Nyhetsbrev steigan.no 21.07.2023
De rikeste av de rike profiterer på USAs imperialisme
Norge importerer kjøtt, men har norsk kjøtt på lager
Rustbeltet ved Rhinen – den overlagte avindustrialiseringa av Tyskland
Krigen i Ukraina har sine kostnader for britisk politikk
En amerikansk trojansk hest i den europeiske unionen?
De rikeste av de rike profiterer på USAs imperialisme
Av Eric Zuesse - 21. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/de-rikeste-av-de-rike-profiterer-pa-usas-imperialisme/
NATO ekspanderer, og USA har nylig opprettet også nye militære allianser for å erobre Kina, slik som AUKUS, som er en begynnende versjon av NATO for Stillehavet og resten av Asia mot Kina, akkurat som det etablerte NATO er for Atlanterhavet og Europa mot Russland. I tillegg har USA og dets europeiske vasallnasjoner nylig trappet opp sin innsats for å rekruttere nye versjoner av Ukraina, men ikke på Russlands vestlige grense (slik som Ukraina er): disse er i stedet på Russlands sørlige grense. Amerikas rekrutteringsinnsats her utføres for å få militær tilgang mot Russland fra Georgia, og også fra flere «stans», som Kasakhstan og Usbekistan.
Teknikkene som brukes er å true disse nasjonene som grenser mot Russland i sør med å skape «fargerevolusjoner» i dem, slik som effektivt ble gjort i Ukraina i tiårene før det amerikanske kuppet i Ukraina i februar 2014 (et kupp som faktisk startet krigen i Ukraina). Så: hvis disse anstrengelsene lykkes, vil den eller de gitte nasjonene som blir erobret ta veien som Ukraina nå opplever.
For eksempel sier det amerikanske utenriksdepartementets 5. februar 2020-studie «United States Strategy for Central Asia 2019-2025: Advancing Sovereignty and Economic Prosperity (Overview)» at «Sentral-Asia er en geostrategisk region som er viktig for USAs nasjonale sikkerhetsinteresser», selv om denne regionen faktisk er på motsatt side av kloden i forhold til USA, og derfor ikke er nær USA i det hele tatt, men grenser i stedet direkte mot Russland – som er den faktiske grunnen til at det amerikanske imperiet nå fokuserer på den regionen: for til slutt å bli i stand til å invadere Russland fra Russlands sørlige grenser og ikke (eller ikke lenger) bare fra Russlands vestlige grenser (de nylig utvidede territoriene til NATO, som har vært vest for Russland).
En ypperlig oppsummering av det amerikanske regimets (via dets EU-vasaller) intensiverte innsats for å erobre disse sørlige naboene til Russland, med tittelen «Taking a dagger to the ‘soft underbelly’: How the West has opened yet another front against Russia» ble publisert 28. juni av George Trenin.
Å ta Ukraina har vært svært lønnsomt for USAs milliardærer. Salgsvolumene til deres våpenprodusenter som Raytheon Coproration har steget. Selv salgsvolumet til våpenproduserende firmaer i dets vasallnasjoner – som alle produserer i henhold til standarden som NATO setter – blomstrer. Også USAs produsenter av flytende naturgass (LNG) har opplevd en boom fordi de amerikanske sanksjonene mot Russland har presset ut fra EU den laveste energiprodusenten, Russland, som pleide å levere den billige energien som gjorde det mulig for EU-nasjoner å nyte en høy levestandard. 24. juni publiserte jeg artikkelen «Nå kommer utbetalingen fra å sprenge Nord Stream-rørledningen» og kunne meddele at på grunn av sanksjonene og at USA hadde sprengt de to Nord Stream-rørledningene som var satt til å forsyne Europa og spesielt Tyskland til enda lavere priser enn før på gass, hadde Tysklands regjering nettopp signert en 20-års kontrakt for å betale langt høyere priser til amerikanske milliardærer for superkjølte LNG fra Louisiana i USA – en enorm kontrakt, som vil låse Tyskland i den økonomiske statusen med en uopprettelig krympende nasjonal økonomi hos en tidligere produksjonsgigant.
Disse typen fordeler til USA tilfaller imidlertid bare de amerikanske internasjonale selskapene – og megainvestorene som kontrollerer dem – og slett ikke den amerikanske offentligheten. Det den amerikanske offentligheten opplever er i stedet at 53 % av alle amerikanske myndigheters årlige autoriserte utgifter går til USAs militære, og halvparten av disse 53 % (26 %) går til dem som selger våpen til Pentagon og til den amerikanske regjeringens allierte eller vasallregjeringer, inkludert til den tyske regjeringen. Så i utgangspunktet er dette en pengesluse fra offentligheten til milliardærene og til resten av USAs rikeste 1% av de rikeste 1% (den rikeste av ti tusen). Politiske «vitenskapsmenn» kaller dette amerikanske «demokrati». Men hvis det er demokrati, hva er det da som ikke kan kalle seg demokrati? Og hva skulle da uttrykket «fascistisk imperialisme» referere til, hvis ikke til akkurat dette?
