Nyhetsbrev steigan.no 21.04.2024
Angrepet mot Iran var for dempe innenlandsk uro, men uten militær betydning
Det lunkne tjuetallet – krise og stagnasjon
Politico: Ukraina er på vei mot nederlag
USA lokker Jemen med agn, men Ansarallah biter ikke på
Motvind: Fornybardirektivet må ikke vedtas i Norge!
Et policydokument fra USA i 2009 planla de nåværende spenningene mellom Israel og Iran
Israels Ben Gvir krever henrettelser av palestinere for å få mer plass i fengslene
Angrepet mot Iran var for dempe innenlandsk uro, men uten militær betydning
Av Larry Johnson - 21. april 2024
https://steigan.no/2024/04/angrepet-mot-iran-var-for-dempe-innenlandsk-uro-men-uten-militaer-betydning/
19. april, 2024
Kort etter 10 i går kveld, austleg tid (torsdag), braut helvetet laus på nyheitskanalane. Oppkava nyheitsopplesarar dansa til «BREAKING NEWS»-mamboen. Israel angrip Iran med missil, var refrenget som gjalla med få minutts mellomrom og gav inntrykk av at endetida var nær.
Eg var i den unike posisjonen at eg nett hadde vore på Irans engelskspråklege nyheitskanal, Press TV, og diskutert dei nye påstandane til Israel om at Iran hadde vore ute etter å råke Dimona-kjernekraftsfasiliteten i Israel, og at denne hadde fått «mindre» skade. Eg sjekka tilbake med min Press TV-kontakt og vart informert om at dei var forvirra over påstandane frå USA, og arbeidde med å få verifisert kva, om noko, som hadde skjedd. Kort etter kunne kontakten fortelle meg at det hadde vore eit lite droneangrep, og at alle dronane hadde blitt skotne ned lenge før dei nådde målet.
Eg vende tilbake til dei US-amerikanske nyheitssendingane, og reportasjane var no oppdaterte med orda «avgrensa angrep». Det var då eg innsåg at vi kunne vere midt oppe i ein massiv propaganda-offensiv retta mot det amerikanske folket. Eg sjekka nyheitsdekninga på RT og på Al Jazeera. Ingenting. Ingen oppkava nyheitsopplesarar som desperat prøvde å skremme livskiten ut av sjåarane.
Innan tre timar etter dei første reportasjane dukka det opp direktesend video på Telegram, som viste situasjonen på Iran sin militærbase utanfor Isfahan – alt var roleg, og der fanst ikkje teikn på rykande ruinar. For ein kontrast til Israel sine første rapportar etter Iran sitt drone- og missil-angrep den 14. april – Israel nekta å vise live-bilde frå dei liksom «uskadde» flybasane som hadde blitt råka av iranske ballistiske missil.
Det oppsiktsvekkande ved nyheitsformidlinga i USA om det påstått israelske angrepet, var at reporterane i FOX, CNN og MSNBC siterte israelske militærkjelder som garanterte at det hadde vore eit «vellykka» angrep. Tilbake i Israel sat den dømde terroristen og ekstremistmedlemmen av Netanyahu-regjeringa Itamar Ben Givr og dømde det israelske angrepet nord og ned som skrale greier. Han skal ha fått hissig kritikk for å ikkje følge linja og lese frå det godkjende manuset, som sa at Israel hadde gjennomført eit viktig, men klokeleg tilbakehalde, gjengjeldsangrep på Iran.
Dette «angrepet» på Iran har alle kjenneteikna til eit regissert stykke politisk og militært teater – Israel angrip, og Iran, «av frykt», avslår å slå tilbake. Sanninga er at Iran, truleg etter råd frå Russland og Kina, gjekk med på å ikkje gjennomføre sine tidlegare truslar om eit massivt gjengjeldsangrep dersom Israel igjen angreip.
Somme i Israel er temmeleg fornærma på Biden-administrasjonens avsløringar. Ifølge Jerusalem Post:
… Israel vil ikkje, av strategiske grunnar, offisielt ta på seg ansvaret for dette angrepet. Kjelder forklarer at iranarane hevdar det var ein «eksplosjon på ein fabrikk» fordi dei vil unngå eskalering. Israelske kjelder fortalde Post at det er uklart korfor Pentagon sa til media i USA at Israel var involvert; dei kunne ha halde fram med å halde munn, seier dei. Dei kunne ha late Iran behalde verdigheita og unngått å sjølve eskalere situasjonen.
På Kirya-basen i Tel Aviv har statsminister Benjamin Netanyahu og alle leiarane innan sikkerheit og diplomati vore til stades i 24 timar og koordinert med regionale partnarar i Jordan, Egypt og Saudi Arabia.
Før opp dette som atter ein utanrikspolitisk fiasko frå Biden-teamet. Israel ville roe ned dei politiske farvatna heime ved å utføre eit «angrep» som det lett kunne nektast for, men som samtidig kunne lette på presset frå den eigne befolkninga om å slå tilbake mot Iran. Iran, for sin del, var nøgde med å skyte ned dei små quadcopter-dronane og å ikkje bli tvinga til å råke Israel med eit motangrep som kunne ha risikert ein svær, regional krig. Irans tilbakehald etter dette «angrepet» har gitt dei ein viss diplomatisk kredibilitet blant dei arabiske og tyrkiske naboane.
Ray McGovern og eg diskuterte denne hendinga i dag under vår faste Roundtable med Judge. Kos dykk.
Fritt omsett av Monica Sortland for Derimot.no.
Det lunkne tjuetallet – krise og stagnasjon
Av red. PSt - 21. april 2024
https://steigan.no/2024/04/det-lunkne-tjuetallet-krise-og-stagnasjon/
Kristalina Georgieva, administrerende direktør i IMF, har nettopp blitt gjenutnevnt for en ny femårsperiode uten motstand. I forhåndspresentasjonen av det halvårlige møtet i Verdensbanken og IMF skisserte hun hvordan IMF ser på verdensøkonomien i 2024 og gjennom resten av dette tredje tiåret av det 21. århundre. Hun la fram en dyster analyse. Forut venter et «tregt og skuffende tiår». Faktisk, «uten en kurskorreksjon er vi … på vei mot de lunkne tjueårene». Hennes kommentarer gikk foran utgivelsen av IMFs siste World Economic Outlook, inkludert langsiktig prognose for verdensøkonomien.
