Nyhetsbrev steigan.no 21.05.2023
Studie: USAs kriger etter 11. september har kostet 4,5 millioner mennesker livet
Det amerikanske gjeldsimperiet er på vei mot kollaps
Wagnergruppa erklærer at de har erobret Bakhmut
Indisk diplomati forstrekker seg
Framtredende militære og sikkerhetseksperter i USA ber om fred
Tvangsvaksinering? Høyre vil gjøre vaksinering obligatorisk for helsepersonell
Studie: USAs kriger etter 11. september har kostet 4,5 millioner mennesker livet
Av Ben Norton - 21. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/studie-usas-kriger-etter-11-september-har-kostet-45-millioner-mennesker-livet/
Krigene har også fordrevet 38–60 millioner mennesker. Dette er konklusjonene fra to studier utført av Cost of Wars-prosjektet ved Brown Universitys Watson Institute for International and Public Affairs.
Kriger USA førte i Irak, Afghanistan, Syria, Jemen og Pakistan etter 11. september 2001 forårsaket minst 4,5 millioner dødsfall og fordrev 38 til 60 millioner mennesker, med 7,6 millioner barn som sulter i dag, ifølge studier fra Brown University.
Krigene USA førte og brakte i Irak, Afghanistan, Syria, Yemen og Pakistan etter 11. september 2001 forårsaket minst 4,5 millioner dødsfall, ifølge en rapport fra Brown University.
Nesten en million av menneskene som mistet livet døde i kamper, mens rundt 3,6 til 3,7 millioner var indirekte dødsfall, på grunn av helse- og økonomiske problemer forårsaket av krigene, som sykdommer, underernæring og ødeleggelse av infrastruktur.
Dette var konklusjonene fra en studie utført av Cost of Wars-prosjektet ved Brown Universitys Watson Institute for International and Public Affairs.
Rapporten analyserte også effektene av kriger i Libya og Somalia, som ble sponset av Washington.
Forskerne anslo at i landene som ble studert, er det fortsatt i dag 7,6 millioner barn under 5 år som lider av akutt underernæring, noe som betyr at de «ikke får nok mat, bokstavelig talt sløser til hud og bein, noe som gir disse barna større risiko for å død».
I Afghanistan og Jemen inkluderer dette nesten 50 % av barna; og, i Somalia, nær 60 %.
I en egen studie i 2021 fant Brown Universitys Cost of Wars-prosjekt at USAs kriger etter 9/11 fordrev minst 38 millioner mennesker – mer enn noen konflikt siden 1900, unntatt andre verdenskrig.
Denne 2021-rapporten bemerket at «38 millioner er et veldig konservativt anslag. Det totale antallet som ble fordrevet av de amerikanske krigene etter 11. september kan være nærmere 49–60 millioner, noe som vil konkurrere med andre verdenskrig.
Studien fra mai 2023, som estimerte at amerikanske kriger etter 9/11 drepte 4,5 til 4,6 millioner mennesker, understreket at et stort antall sivile fortsatt omkommer i dag, på grunn av de varige konsekvensene av disse voldelige konfliktene.
Selv om det amerikanske militæret trakk seg ut av Afghanistan i 2021, «lider og dør afghanere i dag av krigsrelaterte årsaker i høyere hastighet enn noen gang», bemerket rapporten.
I tillegg til de svimlende dødstallene, ble flere millioner sivile såret og led andre utrolige vanskeligheter på grunn av disse krigene.
«For eksempel, for hver person som dør av en vannbåren sykdom fordi krig ødela deres tilgang til trygt drikkevann og avfallsbehandlingsanlegg, er det mange flere som blir syke», fremhevet studien.
Rapporten fra 2023 «fremhever mange langsiktige og undererkjente konsekvenser av krig for menneskers helse, og understreker at noen grupper, spesielt kvinner og barn, lider mest av disse pågående konsekvensene».
Til tross for dette mener altså noen, inkludert alle partiene på Stortinget, at det er grunn til å stole på USAs «regelbaserte verdensorden».
DNB og banksystemet
Av Foreningen lov og helse - 21. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/dnb-og-banksystemet/
Av Terje, Foreningen lov og helse.
Her skal det dreie seg om bank og banksystemet. Vi tar utgangspunkt i en konkret hendelse som er interessant.
Det handler om en person, vi kaller henne Kari, som hadde fått penger ifm. arveoppgjør og ønsket å investere noe av dette. I begynnelsen av april 2023 ville hun investere litt i krypto-valuta, men opplevde da til sin store overraskelse av banken hennes, DNB, rett og slett nektet henne dette. Tre ganger prøvde hun å gjøre investeringen, men DNB blokkerte overføringen hver gang. De stoppet alle hennes utenlandske betalinger og forlangte dokumentasjon på hvor pengene kom fra. Hun måtte da levere inn dokumentasjon på at det stammet fra arv. DNB begrunnet det hele slik:
«Hei Kari, vi mistenker at du er utsatt for investeringsbedrageri. Vi må igjen be deg om formålet med utbetalingene til Coinbase og Coinify. Vi gir deg (herved) beskjed om at vi begrenser ditt kundeforhold i henhold til utlandsbetalinger fra dags dato. Dette er for å beskytte deg som kunde»
Ikke bare blokkerte de betalingene, men de innførte såkalte “begrensninger i kundeforholdet” i samme slengen. Kari prøvde seg med at det er hennes penger og at det er hun selv som bestemmer over egne penger og egne kjøp:
«Jeg investerte i Coinbase i fjor i crypto og det er MIN BUSINESS og jeg bruker ikke av min tid for å forklare meg. Dette er MINE SPAREPENGER og hva jeg gjør med det er ikke deres sak»
Men DNB lar seg ikke påvirke av slikt:
Hei igjen, basert på dine tilbakemeldinger er dessverre ikke vår mistanke om bedrageri svekket og vi har derfor kansellert betalingen. Saken er avsluttet hos oss og oversendt annen avdeling.
Kari fikk faktisk aldri investert i krypto-valuta fra sin DNB-konto. Men i neste runde et par uker senere ønsket hun i stedet å kjøpe litt gull, fra et norsk firma. Tre ganger forsøkte hun å gjennomføre kjøpet, og nok en gang blokkerte DNB for dette. Igjen kom begrunnelsen om at hun var utsatt for bedrageri.
Og igjen måtte hun prøve å informere DNB om at hun ikke var blitt lurt, og at hun ønsket å gjøre kjøpet. Hun informerte videre om selskapet hun skulle kjøpe av, at det var et godkjent selskap registrert i Brønnøysund-registeret, at hun ønsket å bruke sine penger til å gjøre dette kjøpet, men utrolig nok ble hun fortsatt nektet å kjøpe. Hun ble i stedet underlagt dette:
Hei og takk for svar med dokumentasjon på arv. Vi ønsker at du dokumenterer fremtidige utlandsbetalinger før betalingene gjennomføres. Vennligst last opp dokumentasjon som viser til formål med overførsel til Ekte Penger, her ønsker vi en kvittering på hva det er og grunn til overførselen.
