Nyhetsbrev steigan.no 22.02.2024
I dag avgjøres Porsangers skjebne
Huitfeldt-utnevnelsen: – Norge begynner å ligne på Italia
India satser på mer kullproduksjon
Midazolam – aktiv dødshjelp under Covidpandemien
Ukrainakrigen koster Tyskland mer enn 200 milliarder euro
Historisk revisjonisme foregår løpende i norske medier
Aftenpostens skammelige behandling av Johan Galtung
I dag avgjøres Porsangers skjebne
Av skribent - 22. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/i-dag-avgjores-porsangers-skjebne/
Angrepet på Finnmark.
I dag, i kommunestyret Porsanger, avgjøres Porsangers skjebne, skriver Eivind Salen fra Motvind på Facebook.
Salen skriver videre:
Samtlige kommuner i Norge ligger an til å få under 1 milliard kroner for vindkraft ETTER at tilskuddet til kommunene ble økt fra kun eiendomsskatt, til også å bli en liten sum produksjonsavgift og naturressursskatt. Det er – til orientering – under halvparten av det Norges suverent rikeste selskap, Equinor, fikk av avgiftene på nettleien, for å bygge de 11 idiotiske turbinene på Hywind Tampen (de fikk 2,3 milliarder av Enova, samlet budsjett kom på over 8 milliarder).
Finnmark skal ha mye mer enn 11 turbiner. De skal teppebombes. Det jomfruelige landskapet skal skjæres opp, veier skal gå i grus, stein skal sprenges og planter dø, så skal det settes opp hundrevis og kanskje tusenvis stålturbiner med svingende stenger over vår tids idioti og grådighet. Til sammen i grafen med prosjektene, blir det 1800 turbiner, på 5 MW, større enn de satt opp hittil i Norge (vanlig 4,2 MW).
Merk at det er ikke kunnskap de søker. Kunnskapen ønsker de å holde borte. Det er derfor det haster sånn. Motstemmene må ikke få slippe til. Det er derfor vi jobber dag og natt, akkurat sånn som man må gjøre når landet vårt blir angrepet, og det er akkurat det som skjer nå. Disse ødeleggelsene er evige.
Og de vil altså gå til å PRODUISERE den oljen og gassen vi liksom skal bli kvitt. Går det an å gjøre løgnen mer åpenbar?
I Porsanger er det Fremskrittspartiet som sitter med nøkkelen, og kan sikre at det blir nei. I Finnmark har Fremskrittspartiet skjønt det, og synes dette er noe stort tull. Men de blir presset med at de får penger, kommunen får penger, og regionen får kraft. Samtidig som den norske stat og statens største selskap, Equinor, tar all vannkraft produsert i Finnmark og halve Troms, til å produsere gass og kjøle den ned i flytende form, så får lokalt næringsliv beskjed om at det ikke er kraft nok.
Går det an å gjøre løgnen styggere?
Vær så snill FRP, og alle andre i kommunestyret i Porsanger, gjør dere selv og alle oss andre og hele verden en tjeneste: Si nei til denne løgnen. Be Fortum pelle seg tilbake til Finland, og la Nordkraft og NVE komme seg tilbake til kontorene sine og gjøre jobben sin som en samfunnstjeneste og en trygg, rimelig strømleverandør, som gir kraft og håp til lokalt næringsliv, og sender grønnkledde sjarlataner sørover.
Piera Jovnna Somby og Svein Lund skriver på steigan.no:
All vindkraftutbygging begrunnes nå med «det grønne skiftet», tolka som erstatning av fossilt brennstoff med fornybar energi. Vindkraftanlegget på Skarvberget er beregna til 200 MW. Det vil si at det i aller beste fall kan gi et bidrag til strømforsyninga på omlag 700 Gwh, forutsatt at det blir bygd ut annen energi som kan produsere når vinden ikke blåser. (Slik balanseenergi finnes ikke i Finnmark i dag.) Dette er omlag 5 % av dagens vindkraftproduksjon i Norge, 0,5 % av all strømproduksjon i Norge, 0,0023 % av verdens strømproduksjon og 0,00046 % av all verdens energiproduksjon, med andre ord en halv milliondel. Dette er det absolutte maksimum av dette anleggets bidrag til «det grønne skiftet», forutsatt at denne strømmen erstatter fossil brensel og at det ikke er noen utslipp ved utvinning, produksjon, transport og montering av vindkraftverket og de mineraler som inngår i det, og at naturinngrepa ikke fører til mindre karbonopptak og lagring. Problemet er at ingen av disse forutsetningene holder i praksis.
Huitfeldt-utnevnelsen: – Norge begynner å ligne på Italia
Av red. PSt - 22. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/huitfeldt-utnevnelsen-norge-begynner-a-ligne-pa-italia/
– Vi har fått en politisk klasse hvor medlemmene utnevner hverandre, sier professor til Nettavisen.
At tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) er forventet utpekt til den prestisjefylte stillingen som ambassadør i USA, har provosert flere.
Dette er bakteppet: Stillingen ble utlyst. Fire personer med bred erfaring fra diplomatiet søkte på stillingen, skrev Nettavisen denne uken. På søkerlista stod blant andre Mona Juul, som har brukt hele sitt yrkesaktive liv i ulike roller utenriks, inkludert som FN-ambassadør da Norge satt i sikkerhetsrådet.
Anniken Huitfeldts navn står ikke på søkerlisten som Nettavisen har fått innsyn i.
Førsteamanuensis i statsvitenskap Dag Einar Thorsen ved Universitetet i Sørøst-Norge sier at dette er en politisk utnevnelse.
– Det er uvant. I Norge har man sjeldent hentet inn folk til utenrikstjenesten utenfor karrierediplomatiet sammenlignet med andre land.
Thorsen mener at det som er nytt og oppsiktsvekkende er at man ikke forstår at utnevnelsene vil vekke oppsikt.
Politisk klasse
Norge har forandret seg – ganske raskt – og vi begynner å ligne mer på andre, normale land, sier Thorsen.
– Vi har fått en politisk klasse hvor medlemmene utnevner hverandre og sørger for andre, uavhengig av partitilhørighet, behandler hverandre pent og ser til at de også blir godt behandlet i offentligheten. Sånn sett ligner vi mer på andre normale land i verden, som Tyrkia og Italia.
Eller som vi har skrevet flere ganger: Norge er som Italia – bare kaldere.
I Italia kaller man dem La casta politica, politikerkasten. Det er et begrep også vi bruker, ikke som et skjellsord, men som en nokså presis beskrivelse av hva dette sjiktet er. Det er svært positivt at også forskere nå begynner å ta opp denne forståelsen av «den politiske klassen» eller politikerkasten.
Vi kan føye til etter Wikipedia:
Hun tilhører den dansk-norske tidligere adelsslekten Huitfeldt ([vittfelt]), og er niese av politikeren Fritz Huitfeldt (H). Hun er også etterkommer av Norges rikskansler Jens Bjelke.
Politikerkasten – Kvinner og menn uten egenskaper
Det siste året har vært fullt av episoder om ledende politikere som har begått uhederlige handlinger fra butikktjuverier til triksing med habilitetsregler og juks med mastergrader. De samme politikerne har ingen hemninger når det gjelder å øse ut milliarder av norske skattekroner til alskens tvilsomme prosjekter i utlandet enten det gjelder enorme gaver til Clinton Foundation og Bill Gates og hans vaksineprosjekter eller det gjelder enorme bidrag til kriger som i Syria og Ukraina. De har heller ingen hemninger når det gjelder å la norsk kraftforsyning og norsk natur bli ødelagt for å tekkes noen absurde mål om «klimavennlighet» som de har fått fra EU eller FNs «bærekraftmål». Den samme Ingvild Kjerkol som jukset med egen masteroppgave gjør sitt beste for fortest mulig å få Norges sjølråderett undergravd av WHO siden de har «nulltoleranse for feil oppførsel».
Vi har fått en politikerkaste av ubetydeligheter som gir bort det norske arvesølvet og belønnes med nasjonale og internasjonale posisjoner. Sjefredaktør Pål Steigan i steigan.no mener det er en sammenheng mellom den nye politikerkasten av kvinner og menn uten egenskaper og det at de tjener utenlandske imperialistiske interesser.
Sjefen for kameraderikulturen er Støre
Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv skriver:
Jonas Gahr Støres regjering sliter med amatørskap, lettvinthet og kunnskapsmangel. Velgerne har skjønt det.
Habilitet er ikke så vanskelig. Statsråder må bare ligge unna det som har med venner og familie å gjøre. Er de i tvil kan de spørre sitt eget embetsverk eller kollegene i regjeringen. Eller lese «Håndbok for politisk ledelse» som alle politikere i regjeringsapparatet har tilgjengelig.
Kunnskapsløse amatører, det er dessverre ingen overdrivelse.
Støres mannskap, i likhet med Høyres mannskap før dem, består av politiske broilere som ikke aner hvordan vanlige mennesker har det, hvordan ting produseres eller hva som er grunnlaget for den velstanden vi hadde.
Det tragiske er at de dessverre er i posisjon til å ødelegge en velstand som det har tatt generasjoner av sliteres arbeid å bygge opp, og at de gjør det mens de roser hverandre opp i skyene.
India satser på mer kullproduksjon
Av red. PSt - 22. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/india-satser-pa-mer-kullproduksjon/
India får 40 bud på kommersielle kullgruver. Verdens nest største kullbruker, India, begynte å auksjonere kullblokker til private selskaper i 2018, og avsluttet restriksjoner på salg og bruk av drivstoffet, som var dominert av Coal India fram til da. Dette melder Mining Weekly.
Produksjon fra gruver auksjonert til private selskaper forventes å øke produksjonen av kull med over 40% til 20 millioner tonn i 2024/25, rapporterte Reuters tidligere denne måneden.
«Totalt 33 bud er mottatt … der to eller flere bud er mottatt på åtte kullgruver og enkeltbud på 5 kullgruver», heter det i uttalelsen.
Indias kullproduksjon økte med 10%
Indias kullproduksjon steg 10,3 prosent til 99,73 millioner tonn (MT) i januar, sammenlignet med samme måned i forrige finansregnskap. Indias kullproduksjon var på 90,42 MT i samme periode året før. Dette melder Economic Times.
Kullproduksjonen i april-januar perioden steg til 784,11 MT (foreløpig) over 698,99 MT i samme periode i 2022-23, sa kulldepartementet i en uttalelse.
Kull utgjør grunnstammen i Indias primærenergiproduksjon:
India har over 1,4 milliarder innbyggere. Hvis de skal komme opp på europeisk nivå når det gjelder energiforbruk per innbygger, må Indias energiproduksjon omtrent tidobles. Mye av denne nye energien vil komme fra kull og olje.
Det ser ikke ut til at India står overfor noe «grønt skifte» med det første.
Midazolam – aktiv dødshjelp under Covidpandemien
Av enigma - 22. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/midazolam-aktiv-dodshjelp-under-covidpandemien/
Ble institusjons- og sykehjemspasienter dopet ned med respirasjonshemmende sedativer – uten adekvat infeksjonsbehandling? Ryktene har lenge svirret omkring slike tilstander – også i Norge. En ny britisk rapport antyder at Midazolamoverbruk under Covid kan sidestilles med aktiv dødshjelp – hvor føringene tilskrives høyere helsepolitisk nivå.
Av enigma, Fritt vaksinevalg.
Analysen fant sterk korrelasjon mellom bruken av sedasjonsmiddelet Midazolam og overdødelighet under Covid. Utstrakt og overdreven bruk av medikamentet, spesielt ved institusjoner for eldre var et faktum.
‘Crime of the Century’: New Research Paper Raises Horrifying Possibility Covid Patients Were ‘Euthanized’
Det beskrives også hvordan overdødeligheten samsvarte med Midazolambruk på tidspunkt i pandemien med lav Covid-belastning i samfunnet. Med andre ord kan man anta at mange av ofrene for denne behandlingen hadde mer ordinær luftveisproblematikk, som på et annet historisk tidspunkt ikke ville kvalifisert for tilsvarende grad av uforsvarlig behandling.
Midazolam er et sedasjonsmiddel som hemmer respirasjonen kraftig i større doser. Felleskatalogen skriver blant annet dette:
Under-, over- og feilbehandling
Dr. John Campbell har tidligere gjort rede for hvordan pasientene ble sedert i hjel med kraftig respirasjonshemmende sedasjonsmidler og opiater i kombinasjon med underbehandling av infeksjonen – hvor legene unnlot å gi pasientene relevant behandling i form av antibiotika og oksygen. Norge førte tilsvarende behandlingsstrategi som England, hvor spesielt sykehjemspasienter ble skadelidende med inadekvat behandling og overbelastet personale, tidvis med manglende kompetanse. Sykehusene var noe bedre stilt, men også her rapporterte personalet om manglede inflammasjons- og infeksjonsbehandling ved bakterielle følgetilstander, samt inkonsekvent bruk av respirator og annen luftveisstøtte.
Vitnemål fra en intensivsykepleier
Selv om intensivsykepleier Gail Macrae i hovedsak beskriver vaksinebivirkninger og feilaktig infeksjonsbehandling i sitt intervju, gir totalsummen et tilsvarende inntrykk. Irregulære behandlingsprotokoller, alvorlige bivirkninger og munnkurv var hverdagen ved sykehuset der hun var ansatt. Macrae opplevde også at rapporteringssystemet framsto rigget og ute av stand til å fange opp alvorlige bivirkninger og feilbehandling, hvor selv dødsmeldingssystemet framsto spekulativt.
En pandemi av post-it-lapper
Sannsynligheten for at myndighetene skulle ta ansvar for den feilslåtte pandemihåndteringen ble tidlig i forløpet begravet i en klausul med 60 års hemmelighold.
Hvem som døde av Covid versus av isolasjon, midazolamoverdoser, O2 mangel, inadekvat behandlet sekundærinfeksjoner eller mRNA-genterapi vil for all tid ligge begravet under et imaginært fjell av Guldvogs forsvunnede post-it-lapper.
I ettertid har vi lært at uansvarlig omgang med dokumentasjon skal belønnes. Fjerde januar i år stemte Stortinget for at vi i fremtiden skal gi post-it-byråkratene ytterligere makt i tilslutning til såkalte pandemier med tilhørende brudd på menneskerettigheter, så vel som Grunnloven.
Andre kilder:
New York Times: This Sedative Is Now a Go-To Drug for Executions. But Does It Work?
How Does Execution Drug Midazolam Work? | Live Science
Ukrainakrigen koster Tyskland mer enn 200 milliarder euro
Av red. PSt - 22. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/ukrainakrigen-koster-tyskland-mer-enn-200-milliarder-euro/
Tyskland støtter krigen i Ukraina med enorme pengebeløp. I tillegg kommer de høye indirekte kostnadene, sier økonomenes beregninger.
Ifølge økonomiske forskere har krigen i Ukraina kostet Tyskland mer enn 200 milliarder euro så langt. «De økonomiske kostnadene for Tyskland etter to år med krig i Ukraina vil sannsynligvis være betydelig høyere enn 200 milliarder euro», sa presidenten for det tyske instituttet for økonomisk forskning (DIW), Marcel Fratzscher, til Rheinische Post.
«Framfor alt har de høye energikostnadene redusert veksten i Tyskland med 2,5 prosentpoeng eller 100 milliarder euro i 2022 og med et tilsvarende beløp i 2023 til dags dato», sa DIW-sjefen. Dette er imidlertid bare de «direkte økonomiske kostnadene». Ytterligere kostnader ville oppstå fra de «eskalerende geopolitiske og geoøkonomiske konfliktene, spesielt med Kina» på grunn av krigen. Disse ville ramme eksportbedrifter spesielt hardt, forklarte Fratzscher.
Rheinische Post siterer også fra en aktuell studie fra det tyske økonomiske instituttet, som sier at Ukrainakrigen har kostet Tyskland rundt 240 milliarder euro så langt. «Mens utgiftene i 2022 er rundt 100 milliarder euro, steg de til drøye 140 milliarder i 2023», heter det i studien. Konsekvensene av koronapandemien vil imidlertid fortsette å ha innvirkning i 2022 og 2023, slik at en nøyaktig avgrensning av effektene av Ukrainakrigen ikke kan beregnes, forklarte DIW-forsker Michael Grömling.
Rammer de lavtlønte hardest
I følge DIW-sjef Fratzscher rammet kostnadene ved Ukrainakrigen personer med lav inntekt spesielt hardt fordi de opplevde «to til tre ganger høyere inflasjon enn folk med høy inntekt».
For beregningene sammenlignet han ifølge Rheinische Post den faktiske utviklinga med et scenario slik det antakelig hadde vært uten krig i Ukraina. Legger man sammen effektene av pandemien og den geopolitiske utviklingen siden begynnelsen av 2020, er resultatet et totalt tap av vekst på fire prosent av økonomisk produksjon. Dette ble ledsaget av forbrukstap «på drøyt 400 milliarder euro basert på årene 2020 til 2023», ifølge studien.
Ifølge DIW-sjef Fratzscher rammet kostnadene ved Ukrainakrigen personer med lav inntekt spesielt hardt fordi de opplevde «to til tre ganger høyere inflasjon enn folk med høy inntekt». «Den tyske staten støtter først og fremst energiintensive selskaper med massive subsidier, men folk med lav inntekt må stramme inn livreima betydelig», sa han til Rheinische Post.
Den økonomiske utviklinga i Tyskland gir for tida stor grunn til bekymring, skriver tyske medier. Den føderale økonomiministeren Robert Habeck (De Grønne) beskrev selv situasjonen forrige uke som «dramatisk dårlig». Han varslet at regjeringa senker vekstprognosen for i år fra 1,3 prosent til kun 0,2 prosent.
En krig mot Russland som rammer Europa, Tyskland og arbeiderklassen
Den tyske analysen bekrefter det vi har vist tidligere, nemlig at det ikke minst er Tyskland som rammes økonomisk av Ukrainakrigen, og at det dessuten er arbeiderklassen og de lavtlønte som rammes hardest. De som tjener på krigen er USAs våpenindustri og finanskapitalen som eier denne våpenindustrien.
USAs sabotasje mot Nord Stream rammet først og fremst Tyskland og tysk økonomi. Russland finner andre kunder for sin gass, mens Tyskland har alvorlige problemer med å skaffe seg nok energi til sin egen industri og sine egne borgere.
Historisk revisjonisme foregår løpende i norske medier
Av Lars Birkelund - 22. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/historisk-revisjonisme-foregar-lopende-i-norske-medier/
Og det skjer for å hvitvaske Norges medvirkning til krigen i/om Ukraina. Hva kan det ellers skyldes?
Det norske ‘forsvaret’ desinformerte igjen om begynnelsen på krigen, på 9-nyhetene (NRK) 21. februar. For det første er det en krig om Ukraina, like så mye som en krig i Ukraina, da USA/NATO/EU kjemper med Russland om innflytelse over Ukraina. Det bekreftet Norges utenriksminister, Espen Barth Eide, for et par uker siden, på Dagsrevyen. Dessuten er det en borgerkrig, og en krig som USA/NATO/EU fører for å svekke, eventuelt ødelegge Russland.
21. februar var det Tobias Sæther som hadde blitt utsendt til NATO-kringkasteren med en innlært, men falsk lekse om krigens opphav, der han påsto at det kun var en «intern revolusjon» som skjedde i Ukraina 22. februar 2014.
Dette sa han til tross for at USA ikke en gang prøvde å skjule sin støtte til det som faktisk var et blodig statskupp. «Nulandistan: 9 facts that prove the U.S. is behind Ukraine crisis».
Og det er ikke sant at Janukovitsj, som ble kuppet, var særlig prorussisk (i så fall ville han ha avsluttet Ukrainas samarbeid med NATO, som begynte i 1992). Like lite som kuppmakerne var særlig demokratiske, som Sæther hevdet.
Men norske myndigheter var stolte over at de støttet kuppmakerregimet som da kom til makta. Daværende utenriksminister Børge Brende kalte det en «god og representativ regjering», til NRK 6. mars 2014. Her hva NRK da sa om regjeringen.
«Mange av representantene Brende snakker om har bakgrunn fra det ytterste høyre og har vært med å etablere fascistiske og nazistiske organisasjoner (….)
I Europeisk målestokk ligger Svoboda langt til høyre og lenger til høyre enn Jean Marie Le Pens franske Front National, sier seniorforsker Jakub Godzimirski ved NUPI til NRK.
Visestatsminister Oleksandr Sych, forsvarsminister Ihor Tenyukh,
landbruksminister Igor Shvaika og miljøvernminister Andrej Moknyk er alle medlemmer av det tidligere nasjonalsosialistiske partiet.
Partiet ble opprinnelig grunnlagt som det Nasjonalsosialistiske partiet SNPU i 1995 med klare referanse til Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske naziparti (….)
I 1999 etablererte de en paramilitær gruppe som kalte seg «Ukrainas patrioter» som blant annet hadde et svastikalignende symbol. Gruppen ble senere kastet ut av Svoboda i 2004 i forbindelse med reformeringen av partiet. Men fortsatt deltar mange av partiets medlemmer på arrangementene til «Ukrainas patrioter».
Gir penger til tidligere nasjonalister og fascister
Krigen startet fordi det oppsto et forutsigbart opprør mot kuppet som norske myndigheter var med på å støtte. Også det gryende opprøret rapporterte NRK om da. Men ikke nå. Dagsrevyen 24. februar 2014, to dager etter kuppet.
«Den er ikke så stor demonstrasjonen i Donetsk, øst i Ukraina (kommentar: bildene tyder tvert imot på at den var ganske stor) og heller ikke særlig velorganisert. Men slike mindre demonstrasjoner dukker nå opp flere steder øst i landet. Og mange snakker om at de ønsker at landet deles».
Det trekkes fra demonstranters side en sammenligning med den fredelige splittelsen av Tsjekkoslovakia på Dagsrevyen denne dagen, med et håp om at det kan skje på samme måte i Ukraina. Slike demonstrasjoner førte til at rådhus og andre offentlige bygninger ble overtatt.
Motopprøret, for det meste fredelig, som blant annet Dagsrevyen viste da, eskalerte til krig da kuppmakerne prøvde å territorier tilbake, med NATO og Norges støtte. Russland støttet opprørerne. Det var altså både en borgerkrig og en stedfortrederkrig allerede ganske tidlig i 2014.
Hvordan kunne regjeringen og Stortinget finne på å støtte så ytterliggående krefter, særlig på bakgrunn av at det allerede 2. desember 2013 ble kjent at statskuppet, som da var i gjæring, ville føre til opprør i Donbass og på Krim?
Ikke tilgi dem, for de visste hva de gjorde.
Julian Assanges dag i retten
Av Chris Hedges - 22. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/julian-assanges-dag-i-retten/
Advokatene til Julian Assange kjempet tappert for å stikke hull i påtalemyndighetenes sak, i et siste forsøk på å få en anke og stoppe utleveringen.
21. februar 2024
LONDON – Innen ettermiddagen hadde videolinken, som ville ha tillatt Julian Assange å følge hans siste britiske appell for å forhindre en utlevering, blitt slått av. Hans advokater sa at Julian var for syk til å delta, for syk til engang å følge rettsforhandlingene via en lenke, selv om det var mulig at han ikke lenger var interessert i å sitte gjennom nok en juridisk lynsjing. Den rektangulære skjermen, gjemt under de svarte stengene av smijern, som omsluttet den øvre venstre hjørnebalkongen i rettssalen der Julian ville ha vært buret inne som tiltalt, var kanskje en metafor for tomheten i denne lange og innviklede juridiske pantomimen.
De uforståelige prosedyrereglene – advokatene i sine blonde krøllete parykker og kapper, de døde åndsfigurene til de to dommerne som ser ned på retten fra sitt hevede podium i sine grå parykker og hvite tredelte krager, de polerte veggene av valnøttpanel, radene med lanseformede, gotiske vinduer, hyllene på hver side fylt med lovbøker innbundet i skinn, brune, grønne, røde, mørkerøde, blå og beige, forsvarsadvokatene, Edward Fitzgerald KC* og Mark Summers KC, som adresserte de to dommerne, Dame Victoria Sharp og Justice Johnson, som «Your Lady» og «My Lord» – var alle støvete viktorianske rekvisitter engasjert i en moderne angloamerikansk skueprosess. Det var et forvarsel om et forfallent rettssystem som, underlagt stats- og konsernmakt, er utformet for å frata oss våre rettigheter ved rettslig dekret. *(King’s Counsel, en senior rettsadvokat utnevnt av landets monark som en «Counsel learned in the law». Når den regjerende monarken er en kvinne, kalles tittelen Queen’s Counsel (QC). O.a.)
Den fysiske og psykiske oppløsingen av Julian, innesperret syv år i den ecuadorianske ambassaden i London og holdt nesten fem år i varetekt i høysikkerhetsfengselet Hans Majestets Fengsel Belmarsh, var alltid poenget, det Nils Melzer, FNs tidligere spesialrapportør om tortur, kaller hans «henrettelse i sakte film». Politiske ledere, og deres ekkokamre i mediene, er svært ivrige i å fordømme behandlingen av Alexei Navalnyj, men sier lite når vi gjør det samme mot Julian. Den juridiske farsen kverner i vei som den uendelige saken om Jarndyce og Jarndyce i Charles Dickens roman Bleak House.* Den vil sannsynligvis kverne videre i noen måneder til – man kan ikke forvente at Biden-administrasjonen vil legge utleveringen av Julian til alle sine andre politiske problemer. Det kan ta måneder å utstede en rettskjennelse, eller innvilge en eller to ankeforespørsler, ettersom Julian fortsetter å visne bort i Hans Majestets Fengsel – Belmarsh Prison. *(Bleak House, en bitende kritikk av det viktorianske rettssystemet. O.a.)
Julians nesten 15-årige juridiske kamp begynte i 2010, da WikiLeaks publiserte klassifiserte militærfiler fra krigene i Irak og Afghanistan – inkludert opptak som viser et amerikansk helikopter som skyter ned sivile, inkludert to Reuters-journalister i Bagdad. Han søkte tilflukt i Londons ecuadorianske ambassade, før han i 2019 ble arrestert av Metropolitan Police, som ble tillatt av den ecuadorianske ambassaden å komme inn og pågripe ham. Han har vært holdt nesten fem år i Belmarsh – Hans Majestets Fengsel.
Julian begikk ingen forbrytelse. Han er ingen spion. Han stjal ikke graderte dokumenter. Han gjorde det vi alle gjør, selv om han gjorde det på en langt viktigere måte. Han publiserte omfangsrikt materiale, lekket til ham av Chelsea Manning, som avslørte USAs krigsforbrytelser, løgner, korrupsjon, tortur og drap. Han rev sløret vekk for å avsløre det morderiske maskineriet i det amerikanske imperiet.
Den to dager lange høringen er Julians siste sjanse til å anke beslutningen om utlevering, truffet i 2022, av den daværende britiske innenriksministeren Priti Patel. Onsdag skal påtalemyndigheten komme med sine argumenter. Hvis han blir nektet en anke, kan han be Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om utsettelse av iverksettelsen i henhold til regel 39, som er gitt under «eksepsjonelle omstendigheter» og «bare der det er en overhengende risiko for uopprettelig skade.» Men den britiske domstolen kan beordre Julians umiddelbare utlevering før en regel 39-instruksjon, eller den kan beslutte å ignorere en anmodning fra EMD om å tillate Julian å få sin sak behandlet av retten.
Distriktsdommer Vanessa Baraitser nektet i januar 2021, ved Westminster Magistrates’ Court, å godkjenne forespørselen om utlevering. I sin 132-siders rettskjennelse fant hun at det var en «betydelig risiko» for at Julian ville begå selvmord på grunn av alvorlighetsgraden av forholdene han ville måtte tåle i det amerikanske fengselssystemet. Samtidig aksepterte hun at alle anklagene fremsatt av USA mot Julian ble fremmet i god tro. Hun avviste argumentene om at saken hans var politisk motivert, at han ikke ville få en rettferdig rettssak i USA og at rettsforfølgelsen er et angrep på pressefriheten.
Baraitsers avgjørelse ble omgjort etter at den amerikanske regjeringen anket til Høyesterett i London. Selv om Høyesterett aksepterte Baraitsers konklusjoner om Julians «betydelige risiko» for selvmord dersom han ble utsatt for visse betingelser i et amerikansk fengsel, aksepterte den også fire forsikringer i US Diplomatic Note no. 74, gitt til retten i februar 2021, som lovet at Julian ville bli behandlet godt. «Forsikringene» erklærer at Julian ikke vil være underlagt SAM, Spesielle administrative tiltak. De lover at Julian, en australsk statsborger, kan sone sin straff i Australia dersom den australske regjeringen ber om utlevering av ham. De lover at han vil få tilstrekkelig klinisk og psykologisk behandling. De lover at Julian, både før og etter rettssaken, ikke vil bli holdt i Administrative Maximum Facility i Florence, Colorado.
Forsvaret må overbevise de to dommerne om at dommeren i tingretten gjorde alvorlige juridiske feil for å få en anke innvilget.
De hevdet at spionasje er, i et spørsmål om lov, et politisk lovbrudd, og at utleveringsavtalen med USA forbyr utlevering for politiske lovbrudd. De la vekt på den omfattende britiske loven, sedvaneretten og folkeretten som definerer spionasje som en «ren politisk forbrytelse» fordi den er rettet mot et statsapparat. Av denne grunn bør de som er siktet for spionasje beskyttes mot utlevering. Advokatene brukte lang tid på å bedømme Chelsea Manning-saken for å berettige hennes lekkasje av dokumenter som avslørte krigsforbrytelser, noe som er i allmennhetens interesse, for deretter å argumentere for at dersom hun var berettiget til å lekke dokumentene var Julian berettiget til å publisere dem.
Etter hvert som dagen gikk, ble det tydelig at de to dommerne ikke var godt kjent med saken, og ba stadig om sitater og uttrykte overraskelse over at høytstående tjenestemenn i USA, som Mike Pompeo da han var sjef for CIA, sa at Julian ikke ville bli beskyttet av det 1. grunnlovstillegget i en amerikansk domstol, fordi han ikke var statsborger. Julians advokater tok opp tidligere spionasjesaker, som for eksempel den til MI5-agenten David Shayler, tiltalt under Official Secrets Act 1989, for å ha overlevert hemmelige dokumenter til The Mail on Sunday i 1997 – som inkluderte navnene på agenter. Han avslørte også at MI5 (Storbritannias innenlandske etterretningstjeneste) hadde mapper på fremtredende politikere, inkludert Labour-ministre, og at MI6 (Storbritannias utenlandske etterretningstjeneste) var involvert i et komplott for å myrde den libyske lederen, oberst Muammar al – Gaddafi. Den britiske forespørselen om utlevering ble avvist av franske Cour d’Appel fordi det var en «politisk forbrytelse».
Alle de 18 tiltalepunktene innmeldt mot Julian hevder at hans formål var «at slik informasjon innhentet på denne måten kunne brukes til skade for USA og til fordel for enhver utenlandsk nasjon».
Høringen var, etter den i 2020, som la vekt på Julians mentale og psykiske helse, forfriskende ved at de diskuterte forbrytelsene begått av USA og viktigheten av å offentliggjøre dem. De to dommerne avbrøt sjelden, i motsetning til andre rettsforhandlinger jeg har deltatt på for Julian, der dommeren ofte nedlatende avbrøt forsvaret. Dette kan være en refleksjon av den brede offentlige støtten, blant annet fra de store medieorganisasjonene, som forsinket har samlet seg bak Julian. Hundrevis av mennesker samlet seg ved inngangen til The Royal Courts of Justice, en ekspansiv, viktoriansk gotisk steinbygning, utsmykket med statuer av Jesus, Moses, Salomon og Alfred den store, de berømte søylene i den engelske juridiske tradisjonen, for å kreve Julians frihet.
Ettermiddagsøkta var annerledes. Ved omtrent et halvt dusin anledninger stoppet dommerne forsvaret for å spørre om hvordan lekkasjene, fordi de ikke var grundig redigert, hadde satt liv i fare, selv om USA aldri har vært i stand til å fremlegge bevis for at noe liv gikk tapt som følge av lekkasjene. Denne løgnen har lenge vært korset som amerikanske tjenestemenn har forsøkt å korsfeste Julian på. De to dommerne – man kan lure på om de hadde fått instrukser i lunsjpausen – kastet disse anklagene mot forsvarsadvokatene til retten ble hevet.
«Disse vilkårlige avsløringene ble fordømt av The Guardian og The New York Times,» formante dommer Sharp forsvarerteamet. «De kunne vært gjort annerledes.»
Denne referansen var spesielt urimelig siden de ikke-redigerte dokumentene først ble offentliggjort, ikke av WikiLeaks eller Julian, men av nettstedet Cryptome etter at journalister fra The Guardian trykte passordet til de uredigerte dokumentene i boka si.
USA søker offisielt utlevering av Julian, der han potensielt står overfor opptil 175 års fengsel, for 2010-publiseringen av krigsloggene fra Irak og Afghanistan og amerikanske diplomatmeldinger. Men USA ba ikke om utlevering før utgivelsen i mars 2017, av filene kjent som Vault 7, som viste i detalj hvordan CIA kunne hacke Apple- og Android-smarttelefoner og slå på internett-tilkoblede fjernsyn – selv når de var avslått – til lytteenheter. Joshua Schulte, en tidligere CIA-ansatt, ble i fjor funnet skyldig i fire tiltalepunkter, hver for spionasje og datahacking, og ett tilfelle av løgn til FBI-agenter etter overlevering av klassifisert materiale til WikiLeaks. Han fikk i februar en dom på førti år.
Etter utgivelsen av Vault 7 kalte daværende CIA-direktør Mike Pompeo WikiLeaks «en ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste». Jeff Sessions, justisminister på den tiden, sa at Julians arrestasjon var en prioritet. Innen august hadde det amerikanske senatet vedtatt en 78-siders lov om etterretningsfinansiering, den inkluderte en setning som erklærte at «det er Kongressens oppfatning at Wikileaks og toppledelsen i Wikileaks ligner en ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste, ofte støttet av statlige aktører, og bør behandles som en slik tjeneste av USA.» I mai 2019 anklaget Trump-administrasjonen Julian for brudd på spionasjeloven og ba Storbritannia om å utlevere Assange for å stille ham for retten i USA. Trump har kalt påstandene mot Julian forræderi og oppfordret til «dødsstraff eller noe sånt». Andre politikere, deriblant den tidligere republikanske presidentkandidaten Mike Huckabee, har også oppfordret til at Julian henrettes.
Forsvarsadvokat Fitzgerald fortalte retten at dersom Julian blir utlevert og i tillegg anklaget for utgivelsen av Vault 7-dokumentene, «kan det resultere i ytterligere anklager som kan utløse dødsstraff for å ha hjulpet og medvirket til fienden». Han sa at USA, spesielt hvis Trump igjen blir valgt til presidentskapet, lett kan «omformulere disse anklagene til en dødsstraff».
Forsvarsadvokat Summers tok opp president Donald Trumps forespørsel om «detaljerte alternativer» for hvordan man skulle myrde Julian da han var i den ecuadorianske ambassaden. «Skisser ble til og med utarbeidet,» sa han, og la til at plottet falt fra hverandre da britiske myndigheter trakk seg, spesielt over en mulig skuddveksling i Londons gater.
«Bevisene viste at USA var beredt til å gå til ethvert skritt, inkludert misbruk av sitt eget strafferettssystem, for å opprettholde straffrihet for amerikanske tjenestemenn med hensyn til tortur og krigsforbrytelser begått i sin beryktede ‘krig mot terror’, og for å undertrykke de aktørene og domstolene som var villige og beredt til å prøve å stille disse forbrytelsene til ansvar,» sa han.
Advokatene hadde rett. CIA er drivkraften bak utleveringen. Lekkasjen var svært pinlig og for CIA svært skadelig. CIA har til hensikt å få Julian til å betale. Schulte, som lekket Vault 7, fikk en dom på førti år. Julian, dersom han blir utlevert, vil være den neste.
Artikkelen ble publisert i The Chris Hedges Report:
Julian Assange’s Day in Court
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Chris Hedges-rapporten er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalt abonnent.
Aftenpostens skammelige behandling av Johan Galtung
Av skribent - 22. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/aftenpostens-skammelige-behandling-av-johan-galtung/
Av Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen.
Johan Galtung er død. I minneordet om Per Egil Hegge 12. oktober 2023, skrev Harald Stanghelle: «Han både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær.»
17. januar sendte vi en e-post til sjefredaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen (med linker til tidligere e-poster til Harald Stanghelle), jfr. link. Utdrag (understrekningen er lagt inn nå):
«Vi hadde [før minneordet] lest 4 artikler av Hegge i Aftenposten, hvor han anklaget en venstreorientert mann (Gudmund Hernes i 1999 (link), Galtung i 2001 (link) og 2002 (link), og Helge Ingstad i 2010 (link)) for uetterrettelighet. Artikkelen i 2002 inneholdt 3 anklager mot Galtung, slik at det var i alt 6 anklager i de 4 artiklene.
(1a) En kan skille mellom tre typer feil – definitive feil (dvs. antakelser som beviselig er uriktige), åpenbare feil (dvs. antakelser som vi ikke kan motbevise, men som åpenbart er uriktige), og feilslutninger (dvs. antakelser som er definitive eller åpenbare feil, de er ikke formulert eksplisitt, men framstillingen gir leserne inntrykk av at de er riktige).
(1b) Følgende oversikt viser at det var minst 17 slike feil (m.a.o. minst 17 eksempler på uetterrettelighet) av Hegge i de 6 anklagene om uetterrettelighet (dvs. de 4 ovennevnte artiklene)» (jfr. link):
Seinere har vi utvekslet e-poster med Harald Stanghelle, jfr. link. Utdrag fra vår e-post 17. februar (understrekningen er lagt inn nå):
«Ordboka (link) definerer å “smykke seg med lånte fjær”, som å «pynte seg med noe som tilhører andre; utgi andres tanker, prestasjoner e.l. som sine egne». Den naturlige tolking av det om Galtung i minneordet, ikke minst siden Galtung er forfatter m.m., er m.a.o. at (Hegge mente) Galtung plagierte e.l. mange ganger. Så vidt vi vet, har Hegge ikke skrevet noe som tilsier at Galtung har plagiert e.l. (Det nærmeste er vel det om president Wilsons 14 punkter 2/10-02, jfr.link. Vi vet intet om dette, men tror: Det å skrive om et tema på en annen måte enn et annet menneske har gjort, er selvfølgelig ikke plagiering. Det samme gjelder om antall temaer er 14. At Galtung har latt Wilson velge de 14 temaene, innebærer bare at han har brukt Wilson som kilde, han har ikke plagiert e.l. Wilson.)»
Dere bør ikke bruke Aftenposten som kilde om Johan Galtung. NTB gjorde åpenbart dette, jfr.link: «han (….) anbefalte det konspirasjonsteoretiske verket «Sions vises protokoller» i 2012». Dette er en versjon av Halvor Tjønns misvisende påstand i Aftenposten i 2012, jfr. link. Utdrag (understrekning nå): «Galtung: ”Jeg har ikke ’anbefalt’ Sions Vises Protokoller, jeg har anbefalt å lese det, så man vet hva man snakker om”.
Aftenpostens omtaler av Johan Galtung (og det nevnte om Gudmund Hernes og Helge Ingstad) er et av de mest skammelige kapitler i norsk pressehistorie.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen