Nyhetsbrev steigan.no 21.12.2021
Dagens overskrifter:
Takk til leserne!
Hvorfor vaksinekritikerne er farlige
To onde tvillinger
Galopperende strømpriser: Litt teori om strømbransjens tenkesett
Nei, de uvaksinerte er ikke late og uansvarlige
Joe Biden i dramatisk budsjettkrangel
Det er ikke coronapasientene som nå overvelder akuttmottaket og de medisinske avdelingene, det er våre gamle
Strøm: Mediene sminker døgnprisen
Takk til leserne!
Av Pål Steigan - 21. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/takk-til-leserne/
Nettavisa steigan.no opplever nå en vekst som knapt noe annet massemedium i Norge. Fra januar til desember har de ukentlige sidevisningene økt med 163%. I desember vil vi høyst sannsynlig passere 2,3 millioner sidevisninger, når vi ser nettsida og abonnementene samlet. Facebook, der vi har opplevd mye blokkering og struping, melder at vi nådde ut til 157.330 personer mellom 22. november og 19. desember.
Dette er milevis over all forventning. Tusen hjertelig takk til engasjerte lesere.
Og apropos engasjerte lesere; dere er virkelig entusiaster, og overøser oss med ros vi ikke er sikre på om vi klarer å leve opp til, sjøl om vi skal gjøre vårt beste.
I går fikk vi en epost fra en leser som skrev:
Takk til steigan.no for den beste journalistikken ever og ikke minst ærlighet.
Beklager at æ ikke har støttet dokker før, økonomisk, men det e aldri forseint 🙂
Og liknende meldinger får vi flere ganger om dagen. For å si som ordkunstneren Heidi Weng: Vi bøyer oss i hatten!
Det leserne legger vekt på er at vi graver etter fakta der andre medier forsømmer seg, at vi dokumenterer alt vi skriver med kilder og referanser, og at vi har vært på ballen i de store spørsmålene i vår tid som strømkrisa, koronakrisa og de internasjonale finansinstitusjonenes plyndring av menneskeheten.
Lesere sier også at vi er «uredde», «modige» og liknende ting.
Vi føler oss ikke spesielt modige. Vi gjør bare den jobben vi har lovt leserne å gjøre – søke sannheten fra fakta. Og vi lar oss ikke skremme av skjellsord og ulike former for utestengning og stempling.
Vi opplever også en voldsom pågang i form av spørsmål, kommentarer, forslag, innspill og innlegg.
Og vi må bekjenne: Vi kommer til kort. Nesten all vår kapasitet er rettet mot graving, analyse, skriving, redigering og publisering. Vi har få timer i døgnet til pleie av leserkontakt. Og med alle de gode forslagene og innspillene, mangler vi også mye på å ha den redigeringskapasiteten vi trenger.
Og her kan leserne hjelpe oss.
Vi holder knallhardt på prinsippet om at nettavisa skal være gratis. Vårt aller viktigste publikum er dem som har dårligst råd. Men nettopp derfor er det så fint når de som kan, setter av noen kroner, som engangsbeløp eller fast bidrag. Det gjør underverker!
Takk igjen! Takk for støtte, tips og oppmuntring gjennom et vanvittig år. Senk skuldrene, feire jul og gjør klar for et nytt år med minst like store utfordringer som dette.
steigan.no skal fortsette den jobben vi har tatt på oss – og vi gleder oss til å samarbeide med leserne om det.
Pål Steigan
Sjefredaktør
Hvorfor vaksinekritikerne er farlige
Av Christian Paaske - 21. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/hvorfor-vaksinekritikerne-er-farlige/
Av Christian Paaske.
Vaksinekritikere, samfunnskritikere og andre selvstendig tenkende er farlige. Ikke på grunn av smitte, men fordi de har gjennomskuet løgnene og bedraget. De er varslere når korrupte politikere og ledere er blitt fiender av sitt eget folk.
Kritikerne er den eneste kraften som kan holde forbryterne ansvarlige, avsette dem og bringe tyranniet til opphør. Når rettssystemet svikter, Grunnloven settes ut av funksjon og media er de fremste pådriverne for å dekke over forbrytelsene, må folket ta makten tilbake.
Ingen frykter og hater makthaverne mer enn frie, selvstendige mennesker som ikke lar seg kue og undertrykke. Dem med moralsk styrke til å ofre seg for sannhet og rettferdighet når vår frihet er under angrep, slik våre forfedre har kjempet kriger før denne. Når folket samler seg, organiserer seg og gjør opprør er de en reell fare for den korrupte makteliten som nå sender samfunnet utfor stupet.
Kritikere og motstandere av denne vaksinen er ikke egoister, uansvarlige og vet bedre enn ekspertene. De lytter bare til andre eksperter sensurert og utestengt fra media på tross av å være blant verdens fremste vaksineforskere. Det er nå vitenskapelig dokumentert at denne vaksinen er helseskadelig. Det er den entydige konklusjonen i en studie gjengitt i det ledende medisinske tidsskriftet på hjerte- og karsykdommer, Circulation, 8. november 2021:
«We conclude that the mRNA vaccine dramatically increase inflammation on the endothelium and T cell infiltration of cardiac muscle and may account for the observations of increased thrombosis, cardiomyopathy, and other vascular events following vaccination.»
Det er kun å undre seg over at våre medisinske eksperter fortsatt kan ignorere sin egen vitenskap.
Kritikere er en fare for den delen av befolkningen som lydig underkaster seg. Innbitt forsvarer de sine overgripere av frykten for å innrømme sin feighet. I fornektelse, fortregning og passive taushet ofrer de sin frihet og moralske integritet i bytte mot et falskt håp om trygghet. Ingen hater de konforme mer enn dem som går i utakt med flokken og krever sin naturgitte frihet.
I dette tilfellet retten stadfestet i Nürnbergkoden, – friheten til å bestemme over sin egen kropp. Medisinske inngrep eller eksperimenter kan ikke foretas uten informert samtykke. Presset, utestengelsen og diskrimineringen de vaksinefrie nå utsettes for er en grov krenkelse av denne grunnleggende menneskerettigheten.
Stadig flere våkner opp og forstår. Det gjelder også leger og helsepersonell. De er ikke generelt i mot vaksiner, men denne vaksinen. Stadig flere blant de vaksinerte har fått nok og forstår at dette ikke lenger handler om helse, men om samfunnskontroll. Stadig flere blir klar over de omfattende og systematisk underrapporterte skadevirkningene som nå overgår alle andre vaksiner til sammen. Legemiddelverket har pr oktober 2021 rapportert over 4000 alvorlige skadevirkninger og størst i yngre aldersgrupper. All erfaring tilsier at mørketallene er langt større. Etter 548 alvorlige rapporterte skadevirkninger fra svineinfluensavaksinen i 2009 kalte overlege og smittevernekspert Preben Aavitsland i FHI dette for «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid.» Hva har han tenkt å kalle denne?
Derfor er vaksinemotstandere, samfunnskritikere og andre selvstendig tenkende nå under kraftig angrep fordi samfunnet er på vei mot tyranni i overgangen til en ny verdensorden. Folket er den reelle samfunnsmakten, men når folket sover, er hypnotisert av løgn, propaganda og vettskremte av en medieskapt helsetrussel på nivå med influensa er de slaver. Faren vi står overfor er ikke et virus, men diktaturet som følger om det ikke stanses før det er for sent.
————————-
Kilde: Mrna COVID Vaccines Dramatically Increase Endothelial Inflammatory Markers and ACS Risk as Measured by the PULS Cardiac Test: A Warning, Steven R Gundry, 8 Nov. Circulation.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
To onde tvillinger
Av Bjarne Berg Wig - 21. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/to-onde-tvillinger/
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.
Når virkelig verden forteller oss at våre mentale modeller ikke stemmer, må de mentale modellene endres. Vi må «kalibrere» hjernen vår tettere til virkelig verden for å navigere bedre, for å ta bedre og riktigere valg. Nå har vi en unik mulighet gjennom å studere kraftkrisa. En særlig oppfordring går til mine venner på grunnplanet i Arbeiderpartiet.
