Nyhetsbrev steigan.no 22.01.2022
Dagens overskrifter:
Slagmark Myanmar
Bløffen om Norge som det grønne batteriet for Europa
Preben Aavitsland (FHI) advarer mot forskjellsbehandling av uvaksinerte
Parlamentsmedlem og advokater angrepet av politi under fredelig demonstrasjon i Roma
Det finnes ingen erstatning for kunnskap
– Ja til frihet, nei til koronapass
USAs favoritt»terrorist»
Slagmark Myanmar
Av Einar Ødegård - 22. januar 2022
https://steigan.no/2022/01/slagmark-myanmar/
Støtter hjelpeorganisasjoner opprørsgrupper under dekke av “humanitær hjelp”
Av Einar Magnus Ødegård.
Om et statskupp
1. februar 2021 gjennomførte militære styrker i Myanmar et kupp ved å ta kontroll over statsstyret og arrestere de facto statsminister Ang San Sun Kyi, regjeringen hennes og andre politikere.
De anglosaksiske land med USA i spissen satte etter kuppet øyeblikkelig i gang en storm av kritikk mot den fredelige maktovertakelsen. Vestmaktenes reaksjon kom for hurtig til å være tilfeldig. Den umiddelbare negative reaksjonen peker på at de hadde hatt noe i gjære der i landet, og som ble forpurret ved de militæres maktovertakelse.
3. februar meddelte utenriksdepartementet i USA at 47 millioner US$ som var bevilget som direkte bistand til Myanmar var sperret.
Kinesiske myndigheter har som prinsipp ikke å hverken kommentere eller blande seg inn i andre staters indre anliggender, men gjorde i dette tilfelle et unntak ved å erklære full støtte til de militære makthaverne.
Forklaringen på maktovertakelsen skulle komme:
5. april 2021 uttalte den filippinske utenriksminister Theodore Locsin om militærkuppet i Myanmar:
‘Vesten ødela Ang San Sun Kyi ved å kritisere henne for å være hard mot Rohingyafolket. Innflytelse fra Vestmaktene var blitt for stor, militærkuppet var nødvendig for å ivareta Myanmars naturressurser, kultur og asiatiske verdier.’
Utsagnet fra utenriksminister Locsin var uvanlig skarp og klinkende klart: Hjulpet av Ang San Sun Kyi hadde Vestmaktene vært i ferd med å gjøre Myanmar til et lydrike, slik Burma var for Storbritannia da britene herjet verden som verst med alle sine kolonier.
Fakta
Myanmar har 55 millioner innbyggere og størst flateinnhold av de indokinesiske land med 670 000 kvkm. Til sammenligning dekker den skandinaviske halvøy 750 000 kvkm. Myanmar har kyst mot Indiahavet og Andamansjøen i vest og sør, og 1 600 km landegrense i nord og øst mot Bangla Desh, India, Kina, Laos og Thailand.
Myanmars frodige jord og tropiske klima gir hjem til 135 folkegrupper med de forskjelligste opprinnelser, hvor de har funnet ny boplass etter større og mindre kriger andre steder i Asia. Befolkningen i byene er av blandet opprinnelse. Landet som helhet har ikke fødselsoveskudd.
I det midtre Myanmar som grenser til Thailand bor fire folkegrupper som ikke vil la seg underordne statsstyret, og med sine egne fungerende samfunn og tradisjoner. Av disse er Shan- og Karenifolkene med tilsammen 6 millioner relativt fredelige mennesker, og Monfolkene med 300 000 i et fredelig strengt buddhistisk samfunn lojale til landets styresmakter.
Annerledet er Karenfolket med sine to millioner innbyggere som lever innenfor et 30 000 kvkm landområde. Til sammenligning er Oppland Fylke 25 000 kvkm.
I lange tider har Karenfolket avvist å samarbeide med Myanmars myndigheter, men arbeider for å opprette en selvstendig føderal stat.
Nettstedet Radio Free Asia som drives av CIA meldte 12. januar at i Karenbefolkede områder kjemper nå regjeringsstyrker mot de væpnede gruppene Karen National Liberation Army, Karen Defence Force og den pro-demokratiske People’s Defence Force. Resultatet er 62 000 mennesker som er blitt drevet på flukt til andre områder av Myanmar i desember 2021-januar 2022.
Den presise meldingen viser at CIA er tungt inne blant Karenfolket. Radio Free Asia opplyser i artikkelen at også en fjerde væpnet Karengruppe finnes, som forteller at folkeslaget preges av indre uenighet.
Karenområdet har i vår tid hatt et utall av væpnede opprør som protester mot hva statsstyret har pålagt befolkningen. Godt utstyrt med våpen og ammunisjon som de fire motstandsgruppene er, har sammenstøtene med regjeringsstyrkene vært krigføring med betydelige styrker. Etter at regjeringsstyrkene har fått kontroll over et stridsområde er ofte bebyggelse til de uregjerlige stammene blitt brent ned som straff, som har medført at innbyggerne har flyktet til andre steder i Myanmar eller til nabolandet Thailand. Når regjeringsstyrkene har forlatt stridsområdet har de som flyktet gjerne kommet tilbake for å fortsette livet der som før opprøret.
Spredt i det store landet finnes den lange rekken av de mindre tallrike folkeslagene. Enkelte av dem prøver som Karenfolket bli akseptert i en føderasjon, men de fleste av dem lager ikke problemer for nasjonalstaten. Selvhjulpne og selvforsynte som de er har statsstyret liten eller ingen betydning for dem.
Hva informasjon om narkotikahandel forteller, men hva oppslagsverk ikke nevner er at de nordøstlige områdene av Myanmar inngår i Det Gyldne Triangel. Produksjon og transport av de narkotiske stoffene er lukrativ virksomhet for flere av stammesamfunnene, og som stimulerer til kriminalitet og motstand mot statsstyret.
Selv om styresmaktene i landet prøver å begrense narkotikahandelen blir anstrengelsene svekket at to dominerende og uadskillelige faktorer: En fattig befolkning og korrupte øvrighetspersoner.
Av dette ser vi lett at et statsstyre i Myanmar ikke gir rom for demokrati i vestlig forståelse av ordet. Statens oppgaver blir å verne landet mot ytre fiender, holde orden, gi helsetjenester, skoleundervisning og bygge infrastruktur. Annet kan ikke forventes.
Storbritannias kriger og erobring av Myanmar
Arkeologer har i Myanmar funnet skrevne beretninger fra13 000 år tilbake. Senere har samfunn oppstått og fungert der en tid, for å bli erstattet av andre folkegrupper i en lang rekke kriger gjennom de tusener av år. Historien preger dagens Myanmar i betydelig grad.
Britiske oppdagelsesreisende fant på 1700-tallet olje som sivet opp fra grunnen i Myanmar, og de så at regnskogene hadde verdifulle treslag som var etterspurt i England. Kvinnene bar smykker av edle metaller med juveler som fortalte om rike naturressurser av flere sorter.
I 1784 sendte britene inn små militære styrker i landet, og erklærte Burma styrt som en del av storkolonien India uten innblanding i lokale høvdingers styresett.
Tonen ble en annen i 1824 da britene startet en erobringskrig som varte til 1836 da nordvestre del av landet var noenlunde under deres kontroll. Hele Burma ble okkupert ved nye kriger mot sør og øst i1852 og 1885, for å bli styrt som en del av kolonien India kalt juvelen i imperiets krone.
Etter utallige oppreisninger og væpnede opprør fikk Burma lokalt selvstyre i 1937, og ble et uavhengig land i 1948.
Rohingyafolket
Med opprinnelse i Midt-Østen hadde rohingyaene spredt seg til mange land herunder India hvor de hadde dårlig omdømme. Som en vennlig handling overfor de etniske inderne flyttet britene de fleste rohingyaer til den tynt befolkede Rakhineregionen i Burma som grenser til Bangla Desh.
Ved frigjøringen av Myanmar i 1948 hadde en del Rohingyaer fått statssborgerskap av kolonimakten, noe som også den unge staten Myanmar ga fram til et militærkupp i 1962. Da ble alle rohingyarske statsborgerskap annulert, med begrunnelse at de nektet å gå på skoler, var muslimer med stort fødselsoverskudd, kriminelle og ikke fulgte alminnnelig skikk og bruk i landet.
I årene som fulgte skjedde mange store og små sammenstøt mellom Myanmars ordensmakt og rohingyane, en situasjon som ble dramatisk endret natten 25. august 2017. På et bestemt tidspunkt angrep geriljastyrker fra rohingyaene politistasjoner i Rakhine, drepte 81 politisoldater og satte fyr på stasjonene. Hæren ble satt inn, som startet den store utvandringen av rohingyaer til Bangla Desh som er godt kjent. Etter at mange har valgt å flykte teller de gjenværende av folkegruppen omlag 500 000 i Myanmar.
I Rakhine finnes også den politiske organisasjon Arakans Forende Liga med den væpnede styrken Buddhist Arakan Army, dannet av den etniske gruppe gruppe på 500 000 som hører til der. Gruppen har full militær kontroll over Rakhine og federal stilling som mål, men samarbeider med det sentrale statstyret om å hindre rohingyaer fra å bli bofaste der.
