegos lokale telefonkatalog. Det viste seg at de hadde bodd sammen med en FBI-informant.
«CS-12» kontaktet snart Corsi «angående informasjon om kaprerne.» Hun svarte med å gi et fotografi fra den samme overvåkingsoperasjonen som produserte de tre bildene som ble presentert på møtet mellom Alec Station og FBI-agenter i juni 2001; de skildret Walid bin Attash, en hovedmistenkt i al-Qaidas bombing av den amerikanske ambassaden i Øst-Afrika i 1998 og angrepet på USS Cole.
Corsi var ikke i stand til å forklare hvorfor bildet ikke ble vist til FBI-agenter tidligere. Hvis det hadde blitt gjort, hevder «CS-12» at de ville ha «umiddelbart knyttet» Hazmi og Mihdhar til bin Attash, som «ville ha skiftet fra en etterretningsbasert etterforskning til en kriminaletterforskning». FBIs feltkontor i New York kunne da ha brukt sine «fulle ressurser» på å finne kaprerne før den skjebnesvangre dagen 11. september 2001.
Alec Station-operatører mislykkes oppover
Alec Stations utrettelige innsats for å beskytte sine al-Qaida-informanter, reiser det åpenbare spørsmålet om Hazmi og Mihdhar, og muligens andre kaprere, faktisk jobbet for CIA på dagen for 11. september.
De virkelige motivene bak CIAs avvisning vil kanskje aldri bli kjent. Men det synes klinkende klart at Alec Station ikke ønsket at FBI skulle vite om eller blande seg inn i deres hemmelige etterretningsoperasjon. Hvis enhetens rekruttering av Hazmi og Mihdhar var utelukkende dedikert til informasjonsinnsamling, snarere enn operativ ledelse, er det uforståelig at FBI ikke hadde blitt informert om det, og i stedet ble aktivt feilstyrt.
Flere FBI-kilder konsultert av Canestraro spekulerte i at CIAs desperasjon etter å trenge inn i al-Qaida fikk dem til å gi Alec Station makten til å rekruttere informanter, og presset den til å gjøre det. Men hvis dette virkelig var tilfelle, hvorfor nektet Langley da muligheten til å sende Aukai Collins, en erfaren under cover agent som hadde infiltrert flere islamistiske gjenger, for å trenge inn i bin Ladens nettverk i Afghanistan?
En alternativ forklaring er at Alec Station, et mektig CIA-team som ikke var ansvarlig overfor noen, forsøkte å infiltrere terrorgruppen for sine egne skumle formål, uten autorisasjon og tilsyn som vanligvis kreves av Langley under slike omstendigheter. Gitt at Collins var en felles informant delt med FBI, kunne han ikke stoles på for å delta i en så sensitiv svart operasjon.
Ingen medlemmer av Alec Station har blitt straffet på noen måte for de antatte «etterretningsfeilene» som tillot 11.9. å gå videre. Faktisk har de blitt belønnet. Richard Blee, enhetens sjef på tidspunktet for angrepene, og hans etterfølger Alfreda Frances Bikowsky, sluttet seg begge til CIAs operasjonsavdeling, og ble svært innflytelsesrike figurer i den såkalte krigen mot terror. Corsi på sin side ble forfremmet i FBI, etter hvert steg hun opp til rangen av vise-assisterende direktør for etterretning.
I en pervers vri fant Senatets etterretningskomités rapport om CIAs torturprogram, at Bikowsky hadde vært en sentral aktør i etterretningsbyråets black site-intriger, og en av deres viktigste offentlige forsvarere. Det er stadig tydeligere at programmet var spesielt opptatt av å fremkalle falske vitnesbyrd fra mistenkte for å rettferdiggjøre og utvide USAs krig mot terror.
Offentlighetens forståelse av 11. september-angrepene er sterkt påvirket av vitnesbyrd levert av CIAs torturofre under den mest ekstreme tvang man kan tenke seg. Og Bikowsky, en veteran fra Alec-stasjonen som sørget for dekning for minst to mulige flykaprere, hadde hatt ansvaret for å forhøre de påståtte gjerningsmennene bak angrepene.
FBI-veteranen Aukai Collins avsluttet sine memoarer med en skremmende refleksjon som bare ble forsterket av Don Canestarros bombeerklæring:
«Jeg var veldig mistroisk til det faktum at bin Ladens navn ble nevnt, bokstavelig talt timer etter angrepet. Jeg ble veldig skeptisk til alt noen sa om hva som skjedde, eller hvem som gjorde det. Jeg tenkte tilbake på da jeg fortsatt jobbet for dem og vi hadde muligheten til å gå inn i bin Ladens leir. Noe hadde bare ikke luktet riktig … Den dag i dag er jeg usikker på hvem som sto bak 11. september, og jeg kan heller ikke gjette … En dag vil sannheten åpenbare seg, og jeg har en følelse av at folk ikke vil like det de hører.»
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:
Bombshell filing: 9/11 hijackers were CIA recruits
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som gransker etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger.
