Nyhetsbrev steigan.no 22.03.2022
Dagens overskrifter:
En selvoppfyllende profeti: Systemisk kollaps og pandemisk simulering
Forslaget om koronasertifikat må trekkes i sin helhet
Wolf-time or the story of thirty years of war to divide the world
Svalbard under stormaktsrivaliseringa
Et kritisk blikk på vår egen propaganda
Si hei til russisk gull og Kinas petroyuan
Hvordan en ukrainsk milliardær finansierte Hunter Biden, president Zelenskij og nynazistenes Azov-bataljon
Av red. PSt - 22. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/hvordan-en-ukrainsk-milliardaer-finansierte-hunter-biden-president-zelenskij-og-nynazistenes-azov-bataljon/
Kolomoysky eier Burisma Holdings
Den virkelige personen som var velgjøreren til, og sjefen for, visepresident Joe Bidens sønn, Hunter Biden, i det ukrainske gasselskapet Burisma Holdings, var ikke administrerende direktør i Burisma Holdings, Mykola Zlochevsky, men det var i stedet Ihor Kolomoysky , som var en del av den nylig installerte ukrainske regjeringen, som Obama-administrasjonen selv faktisk nettopp hadde innsatt i Ukraina , i det sjefen for det «private CIA»-firmaet Stratfor korrekt kalte «det mest åpenbare kuppet i historien.» Dette skriver Great Game India, og fortsetter:
Kort tid etter Obama-administrasjonens ukrainske kupp, ble Kolomoysky, som støttet Janukovitsjs styrte, utnevnt til guvernør i Dnepropetrovsk, Ukraina. Hunter Biden, som var uten erfaring i bransjen eller regionen, skulle snart bli med i Kolomoyskys Burisma Holdings den 12. mai 2014 .
En studie fra 2012 av Burisma Holdings utført i Ukraina av AntiCorruption Action Center (ANTAC), en undersøkende ideell organisasjon finansiert av den amerikanske milliardæren George Soros og det amerikanske utenriksdepartementet, fant at den sanne eieren av Burisma Holdings var ingen ringere enn ukrainsk milliardær, oligarken Ihor Kolomoysky.
Studien, som ble finansiert for å grave opp korrupsjon på den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj, fant i stedet at Ihor Kolomoysky «klarte å legge beslag på de største reservene av naturgass i Ukraina».
Burisma Holdings skiftet eiere i 2011 da det ble overtatt av et off-shore Kypros-selskap kalt Brociti Investments Ltd, og flyttet deretter adresser under samme tak som Ukrnaftoburinnya og Esko-Pivnich, to ukrainske gasselskaper som tilfeldigvis også var eid av Kolomoysky gjennom off-shore-enheter på De britiske jomfruøyene.
Oleh Kanivets, som jobbet som administrerende direktør i Ukrnaftoburinnya, bekreftet Kolomoysky som eier av Burisma Holding i 2012-rapporten og sa: «Privat Group er den umiddelbare eieren. Dette selskapet ble grunnlagt av Mykola Zlochevsky for ei tid siden, men han solgte seinere aksjene sine til Privat Group.»
Hunter Bidens sjef og velgjører i Burisma Holdings er med andre ord den samme ukrainske milliardær-oligarken som også hevdet fungerte som sjef og velgjører for Volodymyr Zelensky før han ble Ukrainas president.
Kolomoysky eier 1+1 Media Group
Kolmoysky, som for tiden har en nettoverdi på 1,8 milliarder dollar , noe som gjør ham til den 1750. rikeste personen i verden, har eierandeler i metall, petroleum og mediesektoren, hvor han har hatt en lang historie med Ukrainas president Volodymyr Zelensky.
I årevis produserte Zelenskys selskap show for Kolmoyskys TV-nettverk, 1+1 Media Group , et av de største mediekonglomeratene i Ukraina. Zelensky oppnådde nasjonal berømmelse som portretterte en president på en populær TV-sitcom kalt Servant of the People , som ble sendt på en kanal eid av Kolmoysky.
I 2019 ga Kolmoyskys mediekanaler et stort løft til Zelenskys presidentkampanje, mens Kolmoysky til og med sørget for sikkerhet, advokater og kjøretøy for Zelensky under kampanjen hans. Kolmoyskys livvakt og advokat fulgte Zelensky på kampanjeturneen da Zelensky ble kjørt rundt i en Range Rover eid av et av Kolmoyskys selskaper.
Pandora Papers viste at den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky og hans TV-produksjonspartnere var begunstigede av et nett av offshorefirmaer opprettet i 2012, samme år som Zelenskys produksjonsselskap inngikk en avtale med Kolomoyskys mediekonsern, som angivelig mottok 41 millioner dollar i midler fra Kolomoyskys Privatbank.
Zelenskys politiske rival, president Petro Poroshenko kommenterte deres forbindelse under kampanjesporet, «Skebnen hadde til hensikt å sette meg sammen med Kolomoyskiys marionett i andre valgomgang.»
Etter Zelenskys seier, returnerte Kolomoysky, som hadde tilbrakt de siste årene mellom Israel og Sveits, til Ukraina for å opprettholde forholdet til den nye presidenten, og nominerte over 30 lovgivere til Zelenskys nyetablerte parti og opprettholde innflytelse med mange av dem i parlamentet.
Kolomoysky finansierer Azov-, Aidar- og Dnipro-bataljonene
Igor Kolomoysky har vært en toppfinansierer av Azov-bataljonen siden den ble dannet i 2014. Han har også finansiert private militser som Dnipro- og Aidar-bataljonene og har personlig utplassert dem for å beskytte sine økonomiske interesser.
Hvem finansierte Azov før de ble en del av Ukrainas væpnede styrker? Enheten fikk støtte fra Ukrainas innenriksminister i 2014, da regjeringa hadde erkjent at deres eget militær var for svakt til å bekjempe de pro-russiske separatistene og stolte på paramilitære frivillige styrker.
Disse styrkene ble privat finansiert av oligarker – den mest kjente var Igor Kolomoisky, en energimagnatmilliardær og daværende guvernør i Dnipropetrovska-regionen.
Newsweek :
Grupper av høyreorienterte ukrainske nasjonalister begår krigsforbrytelser i de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina, ifølge en rapport fra Amnesty International, ettersom bevis dukket opp i lokale medier på at frivillige militser halshugger ofrene sine.
Væpnede frivillige som omtaler seg selv som Aidar-bataljonen «har vært involvert i omfattende overgrep, inkludert bortføringer, ulovlig internering, mishandling, tyveri, utpressing og mulige henrettelser», sa Amnesty …
Aidar-bataljonen er offentlig støttet av den ukrainske oligarken Ihor Kolomoyskyi, som også angivelig finansierer Azov, Donbas, Dnepr 1, Dnepr 2 frivillige bataljoner, som opererer under ordre fra Kiev.
Reuters :
Noen av Ukrainas private bataljoner har sverte landets internasjonale rykte med sine ekstremistiske synspunkter. Azov-bataljonen, delvis finansiert av Taruta og Kolomoisky, bruker nazistenes Wolfsangel-symbol som sin logo, og mange av medlemmene går åpent inn for nynazistiske, antisemittiske synspunkter. Bataljonsmedlemmene har snakket om å «bringe krigen til Kiev» og sa at Ukraina trenger «en sterk diktator for å komme til makten som kan utgyte mye blod, men forene nasjonen i prosessen».