Buddhismen, Myanmars kulturbærer
Den største religion i Myanmar er buddhismen med sine pagoder. Der lever munkene, noen lenge tid og mange andre et år eller mer. De buddhistiske munkene kommer fra byene og de 135 forskjellige folkegruppene unntatt Karen. Slik ser vi at buddhistmunkene er en samlende faktor i statsdannelsen med stor påvirkningskraft i befolkningen.
Munkene kan være voldelige som mot rohingyaene, og arbeider for å beholde buddhistisk religion og tilhørende kultur i landet. Ethvert statsstyre i Myanmar er avhengig av buddhistmunkenes samarbeid for å kunne fungere, så stor innflytelse har de.
Det antas at omlag nitti prosent av folket i Myanmar er buddhister, de andre ti prosent er spedt på de store religionene og andre kalt hedenske.
Økonomi
Myanmar regnes som ett av de fattigste land i verden, men har overskudd av Asias viktigste næringsmiddel ris som eksporteres. Frukt er et annet betydelig eksportprodukt.
En stor bekledningsindustri gir arbeid til mange og eksportinntekter til landet.
Briter startet utvinning av jordolje allerede i 1885, men til vestlige operatørers irritasjon har asiatiske selskaper de senere år fått konsesjon på utvinning av olje og naturgass både på land og til havs. Eksporten av produktene går mest til Thailand og Kina. Andre operatører enn de asiatiske er franske Total, amerikanske Chevron og australske Woodside.
71 nasjonale og internasjonale selskap har konsesjon på utvinning av mineraler og edelstener. Registrerte gruver utvinner gull, kopper, tinn, bly, sølv, nikkel, rubiner, saffirer og jade. Selv om gruvedriften er regulert finnes i tillegg et utall små og større uregistrerte gruver, noen med groteske arbeidsforhold.
Ved kysten av Rakhine har kinesiske selskap bygd dypvannshavn og terminaler for både olje og gass fra den Arabiske Gulf med rørledninger til Kina. Det store anlegget forsyner Kina med energi uten at tankskipene må gå gjennom Malakkastredet som lett kan blokkeres.
USA og Myanmar
Etter maktovertakelsen 1. februar 2021 reagerte USA med fordømmelse av militærstyret i Myanmar, og regjeringene i Thailand og Indonesia pådro seg USAs umiddelbare vrede med utenriksminister Blinkens ord:
‘Vi er ikke fornøyd med landenes holdning til militærstyret i Burma’.
Vestmaktene bruker fortsatt britenes navn på kolonien.
Det store spørsmålet blir: Har de to naboland avvist USAs krav om å være vertskap for en skyggeregjering for Myanmar? En slik er blitt dannet uten at oppholdsstedet er kjent, mest sannsynlig i Australia der den amerikanske viseutenriksminister Sherman har vært for samtaler med skyggeregjeringen.
Etter et møte i Kina sendte ASEAN-landene 2. juni følgende pressemelding:
‘Skyggeregjeringen for Myanmar har ikke ASEANs tillit’.
Som forventet utløste pressemeldingen fornyet kritikk mot ASEAN fra vestlige land med USA, UK og EU i spissen
3. juni 2021 skrev det amerikanske utenriksdepartement på sin internetside om Myanmar:
‘USA støtter et fredelig, blomstrende og demokratisk Burma som respekterer menneskenes rettigheter. USA vil gi humanitær bistand i grenseområdene mot Thailand, og støtte de frivillige hjelpeorganisasjonenes arbeid for flyktninger på begge sider av grensen. USA vil støtte helsearbeid og demokrati, matvaresikkerhet, uavhengige media, og fremme fred i områder med vold.’
Metoden for å skape borgerkrig og destabilisere landet avsløres av det amerikanske utenriksdepartement med ordene: Ved hjelp av ‘humanitær bistand’ i grenseområdene osv osv. til Karenfolket med sine fire væpnede motstandgrupper, vil vestmaktenes agenter hisse til kamp for rettigheter og selvstyre. Det egentlig mål er at karenkrigerne skal kjempe så hardt at sentralregjeringen blir svekket og at opprør skal bre seg til andre grupper i folket. Da kan Vestmaktene komme inn med skygggeregjeringen som lystrer deres pipe. Det fattige og uopplyste folket er ment å være vestmaktenes våpen nykoloniseringen.
For å utføre sine skitne gjerninger mot Myanmars befolkning har regjeringene i Vesten erobret kristne hjelpeorganisasjoner som arbeider i Thailand:
The Border Consortium, Vestmaktenes våpen mot staten Myanmar
På 1980-tallet ba regjeringen i Thailand om bistand fra hjelpeorganisasjoner i flyktningarbeidet. Reaksjonen var at kristne og ideelle organisasjoner i anglosaksiske land i 1984 dannet en overbygning for å samordne innsatsene fra de forskjellige hjelpeorganisasjonene med tittel Consortium of Cristian Agencies.
I 1994 ble organisasjonens navn endret til The Border Consortium (TBC), og ble registrert som forretningsselskap i England med hensikt å drive sosialt arbeid og annet med hovedkontor i Bangkok.
I 1998 ga thailandske myndigheter FNs flyktningorganisasjon UNHCR ‘operativ rolle’ overfor flyktningene, men nå foregår også FN-innsatsen innen rammen av TBC.
Bistanden som TBC yter til de for tiden 150 000 flyktningene som har rømt til Thailand fra Myanmar er matvarer, helsetjenester, undervisning, yrkesopplæring og landbruk. I følge informasjon fra TBC ble i 2017 innkjøpt og fordelt 12 000 tonn ris, 700 tonn kokosolje og mye annet. Antall ansatte i TBC oppgis som 54, med samlede driftsutgifter omlag 300 millioner US$.
TBCs formål oppgis som humanitært arbeid for konfliktutsatte folk sør-øst i Myanmar (les Karenfolket), og støtte arbeid for menneskeretter, fred og utvikling. Den årvåkne leser ser at TBCs sekundærhensikt samsvarer nøyaktig med de planer USAs utenriksdepartement har for Myanmar.
Vedtektene for TBC sier at humanitær bistand er en forutsetning for plass i styret for organisasjonen, som har den uavhengige Alexis Chapman som formann. I 2022 er representanten fra Kirkens Nødhjelp en av de 8 styremedlemmene. Et annet styremedlem er oppnevnt av International Rescue Committe (IRC).
Den tidligere utenriksminister for Storbritannia David Milliband er leder for IRC, med Bill Gates og Clintonstiftelsen blant bidragsyterne. Støttemedlemmer er bl. a. Madeleine Albright, Henry Kissinger og den tidligere amerikanske finansminister Timothy Geithgens.
IRC driver humanitært arbeid og ‘post conflict activities’ i 40 land, og er et utførende redskap for Vesten. Det mest tydelige bevis for påstanden er at den tidligere Sovjetrepublikken Georgia er ett av operasjonsområdene.
At IRC med styrerepresentanten og den uavhengige styreformannen har tatt full kontroll over TBC kan ikke bevises men er sannsynlig.
Pengene til TBC oppgis å komme fra USA med 53% der regjeringen er største bidragsyter. Fra Australia kommer 9%, UK8%, Canada 4%, tilsammen 74% fra anglosaksiake land. Et opparbeidet fond dekker 12% av inntektene, resten oppgis å komme fra en lang rekke bidragsytere uten at pengesummer blir angitt! I og med at summene på innteksiden ikke er synlige, bevises at undergravingsvirksomheten i Myanmar skal holdes hemmelig.
Kirkens Nødhjelp: Langsiktig utviklingsarbeid og politisk påvirkning
Avsnittsoverskriften siterer de hensikter Kirkens Nødhjelp har for arbeidet i utlandet ved siden av ren nødhjelp. Slik glir virksomheten med styreformann Dagfinn Høybråten i spissen inn som ett av de mange Vestens våpen mot styret i Myanmar, hvor organisasjonen ifølge regnskap for 2020 brukte 13,8 millioner kroner innen rammen av TBC. En godt kjent hemmelighet er at offiserer i Forsvaret tidvis arbeider for Kirkens Nødhjelp.
Innen rammen av UNHCR driver Norsk Flyktningråd bistand til flyktninger i Myanmar uten å ha politisk arbeid som den annen hensikt. Informasjon om organisasjonens forhold til TBC er ikke tilgjengelig.
International Crisis Group
Et selskap som i 1995 ble registrert i Washington DC har som tittel International Crisis Group (ICG). Den består av 47 medlemmer fra 31 land, heriblant ex direktør i Statoil Helge Lund som nå er styreformann i British Petroleum, Georg Soros, Carl Bildt og Tzipi Livni. De andre er tidligere politikere, velstående forretningsfolk og akademikere med gruppens sekretariat basert i USAs hovedstad. Omsetning i 2020 oppgis til 30 millioner US$ der pengene kommer fra statlige og private donorer, dvs samme opplegg som for TBC og IRC.
ICG har laget en rapport om Myanmar datert 12. januar 2022. Den sier at alt hjelpearbeid der er stanset etter 1. februar 2021 fordi landet er lukket for innreise.
