Nyhetsbrev steigan.no 21.07.2024
CENTCOM-sjef oppfordrer til «bred utvidelse» av krigen mot Jemen
USAs halvlederindustri er i en dødsspiral etter sanksjonene mot Kina
På innsiden av EUs kamp mot ytringsfriheten
Woke-mediene lærer barn å lyve
CENTCOM-sjef oppfordrer til «bred utvidelse» av krigen mot Jemen
Av red. PSt - 21. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/centcom-sjef-oppfordrer-til-bred-utvidelse-av-krigen-mot-jemen/
Washington og London har iverksatt dusinvis av luftangrep inne i Jemen uten kongress- eller parlamentarisk godkjenning.
Dette skriver The Cradle.
Sjefen for USAs sentralkommando (CENTCOM), general Michael Erik Kurilla, har oppfordret myndighetene i Washington til å ta en mer kraftfull tilnærming mot Jemen, og sa at nåværende innsats for å avskrekke nasjonens pro-Palestina operasjoner «mislykkes«.
I et privat brev adressert til forsvarsminister Lloyd Austin, ber Kurilla om en «opptrappet ‘hele regjeringens’ innsats mot houthiene, ved å bruke økonomisk, diplomatisk og potensielt militært press for å motvirke angrep på skip i Rødehavet», ifølge tjenestemenn som snakket med Wall Street Journal (WSJ).
«Mange syntes tonen i notatet var litt sjokkerende», sa en forsvarstjenestemann til den amerikanske dagbladet, og beskrev Kurillas ord som antydet at «amerikanske soldater vil dø hvis vi fortsetter å gå denne veien».
Disse bekymringene vokser også i Det hvite hus på grunn av nylige rapporter om at Russland «vurderer» å gi Jemen avanserte antiskipsmissiler. Ifølge Middle East Eye (MEE) ble imidlertid Kreml nylig frarådet fra å gjøre dette av den saudiske kronprins Mohammed bin Salman (MbS).
Nyheten om Kurillas brev til Austin falt sammen med et enestående droneangrep fra de jemenittiske væpnede styrkene som traff den israelske byen Tel Aviv 19. juli. Den avanserte jemenittiske dronen, med kodenavnet «Yafa«, gikk utenom de kombinerte luftforsvarssystemene til Israel, den amerikanske marinen, den britiske kongelige marinen og flere EU-krigsskip stasjonert i Rødehavet før den traff et mål bare meter unna den amerikanske konsulatbygningen.
«Hva om dronen hadde eksplodert i hjertet av forsvarsdepartementet i Tel Aviv?» spurte Amir Bou Habout fredag, en militæranalytiker for det israelske nyhetsnettstedet Walla . «Dronehendelsen beviser at avskrekkingen har kollapset».
«Jeg tror ikke folk virkelig forstår akkurat hvor dødelig alvorlig det er hva vi gjør og hvor truet skipene fortsetter å være», sa kommandør Eric Blomberg ved USS Laboon til AP forrige måned.
Siden januar har Washington og London ledet en ulovlig krig mot Jemen i et mislykket forsøk på å stoppe operasjonene til støtte for Gaza. Til tross for kraftig bombing av landet dusinvis av ganger, har Sanaa fortsatt å starte angrep på israelsk-tilknyttede skip og havner.
Israelske jetfly bomber Jemens Hodeidah som svar på Tel Avivs droneangrep
Israelske krigsfly startet kraftige angrep på Jemens vestlige havneby Hodeidah 20. juli, rettet mot drivstoffdepoter og oljeraffinerier samt provinsens kraftstasjon, ifølge rapporter i saudiske medier og Jemens Al-Masirah TV.
Lokale rapporter sier at luftangrepene etterlot flere døde og sårede. Videoer delt på sosiale medier viser massive branner som brenner ved havnen i Hodeidah.
Jemen: Vi forbereder oss på en lang krig mot Israel
Yahya Saree som er talsmann for Jemens forsvarsdepartement sa:
«Vi forbereder oss på en lang krig med Israel inntil aggresjonen mot Gaza stopper og beleiringen er opphevet og forbrytelsene begått av den israelske fienden mot palestinerne i Gaza er over».
Han gjentok sin advarsel om at Tel Aviv er en «utrygg sone» og oppfordret innbyggerne til å forlate en sikker sone.
Saree to ‘Israel’: Yemen is with Gaza no matter the cost, wait for us
USAs halvlederindustri er i en dødsspiral etter sanksjonene mot Kina
Av skribent - 21. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/usas-halvlederindustri-er-i-en-dodsspiral-etter-sanksjonene-mot-kina/
Analyser fra New York Fed og Center for Strategic and International Studies bekrefter at amerikanske halvlederselskaper taper titalls milliarder dollar per år i salg. I en 18-måneders periode umiddelbart etter innføring av strenge sanksjoner mot amerikansk chipseksport til Kina, tapte amerikanske selskaper i gjennomsnitt 770 millioner dollar i markedsverdi, med 130 milliarder dollar i tapt markedsverdi i hele bransjen.
Dette sier Kevin Walmsley som driver Inside China Business på YouTube.
I selskapsspesifikke eksempler har Micron mistet halvparten av inntektene sine som følge av Kinas eksportrestriksjoner. Bare i 2024 vil Qualcomm gi avkall på 10 milliarder dollar i tapt salg av 7-nanometer brikker som nå produseres av SMIC, et kinesisk halvlederfirma.
USA står nå overfor sterke utfordringer fra selskaper i allierte land, som motsetter seg oppfordringer om ytterligere frikobling fra Kinas halvledermarked, verdens største.
Ressurser og lenker:
Federal Reserve Bank of New York, Geopolitical Risk and Decoupling: Evidence from U.S. Export Controls https://www.newyorkfed.org/research/s…
https://www.newyorkfed.org/medialibra…
Collateral Damage: The Domestic Impact of U.S. Semiconductor Export Controls https://www.csis.org/analysis/collate…
Commerce Department Implements New Export Controls on Advanced Computing and Semiconductor Manufacturing Items to the People’s Republic of China (PRC) https://www.bis.doc.gov/index.php/doc…
The Anatomy of Export Controls https://libertystreeteconomics.newyor…
Reuters, China sets up third fund with $47.5 bln to boost semiconductor sector https://www.reuters.com/technology/ch…
Former ASML CEO says US-China trade war is on “basis of ideology” https://www.datacenterdynamics.com/en…
US calls for Netherlands, Germany, South Korea, Japan to tighten chip curbs on China, drawing resistance from allies https://www.scmp.com/tech/tech-war/ar…
Bloomberg, US Seeks Allies’ Help in Curbing China’s AI Chip Progress https://www.bloomberg.com/news/articl…
Se også:
På innsiden av EUs kamp mot ytringsfriheten
Av Thomas Fazi - 21. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/pa-innsiden-av-eus-kamp-mot-ytringsfriheten/
Elon Musk kan ikke vinne denne kampen.
Den siste salven i den pågående kampen mellom Elon Musk og EU kom med hilsen fra X-eieren. Han avslørte at i forkant av det europeiske valget ble X tilbudt «en ulovlig hemmelig avtale»: hvis plattformen ville gå med på å hemmelig sensurere uttalelser på nettet, ville ikke EU-kommisjonen bøtelegge den for brudd på den nye moderasjonslov, Digital Services Act (DSA). X nektet å samarbeide, men alle de andre store plattformene godtok avtalen.
Musks avsløring kom kort tid etter at Thierry Breton, EUs sensurtsar, kunngjorde kommisjonens foreløpige funn om at Xs nye «blåsjekk»-verifiseringssystem var i strid med DSA. Gitt at hvem som helst nå kan abonnere og få en «verifisert status» – i motsetning til før Musk da plattformen vilkårlig bestemte hvem som var verdig den ettertraktede blå sjekken – undergraver dette, sa han, brukernes evne til å ta informerte beslutninger om kontoens autentisitet.
Kommisjonen anklaget også X for å «unnlate å gi tilgang til sine offentlige data til forskere», slik de er pålagt av DSA. Den oppfordret selskapet til å ta tak i slike brudd eller få en bot på opptil 6% av den totale verdensomspennende årlige omsetningen, som var omtrent 3,4 milliarder dollar i 2023. Manglende overholdelse kan føre til at X blir totalt utestengt fra å operere i EU.
Kommisjonens linje er at dette handler om «gjennomsiktighet» og å beskytte brukere mot bedrag og desinformasjon. Men sannheten, som Musk antyder, er at dette egentlig handler om EUs ønske – og DSAs endelige mål – om å kontrollere nettfortellingen i hemmelighet. Så mye for åpenhet.
Dette oppdraget til å sensurere har blitt støttet av Mike Benz, en tidligere Trump-tjenestemann og cybersikkerhetsekspert som har påstått at «å gi forskere tilgang til Xs offentlige data» ikke er fullt så godartet som det høres ut. Faktisk er det et dekke for EUs forsøk på å «bruke DSA for å tvinge X til å gjenopprette sensurgruppen som ble sparket da Elon tok over». Elon kvittet seg med teamet fordi, som Twitter-filene avslørte, deres eneste formål var å følge opp myndighetenes forespørsler om sensur. Derav Benz sin påstand om at disse «forskerne» faktisk er «politiske operatører». Musk gjenpostet Benz sin analyse med ett kommentarord – «Akkurat» – og la til at hvis EU forfølger en håndhevelsestiltak mot X, vil han ta dem til retten.