Michael Roberts omtaler dette i artikkelen The tepid twenties.
I rapporten heter det:
«Stilt overfor motvind på mange hold, har også framtidige vekstutsikter surnet. Global vekst vil avta til rett over 3 prosent innen 2029, ifølge anslag på fem år fremover. Vår analyse viser at veksten kan falle med omtrent et prosentpoeng under pre-pandemi-gjennomsnittet (2000-19) ved slutten av tiåret. Dette truer med å reversere forbedringer av levestandarden, og ujevnheten i nedgangen mellom rikere og fattigere nasjoner kan begrense utsiktene for global inntektskonvergens».
«Et vedvarende lavvekstscenario, kombinert med høye renter, kan sette gjeldens bærekraft i fare – begrense regjeringenes kapasitet til å motvirke økonomiske nedganger og investere i sosial velferd eller miljøtiltak. Dessuten kan forventninger om svak vekst motvirke investeringer i kapital og teknologier, og muligens forsterke nedgangen. Alt dette forverres av sterk motvind fra geoøkonomisk fragmentering og skadelig ensidig handels- og industripolitikk».
Hoveddriveren for vekst i verdensproduksjonen er gjennom økt produktivitet av arbeidskraft, og som har avtatt. Og dette «vil sannsynligvis fortsette å avta, drevet av utfordringer som økende vanskeligheter med å komme opp med teknologiske gjennombrudd, stagnasjon i utdanningsnivå og en langsommere prosess der mindre utviklede økonomier kan hamle opp med sine mer utviklede jevnaldrende».
IMF gjør det helt klart at den kapitalistiske produksjonsmåten ikke klarer å levere økt produktivitet, noe som er avgjørende for å møte de sosiale behovene til 8 milliarder mennesker. Og hvorfor? For det første fordi innovasjon svinner. I ordinær økonomi måles dette ved det som kalles total faktorproduktivitet (TFP), mengden produktivitet som ikke kan forklares med investeringer i produksjonsmidler eller i å ansette arbeidskraft – det er en rest for å fullføre det totale produktivitetsnivået. I dette tiåret så langt har den globale TFP-veksten avtatt til den laveste hastigheten siden 1980-tallet.
Kommentar:
Når kapitalismens egne talsmenn og -kvinner på øverste nivå må innrømme at det står så dårlig til med systemet deres, er det jo fristende å peke på at deres egen klasse har gjort sitt ytterste for å forsterke problemene og gjøre dem kroniske.
Hvor genialt er det da å styrte hele verden ut i økonomisk nedstengning for angivelig å bekjempe et luftveisvirus (som jo beviselig ikke lar seg stoppe på den måten) og påføre verden økonomiske tap i størrelsesorden av USAs BNP? Hvis problemet er stagnasjon og mangel på innovasjon, hvor smart er det da å prøve å strupe en av verdens største energiprodusenter (Russland) og bryte forbindelsene til verdens største industrinasjon og raskest voksende teknologiutvikler (Kina)? Og hvor genialt er det å ødelegge det fungerende energisystemet til fordel for et ikke-fungerende «grønt skifte»?
Stagnasjonen og svikten i økonomien skyldes grunnleggende systemfeil i kapitalismen, men sannelig har også kapitalismens formelle politiske administratorer gjort sitt ytterste for å gjøre problemene enda verre.
(Vi noterer oss at blant talerne på fellesmøtet mellom IMF og Verdensbanken er WHOs generalsekretær Tedros Ghebreyesus. Det passer jo bra, for ikke har noe greie på helse og ikke har han heller noen greie på økonomi, så det må jo være rett mann på rett plass.)
Politico: Ukraina er på vei mot nederlag
Av red. PSt - 21. april 2024
https://steigan.no/2024/04/politico-ukraina-er-pa-vei-mot-nederlag/
Jamie Dettmer er meningsredaktør i POLITICO Europe. Og han skriver: Ukraine is heading for defeat.
Dettmer gir et dystert bilde av situasjonen for Vestens stedfortreder i krigen mot Russland. Han skriver:
Bare spør en ukrainsk soldat om han fortsatt tror at Vesten vil stå ved Kiev «så lenge det trengs». Det løftet klinger hult når det har gått fire uker siden din artillerienhet sist hadde en granat å skyte, som en tjenestemann klaget fra frontlinjene.
Det er ikke bare det at Ukrainas styrker går tom for ammunisjon. Vestlige forsinkelser med å sende bistand betyr at landet mangler noe som er enda vanskeligere å levere enn ammunisjon: kampånden som kreves for å vinne.
Moralen blant troppene er dyster, knust av ubøyelig bombardement, mangel på avanserte våpen og tap på slagmarken. I byer hundrevis av kilometer unna fronten har mengden av unge menn som stilte seg i kø for å bli med i hæren i krigens første måneder forsvunnet. I dag sniker kvalifiserte rekrutter seg unna mobilisering og tilbringer ettermiddagene på nattklubber i stedet. Mange har forlatt landet helt.
Som jeg oppdaget mens jeg rapporterte fra Ukraina den siste måneden, var bildet som dukket opp fra dusinvis av intervjuer med politiske ledere, militæroffiserer og vanlige borgere et av et land som glir mot katastrofe.
Selv om president Volodymyr Zelenskyy sier at Ukraina prøver å finne en måte å ikke trekke seg tilbake på, aksepterer militæroffiserer privat at flere tap er uunngåelige denne sommeren. Spørsmålet er bare hvor ille de blir. Vladimir Putin har uten tvil aldri vært nærmere målet sitt.
Frykten vokser for at Russland kan sikte mot Ukrainas nest største by for en bakkeoffensiv snart.
«Det er symbolsk fordi de sier at Kharkiv var den første hovedstaden i Ukraina. Det er et stort mål», sa Zelenskyy i et intervju med POLITICOs morselskap Axel Springer media forrige uke.