Rødt og Ukraina 2023
Av Eva Thomassen - 22. april 2023
https://steigan.no/2023/04/rodt-og-ukraina-2023/
For Stoltenberg og Rødt er vegen til fred brolagt med våpen.
Av Eva Thomassen.
Rødts landsmøte 2023 kommer til å ende opp med at partiet sier ja til å sende våpen til Ukraina. Da bør man forvente at partiet har foretatt en analyse om hvilke type samfunn Ukraina skal være etter Ukraina har vunnet krigen mot Russland.
For å ikke forskuttere hvordan Ukraina blir etter mer krig, kan vi se litt på hva Ukraina er i dag- Hva et fremtidig Ukraina arver etter nåtidens Ukraina.
100 millioner bøker skal fjernes fra biblioteker i Ukraina
I et intervju med Interfax-Ukraine sier Oleksandra Koval at over 100 millioner bøker med «ideologisk skadelig innhold» må fjernes fra landets biblioteker, blant dem klassikere fra russiske forfattere som Fjodor Dostojevskij og Aleksandr Pusjkin.
– Dette er egentlig veldig skadelig litteratur som kan påvirke folks synspunkter, sier hun.
Reagerer sterkt
Norske forfattere, forleggere og skribenter reagerer sterkt på Ukrainas sensur av russiske bøker og alt russisk.
– Selv om Ukraina er angrepet av og i krig med Russland, er det å fjerne russisk litteratur likevel et grep som er uforenlig med et liberalt demokrati, sier administrerende direktør Heidi Austlid i Den norske Forleggerforening til NTB.
Leder i Den norske Forfatterforening, Heidi Marie Kriznik, er også kritisk.
– Det er ikke rett å destruere eller boikotte litteratur og kunst, sier hun til NTB.
Forbud mot russisk
En ny lovbestemmelse om bruk av det ukrainske språket, en del av en bredere statlig språklov, vekker bekymring for beskyttelse av minoritetsspråk.
Bestemmelsen, som trådte i kraft 16. januar, er fastsatt i lovens artikkel 25. Det krever at trykte medier registrert i Ukraina publiserer på ukrainsk. Publikasjoner på andre språk må også ledsages av en ukrainsk versjon, tilsvarende innhold, volum og utskriftsmåte. I tillegg må distribusjonssteder som aviskiosker ha minst halvparten av innholdet på ukrainsk.
https://www.hrw.org/…/new-language-requirement-raises…
Den ene loven forbyr russiske borgere å trykke bøker, med mindre de frasier seg sitt russiske statsborgerskap og sier ja til ukrainsk statsborgerskap. Forbudet vil gjelde kun personer som har beholdt russisk statsborgerskap etter at Sovjetunionen kollapset i 1991, skriver Reuters og The Guardian.
Forbudet omfatter også kommersiell import av bøker som er trykket i Russland, Belarus og okkuperte ukrainske områder, og det kreves spesialtillatelse for å importere bøker på russisk fra alle andre land i verden.
Hatet mot minoriteter
Gjemte seg bak et fikenblad av patriotisme og det de beskriver som «tradisjonelle verdier», har medlemmer av neonazigrupper vært høylytte om sin forakt for og intensjon om å skade kvinnerettighetsaktivister, etniske minoriteter, lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex (LHBTI). ) mennesker, og andre som har synspunkter som er forskjellige fra deres egne. Disse handlingene begrenser den fredelige utøvelsen av deres menneskerettigheter og krymper ytterligere rommet for sivilsamfunnet for grupper som de mener ikke har rett til offentlig representasjon eller deltakelse i samfunnslivet.
Ukraina stopper russisk-tilknyttede kirker
Ukraina skal legge begrensninger på virksomheten til religiøse organisasjoner med tilknytning til Russland, sier president Volodymyr Zelenskyj.
https://www.vl.no/nyheter/2022/12/02/ukraina-stopper-russisk-tilknyttede-kirker/
Zelensky forbyr 11 opposisjonspartier – enkelte med sete i Parlamentet
De i alt elleve forbudte partiene anses enten som euroskeptiske, antiliberale eller prorussiske. Zelensky sa at Ukrainas justisdepartement er beordret til å implementere sikkerhetsrådets beslutning.
https://forsvaretsforum.no/politikk-russland-ukraina/ukraina-forbyr-prorussiske-partier/255008
Fagorganisasjoner
Ødelegger kollektive rettigheter
– Loven vil ødelegge kollektive rettigheter, som er i kjernen av EUs sosiale modell. Den vil også føre til at arbeidsgivere vil splitte opp store organisasjoner til mindre enheter, skriver ETUC i en pressemelding.
ETUC påpeker at dette bryter med flere viktige prinsipper, og i tillegg med en rekke ILO-konvensjoner om standarder i arbeidslivet.