Språket og anklagene er ikke noe nytt. Grunnreglene for denne kampen ble lagt i det øyeblikket Musk tok over Twitter og tvitret «fuglen er frigjort». Breton svarte umiddelbart: «I Europa vil fuglen fly etter våre regler», med en henvisning til DSA, som offisielt ble signert som lov samme måned.
Selv om Musk i utgangspunktet lovet å «respektere den fremtidige europeiske reguleringen», varte ikke bryllupsreisen lenge. I mai 2023 trakk han seg ut av EUs Code of Practice on Disinformation, som startet frivillig, men som senere ble gjort de facto juridisk bindende under DSA. Dette utløste en etterforskning i desember om hvorvidt plattformen krenket DSA på områder som «risikostyring, innholdsmoderering, mørke mønstre, reklamegjennomsiktighet og datatilgang for forskere». Forrige uke konkluderte den med at den gjorde det, derav det siste oppgjøret.
Det er vanskelig å se hvordan Musk kan vinne denne kampen. Spesielt tatt i betraktning at hans holdning til ytringsfrihet ikke bare har satt ham i direkte konfrontasjon med EU, men også med en rekke andre regjeringer rundt om i verden. Musk har angrepet forespørsler om fjerning i Brasil, India, Australia og Tyrkia og har til og med utfordret noen av disse kravene gjennom nasjonale domstoler. I nesten alle tilfeller har imidlertid plattformen endt opp med å etterkomme myndighetenes forespørsler. Faktisk viste en rapport fra i fjor at under Musk hadde X godkjent mer enn 80% av sensurforespørslene fra regjeringer.
Så selv om Musk offentlig utfordrer EU, fjerner han innlegg – som mange X-brukere har beklaget – på grunn av manglende overholdelse av DSA. Den 10. oktober, for eksempel, dager etter Hamas sitt angrep, utstedte Breton en advarsel til Musk om påstått «desinformasjon»; X svarte med å umiddelbart fjerne eller flagge titusenvis av innlegg.
Å anklage Musk for hykleri ville imidlertid være å gå glipp av poenget. Å følge disse forespørslene er ofte den eneste måten selskapet kan fortsette å operere på – og i det minste har Musk, i motsetning til de andre store plattformeierne, brakt temaet sensur på nett åpent frem i dagen. Husk at publiseringen av de banebrytende Twitter-filene avslørte det sjokkerende nivået av samarbeid mellom den amerikanske administrasjonen og sosiale medieselskaper.
Mer til poenget er imidlertid X, til tross for sensuren, den eneste plattformen der informasjon får flyte relativt fritt. Det er faktisk fortsatt den største trusselen mot etablissementets ønske om fullspektret informasjonskontroll – og det er derfor de slår så hardt ned på det. Men en mann, uansett hvor rik eller mektig han måtte være, kan ikke forventes på egen hånd å stå opp mot noen av de mektigste regjeringene i verden – enn si overfor EU, verdens mest innflytelsesrike overnasjonale institusjon.
Det er også en annen faktor man må ta i betraktning. Det globale angrepet på ytringsfriheten er ikke bare innfall fra maktsyke politikere og byråkrater som er ute av kontroll. Det er et systemisk problem som er knyttet til det strukturelle forfallet til liberal-demokratiske institusjoner, spesielt i Vesten. Etter hvert som våre samfunn utarter til de facto oligarkier kontrollert av stadig mer diskrediterte politisk-økonomiske eliter, vil denne manipulasjonen av opinionen – ikke bare gjennom propaganda levert via tradisjonelle massemediekanaler, men også, i økende grad, ved å bruke politi og mikrostyring den offentlige samtalen som finner sted på sosiale medieplattformer — har blitt sett på som et imperativ for å holde status quo beskyttet fra trusselen om demokrati. Dette forsterkes av den økende militariseringen av den geopolitiske konteksten, som krever en enda mer medgjørlig befolkning gitt dens politiske og økonomiske konsekvenser.
Det er ingen tilfeldighet at det sensurindustrielle komplekset begynte å dukke opp i andre halvdel av 2010-tallet. Dette var tiden da Vesten ble rystet av en enestående «populistisk» motreaksjon mot globaliseringen og den nyliberale orden – Trump, Brexit, de gule vestene og fremveksten av euroskeptiske partier og bevegelser over hele Europa.
Det var også da veien for fremtidig konfrontasjon med Russland ble lagt i Ukraina – og da Nato begynte å utvikle den hybride eller kognitive krigføringsdoktrinen, som konseptualiserer styringen av vestlig opinion som en integrert del av krigføring. Som Jens Stoltenberg, Natos tidligere generalsekretær, sa det i 2019: «Nato må være forberedt på både konvensjonelle og hybride trusler: fra stridsvogner til tweets».
Covid-19-pandemien, som så den første massedistribueringen av nettsensur, kjøpte vestlige eliter en pustepause. Men ikke lenge. I dag oppsluker en «populistisk» motreaksjon igjen Vesten: Høyrepopulistiske partier vokser over hele Europa, og Trump er på vei til å vinne det neste amerikanske valget. I mellomtiden har eskalerende spenninger i Ukraina detonert til en ikke-lenger-så-proxy-krig mellom Nato og Russland. Fra perspektivet til vestlige eliter krever alt dette en fordobling av sensurregimet, med en stor forskjell: sensur på nett pleide å skje bak lukkede dører, utenom-lovlig og i en kontekst med muligheten til plausibel benektelse av regjeringer. I dag blir det institusjonalisert og konstitusjonalisert gjennom verktøy som de digitale tjenestene.
Elitene rettferdiggjør praktisk sensur på to måter: ved stadig å utvide definisjonen av «hatefulle ytringer» til å omfatte nesten hva som helst; og, mer illevarslende, ved å omdøpe kritiske meninger, spesielt om utenrikspolitikk og geopolitiske spørsmål, til «desinformasjon» eller eksempler på utenlandsk innblanding. Det er ingen tilfeldighet at EU-kommisjonens første DSA-rapport noensinne var helt fokusert på spørsmålet om «russisk desinformasjon». Talende nok setter rapporten «Kreml-tilknyttede kontoer» – potensielt alle kontoer som er kritiske til Nato – nesten på samme plan som kontoer som er knyttet til eller assosiert med den russiske staten.
Denne bevisste utviskingen av grensen mellom ulovlig og skadelig ytring, og mellom kritisk mening og utenlandsk propaganda, er sentral i sensurregimet, ettersom den effektivt lar EU-eliter bestemme hva hundrevis av millioner av europeere kan eller ikke kan si og lese på nettet. Det er statssanksjonert sensur, enkelt og greit. Og det burde ikke komme som noen overraskelse at den største trusselen mot ytringsfriheten i dag kommer fra EU: hele blokkens institusjonelle byggverk er tross alt rettet mot å begrense demokratiet, ved å overføre makt til ukontrollerbare eliter som stort sett er isolert fra folket. På sin side skaper ovenfra og ned påtvinging av upopulær politikk på folket i Europa uunngåelig opposisjon, som deretter krever undertrykkelse av ytringsfriheten for å motvirke tilbakeslaget. Det er en ond sirkel.
Denne typen massesensur bør virkelig forstås som et desperat oligarkis siste forsvarslinje – og ingen innkapsler dette oligarkiet bedre enn Breton selv, en tidligere forretningsmann og militær- og etterretningsentreprenør som ble teknokratsjef. Hvis dette var en film, kunne man ikke tenke seg et bedre valg enn ham som erkefienden til den populistiske rebellen Musk. Men det er ikke en film. Dette er en kamp som vil definere demokratiets fremtid i årene som kommer. Og hvis vi forventer at Musk skal kjempe for resten av oss, har vi allerede tapt.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
Woke-mediene lærer barn å lyve
Av Kjetil Tveit - 21. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/woke-mediene-laerer-barn-a-lyve/
Ærlighet har en egen frekvens. Sannheten har en egenverdi, og før lærte barna på søndagsskolen at det var stygt å lyve.
I det sekulære samfunnet skal vi nå lære oss splitter nye regler for rett og galt. Det finnes ingen garanti for at dette går godt, og sannheten har nå blitt et moralsk valg man tar.
For eksempel hvis en biologisk mann sier at han er kvinne, er det din moralske plikt å lyve, og si at du mener også at han er en kvinne.
Sannheten har blitt relativ. Man velger seg den sannheten som man ønsker, eller den sannheten storsamfunnet forventer at du skal si.
Hvis man «ønsker» seg «feil» sannhet, blir man følgende stempelet som umoralsk med kanselleringskulturen som et direkte resultat av relativismen. Dette er nytt, og stammer fra postmodernismen, kritisk teori (Frankurterskolen) og dekonstruismen som sammen endte opp i woke-radikaliseringen vi ser i dag.
Jeg var på økonomifestivalen KÅKÅnomics for et par år siden og så på en av debattene der Harald Eia hadde en mann fra Statistisk sentralbyrå i panelet samt en ung kvinne som angivelig var woke.
Statistisk sentralbyrå representerte tallene på innvandring, og at innvandringsregnskapet går ikke rundt. Tallene lyver ikke, så sant man har regnet riktig. Tall er tall. De er objektive.
På den andre siden mente hun som selv erklærte seg som en woke, at det ikke var et problem med så mye innvandring. Woke er på en måte motsatt av tall og tørre fakta, og representerer subjektivitet og dogmatikk satt i system; «jeg mener», og «jeg føler».