Les resten av artikkelen her.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
En selvoppfyllende profeti: Systemisk kollaps og pandemisk simulering
Av skribent - 22. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/en-selvoppfyllende-profeti-systemisk-kollaps-og-pandemisk-simulering/
Hvorfor gikk verdens største kapitalister og de regjeringene de kontrollerer inn for å smadre verdensøkonomien angivelig på grunn av et virus, og med metoder som aldri hadde vært brukt før under noen epidemi i verdenshistorien? Hvorfor gikk finansinstitusjoner og selskaper som ellers er så ekstremt nøye med å sikre seg profitten fra all produksjon plutselig inn for å ødelegge sjølve de mekanismene som skaper profitt? Var de plutselig blitt menneskevenner som tenkte mer på vanlige folks helse enn på sin egen profitt? Den italienske forskeren Fabio Vighi, som er professor kritisk teori og italiensk ved Cardiff University, reiste dette spørsmålet i artikkelen A Self-Fulfilling Prophecy: Systemic Collapse and Pandemic Simulation 16. august 2021, og han skriver i ingressen: La oss være klare fra starten: de store rovdyrkapitalistene innen olje, våpen og vaksiner kunne ikke bry seg mindre om menneskeheten. Han kommer her med en forklaring som er svært parallell med den vi har kommet fram til i steigan.no.
Les: Hva har vært kommandolinjene i det globale koronakuppet?
Tidligere BlackRock manager: – Koronakrisa er et cover for verdens største finansboble
Her er første del av Fabio Vighis artikkel.
Følg pengene
I pre-Covid-tider var verdensøkonomien på randen av nok en kolossal nedsmelting. Her er ei kort tidslinje om hvordan presset bygget seg opp:
Juni 2019: I sin Annual Economic Report lar den sveitsisk-baserte Bank of International Settlements (BIS), «Sentralbanken for alle sentralbanker», de internasjonale alarmklokkene ringe. Dokumentet framhever «overoppheting […] i markedet for belånte lån», der «kredittstandardene har blitt dårligere» og «colateralized loan obligations (CLOs) har økt – som minner om den kraftige økningen i collateralized debt obligations [CDOs] som forsterket subprime-krisa [i 2008].» Enkelt sagt er magen til finansnæringan igjen full av søppel.
9. august 2019: BIS utgir et arbeidsdokument som ber om «ukonvensjonelle pengepolitiske tiltak» for å «isolere realøkonomien fra ytterligere forverring av de finansielle forholdene». Artikkelen indikerer at ved å tilby «direkte kreditt til økonomien» under ei krise, kan sentralbanklån «erstatte kommersielle banker ved å gi lån til firmaer.»
15. august 2019: Blackrock Inc., verdens mektigste investeringsfond (forvalter rundt 7 billioner dollar i aksje- og obligasjonsfond), utgir ein hvitbok med tittelen Dealing with the next downturn. I hovedsak instruerer hvitboka den amerikanske sentralbanken om å injisere likviditet direkte inn i det finansielle systemet for å forhindre «en dramatisk nedtur.» Igjen er budskapet utvetydig: «En enestående respons er nødvendig når pengepolitikken er oppbrukt og finanspolitikken alene ikke er nok. Det svaret vil sannsynligvis innebære «å gå direkte»»: «å finne måter å få sentralbankpenger direkte i hendene på offentlige og private brukere» samtidig som man unngår «hyperinflasjon». De viser til eksempler som Weimar-republikken på 1920-tallet, så vel som Argentina og Zimbabwe nylig.»
22.–24. august 2019: G7-sentralbankfolk møtes i Jackson Hole, Wyoming, for å diskutere BlackRocks hvitbok sammen med hastetiltak for å forhindre den truende nedsmeltinga. Med de forutseende ordene til James Bullard, president for St Louis Federal Reserve: «Vi må bare slutte å tenke at neste år kommer ting til å bli normalt.»
15.-16. september 2019: Nedturen innledes offisielt av en plutselig økning i reporentene (fra 2 % til 10,5 %). ‘Repo’ er en forkortelse for ‘gjenkjøpsavtale’, en kontrakt der investeringsfond låner ut penger mot sikkerhet i eiendeler (normalt statspapirer). På byttetidspunktet forplikter finansaktører (banker) seg til å kjøpe tilbake eiendelene til en høyere pris, typisk over natta. Kort fortalt er repoer kortsiktige lån med sikkerhet. De er den viktigste finansieringskilden for tradere i de fleste markeder, spesielt derivatgalaksen. Mangel på likviditet i repokedet kan ha en ødeleggende dominoeffekt på alle store finanssektorer.
17. september 2019: Fed starter det økonomiske nødprogrammet, pumper hundrevis av milliarder dollar per uke inn i Wall Street, og utfører effektivt BlackRocks «going direct»-plan. (I mars 2020 vil Fed hyre BlackRock for å administrere redningspakken som svar på ‘COVID-19-krisen’).
19. september 2019: Donald Trump signerer Executive Order 13887, som etablerer ei nasjonal arbeidsgruppe for influensavaksine som har som mål å utvikle en «5-årig nasjonal plan (plan) for å fremme bruken av mer smidige og skalerbare vaksineproduksjonsteknologier og for å akselerere utviklingen av vaksiner som beskytter mot mange eller alle influensavirus.» Dette er for å motvirke «en influensapandemi», som «i motsetning til sesonginfluensa […] har potensial til å spre seg raskt over hele kloden, infisere høyere antall mennesker og forårsake høye sykdommer og dødsfall i befolkninger som mangler tidligere immunitet» . Som noen gjettet var pandemien nært forestående, mens også i Europa var forberedelsene i gang (se her og her).
18. oktober 2019: I New York simuleres en global zoonotisk pandemi under Event 201, en strategisk øvelse koordinert av Johns Hopkins Biosecurity Center og Bill and Melinda Gates Foundation.
21.-24. januar 2020: World Economic Forums årsmøte finner sted i Davos, Sveits, hvor både økonomi og vaksinasjoner diskuteres.
23. januar 2020: Kina setter Wuhan og andre byer i Hubei-provinsen i lockdown.
11. mars 2020: WHOs generaldirektør kaller Covid-19 en pandemi.
Resten er historie.
Å trekke strekene mellom prikkene er en enkel øvelse
Hvis vi gjør det, vil vi kanskje se en veldefinert narrativ disposisjon dukke opp, hvis kortfattede oppsummering lyder som følger: lockdowns og den globale suspensjonen av økonomiske transaksjoner var ment å
1) tillate Fed å oversvømme de skrantende finansmarkedene med nytrykte penger mens utsette hyperinflasjon; og
2) Innføre massevaksinasjonsprogrammer og helsepass som bærebjelker i et nyføydalt regime med kapitalistisk akkumulering. Som vi skal se, smelter de to målene sammen til ett.
I 2019 ble verdensøkonomien plaget av den samme sykdommen som hadde forårsaket kredittkrisa i 2008. Det holdt på å kveles under et uholdbart fjell av gjeld. Mange børsnoterte selskaper kunne ikke generere nok fortjeneste til å dekke rentebetalinger på egen gjeld og holdt seg flytende kun ved å ta opp nye lån. ‘Zombieselskaper’ (med lav lønnsomhet fra år til år, fallende omsetning, pressede marginer, begrenset kontantstrøm og balanse med høy belåning) steg overalt. Nedsmeltinga av repomarkedet i september 2019 må plasseres innenfor denne skjøre økonomiske konteksten.