Originalen ble publisert her:
The Beneficiaries Of US Imperialism
Norge importerer kjøtt, men har norsk kjøtt på lager
Av Romy Rohmann - 21. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/norge-importerer-kjott-men-har-norsk-kjott-pa-lager/
Bønder fortviler over billig importert kjøtt, fryselagrene med norsk kjøtt fylles. Hvordan skal dette gå når strømprisene stiger utover høsten?
Tyskland er det landet vi importerer mest fra, der må småbønder legge ned fordi Tyskland igjen importerer enda rimeligere kjøtt fra Sør-Amerika, blant annet Brasil. På starten av 2000-tallet importerte Tyskland under 300.000 tonn kjøtt per år. De siste årene har importen økt til tett oppunder 500.000 tonn, viser statistikk fra Statista. Samtidig har handelsavtalen mellom EU og de søramerikanske landene Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay våknet til live igjen.
Hvert år holder Landbruksdirektoratet en auksjon på importkvoter. Kvotene gir auksjonsvinnerne blant annet rett til å importere kjøtt med redusert eller ingen tollavgift. I 2022 ble det auksjonert rettigheter til å importere nesten 4100 tonn storfekjøtt, viser tall fra auksjonen. https://www.nettavisen.no/okonomi/gilde-produsent-far-tyn-vil-hindre-billigere-kjott-til-nordmenn/s/5-95-852120
Erling Gresseth, styreleder i Tyr er bekymret for den økte veksten av storfe i fryselagerene og vil at vi må bli enige om tiltak.
Kjøttlagrene er nå så store at Nortura måtte søke, og har fått, dispensasjon til å lagre mer enn de i utgangspunktet har lov til både for svin og storfe. De siste ukene har lagrene med storfekjøtt vokst hver uke, nå har vi passert 4200 tonn.
Interesseorganisasjonen for bønder med ammekyr og spesialisert produksjon av storfekjøtt, Tyr, liker situasjonen dårlig.
Til Nationen sier Erling Gresseth: Dette er ein heilt ny situasjon som vi ikkje har hatt før. Det er ikkje vanleg å fryse inn mykje kjøtt på denne tida av året.
Gresseth frykter at store mengder storfekjøtt på reguleringslager vil føre til prispress og dårligere økonomi for bønder framover.
Det kostar å fryse inn alt storfekjøttet. Nokon skal betale for det, og det blir bønder gjennom omsetningsavgifta. Det gir dårlegare økonomi. Eg trur det kan bli ubehageleg utover hausten, sier Gresseth til Nationen.
Nationen skriver videre:
Landbrukssamvirka Nortura, Tine og Felleskjøpet, som er marknadsregulatorar, har ansvar for å balansere marknaden. Dei har òg mottaksplikt for leveransar frå bøndene, forsyningsplikt for råvarer til andre industriaktørar og ansvar for å ta ut prisane som blir vedtatt i jordbruksoppgjera.
På spørsmål om han meiner det burde ha blitt sett inn tiltak tidlegare, så seier Gresseth at han i fleire år har bekymra seg for konkurransesituasjonen for storfekjøtt og at han før har stilt spørsmål ved bruken av pengar til å skrive ned prisen på kraftfôr.
Eg har av prinsipp vore mot produksjonsregulering så lenge vi har hatt stort importbehov, men nå er situasjonen snudd på hovudet. Vi må kanskje sjå på det. Vi må vurdere kva som kan gjerast. Å produsere noko marknaden ikkje klarer ta unna er berre dumt. Eg er ikkje avvisande til det, seier Gresseth til Nationen.
https://www.nationen.no/tyr-bekymra-for-lagervekst-pa-storfe-ber-om-tiltak/s/5-148-388602
Vi har også tidligere tatt opp dette her på Stigan.no i november 2022, da skreiv vi:
I 2021 ble det importert over 45.000 tonn kjøtt. En økning på mer enn 42 prosent sammenlignet med året før. Det var storfekjøtt (21.700 tonn) og svinekjøtt (16.900 tonn) som sto for det meste av importen.
Nortura Totalmarked, som er ansvarlig for markedsregulering på kjøtt i Norge, sier at de ikke har sett en større import av kjøtt enn den vi så i fjor.
Over halvparten av importen kommer fra Tyskland, og tilsvarer over 23.500 tonn kjøtt.
Norge importerer fra Tyskland, og tyskerne importerer kjøtt fra Brasil.Tyske storfebønder fortviler over at de som storprodusent av kjøtt, likevel importerer fra andre siden av Atlanterhavet.
Nationen har en reportasje fra Aachern, Baden-Württemberg, her har bønder satt opp store kors på jordene for å symbolisere døden for de små og mellomstore gårdene.
Nationen skriver i denne reportasjen av Lars Bilit Hagen og Siri Juell Rasmussen:
Stolz og Huber driver en mellomstor gård i den fjerde største byen i distriktet Ortenau, sørvest i Tyskland. Nær grensa til Sveits og Frankrike. Her i distriktet er gården mellomstor, i Tyskland generelt er den ganske liten.
Det er vanskelig å være bonde i Tyskland, sier paret.
Nationen skriver videre:
Så opprørte er mange bønder at de i januar tok til gatene i Berlin for å demonstrere. Bønder som ønsker å satse på mindre intensive bruk er imot den industrielle matproduksjonen og de økonomiske systemene bak. Blant de tusenvis av demonstrantene var også klimaorganisasjoner og dyrevernsorganisasjoner. Linda og Matthias deltok ikke, men støtter demonstrantene.
Hvorfor skal Tyskland importere når vi ikke trenger det? sier Linda.
De to heltidsbøndene er oppgitte over at Tyskland importerer og eksporterer så mye kjøtt. Både hun og mannen blir overrasket når de får høre at Norge importerte mer enn 45.000 tonn kjøtt i 2021, over halvparten kom fra Tyskland.
Er vi vitne til en konstruert matkrise som blir brukt som en unnskyldning for å omstrukturere matforsyningen vår, skriver James Corbett i artikkelen Matens framtid (bestemmer vi!) som vi publiserte på Steigan.no 2. februar 2023
Vi skreiv om dette bla her Angrep på landbruk og matforsyning, den 6. februar 2023 https://steigan.no/2023/02/angrep-pa-landbruk-og-matforsyning/
La Via Campesina, en internasjonal småbrukerbevegelse bestående av 220 millioner småbønder, fiskere, landløse, jordbruksarbeidere, urfolk og sivilsamfunnsorganisasjoner. De skriver på sin hjemmeside: Hva kjemper vi mot: Vi kjemper mot WTO og frihandelsavtalene.
Og hva kjemper vi for, skriver de videre: Matsuverenitet, Internasjonal solidaritet, Agroøkologi og Bondefrø, Klima- og miljørettferdighet, Rett til land, vann og territorier og verdighet for landarbeidere.
Angrepene på landbruket og retten et hvert land har til å produsere mat til egen befolkning er omfattende om dagen. Husk at har du kontroll på matforsyningene har du virkelig kontroll på folk.
Rustbeltet ved Rhinen – den overlagte avindustrialiseringa av Tyskland
Av red. PSt - 21. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/rustbeltet-ved-rhinen-den-overlagte-avindustrialiseringa-av-tyskland/
Hvis Europas økonomiske motor stanser, vil kontinentets allerede polariserte politiske landskap ryste i sine grunnvoller.
Kjemikaliegiganten BASF har vært en bærebjelke i tysk næringsliv i mer enn 150 år, og har støttet opp om landets industrielle framgang med en jevn strøm av innovasjoner som bidro til å gjøre verden misunnelig på «Made in Germany», skriver Politico. Vi sakser et lengre utdrag av artikkelen, men anbefaler at man leser den i sin helhet.
Selskapets siste prestisjeprosjekt – en investering på 10 milliarder dollar i et toppmoderne kompleks som selskapet hevder vil være gullstandarden for bærekraftig produksjon – blir ikke bygd i Tyskland. I stedet blir det oppført 9000 kilometer unna i Kina.
Selv mens det jakter på ei framtid i Asia, trapper BASF, grunnlagt ved bredden av Rhinen i 1865 som Badische Anilin- & Sodafabrik, ned i Tyskland. I februar kunngjorde selskapet nedleggelse av et gjødselanlegg i hjembyen Ludwigshafen og andre anlegg, noe som førte til om lag 2600 oppsigelser.
«Vi er stadig mer bekymret for hjemmemarkedet vårt,» sa BASF-sjef Martin Brudermüller til aksjonærene i april, og pekte på at selskapet tapte €130 millioner i Tyskland i fjor. «Lønnsomheten er ikke lenger i nærheten av der den burde være.»
En slik ubehag preger nå hele den tyske økonomien, som gikk inn i en resesjon i første kvartal midt i en mengde undersøkelser som viser at både selskaper og forbrukere er dypt skeptiske til framtida.
Plutselig brygger det opp til en perfekt storm over det tidligere europeiske kraftsenteret, noe som signaliserer at den nåværende resesjonen ikke bare er «teknisk», slik politikere påstår, men snarere en varsler om en fundamental reversering av det økonomiske grunnlaget, noe som truer med å sende rystelser over hele Europa, og injisere enda mer omveltning i kontinentets allerede polariserte politiske landskap.
Konfrontert med en giftig cocktail av høye energikostnader, mangel på arbeidere og massevis av byråkrati, opplever mange av Tysklands største selskaper – fra giganter som Volkswagen og Siemens til en rekke mindre kjente selskaper en brutal oppvåkning og jakter på grønnere beitemarker i Nord-Amerika og Asia.
Uten et uventet omslag er det vanskelig å unngå konklusjonen om at Tyskland er på vei mot en mye djupere økonomisk nedgang.
Rapportene fra frontlinjene blir bare verre. Arbeidsledigheten økte med rundt 200 000 fra år til år i juni, en måned hvor bedrifter vanligvis lyser ut nye jobber. Selv om den totale arbeidsledigheten fortsatt er lav på 5,7 prosent og antallet ledige stillinger høyt på med nesten 800.000, forbereder tyske tjenestemenn seg på flere dårlige nyheter.
«Vi begynner å føle de vanskelige økonomiske forholdene på arbeidsmarkedet,» sa lederen for det tyske arbeidskontoret Andrea Nahles. «Arbeidsledigheten øker og sysselsettingsveksten mister fart.»
