Nyhetsbrev steigan.no 21.12.2023
Biden forsøker å avvise søksmålet om folkemord
Jemen er klar til å stirre ned en ny imperiekoalisjon
Nettavisa steigan.no er avhengig av deg!
Hvorfor er ikke folk forbanna?
Russia Gate del 6 – Flere historier faller sammen
Biden forsøker å avvise søksmålet om folkemord
Av skribent - 21. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/biden-forsoker-a-avvise-soksmalet-om-folkemord/
Av Sourav Chakraborty, The International.
I en betydelig juridisk utvikling har Biden-administrasjonen levert inn et forslag til føderal rett som søker avvisning av et søksmål som anklager president Joe Biden og hans team for ikke å ha reagert mot en folkemordshandling mot palestinere i Gaza.
Handlingen har utløst kritikk fra menneskerettighetsgrupper, med anklager om at administrasjonen forsøker å unndra seg juridisk ansvar for Israels handlinger i Gaza, samtidig som den understreker tett amerikansk-israelsk koordinering.
Dette skjedde få timer etter USAs nylige veto mot en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd (UNSC), som krever en umiddelbar humanitær våpenhvile i Palestina-krisen. Vetoet kom etter at 13 medlemmer av Sikkerhetsrådet støttet resolusjonen, fremmet av De forente arabiske emirater, mens Storbritannia avsto fra å stemme.
Center for Constitutional Rights, som er part i søksmålet, kom med følgende uttalelse den 9. desember som svar på Biden-administrasjonens forslag til domstolen:
Den amerikanske regjeringens innlevering kom timer etter at den la ned veto mot en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som ba om våpenhvile. Den amerikanske regjeringens forslag er ikke mindre skuffende, selv om det var forutsigbart. President Biden, utenriksminister Blinken og forsvarsminister Austin forsøker å unndra seg juridisk ansvar for deres manglende evne til å forhindre – og medvirkningen til – Israels gjennomføring av folkemord på palestinere på Gazastripen.
Deres advokater legger vekt på spørsmål om jurisdiksjon i stedet for innholdet i søksmålet, som ble anlagt av palestinske menneskerettighetsgrupper, palestinere som bor i Gaza og palestinere i USA med familiemedlemmer som bor i Gaza.
På deres vegne søker vi en nødrettskjennelse for å stanse USAs støtte til Israels nådeløse angrep og brutale beleiring. Klagen presenterer omfattende og kraftige bevis for at Israel begår folkemord:
Israels politiske ledere handler på klart artikulert intensjon om folkemord, overvåker og eskalerer en militær kampanje som er rettet mot sivile og sivil infrastruktur og nekter alle innbyggere i Gaza mat, vann og andre nødvendigheter. Siden 7. oktober har Israel drept mer enn 21.000 mennesker i Gaza, inkludert mer enn 6.500 barn. Faktisk dreper Israel barn i et tempo usett noe sted i verden de siste årene. Både Røde Kors og FN melder at det ikke finnes noe trygt sted for sivile i Gaza. Israel kunne ikke gjennomføre denne kampanjen for folkemord uten betingelsesløs diplomatisk og militær støtte fra USA.
USA skryter av sin tette koordinering med Israel, men forsøker i sitt forslag til retten å unndra seg ansvar ved å understreke Israels uavhengighet.
Regjeringens svar er desto mer bemerkelsesverdig på grunn av timingen. 75-årsjubileet for konvensjonen mot folkemord, verdens første menneskerettighetstraktat, som FNs generalforsamling enstemmig vedtok i 1948 som svar på Holocausts grusomheter. Traktaten definerer folkemord som handlinger begått «med hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe» og forplikter stater til å forhindre det.
I sin erklæring til støtte for søksmålet, sier William Schabas, allment ansett som verdens ledende juridiske ekspert på folkemord, at USA var forpliktet til å bruke sin betydelige innflytelse over Israel for å forhindre folkemord i det øyeblikket de ble klar over at det var en risiko for at det fant sted.
President Biden og andre høytstående embetsrepresentanter har ikke bare mislyktes i å forhindre folkemord, de har støttet det, i strid med konvensjonen mot folkemord og folkerettslig sedvanerett.
Saken fortsetter. Center for Constitutional Rights forfølger den med hast på vegne av våre klienter, som sammen med millioner av andre gjennomlever de ødeleggende effektene av Israels herjinger.
Det går frem av uttalelsen ovenfor, at der advokatene til Biden-administrasjonen søkte om manglende jurisdiksjon, baserte saksøkers advokater seg på amerikanske lover som sier at føderale domstoler har jurisdiksjon over saker i forbindelse med brudd på folkeretten eller traktater.
Søksmålet ble opprinnelig anlagt i en føderal domstol i Nord-California, med en alvorlig anklage mot president Joe Biden, utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin, for ikke å ha forhindret et folkemord mot det palestinske folket, midt under Israels angrep på Gaza.
Nå med fremdriften av søksmålet gjennom det amerikanske rettssystemet, møter president Biden økende misnøye fra de vanlige amerikanerne og i sin egen administrasjon, over sin politiske tilnærming til Palestina-krisen. Krisen, som har pågått siden 7. oktober, har resultert i betydelige tap og fordrivelse, med anklager om folkemord som fører til rettslige skritt mot den amerikanske regjeringen. Som et resultat får slagord som «Biden, Biden, du kan ikke gjemme deg!», «Vi anklager deg for folkemord!» fart i USA.
Biden Seeks to Dismiss the Charge of Genocide
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jemen er klar til å stirre ned en ny imperiekoalisjon
Av Pepe Escobar - 21. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/jemen-er-klar-til-a-stirre-ned-en-ny-imperiekoalisjon/
Ingen har noen gang tapt penger ved å satse på evnen til Løgnens og plyndringens kaosimperium til å konstruere en «koalisjon av de villige» når de står overfor en geopolitisk dilemma.
I alle tilfeller, behørig dekket av den regjerende «regelbaserte internasjonale orden», gjelder «villig» vasaller som er forført av gulrøtter eller pisk til å følge imperiets luner til punkt og prikke.
Tips til det siste kapittelet: Coalition Genocide Prosperity, hvis offisielle – heroiske – kirkesamfunn, et varemerke for Pentagons PR-trollmenn, er «Operation Prosperity Guardian», angivelig engasjert i å «sikre navigasjonsfrihet i Rødehavet.»
Oversettelse: dette er Washington som nesten erklærer krig mot Jemens Ansarullah. En ekstra amerikansk destroyer er allerede sendt til Rødehavet.
Ansarullah holder seg til sine våpen og er på ingen måte skremt. Houthi-militæret har allerede understreket at ethvert angrep på jemenittiske eiendeler eller Ansarullah-missiloppskytningssteder vil farge hele Rødehavet bokstavelig talt rødt. Houthi-militæret bekreftet ikke bare at de har «våpen til å senke hangarskipene og destroyerne», men ga også en oppsiktsvekkende oppfordring til både sunnier og sjiamuslimer i Bahrain om å gjøre opprør og styrte sin konge, Hamad al-Khalifa.
Fra mandag, selv før operasjonen startet, befant hangarskipet Eisenhower seg rundt 280 km utenfor de nærmeste Ansarullah-kontrollerte breddegrader. Houthiene har Zoheir og Khalij-e-Fars anti-skip ballistiske missiler med en rekkevidde på 300 til 500 km.
Ansarullahs øverste politiske rådsmedlem Muhammad al-Bukhaiti følte seg tvunget til å understreke det åpenbare på nytt: «Selv om Amerika lykkes med å mobilisere hele verden, vil ikke våre operasjoner i Rødehavet stoppe med mindre massakren i Gaza stopper. Vi vil ikke gi fra oss ansvaret for å forsvare Moustazafeen (undertrykte) på jorden.»
Verden bør gjøre seg klar: «Hangarskip senket» kan bli den nye 9/11.
Frakt i Rødehavet forblir åpen
Våpenselgeren Lloyd «Raytheon» Austin, i sin nåværende svingdørstilling som sjef for Pentagon, besøker Vest-Asia – hovedsakelig Israel, Qatar og Bahrain – for å fremme dette nye «internasjonale initiativet» for patruljering av Rødehavet, Bab al- Mandeb-stredet (som forbinder Arabiahavet med Rødehavet) og Adenbukta. (Han har også fått med seg stormaktene Norge og Seychellene, o.a.)
Som al-Bukhaiti bemerket, er Ansarullahs strategi å angripe mot ethvert skip som navigerer Rødehavet knyttet til israelske selskaper eller forsyner Israel – noe som for jemenittene gjør på grunn av deres medvirkning til folkemordet i Gaza. Det stopper først når folkemordet stopper.
Med ett enkelt trekk – en de facto maritim blokade – beviste Ansarullah at kongen er naken: Jemen har i praksis gjort mer for å forsvare den palestinske saken enn de fleste av de sentrale regionale aktørene til sammen. De ble forøvrig alle beordret av Netanyahu offentlig til å holde kjeft. Og det gjorde de.
Det er ganske lærerikt å følge med på pengene igjen. Israel har blitt hardt rammet. Havnen i Eilat er tilnærmet stengt, og inntektene har falt med 80%.
For eksempel planla den taiwanske shippinggiganten Yang-Ming Marine Transport Corporation opprinnelig å omdirigere sin Israel-bundne last til havnen i Ashdod. Deretter avbrøt de alle forsendelser til enhver israelsk destinasjon. Det er ikke rart Yoram Sebba, president for Israel Chamber of Shipping, avslørte seg for å være forundret over Ansarullahs «komplekse» taktikk og «uavslørte» kriterier som har pålagt «total usikkerhet». Saudi-Arabia, Egypt og Jordan har også blitt fanget i det jemenittiske nettet.
