Nyhetsbrev steigan.no 21.12.2024
Jemen angrep Tel Aviv med hypersonisk missil
To drept og minst 60 skadd ved terroraksjon mot julemarked i Magdeburg
Nesten tomt i det danske Folketinget da de behandlet lovforslag om antisemitisme
Robert Fico: – Zelensky prøvde å bestikke meg med 500 millioner euro
Bloomberg produserer samtykke for mer vestlig innblanding i Sudan
Den virkelige årsaken til annulleringen av det rumenske valget
Hvordan Washington konstruerte Ukraina-krisen – og presset oss til randen av 3.verdenskrig
Norge må stå opp mot USA og kreve at deres støtte til Israels folkerettsbrudd opphører
Jemen angrep Tel Aviv med hypersonisk missil
Av red. PSt - 21. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/jemen-angrep-tel-aviv-med-hypersonisk-missil/
Den israelske hæren sier at deres antiluftskyts, den berømte «Iron Dome», mislyktes i avskjære missilet som var blitt skutt ut fra Jemen, skriver Times of Israel. Dette er det andre jemenittiske angrepet på Tel Aviv på to dager. Avisa skriver at «millioner av innbyggere rømte til bomberommene midt på natta».
Israel har i denne omgangen vunnet en seier mot Syria i samarbeid med USA og terroristene til HTS, men myndighetene i Israel har ikke lykkes i å få sine innbyggere til å føle seg trygge.
Tusenvis av mennesker har emigrert fra Israel til vestlige land siden 7. oktober 2023, og sa at de ikke føler seg trygge etter over ett år med krig med Hamas i Gaza og Hizbollah i Libanon, rapporterte The Independent 20. desember.
Israels statistiske sentralbyrå estimerte i september at 40.600 israelere reiste langsiktig i løpet av de første syv månedene av 2024, en økning på 59 prosent i forhold til samme periode året før.
To drept og minst 60 skadd ved terroraksjon mot julemarked i Magdeburg
Av red. PSt - 21. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/to-drept-og-minst-60-skadd-ved-terroraksjon-mot-julemarked-i-magdeburg/
Hovedstrømsmediene skriver at «bilen drepte».
En bilfører, som ifølge de lokale mediene kom fra Saudi-Arabia i 2006, kjørte bilen sin i høy hastighet tvers gjennom folkemengden på et julemarked i den midttyske byen Magdeburg. At hensikten var å drepe og skade så mange som mulig, kan det ikke herske tvil om. Se video.
To mennesker er bekreftet døde, et av dem er et barn. 68 mennesker er meldt skadd, deriblant 15 svært alvorlig.
The Independent skriver:
Den mistenkte er en 50 år gammel lege fra Saudi-Arabia som først kom til Tyskland i 2006, sa Sachsen-Anhalts innenriksminister Tamara Zieschang til journalister.
Han har blitt navngitt av tyske medier som Taleb. A. Han ble anerkjent som flyktning i 2016 og er konsulent for psykiatri og psykoterapi i den nærliggende byen Bernburg.
«Gerningsmannen er arrestert», bekreftet Zieschang. «Han er en 50 år gammel mann fra Saudi-Arabia, som først kom inn i Forbundsrepublikken Tyskland i 2006. Han hadde permanent oppholdstillatelse og dermed permanent oppholdstillatelse».
Hovedstrømsmediene fokuserte i første omgang på bilen og skrev om hva bilen gjorde:
Det pågår allerede en svær debatt om terroraksjonen på sosiale medier. Noen skriver at terroristen var islamist, andre skriver at han tvert i mot var tilhenger av Israel og anti-islamist.
Situasjonen i Tyskland er allerede svært spent. Regjeringa har kollapset, økonomien er i fritt fall og de politiske konfliktene er svært bitre.
Det er all grunn til å vise varsomhet når man ikke kjenner gjerningsmannens faktiske motiver, men det bør være mulig å omtale en terroraksjon som en terroraksjon og ikke som en trafikkulykke.
Nesten tomt i det danske Folketinget da de behandlet lovforslag om antisemitisme
Av Arbejderen - 21. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/nesten-tomt-i-det-danske-folketinget-da-de-behandlet-lovforslag-om-antisemitisme/
Det var så å si ingen kritisk debatt om det vidtrekkende lovforslaget, som samtlige av partiene i Folketinget er klare til å fremme. Forslaget åpner for muligheten for å innføre strengere straffer for deltakere i for eksempel folkemøter og demonstrasjoner som viser solidaritet med Palestina.
Fra den danske avisa Arbejderen.
Folketingets retsordførere efterlader ingen tvivl om, hvem de især ønsker at ramme med deres tre nye antisemitisme-lovforslag.
Folketingets retsordførere efterlader ingen tvivl om, hvem de især ønsker at ramme med deres tre nye antisemitisme-lovforslag.
Lovstramningerne åbner op for, at deltagere i demonstrationer, offentlige debatmøder eller et “andet arrangement”, der eksempelvis udtrykker solidaritet med palæstinenserne i Gaza, fremover skal idømmes 50 procent ekstra straf, hvis de begår en forbrydelse, der har baggrund i andre menneskers tro, etniske oprindelse, seksualitet og så videre.
Herudover skal Rigspolitiet kunne indføre en generel skærpet strafperiode – over hele Danmark – hvor personer skal idømmes 50 procent ekstra straf, hvis forbrydelsen har baggrund i andre menneskers tro, etniske oprindelse, seksualitet og så videre.
LA: Demonstration mod folkemord var “hyldest til massakre”
Lovforslagene blev førstebehandlet tirsdag aften i en stort set tom folketingssal. En af de få, der tager ordet, er formand for Folketingets Retsudvalg og retsordfører for Liberal Alliance Steffen Larsen.
Han er ikke bleg for at sætte ord på, hvad det er for nogle demonstrationer, der er i søgelyset.
Steffen Larsen læste op fra indkaldelsen til den store, brede demonstration, som Alle På Gaden For Et Frit Palæstina-initiativet afholdt den 5. oktober for at markere et-året for starten på Israels folkemord på palæstinenserne.
– I weekenden før den 7. oktober kunne man se en demonstration her i København, der i indkaldelsen “… hylder det palæstinensiske folks standhaftighed og modstand mod uretfærdighed” – altså en modstand, der blandt andet kom til udtryk den 7. oktober i form af voldtægter, overlagte massakre på tilfældige jøder og andre uhyrligheder, lyder det fra Liberal Alliances ordfører, der uddyber:
– Der er altså tale om en klar hyldest til Hamas’ massakre samt en ligestilling mellem terrorbevægelser og det palæstinensiske folk… Sådan en demonstration kan kun finde sted, når intolerance får lov til at have en plads. Vi skal stå sammen og bortvise mørkets kræfter fra vores midte. Det ansvar skal vi tage på os som folk og lovgivere.
Også Socialdemokratiets retsordfører glæder sig over lovforslaget:
– Lovforslaget indeholder nogle vigtige ændringer, der giver politiet bedre muligheder for at slå ned på antisemitisme, både i virkeligheden og online, sagde Socialdemokratiets retsordfører Bjørn Brandenborg, der uddybede:
– Det er skræmmende og beskæmmende, at danske jøder lever i utryghed og udsættes for trusler og overfald, og som har en knude i maven, når de sender deres børn i skole og skal råbes ad og chikaneres i det offentlige rum. Desværre er det det, vi ser efter Hamas angreb Israel sidste år.
Det er første gang, at Folketinget giver Rigspolitiet magt til at indføre en strafperiode, hvor der kan idømmes 50 procent ekstra straf, hvis der sker en ekstraordinær udvikling i antallet af hadforbrydelser.
– Der er unægtelig tale om en nyskabelse inden for den straf, der skal udmåles. Ingen tvivl om det, lød det fra Venstres retsordfører Preben Henriksen.
Formålet med de tre lovstramninger er at føre aftalen om bekæmpelse af antisemitisme ud i livet, som samtlige af Folketingets partier indgik i juni.
Justitsminister Peter Hummelgaard tog som den sidste ordet i debatten.
– Vi har siden Hamas’ terrorangreb i Israel sidste år oplevet en helt uacceptabel opblussen af antisemitisme. Danske jøder føler sig forfulgt, chikaneret eller truet i hverdagen. Derfor præsenterede regeringen – sammen med alle partier i Folketinget – tolv initiativer, der skal styrke kampen mod antisemitisme, forklarer justitsministeren.
Han uddyber:
– Politiet skal kunne udpege en skærpet strafzone forud for eksempel for et optog, en demonstration, et større religiøst møde eller et andet arrangement, hvis politiet forventer, at begivenheden vil medføre en ekstraordinær stigning i antallet af hadforbrydelser. Rigspolitiet skal kunne fastsætte en skærpet strafperiode. Det kan være en hændelse, der som Hamas’ terrorangreb i Israel den 7. oktober 2023 fører til en ekstraordinær udvikling i hadforbrydelser.
Afskaffer krav om dommerkendelse
Også på internettet vil politikerne stramme grebet om retten til at ytre sig.
Fremover skal Rigspolitiet – uden dommerkendelse – kunne pålægge enhver udbyder at fjerne såkaldt “terrorrelateret” indhold på deres sider. Det kan eksempelvis være sociale medier, hjemmesider, nyhedsmedier og så videre.
Det er allerede i dag muligt for Rigspolitiet at fjerne såkaldt “terrorrelateret indhold” på internettet. Men det kræver en dommerkendelse.
Det krav vil justitsministeren nu fjerne – så Rigspolitiet ikke længere behøver overbevise en dommer om, at indhold skal fjernes fra nettet.
– Vi foreslår at afskaffe det danske særkrav om en retskendelse, så myndighedernes muligheder for at pålægge sociale medier at fjerne ulovligt indhold bliver styrket. Vi skal give myndighederne de bedst mulige værktøjer for at tage terrorrelateret indhold online ned, forklarer justitsministeren.
Fremover skal det alene være op til Rigspolitiet – til enhver tid – at pålægge en udbyder af en hjemmeside at fjerne indhold, som Rigspolitiet mener er “terrorrelateret”.
Afskaffelsen af kravet om en forudgående dommerkendelse bliver mødt af kritik fra blandt andre IT-Politisk Forening.
Men kritikken preller af på Venstres retsordfører, der ikke mener, at man skal indføre “unødvendige bestemmelser” i form af dommerkendelser.
– Nu har vi en forordning om terrorrelateret onlineindhold. Her er der et ønske om at frafalde ønsket om dommerkendelse. Med det pres der er på domstolene i øjeblikket, skal vi ikke have unødvendige bestemmelser og flere krav om dommerkendelser end højst nødvendigt, mener Venstres retsordfører Preben Henriksen.
Definitionen af “terrorrelateret indhold” er meget bred.
Den danske lovgivning bygger på EU’s Forordning om håndtering af udbredelsen af terrorrelateret indhold online, der slår fast, at “terrorrelateret indhold” er:
“… materiale, som tilskynder eller hverver nogen til at begå eller medvirke til at begå terrorhandlinger eller hverver nogen til deltagelse i en terrorgruppes aktiviteter eller forherliger terroraktiviteter herunder gennem udbredelse af materiale, der afbilder et terrorangreb”.
Meget tyder på, at stramningerne kun er begyndelsen. Justitsministeren åbnede i sin tale op for at tage endnu flere initiativer mod antisemitisme.
– Jeg har en forventning om, at de her initiativer vil bidrage i kampen mod antisemitisme. Men jeg tror også, at vi må se på yderligere initiativer til at supplere vores myndigheder i kampen mod antisemitisme, lød det fra justitsminister Peter Hummelgaard.
Kritiske høringssvar
31 organisationer og myndigheder har afgivet høringssvar. Flere af høringssvarene er dybt kritiske over for de nye stramninger, som de frygter kan få konsekvenser for ytringsfriheden.
Institut for Menneskerettigheder advarer i sit høringssvar om, at “indgreb i ytringsfriheden i form af strafbestemmelser kan have afsmittende negative virkninger på i øvrigt lovlige ytringer (’chilling effect’) og dermed komme til af afholde borgere fra at fremsætte lovlige ytringer”.
Dommerforeningen kalder det “meget vidtgående” at give Rigspolitiet magtbeføjelser til at indføre generelle, landsdækkende strafperioder med 50 procent ekstra straf for en lang række lovovertrædelser, der berører følsomme samfundsforhold.
“Rigspolitiet vil få mulighed for på nationalt plan og ud fra en ren politifaglig vurdering at fastlægge strafferammerne for en meget bred kreds af lovovertrædelser, som i deres natur berører centrale og følsomme samfundsmæssige forhold. Det er Dommerforeningens opfattelse, at det er meget vidtgående at lade Rigspolitiet foretage en sådan regulering, som almindeligvis foretages af lovgiver eller af en minister i bekendtgørelsesform”, advarer Dommerforeningen i sit høringssvar.
De mange høringssvar har ikke fået justitsministeren til at ændre i lovforslaget.
Originalen finner du her:
Næsten tomt Folketing behandler antisemitisme-lovforslag
Robert Fico: – Zelensky prøvde å bestikke meg med 500 millioner euro
Av red. PSt - 21. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/robert-fico-zelensky-provde-a-bestikke-meg-med-500-millioner-euro/
Under forhandlinger i Brussel tilbød Ukrainas president Volodymyr Zelensky Slovakias statsminister Robert Fico 500 millioner euro fra russiske eiendeler for å gi støtte til Ukrainas tiltredelse til den nordatlantiske alliansen.
«Zelensky spurte meg om jeg ville stemme for Ukrainas medlemskap i NATO hvis han ga meg 500 millioner euro fra russiske eiendeler», sa den slovakiske statsministeren.
Han la til at han avviste forslaget fra Zelensky og kalte Ukrainas invitasjon til NATO urealistisk.
Dagen før sa USAs utenriksminister Antony Blinken at Ukrainas tilslutning til NATO er uunngåelig. Ifølge ham må Kiev fortsette å reformere sine militære institusjoner og styrke demokratiske prosesser. Han bemerket at spørsmålet om Ukrainas tiltredelse til alliansen vil bli «veldig, veldig vanskelig» i fredssamtaler med Moskva.
Ifølge Reuters inkluderer USAs påtroppende president Donald Trumps plan for å løse den ukrainske konflikten at Ukraina gir fra seg territorier til Russland, samt fjerner spørsmålet om Ukrainas medlemskap i NATO.
Bloomberg produserer samtykke for mer vestlig innblanding i Sudan
Av Andrew Korybko - 21. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/bloomberg-produserer-samtykke-for-mer-vestlig-innblanding-i-sudan/
Påskuddet er å i fellesskap begrense russisk og iransk innflytelse i den bredere regionen, midt i deres nylige tilbakeslag i Levanten.
Substack, 20. desember 2024
Bloomberg publiserte onsdag en detaljert artikkel om hvordan «russiske våpen, iranske droner gir næring til Sudans brutale borgerkrig». Innholdet er selvforklarende og presenterer de sudanske væpnede styrkenes (SAF) endring i krigslykken, i den nesten to år lange borgerkrigen, som et resultat av disse to landenes støtte. Russland leverer drivstoff, våpen og jetkomponenter mens Iran leverer våpen og droner i bytte mot privilegert tilgang til Sudans mineralrikdom (spesielt gull) og løftet om marinebaser i Rødehavet.
Den russiske fremgangsmåten bygger på modellen som ble forklart her tidlig i 2023, der Moskva gir militær støtte til sine partnere i det globale sør, for å forsvare dem mot eksternt tilknyttede trusler mot deres nasjonale modeller for demokrati, i bytte mot ressurser og andre rettigheter. Irans tilnærming er lik, men mer ideologisk drevet, gitt SAFs nærhet til politisk islam, siden tidligere leder Omar al-Bashirs maktovertakelse i 1989. Begge ønsker å gjøre opp for nylige tilbakeslag i Levanten*.
*(«Området tilsvarer grovt sett dagens statsdannelser Libanon, Syria, Palestina, Israel og Jordan, samt deler av Egypt og Hellas» For mer om Levanten: Levanten – Store norske leksikon O. a.)
Russland risikerer å miste sine baser i Syria etter det felles amerikansk-tyrkiske regimeskiftet der, mens Irans regionale partnere i motstandsaksen har fått juling i hendene på Israel. Egypt og Tyrkia støtter angivelig også SAF, mens De forente arabiske emirater og dets libyske allierte Haftar, er anklaget for å støtte deres rivaler fra Rapid Support Forces (RSF). Likevel er emiratiske mineralselskaper fortsatt aktive i den SAF-kontrollerte Port Sudan, som fungerer som landets midlertidige hovedstad, og understreker dermed kompleksiteten i denne konflikten.
Leserne bør også minnes om at «Russlands veto mot FNs sikkerhetsråds resolusjon om Sudan, reddet landet fra et nykolonialistisk komplott» i forrige måned, etter at Storbritannia prøvde å gjøre det til en vestlig vasall, ved uten hell å forsøke å skape det juridiske påskuddet for en utenlandsk militær intervensjon der, for det formålet. En slik trussel gjenstår imidlertid fortsatt, som antydet av Bloombergs siste artikkel, som åpenbart er rettet mot å produsere samtykke for mer vestlig innblanding der, på grunnlag av felles oppdemming av Russland og Iran.
Trump 2.0 forventes å være tøff mot Iran, og selv om han selv ønsker å forbedre båndene til Russland, kan han bli presset av de haukete kreftene rundt ham til å trappe opp USAs engasjement i Sudan, for å slå to fluer i ett smekk, ved å svekke deres innflytelse i den bredere regionen. Begge er på bakfoten som tidligere forklart, så fristelsen til å gjøre det kan være for stor. Dette kan ta form av flere sanksjoner, hemmelige våpenforsendelser til RSF og etterretningsstøtte til den gruppen.
Noe mer betydningsfullt forventes ikke, siden den fortsatte houthi-trusselen gjør en marineblokade foreløpig ugjennomførbar, mens en flyforbudssone ville kreve en vedvarende luftkampanje som ingen av USAs regionale partnere, først og fremst blant dem Egypt, støtter. Kairo kan også komplisere hva Washington ønsker å gjøre, siden de har en landegrense mot Sudan og anser SAF som «for store til å mislykkes», på grunn av deres felles interesser vis-à-vis Etiopia, som de begge har feider med om Grand Renaissance-demningen.
Uansett er Bloombergs artikkel ment å legge til rette for hvilken som helst type kraftigere politikk Trump 2.0 kan kunngjøre overfor Sudan, selv om det selvfølgelig også er mulig at han ikke vil tillate at USA blir dratt dypere inn i det som kan bli den neste «evige krigen». Fra perspektivet til USAs store strategiske interesser, slik hans MAGA-verdensbilde tolker dem, er det best for USA å holde seg utenfor dette kompliserte rotet og i stedet legge vekt på å megle fred i Ukraina, for deretter å «svinge (tilbake) til Asia» for å demme opp mot Kina.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Andrew Korybko:
Bloomberg Is Manufacturing Consent For More Western Meddling In Sudan
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Tillegg:
Norge og parteringa av Sudan
Det kanskje ikke alle er klar over er at Norge har spilt en svært aktiv rolle i å partere den opprinnelige staten Suden og opprette den ikke-fungerende staten Sør-Sudan.
Sammen med USA, Storbritannia og Israel har Norge brukt enorme summer på finansiere oppdelinga av Sudan og bringe ved til bålet til den ødeleggende borgerkrigen i Sør-Sudan.
Norske regjeringer har brukt minst 13 milliarder av skattebetalernes penger på dette forsøket på å lage en stat som kunne tjene Vestens og Israels interesser.
Vil Norge også være med på USAs nye Sudan-prosjekt?
Det er all grunn til å være på vakt.
Den virkelige årsaken til annulleringen av det rumenske valget
Av skribent - 21. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/den-virkelige-arsaken-til-annulleringen-av-det-rumenske-valget/
Det Vesten ikke tåler er ledere som prioriterer nasjonal uavhengighet og suverenitet, felles interesser og sosial velferd.
Hugo Dionisio
Strategic Culture Foundation, 20. desember 2024
Hvis han var langt til høyre, ville Vesten gjerne ha samarbeidet med ham. Det er den beste lakmustesten for å avgjøre om en bestemt kandidat er ekstrem høyreorientert eller ikke. Vesten har alltid hatt en enorm toleranse for høyreorienterte. Fra fanatiske islamister til nynazister eller sionister, historien er her for å bevise det.
Det kapitalistiske, imperialistiske, nyliberale Vesten har aldri hatt noe problem med å jobbe med fanatikere av noe slag, slik man kan se i Syria i dag. Det Vesten ikke tåler, uansett hvem de er, er ledere som ikke tillater at nasjonal uavhengighet og suverenitet, fellesskapets interesser og sosial velferd blir begrenset av privat tilegnelse av de internasjonale, økonomiske og finansielle interessene Vesten beskytter.
Sannheten er at Vesten ikke har noen problemer med å jobbe med Meloni i Italia, Milei i Argentina, den nåværende sørkoreanske presidenten, eller til og med den saudiske kongefamilien. Til og med, for å nevne de som alle antar, er ekstreme høyreorienterte. Vi må ikke glemme at vi i dag, i selve hjertet av det vestlige politiske systemet, har de mest fanatiske og ekstremistiske situasjonistene, som von der Leyen, Baerbock, Sholz eller Macron. De skiller seg bare fra tradisjonelle høyreekstreme i to eller tre emner som wokeísm, religiøsitet (ikke alle), aksept av Brussels sentralmakt og deres posisjon til krig med Russland.
I Syria, for eksempel, har de slått seg sammen med grupper dannet fra Al-Qaida, knyttet til Det islamske brorskapet, en teologisk skole som også mater Hamas, og styrter en sekulær regjering som forsvarer likestilling mellom kjønnene, men også nasjonal suverenitet, spesielt når det gjelder eierskap til strategiske sektorer, som energi. Det vil ikke ta lang tid før hovedstrømspressen gråter sårt over undertrykkelsen av syriske kvinner. For det første så jeg ingen feminin tilstedeværelse på pressekonferansene som nye syriske ledere holdt. USA og Israel ser ikke ut til å ha hatt noen problemer med å håndtere den konservative og autoritære Erdogan, som en operatør i omveltningen, eller med «moderate radikale» som kom fra kjente terrororganisasjoner. Hvis noen kan forklare meg hva en «moderat radikal» er, vær så god. En symbolsk oppgradering laget av det eldgamle, paradoksale konseptet «moderate opprørere».
Så det ville ikke være noe som hindret Vesten i å jobbe med Calin Georgescu også. Hvis han er, som hovedstrømsmediene antar, en høyreekstrem, hva ville stoppe dem? Gjør de ikke det med Zelensky og tilhengerne av Banderas ideologi? Tross alt, hva står Georgescu for, slik at Vesten så intenst har brukt sin maskin for krigføring ved lov, for å prøve å avslutte hans mer enn forutsigbare valg? Mellom manipulasjon av Tik-Tok-algoritmer og «russisk innblanding», fant vestlige makter og deres juridiske agenter begrunnelsen for å ødelegge et demokratisk valg.
Så med ett slag annullerte maktene som dominerer Romania i dag valget, og som en oligarkisk elite klamrer seg til makten gjennom og prøvde å kjøpe tid, slik at enten gjennom en plan for å hindre den aktuelle kandidaten fra å stille til valg, eller kanskje gjennom gjentakelse av så mange valgprosedyrer som nødvendig, inntil resultatene er riktige, slik det ble gjort i de mislykkede folkeavstemningene om den europeiske grunnloven i Frankrike og Irland, kan USA hvile og bygge sin mektige militærbase for å angripe Den russiske føderasjonen.
Denne brutale handlingen, uforlignelig og utenkelig for noen år siden, er i seg selv en indikasjon på tilstanden av desperasjon som maktene som dominerer Romania befinner seg i. Byggingen av NATOs største europeiske militærbase og bruken av dette landet som et springbrett for en atomkrig, som er i horisonten, gjør Romania til et nøkkelland for hele strategien med å dominere Europa og Den russiske føderasjonen. Disse valgene i Romania kan derfor godt ende med et formelt eller uformelt militærdiktatur, i navnet til en antatt eksisterende «russisk innblanding».
I dag er «russisk innblanding» for NATO-land hva den «kommunistiske busemannen» var for vestlige fascister. Påskuddet for å utslette det lille demokratiet som gjenstår. For det formål vil friheten også gå. Vi kan si at USA og NATO er fanger av selve demokratiet. Deres kandidat kan ikke vinne, og de som kan, jobber ikke for USAs og NATOs intensjoner. Fra personlig avslag på kandidatur, til unntakstilstand, støttet av et behov for å forhindre en «russisk politisk overtakelse», som det går, kan Romania gi oss en praktisk veiledning som viser, trinn for trinn hva Vesten kan gjøre når europeiske folk begynner å ta tilbake landene sine.
Et utgangspunkt for dette forventningsfulle statskuppet kan oppgis da Calin Georgescu, i begynnelsen av dette året, da han ble spurt av en journalist om hva han syntes om det kommende valgåret, svarte: «I år vil være året for å endre systemet». Nå, at en høyreekstrem fyr snakker om å «endre systemet» … er i det minste mistenkelig. Som høyreorientert burde han ha snakket om å «rydde opp i systemet», men aldri om å «endre det».
Men Georgescu gikk lenger og sa at Ukraina er en vestlig stedfortreder, slik at USA kan få tak i Russlands rikdom, som ifølge ham utgjør «80 billioner euro», «hele verdensgjelden». Dette satte tonen for Washingtons foretrukne narrativ, den om «Kreml-agenten». Han sa også at vi styres av «psykopater» og at disse psykopatene, «som de som styrer Ukraina», «aldri spurte det ukrainske folket» om de ønsket denne krigen. For ham er det ukrainske folket fremfor alt «ofrene» for denne situasjonen.
Fortsatt ikke andpusten sa Georgescu, at «Vi lever gjennom slutten av den vestlige imperie- og kolonitiden». Langt til høyre? Vet du om noe europeisk ytrehøyreparti som anerkjenner at USA er et imperium og at USAs og NATOs dominans over andre land er av imperialistisk og kolonial karakter? Jeg gjør ikke!
Georgescu fortsatte med å anklage den rumenske regjeringen og politikerne for å være «fotfolk for omverdenen», og for at «Romania er et null – diplomatisk sett». Georgescu ser med andre ord ikke ut til å være halvhjertet om Romanias tap av suverenitet og nasjonal uavhengighet (hvis mannen var i Portugal…). En ting til som ikke passer inn i karakteriseringen av dagens «ytre høyre», for hvis det er én ting som kjennetegner dette «nye høyre», er det dets tilpasning til NATO, EU og spesielt USA og det de anser for å være «Vesten» og dens «verdier».
Georgescu har doktorgrad i jordkunnskap og jobbet ved National Center for Sustainable Development (NCSD), en frivillig organisasjon som konsulterer miljøspørsmål, var en av grunnleggerne og administrerende direktør for Institute for Innovation and Development Projects (IPID), som inkluderte ledende skikkelser fra rumenske vitenskapelige og akademiske miljøer, så vel som sivilsamfunnet. Sammen med ledende representanter for næringsforeninger, fagforeninger, det akademiske samfunnet og sivilsamfunnet, grunnla han Alliance of Professionals for Progress (APP), som hadde som oppgave å «fremme definisjonen av presise strategiske mål på kort, mellomlang og lang sikt og mobilisere de reelle ferdighetene som finnes i Romania». Alliansen organiserte, i samarbeid med det rumenske akademiet, to offentlige debatter om «Statsreform» og «Ansvarlig sosial utvikling», jobbet som forsker for Romaklubben, og mye mer, noe som gjør ham til en som kjenner, som ingen andre, systemet og hvordan det fungerer så urettferdig.
En miljøforkjemper, en agronom og en dyp kritiker av EUs landbruks- og miljøpolitikk, en spesialist på bærekraftig utvikling, en tidligere FN-tjenestemann, en skribent om rumenske utviklingsspørsmål og en tilhenger av sosial fremgang, Georgescu, det er godt å se, har en profil som passer mange ting, men aldri en «populistisk, ekstremistisk, fanatisk» leder, som de på ytre høyre.
Georgescu baserer hele talen sin på ideen om fremskritt og sosial rettferdighet, på vitenskap, på kunnskap og bruker aldri falske nyheter og oppdiktede ideer. Georgescu, på den annen side, forklarer tydelig sin tenkning, og baserer den på vitenskap og erfaring. Hva har dette med «ytre høyre» å gjøre?
Hvis disse ideene alene ville være nok for hans kritikere til å prøve å katalogisere og fremstille ham som «en Kreml-agent», «pro-russisk» eller en «Putin-agent», hva med de programmatiske målene som vi finner på Telegram-kanalene hans og på nettet generelt?
La oss ta en titt på dette utdraget fra en kanal fra «Food, Water, Energy»-bevegelsen: «Mr. Calin Georgescus nasjonale prosjekt «Mat, vann, energi» er basert på distributisme». For dette formål er det opprettet et Distributist League-nettsted, som tar til orde for et reelt program for samarbeid, distribusjon, sosial rettferdighet og fred.
En av tekstene sier til og med, «Dette er øyeblikket da vi må trekke en grense og mobilisere for utviklingen av dette landet, for gjenoppretting av statlige eiendeler gjennom selektiv nasjonalisering, der grove tyverier har blitt begått mot rumenere». Utvikling, gjenvinning av statlige eiendeler, nasjonalisering. Er dette høyreekstreme mål?
Eller igjen: «Globalisering og oppmerksomhetens omvei, som en teknikk for å slavebinde sinnet, må stoppe i alle land i verden». Og her blir hele doktrinen til World Economic Forum og The Great Reset avvist, med en internasjonalistisk vri, slett ikke i onkel Sams smak.
Men han går videre: «Vi er vitne til en aggressiv kampanje for å konfiskere staters suverenitet, av internasjonale selskaper som livnærer seg på konflikter og kriser, som skaper falske scenarier innen verdens nasjoner, samtidig som de finansierer hemmelige tjenester, terrorgrupper og organisasjoner som er i stand til å destabilisere nasjoner». Suverenitet, internasjonale selskaper. Sikter mot superrike, mot multinasjonale selskaper, og ikke mot migranter, sigøynere eller venstreorienterte.
Eller: «Alle de nåværende partiene er kontrollert av de hemmelige tjenestene og fyller bare lommene med offentlige midler, overføringen av statlige eiendeler til privat eierskap». Hva slags «ekstremt høyre» er dette, som snakker mot privat tilegnelse av offentlige eiendeler (til og med offentlig-private partnerskap) og tyveri av offentlige penger?
Georgescus prosjekt tar til orde for samarbeid, fordeling av rikdom og nasjonalisering av strategiske eiendeler som kan brukes av staten til å heve folks levekår, og har så absolutt ingenting å gjøre med høyreekstreme politiske synspunkter. Er det antiliberalt? Ja! Støttes det av ortodokse kristne mennesker? Kanskje! Streber det etter nasjonal suverenitet og identitet? Ja, men ikke i en rent nasjonalistisk forstand, mer i en patriotisk forstand, opptatt av livet og velværet til hans folk.
Ingenting av dette Georgesu står for, og måten han gjør det på, er høyreekstremt. Her er noen av hans største bekymringer: spedbarnsdødeligheten har økt i Romania de siste 15 årene; fallende fødselsrate, tap av unge mennesker på grunn av emigrasjon, befolkningsreduksjon på grunn av en aldrende befolkning og kvaliteten på utdanningen. Hva er «ytre høyre» her?
Dette angrepet på Georgescu vekker flere mistanker og gir oss flere ledetråder om hva som skjer i Øst-Europa, i en virkelig kamp, «uten metaforer», som Georgescu sier, «av lys mot mørke»:
Vel vitende om at Georgescu-prosjektet er et prosjekt for sosial, demokratisk og grasrotfremgang, kan ikke USA la det lykkes fordi det, som inspirerende og revolusjonært, kan «infisere» landene i Øst-Europa, som EU og USA har lovet mye og sviktet mye.
En karakter som Georgescu, i likhet med bevegelsen han støtter, ligner på den typen sosiale frigjøringsbevegelser sett over hele verden, men spesielt etter andre verdenskrig i Øst-Europa og i mange deler av Latin-Amerika, helt frem til i dag, som motsetter seg underkastelsen til globalisme, nyliberalisme, USA og det de står for.
En befolkning inspirert av idealene om sosial frigjøring og rikdomsfordeling, som Georgescu forsvarer, har enorm makt, så USA må stoppe denne bevegelsen med en gang, fordi dens bekreftelse vil sette strategien om å dominere Øst-Europa, omringe Russland og til og med begrense Kina, i fare.
All denne betingede handlingen, basert på taktiske tilfluktsrom som ikke løser hovedmotsetningen, vil til slutt vise seg å være begrenset. Det er noen grunner til å tro dette:
På slutten av 1991 var det viktigste lokkemiddelet som ble brukt av Vesten for å bringe østlige land inn i folden, basert på ideen om at det å bli med i EU betydde å motta uendelige EU-midler og tilgang til et høyere utviklingsnivå;
Etter den kalde krigen begynte EU å selge seg selv som et område av «fred» og stabilitet, og presenterte seg selv som en konstruksjon som ville forhindre krig i Europa.
Mer enn tretti år gikk, og etter en krise i 2008 som ikke er over og er i ferd med å forverres, selger EU nå krigen mot Russland som et element av samhold. Det er én ting å selge fred, men det er noe helt annet å selge krig. Ingen ønsker å dø, minst av alt for saker som ikke er deres egne, som USA og NATOs offensiv mot Russland.
På den annen side er den påfølgende omdirigeringen av midler til 1. bygging av et militærindustrielt kompleks og kjøp av våpen; 2. opprettelsen av sykluser for akkumulering, som i økende grad utvider gapet mellom rik og fattig og bringer med seg en hel virkelighet der EUs infrastrukturelle og økonomiske utvikling stagnerer.
Gullalderen presentert av EU på nittitallet, falt sammen med sterkt offentlig eierskap, som garanterte billig energi, telekommunikasjon og logistikk, som alle ble privatisert, og falt sammen med tider med svært sterk økonomisk vekst, kapasiteten til offentlige investeringer i grandios infrastruktur, vekst også som følge av evnen til å manipulere valutakursen, renten osv… Først Washington-konsensus, så den europeiske stabilitetspakten, så euroen og alt den brakte med seg, var dødelige stikk mot europeiske staters evne til å skape utviklingsprosjekter. Merverdien som hadde utviklet Europa, begynte å samle seg i kapitalfond i skatteparadisene som ble opprettet for dette formålet.
Du ville ikke forvente noe annet enn skuffelse over løftene som ble gitt og ikke holdt.
Selv i Litauen har vi et parti (nå i sentrum-venstre-koalisjonen) kalt «Dawn of Nemunas*», hvis forsvar av nasjonal suverenitet, offentlig eierskap av visse økonomiske sektorer, kritikk av sionismen, nærhet til landsbygda og nasjonal identitet, som hovedstrømspressen også stempler som «ytre høyre», viser at andre former for demokratisk og progressiv folkemakt kan dukke opp igjen, nå som elitene, en gang beseiret av bevegelsen for sosialisme, og senere hevet igjen av vestlig kapitalisme, mislykkes nok en gang.
*(Nemunas er den lengste elva i Litauen og er viktig for landets geografi og kultur. På norsk blir partiets namn noe sånt som Nemunas Daggry. O.a. Kilde: Copilot viser til snl.no og wikipedia.org)
Og ikke rart at disse partiene presenterer seg selv som «anti-system». «Systemet» som nå er spredt over et bredt maktsentrum bestemmer at det som er «venstre», er de som er «woke, anti-fossile energikilder, dyrevernere eller fullt ut bekymret for klimaendringer», de som er «sentrum» er de som er liberale og nyliberale, og de som er «høyre» er de som er «konservative og reaksjonære». Det er ingen plass for det revolusjonære venstre, venstresiden som er opptatt av reell sosial fremgang og arbeidernes frigjøring, venstresiden som kommer fra arbeid og klassekamp, alliert med småbønder på landsbygda, skapt i den humanistiske æraen.
Jeg antyder ikke at Georgescus bevegelse er en gjenoppstått fortsettelse fra den typen venstreorientert retning, men når en venstreorientert demokratisk og folkelig bevegelse ankommer, er det så vanskelig å katalogisere for de overfladiske og forstyrrede sinnene i den globalistiske epoken, nettopp de som er det direkte resultatet av regresjon i sosial bevissthet og produktivkreftenes subjektive tilstand, at de bare kan sammenligne det med det verste de vet opererer inne i «systemet». Det er utenkelig for disse sinnene å klassifisere noe som ikke passer til de nyliberale standardene. Alt har å gjøre med den manglende evnen til å drømme, som sinnene i det 21. århundre har innprentet med. Denne manglende evnen til å drømme er i seg selv en brems på sosial frigjøring. Så de ukjente, de frigjørende og trossende opplevelsene sammenlignes med det mørke ytre høyre, for å påvirke folket gjennom frykt. Men dette skjer bare tilsynelatende, som med alt som selges i denne forenklede tidsalderen som avviser kompleks tenkning.
Hvis et parti er «euroskeptisk» fordi det identifiserer det faktiske EU med multinasjonale interesser, hvis det er imot NATO, fordi det ser på NATO som en pro-krig allianse, hvis det ikke utelukkende er opptatt av «wokeisme» eller har en visjon der miljømessig bærekraft må matches og balanseres med sosial fremgang, er det derfor «ytre høyre».
Georgescus Romania er et bevis på dette. Hvis denne sosiale, progressive, humanistiske bevegelsesdiskursen var den samme som «ytre høyre», den de ønsker å merke den med, ville USA allerede jobbet med den!
Som de gjorde og gjør med alle diktatorene, mer eller mindre frittalende, som de støtter!
Men USA er i panikkmodus, og risikerer å diskreditere det svært «demokratiske» systemet de bidro til å skape i Romania, det som ikke ser ut til å passe lenger. Og det sier mye om hvorfor dette valget ble slettet fra valgkartet i 2024.
Artikkelen er hentet fra Strategic Culture Foundation:
The real reason for the annulment of the Romanian election
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Noen kilder om Georgescu:
Călin Georgescu – Wikipedia (Engelsk)
Călin Georgescu – Wikipedia (Tysk)
Dawn of Nemunas:
Hugo Dionísio er advokat, forsker og geopolitikkanalytiker. Han er eier av Canal-factual.wordpress.com Blog og medgründer av MultipolarTv, en Youtube-kanal rettet mot geopolitisk analyse. Han utvikler aktivitet som menneskerettighets- og sosialrettighetsaktivist som styremedlem i den portugisiske demokratiske advokatforeningen. Han er også forsker ved den portugisiske arbeiderfagforeningen (CGTP-IN).
Hvordan Washington konstruerte Ukraina-krisen – og presset oss til randen av 3.verdenskrig
Av skribent - 21. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/hvordan-washington-konstruerte-ukraina-krisen-og-presset-oss-til-randen-av-3-verdenskrig/
Scott Horton, forfatter av boka «Provosert», snakker med Align om den farlige løgnen i hjertet av USAs utenrikspolitikk.
John Mac Ghlionn
Align, 14. desember 2024
Joe Biden skynder seg å gjøre så mye skade som mulig før han forlater embetet.
I tillegg til å benåde sønnen, kappes han om å kanalisere milliarder av skattebetalernes dollar til Ukraina. I stedet for å redusere spenningene eller søke en løsning på konflikten, ser Biden ut til å være fast bestemt på å bringe verden nærmere stupet av tredje verdenskrig. Dette er ikke en overdrivelse.
«Trump må være brutalt ærlig med det amerikanske og ukrainske folket, akkurat som han hadde mot til å gjøre i Afghanistans tilfelle».
Scott Horton, forfatteren av «Provoked», leverer en urokkelig og omhyggelig undersøkt kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, og avslører hvordan Washington gjenopplivet den kalde krigens spenninger med Russland og satte scenen for den nåværende krisen i Ukraina.
Ved å fortelle historien om hvordan påfølgende administrasjoner førte politikk utformet for å gjøre Russland til en fiende, avvise landets sikkerhetsbekymringer og provosere frem konflikten som nå raser, lar Horton – som nylig ble anklaget for å være en russisk propagandist på «Piers Morgan Uncensored» – ingen stein ligge uvendt.
Hans uunngåelige konklusjon? Bevisste valg førte til denne farlige blindgaten.
La oss være tydelige: Ukraina kan ikke og vil ikke beseire Russland – ikke nå, ikke noensinne.
Si dette høyt, og du blir umiddelbart stemplet som en Putin-sympatisør. Men Horton er ingen Kreml-kumpan. Han er hensynsløst logisk, en fornuftens stemme som skjærer gjennom det propagandadrevne kaoset.
Hvis du bryr deg om fakta fremfor følelser, les «Provoked», hans 1000-siders nedleggelse av hovedstrøms-fortellingene som driver Europa – og verden – mot katastrofe. Fullpakket med over 6000 fotnoter, avslører Horton metodisk de geopolitiske grepene som har brakt oss til randen av utryddelse.
Et svik forankret i den kalde krigens slutt
Frøene til Ukraina-krisen ble sådd på begynnelsen av 1990-tallet, på slutten av den kalde krigen. Amerikanske tjenestemenn forsikret sovjetiske ledere om at NATO ikke ville ekspandere østover – et løfte som aldri ble formalisert, men forstått som hellig av nøkkelpersoner som Mikhail Gorbatsjov.
Horton peker på tidligere utenriksminister James Bakers forsikring til Gorbatsjov, om at NATO ikke ville bevege seg «en tomme østover» forbi Tyskland. Det var et frekt bedrag. På midten av 1990-tallet innlemmet NATO tidligere Warszawapakt-nasjoner, som begynte med Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk.
Boris Jeltsin, Russlands første president etter Sovjetunionen, advarte Bill Clinton i 1994, om at NATOs utvidelse ville undergrave tilliten og igjen splitte Europa.
«NATO ble opprettet i den kalde krigens tid», hevdet Jeltsin. «I dag prøver det å finne sin plass i Europa, ikke uten problemer. Det er viktig at dette søket ikke skaper nye splittelser, men fremmer europeisk enhet. Vi mener at planene om å utvide NATO er i strid med denne logikken. Hvorfor så frøene til mistillit? Tross alt er vi ikke lenger motstandere; vi er partnere».
Hans bønn falt for døve ører. Horton understreker alvoret i denne forglemmelsen, og siterer George Kennan, arkitekten bak Den kalde krigens oppdemmingspolitikk, som advarte for at NATO-utvidelse ville være «den mest skjebnesvangre feilen i amerikansk politikk i hele tiden etter Den kalde krigen».
Horton sier til Align at «sannheten er at siden slutten av den siste kalde krigen, har påfølgende administrasjoner presset sin såkalte innflytelsessfære dypt inn i Øst-Europa, og utvidet deres militære allianse, i strid med høytidelige løfter og avtaler, opp til Russlands grenser».
Han fortsetter, og skisserer et mønster av provokasjoner:
«De har styrtet regjeringer som er vennlige mot Russland, inkludert Ukrainas – to ganger i Bush- og Obama-årene. De har installert anti-ballistiske systemer for missilforsvar, fra mistenkelige utskytningsramper med dobbel bruk,* støttet Kievs krig mot ‘opprørerne’ i øst, og fortsatte å true med å innlemme nasjonen inn i NATO-alliansen, mot alle de beste rådene fra ledere av det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet, som visste bedre hele tiden».
*(dual-use: betyr her at rakettsystemene på svær kort tid kan endres til å skyte ut missiler med atomstridshoder. O.a.)
«Dette er ikke russiske talepunkter», understreker Horton, «like lite som de er en begrunnelse for Putins invasjon i 2022 og påfølgende krig – ikke i det hele tatt. Men de er sannheten, og nok til å undergrave løgnen om at den russiske presidenten ganske enkelt har bestemt seg, 25 år inn i sitt presidentskap, for å gjenerobre Øst-Europa uten grunn, utover hans forskrudde sans for historie og imperiale russiske rettigheter».
Horton understreker poenget: «Han hadde alltid prioritert gode relasjoner med Vesten og lot status quo holde seg på Krim og Donbas inntil Washington eskalerte saken, gang på gang».
Fargerevolusjoner og veien til Maidan
I sin bok avslører Horton de dype røttene til uroen i Ukraina, og sporer dem tilbake til Oransjerevolusjonen i 2004 – et øyeblikk Moskva ikke så på som en demokratisk oppvåkning, men som et vestlig maktspill.
For russiske ledere var dette ikke noe grasrotopprør. Vestens fingeravtrykk var over alt, fra økonomisk støtte til opposisjonsgrupper, til åpen politisk støtte til Viktor Jusjtsjenko, hvis omstridte seier markerte et skifte bort fra Moskvas innflytelse. For Russland var budskapet klart: Vesten banket ikke bare på døren – de prøvde å sparke den inn.
Et tiår senere snudde Maidan-revolusjonen i 2014 ulmende spenninger til et fullverdig geopolitisk inferno.
Horton dokumenterer hvordan protester mot president Viktor Janukovitsjs beslutning, om å prioritere bånd med Moskva fremfor en EU-avtale, spant inn i kaos, hjulpet og støttet av amerikansk intervensjon. Janukovitsj sin avvisning av å bøye seg for vestlig press gjorde ham til et mål, og snart nok ble han kastet fra makten, med Washington jublende fra sidelinjen.
Så kom den rykende revolveren: en lekket telefonsamtale mellom viseutenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt.
Under samtalen diskuterte de åpenhjertig håndplukking av Ukrainas neste ledere – bevis på at dette ikke var noe mer enn et kupp forkledd som et helt organisk, demokratisk opprør. For Moskva var dette ikke bare innblanding; det var en krigshandling med andre midler. Kuppet knuste ethvert påskudd om diplomati, og fikk Russland til å annektere Krim og støtte separatister i Donbass.
Horton hevder at Vestens handlinger ikke bare provoserte Russland – de garanterte et svar. Krim, hjemmet til Russlands viktige Svartehavsflåte, kom aldri til å falle inn i NATOs bane uten kamp
En dyster prognose for Ukraina
De menneskelige kostnadene ved disse provokasjonene er svimlende, og Horton tilbyr en dyster prognose. «I tragedie og nederlag», sier han, «vil Ukraina i hvert fall miste de fire sørlige og østlige provinsene til Russland».
Han advarer om at hvis Ukraina ikke forhandler snart, kan kritiske regioner som Kharkov og Odessa også falle. Sistnevnte, Ukrainas siste store havneby ved Svartehavet, er avgjørende for nasjonens overlevelse. Han forklarer i vår diskusjon: «Det ville kreve direkte amerikansk intervensjon for å snu krigens gang på bakken, og selv Biden visste at vi aldri kunne gå så langt uten å risikere direkte krig mellom Russland og NATO».
Medienes medvirkning og feilinformasjon
Horton tar ikke bare sikte på beslutningstakere; han reserverer like mye forakt for mediene, og anklager dem for å heie på marsjen til krig. Han forteller meg: «New York Times, Washington Post, CNN, The Daily Beast, MSNBC og The National Review», er blant de mest skamløse leverandørene av pro-krig-propaganda.
Ved å fremstille Ukraina-konflikten som en rettferdig kamp mot et imperialistisk Russland, omgår disse nyhetskanalene beleilig USAs rolle i å fyre opp under flammene. Alle er etter hans syn skyldige i å være krigsvennlige propagandister.
Han har rett. Fortellingene de fremmer er like mye vrangforestillinger som de er farlige. Ukraina, insisterer de, kan vinne, og alle som nekter å drikke heksebrygget regnes som en fiende av fremgang, fred og patriotisme. Galningene styrer ikke bare asylet – de drar oss til randen av kjernefysisk utslettelse.
En vei til fred?
Horton har et klart syn på trinnene som trengs for å få slutt på krigen, og oppfordrer amerikanske ledere til å konfrontere en ubehagelig virkelighet. Han oppfordrer til brutal ærlighet med både det amerikanske og det ukrainske folket, og insisterer på at de innrømmer det som er smertelig åpenbart: Krigen kan ikke vinnes.
«Det beste valget er å søke fred umiddelbart, mens de bare er så langt bak og ikke lenger», sier han til Align. En forhandlet løsning, selv om den er vanskelig og smertefull, er den eneste levedyktige veien for Ukrainas overlevelse.
Horton ser et potensial for løsning under en Trump-administrasjon, med henvisning til Trumps tidligere vilje til å trosse det utenrikspolitiske etablissementet.
Han peker på den nyvalgte presidentens håndtering av Afghanistan som et eksempel. «Trump må være brutalt ærlig med det amerikanske og ukrainske folket, akkurat som han hadde mot til å gjøre i Afghanistans tilfelle. Krigen er tapt. Vi må avslutte det før vennene våre mister enda mer territorium», forklarer Horton.
Derimot hevder den Texas-baserte forfatteren at Biden-administrasjonens tilnærming stammer fra arroganse, og legger vekt på strategier som ytterligere fyrer opp under blodbadets flammer.
I stedet for å søke løsning har Washington eskalert konflikten, og ignorert de ødeleggende konsekvensene. Som Horton advarer, kan dette overmotet ha katastrofale kostnader – ikke bare for Ukraina, men for hele verden.
Denne artikkelen er hentet fra Align:
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også Scott Horton fortelle om sin nye bok:
NEW Book Reveals USA/NATO Crimes To Provoke War EVERYWHERE, From Ukraine To Iran | Scott Horton
Scott Horton EXPOSES Media Ukraine Lies
Scott Horton – Ukraine War – Did the United States Provoke it & Want it All Along?
Scott Horton – Ukraine War – Assessing Reliable Sources and Methods (and some Candace Owens debate)
John Mac Ghlionn er forsker og essayist. Arbeidene hans har dukket opp i American Conservative, New York Post, South China Morning Post og Sydney Morning Herald.
Kan vi stole på myndighetene?
Av Foreningen lov og helse - 21. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/kan-vi-stole-pa-myndighetene/
I en serie på flere deler skal jeg se på en rekke konkrete og helt banale eksempler på hvorfor man ikke kan stole betingelsesløst på norske myndigheter. Og da kommer jeg ikke unna det norske folks svært pussige forhold til egne myndigheter.
Av Terje Hansen, Foreningen lov og helse.
20. desember 2024
På en måte finner finner jeg det litt utrolig at spørsmålet i det hele tatt er dagsaktuelt, fordi jeg definerer spørsmålet som 100% retorisk, for svaret på spørsmålet er jo naturligvis et rungende nei. Borgere i alle land der ute i verden vet dette, men ikke i Norge.
Før jeg går videre må jeg presisere at det er viktig å sondere litt mellom enkeltpersoner og system. Blant de enkelte ansatte innenfor myndighetsapparatet i Norge har vi hele spekteret av mennesker, blant annet folk som er gode, flinke og vil borgerne vell. Men myndighetsapparatet i det store og hele som system og helhet blir noe helt annet. Et viktig spørsmål man bør jobbe med å finne svar på er hvordan det kan ha seg at norske myndigheter er så til de grader inadekvate (nå bruker jeg et snilt ord) og det som verre er samtidig med at det finnes en rekke i utgangspunktet fine enkeltpersoner inne i det samme apparatet. Dette er faktisk et meget viktig samfunnsspørsmål, men som jeg ikke skal gå videre inn på i denne omgang.
Til slutt vil jeg tillegge at et system vil etter hvert få noe tilnærmet en egen kultur og tankesett (mindset), og hvis den kulturen og tankesettet ikke er spesielt godartet, vil de gode enkeltmenneskene inne i systemet til slutt konsumeres av det negative, og til slutt sågar begynne å representere det.
Den grunnleggende kognitive dissonansen
En av de viktigste former for moralnedbryting og også som fase i psykologisk krigføring er det å utsette mennesker for så mye kognitiv dissonans som mulig og/eller såkalt dobbelltenkning/dobbelmoral. Jo mer av dette, jo mer brytes moral og en persons individuelle vilje og styrke ned over tid. Det å leve i omfattende kognitiv dissonans (eller bedrive dobbeltenkning) fordrer at man også begynner å lyve, og de fleste begynner også å dekke til dissonansen med en tynn ferniss av illusjoner (som er en variant av løgn) for å ikke plages for sterkt av dissonansen til en hver tid. Både løgn og illusjoner i seg selv bryter også ned moralen, og også til dels selve evnen til tenkning, over tid. Sluttproduktet av dette er ikke nødvendigvis direkte bevisste onde handlinger, selv om det også vil øke i omfang, men apati og likegyldighet. Evne og vilje til å i det hele tatt reagere meningsfylt på viktige samfunnsspørsmål, og spesielt mot urettferdighet og til og med ondskap, forvitrer.
Hele avsnittet over kunne vært en god start på en presis beskrivelse av woke-samfunnet, woke-ideologien eller det postmodernistiske samfunnet. Som med veldig mye annet er Norge i øverste sjikt når det gjelder utviklingen mot en samfunnsmessig woke-dystopi, trolig bare slått av Storbritannia og Canada. Knut Erik Aagaard har skrevet bra om dagens woke-sivilisasjon, og Kjetil Tveit har mange, for eks. her, her, her, her, samt denne om tøyseakademia som vi også i Norge er belemret med.
Definisjonen av woke er altså her en mye bredere og mer totalitær definisjon enn den eufemismen som for eks. snl.no har på sine nettsider.
Så til norske borgeres forhold til norske myndigheter. Her er norske borgere i en utrolig tankemessig spagat, eller kognitiv dissonans, som jeg tror ikke finnes noe annet sted i verden. Som et eksempel – nesten enhver lærer vil riste oppgitt på hodet hvis du spør dem om de norske utdanningsmyndighetene. Spør du kona hans som er sykepleier vil hun riste oppgitt på hodet over norske helsemyndigheter. Spør du en politibetjent vil denne riste helt indignert på hodet hvis du tar opp justismyndighetene og politiets øverste (politiske) ledelse. Og sånn kan vi fortsette innenfor alle sektorer. Alle har personlig opplevelse, og i tillegg via partner eller slektninger, konkret personlig erfaring av myndighetenes inkompetanse (og det som verre er) på, la oss si de 3-5 forskjellige feltene de personlig kjenner godt til.
Men så kommer det:
Men i neste sekund, på alle andre felter enn de 3-5 man personlig har erfaring med, opptrer man som om myndighetene er fullstendig troverdige, adekvate, gode og fullstendig til å stole på (!).
Og det går enda lenger, for selv på de feltene hvor man selv har personlig erfaring med hvor inadekvate myndighetene er, stoler man plutselig fullstendig på myndighetene når det blir krise (eller erklært krise). Dette viste “pandemien” oss så tydelig, hvor helsearbeidere som før ristet oppgitt på hodet over egen etat plutselig betrakter dem og de ofte løgnaktige politikerne nærmest som yppersteprester. I tillegg så man også øyeblikkelig mellom fingrene med de forbrytelsene myndighetene var ansvarlig for ifm. svineinfluensaskandalen bare noen år tidligere.
Jeg prøver så godt jeg kan å analysere basert på så mye rasjonalitet som mulig, sikkert av og til med vekslende hell. Hvis man skal påberope seg rasjonalitet må man faktisk ta på alvor følgende faktum:
Mennesker og organisasjoner (for eks. myndighetene) som har gjort store forbrytelser eller overtramp, slik som masseforgiftningen med genterapien (“vaksinene”) mot Covid-19 med all sannsynlighet er, vil ha “middels til liten” iver etter å avsløre sine egne forbrytelser. Utfra bare dette prinsipp kan du svare nei på det retoriske spørsmålet i overskriften til denne artikkelen.
Man vil altså være motvillig, i beste fall, til å avsløre og eventuelt straffe seg selv. Prinsipielt sett vil forbryteren selv sjelden eller aldri sørge for oppvask.
Et praktisk spørsmål ut fra det ovennevnte blir således følgende:
Hvordan kan man få folk som faktisk selv sitter på kunnskap og ikke minst erfaring om at myndighetene ikke kan stoles på til å slutte å blindt stole på myndighetene?
Informasjon hos Direktorat for Medisinske Produkter
Nå skal vi avslutte med en liten, men spesifikk og relevant sak. Vi har tidligere skrevet om “Tom” som trolig har fått et stort antall blodpropper av Pfizer-vaksinen, men hvor Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), altså norske myndigheter, presterer å skrive til ham at «det ikke er kjent at vaksinen kan føre til blodpropper”.
Når man så kikker inn på nettsiden for koronavaksiner og blodpropp hos Direktorat for medisinske produkter (DMP), før kalt Statens Legemiddelverk, kan man bite seg merke i flere ting, blant annet dette:
Én ting er det vanvittige budskapet som avviser økt risiko for blodpropp, men informasjonen der er altså ikke oppdatert på 14 måneder! Har det ikke skjedd noe som helst på dette feltet de siste 14 månedene?
I tillegg, nederst på siden er det referanser til studier, med det beskjedne antall av 9 stykker. Jeg har ikke lest alle, men jeg antar at alle 9 hevder å “ikke finne økt risiko for blodpropp”. Hvis man ikke finner noe, har man da automatisk bevist at det man ikke fant heller ikke eksisterer? Og ikke minst – har man lett skikkelig?
For som nevnt i vår gjennomgang av blodpropp og Pfizer-vaksinen ble det funnet, ikke 9, men snaut 150 studier som har funnet sammenheng mellom bare Pfizer-vaksinen og blodpropp. Som en fagperson jeg har diskutert dette med tørt skrev i en kommentar:
Ser ut som at verken Legemiddelverket eller NPE har penger/ansatte eller vilje nok til å holde seg oppdatert om “medisinsk viten og kunnskap om vaksinens egenskaper”.
Hvis man for ordens skyld aksepterer illusjonen om at hele myndighetsapparatet jobber med ekte iver døgnet rundt for å dokumentere og avsløre selg selv og det de har utført – synes du likevel med det illusoriske premisset i bunn, at fagorganet for legemidler i Norge (DMP) sin informasjon og nettside virker veldig tillitvekkende?
Kan det være på tide nå at norske borgere slutter med denne utrolige tilliten til at for eksempel Direktorat for medisinske produkter ivrig og/eller på kompetent og solid måte ivaretar våre interesser.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
Norge må stå opp mot USA og kreve at deres støtte til Israels folkerettsbrudd opphører
Av skribent - 21. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/norge-ma-sta-opp-mot-usa-og-kreve-at-deres-stotte-til-israels-folkerettsbrudd-opphorer/
De to store taperne etter de dramatiske endringene som skjer i Midt-Østen med Syrias fall er det palestinske og det syriske folk.
Syria nye leder fra HTS, nå med trimmet skjegg og Zelensky-skjorte, er en «tidligere» hode-kapper, med 10 millioner dollar på sitt hode.
Hovedstrømsmediene hevder at nå er demokratiet endelig kommet til Syria og det syriske folket vil nå få sikkerhet og trygghet, samtidig som Israel bomber alt som finnes av havner og militær infrastruktur i Syria og Tyrkia forbereder angrep fra nord. Fra vår statsstøttede nyhetskanal (NRK) får vi høre at minst 1 millioner syriske flyktninger vil nå returnere til Syria.
Denne propagandaen er så hinsides realitetene og løgnen er så tjukk at det ikke er til å tro.
Palestinernes kamp for egen stat er satt tilbake, ettersom deres støttespillere er svekket og Netanyahu kan framstå som en vinner. Dette stiller store krav til den internasjonale støtten til palestinerne som må trappes opp og stille direkte krav til garantisten for Israels folkemord og ekspansjon, nemlig USA.
I Norge er støtten til palestinernes kamp stor, og den har ført til at Norge offisielt har anerkjent staten Palestina og sammen med Tyrkia undertegnet et brev til FNs generalsekretær om å forby all våpenforsendelse til Israel av våpen som skal brukes på de okkuperte områdene. Dette er bra og et resultat av de kontinuerlige demonstrasjonene og markeringer mot Israels folkemord i Gaza og på Vestbredden.
MEN, Norge har enda igjen å stoppe oljefondets investeringer i Israel OG å stoppe all våpen transport der norske våpenprodusenter er komponent leverandører. Å fryse alle økonomiske, akademiske, kulturelle samarbeidsavtaler med Israel har heller ikke skjedd. Palestinakomiteen har reist parolen «Utesteng Israel fra FN» som er et høyst legitimt krav. Artikkel 5 og 6 i FN pakten gir full dekning for å gjøre dette. Israel har ignorert alle vedtak i FN og nå sist går de til angrep på FNs egen UNRWA. Dette kravet får nå økende støtte i verden.
Det hevdes med rette fra mange hold at Israels pågående folkemord mot palestinerne er helt avhengig av støtte fra USA. Både Israel og USA er helt isolert internasjonalt i denne saken, og det er kun med USAs støtte at dette folkemordet kan fortsette.
Derfor er det viktigste kravet som den internasjonale støtten til Palestina nå må reise er at «USA sin støtte til Israel opphører». Selvom det er stor enighet i det politiske lederskapet i USA rundt denne støtten, ikke minst besørget av den israelske lobbyen, er det også stor folkelig motstand mot dette i USA.
Med den innkommende Trump-administrasjonen er det ikke umulig at denne bevegelsen i USA kan vokse i styrke. Den domineres nå av studenter, men kan få økt støtte fra andre deler av befolkningen.
Å få reist kravet om at «USAs støtte til Israels folkerettsbrudd opphører» vil være til enorm støtte for denne folkelige bevegelsen i USA, en bevegelse som kan bli den kraft som kan få stoppet Israelsk folkemord og ekspansjon i Midt-Østen. Norske myndigheter må nå våge å stå opp og stille seg bak dette kravet.
Nikolai Østgaard
Leder i Antikrigs-Initiativet