Nyhetsbrev steigan.no 21.12.2022
«Twitter-filer» gjør det klart: Vi må avskaffe FBI
Rovdyrkapitalisme: Vestens økonomiske elite raner til og med Vesten
Den globale økonomiske krisa og den geopolitiske reaksjonen på den
Nytale om mat, landbruk og menneskeheten – økomodernismens utopia
Russland, India, Kina, Iran: Kvartetten som virkelig betyr noe
«Twitter-filer» gjør det klart: Vi må avskaffe FBI
Av skribent - 21. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/twitter-filer-gjor-det-klart-vi-ma-avskaffe-fbi/
Etter hvert som vi får vite mer og mer fra «Twitter-filene», blir det altfor åpenbart at føderale byråer som FBI så på det første grunnlovstillegget som en irritasjon og en hindring. I fredagens utgivelse fra pre-Musk-tiden, gjør journalisten Matt Taibbi en skarp observasjon: Twitter var egentlig et datterselskap av FBI. Dette skriver den tidligere republikanske politikeren Ron Paul i sin ukentlige kommentar. Han mener at denne saka viser at FBI har brutt grunnloven og at byrået bør legges ned. Vi gjengir resten av kommentaren her. – Red.
Av Ron Paul. Ron Paul Institute.
FBI, vi vet nå, var besatt av Twitter. Vi fikk vite at agenter sendte Twitter Trust and Safety-sjef Yoel Roth rundt 150 e-poster mellom 2020 og 2022. Disse e-postene inneholdt regelmessig krav fra amerikanske myndighetspersoner om at det «private» sosiale medieselskapet skulle sensurere kommentarer og forby kommentatorer de ikke likte.
Foreign Influence Task Force (FITF), en amerikansk regjeringsenhet som inkluderte FBI så vel som andre amerikanske etterretningsbyråer som er uttrykkelig forbudt fra innenlandske aktiviteter, talte 80 agenter som regelmessig fortalte Twitter hvilke Tweets som skulle sensureres og hvilke kontoer som skulle forbys. Department of Homeland Security hentet inn eksterne offentlige kontraktører og (statlig finansierte) ikke-statlige organisasjoner for å presse Twitter separat for å undertrykke innlegg den amerikanske regjeringen ikke likte.
Amerikanske føderale myndighetsorganer overrakte bokstavelig talt Twitter lister over amerikanere de ønsket å få fjernet, og Twitter etterkom. La det synke inn.
Dette burde være en massiv skandale, og sannsynligvis ville det ha vært om det skjedde under en Trump-administrasjon. Faktisk ville kongressen forberede seg på Impeachment 3.0 hvis Trump-allierte tjenestemenn hadde engasjert seg i en slik uhyggelig oppførsel. Men siden disse amerikanske statsansatte i det store og hele handlet for å undertrykke pro-Trump-stemningen, er alt vi hører sirisser.
Det som er interessant med disse Twitter-avsløringene er hvor besatt FBI og dets regjeringspartnere var av satire og humor. Selv mindre Twitter-kontoer med et lite antall følgere ble konstant merket av FBI for sensur og sletting. Men kunnskap om historie hjelper oss å forstå denne besettelsen: i sovjettiden var befolkningen alltid engasjert i å spøke om den politiske klassens udugelighet, korrupsjon og idioti. Underjordiske publikasjoner kjent som samizdat var rike på satire, humor og latterliggjøring.
Tyranner hater humor og tåler ikke satire. Det er helt klart grunnen til at FBI (og CIA) var fast bestemt på å anvende en tung hånd mot enhver amerikaner som gjorde narr av den dype staten.
Det er imidlertid gode nyheter i alt dette. Som professor i konstitusjonell rett Jonathan Turley skrev i helgen, fant en ny Harvard CAPS/Harris-undersøkelse at selv om mainstream-mediene har ignorert «Twitter-filene», har ikke amerikanerne gjort det. Nesten to tredjedeler av respondentene mener at Twitter var involvert i politisk motivert sensur i forkant av valget i 2020. Omtrent 70 prosent av de spurte mener Kongressen må iverksette tiltak mot denne korporative/statlige sensuren.
Som professor Turley påpeker, selv om First Amendment bare gjelder den amerikanske regjeringen, «gjelder den agenter eller surrogater av regjeringen. Twitter innrømmer nå at et slikt forhold eksisterte mellom dets tidligere ansatte og regjeringen.»
Så nå har vi bevis på at FBI (sammen med amerikanske etterretningsbyråer og Department of Homeland Security) har handlet gjennom «private» sosiale medieselskaper for å manipulere hva amerikanere har lov til å si når de kommuniserer med hverandre.
Finnes det noe mer uamerikansk enn det? Personlig synes jeg det er kvalmende.
Vi trenger ikke at FBI og CIA og andre føderale byråer ser på oss som fienden og angriper grunnloven vår. Få slutt på Fed … og avskaff Federal Bureau of Investigation!
Originalen:
‘Twitter Files’ Make it Clear: We Must Abolish the FBI
Ron Paul f. 1935 er en tidligere republikansk politiker i USA, lege, forfatter, aktivist og skribent. Han har grunnlagt Ron Paul Institute for Peace and Prosperity som står for en ikke-intervensjonistisk utenrikspolitikk.
Rovdyrkapitalisme: Vestens økonomiske elite raner til og med Vesten
Av skribent - 21. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/rovdyrkapitalisme-vestens-okonomiske-elite-raner-til-og-med-vesten/
Av Lars Malmgren
Europas arbeiderklasse og middelklasse blir ranet av storkapitalen og deres politikere. Den vestlige verdens økonomiske elite har beriket seg rundt om i verden siden kolonialismens dager, men nå retter denne eliten seg også mot sin egen base, opprinnelseslandene der de har sine bankvirksomheter». Det skriver Lars Malmgren i sin analyse, som er basert på John Perkins’ erfaringer som rovdyrkapitalist for USA.
For 18 år siden ga John Perkins ut boken «Confessions of an Economic Hitman», der han i detalj beskriver hvordan den økonomiske eliten utnytter den tredje verden, hovedsakelig Afrika og Sør-Amerika, og tilraner seg deres eiendeler. Dette foregår i stor grad i det skjulte, hvor det ikke er klart hva som skjer.
Beskrivelsen av boken gir imidlertid en klar indikasjon på omfanget og metodene:
«Trusler, bestikkelser, utpressing, gjeld, svindel, kupp, drap og uhemmet militærmakt. Dette er verktøyene som brukes av den «økonomiske eliten» – et enormt nettverk av selskaper, banker, samarbeidende regjeringer og rike og mektige individer – for å sikre at de opprettholder og utvider sin rikdom og innflytelse, og blir rikere og rikere etter hvert som de fattige blir fattigere. John Perkins gir skremmende bevis på hvordan eliten har utvidet sin innflytelse til hvert hjørne av verden, og gjort oss alle til slaver under deres regime».