Det er avgjørende å holde i perspektiv at Ansarullah bare blokkerer skip som skal til Israel. Hovedtyngden av sjøfart i Rødehavet er fortsatt vidåpen. Så skipsgiganten Maersks beslutning om å ikke bruke Rødehavet, sammen med andre globale skipsfartsgiganter, kan presse konvolutten for fort – som å nesten tigge om at en amerikansk-ledet patrulje trer i kraft.
Les: Norge inn i USAs krig mot Jemen
Inn kommer CTF 153
Så langt har vi på den ene siden Jemen som nærmest styrer Rødehavet. På den andre siden finner vi UAE-Saudi-Jordan tandem, i form av en – alternativ – landkorridor satt opp fra havnen i Jebel Ali i Persiabukta over Saudi-Arabia til Jordan og deretter Israel. Korridoren bruker logistikkteknologi fra Trucknet: det er lastebilbasert tilkobling over land i praksis, noe som reduserer transporttiden fra 14 dager via Rødehavet til maksimalt 4 dager på veien, 300 lastebiler om dagen, hver dag.
Jordan er selvfølgelig med og driver omlastningen fra UAE og Saudi-Arabia.
Den overordnede rammen for alt dette er Ett Israel-planen, entusiastisk fremmet av Netanyahu, hvis hovedmål er en forbindelse med den arabiske halvøy og mest av alt NEOM-teknologimetropolen som skal bygges teoretisk frem til 2039 i den nordvestlige Tabuk-provinsen i Saudi-Arabia, nord for Rødehavet, øst av Egypt over Akababukta og sør for Jordan. NEOM er MbS sitt prosjekt for å modernisere landet, som for øvrig er nødt til å inneholde Israel-opererte AI-byer. Det er dette Riyadh virkelig satser på, mye mer enn å utvikle tettere forhold til Iran under rammen av BRICS+. Eller å bry seg om Palestinas fremtid.
På den planlagte marineblokaden av Jemen var saudiaraberne mye mer forsiktige. Selv da Tel Aviv direkte ba Det hvite hus om å gjøre noe, hva som helst, «rådet» Riyadh Washington til å utvise en viss tilbakeholdenhet.
Men ettersom få ting betyr mest for de straussianske neokoniske psykopatene som for tiden styrer USAs politikk enn å beskytte handelsinteressene i Rødehavet til hangarskipet sitt i Vest-Asia, var beslutningen om å opprette en «koalisjon» alt annet enn uunngåelig. (Straussiansk, nykonservativ etter Leo Strauss (1899–1973), o.a.)
Gå inn i den siste – faktisk fjerde – inkarnasjonen av Combined Maritime Force (CMF): en multinasjonal koalisjon fra 39 nasjoner etablert i 2002 og ledet av US Fifth Fleet i Bahrain.
Arbeidsgruppen eksisterer allerede: det er CTF 153, som fokuserer på «internasjonal maritim sikkerhet og kapasitetsbyggingsinnsats i Rødehavet, Bab al-Mandeb og Adenbukta». Det er grunnlaget for Coalition Genocide Prosperity.. Medlemmer av CTF 153 inkluderer, bortsett fra de vanlige mistenkte USA, Storbritannia, Frankrike og Canada, europeere som Norge, Italia, Nederland og Spania, supermaktene Seychellene og Bahrain (det femte flåteelementet). Saudi-Arabia og Emiratene, avgjørende nok, er ikke medlemmer. De vet, etter en syv år lang krig, da de var en del av en annen «koalisjon» (USA var på en måte «ledende bakfra») hva det vil si å kjempe mot Ansarullah.
Alle ombord på Northern Sea Route
Hvis Rødehavssituasjonen blir virkelig rød, vil den øyeblikkelig knuse Riyadh-Sanaa våpenhvilen. Det hvite hus og US Deep State ønsker rett og slett ikke en fredsavtale. De vil ha Saudi-Arabia i krig med Jemen.
Om Rødehavet blir rødt vil det også få den globale energikrisen til å spinne oppover. Tross alt, passerer minst fire millioner fat olje og 12 % av den totale globale sjøbåren handelen til Vesten Bab al-Mandeb hver eneste dag.
Så nok en gang har vi en grafisk bekreftelse på at Empire of Chaos, Lies and Plunder bare krever våpenhvile når det taper: se Ukraina-saken. Likevel risikerer kravet om våpenhvile i Gaza som er støttet av det overveldende flertall av FNs medlemsland å metastasere til en utvidelse av krigen i Vest-Asia.
Det kan passe inn i den klønete imperiale begrunnelsen for å sette Vest-Asia i brann for å forstyrre Kinas kommersielle BRI-drift og Irans, Saudi-Arabias og Emiratenes inntreden i det utvidede BRICS neste måned. Samtidig, og i tråd med fraværet av reell strategisk planlegging i Washington, tar det ikke hensyn til en rekke forferdelige, utilsiktede konsekvenser.
Så ifølge imperial optikk er den eneste veien videre ytterligere militarisering – fra Middelhavet til Suezkanalen, Akababukta, Rødehavet, Adenbukta, Arabiahavet og Persiabukta. Det passer nøyaktig inn i rammen av krigen om økonomiske korridorer.
Et aksiom bør hogges i stein: Washington vil heller satse på en mulig, dyp global resesjon enn bare å tillate en humanitær våpenhvile i Gaza. Resesjonen kan godt utløse turbokollaps i det kollektive Vesten, og en enda raskere økning av multipolaritet.
For å tilby sårt tiltrengt lindring av så mye galskap: nesten tilfeldig bemerket president Putin nylig at den nordlige sjøruten nå blir en mer effektiv maritim handelskorridor enn Suez-kanalen.
Originalen til denne artikkelen finnes her:
Yemen Ready to Stare Down a New Imperial Coalition
Ansarullah leader: Armed Forces to target US warships in Red Sea in case of strike on Yemen
Kommentar:
Ansarullahregjeringa i Jemen er svært klar over hva de holder på med. Gjennom åtte års krig mot den saudiarabiske alliansen har de utviklet kamperfaring og droneteknologi som gjør dem i stand til for eksempel å utslette de store oljeproduksjonsanleggene i nabolandene. De kan også uten tvil senke amerikanske marinefartøyer. Og de har åpenbart studert sin Sun Tzu og sett hvordan selv en liten stat kan ramme et imperium hvis man vet hva man gjør.
I Norge bør vi være klar over at Ansarullah ikke har forpliktet seg til å holde krigen i Rødehavet. Dersom alliansen som Norge er med i forbeholder houthiene seg retten til å slå til mot angripernes interesser, det være seg militære eller sivile, hvor som helst. Dette burde man ha tenkt på i regjeringa og i Forsvaret før man forpliktet Norge til å være ved- og vannbærer for USA i Rødehavet. Norges deltakelse har ingen militær betydning. Vi er bare med for å gi USA en slags «legitimitet» i deres egne øyne. Men prisen for en slik solidaritet med imperiet kan bli uforholdsmessig høy.
Hertugens omfavnelse
Av red. PSt - 21. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/hertugens-omfavnelse/
I et nesten panegyrisk oppslag forteller avisa Klassekampen sine lesere at Jonas Gahr Støre «vil prate med Rødt og MDG» og at han «har invitert Marie Sneve på mitt kontor og hatt en god samtale». Klassekampen føyer til at «Jonas Gahr Støre (Ap) mener de rødgrønne må samarbeide tettere. Nå strekker han ut en hånd til Rødt.» Og skal vi tro oppslaget er det ei hand Rødt ikke har noe i mot å holde i.
Her har vi altså mannen bak strømpriskrisa, Acer-tilpasning, underleggelse av EØS og EU-kommisjonen, NATOs ankerfeste og Smittevernstatens fungerende hovedtalsmann i Norge, mannen som prioriterer milliarder til krig og lar vanlige folk betale det hvite ut av øyet. Mannen som organiserer den nye fattigdommen i Norge til glede for milliardærer og utenlandske spekulanter. Dette er mannen som Rødt skal samarbeide med fra og med det Klassekampen kaller «Rødgrønn vinter».
Og fra begge sider kan man jo skjønne det, rent kynisk og maktpolitisk.
Arbeiderpartiet har vendt seg til å se 20-tallet i meningsmålingene fra undersida. Man ligger nå rundt halvparten av Torbjørn Jaglands 36,9%. Skal Støre ha det minste håp om å bevare plassen i statsministerboligen etter neste valg må han fylle kurven med så mange «partnere» han bare kan.
Og Rødt har jo gjort seg klar til samarbeid. Butikktjuven er ute av bildet – for øyeblikket. Venstreopposisjonen i partiet er knust og Rødt konkurrerer med FRP om hvem som kan bevilge mest penger til krig. Og på Stortinget er det godt å være, Lavinia. Så det gjelder det å holde seg over sperregrensa. Da er de gode jobbene på tinget, i sekretariatene og komiteene sikret. Statsstøttemillionene triller inn. Og man kan klare seg godt uten medlemmer om det skulle knipe.
Og den mest statsfinansierte avisa i Norg er sjølsagt mer enn villig til å spille rollen som Kirsten giftekniv. (Wikipedia: «Uttrykket Kirsten Giftekniv er … brukt om personer som bistår med å finne og forene personer i ekteskap eller kjærlighetsforhold. Det brukes gjerne spydig, om de personer som er i overkant ivrige i å spleise andre.«)
Vi skal ikke si at vi ikke så det komme.
