Nyhetsbrev steigan.no 21.04.2023
Strømmålerne til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg!
Ukraina: Stillstand i en utmattelseskrig?
Elon Musk: «USAs konkurs er et spørsmål om tid»
Hvor mye skal man krangle om de nye strømmålerne?
Dollaren står nå for mindre enn halvparten av verdens valutareserver
USA-NATOs rolle i Ukraina-kuppet i 2014 og Maidan-massakren
Staten manipulerte befolkningen under coronapandemien
Strømmålerne til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg!
Av Einar Flydal - 21. april 2023
https://steigan.no/2023/04/strommalerne-til-menneskerettsdomstolen-i-strasbourg/
Dette skriver Einar Flydal, aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten!, og advokat Hugo P. Matre etter nettmøtet i går, den 18. april.
Av Einar Flydal, pensjonist, fhv. forsker og strategirådgiver i Telenor og univ.lektor NTNU
Det nesten to timer lange møtet kan du se i reprise HER.
Saken gjelder strålingen fra de nye «smarte» strømmålerne som inngår i et automatisk målings- og styringssystem. Mikrobølgene fra disse målerne fører til helseplager kloden rundt. Dessuten kan skitten strøm (ledningsbundet spenningsstøy) fra elektronikken være svært plagsom for dem som er ekstra følsomme og lever et liv skjermet fra andre slike kilder. Den skitne strømmen fra måleren blir man ikke kvitt uten å slå av strømmen eller investere i spesielle skjermingstiltak.
De ni saksøkerne har hatt sin sak oppe først i Halden tingrett, så i Borgarting lagmannsrett, og nylig ble anken deres til Høyesterett avslått med en standardbegrunnelse. Mulighetene er dermed uttømt i norsk rett, og saken kan ankes inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
Et par prøveavstemninger blant deltakerne på nettmøtet var så godt som enstemmige: Saken må til Strasbourg! Det må forsøkes selv om nåløyet er trangt. De langt fleste saker avvises og ventetida er lang.
Budskapet til deltakerne på nettmøtet var ikke til å ta feil av: Både de brutale erfaringene som mange har gjort etter at AMS-måler ble installert, og forskningen på helse- og miljøvirkninger taler sitt tydelige språk. De er så entydige på saksøkernes side at vi ikke kan gi oss med avvisningen i Høyesterett. De samme helseplagene oppstår over alt der AMS-målere innføres, og forskningen som forklarer oss hvorfor, blir stadig tydeligere. Det er bare tregheten i systemet og de sterke næringsinteressene som står i veien. De overvinner vi bare gjennom en dugnad, ikke hver for oss.
Frist om tre måneder
Fristen for å innlevere anke til Menneskerettsdomstolen er fire måneder fra avslaget i Høyesterett, som var 26. mars. Anken må altså leveres innen tre måneder fra nå, før ferien.
Aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! har derfor gitt advokat Matre i oppdrag å starte utformingen av anken til Menneskerettsdomstolen, og så må alle vi som mener at dette må til, gi våre bidrag til finansieringen av denne nye etappen, slik at vi ikke må gi stoppordre.
Innkalling av midler og av tilsagn
Aksjonen kommer til å sende ut påmeldinger så raskt som praktisk mulig for å dekke inn et beløp vi tror er forsvarlig. Heldigvis er kostnadene til en anke i utgangspunktet ganske begrenset, og kanskje lavere enn det behandlingen i Høyesterett ville kostet. Se mer om dette under neste punkt.
Penger vil dessuten bli kalt inn fra dem som har gitt tilsagn til ankesaken for høyesterett slik at vi får dekket inn de 250 000 som påløp siden anken ble levert og fram til i dag.
Begrensede kostnader og moderat risiko
På nettmøtet ble økonomien til aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! og forventede kostnader ved en anke til Menneskerettsdomstolen gjennomgått.
Saksøkerne kan ikke ilegges motpartens kostnader og det betales heller ikke for domstolens arbeid. Partene og deres advokater skal normalt heller ikke stille i retten med mindre saken skal behandles av domstolens storkammer. Dette betyr svært mye for å holde kostnadene nede.
Saken foregår altså gjennom skriftlig dokumentasjon og prosesskriv. Det er mengden prosesskriv som dermed skaper den største usikkeheten på kostnadssiden.
Det er også verd å nevne at dersom saksøkerne får saken opp og vinner, er det rimelig gode muligheter for erstatning for alle kostnadene i rettsapparatet. Det betyr at det kommer til å ligge et beløp på rundt 8 millioner «i potten». Det skal i så fall fordeles tilbake til alle som har bidratt.
Takk for tilliten!
Det kom mange takksigelser og tillitserklæringer fra deltakerne på nettmøtet. Vi som drar dette lasset takker tilbake og går løs på neste etappe.
—
Mer om bakgrunnen for at vi nå vil anke til den europeiske menneskerettsdomstolen finner du under:
En pilotsak
– Denne saken har hele veien vært utformet som en «pilotsak» for å få avklart om helseinnvendingene til de ni, og til alle de andre som hevder at de får helseplager fra AMS-målerne, er å anse som «åpenbart grunnløse» eller ikke. Deres helseinnsigelser må etter saksøkernes tolkning av Forbrukerkjøpsloven nemlig være «åpenbart grunnløse» for at nettselskapene skal ha adgang til å tvangsinstallere ny måler, forklarte adv. Matre under nettmøtet.
– Å bevise årsakssammenhenger er alltid krevende når det gjelder miljøgifter. Forbrukerkjøpsloven gir saksøkerne som strømkunder en særlig lav bevisbyrde. Lagmannsretten valgte å tolke denne formuleringen slik at saksøkernes innsigelser var «åpenbart grunnløse» ikke fordi retten tok stilling til helsespørsmålet, men fordi saksøkerne – etter rettens mening – ikke hadde levert tilstrekkelig dokumentasjon for at deres helseplager var knyttet til mikrobølger og skitten strøm. Det var derfor de ble dømt til å dekke nettselskapets saksomkostninger, som var på 1,6 millioner. Vi anket også over at dommen her trakk inn bevisspørsmål som ikke var oppe til doms fordi partene var enige om at helseplagene var dokumentert, men anken førte ikke fram på dette punktet heller, forklarte adv. Matre under nettmøtet, og fortsatte:
Rettsnektelse, men også rett til fritak for «skitten strøm»
– I realiten er saksøkerne blitt utsatt for noe som likner på rettsnektelse, forklarte advokat Matre. Det betyr i realiteten at saksøkerne ikke har fått sin sak prøvd: – Både i tingretten og lagmannsretten valgte dommerne å legge myndighetens oppfatning til grunn, altså nettopp den oppfatningen som vi ville ha prøvd for retten.
– I lagmannsrettens dom ble tingrettens syn lagt til grunn. Forklaringene til tre av klodens fremste forskere på feltet, professor em. David Carpenter, prof. em. Magda Havas og prof. Beatrice Golomb, som saksøkerne førte som fagvitner, ble ganske enkelt oversett. Det samme ble saksøkernes tre norske fagvitner og den omfattende forskningsdokumentasjonen som saksøkerne hadde lagt fram.
– Både saksøkerne og alle andre som er opptatt av helse- og miljøvirkningene fra slike elektromagnetiske felt har all grunn til å være skuffet over behandlingen saken har fått i rettsvesenet. Men samtidig ga lagmannsretten en betydelig seier som overstyrer Helsedirektoratets, NVEs og nettselskapenes praksis til nå:
– Dommen gjør det klart at leger at rett til å skrive attester og nettselskapene skal gi fritak både fra mikrobølgestrålingen og fra skitten strøm dersom domstolens retningslinjer følges. Vi har utformet disse retningslinjene til en praktisk prosedyre. (Du finner den HER.) Dommen sier uttrykkelig at det er nettselskapets plikt å løse de tekniske sider ved saken, for det er jo nettselskapet som har valgt teknologien og har ansvaret for den. Lagmannsrettens dom er rettskraftig nå. Dette er en stor seier.