Ukrainas militære er forberedt på flere tap i løpet av de kommende månedene. Oleksandr Syrskyi, øverstkommanderende for de væpnede styrkene, har advart om at situasjonen på Ukrainas østfront har «betraktelig forverret seg de siste dagene». Som Zelenskyy selv sa det et annet sted: «Vi prøver å finne en måte å ikke trekke oss tilbake på».
Kommentar: En industrikrig og en utmattelseskrig
Andre kilder bygger opp under det bildet Jamie Dettmer gir. Langsomt og sikkert er Ukraina i ferd med å tape krigen. For dem som har evner til å analysere styrkeforholdet og forutsetningene har dette vært klart lenge. De siste ni månedene har også amerikanske hovedstrømsmedier som New York Times, Washington Post, Time og Wall Street Journal måttet innrømme det samme. Vesten går mot et nederlag i Ukraina.
Etter at Russland rettet opp en del av de feilene de gjorde militært til å begynne med er dette først og fremst blitt en industrikrig og en utmattelseskrig. Og det er Vesten og deres redskap Ukraina som blir utmattet. Vesten har ikke industriell styrke til å holde denne krigen gående særlig lenge, mens Russland har bygd opp sin militærindustri og dens leveranseindustrier til å levere det som måtte trengs.
«Et anti-imperialistisk parti som Rødt må være for å sende våpen til Ukraina», sier Bjørnar Moxnes – Rødt. Og dermed inntar han samme standpunkt som de imperialistiske partiene og det overveldende flertallet av Kongressen i USA. Den anti-imperialistiske fronten er tydeligvis svært brei.
For (nesten) alle andre er det klart at dette er Vestens krig mot Russland med Ukraina som slaktoffer. Vesten kan få krigen til å vare en stund lenger gjennom å pøse inn mer våpen, men det eneste det fører til er at enda flere titusener av ukrainere blir drept og at landet blir enda mer ødelagt. Det vil ikke hindre Vesten i å tape.
Allerede i januar 2023 pekte vi på at Vesten ikke har de ressursene som trengs.
Det som er helt klart er at Vesten i dag ikke har den industrikapasiteten som trengs for å holde tritt med russisk industri når det gjelder å få fram panser, artilleri, missiler og ammunisjon i stort nok antall fort nok.
Se også denne kommentaren av Alexander Mercouris:
USA lokker Jemen med agn, men Ansarallah biter ikke på
Av Arnljot Ask - 21. april 2024
https://steigan.no/2024/04/usa-lokker-jemen-med-agn-men-ansarallah-biter-ikke-pa/
USA har i all hemmelighet tilbudt en forbløffende rekke innrømmelser til Ansarallah for å få dem til å stoppe sine marineoperasjoner til støtte for Gaza – til ingen nytte.
Dette skriver Khalil Nasrallah på The Cradle.
Vi går inn for en diplomatisk løsning. Vi vet at det ikke finnes noen militær løsning.
– USAs spesialutsending for Jemen Timothy Lenderking
I en spesiell orientering 3. april – nesten seks måneder etter at Jemen startet sine vidtrekkende marineoperasjoner for å svekke Israels evne til å føre krig mot Gaza – fremholdt USAs spesialutsending for Jemen Timothy Lenderking viktigheten av å søke diplomatiske løsninger i Jemen i stedet for militæret som regjeringa hans har talt høyt om i flere måneder.
Lenderkings holdning sto i skarp kontrast til Washingtons kunngjøring i desember om en multinasjonal koalisjon mot Jemens Ansarallah-ledede styrker, rettet mot å sikre internasjonal skipsfart i Rødehavet og effektivt beskytte israelsk-tilknyttet handel fra Jemens omfattende marineblokade.
Men ettersom spenningen øker og regionale allierte har nølt med å slutte seg til koalisjonen mellom USA og Storbritannia i frykt for direkte jemenittiske gjengjeldelsesangrep, har USA og dets allierte i det stille forsøkt å lokke Sanaa inn i forhandlinger gjennom tilbud formidlet av Omani og andre internasjonale meklere som opprettholder bånd med Jemens de facto regjering i Sanaa.
Lenderkings posisjon kan faktisk reflektere et forbløffende sett av private amerikanske løfter gitt via mellommenn til Ansarallah bak lukkede dører – løfter som i hovedsak krysser av i hver boks på motstandsbevegelsens ønskeliste.
«Stopp din Gaza-støtte, og vi vil gi deg alt»
Informerte jemenittiske kilder avslører til The Cradle at USA tilbød Sanaa – i bytte for nøytralitet i den pågående Gaza-krigen – «en erkjennelse av deres legitimitet».
Dette vil innebære en alvorlig reduksjon av rollen til det Saudi-støttede presidentrådet ledet av Rashid al-Alimi og fremskynde signeringen av et veikart med Riyadh og Abu Dhabi for å få slutt på aggresjonen mot Jemen.
Kildene avslører videre at amerikanerne lovet umiddelbart å løslate tilbakeholdt økonomiske midler som tilhører Jemen fra National Saudi Bank, oppheve beleiringen av landet fullstendig, gjenåpne Sanaa lufthavn, lette restriksjonene på havnen i Hodeidah og legge til rette for en omfattende fangeutvekslingsavtale med alle involverte parter.
Når det gjelder rekonstruksjon, sier kildene:
[Washington] lovet å reparere skadene, fjerne utenlandske styrker fra alle okkuperte jemenittiske land og øyer, og fjerne Ansarallah fra utenriksdepartementets «terrorismeliste» – så snart de stopper sine angrep til støtte for Gaza.
Til tross for disse fristende tilbudene, som har vært gjenstand for forhandlinger mellom Sanaa og Riyadh i over to år, forble jemenittene standhaftige. Ansarallah-leder Abdel Malik al-Houthis konsekvente posisjon, som han gjentar i sine, har vært å fortsette operasjonene så lenge Israels aggresjon mot Gaza vedvarer.
Ansarallahs «militære forhandlinger»
Helt fra begynnelsen, preget av Israels erklæring om krigstilstand etter Al-Aqsa-flomoperasjonen 7. oktober, kastet Sanaa sin tyngde bak den palestinske motstanden, og lanserte omfattende drone- og ballistiske missilangrep mot den sørlige israelsk-okkuperte havnebyen Umm al-Rashrash, kjent som Eilat.