Eia spurte om det ikke var slik at man var litt løgnaktig når man var woke, og kvinnen protesterte ikke noe særlig på det.
Det kunne like godt stått «løgner» i pannen på en postmodernist eller en woke. De har ikke lært seg å snakke sant, og de tror åpenbart de gjør en god gjerning når de lyver.
I Document kan vi i dag lese at «Aftenposten lyver ubesværet, også til barna». De forteller at det er hvite gutter som raner mørkhudede barn.
Dette kalles gaslighting.
Hva betyr det? Begrepet «gaslighting» stammer fra teaterstykket «Gas Light» skrevet av den britiske dramatikeren Patrick Hamilton i 1938. Stykket ble senere tilpasset til film, først i en britisk versjon i 1940, og deretter i en mer kjent amerikansk versjon i 1944, med Ingrid Bergman og Charles Boyer i hovedrollene. I disse produksjonene manipulerer en ektemann sin kone til å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning ved blant annet å dimme gasslysene i huset og deretter benekte at lyset har endret seg når hun kommenterer det.
Gaslighting er dermed blitt et begrep som beskriver en form for psykologisk manipulering der en person eller en gruppe får en annen person til å tvile på sin egen hukommelse, oppfatning eller forstand. Dette kan skje gjennom vedvarende fornektelse, villedende informasjon og andre taktikker som har til hensikt å destabilisere offerets virkelighetsoppfatning og gjøre dem avhengige av manipulatorens versjon av virkeligheten.
Det Aftenposten og Supernytt gjør med våre barn er å gaslighte dem. Barna ser med egne øyne at de blir ranet av innvandrere, mens de voksne forteller at det er innvandrere som blir ranet av etniske nordmenn.
Man kuer barna til å benekte sin egen persepsjon. Når de vokser opp blir de usikre, løgnaktige, woke og har råtnet sjelemessig. Slik formes man til å senere bli journalist i Aftenposten eller NRK, politiker osv.
Om man har tegn til sjeleliv og egen vilje i det man starter karrieren som ungdomspolitiker sørger lobbyen for å eliminere siste rest.
Løgnaktigheten i oppvoksende generasjon får alvorlige følger for samfunnet. Journalistene skriver det de tror at «de voksne» vil at de skal skrive, og søker ikke det som objektivt er sant. På denne måten avsløres ikke korrupsjon, fordi «de voksne» er naturligvis den globale lobbyen til dagens globale føydalherrer.
Som i teaterstykket Gas Light der en kvinne lever i et dysfunksjonelt forhold til sin mann, vokser barna våre i dag opp i et dysfunksjonelt forhold til staten og de postmoderne institusjonene som har overtatt foreldrenes rolle.
Det kan godt hende at de er heldige og har fått en klok lærer, men de ser på Supernytt i storefri, noen leser Aftenposten junior, og de får med seg postmodernisme også andre steder ser det ut til, for woke (løgnaktige, råtne og falske), det har de blitt mange av dem.
Når disse barna vokser opp, er de selvdestruktive og farlige for samfunnet dessverre, fordi det dysfunksjonelle forholdet mellom staten og folket, er i realiteten det vi kaller totalitarisme.
Boligpolitikk del 1
Av Tollef Hovig - 21. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/boligpolitikk-del-1/
Dette er del 1 av to artikler om boligpolitikk. Denne delen omhandler boligmarkedet som det er i dag. Del 2 som kommer senere, omhandler synspunkter på prisnivået for produksjon av boliger i dag, hvordan det generelle markedet kan utvikle seg framover, og på hvilke muligheter som finnes for å påvirke det generelle markedet og det å lage rimeligere alternative «lommer» enn det generelle markedet kan gi.
Bløffen de kaller boligmarkedet
Bolig, lys og brensel har blitt den utgiften som belaster nordmenns husholdningsbudsjett mest. Det går gjennomsnittlig over 30% av husholdningsutgiftene til bolig, lys og brensel.
Det blir nødvendig å tilhøre stadig mer bemidlede inntektsgrupper, for å kunne kjøpe bolig i de store byene.
Det smått utrolige i denne situasjonen er at såkalte kommentatorer i media, bransjefolk med særinteresser, økonomer og andre som gjerne vil ha fram meningene sine, er fullstendig på jordet når det gjelder boligmarkedet.
Omkvedet er at det må bygges flere boliger så prisene synker. Tanken har sitt utgangspunkt i skoleøkonomi om tilbud og etterspørsel. Når tilbudet øker og etterspørselen synker, skal i denne teorien prisene falle. La oss se på noen skrivebordsteoretikere:
Civita
Men et totalt gjennomregulert boligmarked, slik vi tidligere hadde i Norge, vil ikke sørge for at flere får mulighet til å eie egen bolig. Vil man virkelig gjøre noe med boligprisveksten og sørge for at flere kan eie sitt eget hjem, er det bare én ting som virkelig monner: Ubalansen mellom tilbud og etterspørsel må rettes opp. Beregninger fra Housing Lab ved Oslomet viser at 10.000 flere boliger i Oslo, alt annet likt, ville redusert prisene med ti prosent.
Høyre
Oslo Høyre mener at tilgang på flere boliger i markedet er det aller viktigste tiltaket for å dempe prisveksten og sikre at flere får eie egen bolig. I Oslo har saksbehandlingstiden økt dramatisk. Kommunen har drevet opp byggekostnadene med detaljerte særkrav, føringer og «veiledere».
Denne type kommentarer vrimler det av. Dette er bare tull, og bygger på skrivebordsteorien om tilbud og etterspørsel.
I virkeligheten er markedet som prismekanisme regulert bort
I virkelighetens verden er nyboligmarkedet et gjennomregulert marked, ikke av det offentlige, men av de private, særlig finanskapitalen. Hvis vi ser bort fra småhusproduksjonen, deles større blokk- og rekkehusprosjekter alltid opp i salgstrinn. Normalt er det 10- 60 boliger i et salgstrinn. Banken stiller alltid krav om at 50-70% av salgstrinnet skal være solgt, før de gir byggelån. Hvis det ikke selges mange nok boliger, gis det ikke byggelån, og det blir ingen bygging. Den mekanismen er i full sving nå om dagen. Det betyr at det aldri vil bygges flere boliger enn det de til enhver tid betalingsdyktige kjøperne etterspør. Prismekanismen i skrivebordsteorien om tilbud og etterspørsel er dermed opphevet. Det er i et slikt privatregulert marked umulig at det bygges så mange boliger at det påvirker prisene. Finanskapitalen og boligselskapene har full kontroll. Det som skjer når markedet er ekskludert som prismekanisme, er at det er underliggende forhold som påvirker prisene, noe jeg skal komme tilbake til. Problemet med disse underliggende forhold er at så og si alle fører til økte priser.
Stadig flere av de lavere inntektsnivåene må ut av byen eller av bolig overhodet
Det som skjer i et marked hvor prismekanismen er ekskludert, er det som har startet i Norge, men har kommet mye lenger i land som USA, Frankrike og England. Hvis man tenker seg samfunnet delt opp i inntektsnivåer, vil først de laveste nivåene presses ut av byene, sånn som i Paris, London og New York. De laveste inntektsnivåene vil presses helt ut av det regulære boligmarkedet og over i campingvogner eller ut på gaten. Etter hvert som prisene på bolig øker, vil stadig flere av de lavere inntektsnivåene bli presset ut av byene og av boligmarkedet. I Norge er det enn så lenge støtteordninger for disse lavere inntektsnivåene, men det er forutsigbart at støtteordningene vil bli dårligere og dårligere. Høyere og høyere inntektsnivåer vil kreves for en bolig i byene.
At markedet som prismekanisme er satt ut av spill, betyr at det er andre årsaker som styrer boligprisene. Jeg synes det er hensiktsmessig å dele disse årsakene inn i to grupper. I den første gruppen er de langsiktige årsakene, som henger sammen med hvordan vareøkonomien fungerer i den historiske fasen den er i. I den andre gruppen er de mer kortsiktige årsakene til endringer i boligprisene.
De langsiktige årsakene
Høyinntektslandene gikk inn i en ny økonomisk fase på 80-tallet, som varte fram til 2020. På 80-tallet ble sentralbankenes rett til å trykke penger/gi kreditt, privatisert. De private bankene fikk retten til å gi kreditt, noe som i praksis er det samme som å trykke penger. Med noen tastetrykk på en datamaskin kunne de skape et lån. Et produkt skapt av et tastetrykk, som skulle betales tilbake med en høy pris, renta. Som om man laget en boligblokk og leide den ut, bare at produktet banken skapte som folk må slite og slepe for i 30 år ble skapt ved et tastetrykk. Denne omleggingen fører til en voldsom økning av gjeldsmengden i høyinntektslandene, og en tilsvarende økning av pengemengden i samfunnet. Det var utover 70-tallet stadig færre muligheter for investering i produksjon som kunne gi fortjeneste. Det førte til at veldig mye av dette gjeldsberget investeres i eierskap av produksjonskapitalen i stedet for i forbedringer av produksjonen, og i formueskapital hvor boliger utgjør en viktig form. Kort sagt på områder hvor bankene kunne få sikkerhet for utlånene sine. Dette øker etterspørselen etter boliger og prisene stiger jevnt og trutt i hele denne fasen. Nominelt øker prisene fra 700 til 2900% i høyinntektslandene.