Når lufta er mettet med brennbare materialer, kan enhver gnist forårsake eksplosjonen. Og i den magiske finansverdenen, tout se tient: Et blaff fra en sommerfugls vinger i en bestemt sektor kan få hele korthuset til å falle. I finansmarkeder drevet av billige lån er enhver renteøkning potensielt katastrofal for banker, hedgefond, pensjonsfond og hele statsobligasjonsmarkedet, fordi lånekostnadene øker og likviditeten tørker opp. Dette er hva som skjedde med «repokalypsen» i september 2019: rentene steg til 10,5 % i løpet av få timer, panikk brøt ut som påvirket futures, opsjoner, valutaer og andre markeder der tradere satser ved å låne fra repoer. Den eneste måten å uskadeliggjøre den finansielle smitten på var ved å kaste så mye likviditet som nødvendig inn i systemet – som helikoptre som slipper tusenvis av liter vann på en skogbrann. Mellom september 2019 og mars 2020 injiserte Fed mer enn 9 billioner dollar i banksystemet, tilsvarende mer enn 40 % av USAs BNP.
Mainstream-narrativet må derfor snus
Aksjemarkedet kollapset ikke (i mars 2020) fordi lockdowns måtte innføres; snarere måtte lockdowns innføres fordi finansmarkedene kollapset. Med lockdowns kom suspensjonen av forretningstransaksjoner, noe som tappet etterspørselen etter kreditt og stoppet den finansielle smitten. Med andre ord, restrukturering av finansarkitekturen gjennom ekstraordinær pengepolitikk var betinget av at økonomiens motor ble slått av. Hadde den enorme massen av likviditet pumpet inn i finanssektoren nådd transaksjoner på bakken, ville en monetær tsunami med katastrofale konsekvenser blitt utløst.
Som økonomen Ellen Brown hevdet, var det «nok en redningspakke», men denne gangen «under dekke av et virus.» Tilsvarende bemerket John Titus og Catherine Austin Fitts at Covid-19 «tryllestaven» tillot Fed å utføre BlackRocks «going direct»-plan, bokstavelig talt: den gjennomførte et enestående kjøp av statsobligasjoner, mens det i en uendelig mindre skala, utsteder også statlig støttede ‘COVID-lån’ til bedrifter. Kort sagt, bare en indusert økonomisk koma ville gi Fed rom for å uskadeliggjøre tidsbomben som tikker unna i finanssektoren.
Skjermet av massehysteri, tettet den amerikanske sentralbanken hullene i interbankmarkedet for utlån, og unngikk hyperinflasjon så vel som «Financial Stability Oversight Council» (det føderale byrået for overvåking av finansiell risiko skapt etter 2008-kollapsen), som diskutert her. Imidlertid bør den «gå direkte» planen også utformes som et desperat tiltak, for det kan bare forlenge smerten til en global økonomi som i økende grad er gissel for pengetrykking og kunstig inflasjon av finansielle eiendeler.
I hjertet av vår knipe ligger en uoverkommelig strukturell blindgate. Gjeldsfinansiert finansialisering er moderne kapitalismes eneste fluktlinje, den uunngåelige fluktruta framover for en reproduktiv modell som har nådd sin historiske grense. Kapitalen går mot finansmarkedene fordi den arbeidsbaserte økonomien blir stadig mer ulønnsom. Hvordan kom vi dit?
Svaret kan oppsummeres som følger:
1. Økonomiens oppdrag for å generere merverdi er både drivkraften til å utnytte arbeidsstyrken og fordrive den fra produksjonen. Dette er hva Marx kalte kapitalismens «bevegende motsetning».[Karl Marx, Grundrisse (London: Penguin, 1993), 706.] Sjøl om det utgjør essensen av vår produksjonsmåte, slår denne motsetninga i dag tilbake, og gjør politisk økonomi til et modus for permanent ødeleggelse.
2. Årsaken til denne formuendringen er den objektive svikten i arbeids-kapital-dialektikken: den enestående akselerasjonen i teknologisk automatisering siden 1980-tallet fører til at mer arbeidskraft blir kastet ut av produksjonen enn (re)absorbert. Nedgangen i lønnsvolumet gjør at kjøpekraften til en voksende del av verdensbefolkningen faller, med gjeld og utarming som uunngåelige konsekvenser.
3. Ettersom mindre merverdi produseres, søker kapitalen umiddelbar avkastning i den gjeldsbelånte finanssektoren i stedet for i realøkonomien eller ved å investere i sosialt konstruktive sektorer som utdanning, forskning og offentlige tjenester.
Poenget er at det pågående paradigmeskiftet er den nødvendige betingelsen for kapitalismens (dystopiske) overlevelse, som ikke lenger er i stand til å reprodusere seg selv gjennom masselønnsarbeid og den medfølgende forbrukerutopien. Pandemiagendaen ble til syvende og sist diktert av systemisk implosjon: lønnsomhetsnedgangen til en produksjonsmåte som utbredt automatisering gjør foreldet. Av denne iboende grunn er kapitalismen i økende grad avhengig av offentlig gjeld, lave lønninger, sentralisering av rikdom og makt, en permanent unntakstilstand og finansiell akrobatikk.
Hvis vi ‘følger pengene’, vil vi se at den økonomiske blokaden som på lurt vis tilskrives Virus har oppnådd langt fra ubetydelige resultater, ikke bare når det gjelder sosial ingeniørkunst, men også økonomisk predasjon. Jeg vil raskt trekke frem fire av dem.
1) Som forventet har det tillatt Fed å omorganisere finanssektoren ved å trykke en kontinuerlig strøm av milliarder av dollar ut av løse luften;
2) Det har fremskyndet utryddelsen av små og mellomstore selskaper, og tillater store grupper å monopolisere handelsstrømmene;
3) Det har ytterligere redusert arbeidslønningene og muliggjort betydelige kapitalbesparelser gjennom «smart arbeid» (som er spesielt smart for de som implementerer det);
4) Det har muliggjort veksten av e-handel, eksplosjonen av Big Tech og spredningen av farma-dollaren – som også inkluderer den mye nedverdigede plastindustrien, som nå produserer millioner av nye ansiktsmasker og hansker hver uke, hvorav mange havne i havene (til glede for de «grønne nye forhandlerne»).
Bare i 2020 vokste formuene til planetens rundt 2200 milliardærer med 1,9 billioner dollar, en økning uten historisk presedens. Alt dette takket være et patogen så dødelig at ifølge offisielle data overlever bare 99,8% av de smittede (se her og her), de fleste uten å oppleve noen symptomer.
Forslaget om koronasertifikat må trekkes i sin helhet
Av innsendt/red - 22. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/forslaget-om-koronasertifikat-ma-trekkes-i-sin-helhet/
Høringssvar fra Senter for vitenskapsteori, forskere i medisinsk vitenskapsteori, offentlig styring og etikk, UiB
Dato: 28.02.2022
Høringssvar – forlengelse av reglene om koronasertifikat
Undertegnede for dette høringssvaret er alle aktive forskere innen medisinens vitenskapsteori, offentlig styring og etikk ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen. I kraft av vår ekspertise har vi vurdert høringsnotatet med særlig fokus på spørsmålet om en forlengelse av koronasertifikatordningen er forenlig med smittevernlovens bestemmelse (§1-5) om at smitteverntiltak skal være basert i en «klar medisinskfaglig begrunnelse».
I vår vurdering tar vi også stilling til spørsmålet om en forlengelse av ordningen kan bryte med det grunnlovsnedfelte diskrimineringsvernet i Norge. Vi overlater her de rent juridiske betraktningene til våre kolleger ved juridiske fakulteter i Norge.
