Nyhetsbrev steigan.no 22.02.2022
Dagens overskrifter:
Mohawken Candice Sero trampet ned av politihester under fredelig demonstrasjon i Ottawa
Etter to år: Klarer ikke å påvise at munnbind har noen effekt
– Maktkamp i sykehusene kan ha stengt utelivet og permittert tusenvis unødig
Krig i Europa og framveksten av rå propaganda
Russland anerkjenner Donbass-republikkene og sender inn militære styrker
Den nordatlantiske forsvarsallianse – en saga blott
Mohawken Candice Sero trampet ned av politihester under fredelig demonstrasjon i Ottawa
Av red. PSt - 22. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/mohawken-candice-sero-trampet-ned-av-politihester-under-fredelig-demonstrasjon-i-ottawa/
Candice Sero, esom er mohawk bosatt i Tyendinaga Mohawk-territoriet i Hasting County, var i Ottawa og protesterte mot vaksinemandater da hun ble trampet ned av Toronto-politiets hesteavdeling og sparket av annet politi mens hun var på bakken.
Rebell News har dette intervjuet:
Se siste nytt fra Freedom Convoy 2022 på Twitter.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Etter to år: Klarer ikke å påvise at munnbind har noen effekt
Av red. PSt - 22. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/etter-to-ar-klarer-ikke-a-pavise-at-munnbind-har-noen-effekt/
Etter to år med pandemi og nylig oppheving av munnbind-plikten, vet vi fortsatt ikke om det egentlig har hatt noe for seg, skriver avisa Dagbladet.
«- Det vi har av dokumentasjon tyder på at munnbind har en viss effekt, men om den er stor og viktig, eller beskjeden, det vet vi ikke, sier Atle Fretheim, leder av Senter for forskning på epidemitiltak ved FHI.
Gjennomgangen til FHI ble gjort høsten 2020 og oppdatert noen måneder seinere. Siden er det ikke gjort norske studier eller gjennomganger.
– Vi er rett og slett usikre på om munnbind har stor effekt, eller om det har ingen effekt, sier professor Fretheim.«
«- Det er dumt at vi ikke har lært noe mer i løpet av de to åra som har gått. Vi ville ha lært mye, mye mer om vi kunne gjort slike sammenliknende studier, sier Fretheim.
Fretheim sier han gjerne skulle hatt svar på om munnbind faktisk virker.
– Det samme gjelder skolestengning, skjenkestopp, hjemmekontor – svaret er at vi vet ikke om det virker fordi vi ikke har kunnet gjøre noen kontrollerte studier, sier han.«
Les også: FHI: – Det gjør ingen forskjell på spredning av virus om man bærer maske eller ikke
Heller ikke fagdirektør for smittevern Frode Forland kan gi noe sikkert svar på om munnbind hindrer smitte.
Han hevder at «de samlede tiltakspakkene har effekt», men han legger ikke fram noen henvisning til kilder eller forskning for å dokumentere dette.
Dette er altså nivået. Man har gjennomført de mest ødeleggende, traumatiserende og skadelige tiltakene mot det norske samfunnet noensinne, og man aner ikke om det har hatt noen hensikt for å hindre smitte!
Men det finnes forskning: Lockdown har liten eller ingen positiv helseeffekt!
En systematisk studie som er gjennomført av forskerne Jonas Herby, Lars Jonung og Steve H. Hanke ved Johns Hopkins Institute for Applied Economics, Global Health, and the Study of Business Enterprise påviser det vi har pekt på mange ganger på steigan.no, nemlig at lockdowns har liten eller ingen positiv helseeffekt, men påfører samfunnet enorme økonomiske og sosiale kostnader.
Studien har tittelen A Literature Review and Meta-Analysis of the Effects of Lockdowns on COVID-19 Mortality, og kan lastes ned her. Steve H. Hanke er grunnlegger og meddirektør for instituttet.
Analyse av 18.590 studier – Forskerne skriver i sammendraget av studien:
«…denne metaanalysen konkluderer med at nedstengninger har hatt liten eller ingen folkehelseeffekter, de har påført samfunnet enorme økonomiske og sosiale kostnader der de har blitt anvendt. I konsekvens er lockdown-politikk dårlig fundert og bør avvises som en pandemipolitikk instrument.«
Vi vet mye om bruk av masker – og det er negativt
Det er dessuten ikke sant at vi ikke kjenner til effekten av maskebruk. Det finnes masse forskning på det, og de konkluderer negativt.
Forskning: Bruk av masker gir barn uakseptable nivåer av CO2
Forskning: Ansiktsmasker er fysisk og psykologisk helseskadelige
Analyse av barns ansiktsmasker: Mange inneholdt farlige bakterier
Forskning: Barn har store plager ved bruk av masker
Denne studien fra 2018 viser at problemer med åndenød oppstår fort ved bruk av de mest vanlige maskene.
Denne studien fra Taiwan i 2004 viser at bruk av de vanlige N95-maskene senker oksygenopptaket markant og 19 prosent av pasientene som deltok i forsøket fikk merkar oksygenmangel.
Denne studien fra 2015 viser at maskene svekker den normalegassutvekslinga fra lungene, reduserer oksygenopptaket og reduserer utskifting av CO2.
Denne studien fra 2019 viser at maskene over tid kan samle opp virus og bli en smittekilde i seg sjøl.
Denne studien fra USAs Centers for Disease Control (CDC) viser at det overveldende flertallet av dem som fikk påvist koronasmitte hadde brukt masker.