Teknologiens kraft til å transformere en økonomier tydelig når man sammenligner utviklingbanene til Tyskland og USA de siste 15 årene. I løpet av den perioden vokste den amerikanske økonomien, drevet av en boom i Silicon Valley, med 76 prosent til 25,5 billioner dollar. Tysklands økonomi vokste med 19 prosent til 4,1 billioner dollar. I dollar, la USA tilsvarende nesten tre Tyskland til sin økonomi i løpet av denne perioden.
Ved å stanse leveranser av naturgass til Tyskland, noe som ble framprovosert av USAs sanksjoner og sprengninga av Nord Stream forsvant også fundamentet i landets forretningsmodell, som var enkel tilgang til billig energi. Selv om engrosgassprisene nylig har stabilisert seg, er de fortsatt omtrent tredoblet der de var før krisen. Det har gjort at selskaper som BASF, hvis hovedvirksomhet i Tyskland alene forbrukte like mye naturgass i 2021 som hele Sveits, ikke har noe annet valg enn å se etter alternativer.
Landets «grønne skifte», den såkalte Energiewende, har bare gjort vondt verre. Akkurat som det var i ferd med å miste tilgangen til russisk gass, slo landet av all atomkraft. Og selv etter nesten et kvart århundre med subsidiering av utvidelse av fornybar energi, har Tyskland fortsatt ikke på langt nær nok vindturbiner og solcellepaneler til å dekke etterspørselen – noe som gjør at tyskerne betaler tre ganger det internasjonale gjennomsnittet for elektrisitet.
«Den geopolitiske utviklingen har gjort det helt klart at vår økonomiske modell ikke lenger er en garanti for velstand,» sa Andreas Rade, administrerende direktør for Association for the German Auto Industry, sektorens viktigste lobbygruppe.
Heller ikke das Auto.
For samtidig taper tysk bilindustri markedsandeler til den raskt voksende kinesiske bilindustrien.
En fersk studie fra forsikringsselskapet Allianz antydet at hvis dagens trender holder kan europeiske bilprodusenter og leverandører se fortjenesten sin falle med titalls milliarder euro innen 2030, og tyske selskaper vil ta støyten.
Artikkelen i Politico inneholder enda flere data som peker i samme retning, og bør leses i sin helhet: Rust Belt on the Rhine.
USAs økonomiske krig mot Tyskland
Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at USA, ikke minst ved hjelp av sine lojale undersåtter i europeisk politikk, har lykkes i sin økonomiske krig mot det som en gang var Europas ledende industri- og handelsmakt, Tyskland.
Den tyske politiske «eliten» har vært mer enn villige redskaper for denne politikken, slik at vi faktisk kan snakke om et industrielt og økonomisk sjølmord. Og deres velgere har vært hypnotisert av alt det «korrekte» politiske språket og har latt det skje. Arbeiderklassen og dens faglige og politiske organisasjoner har samtidig blitt så svekket og korrumpert at de verken har hatt evne eller vilje til å stå imot.
Tyskland varsler om massiv nedlegging av industri
Den tyske økonomiministeren advarer om «katastrofale» industrielle nedleggelser og massearbeidsledighet hvis gasskrisa fortsetter. Dette skriver Forbes.
Tysklands økonomiminister Robert Habeck sa at landets føderale regjering forsøker å stabilisere energiforsyninga, men advarte om potensielle industristans og tap av arbeidsplasser hvis gassreservene blir lave til vinteren, en dag etter at han sa at Russlands struping av naturgassforsyninga til Tyskland kunne føre til en kollaps i energisektoren i Lehman Brothers-stil.
I et intervju med det tyske magasinet Der Spiegel sa Habeck at Tyskland aldri har vært i en situasjon som den nåværende «gasskrisa», og la til at regjeringa prøvde å skaffe erstatninger og utvide sin naturgassinfrastruktur for å motvirke fallet i forsyninga fra Russland.
Habeck oppfordret nok en gang det tyske folket til å kutte ned på gassforbruket der det er mulig.
Ministeren sa at hvis regjeringas innsats for å løse krisa mislykkes og det ikke er nok gass, vil noen industrier som forbruker drivstoffet måtte stenges, noe som kan bli «katastrofalt.»
Han la til at virkninga av en slik nedleggelse vil merkes i lang tid, ikke «to dager eller uker», og mange mennesker vil miste jobben.
Habeck bemerket også at flere mennesker vil kjenne på gassmangelen og høye priser ettersom kostnadene gradvis overføres til forbrukerne.
Gir Russland skylda for Tysklands egne dumheter
Robert Habeck representerer De grønne i Tyskland. De står for en energipolitikk som er alt annet enn bærekraftig. De ønsker å stenge ned atomkraftverk, kullkraftverk og bruk av olje og gass for å gjennomføre «det grønne skiftet», og det er en politikk som struper tysk industri og med nødvendighet vil føre til industrinedleggelse, massearbeidsløshet og nød.
Dessuten er det slik at ved å stenge ned gasstilførselen slik Tyskland har gjort etter sterkt pådriv fra USA, samt gjennom sabotasjen mot Nord Stream, vil hele industribransjer stå i ferd med å måtte legge ned.
Så situasjonsbeskrivelsen er det ikke noe i veien med. Problemet er et Habeck gir Russland skylda for noe hans eget parti, USA og NATO er ansvarlige for.