Videre har det ukrainske parlamentet gitt grønt lys til arbeidsgivere for å ansette opptil 10 prosent av arbeidsstyrken på såkalte null-prosentkontrakter. Det innebærer at man er ansatt, men ikke har noen garanti for å få oppdrag og dermed lønn.
Vil konfiskere eiendom
På toppen av det hele er det lagt fram forslag om lover som innebærer at verdier som tilhører landets fagbevegelse kan konfiskeres
I praksis fagforeningsknusing.
I august 2022 uttrykte Den europeiske samorganisasjonen ETUC bekymring for flere lovendringer Zelenskyj-regjeringen ville innføre under dekke av krigen, som ville gjøre det vanskeligere for landets fagbevegelse.
På hvilken måte merkes lovendringen?
– Fagforeningsmedlemmer vi snakker med sier at lovendringene har negativ innvirkning for de ansatte, mens lederne får full støtte. Vanlige arbeidstakere blir taperne, fastslår LO-lederen.
Hun minner også om at de omstridte lovendringene som nå er innført ble foreslått av den ukrainske regjeringen for fem år siden, altså lenge før krigen brøt ut.
Forbud mot opposisjonsvennlige kringkastingsselskaper
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har beordret forbud mot to opposisjonsvennlige kringkastingsselskaper i landet. Beslutningen får kritikk.
Forbudet rammer TV-selskapene Ukrlive.tv og Perviy Nezavisimiy og skal gjelde i fem år, heter det i en kunngjøring fra presidentens kontor onsdag.
En talsmann for det prorussiske partiet Opposisjonsplattform for livet fordømmer forbudet og kaller det et angrep på ytringsfriheten.
Det er ikke første gang president Zelenskyj forbyr opposisjonsvennlige medier. I februar la han ned forbud mot tre TV-kanaler som han mente var talerør for partiet Opposisjonsplattform for livet. I august fikk han blokkert nyhetsnettstedet strana.ua.
Kiev, Ukraina – I et trekk som ble hyllet av pro-vestlige ukrainere, koblet president Volodymyr Zelenskyy fra tre TV-nettverk over natten som han sa spredte Kreml-finansiert «propaganda» og fungerte som et tyrehorn for et stadig mer populært parti som er pro-Moskva.
Men hans eks-sovjetiske nasjon på 43 millioner er polarisert språklig og politisk, og flyttingen kan vise seg å være risikabel for den politiske formuen til Zelenskyy, en tidligere stjernekomiker som kommer fra en russisktalende familie.
https://www.aljazeera.com/news/2021/2/5/ukraines-president-bans-pro-russian-networks-risking-support
USAs regjering visste at NATOs utvidelse til Ukraina ville tvinge Russland til å gripe inn
Tidligere amerikansk ambassadør i Russland William J. Burns, som nå er CIA-direktør, innrømmet i en klassifisert ambassadekabel fra 2008 at NATOs utvidelse til Ukraina krysser Moskvas sikkerhets-«røde linjer» og «potensielt kan dele landet i to, føre til vold eller til og med, noen hevder, borgerkrig, som ville tvinge Russland til å bestemme om de skulle gripe inn.»
Fascismen i Ukraina
NATOs Atlantic Council promoterer neo-Nazi Azov Battalion
NATOs atlantiske råd fremmet Ukrainas nynazistiske Azov-bataljon
NATOs tenketank Atlantic Council, finansiert av amerikanske og europeiske regjeringer, fremmet Ukrainas nynazistiske Azov-bataljon i 2014, og skildret dens ekstreme høyreekstreme krigere som anti-Russland-helter mens de hvitvasket deres fascistiske ideologi.
«Det ser ut som det er et generelt problem at ultra-nasjonalister angriper fredelige demonstrasjoner i regi av sivile aktivister», skriver Landinfo i en rapport om Ukraina, skrev ABC Nyheter:
Ifølge rapporten datert 6. april, som ABC Nyheter har fått innsyn i, er det mange svært urovekkende forhold i Ukraina, som årlig får store beløp av den norske regjeringen.
Blant annet gjør politikere lite eller ingenting for å håndtere sikkerheten på fredelige arrangementer.
Forholdet mellom mektige høyre-ekstreme grupper som Høyre Sektor(Pravy Sektor) og myndighetene er vanskelig, skriver Landinfo, som er underlagt UDI og har til oppgave å skaffe troverdig kunnskap om ulike land.
Et ferskt eksempel som omtales i rapporten, er at kvinnedemonstrasjonene 8. mars flere steder ble angrepet av ultranasjonalister.
Amnesty International rapporterte at politiet ikke grep inn mot angriperne.
Ikke nok med det – en av arrangørene av 8. mars-toget ble arrestert i stedet.
Tidligere har ABC Nyheter meldt at ultranasjonalistene tvang regjeringen til å avskjære all kontakt med utbryterne øst i landet.
Les: Ukrainas visestatsminister: «Populister» har avskåret oss fra befolkningen i øst
Kiev er redd ultranasjonalistene
Landinfo opplyser også at høyreekstreme grupper har stormet byrådene i Lviv og Kiev.