Selve tilnærmingen er enkel: Det innebar å kontakte makthavere, presidenter, statsministre osv. og tilby dem alle slags fordeler, økonomiske, så vel som materielle og seksuelle, samtidig som de kom med forslag til hvordan de skulle «utvikle» seg, det aktuelle landet eller området. «Utviklingen» var i stor grad basert på at det ble gitt lån til landene, og at amerikanske selskaper fikk mulighet til å starte utvinning av råvarer av ulike slag. Landet var dermed bundet av avtaler og lån, som gjorde at den økonomiske eliten hadde den reelle makten over landets fremtid, og også kunne høste store overskudd.
Den åpenlyse plyndringen
En stadig mer synlig plyndring av folk og stater fulgte 11. september 2001 og krigen mot terror. Krigene i Irak, Libya og Syria brakte inn landenes eiendom som olje, men også direkte ran som Libyas gullreserve på 144 tonn. Libya markerte også begynnelsen på en ny fase av den økonomiske elitens maktutøvelse. På et møte i den amerikanske utenrikskomiteen ble det bestemt:
«I overskuelig fremtid vil US styrker vil hovedsakelig delta i irregulær krigføring».
I fremtiden ville man derfor hovedsakelig drive ukonvensjonell krigføring. I Libya var det ingen vestlige bakkestyrker, men radikale islamister, IS-krigere, ble brukt til å styre de direkte kampene.
På den annen side brukte de sin teknologiske kunnskap, via luftangrep, strategisk kontroll gjennom rekognosering fra satellitter osv., til å hjelpe og lede «opprørerne». Sverige var med i krigføringen når det gjaldt å knuse den velutviklede staten Libya. JAS-fly bidro med sine rekognoseringsbilder for å informere hvor luftkampstyrker ville bombe. Her ser vi NATO’s rolle – ikke som en forsvarsallianse men som en krigførende makt på vegne av den økonomiske eliten.
Håndbok for ukonvensjonell krigføring
Det ble til og med utarbeidet en manual for hvordan disse proxy-krigene kunne gjennomføres. En kritisk faktor for å lykkes med disse ukonvensjonelle operasjonene var å skape et image, som rettferdiggjorde støtte til en bestemt geriljabevegelse eller -regime. Etter motstanden mot Vietnamkrigen så vel som mot invasjonen av Irak, (som var motivert av falsk informasjon om «masseødeleggelsesvåpen»), innså de viktigheten av å få opinionen på sin side.
Derfor uttrykkes viktigheten av å skape et positivt bilde av egne handlinger, og samtidig mistenkeliggjøre parten man ønsker å nøytralisere, eller å sitere manualen: Denne formen for virksomhet krever etableringen av en virtuell virkelighet – en strategisk kommunikasjon. Denne funksjonen utføres av store mediemonopol og internasjonale nyhetsbyråer. Dermed har regimet i Damaskus og Syria blitt mistenkeliggjort på alle måter og baktalelsen av Russland og Putin fremstår enda tydeligere. Dette svartmaleriet har blitt utført på alle nivåer, selv i sportsverdenen.
Samtidig har tidligere kansler Angela Merkel innrømmet at Minsk-avtalene bare var en måte å kjøpe tid for å bygge opp Ukrainas økonomiske og militære kapasitet. For Russland har det vært viktig å prøve å gjennomføre avtalen fordi den antok at konflikten i seg selv er et internt ukrainsk problem. De ønsket ikke å blande seg inn i Ukrainas indre anliggender, men forsto at Vesten ønsket å trekke Russland inn i konflikten ved å gjøre dem til en part i saken.
Les også: NATO ønsket aldri fred i Ukraina – Minsk-avtalene skulle bare kjøpe tid ifølge Merkel
I uken før Russland gikk inn i Ukraina for å beskytte den russisktalende befolkningen der, ble Donbass beskutt ikke mindre enn 7.000 ganger, ifølge OSSEs statistikk av Ukraina. Russland gikk inn med en begrenset styrke for å beskytte Donbass gjennom en «spesiell operasjon» og for å tvinge fram forhandlinger. Dette lyktes også og de var nær ved å ha en fullført traktat med Ukraina i slutten av mars i år, før press fra Vesten, ikke minst gjennom Boris Johnson som lovet Zelensky og Ukraina utvidet støtte, umuliggjorde en fredsløsning.
I tillegg var det sterke nasjonalistiske (les delvis nazistiske) styrker innad i Ukraina som ikke ønsker fred. Så krigen eskalerte og Vesten, hovedsakelig USA, har nå investert hele 1000 milliarder dollar i bistand til Ukraina. Russland har mobilisert en større styrke (300.000 reservister og minst 70.000 frivillige) for å øke krigsinnsatsen. Samtidig med den utvidede krigen har Vesten valgt å sanksjonere Russland på alle måter, noe som gjør at Europa ikke kan få tilgang til de russiske råvarene som det er så avhengig av. Alt dette vil bidra til en økonomisk katastrofe for Europa. Her har vi selve grunnlaget for ranet som vil overføre enorme summer fra vanlige borgere til finanseliten.
Julian Assange sin analyse av krig som overføring av kapital
I forbindelse med krigen i Afghanistan kom Julian Assange med en skarp uttalelse som avslører kreftene bak de endeløse krigene. Han sa det omtrent slik:
«Hensikten med disse endeløse krigene er ikke at de skal lykkes, men de er bare en måte å hvitvaske penger på, å overføre skattepenger fra det offentlige, til den private sektoren, i dette tilfellet det militær-industrielle komplekset».
De enorme kostnadene ved krigene er dermed en måte for den økonomiske eliten å tilrane seg offentlighetens eiendeler eller skatteinntektene til de ulike statene.
På samme måte kan de endeløse pandemivarslene og vaksinasjonsprogrammene, forstås som en måte for den økonomiske eliten å overføre skattepenger fra befolkningen til den økonomiske eliten, eller det biomedisinske komplekset.
Og de konstante klimaalarmene er en måte for den økonomiske eliten å overføre skattepenger til den økonomiske eliten eller energiselskaper, oljeselskaper etc.
Ingenting av dette skjer ved en tilfeldighet. Det er nøye planlagt. Og mulige utveier, som tilgang til russisk gass, umuliggjøres gjennom sprengning av gassrør. Det er ikke Russland som kjemper mot Europa, det er den økonomiske eliten som dels vil ha Russlands naturressurser, og dels vil ha tilgang til Europas statsbudsjetter. Enhver innbygger merker nå med sterkt økende strømregninger og økte matvarepriser, hvordan en økonomisk elite kan øke deres profitt, og alt kan skyldes på Russland og Putin; – «en strategisk kommunikasjon skaper en virtuell virkelighet» for uvitende borgere, og dessverre også for uvitende politikere.
Europas arbeiderklasse og middelklasse blir ranet
Den vestlige verdens finanselite har beriket seg rundt om i verden siden kolonialismens dager, men nå retter denne eliten seg også mot sin egen base, opprinnelseslandene der de har sine bankvirksomheter. Mange amerikanere har allerede opplevd dette – ikke minst de som mistet hjemmene sine i kjølvannet av bankkrisen i 2008. Og nå blir Europa ranet, noe som skjer helt åpent i et samarbeid mellom USA, EU, World Economic Forum og naive regjeringer i de respektive nasjonalstatene.
For de som tror at Sverige ville vært et unntak, anbefaler jeg å lese Andreas Cervenkas bok «Greedy Sweden». Enorme summer overføres nå fra det arbeidende folket til de som kontrollerer pengestrømmen, og som også kontrollerer vår virkelighetsoppfatning – som «skaper en virtuell virkelighet via strategisk kommunikasjon».
Fra News Voice, publisert 15 desember 2022.
Oversatt fra svensk for Derimot.no av Northern Light.
Orginalartikkel:
Västvärldens ekonomiska elit rånar nu även Väst – Predatorisk Kapitalism.
Australske Dr Kerryn Phelps avslører ‘ødeleggende’ Covid-vaksineskade, sier leger har blitt ‘sensurert’
Av red. PSt - 21. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/australske-dr-kerryn-phelps-avslorer-odeleggende-covid-vaksineskade-sier-leger-har-blitt-sensurert/
Den tidligere presidenten for Australian Medical Association, Dr. Kerryn Phelps, har brutt sin taushet om en ødeleggende Covid-vaksineskade, og fordømmer kontrollorganene for å sensurere offentlig diskusjon med trusler mot leger.
Dette skriver News.com.au som fortsetter:
Tidligere føderale parlamentsmedlem Dr Kerryn Phelps har avslørt at hun og hennes kone begge led alvorlige og pågående skader fra Covid-vaksiner, mens de antyder at den sanne frekvensen av uønskede hendelser er langt høyere enn anerkjent på grunn av underrapportering og «trusler» fra medisinske regulatorer.
I en eksplosiv henvendelse til parlamentets Long Covid-undersøkelse, har den tidligere Australian Medical Association (AMA)-presidenten brutt tausheten hennes om den «ødeleggende» opplevelsen – fremstår som den mest fremtredende folkehelsefiguren i landet for å snakke om det tabubelagte emnet.
«Dette er et problem som jeg har vært vitne til fra første hånd med min kone som fikk en alvorlig nevrologisk reaksjon på sin første Pfizer-vaksine i løpet av minutter, inkludert brennende ansikt og tannkjøtt, paresestesier og nummende hender og føtter, mens jeg var under observasjon av en annen lege og en registrert sykepleier ved vaksinasjonstidspunktet, sa 65-åringen.
«Jeg fortsetter å observere de ødeleggende effektene halvannet år senere med tillegg av tretthet og ytterligere nevrologiske symptomer inkludert nervesmerter, endret luktesans, synsforstyrrelser og muskel- og skjelettbetennelse. Diagnosen og årsakssammenhengen er bekreftet av flere spesialister som har fortalt meg at de har sett «mange» pasienter i en lignende situasjon.»
Dr Phelps giftet seg med tidligere barneskolelærer Jackie Stricker-Phelps i 1998.
«Jackie ba meg inkludere historien hennes for å øke bevisstheten for andre,» sa hun.
«Vi gjorde mye hjemmearbeid før vi fikk vaksinen, spesielt om valg av vaksine på den tida. Da vi spurte om uønskede bivirkninger, ble vi fortalt at «det verste som kunne skje ville være anafylaksi» og at alvorlige reaksjoner som myokarditt og perikarditt var «sjeldne».
Dr Phelps avslørte at hun også ble diagnostisert med en vaksineskade fra sin andre dose av Pfizer i juli 2021, «med diagnosen og årsakssammenhengen bekreftet av spesialistkolleger».
«Jeg har hatt CT lungeangiogram, EKG, blodprøver, hjerteekkogram, transthorax hjertestressekko, Holtermonitor, blodtrykksovervåking og autonom testing,» sa hun.
«I mitt tilfelle resulterte skaden i dysautonomi med feber og kardiovaskulære implikasjoner, inkludert pusten, sinustakykardi og blodtrykkssvingninger.» Dr. Phelps sa at begge reaksjonene ble rapportert til Therapeutic Goods Administration (TGA) «men aldri fulgt opp». Hun avslørte at hun hadde snakket med andre leger «som selv har opplevd en alvorlig og vedvarende uønsket hendelse», men at «vaksineskade er et tema som få i legestanden har ønsket å snakke om».
«Regulatorer av den medisinske profesjon har sensurert offentlig diskusjon om uønskede hendelser etter vaksinasjon, med trusler mot leger om ikke å komme med noen offentlige uttalelser om noe som «kan undergrave regjeringens vaksineutrulling» eller risikere suspensjon eller tap av registreringen sin,» sa hun.
Til tross for anerkjennelsen av hjertebetennelse assosiert med Pfizer- og Moderna mRNA-vaksinene, sa Dr Phelps «selv da har det vært en misforståelse om at myokarditt er ‘mild’, ‘forbigående’ og ‘for det meste hos unge menn’, når det er mange tilfeller der myokarditt åpenbart ikke er mild, ikke forbigående og ikke begrenset til unge menn».
Framtredende medisinsk ekspert
Kerryn Lyndel Phelps (f. 1957) er en australsk lege, folkehelse- og borgerrettighetsforkjemper, medisinsk pedagog og tidligere politiker.
Hun var den første kvinnen som ble valgt til president i Australian Medical Association (AMA). I 2001 ble hun tildelt Centenary Medal for services to health and medicine. I 2011 ble hun utnevnt til medlem av Order of Australia for sin tjeneste innen medisin, spesielt gjennom lederroller med AMA, utdanning og samfunnshelse, og som allmennlege. Hun er samtidig professor ved National Institute of Complementary Medicine ved Western Sydney University.
Phelps ble valgt inn i Council of the City of Sydney i 2016 som medlem av Clover Moore Independents Team, og ble deretter utnevnt til Deputy Lord Mayor i rådet. Hun er nå en uavhengig politiker.
Kampen for freden har begynt
Av Harald Øystein Reppesgaard - 21. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/kampen-for-freden-har-begynt/
Av Harald Øystein Reppesgaard.
Siden krigen i Ukraina startet den 24. februar i år har den norske regjeringen på en uakseptabel og ensrettet måte propagandert for å støtte krigshandlingene i Ukraina. Fredsforskere som Julie og Cecilie og enkelte offiserer som Heier og mange andre som har forsøkt å få fram et annet syn på det geopolitiske, økonomiske og militære forspillet, synes å ha fått munnkurv, er fortiet eller degraderte til russiske ekkokamre. Etter ett år med denne «krigspropagandaen» som ikke har ført noen av partene i denne proxykrigen (USA/Russland) til noen diplomatisk løsning, har undertegnede gruppe tatt tak i kravene om våpenhvile og fred som titusenvis av vanlige mennesker demonstrer for i de største europeiske storbyer. Når norske offiserer er stamgjester for å dosere sine propagandistiske militære selvfølgeligheter om krigens vei mot fred og får regjeringen til å gjenta de samme frasene, er det på tide at også kampen om fred starter i dette landet. Når norske medier og styresmakter anser at løsningen på krigen i Ukraina er mere våpen – og seier i krig er tilgangen til media nesten lukket for de som ser for seg en annen løsning enn krig. Vi vil fremme oppropet i media og krever at regjeringen og de politiske partier, sentralt og lokalt, om å ta opp saken. Viktigst er det å få gjort kjent at fredstanken som vi mener har stor oppslutning i den tause majoritet i Norge og at regjeringens opprustningspolitikk umuliggjør en fredsløsning. Tvert om den øker faren for den 3. verdenskrig; i verste fall med bruk av atomvåpen.
I samme forbindelse ønsker vi at alle fredsorganisasjoner i Norge kan samarbeide om felles opprop og aksjoner. Til nå har alle sittet på hver sitt «nes» og forsøkt å fremme tanken om nødvendigheten for fred og nedrustning. Vi tror det er gjennom et sterkt og bredt fellesskap i arbeidet for freden at vi kan bli hørt og kan påvirke politikerne.
Medio november i år ble følgende opprop sendt til media følgende navn:
Roy Pedersen, Inge Staldvik, Marielle Leraand, Anne-Marie Ottersen, Birgitte Grimstad, Lasse Lindtner, Jens Frøseth, Grete Osvoll, Hagbart Vebostad, Torolv Stunes, Terje Alnes, Harald Reppesgaard, Rolf Bunes, Terje Frøseth, Magnar Olsen.
Stopp krigen! Våpenhvile og fredsforhandlinger
Krigen krever stadig nye ofre. Våpenhvile og forhandlinger er eneste vei ut av katastrofen.
Nå er det på tide å kreve at Norge løfter stemmen og at det stilles krav om at Norske myndigheter gjør noe for å bidra til å stoppe krigen.
Hittil har Norge ikke tatt et eneste troverdig fredsinitiativ.
Tvert imot har vi avviklet humanitære forbehold vi tidligere har hatt, i forhold til land i krig.
Hemningsløst har vi pøst på med våpen og penger. Sanseløst har vi sett bort fra historisk og logisk forståelse av at vi ikke kan ruste oss til fred – eller bidra til krigsstopp med våpenleveranser. Med vår kraftige opprustning de siste åra, og manglende drøftinger og manglende hensyntagen til andre lands sikkerhetsbehov, bygger vi opp til et stadig amprere og mere usikkert forhold til Russland – og stiller oss åpent til for hugg ved en større utvidelse av krigen. Norge sitter i Sikkerhetsrådet.
Vi forventer da fredsinitiativ og ikke våpenleveranser og bejubling av krig og sanksjoner som løsning på grusomhetene. Norge forvalter og deler ut Nobels fredspris. Det skulle forplikte til fredsinitiativ istedenfor å stille opp som våpensmie og med soldatopplæring. Et kraftfullt signal om det påtrengende behov for krigsstopp, kunne være en erklæring om at vi stopper våpenleveransene. Våre våpen dreper nemlig – menn, kvinner og barn.
Som alltid har det vist seg våpen ikke funker som fredsmiddel! Uansett historikk og forklaring på at denne situasjonen er oppstått, krever vi at Russland og Ukraina setter seg ned og forhandler. Vi krever at Nato-landa med USA slutter å oppmuntre til videre krig ved å sende våpen.
Vi krever at Norge hever seg over den militaristiske stemning og varsler at vi ikke vil bidra til ytterligere tap av menneskeliv i Ukraina.
Propagandaen om at vår sikkerhet utelukkende består i militarisering og krig er farlig,
Det bunner i uforstand og kynisme og kan som ytterste konsekvens føre til at vårt land legges i ruiner.
Støtt oppropet. Send melding til: fredsperspektiv@gmail.com
Kort tid etter oppropets publisering kom de forventede motreaksjoner fra krigens hunder
Initiativtakerne føler det er nødvendig å svare på de usaklige og urimelige påstander som nå rettes mot de som støtter oppropet fra Fredsperspektivet
Våpnene må tie. Vel 240 personer støtter oppropet til initiativtakerne som krever slutt på drepingen i Ukraina. Flere kommer til.
Aksjonen for at Norge må bruke sin plass i FNs sikkerhetsråd for å få en våpenhvile og at det startes fredsforhandlinger i Ukraina-krigen har møtt motbør i flere medier. Det brukes diverse ukvemsord for å mistenkeliggjøre motiver og integritet til de som støtter oppropet. Vi understreker på nytt at vi aldri har støttet Russlands angrep mot Ukraina og således er verken «Putinist» o.l.. Vi er mektig uenige i den ensidige propagandaen fra media om mer våpen og penger til Ukraina som en eller annen gang skulle skape fred. Vi er saklig uenige og skal ha oss frabedt de karakteristika som serveres mot de deler av befolkningen som er for en våpenhvile og en snarlig diplomatisk løsning av stridighetene. Motivene våre for fred er ærlige og upartiske. Hva med motivene for krig? Vi må stoppe før en atomkrig bryter løs. Vi ser i dag at I dag demonstrerer titusener for samme sak som oss i Europas hovedsteder. Det er en økende opposisjon blant amerikanske politikere og i flertallet av land i verdenssamfunnet, utenfor NATO og EU, som krever stans i krigføringen. Slik er vi på trygg grunn.
Norge og Mexico tok initiativ til en presidentuttalelse som ble vedtatt 6. mai, der Sikkerhetsrådet ga full støtte til FNs generalsekretærs fredsbestrebelser. Det synes som om Norges stemme i FN etter dette for en fredelig løsning på krigen ikke skal ut til offentligheten og er fortrengt i alle uttalelser regjeringen daglig publiserer. I sin oversikt over arbeidet inntil 23.08 2022 sier regjeringen at; «Norske diplomater har jobbet systematisk for at Sikkerhetsrådets vedtak skal ha tydelige folkerettslige henvisninger og for at Norges fire tematiske hovedprioriteringer – fredsdiplomati, kvinner, fred og sikkerhet, beskyttelse av sivile inkludert barn, og klima og sikkerhet – skal reflekteres i vedtak og uttalelser av Sikkerhetsrådet.» Norske medier understøtter regjeringens blinde tro på at en krig fortsatt kan bringe fred og sikkerhet i Europa. Heller ikke de minner regjeringen på sine egne ord om sitt arbeid i Sikkerhetsrådet.
Jens Frøseth, Torolv Stunes, Terje Frøseth, Magnar Olsen, Hagbart Vebostad, Harald Reppesgaard, Grete Osvoll, Rolf Bunes
Initiativtakerne bak oppropet til Ferdsperspektivet.
Den globale økonomiske krisa og den geopolitiske reaksjonen på den
Av Jeffrey Sachs - 21. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/den-globale-okonomiske-krisa-og-den-geopolitiske-reaksjonen-pa-den/
The Duran intervjuer Jeffrey Sachs.
På 1980- og 1990-tallet ga Harvard-økonomen Jeffrey Sachs råd til Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, OECD og WTO. Fra 1989 til 1991 ga han råd til IMF om «sjokkterapien» i Jugoslavia, Polen og Jeltsins Russland, som førte til ekstrem fattigdom og død for millioner av mennesker. Seinere innså han konsekvensene av en slik økonomisk politikk og er blitt en kritiker av nyliberalismen og imperialismen. I 2018 skrev han at «det er på høy tid at USA trekker seg fra sin destruktive tilstedeværelse i Syria». I juni 2022 var han med på å undertegne et brev som ba om våpenhvile med Russland i Ukraina.
Jeffrey Sachs er direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University og president for FNs nettverk for bærekraftig utvikling. Han har også fungert som leder av Lancet COVID-19-kommisjonen.
I denne samtalen med Alexander Mercouris og Alex Christoforou fra The Duran trekker Sachs veksler på sin omfattende internasjonale erfaring og forklarer hvorfor han er så kritisk til Vestens strategi og politikk overfor Russland.
Nytale om mat, landbruk og menneskeheten – økomodernismens utopia
Av skribent - 21. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/nytale-om-mat-landbruk-og-menneskeheten-okomodernismens-utopia/
Av Colin Todhunter, Off-Guardian, 23. november, 2022
Økomodernister tilbyr ingen løsninger på moderne problemer annet enn teknisk innovasjon og videre integrering i private markeder som er strukturert systematisk av sentralisert statsmakt til fordel for de rike …»
Chris Smaje
I 2017 hevdet daværende Monsanto Chief Technology Officer Robb Fraley, at selskapet hans gjorde en feil ved ikke å nå ut til offentligheten om genmodifiserte organismer (GMO) da de først dukket opp på markedet på 1990-tallet.
Han følte at forbrukerne hadde blitt unødig påvirket av en anti-GMO-bevegelse, og industrien fikk sin PR-kampanje feil første gang.
Fraley sa at industrien og universitetene som for tiden er involvert i å rulle ut teknologi for redigering av genomer, har gjort en mye mer omfattende kommunikasjon til både publikum og viktige regulatorer og beslutningstakere.
Bransjens budskap er at redigering av gener nettopp kan slette og sette inn gener i en organismes DNA og ikke utgjøre noen risiko.
Det er imidlertid tilstrekkelig forskning som indikerer at teknologien er utsatt for feil, effekten av redigering er ikke kontrollerbar, og det er ingen enkel vei mellom gen og egenskap. Genredigering har uventede utfall og risikoer, og utilsiktede mutasjoner og utilsiktede effekter oppstår.
Disse problemene har blitt notert i ulike artikler, rapporter og dokumenter som er oppført på GMWatch sitt nettsted. Selv tilsiktede modifikasjoner kan resultere i egenskaper som kan øke bekymringer for mattrygghet, miljø eller dyrevelferd.
Ulike vitenskapelige publikasjoner viser at nye teknikker for modifisering av genene, tillater utviklere å gjøre betydelige genetiske endringer, noe som kan være svært forskjellig fra de som skjer i naturen. Disse nye GMO-ene utgjør lignende eller større risiko enn GMO i eldre utgaver.
Til tross for at genredigering blir utpekt av industrien som «presisjonsavl», er det alt annet enn det.
I tillegg til disse bekymringene, sier forskere at det vi kan forvente er bare mer av det samme – GM avlinger tolerante for plantegifter og økt bruk av disse sprøytemidlene.
Bransjen søker imidlertid uregulert kommersiell bruk av sin nye teknologi.
EU-domstolen har avgjort at organismer fremstilt med nye teknikker for genmodifisering må reguleres under EUs eksisterende GMO-lover. Men det har vært intens lobbyvirksomhet fra landbrukets bioteknologiindustri for å svekke lovgivningen.
Siden EU-domstolens beslutning i 2018 har topp agrobusiness og bioteknologiske selskaper brukt nesten € 37 millioner på lobbyvirksomhet i EU systemet. De har hatt 182 møter med EU-kommissærer, deres kabinetter og generaldirektører. Mer enn ett møte i uken.
Da er det ikke overraskende at EU-kommisjonens hemmelige politiske scenarier viser at full GMO-deregulering ligger i kortene, og kommisjonen vurderer å avslutte sikkerhetskontroller, sporbarhet og GMO-merking for GMO-mat, frø og avlinger.
Uavhengig av dette, er det noe behov for GMO i utgangspunktet? Det ser ut til å være en teknologi på jakt etter et problem. En viktig artikkel av PC Kesavan og MS Swaminathan i tidsskriftet Current Science, sier at det er tilstrekkelig bevis for å stille spørsmål ved effekten av GM-avlinger når det gjelder utbytter, bruk av plantevernmidler, effekter på bønder og på miljøet, etc.
En viktig artikkel, ikke bare på grunn av bevisene, men også på grunn av statusen til begge forfatterne, spesielt Swaminathan, som er betraktet som den grønne revolusjonens far i India.
De to forskerne argumenterer for at GM-teknologien er supplerende og må være behovsbasert. I mer enn 99% av tilfellene sier de derfor at det ikke er behov for det – hevdvunnen konvensjonell avl er tilstrekkelig.
Dystopisk visjon
Vi må huske på dette fordi det er et urovekkende syn som dukker opp, til en fremtid basert på et økomodernistisk perspektiv og en tekno-utopi basert på GM-avlinger, laboratoriekonstruert «mat» og 90 prosent av menneskeheten blir stappet inn i mega-byer.
Akademikere skriver rapporter og bøker om denne visjonen, men blant de høyprofilerte fotsoldatene som fremmer den, er slike som The Guardians George Monbiot og den industrifinansierte GMO-lobbyisten Mark Lynas.
Følgende danner en økomodernistisk fremtidsvisjon (oversatt fra nederlandsk) og vises på nettsiden til RePlanet.nl:
«I 2100 er planeten hjem til rundt ti milliarder mennesker. Over 90 prosent av disse bor og arbeider i byen, mot 50 prosent i 2000. Rundt byen er store gårder fulle av genmodifiserte avlinger som oppnår fire ganger så høy avkastning som i begynnelsen av det 21. århundre.»
Det fortsetter med å fastslå:
Utover jordbruksmarken begynner naturen, som nå opptar det meste av overflaten på planeten vår. Mens i 2000 var halvparten av jordens overflate fortsatt i bruk av mennesker, er det i dag bare en fjerdedel. Resten har blitt tilbakeført til naturen. Både biologisk mangfold og CO2-utslipp er tilbake på nivåene fra før 1850. Knapt noen lever i ekstrem fattigdom lenger.»
De som presser på for denne overgangen, vil ha store statlige inngrep for å hjelpe «markedet» til å nå målene som er satt, inkludert massive statlige investeringer i «spillskiftende innovasjoner innen presisjonsfermentering og bioteknologi» (presisjonsfermentering = laboratoriekonstruert «mat»).
Veldig likt den typen «stakeholder capitalism – interessentkapitalisme» vi hører så mye om fra World Economic Forum og likesinnede organer, når de diskuterer «klimakrisen» og «resetting – tilbakestiller» økonomier og samfunn i tråd med markedsdrevne «økonomiske, sosiale og styringsmål for bedrifter».
Hva dette egentlig betyr er at regjeringer blir juniorinteressenter og tilretteleggere, og baner vei for privat kapital til å dele opp planeten som den finner passende – imperialisme i ny innpakning og nymerket med et ferniss av «grønt», eller i dette tilfellet – gi verden mat.
Økomodernistene ser på sine løsninger som «fremgang» – som progressiv – som om deres visjon er den eneste visjonen som er verdt å vurdere fordi den på en eller annen måte representerer toppen av menneskelig evolusjon. Et slikt syn på menneskelig utvikling er arrogant, ahistorisk og lite praktisk.
Hvis historien lærer oss en ting, er det at menneskeheten endte opp på sitt nåværende tidspunkt på grunn av en rekke kamper og konflikter, hvis utfall ofte var uvisst. Med andre ord, like mye tilfeldighet som design.
Vi trenger ikke se lenger enn til Robert Brenner (Agrarian Class Structure and Economic Development in Pre-industrial Europe, 1976) og Barrington Moore (Social origins of dictatorship and democracy: lord and peasant in the making of the modern world, 1966) for å forstå dette. Deres forskning var basert på brede komparative sosiologiske analyser av de kulturelle, historiske, jordbruksmessige og økonomiske faktorene og (klasse) konfliktene som førte til fremveksten av ulike former for modernitet og sosiale strukturer.
Deres arbeid har viktige implikasjoner: den økomodernistiske visjonen for fremtiden bør ikke aksepteres som gitt – som et forhåndsbestemt fast endepunkt. Det finnes alternative visjoner, potensielle utfall og motstand som kan utfordre den verden disse elitistene har i tankene.
I 2021 ga for eksempel det internasjonale ekspertpanelet for bærekraftige matsystemer ut en rapport med ETC Group, som skisserte en helt annen fremtid for matsystemer, mennesker og planeten.
Rapporten spør: hva om initiativet blir gjenvunnet av sivilsamfunn og sosiale bevegelser – fra grasrotorganisasjoner til internasjonale frivillige organisasjoner, fra bonde- og fiskergrupper til kooperativer og fagforeninger?
Den forestiller seg hva en «lang matbevegelse» kan oppnå innen 2045, hvis disse bevegelsene lykkes i å samarbeide tettere for å transformere økonomiske strømmer, styringsstrukturer og matsystemer fra grunnen av.
Den økomodernistiske visjonen er også ahistorisk på en annen måte. Tilbake i 2015 skrev bonden og forfatteren Chris Smaje at et ord du ikke finner i det økomodernistiske vokabularet er ulikhet. Mens det er overflatiske referanser til fattigdom, fattige mennesker og fattige nasjoner, i den økomodernistiske visjonen om modernitet, er fattigdom likestilt med mangel på modernisering.
Chris Smaje sier:
Det er ingen følelse av at moderniseringsprosesser forårsaker noen fattigdom … Det er ingenting om ujevn utvikling, historiske kjerner og periferier, proletarisering, kolonial landtilegnelse og implikasjonene av alt dette for sosial likhet. Den økomodernistiske løsningen på fattigdom er rett og slett mer modernisering.
Smaje forklarer også hvorfor den økomodernistiske forestillingen om at ingen vil drive jordbruk, og at alle ønsker å flytte til byen, passer godt sammen med nyliberal ideologi.
Han hevder også at alternative visjoner ikke handler om å «undertrykke» mennesker ved å holde dem i landsbyer og engasjere seg i livsopphold:
Det handler om å velge politikk som best støtter folks realistiske ambisjoner – alle menneskers, både landlige og urbane. EM, og andre økomodernistiske nøkkelverk som Brand’s Whole Earth Discipline, er påfallende tause om global økonomisk styringspolitikk. De sier ingenting om IMF, WTO, fri flyt av global kapital og innsnevringene i flyten av globalt arbeid.»
Med andre ord, hvis du bevisst kjører ned landbrukssektoren, for eksempel via handelspolitikk, og trekker tilbake viktige utvidelsestjenester som støtter bønder og gjør slutt på garanterte minimumspriser til støtte for avlinger, så er det en god sjanse for at landlige beboere vil strømme til byer for å leve i en slum, i håp om et bedre liv.
Folk «velger» ikke nødvendigvis å slutte i landbruket. De blir veldig ofte tvunget ut og landet deres tatt. Vi ser dette i India i dag, hvor motstanden allerede er fruktbar.
Og det må være fordi intensjonen til global agrokapital og Verdensbanken er å fordrive hundrevis av millioner fra landsbygda, slå sammen landområdene deres og flytte dem til byene. Nasjonens agro-mat sektor skal omstruktureres for behovene til globale forsyningskjeder og global agrokapital.
I 2016 sa FN-reporter Felix Creutzig at Delhis befolkning vil være 37 millioner innen 2030:
De fremvoksende megabyene vil i økende grad stole på landbruks- og supermarkedkjeder i industriell skala, og fortrenge lokale matkjeder.
Hvis dette ikke blir imøtegått, vil utfallet bli et land avhengig av industrielt landbruk og alt det innebærer – konstruerte elementer fra laboratoriet, næringsfattig mat, monolittiske dietter, den massive bruken av agrokjemikalier og mat forurenset av hormoner, steroider, antibiotika og en rekke kjemiske tilsetningsstoffer.
Et kartell av foredlingsbedrifter innen frø-, kjemiske og matproduksjons- og foredlingsbedrifter, med total kontroll over matproduksjonen og forsyningskjeden i India og over hele verden.
Og det blir totalt. Store globale bioteknologiske selskaper som Bayer og Corteva patenterer i stor grad planter. Slike patenter på planter vil begrense bøndenes tilgang til frø og hindre oppdrettere i å utvikle nye planter, da begge må be om samtykke og betale avgifter til bioteknologiselskapene.
Mute Schimpf, matforkjemper i Friends of the Earth Europe, sier om de store bioteknologigigantene:
De vil fylle lommene sine fra bønder og planteoppdrettere, som igjen vil ha begrenset tilgang til hva de kan dyrke og jobbe med.
Dette er ‘økomodernisme’ i aksjon. Det går hånd i hånd med eliteinteresser som vil håve inn enorme profitter mens de søker å kontrollere alle aspekter av mat, jordbruk og faktisk, livet.
I India ser vi ulike taktikker i sving for å få dette til – den bevisste strategien for å gjøre småbruk økonomisk ikke-levedyktig (avfolke landsbygda), forsøk på å demontere offentlige distribusjonssystemer og støtte for minimumspriser, det ustoppelige kjøret for å få dyrket GM avlinger, Agristacks initiativ til datainnsamling, overvåket av Microsoft og den økende kontrollen av detaljhandelen, fra Walmart, Amazon, Facebook og Google (alle beskrevet i eBok nevnt på slutten av denne artikkelen).
Mumbai-baserte Research Unit for Political Economy sier at den indiske regjeringen prøver å etablere et system for «avgjørende titulering» av alt jordbruksland i India, slik at eierskap kan identifiseres og land deretter kan kjøpes eller tas bort. Etter hvert som bønder mister tilgang til land eller kan identifiseres som juridiske eiere, vil rovgriske institusjonelle investorer og store agrokonsern kjøpe opp og slå sammen beholdninger, noe som letter videre utrulling av industrielt landbruk.
Agristack-initiativet (datainnsamling) vil være nøkkelen til dannelsen av et marked for jordbruksland.
I denne vidunderlige nye verden har forestillinger om matsuverenitet og frøsuverenitet ingen plass. Et versjon av deg vil ikke eie noe, være lykkelig og spise en diett av genetisk og biokjemisk konstruert «mat» – søppelmat for å utfylle eksisterende søppelmat, som årlig krever hundretusener av liv over hele verden.
«Mat» med tillatelse fra gigantiske «gjæringskar» og gårder bemannet av førerløse maskiner, overvåket av droner og dynket med kjemikalier for å produsere avlinger fra patenterte GM-frø for industrielt «biomateriale» som skal konstrueres, behandles og konstitueres til noe spiselig. En AI-drevet, bedriftskontrollert ‘Solyent green’* dystopi, der markedet er utryddet og en håndfull selskaper og plattformer for e-handel kontrollerer den globale økonomien. *(Am. spillefilm: økologisk, dystopisk thriller, 1973)
Men motstanden er fruktbar. Bøndenes protest i India førte til opphevelsen av konsernstøttet lovgivning som ville ha akselerert trendene beskrevet ovenfor, og som Vandana Shiva bemerker, har mer enn 150 samfunnsfrøbanker blitt etablert i landet – lokale frø, tilpasset lokale kulturer som gir bedre ernæring og er mer motstandsdyktige mot klimaendringer.
På Navdanya Farm and Earth University har vi trent mer enn en million bønder som nå praktiserer økologisk landbruk basert på biologisk mangfold og uten bruk av syntetiske kjemikalier. Skiftet fra globalisering drevet av multinasjonale selskaper til en progressiv lokalisering av våre økonomier har blitt et økologisk og sosialt imperativ, avgjørende for matsuverenitet.
Hun konkluderer:
«Matsuverenitet betyr å fø oss selv ekte, virkelig, biologisk mangfoldig mat og frigjøre oss fra de falske løftene om kunstig mat.»
Selvfølgelig er Monbiot, Lynas og sektoren for agro-bioteknologi, avvisende til det organiske landbrukets evne til å fø verden og av en verden beskrevet av Shiva, som avviser bedriftsdominans og nye former for imperialisme.
Deres anti-organiske, pro-syntetisk holdning til mat, bør sees for hva det er – frykthissing (verden vil sulte uten GM landbruk) og pro-konsern ideologi og en tilslutning til sentralisert makt, som kolliderer med faste bevis som indikerer at organisk mat, støttet av et hensiktsmessig politisk rammeverk, er mer enn i stand til å møte utfordringene fremover.
Originalen:
Reimagining Food, Farming & Humanity: Ecomodernism’s Dystopia
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Colin Todhunter spesialiserer seg på utvikling, mat og landbruk og er forskningsassistent ved Centre for Research on Globalization i Montreal. Du kan lese hans «mini e-bok», Food, Dependency and Dispossession: Cultivating Resistance , her.
Russland, India, Kina, Iran: Kvartetten som virkelig betyr noe
Av Pepe Escobar - 21. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/russland-india-kina-iran-kvartetten-som-virkelig-betyr-noe-2/
Sørøst-Asia var i sentrum av internasjonale relasjoner i november, via tre påfølgende toppmøter: Toppmøte i Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN) i Phnom Penh, gruppen av tjue (G20) toppmøtet i Bali, og toppmøte i Asia-Pacific Økonomisk Samarbeid (APEC) i Bangkok.
Av Pepe Escobar, 18. november 2022: Information Clearing House
Atten nasjoner som står for omtrent halvparten av den globale økonomien var representert i Kambodsja, på det første personlige ASEAN toppmøte siden Covid-19-pandemien: ASEAN 10, Japan, Sør-Korea, Kina, India, USA, Russland, Australia og New Zealand.
Med karakteristisk asiatisk høflighet, ledet den kambodsjanske statsmininister Hun Sen møtet, (eller «den colombianske statsminister», ifølge den såkalte «lederen av den frie verden»), Hun Sen sa plenumsmøtet var noe opphetet, men atmosfæren var ikke anspent: «Ledere snakket på en moden måte, ingen forlot møtet.»
Det var opp til den russiske utenriksministeren, Sergej Lavrov å gi uttrykk for hva som var veldig viktig på slutten av toppmøtet.
Mens du roser «inkluderende, åpen, lik struktur av sikkerhet og samarbeid i ASEAN», understreket Lavrov hvordan Europa og NATO «ønsker å militarisere regionen for å begrense Russland og Kinas interesser i Indo/Stillehavet.«
En manifestasjon av denne politikken er hvordan «AUKUS er åpent rettet mot konfrontasjon i Sør-Kinahavet,» sa han.
Lavrov understreket også hvordan Vesten, via militæralliansen NATO, aksepterer ASEAN «bare nominelt» mens de fremmer en helt «uklar» agenda.
Det som likevel er klart er hvordan NATO «har beveget seg mot russiske grenser flere ganger og erklærte nå under toppmøte i Madrid at de har tatt globalt ansvar.»
Dette fører oss til faktumet: «NATO flytter sin forsvarslinje til Sør-Kinahavet.» Og, Lavrov la til, Beijing har samme vurdering.
Her i kortform, er den lett synlige «hemmeligheten»– vårt nåværende geopolitiske brennpunkt. Washingtons førsteprioritet er inneslutningen og oppdemmingen av Kina. Det innebærer å blokkere EU fra å komme nærmere nøkkelen til de Eurasiske pådrivere – Kina, Russland og Iran – alle engasjert i å bygge verdens største frihandelsområde og tilkoblingsmiljø.
Legg til den flere i tiår-lange hybridkrigen mot Iran, uendelig bevæpning av det ukrainske sorte hullet, det passer inn i de innledende stadiene av kampen.
For imperiet, kan ikke Iran kan tjene på å bli en leverandør av billig, kvalitetsenergi til EU. Og parallelt, Russland må avskjæres fra EU. Det neste skrittet er å tvinge EU til å avskjære seg fra Kina.
Alt som passer inn i de villeste, forvridde Straussiske/nykonservatives våte drømmer: Å angripe Kina, ved å oppmuntre Taiwan, men først må Russland svekkes, via instrumentalisering (og destruksjon) av Ukraina.
Og hele tiden langs dette scenario, Europa har rett og slett ingen handlefrihet.
Putin, Raeisi og Erdogan-sporet
Det virkelige liv på tvers av nøkkel Eurasias bindeledd, avslører et helt annet bilde. Ta den avslappede sammenkomsten i Teheran mellom Russlands øverste sikkerhetstjenestemann, Nikolai Patrushev, og hans iranske motpart Ali Shamkhani, forrige uke.
De diskuterte ikke bare sikkerhetsspørsmål, men også seriøs handelsvirksomhet – som turboladet handel.
Irans nasjonale oljeselskap (NIOC), vil neste måned signere en avtale på 40 milliarder dollar med Gazprom og omgå amerikanske sanksjoner, utbyggingen omfatter to gassfelt og seks oljefelt, bytte i naturgass og olje produkter, LNG-prosjekter og bygging av gassrørledninger.
Umiddelbart etter Patrushev-Shamkhani-møte, ringte president Putin president Ebrahim Raeisi for å holde oppe «samspill i politikk, handel og økonomi, inkludert transport og logistikk», ifølge Kreml.
Irans president skal ha mer enn «ønsket velkommen» «styrkingen» av båndene mellom Moskva og Teheran.
Patrushev støttet utvetydig Teheran i det nyeste kapitlet i eventyret om fargerevolusjonene, begått under rammeverket for imperiets endeløse hybridkrig.
Iran og EAEU er i forhandlinger om en frihandelsavtale (FTA), parallelt med bytteavtaler med russisk olje. Snart kan betalingssystemet SWIFT bli fullstendig omgått. Hele det globale sør følger med.
Samtidig med Putins telefonsamtale, gjennomførte Turkiyes Recep Tayyip Erdogan – sitt eget hektiske diplomati, og nettopp hjemkommet fra et toppmøte av tyrkiske nasjoner i Samarkand – understreket Erdogan at USA og kollektive Vesten angriper Russland «nesten uten grenser».
Erdogan gjorde det klart at Russland er en «mektig» stat og berømmet dens «store motstand».
Responsen kom akkurat 24 timer senere. Tyrkisk etterretning kom fort til sakens kjerne, og påpeker at terrorbombingen i den evig travle gågata, Istiklal i Istanbul, ble utformet i Kobane i Nord-Syria, som i hovedsak betyr USA.
Det utgjør en de-facto krigshandling og kan slippe løs alvorlige konsekvenser, inkludert en dyp revisjon av Turkiyes tilstedeværelse i NATO.
Irans strategi for flere spor
En strategisk allianse mellom Russland og Iran manifesterer seg praktisk talt som en historisk uunngåelighet. Det minner om tiden da den tidligere Sovjetunionen hjalp Iran militært via Nord-Korea, etter en påtvunget USA/Europa blokade.
Putin og Raeisi tar det til neste nivå. Moskva og Teheran utvikler en felles strategi for å beseire bevæpningen av sanksjoner fra det kollektive Vesten.
Iran har tross alt en helt fantastisk rekord for å knuse varianter av «maksimalt trykk» i biter. Dessuten er landet nå knyttet til en strategisk atomparaply som tilbys av «RICs» i BRICS (Russland, India, Kina).
Så, Teheran kan nå planlegge å utvikle sitt enorme økonomiske potensial innen rammen av BRI, SCO, INSTC, Eurasia Economic Union (EAEU), og det russisk-ledede Større Eurasia-partnerskapet.
Moskvas spill er rent raffinement: engasjere seg i en strategisk oljeallianse på høyt nivå med Saudi-Arabia, og samtidig utdype sitt strategiske partnerskap med Iran.
Umiddelbart etter Patrushevs besøk, kunngjorde Teheran utvikling av en iransk bygget hypersonisk ballistisk missil, ganske lik den russiske KH-47 M2 Khinzal.
Og den andre signifikante nyheten var tilkoblingsmessig: fullføringen av en jernbane fra strategiske Chabahar havn, til Turkmenistans grense. Det betyr nært forestående, direkte jernbaneforbindelse til sentralasiatiske, russiske og kinesiske sfærer.
Legg til den dominerende rollen til OPEC+, utviklingen av BRICS+, og den pan-eurasiske drivkraften til prising av handel, forsikring, sikkerhet, investeringer i rubelen, yuan, rial, osv.
Det er også det faktum at Teheran ikke kunne brydd seg mindre om den endeløse utsettelsen fra det kollektive Vesten på den felles omfattende handlingsplanen (JCPOA), vanligvis kjent som atomavtalen for Iran: Hva som egentlig teller nå, er det dypere forholdet til «RICs» i BRICS.
Teheran nektet å signere et utkast til EUs atomavtale i Wien, som var tuklet med. Brussel var rasende; ingen iransk olje vil «redde» Europa med å erstatte russisk olje under et ufornuftig pristak, som skal innføres neste måned.
Og Washington var rasende fordi de satset på interne spenninger for å splitte OPEC.
Tatt i betraktning alt ovenfor, er det ikke rart amerikanske ‘Think Tankland’ oppfører seg som en gjeng hodeløse kyllinger.
Køen for å bli med BRICS
Under toppmøte i Shanghai gruppen (SCO), i Samarkand i september i fjor, var det allerede en stilltiende forståelse blant alle spillere om hvordan Imperiet kannibaliserer sine nærmeste allierte.
Og samtidig, hvordan den krympende NATO-sfæren vender seg innover, med fokus på Den Indre Fiende, nådeløst driver gjennomsnittlige borgere til å marsjere i takt bak en total etterlevelse av en todelt krig – hybrid og ellers – mot jevnbyrdige imperier, konkurrentene Russland og Kina.
Sammenlign det nå med Kinas president Xi Jinping i Samarkand, som presenterer Kina og Russland, sammen, som topp «ansvarlige globale makter», fast bestemt på å sikre fremveksten av multipolaritet.
Samarkand bekreftet også det strategiske politiske partnerskapet mellom Russland og India (Indias statsminister Narendra Modi kalte det et ubrytelig vennskap).
Det ble bekreftet av møtet mellom Lavrov og hans indiske motpart, Subrahmanyam Jaishankar, forrige uke i Moskva.
Lavrov roste strategisk partnerskap på alle viktige områder – politikk, handel og økonomi, investeringer, og teknologi, samt «tett koordinerte handlinger» i FNs sikkerhetsråd, BRICS, SCO og G20.
Om BRICS, helt avgjørende, bekreftet Lavrov at «over et dusin land» står i kø for medlemskap, inkludert Iran: «Vi forventer at arbeidet med å koordinere kriteriene og prinsipper som bør ligge til grunn for BRICS utvidelse å ikke å ta mye tid».
Men først, de fem medlemmene må analysere de banebrytende konsekvenser av en utvidet BRICS+.
Nok en gang: kontrast. Hva er EUs «svar» på denne utviklingen? EU kommer opp med enda en sanksjonspakke mot Iran, rettet mot tjenestemenn og enheter «knyttet til sikkerhetssaker» så vel som selskaper, for deres påståtte «vold og undertrykkelse».
«Diplomati», i det kollektive vesten, merkes knapt som mobbing.
Tilbake til realøkonomien – som på gassfronten – de nasjonale interessene til Russland, Iran og Turkiye er i økende grad sammenvevd; og er bundet til å påvirke utviklingen i Syria, Irak og Libya, og vil være en nøkkelfaktor for å legge til rette for Erdogans gjenvalg neste år.
Som det nå står, Riyadh har for alle praktiske formål, utført en fantastisk 180-graders manøver mot Washington via OPEC+. Det kan bety, selv på en vridd måte, begynnelsen på en prosess for forening av arabiske interesser, styrt av Moskva.
Merkeligere ting har skjedd i moderne historie. Nå ser tiden endelig ut til å være inne for at den arabiske verden er klar for å bli med i kvartetten som virkelig betyr noe: Russland, India, Kina og Iran.
Originalen:
Russia, India, China, Iran: The Quad That Really Matters
Denne artikkelen ble også publisert på:
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.