Vi skal imidlertid nedenfor argumentere for at en forlengelse av ordningen har så store kunnskapsteoretiske mangler at dette i seg selv er nok til å fraråde den. Vi ber derfor om at forslaget trekkes i sin helhet. I det følgende forklarer vi hvorfor:
1. Høringsnotatet vier stor plass til departementets distinksjon mellom «smitteverntiltak» og «dokumentasjon», der det er et hovedpoeng å argumentere for at et koronasertifikat, forstått som dokumentasjon over vaksinasjonsstatus mot SARS-CoV-2, gjennomgått covid-19-sykdom og eventuelt status for nylig gjennomgått SARS-CoV-2-test, kun er «dokumentasjon» og således ikke et smitteverntiltak i seg selv. Denne distinksjonen kan man selvfølgelig gjøre for å understreke at det ikke finnes en automatisk sammenheng mellom eksistensen av et koronasertifikat og anvendelsen av sertifikatet i praktiske og konkrete sammenhenger. Men man må forstå at distinksjonen ikke er et nøytralt grep, for den foregir et skille mellom nøytral kunnskap på den ene siden (koronasertifikatet) og en verdibasert handling på den andre siden (beslutning om differensiert smitteverntiltak). Dette er en tendensiøs beskrivelse av saksforholdet. En riktigere beskrivelse er at koronasertifikatet med den spesifikke informasjonen som det er valgt å inkludere, virker sterkt førende for beslutningssituasjonen når differensierte smitteverntiltak skal utformes. Vi kan enkelt illustrere dette med et eksempel: Man kunne ha innført et koronasertifikat som viste følgende tre variabler: alder, status for gjennomgått covid-19-sykdom og plassering etter FHIs risikogrupper (lav/middels/høy risiko). Ut fra det som er kjent om betydning av alder og annen underliggende sykdom for forløpet av covid-19, er det rimelig å hevde at en slik stratifisering av befolkningen er bedre egnet til å redusere individuell risiko gjennom differensierte smittevernstiltak enn det eksisterende koronasertifikatet. Det påtakelige er at høringsnotatet ikke viser noen kjennskap til denne problemstillingen, nemlig det som man i vitenskapsteorien ville si slik: Valg av variabler for stratifisering er verdiladd og virker strukturerende på handlingsvalgene som har sin støtte i stratifiseringen.
2. Høringsnotatet lykkes i å få fram et poeng godt: Smitteverntiltak som griper inn i individuelle rettigheter, er ulovlige med mindre de har klar medisinskfaglig begrunnelse etter smittevernloven. De må være forholdsmessige, og grunnlovens diskrimineringsvern tilsier videre at de ikke må utgjøre en usaklig forskjellsbehandling. Men et koronasertifikat basert på de tre variablene vaksinasjonsstatus, gjennomgått sykdom og teststatus, og ikke noe mer, kan nettopp ikke unngå usaklig forskjellsbehandling all den tid beste medisinskfaglige kunnskap er at det fins flere andre determinanter som gir høy prediksjonskraft for det som i høringsnotatet kalles «individuell risiko». Handlingskonteksten som høringsnotatet sentrerer seg om, er en framtidig situasjon der formålet med differensierte smittevernstiltak er å innskrenke individuelle rettigheter for grupper av individer for å redusere deres «individuelle risiko». Dette er dels (implisitt) begrunnet paternalistisk, dels (implisitt) begrunnet med belastningen disse individene vil utgjøre pga. sykehusinnleggelser (s. 27). Notatet går overhodet ikke inn i de medisinsk-etiske problemene som disse implisitte begrunnelsene reiser; vi skal så vidt kommentere dem nedenfor. Vårt hovedpoeng her er at et koronasertifikat med kun de tre valgte variablene, vil føre til dårlig underbygd forskjellsbehandling. Igjen vil enkle eksempler kunne vise dette. Ser vi på FHIs risikoinformasjon for omikron-varianten, ville differensierte smitteverntiltak rettet mot eldre over 65 år og personer med kroppsmasseindeks over 35, kunne hatt større effekt for total sykdomsbyrde enn tiltak rettet mot uvaksinerte i lav risikogruppe under 40 år. På samme måte som høringsnotatet tenker seg at det kan bli nødvendig å frita vaksinerte fra smitteverntiltak, kan det også bli nødvendig å frita grupper definert av alder, kjønn og sykdomsstatus. Den kunnskapsteoretiske feilen man her har gjort, er at man har sett seg blind på at uvaksinerte har høyere relativ risiko enn vaksinerte i alle aldersgrupper. Den absolutte risikoen er imidlertid så lav i de yngste aldersgruppene at friske uvaksinerte unge har hatt klart lavere risiko enn vaksinerte eldre og/eller personer med relevant underliggende sykdom. Det at vi har denne kunnskapen, gjør at designet av det eksisterende koronasertifikatet ikke har en klar medisinskfaglig begrunnelse og at det diskriminerer på bakgrunn av mangelfullt / usaklig kunnskapsgrunnlag.
3. For at et hypotetisk koronasertifikat derfor skulle kunne stå seg mot grunnlovens krav om saklig forskjellsbehandling og smittevernlovens krav om basis i medisinskfaglig begrunnelse, måtte det basere seg på beste medisinskfaglige kunnskap om hva som predikerer sykdomsforløp. Alder og sykdomsstatus måtte definitivt tas med. Kjønn synes også være en signifikant prediktor. Vi må også påregne at forskningsresultater raskt kommer til om forhold som ernæringsstatus, risikoatferd, røykestatus m.m. Gitt at den paternalistiske begrunnelsen skulle være sterk nok – det vil si, at det legitimt skal være Statens ansvar å beskytte individene mot sin egen atferd under covid-19-pandemien ved å innskrenke friheter som funksjon av individuell risiko – er den eneste muligheten for å unngå usaklighet, at koronasertifikatet korrekt representerer gjeldende kunnskapsstatus på feltet. Men vi advarer på det sterkeste mot en slikt «totalsertifikat» fordi det vil utgjøre en radikalt mer detaljstyrende og paternalistisk praksis på individnivå enn vi noensinne har sett i Norge. Den norske staten gjør et aktivt folkehelsearbeid der bærebjelkene er folkeopplysning og visse allmenne begrensninger, bl.a. restriksjoner på salg av alkohol og tobakk. Vi har imidlertid aldri hatt tradisjon for å kreve dokumentasjon på at man ikke har et alkoholproblem ved alkoholsalg, annet enn at man ikke kan være beruset ved i kjøpsøyeblikket. Vi har også hatt en stolt tradisjon der personer som får livsstilsrelaterte sykdommer, ikke klandres for at de beslaglegger kapasitet i helsevesenet. Å begynne å frata individer lovfestede rettigheter på grunn av en nitid kalkulering av deres individuelle helserisiko, er å åpne opp handlingsrom i norsk helselovgivning som vi aldri før har sett. Det åpner også opp for paradoksale bivirkninger hvor faren for stigmatisering kun er én av flere. Et viktig prinsipp i norsk folkehelsearbeid er salutogenese, det vil si det å arbeide for at individene selv skal kunne ta gode valg og ta godt vare på egen helse. Innskrenking av rettigheter basert i en multivariat stratifisering av befolkningen vil rimeligvis undergrave dette prinsippet, og kunnskapsgrunnlaget man bygger opp vil typisk også være blind for denne dimensjonen. Dette har vært framført gjentatte ganger som forklaring når modellprediksjoner for koronasmitte har bommet og grovt overestimert smittespredningen. Eksponentiell spredning er en mekanisk prosess, mens i et samfunn er det slik at mennesker observerer, kommuniserer, lærer og tar seg sine forholdsregler også uten påbud fra myndighetene. Det er et svært farlig eksperiment å undergrave denne beredskapen i befolkningen selv.