Som svar på de jemenittiske missilangrepene og avskjæringsforsøkene fra amerikanske krigsskip, satte Washington i gang en trusselkampanje mot Sanaa, som på sin side krevde en umiddelbar opphør av aggresjonen mot Gaza som en forutsetning for å stoppe sine militære operasjoner. Deres eksakte ord til amerikanerne var: «Vi er ikke innenfor kretsen av dem dere kan diktere».
Konflikten ble bare intensivert da Ansarallah begynte å iverksette marinestrategier de ikke tidligere har brukt – ikke mot aggressorene Saudi-Arabia og UAE, i de ni årene krigen har pågått. al-Houthi lovet tvert i mot å skade israelske skip i Rødehavet.
Denne strategien ble aktualisert noen dager senere den 19. november, da jemenittiske marinekommandoer stormet et israelsk-tilknyttet fartøy, Galaxy Leader, med mannskap, og omdirigerte skipet til jemenittiske kyster.
Denne vågale marineaksjonen fikk USA til å følge to strategier: den første, som involverer skremming og forberedelse til en marinekoalisjon for å støtte Israel, og den andre, oppmuntrende diplomatiske engasjementer gjennom arabiske og internasjonale meklere for å stoppe Sanaas slagkraftige marineoperasjoner.
Sanaas ledelse avviste ikke bare disse frieriene, men utvidet marineblokaden til å omfatte ikke-israelske fartøyer på vei til israelske havner og utvidet sitt operasjonsområde så langt som til Det indiske hav – for å avskjære Israels «alternative langrute»-forsendelser.
Jemens faste avvisning av å gi etter for enten lokkemidler eller trusler førte til at USA og Storbritannia startet aggressive militæroperasjoner mot den krigsherjede staten for tre måneder siden, med sikte på å nøytralisere den jemenittiske trusselen og stanse maritime angrep til støtte for Gaza under dekke av å beskytte navigasjonsfriheten.
Som et mottiltak trappet Sanaa opp sin militære respons ved å utvide operasjonene til å rette seg mot ikke bare amerikanske og britiske skip, men også å introdusere avanserte våpen i sitt arsenal.
Dette inkluderte senkingen av det britiske lasteskipet Rubymar, angrep på andre fartøyer og utvidelse av operasjonsområdet til Arabiahavet og Det indiske hav – et strategisk grep for å øke presset mot dem som utførte den brutale krigen mot Gaza.
Jemens militære sjakk matt
I lys av den nåværende situasjonen, hvor USA har erkjent nytteløsheten i sin militærstrategi og famler etter å finne en diplomatisk løsning, har Sanaa tydelig vist sin relevans for alle vestasiatiske geopolitiske beregninger.
Landets fantastiske prestasjoner de siste seks månedene inkluderer Sanaas evne til å svekke den israelske økonomien ved å kutte av eller forlenge handelsruter for Israels essensielle import. Dette kan sees mest spesielt i Eilat, hvor driftsforstyrrelsen i Israels sørligste havn har ført til betydelige nedskjæringer av arbeidsplasser fra havnens driftsselskap og lammet skipsfarten totalt.
Ansarallah har også hindret gjengjeldelsestiltak fra vestens mest berømte marinestyrker, gjort narr av deres falleferdige «koalisjon» og skapt komplekse utfordringer for USAs hegemoniske ambisjoner i Persiabukta, både nå og på lang sikt.
Jemen har dessuten vist bemerkelsesverdig politisk og militær manøvrerbarhet, og demonstrert at en enkelt besluttsom arabisk stat kan gi den palestinske motstanden et potent forhandlingsverktøy.
Viktigere, gjennom sine militære operasjoner i regionens vannveier, har Sanaa befestet sin posisjon innenfor motstandsaksen, og forvandlet seg til en av de mest effektive styrkene i aksens enhetsfront-strategi. Samtidig trekker de britiske og amerikanske marineressurser inn i sårbare – og uvinnelige – posisjoner og hindrer vellykket Israels skipsforbindelser med verden.
En framvoksende regional makt
I følge al-Houthis siste telling har Jemens mange militære operasjoner skutt opp over 520 missiler og droner for å angripe marine ressurser og områder i det sørlige Israel. Nitti fartøyer har blitt angrepet til dags dato, med 34 operasjoner utført kun mellom 4. og 5. mars med 125 ballistiske og bevingede missiler og droner.
I motsetning til dette har USA og Storbritannia iverksatt nesten 500 raid siden deres dårlig gjennomtenkte marinekoalisjon startet sine operasjoner, noe som resulterte i martyrdøden til nesten førti jemenitter.
Seks måneder inn i krigen fortsetter Jemen å demonstrere sine strategiske evner på land, i regionale vannveier og til og med i verdenshavene. Jemenittiske tjenestemenn antyder ytterligere militære «overraskelser» som fortsatt kommer, som de kan utplassere avhengig av israelske handlinger i Gaza og den bredere regionen, samt handlingene til Israels amerikanske støttespiller, som Sanaa ser på som den mest destruktive og destabiliserende styrken for Vest-Asias sikkerhet og stabilitet.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
Khalil Nasrallah er en libanesisk journalist som spesialiserer seg på regionale anliggender og er programleder for politiske programmer.
Motvind: Fornybardirektivet må ikke vedtas i Norge!
Av red. PSt - 21. april 2024
https://steigan.no/2024/04/motvind-fornybardirektivet-ma-ikke-vedtas-i-norge/
Høringsinnspill fra Motvind Norge vedrørende EUs fornybardirektiv fra 18. oktober 2023 (EU) 2023/2413.
Organisasjonen Motvind Norge har sendt sitt høringsinnspill til EUs fornybardirektiv. I oppsummeringa heter det:
Hvis EUs reviderte fornybardirektiv vedtas i Norge, vil konsekvensene bli svært inngripende og omfattende. Mange av plan- og bygningslovens prosesser og tidsfrister vil bli overstyrt. Kommunene vil miste kontroll over energiutbyggingen, noe som vil redusere graden av selvråderett. Resultatet blir at store natur- og friluftsområder ødelegges av kraftutbygging.