Det er ikke så merkelig. Han er partifelle med Annalena Baerbock, som er den i Tyskland som har erklært at «vi er i krig med Russland» – Vi er allerede i krig med Russland.
De grønne er et av de mest ekstremistiske partiene i Tyskland, både når det gjelder krig og energipolitikk. Nå er tysk industri og næringsliv, og ikke minst tyske arbeidere og forbrukere i ferd med å få smake følgene av denne politikken.
Krigen i Ukraina har sine kostnader for britisk politikk
Av Bhadrakumar - 21. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/krigen-i-ukraina-har-sine-kostnader-for-britisk-politikk/
NATO-toppmøtet i Vilnius 11. – 12. juni viste seg å være et antiklimaks fordi det demonstrerte en økende splittelse mellom regimet i Kiev og vestmaktene. Det som skjer er mer en implosjon enn en russisk konspirasjon.
Av M. K. Bhadrakumar.
Uten tvil handler kunngjøringen fra den britiske forsvarsministeren Ben Wallace om at han vil forlate regjeringen og slutte i politikken om mye mer enn ham selv eller britisk politikk. Wallace hadde en spesiell rolle i Ukrainakrigen, som det eldste medlemmet av den britiske regjeringen på 52 år, en Sandhurst-utdannet soldat-politiker som er godt likt i NATO-etablissementet i Brussel og en innflytelsesrik søyle i Deep State i Storbritannia, og, viktigst, en britisk politiker som hadde nær kontakt med ledelsen i Kiev, og som kunne påvirke den europeiske krigen mer effektivt enn noen europeisk leder med unntak av Boris Johnson.
Wallace kom med kunngjøringen like etter NATOs toppmøte i Vilnius, hvor han rettet en del skarp kritikk mot Kiev-regimet, noe som sannsynligvis gjenspeilte en utbredt holdning blant de allierte. Selvfølgelig ble regimet i Kiev opprørt over hans uttalelser – og sannsynligvis også Downing Street 10 også for å være så brutalt klare i en tid da nervene var på høykant siden NATOs signaler ikke var overbevisende nok for Zelensky. Zelensky hånet Wallace offentlig, og gjorde det enda pinlige for britene.
Wallaces avgang vil skape mange teorier, men etter min mening spilte president Joe Bidens veto mot hans kandidatur til stillingen som den neste generalsekretæren i NATO en betydelig rolle. Bidens avvisning må være vanskelig å tåle på et personlig nivå. Det er noe riktig i at Zelenskys nøkkelassistent Oleksiy Danilov reagerte på at Wallaces utbrudd i Vilnius viste et overskudd av «følelser».
Hvorfor var Biden så sterkt imot det britiske forslaget om å nominere Wallace som den neste NATO-sjefen? Tydeligvis så Storbritannia på NATOs generalsekretær som et sprang fremover i sitt «Global Britain»-prosjekt, ettersom det desperat klorer seg oppover stormaktspolitikkens islagte skråning. Og NATO-etablissementet var positive til det.
Skriften i små bokstaver er at under Wallace ville alliansesystemet helt sikkert ha tatt et stort sprang fremover i åpen militær intervensjon i Ukrainakrigen i en eller annen form – en prosess som Biden ville ha funnet det vanskelig å tilpasse til amerikanske interesser i stedet for Europas, slik han har hatt hell med så langt.
Vær ikke i tvil om at Bidens godkjenning av å utplassere amerikanske reserviststyrker i Europa er et eksempel på hvorfor Det hvite hus vil ønske å fortsette å utøve total kontroll over alliansesystemet i Europa på kort og mellomlang sikt mens svekkelsen av Russland og dets utkastelse fra sentrum av verdenspolitikken forblir en uløst sak.
Når det er sagt, burde Wallace ikke ha noen stor uenighet med USAs krigsstrategi i Ukraina, eller for den saks skyld, med Washingtons strategi for inneslutning av Russland etter den kalde krigen. Wallaces avgang burde heller ikke gjøre noen forskjell for krigens fremtidige bane.
Faktisk hevdet det russiske utenriksdepartementets talsperson i dag at USA og Storbritannia til syvende og sist er ansvarlige for det siste terrorangrepet på Krimbroen. Me interessant nok unngikk Utenriksdepartementets uttalelse senere på dagen å rette noen anklagende pekefinger og sa bare: «Hvis etterforskningen finner at overflatedronene som angrep broen er av vestlig opprinnelse, og at vestlige land spilte en rolle i planlegging, sponsing og gjennomføring av denne operasjonen, vil det bekrefte deres medvirkning til Kiev-regimets terroraktivitet.»
Uttalelsen uttrykte håp om at «det internasjonale samfunnet og relevante multilaterale byråer vil sette foten ned og gi en skikkelig vurdering av enda en forbrytelse begått av ukrainske myndigheter».
Wallace var sikkerhetsminister i innenriksdepartementet til statsminister Theresa May under den eksplosive kontroversen angående attentatforsøket på eks-KGB-flyktningen og dobbeltagenten Sergei Skripal i Salisbury i 2017. Det var et avgjørende øyeblikk. Storbritannia har ennå ikke fremskaffet en fnugg av bevis for å underbygge påstanden om russisk medvirkning, men har i stedet i det stille dyttet kontroversen under teppet etter å ha sendt relasjonene mellom de to landene i et fritt fall fra som de aldri har kommet seg over, mens den politiske karrieren til Wallace fikk et stort løft.