På den annen side tapte saksøkerne i lagmannsretten på motsøksmålet fra nettselskapet om tvangsinstallasjon: Når fritak ikke foreligger, kan nettselskapet kreve tilgang og installasjon av ny måler. Det er derfor viktig å skaffe seg legeattest dersom man har grunn for fritak. Og bruk da den nye prosedyren, er vårt råd. Du finner den HER. Legen blir opplyst, og nettselskapet blir eventuelt tvunget til å ta standpunkt om den vil gå imot dommen.
Likner på tannlegeassistentenes og nordsjødykkernes saker
Tannlegeassistentens lange kamp for aksept for sine amalgamskader og nordsjødykkernes kamp for erstatning etter helseskader fra dypvannsdykking har likhetstrekk med saken om AMS-målerne og helseinnvendingene:
Erfaringene er tydelige og klare blant dem som rammes og forskningen gir særdeles godt belegg for en sammenheng, men norske myndigheter er etter vårt syn faglig akterutseilt når de hevder at forskningen ikke gir noen tilstrekkelig påvisning av sammenhengen.
Både tannlegeassistentene og nordsjødykkerne vant fram i Menneskerettsdomstolen.
Forskningen gir oss stadig mer rett
Både i 2007 og 2009 har Menneskerettsdomstolen behandlet helseplager fra elektromagnetisk stråling. Konklusjonen var da at bevisene ikke var gode nok. Men mye har skjedd siden den tid på forskningsfronten og stadig mer kommer til. Over hele kloden går det saker og høringer og nye saker forberedes.
Forskningsfunnene skal vi nå dokumentere enda tydeligere, klarere og mer pedagogisk enn hittil. Og vi skal gjøre det i samarbeid med alle de andre rundt i verden som også arbeider med å få til et gjennombrudd i rettssystemet – basert på sunn og solid og grundig forskning og på folks praktiske erfaringer. Abstrakte laboratorie- og regneøvelser og formaliteter basert på noen skammelig svake rotte- og apeforsøk for mange tiår siden holder ikke lenger.
Noen fromme ønsker
Send et brev til kommunelegen med oppfordring om at legene i kommunen får beskjed om at de kan – og har plikt til – å gi pasienter attester i henhold til lagmannsrettens dom! Utkast til brev finner du her i bloggpost 15.04.2023.
Meld deg raskt på når du får epost om å bli med å støtte anken til Menneskerettsdomstolen! Send gjerne oppfordringen videre til andre i tillegg!
Vi vet godt fra meldinger vi får at i nettselskapene og montørselskapene de bruker, er det mange mennesker som er fullt på det rene med mange får betydelige helseplager av AMS-målerne. Bransjen er også fullt klar over at skitten strøm er et stort og voksende teknisk problem på grunn av stadig mer elektronikk tilknyttet nettet. Men at disse svake pulsene også har sterke biologiske virkninger på en del mennesker er bransjen ikke vant til å ta inn over seg.
Dersom bransjen hadde brukt litt av sin energi på å finne praktiske løsninger, i stedet for å be om domstolen om rett til tvangsinstallasjon hos folk som plages av skitten strøm, kunne mye vært løst. Vi kan hjelpe til med å finne løsningene, vi har tilbudt oss før, vi har dokumentert noen, og vi har tilgang til stor ekspertise. Og de folkene i nettselskapene som plages av dette kunne sovet bedre om natta.
Einar Flydal, den 19. april 2023
PDF-versjon: EFlydal-20230419-Vi-gar-for-Menneskerettsdomstolen-i-Strasbourg.pdf
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Einar Flydal.
Referanse
Lenke til video av nettmøtet den 18.04.2023 er aktiv inntil videre: https://event.webinarjam.com/go/replay/118/lgy47t1gsqoclwtk
Ukraina: Stillstand i en utmattelseskrig?
Av Bhadrakumar - 21. april 2023
https://steigan.no/2023/04/ukraina-stillstand-i-en-utmattelseskrig/
Den russiske presidenten Vladimir Putin reiste mandag til landets «nye territorier» Lugansk og Kherson/Zaporozhye-regionene for å vurdere den militære situasjonen.
Av M. K. Bhadrakumar.
Nedtellingen har begynt for det ukrainske «motangrepet». Ankomsten til Patriot-missilsystemet i Ukraina vitner om omfanget av mobilisering for å påføre Russland store tap. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg avla et overraskelsesbesøk i Kiev 20. april, hans første siden krigen startet.
De lekkede Pentagon-dokumentene er skeptiske til suksessen til den ukrainske motoffensiven, men Moskva gjør sine egne vurderinger. For det første kommer ikke neocons i USA til å trekke ut stikkontakten til Zelensky-regimet, siden det betyr å åpne en Pandoras krukke når president Biden er i ferd med å kunngjøre sitt kandidatur for en ny periode som president og ikke kan akseptere at Ukraina taper krigen.
I virkeligheten er Ukraina i i ferd med å blø ihjel. Det ligger i utmattelseskrigers natur at på et tidspunkt bryter den svakere siden sammen og deretter kommer slutten veldig fort. Det var dette som skjedde i Syria. Da det 5 år lange slaget ved Aleppo ble vunnet i desember 2016, feide regjeringsstyrkene gjennom landet i en rekke militære seire som betydde teppefall for motstanderne.
Utmattelseskrigen i Ukraina kan se ut til å ha «stagnert», men det avgjørende vil være hvilken side som påføres de største ofrene. Det er ingen tvil om at den massive militære, etterretningsmessige, økonomiske og økonomiske bistanden fra Vesten til tross, har russiske styrker kvernet i stykker den ukrainske siden langs kontaktlinjen.
Den russiske ambassadøren i Storbritannia sa nylig at forholdet mellom tap i utmattelseskrigen er omtrent syv ukrainske soldater til hver russisk soldat. For å sette ting i perspektiv, anslår vestlige medier at rundt 35.000 ukrainske soldater vil være involvert i den kommende motoffensiven langs den 950 km lange frontlinjen mens Putin har sagt at de russiske reservestyrkene langs frontlinjen er 160.000 soldater!
Det ukrainske luftvernsystemet er i en kritisk tilstand. Russere har en overvekt av artilleri, og russere har sterkt befestet frontlinjen de siste 5-6 månedene i flere lag med forsvar som miner, jordvoller og pullerter (fysiske hindre, o.a.) for å hindre fremrykkende stridsvogner, etc.
Dette er et desperat spill for Ukraina, som har mistet en stor andel av sine mest erfarne soldater (anslagsvis 120.000 drepte), for å kjempe mot russerne som har luftoverlegenhet og missiloverlegenhet, luftvernoverlegenhet og artillerioverlegenhet, og mannskapsoverlegenhet av trente styrker, fremfor alt.
Områdene som Putin valgte å besøke – Kherson / Zaporozhya og Lugansk – er der den ukrainske motoffensiven er mest sannsynlig. Putin fikk rapporter fra kommandantene om den militære situasjonen, og de vil selvfølgelig helt sikkert være grunnlag for hans beslutninger om russiske motstrategier, både defensive og offensive.
Til tross for Pentagon-lekkasjene og den påfølgende uorden og forvirringen i Washington og europeiske hovedsteder (og Kiev), vil det ukrainske motangrepet fortsette for å få tilbake i det minste noe av det tapte territoriet. Dette er et desperat terningkast.
Imidlertid råder fortsatt vrangforestillinger i Washington. Dette fremgår av en nylig artikkel i Foreign Affairs, forfattet av to veteraner fra det amerikanske etablissementet, tidligere utenriksdepartementets tjenestemann Richard Haass og Charles Kupchan, seniorstipendiat ved Council on Foreign Relations. Artikkelen har tittelen The West Needs a New Strategy in Ukraine: A Plan for Getting From the Battlefield to the Negotiating Table.
Artikkelen holder seg i stor grad til mytene som ble skapt av neocons – at Russlands spesielle militære operasjoner mislyktes og krigen har «vist seg langt bedre for Ukraina enn de fleste forutså» – men har sporadiske glimt av realisme. Den bygger på refrenget som for tiden er på moten i Washington om at «det mest sannsynlige utfallet av konflikten ikke er en fullstendig ukrainsk seier, men en blodig stillstand.»
Haas og Kupchan skrev at «Når Ukrainas forventede offensiv er over, kan Kiev også forsone seg med tanken om et forhandlet oppgjør, etter å ha ytt sitt beste på slagmarken og møtt økende belastninger både på eget militært personell og hjelp fra utlandet.”
Forfatterne noterer seg en passe at Russlands lederskap også har muligheter og beregninger, siden vestlige sanksjoner ikke har klart å lamme russisk økonomi, den folkelige støtten til krigen er fortsatt høy (over 70%) og Moskva føler at tiden er på deres side. De ser at utholdenhet til Ukraina og dets vestlige støttespillere og vil avta, og Russland bør være i stand til å utvide sine territorielle gevinster betydelig.
I utgangspunktet kommer Haas og Kupchan fra en annen planet. De kan ikke forstå at Russland aldri vil akseptere et scenario der konflikten ender med en våpenhvile, men NATO vil fortsette å styrke Ukrainas militære kapasiteter og jevnt og trutt vil integrere Kiev i alliansen.
Hvorfor skulle Russland ønske å spille enda et spill med musikalske stoler mens Vesten formaliserer Ukrainas NATO-medlemskap – det vil si akseptere en reprise av det groteske interregnumet mellom Minsk-avtalene fra 2015 og Russlands «spesielle militære operasjon»?
Putins besøk til de nye territoriene på dette avgjørende tidspunktet da utmattelseskrigen er på et vippepunkt formidler et kraftig signal om at Russland også har en offensiv plan, og at det ikke er opp til Biden å blåse i fløyta og avbryte stedfortrederkrigen. Enten det nå måtte skyldes utmattelse eller presserende anliggender i Asia-Stillehavet eller på grunn av sprekker i den vestlige enheten eller noe annet.
På samme måte er det usannsynlig at Russland noen gang kan forsone seg med Zelensky-regimet, som Moskva ser på som en marionett for Biden-administrasjonen. Men hvordan skal Biden kunne dumpe Zelensky mens skjelettene rasler i Biden-familiens skap?
Det viktigste er at den russiske opinionen forventer at Putin innfrir det løftet han ga da han beordret de spesielle militære operasjonene. Alt mindre enn det ville bety at titusenvis av russiske liv er gått tapt forgjeves.
Det ligger ikke i Putins politiske personlighet å ignorere den russiske opinionen – eller overse den sårede nasjonale psyken når man ser bilder fra tvangsutkastelse av hundrevis av munker av Pechersk Lavra, det ortodokse huleklosterkomplekset fra 1000-tallet i hjertet av Kiev, stemplet som russiske femtekolonnister. Det var et kalkulert politisk grep av Zelensky med stilltiende vestlig oppmuntring. (her og her)
Det neocons i USA ennå ikke har skjønt er at de ikke klarte å underlegge seg Russland til tross for alle ydmykelsene som ble utøst over landets nasjonale ære, stolte historie og misunnelsesverdig rike kultur. Hvorfor skulle Russland normalisere forholdet til stater som tilegner seg deres suverene rikdom og innførte slike drakoniske sanksjoner for å få Russland til å forblø og svekke landets økonomi?
USAs finansminister Janet Yellen har innrømmet på CNN at sanksjoner til slutt kan risikere hegemoni av den amerikanske dollaren. Men uttalelsene hennes går ikke langt nok.
I mellomtiden har det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina styrket seg, og signalet denne uken er Moskvas vilje til å koordinere med Beijing for å møte militære utfordringer i Fjernøsten. (Se bloggen min Kina og Russland samler seg mot felles fiende.)
Russland er langt fra isolert og nyter strategisk dybde i det internasjonale samfunnet. På den andre siden, gjennom den siste ettårsperioden, har den strategiske nedgangen til Vesten og USAs avtagende globale innflytelse blitt en ubønnhørlig historisk prosess.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Ukraine: Stalemate in an attritional war?
Elon Musk: «USAs konkurs er et spørsmål om tid»
Av red. PSt - 21. april 2023
https://steigan.no/2023/04/elon-musk-usas-konkurs-er-et-sporsmal-om-tid/
Tesla og Twitter-sjef Elon Musk, som har bedt om reduksjoner i USAs statlige utgifter, sa onsdag at en gjeldsmislighold bare var et spørsmål om tid. På Twitter skrev han Given Federal expenditures, it is a matter of when, not if, we default.
Dette var en kommentar til en tweet fra Det hvite hus som sa:
Tidligere denne uka advarte speakeren i Representantenes hus i USA, Kevin McCarthy (Republikanerne) i en tale på New York Stock Exchange om at USAs gjeld er uholdbar og utgjør en trussel mot nasjonen. Han sa at republikanerne ikke ville la landet misligholde gjelden sin, og tok et stikk mot president Biden for å nekte å forhandle om kostnadsbesparende tiltak. McCarthy la til at Representantenes hus snart ville stemme over et lovforslag for å heve gjeldstaket gjennom 2023.
Pressesekretær i Det hvite hus, Karine Jean-Pierre, påsto i forrige måned at republikanerne truet med å ødelegge amerikansk økonomi, og sa at det var på tide for GOP å «slutte å spille spill» og gå med på å vedta en lov om gjeldstak.
I januar varslet finansdepartementet Kongressen om starten på «ekstraordinære tiltak» frem til 5. juni for å fortsette å betale regjeringas forpliktelser ettersom USA har nådd sin gjeldsgrense på 31,4 billioner dollar. Finansminister Janet Yellen ba deretter lovgivere om å «handle raskt» for å øke lånegrensene for å unngå mislighold.
Gjeldstaket heves uansett hvem som er president
Diskusjonen mellom de to partiene i Kongressen er bare skuebrød. Statistikken viser at USAs gjeld øker uansett hvem som sitter i Det hvite hus:
Vi ser at mens «gjeldstaket» lå på 10 billioner (10.000 milliarder dollar) da Obama tok over har det nå passert 31,4 billioner under Joe Biden, altså en tredobling. Og det stanser ikke der. USAs økonomi er fullstendig skakkjørt. Som industri- og handelsnasjon er landet for lengst passert av Kina. De eneste områdene der USA er hegemon er på det militære området og gjennom dollarens rolle som reservevaluta. Ved å militarisere dollaren og sanksjonere ethvert land som opponerer mot USAs hegemoni har Biden-administrasjonen nå framskynder dollarens uunngåelige fall. Og militært har USA vist at det ikke klarer å knekke Russland gjennom stedfortrederkrigen i Ukraina. Dette har flertallet av verdens land merket seg, og det forsterker dollarens fall.
Les: USAs finansminister: Sanksjoner kan true dollarens hegemoni
Les også: Dollaren står nå for mindre enn halvparten av verdens valutareserver
Så lenge USA har verdens reservevaluta kan The Fed «trykke penger» i vilden sky og være sikre på at det internasjonale markedet vil kjøpe dollar og amerikanske gjeldspapirer. Men USAs krigs- og sanksjonspolitikk står nå i ferd med å gjøre både dollaren og amerikanske statsobligasjoner til søppel. Og da er det snipp, snapp, snute for imperiet.
https://steigan.no/2022/12/det-gjor-vondt-nar-imperier-brister/
Hvor mye skal man krangle om de nye strømmålerne?
Av Odd Handegård - 21. april 2023
https://steigan.no/2023/04/hvor-mye-skal-man-krangle-om-de-nye-strommalerne/
Av Odd Handegård.
RME/EU (!!!) sendte for noen dager siden ut informasjon om at ca. 34.000 nordmenn ikke har byttet ut sin gamle strømmåler. Jeg er en av dem. Jeg fikk nylig et brev fra Troms Kraft om at TK vil stenge strømmen min den 9. mai 2023 om måleren ikke er byttet. Jeg fikk samme henvendelse i fjor, men skrev en begrunnelse om fritak – strømmen ble ikke stengt da, men nå gjentar TK trusselen. Jeg har returnert samme begrunnelse som i fjor. Her er fjorårets begrunnelse:
Tromsø 30. mai 2022
Til
Troms Kraft/Arva AS
Målerbytte – varsel om stengning av strømanlegg
Viser til Arvas brev av 20.05 2021 (??). Jeg klager med dette på at strømmåleren min foreslås byttet ut, og ber om å få beholde den gamle. Jeg har følgende argumenter:
Den foreslåtte strømmåleren er ledd i kraftbransjens omfattende økonomiske svindel av norske strømkunder. Den nye strømmåleren er en forutsetning for innføringen av en ny nett-tariff, der hovedprinsippet er en mer «fleksibel» strømbruk og strømpris som skal variere i løpet av døgnet. Den første statsråden som omtalte ordningen, Terje Riis Johansen, framstilte måleren og tariffen som en løsning som ville gi kundene billigere strøm (strømmålerne ville «bli en vidunderkur mot høye strømregninger»). Dette er selvfølgelig usant – ordningen fører til høyere strømpris for de fleste.
Strømmålernes påståtte «fleksibilitet» har sammenheng med andre ytterst tvilsomme offentlige energiplaner. Det har et par år vært pause i utbyggingen av vindkraft i Norge, men nå er planleggingen i gang igjen – regjeringen har antydet at det skal bygges 1.500 nye havturbiner før 2040, tallet på turbiner i Norge er uklart. Vindkrafta vil variere mye, og ustabiliteten vil først og fremt ramme norske husstander – norsk industri kan i liten grad bruke den ustabile energien, særlig fra landvind.
De overordnede argumentene for å bygge ut vindkraft i Norge – hensynet til den globale klimautviklingen – holder heller ikke. Alle skjønner i dag at ingen av de land som i dag produserer fossil energi, vil trappe ned produksjonen. Og alle skjønner også at den økonomiske veksten i verden vil være så enorm at fornybar energi fortsatt kun vil utgjøre en liten del av den fossile energien – uansett hvor mange vindturbiner man bygger. Situasjonen i Ukraina er en del av dokumentasjonen for dette.
Dessuten: Kraftsituasjonen i Norge krever egentlig ikke mer energi, foreløpig. Vi har fortsatt et energioverskudd (nettoeksporten var i 2021 nesten 18 TWh). Mange av de planene som angivelig krever mer energi, dreier seg om energi som skal dekke rent kraftsløseri: Elektrifiseringen av sokkelen (15 TWh?) skal kun overføre CO2-utslippene i Nordsjøen til EU. Men en slik triksing av CO2-utslipp har naturligvis ingen betydning for det globale klimaet. 14 mill. tonn klimagasser fra Nordsjøen gir identiske konsekvenser for klimaet også om utslippene flyttes fra det norske klimaregnskapet til klimaregnskapene i Tyskland og England. Resultatet er kun en «kreativ» myte som kraftbransjen prøver å innbille oss at den tror på. – Alternativer til vindkraft finnes i betydelig grad i Norge.
Bedre er det ikke med planene for energikrevende hydrogenproduksjon: Dersom man bruker 10 TWh vannkraft til hydrogenproduksjon, får man ikke mer enn ca. 4 TWh energi igjen (når hydrogenet skal gjøres flytende). Tilsvarende sløseri gjelder også mange andre elektrifiseringsplaner, men aller verst for den norske energibruken er det «liberaliserte» markedssystemet og de nye kraftkablene til Europa. Sammenhengene er ut fra dette ganske klare: De norske «klimatiltakene» er uten betydning for det globale klimaet. Før 2030 handler det meste om å skaffe strøm (mer vindkraft i Norge) til å dekke et meningsløst sløseri av strøm til elektrifisering, hydrogenproduksjon, krafteksport til EU, osv. Konsekvensen av sløseriet er dyrere og mer ustabil strøm til norske husstander og en voldsom rasering av norsk natur. Etter mitt syn er det nødvendig å se strømmålerne og nett-tariffen i en slik overordnet sammenheng.
Når det gjelder min egen situasjon, er den slik: Vi er et ektepar som bor i Vales vei 22. Vi er begge multi-funksjonshemmede (rullestolbrukere i 13 år). Vi har hjelp av hjemmetjenesten flere ganger om dagen: De kommer første gang kl. 0830, og bruker strøm til alle formål på de mest ugunstige tidspunkter (vask, kaffe, middag, klesvask etc.) Jeg er 86 år, og har sikkert ikke så lenge igjen. Dersom Arva stenger av strømmen den 17. juni 2022, vil vi sikkert kunne leve ei uke eller to på epler og bananer, men Arva burde etter mitt syn vurdere om adm.dir. Semming Semingsen vil bli ansvarlig for mord utpå sommeren, evt. sammen med direktøren i NVE, Kjetil Lund. Jeg har vanskelig for å tro at mord kan ha blitt tillatt i Norge det siste året.
Ut fra dette søker jeg om fritak for innstallering av ny strømmåler. Søknaden sendes til Arva, med kopi til RME/NVE. Klagemulighetene er litt diffuse i Arvas brev.
Med vennlig hilsen
Odd Handegård
Kopi til:
NVE Reguleringsmyndigheten for energi (RME)
Postboks 5091 Majorstua
0301 OSLO
Amerikas løgner
Av Jean-Luc Baslé - 21. april 2023
https://steigan.no/2023/04/amerikas-logner/
Av Jean-Luc Baslé
Fra TRIBUNE LIBRE N°121 / februar 2023 Nr 121
Centre Français de Recherche sur le Renseignement
Jean-Luc Baslé er tidligere direktør for Citigroup New York, forfatter av «Vil euroen overleve?» (2016) og «Det internasjonale monetære systemet: Utfordringer og perspektiver» (1982)
Last ned dokumentet på fransk
Det er noe alle vet: politiske ledere lyver. De lyver for sitt folk. De lyver på den internasjonale scenen. Hvis å le er menneskelig, så er å lyve det også. Amerikanske ledere lyver. De gjør det nesten ustraffet takket være medias medvirkning. Heldigvis kommer sannheten noen ganger ut ved en tilfeldighet, eller takket være avsløringene fra varslere som Edward Snowden, i eksil i Russland, gravejournalister som Julian Assange, fengslet i London, eller modige mennesker som ikke tåler disse løgnene som Chelsea Manning, fengslet i syv år for å ha avslørt amerikanske overgrep i Irak. De siste dagene har fire amerikanske løgner blitt avslørt eller bekreftet: Russiagate, Twitter-dossieret, Minsk-avtalene og Nord Stream II. Vi vil kort gjenta dem.
Russiagate-affæren er ikke lenger en «sak» siden Robert Muellers etterforskning i 2019 konkluderte med at filen var tom. Men, som Patrick Lawrence bemerker[1], ga media en så partisk beretning at den uinformerte leseren kunne tro at saken ikke var avsluttet. Heldigvis gjenåpnet Jeff Gerth, tidligere New York Times-journalist, nå pensjonert, saken for å lukke den permanent. Det er ingenting sant i medienes raljeringer som hevdet, på Hillary Clintons oppfordring, at Donald Trump, hennes konkurrent som presidentkandidat, var en agent for russerne eller bestukket av dem.
Den andre saken, kjent som Twitter-filene, involverer Hunter Biden, presidentens sønn. Det er en historie som minner om Rockamboles utrolige bedrifter, men som vi vet i dag er den sann takket være avsløringene fra New York Post, Elon Musk, sjefen for Twitter, og Matt Taibbi[2], gravejournalist. Det er knapt mulig å tro historien. Etter vannskader overleverer Hunter Biden datamaskinen sin til en reparatør… uten noen gang å hente den. Imidlertid avslører hard-disken – i tillegg til en video som viser presidentens sønn røyke crack-kokain, mens han har sex med en kvinne – at han introduserte en leder av det ukrainske gasselskapet Burisma[3] for sin far, slik at han kunne gripe inn for å sparke aktor som etterforsker selskapet … noe som ble gjort. Etter Elon Musks overtakelse av Twitter får vi imidlertid vite at (de tidligere) ledere av det sosiale nettverket selvsensurerte seg slik at ingenting vises i denne saken. Det er nå i hendene på amerikansk rettsvesen.
Det tredje tilfellet er strengt tatt ikke amerikansk siden det gjelder Minsk-protokollen, undertegnet 5. september 2014 av Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina, og hvis formål var å bringe fred til Ukraina etter «Maidan-revolusjonen» i februar 2014. Overraskelse. For å lette på samvittigheten fortalte Angela Merkel nylig at dette ikke var en fredsavtale, men en manøver for å gi Ukraina tid til å forberede seg på krig mot Russland. USA har ingenting å gjøre med denne affæren, kan du si. Kanskje. Men har de ikke manøvrert siden toppmøtet i Bucuresti i april 2008 da de foreslo for sine allierte å invitere Ukraina og Georgia til å bli med i NATO? Det er vanskelig å forestille seg at de ikke er involvert i denne saken … eller Angela Merkel er machiavellisk og kynisk – karaktertrekk som vi ikke kjente henne for. Victoria Nuland var assisterende statssekretær for Europa og Eurasia da Maidan-revolusjonen brøt ut. Hun forble kjent for sin «Fuck Europe! » uttallelse da.
Den fjerde løgnen, eller stillheten, gjelder sabotasjen av Nord Stream II, gassrørledningen i Østersjøen som skal transportere gass fra Russland til Tyskland. Ingen vet hvem gjerningsmannen er. For en tid var Russland i søkelyset, men konfrontert med uoverensstemmelsen i anklagen, ble saken raskt glemt. Mistanken vendte seg deretter til Storbritannia. Vi vet i dag, takket være Seymour Hersh, gravejournalisten som en gang avslørte massakren av My Lay[4] for den amerikanske offentligheten, at den ansvarlige er ingen ringere enn Joe Biden, assistert av hans utenrikspolitiske team: Tony Blinken, Victoria Nuland og Jake Sullivan. [5] På pressekonferansen 7. februar 2022, etter møtet med Olaf Scholz, la Biden ikke skjul på at han hadde til hensikt å ødelegge rørledningen. Dette er hva han sier som svar på et direkte spørsmål[6]: «Hvis Russland invaderer Ukraina, vil Nord Stream 2 bli ødelagt. Synlig flau tar den tyske kansleren kontakt når han blir spurt om det samme temaet. Å ødelegge en nasjons infrastruktur er en krigshandling. [7] Denne handlingen ble begått uten godkjenning av kongressen, som alene kan erklære krig (art. I, seksjon 8 i den amerikanske grunnloven).
Jeg bryr meg ikke om disse løgnene fra tidligere tider, vil du protestere, i dag er Ukraina den viktige saken. Men det er nettopp der de kommer til sin rett, de angår Ukraina og Russland. Husk at James Baker, utenriksminister[8] til George Bush senior, lovet Mikhail Gorbatsjov, i bytte for hans avtale om Tysklands gjenforening, at NATO ikke ville rykke frem en «tomme» østover. Vi vet hva som skjedde med det løftet! [9] NATO hadde da 16 medlemmer. Den har nå 30, mange av dem øst for den tyske grensen – bortsett fra Albania, Kroatia, Montenegro og Nord-Makedonia. Siden krigen i Ukraina ikke vender seg til Kievs fordel, annonserte Washington Post[10] nylig at USA var klar til å forhandle om en avtale med Russland. Siden den gang har det gått fremover. Amerikanerne snakker nå om en «koreansk løsning» – en våpenhvile som ville avslutte krigen, med henvisning til Koreakrigen. Men hvordan kan vi forestille oss at russerne vil sette sin signatur på et offisielt dokument når USA ikke bare har gått tilbake på sitt ord mange ganger, men ydmyket dem med fornektelsen av James Bakers ord og Minsk-protokollen, som de i begge tilfeller hadde tatt alvorlig?
Dette lover ikke godt for noen fredsavtale i Ukraina.
[1] «Presseoppgjøret om Russiagate», 7.februar 2023.
[2] «Sammendrag av alle Twitter-filtråder til dags dato, januar», 4. januar 2023.
[3] Hunter Biden satt i Burismas styre fra 2014 til 2019.
[4] 16. mars 1968 i Vietnam.
[5] «Hvordan Amerika tok ut Nord Stream-rørledningen», 9. februar 2023
[6] «Bemerkninger fra president Biden og forbundskansler Scholz i Forbundsrepublikken Tyskland», 7. februar 2022
[7] En krigshandling mot Russland siden Gazprom, den russiske regjeringens gasselskap, eier 51% av aksjene i Nord Stream II.
[8] Utenriksminister.
[9] «Hvordan Amerika gikk lurte Russland og vanæret Vesten», 9. september 2001 og «Hva Gorbatsjov hørte», 12. desember 2017
[10] The 2023 War – Setting the Theatre, 13. Januar 2023
Denne artikkelen er oversatt til norsk av Terje Valen og publisert på hans blogg.
Centre Français de Recherche sur le Renseignement er en fransk tenketank som har spesialisert seg på spionasje, kontraspionasje og psykologisk krigføring.
Dollaren står nå for mindre enn halvparten av verdens valutareserver
Av red. PSt - 21. april 2023
https://steigan.no/2023/04/dollaren-star-na-for-mindre-enn-halvparten-av-verdens-valutareserver/
Financial Times: «Vi er skeptiske til snakket om «RIP dollar», men dollaren har hatt en forbløffende kollaps«.
Finansavisa Financial Times siterer den samme valutaeksperten som vi siterte i artikkelen Avdollarisering skjer i et «overveldende tempo», sier finansekspert.
I artikkelen Dollar 🙁 skriver de:
Vi har en tendens til å være skeptiske til pratet om «RIP DOLLAR!!!», ettersom den amerikanske valutaen nyter fordelen av moren til alle nettverkseffekter. Men Stephen Jens siste notat reiser noen interessante poenger.
Jen er en veldig kjent valutaanalytiker. Hos Morgan Stanley skapte han «dollarsmil»-teorien, som antyder at den amerikanske valutaen har en tendens til å gjøre det bra når økonomien skranter. Han driver nå valuta hos Eurizon SLJ, og publiserer av og til fortsatt fascinerende forskning om valutaverdenen.
Hans siste orienteringsnotat argumenterer for at den amerikanske dollaren har «lidt en forbløffende kollaps» som reservevaluta, som tilsynelatende har tatt fart etter Washingtons beslutning om å utøve sin kontroll over det dollarbaserte internasjonale finanssystemet mot Russland.
Jen anslår at hvis du justerer for prisendringer, har dollarens andel av offisielle globale reservevalutaer gått fra rundt 73 prosent i 2001 til rundt 55 prosent i 2021.
Så, i fjor, falt den til 47 prosent av de totale globale reservene.
Stephen Jen skriver:
USD mister sine markedsandeler som reservevaluta i et mye raskere tempo enn man vanligvis tror. Etter jevn nedgang i sin globale markedsandel de siste to tiårene, tapte dollaren i 2022 markedsandeler i et tempo som er 10 ganger så raskt. Analytikere har ikke klart å oppdage denne store endringen fordi de beregner den nominelle verdien av verdens sentralbankers dollarbeholdning uten å vurdere endringene i prisen på dollaren. Justert for disse prisendringene har dollaren, slik vi beregner det, tapt rundt 11 prosent av markedsandelen siden 2016 og det dobbelte siden 2008.
Denne erosjonen i USDs reservevalutastatus har akselerert bratt siden starten av krigen i Ukraina. Eksepsjonelle handlinger som USA og dets allierte har fortatt seg mot Russland har skremt land med store reservebeholdninger, hvorav de fleste er fra det globale sør.
. . . Uten at vi trenger å ta parti i denne debatten om Ukraina, virker det rimelig å anta at hoveddriveren bak kollapsen i USDs reservestatus i 2022 kan ha reflektert en panikkreaksjon på at eiendomsrettighetene ble satt i fare. Det vi var vitne til i 2022 var et slags «defund-the-global-police»-øyeblikk, der mange reserveeiere i verden var uenige i opptredenen til både Russland og USA.
Jen argumenterer for at sjøl om dollaren fortsatt er den dominerende valutaen så bør ikke USA lure seg sjøl. Tin kan forandre seg langt fortere enn man antar:
Det rådende synet på US dollar somreservevaluta er at det er «ingenting-å-se-her». Dette er for troskyldig og selvtilfreds. Når dette er sagt, har dollaren fortsatt betydelige nettverksfordeler som internasjonal valuta, hovedsakelig på grunn av sine enorme, likvide og rimelig velfungerende finansmarkeder. Fortsettelsen av disse forutsetningene er imidlertid ikke forhåndsbestemt. Hvis USA gjør flere politiske feil og forlater kulturen med selvransakelse, vil det sannsynligvis komme en tid da mye av resten av verden aktivt vil unngå å bruke dollar.
Bidens militarisering av dollaren setter superfart på avdollariseringa
Mindre nasjoner eksperimenterer med avdollarisering mens Kina og India presser på for å internasjonalisere sine valutaer for handelsoppgjør etter at USA og Europa kuttet russiske banker fra det globale finansielle meldingssystemet kjent som SWIFT.
USAs finansminister: Sanksjoner kan true dollarens hegemoni
Økonomiske sanksjoner mot Russland og andre land fra USAs side setter dollarens dominans i fare når de nasjonene som rammes søker etter et alternativ, sa USAs finansminister Janet Yellen 16. april 2023.
«Det er en risiko når vi bruker økonomiske sanksjoner som er knyttet til dollarens rolle at det over tid kan undergrave dollarens hegemoni,» sa Yellen på CNN.
«Selvfølgelig skaper det et ønske fra Kinas, Russlands og Irans side om å finne et alternativ,» sa hun til nettverkets Fareed Zakaria i et intervju.
Les på steigan.no om avdollarisering
USA-NATOs rolle i Ukraina-kuppet i 2014 og Maidan-massakren
Av Jim Cole - 21. april 2023
https://steigan.no/2023/04/usa-natos-rolle-i-ukraina-kuppet-i-2014-og-maidan-massakren/
«Soft power» og dens økosystem fra demonstrasjoner til vold.
Av Jim Cole, CovertActionMagazine,16. april 2023
[Dette er del II i en tredelt serie som analyserer Maidan-kuppet i 2014. Del I er her. Den diskuterer de psykososiale aspektene ved fargerevolusjoner; noen av de tusenvis av tenketanker og NGOer, endringsagenter som mottok milliarder i amerikansk og EU-finansiering siden 1989 i Ukraina; skisserer noen av regimeendringsteknikkene for våpenhjelp og politiske, diplomatiske og økonomiske metoder; den nye bruken av teknologi- og sosiale medieoperasjoner brukt i Ukraina under Obama-årene; og til slutt, skiftet fra myk makt til mørk makt, punktet der vold er nødvendig for å oppnå regimeendring.
Fargerevolusjonenes psykologi
Fargerevolusjoner er USA-finansierte operasjoner for regimeendring, som bruker en sofistikert forståelse av psykologi, sosiologi og politisk organisering for å oppildne og utløse en «valgrevolusjon» som resulterer i en amerikansk klientstat eller en som oppfyller andre geopolitiske formål. De krever et stort økosystem av endringsagenter, inkludert militære, etterretnings- og diplomatiske regjeringsaktører, stiftelser, frivillige organisasjoner, PR-selskaper og andre entreprenører og medsammensvorne i bedrifter og media, utviklet over år med millioner eller milliarder i investeringer.
De har hatt suksess i Serbia (2000), i Georgias roserevolusjon (2003), i Ukrainas oransjerevolusjon (2004), i Libanons sederrevolusjon (2005), Kirgisistans tulipanrevolusjon (2005), Kuwaits blå revolusjon (2005), Iraks lilla revolusjon (2005) og i Tsjekkoslovakias fløyelsrevolusjon (1989). Andre, som Ukraina 2014, var etter hvert mer preget av vold, men hadde de samme endringsagent-organisasjonene; atter andre, som Venezuela (2018) og Hviterusslands tøffel revolusjon (2020), mislyktes, sannsynligvis fordi regimene er for forankret og/eller det myke maktøkosystemet er for hemmet.
Selv om de på overflaten bruker energi fra samfunnsgrupper og ekte misnøye, spesielt «kreativ ikke-voldsmotstand» hos studenter og ungdom, er deres hovedkraft i kontrollen av tolkningen av utfoldende hendelser hos både lokale og utenlandske publikum. Dette kan gjøre dem til «postmoderne kupp», ved at de gjenspeiler et skifte i regimeendringsoperasjoner fra hard militær makt, til myk sivil makt, fra virkelighet til virkelighetsoppfatning, hvor propagandaens makt er mye mer lumsk, men lederne forblir de som er knyttet til stats- og konsernmakt.
Som med all propaganda er kontrollen av fortellingene i fargerevolusjoner forankret i manipulasjon gjennom frykt og begjær; et falskt løfte om å fjerne denne frykten gjennom en ønsket kandidat eller politikk, for å kanalisere befolkningen mot deres nåværende regime og forfølge en retning i harmoni med imperialistiske interesser.
Frykt er også påført av noen endringsagenter (kaosagenter som sabotører, snikskyttere eller terrorister) som har som mål å destabilisere samfunnet og borgernes følelse av sikkerhet, å provosere et ønske om sikkerhet internt (opprørsbekjempelse) eller for regimeendring i et utenlandsk mål (opprør).
Opprørs- eller regimeendringsoperasjoner har blitt en sofistikert vitenskap om massemanipulasjon, forsket på av regjerings-, akademiker- og stiftelsesforskere i flere tiår, som involverer arbeidet til politiske og atferdsforskere, PR-firmaer, eksperter på sosiale medier, etterretningsagenter, lokale og utenlandske profesjonelle aktivister, og strateger og taktikere ansatt gjennom statlige etater, stiftelser og en mengde frivillige organisasjoner.
«Kollektivt er jobben deres å få et palasskupp (gjennom deres sponsing) til å virke som en sosial revolusjon; å bidra til å fylle gatene med fryktløse demonstranter som taler på vegne av en regjering de selv velger, som deretter legitimerer de falske regjeringene med autentisiteten til folkelig demokrati og revolusjonær glød.
Fordi operatørene utfører mye av sitt håndverk i det fri, er deres effektivitet sterkt basert på deres evne til å tilsløre innflytelsen som støtter dem, og de langsiktige intensjonene som styrer arbeidet deres.
Deres effektivitet er basert på deres evne til å bedra, rettet mot både lokale befolkninger og utenlandske publikum med svært misvisende tolkninger av de underliggende årsakene som provoserer disse hendelsene».[1]
Massemanipulasjon er like gammelt som makt, men for den moderne tid kan vi for et århundre siden starte med Gustave Le Bons The Crowd og arbeidet til Sigmund Freuds nevø Edward Bernays som opphavsmann til forbrukerpropaganda (aka «PR»), krumtappen i vår globaliserte og forfalskede ikke-kultur.
Etter hvert som militæret og etterretningstjenestene ble mer interessert i myk makt, økte finansieringen av tenketanker som den med det villedende navnet, Albert Einstein Institution, en avlegger av Harvard University, der statsviteren Gene Sharp utviklet en sofistikert, men veldig tilgjengelig forståelse av hvordan man kan oppildne revolusjon i mållandene.
Hans arbeid hadde en så beleilig overlapping i utseende og terminologi, med borgerrettighetskampanjer og tilsynelatende ikke-voldelige og antikrigsidealer, at det unnslapp mange menneskers oppmerksomhet i flere tiår at han var sentral i ny-imperialistisk ekspansjon, «på annen måte», og at mange av disse jobbet sammen med andre myke maktteknikker, så vel som skjulte aksjonsoperasjoner, uten fasade av humanitarisme.
To grunnleggende innflytelser på fargerevolusjonens psykologi er den kulturelle skjevheten som kommer fra 80 år med amerikansk kulturimperialisme som verden har blitt bombardert med, og de uendelig utnyttbare ekte klagene borgere har mot sine egne ledere, som kan være atskilt fra amerikanske innflytelsessfærer, men kan være like umoralske og sjofle.
Kulturell skjevhet, via underholdning, som tegneserier, som propaganda og ved dyp kulturell skjevhet og bånd til hjemlandet som viser seg å være svært nyttige, for eksempel i hvordan USA presser stemmegivning i FN ved å true diplomaters bankkontoer og andre bånd til USA eller amerikanske organisasjoner og selskaper. I likhet med de politiske, samfunnsmessige og mediefortellingene om myk makt, har disse en dyp effekt på verdensbilde, verdier, kritisk tenkning og oppfatning av årsaker til hendelser og muligheter for politisk fremgang, det vil si hva som oppfattes som mulig og ønskelig.
Legitim dissens, undertrykkelse og utenlandsk innblanding utelukker selvfølgelig ikke hverandre. Faktisk er de synergistiske når det gjelder å eskalere spenningen for regimeendring, og ekte misnøye eller etnisk-religiøs spenning, for eksempel, er en akilleshæl for en imperialistisk styrke for å målrette og forverre med splitt-og-hersk, destabilisering og andre strategier for dominans og regimeendring.
Det er en bevisst strategi for USA-imperialismen å utarme, destabilisere og nøytralisere ikke-klientland over flere tiår, ved sanksjoner, sabotasje, propaganda, krig, terror og andre strategier, slik at produsert misnøye blir legitimert, visse sektorer får energi mens andre blir fratatt stemmeretten, og imperialismens skjulte hånd har i stor grad skylden.
Soft Power, imperialt apparat: USAID, NED, ambassader, Soros, Omidyar, et al.
Hensikten med myk makt er å presse regjeringer, overtale folk (propaganda) og overta fremtidige ledere. Mye av dette gjøres gjennom politiske, arbeids- og samfunnsgrupper, andre frivillige organisasjoner og media, media, media.
Hvis du kan se forbi PR på oligarknivå, er målet med det amerikanske imperiet å innpode frimarkedsreform for multinasjonal markedsinntrengning og kontroll over global politisk økonomi.
National Endowment for Democracy (NED, en CIA-avlegger grunnlagt på 1980-tallet) finansierer for tiden rundt 1600 forskjellige NGOer, ikke statlige organisasjoner (og nøytraliserer dermed «ikke» delen av tittelen), og hundrevis har blitt finansiert i Ukraina siden 1990-tallet. De to viktigste NED-armene, National Democratic Institute (NDI) og International Republican Institute (IRI) har begge hatt Kiev-kontorer siden 1992, og drev det som daværende regionale NDI-leder Nelson C. Ledsky kalte «Ukraina-eksperimentet», i en oppdateringserklæring til Representantenes hus i 2005.[2]
I Serbia 2000, for eksempel, fokuserte NDI på opposisjonspartiene, mens IRI fokuserte på de unge demonstrantene og «betalte for to dusin Otpor-ledere for å delta på et seminar om ikke-voldelig motstand på Hilton Hotel i Budapest, noen hundre meter langs Donau, fra NDI-favoriserte Marriott.»[3] Denne milde delingen av smak og arbeid handler om omfanget av forskjellen mellom republikanere og demokrater når det gjelder utenrikspolitikk.
Rundt 40 NED-finansierte organisasjoner som opererer i Ukraina, er navngitt i NEDs årsrapport for 2004, langt det meste i noe land det året.[4] Men dette er ikke et fullstendig bilde, selv av NEDs engasjement, enn si de andre byråene for myk makt, hvorav mange virker allergiske mot rampelyset; som Ron Paul sa i en tale i desember 2004 til Representantenes hus’ komité for internasjonale relasjoner: «Det er det jeg finner så urovekkende: Det er så mange utklippsorganisasjoner og understøttede, at vi ikke aner hvor mye amerikanske regjeringspenger som virkelig ble brukt på Ukraina, og viktigst av alt, hvordan de ble brukt.»[5] Tjue år senere kan du forsterke alt med omtrent det samme tallet.
Ved deres egen innrømmelse, grundig oversvømt i millioner av dokumenter, nettsteder, artikler, pressemeldinger og media, som strømmer fra denne industrien som setter amerikanske skattebetaleres penger inn i oligarkkontoer og har som mål å ødelegge enhver (potensiell) konkurranse, blir alle disse pengene brukt i en nær religiøs tro på amerikansk overherredømme, skjebnetro på geografisk ekspansjon og fri markedsimperialisme.[6] Villedningen som ligger til grunn for dette er at det er av velvillige grunner, når det åpenbart er for styringselitens grådighet og har forårsaket en ufattelig mengde ødeleggelse siden kolonialismens begynnelse og folkemordet på urfolk.
Men de ukrainske utskjæringene bare vokste og vokste fordi, som NED-president Carl Gershman sa i 2013, «Ukraina er den største prisen» i Europa.[7] Og siden slutten av februar 2022, har flomportene for bistand åpnet seg fullstendig, for å fyre opp under stedfortrederkrigen, helt til den siste ukrainer.
NED-styret inkluderer alltid noen nasjonale sikkerhetsledere, som nåværende CIA-direktør William J Burns, som var leder for det NED-assosierte Carnegie Endowment for International Peace. Tross alt har de tatt på seg hovedbyrden av politiske, psykologiske og sosiale handlingsjobber som CIA gjorde i det skjulte, før skandalene på 1970-tallet førte til grunnleggelsen av NED. Bare at de for det meste gjør det helt åpent, mye mindre stressende!
Ikke glem at USAID og utenriksdepartementet, dets ambassader og de velstående klient-stater, også finansiere myk makt med milliarder. Ikke glem oligarker fra det para-statlige departementet som Soros, hvis International Renaissance Foundation brukte 181 millioner dollar i Ukraina fra 1990 til 2015. Selv om det blekner ved siden av Victoria Nulands jublende innrømmelse av at USAs regjering hadde brukt 5 milliarder dollar på politisk endring i Ukraina. Ifølge notater lekket i DCLeaks i 2016, etter hans kvarte århundre med å investere i ukrainsk nyliberalisering, dikterte nesten Soros elementer av politikken etter kuppet, inkludert hvordan man skulle markedsføre det ukrainske kuppet til potensielle russiske allierte som Hellas. Hans kampanjedonasjon på 25 millioner dollar til demokratene bærer åpenbart vann, for eksempel direkte rådgivning til utenriksminister Clinton via e-post om hvordan man skal reagere på den albanske situasjonen i 2011.