Hun fikk altså beskjed om at hun vær så god hadde å begrunne kjøpene, og måtte laste inn formål med overføringene. Banken definerte altså som et utgangspunkt at du ikke får bruke pengene på det du vil, men denne hovedregel kan du altså omgå ved å sende banken en begrunnelse. Hvis du da er riktig så heldig og banken synes at det er i orden at du gjør det kjøpet du ønsker, lar den deg gjennomføre kjøpet. Her er fra et av brevene:
Kari hadde for lengst fått nok av DNB, og åpnet konto i annen bank. Men da hun skulle overføre til den nye kontoen ble det igjen problemer, til tross for at hun hadde høy beløpsgrense i DNB. Første overføring gikk greit, men så ble det blokkert, enda summen var under beløpsgrensen. Hun fikk beskjed om at hun hadde oversteget beløpsgrensen og at hun måtte endre beløpsgrensen. Da hun skulle gjøre dette oppdaget hun at hun var utestengt fra den tjenesten (!). Hun var i en rekke telefonsamtaler for å prøve å ordne “problemet”. Etter at banken hadde vært tyst i to dager fikk hun beskjed om at saken var henlagt, dvs. at saken hvor DNB erklærte at de reddet Kari ved å sabotere kjøpene hun ønsket var avsluttet. Men til tross for det fikk hun beskjed om at hun fortsatt måte dokumentere alle utenlandske overføringer. I tillegg var beløpsgrensen fortsatt ikke opphevet/endret, og hun hadde selv enda ikke fått tilgang til denne tjenesten. Det gikk noen runder til med henvendelser før hun fikk hun tak i en person i banken som installerte tilgangen hennes til beløpsgrense-tjenesten igjen.
Hvorfor dette skjer dette og hva banksystemet er
Vi skal her bare kort si noe om hva banksystemet er og hvordan det fungerer, og vi skal starte med å avlive et par myter. Vi har snakket med noen økonomer om dette, og forklaringen kan sammenfattes omtrent slik: når folk setter inn penger på konto i en bank tror de fleste at dette fortsatt er deres penger. Det er feil. Når du setter inn penger på en konto blir du en form for kreditor, og banken tilsvarende debitor. Dvs. du har lånt pengene til banken, hvor banken så disponerer dine penger til sine finansielle krumspring. I nedgangstider og når kollaps truer, som i dag, blir bankens behov for å ikke la deg disponere det du tror er dine penger større, og da vil de finne på pussige forklaringer for å beholde pengene “dine” i sitt system så lenge som mulig. Hvis du insisterer på å bruke pengene slik som du (tror du) har krav på vil du i mange tilfeller antakeligvis til slutt få lov, men de vil forsinke og trenere så lenge som mulig. I ytterste konsekvens får du aldri lov til å bruke dem slik du ønsker, og i aller ytterste konsekvens tar banken rett og slett pengene dine slik som for eks. skjedde på Kypros i 2012 eller under “Den Store Depresjonen” i USA.
Vi vet jo ikke 100 % sikkert, men det er svært sannsynlig at grunnen til at Kari ikke fikk flytte midlene sine ut av DNBs konto er fordi banken, i likhet med de fleste andre banker i Norge og Vesten i dag er teknisk konkurs. Det vil si at de ikke har eiendeler som overstiger gjelden (insuffisient), og at de heller ikke har tilstrekkelig likviditet til å møte sine forpliktelser (insolvent). Med andre ord driver de for kreditors regning, noe som er straffbart. I tillegg hindrer de Kari tilgang til Karis egne penger, noe som også er straffbart.
Den viktigste årsaken til at bankene tviholder på innskuddene i dag, ermanglende likviditet. Dette er en følge av at de ikke har mer enn ca. 2-3 % “på konto” av de midlene som kundene i god tro har satt inn som innskudd. Mao. er bankenes frykt at innskyterne er redd for pengene sine, og at innskytere som representerer mer enn 2-3% tar ut pengene sine omtrent samtidig. Da er banken konkurs og har ikke noe valg annet enn å erklære det. Grovt sett er det dette som nå skjer i USA og Europa, som med Silicon Valley Bank osv. Det viser medall tydelighet at bankene egentlig driver for kreditors regning, og ved å nekte Kari å ta ut pengene, eller bruke dem slik hun vil, signaliserer DNB at den har store problemer.
Selv om den enkelte bankansatte ikke er en kriminell person (og i de fleste tilfeller ikke vet bedre) er hele bankvesenet og de store aktørene i dette systemet mer som et kriminelt kartell enn noe annet å regne. For den som lever i illusjonen virker det som en ekstrem påstand, men det krever ikke mye undersøkelse før man ser konturene tegne seg. Vi lever forhåpentligvis i “de sprukne illusjoners tidsalder”, og forhåpentligvis vil flere og flere se banksystemet for hva det egentlig er.
Denne artikkelen ble først publisert av Foreningen lov og helse.
Det amerikanske gjeldsimperiet er på vei mot kollaps
Av Pepe Escobar - 21. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/det-amerikanske-gjeldsimperiet-er-pa-vei-mot-kollaps/
Professor Michael Hudsons nye bok, «The Collapse of Antiquity: Greece and Rome as Civilization’s Oligarchic Turning Point” er en banebrytende begivenhet i dette Året for å leve farlig når, for å parafrasere Gramsci, den gamle geopolitiske og geoøkonomiske ordenen er i ferd med å dø og den nye er i ferd med å bli født i en rasende fart.
Professor Hudsons hovedtese er helt ødeleggende: han tar sikte på å bevise at økonomisk/finansiell praksis i antikkens Hellas og Roma – grunnpilarene i den vestlige sivilisasjonen – satte scenen for det som skjer i dag rett foran øynene våre: et imperium redusert til en rentierøkonomi, kollapser innenfra.
Og det bringer oss til fellesnevneren i hvert eneste vestlige finanssystem: alt handler om gjeld, som uunngåelig vokser med rentes rente. Ja, det er kjernepunktet: Før Hellas og Roma hadde vi nesten 3000 år med sivilisasjoner over hele Vest-Asia som gjorde akkurat det motsatte.
Disse kongedømmene visste alle om viktigheten av å slette gjeld. Ellers ville undersåttene deres falle i trelldom, miste landet sitt til en haug med kreditorer, og disse ville vanligvis prøve å styrte den rådende makten.
Aristoteles formulerte det kortfattet:
«Under et demokrati begynner kreditorer å gi lån og skyldnere kan ikke betale og kreditorene får mer og mer penger, og de ender opp med å gjøre et demokrati til et oligarki, og så gjør oligarkiet seg selv arvelig, og du har et aristokrati.»
Professor Hudson forklarer skarpt hva som skjer når kreditorer tar over og «reduserer resten av økonomien til trelldom»: det er det som i dag kalles «nøysomhet» eller «gjeldsdeflasjon».
Les: China Sells US Debt, Stockpiles Gold Amid De-Dollarization Trend
Så «det som skjer i bankkrisen i dag er at gjeld vokser raskere enn økonomien kan betale. Og så da rentene endelig begynte å bli høynet av Federal Reserve, forårsaket dette en krise for bankene.»
Hudson foreslår også en utvidet formulering: «Framveksten av økonomiske og landeiende oligarkier gjorde gjeldsslaveriet permanent, støttet av en juridisk og sosial filosofi til fordel for kreditorene som skiller vestlig sivilisasjon fra det som gikk forut. I dag vil det bli kalt nyliberalisme.»
Så legger han ut for å forklare, i minutiøs detalj, hvordan denne tilstanden ble befestet i antikken i løpet av over 5 århundrer. Man kan høre samtidens ekko av «voldelig undertrykkelse av folkelige opprør» og «målrettet attentat mot ledere» som søker å slette gjeld og «omfordele land til småbrukere som har mistet det til store grunneiere».
Dommen er nådeløs: «Det som utarmet befolkningen i Romerriket» testamenterte et «kreditorbasert legeme av juridiske prinsipper til den moderne verden».
Rovdyroligarkier og «orientalsk despotisme»
Professor Hudson utvikler en ødeleggende kritikk av den «sosialdarwinistiske filosofien om økonomisk determinisme»: et «selv-gratulerende perspektiv» har ført til «dagens institusjoner for individualisme og sikkerhet for kreditt- og eiendomskontrakter (som favoriserer kreditorkrav over skyldnere, og utleiers rettigheter over de av leietakernes) spores tilbake til den klassiske antikken som «positiv evolusjonær utvikling, som flytter sivilisasjonen bort fra ‘orientalsk despotisme'».