Det reviderte fornybardirektivets kanskje mest inngripende klausul, er at fornybarprosjekter skal defineres som å være av vesentlig samfunnsmessig interesse. Dette er en definisjon som åpner for systematisk bruk av statlig plan for godkjenning av eksempelvis vindkraftverk.
Fornybardirektivet legger opp til hasteprosesser med svært korte tidsfrister. Om myndighetene ikke lykkes med å overholde gitte frister, åpnes det for automatisk godkjenning av prosjekter. En rekke uklare artikler åpner for at vindkraftutbyggere kan utnytte dette til sin egen fordel. Resultatet blir uvegerlig at innbyggernes rett til deltagelse og innflytelse i konsesjonsprosessene begrenses eller elimineres av EU. Veien legges åpen for miljøkriminalitet og menneskerettsbrudd av den typen vi har bevitnet på Fosen.
Fornybardirektivet er utformet med tanke på europeiske slettelandskap hvor vindkraftutbygging gjør mindre varig skade på geologien enn i norske fjell og heier. Det vil derfor være både meningsløst og svært skadelig for Norge å innføre dette uegnede direktivet. Det vil bare lede til enda en omdreining på forbruksspiralen som driver frem den globale
oppvarmingen.
Fornybardirektivet må betraktes som et angrep både på naturen og på rettsstaten Norge. Dermed er det også et angrep på vanlige innbyggere i landet. Slik Motvind Norge ser det, er det uakseptabelt å prioritere vindindustriens økonomiske behov fremfor behovene til landets innbyggere. Det er feil å ødelegge det vi har igjen av natur for å dekke EUs umettelige
kraftbehov.
Fornybardirektivet må ikke vedtas i Norge, eller i EØS-lovverket. Det må heller ikke innføres bit for bit i våre lover og regler, verken i offentligheten eller på tildekte måter.
Resten av høringsuttalelsen fra Motvind Norge finnes her.
Innen høringsfristen gikk ut 19. april var det kommet inn 6391 høringssvar. Dem finner du her.
Et policydokument fra USA i 2009 planla de nåværende spenningene mellom Israel og Iran
Av Brian Berletic - 21. april 2024
https://steigan.no/2024/04/et-policydokument-fra-usa-i-2009-planla-de-navaerende-spenningene-mellom-israel-og-iran/
(Brian B. som ingått i USA:s marinförsvar, och som numer bor i Thailand, har en egen blogg The New Atlas. På den går han regelbundet igenom officiella dokument från USA. Det är dokument som främst har att göra med USA:s geopolitiska mål. Han är också duktig på att analysera mer militärtekniska frågor, som till exempel varför olika leveranser av krigsutrustning till kriget i Ukraina inte fungerat på utlovat sätt. I följande artikel visar han hur de nuvarande händelserna inom triangeln USA-Iran-Israel inte är fullt så spontana eller slumpartade som många av oss åskådare kanske tror. Brian deltar också regelbundet i diskussioner med andra analytiker. Här är en sådan Holding on to the empire. Ö. a.)
Sedan den 7 oktober 2023 verkar det som om en spontan kedja av händelser leder Mellanöstern djupare och djupare in i konflikten. Från Israels pågående militära operationer i Gaza till dess attacker mot Hizbollah i södra Libanon och dess upprepade attacker över hela Syrien (inklusive den senaste attacken mot Irans ambassad i Damaskus), till den pågående USA-ledda konfrontationen med Jemen i Röda havet, verkar det som om dålig diplomati misslyckas med att förhindra den upptrappning som istället leder till ökande spänningar och en växande potential för ett bredare krig.
I verkligheten, nästan ordagrant, följer den us-israeliska diplomatin (eller bristen på sådan) och militära operationer en noggrant utarbetad policy som beskrivs på ’Brooking Institutions’ artikelsidor från 2009, «Which Path to Persia? Options for a New American Strategy Toward Iran».
Washington’s Middle East Playbook
’The Brookings Institution’ är en i Washington baserad tankesmedja som finansieras av både USA:s regering och militär, samt av de största företagsfinansiärerna i det kollektiva Väst. Dess styrelse och experter är bland de mest framträdande personerna i USA:s utrikespolitik och i USA:s politiska kretsar. Det som produceras i institutionens utgåvor är långt ifrån spekulationer eller kommentarer, utan speglar istället en konsensus över inriktningen på USA:s utrikespolitik.
Institutets rapport från 2009 är inget undantag. De som läste de 170 sidorna 2009 skulle ha fått veta om pågående eller framtida planer på att störta eller hålla tillbaka den iranska regeringen.
Det finns hela kapitel om «diplomatiska alternativ» som lägger fram planer på att ge sken av att samarbeta med Iran i ett avtal om dess kärnenergiprogram, och om att ensidigt överge planen, för att sedan använda dess misslyckande som en förevändning för att sätta ytterligare press på den iranska regeringen och ekonomin (Kapitel 2: Tempting Tehran: The Engagement Option).
Det finns kapitel som beskriver metoder för att skapa oro i Iran, både genom att använda USA:s regeringsfinansierade oppositionsgrupper (kapitel 6: : The Velvet Revolution: Supporting a Popular Uprising) och till och med genom att stödja utländska terroristorganisationer som är listade av USA:s utrikesdepartement till exempel Mojahedin-e-Khalq (MEK) (Kapitel 7: Inspiring an Insurgency: Supporting Iranian Minority and Opposition Groups).
Andra kapitel beskriver en direkt amerikansk invasion (kapitel 3: Going All the Way: Invasion) och en flygkampanj i mindre skala (kapitel 4: The Osiraq Option: Airstrikes).
Slutligen ägnas ett helt kapitel åt att använda Israel för att utlösa ett krig som USA sedan kan verka ovilligt att ge sig in i efteråt (Kapitel 5: Leave it to Bibi: Allowing or Encouraging an Israeli Military Strike).
Sedan 2009 har vart och ett av dessa alternativ antingen prövats (i vissa fall flera gånger) eller håller på att genomföras. Det så kallade kärnteknikavtalet med Iran, som undertecknades under USA:s president Barack Obamas administration, och som ensidigt övergavs under USA:s president Donald Trumps administration, och de ansträngningar som gjordes att återuppliva det, och som blockerades under USA:s president Joe Bidens administration, är en illustration, inte bara av hur troget USA:s utrikespolitik utvecklades när det gäller dokumentets innehåll, men också kontinuiteten i denna politik oavsett vem som satt i Vita huset eller kontrollerade USA:s kongress.