Vi har her valgt å fokusere på noen få, men store svakheter og mangler i forslaget om forlengelse av ordningen med koronasertifikat. La oss til slutt påpeke et forhold som vi finner bekymringsverdig. Høringsnotatet er ikke et kortfattet dokument. Det går over 40 sider før selve forslaget, og det bruker mye tid på å liste opp relevante dimensjoner (lover, relevante forhold, hensyn m.m.). Samtidig skjer det minimalt med substansiell drøfting i dokumentet. Argumentasjonen tar stort sett formen: «Her fins det ulike hensyn å ta, men hensyn X veier tyngst» uten at leseren får vite stort om grunnene for de konkrete avveiningene. De relativt opplagte problemene vi har beskrevet ovenfor i vårt høringssvar, glimrer fullstendig med sitt fravær. Det er som om man ikke er klar over de medisinsk-etiske og kunnskapsteoretiske spørsmålene. Dette forundrer oss, for spørsmålene har vært tydelig til stede i offentligheten i snart to år nå, og de har vært målbrakt gjentatte ganger av FHI. Et vesentlig poeng her må være at en ‘klar medisinskfaglig begrunnelse’ står seg i møte med et mangfold av relevante og informerte perspektiver og en oppdatert kunnskapsbase. Slik vi ser det, er den mest rimelige tolkningen av ‘en klar medisinskfaglig begrunnelse’, hvis vi bruker argumentasjonsformen i høringsnotatet som standard, at kravet nærmest er å oppfatte som en retorisk formalitet, dvs., at kravet er innfridd hvis Helsedirektoratet produserer en begrunnelse. Koronakommisjonen hadde tydelige anbefalinger om behovet for forbedret saksbehandling i håndteringen av covid-19-pandemien. Dessverre representerer det foreliggende høringsnotatet et tilbakeskritt i så måte. Vi frykter at kombinasjonen av uuttalte normative premisser og manglende drøfting om særs alvorlige og dyptgripende spørsmål som angår grunnleggende rettigheter underminerer tilliten til helsemyndighetene og legger til rette for økt polarisering av samfunnsdebatten.
Vi gjentar vår hovedkonklusjon: Vi ber om at dette forslaget trekkes i sin helhet.
Bergen, 28. februar 2022
Roger Strand, professor dr. scient., Senter for vitenskapsteori og Centre for Cancer Biomarkers, Universitetet i Bergen
Caroline Engen, postdoktor, PhD, Senter for vitenskapsteori og Neuro-SysMed, Universitetet i Bergen og lege i spesialisering, Helse Bergen
Jan Reinert Karlsen, Førsteamanuensis, PhD, Senter for vitenskapsteori og Neuro-SysMed, Universitetet i Bergen
Kjetil Rommetveit, Førsteamanuensis, PhD. Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen.
Anne Bremer, forsker, PhD, Senter for vitenskapsteori og Centre for Cancer Biomarkers, Universitetet i Bergen.
Wolf-time or the story of thirty years of war to divide the world
Av red./KAJ - 22. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/wolf-time-or-the-story-of-thirty-years-of-war-to-divide-the-world/
Editor-in-Chief Pål Steigan on developments in the world after the fall of the Soviet Union.
VOLUSPO The Wise-Woman’s Prophecy
Hard is it on earth, | with mighty whoredom;
Axe-time, sword-time, | shields are sundered,
Wind-time, wolf-time, | ere the world falls;
Nor ever shall men | each other spare.
Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden (1992)
The book Vargtid in Norwegian here.
Svalbard under stormaktsrivaliseringa
Av Frode Bygdnes - 22. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/svalbard-under-stormaktsrivaliseringa/
Av Frode Bygdnes.
Nasjonen Norge har egeninteresser som nå blir avglemt i de pågående sanksjonene mot Russland. ge bør handle og tenke sjølstendig ut fra våre nasjonale interesser, erfaringer og muligheter til å bedre vår sikkerhet mot okkupasjon, annektering og krig. Nå er strategien å gjøre oss helt avhengig av en av stormaktene USA og dens allierte, NATO. Men de allierte vil ta egne kost/nytte-vurderinger om vi blir konfliktarenaen.
Bare se på vår posisjon i Arktis. Her ligger vi i en fremskutt posisjon mellom stormaktrivaliseringa. Spesielt gjelder det Svalbard, men våre allierte må komme oss til unnsetning sørfra med vanskelige forsyningslinjer. Vi kan fort bli et forhandlingskort mellom USA og Russland, uten at vi sjøl har noe å si. Vi er derfor avhengig av respekt og tillit før en konflikt oppstår.
Vår viktigste oppgave sier Støre og Enoksen, er å overvåke nordområdene for våre allierte. Det høres ut som en grei oppgave, det er bare det at det ikke er vi sjøl som overvåker. Vi stiller våre territorier til disposisjon for US-marine sitt mannskap og utstyr. Jfr. Evenes og Ramsund som USA-baser her nord. Konfliktspenningen med vår nabo i øst økes dramatisk når vi nå hverken kan eller vil gi dem garantier om ufarlige forsvarsvåpen og at vi bare har fredelige hensikter. Vi må ha full kontroll og styring av hele kongeriket, for at vi skal bli tatt alvorlig av alle andre nasjoner.
Regjeringa legger stor vekt på at vi skal være lojale og pålitelige ovenfor våre allierte. Sanksjonene som USA og EU innfører, følges blindt uten å se til våre egne interesser. Nå skader sanksjonene det samarbeidet, og den dialogen vi har hatt med vår nabo i øst. Til og med næringsinteressene i nordnorske havner skades så mye at kompensasjon og dispensasjon vurderes. Men verre er det at «folk-til-folk» samarbeidet vi har oppnådd, både gjennom idrett, kunst og forskning, settes flere ti-år tilbake. Det har vært et samarbeid som også har styrka opposisjonen i øst.
Det var urovekkende da regjeringa innførte flyforbudssonen for russiske fly over Norge, men ikke Svalbard. Da kunne det tolkes som en innrømmelse at Svalbard ikke var norsk land. Så ble det retta opp ved at flyforbudet også gjaldt Svalbard. Men da gjorde vi en ny feil. Norge var altså det første landet som brøt Svalbardtraktaten, en traktat vi har måtte forsvare mot bl.a. vestlige interesser. Dette er et godt eksempel på at vi har egne interesser å forsvare i nord og må ha politikere som forstår det. Det kan se ut til at sysselmester Fause er den som best har evna å holde på prinsippene om likebehandling og adgang til Svalbard for innbyggerne til alle traktatlandene.
Den krigen som utspinner seg nå i Ukraina, har fått mange til å tenke på andre konflikter. Det må også Norge gjøre. Er det likhet mellom Russland og Ukraina som mellom Kina og Taiwan? Er det likhet mellom Krimhalvøya og Svalbard? Selvfølgelig er det store ulikheter, men den militære betydninga for stormaktene er farlig lik.
Små nasjoner har sin styrke i å holde i hevd suverenitetsprinsippet. Det prinsippet er til hinder for stormaktenes spillerom. Det er like alvorlig å angripe Ukraina som Norge, Sverige eller Finland. Men nasjonene usynliggjøres når det bygger seg opp to blokker mellom stormaktene. Da forsvinner også verdien av suverenitetsprinsippet.
Våre nasjonale interesser må ikke bli låst til stormaktsinteressene. Norge har egne interesser. For å få det til må vi ha en nasjonalt og sjølstendig politikk som både utenriksministeren og forsvarsministeren følger.