Alt dette er en myte. Virkeligheten var en helt annen historie, med Romas ekstremt rovtørste oligarkier som førte «fem århundrer med krig for å frarøve befolkningen dens frihet, og blokkerte folkelig motstand mot harde pro-kreditorlover og monopolisering av landet til latifundia-gods».
Så Roma oppførte seg faktisk veldig som en «mislykket stat», med «generaler, guvernører, skatteoppkrevere, pengeutlånere og teppetiggere» som presset ut sølv og gull «i form av militært bytte, tributt og åger fra Lilleasia, Hellas og Egypt.» Og likevel har denne romerske ødemarkstilnærmingen blitt overdådig framstilt i det moderne Vesten som å bringe en mission civilisatrice (siviliseringsoppdrag, o.a.) i fransk stil til barbarene – mens den bærer den velkjente hvite manns byrde.
Hudson viser også hvordan greske og romerske økonomier faktisk «endte i innstramninger og kollapset etter å ha privatisert kreditt og land i hendene på rentieroligarkier». Ringer det en – moderne – bjelle? Uten tvil er den sentrale sammenhengen i argumentasjonen hans her:
«Romas lov om kontrakter etablerte det grunnleggende prinsippet i vestlig rettsfilosofi, og ga kreditorkrav prioritet fremfor debitorers eiendom – skjønnmalt i dag som «sikkerhet for eiendomsrettigheter». Offentlige utgifter til sosial velferd ble minimert – det dagens politiske ideologi kaller å overlate saker til «markedet». Det var et marked som holdt innbyggerne i Roma og dets imperium avhengige av velstående lånetakere og pengeutlånere for å dekke sine grunnleggende behov – og for brød og sirkus, av det offentlige og av leker betalt av politiske kandidater, som ofte selv lånte fra velstående oligarker for å finansiere sine kampanjer.»
Enhver likhet med det nåværende systemet ledet av Hegemon er ikke bare tilfeldigheter. Hudson: «Disse ideene, retningslinjene og prinsippene for rentiere er de som dagens vestlige verden er forlaverfølger. Det er det som gjør romersk historie så relevant for dagens økonomier som lider av lignende økonomiske og politiske påkjenninger.»
Professor Hudson minner oss om at Romas egne historikere – blant andre Livius, Sallust, Appian, Plutarch, Dionysius av Halicarnassus – «understreket borgernes underkastelse i gjeldsslaveri». Til og med oraklet i Delfi i Hellas, så vel som poeter og filosofer, advarte mot kreditorgrådighet. Sokrates og stoikerne advarte om at «rikdomsavhengighet og dens pengekjærlighet var den største trusselen mot sosial harmoni og dermed samfunnet.»
Og det bringer oss til hvordan denne kritikken ble fullstendig fjernet fra vestlig historieskriving. «Veldig få klassisister», bemerker Hudson, følger Romas egne historikere som beskriver hvordan disse gjeldskampene og landgrepene var «hovedsakelig ansvarlig for republikkens forfall og fall.»
Hudson minner oss også om at barbarene alltid var ved imperiets port: Roma ble faktisk «svekket innenfra» av «århundre etter århundre med oligarkisk overskudd».
Så dette er lærdommen vi alle bør trekke fra Hellas og Roma: Kreditoroligarkier «søker å monopolisere inntekter og land på rovdyraktige måter og bringe velstand og vekst til å stoppe.» Plutarch var allerede inne på det: «Grådigheten til kreditorer bringer verken glede eller fortjeneste til dem, og ødelegger dem som de tar feil. De dyrker ikke jordene som de tar fra sine skyldnere, og de bor ikke i husene sine etter å ha kastet dem ut.»
Vær på vakt mot grådighet
Det ville være umulig å fullstendig undersøke så mange dyrebare som briljante detaljer som stadig beriker hovedfortellingen. Her er bare noen få momenter (Og det kommer flere: Prof. Hudson sa til meg: «Jeg jobber med oppfølgeren nå, og fortsetter med korstogene.»)
Professor Hudson minner oss om hvordan penger betyr noe, gjeld og renter kom til Egeerhavet og Middelhavet fra Vest-Asia, av handelsmenn fra Syria og Levanten, rundt 800-tallet f.Kr. Men «uten tradisjon for gjeldsslette og omfordeling av land for å begrense personlig rikdomssøking, påtvunget greske og italienske høvdinger, krigsherrer og det noen klassisister har kalt mafiosi [forresten, nordeuropeiske lærde, ikke italienere) fraværende landeierskap over avhengig arbeidskraft.”
Denne økonomiske polariseringen ble stadig verre. Solon slettet gjeld i Athen på slutten av 600-tallet – men det var ingen omfordeling av jord. Athens monetære reserver kom hovedsakelig fra sølvgruver – som bygde marinen som beseiret perserne ved Salamis. Perikles kan ha styrket demokratiet, men det begivenhetsrike nederlaget Sparta sto overfor i den peloponnesiske krigen (431-404 f.Kr.) åpnet portene til et tungt gjeldsavhengig oligarki.
Alle vi som studerte Platon og Aristoteles på college husker kanskje hvordan de framstilte hele problemet i sammenheng med pleonexi («rikdomsavhengighet») – som uunngåelig fører til rov og «sosialt skadelig» praksis. I Platons Staten foreslår Sokrates at bare ikke-velstående ledere skal utnevnes til å styre samfunnet – slik at de ikke er gisler av hybris og grådighet.
Problemet med Roma er at ingen skriftlige fortellinger overlevde. Standardhistoriene ble skrevet først etter at republikken hadde kollapset. Den andre puniske krigen mot Kartago (218-201 f.Kr.) er spesielt spennende, tatt i betraktning dens samtidige Pentagon-overtoner: Professor Hudson minner oss på hvordan militærkontraktører engasjerte seg i storstilt svindel og hardt blokkerte Senatet fra å straffeforfølge dem.
Professor Hudson viser hvordan dette «også ble en anledning til å gi de rikeste familiene offentlig jord da Roma-staten behandlet deres tilsynelatende patriotiske donasjoner av smykker og penger for å hjelpe krigsinnsatsen som tilbakevirkende offentlig gjeld som måtte tilbakebetales».
Etter at Roma beseiret Kartago, ville det juvelbehengte jetsettet ha pengene tilbake. Men den eneste eiendelen som var igjen til staten var land i Campania, sør for Roma. De velstående familiene drev lobbyvirksomhet i Senatet og slukte hele rikdommen.
Med Cæsar var det siste sjanse for arbeiderklassene til å få en rettferdig avtale. I første halvdel av det 1. århundre f.Kr. han sponset en konkurslov og skrev ned gjeld. Men det var ingen utbredt gjeldssletting. Cæsar var så moderat, hindret ikke Senatets oligarker fra å slå ned på ham, «i frykt for at han kunne bruke sin popularitet til å «søke kongetittelen» og gå inn for langt mer populære reformer.
Etter Octavians triumf og da han ble utpekt av senatet som Princeps (egentlig Princeps inter pares, eller den fremste blant likemenn, men det ble så som så med det siste leddet, o.a.) og keiser Augustus i 27 f.Kr., ble senatet bare en seremoniell elite. Professor Hudson oppsummerer det i én setning: «Det vestlige imperiet falt fra hverandre da det ikke var mer land å ta og ikke flere gull- og sølvbarrer å plyndre.» Nok en gang bør man gjerne trekke paralleller med Hegemonens nåværende situasjon.