Idag verkar ett av de farligaste alternativen som utforskats vara i full gång, med USA och Israel som över hela Mellanöstern medvetet skapar en tillåtande miljö för krig, och som upprepade gånger provocerar Iran att utlösa det.
«Lämna det till Bibi»
’Brookings Institution’ klargör flera saker. För det första är Iran inte intresserat av krig med vare sig USA eller Israel. För det andra måste USA anstränga sig för att övertyga världen om att det var Iran, inte Washington, som provocerade fram det krig som USA önskade. Och för det tredje, även om landet provoceras upprepade gånger, finns det en stor sannolikhet för att Iran inte skulle hämnas och därför frånta USA och/eller Israel en förevändning för ett bredare krig.
I rapporten konstateras:
… Det skulle vara mycket bättre om USA kunde åberopa en iransk provokation som motivering för flyganfallen innan de inleddes. Det är uppenbart att ju mer upprörande, ju dödligare och ju mer oprovocerad den iranska aktionen är, desto bättre skulle det vara för USA. Naturligtvis skulle det vara mycket svårt för USA att sporra Iran till en sådan provokation utan att resten av världen inser detta ränkspel, vilket sedan skulle underminera det.
Den fortsätter:
(En metod som skulle ha en viss möjlighet att lyckas skulle vara att trappa upp hemliga försök till regimskifte i hopp om att Teheran skulle hämnas öppet, eller till och med till hälften öppet, vilket då skulle kunna framställas som en oprovocerad iransk aggressionshandling.)
Tidningen medger att USA söker krig med Iran, men vill övertyga världen om att det är Iran självt som provocerar fram det.
Dokumentet lägger fram ramarna för en oärlig diplomatisk traktat, som Washington skulle kunna ingå med Teheran för att förstärka illusionen av att Iran kommer att vara skyldigt till ett krig mellan dem och USA (eller Israel):
På liknande sätt kommer en militär operation mot Iran sannolikt att vara mycket impopulär runt om i världen och kräva rätt internationellt sammanhang – både för att säkerställa det logistiska stöd som operationen skulle kräva, och för att minimera bakslaget från den. Det bästa sättet att minimera internationell vanära och maximera stödet (hur motvilligt eller hemligt det än må vara) är att slå till först när det finns en utbredd övertygelse om att iranierna fick men sedan avvisade ett fantastiskt erbjudande – ett som är så bra, att bara en regim som är fast besluten att skaffa kärnvapen och skaffa dem av fel skäl skulle tacka nej. Under dessa omständigheter skulle USA (eller Israel) kunna framställa sina operationer som tagna med sorg, inte ilska, och då skulle åtminstone vissa i det internationella samfundet dra slutsatsen att iranierna «orsakade det själva» genom att vägra [acceptera] ett mycket bra avtal.
Israel spelar en nyckelroll i denna strategi. Medan Washington försöker ge sken av att distansera sig från israelisk brutalitet mitt i sina operationer i Gaza, såväl som sin senaste attack mot Irans ambassad i Damaskus, så är sådana provokationer centrala för Washingtons egen önskan att dra in Iran i ett krig som man medger att Teheran inte vill utkämpa.
Dokumentet från 2009 förutser att israeliska angrepp på Iran skulle kunna «utlösa en bredare konflikt mellan Israel och Iran som skulle kunna dra in USA och andra länder».
I själva verket möjliggörs Israels brutalitet, i samband med dess operationer i Gaza och dess senaste attack mot Irans ambassad, helt och hållet av USA:s politiska, diplomatiska och militära stöd. USA ger inte bara Israel de militära medlen för att utföra detta våld, utan använder också sin ställning inom FN för att ge straffrihet åt Israel när man gör det, vilket illustreras i Washington Posts artikel den 4 april 2024, «USA godkände fler bomber till Israel på dagen för träffen på World Central Kitchen».
Många analytiker verkar förvånade över Washingtons paradoxala beteende, villiga att tro att den nuvarande Biden-administrationen helt enkelt är inkompetent och oförmögen att tygla sina israeliska allierade. Men med tanke på den centrala roll som sådana flagranta provokationer spelar för att främja USA:s uttalade utrikespolitiska mål mot Iran, borde detta inte komma som någon överraskning alls.
Allt som krävs nu är en iransk vedergällning, eller en incident som USA och Israel kan övertyga världen om var en iransk vedergällning.
US Makes Failed Bid for Iran To Allow ‘Symbolic Strike’ by Israel
Washingtons största rädsla är att Iran inte kommer att hämnas
Iran har lidit av USA:s och Israels provokationer i årtionden. Den kanske mest flagranta provokationen under de senaste åren, före den israeliska attacken mot Irans ambassad i Damaskus, var USA:s mord på den högt uppsatte iranska militärofficeren Qasem Soleimani i Irak 2020. Även om Iran hämnades, gjorde man det på ett väl avvägt sätt.
Attacken mot Irans ambassad den 1 april 2024 utformades specifikt för att överträffa omfattningen av mordet 2020, i hopp om att sätta oemotståndlig press på Teheran att slutligen överreagera, särskilt på grund av det strategiska tålamod som Iran har uppvisat tidigare. Det kan också vara för att övertyga världen om att oemotståndliga påtryckningar har utövats på Iran för att få en iscensatt attack som skylls på Iran att verka mer trovärdig.
Brookings artikel från 2009, «Which Path to Persia?», förklarade tydligt problemet (min markering):
Det skulle inte vara oundvikligt att Iran skulle slå till våldsamt som svar på en amerikansk flygkampanj, men ingen amerikansk president bör glatt anta, att Iran inte skulle göra det. Iran har inte alltid hämnats efter amerikanska attacker mot landet. Efter förstörelsen av Pan Am Flight 103 i december 1988 [Lockerbie-saken] trodde många till en början, att detta var en iransk vedergällning för nedskjutningen av Iran Air Flight 455 av den amerikanska kryssaren USS Vincennes i juli samma år. Men idag pekar alla bevis på att Libyen är den skyldige till den terrorattacken, vilket om det är sant skulle tyda på att Iran aldrig hämnades för sin förlust. Inte heller hämnades Iran för USA:s Operation Praying Mantis, som 1988 resulterade i att de flesta av Irans större krigsfartyg sänktes. Följaktligen är det möjligt att Iran helt enkelt skulle välja att spela offer om de attackerades av USA, förutsatt (förmodligen med rätta) att detta skulle ge prästerskapet stor sympati både nationellt och internationellt.