«Det er en oppfatning at det er stor grad av straffefrihet for slike høyre-ekstreme grupper. Kiev er nølende til å gripe inn overfor slike grupper.», skriver de.
Forklaringen er at de høyreeksteme nasjonalistene spilte en sentral rolle i krigen mot russisk-støttede opprørere i øst.
Kiev er også redd for at slike grupper, som Svoboda og Høyre Sektor, kan vende seg mot regjeringen.
Samtidig har det vært nære bånd mellom regjeringsmedlemmer og grupper på ytre høyre, skriver Landinfo.
Rapporten nevner også at en embetsmann i innenriksdepartementet, Ilya Kiva, har erklært at homofile bør dø.
Les også: Brende & co. fortsetter pengestøtten til Ukraina
Politikere tett på paramilitære
Som eksempel trekker Landinfo fram innenriksminister Arsen Avakov, som har hatt langvarig tilknytning til Azov-bataljonen.
Azov-bataljonen er en paramilitær gruppe som bruker SS-symbolet, og som fikk slutte seg til det offisielle ukrainske forsvaret.
Det var norsk UD nølende til å reagere mot.
Landinfo viser også til en reportasje i Washington Post der det går fram at vise-innenriksminister Vadim Trojan har vært medlem av den nynazistiske paramilitære organisasjonen Ukrainas Patrioter.
ABC Nyheter er kjent med at Forsvarsdepartementet har foreslått samarbeid med Ukraina, men UD avslår innsyn i saken med begrunnelse at det foregår en intern saksforberedelse.
Les også: Høyreekstrem militsleder inn i Ukrainas forsvarsledelse
SBU bryter jevnlig loven
Ifølge Landinfo tyder mye på at Ukrainas overvåkingspoliti SBU «jevnlig bryter straffeprosessloven og tar seg store friheter.»
De utfører også politioppgaver som pågripelser og avhør, selv om dette ikke skal være en del av deres oppgaver.
«Det rapporteres også om at SBU anvender tortur mot pågrepne for å få tilståelse eller for å få den pågrepne til å samarbeide.», skriver Landinfo.
https://steigan.no/2023/04/ukraina-2023-der-krigsforbrytere-blir-vare-krigshelter/
Nynazister og fascister på Norges side i Ukraina
I Norge reiser mange bust mot svenske nynazisters rekrutteringskampanje i Norge, men den norske regjeringen og norske media synes veldig bekvemme med at de deltar på Norges side i Ukraina.
Parallellt med at Vesten har initiert og finansiert det omfanget opprøret mot Janukovitsj fikk, og støttet etableringen av en regjering der den militære og politianvarlige delen er dominert av nynazistene og fascistene i Svoboda og Høyre Sektor, har svenske nynazister mobilisert for og deltatt på sine venners side i Ukraina. UTEN AT NORSKE POLITIKERE OG KORRESPONDENTER har gitt et pip fra seg om dette. Hans-Wilhelm Steinfeldt har til og med deltatt i blankpussingen av en av lederne.
Nå vet vi at Kiev-regjeringen har organisert de ivrigste nynazistene/fascistene i en egen bataljon som deltar i kampene mot uavhengighetsforkjemperne i Øst-Ukraina. Men norske politikere og media, som ikke liker svenske nynazister på norsk jord, synes å være ganske tilfreds med at de brukes i Ukraina som spydspiss mot østukrainere og Russland. Bataljonen Azov består av svensker, ukrainere, italienere og russere!! og bruker samme symbol som SS-Panzerdivisjon «Das Reich.»
Vestlige politikere i USA/EU/NATO liker offisielt ikke nynazister på egen jord, men lar dem gjerne få kamptrening og politisk skolering i Øst-Ukraina på østukraineres og Russlands bekostning. Enkelte av bataljonens deltakere skal til og med være beundrere av Anders Behring Breivik. Er det ikke på tide at vestlige politikere begynner å vurdere sin rolle i oppmarsjen mot Russland?
Propaganda
WASHINGTON DC — Siden den russiske offensiven inne i Ukraina startet 24. februar, har det ukrainske militæret dyrket bildet av en liten kløktig hær som står opp mot den russiske Goliat. For å styrke oppfatningen av ukrainsk militær dyktighet, har Kiev drevet ut en jevn strøm av sofistikert propaganda rettet mot å vekke offentlig og offisiell støtte fra vestlige land.
Kampanjen inkluderer språkguider, nøkkelmeldinger og hundrevis av propagandaplakater, hvorav noen inneholder fascistiske bilder og til og med hyller nynazistiske ledere.
Bak Ukrainas PR-innsats står en hær av utenlandske politiske strateger, Washington DC-lobbyister og et nettverk av etterretningstilknyttede medier.
