Nyhetsbrev steigan.no 21.09.2022
Protester bryter ut over hele Haiti mot økning i drivstoffprisene
CDC innrømmer nå i stillhet at mRNA forblir i kroppen i lengre tid enn de tidligere hevdet
Biden fortsetter å love direkte amerikansk krig med Kina over Taiwan
Gladsak: NAV snudde i saken med Marian Jenssen
Forskning på kvinnehelse, fortsatt lavt prioritert
– Nesten 90 prosent av verden følger ikke USAs linje i Ukraina
Protester bryter ut over hele Haiti mot økning i drivstoffprisene
Av red. PSt - 21. september 2022
https://steigan.no/2022/09/protester-bryter-ut-over-hele-haiti-mot-okning-i-drivstoffprisene/
Haitis hovedstad Port-au-Prince og andre større byer nådde et nytt nivå av uro denne uka gjennom av masseprotester mot statsminister Ariel Henrys løfte om å avslutte drivstoffsubsidier og øke gassprisene. Den lammende prisøkninga kommer etter uker med økende politisk motstand blant Haitis arbeiderklasse mot det amerikanske marionettregimet ledet av Henry, de stridende gjengene som representerer rivaliserende deler av Haitis kleptokrati og nasjonens forretningselite. Dette skriver WSWS.
Midt i spiral inflasjon og økende kostnader kunngjorde regjeringa søndag at prisen på en gallon bensin ville stige fra 250 gourdes ($2) til 570 gourdes ($4,78), mens dieselprisene ville gå opp fra 353 goures per gallon ($3) til 670 gourdes ($5,60). Prisen på en gallon parafin ville stige fra 352 gourdes ($3) til 665 gourdes ($5,57).
Tusenvis av demonstranter har blokkert trafikken i hele hovedstaden med steiner og brente dekk, metallporter og andre gjenstander. Videoopptak viste demonstranter som angrep flere banker og andre ble filmet mens de tok hundrevis av pund ris fra et lager som drives av et av Haitis største importselskaper. Amerikanske medier har forsøkt å baktale demonstrantene som «plyndrere» og støttet politiets undertrykkelse for å slå ned opprøret.
Anti-regjeringsprotester hadde bygd seg opp siden forrige måned da hundrevis av arbeidere kom inn til hovedstaden og krevde Henrys avgang. Henry er en mangeårig agent for den herskende klassen i USA som ble som kom til makta ved hjelp av den såkalte Core Group, ledet av ambassadørene fra USA, Canada, Tyskland, Frankrike, Spania, EU og Brasil, midt i en omstilling av regjeringa etter drapet på president Jovenel Moise i juli 2021.
Madame Boukman – Justice 4 Haiti skriver på Twitter:
Folkemengdene angriper også kontorene til de forhatte NGOene og setter dem i brann:
Les også: Voldsomt opprør på Haiti
Haiti som NGOane sin republikk
Hjernen bak attentatet på Haiti: USA støttet drapet
Pentagon bekrefter at USA har trent 7 av de 28 leiemorderne som drepte Haitis president
Indias blemme i Samarkand
Av Bhadrakumar - 21. september 2022
https://steigan.no/2022/09/indias-blemme-i-samarkand/
Statsminister Narendra Modis møte med Russlands president Vladimir Putin i Samarkand 16. september etter at SCO-toppmøtet ble en medieskandale. De vestlige mediene satte inn mot seks ord som ble tatt ut av kontekst i statsministerens åpningsreplikker – “today’s era is not of war” – «dagens æra er ikke krig» – for triumferende å proklamere at India endelig tar avstand fra Russland i Ukraina-spørsmålet, slik amerikanske og europeiske ledere har vært. ustanselig krevende.
Av M. K. Bhadrakumar.
Selvfølgelig mangler denne tendensiøse tolkningen empirisk bevis og er derfor ondsinnet. Dessuten snakket Modi også med et sjeldent uttrykk for følelser ved da han understreket kvintessensen av det indisk-russiske forholdet, så vel som hans to tiår lange tilknytning til Putin.
Den pikante delen som ble tilberedt av amerikanske medier viser desperasjonen fra «det kollektive vesten» etter å isolere Russland i en tid da selv vestlige ledere åpenhjertig har innrømmet at hoveddelen av den ikke-vestlige verden ikke identifiserer seg med den vestlige fortellingen om Ukraina og nekter å rulle tilbake forholdet til Russland.
Les: – Nesten 90 prosent av verden følger ikke USAs linje i Ukraina
Mange land trapper opp samarbeidet med Russland – for eksempel Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt, Iran. Merkelig nok avskyr selv vestlige selskaper å forlate det svært attraktive russiske markedet hvor avkastningen på investeringene er høy. En rapport i magasinet Atlantic Council 18. september fremhever at selv om noe sånt som 1000 multinasjonale selskaper hadde kunngjort at de ville forlate Russland i kjølvannet av de vestlige sanksjonene, «er den uheldige realiteten at … tre fjerdedeler av de mest lønnsomme utenlandske multinasjonale selskapene forbli i Russland.» Så statistisk sett, mens 106 vestlige selskaper forlot det russiske markedet, gjenstår det fortsatt over 1149 internasjonale selskaper og de tier ganske enkelt om det.
Det gigantiske Sakhalin-2 olje- og naturgassprosjektet i det russiske fjerne østen er en celeber sak der to store japanske energiinvestorer Mitsui og Mitsublishi, med statlig støtte, rett og slett nektet å slutte , ettersom det russiske prosjektet forsyner 9 prosent av Japans energibehov. G7 har ingen annen mulighet enn å unnta Japan fra sanksjonsområdet når det gjelder Sakhalin-2!
Igjen fortsetter Vesten å importere gjødsel fra Russland og opphever for det formålet restriksjonene på frakt, forsikring osv. Men restriksjonene fortsetter mot Russlands eksport av matkorn og gjødsel til den ikke-vestlige verden. Russland har nå tilbudt å distribuere gjødselen som holdes tilbake i europeiske havner gratis til de fattigste landene i Afrika hvis bare restriksjonene for eksport frafalles, men Europa vil heller bruke den til egne behov.
Det har nylig blitt avslørt at all støyen om en «global matkrise» (som India også snakket om) i utgangspunktet var en billig bløff utført av Biden-administrasjonen for å få Russland til å tillate salg av hvete holdt tilbake i ukrainske siloer til det europeiske markedet av amerikanske selskaper, som tilsynelatende har kjøpt opp Ukrainas jordbrukssland og kontrollerer landets kornhandel! Bare en brøkdel av kornsendingene fra Ukraina gikk til fattige land som er truet av hungersnød. Det er nok å si at presset fra USA og EU mot Indias kjøp av russisk olje ikke var annet enn mobbing.