Krigen har sin egen logikk. Å skremme motparten til fred, er både feil og farlig politikk. Det fører til eskalering av spenningene før den åpne konfrontasjonen krig, er et faktum. Med atomvåpen vil slike trusler føre til at alle vil tape. Derfor må vi tenke sjøl, kunne snakke om nedrustning og avspenning uten å bli beskyldt for å gå Putin sitt ærend. En fredsbevegelse er i folkets interesser.
Det er i norske interesser å få underskrevet FN sitt atomvåpenforbud av 2017. Men Norge var et av 50 land som ikke signerte. Tross Hurdalsplattformen om at regjeringa skal jobbe for en traktat med forbud mot kjernekraftvåpen, forblir den avtalen usignert av Norge. Vi må fortest mulig støtte opp om de 122 land som signerte den. Vi kan starte med å fjerne atomvåpen fra Norge og erklære oss sjøl som atomvåpenfritt område. Da slipper i hvert fall folkene i Tromsø å være levende skjold for USA sine atomubåter i overflatestilling.
Bilde/kart: Folkerettslige spørsmål i tilknytning til Svalbard – regjeringen.no
Et kritisk blikk på vår egen propaganda
Av Glenn Diesen - 22. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/et-kritisk-blikk-pa-var-egen-propaganda/
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Russland burde erkjenne at de har startet en krig, og ikke en «militær operasjon». Språk skal formidle mening, men propaganda forvrenger mening. Hensikten med å propagandere språket er å forhindre mulighet til å uttrykke dissens. Vi burde fordømme slik forvrenging av språket som et prinsipp ettersom det blir brukt for å mobilisere offentligheten til kamp, og undergraver ærlig diskurs og fred.
Men istedenfor å ukritisk hevder moralsk autoritet over våre motparter, så må vi ha nok selvinnsikt til å erkjenne at vi gjør akkurat det samme. Da Norge og NATO brøt folkeretten ved å invadere Jugoslavia i 1999, insisterte statsminister Bondevik på at dette ikke var en krig, men en «militæroperasjon». Det er ikke greit da Russland gjør det, og det er ikke greit da vi gjør det.
I boken 1984, skriver Orwell at språket blir manipulert for å forsvare det uforsvarlige og for å forhindre muligheten til å uttrykke dissens: «Krig er fred, frihet er slaveri og uvitenhet er styrke». Vi har også utviklet det Orwell kalte «newspeak»: Statskupp er «demokratiske revolusjoner», invasjoner er «humanitære intervensjoner», ekspansjon av en eksklusiv militærallianse er «europeisk integrasjon», amerikansk tortur er «avanserte avhørsteknikker» og amerikanske militærbaser i Norge er «omforente områder». Istedenfor å argumentere for vår politikk, endrer vi på språket. Dette nye språket har hensikten å gi legitimitet og det er forbeholdt kun «vår» side.
Hva er propaganda?
Folk flest assosierer propaganda med statlige medier i autoritære stater som bruker løgn, villedende informasjon, desinformasjon, selektiv historie og andre metoder for å gi falsk informasjon for å påvirke individers rasjonelle evner. Dette er en feil definisjon, og viser til at konseptet propaganda har blitt manipulert over tid.
Propaganda er vitenskapen om hvordan mennesker kan overtales uten å appellere til fornuften og det rasjonelle, og i kontrast brukes løgn for å villede overveielsene til det rasjonelle individet. Statlige medier er ikke effektive formidlere av propaganda ettersom deres eierskap og agenda er kjent, og folk avviser propaganda når de er klar over at de blir manipulert. Kildetroverdighet er derfor et sentralt aspekt ved propaganda som innebærer å skjule propaganda ved å bruke tilsynelatende uavhengige og nøytrale kilder. Under den kalde krigen hadde Vesten mer effektiv propaganda enn Sovjetunionen nettopp fordi USA og Storbritannia kunne samarbeide med private bedrifter og organisasjoner.
Den grunnleggende litteraturen om propaganda ble utviklet av tenkere som Edward Bernays og Walter Lippmann på 1920-tallet, som mente at propaganda var nødvendig for at demokratiet skulle fungere, og at demokratier er mer avhengig av propaganda ettersom det er større behov for å forme meningene til folket da det er folkestyre. Propaganda hadde da en nøytral mening, og om det var godt eller ondt var avhengig av hva det ble brukt til. Propaganda ble ansett som et legitimt instrument for å mobilisere befolkningen og skape solidaritet. Men innen 1930-tallet hadde Tyskland gitt propaganda så negative assosiasjoner at Bernays ga propaganda et nytt navn – «public relations» for å skille mellom den legitime propagandaen «vår» og den illegitime «propagandaen til motstanderen.
I nyere tid har liberale demokratier vært eksepsjonelt vellykkede med å fremstille propaganda som et instrument kun brukt av autoritære stater, og det blir antatt at liberale demokratier ikke benytter seg av propaganda. Men propaganda er noe alle stater benytter seg av til forskjellige grader.
På 1980-tallet utviklet President Reagan en propaganda strategi der staten finansierte «demokratiske og humanitære» organisasjoner som skulle brukes strategisk mot motstandere. Disse organisasjonene skulle finansieres fullstendig av staten, bemannes av folk fra amerikanske sikkerhetstjenester, og ta over funksjoner til CIA. Men disse organisasjonene kan operere i det åpne og all kritikk avfeies som et angrep på demokrati og menneskerettigheter. Slike menneskerettighetsorganisasjoner, som vi også har i Norge, gjør akkurat det de ble skapt for da de hyller Alexey Navalny og fordømmer Julian Assange.
Stereotyper som et filter: De gode mot de onde
Mye av interessen og kunnskapen om propaganda kom fra første verdenskrig på grunn av fenomenet der millioner av mennesker innordnet seg i sin måte å tenke i henhold til deres politiske lederes ønske. Propaganda assosieres fortsatt med gamle plakater som mobiliserte folket til krig ved å kontrastere «vår» godhet mot fiendens ondskap. Mye har forandret seg de siste 100 årene, men dette fundamentet om «oss» mot «dem» er fortsatt det mest sentrale i propaganda.
Propaganda manipulerer overbevisningene og meningene til mennesker uten å appellere til fornuften og det rasjonelle. Individet er rasjonelt, men gruppepsykologien er irrasjonell. I tusenvis av år har mennesker organisert seg i grupper for å overleve, og instinktivt deler vi mennesker in i «oss» (in-gruppen) og «dem» (ut-gruppen). Da vi oppfatter en trussel fra «dem» så søker vi instinktivt gruppe-lojalitet og solidaritet i respons for sikkerhet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå hvorfor denne tilbøyeligheten for å organisere og polarisere verden som «oss» mot «dem» blir utnyttet i internasjonal politikk.
Propaganda består i stor grad av å manipulere stereotypene av «oss» og «dem». «Vi» representerer det gode: sivilisasjon, rettferdighet, likeverd og frihet, og våre motstandere er det eksakt motsatte: barbariske, tyranniske, imperialistiske og aggressive. Verden er komplisert, og mennesker er i stor grad avhengige av å filtrere virkeligheten gjennom slike stereotyper. Om slike stereotyper blir akseptert så har den objektive virkeligheten veldig liten påvirkning på vår forståelse og meninger om verden. Om våre intensjoner er fundamentalt gode og våre motstanderes hensikter er i kontrast onde, så kan identiske handlinger ikke lenger sammenlignes. For eksempel, «våre» invasjoner bli sett på som å fremme frihet og rettferdighet, og motstanderens invasjoner er imperialistiske.
Vesten har gjennom flere århundre presentert Russland som sin motpart: vestlig mot østlig, sivilisert mot barbarisk, moderne mot tilbakestående, fri mot slave, europeisk mot asiatisk. Under den kalde krigen ble det etniske erstattet med ideologi: kapitalisme mot kommunisme, demokrati mot totalitarisme og kristendom mot ateisme. Etter den kalde krigen har relasjoner igjen blitt re-ideologisert som det liberale mot det autoritære. Så lenge alle hendelser blir filtrert gjennom dette prismet vil ikke rasjonaliteten kunne påvirke meninger. Ekspansjonisme av en fiendtlig militærallianse mot russiske grenser vil kun være en trussel for de som frykter demokratiet.
Markedsføring av politikk
Markedsføring og propaganda benytter seg av like teknikker. Biler og moteklær selges vanligvis som et statussymboler eller sex, og propaganda selger maktinteresser som overlegne og uunnværlige gode verdier. Stormakter utformer sin politikk ut ifra maktinteresser og selger den som en kamp for verdier.
Propaganda var nødvendig for å overbevise den amerikanske befolkningen som vegret seg for at USA skulle involveres i den første verdenskrig. Walter Lippmann og Edward Bernays solgte krigen til den amerikanske offentligheten med slagord som formidlet en større betydning, slik som «krigen for å avslutte alle kriger» og krigen som skulle «gjøre verden trygg for demokrati». Etter første verdenskrig brukte Bernays sin ekspertise til å manipulere opinionen til kommersielle formål. For eksempel, Bernays overbeviste kvinner om at det var feminint å røyke og markedsførte sigaretter som «fakler av frihet».
Bernays ble også ansatt av United Fruit Company da regjeringen i Guatemala introduserte nye arbeidslover for å beskytte arbeidere, noe som reduserte lønnsomheten til det amerikanske selskapet. Bernays manipulerte det amerikanske folket uunnværlig til å tro at Jacobo Árbenz, presidenten i Guatemala og en liberal kapitalist, var faktisk en kommunist. Etter å ha endret den amerikanske opinionen med bedrag, grep president Eisenhower inn og gjennomførte et statskupp for å «bekjempe kommunismen» og gi Guatemala tilbake sin «frihet».
Språket tilpasses propagandaen ettersom «vi» representerer det «internasjonale samfunnet» og den «frie verden», og kjemper for menneskets frihet i en kamp mot illegitime «autoritære regimer». Offentligheten skal ikke informeres at det «internasjonale samfunnet» egentlig er begrenset til NATO og at resten av verden ikke er med. Vi er ellers så gode at vi ikke går til krig med land, men kun med deres ledere. USA generøst tilbyr Europa amerikansk «frihetsgass» og «frihetsmolekyler» for å frigjøre Europa fra det russiske «energivåpenet».
Repetisjon er et sentralt trekk ved propaganda ettersom mennesker forveksler det som er kjent med det som er virkelig. Om mennesker kan bli lært til å snakke i klisjeer de også tenke i klisjeer.
Fordeler og ulemper med propaganda
Propaganda er et godt instrument for å mobilisere folket til en konflikt, men ulempen er at propaganda gjør det vanskelig å etablere fred. Om folket kan overbevises om at fienden er ond så kan vi mobilisere til konfrontasjon, men konsekvensen blir da at kompromiss og fred med en ond motpart blir sidestilt med svik og nederlag.
Lippmann erkjente britisk propaganda under den russiske borgerkrigen var effektivt for å mobilisere det britiske folket og ressurser for å seire of Bolsjevikene, men ulempen var at det ble vanskelig for Storbritannia å etablere dialog og fred med de nye styresmaktene i Moskva.
Amerikansk propaganda under den første verdenskrig presenterte konflikten med Tyskland som en kamp mellom gode og onde krefter, en strategi som fikk overbevist det Amerikanske folket. Men USA kunne ikke avslutte krigen tidlig med en fredsavtale, ettersom fullstendig seier over onde tyskerne var det eneste akseptable resultatet. Selv da Tyskland var beseiret, førte den anti-tyske propagandaen til den ydmykende Versailles-traktaten som la grunnlaget for en ny verdenskrig.
Etter den kalde krigen har USA i veldig klare ord basert sine sikkerhetsstrategier på globalt hegemoni (eller verdensherredømme) ettersom dette kan forhindre rivalisering mellom stormaktene. Men NATO ekspansjonismen og den uhemmede bruken av militærmakt for å opprettholde sin dominerende posisjon blir ukritisk uttrykt som å tjene liberale verdier. Hvordan blir USAs motstandere fremstilt i media, slik som Kina, Russland og Iran? Diskuteres de motstridene sikkerhetsinteressene og perspektivene, eller blir alle konflikter fremstilt som en kamp mellom gode og onde verdier?
Om vi erkjenner konkurrerende sikkerhetsinteresser kan fred bli fremmet med forståelse og kompromiss, men om konflikter blir tolket som en kamp mellom gode mot onde verdier så blir forståelse og kompromiss likestilt med nederlag og forræderi. Varende fred krever istedenfor at det gode seirer over det onde.
Denne artikkelen er publisert med forfatterens velvillige godkjenning
Professor Diesens nye bok «Russophobia: Propaganda in International Politics» blir utgitt sommeren 2022
Si hei til russisk gull og Kinas petroyuan
Av Pepe Escobar - 22. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/si-hei-til-russisk-gull-og-kinas-petroyuan/
Av Pepe Escobar. The Cradle. 15. mars 2022.
Det har tatt sin tid, men endelig kommer noen av hjørnesteinene i den multipolære verdens nye fundament til syne.
På fredag, etter en videokonferanse, ble Den eurasiske økonomiske union (EAEU) og Kina enige om å lage et uavhengig internasjonalt system for valuta og finans. EAEU består av Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan og Armenia. De er i ferd med å etablere handelsavtaler med andre eurasiske land, og blir i økende grad integrert med Kinas «silkeveibelte» (BRI).
I praksis kommer ideene fra Sergei Glazyev, Russlands fremste uavhengige økonom, tidligere rådgiver for president Vladimir Putin, og minister for integrering og makroøkonomi for Eurasias økonomiske kommisjon, EAEUs reguleringsorgan.
Glazyevs sentrale rolle i å utforme den nye russiske og eurasiske strategien for økonomi og finans har blitt undersøkt her. Han så vestens finansielle skvis av Moskva komme lysår før andre gjorde det.
På diplomatisk vis forteller Glazyev at inspirasjonen var «de felles utfordringene og risikoene assosiert med den globale økonomiske nedsvingen, og de restriktive tiltakene rettet mot eurasiske land og Kina.»
Oversettelse: siden Kina er en eurasisk stormakt like mye som Russland er det, må de koordinere en felles strategi for å omgå USAs unipolare system.
Det eurasiske systemet skal basere seg på «en ny internasjonal valuta», mest sannsynlig med yuan som referansevaluta, og indeksen man kan bruke for å kalkulere de nasjonale valutaene til deltakerlandene, så vel som prisene på varer. Førsteutkastet kommer til å bli diskutert ved utgangen av måneden.
Det eurasiske systemet kommer til å bli et reelt alternativ til den amerikanske dollaren, ettersom EAEU ikke bare kommer til å tiltrekke seg land som allerede er medlem av BRI (Kasakhstan er medlem av begge), men også de ledende aktørene i Shanghaigruppen, så vel som ASEAN. Det er uunngåelig at vestasiatiske aktører – Iran, Irak, Syria og Libanon – også kommer til å bli interessert.
På middels til lang sikt vil utbredelsen av det nye systemet innebære en svekkelse av Bretton Woods-systemet, som også seriøse amerikanske markedsaktører og strateger innrømmer er et råttent system. Den amerikanske dollaren og dets imperialistiske hegemoni er i ferd med å havne i uvær.