Rapporten fra ICG er bygd opp som en standard militær etterrettningsrapport, og beviser at innen organisasjonen er offiserer som foretar vurderinger av folkegrupper i grenseområdene, deres ledere, støtte i gruppen og de opprørske kapasiter som der finnes. Rapporten er en grundig studie av eksisterende samfunnsstruktur, med hensikt å finne svakheter som kan utnyttes til å destabilisere Myanmar. Det kalles ‘utviklingsarbeid og politisk påvirkning’, og som apellerer til bistand fra statlige kilder i Vesten.
Rapportens sammendrag sier i utdrag: ‘ICG tilrår at internasjonale aktører ikke arbeider for å oppnå våpenhviler mellom statsstyret og lokale grupper, men i stedet oppfordre de forskjellige gruppene til å samarbeide med skyggeregjeringen…….., for å samle de forskjellige etniske gruppene til kamp mot militærstyret.’
Av dette ser vi TBC, IRC og ICG i et uoversiktelig samarbeid er godt i gang med å destabilisere Myanmar for at Vestmaktene med den såkalte skyggeregjeringen skal få kontroll over ressursrike og strategisk viktige Myanmar.
Nøytrale Thailand under press fra Vestmaktene
Som Myanmars vennlige naboland er Thailand blitt mottaker av flyktninger fra det opprørske Karenfolket.
I og med at Thailand mottar denne internasjonale bistanden i flyktningearbeidet kommer Vestens onde hensikt med arbeidet til syne med ordene til det amerikanske utenriksdepartement:
‘Vi arbeider for et fredelig, blomstrende og demokratisk Burma etc. etc’.
Under den glattpolerte overflaten til TBC må det regnes som sikkert at også IRC og ICG har sine kommandoplasser der for å lede undergrunnsarbeidet i Myanmar. Den nevnte etterrettningsrapport er et sikkert bevis for påstanden.
TBC, IRC og ICG er alle registrerte selskaper som kan drive internasjonal handel. Med narkotika fra Det Gyldne Triangel, hvitvasking av pengene og Asias tradisjonelle liberale syn på import og eksport er handlingsromet deres stort.
Grunnet innsats for flyktningene kan vestmaktene øve press på Thailand for å drive undergravningsarbeidet mot Myanmar. På den annen side kan Kina presse Thaimyndighetene til å begrense Vestmaktenes aggresjon.
Håp?
Etter at Myanmar i styretiden til Ang San Sun Kyi ble oversvømt av vestlige ‘rådgivere’ og frivillige ‘hjelpeorganisasjoner’ har militærstyret fått nye tilleggsoppgaver:
Sikre grensene mot ulovlige inntrengere, deportere vestlige påvirkningsagenter, lokalisere og uskadeliggjøre egne innbyggere som har gått i vestens tjeneste, bekjempe opprørsgruppenes evne til strid og påvirke dem til en forsoning med sentralstyret.
Gjenreisningsarbeidet blir krevende. Støttet av Kina er å håpe at Myanmar kan bygges opp til å bli et velfungerende asiatisk land.
Kilder til artikkelen er en tekstet reportasje på japanske TV-kanal NHK 28. desember 2021, nyhetsmeldinger notert over tid, informasjon fra organisasjoner og opplysninger på Internet.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
»»Støtt Steigan.no og Mot Dag
Bløffen om Norge som det grønne batteriet for Europa
Av Øyvind Andresen - 22. januar 2022
https://steigan.no/2022/01/bloffen-om-norge-som-det-gronne-batteriet-for-europa/
Av Øyvind Andresen.
Norge – med Agder som viktigste region – skulle bli Europas grønne batteri. Med dette budskapet skulle folket overbevises om at Norge måtte bygge mange flere og kraftigere kraftkabler til utlandet som en del av «det grønne skiftet». Mange gikk på kroken, det var falsk markedsføring som kraftselskapene har tjent grovt på.
Ideen om Norge som oppladbart batteri for Europa ble lansert allerede i 2008 av daværende olje- og energiminister Aslaug Haga (Sp) og fulgt opp av flere Sp – statsråder, miljøvernminister Erik Solheim (SV) og ikke minst statsminister Jens Stoltenberg (Ap) i 2011. Tankegangen var at eksport av rein kraft fra Norge var avgjørende for å hjelpe fram en grønn energiproduksjon i Europa. Den ustabile sol- og vindproduksjonen på kontinentet skulle balanseres mot den stabile vannkraftproduksjonen i Norge.
I 2013 fulgte NHO opp med en kampanje for å gjøre Norge til et grønt batteri for Europa gjennom å bygge opp et omfattende nett av sjøkabler for kraftutveksling med utlandet. Ideen fikk raskt oppslutning av kraftbransjen med Statkraft og Statnett i spissen, samt en rekke miljøorganisasjoner (Zero, Bellona, Greenpeace, Fremtiden i våre hender, Natur og Ungdom, Spire og WWF), forskningsinstitusjoner (Sintef, NTNU), NVE og de politiske partiene.
Statnett sendte i 2013 en konsesjonssøknad om å få tilrettelegge for de to store sjøkablene Nord Link til Tyskland og North Sea Link til Storbritannia. I konsesjonssøknaden står det at strømprisen i Norge vil øke med to til fire øre pr. kilowattime som en følge av kraftutvekslingen med kablene. Daværende olje- og energiminister Tord Lien (FrP) godkjente søknaden i 2014.
Agder Energis daværende direktør Tom Nysted fulgte opp og lanserte ideen om Agder som Europas grønne batteri. Agder lå jo nærmest kontinentet og hadde stor kraftproduksjon. Han hevdet også at prisene vil stige mellom tre og fire øre pr. kilowattime pga kablene. Direktør for kontinentale operasjoner i Agder Energi, Henrik von Hayden, mente sågar at kablene ville senke strømprisene i Sør-Norge.
I 2015 innrømmet Per Sanderud, daværende direktør i NVE, følgende på Statnetts høstkonferanse: «Vi er ikke det grønne batteriet som kan løse Europas problemer, sånn som man kanskje forestilte seg for en stund siden.» Og Sanderud hadde selvsagt helt rett. Norges overskudd av rein kraft i et normalt år utgjør bare noen promille av den europeiske totalproduksjonen.
Og dermed skulle man tro at ideen var begravd en gang for alle. Forfatter Hogne Hongset sammenlikner ønsket om å gjøre Norge til grønt batteri for Europa, med å åpne dørene og vinduene i et oppvarmet hus for å få opp utetemperaturen. En av påstandene er at det må bygges flere utenlandskabler for å ha full forsyningssikkerhet. Dette er rein bløff! Allerede i 1993 var forsyningssikkerheten sikret, noe som er lett å dokumentere.
Likevel fortsatte propagandaen for «Europa-eventyret». Under Arendalsuka i 2018 var det et arrangement med tittelen: «Slik kan Norge bli Europas batteri – og samtidig skape arbeidsplasser og redde klima.». Møtet ble arrangert av NTNU og Sintef.
Kronprinsen fulgte opp etter et besøk i Tyskland i 2019 og i et intervju med den tyske avisen Spiegel sier han: « Én kraftkabel til Tyskland er ikke nok. Men det er en begynnelse.»
Så seint som på Høyres landsmøte i april 2021 sa delegaten Haagen Poppe fra Arendal Høyre følgende:
«For Sam Eyde er kanskje den viktigste enkeltpersonen bak at Agder og Norge i dag kan være hele Europas grønne batteri. … Lengst mot syd i vår landsdel ligger også «The Cable Corner» med flere feite og flotte kabler som binder oss til kontinentet og forsyner Europa med grønn kraft produsert oppe på våre vidstrakte vidder».
Poppe, som er bystyremedlem i Arendal og har fast spalte i Fædrelandsvennen, konstaterer altså at Agder allerede er Europas grønne batteri! (Hans framstilling av Sam Eyde vil for øvrig ført til stryk til eksamen i historie på videregående, men er verd en egen kommentar).
De to siste «feite og fine» utenlandskablene ble så åpnet i fjor, den ene (NordLink) fra Tonstad i Sirdal til Wilster i Tyskland, den andre (North Sea Link) fra Kvilldal i Rogaland til Blyth i England. De to har dimensjoner for å eksportere halvparten av den norske produksjonen. Det er strømbrukerne som har betalt utbygginga av kablene.
Det er liten tvil om at åpninga av disse to kraftkablene har vært direkte årsak til de høye strømprisene i vinter som truer selve livsnerven i det norske samfunnet.
Det er i dag politisk umulig å snakke om Agder og Europa som grønt batteri for Europa. De som har fremmet denne ideen, ligger i dag lavt i terrenget og håper den politiske stormen vil blåse over, og at ingen konfronterer dem med sin falske markedsføring.
Regjeringen nekter så langt å gå inn i markedet og regulere eksporten. De går heller inn for å bygge ut mer kraft i Norge, også i vernede vassdrag, og flere vindmøller på land og til havs. Men hva skal vi med utbygging av mer kraft og rasering av norsk natur når overskuddet ender opp som reint salg til utlandet, og prisene på strøm fortsetter å stige?
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
Preben Aavitsland (FHI) advarer mot forskjellsbehandling av uvaksinerte
Av skribent - 22. januar 2022
https://steigan.no/2022/01/preben-aavitsland-fhi-advarer-mot-forskjellsbehandling-av-uvaksinerte/
Overlege Preben Aavitsland i FHI advarer i et blogginnlegg på nettsida epidemi.as mot å opprette et skille mellom vaksinerte og uvaksinerte, og han mener at det som skjer i en del EU-land er skremmende.
«Frihet, likhet og beredskap»
Aavitsland innleder:
«Viruset gjør nå mye mindre skade. Da kan også skadelige tiltak mot viruset fjernes.»
De fleste har innsett at det har liten hensikt å skyve epidemien foran oss. Derfor forsøker ikke myndighetene noe annet enn å bremse epidemien selv om titusener smittes hver dag. Kanskje bør man til og med slippe opp litt på bremsene nå som antallet sykehusinnleggelser og dødsfall fortsatt synker. Fordelen med det kan være at mange flere blir smittet med den milde omikronvarianten slik at immunforsvaret deres får en liten dytt og dermed gir dem enda bedre beskyttelse mot alvorlig sykdom hvis det skulle dukke opp en verre variant.
Frihetens øyeblikk nærmer seg
«Frihetens øyeblikk nærmer seg. Det kan bli en frihet fra koronatrusselen, koronafrykten og koronatiltakene. Snart er det på tide at folk selv tar ansvar for testing, isolering og varsling av nærkontakter, og de igjen kan selv kan ta ansvar for å følge med på symptomer og teste seg. Alt kan åpnes, så kan folk heller bestemme selv hvor mye de vil skjerme seg. Slutter vi med karantene, gult og rødt nivå på skolene, og å holde oss hjemme med bare lett forkjølelse og negativ test, vil fraværet på skoler og arbeidsplasser reduseres betraktelig.»
«En truende ulikhet»
«Den største truende ulikheten nå er ønsket om at serveringssteder, forsamlingssteder og universiteter skal slippe inn bare dem som har en passerseddel som beviser at de er vaksinert. En slik ordning skal beskytte de uvaksinerte mot dem selv ved å nekte dem å ta så stor risiko at de kanskje havner på sykehus og opptar viktige senger. I tillegg er kanskje håpet at det skal bli så ubehagelig for de uvaksinerte at de lusker av gårde til vaksinesenteret likevel.»
«Mange i næringslivet og enkelte politikere vil gjerne ha en ordning med passersedler, for de tror det kan erstatte andre tiltak. Problemet er bare at ordningen ikke bremser epidemien. De vaksinerte på nattklubben eller konserten smitter seg imellom selv uten at det er noen uvaksinerte til stede.»
Utviklingen i EU bør skremme
«Utviklingen i EU bør skremme. Der er ulikheten i ferd med å gro fast. Passersedler skal kreves ved grensepasseringer i lang tid framover; det er ingen tegn på at politikerne vil avslutte ordningen. Mange land har i tillegg tydelig forskjellsbehandling av vaksinerte og uvaksinerte innenlands. Fra et smittevernsynspunkt er det meningsløst, men politikerne får vise handlekraft og innbille folket at epidemien bekjempes mens man egentlig bare plager det uvaksinerte mindretallet. Dessverre fører ordningen til at noen føler seg nødt til å ta flere vaksinedoser enn de trenger. Jeg er redd det blir bare verre før EU-byråkratene i Luxembourg og politikerne i EUs hovedsteder en gang innser hva de holder på med.»
Overlege Aavitsland avslutter slik:
I stedet for slike skadelige ritualer, trengs en smart beredskap for framtida. Naturen kan overraske igjen. … Eventuelle restriksjoner i samfunnet bør sikre mest mulig frihet og likhet.
Kommentar:
Lesere av steigan.no vil kjenne til at mye av det overlege Aavitsland skriver her er ting vi og mange av våre skribenter har skrevet i lang tid. Vi applauderer at Aavitsland tar så klare standpunkter mot diktatoriske tendenser som skjuler seg bak «smittevern», og vi lover en premie til den første stortingsrepresentanten som våger å si det samme fra Stortingets talerstol.
Les også: Koronapass: Jeg vil stå på scenen igjen, men ikke for enhver pris
«Fullvaksinert» i dag – «uvaksinert» i morgen
Åpent brev til kulturbransjen
Og vi kan legge til:
Parlamentsmedlem og advokater angrepet av politi under fredelig demonstrasjon i Roma
Av red. PSt - 22. januar 2022
https://steigan.no/2022/01/parlamentsmedlem-og-advokater-angrepet-av-politi-under-fredelig-demonstrasjon-i-roma/
Corte suprema di cassazione er den høyeste rettsinstansen i Italia. Den holder til i Palazzo di Giustizia ved bredden av elva Tiber i Roma. 20. januar 2022 gjennomførte ei gruppe motstandere av Mario Draghis diktatoriske koronaregime en fredelig demonstrasjon utenfor rettslokalene. Demonstrantene var anført av parlamentsmedlemmet Sara Cunial, som opprinnelig ble valgt inn for Movimento 5 Stelle.
Advokatene som deltok i demonstrasjonen stilte i de formelle draktene som de bruker i retten. Likevel ble både de og parlamentariker Cunial utsatt for fysiske og verbale angrep fra politiet, skriver nettstedet R2020.
«Det som skjedde i morges foran Kassasjonsretten er svært alvorlig,» sa Sara Cunial. «Menn i uniform angrep fysisk og voldelig en gruppe frie borgere, som fredelig og legitimt ønsket å uttrykke sin dissens ved å sende inn en klage på regjeringens vedtak om å begrense konstitusjonelle og internasjonale rettigheter. Flere advokater i sine formelle klær og meg selv, som et demokratisk valgt parlamentsmedlem, ble verbalt og fysisk angrepet, som det fremgår av flere videoer, av selve lov- og ordensmaktene som er satt til å beskytte og ivareta det italienske folket, deres rettigheter og grunnloven,» sa kongresskvinnen Sara Cunial, foran kassasjonsdomstolen i Roma, sammen med hundrevis av advokater i formelle drakter, for å uttrykke sin dissens mot de grunnlovsstridige Covid-nødlovene til regjeringa Draghi.
«Vi har vært ofre for kriminell behandling, mens de virkelige kriminelle bestemmer framtida til dette landet – fortsetter Cunial – dette kalles diktatur. Og alle de som, med eller uten uniform, står passivt og betrakter dette mens rettighetene våre, og vi sjøl, blir trampet ned, er feige medskyldige. Men de har ikke kunnet hindre oss i å nå målet vårt: vi har levert klagen til kassasjonsdomstolen – konkluderer Cunial – Vi vil fortsette å forsvare grunnloven, fordi dette er hva frie borgere i en demokratisk stat gjør: de fortsetter å kjempe for vår grunnlov og vårt elskede land».
Artikkelen om Sara Cunial i italiensk Wikipedia har ingenting med leksikografi å gjøre, det er rein skittkasting og forsøk på å utdefinere henne som politiker og person.
R2020 er et nettverk som kjemper for for frihet og demokratiske rettigheter
På nettsidene sine skriver R2020 om seg sjøl:
«R2020 er et NETTVERK av mennesker som er forent av ønsket om å bekrefte sine rettigheter til frihet, verdighet og sjølbestemmelse, gjenoppbygge et solidarisk samfunn, beskytte territoriet vårt, og sikre en lykkelig nåtid og framtid for oss alle.»
De publiserer nyhetsbrev og har lagt ut en samling med videoer her.
Oppfordring til handling:
COVID-19 – Libertà fondamentali e diritti dei cittadini UE – PETIZIONE AL PARLAMENTO EUROPEO
REAZIONI AVVERSE, È ORA DELLA VERITÁ
Filosofen Francesco Lamendola: Italia er gissel for et ondskapsfullt oligarki
Det finnes ingen erstatning for kunnskap
Av Bjarne Berg Wig - 22. januar 2022
https://steigan.no/2022/01/det-finnes-ingen-erstatning-for-kunnskap-2/
Fire artikler om systemtenkning. Del 1
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.
Vi er midt i en skjebnetid i vårt land. Strømprissjokket, pandemien og krigsforberedelsene er store systemer som påvirker og vil påvirke oss. Disse krisene kom ikke av seg selv, men. Skyldes beslutninger som gradvis utviklet systemene dynamisk. Ved å forstå dette bedre, kan vi gjøre bedre valg, også politisk.
Men også små kriser i våre egne liv.
Som mennesker gjør vi av og til feil. De fleste med små konsekvenser, men noen med store og alvorlige. Sett i ettertid, tenker vi – hvis jeg bare hadde visst!
Ja, hvis vi bare hadde hatt bedre kunnskap på det tidspunktet vi tok den gale avgjørelsen?
Kunne feilen vært unngått? Kunne strømkrisa vert unngått. Hadde det vært mulig å ikke ødelegge store deler av barns oppvekst? Finnes det en bedre metode for å skaffe seg bedre kunnskap raskere?
La oss begynne med spørsmålet:
Hva er kunnskap?
Uten kunnskap kunne vi ikke stått opp av senga om morgenen. Vi kunne ikke løst de enkleste oppgavene. Kunnskap er det vi bygger livet og samfunnet på. Kunnskap er individuelle og felles mentale modeller vi bruker for å ta valg i livene våre. Kunnskap er våre ideer og våre oppfatninger om hvordan den virkelige verden rundt oss fungerer. Kunnskap om alt fra de nære ting i dagliglivet og til å svare på de store spørsmålene i livet og i verden. Følelser består også av kunnskap. «Magefølelse», «Intuisjon».
Men – vi må også skille kunnskap fra hva det ikke er:
Kunnskap er ikke det samme som informasjon
Kunnskap er hva vi får ut av informasjon eller data, hvordan vi tolker og får mening ut av den. En tabell med tall er en tabell med tall. For eksempel busstider eller stopptider. Hvis vi lager en visuell struktur av disse tallene, for eksempel å merke ut reiseruter og stoppesteder med egne farger, lager vi struktur ut av informasjonen og får dermed kunnskap til å ta riktige beslutninger, som å velge riktige buss. Altså – informasjon + struktur gir kunnskap. Det samme gjelder fag som historie, matematikk, geografi og vitenskap om politikk.
Vi strukturerer data og informasjon slik at de gir mening, forståelse og bedre kunnskap.
Kunnskap er heller ikke å være god til å huske
En som er god til å svare på en kviss, har ikke nødvendigvis god kunnskap, men først og fremst god hukommelse. En som for eksempel husker hvordan verdens mest berømte ligning E = MC2 skrives (Einsteins ligning for energi), har ikke nødvendigvis kunnskap om energi. Hen husker formelen og ville kanskje fått god karakter ved å svare «riktig». Deler av skolesystemet praktiserer ennå denne ytterst skadelige formen for læring. Elever og studenter får «riktig» svar ved å huske det som sto i læreboka. En god karakter for hukommelse er ikke nødvendigvis en god karakter for kunnskap!
La oss rydde litt i begrepene
Kunnskap er en samling av delte (felles) og individuelle mentale modeller vi har om verden rundt oss. Det er tankesettet vi bruker for å ta veivalg og navigere i livene våre. Forstå store og små problemer.
Læring er prosessen for å utvikle og forbedre våre mentale modeller for å bli enda bedre til å navigere i livene våre. Og i store systemer – ta riktige veivalg.
Vitenskap er systematiske prosesser for å utvikle og validere (sikre) kunnskap som bedre samsvarer med den virkelige verden.
Så til hovedspørsmålet. Finnes det en metode for raskere og bedre kunnskap?
Svaret er ja og det heter systemtenkning. Systemtenkning har to ord. System og tenkning. Verden rundt oss og vi selv er systemer. Systemer består av sammenhenger mellom elementer som til sammen utgjør en helhet som leverer en virkning. For eksempel vår egen kropp. Hjertet alene får oss ikke til å leve, det fungerer sammen med blodomløpssystemet som igjen henger sammen med oksygenopptak, rensing av avfall fra kroppen og mye, mye annet. Systemtenkning starter med å anerkjenne verden som systemer. En virksomhet er et hovedsystem og mange delsystemer. Naturens kretsløpssystem lærer oss om energi, sammenhengen mellom solenergi, vann, termiske systemer osv. Å akseptere at verden er systemer betyr også å akseptere at mesteparten av informasjonen om dem er skjult. Vi kan ikke forklare vulkanutbruddet som nå foregår på Kanariøyene med å se på lava som renner nedover fjellsiden. Det henger sammen med jordas skjulte krefter under jordoverflaten. Et annet eksempel på et system er kraftsystemet som er i fokus i disse dager. Å lytte til debatten i Stortinget eller direktørene i kraftselskapene, forteller oss at enten lyves det bevisst om dette systemet, eller så er nøkkelpersonene uten virkelig kunnskap. Mer om det senere.
Den andre ordet i systemtenkning er tenkning. Som nevnt er det å tenke å strukturere informasjon (det vi ser, hører og føler). Dette er såkalt kognitive funksjoner vi er født med. Dr. Derek Cabrera oppdaget de enkle funksjonene som tenkning består av. Det er funksjoner vi er født med, men som vi kan øve opp til å bli mye sterkere og mer effektiv.
Disse fire tenkefunksjonene er
Distinksjon. Å skille en ting eller en ide fra hva det ikke er.
System. Å se det vi ser, hører og leser som en del av en helhet. Som del av større og mindre systemer.
Relasjon. Å se ting eller ideer i sammenheng med andre ting.
Perspektiv. Alle ting eller ideer kan ses fra ulike perspektiver
Vi kan også kalle disse for grunnreglene for systemtenkning – DSRP.
Uten disse funksjonene kan du rett og slett ikke tenke.
La oss teste systemtenkning og DSRP på kraftsystemet. Det vi observerer på strømregninga er at prisen har gått opp flere hundre prosent. Og varierer sterkt fra time til time.
Vi vet at vi har mer en nok strøm i Norge selv i et såkalt tørrår. Derfor kan vi eksportere overskuddet som er på ca. 20 TWh. Vi vet også at kraftbransjen har gjennom strømkablene eksportert omtrent dette.
Distinksjon: Hva er problemet og hva er det ikke. Ekstrem kraftpris skyldes IKKE kraftmangel, det er en priskrise. De som snakker om kraftkrise, snakker altså usant. (Fra Stortingets talerstol er dette særdeles ugreit).
System: Kraftpris fastsettes gjennom kjøp og salg i et børssystem basert på hva strøm koster i Europa. Problemet med ekstreme priser er en del av prisfastsettelsessystemet.
Relasjon: Her må vi se på aksjon-reaksjon sammenhenger eller årsak-virkninger. Da må vi teste flere hypoteser. – Skyldes ekstremprisen, mangel på vann? Det gjør det ikke. Da må vi se på en annen relasjon. – Skyldes ekstremprisene prisfastsettelsesprosessen? Gjør din egen refleksjon! Men vi må gå dypere. Hva er det ved prisfastsettelsen som skaper slike enorme variasjoner mellom norsk kostpris på ca. 15 øre og prisen vi må betale som er 10-30 ganger høyere? Det må skyldes en helt avgjørende relasjon, nemlig kablene som knytter oss sammen med det europeiske energisystemet. Dette systemet er basert på kull, gass, vind atomkraft og litt vann. Samt såkalte miljøavgifter (C02-avgift). Det betyr at prisfastsettelsen er relatert til prisen på disse energikildene pluss C02 avgifter.
Perspektiv. Alle fenomener kan ses fra ulike synsvinkler eller perspektiver. Vi kan studere det fra kraftbransjen synsvinkel, fra den kraftforedlende industrien, fra vanlige husholdninger. Men vi kan også studere det fra en historisk sammenheng. Nemlig Stortingets vedtak om innføring av børssystemet. Kraft ble en handelsvare.
Systemtenkning er kritisk tenkning, men tenkning basert på en dypere og dypere forståelse for systemene. Og ved å forstå dem bedre, kan vi gjøre bedre valg og unngå mange feil. Men vi mennesker har en del medfødte handikap. Gjennom mange hundre år har vi trodd på myter og fortellinger som ikke er knyttet til kunnskap.
Mer om dette i neste artikkel.
Illustrasjonen til denne artikkelen er Rafaels maleri Skolen i Athen som er en freske i rommet Stanza della Segnatura i Vatikanpalasset i Roma. Fresken er et av de mest kjente verkene til renessansemaleren Rafael, som også laget de tre andre freskene i det samme rommet. Rafael utførte fresken fra 1509 til 1511 og motivet viser mange av antikkens mest kjente greske filosofer.
USAs favoritt»terrorist»
Av Alan MacLeod - 22. januar 2022
https://steigan.no/2022/01/usas-favorittterrorist/
Nærmere gransking avslører hvor nær statsmakten Sacha Baron Cohen faktisk er
Av Alan MacLeod
MintPress gjennomgikk dokumenter og snakket med en tidligere CIA-agent som jobbet med Sacha Baron Cohen for å avsløre hvordan den berømte skuespilleren jobbet med den nasjonale sikkerhetsstaten for å selge USAs kriger.
MINNEAPOLIS – Sacha Baron Cohen blir viden hyllet som et komisk geni, og bruker sin regelrette frekkhet til å håne det absurde i målskivene sine. Skaperen av Ali G, Borat og Brüno har blitt en av Hollywoods hotteste varer. Likevel skjuler ofte de utagerende stuntene agendaen hans og hans egen nærhet til statsmakten.
Baron Cohen er ofte motvillig til å komme med direkte politiske uttalelser. Men nøyere undersøkelse av komikerens bakgrunn og synspunkter viser at mye av arbeidet hans er pro-israelsk, pro-vestlig propaganda forkledd som satire.
For eksempel viser dokumenter innhentet under Freedom of Information Act at forsvarsdepartementet var involvert i produksjonen av 2009-mockumentaren «Brüno», der Baron Cohen spiller en flamboyant homofil østerriksk reporter som reiser verden rundt. I sin søken etter å bli mer heteroseksuell besøker Brüno en militærbase i Alabama. Scenene på basen føles temmelig iscenesatte, med offiserene som bistod ham for oppsettet for en mengde vittige one liners.
Produksjonsselskapets versjon av hendelsene er at de løy for Nasjonalgarden for å få tillatelse til å filme og at de, etter å ha mistenkt at militæret luktet lunta, raskt flyktet fra basen, med vaktene i hælene på bilen deres som skrek til dem at de måtte stanse. Bilen kom seg tilsynelatende ut akkurat i tide, klemte seg innunder en senkeport som var på rask vei ned, omtrent som i den ikoniske fluktscenen fra «Jakten på den forsvunne skatten». På spørsmål om hvorfor ingen på basen gjenkjente en av de mest kjente komikerne i verden spille en karakter som hadde eksistert i et tiår, svarte produksjonsteamet at på grunn av streng disiplin ved basen, var det ingen av de titalls av rekruttene som Brüno samhandlet med som fikk lov til å snakke fritt til sine overordnede offiserer, så det hele nådde dem aldri.
Ikke alle er overbevist av denne forklaringen. Tom Secker, en undersøkende journalist som analyserer forbindelsene mellom Pentagon og Hollywood, kommenterte:
«Hvis opptakene ble skaffet ulovlig, ved at produksjonsselskapet lurte militæret – noe de absolutt gjorde, så det ble de absolutt – så ville det vært en relativt enkel sak for Pentagon å hindre dem i å bruke det i den endelige filmen.»
Dette reiser spørsmålet om hva slags innrømmelser de ga militæret for å få bruke opptakene, eller om manus for hele møtet var skrevet helt fra starten.
«Brüno» ble også laget med hjelp fra CIA. I et intervju med David Letterman i 2009 uttalte Baron Cohen i forbifarten at en CIA-kontakt hadde arrangert noen av scenene i filmene. Baron Cohens idé var å intervjue Al-Qaida- eller Hizbollah-medlemmer og vise dem bilder av homoseksuell sex for å få deres reaksjon på kamera. Agenten det var snakk om var John Kiriakou, som ble en offentlig person etter at han varslet om byråets bruk av tortur i Irak. Han er nå forfatter og programleder i radio.
Kiriakou fortalte MintPress at han ga Baron Cohen beskjed om at det vanvittige stuntet hans var «en usedvanlig dårlig idé».
«Jeg sa,» hør her, de kommer til å drepe deg. De vil drepe mannskapet ditt. De vil gå ut i gatene og drepe folk som minner dem om deg. Så ille kommer dette til å bli.’» På spørsmål om den nasjonale sikkerhetsstatens rolle i utformingen av popkulturen, sa den tidligere etterretningsoffiseren at det er «langt mer kynisk» enn folk flest er klar over, og forklarte:
“Det er en filial inne i CIAs Office of Public Affairs hvis jobb utelukkende er å jobbe med Hollywood studioer. Dette er noe FBI har gjort siden 1940-tallet. De vil samarbeide og gi røde løper-behandling til ethvert Hollywood-studio som er villig til å få CIA til å se bra ut. «
Siden «Brüno» ble filmet, har nivået på CIA-engasjementet i Hollywood eskalert, takket være 2012-vedtaket av National Defense Authorization Act som legaliserte at myndighetene kan bruke propaganda på det amerikanske publikummet. «Det som da gjøres er at det lar CIA og deres like hjelpe Hollywood-studioer med å lage pro-CIA-filmer,» forklarte Kiriakou, og bemerket at mange ledende TV-serier og filmer – som alle viser byrået i et godt lys og opprettholder usannheter som at tortur er en viktig del av å holde Amerika trygt – er nå laget med CIA-hjelp. «Nå kan de kan bare finne på disse løgnene og holde det gående!» han la til. I hvilken grad regjeringen direkte produserer populærkultur er imidlertid langt fra begrenset til bare ett byrå: Forsvarsdepartementet har vært involvert i produksjonen av minst 814 filmer og 1133 TV-serier, inkludert mange av de mest suksessrike titlene og seriene.
Til slutt intervjuet «Brünos» produksjonsselskap noen de hevdet var en terrorist (i Letterman-intervjuet beskrev Baron Cohen mannen som sådan åtte ganger i løpet av tre minutter). Vedkommende – den palestinske kjøpmannen og NGO-arbeideren Ayman Abu Aita – benektet imidlertid kraftig at han overhodet var noen terrorist. Han hevdet at Baron Cohen hadde fortalt ham at intervjuet ville handle om hans fredsaktivisme og at hans liv og virksomhet hadde blitt ødelagt som et resultat. Abu Aita saksøkte for nesten 100 millioner dollar. Saken ble avgjort ved forlik for et ikke avslørt beløp i 2012.
Det er denne typen løssittende demonisering av arabere og muslimer som har ført til mye kritikk av Baron Cohens arbeid som antirasistisk på et overfladisk nivå, men som opprettholder grove stereotypier og forakt for befolkningen i Vest-Asia. Sina Rahmani, en akademiker og vert for «The East is a Podcast», et program om orientalisme i populærkulturen, var spesielt kritisk til Baron Cohens “i forbifarten”-rasisme og hvordan den brukes til å styrke vestlige mål i Midtøsten, og sa til MintPress:
«Dette er ikke rakettvitenskap. Han [Baron Cohen] har sannsynligvis noen forbindelser, og det er slik han får all denne fantastiske tilgangen, bare for å hevde å være et slags Andy Kaufman-aktig geni. Mens mange mennesker faller for dette, er det under det hele bare helt ordinært hvit overlegenhet-rasespill.«
Hvis dette virker overdrevent kritisk, så tenk på «The Dictator», Baron Cohens satire fra 2012 om den libyske lederen Muammar Gaddafi. Tidspunktet for produksjonen kunne knapt vært mer iøynefallende – og nyttig for amerikanske og israelske interesser. Filmen er skrevet og filmet på nøyaktig samme tid som NATO jobbet med jihadister for å styrte lederen som hele tiden hadde vært en torn i øyet for Vesten, og inneholder noen av de råeste islamofobiske stereotypiene som er sett på TV. Muslimer blir fremstilt som kun interessert i å drepe amerikanere eller å misbruke kvinner, mens diktatoren selv jobber med å utvikle atomvåpen til bruk mot Israel.
«The Dictator» hadde premiere like etter at den virkelige Gaddafi ble offentlig henrettet av vestlig-støttede jihadister, som ennå i dag kontrollerer landet og har gjort det til en failed state full av utendørs slavemarkeder.
Rahmani var svært kritisk til filmen og sa til MintPress:
«The Dictator» er i hovedsak en israelsk-amerikansk imitasjon av en grov stereotypi som er lånt nesten direkte fra lavbudsjett-action/militærfilmene som spredte seg gjennom 1980- og 1990-tallet. Til syvende og sist koker det ned til en veldig dyp kulturell islamofobi, som kan slås av og på etter behov. Og disse dypt radikaliserte følelsene bygger seg opp over tid og krystalliserer seg som utenrikspolitikk gjennom invasjoner og regimeskiftekriger.«
Å være Eli Cohen
Den unge Sacha, som kommer fra en av Englands mest bemerkelsesverdige familier, ble privatutdannet ved en rekke skoler sørøst i landet før han fortsatte med historiestudier med fokus på antisemittisme ved Cambridge University. Andre familiemedlemmer – som har valgt distinkt stavemåte for etternavnet – inkluderer professor i utviklingspsykologi ved Cambridge Simon Baron-Cohen, dramatikeren Dan Baron-Cohen, filmskaperen Ash Baron-Cohen og komponisten Erran Baron Cohen.
Selv fra tidlig alder var Sacha angivelig besatt av den jødiske staten. «Han var veldig sionistisk, veldig involvert i Habo,» erindret en venn, og refererte til Habonim Dror, en venstreorientert sionistgruppe som han var medlem av. Andre husket ham som «en veldig nerdete, veldig morsom, Israel-orientert fyr» som bodde på en kibbutz i ungdommen. Det ser ut til at han idoliserer Shimon Peres, reiste for å møte ham i 2012 og deler sitater fra den tidligere israelske presidenten på sine sosiale medier. Peres, selvfølgelig, overså folkemordet på palestinere i 1948, forsøkte å selge atomvåpen til apartheid Sør-Afrika og utførte den etniske rensingen av Galilea-regionen.
Den pro-israelske propagandaen ble imidlertid skrudd opp til 11 i «The Spy», et miniseriedrama fra 2019 som Baron Cohen produserte selv og spilte tittelfiguren i. Regissert av tidligere IDF fallskjermjeger Gideon Raff, «The Spy» lovpriser Mossad-agenten Eli Cohen, som går dypt undercover, forankrer seg i den syriske sosieteten, og gir etterretning til den jødiske staten som er avgjørende for dens seier i seksdagerskrigen i 1967 mot sine naboer. Den dag i dag okkuperer Israel ulovlig syrisk og palestinsk land som ble erobret i 1967.
Serien er en nådeløs feiring av Mossad og Israel, som settes opp som kontrast til barbariet til naboene. Som The Daily Dots anmeldelse av showet kommenterte, var den overordnede meldingen «Cohen god/syrere onde.» Washington Post bemerket også at «The Spy» var en sentral del av en bredere Mossad-rekruttering. Eli Cohen var en ekte historisk skikkelse og en helt for mange av de mest lidenskapelige sionistene. Sacha bemerket at han ser seg selv i Eli og hevdet at det de gjør er ganske likt.
Hul fordømmelse
Baron Cohen har offentlig fordømt de mest åpenlyse formene for islamofobi, slik som skuddene i Christchurch-moskeen i 2019, og til og med lurt et utelukkende hvitt Arizona-publikum, ved å utgi seg for å være en eiendomsutvikler som ønsker å bygge en gigantisk moske i byen deres finansiert av Clinton Foundation. Scenen fremhevet de voldsomme fordommene mot muslimer i den småby-USA, med en mann som ropte «Jeg er rasist – mot muslimer». Men samtidig som han kritiserer åpen islamofobi, støtter Baron Cohen høylydt Israel når de massakrerer palestinere.
I mai, på høyden av det israelske angrepet på Al-Aqsa-moskeen og pogromene i Sheikh Jarrah-området i Jerusalem, drev Baron Cohen innblanding for Israel, og fordømte offentlig det han kalte «en bølge av antisemittisme på gatene» og på sosiale medier. Med henvisning til eksempler fra Anti-Defamation League (ADL), krevde filmstjernen at sosiale medier skulle gjøre mer for å renske ut anti-jødehat. I motsetning sa han ingenting om det israelske angrepet som drepte hundrevis av palestinere i Gaza, skadet flere tusen og tvang titusener til å flykte fra hjemmene sine. (I virkeligheten jobbet sosiale medieselskaper overtid for å sensurere palestinske stemmer, inkludert de på MintPress.)
Noen av eksemplene ADL ga for å støtte påstanden om en ny bølge av antisemittisme var ganske tvilsomme, inkludert en gruppe palestinske demonstranter i Illinois som ropte «Intifada» og «fra elven til havet vil Palestina være fritt». Imidlertid har gruppen lenge insinuert at det å ta til orde for en uavhengig palestinsk stat skal være en manifestasjon av anti-jødisk rasisme. Andre, som Midtøsten-historikeren Norman Finkelstein, har hevdet at ADLs påstander om en «ny antisemittisme» har en tendens til å falle sammen med internasjonal fordømmelse av israelsk vold, og er faktisk lite mer enn at organisasjonen driver innblanding for nasjonen, forsøker å endre tema og bringe tilskuere til taushet.
ADL har ofte fungert som noe i nærheten av et uoffisielt spionbyrå for Israel, og overvåket alle slags aktivistgrupper i USA – inkludert American Civil Liberties Union, NAACP og Greenpeace – så vel som fagforeninger som United Farm Workers og United Auto Arbeidere. Den spionerte til og med på anti-apartheid-ledere som avdøde Desmond Tutu, og i 1986 delte den sin etterretning med Apartheid-regjeringen i Sør-Afrika.
Baron Cohen har gjentatte ganger støttet ADL, som ga ham deres International Leadership Award i 2019. Under seremonien holdt komikeren en lidenskapelig tale og krevde at Facebook og andre sosiale medier skulle ta skritt for å utrydde anti-jødiske fordommer og andre former for hat på deres plattformer.
ebook hadde lenge samarbeidet tett med den israelske regjeringen for å stilne palestinske stemmer på plattformen deres, sistnevnte hevdet at den sosiale mediegiganten etterkom 95 % av forespørslene deres om å slette palestinske kontoer. I dag sitter tidligere generaldirektør for det israelske justisdepartementet Emi Palmor i selskapets tilsynsstyre, og hjelper til med å forme innholdsmoderering.
Ikke overraskende har Baron Cohen også drevet heftig kampanje mot bevegelsen Boycott Divestment and Sanctions (BDS), og fremstilt den som ondskapsfullt antisemittisk. «Boikotte? Ja, fantastisk. Så lenge de er jøder, er det greit. Jeg er ikke en rasist, men hold jødene utenfor,» sa han i et forsøk på å gjøre satire ut av standpunktet deres.
Millennial blackface
Men mens Baron Cohen presenterer BDS-bevegelsen som hemmelige rasister, er han selv ansvarlig for å produsere noen av de mest rasistiske skildringene av utlendinger sett på TV-skjermer i store deler av et halvt århundre. I Borat-filmene spiller Baron Cohen en tomsete og ugjenkallelig rasistisk, sexistisk og antisemittisk kasakhisk journalist, hvis fordommer ustoppelig brukes for latter.
Tilhengere sier at denne typen ironisk rasisme betyr at vitsen ikke går på Kasakhstan (eller muslimer fra sentral- eller vest-Asia mer generelt), men på amerikanere, og deres uvitenhet og manglende evne til å se forskjellen mellom en ekte person og en overdreven karikatur. Dette kan det absolutt argumenteres for når det gjelder scenene der Borat snakker med mektige mennesker, men blir langt mer grumsete i andre. Hvem blir satirisert når Baron Cohen setter seg på en t-banevogn, angriper pendlere og sier «Hei, mitt navn Borat» og aggressivt prøver å kysse dem? Hvor er satiren når Borat åpner en koffert på det fullsatte toget som inneholder levende kyllinger som flyr rundt og skremmer passasjerene? Disse menneskene tenker ikke «typisk kasakhisk oppførsel;» de tenker «hjelp, jeg blir offentlig seksuelt antastet». Og hvem sin ignorans blir dratt ned et hakk når Borat kaller en afroamerikaner et «ekte sjokoladeansikt»? Svaret er at målet for vitsen ofte er folk som ser ut eller høres ut som Borat (dvs. muslimer). Som TV-kritiker Inkoo Kang skrev, «Borat er ikke så ulik hvordan hvite nasjonalister forestiller seg innvandrere: uvitende, voldelige, hang til å begå seksuelle overgrep, ute av stand til eller villige til å assimilere seg.»
Tilhengere kan komme til å hevde at kunst ofte blir feilrepresentert og appropriert engros av folk den håner. Bruce Springsteens antikrigshit «Born in the U.S.A.» ble brukt av Reagan-administrasjonen som en patriotisk hymne, mens den antifascistiske satirefilmen «Starship Troopers» ble mye tolket som pro-nazistisk og tilbedt av ytre høyre over hele verden. Selv om Baron Cohen hadde hatt til hensikt at «Borat» skulle være en antirasistisk film, gjenstår fortsatt spørsmålet hvorfor den fikk så dyp gjenklang hos en allmennhet, som meningsmålinger viser, anser muslimer for å være like menneskelige som aper.
Mye av filmen ble til på «location» i «Kasakhstan», der Borat tar seeren med seg rundt i en ufattelig fattig landsby, og gjør narr av hvor tilbakestående «folket hans» er. Det er ingen vestlige egoer eller uvitenhet som blir punktert her. Faktisk ble den filmet i en sigøynerleir i Romania, hvor lokalbefolkningen ble betalt rundt 3 dollar hver for å bli ydmyket av en mann som snakket til dem på et språk de ikke forstod. Landsbyboerne ble fortalt at de skulle være med i en sympatisk dokumentar som viste livene deres. «Borat» spilte inn over 262 millioner dollar i billettinntekter.
Ideen om å bruke rasisme for å synliggjøre vestlig uvitenhet blir enda mer anstrengt når Baron Cohen dukker opp i reklameintervjuer som karakteren han er på film. I et intervju på CNN med ankeret Betty Nguyen, som åpenbart var med på spøken, fortalte Borat henne at «Vi sier i Kasakhstan å la en kvinne være journalist er som å la en ape fly et fly. Veldig farlig!» Ingen involverte trodde at Baron Cohens karakter var en ekte kasakh, så det er ingen satire å få øye på. Dermed var budskapet folk satt igjen med, uavhengig av skaperens hensikt, at «disse menneskene er virkelig slik.» Dette gjelder spesielt i lys av den amerikanske offentlighetens uklare kunnskap om regionen. Bare 28 % av amerikanerne kan engang lokalisere Iran på et kart over Midtøsten. Derfor er det usannsynlig at de fleste seere forsto arbeidet hans som et stykke nyansert, antirasistisk satire, med tanke på at amerikanerne ser hele regionen fra Balkan til India som en amorf klatt kalt «Midtøsten». Hvis dette er representasjonen av regionen folk flest får, er det ikke rart at Donald Trump kalte mye av utviklingslandene i verden for “shithole countries” – «drittland».
Rahmani plasserte «Borat» og «The Dictator» i en lengre tradisjon med hvite artister som håner ikke-hvite «Andre», som «The Amos ‘n’ Andy Show;» faktisk blackface for tusenårsgenerasjonen, og konkluderer:
Baron Cohen projiserer bildet hvit overlegenhet har av Andre mennesker. I bunn og grunn er han ett dumt kapittel i en veldig gammel bok om vestlig imperialisme, som gjengir fiendene som ydmyke idioter og verdige din komiske etterligning.»
Rasismen ble ytterligere forsterket med 2020-utgivelsen av «Borat Subsequent Moviefilm». I løpet av de to første minuttene av oppfølgeren, informerer Borat oss om at Kasakhstan har avlyst sin tradisjonelle begivenhet, «the run of the Jew», men heldigvis har landet hans fortsatt Holocaust-minnedagen, «når vi minnes våre heroiske soldater som drev leirene.” Borat mottok også en pris, som han sa vil bli «satt i nasjonalmuseet vårt sammen med andre skatter vi har konfiskert fra jøder.»
Mentaliteten som kommer ut av Borat-filmene, «The Dictator» og «The Spy» – at muslimer er uforbedrelig rasistiske, voldelige og antisemittiske – er faktisk et subtilt, men veldig sterkt sionistisk budskap som forsterker forestillingen om at jøder trenger et hjemland med deres egne (og et uten en betydelig muslimsk minoritet) fordi de er utrygge noe annet sted. Derfor vil noen kanskje lure på om Baron Cohens komedie egentlig ganske enkelt er sionisme forkledd som satire. Sagt på en annen måte, hvis filmene hans ble skrevet og produsert av Shimon Peres, ville alle forstå dem som grov propaganda. Men når Peres sin disippel gjør det, er det langt færre som merker ideologien som løper gjennom dem. «Det er det som er spesielt forbannet med Baron Cohen,» sa Rahmani. «Her er denne anglo-israelske fyren hvis hele livet og politiske identitet ble smidd i amerikansk-israelsk apartheid. Og her maler han millioner av muslimer som rasistiske pogromer.»
Faktisk, som mange har påpekt, var Kasakhstan et fristed for jødiske mennesker under Holocaust, ikke en utøver av det, og reddet tusenvis av jødiske liv ved å ta inn mennesker fra Øst-Europa og andre stater i USSR. I dag er landet hyllet av jødiske grupper som en modell for toleranse. Det er også, spesielt, ikke en hjelpeløst sexistisk nasjon; Redd Barna rangerte det høyere enn USA på listen over beste land å vokse opp for piker og kvinner.
Israel: aldri målskiven for vitsene hans
Dette er en ganske ubeleilig sannhet for det israelske statsbyggingsprosjektet Baron Cohen støtter. Ironisk nok har kanskje den mest sjokkerende og nyhetsverdige saken om å avsløre bigotry Baron Cohen har dokumentert aldri blitt avslørt. Mens han var i karakter som Brüno i Jerusalem, ble Baron Cohen nesten slått i hjel av en gjeng rasende homofobe israelere, som, sinte over fremtoningen hans og vanhellige antrekk, begynte å steine ham, mens kamera rullet. Baron Cohen ble angivelig “nesten drept”. Kiriakou fortalte MintPress at Baron Cohen fortalte ham at en rabbiner til og med spyttet på ham. Det var den eneste gangen i karrieren at han brøt ut av rollefiguren og skrek desperat at han var en israelsk jøde, ikke en homofil utlending. Komikeren flyktet for livet og fant tilflukt på toalettet i en forretning i nærheten. Disse opptakene har aldri sett dagens lys. Kanskje det sender «feil» budskap.
Israel er tungt tilstede i Baron Cohens verk. Men det er, påfallende, aldri mål for punchlinene av vitsene hans. En av komikerens tilbakevendende karakterer i TV-serien hans fra 2018 «Who is America?» er den israelske antiterroreksperten Erran Morad. Likevel er det ingen tolker segmenter der Morad klarer å overbevise en delstatsrepresentant fra Georgia til å gjentatte ganger skrike n-ordet, eller den tidligere republikanske visepresidenten Dick Cheney for å signere et waterboarding sett, som å gjøre narr av Israel eller dets folk. Spøken i alle disse er åpenbart intervjuobjektet, og antyder at Baron Cohen absolutt vet hvordan han skal håndtere disse problemene følsomt når han vil. Noen ganger er målskiven for «Borats» vitser privilegerte vestlige. Men altfor ofte er de det ikke.
Baron Cohen har uttalt at han unnfanget «Hvem er Amerika?» – en serie som nådeløst håner republikanere og høyresiden, som hans forsøk på å gjøre noe for å motvirke hans avsky mot Donald Trump. Imidlertid prøvde han også å undergrave venstreorienterte skikkelser som Bernie Sanders i intervjuer. Dette gjelder hele katalogen hans, som konsekvent har forsøkt å satirisere neokonservative, ytre høyre og anti-establishment-venstre, inkludert mange jødiske kritikere av Israels politikk, som Noam Chomsky eller Naomi Wolf. Til syvende og sist skinner altså hans aggressivt sentristiske politikk, kombinert med hans lidenskapelige støtte til det israelske prosjektet, gjennom.
While Baron Cohen does, through his sheer audacity, manage to highlight antisemitic and racist attitudes in the United States, there are certain subjects or positions he appears unwilling to criticize. At best, his work is imprecise comedy that often punches down as well as up. At worst, it could be understood as simple centrist, pro-Israel propaganda. Considering his politics and his connections to state power, many might reasonably suspect the latter.
Mens Baron Cohen, gjennom sin rene frekkhet, klarer å fremheve antisemittiske og rasistiske holdninger i USA, er det visse emner eller standpunkter han ser ut til å være uvillig til å kritisere. I beste fall er arbeidet hans upresis komedie som ofte sparker ned så vel som opp. I verste fall kan det forstås som enkel sentristisk, pro-israelsk propaganda.
Gitt hans politikk og hans forbindelser til statsmakt, vil mange med rimelighet mistenke sistnevnte.
Alan MacLeod er Senior Staff Writer for MintPress News. Etter å ha fullført sin doktorgrad i 2017 ga han ut to bøker: Bad News From Venezuela: Twenty Years of Fake News and Misreporting og Propaganda in the Information Age: Still Manufacturing Consent, samt en rekke akademiske artikler. Han har også bidratt til FAIR.org, The Guardian, Salon, The Grayzone, Jacobin Magazine, og Common Dreams.
Denne artikkelens originale tittel er: Closer Scrutiny Reveals How Close To State Power Sacha Baron Cohen Really Is.
Oversatt til norsk av Kari Angelique Jaquesson.
– Ja til frihet, nei til koronapass
Av leserinnlegg - 22. januar 2022
https://steigan.no/2022/01/ja-til-frihet-nei-til-koronapass/
Demonstrasjon i Oslo 22. januar (mott koronapass og diktatoriske tendenser).
Av Benedicte.
Appeller: kl. 15.00 – På Jernbanetorget.
Fakkeltog: kl. 17.00 – Ruten går via Karl Johan og opp til Eidsvoll plass.
World Wide Rally for Freedom arrangeres for 6. gang i Oslo, nå til helgen. Vi har fått inn flere spennende appellanter, deriblant et par kjente personer fra kultur-Norge.
World Wide Rally for Freedom er en grasrotbevegelse hvor millioner av mennesker verden over demonstrerer for sin frihet, og mot koronapass, lock-down og vaksinepass. Vi mener at disse tiltakene aldri hadde latt seg gjennomføre dersom informasjonen i media hadde vært balansert. Dessverre ser vi en grad av sensur som vi ikke trodde var mulig i moderne demokratier. Vi ser at usensurerte medier flommer over av fagfolk og varslere som motsier «hoved-narrativet», både når det gjelder nødvendigheten av lock-down, og tryggheten av den såkalte «vaksinen». Det vekker ikke tillit når media ser ut til å late som om disse varselropene ikke finnes. Nå snevres også ytringsfriheten på big tech-plattformene inn ytterligere.
Gransking av offisielle statistikker, vitenskapelige analyser og uttalelser fra profesjonelle fagfolk viser at korona-tiltakene ikke har hatt noen positiv effekt på folkehelsen. Tvert imot tar tiltakene flere liv enn de redder. Videre bryter de ned psyken og økonomien vår, i tillegg til at våre demokratiske rettigheter forsvinner.
Den hemningsløse trykkingen av penger, som har pågått siden verden stengte ned, vil før eller senere skape alvorlige konsekvenser. Når så mange frihetsberøvelser oppstår på så mange fronter, er det på tide for å stikke fingeren i jorden og spørre om det i det hele tatt er trygt å tillate det. For dette er et valg vi ikke bare gjør på vegne av oss selv, men for framtidige generasjoner. Det er ikke urimelig å tenke seg til at dette går i retning av et globalt diktatur, hvor vi kontrolleres på samme måte som den kinesiske befolkningen.
Dette kan vi ikke la skje. Selv om vi har grunn til å tro at pressen er kjøpt og betalt, og ikke er på vår side, vil vi oppfordre alle samvittighetsfulle sjeler til å huske hva som skjer med et samfunn hvor alle «bare» gjør jobben sin. Hver og en har et ansvar for å være ærlig med seg selv, gjøre sine undersøkelser og ta et informert standpunkt i denne historisk viktige saken. Vi håper på en nøytral og ærlig pressedekning på lørdag.
Sist gang dukket det opp mellom tusen og to tusen mennesker. La oss bli mange flere denne gangen.
Andre byer som også demonstrerer: Tromsø, Trondheim, Bergen, Porsgrunn og Kristiansand.
Om World Wide Rally for Freedom: er et verdensomspennende konsept, hvor demonstrasjonene skjer samtidig.
Fra hjemmesiden:
What is the World Wide Demonstration?
The World Wide Demonstration (also known as the World Wide Rally For Freedom) is an internationally syndicated community demonstration dedicated to emboldening citizens to push back against Coronavirus related Restrictions in their countries.
The event is deployed by our member organizations in each city, with full local autonomy at the grass roots level.
Demonstrations are coordinated in a decentralized manner using international consensus to align the date, and leaving all event related decisions in the hands of our local implementers.
All Events operated by the World Wide Demonstration Member organizations are peaceful and apolitical.
Hjemmeside:
https://worldwidedemonstration.com/
Facebook-event: https://fb.me/e/WRQifHaI
Fem viktige prinsipper:
Ytringsfrihet
Bevegelsesfrihet
Frihet til å velge
Frihet til å komme sammen
Helsefrihet