På tide å «løfte opp alt arbeid»
I en av våre utrolig engasjerende e-postutvekslinger bemerket professor Hudson hvordan han «umiddelbart hadde en tanke» om en parallell til 1848. Jeg skrev i den russiske forretningsavisen Vedomosti: «Det viste seg tross alt å være en begrenset borgerlig revolusjon. Det var mot rentiereierklassen og bankfolk – men var ennå langt fra å være pro-arbeiderklasse. Den store revolusjonære handlingen til industriell kapitalisme var faktisk å frigjøre økonomier fra den føydale arven fra de fraværende eiernes eiendom og rovbankvirksomhet – men den falt også tilbake da rentierklassene gjorde et comeback under finanskapitalismen.»
Og det bringer oss til det han anser som «den store testen for dagens splittelse»: «Om det bare er for land å frigjøre seg fra USAs/NATO-kontroll over deres naturressurser og infrastruktur – noe som kan gjøres ved å skattlegge naturressursrente (derved skattlegges kapitalflukten til utenlandske investorer som har privatisert naturressursene sine). Den store testen vil være om land i det nye globale flertallet vil søke å løfte all arbeidskraft opp, slik Kinas sosialisme har som mål å gjøre.»
Det er ikke rart at «sosialisme med kinesiske kjennetegn» skremmer Hegemon-kreditoroligarkiet til det punktet at de til og med risikerer en varm krig. Det som er sikkert er at veien til suverenitet, på tvers av det globale sør, må være revolusjonær: «Uavhengighet fra amerikansk kontroll er de vestfalske reformene fra 1648 – doktrinen om ikke-innblanding i andre staters anliggender. En grunneierskatt er et nøkkelelement for uavhengighet – skattereformene fra 1848. Hvor snart vil det moderne 1917 finne sted?»
La Platon og Aristoteles få tale: så snart som menneskelig mulig.
Denne bokanmeldelsen er blant annet publisert her.
Wagnergruppa erklærer at de har erobret Bakhmut
Av red. PSt - 21. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/wagnergruppa-erklaerer-at-de-har-erobret-bakhmut/
Lederen for Wagnergruppe, Jevgenij Prigosjin erklærte 20. mai 2023 at hans styrker nå har full kontroll over byen Bakhmut, eller Artyomovsk, som den heter på russisk.
Prigosjin stilte i full militær uniform og talte foran ei gruppe av sine soldater med det russiske flagget og Wagnergruppas banner.
Kiev avviste at Wagnergruppa har erobret byen, men det ser ut som om dette handler om å holde moralen oppe. Det langste slaget i Europa etter annen verdenskrig er tapt for Ukraina, og det til en forferdelig pris i tap av soldater og utstyr.
«Operasjonen for å ta Bakhmut, kjøttkverna Bakhmut, varte i 224 dager,» sa Prigosjin.
Military Summary Channel bringer ei framstilling av hvordan de siste kampene om Bakhmut har foregått og flere detaljer fra Prigosjins tale.
Prigosjin roste de ukrainske soldatene for deres mot og utholdenhet. Han hyllet Vladimir Putin og rettet ramsalt kritikk mot sjefen for den russiske generalstaben, Valerij Gerasimov og forsvarsminister Sergeij Sjoigu. For en utenforstående observatør er det noe surrealistisk ved en slik polemikk midt under en kritisk militær situasjon.
Alex Christoforou fra The Duran har også en kommentar til både Bakhmuts fall og Zelenskys reise til Japan:
Nederlaget ved Bakhmut kom nøyaktig ett år etter de ukrainske styrkenes nederlag ved Mariupol.
Det er bare tre dager siden vestlige medier forsikret oss om at pendelen svinger til Ukrainas fordel i Bakhmut.
Slaget ved Bakhmut ble så forferdelig og ødeleggende fordi Zelensky og hans bakmenn valgte å gjøre det til en prestisjekamp. Byen måtte holdes for enhver pris for å holde moralen oppe og givergleden i vest ved like. Det har kostet et enormt antall ukrainske soldater livet. Et stort antall Wagnersoldater og russiske soldater har også falt, men de ukrainske styrkene skal ha hatt minst fem ganger så mange falne.
Oberst Douglas Macgregor mener å ha dekning for å si at hele 1600 ukrainske soldater falt det siste døgnet før det endelige nederlaget i Bakhmut: Within the last 24 hours we’ve seen 1600 Ukrainian troops killed.
Indisk diplomati forstrekker seg
Av Bhadrakumar - 21. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/indisk-diplomati-forstrekker-seg/
Den indiske utenriksministerens spesielle orientering om statsminister Narendra Modis Asia-Stillehavs-tur (19.-24. mai) flettet dyktig inn i tre toppmøter, og bringer tankene hen til en middelalderinstitusjon kjent som «vandrende gjøglere».
Av M. K. Bhadrakumar.
Velstående mennesker pleide å ansette gjøglere for å underholde dem i hjemmene deres. Disse vandrende gjøglerne fortalte historier, resiterte dikt, sang ballader og spilte musikkinstrumenter. Balladene deres brukte enkle rim og fortalte historier som var av interesse og til tider til og med behandlet de fattiges problemer.
Statsministerens første stopp er Hiroshima, Japan, hvor han er en spesiell invitert til en samling av klubben av rike nasjoner, G7, som ble født som et resultat av økende økonomiske problemer, spesielt oljesjokket og kollapsen av Bretton Woods i midten av 1970-tallet.
I følge utenriksministeren vil G7s samtaler med India være «strukturert rundt tre formelle sesjoner,» relatert til mat, helse, utvikling, likestilling, klima, energi, miljø og en «fredelig, stabil og velstående verden».
Japan, som G7-presidentskap, har også invitert Australia, Brasil, Komorene, Cookøyene, Indonesia, Republikken Korea og Vietnam som «spesielle inviterte». Det er en broket skare som gir liten mening som viktige aktører når det gjelder å påvirke verdensordenen.
Men vestlige medier er fulle av rapporter om at Vestens opptatthet av Kina og Russland vil være ledemotivet til G7-toppmøtet. Derfor ble spenningen rundt møtet i Hiroshima økt gjennom beslutningen i siste øyeblikk om å la Ukrainas president Vladimir Zelensky delta på G7 personlig, og fikk det som skjedde der i helgen til å se ut som et forspill som kunne føre til et sluttspill i Ukraina-krigen, hvis og når det skjer.
I et slikt scenario er det selvfølgelig viktige roller som USA kan tildele Brasil og India – begge BRICS-medlemmer – og til Sør-Korea som faktisk har levd gjennom en «frossen konflikt». Men alt dette er i spekulasjonenes rike for øyeblikket, da det vil være en drøy antakelse at en frossen konflikt «et sted mellom en aktiv krig og en nedkjølt kamp» vil passe Russland, selv om det «kan være en politisk velsmakende langsiktig resultat for USA og andre land som støtter Ukraina» for forsiktig å gå ut av krigen i Eurasia – for å låne fra en viktig artikkel i Politico for to dager siden med tittelen Ukraina kan slutte seg til rekken av ‘frosne’ konflikter, sier amerikanske tjenestemenn mens Biden var på vei til Hiroshima.
Uansett, Indias entusiasme var på to punkter – for det første muligheten for Modi til å ha utvidet interaksjon med president Biden på forskjellige steder spredt over en hel uke – i Hiroshima, Papua Ny-Guinea og Sydney. For det andre skulle QUAD (Quadrilateral Security Dialogue, Australia, India, Japan og USA, o.a.) holde et toppmøte i Sydney i Australia, hvor India så muligheten til å vise seg frem som en «motvekt» til Kina.
