Nyhetsbrev steigan.no 21.09.2021
‘F ** k the jab!’: KAOS i Australia da bygningsarbeidere protesterer mot vaksinetvang
Av red. PSt - 21. september 2021
https://steigan.no/2021/09/f-k-the-jab-kaos-i-australia-da-bygningsarbeidere-protesterer-mot-vaksinatvang/
En voldelig protest mot obligatorisk Covid-19-vaksinasjon brøt ut utenfor et fagforeningskontor i Melbourne mandag, etter at det ble kunngjort at bygningsarbeidere måtte vaksineres for å fortsette jobben sin.
Demonstranter iført arbeidsklær knuste vinduer og sang “We are union!” og “F**k the jab,” og kastet gjenstander mot Fagforeningskontoret til konstruksjon, skogbruk, maritim, gruve- og energiforening (CFMEU). Forbundets tjenestemenn forsøkte å sperre dørene og brukte en brannslukningsapparat til å sprøyte mot demonstrantene.
Andre prøvde å dempe situasjonen og stoppe den voldelige konfrontasjonen, men uten resultat.
Opprørspolitiet i Melbourne kom til slutt til stedet og ble satt inn mot demonstrantene med skjold, batonger og våpen.
CFMEUs nasjonale byggesekretær Dave Noonan la skylden på volden på «ekstreme høyreekstreme», og hevdet at mengden «ble sterkt infiltrert av nynazister og andre høyreekstreme grupper» og at bare «et mindretall av dem som deltok var faktiske fagforeningsmedlemmer.»
I USA har republikanere foreslått sanksjoner mot Australia på grunn av politiets brutale undertrykking av demonstrantene. Ben Kew, som er redaktør for den konservative Florida-avisa El American skrev at
«Det som skjer i Australia er uten sidestykke. Dette en gang blomstrende liberale demokratiet ligner nå mer på et tyrannisk regime. Uansett om det er gjennom sanksjoner, boikotter eller bare diplomatiske advarsler, må verden handle.»
Ett bilde sier mer enn tusen ord…
Dette bildet av en politimann som sprøyter gass inn i ansiktet på en forsvarsløs kvinne som ligger på bakken sier mer enn mange ord om hva slags politistat Australia har blitt.
Australia hastegodkjenner en totalitær lov uten sidestykke i landets historie
Med «koronapandemien» og «terrorisme» som påskudd har regjeringa i Australia fått parlamentet til å hastegodkjenne en overvåkinglov som man må til mer klassiske diktaturer for å finne maken til. «Australsk politi kan nå hacke enheten din (telefon, pc, nettbrett), samle inn eller slette dataene dine, overta kontoene dine på sosiale medier – alt uten dommerbeslutning.» Dette skriver nettstedet Tutanota.com.
Lovforslaget om overvåking (identifiser og forstyrr) 2020 gir Australian Federal Police (AFP) og Australian Criminal Intelligence Commission (ACIC) tre nye fullmakter for å håndtere kriminalitet på nettet:
Dataforstyrrelsesordre: gir politiet muligheten til å «forstyrre data» ved å endre, kopiere, legge til eller slette dem.
Nettaktivitetsordre: lar politiet samle etterretning fra enheter eller nettverk som brukes eller sannsynligvis vil bli brukt av de som er omfattet av loven.
Kontoovertakelsesordre: lar politiet ta kontroll over en online konto (f.eks. sosiale medier) for å samle informasjon for etterforskning.
De to australske rettshåndhevelsesorganene AFP og ACIC vil snart ha fullmakt til å endre, legge til, kopiere eller slette dataene dine hvis du skulle bli mistenkt i etterforskningen av en alvorlig forbrytelse.
Det som gjør denne lovgivningen enda verre, er at det ikke er noe rettslig tilsyn. En dataforstyrrelses- eller nettverksaktivitetsordre kan utstedes av et medlem av Administrative Appeals Tribunal, en dommerordre er ikke nødvendig.
Australia utvikler Orwell-staten til nye høyder
Australia er et av de landene som har gått lengst i å bruke «pandemien» til å skape et orwellsk stat av hittil uante dimensjoner. Journalisten Conor Friedersdorf i nettmagasinet The Atlantic forteller om de nye drakoniske tiltakene fra down under.
Nå har et av jordas frieste samfunn, Australia, blitt til et eremittkontinent. Hvor lenge kan et land opprettholde nødrestriksjoner mot innbyggernes liv, mens det fortsatt kaller seg et liberalt demokrati?
Australia prøver ut grensene.
Før 2020 var ideen om Australia alt annet enn å forby innbyggerne fra å forlate landet, en begrensning knyttet til kommunistiske regimer, utenkelig. I dag er det en allment akseptert politikk. «Australias grenser er for tida stengt og internasjonale reiser fra Australia forblir strengt kontrollert for å forhindre spredning av COVID-19,» erklærer et regjeringsnettsted.
Ekstrem intern overvåking
Reiser mellom statene i Australia er også sterkt begrenset. Og regjeringa i Sør-Australia, en av landets seks stater, utvikler og tester nå en app så orwelliansk som knapt noen stat i den frie verden har tatt i bruk for å håndheve karanteneregler. Folk i Sør-Australia vil bli tvunget til å laste ned en app som kombinerer ansiktsgjenkjenning og geolokalisering. Staten vil sende dem en tekst tilfeldig, og deretter vil de ha 15 minutter på seg til å ta et bilde av ansiktet sitt på stedet de befinner seg. Skulle de mislykkes, blir den lokale politiavdelinga sendt for å følge opp personlig. «Vi forteller dem ikke hvor ofte eller når de tilfeldigvis må svare innen 15 minutter,» sa statsminister Steven Marshall. «Jeg tror at hver sør-australier burde føle seg ganske stolt over at vi er den nasjonale piloten for den hjemmebaserte karanteneappen.»
Ikke en gang under spanskesjuken
«For å sette dette i perspektiv,» skriver seniorforsker John Lee fra Hudson Institute, «så fungerte både det føderale og de regionale parlamentene som vanlig under to verdenskrigen og spanskesjuken, og portforbud har det aldri vært snakk om.»
I all stillhet endres norsk forsvarspolitikk dramatisk
Av Einar Ødegård - 21. september 2021
https://steigan.no/2021/09/i-all-stillhet-endres-norsk-forsvarspolitikk-dramatisk/
KNM Uredd trener med den britiske fregatten HMS Northumberland under øvelse Grüner Aal.
Nå skal vi ikke lenger forsvare landet. Vi skal avskrekke fienden.
Einar Ødegård, oberstløytnant ute av tjeneste.
Regjeringene Solberg har satt norsk forsvarspolitikk på glid
Kalenderåret 2017 var det siste med logisk og lettforståelig hensikt med et norsk forsvar: Bidra til å utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO-medlemskapet. (Uth. av forf.)
I Prop. 1S for budsjettåret 2018 leverte regjeringen Solberg II en upåaktet endret hensikt med Forsvaret. Proposisjonens Del 1 siteres:
Mål og oppgaver for forsvarssektoren.
Forsvarssektorens hovedoppgave er å vedlikeholde og utvikle Forsvarets operative evne for å forsvare landet innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar. (Uth. av forf.)
Lenger ute i Prop. 1 finnes Forsvarets ni hovedoppgaver hvorav fire lyder:
Sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar.
Forsvare Norge og allierte mot alvorlige trusler, anslag og angrep, innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar. (Uth. av forf.)
Avverge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser med nasjonale ressurser, herunder legge til rette for alliert engasjement.
Delta i flernasjonal krisehåndtering, herunder fredsoperasjoner.
De øvrige fem punkter omhandler nasjonale saker.
Etter dette følger i Proposisjonen tre avsnitt av politisk art.
Det fjerde avsnittet begynner: Den kollektive forsvarsforpliktelsen er gjensidig. Forsvaret skal kunne yte relevante bidrag til forsvar av allierte……. (Uth. av forf.)
Det mest bemerkelsesverdige i landets endrede forsvarspolitikk er, at det offensive avskrekking erstatter det beroligende ord forsvar. Begrensninger i tid og rom gis ikke.
Konsekvensen er at det kollektive innen NATO til enhver tid går foran alle nasjonale interesser, som står i skarp motsetning til forsvarets hensikt til og med 2017.
Hvilke krefter har påvirket de norske styresmaktene til å iverksette nyordningen? Mistanken går mot NATO hvor USA er enebestemmende om hva organisasjonen skal foreta seg.
Den endrede norske forsvarspolitikk som er en djevelsk forførende tekst, skaffer NATO hva de mest har behov for: Kampklare styrker.
Norske politiske og militære myndigheter lar tausheten hvile over de konsekvenser denne politikken medfører for å unngå kritikk. Nyordningen skal her forklares så langt det er mulig.
Jagerfly fra Luftforsvaret som driver avskjæringer og identifisering av fremme lands tokt i nærhet av norsk luftrom sto før under norsk kommando. Fra 2018 er det NATOs luftkommando Europa som gir innsatsordrene på grunnlag av å ha fått Operational Control av QRA-flyene.
Andre operative fly i Luftforsvaret, U-båter og fregatter i operativ tilstand, og Forsvarets Spesialkommando står også under NATOs Operational Control i samsvar med den nye forsvarspolitikk fordi begrensninger i tid ikke er angitt. Forsyningsansvaret tilligger vertslandet. Øvingsvirksomhet for slike avdelinger må godkjennes av NATO-kommandoen.
Dersom en ‘situasjon’ skulle oppstå må Forsvarssjefen be NATO-staben om å disponere norske stridsmidler som er avgitt til NATO under forholdet Operational Control.
De norske hæravdelingene er små og oppstykket og bare av nasjonal interesse.
NATOs øvrige medlemsland avgir ikke alle sine operative avdelinger alltid til felleskommandoen slik som Norge så råflott stiller, men tildeler operativ kontroll over enkelte stridsmidler som fly, fartøyer og hæravdelinger i en bestemt periode.
Den norske forsvarspolitikks ubegrensede kollektivbegrep gjør hele Norges land og rike til grupperingsområde for NATO, som når som helst kan benytte norske flyplasser, havner og landområder til gruppering av militære styrker fra ethvert medlemsland. Foreløpig har de amerikanske U-båtene med kjernefysiske reaktorer til fremdrift og søkklastet med konvensjonelle og kjernefysiske våpen, bare funnet Tromsø tjenlig som havn noen dager ad gangen.
De amerikanske bombeflyene som en tid med godvær over Nordkalotten i 2021 hadde midlertidig base på Ørland Flystasjon var i samsvar med norsk forsvarspolitikk.
Da USA klarte å presse Norge til å svekke nasjonale forsvarshensyn til fordel for NATO ved å innføre den nye forsvarspolitikken fra 2018, økte stormakten presset umiddelbart. Og de lyktes, ved å oppnå enighet med regjeringen Solberg II om forslag til at USA skal etablere permanente militære baser på Rygge, Ørland, Evenes og i Ramsund. Stortingets forsvarskomite har meddelt at baseavtalen søkes lagt frem for Stortinget i 2021.
Fra baser i Norge har USA kortere avstand til militære mål i Russland enn fra der de nå opererer fra. Baser i Norge gir USA en militær fordel, men Norges sikkerhet svekkes ved at det politiske forhold til nabolandet Russland skjerpes. Dersom en væpnet konflikt mellom USA og Russland skulle oppstå vil de nevnte amerikanske basene og viktig norsk infrastruktur bli skraphauger etter russiske preventivangrep. Slutningen er på grunn av at situasjonen er som tatt ut fra grunnleggende strategisk lærestoff ved militære stabsskoler.
.
Konstitusjonelt grunnlag for overføring av kommando
Grl.§25 lyder: Kongen har høyeste befaling over Rikets land- og sjømakt. Den må ikke overlates
i fremmede makters tjeneste.
Denne grunnlovsparagraf er over tid blitt uthulet av Stortinget slik Grunnloven kan forandres.
Grl.§75 begynner: Det tilkommer Stortinget:
Punkt g. lyder: å la seg meddele de forbund og traktater, Kongen på Statens vegne har
inngått med fremmede makter, med unntakelse av hemmelige artikler, som
dog ei må stride mot de offentlige.
Man kan registrere at ved innføring av Grl.§75g, har regjering og Storting tilrevet seg en
rett til å skalte og valte med Forsvarets stridende enheter etter eget forgodtbefinnende. Jurister har funnet at Norges medlemskap i FN tilfredsstiller kravet som ‘forbund’ eller ‘traktat’, og på den bakgrunn har Norge deltatt i FNs ‘fredsbevarende’ operasjoner.
Artikkel 5 i NATO-traktaten begynner: Deltakerne er enige om at et væpnet angrep mot ett eller flere av medlemslandene i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot alle…….(Uth. av forf.), er også funnet juridisk forsvarlig innen lys av Grl.
En uthuling av forsvarsorganisasjonens artikkel 5 er blitt forårsaket av USAs krav til bistand fra andre NATO-land til sine felttog i Eurasia, hvorpå NATOs ministerråd alltid har besluttet å anvende traktatens artikkel 5. Regjering og Storting har på det grunnlag sendt militære styrker mot Serbia, Libya, Afghanistan, Irak og Syria for å nevne de største krigsscener hvor norske styrker har deltatt.
Norge har hatt en styrke basert i Jordan for å drive opplæring av en syrisk geriljagruppe som er blitt nedkjempet. Informasjon fra FD om virksomheten mangler.
Norsk deltakelse i de nevnte krigsoperasjoner ble basert på tvilsom tolking av NATO-traktatens artikkel 5, og USAs anmodninger om bistand i operasjonene. Selv om NATOs ministerråd har åpnet for slik bruk, er det likevel opp til de enkelte medlemsland å vurdere om krigsdeltakelse er riktig. Etter egne vurderinger trakk Frankrike og Nederland seg ut fra Afghanistan i 2015.
Resultatet av de amerikanske krigene med norsk deltakelse er et svekket Serbia, et ødelagt Libya, tjue år mislykket krigføring i Afghanistan, et svekket Irak der USAs ‘koalisjon’ jages ut, dannelsen av terrororganisasjonen ISIS for å styrte al-Assadregimet i Syria som like vel gjenvinner kontroll over eget land, og mangfoldige millioner mennesker som er flyktninger i Tyrkia og Europa. Hva virksomhetene har kostet av menneskeliv og penger dysses ned.
USA, en trussel mot fred i Asia
President Biden uttalte i mars: Jeg vil fortsette amerikansk utenrikspolitikk slik den alltid har vært. Den har som hensikt å ta i vare USAs interesser om nødvendig ved bruk av makt.
Presidenten har senere sagt at det er nødvendig å isolere Kina, og utenriksminister Blinken har brukt ordet tvang overfor Midtens Rike. Hvordan tvang skal anvendes er ikke blitt forklart.
Når dette skrives går handelen mellom asiatiske land og med omverden uforstyrret. Dersom USA starter en krig i Asia vil resultatet bli katastrofalt for de land som er avhengig av å importere matvarer, energi og medisiner fra omverden. I sin vane tro er sivilbefolkningens tarv uten betydning når USA planlegger militære operasjoner. Nødsituasjoner vil fort oppstå.
USA har prøvd å danne hva de kaller ‘forsvarsorganisasjonen’ QUAD med brodd mot Kina. Australia og Japan går lydig i spann med USA, mens India som det fjerde land virker avmålt til ideen. Sør-Korea har motsatt seg alliansedeltakelse.
Storbritannias hangarskipsgruppe Queen Elisabeth befinner seg ved en amerikansk marinebase ved Tokio, og to britiske patruljeskip bevæpnet med bare lette våpen har seilt fra England til ‘Indo-Pacific’ for angivelig å oppholde seg der i fem måneder. Den tyske fregatt Bayern har lagt ut på et lengre cruise, blant annet gjennom Asia. Annen europeisk marineaktivitet mot Asia er ikke oppfattet, som kan tyde på at europeiske NATO-land nøler med å bistå USA i den kommende krig som åpenbart planlegges mot Kina.
USA mangler marinefartøyer. Bevis er at en kystvaktkutter fra US Coust Guard siste uke i august fulgte en missildestroyer fra US Navy under en provokasjonsseilas gjennom Taiwanstredet. En annen kystvaktkutter drev 1. september ‘marineøvelser’ sammen med en gammel fregatt i den filippinske marine, for sikkerhets skyld ved Subic Bay på Stillehavskysten langt fra Sør-Kinahavet.
USA har gjentatte ganger anklaget Kina for å true fri ferdsel i Sør-Kinahavet, som er blank løgn. Kina har bygd syv komplette flybaser med dypvannshavn i Spratly, noe USA misliker fordi USA ikke har militære styrker der hvor rikdommer på og under havbunnen er lokkende.
Trusler mot handelsskipene forekommer ikke, fordi sivil skipsfart unngår Spratly-området ved å seile i de åpne farledene lenger nord og syd for det graksete farvannet!
USAs regjering understøtter de Taiwanesere som vil gjøre den kinesiske utbryterøya til et selvstendig land, og bryter slik amerikansk offisiell politikk som anerkjenner Taiwans tilhørighet til Folkerepublikken Kina.
Augustmøter mellom visepresident Harris og statslederne i Singapore og Vietnam resulterte ikke i felles erklæringer. Singapores statsminister Lee uttalte etter møtet at bystaten ikke vil gå til krig mot Kina sammen med USA. Vietnams holdning er ukjent men sannsynligvis negativ til USA. Møtet i Hanoi mellom Harris vietnameserne varte bare en snau dag.
Mange tegn i tiden viser at USA har til hensikt å starte militære operasjoner mot Kina. En handelsblokade med sjø- og luftstyrker omkring det store kinesiske fastland og i Malakkastredet vil stanse det meste av Kinas utenrikshandel. USAs andre ødeleggende mulighet er angrep på kinesiske militærbaser, fabrikker og infrastruktur ved å bruke avstandsleverte våpen.
Norske fregatter på ‘solskinnscruise’ med US Navy, og feilinformasjon fra FD
Forsvarets Forum er et nettsted som drives av Forsvarsdepartementets Kommunikasjonsenhet .
I siste uke av august 2021 kunngjorde FF tre egenartede nyheter:
– KNM Roald Amundsen og KNM Frithjof Nansen er på et verft i Spania blitt ‘tropifisert’
KNM Roald Amundsen har lagt fra kai ved Haakonsvern for i et tidsrom på antatt fire måneder eller lenger, for å utføre eskortetjeneste for hangarskipet USS Carl Vinson som da befant seg i Middelhavet
KNM Frithjof Nansen har forlatt Haakonsvern med musikk og taler. Fregatten skal slutte seg til hangarskipsgruppen USS Harry S. Truman for et tidsrom på kanskje ti måneder og med planlagt utskifting av skipsbesetningen.
Javel: Men ingen store nyhetsoppslag, bare en ferdiglaget reportasje er oppfattet i TV2. Hva kan grunnen være til at halvparten av den norske fregattflåten skal tjene US Navy i flere måneder uten at nyhetens interesse vekkes?
En kort melding fra nettstedet ‘defbrief’, Pentagons nyhetstjeneste onsdag 8. september sier kort at KNM Frithjof Nansen skal eskortere hangarskipet USS Dwight D. Eisenhower. Samme dag la Sjøforsvaret ut på Facebook et oppslag om at fregatten befinner seg i Norfolk, VA, for samtrening med USS Harry S. Truman. Opptreningen skal vare til og med oktober og november, da hangarskipsgruppen kan få oppdrag hvor som helst i verden iflg. Sjøforsvarets nyhetsoppslag.(Uth. av forf.) Uten tvil er Asia adressen for begge de amerikanske hangarskip hvilke de enn er, som de to norske fregattene skal eskortere.
8. september melder Global Times, Beijing, at hangarskipsgruppen Carl Vinson dagen før seilte inn i Sør-Kinahavet gjennom Luzon-stredet mellom Filipinene og Taiwan. Da det ikke kan ha vært mulig for KNM Roald Amundsen å forlate Haakonsvern sist i august og uten samøving utføre eskortetjeneste for USS Carl Vinson i Luzon-stredet 8. september, kan sluttes at FF feilinformerer.
EN slutning kan trekkes: USA er i ferd med å etablere en krigssituasjon der to norske fregatter deltar, og hvor FD deltar aktivt med feilinformasjon.
7. september stilte jeg i gruppen Norsk Militærpolitikk på Facebook spørsmål om de to norske fregattene som skal tjene US Navy. Overraskende svarte en viss Kenneth Danielsen, antakelig en ‘insider’ i FD. Svarene lød sitat:
Det norske fartøyet er kun underlagt begrenset amerikansk kommando mens det seiler i gruppen.
Norge kan reservere seg fra deltakelse i aktiviteter som ikke er i tråd med norske interesser, og har om nødvendig muligheten til å ta tilbake kommandoen over fartøyet.
‘Begrenset’ utenlandsk kommando er et ikke eksisterende begrep, og ‘ta tilbake kommandoen’ over et eskortefartøy for et hangarskip i en krigssituasjon er det glade vanvidd.
De to punktene er ren svada. Ikke bare en men to fregatter er iflg. FF ‘tropifisert’ og nå i USAs tjeneste. Teksten i de to reservasjonspunktene er ikke annet enn politikeres forsøk på å ha ryggen fri dersom problemer i den kommende krigen mot Kina skulle oppstå. Ved å velte alle krevende avgjørelser over på skipssjefenes rygg mener politikerne at de ikke vil bli stilt til ansvar hvis ettertiden skulle kreve det.
Tid for sikkerhetspolitisk omprøving
En kikk på kartet forteller at for USA er Norge interessant bare for å drive etterretningstjeneste i fred og som utgangspunkt for angrep i et førsteslag mot Russland. I en krig på Kontinentet er Norge for NATO uten betydning, og kan derfor oppgis umiddelbart etter et krigsutbrudd.
Danning av en ny norsk regjering etter valget 13. september er den perfekte mulighet for at norske politikere foretar en sikkerhetspolitisk omprøving.
NATOs lovnad om å sikre og forsvare Norge må avsløres som den løgn påstanden er. Gjennomføringen er en praktisk umulighet pga den lange beslutningsprosessen i NATO, store geografiske avstander til NATO-allierte, og russiske fordeler med naboskap til Norge.
Norsk politikk overfor USA og nabolandet Russland må revurderes, i betraktning av at nordmenns høyeste ønske med en forsvarspolitikk er å holde fred over folk og land.
Den nye regjeringen må uten opphold avslutte norsk deltakelse i USAs marine. Det er ikke i Norges interesse å gå til krig mot Kina. Hvilke konsekvenser vil et mulig krigstap medføre?
Det fremforhandlede forslag om amerikanske baser på Rygge, Ørland, Evenes og i Ramsund må ikke legges fram til Stortingsbehandling.
Norsk forsvarspolitikk må igjen bli som i etterkrigsårene til og med 2017.
Russland og Norge har aldri ført krig mot hverandre. La det fortsatt bli slik.
Einar Ødegård, oberstløytnant ute av tjeneste. Filipinene 13. september 2021.
Øvelse kald vinter: Energiprisene i Europa eksploderer
Av red. PSt - 21. september 2021
https://steigan.no/2021/09/ovelse-kald-vinter-energiprisene-i-europa-eksploderer/
Europas gasslagre er stort sett tomme, og forsyningene flyter bare sakte. Samtidig har lite vind og økende etterspørsel fått energiprisene til å skyte i været i hele Europa. De første fabrikkene må stoppe produksjonen. Energikrisa truer Europas økonomi, skriver kanalen n-tve.
Eksploderende energipriser tvinger de første selskapene til å stenge energikrevende fabrikker i Europa. Gjødselprodusenten CF Industries stoppet produksjonen ved to fabrikker i Storbritannia i forrige uke. Det norske kjemiselskapet Yara International, som produserer på mer enn et dusin steder i Europa, kunngjorde at det vil kutte ammoniumproduksjonen med 40 prosent fra neste uke. Tyske selskaper som kjemikaliegiganten BASF og kobberprodusenten Aurubis klager også over effektene av ekstremt høye priser på elektrisitet og energikilder som gass, olje og kull.
Den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs advarer i en aktuell rapport om mulige store strømbrudd i Europa den kommende vinteren. Bankens energieksperter er spesielt bekymret for tankene som er nesten tomme og at forsyningene er knappe samtidig. Hvis den kommende vinteren viser seg å være like kald som den forrige, trues Europa med en akutt energikrise, heter det. Regjeringer kan bli tvunget til å be om nedleggelse av visse næringer. «Det kan være veldig stygt hvis vi ikke handler raskt for å fylle hver tomme av tankene,» siterer «Bloomberg» lederen for det italienske verktøyet Snam. Italia har allerede massivt økt statsregulerte gasspriser og kunngjorde ytterligere prisøkninger før vinteren.
Selv om store blackouts unngås, trues Europas økonomi med en spiral av kostnadsøkninger som vil svekke oppstarten etter korona-krisa og ytterligere driver av høye forbrukerpriser. I tillegg til gass og andre energikilder, mangler selskaper også andre råvarer og nøkkelprodukter som mikrobrikker. Inflasjonen i Tyskland har allerede steget til sitt høyeste nivå på nesten 30 år.
I Storbritannia har vindkraftprodusjonen stort sett kollapset og i Tyskland har man blitt nødt til å gjenåpne kraftverk basert på brunkull for å kunne dekke etterspørselen av elektrisk kraft.
Ei politisk energikrise
Det er ikke lite vind som er årsaken til denne energikrisa og de alvorlige truslene den representerer mot europeisk økonomi og livsvilkår. Dette ei energikrise som skyldes politiske vedtak. Sanksjonene mot Russland har hemmet og forsinket gassleveransene til det europeiske markedet, og dermed er tankene tomme.
Tomme er også politikernes tanker om hvordan de skal sikre produksjon og forsvarlige livsvilkår for innbyggerne. Et misforstått «grønt skifte» har gjort at politikerne har gått til angrep på landenes egen energiforsyning for å erstatte det med noe de kaller «fornybar energi». Men vind og sol klarer ikke å dekke energibehovet verken for industrien eller forbrukerne i Europa, og dermed får man ei alvorlig energikrise. Og den skal bli verre. I Norge handlet store deler av valgkampen stort sett om hvordan vi skal fase ut olje- og gassproduksjonen for å erstatte den med «elektrifisering», «havvind» og andre fantasiløsninger.
EU og Tyskland ligger foran oss. Der har urealistisk «grønn» fantasi fått råde grunnen lenge, og verre skal det bli med EU-kommisjonens nye planer. De skal til og med gjennomføre den tryllekunsten å «frikople økonomisk vekst fra ressursforbruk», eller frikople den fra enhver fornuft, som man også kan si.
Tyske forskere fant udeklarerte metallfragmenter i vaksinene
Av red. PSt - 21. september 2021
https://steigan.no/2021/09/tyske-forskere-fant-udeklarerte-metallfragmenter-i-vaksinene/
På det patologiske instituttet i Reutlingen ble resultatene av obduksjonene av åtte mennesker som døde etter COVID19-vaksinasjonen presentert 20. september 2021. Vevsanalysene ble utført av patologen professor Dr. Arne Burkhardt og professor Dr. Walter Lang. Funnene bekrefter uttalelsen fra prof. Dr. Peter Schirmacher at i mer enn 40 obduserte lik som døde innen to uker etter COVID-19-vaksinasjonen, døde rundt en tredjedel årsaker knyttet til vaksinasjonen. Som en del av den direkte streamede pressekonferansen ble det vist mikroskopiske detaljer om vevsendringene. Professor Dr. Werner Bergholz rapporterte om gjeldende parametere for statistisk registrering av vaksinasjonshendelser.
Det ble også lagt fram en analyse av COVID-19-vaksineprøver som er gjort av ei østerriksk forskergruppe. Resultatene tilsvarer funnene fra forskere fra Japan og USA. Ikke-deklarerte metallholdige komponenter ble funnet i vaksinen. Vaksineelementene er visuelt slående på grunn av sin uvanlige form.
Burde føre til umiddelbar stans i vaksinasjonsprogrammet
Når det blir funnet metallfragmenter som ikke er deklarert av produsentene i vaksiner som gis til hundrevis av millioner mennesker, burde ansvarlige myndigheter naturligvis suspendere vaksineprogrammet umiddelbart.
I pressemeldinga fra forskerne heter det:
Resultatene av etterforskningen resulterer i juridiske og politiske krav, for eksempel at myndighetene samler inn informasjon umiddelbart for å kunne vurdere helsefaren som befolkningen stilles overfor på grunn av COVID-19-vaksinene. For eksempel, ved å se på IVF-registeret, kan tidlige signaler om redusert fruktbarhet hos de vaksinerte sjekkes. Kreftregisteret kan brukes til å få kunnskap om utvikling av kreft som et resultat av genetiske modifikasjoner av viralt RNA. Suspensjon av COVID-19-vaksinasjoner bør vurderes.
Prof. Dr. Arne Burkhardt
Prof. Dr. Arne Burkhardt kan tilbake på mange års undervisning ved universitetene i Hamburg, Bern og Tübingen samt besøkende professorater / studiebesøk i Japan (Nihon University), USA (Brookhaven National Institute), Korea, Sverige, Malaysia og Tyrkia. Han ledet Det patologisk instituttet i Reutlingen i 18 år og jobbet deretter som residerende patolog. Prof. Burkhardt har publisert over 150 artikler i spesialtidsskrifter og som bidrag til håndbøker. Han har også sertifisert patologiske institutter.
Prof. Dr. Walter Lang
Prof. Dr. Walter Lang jobbet som patolog ved Medizinischen Hochschule Hannover fra 1968-1985. I 25 år ledet han deretter et privat institutt for patologi i Hannover, som han grunnla med fokus på transplantasjonspatologi, ekstragynekologisk cytologi, skjoldbrusktumorer og lunge- / pleurapatologi. Han utførte konsultasjonsdiagnostikk for 12 store lungeklinikker og utførte leverpatologiske undersøkelser for en rekke klinikker. I perioden 1985-2020 gjennomførte han konsultasjonsundersøkelser for patologiavdelingen ved lungeklinikken i Herner.
Prof. Dr. Werner Bergholz
Prof. Dr. Werner Bergholz er tidligere professor i elektroteknikk med fokus på kvalitet og risikostyring ved Jakobs University Bremen. Før han ble utnevnt, jobbet Prof. Bergholz i 17 år med ledelse av chip-produksjon hos Siemens.
Japan stanser 1,6 millioner vaksinedoser på grunn av forurensing
Det ble funnet et ikke-identifisert stoff i «vaksiner» fra Moderna i Japan. Det førte til at et parti med 1,6 millioner doser ble stanset.
Japans departement for helse, arbeid og velferd suspenderte bruken av mer enn 1,6 millioner doser av Modernas Covid-19-vaksine torsdag etter rapporter om forurensede hetteglass på flere vaksinasjonssteder der. Takeda Pharmaceuticals, som distribuerer vaksinen i Japan for Moderna, sa at det varslet departementet etter at flere vaksinasjonssteder rapporterte om et uspesifisert fremmedlegeme som ble funnet i et bestemt parti. «Vi ba Moderna, produktseier og produsent, foreta en grundig undersøkelse for å finne ut den eksakte årsaken til problemet,» sa Takeda i en uttalelse. Takeda sa også at den ikke er klar over noen «betydelige sikkerhetshensyn» som skyldes de forurensede dosene.
Kritiske spørsmål til Folkehelseinstituttet
Er FHI kjent med forskninga som viser udeklarerte metallfragmenter i vaksinene de anbefaler brukt i Norge?
Hvis FHI er kjent med dette, hva vil instituttet foreta seg? Er det forsvarlig å sprøyte ukjente metallfragmenter inn i folk?
Påtar FHI seg det økonomiske og juridiske ansvaret for at dette i så fall får fortsette?
Video fra pressekonferansen i Reutlingen:
Putins parti vant dumavalget. Opposisjonen prøvde å fabrikkere valgfusk
Av Bjørn Nistad - 21. september 2021
https://steigan.no/2021/09/putins-parti-vant-dumavalget-opposisjonen-provde-a-fabrikkere-valgfusk/
Av Bjørn Nistad.
Ved dumavalget i Russland 17.–19. september ble Putins parti Det forente Russland som forventet en klar vinner. Med en oppslutning på 49,85 prosent oppnådde partiet 324 av de 450 setene i Dumaen. Videre fulgte kommunistpartiet som oppnådde 18,96 prosent og 57 seter; Det rettferdige Russland, 7,44 prosent og 27 seter; Vladimir Zjirinovskijs liberal-demokratiske parti, 7,5 prosent og 21 seter; og det nylig opprettede høyreliberale partiet Nye folk, 5,33 prosent og 13 seter. Dessuten oppnådde tre småpartier, Fedrelandet, Vekstpartiet og Borgerplattformen, ett sete hver.
225 av dumarepresentantene ble valgt etter partilister, og 225 i enmannskretser.
Ved årets valg kunne personer bosatt i Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk med russisk statsborgerskap stemme, riktignok bare ved å ta seg til et valglokale på russisk territorium, en mulighet ca 200 000 personer skal ha benyttet seg av.
Valgdeltakelsen oppgis å ha vært på 51,7 prosent, mot 47,9 prosent ved dumavalget i 2016.
Valget ble overvåket av et stort antall observatører fra mange land. Men ikke av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som ikke ønsket å sende valgobservatører.
Det forente Russland gjorde det klart bedre enn meningsmålinger på 25–35 prosent i forkant av valget – som riktignok ikke omfattet folks preferanser i enmannskretsene – skulle tilsi. Men valgresultatet sammenfalt med en valgdagsmåling gjennomført av meningsmålingsinstituttet Insomar.
Som forventet ble det av vestlige massemedier og den utenomparlamentariske opposisjonen fremsatt en mengde påstander om valgfusk, både før og under valget. Men dette er en del av propagandakrigen Vesten og grupperinger betalt av de vestlige landene bedriver mot Russland, og det er ingenting som tyder på at det er hold i anklagene. Med videokameraer i nesten alle valglokaler og en konstitusjonelt garantert rett for de politiske partiene til å overvåke samtlige deler av valggjennomføringen er russiske valg tilnærmet umulig å forfalske. Og hvorfor skulle Putin og myndighetene forfalske valget når de – ikke minst takket være ordningen med enmannskretser – uansett var garantert seieren over en splittet opposisjon?
Hvordan den utenomparlamentariske opposisjonen arbeider ble avslørt da politiet tok seg inn i en leilighet utkledd som et valglokale der en gruppe personer var i ferd med å lage en video som skulle vise valgfusk.
I et kort filmopptak fra politiaksjonen, som ble vist på den russiske valgkommisjonens pressekonferanse etter valget, erklærer en av personene som var involvert i produksjonen av den falske valgfuskvideoen, at de ikke hadde gjort noe ulovlig, men bare laget en video, og at de oppfylte en bestilling de hadde mottatt.
Se utdrag fra valgkommisjonens pressekonferanse der filmopptaket fra politiaksjonen mot det falske valglokalet ble vist, her.
Årets dumavalg, som i liten grad atskilte seg fra tidligere valg, kan betraktes som et rimelig godt uttrykk for hva den russiske befolkning ønsker. Ca halvparten av velgerne støtter Putin og den moderat konservative politikken han og myndighetene står for. Enten fordi de liker politikken, eller fordi de ikke ser noe bedre alternativ og frykter kaos dersom opposisjonen skulle styrke seg. Ca halvparten – kommunistene, Det rettferdige Russland og Zjirinovskijs parti – ønsker større grad av utjevning og sosial rettferdighet, samtidig som de er tilhengere av en utenrikspolitikk som er minst like selvhevdende som den Putin og dagens makthavere står for. Og ca fem prosent ønsker en høyreliberal politikk med vekt på mer marked og private løsninger.
Man kan være enig eller uenig i russernes vurderinger. Tyve år med samme leder og parti ved makten og et rimelig paternalistisk styre, som er hva Putin på godt og vondt har stått for, er ikke nødvendigvis hva de fleste i Norge og andre vestlige land ville ønske seg. Men hvordan folk i Russland og andre steder på kloden ønsker å innrette seg er det opptil dem selv å bestemme. Å støtte grupperinger som bedriver destabiliserings- og undergravingsvirksomhet i land som Russland, Kina og Iran, for eksempel ved å spre falske anklager om valgfusk, bør de styrende i Vesten gi avkall på. Om ikke av andre grunner så fordi de vestlige landene i dag er minst like lette å destabilisere som land som Russland, Kina og Iran, og det bare er et tidsspørsmål før myndighetene i land som utsettes for vestlige destabiliserings- og undergravingsoperasjoner, selv vil ty til destabilisering og undergraving av de vestlige landene.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
Hvordan pandemien endrer vitenskapens normer
Av Pål Steigan - 21. september 2021
https://steigan.no/2021/09/hvordan-pandemien-endrer-vitenskapens-normer/
Absolutt nødvendige ting som skepsis og uegennytte blir forkastet for å drive en politisk krigføring som ikke har noe til felles med vitenskapelig metodikk.
Tidligere har jeg ofte inderlig ønsket at alle en dag skulle bli voldsomt begeistret for vitenskapelig forskning. Jeg burde vært mer forsiktig med hva jeg ønsket meg. Krisen forårsaket av den dødelige COVID-19-pandemien og svarene på krisen har gjort milliarder av mennesker over hele verden akutt interessert og overspent om vitenskap. Avgjørelser uttalt i vitenskapens navn har blitt bestemmende for liv, død og grunnleggende friheter. Alt som betydde noe ble påvirket av vitenskapen, av forskere som tolket vitenskapen og av de som iverksatte tiltak basert på deres tolkninger av vitenskapen i en politisk krigføring.
Et problem med dette nye utbredte engasjementet med vitenskap er at de fleste, inkludert de fleste i Vesten, aldri hadde blitt alvorlig utsatt for de grunnleggende normene i den vitenskapelige metoden. Mertons normer, av kommunalisme, universalisme, uegennytte og organisert skepsis, har dessverre aldri vært mainstream innen utdanning, media eller til og med i vitenskapsmuseer og TV-dokumentarer om vitenskapelige temaer.
Før pandemien var gratis deling av data, protokoller og funn begrenset, noe som kompromitterte selve fellesskapet som den vitenskapelige metoden er basert på. Det var allerede allment godtatt at vitenskapen ikke var universell, men riket til en stadig mer hierarkisk elite, et mindretall av eksperter. Enorme økonomiske og andre interesser og konflikter fikk vokse seg sterke omkring vitenskapen – og normen om uegennytte ble forlatt.
Når det gjelder organisert skepsis, så solgte den ikke særlig godt innenfor de akademiske veggene. Selv de beste fagfellevurderte tidsskriftene presenterte ofte resultater med bias og spinn. Den bredere spredningen i offentligheten og media av vitenskapelige funn var i stor grad fokusert på det som kan overdrives om forskningen, snarere enn hvor strengt man holdt seg til metodene og den alltid tilstedeværende usikkerheten rundt resultatene.
Til tross for den kyniske erkjennelsen av at vitenskapens metodologiske normer hadde blitt neglisjert (eller kanskje på grunn av denne erkjennelsen), hadde stemmer som kjempet for mer kommunalisme, universalisme, uegennytte og organisert skepsis blitt stadig flere i vitenskapelige kretser før pandemien. Reformatorer ble ofte betraktet som å besitte en slags moralsk høyere grunn, til tross for at de var ikke var godt representert i maktstillinger. At resultater innen mange vitenskapelige felt ikke var reproduserbare (ikke holdt stikk ved nærmere granskning) innen alt fra biomedisin til psykologi, forårsaket sjelegransking og en innsats for å øke åpenheten, inkludert deling av rådata, protokoller og koder. Stadig flere innså ulikheter innen akademia, med appeller om å rette dem opp. Mange var mottakelige for appeller om reform.
Menings-baserte eksperter – mens de fremdeles var dominerende i innflytelsesrike komiteer, laug, store konferanser, finansieringsorganer og andre maktsentra i systemet – ble ofte utfordret av bevisbasert kritikk. Det var forsøk på å gjøre interessekonflikter mer gjennomsiktige og minimere virkningen av dem, selv om de fleste vitenskapsledere fortsatt hadde interessekonflikter, spesielt innen medisin. Et blomstrende fellesskap av forskere fokuserte på strenge metoder, forståelse av bias og hvordan man kan minimere innvirkningen av den. Forskning på forskning (meta-forskning) hadde blitt allment respektert. Man kunne derfor ha håpet at pandemikrisen kunne ha skapt endringer. Faktisk skjedde endringer – men kanskje mest i retning av det verre.
Mangel på kommunalisme under pandemien drev fram skandaler og konspirasjonsteorier, som deretter ble behandlet som faktum i vitenskapens navn av store deler av mainstream-pressen og på sosiale medier. Tilbaketrekkingen av et meget synlig hydroksyklorokin-artikkel fra The Lancet var et oppsiktsvekkende eksempel: Mangel på deling og åpenhet gjorde at et medisinsk topptidsskrift kunne publisere en artikkel der 671 sykehus angivelig bidro med data som ikke eksisterte, og ingen la merke til denne direkte fabrikasjonen før publisering. New England Journal of Medicine, et annet prestisjetungt medisinsk tidsskrift, klarte å publisere en lignende artikkel; som mange forskere fortsetter å sitere lenge etter at den ble trukket tilbake.
Den hardeste offentlige vitenskapelige debatten i øyeblikket – om COVID-viruset var et produkt av naturlig evolusjon eller en laboratorieulykke – kunne lett ha blitt avgjort med en minimal demonstrasjon av kommunalisme (faktisk var «kommunisme» Mertons opprinnelige ord) fra Kina: Innsyn i laboratoriedokumentene til Det virologiske institutt i Wuhan ville umiddelbart ha dempet bekymringene. Uten slik åpenhet om hvilke eksperimenter som ble utført, forblir teorier om laboratorielekkasjer troverdige.
Personlig vil jeg ikke betrakte teorier om lekkasjer fra laboratoriet – et stort slag mot vitenskapelig undersøkelse – som den dominerende forklaringen ennå. Men hvis full offentlig datadeling ikke kan skje selv for et spørsmål som er relevant for millioners død og milliarders lidelser, hvilket håp er det for vitenskapelig åpenhet og en delingskultur? Uansett virusets opprinnelse, har denne nektingen av å følge tidligere aksepterte normer gjort sin egen enorme skade. Pandemien førte tilsynelatende over natten til en skummel ny form for vitenskapelig universalisme. Alle forsket på COVID-19 eller kommenterte om den. I august 2021 ble det publisert 330 000 vitenskapelige artikler om COVID-19, som involverte omtrent en million forskjellige forfattere. En analyse viste at forskere fra hver eneste av de 174 fagområdene som omfatter det vi kjenner som vitenskap har publisert om COVID-19. I slutten av 2020 var det bare bilteknikken som ikke hadde noen forskere som publiserte om COVID-19. I begynnelsen av 2021 hadde bil-ingeniørene også sitt ord med i laget.
Ved første øyekast var dette en enestående mobilisering av tverrfaglige talenter. Imidlertid var det meste av dette arbeidet av lav kvalitet, ofte feil, og noen ganger svært misvisende. Mange mennesker uten fagkunnskap ble eksperter over natta og reddet verden så det suste. Etter hvert som disse falske ekspertene ble stadig flere, ble bevisbaserte tilnærminger – som randomiserte forsøk og innsamling av mer nøyaktige, objektive data – ofte avvist som upassende, for tregt og skadelig. Forakten for pålitelig design av studier ble til og med feiret.
Mange fantastiske forskere har jobbet med COVID-19. Jeg beundrer arbeidet deres. Deres bidrag har lært oss så mye. Min takknemlighet strekker seg til de mange ekstremt talentfulle og godt trente unge forskerne som forynger vår aldrende vitenskapelige arbeidsstyrke. Imidlertid kom det sammen med tusenvis av solide forskere ferske eksperter med tvilsomt, irrelevant eller ikke-eksisterende grunnlag og tvilsomme, irrelevante eller ikke-eksisterende data.
Sosiale- og mainstream-medier har bidratt til å produsere denne nye rasen av eksperter. Alle som ikke var epidemiolog eller helsepolitisk spesialist, kunne plutselig bli sitert som en epidemiolog eller helsepolitisk spesialist av journalister som ofte visste lite om disse feltene, men som umiddelbart visste hvilke meninger som var sanne. Omvendt ble noen av de beste epidemiologene og helsepolitiske spesialistene i Amerika hengt ut som uvitende og farlige, av folk som mente at de selv var bedre egnet til summarisk å avgjøre forskjeller i vitenskapelig oppfatning uten å forstå metodikken eller dataene det er snakk om.
Uegennytten led alvorlig. Tidligere prøvde korporasjoner med interessekonflikter for det meste å skjule agendaene sine. Under pandemien ble de samme korporasjonene med interessekonflikter opphevet til heltestatus. For eksempel produserte de store farmasøytiske selskaper tydelig nyttige medisiner, vaksiner og andre inngrep som reddet liv, selv om det også var kjent at profitt var og er hovedmotivet deres. Tobakksindustrien var kjent for å drepe mange millioner mennesker hvert år og kontinuerlig villede når de markedsførte sine gamle og nye, og like skadelige, produkter. Men under pandemien ble det ofte ansett som vanvittig å be om bedre bevis på effektivitet og bivirkninger. Denne avvisende, autoritære tilnærmingen «til forsvar for vitenskapen» kan dessverre ha forsterket vaksinenøling og anti-vaksinasjons-bevegelsen, og kastet bort en unik mulighet som ble skapt av den fantastiske raske utviklingen av COVID-19-vaksiner. Til og med tobakksindustrien oppgraderte sitt rykte: Philip Morris donerte respiratorer for å fremme en profil av samfunnsansvar og redde liv, hvorav en liten brøkdel ble satt i fare for å dø av COVID-19 på grunn av andre sykdommer forårsaket av tobakksprodukter.
Andre korporasjoner med potensielle interessekonflikter ble de nye samfunns-regulatorene, i stedet for at de ble regulert. De store teknologiselskapene, som tjente tusenvis milliarder dollar i kumulativ markedsverdi fra den virtuelle forvandlingen av menneskers liv under nedstenginger, utviklet kraftige sensurmaskinerier som ga et ensidig bilde av informasjonen som er tilgjengelig for brukerne på plattformene deres. Konsulenter som tjente millioner av dollar på konsultasjoner fra bedrifter og myndigheter ble gitt prestisjetunge stillinger, makt og offentlig ros, mens forskere uten interessekonflikter som jobbet pro bono, men våget å stille spørsmål ved dominerende fortellinger, ble svertet som folk med bakenforliggende motiver. Organisert skepsis ble sett på som en trussel mot folkehelsen. Det var et sammenstøt mellom to mentaliteter, autoritær folkehelse kontra vitenskap – og vitenskapen tapte.
Ærlig, kontinuerlig spørring og utforskning av alternative veier er uunnværlig for god vitenskap. I den autoritære (i motsetning til deltakende) versjonen av folkehelsen ble disse aktivitetene sett på som forræderi og desertering. Den dominerende fortellingen ble at «vi er i krig.» Når man er i krig, må alle følge ordre. Hvis en avdeling er beordret til å gå til høyre og noen soldater prøver å gå til venstre, blir de skutt som desertører. Vitenskapelig skepsis måtte skytes, ingen spørsmål. Ordrene var klare.
Hvem ga disse ordrene? Hvem bestemte at hans eller hennes mening, ekspertise og interessekonflikter skulle bestemme? Det var ikke én person, ikke én gal general eller én foraktelig politiker eller én diktator, selv om politisk innblanding i vitenskapen skjedde – i stort omfang. Det var oss alle, et konglomerat som ikke har navn og ikke ansikt: et vev av halvtygde bevis; frådende og ensidige medier som fremmer kjapp journalistikk og stim-mentalitet; spredning av personligheter på sosiale medier, noen under pseudonym, som fikk selv seriøse forskere til å på nettet bli uhemmete villdyr-versjoner av seg selv, som spyttet ut enorme mengder vås; dårlig regulerte farmasøytiske og teknologiselskaper som bruke all sin kløkt og markedsføringskraft; og vanlige mennesker rammet av den langvarige krisen. Alt svømmer i en blanding av litt gode hensikter, litt gode tanker og litt fantastiske vitenskapelige suksesser, men også av interessekonflikter, politisk polarisering, frykt, panikk, hat, splittelse, falske nyheter, sensur, ulikheter, rasisme og kronisk og akutt samfunnsmessig dysfunksjon.
Ivrige, men sunne vitenskapelige debatter er velkomne. Seriøse kritikere er våre største velgjørere. John Tukey sa en gang at det kollektive substantivet for en gruppe statistikere er en krangel. Dette gjelder også andre forskere. Men «vi er i krig» førte et skritt videre: Dette er en skitten krig, uten verdighet. Motstanderne ble truet, mishandlet og mobbet av kansellert av kampanjer på sosiale medier og stygge skrøner i mainstream-medier og bestselgere skrevet av ildsjeler. Uttalelser ble forvrengt, omgjort til stråmenn og latterliggjort. Wikipedia-artikler ble vandalisert. Renommeer ble systematisk herjet og ødelagt. Mange fantastiske forskere ble mishandlet og mottok trusler under pandemien, for å plage dem og deres familier.
Anonym og pseudonym trakassering har en nedkjølende effekt; det er verre når menneskene som utfører overgrepene gjør det under eget navn og er respektable. De eneste levedyktige svarene på skinnhellighet og hykleri er vennlighet, høflighet, empati og verdighet. Men forbud mot personlig kommunikasjon, et liv utelukkende på nettet og sosiale medier i sosial isolasjon er imidlertid dårlige formidlere av disse dydene.
Politikk hadde en skadelig innflytelse på pandemi-vitenskap. Alt en apolitisk forsker sa eller skrev, kan gjøres til våpen for politiske agendaer. Å knytte folkehelseintervensjoner som masker og vaksiner til en fraksjon, politisk eller annen, tilfredsstiller de som er tilhengere av den fraksjonen, men gjør den motsatte fraksjonen rasende. Denne prosessen undergraver den bredere aksepten som kreves for at slike inngrep skal være effektive. Politikk kledd ut som folkehelse skadet ikke bare vitenskapen. Det ødela også deltakende folkehelse der mennesker er bemyndiget, snarere enn forpliktet og ydmyket.
En forsker kan ikke og bør ikke prøve å endre dataene og konklusjonene sine basert på den den daglige stemningen på sosiale medier eller politiske partier. I et miljø der tradisjonelle politiske skillelinjer mellom venstre og høyre ikke lenger ser ut til å gi mye mening, blir data, setninger og tolkninger tatt ut av sammenheng og brukt som våpen. Den samme upolitiske forskeren kan bli angrepet av venstreorienterte kommentatorer på ett sted og av alt-høyre-kommentatorer på et annet. Mange utmerkede forskere har måttet velge å tie i dette kaoset. Selvsensuren deres har vært et stort tap for vitenskapelig granskning og folkehelseinnsatsen. Mine helter er de mange velmenende forskerne som ble mishandlet, svertet og truet under pandemien. Jeg respekterer dem alle og lider for det de gikk gjennom, uavhengig av om deres vitenskapelige meninger var enige eller uenige med mine. Jeg lider for og verdsetter enda mer de som var uenige med meg.
Det var absolutt ingen konspirasjon eller forhåndsplanlegging bak denne hyperspente utviklingen. Men i krisetider trives de mektige og de svake får det mer vanskelig. Midt i den pandemiske forvirringen ble de mektige og de forvirrede mer forvirret, mens millioner av vanskeligstilte mennesker har dødd og milliarder lider.
Jeg er bekymret for at det samme har skjedd med vitenskapen og dens normer som med de vanskeligstilte. Det er synd, for vitenskap kan fortsatt hjelpe alle. Vitenskap er fortsatt det beste som kan skje med mennesker, forutsatt at den kan være både tolerant og tolerert.
Tablet Magazine 9. September 2021 «How the Pandemic Is Changing the Norms of Science». John P.A. Ioannidis er professor i medisin og professor i epidemiologi og folkehelse, samt professor i biomedisinsk vitenskap og statistikk ved Stanford University.
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Originalen ligger her: How the Pandemic Is Changing the Norms of Science