Vil Wallaces avgang gjøre mye forskjell for Storbritannias engasjement i Ukraina-krigen? Svaret er nei. Utvilsomt var han neste etter Boris Johnson i sin forpliktelse til å påføre Russland et militært nederlag for å blodtappe landet. På hans vakt tok Storbritannia en hovedrolle i å gi Ukraina langdistansemissiler og satte et eksempel. Det er praktisk talt sikkert at SAS (britiske spesialstyrker, o.a.) spilte en nøkkelrolle i de fleste, om ikke alle, av Kievs angrep på russisk territorium. Wallace har vært en solid søyle i Deep State – og han kom nesten til 10 Downing Street.
Men på den annen side, i en potensiell kontinental krig, er den britiske hæren i dag en blek skygge av hva den en gang var – med et ubetydelig lager av 40 stridsvogner og en stående hær på 78.060 aktivt personell, 27.570 frivillige reserver og 4060 gurkhaer (soldater som er blitt rekruttert fra Nepal for å tjenestegjøre i den britiske hæren, o.a.). Sannsynligvis tynget det Wallace. Faktisk søkte Wallace å sette militærutgiftene på «krigsfot», med støtte fra ledende militære skikkelser og hauker innen den politiske eliten.
The Times rapporterte i februar at Wallace la press på «[finansminister] Jeremy Hunt for å få ham til å øke forsvarsbudsjettet med mellom £8 milliarder og £11 milliarder i løpet av de neste to årene for å unngå dype kutt i de væpnede styrkene. Wallace var tydelig da han uttalte at med krigen mot Russland, måtte militæret prioriteres for å møte «voksende» trusler.
I et intervju i februar med Sky News argumenterte han: «Kanskje en fredsdividende var en passende tanke rett etter den kalde krigen. Vi hadde enorme hærer i Europa. Den kalde krigen tok slutt, og det var riktig at skattebetalerne som hadde investert i forsvar, fikk en avkastning på det. Problemet er at det fortsatte og har fortsatt i mange tiår ettersom trusselen har økt. Og jeg har vært veldig åpen her om at trusselen har økt.»
I tilfelle vil imidlertid Storbritannias årlige forsvarsbudsjett være 5,8 milliarder pund høyere i kontanter ved slutten av den nåværende budsjettperioden (51,7 milliarder pund i 2024/25 sammenlignet med 45,9 milliarder pund i 2021/22). Justert for inflasjon forventes økningen i forsvarsutgiftene i denne perioden å være omtrent 1,1 milliarder pund.
Hvem kan si at Wallaces avgang ikke har noe med Ukrainakrigen å gjøre?
The Guardian bemerket at det «samme språket» som ble brukt av Wallace og USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan i Vilnius «antyder en viss grad av koordinering og markerte en sjelden motstand mot Ukrainas gjentatte krav om militær og diplomatisk hjelp på et toppmøte som var designet for å trappe opp vestlig støtte til Kiev, men uten å tilby det en umiddelbar vei til NATO-medlemskap, som kan føre til en direkte vei til krig med Russland.»
Men den spennende delen er at selv om Wallace har sterke støttespillere i USA, var det ingen som grep inn for å fraråde ham å kaste inn håndkleet og forlate ringen.
Bombemålet Norge
Av Lars Birkelund - 21. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/bombemalet-norge/
«Bombemålet Norge» var tittelen på en bok utgitt i 1984 med undertittelen «atomstrategi, ytringsfrihet og razzia». Utgiver var Folkereisning mot krig, redaktør Jørgen Johansen.
Bevisstheten om farene ved at USA lagrer våpen i Norge, USAs bruk av Norge som base for etterretning om Russland og annet, er dermed ikke ny. Det var tema også lenge før denne boka kom. Men Bård Wormdahls siste bok Spionkrigen – det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA, og hans kronikk for NRK Ytring 17. juli har satt nytt og sterkt søkelys på dette, med mange nye opplysninger.
Det heter seg at det ikke er noe som heter gratis lønsj. Den som gir noe vil, riktignok avhengig av størrelsen på ‘gaven’, ofte kreve noe tilbake og den som får ‘gaven’ vil som regel bli sittende igjen med en følelse av at man må gi noe tilbake.
Norske politikere har siden rundt 1950 tatt i mot ‘gaver’ til Norge på tilsammen mange milliarder dollar. Dette i form av et arbeide som andre land er i stand til å gjøre på egen hånd, nemlig å bedrive militær etterretning. Vi vet ikke hvor mye, men en del av etterretningsmaterialet USA samler inn i Norge går direkte til USA. Derfor vet vi heller ikke hvor mye Norge får tilbake fra USA og heller ikke hva USA velger å holde for seg sjøl av opplysninger.
Og hva vet vi egentlig om kvaliteten på det materialet USA gir til lukkede/hemmelige miljøer i Norge? Ta beslutningen om å sende våpen til Ukraina, hva bygde egentlig norske politikere på av etterretning når de gikk inn for det? Hvorfor avstår storparten av verdens land fra å levere våpen til Russland, innføre sanksjoner mm, mens det i Norge er en selvfølge at man skal gjøre det? Her er det igjen på sin plass å minne om USAs etterretningsløgner under forspillet til krigen mot Irak i 2003.
Det er, som Wormdahl også sier, «dokumentert at USA har spionert på norske politikere». Derfor må vi gå ut i fra at USA har opplysninger om norske politikere som de ikke nødvendigvis er stolte av, og som USA bruker til å presse dem med. «We occasionally have to twist the arms of countries that wouldn’t do what we need them to do», som Barack Obama sa. Og derfor kan man ikke annet enn å si seg enig med Wormdahl når han i sin kronikk sier «amerikansk finansiering av Etterretningstjenestens virksomhet må ta slutt for å sikre norsk selvstendighet».
Det er dessuten snart 30 år siden Lund-kommisjonen, Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester, ble nedsatt. Den fikk riktignok ikke mandat til å granske den militære etterretningen. Nå er det på tide med en ny og grundigere oppvask og granskning enn da, en som inkluderer alt som har skjedd etterretningsmessig siden 1994. Det kan være viktigere nå enn noensinne. Ikke minst fordi USAs etterretning også spiller inn i den pågående krigen i Ukraina og norske bidrag til den, eller krigen om Ukraina som jeg kaller den i min bok Krig, som bestilt?, utgitt i februar i år.
Se også: Spionkrigen – det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA
Stoltenberg og dobbeltmoralen
Av Kari Elisabet Svare - 21. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/stoltenberg-og-dobbeltmoralen/
Jeg er ikke blant dem som jubler fordi Stoltenberg har sagt ja til nok et år som NATO-topp. I unge år var mannen NATO-motstander. Det kan man ikke være skal man bli generalsekretær. Ei heller si nei til atomvåpen all den tid Krigsalliansen har gitt seg seg selv førstehåndsrett til å bruke kjernefysiske våpen.
Ingen moralsk ryggrad
Under Stoltenbergs statsministertid var AP en pådriver for å få på plass et internasjonalt forbud mot klasevåpen, hvilket trådte i kraft i 2010. Bruk av slike, som spres utover jorder og rundt i terrenget, anses som krigsforbrytelser. Angrep på sivile like så. Slike små djevler river i hovedsak armer og bein av uskyldige bønder og barn, blir liggende udetonert og forårsaker store skader lenge etter at fredsavtaler er inngått.
Som ung hadde Stoltenberg edle intensjoner. Nå er alt prellet av. Han har frivillig havnet dypt i lomma på ei militærmakt som synes det er ok å forsyne et land i krig med klasebomber. «Alle må selv bestemme hva slags våpen de vil sende», sier Stoltenberg. Så det kan de altså? Russerne og? Svaret er både nei og ja. Vestlige makter godkjenner ikke russisk bruk, mens russiske myndigheter sier hvis Ukraina benytter slike, vil de og gjøre det. «Ukraina bruker klasevåpen for å beskytte seg mot en angriper,» forklarer Stoltenberg og Huitfeldt. Godkjenner de at palestinerne tar slike i bruk?
På grunn av sin stilling blir Stoltenberg verken motsagt eller kritisert, derimot sett opp til, selv når han hvitvasker kriminelle forhold. Han benekter at NATO har noe med krigsutbruddet å gjøre, men har bekreftet at NATO har levert våpen, trent soldater og forberedt landet til krig siden 2014, hvilket åpenbarer at de er nettopp involvert. Og da USS Gerald Ford besøkte Norge for å skremme Putin, omtalte Stoltenberg det som et fredsskip. Vi derimot, som frykter krig, fikk frysninger. En flytende militærbase er det motsatte av et fredssymbol.
Ensidige anklager
NATO og Stoltenberg støtter garantert opp om det nye senteret, som ble opprettet i Haag 3. april. Det er etablert av EU og skal arbeide med å samle og sikre bevis på russiske krigsforbrytelser begått i Ukraina. Store midler og omfattende tiltak sponses med andre ord av EU for å å felle russiske myndigheter, i særdeleshet Putin.
I Haag finnes og Den Internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser, ICC. USA beskytter sine innbyggere mot straffeforfølgelse og har, i likehet med Russland, ikke underskrevet den avtalen. Til tross er det utstedt arrestordre på Putin og en av hans ministre. Flytting av sivilbefolkning er ifølge domstolen forbudt med mindre det skjer frivillig. Anklagen innebærer deportering av 1400 og 2000 unger fra barne- og omsorgshjem som befant seg i krigssonen. «Hvorvidt kan barn ta slike beslutninger», spør Jon Nordmo.
Rasistisk rettsorden?
Det nyoppstarta senteret samarbeider selvsagt med ICC der sjefsanklageren er fra England, et av de mest aggressive land når det gjelder Russland. Ellers kommer 7 av de 18 dommerne fra NATO-land, som representerer 14% av verdens befolkning, 2 fra allierte med 2,5 %, 4 fra Afrika med 20 %, 4 fra Latin-Amerika med 8,5 % samt 1 fra Georgia.
Bør ICC omdøpes til «Natos Court to Judge it Enemies», spør Nordmo. Bortsett fra bosnisk-serbiske Radovan Karadzic har ICC hovedsakelig straffeforfulgt menn fra Afrika: Sudan, Kenya, Congo, De Sentalafrikanske Republikk, Libya, Mali, Elfenbenskysten, Uganda, Rwanda. «Er det bare afrikanere som begår krigsforbrytelser», spør Nordmo. «Ligger det et snev av rasisme her? Setter de gamle kolonimaktene seg til doms over sine usiviliserte, tidligere undersåtter? Hvordan ville vi reagert hvis afrikanerne satt opp et ICC som kun tok for seg hvite europeeres krigsforbrytelser?»
Et betimelig spørsmål
Han er ikke alene om å minne oss på grove krigsforbrytelser USA og NATO ikke blir stilt til ansvar for. I Galtungs bok «Norge sett utenfra», en kritikk av den norske utenriksledelsen, ramser forfatteren opp maktovergrep: «Utallige intervensjoner, innblanding i valg, krigføring mot sivile, utallige drap, hemmelig fengsling i Irak og Afghanistan, henrettelser og «forsvinninger», Guantanamo, Abu Ghraib, Falluja, manipulering av media, alle løgnene. Bak det hele er en stormannsgalskap og et forfølgelsesvanvidd som hos individer fører til umiddelbar tvangsinnleggelse.»
Skal alt dette glemmes i sykelig iver på å ta Putin? Hvordan er det mulig å overse så mye dobbeltmoral?
En amerikansk trojansk hest i den europeiske unionen?
Av Daniel Ducrocq - 21. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/en-amerikansk-trojansk-hest-i-den-europeiske-unionen/
Nominasjon av Fiona Scott Morton som sjeføkonom i EUs Generaldirektorat for konkurranse har skapt uro og utløst protester fra flere hold, skrev AFP den 13 juli.
For å forstå uroen, må en først tilbake til Romatraktaten av 1957 som fortsatt er det grunnlaget den europeiske unionen er tuftet på.
Ett av de grunnleggende mål for »det europeiske felleskapet» står å lese i traktatens artikkel 3A: »iverksettelsen av en økonomisk politikk som bygger på en nær samordning av medlemsstatenes økonomiske politikk (…) og som føres i samsvar med prinsippet om en åpen markedsøkonomi med fri konkurranse.» (min uthevelse)
For å påse at prinsippet om fri konkurranse blir respektert, ble Generaldirektoratet for konkurranse (Directorate General for Competition) opprettet i 1958. Direktoratet er EUs forfatningsorgan som skal sikre at markedet fungerer i tråd med unionens grunnleggende prinsipp om fri konkurranse. Direktoratet er en instans med stor autoritet og som de siste årene har bøtelagt flere dataselskap for å ha misbrukt sine dominerende posisjoner på markedet.
En kontroversiell kandidat
Hvorfor har nominasjon av Fiona Scott Morton til en av EUs nøkkelstillinger skapt uro og utløst protester?
Fiona Scott Morton er nemlig amerikansk statsborger, tidligere medlem av Obamas administrasjon, tidligere sjeføkonom for USAs Justisdepartementets antitrustavdelingen, og konsulent for Amazon, Apple og Microsoft.
Reaksjoner lot seg ikke vente på, skrev AFP:
»Det er uhørt å ville ansette en amerikansk lobbyiste for GAFAM (Google, Apple, Facebook, Amazon, Microsoft) på et tidspunkt hvor EU endelig har bestemt seg for å begrense deres maktposisjoner» (Geoffroy Didier, medlem av den konservative gruppen i EU parlamentet).
»Regulering av digitalsektoren er av stor betydning for Frankrike og for Europa. Kommisjonen må vurdere på nytt denne nominasjonen».
(Catherine Colonna, Frankrikes utenriksminister)
Også innad i selveste EU kommisjonen ble det reaksjoner. Fem kommissærer har adressert et brev til Ursula von der Leyen hvor de oppfordrer til en ny vurdering av nominasjonen av Fiona Scott Morton til en av unionens nøkkelstillinger.
Une Américaine à un poste clé de l’UE, Paris demande à Bruxelles de revoir son choix
Kandidaturet trukket tilbake
Reaksjonene ble til slutt så omfattende at Fiona Scott Morton trakk sitt kandidatur (onsdag 19. juli). De fleste europeiske mediekanaler hevder at det er primært den franske regjeringen som har presset frem hennes avgjørelse. Noen anklager Macron for ikke mindre enn »å kaste EU ut i kaos etter at en amerikansk økonom ble tvunget til å avvise toppjobbtilbudet»
Midt i ferietiden (når oppmerksomheten rundt politikk er laber) ble det satt i gang en nominasjonsprosedyre (som har fått kritikk for å være for hastig) med sikte på å ansette fra 1. september en kontroversiell kandidat i en nøkkelstilling. Nominasjonen av Fiona Scott Morton er uttrykk for et ønske om å binde EU tettere mot USA. Kommisjonens leder Ursula von der Leyen, noen kommissærer og noen regjeringer i EU arbeider for denne linjen. Andre ønsker fortsatt »et selvstendig Europa», som Macron, arving av en Gaullist tradisjon.
Det er sannsynlig at vi vil i fremtiden se mer av splittelsen mellom disse to linjene som er et eksistensielt spørsmål for unionens fremtid.
Daniel Ducrocq