Mange bruker tøymasker i stedet for medisinske masker, men denne studien viser at tøymasker er enda verre for helsa. Denne studien fra 2015 viser at med tøymaskene øker faren for å få influensaliknende sjukdommer markant i forhold til de medisinske maskene, og filtreringa av skadelige partikler viste seg også å være mye dårligere.
Og denne studien er en blant mange som viser at både medisinske masker og tøymasker er lite effektive når det gjelder å hindre spredning av SARS–CoV-2.
Redusert oksygenopptak er skadelig for kroppen på mange forskjellige måter. Det svekker cellenes funksjoner, reduserer oksygenopptaket i blodet og kan også skade hjernen.
Ingen av de landa som har hatt maskepåbud lenge har kunnet påvise noen nedgang i smitten på grunn av maskene. Så seint som i mai 2020 viste CDC til 10 ulike studier som slo fast at det ikke var noen påviselig reduksjon i smittespreninga ved generell bruk av masker.
Arbeidsmiljøloven stiller krav til luftkvalitet på arbeidsplassen, og det er grunn til å anta at langvarig bruk av masker gir en så dårlige pustekvalitet at den bryter med grenseverdiene i loven, men verken helsemyndighetene eller LO har sett noen grunn til å påpeke dette.
Skulle man ha brukt maskene korrekt, så skulle man ha skiftet dem etter en gangs bruk og man skulle ikke ha tatt på selve overflaten, men de færreste bruker maskene korrekt.
Det er all mulig grunn til å anta at maskepåbudene ikke først og fremst er helsefaglig begrunnet, men at de tvert om blir brukt for å ha en politisk, disiplinerende effekt.
Forøvrig er det ikke sant at masker ikke har noen effekt.
Et samfunn uten ansikt, uten fortid og uten fysisk kontakt er et samfunn av spøkelser, som sådan dømt til en mer eller mindre rask ruin, skriver den italienske filosofen Giorgio Agamben.
– Maktkamp i sykehusene kan ha stengt utelivet og permittert tusenvis unødig
Av red. PSt - 22. februar 2022
Stengninga av utelivet og permitteringer av tusenvis av folk kan skyldes maktkamp i sjukehussektoren, skriver kommentator i Dagens Næringsliv, Eva Grinde.
Grinde skriver at
…det vært delvis med tung henvisning til sprengt intensivkapasitet ved sykehusene, at Norge har stengt ned kultur- og trengingsliv, påtvunget folk munnbind og hjemmekontor og innført nasjonal skjenkestopp.
«Sammen med overleger ved Akershus universitetssykehus (Ahus), gikk Laake tidligere i pandemien ut i DN og slaktet kriseplanen for midlertidige intensivplasser. Sykehusene selv hadde rapportert inn til helsemyndighetene at de kunne oppskalere med firegangen, fra cirka 300 på landsbasis til cirka 1200. Laake og kompani mente dette var helt urealistisk og «ren fantasi». Tallet er senere blitt nedskalert til mellom 600 og 700.
Mysteriet er dette: Antall innlagte på intensivavdelinger har aldri vært i nærheten av selv nedjusterte tall, faktisk ikke nærmere enn 50 prosent av disse, på det aller mest pressede.»
Det påståtte presset på intensivplasser var ikke der
Sjukehuslederne har lovt firedobling av kapasiteten, men hadde aldri tenkt å gjennomføre det. Og når Jonas Gahr Støre, Camilla Stoltenberg og Bjørn Guldvog har brukt presset på intensivplasene som et argument for drakoniske tiltak mot utelivet og kulturlivet, og har satt tusenvis av arbeidsplasser i fare, så har det ganske enkelt ikke vært sant.
Grinde mener at en «plausibel forklaring er at dette handler om faglig uenighet mellom faglige ledere og operative fagfolk, om hva som er forsvarlig. Det kan for enkelte faggrupper også anses lite opportunt å tenke fleksibelt, og mer hensiktsmessig å «bruke krisen» til å vise hvor lav den permanente intensivkapasiteten er, hvor stort behov det er for flere intensivsykepleiere, og så videre.»
Og denne faglige kampen for mer penger har til dels nådd fram. Det er bevilget ekstra midler til hasteutdannelse av mer enn hundre intensivsykepleiere i løpet av pandemien, og fra høsten oppretter regjeringen 500 nye studieplasser for sykepleiere.
Men prisen for samfunnet, for arbeidsplassene, for de ansatte og mange bedrifter i de bransjene som har vært hardest rammet, har denne bruken av krisa til å tvinge fram bevilgninger altså kommet til en svært høy pris.
Les også: Skandaløs innrømmelse fra Camilla Stoltenberg: – Det hjalp å rope litt høyt
Aftenposten: FHI har bommet gang på gang
Grand Jury – sesjon 4 og 5
Av red. PSt - 22. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/grand-jury-sesjon-4-og-5/
Corona Investigative Committee om koronakrisa fortsetter sine vitneavhør, og har nå kommet til sesjon 4 og sesjon 5.
Sesjon 4: Injeksjoner og psykologisk krigføring
En gruppe internasjonale advokater og en dommer gjennomfører en kriminell etterforskning basert på storjuryforhandlingene for å presentere for offentligheten alle tilgjengelige bevis på tidligere forbrytelser mot menneskeheten relatert til Covid-19 til «lederne, arrangørene, initiativtakerne og medskyldige» som hjalp til med formuleringen og gjennomføring av en felles plan for en pandemi. Denne etterforskningen er av folket, av folket og for folket, så DU kan være en del av juryen.
Sesjon 5: Økonomisk og finansiell ødeleggelse
Klikk på bildet for å komme til videoen.
Krig i Europa og framveksten av rå propaganda
Av John Pilger - 22. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/krig-i-europa-og-framveksten-av-ra-propaganda/
8. oktober 2014: USAs assisterende utenriksminister Victoria Nuland ved en ukrainsk statsgrensevakttjeneste i Kiev. (USAs ambassade Kiev, Flickr)
Russlands sikkerhetsforslag bør ønskes velkommen i Vesten, skriver John Pilger. Men hvem forstår deres betydning når alt folk blir fortalt, er at Putin er en paria?
Av John Pilger, Consortiumnews
Marshall McLuhans profeti om at «etterfølgeren til politikk vil være propaganda» har skjedd. Rå propaganda er nå regelen i vestlige demokratier, spesielt i USA og Storbritannia.
Når det gjelder spørsmål om krig og fred, rapporteres ministeres løgn og bedrag som nyheter. Ubeleilige fakta sensureres, demoner næres. Modellen er spinndoktorvirksomhet fra storselskapene, tidens valuta. I 1964 erklærte McLuhan berømt: “Mediet er budskapet.” Løgnen er budskapet nå.
Men er dette nytt? Det er mer enn et århundre siden Edward Bernays, spinnets far, oppfant «public relations» som et dekke for krigspropaganda. Det som er nytt, er nesten-elimininasjonen av dissens i mainstream.
Den store redaktøren David Bowman, forfatter av The Captive Press , kalte dette å «kaste ut av vinduet alle som nekter å følge en linje og svelge det usmakelige og er modige». Han refererte til uavhengige journalister og varslere, de ærlige, partiløse maverickene som medieorganisasjoner en gang ga plass til, ofte med stolthet. Den plassen er opphevet.
Krigshysteriet som har rullet inn som en flodbølge de siste ukene og månedene er det mest slående eksemplet. Gjenkjent på sjargongen – “shaping the narrative”, “forme fortellingen” – er mye av det, om ikke det meste, ren propaganda.
Ingen bevis-regelen
Russerne kommer. Russland er verre enn dårlig. Putin er ond, «en nazist som Hitler», sa Labour- parlamentsmedlem Chris Bryant. Ukraina er i ferd med å bli invadert av Russland – i kveld, denne uken, neste uke. Kildene inkluderer en tidligere CIA-propagandist som nå snakker for det amerikanske utenriksdepartementet og ikke gir noen bevis for påstandene sine om russiske handlinger fordi «det kommer fra den amerikanske regjeringen».
Ikke-bevisregelen gjelder også i London. Den britiske utenriksministeren Liz Truss , som brukte 500.000 pund av offentlige penger på å fly til Australia i et privatfly for å advare Canberra-regjeringen om at både Russland og Kina var i ferd med å slå til, ga ingen bevis. Australerne nikket; «narrativet» er uimotsagt der. Ett sjeldent unntak, tidligere statsminister Paul Keating, kalte Truss sin krigshissing «demented», avsindig.
Truss har sorgløst blandet sammen landene i Østersjøen og Svartehavet. I Moskva fortalte hun den russiske utenriksministeren at Storbritannia aldri ville akseptere russisk suverenitet over Rostov og Voronezh – før det ble påpekt for henne at disse stedene ikke var en del av Ukraina, men i Russland. Les den russiske pressen om narrestrekene til denne kandidaten til Downing Street nummer 10.
Farlig farse
Hele denne farsen, med Storbritannias statsminister Boris Johnson i Moskva i hovedrollen som en klovnaktig versjon av helten sin, Winston Churchill , kunne nytes som satire hvis det ikke var for dens forsettlige misbruk av fakta og historisk forståelse og den reelle faren for krig.
Vladimir Putin refererer til «folkemordet» i den østlige Donbas-regionen i Ukraina. Etter kuppet i Ukraina i 2014 – orkestrert av USAs tidligere president Barack Obamas frontfigur i Kiev, Victoria Nuland – startet kuppregimet, befengt med nynazister, en terrorkampanje mot russisktalende Donbas, som står for en tredjedel av Ukrainas befolkning.
Overvåket av CIA- direktør John Brennan i Kiev, koordinerte “spesielle sikkerhetsenheter” brutale angrep på folket i Donbas, som motsatte seg kuppet. Video og øyenvitnerapporter viser innbussede fascistiske kjeltringer som setter fyr på fagforeningens hovedkvarter i byen Odessa og dreper 41 mennesker som blir fanget inne i flammene. Politiet står og ser på. Obama gratulerte det «behørig valgte» kuppregimet for dets «bemerkelsesverdige tilbakeholdenhet».
I US-amerikanske medier ble grusomheten i Odessa fremhevet som “skummel” og en “tragedie” der “nasjonalister” (nynazister) angrep “separatister” (folk som samlet inn underskrifter for en folkeavstemning om et føderalt Ukraina). Rupert Murdochs Wall Street Journal fordømte ofrene – “Dødelig Ukraina-brann sannsynligvis utløst av opprørere, sier regjeringen.”
Professor Stephen Cohen, hyllet som USAs ledende autoritet på Russland, skrev:
«Den pogromlignende brenningen av etniske russere og andre i Odessa vekket minner om nazistiske utryddelsesskvadroner i Ukraina under andre verdenskrig. Stormlignende angrep på homofile, jøder, eldre etniske russere og andre “urene” borgere er [i dag] utbredt i hele det Kiev-styrte Ukraina, sammen med fakkelmarsjer som minner om de som til slutt oppildnet Tyskland på slutten av 1920- og 1930-tallet …»
«Politiet og offisielle juridiske myndigheter gjør praktisk talt ingenting for å forhindre disse nyfascistiske handlingene eller for å straffeforfølge dem. Tvert imot har Kiev offisielt oppmuntret dem ved å systematisk rehabilitere og til og med lage minnehøytider for ukrainere som samarbeidet med nazi-tyskerne under deres utryddelsespogromer, ved å gi nytt navn til gater til deres ære, bygge monumenter over dem, omskrive historien for å forherlige dem, og mer.»