Ukrainas propagandastrategi fikk den ros fra en NATO-sjef som sa til Washington Post: «De er virkelig gode i stratcom – media, info-operasjoner og også psy-ops.» The Post innrømmet til slutt at «Vestlige tjenestemenn sier at selv om de ikke uavhengig kan verifisere mye av informasjonen som Kiev legger ut om den utviklende slagmarksituasjonen, inkludert tapstall for begge sider, representerer den likevel svært effektiv stratcom.»
Nøkkelen til propagandainnsatsen er en internasjonal legion av PR-firmaer som jobber direkte med Ukrainas utenriksdepartement for å føre informasjonskrigføring.
Ifølge bransjenyhetssiden PRWeek ble initiativet lansert av en anonym figur som angivelig grunnla et Ukraina-basert PR-firma.
«Fra den første timen av krig bestemte vi oss for å slutte oss til utenriksdepartementet for å hjelpe dem med å distribuere offisielle kilder for å vise sannheten,» sa den navnløse figuren til PR Week. «Dette er en hybridkrig: blandingen av blodig kamp med en enorm desinformasjon og falsk kampanje ledet av Russland [sic].»
https://www.mintpressnews.com/ukraine-propaganda-war-international-pr-firms-dc-lobbyists-cia-cutouts/280012/
Korrupsjon
Advarer mot at Norges Ukraina-støtte vil gå til korrupsjon
Vi må regne med at deler av Norges 75 milliarder kroner havner i lomma til korrupte i Ukraina, mener landets fremste korrupsjonseksperter. De mener det likevel er riktig å gi pengene.
På Dagsnytt 18 om korrupsjon og de 75 milliarder skattekronene regjeringen gir til Ukraina forherliger Huitfeldt bistanden uten å ha det minste bekymring over om hva pengene går til og hvor i Ukraina. Hun kommer med en bladsalat om at ikke gi bistand er verre. Dette er nøyaktig den samme frasen Huitfeldt brukte om å invadere Syria. Å ikke invadere er også et valg.
Zelensky gikk til valg på antikorrupsjonsarbeid. Som om det skulle legitimere at han ikke siden 2019 selv har beriket seg av penger tilhørende staten. Ukraina er det fattigste landet i Europa og det mest korrupte. Og ligger på korrupsjonsskalaer på 36 plass på en skala fra 0-100.
Videre snakker Huitfeldt om å arbeide for demokrati og pressefrihet. At pengene skal brukes til dette. De 75 milliardene er norsk utenrikspolitikk i klingende mynt. Det gir stjerne i boka blant våre allierte. At Norge er på topp og får masse oppmerksomhet er norsk provinsialisme i diplomati.
Rødt har sagt ja til 75 milliarder og at til alt overmål sagt at Ukraina kan bruke det til hva de vil.
https://steigan.no/2022/07/nar-ble-korrupsjon-og-krig-vare-demokratiske-verdier-store/
Demokrati
«Kyiv står støtt. Ukraina står støtt. Demokratiet står støtt,» heiet president Biden. Men taleskriveren hans ser ut til å ha glemt noe viktig: Ukraina kategoriseres ikke som et fullt demokrati, og har ikke vært det på minst ti år.
https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/202302/NNFA56022323/avspiller
Donetsk og Luhansk
Er det internasjonal tilstedeværelse i Donetsk og Luhansk?
Blant internasjonale organisasjoner er det bare Det internasjonale Røde Kors som er til stede i separatistkontrollerte områder.
Hit går ikke norske bistandskroner. Den russiske befolkningen i Donbass skal straffes og de blir straffet.
“This is my pension, which I earned. Why do I have to feel like a second-rate person?”
For hundretusenvis av eldre og funksjonshemmede i den konfliktherjede Donbas-regionen i Øst-Ukraina er statspensjonen deres eneste støtte. Imidlertid mistet rundt 160 000 pensjonister denne inntekten etter at regjeringen begrenset tilgangen til statlig pensjon for innbyggere i området utenfor dens kontroll i desember 2014.
Ytterligere restriktive tiltak som ble innført i fjor førte til at ytterligere 400 000 personer mistet tilgangen til pensjonene sine.
For tiden er personer som bor i ikke-statlig kontrollerte områder pålagt å registrere seg som internt fordrevne hos ukrainske myndigheter for å fortsette å få tilgang til sine rettmessige pensjonsytelser.
Hver annen måned drar Mykola Ivanovych* ut for å krysse Siverskiy Donets-elven, og stoler på at andre hjelper ham å krysse en skadet bro i rullestolen og hente statspensjonen. Elven markerer skillelinjen mellom hans familiehjem i ikke-regjeringskontrollerte Luhansk og regjeringskontrollerte Stanytsia Luhanska.
Mykola Ivanovych, som jobbet som bussjåfør i 54 år, må presentere seg i den statsdrevne banken i Stanytsia Luhanska, som sjekker identiteten hans for å la ham motta sin månedlige betaling på 53 USD.
Inne i banken venter han tålmodig mens kona står i køen for å gjennomføre verifiseringsprosessen.