Skjebnen grep imidlertid inn. Den langsomme implosjonen av den amerikanske økonomien plager Biden, og han har avkortet Asia-turneen sin ved å redusere den til en helgeaffære for å skynde seg tilbake til Washington innen søndag og gjenoppta arbeidet i det ovale kontoret for å støtte opp om den «fremgangen» som så langt er oppnådd i de utmattende samtalene om gjeldstaket mellom administrasjonen og lovgiverne.
Imidlertid vil det å formidle et feil signal også å kaste bort det planlagte QUAD-toppmøtet i Sydney neste uke. Derfor fant diplomater en måte å presse inn en erstatning for et QUAD-foto-event i selve Hiroshima. Tross alt, som utenriksminister påpekte, er QUAD en bevegelig fest – «SeHør her, strukturen og naturen til QUAD er slik at … (selv om) QUAD-ledermøtet ikke finner sted i Sydney og nå finner sted i Hiroshima er en endring i spillested har det ikke vært noen endring i de spesifikke aspektene ved samarbeidet i QUAD.»
Men kinesiske kommentatorer håner allerede at avlysningen av toppmøtet i Sydney som «et tegn på QUADs skjebne». Og avisen Guardian skrev at kanselleringen av QUAD-toppmøtet i Sydney vil skape fortellinger om at «USA er plaget av stadig mer alvorlige hjemlige omveltninger og er en upålitelig partner, rask til å late allierte i stikken.»
The Guardian beklaget seg og skrev at USA burde bekymre seg for sin smuldrende troverdighet. Dessuten er avlysningen av arrangementet i Sydney et slag spesielt for de australske vertene. Det ser ut til at australske tjenestemenn hadde brukt måneder på å planlegge den enorme logistikk- og sikkerhetsoperasjonen til et Biden-besøk i Sydney, og budsjettet i oktober i fjor satt faktisk av $23 millioner til kostnadene ved å være vertskap for QUAD-toppmøtet.
Konklusjonen er: Er ikke dette ett toppmøte for mye? Til hvilket formål, egentlig? Å ringe inn Kina? Selve G7 har blitt ent relikvie fra fortiden. Faktisk kan det vi er vitne til være de siste ritualene i den gamle orden, ettersom Donald Trumps teater ruver over Stillehavet. Dessuten blir det stadig vanskeligere å vise felles innsats på G7. G7-toppmøtet i år har gir en følelse av at vi er vitne til slutten på en epoke.
Ta det tredje møtet i Forum for India-Pacific Islands Cooperation (FIPIC Summit), som Modi er medleder av 22. mai i Papua Ny-Guinea. Modi lanserte dette forumet under sitt «historiske besøk» til Fiji i november 2014 da han var vertskap for det første FIPIC-toppmøtet. Det andre FIPIC-toppmøtet fulgte innen ti måneder i Jaipur i India i august 2015. Nå, nesten et tiår senere, gjenoppstår FIPIC etter en dyp dvale.
Likevel viser statistikk at Indias handel med alle de 14 PIC-landene til sammen – Cookøyene, Fiji, Republikken Kiribati, Republikken Marshalløyene, Mikronesia, Niue, Republikken Nauru, Republikken Palau, Papua Ny-Guinea, Samoa, Salomonøyene, Tonga, Tuvalu og Vanuatu – svinger rundt 250 millioner dollar! (Til sammenlikning er Indias eksport til Kina 23,5 milliarder dollar, altså nesten 100 ganger så stor, o.a.)
Enkelt sagt, mens kinesisk diplomati er proaktivt i det strategisk viktige vestlige Stillehavet, ser det ut til at USA oppmuntrer India til å markere på lyktestolpene der. Men fra et indisk perspektiv er dette klassisk imperial overstretch (imperiets forstrekkelse, o.a.), og er svært unngåelig. Dette var det Pakistan pleide å gjøre, og kopierte indisk diplomati hvor som helst og overalt for å «ta igjen» – til det ble utmattet og ga opp.
Bidens opprinnelige intensjon var å hoppe over til Papua Ny-Guinea med en spesifikk agenda – signeringen av en maritim sikkerhetspakt og en forsvarspakt med Papua Ny-Guinea som ville gi amerikanske tropper tilgang til stillehavsnasjonens havner og flyplasser. Bidens tur til Stillehavsøyene var forventet å bli et maktspill i Washingtons konfrontasjon med Kina. For Biden personlig ville det også ha vært en sentimental reise da onkelen hans døde i Papua Ny-Guinea i andre verdenskrig.
Men India har ikke noe å oppnå i det vestlige Stillehavet. Er ikke landets hender fulle nok som de er med de komplekse spørsmålene om havsikkerhet i Indiahavet, som landet knapt er i stand til å takle?
Se på Biden. Han bestemte kjølig at med et utfordrende forsøk på gjenvalg i 2024 var de innenlandske krisesamtalene om gjeldstaket i Washington hans toppprioritet, og han instruerte utenriksminister Antony Blinken om å stille opp for seg på toppmøtet med Stillehavsledere i Port Moresby på mandag.
Indisk diplomati har noe å lære her om kunsten å prioritere mål i stedet for å hengi seg til skyggeboksing og utmatte seg selv.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Framtredende militære og sikkerhetseksperter i USA ber om fred
Av red. PSt - 21. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/framtredende-militaere-og-sikkerhetseksperter-i-usa-ber-om-fred/
«USA bør være en kraft for fred i verden.»Et opprop for fred i Ukraina fra amerikanske militære og nasjonale sikkerhetseksperter.
Det følgende er teksten til en helsides annonse fra Eisenhower Media Network i New York Times 16.mai 2023.
Den er signert av fremtredende militært og nasjonalt sikkerhetspersonell
Krigen mellom Russland og Ukraina har vært en absolutt katastrofe. Hundretusener er drept eller skadet. Millioner er drevet på flukt. Miljøødeleggelser og økonomisk ødeleggelse har vært ukalkulerbare. Fremtidige ødeleggelser kan bli eksponentielt større etter hvert som atommaktene kryper stadig nærmere åpen krig.
Vi tar avstand fra volden, krigsforbrytelsene, vilkårlige rakettangrep, terrorisme og andre grusomheter som er en del av denne krigen. Løsningen på denne sjokkerende volden er ikke mer våpen eller mer krig, med deres garanti for ytterligere død og ødeleggelse.
Som amerikanere og nasjonale sikkerhetseksperter oppfordrer vi president Biden og Kongressen til å bruke all sin makt til raskt å avslutte krigen mellom Russland og Ukraina gjennom diplomati, spesielt gitt de alvorlige farene for militær eskalering som kan vokse ut av kontroll.
For seksti år siden gjorde president John F. Kennedy en observasjon som er avgjørende for vår overlevelse i dag.
«Mens vi forsvarer våre egne vitale interesser, må atommaktene avverge alle konfrontasjonene som fører til at en motstander velger enten en ydmykende retrett eller en atomkrig. Å vedta en slik kurs i atomalderen ville bare være bevis på fallitten til vår politikk – eller et kollektivt dødsønske for verden.»
Den umiddelbare årsaken til den katastrofale krigen i Ukraina er Russlands invasjon. Ikke desto mindre tjente planene og handlingene for å utvide NATO til Russlands grenser til å provosere russisk frykt. Og russiske ledere understreket dette faktum i 30 år. En fiasko i diplomatiet førte til krig. Nå haster det med diplomati for å få slutt på krigen mellom Russland og Ukraina før den ødelegger Ukraina og setter menneskeheten i fare.
Potensialet for fred
Russlands nåværende geopolitiske uro stammer fra minner om invasjon fra Karl den XII, Napoleon, ‘der Kaiser’ og Hitler. Amerikanske tropper var en del av den allierte invasjonsstyrken som intervenerte uten hell mot den vinnende siden i Russlands borgerkrig etter første verdenskrig. Russland ser Natos ekspansjon og tilstedeværelse på sine grenser som en direkte trussel. USA og Nato ser bare forsiktig beredskap. I diplomatiet må man prøve å se med strategisk empati og prøve å forstå sine motstandere. Dette er ikke svakhet: det er visdom.