I dag er nynazistiske Ukraina sjelden nevnt. At britene trener den ukrainske nasjonalgarden, som inkluderer nynazister, er ingen nyhet. (Se Matt Kennards rapport Declassifiedi Consortium News, 15. februar). Tilbakekomsten av voldelig, bifalt fascisme til det 21. århundres Europa, for å sitere Harold Pinter, “hendte aldri … selv ikke mens det skjedde.”
Den 16. desember la FN fram en resolusjon som oppfordret til å «bekjempe glorifisering av nazisme, nynazisme og annen praksis som bidrar til å stimulere moderne former for rasisme». De eneste nasjonene som stemte imot, var USA og Ukraina.
Nesten alle russere vet at det var tvers over slettene til Ukrainas «grenseland» at Hitlers divisjoner feide fra vest i 1941, styrket av Ukrainas nazi-sekterister og kollaboratører. Resultatet var mer enn 20 millioner russiske døde.
Russiske forslag
Om vi ser bort fra geopolitikkens manøvrer og kynisme, hvem enn spillerne er, er det dette historiske minnet som er drivkraften bak Russlands respektsøkende, selvbeskyttende sikkerhetsforslag, som ble publisert i Moskva den uken FN stemte 130-2 for å forby nazismen. De er:
NATO garanterer at de ikke vil utplassere missiler i nasjoner som grenser til Russland. (De er allerede på plass fra Slovenia til Romania, og snart i Polen)
NATO må stoppe med militære og marineøvelser i nasjoner og hav som grenser til Russland.
Ukraina skal ikke bli medlem av NATO.
Vesten og Russland må signere en bindende øst-vest sikkerhetspakt.
Den banebrytende avtalen mellom USA og Russland som dekket mellomdistanse-atomvåpen skal gjenopprettes. (USA forlot den i 2019.)
Disse utgjør et omfattende utkast til en fredsplan for hele etterkrigstidens Europa og bør ønskes velkommen i Vesten. Men hvem forstår deres betydning i Storbritannia? Det de blir fortalt er at Russlands president Vladimir Putin er en paria og en trussel mot kristenheten.
Russisktalende ukrainere, under økonomisk blokade av Kiev i syv år, kjemper for sin overlevelse. Den voksende hæren vi sjelden hører om, er de 13 ukrainske hærbrigadene som beleirer Donbass: anslagsvis 150 000 soldater. Hvis de angriper, vil den provokasjonen mot Russland nesten helt sikkert bety krig.
I 2015, meglet av tyskerne og franskmennene, møttes presidentene for Russland, Ukraina, Tyskland og Frankrike i Minsk og signerte en midlertidig fredsavtale. Ukraina gikk med på å tilby autonomi til Donbas, nå de selverklærte republikkene Donetsk og Luhansk.
Minsk-avtalen har aldri fått en sjanse. I Storbritannia er linjen, forsterket av Boris Johnson, at Ukraina blir «diktert» av verdens ledere. På sin side bevæpner Storbritannia Ukraina og trener hæren deres.
Siden den første kalde krigen har NATO effektivt marsjert helt opp til Russlands mest følsomme grense etter å ha demonstrert sin blodige aggresjon i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og brutt høytidelige løfter om å trekke seg tilbake. Etter å ha dratt europeiske «allierte» inn i amerikanske kriger som ikke angår dem, er det store uuttalte at NATO selv er den reelle trusselen mot europeisk sikkerhet.
I Storbritannia utløses en fremmedfrykt fra staten og media ved selve omtalen av «Russland». Merk den refleksartede fiendtligheten som BBC rapporterer om Russland med. Hvorfor? Er det fordi gjenopprettelsen av den imperialistiske mytologi fremfor alt krever en permanent fiende? Selvfølgelig fortjener vi bedre.
*
John Pilgers film fra 2003, Breaking the Silence, om “krigen mot terror” er tilgjengelig for å se her.
Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Consortiumnews
Copyright © John Pilger , Consortiumnews , 2022
Oversatt av Monica Sortland for Derimot.no.
Russland anerkjenner Donbass-republikkene og sender inn militære styrker
Av Pål Steigan - 22. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/russland-anerkjenner-donbass-republikkene-og-sender-inn-militaere-styrker/
Russlands president Vladimir Putin holdt 21. februar 2022 en tale der han gjorde det klart at Russland anerkjenner de sjøloppnevnte folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Dette kommer etter at den russiske Dumaen med 351 mot 16 stemmer, og 1 avholdende, vedtok en oppfordring til Russlands president om å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk.
Putin i desember 2021: – Dere må gi oss garantier, og det straks!
Beslutningen om å anerkjenne utbryterrepublikkene har vært forberedt i lang tid, men det var ikke uunngåelig. 23. desember 2021 rettet Putin en sterk appell til USA og NATO om å gi Russland sikkerhetsgarantier.
Dette var ikke et forhandlingsutspill. Det var et ultimatum. Russland ville ha sikkerhetsgarantier fra USA og NATO. I motsatt fall gjorde han det klart at Russland ikke ville se seg bundet av avtaler med Vesten, siden Vesten ikke respekterer avtaler de sjøl inngår.
USA og NATO har vist at de ikke vil gi Russland noen slike garantier.
Vestens løftebrudd overfor Russland
Putin og Lavrov har understreket gang på gang at Vesten ga løfter om ikke å utvide NATO østover i forbindelse med at Sovjetunionen trakk sine styrker ut av DDR.
«Dere lovte oss på 1990-tallet at (NATO) ikke ville bevege seg en tomme mot øst,» sa Putin seint i forrige måned.
USAs talspersoner har avvist at det ble gitt slike løfter, men de blir motsagt av det autoritative tyske magasinet Der Spiegel. Magasinet skriver:
Men det er ikke alt. I slutten av januar skrev Russlands utenriksminister Sergej Lavrov et åpent brev til sine vestlige kolleger der han siterte ytterligere forståelser. Spesielt fokuserte han på Charteret for europeisk sikkerhet, forankret i avtaler som ble oppnådd i 1990. Øst og Vest hadde på den tiden vært enige om at ethvert land har rett til fritt å velge den alliansen de ønsker å være en del av, samtidig som han understreket «sikkerhetens udelelighet.» Senere ble det «hver stats forpliktelse til ikke å styrke sin sikkerhet på bekostning av andre staters sikkerhet», som Lavrov eksplisitt nevner i sitt brev.
Spiegel: Ikke mangel på dokumentasjon på at løfter ble gitt
Der Spiegel skriver videre:
Det mangler ikke på beretninger fra en rekke vitner til de forskjellige diskusjonene mellom Vesten og Moskva etter Berlinmurens fall. I 1990 møttes en veritabel hær av politikere og høytstående embetsmenn fra Moskva, Washington, Paris, London, Bonn og Øst-Berlin for diskusjoner om tysk gjenforening, om nedrustning av både NATO og Warszawapakten, og om et nytt charter for konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (CSSE) – som ble Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 1995.
Heldigvis er det nok av dokumenter tilgjengelig fra de forskjellige landene som deltok i samtalene, inkludert notater fra samtaler, forhandlingsutskrifter og rapporter. I følge disse dokumentene signaliserte USA, Storbritannia og Tyskland til Kreml at et NATO-medlemskap i land som Polen, Ungarn og Tsjekkia ikke var på tale. I mars 1991 lovet den britiske statsministeren John Major under et besøk i Moskva at «ingenting slikt vil skje». Jeltsin uttrykte betydelig misnøye da skrittet til slutt ble tatt. Han ga sin godkjenning for NATOs utvidelse østover i 1997, men klaget over at han bare gjorde det fordi Vesten hadde tvunget ham til det.
«Newly Declassified Documents: Gorbachev Told NATO Wouldn’t Move Past East German Border»
I 2017 ble 30 dokumenter fra denne perioden deklassifisert, og de viser helt klart at Gorbatsjov mottok løfter fra alle de daværende sentrale vestlige lederne om at det ikke var snakk om at NATO ville bevege seg østover.
En samling av dokumentene finnes her:
Declassified documents show security assurances against NATO expansion to Soviet leaders from Baker, Bush, Genscher, Kohl, Gates, Mitterrand, Thatcher, Hurd, Major, and Woerner.
I et av dokumentene heter det:
«Vi gjorde det klart for Sovjetunionen – i 2+4-samtalene, så vel som i andre forhandlinger – at vi ikke har til hensikt å dra nytte av tilbaketrekningen av sovjetiske tropper fra Øst-Europa,» i et sitat fra USAs assisterende utenriksminister, Raymond Seitz. «NATO bør ikke utvide mot øst, verken offisielt eller uoffisielt,» la han til. En britisk tjenestemann omtalte eksistensen av en «generell avtale» som holdt NATO-medlemskap for østeuropeiske land som «uakseptabel».
Der Spiegel noterer seg også et initiativ fra januar 1990 fra den tyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher, som sa i en tale 31. januar 1990 at NATO burde avgi en uttalelse som sa: «Uansett hva som skjer med Warszawapakten, vil det ikke bli noen utvidelse av NATO. territorium mot øst og nærmere grensene til Sovjetunionen.»
Så når Jens Stoltenberg sier at det aldri har vært gitt noen slike løfter, så er det ganske enkelt ikke sant!
Eksistensiell trussel mot Russland
Dette danner bakgrunnen for Vladimir Putins anerkjennelse av Donbass-republikkene. Han mener at Russland står overfor en eksistensiell trussel der USA beveger stadig tyngre våpen og stadig flere militærbaser nærmere og nærmere Russlands grense, og der ingen løfter og avtaler blir respektert.
Heller ikke Minsk-avtalen blir overholdt av Ukraina og USA. Russland har hele tida forholdt seg til Minsk-avtalen og den såkalte Normandie-prosessen, der Ukraina skulle sikre autonomi for Donbass. Fra Kievs side har denne avtalen aldri blitt gjennomført, og når ukrainske styrker i de siste ukene har trappet opp de militære angrepene på Donbass, var det tydelig at det Kiev søker en militær løsning.
Joe Biden og Boris Johnson har snakket om at et russisk angrep på Ukraina var nært forestående, ja det skulle skje 16. februar klokka 03.00. Men det virkelige angrepet er Ukrainas angrep på Donbass.
Les: Det hvite hus og vestlige medier sa at Russland skulle invadere Ukraina 16. februar
Putin har mistet alle illusjoner han måtte ha hatt om det han kaller sine «partnere» i vest. Han har innsett at de ikke vil gi seg før Russland er knust.