Mykola Ivanovych, som er 70-årene, fikk to slag etter at sønnen hans ble drept av en artillerigranat i 2014 – det første året av Ukraina-konflikten, som har kostet nesten 10.000 menneskeliv.
Utbetaling av pensjoner bør gjenopptas til alle pensjonister, uavhengig av deres bosted, enten de er registrert som internt fordrevne (internt fordrevne) eller bor hjemme, sier Pablo Mateu, UNHCR-representant i Ukraina. «Pensjoner er en ervervet rettighet for alle innbyggere og bør ikke være knyttet til deres IDP-registrering og faktum om fordrivelse.»
Olena Grekova, leder av det Severodonetsk-baserte kontoret for Right to Protection, en UNHCR-partner-NGO som hjelper internt fordrevne personer i Ukraina, sa at mange sengeliggende mennesker ikke hadde mottatt pensjonsutbetalinger siden starten av konflikten fordi de ikke var i stand til å reise til regjeringenkontorer for identifikasjon.
En annen kvinne, Olga Burkalo, 38, som har lidd av en alvorlig form for diabetes siden hun var 11 år, har opptil 10 injeksjoner med insulin daglig og trenger sin pensjon på 50 USD per måned for å betale for behandlingen.
Trygdeinspektører besøkte henne i desember og mars for å sjekke om hun bor på adressen sin i regjeringskontrollerte Selidove. I februar gjennomgikk hun en identifiseringsprosess i en bank.
I april sluttet hun imidlertid å motta pensjon. Hun ble feilaktig mistenkt for å bo i ikke-statlig kontrollert territorium, da hun faktisk ikke hadde vært der på mer enn ett år.
Burkalo, som utdannet seg til biologilærer, er nå for svak til å jobbe.
«Jeg pleide å jobbe, jeg betalte skatt,» sa hun. «Dette er pensjonen min, som jeg har opptjent. Hvorfor må jeg føle meg som en annenrangs person?»
Noen har mistet betalingene sine på grunn av feil. Tetiana Kovalenko, 83, måtte forlate byen Donetsk etter at huset hennes ble bombet. Siden 2015 har hun bodd i regjeringskontrollerte Myrnograd og er registrert som internt fordrevet.
Flere kirkegårder
Zelensky gjøre 100 hektar land utenfor Kiev til kirkegårder. Det er ikke flere gravplasser igjen. Med mer krig kan det være at det ikke er noe igjen av Ukraina heller.
Alt er greit, bare Ukraina får våpen. For Stoltenberg og Rødt er vegen til fred brolagt med våpen. 300 000 ukrainske soldater er bare et tall.
Det tragiske er at Rødt og norsk venstreside hyller krig og våpen mens resten verden utenfor NATO roper på fred.
Lekkasjer bokstaverer slutten for Ukraina
Av Joe Lauria - 22. april 2023
https://steigan.no/2023/04/lekkasjer-bokstaverer-slutten-for-ukraina/
Lekkede amerikanske etterretningsdokumenter har avslørt vestlig desinformasjon om at Ukraina har vunnet krigen. Nå flyttes de harde kampene til Washington, skriver Joe Lauria.
Av Joe Lauria, 17. april 2023
Spesielt for Consortium News
En overskrift i Washington Post i forrige uke var en bombe for en som bare har lest om Ukraina-krigen i The Washington Post og andre vestlige medier: «USA tviler på at Ukrainas motoffensiv vil gi store gevinster, sier lekket dokument.»
Historien innrømmer at vestlige mediepublikum har blitt villedet om krigens forløp, at det mainstream media har rapportert om Ukraina i hovedsak har vært en samling løgner: nemlig at Ukraina vinner krigen og er klar til å starte en offensiv som vil føre til en endelig seier.
I stedet gjør det andre avsnittet av stykket det klart at de lekkede dokumentene viser at den lenge planlagte ukrainske offensiven vil mislykkes totalt, «et markert avvik fra Biden-administrasjonens offentlige uttalelser om vitaliteten til Ukrainas militære».
Med andre ord, amerikanske tjenestemenn har løyet om krigens tilstand til offentligheten og til journalister som trofast har rapportert hvert ord uten et snev av skepsis.
The Post sa, som om det er en dårlig ting, at lekkasjene vil «oppmuntre kritikere som føler at USA og NATO burde gjøre mer for å presse på for en forhandlet løsning på konflikten».
Det har begynt å skje. Richard Haass, tidligere embetsrepresentant for utenriksdepartementet og Charles Kupchan, en seniorstipendiat ved Council on Foreign Relations, skriver i Uber-Establishment tidsskriftet Foreign Affairs, at «det er vanskelig å føle seg optimistisk med hensyn til hvor krigen er på vei».
«Vesten trenger en ny strategi i Ukraina: En plan for å komme seg fra slagmarken til forhandlingsbordet», sier de:
«Den beste veien fremover er en sekvensert todelt strategi som tar sikte på først å styrke Ukrainas militære evne, og deretter, når kampsesongen avsluttes sent i år, føre Moskva og Kiev fra slagmarken til forhandlingsbordet.»
Artikkelen nevner ikke lekkasjene, selv om den ble publisert etter at avsløringene gjorde det klart at den ukrainske offensiven, som hadde til hensikt å bryte gjennom Russlands landbro til Krim, ville mislykkes.
Fylt med det vanlige snakket om at Ukraina har bedre «operasjonelle ferdigheter» enn Russland, og at krigen vil ende i en «fastlåst situasjon», representerer stykket en fremvoksende strategi i Vesten: nemlig at før de forhandler, må Ukraina starte sin offensiv for å vinne tilbake noe territorium, «påføre Russland store tap, utelukke Moskvas militære muligheter og øke sin vilje til å vurdere en diplomatisk løsning».
Men det er en drøy bestilling. Det er usannsynlig at Moskva vil forhandle på slutten av den ukrainske offensiven, særlig ettersom artikkelen innrømmer «det russiske militærets tallmessige overlegenhet» og at Ukraina «står overfor økende begrensninger for både sitt eget mannskap og bistand fra utlandet».
Moskva var klar til å inngå en avtale med Kiev en måned etter Russlands intervensjon, men Vesten, med sin strategi om å forlenge krigen for å svekke Russland, knuste den. Hvorfor skulle Moskva akseptere en avtale nå når Ukraina er på sitt svakeste og Russland er klar til å gjøre betydelige fremskritt på slagmarken?
Foreign Affairs-artikkelen innrømmer:
«Dette diplomatiske åpningstrekket kan godt mislykkes. Selv om Russland og Ukraina fortsetter å ta betydelige tap, kan en eller begge av dem foretrekke å fortsette å kjempe.»
«Ved slutten av denne kampsesongen,» sier artikkelen, «vil USA og Europa også ha god grunn til å forlate sin uttalte politikk om å støtte Ukraina så lenge det tar», som USAs president Joe Biden har sagt det.»
Og hva blir det neste? «NATO-allierte vil starte en strategisk dialog med Russland om rustningskontroll og den bredere europeiske sikkerhetsarkitekturen.»
Utrolig nok var det dette Russland ba om før intervensjonen i februar 2022, og det ble avvist av NATO og USA. Nå anbefaler en artikkel i Foreign Affairs det samme.
Finnes det noe klarere tegn på at Ukraina har tapt denne krigen?
Går videre med offensiven uansett
Strategien med at Ukraina går videre med en offensiv de vet vil oppnå lite, er Kievs siste gisp, med mindre nykonservative med vrangforestillinger fortsetter å utmanøvrere realistene i Washington.
Viktigst for Vesten er at det mislykkede forsøket på dette siste gispet vil tjene som en måte for dem å unnslippe katastrofen den har skapt for seg selv: nemlig at den økonomiske krigen mot Russland mislykkes; at informasjonskrigen i ikke-Vesten mislykkes og til slutt nederlaget på slagmarken i stedfortrederkrigen.
Allerede i februar fortalte Frankrikes president Emmanuel Macron, som også fremmer denne strategien, og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, til Ukrainas president Volodymyr Zelensky at spillet var over. Denne nyheten ble brakt til oss av etablissementets Wall Street Journal.
Og så ti dager senere ga amerikansk etterretning en historie til The New York Times om at en pro-Ukraina «gruppe», og muligens den ukrainske regjeringen selv, sto bak ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene, en måte å distansere USA fra Kiev mens avkjøringsrampen fra krigen nærmer seg truende.
Hvorfor publiserte MSM lekkasjene?
Hvorfor publiserte Times, Post og andre etablissementskilder historier om disse lekkasjene hvis de alvorlig undergravde sin egen troverdighet? Det er tre muligheter.
Den første er rett og slett konkurranse. The Times eller Post kan ha fått beskjed om at deres rival hadde fått hånd på lekkasjene og ikke ønsket å bli slått. Det er nesten ikke noe verre for en redaktør eller reporter (i journalistikkens smålige verden) enn å måtte «matche» en konkurrents historie.
Den andre grunnen har å gjøre med å holde oppe fasaden. Disse lekkasjene ville til slutt komme ut et sted og kan ikke lett ignoreres. Hvordan hadde det sett ut om de store avisene ikke hadde publisert først?
Enda viktigere, konsernjournalistikk må opprettholde påstanden om at den faktisk driver journalistikk, det vil si at den fra tid til annen vil publisere materiale som får regjeringene deres til å se dårlige ut, og i dette tilfellet til og med seg selv. De må overbevise publikum om at de ikke helt har gitt opp kritisk journalistikk hvis de skal overleve.
Det var det samme da foretaksmedier samarbeidet med WikiLeaks i 2010 for å publisere lekkasjer som avslørte amerikanske krigsforbrytelser. Men til slutt vendte mediene seg mot Assange og WikiLeaks, og falt inn på linje med staten.