Washington har försökt övertyga världen om att man fruktar en upptrappning mellan Israel och Iran. Newsweek skulle i sin artikel den 4 april 2024, «Vita huset ‘mycket bekymrat’ över utsikterna för krig mellan Israel och Iran», till och med citera Vita husets nationella säkerhetsråds talesman John Kirby som säger att «ingen vill se denna konflikt eskalera».
https://www.newsweek.com/white-house-very-concerned-about-prospect-israel-iran-war-1887151
Trots Washingtons ord, visar dess agerande en ivrig önskan om upptrappning. Brookings-rapporten från 2009 medger att till och med en «halvöppen» vedergällning från Iran skulle kunna användas som en förevändning, vilket borde leda till rädsla för att USA och Israel kan komma att åberopa vilken attack som helst, oavsett vem som är ansvarig, och lägga skulden på Iran för att rättfärdiga ytterligare upptrappning.
På många sätt har både USA och Israel redan försökt göra detta när det gäller Hamasattackerna den 7 oktober 2023, trots att de medger att det inte finns några bevis för Irans inblandning.
Washington & dess ombud är desperata och farliga
Strategiskt tålamod har lönat sig väl för Iran. Genom att undvika regelrätt krig med vare sig USA eller Israel, har Iran och dess allierade sakta men säkert kunnat omforma regionen. Iran har gjort detta genom att kringgå USA:s sanktioner. Det täpper också till de konstgjorda klyftor som USA har odlat sedan slutet av andra världskriget för att söndra och härska över Mellanöstern. Detta inkluderar att reparera sina egna relationer med Saudiarabien och reparera banden mellan sin allierade Syrien och med Washingtons allierade i Persiska viken.
I takt med att regionen omformas, ser USA att dess överlägsenhet över den avtar. Washingtons lista över villiga ombud blir allt kortare. De av Washingtons ombud som är kvar finner sig alltmer isolerade. Och för varje år som går, blir Washingtons militära makt i regionen allt svagare. Iran kommer, om landet fortsätter på den framgångsrika väg det har tagit, oundvikligen att segra över USA:s inblandning längs och inom dess gränser.
Den enda möjligheten för USA att åter hävda sig över regionen, och främja sin regimskiftespolitik gentemot Iran, är genom att provocera fram ett storskaligt krig, där USA (och/eller Israel) kan använda direkt militärt våld för att åstadkomma vad årtionden av sanktioner och omstörtande verksamhet har misslyckats med. Möjligheten att göra även detta kommer så småningom att stängas för både USA och Israel, när Iran och resten av den multipolära världen fortsätter att växa, och USA och dess ombud fortsätter att finna sig alltmer isolerade.
Som USA har avslöjat i Europa angående sitt proxykrig med Ryssland i Ukraina, har detta snabbt krympande fönster av möjligheter utlöst en farlig desperation i Washington.
Bara tiden kommer att utvisa hur långt denna desperation påverkar USA:s utrikespolitik i Mellanöstern och dess ombuds agerande, särskilt Israels. Washingtons andra ombud, Ukraina, har tillgripit desperata åtgärder som sträcker sig från extraterritoriell terrorism till attacker mot kärnkraftverket Zaporizjzja, i ett farligt försök att ändra sin sviktande [krigs]lycka. Israel har faktiskt kärnvapen, vilket gör Washingtons desperation i Mellanöstern ännu farligare.
Originalen ble publisert her:
2009 US Policy Paper Planned Current Israeli-Iranian Tensions
Oversatt til svensk for steigan.no av Bertil Carlman.
Andre relevante artikler:
Fornying eller hykleri?
Av Jan Christensen - 21. april 2024
https://steigan.no/2024/04/fornying-eller-hykleri/
Hovedkvarteret til den Europeiske Union i Brussel huser verdens største byråkrati. Planer og forslag av ulik viktighet produseres i et kjør. Det settes korte høringsfrister når nye lover og regler ønskes innført. Få klarer å følge med i svingene.
For mange virker det sånn at en elite av byråkrater med vyer for «sitt» Europa, presser fram direktiver og forordninger uten folkelig forankring.
Mye skjer gradvis og lures inn bakveien. Dermed merkes endringene minst – og først når det er for seint å protestere.
EUs tidligere president Jean Claude Juncker – forkjemper for Luxembourg som skatteparadis – sa det sånn for 10 år siden:
«Vi blir enige om noe, gjør det kjent, og venter. Siden folk flest ikke skjønner hva som er blitt bestemt, blir det sjelden bråk. Så bare fortsetter vi. Skritt for skritt. Helt til det ikke er noen vei tilbake».
I disse dager har det såkalte (reviderte) Fornybardirektivet stått på vår dagsorden. EUs energikommisær har krevd norsk innføring i løpet av sommeren. Til tross for splid innad i regjeringspartiene og forsikringer fra Støre om at det er vi – ikke EU – som skal bestemme vår energipolitikk, er det ikke umulig at Arbeiderpartiet og deler av Senterpartiet bøyer av. Sånn at i hvert fall deler av direktivet kan bli innført.
Så får de mest splittende krav legges på is til etter valget.
Med ny Høyre-regjering vil da Energipakke 4 – som er en del av Fornybardirektivet – greit gå gjennom. Selv med Frp som regjeringspartner.
En plass rundt Kongens bord, betyr ofte mer enn prinsipper.
Fornybardirektivet er etter ex-president Juncers oppskrift. Det har komplisert språk og er vanskelig å forstå – både for meningmann og sikkert også for mange av våre politikere. Attpåtil er det ikke oversatt til norsk. Det var kort høringsfrist – den gikk ut i går. Hensikten synes tydelig: Færrest mulig protester for så lettere å kunne banke direktivet gjennom.
For Norge burde hele direktivet være uaktuelt.
Vi er mer enn nok fornybare allerede, ikke minst takket være vår vannkraft. Ytterligere fornying – som for eksempel storstilt vindkraftutbygging og elektrifisering av oljeplattformer – vil koste uforholdsmessig mye.
I global sammenheng vil sånne tiltak snarere få negativ betydning.
Med land som Polen, som baserer hoveddelen av sin energiproduksjon på kullkraft, stiller det seg annerledes.
Sammenlign med en sprinter i toppklasse og en vanlig turgåer. Begge skal tilbakelegge samme distanse, men kravet er nå at begge skal gjøre det på halv tid. Framfor å bruke en halv time, skal sprinteren heretter klare distansen på et kvarter. Framfor å bruke to timer, skal turgåeren heretter klare det på en time.
Hvordan går det så etter noen års trening? Sprinteren klarer neppe å halvere tidsbruken, han var jo allerede bortimot topptrent.
Med turgåeren er det annerledes. Han har mye å gå på før han når toppnivå, og klarer målet. Norge er sprinteren her. Turgåeren er Polen.
EUs Fornybardirektiv handler ikke om løping, men om økt produksjon og bruk av fornybar energi. Når 1990 tas som utgangspunkt, skal EU/EØS-landenes klimagassutslipp ned med 55% i løpet av knappe 6 år.
Norges utslippsreduksjon siden 1990 ligger hittil på rundt 5%, mens fasiten for EU-landene – ikke uventet – er langt høyere. Rundt 35%.
Allikevel går det for sakte til at målet kan nås.
I global sammenheng har det nærmest null betydning om Norge når sine mål eller ikke.
Mange mener klimatrusselen er oppdiktet.
Andre at Fornybardirektivets detaljerte tiltak koster langt mer enn de smaker.
Er direktivet snarere en ny måte å gjøre de rikeste rikere, og vanlige folk fattigere?
Strømpris-eksplosjonen er her et stikkord. Det gir ingen mening at norske forbrukere og norsk næringsliv, selv med strømstøtte, skal betale over det tidobbelte av produksjonskostnadene for en nødvendighetsvare som strøm.
Men – kamuflert som «grønt skifte», «solidaritet med Europa» og «Putin har skylda», er tydeligvis det meste mulig.
Fornybardirektivet handler også om utslipp fra transport og oppvarming/kjøling. Med gradvis strengere krav her, kan vi lett komme i den situasjonen at for eksempel lastebiler på batteridrift/hydrogen, vil gi langt større samlet utslipp enn dieseldrevne lastebiler. Fordi produksjonen av batterier og hydrogen, samt lading av batterier – alt ved hjelp av i hovedsak fossile energikilder, er mer forurensende.
Oppvarming ved hjelp av fyringsved, kan også møte begrensninger. Vi kan komme dithen at det blir helt forbudt, eller at det bare blir lovlig i visse ovnstyper.
EU/EØS-landene dekker knappe 3% av jordas samlede landareal, og har drøye 5% av jordas befolkning. Hvor mye betyr utslippsreduksjoner på denne svært begrensa del av jorda, når klima er noe som er globalt, som angår hele jorda?
Hva med de landene utafor Europa som ikke har råd til å iverksette dyre klimatiltak?
Hva med all forurensa industri som er flyttet fra EU-land til fattige land for å unngå strenge miljøkrav?
Hva er vitsen med strenge regler her hjemme, når problemene bare forskyves noen tusen mil unna?
Til folk og land som allerede er utsatt for større trusler mot klima og miljø enn oss?
Om lavere forbruk er løsningen, hva da med økonomisk vekst?
Med arbeidsplasser og selskapenes overlevelse og fortjeneste?
Og – hva med de miljø- og klimaforurensninger det sjelden snakkes om?
De som skapes av våpenproduksjon, militærøvelser, kriger og millioner av drepte og sårede.
Her foreslår EU ingen direktiver.
I stedet puster de til ilden.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
Israels Ben Gvir krever henrettelser av palestinere for å få mer plass i fengslene
Av Dave DeCamp - 21. april 2024
https://steigan.no/2024/04/israels-ben-gvir-krever-henrettelser-av-palestinere-for-a-fa-mer-plass-i-fengslene/
Som nasjonal sikkerhetsminister har Ben Gvir ansvaret for israelske fengsler.
Anti-War, 18. april 2024.
Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir har oppfordret til henrettelse av palestinere for å gjøre plass i Israels overfylte fengsler.
Ben Gvir, leder for partiet Jødisk Makt, sier han er glad for at den israelske regjeringen godkjenner en byggeplan for å utvide fengslene, men sier den beste løsningen vil være dødsstraff.
«Den ekstra byggingen vil gjøre det mulig for fengselsvesenet å ta inn flere terrorister, og vil bringe en delvis løsning på fengselskrisen som eksisterer i Shabak», skrev Ben Gvir på X. «Dødsstraff for terrorister er den rette løsningen på fengslingsproblemet, inntil da – glad for at regjeringen godkjente forslaget jeg fremmet».
Ifølge Middle East Eye publiserte kontoret for den israelske offentlige forsvarer, en avdeling under justisdepartementet, en rapport som sa at noen israelske fengsler har blitt erklært i unntakstilstand på grunn av «utålelig overbefolkning» og dårlige forhold. Tusenvis av palestinere har vært internert i Gaza siden 7. oktober, og mange har rapportert om alvorlige overgrep.
Som Israels nasjonale sikkerhetsminister fører Ben Gvir tilsyn med det israelske fengselsvesenet. Han har presset på for et lovforslag som vil kreve dødsstraff for palestinere som blir funnet skyldige i terrorisme i israelske domstoler.
Ben Gvir er også ansvarlig for israelsk politi og grensepoliti. Tilbake i februar sa han at israelske styrker burde være i stand til å skyte palestinske kvinner og barn i Gaza som kommer for nær grensen. «Vi kan ikke ha det sånn at kvinner og barn kommer nær grensen. Alle som kommer i nærheten må få en kule [i hodet]», sa han.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
Israel’s Ben Gvir Calls for Executing Palestinians to Make More Room in Prisons
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp