Nyhetsbrev steigan.no 22.01.2024
Zelensky tverrvender – «ikke nødvendig» å mobilisere en halv million likevel
De fire ryttere fra Gazas apokalypse
– Framstår som James Bond-skurker
Å redde Israel ved å avslutte krigen i Gaza
Biden sier angrep mot houthiene ikke fungerer, USA bomber Jemen for 5. gang
ISIS: Et amerikansk våpen mot motstandsaksen
Israelsk mor: – IDF gasset sønnen min til døde
Zelensky tverrvender – «ikke nødvendig» å mobilisere en halv million likevel
Av leserinnlegg - 22. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/zelensky-tverrvender-ikke-nodvendig-a-mobilisere-en-halv-million-likevel/
Det tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu (AA) rapporterer at Zelensky ikke lenger «ser behov for» å mobilisere en halv million soldater.
‘I don’t see the need to mobilize half a million people’: Zelenskyy (aa.com.tr)
Av Vidar Vambheim, leserinnlegg.
At han «ikke ser behov for» dette, må vel være en av de merkeligste uttalelser Zelensky hittil har kommet med. Han har jo tidligere sagt at Ukraina skal ta tilbake alt territoriet de har tapt, inklusive Krim, og at de trenger minst en halv million soldater for å få dette til. Men nå ser han plutselig «ikke behovet».
Han er jo i ferd med å tape mye mer enn Krim og Donbas. Han er i ferd med å tape Ukraina!
Uttalelsen kan forstås som et desperat forsøk på å berge presidentstolen. Men det kan også ses som et siste forsøk på å presse Vesten til militære og økonomiske bevilgninger. Det er velkjent at ledelsen i Kiev hadde en nesten ferdigforhandlet avtale med Russland den 29. mars 2022. De trakk seg fra den fordi USA og Storbritannia ikke godtok noen fred med russerne. Det var de som presset Zelensky/Kiev til å fortsette krigen – med løfter om full støtte til alt de trengte for å lykkes, «as long as it takes».
Lederen av Zelenskys parti: «Vi hadde utkast til en fredsavtale, men Boris Johnson forkastet den»
Det fins mange indikatorer på det var Vesten – USA og Storbritannia især – som sørget for at krigen ikke var over den 1.april 2022. Den mest opplagte indikatoren er at Zelensky ble valgt til president i 2019 på en fredelig løsning av borgerkrigen mot Donbas, og fred med Russland. Han sa siden at forhandlinger og en avtale med Russland var eneste løsning.
Ukrainas sjefsforhandler i Istanbul i mars 2022, Davyd Arakhamia, har siden sagt rett ut at Russlands eneste krav var at Ukraina ikke skulle bli medlem i NATO. Ukraine’s top negotiator confirms US-UK sabotaged peace deal with Russia (aaronmate.net). Dette, og det faktum at Arakhamia sa det, sensureres bort av media over hele Vesten – ikke minst i Norge.
Ukrainas posisjon fram til april 2022 er også indirekte (ufrivillig?) bekreftet av tidligere forsvarsminister Reznikov. Reznikov uttalte på et møte med vestlige aktører i fjor at Vesten «ikke har rett til» å nekte Ukraina alt de ber om av våpen og økonomisk støtte. Reznikovs utsagn var (bevisst?) ambivalent, og kan forstås på to ulike måter: 1) Som en påminnelse til Vesten om at ukrainske soldater ofres for ukrainsk NATO-medlemskap, 2) Som en påminnelse om at det er NATO, anført av USA, Storbritannia og EU, som er årsaken – ja selve «push-faktoren» – som gjør at ukrainere dør en ond, tragisk og unødvendig død i skyttergravene.
Vesten oppfatter nok både Reznikovs utsagn – og nå Zelenskys – som utpressing, noe det faktisk også er. Men ukrainerne kan drive med dette fordi både de og Vesten (USA, Storbritannia, EU) vet følgende bitre sannhet: Hvis det ikke var for USA, Storbritannia og EU ville krigen vært over for lenge siden, en avtale ville vært inngått, og Ukraina ville garantert blitt militært og politisk nøytral. Ukrainerne vet det, Vesten vet det og de vet at Vesten vet det.
Zelensky har nå innsett at han ikke får annet enn smuler fra Vesten. Det virker derfor logisk at han som et siste trekk prøver å utpresse USA og EU med å trekke tilbake mobiliseringsordren. Vesten vet at i så fall er krigen slutt, og Ukraina vil bli trvunget til en ydmykende innrømmelse i løpet av måneder eller uker.
Det er mulig Zelensky forregner seg. Hans sponsorer i USA, Storbritannia og EU har faktisk ikke mer å gi, verken økonomisk eller militært, akkurat nå: De mangler både våpen og produksjonskapasitet til å oppfylle hans behov og krav. De må i 2024 konsentrere seg om seg selv for å unngå – om mulig – en økonomisk og politisk krise som er like ved å bryte ut. Derfor vil de ganske snart kaste Zelensky under bussen.
De fire ryttere fra Gazas apokalypse
Av Chris Hedges - 22. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/de-fire-ryttere-fra-gazas-apokalypse/
Joe Biden er avhengig av rådgivere som ser på verden gjennom et prisme av Vestens siviliserende oppdrag til jordens «lavere raser» for å formulere sin politikk overfor Israel og Midtøsten. Dette skriver den prisbelønte journalisten Chris Hedges i denne kommentaren. Han kaller de fire mennene i Joe Bidens indre krets for de «fire rytterne i Gazas apokalypse», med henvisning til Apokalypsens fire ryttere i Johannes’ åpenbaring.
Joe Bidens indre krets av strateger for Midtøsten – Antony Blinken, Jake Sullivan og Brett McGurk – har liten forståelse for den muslimske verden og en dyp motvilje mot islamske motstandsbevegelser. De ser på Europa, USA og Israel som involvert i et sammenstøt av sivilisasjoner mellom det opplyste Vesten og et barbarisk Midtøsten. De tror at vold kan bøye palestinere og andre arabere til sin vilje. De fremmer den overveldende ildkraften til det amerikanske og israelske militæret som nøkkelen til regional stabilitet – en illusjon som gir næring til flammene fra regional krig og foreviger folkemordet i Gaza.
Kort sagt, disse fire mennene er grovt inkompetente. De slutter seg til klubben av andre ledere som også er uten peiling, for eksempel de som gikk inn i selvmordsslaktet under første verdenskrig, vasset inn i hengemyra i Vietnam eller som orkestrerte rekken av nylige militære tilbakeslag i Irak, Libya, Syria og Ukraina. De er utstyrt med den presumptive makta som er tillagt den utøvende delen av USAs politiske system til å omgå Kongressen, skaffe våpen til Israel og utføre militære angrep i Jemen og Irak. Denne indre kretsen av sanne troende avviser de mer nyanserte og informerte rådene i utenriksdepartementet og etterretningsmiljøene, som ser på Biden-administrasjonens avslag på å presse Israel til å stoppe det pågående folkemordet som umulig og farlig.
Biden har alltid vært en ivrig militarist – han ba om krig mot Irak fem år før USA invaderte. Han bygde sin politiske karriere ved å imøtekomme den hvite middelklassens avsky for de folkelige bevegelsene, inkludert antikrigs- og borgerrettighetsbevegelsene, som rystet landet på 1960- og 1970-tallet. Han er en republikaner som maskerer seg som en demokrat. Han sluttet seg til sørlige segregasjonister for å motsette seg å bringe svarte elever inn på skoler som kun er for hvite. Han motsatte seg føderal finansiering av aborter og støttet en grunnlovsendring som tillater stater å begrense aborter. Han angrep president George H. W. Bush i 1989 for å være for mjuk i «krigen mot narkotika». Han var en av arkitektene bak lovforslaget om kriminalitet fra 1994 og en rekke andre drakoniske lover som mer enn doblet den amerikanske fengselsbefolkningen, militariserte politiet og presset gjennom narkotikalover som så folk fengslet på livstid uten prøveløslatelse. Han støttet den nordamerikanske frihandelsavtalen, det største sviket mot arbeiderklassen siden Taft-Hartley-loven fra 1947. Han har alltid vært en iherdig forsvarer av Israel, og skryter av at han gjorde flere pengeinnsamlinger for American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) enn noen annen senator.
«Som mange av dere hørte meg si før, var det ikke noe Israel, måtte Amerika oppfinne et. Vi må finne opp et fordi … du beskytter våre interesser som vi beskytter dine,» sa Biden i 2015, til et publikum som inkluderte den israelske ambassadøren, på den 67. årlige feiringen av Israels uavhengighetsdag i Washington D.C. Under den samme talen sa han, «Sannheten i saken er at vi trenger dere. Verden trenger dere. Tenk deg hva det ville sagt om menneskeheten og framtida til det 21. århundre hvis Israel ikke ble opprettholdt, levende og fritt.»
Året før ga Biden en overstrømmende lovtale for Ariel Sharon, den tidligere israelske statsministeren og generalen som var involvert i massakrer på palestinere, libanesere og andre i Palestina, Jordan og Libanon – samt egyptiske krigsfanger – tilbake til 1950-tallet. Han beskrev Sharon som «en del av en av de mest bemerkelsesverdige grunnleggergenerasjonene i historien, ikke til denne nasjonen, men av enhver nasjon.»
Mens han avviste Donald Trump og hans administrasjon, har Biden ikke reversert Trumps opphevelse av atomavtalen med Iran som ble forhandlet fram av Barack Obama, eller Trumps sanksjoner mot Iran. Han har omfavnet Trumps nære bånd med Saudi-Arabia, inkludert rehabiliteringen av kronprins og statsminister Mohammed bin Salman etter mordet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi i 2017 på Saudi-Arabias konsulat i Istanbul. Han har ikke grepet inn for å dempe israelske angrep på palestinere og utvidelse av bosetninger på Vestbredden. Han reverserte ikke Trumps flytting av den amerikanske ambassaden til Jerusalem, selv om ambassaden inkluderer land som Israel ble ulovlig kolonisert etter å ha invadert Vestbredden og Gaza i 1967.
Som senator i sju år i Delaware, mottok Biden mer økonomisk støtte fra pro-israelske givere enn noen annen senator, siden 1990. Biden beholder denne rekorden til tross for at hans senatorkarriere tok slutt i 2009, da han ble Obamas visepresident. Biden forklarer sitt engasjement for Israel som «personlig» og «politisk».
Han har etterapet israelsk propaganda – inkludert oppspinn om halshuggede babyer og omfattende voldtekt av israelske kvinner angivelig utført av Hamas-krigere – og bedt Kongressen om å gi 14 milliarder dollar i tilleggshjelp til Israel etter angrepet 7. oktober. Han har to ganger gått utenom Kongressen for å forsyne Israel med tusenvis av bomber og ammunisjon, inkludert minst 100 2000-punds bomber, brukt i den brente jord-kampanjen i Gaza.
Israel har drept eller alvorlig såret nærmere 90.000 palestinere i Gaza, nesten én av 20 innbyggere. Den har ødelagt eller skadet over 60 prosent av boligene. De «trygge områdene», som rundt 2 millioner Gaza-innbyggere ble instruert til å flykte til i det sørlige Gaza, har blitt bombet, med tusenvis av ofre. Palestinere i Gaza utgjør nå 80 prosent av alle mennesker som står overfor hungersnød eller katastrofal sult over hele verden, ifølge FN. Hver person i Gaza er sulten. En fjerdedel av befolkningen sulter og sliter med å finne mat og drikkevann. Hungersnød er overhengende. De 335.000 barna under fem år har høy risiko for underernæring. Rundt 50.000 gravide kvinner mangler helsehjelp og tilstrekkelig ernæring.
Og det hele kan ta slutt hvis USA velger å gripe inn.
«Alle våre missiler, ammunisjonen, de presisjonsstyrte bombene, alle flyene og bombene, alt er fra USA,» sa den pensjonerte israelske generalmajor Yitzhak Brick til Jewish News Syndicate. «I det øyeblikket de skrur av kranen, kan vi ikke fortsette å kjempe. Vi har ingen evne… Alle forstår at vi ikke kan kjempe denne krigen uten USA. Punktum.»
Blinken var Bidens viktigste utenrikspolitiske rådgiver da Biden var den ledende demokraten i utenrikskomiteen. Han, sammen med Biden, drev lobby for invasjonen av Irak. Da han var Obamas nestleder som nasjonal sikkerhetsrådgiver tok han til orde for å styrte Muammar Gaddafi i Libya i 2011. Han var imot å trekke amerikanske styrker ut av Syria. Han jobbet med den katastrofale Biden-planen for å dele Irak langs etniske linjer.
«I Det hvite hus i Obama spilte Blinken en innflytelsesrik rolle i innføringen av sanksjoner mot Russland over invasjonen av Krim og Øst-Ukraina i 2014, og ledet deretter til slutt mislykkede oppfordringer til USA om å bevæpne Ukraina,» ifølge Atlantic Council, NATOs uoffisielle tenketank.
Da Blinken landet i Israel etter angrepene fra Hamas og andre motstandsgrupper 7. oktober, kunngjorde han på en pressekonferanse med statsminister Benjamin Netanyahu: «Jeg står foran deg ikke bare som USAs utenriksminister, men også som en jøde.»
Han forsøkte, på Israels vegne, å lobbye arabiske ledere for å be dem ta imot de 2,3 millioner palestinske flyktningene Israel har til hensikt å etnisk rense fra Gaza, en forespørsel som vekket harme blant arabiske ledere.
Sullivan, Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver, og McGurk, er fullkomne opportunister, machiavelliske byråkrater som henvender seg til de regjerende maktsentrene, inkludert Israel-lobbyen.
Sullivan var sjefsarkitekten for Hillary Clintons «Vending til Asia». Han støttet bedrifts- og investorrettighetene Trans-Pacific Partnership Agreement, som ble solgt for å hjelpe USA med å omringe Kina. Trump drepte til slutt handelsavtalen i møte med massemotstand fra den amerikanske offentligheten. Fokuset hans er å hindre et framvoksende Kina, blant annet gjennom ekspansjonen til det amerikanske militæret.
Selv om Sullivan ikke fokuserer på Midtøsten, er han en utenrikspolitisk hauk som har en kneldende omfavnelse av makt for å forme verden etter USAs krav. Han omfavner militær keynesianisme, og hevder at massive statlige utgifter til våpenindustrien er til fordel for den innenlandske økonomien.
I et 7000-ord essay for Foreign Affairs magazine publisert fem dager før angrepene 7. oktober, som etterlot rundt 1200 israelere døde, avslørte Sullivan sin manglende forståelse av dynamikken i Midtøsten.
«Selv om Midtøsten fortsatt er preget av evige utfordringer,» skriver han i den originale versjonen av essayet, «er regionen roligere enn den har vært på flere tiår,» og legger til at i møte med «alvorlige» friksjoner, «har vi de-eskalerte kriser i Gaza.
Sullivan ignorerer palestinske ambisjoner og Washingtons retoriske støtte for en tostatsløsning i artikkelen, raskt omskrevet i nettversjonen etter angrepene 7. oktober. Han skriver i sitt originale stykke:
På et møte i Jeddah, Saudi-Arabia, i fjor, la presidenten frem sin politikk for Midtøsten i en tale til lederne av medlemmene av Gulf Cooperation Council, Egypt, Irak og Jordan. Hans tilnærming gjeninnfører disiplinen i amerikansk politikk. Den legger vekt på å avskrekke aggresjon, deeskalere konflikter og integrere regionen gjennom felles infrastrukturprosjekter og nye partnerskap, inkludert mellom Israel og dets arabiske naboer.
McGurk, nestlederen til president Biden og koordinatoren for Midtøsten og Nord-Afrika ved Det hvite hus nasjonale sikkerhetsråd, var en sjefsarkitekt bak Bushs «bølge» i Irak, som satte fart på blodbadet. Han jobbet som juridisk rådgiver for Coalition Provisional Authority og USAs ambassadør i Bagdad. Han ble deretter Trumps anti-ISIS-tsar.
Han snakker ikke arabisk – ingen av de fire mennene gjør det – og kom til Irak uten kunnskap om dets historie, folk eller kultur. Ikke desto mindre hjalp han til med å utarbeide Iraks midlertidige grunnlov og hadde tilsyn med den juridiske overgangen fra koalisjonens provisoriske myndighet til en irakisk midlertidig regjering ledet av statsminister Ayad Allawi. McGurk var en tidlig støttespiller for Nouri al-Maliki, som var Iraks statsminister mellom 2006 og 2014. Al-Maliki bygde en sjiakontrollert sekterisk stat som dypt fremmedgjorde sunni-arabere og kurdere. I 2005 overførte McGurk til National Security Council (NSC), hvor han fungerte som direktør for Irak, og senere som spesialassistent for presidenten og seniordirektør for Irak og Afghanistan. Han tjenestegjorde i NSC-staben fra 2005 til 2009. I 2015 ble han utnevnt til Obamas spesielle presidentutsending for den globale koalisjonen for å motvirke ISIL. Han ble beholdt av Trump til han trakk seg i desember 2018.
En artikkel i april 2021 med tittelen «Brett McGurk: A Hero of Our Times,» i New Lines Magazine av tidligere BBC utenrikskorrespondent Paul Wood, maler et skarpt portrett av McGurk. Wood skriver:
En senior vestlig diplomat som tjenestegjorde i Bagdad fortalte meg at McGurk hadde vært en absolutt katastrofe for Irak. «Han er en fullkommen operatør i Washington, men jeg så ingen tegn til at han var interessert i irakere eller Irak som et sted fullt av ekte mennesker. Det var rett og slett en byråkratisk og politisk utfordring for ham.» En kritiker som var i Bagdad med McGurk kalte ham Machiavelli reinkarnert. «Det er intellekt pluss ambisjon pluss den fullstendige hensynsløsheten å gjøre karriere uansett kostnad.»
[….]
En amerikansk diplomat som var i ambassaden da McGurk ankom, fant hans jevne fremmarsj forbløffende. «Brett møter bare folk som snakker engelsk. … Det er fire personer i regjeringen som snakker engelsk. Og på en eller annen måte er han nå personen som skal bestemme skjebnen til Irak? Hvordan skjedde dette?»
Selv de som ikke likte McGurk måtte innrømme at han hadde et formidabelt intellekt – og var hardtarbeidende. Han var også en begavet skribent, ingen overraskelse da han hadde vært kontorist for høyesterettssjef William Rehnquist. Hans oppstigning speilet oppgangen til en irakisk politiker ved navn Nouri al-Maliki, den ene karrieren hjalp den andre. Det er McGurks tragedie – og Iraks.
[….]
McGurks kritikere sier at hans mangel på kunnskaper i arabisk betydde at han gikk glipp av de ondskapsfulle, sekteriske undertonene til det al-Maliki sa på møter helt fra starten. Oversettere sensurerte eller klarte ikke å følge med. Som mange amerikanere i Irak, var McGurk døv for det som skjedde rundt ham.
Al-Maliki var konsekvensen av to feil fra USA. Hvor mye McGurk hadde med dem å gjøre er fortsatt omstridt. Den første feilen var «80 prosent-løsningen» for å styre Irak. Sunni-araberne startet et blodig opprør, men de var bare 20 % av befolkningen. Teorien var at man kunne styre Irak med kurderne og sjiaene. Den andre feilen var å identifisere sjiaene med harde, religiøse partier støttet av Iran. Al-Maliki, et medlem av det religiøse Da’wa-partiet, var mottakeren av dette.
I en artikkel i HuffPost i mai 2022 av Akbar Shahid Ahmed, med tittelen «Bidens beste Midtøsten-rådgiver ‘Torched the House and Showed Up With a Firehose’,» blir McGurk beskrevet av en kollega, som ba om å ikke bli navngitt, som «den den mest talentfulle byråkraten de noen gang har sett, med den verste utenrikspolitiske dommen de noen gang har sett.»
McGurk, som andre i Biden-administrasjonen, er merkelig fokusert på det som kommer etter Israels folkemordskampanje, i stedet for å prøve å stoppe den. McGurk foreslo å nekte humanitær hjelp og å nekte å gjennomføre en pause i kampene i Gaza før alle de israelske gislene ble frigjort. Biden og hans tre nærmeste politiske rådgivere har bedt de palestinske myndighetene – et israelsk marionettregime som blir utskjelt av de fleste palestinere – om å ta kontroll over Gaza når Israel er ferdig med å jevne det med jorden. De har oppfordret Israel – siden 7. oktober – til å ta skritt mot en tostatsløsning, en plan som ble avvist i en ydmykende offentlig irettesettelse mot Det hvite hus i Biden av Netanyahu.
Det hvite hus i Biden bruker mer tid på å snakke med israelerne og saudiene, som blir drevet lobbyvirksomhet for å normalisere forholdet til Israel og bidra til å gjenoppbygge Gaza, enn palestinerne, som i beste fall er en ettertanke. Den mener nøkkelen til å få slutt på palestinsk motstand er funnet i Riyadh, oppsummert i et topphemmelig dokument forhandlet av McGurk kalt «Jerusalem-Jeddah-pakten,» rapporterte HuffPost. Den er verken i stand til eller vil ikke dempe Israels blodtørst, som inkluderte rakettangrep i et boligområde i Damaskus, Syria, lørdag som drepte fem militærrådgivere fra Irans islamske revolusjonsgarde, og et droneangrep i Sør-Libanon søndag, som drepte to seniormedlemmer av Hizbollah. Disse israelske provokasjonene vil ikke forbli ubesvart, noe som er bevist av de ballistiske missilene og rakettene som ble skutt opp søndag av militante i det vestlige Irak som var rettet mot amerikansk personell stasjonert ved al-Assad flybase.
Alice-in-Wonderland-ideen om at når slaktingen i Gaza avslutter en diplomatisk pakt mellom Israel og Saudi-Arabia vil være nøkkelen til regional stabilitet, er fordummende. Israels folkemord, og Washingtons medvirkning, ødelegger USAs troverdighet og innflytelse, spesielt i det globale sør og den muslimske verden. Det sikrer at enda en generasjon rasende palestinere – hvis familier er utslettet og hvis hjem er ødelagt – søker hevn.
Politikken som ble omfavnet av Biden-administrasjonen ignorerer ikke bare realitetene i den arabiske verden, men realitetene til en ekstremistisk israelsk stat som, med kongressen kjøpt og betalt av den israelske lobbyen, ikke kunne bry seg mindre om hva Biden White House drømmer om. opp. Israel har ingen intensjon om å skape en levedyktig palestinsk stat. Målet er etnisk rensing av de 2,3 millioner palestinerne fra Gaza og annekteringen av Gaza av Israel. Og når Israel er ferdig med Gaza, vil det snu seg til Vestbredden, hvor israelske angrep nå skjer på nesten nattlig basis og hvor tusenvis har blitt arrestert og internert uten siktelse siden 7. oktober.
De som driver showet i Biden White House jager etter regnbuer. Dårskapsmarsjen ledet av disse fire blinde musene foreviger palestinernes katastrofale lidelser, brenner til en regional krig og varsler nok et tragisk og selvødeleggende kapittel i de to tiårene med amerikanske militære fiaskoer i Midtøsten.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Chris Hedges.
– Framstår som James Bond-skurker
Av Pål Steigan - 22. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/framstar-som-james-bond-skurker/
Verdenseliten punger ut for eksklusivt treff i sveitsisk alpelandsby. Rødt mener Norge burde holde seg unna.
Hovedparolen til årets møte i milliardærklubben World Economic Forum i Davos var: Rebuilding trust – Gjenskape tillit. Det gikk ikke akkurat sånn. Milliardærklubben har mindre tillit enn noen gang. Det vises også ved at Rødts Mímir Kristjánsson nå reiser kritikken både mot WEF, mot misbruket av norske skattepenger og mot norske politikere og næringslivsledere som er med på å legitimere showet. Rødt gjør sjelden noe som ikke er mainstream, så dette er et tegn på at det er blitt stuereint å kritisere denne ekstreme gjengen i Davos som åpent snakker om hvordan de skal ta full kontroll over verden for å plyndre oss enda mer og frata oss det meste av vår frihet.
I et intervju med Dagbladet/Børsen sier Kristjánsson:
– Det framstår som en samling med James Bond-skurker. De har hundre skarpskyttere på taket i en alpelandsby, ingen har råd til å dra dit og alt er lukket. Kan de ikke bare møtes i en vanlig by, med pressen til stede og gode greier? På denne måten lar de seg sause inn i konspirasjonsteorier, sier stortingsrepresentant for Rødt, Mímir Kristjánsson.
Refser statstopper på elitetreff
Før helga skrev Børsen om hvordan elitesamlingen Verdens økonomiske forum (WEF) i den sveitsiske byen Davos er en magnet for konspirasjonsteorier. Det koster fire millioner kroner for medlemskap i året, og det er «invite only».
Bare hotellovernatting den aktuelle uka, som startet på mandag, koster mange tusen per natt. Totalt 3000 statsledere, næringslivstopper, milliardærer og superstjerner pakker seg sammen i Davos i starten av året.
Det mener Rødt-politikeren norske statstopper bør holde seg for gode for.
– Det er uforståelig og meningsløst at representanter for det offentlige Norge deltar. Det er blant annet to statsråder, oljefondssjef Nicolai Tangen, og sjefene i selskaper hvor staten er dominerende eier. De låner den norske statens legitimitet til et lukket elitetreff der verdens rikeste mennesker diskuterer verden, fortsetter han.
Han viser til utenriksminister Espen Barth Eide, utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim, DNB-sjef Kjerstin Braathen, Telenor-sjef Sigve Brekke og Equinor-sjef Anders Opedal.
Det er ypperlig, Mímir. Skriv gjerne en artikkel om dette. Du er på hugget nå.
Du finner veldig mye fakta på steigan.no om World Economic Forum.
Å redde Israel ved å avslutte krigen i Gaza
Av Jeffrey Sachs - 22. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/a-redde-israel-ved-a-avslutte-krigen-i-gaza/
Den israelske regjeringen hevder at den er i en dødelig kamp for egen overlevelse mot Hamas, og derfor må ta alle forholdsregler, inkludert selve ødeleggelsen av Gaza, for å overleve. Dette er feil.
Common Dreams, 1. januar 2024
Når Kongressen kommer tilbake i januar, vil president Joe Biden presse på for å utdype amerikansk medvirkning til Israels krig i Gaza gjennom enda en amerikansk våpenpakke til Israel. Amerikanerne bør heve stemmen i et rungende nei.
En våpenpakke til Israel er ikke bare mot USAs interesser, men også mot Israels interesser. Den eneste veien til reell sikkerhet for Israel er fred med Palestina. USA kan bidra med å få dette til ved å avslutte forsyningen av ammunisjon til Israels brutale krig og ved å fremme tostatsløsningen slik folkeretten legger opp til.
Jeg pekte ut den diplomatiske veien til tostatsløsningen i en tidligere spalte for Common Dreams. Den veien er fortsatt åpen. Den fremmes aktivt av de arabiske og islamske landene og støttes av nesten hele verden.
Hvis Israel avslutter folkemordet, vil det gjøre slutt på den globale motstanden landet nå står overfor.
Israels brutalitet i Gaza er i ferd med å bli en sann trussel mot Israels overlevelse. På grunn av Israels ekstraordinære vold forener verden seg mot Israel, mens Israel lider massive militære tap. Utrolig nok tar noen israelske ledere nå åpent til orde for en enda større krig i Midtøsten, en krig som godt kan bety fullstendig katastrofe for Israel.
Den voksende globale motstanden mot Israels politikk er ikke antisemittisk. Den er anti-folkemord. Den er også pro-fred, pro-Israel og pro-Palestina. Hvis Israel avslutter folkemordet, vil det gjøre slutt på den globale motstanden landet nå står overfor.
Å beseire Hamas er ikke Israels egentlige mål i Gaza
Den israelske regjeringen hevder at den er i en dødelig kamp for overlevelse mot Hamas, og derfor må ta alle forholdsregler, inkludert selve ødeleggelsen av Gaza, for å overleve. Dette er feil. Det er ingen etisk, praktisk, juridisk eller geopolitisk sak for å ødelegge Gaza – drepe titusenvis av sivile og rykke opp 2 millioner mennesker med roten – for å beskytte Israel mot den slags forebyggbare og kontrollerbare trusler som Hamas faktisk utgjør.
I årene 2008-2022 drepte Hamas og andre militante rundt et dusin israelske sivile per år, mens Israel vanligvis drepte minst ti ganger flere sivile palestinere. Det var en topp i 2014, da Israel invaderte Gaza, med 19 israelske sivile drept mot 1.760 palestinske sivile. Hamas skyter opp mange raketter, men nesten alle blir avskåret eller forårsaker liten skade. Israel svarer med periodiske massakrer (som i 2014) og med mer regelmessige luftangrep. Israelerne har til og med et kynisk navn for sine periodiske drap, kalt «å klippe gresset.» Det er allment kjent i Israel at Hamas lenge tjente som en «billig» politisk rekvisitt, brukt av Netanyahu for å «bevise» for israelerne at en tostatsløsning er umulig.
I alle årene med Hamas-styre i Gaza etter 2007, har Hamas aldri erobret israelsk territorium, langt mindre truet Israels eksistens eller overlevelse. Det kunne den rett og slett ikke gjøre selv om den ville. Hamas har rundt 30.000 krigere, sammenlignet med mer enn 600.000 aktive og reservepersonell i IDF. Hamas mangler et luftvåpen, pansrede enheter, en militær-industriell base og ethvert geografisk rom til å manøvrere utenfor Gaza.
Den 7. oktober gjorde Hamas-krigere et overraskende angrep inn i Israel som varte den forferdelige dagen. Dette reflekterte ikke en ny super-evne for Hamas til å invadere Israel, men snarere en sjokkerende svikt i israelsk sikkerhet. Israelske ledere hadde ignorert omfattende advarsler om et kommende Hamas-angrep og hadde på uforklarlig vis forlatt Gaza-Israel-grensen sterkt underbemannet. Enda mer forbløffende var det at de gjorde det bare dager etter at israelske ekstremister hadde stormet al-Aqsa-moskékomplekset, et av islams helligste steder. Hamas utnyttet Israels forbløffende svikt i sikkerheten ved å bryte gjennom grensen, i et angrep som førte til rundt 1.100 israelske sivile dødsfall, og at Hamas tok 240 gisler, med et ukjent antall israelske sivile dødsfall den dagen, forårsaket av israelsk luftbombing og kryssild i IDFs motangrep.
Ved å befeste grensen mot Gaza på nytt, har Israel stoppet ytterligere bakkeangrep fra Hamas. Netanyahu har beordret ødeleggelsen av Gaza, ikke for å beskytte Israel mot Hamas, men for å gjøre Gaza ubeboelig og dermed oppfylle sin langvarige intensjon om å innføre permanent israelsk styre over territoriet. Netanyahu får den ekstra bonusen å klamre seg til makten, til tross for sine andre alvorlige feil.
Den israelske regjeringens mer grunnleggende mål er å styrke sin totale kontroll over «Stor-Israel», som betyr hele landet fra Jordan-elven til Middelhavet. Målet med angrepet i Gaza er å presse befolkningen ut av territoriet. Den 10. oktober uttalte Israels forsvarsminister Yoav Gallant at «Gaza vil ikke vende tilbake til hva det var før. Vi vil eliminere alt.» Mer nylig snakket Netanyahu om «frivillig emigrasjon» av Gazas befolkning – frivillig, det vil si etter at Gaza har blitt lagt øde og Gaza-beboere bedt om å evakuere. Metulas ordfører David Azoulai erklærte at «hele Gazastripen må være tom. Flatt. Akkurat som i Auschwitz. La det være et museum for hele verden til å se hva Israel kan gjøre. La ingen bo på Gazastripen for hele verden å se, for 7. oktober var på en måte et nytt Holocaust.» Han presiserte senere at han ønsker å se Gaza-befolkningen «re-lokalisert», ikke myrdet. Senest oppfordret finansminister Bezalel Smotrich, en selverklært fascist, til at Gazas befolkning måtte kuttes til 100.000 til 200.000 fra den nåværende befolkningen på mer enn 2 millioner. Israel hadde som mål fra starten av sin invasjon av Gaza å presse innbyggerne i Gaza inn i Egypt, men Egypt nektet bestemt å være en part i etnisk rensing.
På 1970-tallet var målet om å dominere Palestina for å skape Stor-Israel som en jødisk stat, en ytterliggående tro. Nå styrer den israelsk politikk, som delvis reflekterer den enorme politiske vekten til hundretusener av israelske bosettere på den okkuperte Vestbredden og Øst-Jerusalem.
«Stor-Israel», definert som Israel med grenser fra før 1967-krigen, pluss Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem, er hjemsted for omtrent syv millioner jøder og syv millioner palestinske muslimer og palestinske kristne. Israel kan styre Stor-Israel bare ved å dominere syv millioner palestinere, eller ved å drive dem ut av sine hjem ved krig, vold og ekstrem diskriminering. Jakten på Stor-Israel fører i praksis til at Israel begår alvorlige forbrytelser mot folket i Palestina. Den pågående forbrytelsen er apartheidstyret, med sin alvorlige urett og fornedrelse. Den grovere forbrytelsen er etnisk rensing, slik Israel forsøker i Gaza. Det alvorligste av alt er folkemord, bevitnet i tusenvis av dødsfall av uskyldige sivile, som nå skjer hver uke i Gaza.
Israels dreining mot ekstremisme
Det amerikanske folket må forstå at israelsk politikk har blitt dominert av ekstremister som blander religiøs glød med morderisk vold mot palestinerne. Denne ultravoldelige siden av Israel er lett synlig i Israel, men er fortsatt stort sett ukjent for den amerikanske offentligheten. Israelsk brutalitet i Gaza kommer som en overraskelse på mange amerikanere, men det har blitt pari for kursen i selve Israel, selv om noen israelere uten tvil er i fornektelse av fakta på bakken i de okkuperte områdene. The Grayzone har satt sammen en sjokkerende samling av israelske soldater og ledende personligheter som feirer palestinske dødsfall.
Israels folkemorderiske vold mot det palestinske folket appellerer til store deler av den israelske offentligheten av flere grunner. For det første, minnet om Holocaust lurer alltid i skyggene i Israel. Politikere som Netanyahu har lenge fyrt opp under Holocaust-terroren og argumentert grovt og falskt for at alle palestinere ønsker å drepe alle jødene, slik at den voldelige undertrykkelsen av palestinerne er et spørsmål om liv og død for Israel. Selvfølgelig, som i enhver spiral av hat, er det en selvoppfyllende profeti i Netanyahus retorikk og handlinger, som fører til mothandlinger og hat fra den andre siden. Men i stedet for å prøve å løse disse gjennom dialog, samhandling, diplomati og fredsskaping, er syklusen av hat bensin på bålet.
For det andre har ortodokse rabbinere utvidet fortellingen om sikkerhet, ved å insistere på at Israel har en hellig rett til Palestina fordi Gud ga hele landet fra Jordanelven til Middelhavet til israelittene.
For det tredje, med 700.000 israelske bosettere i de palestinske landene som ble erobret i 1967, har Stor-Israel blitt et fait accompli* for en stor del av det israelske folket, med en stor stemme i israelsk politikk. Disse bosetterne flyttet inn i erobret territorium og insisterer nå inderlig på å forsvare sine bosetninger. FNs sikkerhetsråd (UNSC-resolusjon 2334) har utvetydig erklært Israels bosetninger i det okkuperte Palestina for å være i åpenbar strid med folkeretten, men finansminister Smotrich selv, i det indre kabinettet, er en leder av bosetterbevegelsen. *(En avgjort sak, et faktum. O.a.)
Fremveksten av denne voldelige retningen av jødedommen dateres til tidlig på 1970-tallet, like etter seksdagerskrigen i 1967. Det politiske spørsmålet i Israel etter 1967 var hva man skulle gjøre med det nylig okkuperte palestinske landet. Med utgangspunkt i forslagene fra Yigal Allon, en ledende israelsk politiker, bestemte israelske ledere seg for å beholde Øst-Jerusalem og etablere bosetninger på den okkuperte Vestbredden og Gaza, for å sette «fakta på bakken» for å beskytte Israels sikkerhet. Fra starten trosset israelske regjeringer FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 (1967), som avviste Israels territorium, oppnådd ved krig.
Det som skjedde etterpå, var svært viktig. Ultrareligiøse jøder tok opp saken om israelske bosetninger i de okkuperte områdene som en del av et messiansk kall om å gjøre Israel til «Herrens trones jordiske støtte» (her s. 69). I 1974 ble Gush Emunim lansert som en ultranasjonalistisk religiøs nybyggerbevegelse, av tilhengere av far-sønn-rabbinerne Abraham Isaac Kook og Zvi Yehuda Kook, hvis lære kombinerte landkravene til Josvas bok, talmudisk lov, chassidisk mystikk, nasjonalisme og politisk aktivisme.
Den religiøse motivasjonen til Stor-Israel er at Gud ga jødene hele landet fra Jordan-elven til Middelhavet. I Josvas bok, sannsynligvis fullført i det 6. århundre f.Kr., instruerer Gud israelittene som kommer fra Egypt etter 40 år i ørkenen, om å utslette Kanaans nasjoner for å ta landet for seg selv. Gud lover at landet strekker seg «fra Negev-ørkenen i sør til Libanon-fjellene i nord, fra elven Eufrat i øst til Middelhavet i vest, inkludert hele hettittenes land.» (Josva 1:4, New Living Translation). Med Guds støtte begår Josvas hærer en rekke folkemord for å erobre landet.
Denne usedvanlig voldelige teksten og relaterte deler av Bibelen (som tilintetgjørelsen av amalekittene i Samuels bok), har blitt avgjørende referansepunkter for høyreorienterte israelere, både religiøse og sekulære. Som et resultat forfølger dagens Israel en messiansk visjon fra det 6. århundre f.Kr. om å sikre hele Palestina for jødene. Tilhengere av Stor-Israel stempler ofte motstanderne av denne ideologien som antisemitter, men dette er vilt ukorrekt, som den tidligere administrerende direktøren for Harvard Hillel* veltalende har argumentert. Motstanderne av Stor-Israel er mot ekstremisme og urettferdighet, ikke mot jødedommen. *(Harvard universitetets jødiske senter. O.a.)
Den jødiske bosetterbevegelsen førte til en morderisk forakt for palestinerne. I sin bok Jewish Fundamentalism in Israel, retter professor Israel Shahak oppmerksomheten mot den religiøse fanatismen til rabbiner Eliezer Waldman, en leder for bosetterne på Vestbredden:
«La oss si klart og sterkt: Vi okkuperer ikke fremmede områder i Judea og Samaria [Vestbredden]. Dette er vårt gamle hjem. Og takk Gud for at vi har brakt det tilbake til livet … Vårt ansvar for jødisk tro og forløsning befaler oss å tale med sterk og klar stemme. Den guddommelige prosessen med å forene vårt folk og vårt land må ikke bli tåkelagt og svekket av tilsynelatende logiske begreper om «sikkerhet» og «diplomati». De bare forvrenger sannheten og svekker rettferdigheten i vår sak, som er inngravert i våre eksklusive nasjonale rettigheter til vårt land. Vi er et troens folk. Dette er essensen av vår evige identitet og hemmeligheten til vår fortsatte eksistens under alle forhold.» [2002]
I Jewish History – Jewish Religion (2. utgave, 2008), siterer professor Shahak sjefskapellanen for den israelske hærens sentrale regionale kommando i 1973: «I krig, når våre styrker stormer fienden, har de lov, og til og med å bli pålagt av Halakhah (jødisk lov) å drepe selv gode [palestinske] sivile, det vil si sivile som tilsynelatende er gode» (s. 76).
Taktikken med å bruke vold for å provosere fram palestinsk masseflukt har vært en del av Israels spill fra starten av. I forkant av Israels uavhengighet, i 1947-8, brukte jødiske militante grupper terror, for å provosere masseflukten til hundretusener av palestinere i en skitten prosess, kalt nakba av palestinerne («katastrofe» på arabisk).
Netanyahus regjering har som mål å gjenta nakbaen i Gaza-krigen, ved å tvinge innbyggerne i Gaza til å flykte til nabolandet Egypt eller andre deler av det arabiske Midtøsten. Men i motsetning til i 1947-8, ser verden på i sanntid, og uttrykker raseri over Israels åpenbare forsøk på etnisk rensing. Egypt fortalte Israel og USA i klare ordelag at landet ikke ville være en part i Israels etniske rensing, og ikke ville akseptere en flom av flyktninger fra Gaza.
Jakten på Stor-Israel er dømt til å mislykkes
Israels forsøk på å skape et «Stor-Israel» med vold vil mislykkes. Det israelske forsvaret lider store tap i den brutale urbane krigføringen i Gaza. Mens Israel har drept mer enn 20.000 Gaza-beboere, for det meste kvinner og barn, har det ikke ødelagt Hamas evne til å motstå Israels invasjon. IDF-ledere sier at kampen mot Hamas vil kreve mange måneder til, men lenge før den tid vil den globale motstanden trolig bli uoverstigelig.
I desperasjon ønsker israelske ledere som forsvarsminister Benny Gantz å utvide krigen til Libanon og trolig til Iran. Amerikanske hardlinere, som den republikanske senatoren Lindsey Graham fra South Carolina, har pliktoppfyllende og forutsigbart meldt seg på og oppfordret til en amerikansk krig med Iran. Også dette israelske krumspringet vil trolig mislykkes. USA er ikke i posisjon til å utkjempe en større Midtøsten-krig, etter å ha tømt sine lagre av ammunisjon i Ukraina og Gaza. Det amerikanske folket er også sterkt imot en ny amerikansk krig, og deres motstand vil bli hørt i et valgår, selv av en Kongress i lomma på det militærindustrielle komplekset.
Israels diplomatiske tilbakeslag, med mindre de reverseres, vil vise seg å være ødeleggende. Israel har fått årelatt sin politiske støtte verden over. I en nylig avstemning i FNs generalforsamling stemte 174 land, med 94% av verdens befolkning, for palestinsk politisk selvbestemmelse, mens bare 4 land med 4% av verdens befolkning – Israel, USA, Mikronesia og Nauru – stemte mot (ytterligere 15 land avsto eller stemte ikke). Israels uforsonlige militarisme har forent verden mot det.
Israelske ledere og diplomater må slutte å rope at alle kritikere er antisemitter og lytte til hva verden faktisk sier: Israel og Palestina må leve side om side basert på folkeretten og gjensidig sikkerhet.
Israel stoler nå helt og holdent på sin eneste gjenværende støttespiller, USA, men USAs støtte er også avtagende. Med stor margin, 59% for og 19% imot, støtter amerikanerne en våpenhvile. Amerikanerne støtter Israels sikkerhet, men ikke landets ekstremisme. Selvfølgelig har Amerika sine egne kristne og jødiske fanatikere som baserer sin politikk på bibelsk bokstavtro/ortodoksi, men de er en minoritet i den offentlige mening. Amerikansk støtte til Israel avhenger av tostatsløsningen. Biden vet det og har gjentatt USAs støtte til tostatsløsningen, samtidig som USA leverer ammunisjon til Israels krig mot Gaza.
Mens amerikanske jøder generelt støtter Israel, støtter de ikke Israels religiøse messianisme. I en Pew-undersøkelse fra 2020, trodde bare 30% av amerikanske jøder at «Gud ga landet som nå er Israel til det jødiske folk.» 63 prosent trodde på muligheten for fred mellom Israel og Palestina gjennom tostatsløsningen. Bare 33% trodde i 2020 at den israelske regjeringen gjorde oppriktige anstrengelser for fred med palestinerne.
Selv ortodokse amerikanske jøder er splittet i spørsmålet om Stor-Israel. Noen ortodokse jødiske samfunn, som Chabad, er troende i det bibelsk motiverte Stor-Israel, mens andre som Satmar-samfunnet (også kjent som Naturei Karta) er anti-sionister og frittalende kritikere av Israels krig mot det palestinske folket, som sier at jødedommen er en religion, ikke et nasjonskonsept. Satmar-samfunnet mener at gjenopplivingen av det jødiske hjemlandet må følge Guds tidslinje, og ikke en sionistisk tidslinje.
Å støtte Israels ekstremisme er ikke i USAs interesse
USA har gitt ammunisjon til Israels brutale krig. Denne medvirkningen har ført til et søksmål fra palestinere som anklager den amerikanske regjeringen for brudd på folkemordkonvensjonen. Som en del av denne juridiske innsatsen har det USA-baserte Center for Constitutional Rights metodisk dokumentert uttalelsene om folkemord fra israelske ledere her og her.
USA står også overfor alvorlig og kostbar diplomatisk isolasjon når de forsvarer Israels uforsvarlige handlinger. I de siste avstemningene i FNs sikkerhetsråd og FNs generalforsamling, har USA stått nesten alene om å støtte Israels hypervoldelige og urettferdige handlinger. Dette skader USA på utallige andre områder av utenrikspolitikk og global økonomi.
Det amerikanske føderale budsjettet er også under enormt press fra militærrelaterte utgifter, som vil nå rundt $ 1,5 billioner totalt i 2024. Det amerikanske folket har fått nok av de svulmende militærutgiftene, som har vært en sentral faktor for å øke den offentlige gjelden fra rundt 35% av BNP i år 2000, til rundt 100% av BNP i dag. Med skyhøy gjeld og hevingen av rentene på boliglån og forbrukslån, motsetter allmennheten seg nå Bidens oppfordringer om mer underskuddsutlegg for å finansiere krigene i Ukraina og Gaza, og vil høylytt motsette seg en bredere krig i Midtøsten, spesielt en krig som ville trekke USA til direkte kamp.
Selvfølgelig har USAs støtte til Israel syntes å være ustoppelig i amerikansk politikk. Israel-lobbyen – en mektig konstellasjon av israelske politikere og velstående amerikanere – har spilt en stor rolle i å bygge denne sterke støtten. Israel-lobbyen ga 30 millioner dollar i valgkampbidrag i kongressvalget i 2022, og vil gi langt mer i 2024. Likevel står lobbyen opp mot publikums voksende motstand mot Israels brutalitet i Gaza.
Tostatsløsningen er fortsatt Israels reelle sjanse for fred og sikkerhet
Israelske ledere og diplomater må slutte å rope at alle kritikere er antisemitter og lytte til hva verden faktisk sier: Israel og Palestina må leve side om side basert på folkeretten og gjensidig sikkerhet. Støtten til en tostatsløsning er støtte til fred og sikkerhet for det jødiske folk i staten Israel, akkurat som det er støtte til fred og sikkerhet for det palestinske folket i deres egen stat. Tvert imot, å støtte Israels folkemord i Gaza og oppildne anti-israelske (og anti-amerikanske) følelser rundt om i verden, er antitetisk for Israels langsiktige sikkerhet og kanskje til og med landets overlevelse. De arabiske og islamske statene har gjentatte ganger erklært seg villige til å normalisere forholdet til Israel innenfor rammen av tostatsløsningen. Dette går tilbake til det arabiske fredsinitiativet fra 2002 og inkluderer den viktige slutterklæringen fra det ekstraordinære felles arabiske islamske toppmøtet i Riyadh 11. november 2023. USA og arabiske land bør raskt bli enige om å etablere en felles fredsbevarende styrke for å holde begge sider trygge i forbindelse med implementeringen av tostatsløsningen.
Mange nidkjære religiøse bosettere vil sterkt motsette seg en palestinsk stat, og hevde sin rett til å gjøre det basert på gamle bibelske tekster. Men poenget med jødedommen er ikke å herske over millioner av palestinere eller å etnisk rense dem. Det virkelige poenget er ikke å provosere global motstand, men å bruke fornuft og velvilje for å finne fred. Som Hillel den eldre erklærte: «Alt som er hatefullt og usmakelig for deg, gjør ikke mot dine medmennesker. Dette er hele Toraen, resten er kommentarer. Gå og lær.» Det virkelige poenget er å oppfylle den etiske visjonen til profeten Jesaja (2:4), som profeterte at «nasjoner skal smi sine sverd til plogskjær, og deres spyd til beskjæringskniver: nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, heller ikke skal de lære krig lenger.» Sånn må det være.
Denne artikkelen er fra Common Dreams.
Vårt arbeid er lisensiert under Creative Commons (CC BY-NC-ND 3.0). Føl deg fri til å publisere og dele mye.
Saving Israel by Ending Its War in Gaza
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og er for tiden pådriver for bærekraftsmålene under generalsekretær António Guterres. Sachs er forfatter av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development, (2015) med Ban Ki-moon.
Biden sier angrep mot houthiene ikke fungerer, USA bomber Jemen for 5. gang
Av Dave DeCamp - 22. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/biden-sier-angrep-mot-houthiene-ikke-fungerer-usa-bomber-jemen-for-5-gang/
Presidenten sa at han vil fortsette angrepene selv om de ikke stopper houthiene.
Anti-War, 18. januar 2024.
President Biden erkjente torsdag at hans angrep mot houthiene ikke fungerte for å stoppe den jemenittiske gruppen, men lovet at de uansett ville fortsette, mens det amerikanske militæret bombet Jemen for femte gang i løpet av en uke.
Presidenten kom med kommentarene da han ble spurt av en reporter om hans angrep mot houthiene fungerte. «Vel, når du sier «fungerer» – stopper de houthiene? Nei. Kommer de til å fortsette? Ja,» sier han.
US Central Command (CENTCOM) rapporterte at de lanserte flere angrep i Jemen, og hevdet å ramme Houthi-antiskipsmissiler. «Som en del av den pågående multinasjonale innsatsen for å beskytte navigasjonsfriheten og forhindre angrep på maritime fartøy i Rødehavet, gjennomførte US Central Command-styrker den 18. januar angrep på to Houthi-antiskipsmissiler som var rettet inn i det sørlige Rødehavet og var forberedt på avfyring,» sa CENTCOM.
Senere torsdag sa houthiene at de angrep et annet amerikanskeid skip, Chem Ranger, en Marshalløy-registrert kjemikalietanker. Houthiene sa at angrepet resulterte i «direkte treff», men CENTCOM sa i sin pressemelding om angrepet at mannskapet «observerte missilene treffe vannet nær skipet».
Houthiene, offisielt kjent som Ansar Allah, har lovet at de ikke vil gi seg i møte med det amerikanske militæret. Ansar Allahs leder, Abdul-Malik al-Houthi, sa torsdag at det var en «velsignelse» for houthiene å være i direkte kamp med USA. «Vi priser Gud for denne store velsignelsen og store æren – for oss å være i en direkte konfrontasjon med Israel og Amerika,» sa han.
Siden Biden beordret de første angrepene mot dem i forrige uke, har situasjonen i regionen eskalert dramatisk. Houthiene retter seg nå mot amerikansk kommersiell skipsfart, og traff to amerikanskeide lasteskip med missiler tidligere denne uka, og flere rederier har suspendert transitt gjennom Rødehavet. Før den amerikanske eskaleringen gjorde houthiene det klart at de bare ville stoppe angrepene på Israel-tilknyttet kommersiell skipsfart dersom Israels angrep i Gaza tok slutt, men president Biden er fast bestemt på å fortsette å støtte nedslaktingen av palestinerne.
USA støttet en Saudi/UAE-ledet koalisjon mot houthiene i en brutal krig som drepte 377.000 mennesker mellom 2015 og 2022. I løpet av den tiden ble houthiene bare en mer formidabel kampstyrke og utviklet missil- og droneteknologi som ga dem muligheten til å treffe saudisk oljeinfrastruktur. En våpenhvile mellom saudiaraberne og houthiene har holdt seg relativt godt siden april 2022, og Riyadh ber nå USA om å vise tilbakeholdenhet i Jemen.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
Biden Says Strikes Against Houthis Aren’t Working as US Bombs Yemen for 5th Time
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Ny Trump-kavalkade
Av George Chabert - 22. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/ny-trump-kavalkade/
Hva vil våre redaktørstyrte medier finne på for å forandre virkeligheten i den amerikanske valgkampen?
Det kommende presidentvalget i USA blir årets show. Daglig vil vi kunne more oss med avisenes forvridninger som små ormer når de forklarer at Trump er farlig og at han vil tape valget.
Aftenposten ga oss nylig en liten forsmak. Da det var spørsmål om valg i Taiwan, påpekte en av avisens redaktører at til tross for kinesisk innblanding i presidentvalget, hadde kandidaten for øyas uavhengighet vunnet med stor margin. Selvsagt, ingenting ble sagt om at den som kom først fikk kun 40 prosent av stemmene og at de andre to, som begge åpner for forhandlinger med Kina, fikk til sammen 60 prosent av stemmene. Vi fikk heller ikke vite at det uavhengighetsvennlige partiet nå hadde mistet flertallet i Taiwans parlament.
Ved primærvalget i Iowa, fikk Trump 51 prosent av stemmene. Den største seier noensinne i delstatens historie. De to neste kandidatene fikk til sammen kun 40 prosent av stemmene. Den som kom på fjerde plass fikk nesten 8 prosent og ga umiddelbart sin fulle støtte til Donald Trump. Akk, hvordan kan en slik overveldende seier nå fremstilles slik at Aftenpostens lesere kan sove i ro fram til valgnatten?
Jo, det viktigste i Iowa, påpekte Aftenpostens redaktør, var at 40 prosent av velgerne ikke hadde stemt på Trump. Dessuten, det var jo usedvanlig kaldt i Iowa, og det hjalp Trumps tilhengere som visstnok er fanatiske gærninger. Fortsettelsen er dermed uunngåelig. Med all sannsynlighet vil Nikki Haley (tredje plass i Iowa) komme seilende inn til første plass ved neste primærvalg!
For de som har gått glipp av tidligere episoder: Nikki Haley er eksperten som forklarte angrepet fra Hamas den 7. oktober slik: «Det var Putin; 7. oktober er jo hans bursdag, se sammenhengene!» At Nikki er den dummeste – og farligste – av samtlige kandidater gjør ingenting. Tvert om. Om Biden er for Aftenpostens redaktører en god president, må da Nikki Haley, som vil ha krig med Iran, Jemen, Russland, Kina, Nord-Korea og et par land til, være en fantastisk president. Dessuten, har hun ikke minoritetsbakgrunn?
Når det er sagt: Aftenposten, om enn noe mer forutsigbar (som regel er artiklenes titler nok lesning), er slett ikke verre enn noen av de andre større avisene i Europa og i USA, som Le Monde, The Guardian, El País eller Washington Post. De rapporterer og unngår å rapportere akkurat det samme og på den samme måten. Og samtlige er like bekymret: «Vi eide nyhetene. Vi var portvokterne, og vi eide i stor grad også faktaene.» Sjefredaktøren i Wall Street Journal var utrøstelig på Davos-møte; tilliten til de store mediene er i ferd med å forsvinne, beklaget hun sårt: «Hvis det sto i Wall Street Journal eller New York Times, var det et faktum. I dag kan folk gå til alle mulige andre kilder for å få nyheter, og de er mye mer skeptiske til det vi sier.»
Nå som Trump vant så overlegent og har momentet med seg er det vanskelig å tro at man vil tørre å hindre hans deltakelse i presidentvalget med juridiske triks eller påståtte russiske farlige forbindelser. Det såkalte «Opprøret 6. Januar» må også dysses ned, da altfor mange detaljer ikke tåler dagens lys. Risikoen for massive sosiale uroligheter er altfor stor og den politiske kostnaden for høy. Den eneste utveien er å nøytralisere mannen.
Selv om Donald Trump skulle vinne er fortsatt alt åpent. Hvem velger han som visepresident? Trump vil først og fremst vinne. Da kan det godt være han velger Nikki Haley som er Demokratenes yndling. I så fall vil det bli fire nye år med krig, først i Midøsten og senere i Kinahavet. Og skulle Ukrainakrigen ikke være en avsluttet sak ved slutten av nåværende kalenderår, blir det ekstra milliarder til den tapte krigen og fire nye år med mer fattigdom i Europa.
Men det kan også være at Trump tør å velge den unge og særdeles veltalende og intelligente Vivek Ramaswamy. I likheten med Donald Trump er han en forretningsmann som har skjønt at handel mellom nasjoner og respekt for internasjonale lover er langt mer fordelaktig enn krig for å opprettholde kolonier eller den neokoloniale såkalte «regelbaserte internasjonale orden». USAs «kriger uten ende» har allerede satt landet på randen av konkurs.
Vivek Ramaswamy kunne ha en fantastisk stabiliserende effekt på den noe vinglende Donald Trump. Vivek ønsker å få slutt på den skandaløse fengslingen av den uavhengige journalisten Julian Assange. Trump ønsket det, men torde ikke. Vivek vil nedlegge de amerikanske baser i Irak og Syria. Trump prøvde, men klarte ikke å få det gjort. Vivek ønsker å trekke USA ut av NATO. Trump har lenge ønsket å kvitte seg med Tivoli-hæren fra den andre siden av Atlanterhavet.
Neste episode kommende tirsdag, med premiere i New Hampshire. I kulissene henviser Trump til Nikkis velkjente «fuglehjerne». Nikki sier at Trump blander henne med Nancy Pelosi (en annen notorisk fuglehjerne, om sant må sies) og at Trump er «80 år gammel og må få en mental sjekk». «77, og kvikkere enn for 25 år siden» svarte Trump.
Den nye Trump kavalkaden blir nok lattermild.
Siste nytt: Ron DeSantis (andre plass i Iowa) har nå droppet fra primærvalgene og gir sin støtte til Trump! Tirsdagsrunden i New Hampshire vil nå bli en formalitet. Hva vil våre favorittredaktører finne på å skrive?
Les også: Trump Derangement Syndrome på NRKs morgensending
ISIS: Et amerikansk våpen mot motstandsaksen
Av skribent - 22. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/isis-et-amerikansk-vapen-mot-motstandsaksen/
Er det en tilfeldighet at verdens fremste terrororganisasjon gjenopplives akkurat mens USA kjemper under et multifrontangrep på sitt hegemoni i Vest-Asia? Mer merkelig er at både ISIS og Washingtons mål er nøyaktig de samme.
The Cradle’s Irak-korrespondent
16. januar 2024.
Irakiske sikkerhetskilder advarer om en ISIS-vekkelse i landet, som sammenfaller altfor godt med økningen i irakiske motstandsoperasjoner mot amerikanske baser i Irak og Syria, og med økende regional ustabilitet forårsaket av Israels militære angrep på Gaza.
Mer enn seks år etter at de erklærte seier over terrororganisasjonen, indikerer nå irakiske etterretningsrapporter at tusenvis av ISIS-krigere dukker opp uskadd, under beskyttelse av amerikanske styrker i to regioner i det vestlige Irak .
Den manglende brikken i puslespillet
I følge etterretningsrapporter gjennomgått av The Cradle besto ISIS på høyden av mer enn 35 000 krigere i Irak – 25 000 av disse ble drept, mens mer enn 10 000 rett og slett «forsvant. ”
Som en offiser for et irakisk etterretningsbyrå forteller til The Cradle:
«Hundrevis av ISIS-krigere flyktet til Tyrkia og Syria på slutten av 2017. Etter utnevnelsen av Abdullah Qardash som leder av ISIS i 2019, etter kalifen Abu Bakr al-Baghdadis død, begynte den nye kalifen å restrukturere organisasjonen, og beordret sine tilhengere å returnere til Irak. Organisasjonen utnyttet den lange grensen til Syria, sikkerhetsforstyrrelsene og mangfoldet av styrker på begge sider av grensen for å infiltrere det irakiske territoriet igjen .
Fengslede ISIS-tjenestemenn innrømmer at det ikke er en lett oppgave å infiltrere den grensen, på grunn av den strenge kontrollen som er pålagt av de irakiske grensevaktene og bruken av moderne teknologier, for eksempel termiske kameraer.
Det ble derfor nødvendig for terrorgruppen å identifisere mellommenn som var i stand til å bryte gjennom eller omgå disse festningsverkene for å frakte sine krigere over grensene .
En irakisk sikkerhetskilde, som insisterer på anonymitet, sier til The Cradle at USA spiller en viktig rolle for å muliggjøre disse grensebruddene:
«[Det er] flere hendelser som bekrefter den amerikanske bistanden til å sikre kryssingsruten for ISIS-medlemmer – hovedsakelig ved å beskyte irakiske enheter på grensen, spesielt Popular Mobilization Units (PMUs), for å skape hull som lar ISIS-krigere krysse grense.»
Den irakiske sikkerhetskilden legger til at det er bekreftede rapporter om amerikanske Chinook-helikoptre som frakter jagerfly fra det østlige Syria til Anbar-ørkenen i det vestlige Irak og Jebel Hamreen, i landets øst .
Munir Adib, en forsker som spesialiserer seg på islamistiske bevegelser, ekstremistiske organisasjoner og internasjonal terrorisme, bekrefter muligheten for retur av ISIS etter organisasjonens «dusinvis av angrep i Syria og Irak de siste ukene», som førte til flere titalls dødsfall. av sivile og soldater.
I følge Adib ga «det internasjonale samfunnets opptatthet av Gaza- og Russland-Ukraina-krigene ISIS en mulighet til å omorganisere sine rekker, samtidig som de fortsetter å motta intern og ekstern logistisk støtte .»
Produserer og huser terrorisme
Houran Valley er den største av sitt slag i Irak, og strekker seg 369 kilometer fra den irakisk-saudiarabiske grensen til Eufrat-elven nær byen Haditha i Anbar Governorate. Topografien er preget av skyhøye klipper med en høyde på mellom 150 og 200 meter, og inkluderer åsene som omgir dalen og underdalene som strekker seg inn i omgivelsene .
Dalen var og er fortsatt et av de farligste sikkerhetsmiljøene i staten. Terroristgrupper bruker det som en trygg havn på grunn av ørkenterrenget og avstanden fra overbelastede byområder. Dalen og dens omegn har vært vitne til en rekke sikkerhetshendelser, spesielt i desember 2013, da ISIS drepte sjefen for den irakiske hærens syvende divisjon, hans assistent, direktøren for etterretning i Anbar Governorate, åtte offiserer og tretten soldater .
Det irakiske parlamentsmedlemmet Hassan Salem har bedt om å sette i gang en militæroperasjon for å rydde Houran-dalen for terrorkrigere. Han bekreftet til The Cradle at «det er tusenvis av ISIS-medlemmer i dalen som mottar opplæring i private leire, under amerikansk beskyttelse», og bemerket at amerikanske styrker har «overført hundrevis av ISIS-medlemmer av forskjellige nasjonaliteter til dette området ».
USAs utenrikspolitikk er selvfølgelig full av historiske bevis på opprettelsen av proxy-væpnede militser i Vest-Asia og Latin-Amerika, som ofte bruker disse organisasjonene til å styrte regjeringer i målland . Vi vet at Washington ikke har noen motvilje mot å alliere seg med islamistiske ekstremister, hovedsakelig på grunn av dets direkte engasjement med å bevæpne og finansiere den afghanske Mujahideen, som Taliban og Al Qaida dukket opp fra.
En tidlig amerikansk-ISIS-forbindelse eksisterer ganske tydelig: terrorgruppens grunnleggende og andre rang ledere var blant de innsatte i Camp Bucca -fengselet i Sør-Irak, et interneringsanlegg drevet av det amerikanske militæret. Listen over verdifulle terrorister tatt til fange og deretter satt fri av amerikanerne er ganske ekstraordinær: ISIS-leder Abu Bakr al-Baghdadi, hans etterfølger Abu Ibrahim al-Hashimi al-Qurashi, Abu Mohammed al-Adnani, Abu Muslim al-Turkmani, Haji Bakr, Abu Abdulrahman al-Bilawi, Abu Ayman al-Iraqi, blant andre.
Camp Bucca, kjent for overgrep mot sine fanger, samlet ekstremistiske elementer, saktekokte denne brennende formelen i seks år (2003-2009), og lot deretter de nå godt nettverksbaserte ekstremistene gå fri.
De religiøse tjenestemennene til ISIS sier til og med at de brukte tiden sin i fengselet til å innhente løfter fra fanger om å slutte seg til terrorgruppen etter løslatelsen .
Amerikansk etterretning beskyttet også terrororganisasjonen indirekte, ved å la ISIS-konvoier bevege seg mellom byene som var under dens kontroll. Andre former for beskyttelse, ifølge irakiske sikkerhetseksperter, inkluderer å nekte å implementere dødsdommer utstedt av irakiske domstoler mot internerte ISIS-medlemmer, og å etablere trygge havn for organisasjonens medlemmer i det vestlige og østlige Irak.
ISIS: Amerikanske fotsoldater i den regionale krigen
I en tale 5. januar advarte Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah om at USA støtter en gjenopplivning av ISIS i regionen .
The Cradle innhentet sikkerhetsinformasjon som overvåker den nye aktiviteten til ekstremister i Libanon, kommunikasjon mellom disse elementene og deres motparter i Irak og Syria, og mistenkelige pengeoverføringsaktiviteter blant dem .
Den libanesiske hærens etterretningstjeneste arresterte også nylig en gruppe libanesere og syrere som forberedte seg på å utføre sikkerhetsoperasjoner .
Det er viktig at denne økningen i terroraktiviteter kommer på et tidspunkt da den libanesiske motstanden er engasjert i en sikkerhets- og militærkamp med Israel, som når som helst kan utvide seg til åpen krig. Det er også bemerkelsesverdig at fornyet ISIS-aktivitet er konsentrert i Libanon, Syria, Irak og Iran; det vil si i landene som støtter den palestinske motstanden politisk, militært og logistisk .
Den 4. januar tok ISIS offisielt på seg ansvaret for to bombeangrep i den iranske byen Kerman som var rettet mot minneprosesjoner på årsdagen for drapet på Quds-styrkens sjef Qassem Soleimani av amerikanske styrker. De doble eksplosjonene drepte rundt 90 mennesker og såret dusinvis, i et enestående angrep rettet mot den største amerikansk-israelske motstanderen i Vest-Asia – bare én dag etter at Tel Aviv drepte topp Hamas-leder Saleh al-Arouri i Beirut.
Før det, 5. oktober 2023, angrep ISIS med drone en offisers avslutningsseremoni ved Military College i den syriske byen Homs, og drepte rundt 100 mennesker . Disse angrepene, og andre i Irak, Syria, Iran, Pakistan, Afghanistan og Afrika, indikerer at friskt blod, penger og våpen blir pumpet inn i ISIS-organisasjonens arterier igjen .
En høytstående PMU-offiser, som ba om å forbli navnløs, sier til The Cradle at amerikanske styrker hindrer irakiske styrker i å nærme seg Houran-dalen ved å angripe sikkerhetsstyrker som nærmer seg området. «Dette skjedde da amerikanske fly målrettet enheter fra PMU som angrep ISIS i regionen,» avslører han, og siterer etterretningsrapporter som bekrefter tilstedeværelsen av dusinvis av ISIS-medlemmer og andre ekstremistiske organisasjoner i dalen, hvor de mottar opplæring og utstyr fra USA. krefter .
Sikkerhetskilder i Anbar Operations Command bekrefter denne informasjonen:
– Merkbar aktivitet fra organisasjonen ble registrert for noen uker siden vest i landet. I nærheten av Rutba-ørkenen ble ISIS-krigere sett grave underjordiske gjemmesteder. Informasjon tyder på at organisasjonen er i ferd med å utføre terroraksjoner mange steder, sier de til The Cradle.
Samtidig utvider ISIS sine operasjoner øst i Irak, innenfor den geografiske trekanten som inkluderer østlige Salah al-Din Governorate, nordøstlige Diyala og sørlige Kirkuk, spesielt i de geografisk utfordrende Makhoul, Hamrin, Ghurra, Wadi al-Shay , og Zaghitoun områder .
Det bør bemerkes at amerikanske styrker er utplassert i Irak under paraplyen til Den internasjonale koalisjonen for å bekjempe ISIS. I forrige uke, fire år etter at det irakiske parlamentet først stemte for å utvise utenlandske styrker, veide Iraks statsminister Mohammad Shia al-Sudani inn på den «destabiliserende» virkningen av amerikanske tropper og krevde en «rask og ryddig» utgang av disse kampenhetene.
Washington motarbeidet ikke bare med å si at de ikke har «ingen planer» om å trekke seg ut av Irak, men kunngjorde 14. januar at de ville sende ytterligere 1500 soldater til Irak og Syria ulovlig, og uten samtykke fra noen av nasjonene.
En ironi her er at ISIS ser ut til å gjenvinne momentum hver gang Bagdad tar opp spørsmålet om amerikansk militær tilbaketrekning fra Irak.
Det kan heller ikke lenger sees på som en tilfeldighet at terrorgruppen nå samler sine styrker på nytt for å målrette Washington og Tel Avivs mest dyktige regionale fiender – motstandsaksen – akkurat når USA og Israel sliter med å håndtere en region. bredt angrep med flere fronter fra aksen.
De ekstraordinære synergiene mellom amerikanerne og verdens fremste terrorgruppe kan ikke lenger ignoreres: deres mål er ett og det samme, og ISIS går først nå inn i kampen, akkurat som Washington begynner å miste grepet om Vest-Asia.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
Reviving ISIS: A US weapon against the Resistance Axis
Israelsk mor: – IDF gasset sønnen min til døde
Av Max Blumenthal - 22. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/israelsk-mor-idf-gasset-sonnen-min-til-dode/
Den israelske hæren gasset sønnen min «som Auschwitz», sier moren til den drepte israelske soldaten.
The Grayzone, 18. januar 2024.
En rasende israelsk mor har utløst oppstyr etter å ha anklaget den israelske hæren for bevisst å gasse sønnen hennes til døde mens han ble holdt i en Gaza-tunnel. Nå sier hun at det israelske militæret fikk sønnens gravstein fjernet etter at hennes kritiske melding gikk viralt.
Hans drap følger et mønster av israelske militære angrep på israelske fanger i Gaza, og reiser spørsmål om eksistensen av en vennlig ild – politikk for å forhindre fangebytter.
Moren til en nå avdød israelsk soldat som ble tatt til fange av Hamas-militante 7. oktober, sier at det var det israelske militæret, ikke palestinske motstandsfolk, som drepte sønnen hennes. I et nylig publisert innlegg på Facebook, skrev den israelske moren Maayan Sherman at sønnen Ron «faktisk ble myrdet – ikke av Hamas», men under omstendigheter som ligner mer på «Auschwitz og dusjene».
Hun skrev at drapet på sønnen hennes var forårsaket «ikke fra utilsiktet ildgivning, heller ikke fra kryssild, men fra overlagt drap – bombing med giftgass».
«Ron ble kidnappet på grunn av kriminell uaktsomhet fra alle høytstående tjenestemenn i hæren og denne fordømte regjeringen, som ga en ordre om å eliminere ham for å gjøre opp med en terrorist fra Jabalya,» la hun til.
Shermans kropp, sammen med liket av de andre fangede soldatene Nik Beizer og Elia Toledano, ble funnet i en tunnel i Gaza i desember. Hovedstrømsmedier har tidligere beskyldt palestinerne for drapet på minst én av fangene, hvis død var feilaktig beskrevet i en publikasjon, som en «Hamas-henrettelse».
Israel har nektet å røpe ytterligere informasjon om omstendighetene rundt dødsfallene, og sier i en pressemelding at «det kan ikke benektes eller bekreftes at de ble drept på grunn av kvelning, mangel på luft, forgiftning, eller som resultat av et IDF-angrep eller Hamas-operasjon.» Men Shermans mor sier at alle bevis tyder på at den israelske regjeringen drepte sønnen hennes med vilje.
«Å ja, de fant også ut at han hadde flere knuste fingre, tilsynelatende på grunn av hans desperate forsøk på å unnslippe giftgraven som IDF gravde for ham, etter han prøvde å puste frisk luft, men bare pustet inn IDF-gift,» fortsatte den sørgende moren.
«Min kjære, måtte jeg dø i ditt sted, for et mareritt du gikk gjennom. Død i forferdelig smerte – og alt på vegne av IDF, som du stolte på og verdsatte så høyt, og den [israelske] regjeringen,» konkluderte Sherman.
Sherman vendte blikket mot det israelske regimet og stilte spørsmål ved om den samme beslutningen ville ha blitt tatt «hvis Bibis sønn var der i tunnelen … eller barnebarnet til [Israels forsvarsminister Yoav] Gallant?» Ville de også bli «forgiftet med gassbomber», spurte hun.
Shermans urokkelige fordømmelse av høytstående israelske tjenestemenn representerer et av de få isolerte tilfellene av israelske borgere som offentlig kritiserer sin regjering. Etter raidene den 7. oktober innførte Netanyahu-administrasjonen et strengt tilslag mot ytringer, der de som oppfordret til våpenhvile ofte står overfor lange fengselsstraffer for angivelig å ha sympatisert med terrorister.
Men Shermans fordømmelse av israelske myndigheter endte ikke der. En gravstein hun hadde installert over sønnens siste hvilested hadde også en krass inskripsjon:
https://twitter.com/amospickel/status/1746191781945819
Sersjant Ron Sherman ble «kidnappet, forlatt og ofret i Gaza av den israelske regjeringen», sto det på steinen.
Det endret seg imidlertid onsdag. Dagen etter at hennes fordømmelse av israelske myndigheter skapte oppstyr i lokale medier, tok Sherman til Facebook igjen, og skrev at det israelske militæret hadde beslaglagt gravsteinen.
«Etter tildekking av fakta av IDF og forsvarsdepartementet, ble steinen jeg plasserte på min sønns grav – en stein som var viktig for meg å bli plassert på hans grav, som hans mor – fjernet av forsvarsdepartementet mot min vilje,» skrev hun. «Når de dekker over det faktum at Ron ble eliminert med det formål å drepe – tror de at å fjerne steinen fra Rons grav vil fjerne fakta som de er.»
Men faktum består, skrev Sherman, at «Ron ble kidnappet på grunn av en monstrøs mislykket regjering og en mislykket hær.»
Men «det eneste de etterlot meg som hans mor – steinen de ble enige om [å la meg] hvile på graven hans [som] jeg betalte for av mine private lommer» – ble «fjernet av forsvarsdepartementet for å fortsette å dekke over drapet hans,» utbrøt hun.
«Dette er regjeringen, og dette er forsvarsdepartementet,» konkluderte hun: «Tildekking, fjerning av blasfemiske bevis, ofring av de kidnappede, etterlatelse av de etterlatte foreldrene.»
Dreper det israelske militæret israelske fanger i Gaza med overlegg?
Sherman-familiens indignerte påstand om at det israelske militæret gasset sønnen deres til døde, følger etter en avslørende gisselvideo utgitt 15. januar av Al-Qassam-brigadene, den væpnede fløyen av Hamas. Videoen inneholdt vitnesbyrd fra Noa Argamani, som ble tatt til fange under Nova Electronic Music Festival i Sør-Israel, 7. oktober.
Ifølge Argamani overlevde hun så vidt en rekke israelske luftangrep og må nå komme seg etter flere skader:
«Jeg befant meg i en bygning,» sa hun. «Den ble bombet i et IDF-luftangrep. F-16-missiler traff oss alle tre. To missiler eksploderte og ett gjorde det ikke. I bygningen var vi sammen med Al-Qassam-soldater og tre gisler. Meg selv, Itai Svirsky og Yossi Sharabi. Etter at bygningen vi var i ble truffet, ble vi alle begravet under ruinene. Al-Qassam-soldater reddet meg og Itai, men vi klarte ikke å redde Yossi. Etter mange dager ble Itai og jeg lokalisert til et annet sted. Mens han ble transportert, ble Itai rammet av et IDF-luftangrep og overlevde ikke.»
I en slutterklæring rettet mot den israelske regjeringen, erklærte Argamani: «Itai Svirsky og Yossi Sharabi – de døde på grunn av våre egne luftangrep fra IDF. Stopp denne galskapen og bring oss hjem til våre familier.»
14. januar – den 100. dagen siden 7. oktober – lød Ron Shermans far, Alex, som et ekko av Noa Argamanis oppfordring til umiddelbare forhandlinger om løslatelse av fangene: «Vårt budskap i dag til den israelske regjeringen er at tiden er i ferd med å renne ut!» erklærte Alex Sherman på et møte med fangenes familier. «Hvem som helst av de bortførte kan være din far, sønn eller datter. Retur av de bortførte må være det eneste overordnede målet. Det finnes ingen andre.»
Dessverre for de israelske fangene som vansmekter i Gaza, har deres regjering vist en utstudert manglende interesse for en fremforhandlet fangeutveksling.
Siden 7. oktober har Israels militære utstedt «Hannibal»-ordrer i masseskala, autorisert målretting av hjem og kjøretøy som inneholder bortførte, med stridsvogngranater og Hellfire-raketter, noe som fører til drap på mange israelske ikke-stridende. Målet, som skissert i en undersøkelse som siterer offisielle militære kilder, av israelske sikkerhetsreportere Ronen Bergman og Yoav Zeyton, var å forhindre en politisk smertefull utveksling med et stort antall palestinske fanger.
Minst 36 av de israelske bortførte er drept inne i Gaza siden Israels militære angrep begynte. Foruten Sherman, Svirsky og Sharabi, inkluderer de Samer Al-Talalka, Alon Shamriz og Yotam Haim, som ble skutt ned av soldater fra Israels Golani-brigade, da gislene nærmet seg dem skjorteløse, viftende med et hvitt flagg og appellerte på hebraisk om å bli reddet.
De inkluderer trolig også familien til Yarden Bibas, en israeler som holdes som gissel i Gaza. I en spesielt foruroligende gisselvideo sees en tårevåt Bibas som ble løslatt av al-Qassam-brigadene den 13. desember, og anklager Israel for å ha drept sin kone, Sherry, og hans to små barn, Ariel og Kfir, i et luftangrep.
Den israelske hærens talsmann har insistert, uten bevis, at familien hans fortsatt er i live, og antydet at israelske borgere burde ignorere den «psykologiske krigføringen» som ble formidlet i Bibas gisselvideo.
Selv om den israelske militæraksjonen har mislyktes fullstendig i løpet av over 100 dager, med å løslate fangene, og udiskutabelt har drept mange av sine egne borgere, er et stort flertall av jødiske israelere for å eskalere angrepet på Gaza. 56 % av respondentene i en meningsmåling fra Israeli Democracy Institute, 2. januar, mente den beste måten å få tilbake de gjenværende fangene på, var å fortsette den militære operasjonen i Gaza. Bare 24% støttet en avtale med Hamas, selv om byttet som fant sted i begynnelsen av desember, så mange israelere vende tilbake fra fangenskap.
Med den israelske offentligheten rustet for hevn, politiet som brutalt undertrykker offentlige krav om våpenhvile, og fanatisk høyreorienterte statsråder som raser mot «katastrofen» med fangeutvekslinger, ser skjebnen til fangene i Gaza dyster ut.
Nå spekulerer noen israelske analytikere åpent i at deres militære bevisst angriper de bortførte, for å nekte Hamas økt politisk innflytelse. Som den israelske sosiologen Yagil Levy skrev i Haaretz, «regjeringens beslutning om å angripe Gaza, til tross for tilstedeværelsen av gisler i de bombede områdene, kan betraktes som en forlengelse av ‘Hannibal’-direktivet.«
Levy konkluderte, fordi høyreorienterte elementer i regjeringen ser en fangeutveksling som antitetisk til det uttalte målet om å «ødelegge» Hamas, er «gislenes liv nok et rimelig offer som må gjøres.»
Wyatt Reed er administrerende redaktør for The Grayzone. Som internasjonal korrespondent har han dekket historier i over et dusin land. Følg ham på Twitter på @wyattreed13.
Sjefsredaktøren for The Grayzone, Max Blumenthal, er en prisbelønt journalist og forfatter av flere bøker, inkludert bestselgende Republican Gomorra, Goliath, The Fifty One Day War og The Management of Savagery. Han har produsert trykte artikler for en rekke publikasjoner, mange videorapporter og flere dokumentarer, inkludert Killing Gaza. Blumenthal grunnla The Grayzone i 2015 for å sette et journalistisk lys på USAs tilstand av evig krig og dens farlige innenlandske konsekvenser.
Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone.
Israeli army gassed my son ‘like Auschwitz,’ mother of slain Israeli soldier says
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Israeli victims’ families denounce NY Times ‘Hamas rape’ report (youtube.com)