Hvorfor media gikk etter lekkeren
Og at det faktisk er det som har skjedd her. Etter plaskvåte historier om lekkasjene vendte Times og Post, i samarbeid med vestlig, etterretningsstøttede Bellingcat, oppmerksomheten mot å finne lekkeren, i det Elizabeth Vos i en artikkel i dag på Consortium News, argumenterer for at gjør foretaksmediene til antiWikiLeaks.
I stedet for å beskytte kilden til lekkasjer, som er avgjørende for offentligheten, jaktet de på den påståtte lekkasjen, den 21 år gamle Air National Guardsman Jack Texiera, som ble arrestert av militærkledde FBI-agenter utenfor sitt hjem i Massachusetts.
Så hva er den tredje grunnen til at de store mediene publiserte lekkasjene?
Sannsynligvis av samme grunn de publiserte historiene om Macron og Scholz som fortalte Zelensky at han har tapt krigen, og at den ukrainske regjeringen kan ha vært ansvarlig for Nord Stream-sabotasjen: å legge grunnlaget for at USA og dets allierte kan trekke ut kontakten på deres ukrainske eventyr, ved endelig å innrømme at Ukraina taper.
Mot det formål er det spekulasjoner om at Texiera ikke handlet alene med motivet om å imponere sine tenåringsfølgere på chatteforumet Discord, som pressen har rapportert.
Tidligere CIA-analytiker Larry Johnson mener Texiera ble lurt, muligens av en høytstående offiser. Johnson mener dette fordi blant dokumentene Texiera skal ha lekket, var et fra Central Intelligence Agency Operations Center, der Johnson pleide å jobbe.
«CIA Operations Center produserer to daglige rapporter, en om morgenen og en om ettermiddagen. Det er ikke et fellesskapsprodukt, det vil si at det ikke distribueres til de andre etterretningsorganisasjonene. Det er et internt CIA-dokument (selvfølgelig er det tilgjengelig for direktøren for nasjonal etterretning)», skrev Johnson på sin nettside Son of the New American Revolution.
Texiera var ikke i CIA, så det er ingen måte han ville ha tilgang til et Operations Center-dokument, skrev Johnson. Så hvordan fikk han tak i det?
Implikasjonen er at Texiera kan ha vært en syndebukk for noen innen den realistiske fløyen av det amerikanske militæret eller etterretningsetablissementet som motsetter seg de neokonservatives besettelse av å fortsette krigen for enhver pris.
De neokonservative gir seg ikke uten kamp. John Bolton, den tidligere amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren og sjefsneocon, skrev en desperat artikkel i The Wall Street Journal i forrige uke, med tittelen «En ny amerikansk storstrategi for å motvirke Russland og Kina».
Bolton forstår at verden forandrer seg, og ikke i USAs favør. Så hans svar er ikke å reversere mislykket amerikansk politikk, for USA å bli en del av resten av verden, i stedet for å prøve å dominere den, men å doble innsatsen som en elvebåt-gambler. Hans løsning: heve militærutgiftene til Reagan-tidens nivå; gjenoppta underjordiske atombombetester og ta «Den nordatlantiske traktat organisasjonen globalt, og invitere Japan, Australia, Israel og andre som har forpliktet til NATOs utgiftsmål for forsvaret, til å bli med».
Bolton sier på latterlig vis at USA må «ekskludere» Moskva og Beijing fra Midtøsten, der begge hovedstedene orkestrerer den mest dramatiske diplomatiske transformasjonen på flere tiår.
Men Bolton sparer sin beste vits til Ukraina:
«Etter at Ukraina vinner sin krig mot Russland, må vi ha som mål å splitte aksen mellom Russland og Kina. Moskvas nederlag kan fjerne Putins regime. Det neste som kommer er en regjering med ukjennelig sammensetning. Nye russiske ledere kan se til Vesten i stedet for Beijing, og kan være så svake at den russiske føderasjonens fragmentering, spesielt øst for Ural, ikke er utenkelig».
Selv om den latterlige Bolton blir avvist, er det fortsatt et stort hinder i veien for realistene: Bidens kampanje for gjenvalg. Han sier han kommer til å annonsere det snart. Han har allerede kastet sitt lodd inn med de neokonservative.
Er det noen tenkelig måte at han kan akseptere at Ukraina taper denne krigen, etter all den blå og gule flaggviftingen, uten også å tape valget?
Biden-teamets mål var å blø Russland. Men det er Ukraina som blør. Vil virkeligheten endelig overvinne villfarelsen i Washington?
Denne artikkelen ble først publisert av Consortium News:
Leaks Spelling the End for Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Joe Lauria er sjefredaktør for Consortium News og tidligere FN-korrespondent for Wall Street Journal, Boston Globe og en rekke andre aviser, inkludert The Montreal Gazette og The Star of Johannesburg. Han var en undersøkende reporter for Sunday Times of London, en finansiell reporter for Bloomberg News og begynte sitt profesjonelle arbeid som en 19 år gammel stringer for The New York Times. Han kan nås på joelauria@consortiumnews.com og følges på Twitter @unjoe