Anerkjennelsen av folkerepublikkene og etablering av russiske «fredsbevarende styrker» i Donbass vil av Vesten bli framstilt som aggresjon og som brudd på folkeretten. Fra russisk side blir det sett på som et defensivt tiltak og som et trekk for å avverge folkemord. Man kan si at Russland har lansert sin egen versjon av «responsibility to protect» (R2P), som jo Vesten har brukt mange ganger for å begrunne sine brudd på folkeretten.
Russlands godkjenning av Donbass-republikkene svekker folkeretten, men undergravinga av folkereten startet for alvor med oppløsninga av Jugoslavia, som Vesten sto bak, og ikke minst anerkjennelsen av Kosovo, som ikke hadde noe folkerettslig grunnlag.
Eller vi kan nevne krigene mot Irak, Libya og Syria, Vestens respekt for folkeretten er en illusjon. Og det har Russland nå innsett og trukket konsekvensene av.
Og det vil ikke slutte med dette. Russland står i en god geostrategisk posisjon og frykter ikke de mest «ødeleggende sanksjoner» fra Vesten. De er allerede innkalkulert.
Tyskland og EU står derimot i en ekstremt dårlig geostrategisk posisjon. Mye av USAs aggresjonspolitikk mot Russland er satt i verk for å holde Tyskland og EU nede og under kontroll. Washington vil heller at tyskerne fryser i hjel enn at de skal få russisk gass. Det rammer ikke Russland, for de kan nå selge all den gassen de måtte ønske til Kina. Men det rammer Tyskland ekstremt hardt.
Reduserer faren for storkrig på kort sikt
Ved å anerkjenne Donbass-republikkene og gå militært inn med egne styrker gjør Russland det praktisk talt umulig for Kiev å lansere den planlagte storoffensiven mot utbryterne. En slik offensiv ville nå møte Russlands militærapparat, og det har Kiev ingenting å stille opp mot.
Slik sett reduserer tiltaket faren for storkrig på kort sikt. Hva som skjer på lengre sikt, er avhengig av hva USA og deres vasaller gjør.
Noen utenlandske kommentarer til Putins beslutning:
France Urges Russia to Review Recognition of DPR, LPR – Envoy to UN
China Calls for Diplomatic Efforts to Ease Tensions Around Ukraine
US, German, French Leaders Vow to Respond to Russia’s DPR, LPR Recognition- German Cabinet
US Envoy to UN: Russian Recognition of Donbas Regions an ‘Attack’ on Ukraine’s UN Membership Status
EU to Decide on Imposing Sanctions Against Russia ‘Tomorrow, or Day After Tomorrow’- Rutte
Den nordatlantiske forsvarsallianse – en saga blott
Av leserinnlegg - 22. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/den-nordatlantiske-forsvarsallianse-en-saga-blott%ef%bf%bc/
Av Håkon Lutdal, tidligere oberstløytnant.
Forsvarsalliansen NATO ble dannet i 1949, ved at tolv land den 4. april undertegnet den såkalte Atlanterhavspakten. Angrep på et medlemsland anses som angrep på alle, på hele alliansen.
I dag består organisasjonen av 30 land, og har beveget seg milevis vekk fra den opprinnelige pakten, og kan best betegnes som intervensjonsorganisasjon, og et apparat skreddersydd for fremskutt forsvar av USA, landet som har militære baser i 150 land, selvfølgelig også i mange NATO-land, deriblant Norge.
Dess nærmere den russiske grense dess bedre. Nå legges samme tankegang til grunn rundt Kina. Kanskje ikke rart at Putin og den kinesiske presidenten nylig gikk sammen om en uttalelse om at de er imot utenlands innblanding i staters innenrikspolitikk. Kina har tidligere gjort det klart at det støtter Russlands krav om slutt på NATOs utvidelse østover. NATOs generalsekretær Jens Stoltenbergs reaksjon på det hele er: «NATO har aldri tvunget noen land inn i alliansen». Som vanlig, en overfladisk kommentar, uten dypere kunnskap. USAs overtalelseskunst overfor enkeltland kan betegnes både som det ene og det andre.
Listen over USAs kriger etter 2. verdenskrig er lang som en vondt år. Landet kjører fortsatt sitt løp i de latinamerikanske landene, for destabilisering i land der utviklingen går mot USAs egne interesser, og den utstrakte sanksjonspolitikken rundt om i verden bare øker. USAs kriger har ødelagt land og destabilisert Midtøsten for lange tider. Selv om landet utgjør en stadig trussel mot verdensfreden, støtter Norge USA i ett og alt. Vi dilter etter og logrer med halen.
I begynnelsen av 90-årene ble NATOs oppgave redefinert, og åpner for å intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for direkte angrep, og uten at det foreligger et tydelig FN-vedtak. NATO var i realiteten omgjort til en angrepsorganisasjon, og et haleheng til USAs krigsforetagender.
Fra slutten av 1990 årene ble en rekke tidligere østblokkland med i organisasjonen, etter sterkt påtrykk fra USA. Noen land gikk imot, deriblant Norge, men etter et par «runder» med USA stakk vi pipen i sekken.
Utover i dette århundre er land som Albania, Kroatia, Montenegro og Nord- Makedonia blitt medlemmer, i det som engang var en nordatlantisk forsvarsallianse.
Hvordan den gjensidige lojaliteten i organisasjonen blir i en gitt situasjon kan man bare tenke seg. Den er ikke all verden fra før heller, som da Tyrkia kjøpte et russisk luftforsvarssystem, (til å forvare seg mot Russland med!). Til tross for amerikanske sanksjoner fortsetter landet å utvikle sitt militære samarbeid med russene, og unnså seg heller ikke for å starte innbyrdes NATO – «krig» i Syria.