At politikere som Brundtland, Stoltenberg og Støre kom inn i de sentrale maktposisjonene i Arbeiderpartiet skapte en ny situasjon. Tilhengere av EU prosjektet og markedsøkonomien kom i nøkkelposisjoner i Ap. Endelig kunne angrepet på den for dem utdaterte nasjonalstaten og gammeldagse blandingsøkonomien begynne. Det var duket for å la «De to Onde tvillinger» utfolde seg. Resultatet ser vi nå på strømregningen, i et oppsplittet jernbanesystemet og i sykehussystemet som har blant de dårligst akuttberedskapene i hele Europa.
En av de toneangivende ekspertene innen kvalitetsledelse, W. Edwards Deming døde rett før jul i 1993. Han rakk å etterlate seg en arv innen kvalitetsledelse og systemtenkning som vi kan stå på skuldrene av.
Men han kom også med et siste sukk.
«Det nåværende ledelsessystemet har ødelagt vårt folk. Folk er født med en innebygget motivasjon, selvrespekt, verdighet, nysgjerrighet for å lære, glede ved å lære. Disse destruktive kreftene starter fra barnsben av – premie for det beste Halloween-kostymet, karakterer i skolen, stjerner i boka – hele veien opp til universitetet. I arbeidslivet blir personer, team, avdelinger rangert, belønning på toppen, straff på bunnen. Målstyring, kvoter, prestasjonslønn, forretningsplaner satt sammen separat for divisjon etter divisjon, med resultat mere og mer tap til det ugjenkjennelige[i]»
Det Deming advarte mot var det jeg har kalt «De to Onde Tvillinger». Kombinasjon av liberalistisk konkurranseutsetting og byråkratisk mål og resultatstyring. Begge er ektefødte barn av den ledelsesfilosofien Deming advarte mot. Jo mer markedsliberalistisk konkurranseutsetting kombinert med byråkratisk målstyring (New Public Management), jo verre blir det for vanlige folk og naturen vi lever av. Høyresiden har alltid hatt et kjærlighetsforhold til sine barn – De to Onde Tvillinger. Men jeg antar at grunnplanet i Arbeiderpartiet ikke har det. Det er derfor tid for at mine mange venner i Arbeiderpartiet våkner.
La kraftkrisen tjene som vekkerklokke
Norge er et land langt mot nord. Det er kaldt store deler av året, men vi har blitt velsignet med en naturgitte fordeler. Det viktigste er 100% fornybar og rein energi til en kostpris på mellom 5 og 20 øre per KWh. INGEN land har noe lignende. Når Sam Eyde og Kristian Birkeland startet sitt industrieventyr i Telemark, var det den veldige Rjukanfossen som sammen med millioner av arbeider- og ingeniørtimer skulle forme det nye Norge.
Vi må ikke et øyeblikk glemme at både kraftsystemet og jernbanesystemet er bygget og finansiert av det norske folket, dette er vårt felles eie. Tidligere ordfører (Ap) Håkon Årneshaugen i Lardal kommune (nå Tokke) i Telemark formulerte visjonen for kraftutbygginga slik. «Ljos og kraft i alle heimar!»[ii] Utbygginga av hele systemet var knytta til en visjon og et varig og nyttig formål. Dette var også den bærende ideen i Arbeiderpartiet. Uten denne krafta, ville storstilt industrialisering og også velferdsstaten vært umulig.
Arbeiderpartiet var tidligere preget visjonen om sosialismen. Generasjoner før oss brant for ideene om felleskapssamfunnet og alle ekte demokrater må bære denne flammen videre.
Men da må vi ta den ideologiske kampen mot De to onde tvillinger.
De to onde tvillinger
Den ene av de to onde tvillinger er troen på marked og børs. Denne troen ble en slags dominerende statsreligion fra 80 tallet. Religiøs tro kjennetegnes av en klippefast tro på dogmer/mentale modeller som har liten rot i virkeligheten. Det kjennetegnes ved at man forfølger denne trosretningen til tross for at resultatene ikke står i stil med intensjonene.
Arbeiderpartiets ledelse konverterte til denne troen.
Naturligvis er det ikke slik at konkurranse alltid er feil. Konkurranse er både sunt og produktivt. For eksempel mellom idrettslag der man må forbedre både de individuelle prestasjonene og særlig samspillet i laget for å oppnå resultater. Eller produsenter av matvarer eller restauranter som må trekke til seg kunder med god kvalitet og service. En restaurant med god mat og service tiltrekker seg deg og meg og de dårlige må skjerpe seg. Men – ser vi bak denne gode konkurransen, ser vi også et system av utdanning, lærende nettverk der ledere og ansatte i bransjen lærer av hverandre og gjerne deler kunnskap. De samspiller og konkurrerer i et lærende felleskap. De fleste innovasjoner er resultat av samfunnsmessig samskaping.
Både forskning og nylige fakta viser troen på «markedskonkurranse» ikke bare er for lengst utdatert, men den kan nå også ta liv. Konkurranseutsettingen av ambulansetjenesten i Nord-Norge viste kontrasten mellom ønsket og virkelig virkning. Mange fly ble stående på bakken og pasienter ble utsatt for farlige, kanskje livstruende situasjoner. Ambulansetjenesten er ikke bare fly og transport, men sammenhenger i et helhetlig system. Som et symfoniorkester som hele tide jobber hardt individuelt og kollektivt for å liv og helse. Spillerne i dette systemet er piloter, mekanikere, kommuneleger og akuttmedisinsk personell som hver dag jobber for å utvikle sin kunnskap og for å forbedre samspillet i hele tjenesten. De drives av et sterkt ønske om å gjøre en god jobb og redde menneskeliv. Det samme gjelder for jernbanesystemet, kraftsystemet og andre viktige felleskapssystemer.
Den andre av de onde tvillinger er sentraliserte mål og resultatstyring som i offentlig sektor har fått navnet New Public Management. Store norske leksikon sier dette om NPM:
«Introduksjonen av NPM-tiltak i offentlig forvaltning forbindes først og fremst med den nyliberalistiske politiske orienteringen som Ronald Reagan og Margaret Thatcher var eksponenter for i USA og Storbritannia på slutten av 1980-tallet.»[iii]
Problemet med slike ledelsesfilosofi er at den på samme måte som markedsliberalismen, ikke leverer hva den lover. Ofte motsatt i form av:
• et stort, kostbart og unyttig byråkrati (rapporteringer, tungvint saksbehandling, køer av uløste saker, avviksmeldinger)
• dårlig flyt mellom funksjoner, «siloer» som er effektive internt, men som ikke samspiller som et helhetlig system. Resultatet er dårlige vekslinger mellom funksjoner, konflikter mellom fag og avdelinger og mye sløsing i form av feilretting, ventetider, mellomlager og omarbeid.
Men først og fremst bidrar NPM til at mange dyktige ansatte mistrives og ikke får utviklet som Deming skrev «selvrespekt, verdighet, nysgjerrighet for å lære, glede ved å lære». Det finnes et overveldende forskningsmateriale som viser dette. En forskningsrapport fra to internasjonalt ledende forskere, Hood og Dixon[iv], som evaluerte New Public Management. Konklusjon: «Så hva kan vi konstatere etter årtier med NPM reformer? Det korte svaret er høyere omkostninger og flere klager».[v]
I hverdagen oppleves dette ved at leger, helsearbeidere og andre dyktige ansatte bruker tid og krefter på å skrive rapporter og tilfredsstille måltall i stedet for omsorg og behandling av pasienter. Når feil oppstår i dette systemet (som det naturligvis ofte gjør), dannes det en kjedereaksjon av unyttig ressursbruk: byråkratisk avvikshåndtering, uendelige serier av møter for å fordele skyld og ansvar, kostnader for å «reparere omdømmet» og mye mer. Et ganske absurd teater!
De sentrale aktørene på høyresiden i sosialdemokratiet er ikke onde mennesker (kanskje med unntak av Jens Stoltenberg som med vitende og vilje, bombet uskyldige i Afrika) men de er bærere av den dominerende tenkemåten i det nåværende stadiet av kapitalismen. Så lenge denne tenkemåten får dominere de toneangivende politiske miljøene, men også blant vanlige folk, vil vi ikke kunne løse de grunnleggende problemene i Norge og i verden opplever.
Nå fylles TV skjermen av politikere som vil slokke branner: De marerittaktige strømregningene for folk og industri, eller den systematiske underprioritering av akuttberedskapen på sykehusene. Eller den håpløse oppsplittingen av jernbanesystemet.
La 2022 bli året for oppvåkning.
Bjarne Berg Wig
Fagbokforfatter
[i] Bjarne Berg Wig, Lærende organisasjon Gyldendal Akademisk 2018
[ii] Ragnar Luraas bok med smme navn – om kraftutbygginga i Tokke.
[iii] Store norske leksikon: https://snl.no/New_Public_Management
[v] Hood, Christopher og Dixon, Ruth (2015). A Government that Worked Better and Cost Less. Oxford. Tilgjengelig som e-bok. Se også PDF: https://xgov.politics.ox.ac.uk/materials/pdfs/Hood-and-Dixon-2015-chapter-1.pdf
Les også: Ljos og kraft i alle heimar!
Galopperende strømpriser: Litt teori om strømbransjens tenkesett
Av Einar Flydal - 21. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/galopperende-strompriser-litt-teori-om-strombransjens-tenkesett%ef%bf%bc/
Av Einar Flydal.
Strømprisen går mot nye høyder. Strømselskapene øker inntektene. Vi betaler for det – direkte på strømregningen og ved å finansiere støtten vi skal få. Slik flyttes milliarder fra fellesskapet over til strømselskapenes aksjonærer.
Mediene er fulle av forklaringer – lite vann, lite vind, dyr gass, utenlandskabler, ACER/EØS, m.m. Jeg har forsøkt å dykke ned til det mest basale: «Hva er fornuftig strategi dersom du produserer strøm og driver et distribusjonsnett for strøm, og dessuten oppfører deg slik konkurranse- og markedsteorier antar – altså forsøker å tjene så mye du kan?»
Det kan være nyttig å ta en liten titt på hvordan slike aktører tenker – helt enkelt og overordnet. Svar finner vi i læren om «nettverksøkonomi» – en sidegren av økonomifaget.
Her får du en booster-dose.
Hvorfor jeg kan litt om dette
Sammen med flere andre jobbet jeg på 1990-tallet med hvordan det gamle Televerket skulle forvandles fra monopolist til en aktør i et konkurransemarked, Telenor. Da måtte vi lære oss en del om nettverksøkonomi for å forstå hvordan slike aktører tenker.
Nettverksøkonomisk teori forklarer slett ikke alt, bare en god del. Virkeligheten er alltid mer variert og nyansert enn teoriene, og kan av og til gjøre dem til skamme. Så husk Noam Chomskys utsagn om at «A theory is right as far as it works!» – En teori er bare rett så langt den passer. Så jeg sper på med litt annet også.
De siste månedene før jeg gikk av med pensjon fra Telenor, var jobben min å sette meg inn i strømbransjens visjoner om «smartmålere» og «smartnett». Det var før jeg hadde tenkt særlig mange tanker om strøm, stråling og helse.
Litt bakgrunn først
Nettverksteori forteller oss at telefoni, strømforsyning, vannforsyning, veidrift, post, jernbane og enkelte andre tjenester som er svært verdifulle for samfunnet, er typiske nettverksøkonomier: De produserer tjenester som er avhengige av nettverk.
Disse nettverkene koster det gjerne svært mye å bygge, forholdsvis lite å drive, og kostnadene for hver ny enhet som produseres, er null. De er i utgangspunktet «naturlige monopoler», som vil si at vi får best nytte av dem når de er monopoler. For mange nettverk i konkurranse om samme kunde er ikke fornuftig, og når de blir utsatt for konkurranse, blir tjenestene gjerne ødelagt.
Derfor laget vi lover som etter hvert sikret samfunnets kontroll over slike nettverk, og vi bygget dem opp med skattepenger, som statlig og kommunal virksomhet. Prisen for tjenestene ble satt utfra kostnadene og utfra hva man mente var sosialt rett.
Men offentlig forvaltning og andre organisasjoner som ikke konkurrerer har en tendens til å dra på seg økte kostnader og synkende nytte fordi det ikke fins noen konkurranse som presser dem til stadig å begrense kostnadene sine og produsere det som folk vil ha. Og de kan brukes som melkekyr for statskassa. Oppmerksomheten på denne ulempen var spesielt høy hos noen økonomer på 1960-tallet i Chicago, den såkalte Chicagoskolen. De mente at stater derfor burde kvitte seg med alt som kunne drives mer effektivt gjennom markedskonkurranse.
Chicago-økonomene vant fram med sitt budskap, og vel så det. Pendelen svingte helt ut, med slik kraft at «liberaliseringen» på 1970- og 80- og 90-tallet førte til at mye offentlig forvaltning – både effektiv og ineffektiv – ble privatisert. De norske kraftverkene, som stort sett var eid av stat og kommuner, var – tror jeg – eksempler på at barnet ble kastet ut med badevannet: Den var rimelig effektiv og velholdt allerede, og sørget for billig strøm, stabile priser, og en stor konkurransefordel for kraftkrevende industri: Strømmen på kontinentet – som kom fra kull, olje og gass – var langt dyrere.
USAs private strømbransje, som var lokale monopoler, var derimot på samme tid så nedslitt og forgubbet på samme tid at noen store grep måtte gjøres. Tidsånden tilsa avmonopolisering. Det måtte skapes et konkurransemarked. Strømprodusentene skulle konkurrere om kundene, uansett hvor de var.
IT og telekom skulle sørge for mer rasjonell strømflyt, avregninger og nettverksdrift. Derfor dukket visjonen om «smartnett», «smartmålere» og «liberalisering» av kraftmarkedet opp. Samtidig fortalte prognosene om eksponentiell vekst i etterspørselen- en vekst så kraftig at vi går mot periodevise strømutkoplinger i i-landene. Det betød også at prisene ville komme til å gå gjennom taket dersom markedet fikk bestemme. Miljøbevegelsen hev seg med på ferden: Prisvekst og smarte målere ville være nyttig for å dempe etterspørselen. Det ville føre til strømsparing og dermed mindre forurensning fra kullkraft, atomkraft, etc..
Norge er ett av verdens ytterst få land som er selvforsynt med billig strøm fra vassdrag. Men tilknytningen til EUs energipolitikk gjennom EØS og bransjens økonomiske interesser i å utnytte kapasiteten i kablene til å få størst mulig inntekter – framstilt som å være «Europas grønne batteri» – førte til at i Norge settes strømprisen utfra hvor tykke strømledningene til kontinentet er, og hvor stor etterspørselen er der akkurat i øyeblikket og framover. Det betyr stadig stigende priser framover – samt store topper som dem vi opplever nå.
Alt dette var klart og tydelig for dem som jobbet med slikt, godt før vi rundet året 2010.
Det vi ser nå, er at skyhøye kraftpriser driver fram planleggingen av vindmøller på hvert nes og atomkraftverk. EU er i ferd med å grønnvaske atomkraft fordi vi ikke lenger vil ha fossilkraft og det er for lite tilgang til vannkraft. Dermed presser både miljøbevegelsen og strømprodusentene og politikerne på for å øke utbyggingen av vannkraft og vindkraft – for å levere til høye priser i et umettelig marked. Det løser ingenting.
Men tilbake til aktørenes tenkesett:
Oppdeling i tjenester i konkurranse, og nettverk som har monopol
En omvei innom Televerket igjen: Det gamle Televerket måtte deles i to – en del for tjenester, og en del for nett. Den ene delen skulle etter hvert bli utsatt for konkurranse, mens den andre delen fortsatt skulle være et monopol: Flere kom til å konkurrere om å selge teletjenester, f.eks. telefonsamtaler, slik flere i dag konkurrerer om å få selge deg strøm. Men folk ville fortsatt bare ha en nettleverandør – altså én telefonkabel inn i huset, slik du bare har én strømforsyning og ett vannrør.
Hvordan ville dette påvirke hva som var gode strategier? Vi måtte tenke generelt og prinsipielt for å forstå de store linjer. Og det vi lærte, kan enkelt overføres til strømverdenens aktører og til andre aktører som skaper produkter og tjenester på måter som likner.
Den markedsliberalistiske vinden, «nyliberalismen», innebar at slik oppdeling i en konkurransedel og en monopoldel skulle brukes over alt der den passet, og helst litt mer.
Konkurransemarkedsteori forteller oss at griske tilbydere – selgerne altså – som er i konkurranse om kundene, presser hverandre til å sørge for lave priser og gode produkter. Derfor er markedskonkurranse bra for kundene – når konkurransen virker. Det krever at tilbyderne er så mange at ingen av dem kan bestemme prisen. Det er sjelden tilfellet fullt ut, så teorien passer i praksis bare delvis. Når tilbyderne er svært få, snakker vi om oligopoler (få tilbydere) eller monopoler (én tilbyder).
Aktørene i strømbransjen leverte tidligere både strøm og nettverk, som én og samme pakke. Nå er bransjen delt i to, men ofte innen samme selskapsstruktur, slik det er også er i deler av telekom: Telenor driver både med leveranse av «innhold» (TV-signaler, telefoni, internett) og med nettverk (faste og mobile) der flere aktører leverer innholdet. De som selger strøm, konkurrerer, men ikke de som leverer strømmen: Du kjøper strømmen fra en av dem som produserer den (eller videreselger den), mens du blir nødt til å få strømmen levert av den som eier nettverket der du bor – nettselskapet. Det er altså konkurranse på strømmen, men ikke på leveransen. Der er det monopol.
Den som har monopol, vil bli fristet til å utnytte situasjonen til å ta en høyest mulig pris. For at nettselskapet ikke skal ta urimelig høy pris, forsøker myndigheter å begrense profitten som nettselskapet tar, mens strømprisen er konkurransebasert: strømselgerne konkurrerer.
Marginalkost som er lik 0 og superprofitt
Vanlig konkurransemarkedsteori tar som en forutsetning at de som tilbyr varer og tjenester, har vesentlige kostnader knyttet til å produsere varen, og at en vesentlig del av disse kostnadene er knyttet til hvert enkelt stykk produsert vare. F. eks. gjelder det kostnader til å produsere sykler, ikke minst de delene som en sykkel består av, og lønn til montøren. Denne variable kostnaden – som varierer med antall sykler han produserer – utgjør gjerne den vesentligste delen av produksjonskostnadene, og faller bort hvis varen ikke produseres.
Blir konkurransen skarp, og det er en forutsetning for at teorien gjelder fullt ut, vil prisen bli presset ned til kostnaden ved å produsere én sykkel til – marginalkostnaden. Prisen vil da være omtrent lik med de variable kostnadene, som for sykkelprodusenten er deler og arbeid. Produsenten får da ikke betalt noe nevneverdig til å dekke sine faste kostnader, og vil da forsøke å få så mange kunder som mulig for å dekke de faste kostnadene og for å holde dem så lave som mulig.
Men når det gjelder å produsere, selge og levere strøm i Norge (og andre nettverkstjenester) er det på flere måter omvendt: For flere slike aktører er det aller meste av kostnadene faste kostnader som – når demningene, turbinene og distribusjonsnettet først er bygget og bare skal drives og vedlikeholdes – ikke varierer med antall varer (kilowattimer) som produseres og/eller leveres: De faste kostnadene er de samme uansett hvor mye som produseres eller leveres, og andre kostnader fins det (nesten) ikke. Det aller meste av kostnadene er altså faste. Og slik er det inntil produksjonsanlegg og nett eventuelt må bygges ut for å få større kapasitet.
Marginalkostnaden er altså lik 0: Strømprodusentenes kostnader er faste, mens det koster kr. 0,00 å produsere 1 kW/t i tillegg. Investeringer og driftskostnader, som er faste kostnader, skal fordeles på antall produkter (kilowatttimer solgt, eller fraktet til kunden). Under slike forhold gir alle leveranser ren netto fortjeneste (superprofitt) fra det øyeblikket du har solgt/levert nok til å dekke dine faste kostnader. Dette er helt ulikt økonomien til en sykkelfabrikk eller en baker, som er grunnlaget for klassisk konkurranseteori. Det lønner seg altså enormt for strømprodusenter og -distributører å produsere/levere alt du har kapasitet til. Og gjerne jo før jo heller. Å få pengene raskt inn er normalt svært lønnsomt, selv om vannet kan ligge trygt bak demningen en stund til.
All strøm er lik. Selgerne tilbyr altså samme produkt. I en heftig konkurransesituasjon der det er overskudd på strøm vil prisen på strøm synke ned mot marginalkost – altså mot null: Konkurrenter vil da underby hverandre for å få dekket litt mer av sine faste kostnader. Marginalkostnaden, 0, er den nedre grensen for når det lønner seg å selge én kW/t til. Derimot kan knapphet, som driver opp prisen, være supergunstig, så sant man får dekket de faste kostnadene: Når de er dekket er alle inntekter ren profitt. Slik har ingen produsenter med vesentlige varekostnader det.
Å drive distribusjonsnettverket er annerledes: Det er monopolvirksomhet med faste kostnader, og altså ingen konkurrenter. Men også her er marginalkostnadene lik 0. Siden distribusjon er monopolvirksomhet, kan den utnyttes til å ta ut monopolprofitt.
Nødvendighetsgoder og monopoler
Prisen på strøm vil altså bli for billig hvis konkurransen mellom strømprodusentene virkelig blir så effektiv som konkurransemarkedsteori tilsier. Den kan nesten ikke bli for høy, for alle må ha strøm. Omsetningen av strøm er det derfor i samfunnets interesse å styre, slik at strømprisen ikke blir for lav og ikke for høy, og slik at distributøren, altså nettselskapet, ikke utnytter sin sterke stilling.
Strøm og strømdistribusjon har i hovedsak vært offentlig eid i Norge, og prisen har vært satt utfra produksjonskostnader – ikke ut fra markedets etterspørsel. Folk og næringsliv har tilpasset seg dette. Den store tilgangen til billig strøm er en forutsetning for mange bedrifter og for bosettingen i store deler av dette kalde landet vi bor i.
Med privatiseringen av strømmarkedet ble strømselskapene gjort om til aksjeselskaper (i hovedsak med kommunalt og statlig eierskap), med regnskapsmessig skille mellom strømproduksjon og distribusjon, ofte i atskilte datterselskaper. Med seg fikk strømselskapene friheten til å drive som aktører i et konkurransemarked. Markedskonkurransen skulle sikre mot for høye strømpriser.
Offentlig styring skulle så sikre mot at monopoldelen, nettselskapet, tar ut superprofitt. Før var det NVE som var regulatøren. Nå er det NVE som styrer bransjen, litt slik Helsedirektoratet gjør, mens RME, et nytt kontrollorgan som er underlagt EUs organ ACER, skal sette rammebetingelsene, utfra EUs prinsipper om de fire friheter – kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. ACER arbeider derfor for felles nettverk, fri flyt, felles prisingssystemer, og mest mulig like priser i hele Europa. Norske myndigheter forsøker på ulike vis å holde litt igjen, men det er vel grunn til å tvile på hvor lenge det går så lenge Norge er medlem av EØS.
Nettselskaper er underlagt «streng regulering», altså at de bare skal få ta betalt for nødvendige kostnader og et påslag for risiko og «kapitalslit». Prisen skal altså settes utfra kostnadene.
Med liberaliseringen ble det samtidig fritt fram for kraftmeglere, mellommenn som kjøper og videreselger. Siden volumet er så stort og leveransene så sikre, kan det gjøres svært mye penger på ørsmå provisjoner. Så her ble det et gullgraverrøsj, og vi har nå en hel flora av ulike slags aktører.
Da strømbransjen ble til aksjeselskaper og deretter delt opp, gikk det slik det gjerne skjer i andre offentlige virksomheter som blir privatisert: Bedriften og dens ledelse får sterke insentiver til å kutte kostnader og øke prisen på det man selger for å bedre inntjeningen. Fra å være et direkte instrument for samfunnsnytte blir man opptatt av profitten.
Metoder for å øke inntjeningen
Strømselskapene har selvsagt stor interesse av å motvirke lave priser siden de drives av profitt. Når strømselgerne sloss om kundene, gir det lave priser. Dersom de er rasjonelle aktører konkurranse, vil de ønske å hindre dette. Strømselskapene kan f.eks. skape knapphet. Det kan de f.eks. gjøre ved å strupe produksjonen eller distribusjonen, eller ved å utvide markedet, dvs. ved å eksportere strøm.
Denne måten å få opp prisen på er ikke bare lovlig, men pålagt gjennom deltakelse i EUs strømmarked. Dermed settes prisen automatisk utfra etterspørselen i land med helt andre kostnader til strømproduksjon. Dette gir store eksportinntekter, stor skatteinngang – og superprofitt siden varekostnaden øker: Strømmen som du får levert, blir det ikke dyrere å levere av at det også leveres strøm til Tyskland. Dette gir ekstremt gode inntekter til dem som selger strøm – altså eierne, som er private, kommuner og stat, og til mellommennene, og til deres ansatte. De selger en naturressurs til langt høyere pris, uten økte kostnader.
Nettselskapene som leverer til norske forbrukere og bedrifter, tar del i dette gildet ved å beregne seg leveringskostnader som avhenger av hvor mye strøm du kjøper, selv om marginalkosten på nettransporten ikke er avhengig av volumet (før nettet eventuelt må bygges ut). Dermed øker leveransekostnadene (nettleien) til husholdninger i Norge (og inntektene til kommune og stat) fordi prisen på strøm er høy i Tyskland, uten at kostnadene til distribusjonen ut til kundene i Norge har økt.
En annen metode å tjene ekstra på, er kryssubsidiering, f.eks. at mest mulig av de faste kostnadene i firmaet legges i den delen av selskapet der man lettest kan øke inntektene: Siden produksjon av strøm og distribusjon gjerne har samme eier, vil selskapet gjerne forsøke å legge kostnadene der de lettest kan få dem kompensert gjennom økt pris. Er det prispress på strøm, kan det altså lønne seg å flytte kostnadene til nettdistribusjonen.
Det skal ikke få forekomme kryssubsidiering, men slikt er svært vanskelig å beregne og å kontrollere for reguleringsmyndighetene. Strømselskaper som driver både med strømproduksjon og nettdistribusjon, vil derfor, hvis de oppfører seg som fornuftige markedsaktører, forsøke å flytte kostnader til nettverksdelen, siden det er en monopoldel, og derfor har priser som fastsettes utfra kostnader + en margin. Her er det mange muligheter og rom for kreativitet. Det kan dreie seg om deler av husleien, felles datadrift, volumavhengig prising, eller f.eks. å etablere eller øke en tilknytningsavgift eller nettleie.
Dette spillet har jeg selv vært med på, så ikke tro at jeg her bare kommer med fordommer mot næringslivet. Det dreier seg om så store penger at slike strategier er veldig attraktive for resultatavlønnede ledere, og man finner alltids noen gode grunner for slike forskyvninger. Det er på et vis del av spillet mellom offentlig og privat sektor å drive med slikt. Her har regulatøren en vanskelig oppgave: Hvordan skal man fordele kostnadene per kW/t når produksjons- og distribusjonsanleggene ofte kan gli litt over i hverandre, marginalkost er 0, og avskrivningstider og markedsstørrelse og leveransevolum kan skifte? Her kan man stille opp mange ulike slags regnestykker og det er stort rom for skjønn.
Også produktdifferensiering er en klassisk strategi, uansett bransje og produkt: Det er produktdifferensieringsstrategier som ligger bak når vi får stadig flere typer brød i butikkhylla og stadig kulere «skins» til mobiler. Strømselgerne vil forsøke å øke prisen på strømmen ved å fortelle at deres produkt har ekstra fordeler og derfor har en litt høyere pris, selv om det jo i utgangspunktet er helt likt. Slikt gjøres f.eks. gjennom prisgarantier, oppstartsavgifter, tilgift, grønne sertifikater, m.m.
Og nå som vi får ulike priser utfra hvor stor belastningen er på strømnettet i øyeblikket, vil vi nok etterhvert få se ulike slags «pakker», slik som ringeplanene i mobilbransjen: «Strømavtalen for deg som spiser varm mat og bader bare midt på dagen», osv. Med slike «pakker» kan man tilpasse produktet strøm slik at man samlet får solgt mer, fordi en del prisbevisste kjøpere finner en forbruksprofil som passer bedre enn standardløsningen.
«Fullelektrifisering» – strømbransjens jappetidsvisjon
På toppen av problemene som kan knyttes til nettverksøkonomi og liberalisering av strømmarkedet, strøm som nødvendighetsgode og monopolsituasjon, kommer altså enda en faktor som fører til at strømbransjen framover vil oppleve tidenes jappetid: forbruksveksten. Politiske målsettinger om «fullelektrifisering» av samfunnet trekker i samme retning.
Den forventede stigningen i etterspørselen peker rett til himmels. Prognoser fra IEA, OECDs internasjonale energibyrå, snakker om en dobling på få år. I NVE-dokumenter jeg leste rundt 2010 var den kraftige forbruksveksten nevnt som grunn for at man om få år kunne bli nødt til å kople ut strømforbrukerne i perioder, slik det i dag skjer bydel for bydel i f.eks. Pakistan, for å unngå for stor belastning på strømnettene og for å rasjonere dette samfunnsgodet. Dette er en av grunnene til at AMS-målerne er forberedt for at utkopling skal kunne fjernstyres.
Utkopling vil i så fall skje som følge av
en etterspørselsvekst som ikke er bærekraftig
integrasjon i et europeisk strømmarked og regulering
knapphet som drives fram markedsintegrasjonen
«fullelektrifisering»
Å få stadig flere av samfunnets aktiviteter over på strøm er blitt et politisk mål, og kanskje en nødvendighet slik man definerer klimamålene. For strømbransjen er dette tidenes opptur.
Men er det noe vi ikke trenger, er det «fullelektrifisering». Vi ser nå stadig at det reklameres for elektrifisering som innebærer at vi skal skifte ut enorme mengder materiell (f.eks. biler), og opplegg som innebærer at man må konvertere mellom lagringsformer, f.eks. fra vind til elektrisitet til hydrogen til elektrisitet til bilkjøring.
I hver slik konvertering går store mengder av energien tapt, kanskje 30%. Dette er en oppskrift på forbruksvekst, slett ikke på å skifte ut skitne energiformer med rene. Det samme ser vi når vi ser reklamer for store elektriske SUVer som tar deg fra 0 til 100 på 4 sekunder. «Vinninga går opp i spinninga.»
Skal vi prioritere bærekraft, trenger vi i stedet planer for nullvekst, mange energiformer som brukes mest mulig direkte, og lavere samlet energiforbruk. Der er ikke kraftbransjen i dag, og en slik visjon har den ikke incentiver til.
Avslutning
Etter mine begreper treffer Stray Spetalen og Odd Handegard spikeren på hodet når de begge sier omtrent det samme:
«Norsk strømproduksjon er basis for bosettingen. Kombinasjonen økonomisk liberalisme og toppstyrt samordning av Europas strømmarked er imot våre nasjonale interesser og ødeleggende for folks privatøkonomi.»
Skal vi bo godt her i landet, er åpenbart eieformen, reguleringen og eksporten full av problemer. Noen vil hevde at det gamle alternativet – kommunalt eller statlig eie – var verre, men det fins mellomløsninger. En av dem heter OPS – offentlig privat samarbeid.
Offentlig-Privat-Samarbeid (OPS)?
Tør politikerne tenke seg en form der strøm- og nettselskapene bare får dekket anleggs-, drifts- og lønnskostnader, og ikke får beregne inntektene sine i prosenter av omsetningen? Altså at man tar tilbake anleggene som offentlig eiendom, og så setter driften ut på OPS-kontrakter? Det tviler jeg på, men det ville endre incentivene i bedre retning:
Med rene driftsavtaler går folk på faste lønner uansett hvor stor omsetningen er, og det er derfor ikke noen målsetting å skape knapphet i markedet og/eller størst mulig eksport. Offentlig eierskap ville også være mer rasjonelt dersom hensikten er lave priser til forbrukerne og til norsk næringsliv.
Offentlig eierskap og OPS krever at man skaper incentiver for effektiv drift. Slike incentiver er det helt normalt å bygge inn i OPS-avtalene. Det fins det både gode og dårlige erfaringer med.
Dagens situasjon, der forbrukerne får refundert en liten del av kostnadsøkningen når strømprisen går til himmels, mens markedsaktørene og eierne raker inn superprofitt og ber oss elektrifisere mer, er i alle fall ikke noen bærekraftig oppskrift for hvordan man skal styre fordelingen av nødvendighetsgoder.
Etter en epoke med markedsliberalisering ser vi at teorier om nettverksøkonomi og naturlige monopoler fortsatt har litt å by på.
Einar Flydal, den 21. desember 2021
Denne teksten ble først publisert på
http://einarflydal.com
den 21.12.2021.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Nei, de uvaksinerte er ikke late og uansvarlige
Av leserinnlegg - 21. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/nei-de-uvaksinerte-er-ikke-late-og-uansvarlige/
De uvaksinerte utsettes nå for en svertekampanje uten sidestykke. Det virker som om de fleste har glemt vaksine-katastrofen i 2009.
Av Per Waagen, Stavanger.
Noen dager ut i covid vaksinekampanjen sa min nabo gjennom 20 år, «Åh.. nå kjenner jeg to slike som deg»
– Jeg hadde nettopp fortalt at jeg venter med vaksinen da jeg ikke er i risikogruppen, og fordi samfunnet mangler kunnskap om vaksinens langtidsvirkninger. Det var ikke populært. Naboens utspill kan menes som en spøk, men vitner likevel om en splittelse av befolkningen.
Hyttefolket – de første uansvarlige
Nordmenn ble tidlig advart mot å reise til hytta for å unngå smitte. Helsevesen og kommuner lurte på hvem som skulle hjelpe alle de syke hytte-turistene? Deretter blusset det opp i kommentarfeltene og kritikken haglet mot norske hytteeiere. Nå i desember 2021 gjentar dette seg. Det er et trist skue.
Er det usikkerhet og frykt som gjør at folk blir stygge med hverandre? Usikkerhet rundt et virus som utgjør en fare for risikogrupper, og frustrasjon over dem som ikke vaksinerer seg? En ting er sikkert, og det er at angst og frustrasjon sjelden fører noe godt med seg.
Realiteten er at på to år har viruset tatt færre liv i Norge enn én hard influensa-sesong, og heldigvis med lavere dødelighet enn influensa, slik det ser ut nå. De som blir syke er i mindretall, og de som dør har høy alder.
Svineinfluensa i 2009
Bakgrunnen for mitt eget valg med å avvente covid-vaksinen en stund, går tilbake til 2009 når vi som nybakte foreldre satt på helsestasjonen og skulle ta stilling til svineinfluensa-vaksinen.
Myndighetene og FHI varslet katastrofe om ikke alle tok vaksinen. «30% av nordmenn vil bli smittet, 14000 må legges inn og 3000 på intensiv», skrev Nettavisen 29 juli 2009. “300.000 kan bli svineinfluensasyke på én uke”, sa FHI til VG,
Så vi tok vaksinen i 2009.
En tid etter viste det seg at vaksinasjonen ødela livet til flere hundre barn i Norden. Dette var bivirkninger som ble kartlagt i etterkant – det var nemlig ikke tid til å gjøre langvarige tester før folket skulle vaksineres.
“De fleste pasientene utviklet narkolepsi i løpet av de første åtte månedene etter at de ble vaksinert (i 2009). Men flere år senere har man fått inn pasienter som har utviklet sykdommen”, sa forskningsleder ved Nasjonalt Kompetansesenter for narkolepsi, til NRK i 2014.
Smittevern-ekspert Preben Aavitsland sa i ettertid: «Dette er den mest alvorlige vaksine-katastrofen i moderne tid». På tidspunktet for hans uttalelse til NRK var det registrert 548 alvorlige bivirkninger av Pandemrix-vaksinen, og 2 millioner nordmenn var blitt vaksinert.
Daværende helsedirektør Bjørn Inge Larsen sa til TV2 i 2012 at myndighetene neppe ville ha anbefalt vaksinen til barn om de hadde visst om bivirkningene da vaksinen ble gitt.
Nå har de fleste glemt disse barna og prisen de måtte betale.
Aftenbladet ignorerer dette i sin artikkel 20 februar i år, hvor avisen også assosierer uvaksinerte med folk som tror jorden er flat.
En studie publisert av Carnegie Mellon University, juli 2021 med nært 5 millioner deltakere, viste at dem med doktorgrad var mest skeptisk til covid-vaksinene. Hva er sjansen for at disse tror at kloden er flat?
«De uansvarlige – de som ikke vil – de som ikke gidder»
18 november 2021 skrev Aftenbladet i sin leder at dem som er avventende med denne vaksinen, er “late”, og kommentator Hilde Øvrebekk skrev en uke senere at de uvaksinerte er uansvarlige. Harald Birkevold sier i sin Aftenbladet-podcast at “De uvaksinerte er problemet”.
Det mangler ikke på adjektiver i Aftenbladets gjengivelse av samfunnets sort får.
Aftenbladet viser liten forståelse av hvorfor 20% av befolkningen er avventende med denne vaksinen. Leger, forskere og helsepersonell verden over mener covid-vaksinasjonsprogrammet er utført uklokt og i hastverk.
Det finnes ikke langtidsdata om effekt og bivirkninger fra de mest brukte vaksinene, og flere påpekte tidlig at det er uklokt å starte vaksinasjon midt i en pandemi. Det står tydelig hos Legemiddelverket at koronavaksinene har fått en betinget godkjenning, for å kunne vaksinere, selv når verden ikke har langtidsdata om effekt og bivirkninger.
Som TV2 skrev i desember 2020 tar det vanligvis 10 år å godkjenne en vaksine slik som Pfizer. Men nå ble den godkjent etter 10 måneder. Likevel blir vi som venter med vaksinen kalt konspirasjonsteoretikere når vi påpeker det Legemiddelverket skriver på egne nettsider.
Betydelige plager fra vaksinen
“Det er åpenbart at vaksinen ikke beskytter mot smitte, men vi er beskyttet for det alvorlige forløpet”, sier immunolog Anne Spurkland til NRK, 8 desember i år.
Det som samtidig er kjent, er at mange allerede lider av problemer fra vaksinen. Fordi, 7 desember 2021 skriver Legemiddelverket at der i Norge registrert 4083 alvorlige bivirkninger siden vaksineprogrammet startet. Totalt i pandemien er der registrert 3721 innleggelser, inkludert intensive.
FHI og Legemiddelverket har fått svært mange meldinger om varige endringer i menstruasjon hos norske kvinner, og sier det skjer for første gang i Norge etter en vaksine. Dette er alvorlige bivirkninger og får lite dekning i media. Disse tilfellene blir ofte avvist som anekdotiske og ubetydelige, forteller Aftenposten 30 juni 2021.
Men det stopper ikke med blødninger hos kvinner.
Hos menn er det betennelse i hjertet (myokarditt) eller hjerteposen (perikarditt) som ofte går igjen. Betennelse i hjertet er alvorlig med sjanse for varig skade på hjertet. Nå i covid-tiden blir tilstanden beskrevet som lett forbigående med bilder av smilende ungdom fra sengekanten. “Ingen grunn til panikk”, skriver VG, 8 oktober 2021.
«Vi skal ikke bagatellisere dette. Det er snakk om betydelige plager.» – sier overlege Sigurd Hortemo i Legemiddelverket, om bivirkninger fra covid-vaksinene. Man kan lure på hva Aftenbladet mener om Hortemo. Lat og uansvarlig?
Aftenbladet plasserer ansvaret
Avisen avslutter sin leder 18 november med, “Det store flertallet som har sagt ja til å delta i vaksine-dugnaden, opplever at veien til målet blir lengre og tyngre på grunn av de som sier nei. Det er ikke urettferdig å plassere ansvaret der det hører hjemme.”
På lederplass skyves altså ansvaret for nedstenging og sykdom over på de covid-uvaksinerte.
Så jeg spør, hvordan ble det overhodet mulig og akseptabelt å kritisere mennesker som er opptatt av vaksinens sikkerhet?
I stedet for å kjøre en nøytral og objektiv rolle som avis, kaster Aftenbladet bensin på bålet og setter den covid-vaksinerte majoriteten opp mot de få som med god grunn velger annerledes.
En svertekampanje uten sidestykke
Det har i de første ukene av desember 2021 dominert et ensidig og nærmest koordinert bilde av corona-situasjonen i media, hvor de uvaksinerte har fått skylden for både nedsatt sykehusbemanning og følger for andre pasienter. Det nevnes knapt at sykehusbemanning har vært et problem i årevis.
Dagbladet skrev om studier i 2015 og 2016 som bekreftet at underbemanning går ut over pasientsikkerheten, lenge før corona-tiden. Det gav ikke mindre polarisering når FHI i all hast publiserte en villedende og overdreven rapport om en kommende omikron-krise, noe som nok engang medførte nedstengninger av norske bedrifter. En uke senere tok FHI selvkritikk og sa til Aftenposten at det var en overdrivelse, men da var jo skaden skjedd.
Nøyaktig den samme feilen gjorde FHI i 2009 også.
Med det lille jeg har beskrevet og dokumentert her, dekker jeg bekymringene til tusenvis av mennesker i Norge som avventer denne vaksinen.
Der er en risiko i å motta en vaksine som samfunnet ikke har langtidskunnskap om. Den som sier noe annet er uærlig. Det skal være opp til hver enkelt å velge vaksinering eller ei. Dårlig bemanning av sykehus er et resultat av dårlig politikk og ikke uvaksinertes valg for egen helse.
Burde ikke også media vise noe forståelse og respekt for at enkelte stiller spørsmål rundt nasjonal ledelse og haste-vaksinering av en hel befolkning?
Det fremstår som usikkert hvorvidt Aftenbladet og øvrige i det hele tatt har reflektert over slike spørsmål.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Joe Biden i dramatisk budsjettkrangel
Av red. PSt - 21. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/joe-biden-i-dramatisk-budsjettkrangel/
President Joe Biden har satset stort på å dra i land sin såkalte Build Back Better Act, et lovforslag vil bruke minst 2.200 milliarder dollar på helse, utdanning, klima, immigrasjon og endringer i skattesystemet.
Men administrasjonen har kjørt seg inn i store problemer fordi West Virginias demokratiske senator Joe Manchin 19. desember 2021 erklærte at han ikke kunne stemme for loven. Hvis han opprettholder det standpunktet, har Biden mistet flertallet i Senatet, og hele loven står i fare.
Dette kan bli et potensielt knusende politisk slag mot kjernen i Bidens økonomiske agenda, som hele presidentskapet hans er avhengig av. Lovforslaget tar sikte på å gi en ny økonomisk støtte for å hjelpe lavinntektsamerikanere ved å utvide Medicare-ordningene, senke prisene på reseptbelagte medisiner, innføre barnehage for alle amerikanske barn, investere tungt i klimapolitikken og så videre.
Manchins standpunkt vipper balansen mot lovforslaget i Senatet – det vil si med mindre størrelsen og omfanget av utgiftspakka blir drastisk beskåret, noe som da vil true demokratenes evne til å innfri mange av løftene de ga under valgkampen i 2020. Det vil i sin tur ha alvorlige negative konsekvenser for deres utsikter ved mellomvalget i 2022.
Manchins avvisning av Build Back Better Act bygger på at det foreslåtte lovforslaget mangler åpenhet. Han anklager Det hvite hus for å forsøke å «kamuflere de reelle kostnadene ved intensjonen bak dette lovforslaget», med henvisning til at det Kongressens budsjettkontor har fastslått at «kostnaden er opp mot 4,5 billioner dollar, som er mer enn det dobbelte av hva lovforslagets støttespillere har hevdet.»
Manchin understreket at den amerikanske statsgjelda er langt utenfor faremerket for øyeblikket (28,9 billioner dollar og økende) og understreket at «ettersom pandemien øker, inflasjonen øker og den geopolitiske usikkerheten øker rundt om i verden,» har statsgjelda blitt en politisk Albatross for USA.
Den indiske kommentatoren M.K. Bhadrakumar skriver at «Manchins ødeleggende kritikk framhever at supermakta nå bokser langt over sin vektklasse og at landet ikke har råd til det.»
Problemene tårner seg opp for Biden på mange områder.
Det ydmykende nederlaget i Afghanistan etter 20 år med en en meningsløs krig som har vært kostbar på mange måter, stilte USA i gapestokken. Ei supermakt som taper overfor en dårlig utrustet geriljahær som Taliban framstår ikke som noen lysende konkurrent overfor Russland og Kina.
Les: USAs ydmykende nederlag i Afghanistan åpner for et seismisk skifte
Det hjelper heller ikke at lockdown og innskrenkninger gjennom koronapolitikken har påført USA, og ikke minst middelklassen og de fattigste i landet, store økonomiske tap. Inflasjonen er tilbake med et smell og virker å være utenfor kontroll.
Joe Biden taper også oppslutning og er mer upopulær enn noen gang. En vektet sammenstilling av meningsmålingene viser at mens han hadde en oppslutning fra 53% av velgerne i januar 2021, har han ved utgangen av året bare oppslutning fra 43,5%. Enkelte institutter har ham nede på 41%.
Hvis sjølveste prestisjeprosjektet Build Back Better skulle ryke, er det sannsynlig at støtten til Biden vil gå i fritt fall.
USA framstår i dag mer som en Weimarrepublikk enn som ei supermakt. Økonomien er holdt opp av sentralbankens pengetrykking, fantompenger som stort sett har havnet hos finansinstitusjonene, og den virkelige inflasjonen har passert 10%, og på noen områder er den veldig mye større – les drivstoff, energi, matvarer.
Det er ikke coronapasientene som nå overvelder akuttmottaket og de medisinske avdelingene, det er våre gamle
Av innsendt/red - 21. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/det-er-ikke-coronapasientene-som-na-overvelder-akuttmottaket-og-de-medisinske-avdelingene-det-er-vare-gamle/
Det er ikke «coronapasientene», som nå overvelder akuttmottaket og de medisinske avdelingene på Ullevål universitetssykehus (OUS). Det er våre gamle.
Dette skriver sykepleier Cathrine Krøger i en kronikk i Dagbladet 20.desember.
«Gjennom snart to pandemiår har sykepleierne, med den alltid kampklare Lill Sverresdatter Larsen i spissen, kommet med nærmest daglige varsler om underbetalte og overarbeidede sykepleiere som knekker under coronabyrden. Det toppet seg med en hulkende intensivsykepleier på Dagsrevyen. Sikkert med rette.»
Det har den siste tiden kommet utallige nødskrik fra sykepleiere og leger om «sprengt kapasitet», men dette stemmer ikke nødvendigvis med virkeligheten påpeker Krøger:
«Gjennom snart to pandemiår har sykepleierne, med den alltid kampklare Lill Sverresdatter Larsen i spissen, kommet med nærmest daglige varsler om underbetalte og overarbeidede sykepleiere som knekker under coronabyrden. Det toppet seg med en hulkende intensivsykepleier på Dagsrevyen. Sikkert med rette.
Men ikke alle sykepleiere er bekvemme med den unyanserte offerrollen vi har påtatt oss i offentligheten de siste to åra. Helsevesenet er variert, og for mange sykepleiere og avdelinger har de verste coronabølgene i stor grad vært hvileputer med færre pasienter, lukrative coronatillegg og et overtidsbudsjett helt uten kontroll. Akkurat nå er det riktignok ganske travelt og til dels kaotisk, ikke minst på grunn av høyt sykefravær og ansatte i karantene.»
Dette er noe som går igjen på flere arbeidsplasser – friske folk blir satt i karantene fordi de skal ha vært i nørheten av en som «testet positivt» – ikke nødvendigvis en syk person, det er er nok med et «positiv testsvar» for å sende hjem hele avdelinger eller team.
Enda dårligere forberedt på eldrebølgen
«Men det er ikke coronapasientene som nå overvelder akuttmottaket og de medisinske avdelingene på OUS. Det er våre gamle. Eldrebølgen skyller inn, og beredskapen der synes langt mer tafatt enn forberedelsene til den coronabølgen vi nå ruster oss til.»
Krøger forteller om en egenopplevelse som gjorde dypt inntrykk og som er illustrerende for den måte svært gamle mennesker og deres pårørende blir behandlet i «helseomsorgen».
«Det er én hendelse som har gjort mer inntrykk enn noe annet under mine fire – relativt sett korte – år som sykepleier på Gastromedisin på Ullevål. Det var da en uhyre skrøpelig 102 år gammel mann skulle hjem etter å ha blitt behandlet for influensa. Han hadde forsikret om at datteren var så flink til å hjelpe, så det ble bestemt at han ikke trengte sykehjemsplass, men kunne klare seg med hjemmesykepleie. Det er dette en kaller fritt valg og brukermedvirkning, Da datteren fikk vite at faren skulle hjem, ble hun desperat. Hun var åttien år gammel, fortalte hun, og så dårlig at hun selv snart burde på gamlehjem. Da pasienttaxien endelig kom – de er ofte noen timer forsinket – måtte vi bære den utslitte gamle mannen ut i taxien. Og så dro de av sted i det iskalde februarmørket. Den pergamentmagre halvsovende hundreogtoåringen, med sin gråtende åttien år gamle datter. Utskrevet til hjemmet, som det så fint heter.Dette skjedde vinteren 2018, midt i influensatida. Da var det virkelig kaos hos oss – langt verre enn nå – med mange syke ansatte og gult dråpesmitteutstyr nedover hele korridoren. På de tretten ukene influensaen herjet, var det 7600 sykehusinnleggelser, med en topp på 700 pasienter samtidig og en dødelighet på 1400. Det er mer enn hundre døde i uka.»
Det dør 350 – 400 mennesker på sykehjem hver uke – det er normalen
I mars og april 2020 var det forsideoppslag i avisene om «coronadødsfall». Alder ble sjelden fremhevet.
Krøger utdyper:
«Langt flere enn de sju corona-døde per dag som nylig ble avisoverskrift. Virkeligheten bak det siste tallet er ikke særlig dramatisk. Dette var gamle mennesker, og det er usikkert om de døde med eller av corona. Det er også verd å merke seg at det ukentlig dør 350 til 400 på sykehjem i Norge. Av alderdom. Vi skal alle dø en gang.»
Nedstengingen og corona angst hos eldre gir stor pågang til sykehusene i dag
Krøger forklarer hvordan nedstenging av sykehjem og vegring hos eldre tl å oppsøke helsehjelp nå får utløp i sykdom og innleggelser:
«I fjor var det som kjent underdødelighet på grunn av smitteverntiltak. Nedstengingen gjorde at sykehjemspasienter ikke ble overført til sykehus og de eldre turte i liten grad å oppsøke oss. Nå overvelder de sykehusene. For det er ikke de covid-19 smittede som topper innleggelsesstatistikken de siste to ukene. De utgjør bare én prosent av alle innlagte, mens majoriteten av innlagte med luftveissykdommer er skrøpelige gamle med lungebetennelse og RS-virus.
Dette er krevende pasienter. Mange av dem såkalt multimorbide, inkontinente og ofte forvirrede. De kan bli liggende lenge. For dårlige til å bli sendt hjem, for «friske» til sykehjem. En del venter på sykehjemsplass. Der knives det om plassene. En av mange ulykkelige følger av pandemien er at sykehjemsutbygging settes på vent.»
Eldorado for sykepleiere – coronatillegg, og absurd overbemanning
«Det er dette regnestykket Støre bør ta en kikk på når han nå varsler en gjennomgang av sykehusenes milliardbruk gjennom coronaen. Denne groteske foretaksmodellen som visstnok går med milliardoverskudd på grunn av coronaoverføringer. Det er godt de har penger. Til uka åpner en corona-avklaringspost i samme etasje som oss. Sist gang den var åpen, i sommer, var det rene eldorado for sykepleiere: Godt betalte vakter med coronatillegg, og en til tider absurd overbemanning med to, tre ikke spesielt krevende pasienter og dobbelt så mange sykepleiere.»
Millioner av Europas gamle vil dø de neste tiårene
Hovedstrømsmediene har gjort god butikk for å sensasjonalisere at 80 og 90-åringer dør.
Sjokkerende «nyheter» om gamle mennesker som dør var fremstredende i mars – juni 2020.
Den radikalt endrede demografien til EU, USA og mange andre land har blitt lite, om overhodet diskutert i hovedstrømpressen.
Millioner av europeere vil dø i årene som kommer, rett og slett fordi de er gamle. Dette er ikke alarmerende, men det faktum at de ikke blir erstattet er mer bekymringsfullt. Hadde det ikke vært for den meget høye gjennomsnittlige levealder, og innvandring, ville sannheten om Europas befolkningsmangel trådt meget tydeligere frem. Det fødes altfor få barn.
Knapt noen barn i Europa – eller de fleste andre steder
Fødselsraten må være 2,1 barn per kvinne for å opprettholde erstatning. Dette har ikke vært tilfelle siden 1975 i Europa, Kina siden 1990-tallet, og snart vil India og de fleste andre land unntatt nasjoner i Afrika sør for Sahara være under den nødvendige fødselsraten.
Innvandring har bidratt til å gi Europa unge voksne, men skiftet i demografi er fortsatt radikalt. Forventet levealder ved fødselen har gått fra 52 år på 1960-tallet til 72 år i 2015. Forventet levealder i EU er 80,9 år.
27 millioner mennesker over 80 år gamle
20,2 % av den europeiske befolkningen (EU-land) er 65 år eller eldre. Ifølge Eurostat er det for tiden over 27 millioner mennesker over 80 år i EU. De fleste av dem vil dø i løpet av det neste tiåret. Hvis 10 % av dem dør hvert år, representerer dette i gjennomsnitt 52.000 dødsfall hver uke i tillegg til andre dødsfall blant de under 80 år, virus eller ingen virus. Dette er ikke nytt, ikke radikalt, det er å forvente.
De eldre – pasientene ingen vil ha?
«De verste coronascenarioene har enda ikke slått til, og det skal vi være glad for. Ingen vet hva som nå skjer med økende smittetall og uvaksinerte som siger inn på sykehusene. Men vi vet at coronabølgen vil flate ut. Det vil ikke eldrebølgen. Våre fedre og mødre – og deg eller meg om noen år. Pasientene ingen egentlig vil ha.» skriver Krøger
Strøm: Mediene sminker døgnprisen
Av Jan Herdal - 21. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/strom-mediene-sminker-dognprisen/
Av Jan Herdal.
Mediene er gode på å formidle pristoppene på kraftbørsen Nord Pool. De fleste oppgir dem nå også med moms, det vil si reell pris til forbruker, eks. andre avgifter og påslag. Og det er ingen hyggelig utvikling som har avtegnet seg i høst.
Døgnprisen sminkes fortsatt grundig, ved at mediene ukritisk gjengir den gjennomsnittsprisen som oppgis av strømleverandørene. Det skyldes nok først og fremst manglende bevissthet, og ikke et ønske om å lure folk. Like fullt blir folk lurt.
Når strømprisen i Sør-Norge, der de fleste av oss bor, nærmer seg 8 kroner, kan det være en viss lettelse i å se at gjennomsnittlig døgnpris i leverandørens strømapp tross alt bare er vel det halve. Dessverre er det ikke riktig.
Gjennomsnittsprisen som oppgis vekter alle døgnets timer likt. Men husstandene bruker mest strøm på dagtid, da den er som dyrest. En gjennomsnitts forbrukskurve for døgnet som helhet vil trolig følge prisen temmelig nøyaktig.
Hafslunds app oppgir prisrekorden i dag tirsdag 21. desember riktig til opp mot 8 kroner inkludert moms. Men døgnprisen på kr. 4,94 er et uvektet gjennomsnitt for alle døgnets 24 timer. De timene hvor folk knapt nok bruker strøm, teller like mye som de timene da forbruket topper seg.
Det er for øvrig slik også staten regner ut gjennomsnittet. «Strømstøtten» er enda dårligere enn den forsøkes framstilt av regimets representanter.
Hvor mye høyere døgnprisen faktisk er for den enkelte, avhenger av forbruksprofil. For elbileiere vil forskjellen trolig ikke være så stor, hvis de lader elbilen hjemme om natta.
For de fleste av oss andre vil jeg tippe at reell døgnpris nevnte tirsdag er et sted rundt 6-7 kroner, og ikke kr. 4,94, slik strømappene framstiller det. Da blir det straks mindre hyggelig.
Dette er et forbrukerspørsmål av stor økonomisk betydning for den enkelte, med de strømprisene som nå herjer landet. Med dagens teknologi vil det være en enkel sak for strømleverandøren å legge til grunn personkundenes gjennomsnittlige døgnprofil, og ta ut faktisk døgnpris.
De har ingen økonomisk drivkraft for å gjøre det. Derfor kommer de til å drøye i det lengste. Sannsynligvis trenger de et pålegg. Fra den staten som er største profitør på prisgaloppen.