Når det er sagt, bør India vite at i en situasjon der Russland står overfor en eksistensiell trussel mot sin sikkerhet, vil det ikke la seg avskrekke mens det reagerer fast og bestemt, uansett hva noen sier. Vil India bli avskrekket hvis et fremmed land blir opphisset over statlig undertrykkelse i Kashmir? Vold og blodsutgytelse er avskyelige trekk ved samtidens verdenssituasjon og er en smertefull realitet over hele verden.
Det er grunnen til at statsminister Modis ubehagelige referanse til krig og fred i hans første bemerkninger til Putin i Samarkand var helt malplassert i det som ellers viste seg å være et «fantastisk» møte. Det var rett og slett ikke nødvendig å ha karakterisert, på statsministernivå, Ukraina-konflikten som en «krig». Det forrådte uvitenhet, siden hele verden vet at det som foregår er en stedfortrederkrig mellom USA og Russland på den ukrainske arenaen som hadde vært dyrket fram gjennom det siste kvarte århundre helt siden NATO begynte sin østutvidelse med en agenda for å omringe Russland. Moskva tok alvorlig feil ved å tolerere USAs innblanding i Ukraina helt til NATO dukket opp på dørstokken. Det er tvilsomt om India ville ha vist en slik strategisk tålmodighet hvis en fremmed makt legger opp til å omringe og svekke det.
Mot et så komplekst bakteppe vil lakmustesten for Indias «nøytralitet» kanskje ligge i at utenriksminister Jaishankar i det minste snakker opp om NATOs utvidelse østover, om at USA fyrer opp konflikten ved å pumpe inn våpen til en verdi av titalls milliarder dollar i Ukraina, og med referanse til Biden-administrasjonens djevelske rolle i å undergrave gryende fredsfølere mellom Moskva og Kiev.
Hvis Tyrkias Recep Erdogan og Ungarns Viktor Orban kan snakke, selv som NATO-ledere, hvorfor kan ikke Indias utenriksminister? Men, ikke regn med det, det er ikke tale om at Jaishankar en gang indirekte vil skjemme ut Biden.
Det store spørsmålet gjenstår likevel: Hvorfor er det slik at et land som India har mistet stemmen? Foretrekker det den unipolare verdensordenen som Vesten prøver å påføre verdenssamfunnet? Har den glemt den koloniale fortida? Aksepterer den at den «regelbaserte orden» betyr å handle på John Wayne-måten – å tilegne seg andre lands finansielle eiendeler som er betrodd de vestlige bankene basert på tillit? Godtar den, uansett grunn, USAs uttalte intensjon om å ødelegge Russlands økonomi? Hvis Modi-regjeringen har tenkt gjennom disse spørsmålene nå, seks måneder etter sanksjonene fra helvete mot Russland, har den noen synspunkter i det hele tatt? Da India var mye svakere, hadde det fortsatt en egen mening? Hva skjedde med India?
Fra Kremls referat fra samtalene erkjente Putin helt i begynnelsen av samtalen med Modi at Russland og India ikke er på samme side når det gjelder Ukraina. For sjølsagt må Putin vite at Indias oppførsel er styrt av dets snevert definerte egeninteresser og betinget av en kløe etter å drive cherrypicking. Han har enorm erfaring med diplomati for å vite hvordan land oppfører seg i egeninteresser og hvordan det er nødvendig å samarbeide med slike land.
Men Moskva har aldri vært og vil aldri bli en krevende partner. Gjensidig interesse og gjensidig respekt er kjennetegnene på russisk diplomati overfor India. Til tross for sine egne forbehold over hva India forsøkte å gjøre ved å dele Pakistan i to halvdeler, en enestående handling i henhold til internasjonal lov, da krisa kom i 1971, sto Moskva ikke bare ved India, men sendte til og med ut sine krigsskip og ubåter for å vokte indiske farvann fra et potensielt amerikansk militært angrep mot India – og dette, mens på den diplomatiske fronten, kjøpte Moskva tid for India til å avslutte sine militære operasjoner for deling av Pakistan. Det er derfor desto større grunn for oss å være litt diskret i det minste.
India må være et av få land som drar nytte av Ukraina-konflikten. Bortsett fra olje, kull og hva som ikke er til lave priser fra Russland, paradoksalt nok, har til og med rupien startet sin ubestemte reise mot å bli en «verdensvaluta». Ingen patriotisk inder vil kritisere Modi-regjeringen for slik sofisteri. Imidlertid oppstår forvirring når moral unødvendig injiseres i alt dette med en kjedelig dose forkynnelse.
Møtet i Samarkand fant sted i forbindelse med SCOs årlige toppmøte. Toppmøtet handlet ikke om Ukraina, men om de dyptgripende problemene som har dukket opp i dets kjølvann som vil forme konturene av en ny verdensorden. Dette SCO-toppmøtet var spesielt, ettersom det fant sted midt i store geopolitiske endringer, og utløste en rask og ugjenkallelig transformasjon av hele komplekset av internasjonale bånd, relasjoner, politikk, økonomi, da en ny modell basert på ekte multipolaritet og dialog bygges.
Les også: ‘Samarkand-ånden’ skal drives av de ‘ansvarlige kreftene’ Russland og Kina
Alle forstår at SCO, som representerer halvparten av verdens befolkning, vil bidra til å smi den nye verdensordenen. I motsetning til tilfellet med NATO, der alle beslutninger tas i Washington og påtvinges USAs «allierte», er det ingen «rottefanger» i SCO-teltet. Modi kunne lett ha spilt en meningsfull rolle på toppmøtet i stedet for å snirkle seg formålsløst gjennom pandemien, forsyningskjeder, og så videre, på et tidspunkt da slike dyptgripende spørsmål ble diskutert av hans jevnbyrdige i Samarkand.
Ordet «multipolaritet», som var i alles tanker i Samarkand, fant ikke engang plass i Modis tale i Samarkand. Den som har skrev den talen må ha gjort det med et øye på Washington. Derfor, ikke klandre amerikanske medier. De la tilfeldigvis merke til alle disse avvikene og bestemte seg for å plukke ut de seks ordene for å legge India på matta, og hånte det for dobbeltsnakk og grov opportunisme. All det ordkløveriet som kom etterpå fra apologetene til vår regjering kan ikke vaske bort denne skampletten.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Les også hans analyse av SCO-møtet i Samarkand: SCO at crossroads of history
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
CDC innrømmer nå i stillhet at mRNA forblir i kroppen i lengre tid enn de tidligere hevdet
Av skribent - 21. september 2022
https://steigan.no/2022/09/cdc-innrommer-na-i-stillhet-at-mrna-forblir-i-kroppen-i-lengre-tid-enn-de-tidligere-hevdet/
Av Lance Johnson, Natural News.
Siden begynnelsen av covid-vaksinen har Centers for Disease Control (CDC) (USA, red.) kommet med falske og ubegrunnede påstander som har villedet og skadet mange mennesker . I over et år hevdet CDC at mRNA raskt brytes ned i kroppen etter at det ble injisert. De hevdet også at de oversatte piggproteinene forblir i deltamuskelen, hvor de raskt nøytraliseres av immunresponsive celler. Disse vaksinekodede piggproteinene ble varslet som en «sikker og effektiv» immunisering, som forbereder kroppen til å bekjempe SARS-CoV-2. Hele prosessen har imidlertid gjort vaksinerte individer mer mottakelige for fremtidige stammer av viruset. Enda verre er det at vedvarenheten av piggproteiner i blodet forårsaker blodpropp og betennelse i andre organer, spesielt hjertet.
CDC trekker i all stillhet tilbake «etablert vitenskap» etter å ha villedet millioner av mennesker
Leger og forskere som stilte spørsmål ved eller utfordret CDCs påstander, ble blokkert over sosiale medier og anklaget for å spre «feilinformasjon». Mange har mistet jobben eller fått lisensen truet. Nå trekker CDC stille tilbake «sikker vitenskap» de en gang krevde at offentligheten skulle godta. CDC endret i det stille nettsiden sin, og innrømmet at mRNA og piggproteinene vedvarer i kroppen over lengre tid. CDC innrømmet også til slutt at det ikke er noen logisk grunn til å behandle vaksinerte mennesker annerledes enn uvaksinerte mennesker, fordi begge kan overføre koronavirusvarianter. Enda verre, vaksinen undergraver de første overvåkingsimmuncellene, noe som fører til dårligere intracellulær T-cellerespons.
Forskning «Game-changer»: Spike Protein øker hjerteinfarkt og ødelegger immunsystemet
CDC hevdet en gang at «cellene våre bryter ned mRNA fra disse vaksinene og blir kvitt det innen få dager etter vaksinasjon.» Nå sier CDC: «Forskere anslår at piggproteinet, som andre proteiner kroppen vår lager, kan forbli i kroppen i opptil noen uker.» I tillegg fjernet CDC nylig denne uttalelsen fra nettstedet deres: «mRNA og piggproteinet varer ikke lenge i kroppen.» Vaksineprodusentene undervurderte drastisk replikasjonskraften (evnen til å fornye seg, red.) til mRNA. Reguleringsorganene forsto aldri helt hvordan de immunresponsive cellene ville reagere på disse fremmede proteinene.
Runaway spike proteinsyntese har alvorlige implikasjoner for menneskers helse. Hvis mRNA ikke brytes ned raskt, kan det tvinge menneskelige celler til å replikere inflammatoriske piggproteiner (fornye betennelsesfremmende piggproteiner, red.) over lengre tid, noe som forårsaker kardiovaskulær skade og organskade. Dette vil uunngåelig blokkere produksjonen av naturlige proteiner som kroppen trenger for å fungere ordentlig. Hvis piggproteinene ikke blir ordentlig nøytralisert av immunsystemet, kan de kolonisere i fjerne organer, og forårsake betennelse på uforutsigbare steder i hele kroppen.
En annen CDC-løgn avkreftet: COVID-vaksiner påvirker menneskets DNA negativt
Under en fane med tittelen «Fakta om mRNA COVID-19-vaksiner, hevder CDC også at injeksjonene «ikke påvirker eller samhandler med DNAet vårt.» «mRNA fra disse vaksinene kommer ikke inn i cellekjernen der DNAet vårt (genetisk materiale) er lokalisert, så det kan ikke endre eller påvirke genene våre,» hevder CDC. En studie fra Sverige finner imidlertid bevis på at SARS-CoV-2-piggen går inn i cellekjernene og svekker reparasjonsprosessen for DNA-skader. Studien, SARS–CoV–2 Spike Impairs DNA Damage Repair and Inhibits V(D)J Recombination In Vitro , bekrefter at COVID-vaksinene forstyrrer menneskelig DNA bare timer etter vaksinasjon . Piggproteinene som oversettes av mRNA-vaksinene ble funnet å gå inn i cellekjernene, og blokkerer cellens evne til å reparere skadet DNA.
Forskerne fant at mRNA-vaksinene hindrer viktige DNA-reparasjonsproteiner (BRCA1 og 53BP1). I hovedsak endrer COVID-vaksinene DNA gjennom en molekylær mekanisme som skader adaptiv immunitet. Brudd på cellekjerner kan også forårsake ytterligere skader på lang sikt. «Vår studie viser at [Pfizers mRNA-injeksjon] … kan reverstranskriberes til DNA … og dette kan gi opphav til bekymring hvis BNT162b2-avledet DNA kan integreres i vertsgenomet og påvirke integriteten til genomisk DNA, som potensielt kan mediere genotoksiske bivirkninger», skrev forskerne.
CDC kollapser , og hver løgn som kommer fra vaksineindustrien vil bli avslørt.
Oversatt og bearbeidet av redaksjonen i Derimot.no
Kommentar: Igjen tok Faktisk feil
Spørsmålet om hvordan mRNA fra «vaksinene» opptrer i kroppen var sentralt i angrepet på Kjetil Elvevold fra redaksjonen i Faktisk.no.
I artikkelen Feil på feil om vaksiner fra norsk forsker i viralt intervju skriver Faktisk blant annet:
«Påstand: mRNA-vaksiner er en eksperimentell genterapi
Slik beskriver Elvevold vaksinene mot Covid-19 overfor Hemali:
«Eksperimentell genterapi som ikke kan sammenlignes med tidligere vaksiner.»
Men vaksinene er ikke genterapi som sådan, forteller vaksineforsker Fossum:
– Hensikten med genterapi er å permanent endre gener i en organisme, for eksempel for å reparere mutasjoner som fører til bestemte sykdommer.
Men mRNA-vaksinene fungerer ikke på samme måte. De leverer en oppskrift på spikeproteinet fra SARS-CoV-2-viruset.
– Oppskriften brytes ned etter at spikeproteinet er dannet, så det gir ingen varige endringer i genene våre, skriver Fossum.
I svaret til Elvevold fremgår det at han ikke mente å bli sitert på at vaksinene er genterapi, men gen-injeksjon. I svaret skriver han også at å injisere mRNA er å «leke med ilden».»
Forskning har nå gitt Elvevold rett og Faktisk har igjen blamert seg. CDC har i all stillhet endret nettsiden sin, og innrømmet at mRNA og piggproteinene vedvarer i kroppen over lengre tid. Det betyr at Elvevolds standpunkt er bekreftet og at Fossum og Faktisk tok feil. Men vil de gjøre sjølkritikk? Vi venter i spenning, men vi holder ikke pusten mens vi venter.
Vi skrev i februar 2022: Studie slår fast: Vaksinene kan gi varige endringer av DNA
Les: Vaksinene: Kjetil Elvevold og Faktisk.no
Elvevold klagde til PFU:
Pressens etiske «domstol» skal behandle forsker Elvevolds klage om Faktisk.no nå
Men som ventet fikk han ikke medhold. PFU beskytter alltid sine egne. Unntakene er så få at de bekrefter regelen.
Medisinske fakta – for å finne svar må vi våge å stille spørsmål
Men vil PFU gå i seg sjøl når Elvevold de facto har fått medhold gjennom CDCs linjeendring? Dream on!
Biden fortsetter å love direkte amerikansk krig med Kina over Taiwan
Av Caitlin Johnstone - 21. september 2022
https://steigan.no/2022/09/biden-fortsetter-a-love-direkte-amerikansk-krig-med-kina-over-taiwan/
USAs president har nok en gang forpliktet det amerikanske militæret til å føre direkte krig mot Kina i tilfelle et angrep på Taiwan, en forpliktelse som igjen ble tilbakevist av hans folk i Det hvite hus.
I et nylig intervju med 60 Minutes ble Biden spurt av CBS News’ Scott Pelley om amerikanske styrker ville forsvare Taiwan mot et angrep fra fastlandet.
«Ja, hvis det faktisk var et enestående angrep,» sa Biden.
– Etter intervjuet fortalte en tjenestemann i Det hvite hus oss at USAs politikk ikke har endret seg, forteller Pelly etter kommentaren. – Offisielt vil ikke USA si om amerikanske styrker vil forsvare Taiwan. Men øverstkommanderende uttrykte sin egen mening.»
«Så i motsetning til Ukraina, for å være helt klar, sir, amerikanske styrker, amerikanske menn og kvinner ville forsvare Taiwan i tilfelle en kinesisk invasjon?» spurte Pelley.
«Ja,» svarte Biden.
er etter min opptelling fjerde gang den amerikanske presidenten har kommet med slike overtredelser mot hans egen regjerings stående politikk med «strategisk tvetydighet» i denne saken, bare for å få overtredelsene dementert av administrasjonspersonalet.
I mai i år sa Biden «ja» da han ble spurt av pressen om USA ville forsvare Taiwan militært i tilfelle en kinesisk invasjon, og la til: «Det er forpliktelsen vi har gjort.» En tjenestemann i Det hvite hus uttalte senere at presidentens kommentarer ikke reflekterte en endring i amerikansk politikk.
På et CNN-forum i oktober i fjor svarte Biden bekreftende da han ble spurt av et medlem av publikum om USA ville gripe inn for å forsvare Taiwan, og sa «Ja, vi har en forpliktelse» når han blir bedt om å avklare om han mente å gripe inn mot et angrep fra Kina. Igjen avklarte Det hvite hus raskt at «det er ingen endring i vår politikk».
I et intervju med ABCs George Stephanopoulos i august i fjor, antydet Biden at USA ville forsvare Taiwan som om det var en NATO-alliert, og sa at USA har «holdt alle forpliktelser … samme med Taiwan» på spørsmål om Kina kan bli oppmuntret til å angripe øya ved at det amerikanske militæret trekker seg ut av Afghanistan. Igjen fortalte en seniorrepresentant fra administrasjonen pressen: «Vår politikk med hensyn til Taiwan har ikke endret seg.»
(Det er på dette tidspunktet verdt å merke seg at Bidens gjentatte påstand om at USA har en «forpliktelse» til å forsvare Taiwan militært, er objektivt falskt; det har ikke vært tilfelle på over 40 år.)
Jeg har listet opp disse uttalelsene i omvendt kronologisk rekkefølge, og du kan se at de blir mer vage jo tidligere de ble uttalt. Nå har presidenten tydelig og eksplisitt sagt at han vil sende amerikanske tropper for å drepe og bli drept i en direkte, varm krig med Kina for å forsvare Taiwan.
Jeg vet ikke hvorfor den amerikanske presidenten muntlig forplikter sine væpnede styrker til en tredje verdenskrig mot en nasjon bevæpnet med atomvåpen, bare for å få forpliktelsen dementert, om og om igjen av administrasjonen han skal lede. Er dette bare en nevrologisk feil i en aldrende hjerne som har fremmet krig og militarisme gjennom hele sin tid som folkevalgt? Er det en merkelig ny taktikk i «strategisk tvetydighet», å ha forskjellige deler av administrasjonen som sier helt forskjellige ting på helt entydige måter? Er Biden bare en gal kriger? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at alt dette kaoset og forvirringen skjer på verst tenkelig tidspunkt.
Som Brett Wilkins forklarer for Common Dreams: Et nytt lovforslag fra USAs utenrikskomité i Senatet, truer med å bringe verden mye nærmere en forferdelig krig på grunn av måten det endrer den eksisterende amerikanske politikken mot Kina, med sin anerkjennelse av Taiwan som en stor «ikke-NATO-alliert» og en forpliktelse til å sende Taiwan våpen til milliarder av dollar. Frykten for hva dette kan slippe løs på vår verden har fått selv ganske trofaste tilretteleggere for imperiet, som Ed Markey, til å stemme mot lovforslaget, som det kinesiske utenriksdepartementets talsperson, Mao Ning sier, vil «i stor grad ryste det politiske grunnlaget for Kina-USA-relasjoner og forårsake ekstremt alvorlige konsekvenser for Kina-USA relasjoner og fred og stabilitet i Taiwan-stredet.»
Dette er bare en av måtene for opptrapping av det spente forholdet med Kina, med forbløffende fart over Taiwan, blant dem også normaliseringen av å sende et stadig høyere antall amerikanske tjenestemenn til Taipei, i stadig økende forakt for Washingtons Ett-Kina-politikk, som har bevart freden langs dette brennpunktet i flere tiår.
Denne Taiwan-situasjonen blir styggere og styggere, mye raskere enn mange forventet, og presidenten for verdens mektigste krigsmaskin, er enten for dum, for blodtørstig, for uforsiktig eller for dement til å navigere i denne situasjonen med følsomheten den fortjener. Ting skulle aldri ha fått lov til å komme så langt, og det amerikanske imperiet viser oss alle indikasjoner på at det har til hensikt å ta ting mye, mye lenger.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Caitlin Johnstone: Biden Keeps Pledging Direct US War With China Over Taiwan
Artikkelen er oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
Gladsak: NAV snudde i saken med Marian Jenssen
Av Foreningen lov og helse - 21. september 2022
https://steigan.no/2022/09/gladsak-nav-snudde-i-saken-med-marian-jenssen/
Av Terje, Foreningen Lov og Helse.
I juni publiserte vi en sak hvor vi kunne lese om at Marian Jenssen fikk såkalt utsatt ventetid på dagpenger fra NAV, med begrunnelse i blant annet at hun ikke hadde vaksinert seg mot Covid-19. I og med at dette må sies å være en “spesiell” avgjørelse av NAV, og antakeligvis ikke lovlig heller, valgte vi i Lov og Helse å sende NAV noen spørsmål angående deres vurderinger. Hele historien kan du lese her.
I august informerte Marian oss om at hun hadde fått svar fra NAV, hvor den gledelige beskjeden kom om at NAV hadde tatt klagen fra Marian til følge og omgjort sitt opprinnelige vedtak. Her er første del av teksten i brevet fra NAV:
Som uvaksinert mistet Marian jobben
Uvaksinert, oppsagt og dagpenger fra NAV
Forskning på kvinnehelse, fortsatt lavt prioritert
Av Romy Rohmann - 21. september 2022
https://steigan.no/2022/09/forskning-pa-kvinnehelse-fortsatt-lavt-prioritert/
Den siste uka har det vært stor oppmerksomhet rundt kvinnehelse i media og det er bra, for en slik oppmerksomhet trengs. Den eneste organisasjonen jeg veit om som over tid har holdt et slikt fokus er Norske Kvinners Sanitetsforening.
Av Romy Rohmann
Det startet med at de tre kjendisene Pia Tjelta, Vanessa Rudjord og Synnøve Skarbø i et intervju med Dagens Næringsliv i forrige uke lanserte sitt nye prosjekt, Skjønnhetsklinikken Nomi. Her gikk de ut og reklamerte bla med ordet kvinnehelse i sin lansering.
I et intervju med DN, der journalisten spør om de ikke bidrar til skjønnhetstyranniet, svarer Tjelta dette:
«Jeg tror ikke det har så mye med verken skjønnhet eller tyranni å gjøre at en kvinne som har født har behov for å stramme opp bekkenbunnen etter en fødsel (..) Det er for så vidt heller ikke meg bekjent at tannleger blir beskyldt for å «utnytte et skjønnhetstyranni» (..) heller ikke vanlig at journalister spør om «utnytting av skjønnhetstyranni» når menn får injeksjonsbehandlinger mot hårtap».
Selma Moren, debattansvarlig i Dagsavisen skrev 15.9
«Men Skarbø, Tjelta og Rudjord. Hvis dere først skal bruke 40 millioner på å starte en bedrift som spiller på kvinners komplekser, så kan dere i det minste anerkjenne det presset veldig mange damer kjenner på, og som de mest sannsynlig er utsatt for selv. I stedet for å bli defensive og sammenligne fettsuging med tannregulering.
Men hvis dere hadde tatt inn over dere hva dere faktisk bidrar med, kan det jo hende dere ikke hadde hatt noen ness.»
Nå trekker de seg fra klinikken, skriver VG. Sjøl om de tre kjendisene trekker seg åpner klinikken 10.oktober. Som følge av de tre trekker seg, vil Karim Sayed ta fullt eierskap over Nomi Oslo AS. Han er lege og medisinsk ansvarlig ved klinikken,
Men hvordan står det til med forskning rundt kvinnehelse i Norge. For 23 år siden – i 1999 – kom det en utredning om dette, den konkluderte med at det sto svært dårlig til med forskningen på kvinnehelse.
I det meste av forskning på sykdommer som befolkningen, ble mannen ofte ansett som normen. Men som vi veit er det åpenbare biologiske forskjeller mellom menn og kvinner. Så kunnskap om hvordan sykdommer og behandlinger artet seg for kvinner fantes det lite av.
Når det gjaldt sykdommer som bare rammer kvinner, var det ofte sparsomt med forskning.
I etterkant av den rapporten ble det iverksatt flere tiltak for å rette på situasjonen. Det ble bla opprettet et Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning.
Siri Vangen, professor ved Universitetet i Oslo og leder ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning uttaler til Forskning.no:
«Fra tid til annen kommer det øremerkede midler til forskning på kvinnehelse, både fra Forskningsrådet og helseforetakene, Men det er ikke nok, det er for lite penger til forskning generelt, og Forskningsrådet skal blant annet redusere tildelinger til forskningsprosjekter.»
I mai 2022 kom det en rapport som skulle oppsummere hva som har vært gjort på disse 23 årene. Christine Hillestad Hestevik fra Folkehelseinstituttet og hennes kollegaer har i denne rapporten kartlagt systematiske oversikter på forskning og behandling på kvinnehelse.
Marte Dæhlen, journalist og Ingrid Spilde, journalist skriver på Forskning.no den 20.september:
«Hestevik og kollegaene har sett på behandling av sykdommer som bare rammer kvinner, som for eksempel endometriose, vulvodyni, symptomer knyttet til overgangsalder, svangerskapsforgiftning og kreft i livmorhalsen.
De har også sett på behandling av sykdommer som kan ramme kvinner og menn forskjellig, som for eksempel slag, hjertesvikt, lunge- og luftveissykdommer, fibromyalgi, diabetes og psykiske lidelser.
Forskerne lette etter systematiske oversikter om en rekke sykdommer der rapporten fra 1999 hadde funnet kunnskapshull. Til sammen inkluderte de 2.870 oversikter. Men resultatene var altså ikke så imponerende. Det er skuffende mange og store kunnskapshull nå 23 år senere, står det i rapporten, som heter Forskningskart om behandling av sykdommer hos kvinner.»
Videre skriver Forkning.no at Hestevik fra FHI hadde skrevet i en e-post:
«Vi fant mye forskning om fertilitet, graviditet, svangerskap og fødsel, men i forskningskartet fant vi blant annet lite forskning på smertelidelser, migrene og kronisk utmattelsessyndrom, som vi vet ofte rammer kvinner.
Det mangler også forskning på behandling av kvinnesykdommer i yngre og eldre aldersgrupper. Bare tre prosent av de systematiske oversiktene handlet om jenter under 17 år, og bare 2 prosent handlet om kvinner over pensjonsalderen.»
Jeg nevnte Norske Kvinners Sanitetsforening som en organisasjon som har holdt og holder fokus på kvinnehelse. På Arendalsuka arrangerte de en debatt hvor de inviterte fagfolk og politikere til å diskutere kvinnehelse. De skriver om denne debatten på sin hjemmeside:
«Må man ha baller for å bli forsket på? På Arendalsuka arrangerte vi paneldebatten «Det er ikke deg, det er systemet», der vi inviterte fagfolk og politikere til å løfte blikket og ta et systemperspektiv på kvinnehelse.»
NKS bruker 10 -12 millioner hvert år på forskning på kvinnehelse, noe som finansieres av egne midler, samtidig som de søker og får støtte til sine prosjekter fra andre.
Generalsekretæren Grete Herlofsen uttalte i februar til ABC Nyheter i forbindelse med at informasjonen om at kun 10% av Forskningsrådets midler som brukes på helseforskning går til forskning på kvinnehelse:
«Det er jo sjokkerende, i likestilte Norge, at vi fortsatt har så lite kunnskap om lidelser som rammer kvinner, og hvor kvinner er 50 prosent av befolkningen.»
Vi får håpe at oppmerksomheten om kvinnehelse den siste uka får noen konsekvenser for framtidig forskning, for det trengs virkelig.
Myten om lockdown-sosialisme
Av Thomas Fazi - 21. september 2022
https://steigan.no/2022/09/myten-om-lockdown-sosialisme/
Av Thomas Fazi og Toby Green – 20. september 2022
Etter å ha tatt sommerfri, er lockdown-krigene tilbake. I forrige uke tilskrev entusiaster for covid-restriksjoner dronningens død i en alder av 96 år ettervirkningene av covid snarere enn alderdom, og hevdet at dette viste at det haster med å gjeninnføre covid-tiltak denne vinteren. På den andre siden har anti-lockdown-nettsteder som Brownstone Institute og Daily Skeptic kjørt en rekke artikler om tilbakekomsten av lockdown-ildsjelene og de pågående skadene som har blitt forårsaket.
Som vi gjør det klart i vår kommende bok ser vi nedstengninger som en sosial, menneskelig og økonomisk katastrofe av enorme proporsjoner, som gjorde svært lite (om noe) for å redusere virusspredning og død fra covid-19. Vi er takknemlige for de som har kjempet hardt for å definere dette synspunktet, og fortsetter å gjøre det – selv om vi ikke er enige med dem i alt.
Den kanskje merkeligste ideen som fortsatt får gjennomslag i dag, er forestillingen blant mange innflytelsesrike lockdown-skeptikere om at drakoniske covid-restriksjoner var en slags sosialistisk komplott ledet av «marxistiske» institusjoner, som World Economic Forum og Kina-sympatisører på den «woke» venstresiden. I en fersk artikkel trekker for eksempel San Francisco-advokaten Michael P. Senger koblinger mellom Wuhan-lockdown og måten dette aktivt ble fremmet i Italia i februar 2020 av helseminister Roberto Speranza, som mente at lockdown «kunne brukes til å implementere politiske reformer fra ytre venstresiden over hele Italia». I mellomtiden har direktøren for American Institute of Economic Research Jeffrey Tucker beskrevet hvordan den beste måten å håndtere overreaksjon av lockdown-byråkrater er å ganske enkelt avskaffe de sviktende institusjonene og erstatte dem med private selskaper.
Vi er enige om at vestlige statlige institusjoner har sviktet i covid-tiden – og vist seg å være helt ineffektive, fryktelig undertrykkende eller begge deler. Likevel virker det klart at de mislyktes, ikke fordi de er statlige institusjoner i seg selv, men snarere fordi de har blitt offer for private selskaper og deres interesser. Faktisk er lockdown-katastrofen og påfølgende ‘med-alle-mulige-midler’ massevaksinasjonsprogrammer og tilhørende farma- og teknologiprofitering det klare resultatet av tiår med deregulering og markedsføring forfektet av markedsvennlige konservative. Ja, sentrum-venstre-regjeringer fra Blair til Clinton spilte en viktig rolle i implementeringen av denne politikken, men ingen ved sine fulle fem ville kalle Blair eller Clinton sosialister. Om noe så symboliserer de venstresidens oppgivelse av sine sosialistiske røtter. Det samme kan bli sagt om Italias helseminister Roberto Speranza, som kommer fra anti-sosialistiske og systemlojale Partito Democratico.
Et godt eksempel på slik politikk er den kjente praksisen med ‘svingdøren’, der det er et koselig forhold mellom regjeringen og næringslivet hvor ledere fra selskaper går inn på ledende stillinger i regjeringen – og så hvor høyere embetsmenn går inn i toppjobber i næringslivet. Denne politikken har blitt aktivt drevet fram av konservative beslutningstakere som understreker hvor mye regjeringen har å lære av forretningsmodeller, og tror at det å bringe ledere inn i ledende politiske stillinger kan bidra til å redusere sløsing og gjøre staten mer effektiv.
Covid-19-krisen avslørte løgnen med denne påstanden ved å vise de dramatiske konsekvensene av svingdørspolitikken. For eksempel ble mannen kalt inn for å lede Operation Warp Speed – det amerikanske programmet opprettet for å akselerere utviklingen og produksjonen av covid-vaksiner, som ga mer enn 10 milliarder dollar i offentlige midler til en håndfull farmasøytiske selskaper som Moderna, AstraZeneca, Johnson & Johnson og GlaxoSmithKline (GSK) – ingen ringere enn Moncef Slaoui, tidligere GlaxoSmithKline-leder (som driver vaksineprogrammet) og styremedlem i Moderna.
Etter nominasjonen hans ble Slaoui pålagt å trekke seg fra en rekke bioteknologistyrer finansiert av Operation Warp Speed, og selge sine Moderna-aksjer, men fikk beholde aksjene i GSK, rapportert å være verdt rundt 10 millioner dollar. I mellomtiden forhandlet EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, hvis mann er medisinsk direktør for et amerikansk bioteknologiselskap, sin største avtale med Pfizer – for opptil 1,8 milliarder doser – via en rekke tekstmeldinger med selskapets sjef.
Eller man kan nevne hvordan WHO gikk fra å være en fullstendig offentlig finansiert institusjon til en stadig mer avhengig av private «filantropiske» institusjoner – først og fremst Bill & Melinda Gates Foundation, som har blitt anklaget for å «fungere som en trojansk hest for vestlige selskaper», og som i økende grad anerkjennes selv av vanlige mediegrupper som Politico som nøkkelen i markedsprofitering knyttet til pandemiresponsen. Mange lockdown-kritikere fordømmer rollen til Bill Gates når det gjelder å kjøpe innflytelse i media, i farmasøytiske investeringer og i regjeringen, men få vil anse Gates for å være en sosialist; faktisk regnes han som legemliggjørelsen av filantrokapitalisme. Det er også ganske åpenbart at Gates’ evne til å utøve denne innflytelsen ikke har kommet fra sosialistisk omfordelingspolitikk, men snarere fra den oppadgående overføringen av rikdom som har blitt fremmet av den nyliberale økonomiske agendaen de siste tiårene.
Så er det det faktum at både FDA og EMA er avhengige av gebyrer og avgifter pålagt de samme farmasøytiske selskapene de blir bedt om å regulere (henholdsvis for rundt halvparten og tre fjerdedeler av budsjettene deres) – et faktum som ifølge flere observatører reiser alvorlige interessekonflikter. Dessuten har begge byråene lenge blitt kritisert for sitt svingdørproblem. For eksempel har den nåværende administrerende direktøren for EMA, Emer Cooke, tidligere jobbet for Europas største farmasøytiske lobbyorganisasjon, European Federation of Pharmaceutical Industries and Associations.
Skulle vi da bli overrasket over at vestlige regjeringer nesten utelukkende finansierte utviklingen av vaksinene, fremskyndet godkjenningsprosessen, ga produsentene nesten full immunitet mot ansvar over en hel rekke saker, og deretter tillot farmaselskapene å fullt ut eie patentene og til og med sette prisen på vaksinene? Det virker ganske åpenbart hvem som tjente på dette – selskapene selv – akkurat som det er klart at dette er et resultat av en markedsvennlig agenda, ikke en sosialistisk en.
Kanskje det klareste beviset for dette finnes i det globale sør, der de sosioøkonomiske virkningene av pandemien har hatt en katastrofal innvirkning i lavinntektsland (LIC). Som nevnt i den første utgaven av The covid Consensus, har noen sagt at dette var beslutninger tatt av statsledere – og at globalt press har hatt svært lite med dette å gjøre. Likevel er sannheten at 40 år med strukturell omforming og innstramningspolitikk – drevet av globale finansinstitusjoner som Verdensbanken og IMF – eroderte statsbudsjettenes evne til å sørge for helsetjenester og utdanning, slik at LIC og deres helseagendaer ble formet av filantropiske givere og deres veldedige partnere.
Ettersom traumet fra 2020 og 2021 glir inn i realitetene av de smertefulle konsekvensene av 2022, kreves det et bredere politisk oppgjør. De av oss på venstresiden som anerkjenner den forferdelige fraskrivelsen av sosialt og etisk ansvar som mange – men ikke alle – venstreorienterte politikere og intellektuelle viste i møte med covid, må skaffe oversikt over årsakene til at det skjedde. Dette er noe som mange mennesker fortsatt forsoner seg med, men for oss må overtakelsen av venstrebevegelsen fra storbyliberale som står langt unna arbeids- og hverdagsrealitetene til den globale arbeiderklassen – enten det er i London, New York, Abidjan eller Dhaka — være et utgangspunkt for å forstå hvordan dette kan ha skjedd.
På den annen side er det nødvendig med et lignende oppgjør fra de på den liberatianske høyresiden som har kjempet mot disse restriksjonene. Disse dukket ikke opp fra et sosialistisk komplott, men snarere fra flere tiår av politikk med deregulering, svingdører og privat erobring av statlige institusjoner. Hvis venstreorienterte kritikere som oss trenger å forsone seg med årsakene til denne katastrofale responsen, må også høyreorienterte kritikere av lockdown-politikken anerkjenne hvordan den har kommet som følge av politikk mange av dem har støttet i årevis.
Det som er interessant er at de lockdown-jublende venstreorienterte og anti-lockdown-libertarianerne faktisk har mer til felles enn de vil innrømme. Begge syn er til syvende og sist forankret i et fundamentalt mangelfullt syn på forholdet mellom stat og marked. Begge grupper har troen på at forholdet mellom staten og markedet er dikotomiske, hvor innflytelsen fra den ene bare kan øke på bekostning av den andre. Dette er grunnen til at mange på venstresiden tolket en aktiv regjering gjennom pandemien som at «staten er tilbake», potensielt i stand til å reversere pro-markedsprosjektet fra de siste tiårene; mens de på den libertaianske høyresiden, som ser på statlig intervensjonisme som iboende sosialistisk og anti-marked, så de samme regjeringsintervensjonene som uttrykk for snikende «sosialisme».
Men forholdet mellom staten og markedet er faktisk symbiotiske. Enkelt sagt, markeder – og ihvertfall såkalte ‘frie markeder’ – kan ikke eksistere uten staten. Som Karl Polanyi hevdet, innebar fremveksten av såkalt laissez-faire under midten av 1800-tallets industrielle kapitalisme en svært aktiv stat for å ‘innlemme’ markeder i samfunnet, samt å håndheve endringer i sosial struktur og menneskelig tenkning som muliggjorde en konkurransedyktig kapitalistisk økonomi. Som han sa det: «Laissez-faire ble planlagt… [og] håndhevet av staten».
Dette har vært tilfelle gjennom kapitalismens ulike faser. Hvis statens rolle under «keynesianismen» var å balansere interessene til kapital og arbeid, har statens rolle i løpet av de siste tiårene blitt den å sikre storkapitalens interesser på bekostning av alle andre. Som sett under pandemien, gjør dette den moderne staten autoritær. Det gjør den også ineffektiv, da det innebærer å skape et miljø som er gunstig for privatisering av offentlige eiendeler og tjenester gjennom institusjonalisert vanstyre. Ulike termer har blitt fremsatt for å beskrive dette systemet – korporatokrati, nyføydalisme, hyperkapitalisme – men én ting er klart: det er ikke sosialisme.
Enda mer latterlig er påstanden om at World Economic Forum er en «marxistisk» organisasjon. Nå har folk kranglet de siste 150 årene om hva marxisme er, men det den ihvertfall ikke er, er en ideologi som tar sikte på å overlate makten til verdens mektigste selskaper. Faktisk kan WEFs initiativ Young Global Leaders, som er ansvarlig for å sette flere medlemmer av den regjerende eliten inn i maktposisjoner i næringslivet og politikken, spores tilbake til USAs forsøk under den kalde krigen å motvirke kommunistisk innflytelse og samtidig sikre at de fremtidige globale ledere var mottagelig for amerikanske interesser.
Så mens libertarianere forstår (bedre enn venstreorienterte) at kapitalismen i dag er sterkt avhengig av «politisk intervensjon», er det de ikke ser ut til å forstå at det «frie markedet» de drømmer om ville kreve en like intervensjonistisk stat. Intervensjonisme er ganske enkelt et uunngåelig faktum i avanserte moderne økonomier.
Poenget er hvem sine interesser staten skal tjene. «Mindre stat» vil ikke gjøre oss friere, og ihvertfall ikke levere et mytisk ‘fritt marked’ – det vil bare gjøre flertallet av oss enda mer maktesløse i møte med finans- og bedriftsmakt, og der er deres konsentrasjon som har ført til lockdown-katastrofene. Det vi trenger er en stat som gjør det stikk motsatte av sin moderne inkarnasjon: en som undertrykker storkapitalen, samtidig som den utvider frihetene og rettighetene til individuelle borgere og arbeidere. Hvis det er én lærdom å hente fra de siste to og et halvt årene, er det at vi må gjenvinne staten, ikke gi opp.
Thomas Fazi er forfatter, journalist og oversetter. Hans siste bok Reclaiming the State er utgitt av Pluto Press.
Toby Green er professor i historie ved King’s College, London. Den oppdaterte utgaven av boken hans, The Covid Consensus, skrevet sammen med Thomas Fazi, vil bli utgitt i november av Hurst.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd: The myth of lockdown socialism
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
– Nesten 90 prosent av verden følger ikke USAs linje i Ukraina
Av skribent - 20. september 2022
https://steigan.no/2022/09/nesten-90-prosent-av-verden-folger-ikke-usas-linje-i-ukraina/
I en kronikk i Newsweek skriver Michael Gfoeller og David H. Rundell:
Mens USA og dets nærmeste allierte i Europa og Asia har innført tøffe økonomiske sanksjoner mot Moskva, har 87 prosent av verdens befolkning takket nei til å følge oss. Økonomiske sanksjoner har forent våre motstandere i felles motstand. Mindre forutsigbart har utbruddet av den andre kalde krigen også ført til at land som en gang var partnere eller alliansefrie, har blitt stadig mer alliert.
Ingen steder er endringa mer tydelig enn i energimarkeder der, i motsetning til med valutaer, kan myndigheter ikke bare trykke det de trenger. Her blir nettet av sanksjoner en sil. Saudierne har svært offentlig avslått anmodningen fra en amerikansk president om å øke oljeproduksjonen. I stedet importerte de russisk olje til innenlands bruk for å eksportere mer av egen produksjon. Forrige uke reduserte de til og med produksjonen og gjorde det klart at de kan gjøre det igjen.
Kina selger Europa flytende naturgass (LNG) som har sin opprinnelse i Sibir samtidig som de importerer russisk olje. Deretter raffinerer og eksporterer den oljen.
I mellomtida, holdt flytende av kinesiske oljekjøp, har Iran blitt den største kunden for russisk hvete.
Indias petroleumsminister har uttalt offentlig at hans regjering ikke har noen konflikt med Moskva og en «moralsk plikt» til å holde energiprisene hjemme ved å kjøpe russisk olje.
Allianser som ble opprettet delvis for å motvirke vestlig økonomisk og politisk innflytelse, utvides. Egypt, Saudi-Arabia og Tyrkia har kunngjort sin interesse for å bli med i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Shanghai Cooperative Organization forbinder for tida blant annet Kina, Russland, India og Pakistan. Iran planlegger å bli med denne måneden mens Bahrain, Egypt, Saudi-Arabia og Qatar sannsynligvis vil bli «dialogpartnere» eller kandidatmedlemmer.
I tillegg knytter Kinas ambisiøse belte- og veiinitiativ mange afrikanske nasjoner til Beijing med handels- og gjeldsbånd. Russland når også ut i form av utenriksminister Sergey Lavrov, som nylig henvendte seg til sine 22 kolleger i den arabiske ligaen i Kairo før han turnerte i en rekke afrikanske land.
Hvis det ikke er nok til å gi Vesten en pause, er Moskva igjen på offensiven i Latin-Amerika, og styrker sine militære forhold til Nicaragua, Venezuela og Cuba. De to kraftsentrene i denne regionen, Brasil og Mexico, har på det sterkeste nektet å støtte vestlige sanksjoner mot Russland.
Dollarens reservevalutastatus er fortsatt en bærebjelke i den globale økonomiske orden, men tilliten til den rekkefølgen har blitt skadet. Økonomiske sanksjoner har bevæpnet deler av den internasjonale bank- og forsikringssektoren, inkludert SWIFT-fondsoverføringssystemet. Eiendeler er beslaglagt og råvarekontrakter kansellert. Oppfordringer til nedbetaling av dollar har blitt kraftigere. Da Russland krevde energibetalinger i rubler, fulgte yuan eller UAE-dirham, Kina og India.
Mange asiatiske økonomier rammes nå av både stigende oljepriser og svekkelse av egen valuta mot dollar. Som et resultat utvider de bruken av bilaterale valutabytteavtaler som lar dem handle seg imellom i sine egne valutaer. For åtti år siden mistet det britiske pundet sin fremste posisjon blant verdens valutaer. Det er nettopp dette USAs motstandere prøver å gjøre mot dollaren, og hvis saudierne noen gang slutter å prise olje i dollar, kan de meget vel lykkes.
Disse bekymringene genererer betydelig anti-vestlig stemning over store deler av det globale sør. Mens et atombevæpnet Russland ikke viser noen vilje til å avslutte en krig, har ikke lederne råd til å tape; Vesten mister raskt resten og undergraver dermed selve den regelbaserte internasjonale ordenen den har forsøkt å skape. Vår mest lovende løsning på dette dilemmaet vil sannsynligvis være et slags diplomatisk kompromiss.
David H. Rundell er forfatter av Vision or Mirage, Saudi Arabia at the Crossroads og tidligere misjonssjef ved den amerikanske ambassaden i Saudi-Arabia. Ambassadør Michael Gfoeller er en tidligere politisk rådgiver for den amerikanske sentralkommandoen.