Det kan være interessant å se på utviklingen av boligprisene sammenlignet med gjennomsnittlig inntekt siden 1975. Vi ser at i alle land unntatt USA, som så vidt har hentet seg inn etter finanskrisen rundt 2009, har boligprisene steget mer enn de gjennomsnittlige lønningene. Men problemet beskrevet over, med at de lavere inntektsnivåene blir presset ut, gjelder allikevel for alle landene vist under. Det skyldes den svært ulike utviklingen i inntektsfordelingen i samfunnet, noe som gjør at den delen av samfunnet som har for lavt inntektsnivå til en bolig stadig blir større og større. Denne utviklingen er særlig synlig i USA og i England.
I det store bildet er det altså privatiseringen av kredittgivingen i samfunnet, som fører til økningen av boligprisene i perioden 1980 – 2020.
Kapitalismens nye fase
Etter 2019, har høyinntektslandene gått inn i en ny fase. I stedet for oppbyggingen av gjeldsberg, som ikke lenger var mulig etter at renta i den forrige modellen sank til bortimot null, satser man nå på at staten skal finansiere en etterspørsel, slik at produksjonsbedriftene kan tjene penger igjen. Staten må skape etterspørselen, fordi forbedringer av produksjonen som gir fortjeneste har blitt mangelvare, og fasen med oppbygging av gjeldsberg som fortjenestens kilde har tatt slutt. Staten må kort og godt finansiere kapitaleiernes overskudd. Pandemien utgjorde en pangåpning på den nye fasen, med en voldsom statlig subsidiering av produksjonskapitalen, særlig Big Pharma. Kapitaleiernes grønne skifte er en måte og legitimere slik finansiering av kapitaleierne på. Å produsere strøm som er så dyr at ingen vil kjøpe den for det det koster å produsere den, så den derfor må subsidieres for å bli produsert, er et eksempel på denne type produksjon. Innenfor det grønne skiftet, er det et utall muligheter for denne subsidieringen, men også andre steder. Det militærindustrielle komplekset er jo voldsomt i skuddet for tiden. Denne formen for kunstig etterspørsel, kombineres med en økende omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne. En slik omfordeling skjer lettest gjennom at produksjonskapitalen øker prisene sine, noe vi har sett i alle høyinntektslandene. Nettopp en slik omfordeling vil skape stadig nye horder med inntektsnivåer, som er for lavt til å kjøpe bolig.
De mer kortsiktige prispåvirkninger
Jeg skal dra fram det jeg ser som de viktigste mere kortsiktige prispåvirkningene.
Prisdrivende regelendringer
Arkitekter og byggherrer
Prisøkninger
Tomtekost
Det grønne skiftet i byggebransjen
Endringer i befolkningsmengde
Endringer i areal pr beboer
Valutakurs
Saksbehandling
1 Prisdrivende regelendringer
Byggebransjen består av svært mange fag og enda flere produkter og leverandører, Det er aktører innen prosjektering, vareproduksjon, varesalg, bygging osv. Alle kriger for å endre regelverket til sin fordel. Tanken er at bare jeg får mitt igjennom er alt bra. Min del i det hele er så liten, og om det fører til kostnadsøkning er den så liten del av totalen. Det utrolige er at ingen av disse endringene er underlagt noe krav om utredning av hvilken kostnadskonsekvens de gir.
Et aktuelt eksempel kan være som følger. Parkeringsplasser i kjellere er svært dyrt og svært CO2 krevende. Sintef lager veiledning for bygging av P-plasser. Noen dommer i retten, har gjort at arkitekter og prosjekterende må følge disse anbefalingene. Det kom i 2023 en ny veiledning som legger målene til en SUV til grunn for utmåling av P-plassenes størrelse, Dvs. at fordi noen bedrestilte kjører i SUV, skal alle med mindre biler betale for en SUV-størrelse på P-plassen. De gamle bestemmelser innebar en kostnad på kr 371.000 per plass, de nye bestemmelsene gir en kostnadpå kr 423.500 pr plass. En økning på kr 52.500 pr plass.
CO2 utslipp fra grunnarbeid og bygging av kjeller ligger normalt rundt 700kg/m2. En parkeringsplass, går med nye bestemmelser fra 18 900 kg/CO2 til 21 000 kg/CO2. For den som har dypere interesse, se:
Innlegg: Når SUV fortrenger førstegangskjøperne
Nylig var det en landskapsarkitekt ute på bygg.no som mente at alle hus burde bygges med en hovedtrapp og en rømningstrapp, for da kunne landskapsarkitektene slippe å ha problemer med oppstillingsplasser til brannbil, se https://www.bygg.no/mener-brannoppstillingsplasser-forer-til-nedprioritering-av-uteomrader/1556318!/ En slik rømningstrapp utgjør 4m2 pr etg og medfører en økning i byggekostnader på rundt kr 2000 per m2 BRA leilighet, og tapte salgsinntekter som tas igjen andre steder, på ca kr 60 000 pr leilighet. Det er tall en landskapsarkitekt ikke har noe forhold til.
Kostnadsøkningen kommer ikke bare på denne direkte måten, men også gjennom regelendringer som medfører stadig mer administrasjon i byggefasen. Antallet funksjonærer på en byggeplass har omtrent fordoblet seg. Så og si alle nye krav medfører prisøkninger. Det finnes noen få unntak andre veien, som når Oslo Kommune reduserer kravet til antall parkeringsplasser.
2 Arkitekter og byggherrer
Arkitekter bidrar sterkt til økende boligpriser. De vil gjerne tegne prosjekter som skal vise høy klasse arkitektur. De vet veldig lite om hva som koster penger. De frigjør seg gjerne fra rasjonelle spennvidder og rasjonelt byggesystem, de klarer ikke å tegne riktig utførte sjakter og tekniske anlegg, de styrter bort til den dyreste materialhylla fordi de tror god arkitektur er det samme som dyre materialer. Å lage god arkitektur med enkle materialer og rasjonell bygging, er visst ikke på pensum. Byggherrene klager på alle andre, mens de selv presser den gjennomsnittlige prisen opp. Nå for tiden skal f.eks. alle ha dyr 1 stavs parkett mener boligutviklingselskapene. En førstegangskjøper klarer seg med langt enklere gulv, men 1 stav er på mote blant boligutviklingselskapene, så da skal alle ha det.
3 Prisøkninger
I de senere årene har det vært noen voldsomme prisøkninger på materialer og underentrepriser. Tekniske fag har nær doblet prisen. Trevareprisene har skutt i været, betongprisene har tatt av med rakettfart, vinduer har økt nærmere 80%, og sånn har det vært for nesten alle vareslag.
4 Tomtekost
Tomtekostnaden utgjør en stadig økende andel av boligprisen. I Oslo er det veldig lite ubebygde tomter som har kollektivtransport i nærheten. Det er satt en grense mot utvidelse i marka, og vestover overtar stort sett glissent bebygde eneboligområder etter Majorstua. Det er derfor ingen måter å utvide byen dersom man ikke gjør inngrep på de områdene. I de andre store byene er utvidelsesmulighetene litt varierende, men mye av det samme. Dette har ført til en svært kraftig økning av tomtekostnadene. Siden 2000, har de vel omtrent femdoblet seg.
5 Det grønne skiftet
Alle byggeprosjekter må nå levere CO2 budsjett og regnskap. Dette har medført et voldsomt byråkrati og utgjør en betydelig kostnadsøkning i boligprisen. Det gir jo mange nye arbeidsplasser, men alle disse utgjør bare tilleggskostnader i boligbyggingen. I byggebransjen er det noen få store drivere som sement og stål. Hadde man fatt bukt med disse, kunne man redusert resten over tid, med mindre kostnadskrevende tiltak. EU’s taksonomi er et annet prisdrivende grønt tiltak. Det vil gi dyrere renteutgifter til alle som ikke bor i nybygd, godt isolert bebyggelse.
6 Endringer i befolkningsmengde
Når befolkningsmengden i et land øker, vil etterspørselen etter bolig øke, dersom antall m2 pr person er konstant. Og tilsvarende hvis befolkningsmengden i et land synker vil etterspørselen etter boliger synke, dersom antall m2 pr person er konstant. Den samme betraktningen gjelder for forflytninger av befolkningen innen et land. Søker folk seg mot de store byene vil prisene der øke, søker folk seg ut av de store byene vil prisene der synke.
I 1980 var det 4,1 millioner innbyggere i Norge, mens det i 2020 var 5,4 millioner. En økning på i overkant av 30%.
7 Endring i areal pr beboer
Endring i areal pr beboer virker sammen med endringer i befolkningsmengden. Når arealet stiger forbrukes det mer bolig per person. Det er noe ulikt tallgrunnlag hos SSB, som kan skyldes endringer i beregningsgrunnlaget. Det ene tallgrunnlaget viser rundt 10m2 mer enn det andre, men regnet som prosentvis økning er resultatet det samme innenfor hvert tallgrunnlag. Arealet i 1980 var rundt 46m2, mens det i 2020 var rundt 68m2. Man kan si at fra 1980 til 2020 økte boligarealet per person med nesten 50%.
8 Valutakurs
Fra og med 2001 til april 2022 solgte Norges Bank kroner for i gjennomsnitt 270 millioner per dag. Siden salget startet i april 2022 i 2023 og hittil i 2024 har Norges Bank solgt kroner for i gjennomsnitt 1,47 milliarder hver dag. https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/valutatransaksjoner-daglig/
Dette gjenspeiler seg i kronekursen som vist under. Fra den måneden salget startet, april 2022 til i dag har kronen falt fra med 20% mot dollar (vist under) og omtrent det samme mot andre valutaer, og faller fortsatt.
Dette har gitt sterke utslag for i byggevarer. Trelast, produseres jo i Norge, men når produsentene kan få høyere priser ved å eksportere trelasten pga. den lave kronekursen, gjør de jo det. Så den lave kronekursen får konsekvenser både fordi importerte byggevarer blir dyrere, og fordi norskproduserte varer, via eksportmuligheten, blir dyrere.
9 Saksbehandling
For treg saksbehandling med regulering og rammesøknader er det boligutviklingsselskapene alltid trekker fram. Og de har jo rett i det, men mange av dem har seg selv å takke. Det ligger stor fortjeneste i å overutnytte tomtene. Mange av reguleringssakene ender dermed med to forslag til politisk behandling, forslagstillerens forslag og Plan- og bygningsetatens forslag. Samtidig er det også sånn at det blir trangere og trangere rundt tomtene som skal bebygges. Det blir fler og fler hensyn å ta, og i et demokrati vil det medføre lengre saksbehandlingstid. Saksbehandling kan gjøres mer effektivt og mye kan forbedres, men boligutviklingsselskapene sutrer på Plan- og bygningsetatene, fordi de ønsker seg høyere utnyttelse av tomtene så de kan tjene mer penger.
Offisiell koronaskammekrok
Av skribent - 21. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/offisiell-koronaskammekrok/
Jeg beklager på det sterkeste at jeg ikke helhjertet støttet den lille minoriteten som var modige nok til å protestere mot myndighetenes koronahåndtering. Jeg lot rebellene i stikken.
Særlig skjemmes jeg av at jeg som advokat, som da jeg var ferdig med utdannelsen min i likhet med alle andre jurister avga et høytidelig løfte om å fremme rett og å hindre urett, sviktet min plikt på det groveste.
Når vi i dag ser de alvorlige konsekvensene av myndighetenes handlinger, med nedstenging, nærmest tvangsvaksinering og diverse inngrep i bevegelsesfriheten og privatlivet vårt, vil jeg bare si at jeg nå forstår veldig godt hvor alvorlig det var at jeg ikke protesterte åpent og høylytt.
Jeg vil gjøre alt for at jeg ikke begår den samme tabben i framtiden. Jeg skriver dette fordi dagens postmoderne samfunn er rammet av et farlig virus – angsten for å tape ansikt og se svak ut hvis man innrømmer feil.
Skal vi komme videre i denne prosessen og lykkes med å tvinge myndighetene til å legge alle kortene på bordet, så tror jeg vi må starte med oss selv og erkjenne våre feil.
Dette innlegget ble publisert på Facebook-kontoen til Rune Østgård. Vi gjengir det her med forfatterens velvillige tillatelse. Han ba oss tilføye følgende:
Rune Østgård er advokat fra Steinkjer og angrende synder for å ha jobbet i tre år som nasjonal ekspert for EU-kommisjonen. De siste årene har han blitt kjent som forfatter. Østgård har nylig skrevet to bøker som begge er anbefalt av Deichman, Norges eldste og største bibliotek. Deichman skriver om Fraudcoin -1000 år med inflasjon som politikk (2022) at den «Avslører historiens største bedrageri». Fraudcoin har vært landets mest populære bok om samfunnsøkonomi i mer enn ett år. Om UNBAR, som handler om globalisering, skriver Deichman at «Syntesen er så fundamental at du sitter igjen måpende på vegne av din egen sivilisasjon». Østgård slipper også straks Arrow of Truth, som er en bok om Bitcoin.
Rune kan følges på sosiale medier, på Facebook, Instagram, LinkedIn, Nostr og Twitter/X.
Les artikler om lockdown.
EU etter to år i krig
Av Wolfgang Streeck - 21. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/eu-etter-to-ar-i-krig/
Dette innlegget av Wolfgang Streeck fra 3. juli 2024 er henta fra tidsskriftet Society. Det er oversatt fra engelsk for Politikus, og legges her ut i to deler. Streecks konklusjon er at sånn situasjonen har vært for EU, der drømmen om en enhetlig europeisk union er blitt stadig fjernere av intern uenighet, har latt seg frivillig bruke av USA til å gjøre Europa til et underbruk av USA militært og økonomisk.
Streecks innlegg er svært grundig med fakta og forståelse av hva som skjer med EU.
Uthevinger i teksten er av Politikus.
EU etter to år i krig, del 1
Sammendrag [av Society]:
Artikkelen handler om Den europeiske unions (EU) rolle i krigen i Ukraina, fra opptakten til krigen til dens innvirkning på EUs framtidige struktur og funksjoner, både i Europa og globalt.
Først gjør den greie for EUs tilstand før krigen. Den beskrives som overekspandert og stagnerende i forhold til EUs proklamerte endelige mål, «en stadig tettere union mellom de europeiske folkene».
Deretter omhandler den om hvordan EU ble brukt i de tidlige amerikanske forsøkene på å inkludere Ukraina i den østeuropeiske utvidelsen av NATO, med EU-medlemskap som belønning for ukrainsk vestliggjøring. For EU-ledelsen var dette en mulighet til å gjenopplive eldre — på det tidspunktet stort sett mislykka forsøk på overnasjonal samling og sentralisering — ved å tilby USA at EU kunne fungere som en transatlantisk base for USAs ukrainske strategi.
Deretter utforskes konsekvensene for EU og de sterkeste medlemslandene av den forestående amerikanske tilbaketrekningen fra det ukrainske krigsteateret når USA vender seg mot konflikten med Kina.
I siste del diskuteres det under hvilke forutsetninger Europa, de europeiske statene og EU kan håpe på en form for strategisk og politisk autonomi i den nye verdensordenen som er i ferd med å vokse fram.
EU før krigen: Fastlåst
Da krigen om Ukraina brøt ut, var Den europeiske union (EU) ei uordna samling av restene av ulike ufullstendige forsøk på det som hadde blitt kalt «europeisk integrasjon» – en stor overnasjonal stat som hadde blitt praktisk talt umulig å styre på grunn av overutvidelse og den ekstreme interne ulikheten som hadde fulgt med den. Snarere enn en overnasjonal superstat som gjorde slutt på de europeiske nasjonalstatenes separate eksistens, var EU blitt en slagmark, eller forhandlingsarena, for medlemslanda som forfulgte sine individuelle interesser, både direkte og indirekte. Direkte ved å forhandle avtaler med hverandre, indirekte ved å prøve å kontrollere hverandre via EUs overnasjonale institusjoner. Blant integrasjonsprosjektene som hadde kjørt seg fast i løpet av EU og de to forgjengerorganisasjonenes levetid — Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF; 1957-1972) og Det europeiske fellesskap (Europakommisjonen; 1972-1993) — kan vi nevne:
den såkalte sosiale dimensjonen fra 1970- og 1980-tallet, som ble offer for dreininga mot en nyliberal økonomisk politikk på tilbudssiden under Delors’ lange formannskapsperiode (1985-1994);
Det indre markedet fra 1992, som forble uferdig.
videre den europeiske monetære unionen fra 1999, som bare omfatter noen av EUs medlemsland og som har forblitt uten en bankunion, en finanspolitisk union og framfor alt en politisk union;
den økonomiske konvergensen mellom medlemslandenes vekstmodeller, eller varianter av kapitalisme;
den politiske og sosiale konvergensen mellom de nye medlemslanda
og Vest-Europas liberale «rettsstatlige» forfatningsmodell; osv. osv.
Allerede før 2022 var håpet om et integrert Europa som erstatta Europas historiske nasjonalstater — EUs høyt oppskrytte mål om en stadig tettere union mellom Europas folk — nesten forsvunnet, noe som ikke minst gjenspeiler at unionen, hovedsakelig av geopolitiske grunner, har vokst fra seks til 27 medlemmer (til og med 28, inntil en av de tre største medlemsstatene, Storbritannia, meldte seg ut). Inkludert så forskjellige land som Danmark og Romania, eller Portugal og Polen. Spenningene mellom medlemsland som Tyskland, Frankrike, Italia og Polen hadde økt på stadig flere områder:
som måla for, størrelsen på og fordelinga av de såkalte europeiske «samhørighetsmidlene»,
Den europeiske sentralbankens rolle i medlemslandenes økonomi,
Den monetære unionens finanspolitiske stabilitetsregime
eller «rettsstaten» i noen av de nye medlemslandene.
I tillegg kommer de ulike krisene på 2000-tallet:
som finans- og budsjettkrisen i 2008,
den påfølgende «sekulære stagnasjonen» i den kapitalistiske økonomien (Larry Summers i 2016),
bølgen av uønsket innvandring i 2015 og 2016;
EUs manglende evne til å utforme en sentralisert, felleseuropeisk respons på covid-19-pandemien i 2020-2022,
og ineffektiviteten til det gjeldsfinansierte «gjenoppbyggingsfondet» Next Generation European Union (NGEU) på 750 milliarder euro etter covid-19, som hadde som mål å avhjelpe krisen i særlig den italienske økonomien.
Til sammen avslørte de EUs mangel på teknokratisk problemløsning og politisk styringsevne, noe som gjorde medlemslanda og regjeringene enda mer bevisste på sine nasjonale interesser og forskjellene mellom dem.
Høsten 2021, da krigen i Ukraina begynte å vise seg i horisonten, hadde medlemslandas regjeringer lagt seg til en vane med å bruke unionen til innenrikspolitiske formål. De framstilte EU for sine nasjonale befolkninger enten som et lovet framtidsland med «europeiske løsninger» på problemer de ikke var teknisk i stand til eller politisk uvillige til å løse, eller som den skyldige hvis det viste seg at slike løsninger ikke var i vente. Avhengig av politisk bekvemmelighet ble EU også brukt til å skape internasjonale mandater for upopulær nasjonal politikk, for eksempel nyliberale økonomiske reformer, og som et bolverk mot anti-nyliberale reformer. EU ga også rike muligheter for symbolpolitikk og gjensidig støtte mellom nasjonale ledere, med en stilltiende avtale om at ingen av dem skulle måtte reise hjem fra toppmøtene uten å ha noe å vise velgerne sine.
Generelt hadde EU på begynnelsen av 2020-tallet blitt et sted for felles kortsiktige, men av den grunn også kortvarige, svar på langsiktige problemer, som finanskrisen i de vesteuropeiske statene under presset fra selvpålagte, eller kapitalmarkedspålagte, innstramminger. Ofte var det nødvendig å omgå EUs de facto grunnlov, traktatene, som er skrevet på en slik måte at det er praktisk talt umulig å gjøre endringer, bortsett fra – indirekte – gjennom avgjørelser fra EU-domstolen, som bare domstolen selv kan revidere. Nasjonale regjeringer lærte seg å finne stadig flere ulovlige, halvoffentlige og ulovlige midlertidige løsninger på problemer som oppsto, for eksempel statsfinansiering under bordet fra Den europeiske sentralbanken eller finansiering av covid-19-«gjenopprettingsfondet» ved å ta opp lån, selv om traktatene ikke tillater EU å ta opp gjeld. Tidlig på 2020-tallet var det åpenbart at dette ikke kunne fortsette i det uendelige, og EU levde politisk fra hånd til munn og brukte opp sin svinnende legitimitet uten å være i stand til å fylle den opp igjen. Et symptom var den raskt økende velgeroppslutningen om såkalte høyrepopulistiske partier og bevegelser i flere medlemsland, som er sterkt EU-kritiske.
EU under opptakten til krigen
EU var fra første stund involvert i Ukraina-konflikten, men aldri som en aktiv aktør. Seinest under George W. Bush (2001-2009) var det blitt et amerikansk strategisk mål å innlemme Ukraina i NATO, mot russisk motstand. Ukrainsk medlemskap i EU ble i denne sammenhengen sett på som en integrert del av innlemmelsen av Øst- og Sentral-Europa i Vesten, etter modell av EUs østutvidelse i 2004, da Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia og Slovenia ble tatt opp i unionen. Frankrike og Tyskland, de ledende kontinentale EU-medlemslandene, gikk i prinsippet med på ukrainsk medlemskap, men insisterte på EUs ganske krevende opptaksvilkår, noe som ville utsette opptaket med flere år. I mellomtiden ble det i 2007 innledet forhandlinger om en assosieringsavtale. Et år seinere, på NATO-toppmøtet i Budapest, la Tyskland og Frankrike, med Merkel og Sarkozy i spissen, ned veto mot et forslag fra Bush om øyeblikkelig opptak av Ukraina i NATO. Forhandlingene om en assosieringsavtale med EU ble avslutta tidlig i 2012. Utkastet til avtale la opp til et omfattende politisk samarbeid, frihandel, omfattende juridisk harmonisering, økonomisk og teknisk bistand og generelt samarbeid på en lang rekke områder, fra utdanning til teknologi og helsevesen, noe som i sum utgjorde et slags de facto-medlemskap uten medlemsrettigheter. Parallelt med dette ble USA, under Obama-administrasjonen (2009-2017) og dens spesialrepresentant for Ukraina, visepresident Biden, dypt involvert i ukrainsk innenrikspolitikk, blant annet ved å plassere en rekke amerikanske rådgivere i en rekke ukrainske politiske og økonomiske institusjoner, deriblant hæren.
Som svar på dette begynte Russland å legge press på den ukrainske regjeringa for å få den til å motsette seg integrasjon i EU, noe som ble sett på som et første skritt mot integrasjon i NATO. I november 2013 nekta president Viktor Janukovitsj i siste liten å undertegne assosieringsavtalen med EU. Dette førte til sivile uroligheter som kulminerte i Maidan-opprøret i februar 2014. Som en reaksjon forlot Janukovitsj sitt embete og flyktet fra landet. (Allerede i slutten av januar samme år fant den avlytta telefonsamtalen mellom Victoria Nuland, ansvarlig for Europa og Eurasia i det amerikanske utenriksdepartementet, og USAs ambassadør i Ukraina sted. I samtalen diskuterte de to hvem som skulle utnevnes til den neste ukrainske regjeringen. På spørsmål om EUs posisjon svarte Nuland det berømte svaret: «F… EU.») Kort tid etter okkuperte og annekterte Russland Krim-halvøya, og deretter grep prorussiske separatister i Øst-Ukraina til våpen mot den ukrainske staten, med russisk støtte. I juni samme år ble oligarken Petro Porosjenko valgt til Ukrainas president i et spesialvalg.
De vesteuropeiske landa, og i hvert fall ikke EU, ser ikke ut til å ha spilt noen rolle av betydning på dette stadiet. Seinere i 2014 undertegnet president Porosjenko en assosieringsavtale mellom Ukraina og EU, etterfulgt av forsøk fra Frankrike og Tyskland på å få til en våpenhvile og en forhandla ukrainsk-russisk løsning. Forhandlingene ble arrangert i regi av OSSE i det såkalte Normandie-formatet, som involverte Ukraina, Russland og de to separatistiske russisktalende ukrainske provinsene, sammen med Frankrike og Tyskland, men ikke USA eller Storbritannia. Samtalene, som fant sted i Hviterusslands hovedstad Minsk, resulterte i to avtaler, Minsk I (september 2014) og Minsk II (februar 2015). De innebar en overvåka våpenhvile, tilbaketrekking av tropper på begge sider, desentralisering av den ukrainske staten, lokalvalg i de prorussiske regionene og full kontroll over statsgrensa fra ukrainske myndigheters side. Begge avtalene blei i stor grad virkningsløse.
Håpet om en fredsløsning kan ha kommet tilbake med valget av Porosjenkos etterfølger, Volodymyr Zelenskij. I april 2019 hadde Zelenskij beseiret Porosjenko med en margin på 3:1 etter at hans ordinære periode var over. Zelenskijs valgprogram inneholdt planer om desentralisering av makt fra sentralregjeringen til lokale myndigheter, samt en fredelig løsning på konflikten i Donbas-regionen gjennom implementering av Minsk-avtalene og videre forhandlinger med Russland. Samtidig som kampene i Øst-Ukraina fortsatte med jevne mellomrom, fortsatte USA å utruste den ukrainske hæren for å sikre interoperabilitet (evnen militært utstyr eller grupper har til å operere sammen) med NATOs kommandostruktur. Interoperabilitet ble offisielt erklært av NATO i juni 2020, i løpet av Trumps siste år som president. Mindre enn to år senere, i slutten av februar 2022, ett år inn i Bidens presidentperiode og omtrent et halvt år etter den amerikanske tilbaketrekningen fra Afghanistan, kom det russiske angrepet på Ukraina.
Før krigsutbruddet hadde Russland gjort intense diplomatiske anstrengelser for å forhandle med USA om sikkerhetsgarantier med tanke på Ukrainas fremskredne politiske, økonomiske og militære integrasjon i NATO og EU. Russland krevde særlig en slutt på NATO-utvidelsen, tilbaketrekking av NATO-styrker fra østeuropeiske land, avståelse fra mellomdistanseraketter stasjonert i NATO-land som kunne true russisk territorium, og tiltak for gjensidig åpenhet. Noen slike forhandlinger kom imidlertid ikke i stand, ettersom USA insisterte på sin «åpen dør»-politikk overfor NATO-alliansen. I de kritiske månedene høsten og vinteren 2021/2022 var det, så vidt vi vet, ingen konsultasjoner fra USAs side med europeiske regjeringer eller EU for den saks skyld.
Forhandlingene fortsatte en kort stund etter at krigen hadde begynt, nå mellom Ukraina og Russland i Istanbul, under ledelse av Israels statsminister Naftali Bennett. Lite er kjent om forløpet og utfallet av dem. Mye tyder imidlertid på at det ble inngått en tentativ fredsavtale som innebar ukrainsk nøytralitet, sikkerhetsgarantier for Ukraina og territorielle innrømmelser til Russland når det gjaldt Krim og Donbas-regionen. Mens Russland ser ut til å ha gått med på et utkast til avtale, trakk den ukrainske sida seg fra forhandlingene, tilsynelatende etter at den britiske statsministeren, Boris Johnson, under et besøk i Istanbul hadde forsikret dem om at Ukraina med vestlig støtte ville vinne krigen innen utgangen av året. Igjen, det viktige her er at EU og dets medlemmer ser ut til å ha blitt henvist til sidelinja.
EU i første del av krigen:
[En økonomisk-politisk underavdeling av NATO]
Da krigen starta, opptrådte EU-kommisjonen under Ursula von der Leyen som NATOs og USAs forlenga europeiske arm, og stilte sine ressurser til rådighet for dem samtidig som den arbeidet for å forene medlemslandene bak den vestlige krigsinnsatsen. I mangel av jurisdiksjon i henhold til de europeiske traktatene når det gjaldt militær- og forsvarsspørsmål, forsøkte Kommisjonen å identifisere hull i kapasiteten til EUs medlemsland og NATO som den kunne tilby seg å fylle, i håp om å styrke, eller gjenopprette, styringsmulighetene som en internasjonal institusjon. Ett av de første skrittene var å utarbeide, i nært samarbeid med USA, et bredt spekter av europeiske sanksjoner mot Russland og land som støtta landet, med sikte på å svekke Russlands økonomiske og, som et resultat, militære makt på en avgjørende måte. I realiteten innebar dette at EU ble en økonomisk-politisk underavdeling av NATO, som bisto NATO på sitt spesielle ekspertiseområde. Sanksjonene omfattet frysing av eiendeler og reiseforbud, bank- og sentralbankrestriksjoner som utestenging fra SWIFT-systemet, eksportkontroll og importforbud, samt embargoer mot russisk energi.
Både EU og USA forventa at sanksjonene snart ville gjøre det umulig for Russland å fortsette sin kampanje. Det ser faktisk ut til at det var med dette perspektivet at USA og Storbritannia klarte å overbevise den ukrainske regjeringa under Istanbul-forhandlingene om at den kunne gå for mer enn et territorielt kompromiss, ja, faktisk for en full seier over Russland i løpet av noen få måneder. Like etter krigsutbruddet hadde von der Leyen offentlig uttalt at målet med sanksjonene var å «systematisk degradere Russlands industrielle og økonomiske base». To år seinere insisterte hun på at «lag for lag skreller [sanksjonene] av det russiske industrisamfunnet». På det tidspunktet var den russiske økonomien i vekst, inkludert den russiske oljeeksporten, mens store deler av Vest-Europa var på vei inn i en lavkonjunktur.
En annen måte EU støtta og støtter den vestlige krigsinnsatsen på, er ved å bidra til å holde moralen oppe hos det ukrainske folket. I den forbindelse fortsatte von der Leyen utrettelig å erklære at EU og medlemslandene var fast bestemt på ikke å gi seg før Ukraina hadde vunnet en fullstendig militær seier over Russland, uansett hva som måtte til, og brukte en retorikk som ofte var mer militant enn USAs. På samme måte fortsatte von der Leyen å stille Ukraina et fullt EU-medlemskap i utsikt, i tråd med assosieringsavtalen fra 2014. Dette til tross for at flere land på Vest-Balkan, som hadde arbeidet hardt for å oppfylle opptaksvilkåra, allerede i årevis hadde blitt stående på venteliste på grunn av uløste problemer som en videre østutvidelse ville medføre for EUs budsjett og styresett, som for eksempel flertallsvalg i Rådet. Løftene om framskyndet medlemskap kom med langsiktige forpliktelser om økonomisk støtte til gjenoppbygginga av Ukraina etter, og faktisk allerede under, krigen. I sin tale om rikets tilstand 14. september 2022 kunngjorde von der Leyen at gjenoppbyggingen av Ukraina ville begynne umiddelbart, og at det ville kreve «en omfattende Marshall-plan» som EU ville «presentere en ny plattform for gjenoppbyggingen av Ukraina». Nesten to år senere gjentok hun løftet sitt: «Vi vil gjenoppbygge Ukraina fullstendig når krigen er vunnet. Den europeiske union står fast ved Ukrainas side, finansielt, økonomisk, militært og mest av alt moralsk, helt til [Ukraina] endelig er fritt.» Fotnote 1
Mer enn to år etter at krigen begynte, har det ikke vært noen diskusjon om hvilke problemer et EU-medlemskap for et land som Ukraina, med dets behov for langsiktig økonomisk støtte, først militært og deretter økonomisk, vil føre til for EUs interne politikk og finanser. En forsmak på hva som kommer til å skje, selv uten en formell tiltredelse, fikk vi da polske bønder protesterte militant mot at ukrainske landbruksprodukter ble tillatt transportert gjennom Polen for salg til land utenfor EU. Det krevde en betydelig innsats fra Kommisjonens side å forhandle frem et slags kompromiss, sannsynligvis med hjelp av en eller annen form for økonomisk eller politisk sidebetaling til Polen.
Helt fra krigens begynnelse så EU-kommisjonen det som sin oppgave å sørge for at EUs medlemsland fulgte NATOs politikk og strategi. Her var Tyskland det kritiske tilfellet, som den største konvensjonelle makten i Vest-Europa og nær den ukrainske slagmarken, med en langvarig arv av pasifisme fra etterkrigstiden. For von der Leyen var den selvutnevnte oppgaven å presse Tyskland over de «røde linjene» som Scholz-regjeringen hadde definert for tysk krigsdeltakelse, godt hjulpet av USA og de andre EU-medlemmene som gjerne sendte «tyskerne til fronten». Politikken hun sto overfor i denne forbindelse var like komplisert som spennende. Sjøl om von der Leyen er det tyske medlemmet i Europakommisjonen — hvert land har ett og bare ett — kan hun som president, i motsetning til de andre medlemmene, ikke forventes av sitt hjemland å representere landets nasjonale interesser i Kommisjonen. Dessuten ble von der Leyen ikke utnevnt til kommisjonen av den nåværende tyske regjeringen, men av forgjengeren under Angela Merkel. Under normale omstendigheter ville Scholz ha erstatta henne med en politisk fortrolig fra sin koalisjon, men von der Leyen, som til alles overraskelse har blitt utnevnt til kommisjonspresident av, i praksis, Emmanuel Macron, virker uerstattelig som kommissær så lenge Rådet er villig til å gjenoppnevne henne som president … [skjedde 19.07.2024, Politikus]. Ved å påta seg og Kommisjonen å få Tyskland til å gå de andre medlemmenes ærend, har von der Leyens sjanser til å bli gjenutnevnt åpenbart økt, noe som vises av det faktum at Det europeiske råd nominerte henne bare kort tid etter EU-valget i 2024. Dessuten må det ha virket riktig for von der Leyen å gjøre Scholz’ liv vanskelig på grunn av Ukraina, ettersom hun tross alt er medlem av det største tyske opposisjonspartiet, CDU, der ledelsen, i Merkels tradisjon, ser ut til å være innstilt på en koalisjon i 2025 med de nå anti-pasifistiske Grønne. Fotnote 2
I sine forsøk på å bygge en overnasjonal europeisk stat bruker EU-kommisjonen under von der Leyen amerikansk press for europeisk støtte i Ukraina som en brekkstang for å fravriste medlemslandene ytterligere makt og kompetanse, en strategi som støttes av store deler av EU-parlamentet. Dette gjelder både internasjonal sikkerhet og finanspolitikk. Etter hvert som de enorme kostnadene ved å støtte Ukraina blir synlige, håper EU, Kommisjonen og Parlamentet å overtale særlig Tyskland til å tillate at Unionen tar opp gjeld på regelmessig basis, basert på presedensen fra det 750 milliarder store COVID Recovery Fund, som en måte å omgå nasjonale gjeldsbremser av noe slag. For å dokumentere sin besluttsomhet har Kommisjonen omdirigerte 3,6 milliarder euro fra den syvårige bevilgningen på 12 milliarder euro til Den europeiske fredsordningen (en finansieringsmekanisme utenfor budsjettet som EU har opprettet for å bidra til å forebygge konflikter, bevare fred og styrke internasjonal sikkerhet og stabilitet) til militær støtte til Ukraina, både dødelig og ikke-dødelig.
For Europakommisjonen og presidentens politiske entreprenørskap ga krigen i Ukraina en unik mulighet til institusjonell utvikling, eller om man vil, selvforherligelse, ved at EU fikk gjennomslag for amerikanske krav om transatlantisk solidaritet overfor sine medlemsland, særlig et til tider mer motvillig land som Tyskland. I prosessen ble det inngått vidtrekkende og ekstremt kostbare forpliktelser på vegne av unionen, det vil i siste instans si dens større og rikere medlemsland. Å oppfylle dem ville kreve grunnleggende strukturelle endringer som ville gjøre EU til en helt annen organisasjon. Om en slik endring noen gang vil være mulig, må synes tvilsomt; hvis den mislykkes, vil EU gradvis falle fra hverandre som en fungerende internasjonal organisasjon, og fortsette sitt langsomme forfall i årene etter finanskrisen. Hittil har EU-tjenestemennene og deres støttespillere på nasjonalt nivå, godt hjulpet av krigen, klart seg ved å slutte rekkene bak en koordinert oppvisning i optimisme, mens de sammen har marsjert inn i en ukjent framtid, følt seg fram ett skritt av gangen og tatt det europeiske statssystemet med seg.
Fotnote 1 :
Uttalelse av von der Leyen ved den felles pressekonferansen med Ukrainas president Zelenskyy: https://neighbourhood-enlar gement.ec.europa.eu/news/statement-president-von-der-leyen-joint- press-conference-ukrainian-president-zelenskyy-2024-02-25_en. [Lenka finnes ikke lenger, sier google. Politikus]
Fotnote 2:
Manuskriptet til denne artikkelen ble fullført før EU-parlamentet stemte over EU-kommisjonen for perioden 2024-2029, så vel som før de franske valgene 30. juni og 7. juli. Det er grunn til å anta at ingen av disse valgene vil påvirke den grunnleggende retninga til EUs og den franske politikken diskutert i denne artikkelen.
Denne artikkelen er oversatt og redigert av Politikus.
Terrorfinansieringen i Syria
Av Eva Thomassen - 21. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/terrorfinansieringen-i-syria/
I 2016 påsto jeg at norske hjelpeorganisasjoner ikke kunne redegjøre for hvem sluttmottakeren av milliarder av NORSKE bistandspenger gikk til i Syria. (Fra 2011-2024: 20 MILLIARDER kroner.)
i 2017 ble plutselig Faktisk.no interessert i min påstand. De laget en rapport som skulle tilbakevise min påstand.
Faktisk.no brukte blant annet rapport fra Norsk Folkehjelp til UD som eksempel på at min påstand var feil. faktisk.no ga meg «rødt kort». Min påstand var angivelig feil.
Rapporten til UD fra Norsk Folkehjelp bygger jo opp under min påstand. På spørsmål fra UD om Norsk Folkehjelps virksomhet i Idlib, skriver Norsk Folkehjelp at de har inngått en «gentleman´s agreement» med terrorgruppa HTS/Al-Qaida om at pengene går dit de «skal». De skal til HTS. Det avdekket jeg. Det finnes ingen kvittering fra sluttmottakeren.
Du og jeg skulle lures til å tro at norske bistandspenger gikk til «Det syriske folket». Å avsløre at de gikk til terrorfinansiering ga meg «rødt kort».
Jeg hadde midlertid rett i 2016/2017. Og, jeg har rett i 2024. Nå ser alle det. 20 milliarder norske skattekroner har gått til terrorgrupper i Syria.
Spørsmålet er: Hvem ba faktisk.no å «tilbakevise» min påstand? Gjetting: UD?
https://hannenabintuherland.com/…/norwegian-aid-syria…
https://www.faktisk.no/…/norske-hjelpeorganisasjoner-i…
http://res.cloudinary.com/…/s–ToC…/x7jpypcqo4dk2afte6kf
(NMFA: UD. NPA: Norsk Folkehjelp)
Jeg visste hva jeg skrev. Jeg har vært i Syria fem ganger under krigen. I 2015. 2 ganger i 2016. i 2017. I 2018
Hva beviser dette?
At NGOer blir brukt og lar seg bruke av regjeringer i regimeskiftekriger, som de gjør i Syria. Terrorister trenger mat, penger, våpen, koner, barn, sykehus, lønn osv.
Det beviser også at sannheten var viktig å skjule. NGOer har brukt denne rapporten som bevis for at de ikke har blod på hendene hver gang jeg har konfrontert dem med hva de driver med.
NGOene tør ikke å ha egne ansatte i Syria. De bruker «lokalansatte»: Det er for farlig å være der selv. Hvorfor? Fordi områdene norske penger går er kontrollert av terrorgrupper.
NGOene baserer seg kun på den informasjonen terrorgruppene gir NGOene. Disse skal fremstå som «lokalansatte».
Rapporten er ikke annet enn hvitvasking av terrorfinansiering. Det er forbudt etter norsk lov.
Terroristene våre skattepenger har gått til sitter nå i interneringsleire nordøst i Syria. Vi vil ikke ha dem hjem. De er plutselig blitt terrorister. Før «demokratiforkjempere».
Men, OBS: Det er våre skattepenger som holder liv i terroristene i disse interneringsleirene nordøst i Syria! Det skal vi heller ikke vite. Det står å lese at UD «gir bistand til Syria»
Norge gir ikke bistand til det syriske folket. Norge støtter de dødbringende sanksjonene EU og USA har innført overfor det syriske folket.
Israel og utmattingskrigen
Av Hans Olav Brendberg - 21. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/israel-og-utmattingskrigen/
For mange år sidan, medan eg arbeidde i Småbrukarlaget, dreidde praten innom ein som hadde investert i ein svært stor og kostbar John Deere-traktor – rikeleg stor til det han skulle brukast til på bruket. Nokre av dei som sat rundt bordet kommenterte at inntektene på bruket ikkje var større enn at du kom til å halda på lenge før den investeringa var tent inn. «Riktig nok», kommenterte ein av dei andre. «Men den investeringa fortel at han har tenkt å satsa på vidare drift. Og av og til der det nett det det handlar om»!
Det å investera handlar ikkje berre – og av og til slett ikkje – om kva vi forventar av lønsemd og inntening. Det handlar om kva vi ønskjer og trur på når vi skal freista navigera inn i framtida. Difor er investeringar så viktig når det gjeld å forstå kva som skjer i ein økonomi.
Eg brukar å sjå ein del på podcasten til domar Napolitano. Napolitano reklamerer fast for eit selskap som sel gull, til folk som vil sikra oppsparte verdiar i alderdomen. Eg trur dei gjer god butikk for tida. Men kvifor investerer fleire og fleire i gull?
Grunnen til at folk investerer i gull, er at dei ikkje har tru på dei investeringane aksjemarknaden tilbyr. Dei trur ikkje på vekst og nyskaping. Og investerer deretter.
Desse mekanismane byrar no å tæra på det sionistiske prosjektet. Det byrja allereide før åtaket 7. oktober. I heile 2023 var det store demonstrasjonar mot dei juridiske reformane til Netanyahu. Ei side av desse reformane som er lite lagt vekt på, men som er viktig, er at dei vil gje den israelske staten større tyngde i juridiske konfliktar med utanlandske investorar. Eller med andre ord: Israel har vorte ein meir utrygg stad for investeringar. Dette kjem i tillegg til problema som boykottrørsla skapar.
I dei store demonstrasjonane mot regjeringa i 2023 gjekk demonstrantane med svære banner med eit slagord dei hadde lånt frå boykottrørsla: «Frå gründernasjon til konkursnasjon».
Turistnæringa i Israel ligg for tida heilt nede. Men det er ikkje berre turismen som sviktar. Utanlandske investeringar i israelsk high-tech har falle dramatisk, og utgjer no berre 10% av det ein såg for eit par år sidan. Dette utgjer store summar – tidleg i sommar la Intel ei planlagt investering på 15 milliardar dollar i fabrikken sør i Israel på is. Og Intel er ikkje åleine.
Men det er ikkje berre utlendingar som er skeptiske til å investera i Israel. I følgje den hebraiskspråklege pressa har ein dei siste åra sett eit skifte i investeringane til israelarane sjølve – hundrevis av milliardar shekel som tidlegare vart investert i Israel, blir no investert utanlands. Israelarar investerer no meir utanlands enn innanlands – dei trur ikkje på sin eigen økonomi. Og dette er sjølvsagt enno meir alvorleg enn at utlendingar ikkje investerer – avdi det fortel noko vesentleg om kva israelarar sjølve trur om sitt eige samfunn.
I tillegg til å investera utanlands, har israelarar lenge vore opptekne av å skaffa seg pass – både israelske pass, og gjerne andre pass. I biletet eg har lagt ved ser ein køane utanfor passkontora i Tel Aviv i mai i fjor.
Det er ikkje berre slik at israelarar skaffar seg pass – dei reiser ut. Særleg etter 7. oktober. I november 2023 publiserte Haaretz ein artikkel der dei gav eit anslag på at meir 250 000 fleire hadde forlatt landet enn dei som reiste inn. Det er ikkje offentleg tilgjengelege tal på korleis dette ser ut no – men ingen bør bli overraska om desse tala nærmar seg ein million.
Og det er ikkje uføre og gamle som reiser – det er unge i sin beste alder – ofte godt utdanna. Det siste halvåret har det vore klin umogleg å tinga seg legetime for vanlege israelarar. Dei legane som ikkje reparerer på krigsskadde frå hæren har i mange tilfelle søkt nye stader for å etablera seg.
Israel har ingen plan for å vinna krigen i Gaza. Valdsbruken er planen – dette er hemn, ikkje militær strategi. Eit land der folk har slutta å investera i eiga framtid, der folk er på jakt etter nye pass og nye fedreland – og der mange faktisk berre tek med seg pengane og reiser – er ikkje eit land som er budd på utmattingskrig. Og sjølv om Israel ikkje har noko plan for den krigen dei fører, endar dei likevel opp i akkurat det: Utmattingskrig.
Det er der den som ikkje har betre planar endar opp – om du har plan for det eller ikkje.
Det er denne utmattingskrigen Israel freistar koma seg ut av gjennom åtaket på Jemen. Men Israel er ikkje i posisjon til å gjera noko effektivt militært i Jemen. Nok ein gong: Dette er hemn, ikkje strategi.
Det er også eventyr at Israel skulle ha gode kort i ein krig mot Hizbollah.
Så det ein står igjen er ein ponny som berre har eitt triks. Netanyahus tale i Kongressen.
Den talen kjem til å handla om Iran. Så får vi sjå om dei amerikanske leiarane er udugelege nok til å bli dratt inn i ein israelsk krig mot Iran.
Times of Israel:
Up to 60,000 Israeli businesses may close in 2024 as war takes toll on economy
45.000 selskaper har lagt ned siden 7. oktober. Anlegg, jordbruk og tjenesteyting hardest rammet.