Vis meg gullet
I mellomtiden har Russland en alvorlig situasjon som de må ordne opp i. Forrige helg bekreftet finansminister Anton Siluanov at halvparten av Russlands gull og fremmede valutareserver har blitt fryst på grunn av de unilaterale sanksjonene. Det er svært overraskene at Russlands finanseksperter har plassert en stor del av landets formue der den lett kan nås, og konfiskeres av «løgnenes imperium» (Putins uttrykk).
I begynnelsen var det ikke klart hva Siluanov mente. Hvordan kunne sentralbankens Elvira Nabiulina lagre halvparten av utenlandsreservene, og gullet, i vestlige banker og velv. Eller er dette en listig avledningsmanøver fra Siluanov?
Ingen er bedre rustet for å besvare disse spørsmålene enn Michael Hudson, forfatter av Super Imperialism: The Economic Strategy of the American Empire.
Og Hudson la ikke noe imellom: «Da jeg først leste ordet ‘fryst’ trodde jeg at det betydde at Russland ikke kom til å bruke sine verdifulle gullreserver til å støtte rubelen i kampen mot et Soros-aktig tokt fra vesten. Men nå viser det seg at ordet ‘fryst’ virker til å bety at Russland har plassert det utenlands, hvor de ikke har noe kontroll over det.»
«Det ser ut som alt russisk gull, i det minste frem til juni, var i Russland. Samtidig ville det vært normalt å ha sine verdipapirer og bankinnskudd i USA og Storbritannia, siden det er der de fleste innblandinger i verdens valutamarkeder skjer,» la Hudson til,
I hovedsak er det fortsatt uklart hva som har skjedd: «Min første antakelse var at Russland driver med noe lurt. Hvis det var lurt å flyte gullet sitt utenlands, var det kanskje for å gjøre det samme som andre sentralbanker: ‘låne’ det til spekulanter for rentebetaling eller avgift. Før Russland forteller hvor de har plassert gullet sitt, og hvorfor, kan vi rett og slett ikke fatte det. Var det i Bank of England, etter at England konfiskerte Venezuelas gull? Var det i New York Fed, etter de konfiskerte Afghanistans gullreserver?»
Så langt har det ikke kommet noen avklaring fra hverken Siluanov eller Nabiulina. Man kan lure på om det blir noen deportasjoner til det nordlige Sibir for forræderi. Hudson tilføyer puslespillet flere viktige brikker:
«Hvis reservene er fryst, hvorfor betaler Russland renter på sin utenlandsgjeld, som forfaller? De kan instruere de som holder gullet til å betale, de kan skylde på dem for misligholdet av lånet. De kan vise til Chase Manhattan som fryser Irans bankkontoer, som Iran ønsket å bruke for å betale renter på sin gjeld, som er denominert i dollar. De kan kreve at betalinger fra NATO-land gjøres opp på forhånd, i gull. Eller det kan settes inn fallskjermjegere på Bank of Englands tak, og ta tilbake gullet – litt som Goldfinger i Fort Knox. Det som er viktig er at Russland forteller hva som har skjedd, og hvordan de har blitt angrepet, for slik å advare andre land.»
Til slutt kunne ikke Hudson la være å gi et vink til Glazyev: «Kanskje Russland burde utpeke en som ikke spiller på lag med vesten som sjef for sentralbanken.»
Utfordreren til petrodollaren
Det er fristende å tolke Sergey Lavrovs tale på det diplomatiske toppmøtet i Antalya forrige torsdag som en tilslørt innrømmelse om at Moskva kanskje ikke var helt forberedt på det tunge finansielle skytset som amerikanerne har brukt:
«Vi skal løse det, og løsningen er at vi ikke lengre kan være avhengige av våre vestlige partnere, hverken regjeringer eller firmaer som opptrer som nyttige idioter for vestlig politisk aggresjon mot Russland, istedet for å gjøre det som er i beste interesse for sitt lands egen økonomi. Vi skal sørge for at vi aldri igjen finner oss i en lignende situasjon, og at hverken Uncle Sam eller noen andre kan fatte beslutninger som rammer vår økonomi. Vi kommer til å avslutte dette avhengighetsforholdet. Vi skulle gjort det for lenge siden.»
Så, «lenge siden» starter tydeligvis nå. Og en av bærebjelkene kommer til å være det eurasiske finanssystemet. Samtidig har «markedet» (det spekulative casinoet som USAs opererer) «beregnet» (ifølge sine egenavlede orakler) at russiske gullreserver, det som fortsatt er i Russland, ikke er nok til å holde rubelen oppe.
Men det er ikke det saken handler om. De egenproduserte oraklene, hjernevaskede i flere tiår, tror at Hegemon dikterer det «markedet» gjør. Det er simpelthen propaganda. Et viktig moment er at NATO, i det fremvoksende nye paradigmet, bare utgjør 15 prosent av verdens befolkning. Russland blir ikke nødt til å praktisere autarki (fullstendig selvforsyning, oversetters anm.) fordi de ikke trenger det: mesteparten av verden, som illustreres med den lange lista av land som ikke er med på sanksjonene, er klare for å handle med Moskva.
Iran har vist hvordan. Næringsmenn i Persiabukta har bekreftet overfor The Cradle at Iran selger 3 millioner oljefat om dagen, uten å ha signert JCPOA (Joint Comprehensive Plan of Action agreement, forhandles i Wien akkurat nå). Oljen får nytt navn, smuggles, og overføres fra tankskip til tankskip på natta.
Et annet eksempel: India Oil Corporation (IOC), et stort raffineri, kjøpte 3 millioner fat med russisk råolje fra Ural gjennom Vitol, som leveres i mai. Det er ingen sanksjoner mot russisk olje, ikke foreløpig.
Washingtons reduksjonistiske plan er å manipulere Ukraina til innta offerrollen i en brent jords taktikk mot Russland, og så Kina. Med andre ord splitt og hersk for å smadre ikke bare en, men to likeverdige konkurrenter i Eurasia. To konkurrenter som avanserer sammen, og med et omfattende strategisk partnerskap seg imellom.
Slik Hudson ser det: «Kina er i siktet, og det som skjer med Russland kan bli generalprøven for det som kan skje med Kina. Det er best å bryte vekk før enn senere, under disse forholdene, fordi presset er størst nå.»
Alt gnålet om å kræsje russiske markeder, stanse utenlandske investeringer, knuse rubelen, en komplett handelsblokade, utvise Russland fra verdenssamfunnet, også videre – det er bare spill for det zombifiserte galleriet. Iran har levd med det samme i fire tiår, og de har overlevd.
Historisk poetisk rettferdighet, slik Lavrov hintet til, vil føre til en historisk avtale mellom Russland og Iran, en avtale som muligens blir tilsvarende den mellom Iran og Kina. De tre hovednodene for eurasisk integrering perfekterer sin interaksjon på sparket, og kan snart komme til å ta i bruk et nytt, uavhengig monetært og finansielt system.
Men det er mer poetisk rettferdighet på vei, og dette vil bli den ultimate game-changeren. Og den kom mye tidligere enn vi trodde.
Saudi Arabia vurderer å bruke kinesiske yuan, istedet for amerikanske dollar, når de selger olje til Kina. Med andre ord: Beijing fortalte Riyadh at dette er det nye sporet. Slutten på petrodollaren er nær, og det er den sertifiserte spikeren i kista for den uunnværlige Hegemon.
Mens vi venter kan vi lure på hvor det fryste russiske gullet er.
Oversatt av Martin Langvad for steigan.no.