NATOs første angrep på en suveren stat var den omfattende bombingen av Serbia i 1999, av så vel sivile som militære mål, og uten noen formell FN godkjenning. Bombingen resulterte i en bred debatt om folkeretten, og om det moralske grunnlaget og faktagrunnlaget for intervensjonen, som ble klart definert som en krigsforbrytelse. Norge var et av landene som deltok aktivt med bombefly. Ikke rart statsminister Bondevik aldri ønsket å snakke om saken.
7. oktober 2001 gikk USA til krig mot Afghanistan, for å fange Osama bin Laden, knuse al-Qaida, og styrte Talibanregimet. En rekke NATO-land, deriblant Norge, valgte å bistå USA ved å sende militært utstyr og personell. Etter et par år tok NATO over kommandoen over ISAF-styrken, som hadde FN-mandat til å være en stabilisator og hjelp for overgangsregjeringen, og som kom gradvis mer med i kamphandlinger. Norge hadde styrker i landet i 20 år, 600 på det meste. Totalt deltok 9200 soldater i perioden.
Drapet på bin Laden foregikk ved en større aksjon inn i Pakistan, der han ble skutt gjennom hodet og tatt i besittelse av sine banemenn, (2011). Etter at amerikanerne med hjelpere trakk seg ut av Afghanistan våren i 2021, inntok Taliban presidentpalasset og makten i landet, med den frykt og usikkerhet det medførte. USA og NATOs innsats i landet etterlater seg liten ære uten at det her skal kommenteres med andre ord enn det statsminister Erna Solberg brukte: «Vi må erkjenne at målene ikke er nådd for den militære innsatsen og bistanden i Afghanistan». I kjølvannet av denne konklusjonen har stortingspolitikere tatt til ordet for en uavhengig utredning om norsk deltagelse i krig utenfor landegrensene. Det er på høy tid.
USA demonstrerte også nylig sin selvbestaltede rett til å jakte enkeltmennesker og drepe dem, da de med et målrettet angrep tok livet av den nåværende lederen av IS. Den forrige, som var mer kjent, ble drept i en amerikansk aksjon i 2019. I mellomtiden, (2020), hadde de rukket å drepe en høytstående iransk general, «etter ordre fra president Trump».
Det begynner å bli mange hakk i revolverskjeftet.
Irakkrigen startet i mars 2003, med amerikanske fly- og rakettangrep mot utpekte mål og med britisk landkrig i sør. Frankrike, Tyskland, Russland og Kina fordømte krigen og FNs generalsekretær uttalte at krigen var ulovlig.
Det skapte krise i NATO da mange land nektet å delta i USAs felles forsvarsforberedelse før angrepet, som de var sterkt imot. Kraftige protester fra NATO-allierte var til ingen nytte. USA, falskhetens og løgnens hjemland, kokte sammen en historie om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og et hemmelig atomvåpenprogram. Den guttaktige britiske statsminister Tony Blair som ville være «stor gutt», stilte seg gladelig ved siden av president Bush, og undertegnet angrepsresolusjonen. Det sier sitt at det etter krigen ble vurdert å stille Blair for riksrett. En krig helt og holdent basert på en løgn, og som kostet over en halv million sivile livet, og etterlot et land som siden har vært preget av kaos og terror, der sekterisk borgerkrig og fremvekst av militser og IS-celler har vært en del av bildet. Krigen skapte grunnlaget for mye av det påfølgende kaoset i Syria.
Selv om Norge ikke bidro direkte med soldater til invasjonen hadde vi en rekke mindre bidrag til krigen og den påfølgende okkupasjonen, bl. a med et ingeniørkompani fra Telemarkbatalionen.
I 2011 brøt det ut opprør mot president Gaddafis regime i Libya, som snart utviklet seg til krig, drevet frem av både indre og ytre aktører. USA hadde f. eks. lenge hatt Libya på en liste over land der regimet skulle styrtes. Det verserte ubekreftede historier om omfattende angrep på sivile, også med fly, og situasjonen ble etterhvert så kaotisk at FN sikkerhetsråd vedtok en resolusjon som autoriserte en internasjonal inngripen. Den flernasjonale intervensjonen, der Norge var med, startet i mars. USA ledet operasjonen i begynnelsen, men den ble raskt overført til NATO som sådan. Krigen hadde pågått et halvår, da Gaddafi flyktet. Kolonnen ble observert av NATOs luftovervåkning og angrepet. Gaddafi ble pågrepet og skutt, og krigen var i realiteten over.
Norge spilte en aktiv rolle i krigen både politisk og militært, og deltok med seks F-16 kampfly og Hercules transportfly. Norge gjennomførte 583 tokter og slapp 569 bomber. Ikke rart at Stortinget i 2017 påla Regjeringen å sette ned et utvalg til å granske saken. Rapporten fastslår at norske myndigheter hadde for liten forståelse av situasjonen i Libya, og påpekte at Norge i for liten grad problematiserte ønsket om regimeskiftet fra flere land.
Krigen resulterte i at motsetninger mellom folkegrupper ble forsterket, og at det i enkelte byer er blitt gjennomført hevnaksjoner og drap av enkeltpersoner.
Disse korte omtalene for å illustrere, – og ta avstand fra, USAs fremferd i verden, og fra NATOs forkvaklede utvikling. Grunnlaget for intervensjonen er alltid feilaktig eller direkte løgn. Resultatet er alltid mye død og fordervelse, og deretter indre strid og varig kaos.