2023: Et historisk vendepunkt
Av Knut Erik Aagaard - 21. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/2023-et-historisk-vendepunkt/
Nylig holdt Russlands president Vladimir Putin og landets forsvarsminister Sergei Shoigu viktige taler. En opplyst leser bør kjenne til dem simpelthen for å være orientert om hva lederne av verdens største land mener og tenker om den kritiske situasjonen verden befinner seg i. Om man liker eller misliker Vladimir Putin spiller ingen rolle. Men man kommer ikke utenom at han er en av verdens viktigste ledere i dag. Mesteparten av det som publiseres om Putin i norsk presse er så infantilt og fordummende fordi det er ment å skape hat der man kunne ha skapt innsikt. De kreftene som ønsker å piske opp til mer krig ønsker å ha det slik for at det skal være lettere å drive folkemassene inn i enda en krig. Vår oppgave er det motsatte. Vi ønsker å spre opplysning og kunnskap som grunnlag for demokrati og internasjonal sameksistens. Derfor har vi bedt vår medarbeider Knut Erik Aaagaard om å presentere Putins og Shoigus taler for oss.
Red.
20. desember 2023.
Som lesere av steigan.no vil være klar over på årets mørkeste dag, gjennomlever vi et konsentrert historisk vendepunkt, fortettet ned til noen få måneder, sammenlignbart med Westfalerfreden i 1648, Wienerkongressen i 1815 og Versaillestraktaten i 1919, og kanskje viktigere enn dem. Det er nå slaget står om fremtiden.
Frontene går i Russland, i Midtøsten og i vestre Stillehav. Det som står på spill og for fall er USAs eneherredømme over verdenspolitikken, vår unipolare verdensorden etablert fra 1991 med Sovjetunionens selvpåførte avskaffelse. Motkraften er Den nye verden, en gryende antikolonial verdensorden bygget på fredelig, antikolonialt samarbeid mellom fem kontinenter: Sør-Amerika, Afrika, Midtøsten, Asia og Eurasia forent mot EU, NATO og deres vasallers utøvende organer, som det impotente FN, Helseorganisasjonen, Verdensbanken, Valutafondet, WTO og de internasjonale domstoler med mere, alle mer og mindre underlagt amerikansk diktat.
Ondets rot er verdens største og sterkeste demokrati, det pill råtne mafiaoligarkatet som styrer USA, milevis over hodet på det amerikanske folket og dets reelle interesser, som ikke engang finner utløp i Den frie verdens frie masse- og sosiale medier, som alle er underlagt sensur. For eksempel i Norge, hvor seriøs analyse for lengst er kansellert.
Dagens artikkel vil ikke behandle disse epokeskapende problemstillingene i bredde, dybde og konsekvens. De er så allikevel godt dekket på steigan.no de senere årene, et fristed for tanker, fornuft og opplysning.
Dagens artikkel går litt i dybden på én av frontene, den russiske, slik den har utviklet seg dette året. En grundig oppsummering av bakgrunnen for konflikten i Ukraina finner du i artikkelen På den gale siden, skrevet i mars 2014, publisert på steigan.no 23.02.2022. En grundig presentasjon av personen Vladimir Putin finner du i artikkelen Putin i fri dressur – presentert av ham selv, publisert på steigan.no 07.11.2021. En flyktig oversikt over Putins 23 år ved makten, om Russlands mål, metoder, hensikter, seire og nederlag, finner du i artikkelen Fra den gale siden: Iakov Kedmi publisert på steigan.no 24.05.2023.
Men så til dagens tekst: President Vladimir Vladimirovitsj Putin deltok 19. desember 2023 på et utvidet møte i Moskva mellom representanter for Generalstaben for de russiske væpnede styrker og representanter for Det russiske forsvarsdepartementet. Vi presenterer deler av talen hans og dessuten noen konsentrater av Forsvarsminister Shoigus oppsummering av året 2023 fra et militært synspunkt. Sitatene er oversatt fra russisk av forfatteren etter utskrift på Kremls nettsider.
President Vladimir Putin:
«I dag skal vi vurdere det som er gjort det siste året, hvordan det er gått, og på hvilke områder det fortsatt er behov for å forbedre og styrke innsatsen. 2023 var et spent år for våre væpnede styrker. Våre soldater, offiserer og kommandanter har løst sine oppgaver på en tapper og profesjonell måte under gjennomføringen av den militære spesialoperasjonen. Dessuten har de opprettholdt troppenes høye kampvilje og samkjøringen av alle forsvarsregioner og flåter. Den militære opplæringen er gjennomført systematisk og strengt etter oppsatte planer. Spørsmål angående mobilisering, teknologi og kaderutnevnelse er tilsvarende godt løst .. [Her følger noen takkens ord til offiserer og soldater, og det holdes ett minutts stillhet for de falne og deres familier] ..
Vesten fortsetter å føre en hybridkrig mot Russland. Kiev-regimet forsynes med etterretningsinformasjon i realtid. Det sendes militære rådgivere, Kiev mottar moderne våpensystemer, inkludert reaktive og multiple, mobile prosjektil-utskytningsplatformer (MLRS, sk. «Stalin-orgler»), langtrekkende rakettsystemer, klasebomber og et stort antall moderne droner. De planlegger også å forsyne Ukraina med det avanserte jagerflyet F-16 og landets piloter trenes i Vesten for kamp mot oss i Ukraina. Den vestlige militærblokken NATO er særlig aktiv i den senere tiden. Mot våre grenser utplasseres betraktelige NATO-styrker, inkludert luftvåpen. Alliansens troppekonsentrasjoner er bygget opp i sentrale og sørlige deler av Europa. Finland er allerede tatt inn i NATO og Sveriges medlemskap planlegges. Dette innebærer at alliansen har tatt enda et skritt nærmere våre grenser.
Jeg minner om at de i 1991 ga et løfte til Gorbatsjov: Nei, nei, ikke én tomme mot øst. Slike partnere har vi hatt med å gjøre! Skamløst, skritt for skritt! Dessuten kamufleres ikke lenger alliansens aggressive politikk bak forsvarsretorikk. Til meg sa de alltid: Vi er ikke en militærallianse, vi er en politisk organisasjon. Men artikkel 5 i NATO-pakten er ikke tatt ut. De erklærer åpent i doktrinedokumenter at globalt overherredømme er deres mål. Vesten fornekter ikke sitt mål om å innringe Russland eller sine aggressive målsetninger i Ukraina. Og vi har heller ikke tenkt å renonsere på våre mål med den militære spesialoperasjonen. Når vi nøkternt vurderer situasjonen «på bakken», langs fronten, kan vi med overbevisning erklære at det er oss som har initiativet og overtaket. Vi gjør, for å si det rett ut, det vi anser nødvendig, vi gjør hva vi vil der. Der vi finner det hensiktsmessig med et «aktivt forsvar» gjennomfører vi det, og der dét er nødvendig forbedrer vi bare våre stillinger.
Motstanderen lider betraktelige tap, og har nær brukt opp sine strategiske reserver i et forsøk på å vise sine egentlige oppdragsgivere et eller annet resultat av sin oppskrytte og såkalte «motoffensiv». Forresten, myten om usårbar vestlig militærteknologi ligger også i ruiner. Alle Vestens forsøk på å påføre oss et militært nederlag kolliderte frontalt mot våre soldaters mot og utholdenhet, de snublet, overraskende, i den voksende kapasiteten til våre væpnede styrker og rente hodet mot vår hjemlige industri og militære produksjonskraft.
Men samtidig har den militære spesialoperasjonen også avslørt problemer. Vi må grundig forbedre våre militære kommunikasjonssystemer, flerdoble effektiviteten av vår militære etterretning, vi må forbedre målstyring og anti-batterikamp. Vi må videreutvikle og øke vår satellittkapasitet både i kampsonen og globalt.
Vi må øke produksjon og levering av presisjonsammunisjon, og flere typer droner. Disse forbedringene er i gang, og de går raskt, men denne innsatsen må likevel forsterkes. Vårt anti-luftskyts krever forbedringer. Våre kjente systemer, som Pantser, BUK, S-300 og S-400 yter problemfritt, de er uten å overdrive de beste systemene i verden. [Men slik vi før tok lite hensyn til våpensystemer som tidligere ble ansett marginale, som droner og andre «småting», må vi nå lære av våre nye opplevde behov og skape nye systemer – denne setningen er satt i klammeparentes som en plausibel fortolkning av noen i overkant talespråklige formuleringer, som, for alt jeg vet, er myntet på menige soldater ved fronten].
I det følgende gir Putin en detaljert redegjørelse av noen prioriterte og systemiske militære oppgaver som vi ikke skal trette leserne med, før han gir forsvarsminister Shoigu ordet til årsoppsummering av året 2023 fra et militært synspunkt. Han gir en rekke tall, som her bare oppsummeres, og som iallfall avviker sterkt fra det vi har lest i norske aviser det siste året. Listen over punkter er sterkt forkortet, enkelte tall er satt inn fra kjente dissidenter i britisk og amerikansk politikk, som Alexander Mercouris, Andrew Napolitano og Douglas Macgregor, som alle anbefales å følge.
Forsvarsminister Sergei Shoigu:
Shoigu begynner med å påpeke at Russland har frigjort et fem ganger større terriotorium enn det Lugansk og Donetsk hadde før begynnelsen av den militære spesialoperasjonen 4. juni 2023. De fire nye fylkene i sørøst har en befolkning på 5 millioner nye russiske statsborgere. Tre millioner ukrainske flyktninger som ikke har sett sine slektninger siden 2014 har flyttet hjem til de frigjorte områdene. Azovhavet er igjen blitt et russisk innlandshav og dets bredder er fullt ut forsynt med moderne veier, broer og jernbanelinjer, og området er nå tilstrekkelig elektrifisert og gassforsynt, og ferskvannsforsyningen er reetablert etter Kievs herjinger.
54 land har annonsert sin støtte til kampen mot Russland. Noen støtter bare moralsk, noen bare med penger, og bare 15 land har i realiteten bidratt med våpen og militært utstyr. Ukraina har mottatt 203 milliarder dollar fra sponsorer i utlandet, hvilket er 30 prosent mer enn Ukrainas brutto nasjonalprodukt. Landet er i realiteten bankerott, i det det meste av hjelpen er gitt i form av lån som skal tilbakebetales.
Kiev har mottatt 5220 tanks, armerte kjøretøy og personaltransportmidler, 28 jagerfly, 87 helikoptre, 23 tusen droner, over 1300 artillerisystemer og haubitsere, og 2650000 artilleriprosjektiler av kaliber 155 og 120mm. Antiluftskytssystemer opereres og kontrolleres av NATO-tjenestemenn, som også trener ukrainske soldater både lokalt og i utlandet, og operativ kommunikasjon foregår på polsk, amerikansk og engelsk.
4. juni 2023 lanserte Ukraina en lenge forberedt og annonsert offensiv planlagt av andre lands offiserer. Målet var å bryte de russiske linjene og angripe Krim fra bredden av Azovhavet. I løpet av denne offensiven led ukrainske styrker kolossale tap, over 159 tusen drepte og ugjenkallelig sårede, tap av 766 tanks, 121 jagerfly, 23 helikoptre, 2348 armerte kjøretøy, inkludert oppreklamerte vestlige apparater, som Leopard og Bradley. Det antas at dette er årsaken til totalt fravær av leverte, amerikanske Abrams-tanks ved fronten.
Siden begynnelsen av den militære spesialoperasjonen har Ukraina mistet 383 tusen soldater (drepte og ugjenkallelig sårede), 14 tusen tanks og armerte kjøretøy, 553 fly, 253 helikoptre, 7500 stykker artilleri, kanoner og geværer, i tillegg til en mengde rakettutskytningsramper. Utenlandske leiesoldater er stort sett eliminert. 5800 leiesoldater og frivillige eventyrere er drept, hvorav 1427 polakker, 466 amerikanere og 344 briter. [Tallet på falne varierer en del blant dissidenter og andre spesialister i Vesten og Russland/Ukraina, mellom 100 tusen og 700 tusen falne ukrainere. Russerne oppgir ikke tall over egne falne, men antas å ha tap i forholdet 1:7 sammenlignet med ukrainske tap].
Ukraina har gjennomført ti runder av alminnelig mobilisering, og den ellevte er i full gang. Svært mange flykter fra landet for å unngå å havne ved fronten. Man mobiliserer soldater langt over aldergrensen, (soldater på over 70 år påtreffes), soldater under den nedre aldersgrensen, kvinner (gravide påtreffes i skyttergravene), og ektepar oppfordres aktivt til å melde seg til fronttjeneste sammen.
Den russiske våpenproduksjonen viser sterk økning. Våpenindustrien har firedoblet sin kapasitet og arbeider på døgnbasis. Siden starten av militæroperasjonen er produksjonen av tanks mer enn femdoblet, infanterikjøretøy mer enn tredoblet, armerte persontransportmidler tre og en halv gang, droneproduksjon nesten 17-doblet og produksjon av artillerigranater er mer enn 17-doblet. Troppene ved fronten blir rikelig forsynt med den ammunisjon de trenger for de oppgaver de skal utføre.
Shoigu beskriver videre det voldsomme arbeidet nedlagt i ugjennomtrengelige forsvarsverker langs den 2000 kilometer lange fronttlinjen, som den ukrainsks offensiven ikke har klart å komme frem til engang.
Legehjelp ved fronten er sterkt forbedret, og sårede soldater for i løpet av minutter etter skaden, med et velutviklet system for frakt til lokalt feltsykehus eller vanlig sykehus. 98 prosent av de sårede blr friskmeldt etter behandling. Dødlighetsraten i sykehus er mindre enn 0,5 prosent og synkende. Dette i sterk kontrast til ukrainerne som ofte etterlater sine sårede i skyttergravene når de trekker seg tilbake.
Den russiske hæren er i dag den best kamptrente i verden, med state-of-art-våpen som masseproduseres og ferdigstilles til bruk ved fronten.
Planene for bemanning av hæren og flåten opp til 1,15 millioner aktive er oppfylte. Fra 1. desember 2023 begynner implementering av plan om å øke bemanningen til 1,32 millioner aktive. I forbindelse med Finlands og antakelig Sveriges tilslutning til NATO planlegges hærens og flåtens bemanning for fremtiden for 1,5 millioner soldater i aktiv tjeneste.
Shoigus liste er mye lengre, men vil være trettende for ikke-spesialister. Shoigu gir ordet tilbake til president Putin for en oppsummerende tale.
(Sky News har faktisk lagt ut videoen fra hele dette møtet på YouTube:)
President Vladimir Putin:
«Jeg vil igjen vende tilbake til årsakene bak den konflikten vi nå gjennomgår, og jeg innleder med å minne om at Vesten straks etter Sovjetunionens sammenbrudd begynte å arbeide intenst i Russland, med våre femtekolonnister, som vi lenge kjælte for og klappet på hodet for å innpode dem noen patriotiske ideer. De var av mange slag, og nå skal vi ikke skjære alle over én kam, men motstanderen visste hvorfor dette arbeidet var viktig, og hvem han skulle bearbeide.
Med femtekolonnistene begynte de å arbeide, med forskjellige, også internasjonale, terroristiske organisasjoner, med separatister, i den hensikt å bryte ned og dele opp Russland. Parallelt og ikke mindre aktivt, arbeidet motstanderen overfor de post-sovjetiske statene, med å rive bort fra oss disse nydannede uavhengige statene og tidligere sovjetiske republikkene. Særlig, og bestandig, konsentrerte motstanderen seg, allerede før unionens sammenbrudd, om Ukraina. Med utgangspunkt i visse historiske forhold, som at mange tidligere nazister etter krigen tok seg til Amerika, til Canada og USA, hadde de allerede en base å arbeide ut fra. Det ble dannet hele universitetsinstitutter som utelukkende arbeidet med denne tematikken.
De forberedte seg, og ikke før var sammenbruddet i 1991 et faktum, så tok de fatt i fullt monn. De arbeidet her i landet hos oss, og der, hos seg selv arbeidet de med dobbel og trippel intensitet.
Men hvorfor? Jo, fordi de alltid anså at når Russland først hadde mistet et slikt potensiale, ville landet aldri mer vinne tilbake sin tidligere geopolitiske posisjon, og aldri mer kunne fremstå som en truende konkurrent, ikke som en konkurrent en gang. Og selve Russland planla de å stykke opp i mindre deler. Og de skjulte det ikke engang, for alt ble åpent diskutert og vurdert.
Men for Ukraina planla de separat, og de satset naturligvis særlig på tilhengerne av brudd med Russland. De så helt bort fra at disse ytterliggående nasjonalistene, det var de samme tidligere nazistene som samarbeidet med Hitler. Og uten å tenke seg om to ganger tillot de ukrainerne å utnevne disse gamle nazistene til nasjonalhelter, slike som Stepan Bandera og hans kumpaner.
I flere tiår gjorde vi alt for å fremme et normalt forhold til nabolandet, til dette broderfolket, som jeg dengang anså og fortsatt anser dem for å være. Men motstanderen gjorde det umulig.
Politisk la Russland naturligvis hovedvekten på de sørlige og østlige delene av Ukraina, for historisk er jo dette russiske områder. Der bor det russere uansett hva som står skrevet i passet. Alle snakker russisk, hele historien og kulturen er russisk, og religionen. De er våre egne og vi satset selvfølgelig på dem.
Dette hadde viktige innenrikspolitiske konsekvenser i Ukraina, for det hindret de vestligorienterte ukrainerne i å skaffe seg reell makt og innflytelse med lovlige politiske midler. De politiske strømningene og lederne som tok sikte på statens øverste embeder måtte alltid ta hensyn til velgernes meninger i sør og øst. For uten dem var det umulig å komme til makten.
Men ikke før var selvstendighetsmennene kommet til makten ved kupp, så glemte de straks mandatet og bestillingene fra sør og øst i Ukraina, og underkastet seg straks de ytterliggående nasjonalistene i Vest-Ukraina, som tedde seg offensivt, pågående og aggressivt. De underkastet seg straks ekstremistenes politiske innenrikspolitiske dagsorden [som en erstatning for den folkelige innflytelsen fra sør og øst].
Vi forsøkte å motvirke dette, med økonomiske virkemidler overfor Ukraina, som dere vet, energi på billigsalg, kreditter, samarbeid, tro meg: Vi smurte oss med tålmodighet, gjorde alt for å opprettholde normale mellomstatlige forbindelser. Men disse ytterliggående vest-ukrainerne ga oss ingen sjanse, og de klarte heller ikke å nå sine politiske mål ved å trekke sør- og øst-ukrainerne over på sin dagsorden i valgene. For sør og øst stemmer alltid for dem som foretrekker et tettere samarbeid med Russland. For det var slik det utspant seg, tiår etter tiår.
Og hva fant de på til slutt? Jo, de gjennomførte et statskupp. Det var jo en mengde problemer i Ukraina. Indrepolitiske, økonomiske, sosiale, økende ulikhet og så videre. Men hvorfor statskupp? Var det ikke tilstrekkelig å holde demokratiske valg?
Som vi i Russland alltid får høre: Bare politiske midler, bare demokratiske metoder innenfor grunnlovens rammer! Men ikke slik i Ukraina, disse reglene gjaldt ikke der. De hadde ikke noen annen måte å nå sine mål på. De utnyttet feilgrep og unnlatelsessynder i den daværende ukrainske regjeringen, igjen med støtte fra disse aggressive nasjonalistene, og gjennomførte et statskupp. Rett og slett for å løse problemet én gang for alle. Og de oppnådde det de ville ha. Vi hadde ikke noe annet valg enn å støtte Krim, for ellers ville de gjennomført en massakre der.
Men så oppsto problemene rundt Donbass [i mai 2014]. Dere vet at vi rolig prøvde å forhandle. Vi var innstilt på å løse dette fredelig, på visse betingelser beskrevet i Minsk-avtalene Vi var innstilt på å gjenopprette Ukrainas territorielle udelelighet, inkludert Donbass, forutsatt at folket der ikke ble utsatt for fare, forutsatt uomgjengelig nødvendige sikkerhetsgarantier. Dette var hele hensikten med Minsk-avtalene.
Hvis den ukrainske regjeringen og sjefene deres i vest hadde gått med på dette og gjennomført avtalene litt etter litt, så kunne vi spleiset sammen alle disse løse trådene. Men de gikk ikke med på dette og de gikk direkte til krig allerede i 2014.
Jeg sier det rett ut. For dem som deltok i disse hendelsene, er det ingen hemmelighet: Vi gjorde ingenting i 2014, men etterhvert ble vi nødt til å gripe inn for å redde folks liv, for å hindre at de skulle bli utryddet. Det var slik alt dette begynte, [det som utviklet seg til en ubegrunnet europeisk tvekamp uten basis i reelle interessemotsetninger].
Vesten, særlig der på den andre siden av havet, betraktet alt dette med en viss glede. I den forbindelse kan man godt si at de lurte oss trill rundt, spilte oss ut over sidelinjen. Ved å gripe til slike aggressive metoder, nødsaget de oss til å iverksette noen mottiltak. Og etterpå tok de rett og slett avstand fra Minsk-avtalene, de sa det offentlig, og vestlige ledere skjemtes ikke for senere å erklære offentlig at Minsk-avtalene hadde vært et røykteppe for å gjenoppruste – eller egentlig oppruste – de ukrainske væpnede styrker. [Opprustning, ikke gjenopprustning, var nødvendig etter 25 års ukrainsk selvstendighet, for Ukraina hadde i 2014 ikke funksjonelle væpnede styrker]. Men hvorfor gjorde de dette?
Hensikten med denne andre akten av Trostejaktballetten var å få Ukraina inn i NATO. [Trostejaktballetten – Le ballet de la Merlaison, skrevet for hoffet til kong Ludvik den Trettende i Frankrike – beskrives av Alexandre Dumas i en bok alle russere har lest: De tre musketerer Del 1, kapittel 12, og brukes metaforisk på russisk om mindre seriøse småkriger, omtrent som den dansk-norsk/svenske Tyttebærkrigen i Bohuslän i 1788].
Og de sa det til meg hele tiden: Frykt ikke, vi tar dem ikke inn i NATO i dag. Nei vel, sa jeg, men i morgen? Eller om et år eller to? Sett ut fra Russlands strategiske interesser er både 10 og 15 år helt uakseptabelt når det gjelder ukrainsk NATO-medlemskap. Hensikten med denne krigen er entydig å få Ukraina inn i NATO.
De sa det jo allerede i 1991: Vi skal ikke utvide NATO én tomme mot øst! Pokker ta dem! Og nå står de her og banker på gjerdet. Og de har banket lenge. De har tatt inn de baltiske statene og hele Øst-Europa. Og jeg spør fortsatt: Hvorfor? Det har foreligget en rekke forslag, fullt ut antakelige for alle parter. Det er bare det, at et sånt land som Russland er det ingen som har bruk for. Russland er for stort! Dele oss, vil de, og underkaste oss Vesten, slik USA allerede har underlagt seg Europa. Nå skal jeg si litt mer om det.
For altså: I praksis tvang de frem og utløste krigen mot Donbass i 2014, en krig vi ikke hadde noe annet valg enn etterhvert å bli trukket inn i. I samme slengen stilte de seg en annen viktig oppgave: De var svært bekymret over at Russland hadde gode forbindelser med Europa. I Europa skulle de selv være sjefer. Og de skremte daglig: Se der, det onde, truende Russland! Jeg har jo snakket mye med de europeiske lederne, og de spør meg: Hva er det de skremmer oss sånn for? Vi europeere skjønner jo at Russland ikke har tenkt å angripe Europa. Og fortsatt i dag har vi russere ingen planer om å angripe Europa. Ledelsen i EU og NATO sier: Hvis Russland nå vinner i Ukraina, så står Europa for tur. Men hva skal vi russere med disse NATO-landene? Vi har aldri trengt dem, vi trenger dem ikke nå, og kommer ikle til å trenge dem. Og hvorfor snakker ledelsen i EU og NATO slik? For å presse penger ut av europeerne.
Hvis amerikanerne når sine mål, om å «fravriste Russland Ukraina» og ødelegge forholdet mellom Russland og Europa, så vil de i så måte dessverre ha de nådd sine mål. Men vi har ikke kunnet opptre annerledes. Eller mener de at vi skulle gitt oss og rolig sittet og sett dem gnage på og fortære vårt historisk russiske område? Vi kunne ikke opptre slik, og de visste at vi ikke kunne opptre slik, så de gjorde det med hensikt. Amerikanerne har med hensikt trukket europeerne og oss inn i denne konflikten for å nå sine mål: De klarte å splitte Europa fra Russland, og nå legger de endatil den finansielle byrden og betalingsbyrden over på europeerne.
Dagens viljeløse og ryggesløse generasjon av europeiske politikere klarer ikke å yte motstand. Jeg tenker på den kolossale avhengigheten av massemedier, i økonomi og politikk. For der, vet dere, uansett hvor du stikker fingeren i et stort mediekonsern i Europa, der finner du, som den siste begunstigede under en tre-fire lag av smekker og bleier, et eller annet av de mange amerikanske fonds.
Pengene havner der alle sammen, på den andre siden av Atlanteren. Og dette påvirker det politiske livet i Europa. Amerikanerne rekrutterer unge, raske fingre, fra skolebenker og studieplasser rekrutterer de amerikanske spesialtjenestene sine tilhengere og bearbeider dem for en karriere på den politiske Olymp i europeiske land. Vi vet det [for vi følger godt med].
Men helt enkelt er det ikke. Europeiske borgere begynner å ane hva som foregår, og derfor ser vi en gryende endring til det bedre. Og nå snakker jeg om erkjennelsen, ikke om de økonomiske problemene. Europeisk økonomi sliter tungt, det er kjent for alle, det synes ikke bare gjennom protester og demonstrasjoner, det fremgår av statistikken, av dokumentene. De ledende industriøkomomiene i Europa går i minus, det er depresjon [eg. resesjon].
Men det foregår også endringer i den politiske erkjennelsen til de europeiske folkene. De ser at USA frekt og hensynsløst utnytter Europa til fordel for sine egne interesser, som ikke sammenfaller med Europas.
Men det er deres valg, det er de europeiske folkenes valg. Vi har aldri blandet oss inn, vi blander oss ikke inn og vi kommer ikke til å gjøre det.
Men det vi garantert kommer til å gjøre, det er å forsvare våre egne interesser. For det som USA har gjort i Ukraina, det er å frata oss den politiske muligheten til å ha et normalt forhold til et naboland. Det er skamløst. I 2014 gjorde de statskupp og nå går de skjendig videre på den samme veien uten å skjems.
Men i Europa er folk i ferd med å ta til fornuften. Der ser de etterhvert at de blir utnyttet av andre land i andres interesser, først og fremst av USA. Til fornuften eller ei, vi blander oss ikke inn.
Men én ting vil jeg gjerne si til avslutning: Den eneste garanti Ukraina hadde for sin suverenitet og sin udelelighet var Russland. Da vi i Russland skapte Sovjetunionen, overførte vi uten vederlag enorme historiske russiske områder med deres russiske befolkning. Vi overførte et kolossalt potensial og nedla kolossale ressurser i dette territoriet.
Og de Vest-ukrainske områdene? Vi vet jo hvordan Ukraina fikk tak i dem. Ukraina fikk dem av Stalin etter Andre Verdenskrig. Han ga dem polsk jord, byen Lvov og noen store fylker. Det bor ti millioner mennesker der. For ikke å fornærme polakkene ga Stalin dem kompensasjon i form av tysk jord – Danzig-korridoren og byen Gdansk. En bit tok han fra Romania, en annen fra Ungarn. Alt ga han til Ukraina.
Og mange av dem som bor der, det vet jeg hundre prosent sikkert, vil helst vende tilbake til sitt historiske fedreland. Og de landene som mistet disse områdene, særlig Polen, vil gjerne ha dem tilbake, og ser dem for seg som sine, i drømme og om dagen.
I denne forstand var det bare Russland som kunne garantert Ukrainas territorielle udelelighet. Men vil de ikke, skal de få slippe. Historien setter alt på rett plass. Drømme skal vi ikke, men det som er vårt gir vi heller ikke fra oss. Det er det de alle må forstå – de i Ukraina som forholder seg aggressivt til Russland, de i Europa og de i USA. Vil de forhandle med oss, så la dem bare komme og forhandle. Men slike forhandlinger vil vi føre utfra våre egne interesser.
Russland kan selvsagt ikke gjøre dette uten sterke, pålitelige, velutrustede og motiverte væpnede styrker. Våre væpnede styrker kan ikke gjøre dette uten en sterk økonomi, uten en sterk industri generelt og uten et velfungerende militær-industrielt kompleks spesielt. Og, viktigst av alt, vi kan ikke gjøre dette uten å kunne satse på det russiske folk, på det flernasjonale folket, det russiske folket og de andre folkene i Den Russiske Føderasjonen. Nå har dere alt, og Fedrelandet venter at dere yter gjengjeld.
Takk.»
Nettavisa steigan.no er avhengig av deg!
Av Pål Steigan - 21. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/nettsavisa-steigan-no-er-avhengig-av-deg/
Kjære leser!
Avisa steigan.no er 100% avhengig av deg og tusenvis av andre som deg. Hele vårt økonomiske grunnlag bygger på lesernes frivillige gaver og bidrag. Det gjør at vi tenker på dere hele tida.
Hver eneste dag prøver vi vårt ytterste å skape ei nettavis som gir faktabaserte og veldokumenterte analyser av aktuelle emner nasjonalt og internasjonalt. Vi forventer ikke at du skal være enig med oss i alt. Fri og bevare meg. En verden uten uenighet og diskusjon er et fengsel. Men vi ønsker å gi deg stoff både til opplysning og ettertanke som bringer et helt annet perspektiv enn det du får i de andre mediene. Kritisk, analytisk, gravende.
Gang på gang har vi lagt oss ut med makta, enten det gjelder det vedvarende ranet av vanlige folk som har blitt trappet opp, eller svindelen rundt det «grønne skiftet», koronadiktaturet, lockdown, maske- og vaksinetvang eller forsøket på å undertrykke enhver kritiker av NATOs stedfortrederkrig mot Russland med Ukraina som slaktoffer. Vi har blitt angrepet for det, er blitt hengt ut og fordømt av Atlantic Council, Forsvarets høyskole og Faktisk.no. Vi har aldri latt oss kue og heller ikke latt oss lure ut i skittstormen. Vi har gravd, dokumentert, analysert og publisert, rolig og metodisk.
Vi har lagt ut over 18.000 artikler til gratis bruk for enhver. De er underbygd med over 300.000 lenker. Det er artikler av nesten 1000 forfattere fra fem kontinenter. Basen er på over 200 millioner tegn eller 250 bøker på 400 sider hver. Alt søkbart og til din disposisjon, som du måtte ønske.
Vi viderefører opplysningstanken og tror på dialog og saklig diskusjon. Vi står for frihet; pressefrihet, bevegelsesfrihet, ytringsfrihet og personlig frihet. Derfor går vi også på barrikadene mot sånt som digital-ID, WHO-traktaten og forsøkene på å ødelegge kostholdet vårt og lokalsamfunnene våre.
Vi får massevis av ros fra dere lesere, og det er vi naturligvis veldig glade for. Vi får også så mange forslag, innspill og kommentarer som aldri før. Og vi får kritikk, både saklig og usaklig kritikk. Vi setter pris på det.
Vi er her for dere lesere, så vi må lytte og lære.
Vi er også avhengige av dere økonomisk.
Noen foreslo at vi skulle gjøre som Document.no og søke pressestøtte. De fikk 2,9 millioner kroner.
Men vi vil ikke ha den. Pressestøtte skaper bindinger og det skaper latskap. Vi vil mye heller være avhengig av dere, for da vet vi at vi må levere hele tida.
Og her er et synspunkt som bygger på det jeg kaller de små talls lov.
Det har vært flere tusen lesere som på et eller annet tidspunkt har gitt oss støtte, og vi er glade for hvert øre.
Men sett at 1500 av dere tegnet dere for 200 kroner i måneden eller ca. 7 kroner per dag. Hva ville det blitt på årsbasis? Jo, ikke mindre enn 3,6 millioner kroner, altså mye mer enn statsstøtten til Document. Og bak disse bidragene ville det stå en dugnad av 1500 tenkende, engasjerte og ressurssterke mennesker.
Det er enormt mye mer verdt enn å komme på statsbudsjettet.
Man sier at vi har vært modige. Og vi har fått mange nye venner. Men det er ikke til å legge skjul på at vi også har tapt venner på å stå i striden.
En videre utvikling av videotilbudet og styrking av vår daglige nyhetsjournalistikk, krever et stabilt økonomisk fundament. Om du kan tenke deg å bidra med et enkeltbidrag nå før jul, vil det bli satt ekstra pris på. Om du kan tenke deg å tegne deg for faste månedlige bidrag, sikrer du driften på lengre sikt. Igjen en ekstra takk til dere som allerede bidrar.
Hvis du ønsker å bidra med en stor eller liten gave kan du betale med Vipps: 116916
Eller inn på Mot Dags støttekonto:
9001 30 89050
Fra utlandet:
IBAN-nummer
NO5590013089050
SWIFT/BIC for SpareBank 1 Oslo Akershus
LABANOKK
Et annet alternativ er fast, månedlig donasjon eller enkeltbidrag gjennom Stripe:
KI, Kunstig Intelligens?
Av Frode Bygdnes - 21. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/ki-kunstig-intelligens/
Årets nyord i 2023 ble «KI-generert», dvs. intelligens produsert/frambrakt kunstig. Hvor intelligent er det? Lenge har vi vært engstelig for at maskinene skal overta styringen av samfunnet. Den største faren er sjelden den vi er bevisst. Trusler vi ikke ser, er farligere. Vår egen intelligens og årvåkenhet kan svekkes om vi overlater tankeresonnement til teknologien.
Avhandlinger kan skrives av programvarer, hukommelsen erstattes av google-søk og kunnskap erstattes av underholdning. Faren er at vi lærer mindre, erfarer mindre og tenker mindre. Det fører til intellektuell latskap.
På de siste ti år har salget av sakprosa falt med 40% her i landet. Prosessen med å søke underholdning i stedet for kunnskap, pågår allerede. Samfunnet vårt begynner å likne på Romerrikets siste fase der makthaverne ville gi folket «brød og sirkus» for å unngå opprør. Media, som skal være den fjerde statsmakt, skriver det folk vil ha for å selge mer. Fakta kommer i andre rekke.
Skriving er en ferdighet vi både må trene opp, vedlikeholde og utvikle. Teknologien gjør oss late. Da jeg var gutt, skrudde vi i stykker vekkerklokker for å se hvordan de fungerte. Nå trenger vi ikke å vite hva som skjer under panseret på en bil, bare at den bringer oss fra sted til sted. Nysgjerrighet må stimuleres.
Svarene vi finner på nett, har vi ingen garanti for er rette. Mangel på kunnskap, hukommelse eller erfaring, vil kunne gi oss rare konklusjoner fordi vi har fått gale forutsetninger.
Hukommelse må trenes som musklene i kroppen, ellers forfaller den. Engelskmennene har et godt uttrykk: If you don´t use it, you´ll lose it.
Vi trenger visdomsord. De hentes ikke uten videre fram av Google. Livsvisdom må vi hegne om. Som Skolenes Landsforbund hadde til motto: «Kunnskap til få gir makt, kunnskap til alle gir frihet».
Alle levende skapninger er nødt til å lære. Også vi mennesker er født for å lære. Læring, endring og utvikling er fundamentet for oppveksten. Vi må bruke alle våre sanser i den prosessen. Å lære er å erfare, konkludere og produsere, også nye ting. En lærer så lenge en lever. Om vi lar «KI» tenke for oss, da har vi mistet noe, kanskje selve livet.
Hode, hånd og føtter må gå sammen. Så har vi noen ord som understreker det. «Tankegang» får du best når du går. Det som er «håndgripelig» er forstått. Vi må ikke kaste ut filosofien med teknologien.
Læreplanene i skoleverket smykker seg med at eleven er satt i sentrum. Det er bra, men det er ikke nok. Skolesystemet må ta ansvar for eleven også. Lenge har vi hatt ensidig fokus på at elevene skal gjennomføre, f.eks. videregående skole. De positive måltallene skjuler derimot innholdet og realitetene i opplæringa. For å holde budsjettene har yrkesfag blitt krympet til fordel for allmennfag som er billigere. Men det er i yrkesfag en lærer med hele kroppen. Den som kan et praktisk fag i bunnen, har bedre forutsetning til å forstå akademifag.
Norge sakker akterut med fagarbeidere, både i antall og i kvalitet. Det har gått inflasjon i fagene på alle nivå. Da jeg tok fagbrev sa min veileder at den var mye enklere enn hans. Jeg kunne si det samme til mine elever. Fagbrevet er nå bare inngangsbilletten for å begynne i faget. Det er utøvelsen av faget i et fagmiljø som gjør en til fagarbeider. Det er mye teori i de praktiske fag.
Fagkunnskapene innen yrkesfag er undervurdert. De fleste tror at fagarbeid kan en få på FINN eller «Mittanbud» på nett. Der er gjerne 9 av 10 ufaglærte. Å hente inn rett kunnskap og kompetanse krever erfaring om den virkeligheten en er i. I dag er det gjerne den fagarbeideren som gikk rett ut i lære uten skolegang, som er best til å finne løsninger. Gode produkter bygger på godt håndverk. Når vi så må hente dem fra utlandet, så svekker vi vår egen sjølberging.
«Betre byrd du ber ikkje i bakken enn mannevett mykje.» Om dagens unge ikke forstår Håvamål, så har en mistet mye visdom fra vårt sagafolk. Kunnskap er vår beste og letteste bagasje. Intellektuelt kan vi fort bli underlegne våre forfedre om vi forsømmer vedlikeholdet av vår egen intelligens.
Frode Bygdnes, maskinarbeider emeritus
Hvorfor er ikke folk forbanna?
Av Herodes Falsk - 21. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/hvorfor-er-ikke-folk-forbanna/
Av Herodes Falsk, 20. desember 2023.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Herodes Falsk. Det nypubliseres her med forfatterens velvillige tillatelse.
Her er en påstand: Om den vestlige verden avholdt et OL i ignoranse, så ville folk flest kvalifisere til å være med på sitt lands olympiske lag.
Når et lands regjering, i dette tilfelle Norge, sier fra seg sin suverenitet til en helseorganisasjon hovedsaklig finansiert av en egosentrisk milliardær – og folk ikke reagerer – er det så sinnsykt morsomt at det bikker over i absurd galskap.
Etter hva som skjedde med Verdens Helse Organisasjon i Stortinget her om dagen er det vanskelig å forestille seg noe annet enn at nordmenn alltid er rusa og bare suser rundt uten å få med seg noe som helst.
Men det er feil.
Nå vet vi at mange av dem også sitter på Stortinget
Og at de fleste andre er for late til å følge med.
Mange, meg inkludert, vil selvfølgelig heller bruke to timer på å spise en kilo ukokte brunsnegler enn å følge en politisk debatt på Stortinget. Men det har konsekvenser.
Vi er i ferd med å gi fra oss vår frihet!
Det neste som vil skje er at myndighetene ønsker å innføre DIGITALE SENTRALBANK PENGER
Om det skjer kaster jeg hjernen min ut av vinduet og flytter permanent inn under stuebordet sammen med bikkjene mine. Da er det like godt å venne seg til å gå på plass i digitalt bånd.
Hvis folk er villig til å gi fra seg fruktene av sitt arbeide, sin intelligens, talefrihet og grunnlovs-rettigheter – uten å stusse – til en regjering som overhodet ikke bryr seg om landets borgere, da kan jeg ikke annet enn å le.
Men grunnen til at folk ikke bryr seg er fordi de ikke forstår hva dette er. Når jeg prater med venner av meg som er journalister i norske medier om CBDC så sier de: «Er det sånn krypto, bitcoin eller noe sånt…?»
MEDIA VIL IKKE INFORMERE DEG! Du må gjøre det selv!
Digitale sentral penger er det største angrepet på menneskelig frihet i historien.
Tenk å ville gi byråkrater makt OVER ALLES PENGER – som de ikke bare kan konfiskere – men som de også kan PROGRAMMERE og KANSELLERE – om DU ikke gjør som DE sier – og mener det samme som DEM.
Da blir demokrati bare et fancy ord fra gamledager som autoritære regjeringer vil smykke seg med.
Jeg tror ikke folk er så dumme at de går med på å gi fra seg friheten, men om de ikke forstår hva myndighetene planlegger, kan de ufrivillig gå i fella. Ei mus ser helt klart fella foran seg, men fordi den ikke evner å trekke riktige konklusjoner, fatter den ikke hva som skjer før fella smekker sammen.
Vi får håpe på at ignoranse blir verdt hundre dollar fatet. Da kan vi kanskje overleve ved å borre etter det i hjernene våre.
Er folk virkelig villig til å sette fremtidige generasjoner i bur uten engang stille spørsmål om hvorfor?
Jeg nekter å tro at vi er så dumme? Men vær så snill, motbevis det!!!
Menneskelig sett er dette lavmål, men jeg føler det er på tide å kaste mentale bløtkaker i trynet på politikere. Fornuft forstår de dessverre ikke!
Dette er selvsagt bare min mening, men jeg håper du nå skjønner hva jeg mente med «Om den vestlige verden avholdt et OL i ignoranse, så ville folk flest kvalifisere til å være med på sitt lands olympiske lag.»
Og dessverre – i denne olympiaden er det ingen ære i å være OL deltaker!
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Herodes Falsk:
Hvorfor er ikke folk forbanna?
Gjenutgitt her med forfatterens velvillige tillatelse.
Russia Gate del 6 – Flere historier faller sammen
Av skribent - 21. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/russia-gate-del-6-flere-historier-faller-sammen/
Dette er femte del i en serie på 7 artikler om Russia Gate. Artiklene vil komme hver uke framover og bli merket med emneknaggen @RussiaGate. – Red.
Før jeg tar for meg avslutningen på denne sagaen i neste og siste del, nemlig Mueller-høringen, skal jeg relativt kort gjennomgå et par andre kapitler i denne historien.
Av Th. Olsen.
Den oppdiktede Alfa Bank-historien
Som jeg nevnte kort i forrige del er Michael Sussmann én av (de altfor få) personene som ble tiltalt i denne sagaen. Saken er godt beskrevet hos The Grayzone og her i Norge har Steigan.no en grundig gjennomgang. Den er også omtalt i hovedstrømsmedier som New York Times og VG. Historien er kort fortalt at Michael Sussmann, som var advokat i advokatfirmaet Perkins Coie og som jobbet for Hillary Clintons valgkampanje, i et møte med FBIs James Baker den 19. september 2016 kom med et såkalt tips. Tipset var eventyret om at Trump skulle ha hemmelig kommunikasjon med Russland via den russiske Alfa Bank; en kommunikasjon som skulle skje via en server i Trump Tower. Et problem med denne informasjonen (bortsett fra at det var eventyr og ikke sann) var at Sussmann ikke nevnte for FBI at han representerte Trumps hovedmotstander i valget (Hillary Clinton).
Norsk presse slo naturligvis dette ivrig opp, her for eks. Dagbladet:
(Faksimile fra Dagbladet.no)
Når dette etter hvert viste seg å være nettopp eventyr måtte selv Wikipedia innrømme det, her i et avsnitt fra artikkelen om Sussmann:
På møtet presenterte Sussmann det han og andre mente var bevis på potensiell kommunikasjon mellom dataservere i den russiske Alfa-Banken og Trump-organisasjonen. Etter at Trump ble president, fant FBI at deres påstander var uten hold, og de ble ignorert i Mueller-rapporten.
Det bør tillegges at Sussmann, selv om han ble tiltalt, slapp unna dom da han til slutt ble frikjent fra straffeansvar, her omtalt i Reuters, og han fikk også lisensen/jobben tilbake igjen.
En mislykket felle i Trump Tower
Møtet i Trump Tower den 09. juni 2016 er en interessant historie, og det ble en stund omtalt som «the smoking gun» relatert til de påståtte Russland-Trump-relasjonene. På samme måte som andre personer rundt Donald Trump ble utsatt for feller (Carter Page og George Papadopoulos) ser det ut til at dette merkelig møtet 09. juni var nok et slikt tilfelle, eller forsøk på sådan. Det hele startet med at den britiske popmusikk-manageren Rob Goldstone sendte en epost til Donald Trump Jr. hvor han sa at han hadde sensasjonell informasjon fra russiske myndigheter. Dette resulterte i et møte, som også skulle handle om andre temaer, hvor deltakerne var Rinat Akhmetshin, advokat og hovedperson Natalia Veselnitskaya, Jared Kushner, Paul Manafort og Trump Jr. Skal man tro VG (men det skal man jo ikke) er Veselnitskaya en obskur og mystisk skikkelse med tette bånd til russiske myndigheter:
(Faksimile fra VG.no)
Vg beskrev det videre slik:
New York Times skriver at advokater og andre i det juridiske miljøet i Moskva kaller Veselnitskaja en fryktet og betrodd insider hos myndighetene. Selv nekter hun derimot for å ha møtt i Trump Jr. på oppdrag fra russiske myndigheter.
Det meste i VGs artikkel er diktning. Rob Goldstone som initierte denne pussige historien måtte i ettertid innrømme at han diktet opp det hele. Det var altså Natalia Veselnitskaya og hennes “side” som tok initiativ til møtet, og ikke omvendt. Det har også kommet frem fra flere hold at det ser ut som Veselnitskaya i anledning dette møtet fikk en ekstraordinær innreisetillatelse av president Obamas Attourney General Loretta Lynch, her omtalt i The Hill. Alle blant den Clinton-vennlige pressen vinkler det hele riktignok slik at dette bare er noe Trump feilaktig hevder.
Men det som nok er enda mer talende i denne saken er at Veselnitskaya møtte personer tilknyttet det demokratiske partiet både før og etter møtet i Trump Tower. I tillegg møtte hun Glenn Simpson fra Fusion GP. Her det omtalt på Fox News og her skriver NBS News om dette:
Informasjonen som en russisk advokat hadde med seg da hun møtte Donald Trump Jr. i juni 2016 stammet fra undersøkelser utført av Fusion GPS.
Som nevnt er Fusion GP firmaet som ble hyret til å skaffe «dirt» on Trump» og i sin tur hyret Christopher Steele som et ledd i dette.
Igjen for å foregripe Mueller-høringen litt, er det i selve rapporten til Robert Mueller (fra s. 103) info om det famøse møtet mellom Natalia Veselnitskaya og folk i Trump-teamet. Her fra Muellerapporten side 107:
Hicks sin tekst konkluderte: «Er du ok med dette? Tilskrevet deg.»706 Trump Jr. svarte med tekstmelding at han ønsket å legge til ordet «primært» før «diskuterte» slik at uttalelsen skulle lyde: «Vi diskuterte primært et program om adopsjon av russiske barn.»707 Trump Jr. sendte en tekstmelding om at han ønsket endringen fordi «[de] begynte med en Hillary-greie som var bs og noe annet tull som vi raskt skjøt ned (min utheving). (mine uthevinger).
For å kort forklare sitatet: Hicks (en i teamet til Trump) diskuterte per melding med Donald Trump Jr. om de i en pressemelding om dette famøse møtet skulle ta med ordet “i hovedsak” (primarily) eller ikke. Hvis “i hovedsak” ble tatt med ville det indikere at det ikke bare var adopsjon som var temaet for møtet. Som Trump Jr. selv sa i den uthevede delen i avsnittet over var det helt i starten av møtet snakk om noe “Hillary-greier og noe annet tøv som var bullshit og som raskt ble feid bort”, og derfor ønsket Trump Jr. å ha med formuleringen “i hovedsak” som ville være mer presist.
Og videre i rapporten, hvor Mueller tok med dette om at folk i teamet til Trump raskt mistenkte det hele som en “set up”:
I tillegg til uttalelsen fra Trump Jr., Times-oppslaget siterte også en uttalelse fra Corallo på vegne av presidentens legale team som hentydet at møtet fort kunne ha vært en «set up» gjort av personer som jobbet for firmaet som produserte Steele-rapporten.
Avsnittet i Mueller-rapporten om dette møtet i Trump Tower er fascinerende lesning. Trump og teamet prøvde altså å legge opp en pressestrategi ifm. at de har blitt forsøkt lokket i en felle, eller delvis gått i en, og Mueller drøfter i det lange og brede dette, før han må innrømme at en president har lov til å ha en pressestrategi.
Med Aron Matés ord:
”Saken har egentlig kokt ned til at Trump Jr. sa ja til et litt underlig møte, et møte han for ordens skyld kanskje skulle varslet myndighetene om…”
Internet Research Agency – den såkalte “trollfabrikken”
Når det gjelder mytiske og vedvarende narrativer er elementet vedrørende Internet Research Agency (IRA), eller den såkalte “trollfabrikken” i Sankt Petersburg også på grensen til komisk. Her har for eks. NBC News et gedigent propaganda-verk om temaet. Og spør du den norske befolkningen vil antakeligvis 90 % snakke om den beryktede “russiske trollfabrikken som flommet inn over USAs (digitale) grenser i forbindelse med presidentvalget i 2016 som en ekte historie.
Denne forestillingen lever den dag i dag, men derfor er det også litt komisk at i selve Mueller-høringen måtte Mueller innrømme at “trollfabrikken” ikke hadde noe med russiske myndigheter å gjøre og at det bare var “click bate” for ungdom!
Dermed var også denne saken i realiteten et eksempel på “”opp som en hjort, ned som en skinnfell”. Det rant altså ut i ingenting, men som ofte før spiller det ingen rolle at enkelte hovedstrømsmedier omtaler transformasjonen til skinnfell, for eventyret er så hardt programmert inn i folks sinn at tilbaketrekking av historien faktisk ikke hjelper. Her New York Times med omtale om at det som var en av de mange “smoking guns” resulterer i at tiltale og mer eller mindre hele saken droppes (selv om litt av narrativet opprettholdes i måten det formuleres på):
(Faksimile fra Newtimes.com)
Mens andre igjen, som for eks. Reuters opprettholder eventyret fortsatt per 2023:
…Internet Research Agency, et firma som Washington sier er en «trollfarm» som blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget i 2016.
I klippet nedenfor snakker journalist Aron Maté om dette, se fra 10:20 ut i klippet:
Som det fremgår av ovennevnte klipp stevnet altså selskapet amerikanske myndigheter. Årsaken var jo at løgnene mot dem som lenge strømmet ut fra amerikanske myndigheter svertet dem i såpass stor grad at de rett og slett ikke kunne akseptere det. Journalisten Eric Zuesse har skrevet om hva tidligere teknisk sjef i NSA, Bill Binney sa om IRA og at de ikke fant seg i å bli omtalt og løyet om – og hvor saken gikk på følgende måte:
… så de sendte advokater inn for å utfordre det i domstolen her i USA, og domstolen avkrevde at regjeringen skulle bevise det, og det kunne de ikke, de kunne ikke bevise noe, og derfor irettesatte dommeren dem med pålegg om at de aldri skulle nevne IRA som på noen måte tilknyttet den russiske regjeringen igjen, så hele saken deres falt fra hverandre.
Her er for øvrig mer fra Aron Maté på The Grayzone, om IRA:
GRU-agentene
Historien om GU-agentene (ofte omtalt som GRU-agenter, siden Sovjetunionens militære etterretningstjeneste het GRU før unionens fall) som angivelig ble “avslørt” for å stå bak den omtalte hackingen er interessant. I juli 2018 ble 12 personer beskyldt og tiltalt for å være GU-agentene som hadde stått bak hackingen. Dette ble også slått stort opp i starten, her for eks. New York Times, som ikke legger mye imellom når det gjelder hva disse agentene skulle ha fått til i valget. I Norge ble det også slått opp stort i starten, her for eks. Aftenposten:
(Faksimile fra Aftenposten.no)
Jeg har ikke klart å finne ut nok om disse såkalte agentene til å påstå helt sikkert at også dette er en “fake” historie. Kanskje er dette det eneste sannferdige elementet i hele sagaen? Men det som er slående er at dette elementet, som først ble slått stort opp overalt i pressen, senere ble forbigått i stor stillhet. Det fremstår som svært ulogisk at det eneste sanne elementet i hele sagaen skulle bli dysset ned og forsvinne nesten i løse luften, når alt annet har blitt slått opp i tidvis skrikende hysteriske overskrifter non-stop.
Consortium News har en god analyse av Russia Gate og også angående de 12 agentene, hvor det blant annet vises til hva tidligere CIA-analytiker Larry Johnson sa om dette:
«Når du graver i denne tiltalen … er det store problemer, som starter med hvordan i all verden identifiserte de de 12 russiske etterretningsoffiserer som en del av GRU?» sa tidligere CIA-analytiker Larry Johnson i et intervju med Consortium News. Johnson påpekte at U.S. Defense Intelligence Agency ikke fikk delta i etterretningsfellesskapets vurdering fra januar 2017 om påstått innblanding fra GRU. Kun håndplukkede analytikere fra FBI, NSA og CIA var involvert.
«Ekspertene i etterretningsmiljøet på GRU er Defense Intelligence Agency og de fikk ikke lov til å avklare det dokumentet,» sa Johnson.
De som har russisk etterretnings aktiviteter i USA som primærfagfelt fikk altså ikke være med! Kan det blir mer mistenkelig enn det.
I den såkalte tiltalen fra Mueller refererer altså til at de 12 GU-agentene stod bak hacking, men beviset for selve hackingen kom altså ikke fra FBI, men fra det private selskapet CrowdStrike (omtalt som Company 1 i tiltalen), som jeg gikk gjennom i en tidligere del. Det er her også dette blir litt komisk. Som Consortium News påpeker så presist i innledningen sin, var den såkalte “tiltalen” fra Mueller en ren “politisk tiltale”, og ikke en juridisk tiltale, fordi i en “politisk tiltale” behøves ingen bevis:
Tiltalen mot 12 russiske «agenter», som ikke inkluderte noe samarbeid med Trumps team, er i hovedsak et politisk og ikke juridisk dokument fordi det er nesten sikkert at den amerikanske regjeringen aldri vil måtte legge frem bevis i retten.
Det neste som er en interessant er den lille detaljen om at Mueller i rapporten sin omtalte dem som GRU-agenter. Denne feilen er det riktignok mange som gjør, men siden Mueller-rapporten er et legalt dokument må slike detaljer være korrekte, og dette fremstår som oppsiktsvekkende slurv. Dette tyder på at Mueller og teamet hans ikke har tatt dette elementet altfor seriøst eller prioritert det overhodet, noe som fremstår merkelig hvis dette skulle være den store “fangsten” i Mueller-etterforskningen.
Det siste og svært interessante elementet er at disse ikke ble dømt, men bare tiltalt. Mueller navnga dem i høringen, og konkluderte med at de stod bak hackingen. I klippet nedenfor, med Jeff Gerth og Chris Hedges blir dette grundig omtalt (se fra 20:25 ut i klippet). Saken gikk altså ikke videre til retten. Mueller utpekte noen russiske navn som skulle ha vært i USA, men saken ble avsluttet før den gikk for retten.
Elementer som ikke er omtalt
Til tross for denne ganske lange og omfattende artikkelserien om Russia Gate er det noen elementer jeg har utelatt. For eks. kunne det være skrevet minst én egen del om de ukrainske elementene i saken, hvor blant annet Alexandra Chalupa har en stor rolle.
Et annet element som jeg har utelatt er narrativet om at Putin skulle ha utpressingsmateriale på Trump. Dette eventyret/narrativet svevde rundt på overflaten en stund, her ved hjelp av for eks. Dagbladet, men etter hvert måtte det innrømmes at det ikke var reelt, her for eks. ved Fiona Hill som satt i National Security Council under Obama.
I neste og siste del skal jeg gå igjennom Mueller-høringen og vise hvordan de enorme ressursene brukt i etterforskningen og de voldsomme presseoppslagene endte ut i mer eller mindre ingenting.