Vi avviser ideen om at diplomater, som søker fred, må velge side, i dette tilfellet enten Russland eller Ukraina. Når vi fremmer diplomati, velger vi fornuftens side. Av medmenneskelighet. Av fred.
Vi mener president Bidens løfte om å støtte Ukraina «så lenge det tar» er en lisens til å fremme dårlig definerte og til slutt uoppnåelige mål. Det kan vise seg å bli like katastrofalt som president Putins beslutning i fjor om å starte sin kriminelle invasjon og okkupasjon. Vi kan ikke og vil ikke støtte strategien med å bekjempe Russland til den siste ukrainer.
Vi taler for en meningsfull og ekte forpliktelse til diplomati, spesielt en umiddelbar våpenhvile og forhandlinger uten noen diskvalifiserende eller uoverstigelige forutsetninger. Bevisste provokasjoner fremprovoserte krigen mellom Russland og Ukraina. På samme måte kan bevisst diplomati sette en stopper for det.
USAs handlinger og Russlands invasjon av Ukraina
Da Sovjetunionen kollapset og den kalde krigen tok slutt, forsikret amerikanske og vesteuropeiske ledere sovjetiske og deretter russiske ledere om at NATO ikke ville ekspandere mot Russlands grenser. «Det ville ikke være noen forlengelse av … NATO en tomme mot øst,» formidlet USAs utenriksminister James Bakertil Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov 9. februar 1990. Lignende forsikringer fra andre amerikanske ledere, så vel som fra britiske, tyske og franske ledere på 1990-tallet, bekrefter dette.
Siden 2007 har Russland gjentatte ganger advart om at NATOs væpnede styrker ved russiske grenser var uakseptable – akkurat som russiske styrker i Mexico eller Canada ville være uakseptable for USA i dag, eller som sovjetiske raketter på Cuba var i 1962. Russland pekte videre på Natos ekspansjon i Ukraina som spesielt provoserende.
Å se krigen gjennom Russlands øyne
Vårt forsøk på å forstå det russiske perspektivet på krigen støtter ikke invasjonen og okkupasjonen, og det betyr heller ikke at russerne ikke hadde noe annet valg enn denne krigen.
Men akkurat som Russland hadde andre alternativer, så hadde USA og NATO det til dette øyeblikket.
Russerne gjorde sine røde linjer klare. I Georgia og Syria beviste de at de ville bruke makt for å forsvare disse linjene. I 2014 viste deres umiddelbare overtakelse av Krim, og deres støtte til separatistene i Donbas, at de mente alvor med sitt engasjement for å forsvare sine interesser. Hvorfor dette ikke ble forstått av ledelsen i USA og NATO er uklart; Inkompetanse, arroganse, kynisme eller en forrædersk blanding av alle tre er sannsynligvis medvirkende faktorer.
Igjen, selv da Den kalde krigen tok slutt, advarte amerikanske diplomater, generaler og politikere om farene ved å utvide NATO til Russlands grenser og om skadelig innblanding i Russlands innflytelsessfære. De tidligere regjeringsrepresentantene Robert Gates og William Perry utstedte disse advarslene, og det samme gjorde de ærverdige diplomatene George Kennan, Jack Matlock og Henry Kissinger. I 1997 skrev femti ledende amerikanske utenrikspolitiske eksperter et åpent brev til president Bill Clinton, og rådet ham til ikke å utvide NATO, og kalte det «en politisk feil av historiske proporsjoner.» President Clinton valgte å ignorere disse advarslene.
Viktigst for vår forståelse av hybris og machiavellistisk beregning i amerikanske beslutningsprosesser rundt Russland-Ukraina-krigen er avvisningen av advarslene fra Williams Burns, den nåværende sjefen for Central Intelligence Agency. I et telegram til utenriksminister Condoleezza Rice i 2008 skrev Burns,mens han var ambassadør til Russland, om Nato-utvidelse og ukrainsk medlemskap:
«Ukrainas og Georgias Nato-ambisjoner berører ikke bare en sensitiv nerve i Russland, de reiser også alvorlig bekymring for konsekvensene for stabiliteten i regionen. Russland opplever ikke bare omringing og forsøk på å undergrave Russlands innflytelse i regionen, men frykter også uforutsigbare og ukontrollerte konsekvenser som vil ramme russiske sikkerhetsinteresser alvorlig. Eksperter sier at Russland er spesielt bekymret for at det sterkt splittede synet i Ukraina om Nato-medlemskap, der store deler av det etnisk-russiske samfunnet er imot medlemskap, kan føre til skarp splittelse, med makt eller i verste fall borgerkrig. I så fall må Russland bestemme seg for om de skal gripe inn; en beslutning som Russland ikke ønsker å måtte ta.»
Hvorfor insisterte USA på å utvide NATO til tross for slike advarsler? Resultatet av våpensalget var en viktig faktor. Konfrontert med motstand mot NATO-utvidelse, dannet en gruppe neokonservative og toppledere fra amerikanske våpenprodusenter den amerikanske komiteen for å utvide NATO. Mellom 1996 og 1998 brukte de største våpenprodusentene 51 millioner dollar (94 millioner dollar i dag) på lobbyvirksomhet og millioner mer på kampanjebidrag. Med denne sjenerøsiteten ble NATOs utvidelse raskt en gjennomført avtale, hvoretter amerikanske våpenprodusenter solgte våpen for milliarder av dollar til de nye NATO-medlemmene.
Så langt har USA sendt militært utstyr og våpen til en verdi av 30 milliarder dollar til Ukraina, med total bistand til Ukraina på over 100 milliarder dollar. Krig, har det blitt sagt, er en skitten virksomhet, en virksomhet som er svært lønnsom for noen få utvalgte.
Avslutningsvis er NATOs utvidelse et viktig element i en militarisert amerikansk utenrikspolitikk. Den er preget av unilateralisme med regimeskifte og forebyggende krig. Mislykkede kriger, senest i Irak og Afghanistan, har ført til nedslakting og ytterligere konfrontasjon, en hard realitet skapt av USA selv. Krigen mellom Russland og Ukraina har åpnet en ny arena for konfrontasjon og nedslakting. Denne virkeligheten er ikke helt vår egen skapelse, men det kan godt være vår undergang hvis vi ikke dedikerer oss til å skape en diplomatisk løsning som stopper drapene og reduserer spenningen.
La oss gjøre Amerika til en styrke for fred i verden.
Les mer på www.EisenhowerMediaNetwork.org
Signert av
Dennis Fritz, direktör, Eisenhower Media Network; Command Chief Master Sergeant, US Air Force (pensjonist)
Matthew Hoh, visedirektør, Eisenhower Media Network; Tidligere offiser i Marinekorpset og stats- og forsvarsoffiser.
William J. Astore, oberstløytnant, US Air Force (pensjonert)
Karen Kwiatkowski, oberstløytnant, US Air Force (pensjonert)
Dennis Laich, generalmajor, US Army (pensjonert)
Jack Matlock, USAs ambassadør til Sovjetunionen, 1987–91; forfatter av Reagan and Gorbatsjov: How the Cold War Ended
Todd E. Pierce, major, justisminister, US Army (pensjonert)
Coleen Rowley, spesialagent, FBI (pensjonist)
Jeffrey Sachs, universitetsprofessor ved Columbia University
Christian Sörensen, tidligere arabisk lingvist, US Air Force
Chuck Spinney, pensjonert ingeniør/analytiker, forsvarsminister
Winslow Wheeler, nasjonal sikkerhetsrådgiver for fire republikanske og demokratiske USA
Lawrence B. Wilkerson, oberst, US Army (pensjonert)
Ann Wright, oberst, US Army (pensjonert) og tidligere amerikansk diplomat
Tidslinje
1990 – USA forsikrer Russland om at NATO ikke vil ekspandere mot grensen. «Det ville ikke være noen forlengelse av … Nato en tomme mot øst», sier USAs utenriksminister James Baker.