Man kan selvfølgelig ikke unnlate å nevne USAs årelange støtte til Saudi-Arabia og dermed til krigen i Jemen, der folk har dødd som fluer, og som av FN er kalt vår tids verste humanitære katastrofe. Når man ser hvordan amerikanerne geberder seg i forhold til andre kriser i verden, ser man det igjen, landets dobbeltmoral er grenseløs.
Ikke minst klanderverdig er USAs støtte til Israels okkupasjon av Palestina, og til annekteringen av Vestbredden og Gaza. Trump og Nathanyan ble en slags storpolitikkens bestevenner, men USAs støtte til Israel har vært sterk i mange tiår. Dette gjelder både politisk og økonomisk. Intet land i verden har mottatt mer økonomisk støtte enn Israel. I 2020 sprøytet USA f. eks 3,8 milliarder dollar, (35 milliarder kroner), inn i Israels forsvar. Det er mer den det norske forsvars driftsbudsjett. En Kongress-rapport for to år siden forteller at Israel har mottatt 150 milliarder, ikke inflasjonsregulerte, dollar etter 1946. Det aller meste er gått til gjøre landet til et av verdens mest avanserte millitærmakt.
Det er på tide at norske myndigheter tar skjeen i en annen hånd, både mht til sin ureflekterte støtte til USA, og den nesten fraværende vurdering og offentlige diskusjon før beslutning om militært bidrag treffes. Stortinget må våkne.
Det er å håpe at neste generalsekretær i NATO blir en sterk og selvstendig person som ikke adlyder USAs minste vink, og lar generalene i staben utforme sine uttalelser, men som tar organisasjonen over i en utvikling som skaper tillit og tiltro. NATO har i for lang tid opptrådt som en aggressiv politisk aktør og talerør for USA. Og hvem skulle tro at en moderat nordmann skulle bli den fremste vestlige påvirker for militær opprustning, når verden trenger det motsatte. NATO må nå se seg tilbake, og revidere sin strategiske innretning, og ikke som nå bidra til escalering og brudd på folkerettslige rammer for bruk av militærmakt.
I forholdet til Russland bør politiske ledere i store europeiske land som Frankrike og Tyskland komme mer inn i bildet, som balanse for et USA som dessverre bare har ett stemmeleie. Og NATO må altså dempe sin kalde (krigs) røst.
Tidligere oberstløytnant Håkon Lutdal har lederansvar i Unifil i Libanon, vært landslagssjef i fri-idrett og en god 1500 meterløper. Han har også vært kommunaldirektør i Drammen kommune og sjef for Statens kantiner. Innlegget gjengis med Lutdals velvillige tillatelse.
Hva står på spill?
Av Terje Alnes - 22. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/hva-star-pa-spill/
Om Norges baseavtale med USA
Av Terje Alnes.
Baseavtalen: Amerikanske soldater skal få operere i Norge som om de var i USA. Vi avgir nasjonal sjølråderett og reserverer i praksis deler av norsk territorium til en fremmed makt.
Stortinget skal til våren ta stilling til om USA skal få etablere 4 militærbaser på norsk jord – på flyplassene Rygge, Sola, Evenes og Ramsund orlogsstasjon. Den solide, borgerlige avisa Aftenposten skriver at den nye avtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA – baseavtalen – gir amerikanerne et historisk militært fotfeste i Norge.
Ifølge avisa skal amerikanske avdelinger få operere i Norge som om de var i USA. Amerikanerne skal ta med eget utstyr til basene, som Norge ikke får innsyn i. Amerikanske militære og sivile skal kunne reise fritt inn og ut av landet. USA skal være politi for egne soldater og sivile, også om de begår lovbrudd på fritida, utenfor basene. Det betyr at Norge avgir nasjonal sjølråderett og i praksis reserverer deler av norsk territorium til en fremmed makt.
Den internasjonale juristorganisasjonen ICJ advarer om at baseavtalen kan føre til at fanger bli torturert på norsk territorium, uten at den norske staten kan gripe inn. ICJ sier at Norge og USA er «på helt forskjellige planeter» når det gjelder hva folkeretten tillater, særlig i krig og konflikt. Juristorganisasjonen viser til eksempler på at USA har brukt baser de har i allierte land, i forbindelse med transport og tortur av fanger tatt i den såkalte «krigen mot terror». Det kan også skje i Norge slik avtalen nå er utformet.
Norge har undertegnet internasjonale avtaler mot masseødeleggelsesvåpen og mot bruk og lagring av landminer og klasevåpen. USA er ikke med på disse avtalene. Nei til atomvåpen og Norske leger mot atomvåpen har sagt at baseavtalen øker faren for utplassering av atomvåpen på norsk jord, at avtalen kobler Norge tettere til USAs atomstrategiske infrastruktur, og at den kan føre til at norsk atomvåpenpolitikk settes til side i en krisesituasjon.
Baseavtalen vil øke den militære spenningen i Nordområdene, stikk i strid med norske interesser. Baseavtalen binder Norge enda sterkere til USAs militære maktspill og stormaktrivalisering. Den bygger på en feilslutning om at lille Norge har sammenfallende sikkerhetsinteresser med supermakten USA. Vårt viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel har historisk sett vært å ha et godt naboskap med Russland, basert på militær lavspenning i nord. Det som nå skjer er det motsatte.
Antikrigs-Initiativet ber derfor Stortinget holde fast på baseerklæringen fra 1949, der det slås fast at det «ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep».
(appell holdt på markering mot baseavtalen i Bergen 19. februar 2022)
Først publisert på bloggen til Terje Alnes.