1996 – Amerikanske våpenprodusenter danner komiteen for å utvide NATO, og bruker over 51 millioner dollar på lobbyvirksomhet i Kongressen.
1997 – 50 utenrikspolitiske eksperter, inkludert tidligere senatorer, pensjonerte militære offiserer og diplomater, signerer et åpent brev som sier at NATOs utvidelse er «en politisk feil av historiske proporsjoner.»
1999 – NATO tar Ungarn, Polen og Tsjekkia inn i NATO. USA og NATO bomber Russlands allierte Serbia.
2001 – USA trekker seg ensidig fra ‘Anti-Ballistic Missile Treaty’.
2004 – Ytterligere syv østeuropeiske land blir med i NATO. NATO-soldater er nå direkte på Russlands grense.
2004 – Det russiske parlamentet vedtok en resolusjon som fordømte NATO-utvidelsen. Putin svarte med å si at Russland ville «bygge vår forsvars- og sikkerhetspolitikk deretter».
2008 – NATO-ledere kunngjorde planer om å bringe Ukraina og Georgia, også på Russlands grenser, inn i NATO.
2009 – USA annonserte planer om å sette opp rakettsystemer i Polen og Romania.
2014 – Ukrainas lovvalgte president Viktor Janukovitsj flyktet fra vold [fra Maidan-kuppet] til Moskva. Russland ser på fjerningen som et kupp fra USA og NATO-land.
2016 – USA starter troppeoppbygging i Europa.
2019 – USA trekker seg ensidig fra Intermediate Nuclear Forces Treaty.
2020 – USA trekker seg ensidig fra Open Skies-traktaten.
2021 – Russland kommer med forhandlingsforslag, samtidig som de sender flere styrker til grensen til Ukraina. Tjenestemenn fra USA og NATO avviser de russiske forslagene umiddelbart.
24. februar 2022 – Russland invaderer Ukraina og starter krigen mellom Russland og Ukraina.
Denne annonsen gjenspeiler synspunktene til underskriverne. Betalt av Eisenhower Media Network, et prosjekt av People Power Initiatives.
The U.S. Should Be a Force for Peace in the World
Oversatt til norsk for steigan.no av Bertil Carlman.
Kommentar:
Vi har altså en situasjon der amerikanske militære som vet hva krig er, ber om fred og sier nei til mer våpen til Ukraina, mens partier som SV og Rødt, som knapt vet hva krig er, går i spissen for massiv våpeneksport.
Grønt skifte og elbiler
Av Jan Christensen - 21. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/gront-skifte-og-elbiler/
Parisavtalen:
I 2015 vedtok 195 land å styrke den globale responsen mot klima-endringstruslene.
«EU’s green deal»:
I 2020 vedtok Europaparlamentet ulike vekststrategier for å oppnå grønt skifte i Europa.
Norges grønne skifte:
Handler om åssen Norge skal halvere sine klimagassutslipp samt lykkes med nye grønne industrietableringer.Mange mener at et grønt skifte er nødvendig dersom vi skal redde kloden fra ytterligere oppvarming.
Ambisiøse mål settes.
I Norge er satsingen på elbiler et synlig tiltak. I løpet av 2025 diskuteres salgsforbud for bensin- og dieselbiler (fossilbiler).
Siden 2015 har det vært momsfritak på elbiler.
I tillegg til momsfritaket fikk elbileierne en rekke andre fordeler: Fri bruk av kollektivfelt, gratis parkering og ladning, ingen bompengeavgift eller årsavgift. Med sånne gulrøtter gikk det som myndighetene håpet: Mange lot seg friste til å kjøpe elbil.
Flere av fordelene har nå blitt redusert eller forsvunnet. Men momsfritaket står der fortsatt. ESA, EU sitt kontrollorgan som skal passe på at norske tiltak ikke bryter med EØS-avtalen, har godkjent momsfritak ut 2024.
Hva som skjer etterpå er usikkert, men noe synes sikkert: Uten subsidiering vil elbil-salget synke drastisk – med mindre det lages lover som forbyr bruk/salg av bensin- og dieselbiler.
For mange betyr det grønne skiftet økte leveomkostninger, omfordeling av verdier og storstilt offentlig subsidiering.
Forsker Geir Bjertnæs ved Statistisk sentralbyrå har eksempelvis beregnet at den eksisterende norske elbilpolitikken, gir staten et inntektsbortfall på 280 milliarder kroner.
Antall elbiler, inkludert hybridbiler, nærmer seg nå en million.
Om vi tenker oss at en million husstander har sånn bil, betyr det at hver elbileier subsidieres med 280.000 kroner.
Dette er penger som kunne gått til helse- og velferd, men som i stedet støtter opp om bilbruken til de velstående blant oss.
Elbiler gir mindre motor-utslipp og mindre støy. Dette er sjølsagt bra for miljøet i for eksempel storbyområder.
Samtidig er det kjent at noe av denne fordelen reduseres gjennom større veislitasje. El-biler er opptil 25% tyngre enn vanlige biler, og gir mer svevestøv.
spesielt batteriet som gjør elbilen tyngre. Batteriene produseres i dag hovedsakelig i Asia, ved hjelp av «skitten» strøm og tonnevis med litium, kobolt, nikkel, kobber, aluminium, stål, plast og vann. Mange av mineralene kommer fra fattige land, der barnearbeid er utbredt. Utvinningen gir store natur-forurensninger og kjemikalieutslipp.
Elbilbranner, som vi har hatt noen av, er vanskelig å slukke, og gir storutslipp av giftstoffer.
Svenske «Teknikens Värld» hevdet allerede i 2017 at produksjonen av et bilbatteri slipper ut en CO2-mengde tilsvarende opptil 150.000 km kjørelengde for en bensin/dieselbil (fossilbil).
Altså: Om elbilen brukes lite, eller om batteriet varer kortere enn denne kjørelengden, gir elbilen i løpet av sin levetid, større utslipp enn en fossilbil med samme levetid.
Om ladningen skjer ved hjelp av skitten kullkraft-strøm, ikke rein «fornybar» strøm, er regnestykket etter disse kilometrene mer usikkert.
En elbil trenger rundt 2 kilowatt-timer for å kjøre ei mil. Hvor mye diesel trengs for å lage disse to kilowatt-timene?
Mine tall varierer fra en liter til 0,2 liter. Noe avhengig av ekspertenes ståsted – av hvilke interesser de tjener.
Regnestykker – iberegnet alle faktorer og av uavhengige forskere – vil her være interessant. I verste fall kan det være sånn at en elbil, samlet sett, forurenser mer enn en drivstoffgjerrig dieselbil.
Klimatrusselen rammer hele verden. Derfor må også de ulike klimatiltak ses i global sammenheng.Det hjelper ingenting om vår hjemlige reduksjon fører til tilsvarende – eller større – temperaturøkning i andre deler av verden.
Vårt høye forbruk skaper ubalanse, og er en viktig årsak til klimaendringene.
Om vi tror disse klimaendringene i hovedsak er menneskeskapte: I så fall vil reduksjon i eget forbruk og økt satsing på gjenbruk, være de beste botemidlene.
Men hvordan samsvarer dette med de vekstmodeller som hele vår markedsliberale økonomi bygger på, som akseleres ytterligere gjennom vår EU/EØS-tilhørighet?
Det henger ikke på greip.
Uansett hvor mange fine papirplaner våre egne og EUs politikere måtte lage, og uansett hvor mange som måtte tro på deres vyer.
Elbil-satsinga i Norge kan virke somen flopp.
Med økte ulemper og utgifter for den jevne mann og kvinne.
Med tvilsom global effekt både når det gjelder bærekraft og lavutslipp.
Jan Christensen
Fra nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU 20. mai 2023.
Tvangsvaksinering? Høyre vil gjøre vaksinering obligatorisk for helsepersonell
Av Eirik Værnes - 21. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/tvangsvaksinering-hoyre-vil-gjore-vaksinering-obligatorisk-for-helsepersonell/
19. mai skrev VG om stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøe som vil gjøre det til en plikt for helsepersonell å vaksinere seg. De som nekter, og som ikke kan omplasseres for å utføre andre oppgaver, kan «i ytterste konsekvens» miste jobben.
Høyre bruker det snillere ordet «plikt», og ikke «tvang». Det høres bedre ut, men ikke så veldig mye bedre. Høyre kommer nok ikke til å løpe etter folk med sprøyter, men når man har utdannet seg og fått jobb som helsepersonell, har barn, hus og lån, så føler man seg ganske tvunget om man risikerer å miste livsgrunnlaget på grunn av egne helsevalg. (1)
Kritisk
Statssekretær Ole Henrik Krat Bjørkholt fra Arbeiderpartiet er kritisk: «Generelt er det et viktig prinsipp for denne regjeringen at vaksinering er frivillig. Det har vi lang tradisjon for i Norge, og vi har svært høy vaksinedekning.»
Godt å høre at det finnes noe fornuft der ute.
Men hvis vi går tilbake til 2015, så var det Arbeiderpartiet som ønsket å gjøre barnevaksiner obligatoriske. «…et prøveprosjekt med tvangs-vaksinering ble vedtatt med 147 stemmer mot 123 stemmer,» skrev VG da. (2)
Denne gangen var det Høyre og Bent Høie som var kritiske til forslaget! Høie mente at vaksinering av egne barn bør være frivillig, selv om han oppfordret til å vaksinere og mente det var klokt. (3)
California Senate Bill 277
Det var meslinger det dreide seg om i 2015. I USA hadde det nettopp vært et utbrudd i California. Av de 110 tilfellene i California (det spredte seg videre til andre stater, Canada og Mexico) var 61 vaksinerte mot meslinger, og 49 uvaksinerte. Ingen av dem som ble smittet, hverken i California eller andre steder, døde. (4)
Det eneste som ble ofret i etterkant var folket i California sin frihet når det kom til å velge å bli vaksinert eller ikke. (5)
Denne iveren etter å pålegge folk å vaksinere seg spredte seg til andre land, også Norge. Men mange politikere som så en økende grad av vaksinering mente det ville svekke tilliten til myndighetene om det ble påbud om å vaksinere seg, og at «vaksineskepsis» heller burde løses gjennom dialog enn gjennom press og tvang.
«Vaksinér alle!»
I 2019 var det Frp som ble smittet av vaksine-viruset. De ville gjøre vaksiner obligatorisk for barn og helsepersonell. «Ingen bør slippe unna vaksiner,» sa Frps Åshild Bruun-Gundersen. Forslaget kom fra Trøndelag Frp, og landsstyret stilte seg bak forslaget. (6)
Dette skriver Frp om seg selv på sin nettside: «Fremskrittspartiets ideologiske grunnlag, liberalismen, tar utgangspunkt i at folk selv er bedre i stand enn politikerne til å bestemme hva som er best for seg og sine. Vi ønsker derfor mer individuell frihet og ansvar for enkeltmennesket.»
Denne gangen kom den kritiske røsten fra…
(trommevirvel)
Camilla Stoltenberg og FHI!
De foretrakk frivlllighet fremfor obligatorisk vaksinering.
Foreningen for fritt vaksinevalg har tidligere laget en oversikt over hvor de forskjellige partiene står når det kommer til spørsmål rundt vaksinering: https://www.frittvaksinevalg.com/hva-mener-partiene-om-vaksinesaken
Ekte kritiske røster
Hvorfor ikke høre med noen ekte kritiske røster? Noen som har medisinsk tyngde og kan bidra til at debatten får litt mer dybde. Det finnes mange leger, både norske og utenlandske, som er kritiske til vaksinering og tvangsvaksinering, og som har gode argumenter. De slipper vanligvis ikke til i media. Noe de kan bidra med i debatten er å belyse den mangelfulle testingen av vaksiner, hvordan de fleste vaksiner blir testet uten en kontrollgruppe, og over kortere tid enn det som er vanlig for andre legemidler.
I sin bok Vaksinetvang – i skyggen av koronakrisen har Trond Skaftnesmo samlet mye interessant stoff. Her vises det statistikk som ikke setter vaksiner i et særlig godt lys. Hvor effektive er de egentlig? Og er de godt nok testet? Vaksiner blir ikke testet som andre legemidler. De testes ikke mot et placebo, men mot andre vaksiner eller mot andre stoffer i den aktuelle vaksinen enn selve virkestoffet. I 1999 tok CDC initiativ til en studie som skulle sammenligne helsen til vaksinerte kontra uvaksinerte. Resultatene skulle de senere holde skjult, etter å ha delt dem med de fire største vaksineprodusentene. CDC har stengt tilgangen til det store dataregisteret de brukte som grunnlag for studien, så ingen andre kan foreta sammenligningen. Nå er resultatene tilgjengelige, og man forstår godt at CDC og produsentene ville holde dem skjult, da de tyder på at vaksiner ikke er like «sikre, trygge og effektive» som vi blir fortalt, men i motsetning fører med seg en lang rekke bivirkninger som de uvaksinerte slipper unna.
The Association of American Physicians and Surgeons (AAPS) er en uavhengig organisasjon bestående av tusener av leger. Medlemmene vaksinerer daglig befolkningen og er ikke vaksineskeptikere. De skrev et brev i Helsekomiteen i Det amerikanske senatet i februar 2019.
«AAPS vil sterkt motsette seg statlig innblanding i medisinske avgjørelser, inkludert vaksinetvang. Etter å ha blitt fullt informert om risiko og nytte ved medisinske prosedyrer, har pasienter rett til å avvise eller akseptere den aktuelle prosedyren.»
Som vanlig er det noe som mangler når myndighetenes talspersoner snakker om helse. Den finnes visst bare i enden av en sprøytespiss, skal man tro dem. At immunforsvaret kan styrkes av fysisk aktivitet, sol-lys, vitaminer og mineraler, samt godt kosthold, glemmer de å informere oss om. Det er så klart også mindre fortjeneste for de store legemiddelselskapene i denne typen løsninger.
Det er nok også fristende for mange å pålegge andre å følge etter, når man selv sitter på svaret om hva som er rett og galt, sunt og usunt. Men her er det ikke politikerne som burde sitte med makten til å presse eller tvinge noen til å føye seg. Denne saken er så alvorlig, at folk bør ha rett til å bli opplyst gjennom en ekte debatt mellom fagfolk med forskjellig syn, uten sensur og nedverdigende retorikk.
https://www.vg.no/nyheter/i/O8q00A/hoeyre-vil-ha-vaksinetvang-for-helsepersonell
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/k7Ezv/ap-vil-ha-obligatorisk-vaksinering
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/GkMbx/helse-hoeie-uklokt-ikke-aa-vaksinere-barna
https://en.wikipedia.org/wiki/Disneyland_measles_outbreak#cite_note-Dykes2019-10
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/707kX3/frp-forslag-foer-landsmoetet-vaksiner-alle
https://www.frittvaksinevalg.com/hva-mener-partiene-om-vaksinesaken