Omidyar Network, grunnleggerne av den kontrollerte opposisjonen/varsleren The Intercept, kom også inn på den myke makten, ifølge Kiev Post, i det minste i størrelsesorden $ 200 000 i 2012, som finansierte «Center UA» i 2012, med USAID og NED.[8] De ga også 335.000 dollar til «New Citizen», til et av Center UA-prosjektene. Center UA er en av mange bevæpnede antikorrupsjons NGOer, som er spesielt rettet mot anti-amerikanske politikere, altså Janukovitsj på den tiden.
Det er åpenbart at det samordnede målet for alle disse utallige beslektede departementene, organisasjonene og selskapene er nyliberalisering for amerikanske eliteinteresser, ved å presse, tvinge og kreve sjokkterapi gjennom IMF/Verdensbankens privatiseringsreformer og pleie en generasjon av en politisk klasse med samme utsikter til å tjene sine herrer. Amerikanske eliter pleide å ha det bra med en vennlig diktator, men jeg tror de innså på 1980-tallet at myk makt, bistand, diplomati, sanksjoner og humanitærisme, er mer lønnsomt og opprettholder den moderne imperialismens krydrede, humanitære fasade.
En sentral tenketank bak politisk handling i opposisjonsland har vært Albert Einstein Institution, under ledelse av den politiske endringsspesialisten Dr. Gene Sharp, en spesialist og bestselgende forfatter i «ikkevold som en form for krigføring».
En sentral AEI-operatør, og venn av Sharp, med tiår med politisk handlingserfaring i Sørøst-Asia, var oberst Robert Helvey. Michael Dobbs har frydefullt beskrevet i en artikkel fra Washington Post, 11. desember 2000, hvordan et IRI sponset seminar på Hilton hotellet i Budapest:
Lærte opp serbiske studenter i saker som hvordan man organiserer en streik, hvordan man kommuniserer med symboler, hvordan man overvinner frykt og hvordan man undergraver autoriteten til et diktatorisk regime. Hovedforeleseren var den pensjonerte oberst Robert Helvey i den amerikanske hæren, som har studert ikkevoldelige motstandsmetoder rundt om i verden, inkludert de som brukes i dagens Burma og borgerrettighetskampen i de amerikanske sørstatene.
Helvey, som tjenestegjorde to turer i Vietnam, introduserte Otpor-aktivistene til ideene til den amerikanske teoretikeren Gene Sharpe [sic], som han beskriver som ‘ikkevoldsbevegelsens Clausewitz’, med henvisning til den anerkjente prøyssiske militærstrategen.[9]
Det er sprøtt: Folk leser ordet «ikke-vold» (og «pro-demokrati», «Einstein» og, hvis de virkelig blir ført bak lyset, «Harvard») og referansene til sivile rettigheter, etc., og en slags dydsbryter utløses som antar at motivene ikke bare er godartede, men velvillige og edle. Det er en sykdom å leve i denne falske, liberale villmarken av speil, fordrukne på denne åpenbare skjebnegiften som metter Amerika og den vestlige verden under sin trolldom.
Derfor er det interessant at Gene Sharp først nylig har blitt identifisert og analysert som en arm av amerikansk imperialisme, for eksempel i et omfattende sett av artikler av Marcie Smith. Mange har fortsatt vage tanker om ham som en tilhenger av nasjonale frigjøringsbevegelser, det motsatte av AEIs egentlige intensjoner: antisuverenitet og pro-imperialistisk. Det er som om mange falt for hvitvaskingen av «for frihet og demokrati» og propaganda for den bevæpnede humanismen/den hvite manns byrde og glemte å se bak det nyliberale teppet om hva som drev multimilliard-dollarmaskinen. Igjen, det er vanskelig å ikke bli fanget opp i en slik massiv, glatt, milliard-dollar PR, som har strømmet kontinuerlig siden begynnelsen av det amerikanske århundret i 1898.
Enhver organisasjon av dissens som virkelig prøver å avsløre og motvirke etablissementets intriger, når den krysser en terskel for innflytelse, vil havne i siktet: først, med spionasje og overvåking; etterfulgt av infiltrasjon, kooptering og smøring; og til slutt ved regelrett fangst eller sabotasje. Men når en stemme kommer fra dyrets mage, uansett hvor edel og storslått dens bekjennende natur og ideologier er, ikke la dens søte hvisking i øret ditt et øyeblikk.
Myk makt: politisk, diplomatisk og økonomisk press
I tillegg til å kooptere, trene og finansiere de unge demonstrantene på gatenivå og NGO-marionetter, er det nødvendig å forene, kooptere, trene og finansiere den offisielle politiske opposisjonen, direkte og indirekte. For eksempel, i forkant av det serbiske valget i 2000, møtte mer enn 20 opposisjonsledere amerikanske tjenestemenn og «private demokratieksperter», hovedsakelig i Budapest, for å koordinere kampanjen på 41 millioner dollar i 2000.[10]
Og disse astronomiske budsjettene for innblanding til NGOer nevnt ovenfor, inkluderer ikke private entreprenører hentet inn gjennom andre finansieringsruter, noen ganger fremkalt, og involvering av EU, Verdensbanken og IMF, sistnevnte som USA ofte vil kontrollere, som en pengekran, for å minne lokalbefolkningen om hvem som er sjefen. Som i Bidens trussel om å holde tilbake et IMF-lån på $ 1 milliard, dersom hans skjødehund Petro Porosjenko ikke sparket statsadvokat Viktor Shokin, som etterforsket svindelen med gassunderslag av Mykola Zlochevskys (nå Zelenskys og Azov-bataljonens finansier, Kolomoiskys) Burisma Holdings Ltd. Ja, det samme Burisma som betalte Hunter Biden $ 83,333.33 i måneden bare for å være i styret.[11]
Selv om dette er etter kuppet, gjenspeiler det perfekt årsakene til det. Biden fortalte historien med varme og humor, som rundt et cowboybål, under en tale i Council on Foreign Relations i 2018, «Om å forsvare demokratiet»:
«Hvis anklageren [Shokin] ikke får sparken, får du ikke pengene. Vel, son-of-a-bitch….Han fikk sparken. Og de fikk på plass noen som var solide …»
For å være tydelig: Her er en amerikansk visepresident og fremtidig president som skryter av å utpresse «lederne» i et fremmed land som hans egen regjering implanterte, for å sparke noen som, før han trosset Biden, virket som et sjeldent eksempel på en ukorrupt ukrainsk politiker (Viktor Shokin, som siden Nuland, Pyatt og Biden vendte seg mot ham i slutten av 2015, har vært i frykt for sitt liv), for tilsynelatende å dekke over sin egen trolige tilknytning til skattesvindel i millionklassen.
Mannen Biden omtaler som den nye «solide» statsadvokaten, var ikke advokat, han var en nylig løslatt fange, Yuriy Lutsenko, beskrevet av Daria Kaleniuk, direktør for (USA, EU og «privat internasjonalt» finansiert) Anti-Corruption Action Center Ukraine, som «en kjeltring» som «misbrukte embetet for å berike seg selv» og ikke løste en eneste sak på mer enn tre år.[12] (Det er en interessant, teatralsk og ironisk kortslutning, der du har en vestlig finansiert NGO/person, som kritiserer en vestlig installert marionett. Selvfølgelig distraherer teater og sirkus, levert i konstante og endeløse nyhetssykluser med dramatiske historier, fra større agendaer og akkumuleres for å provosere et numment, hypnotisert og hukommelsesfattig publikum.)
Det høres en unik, dyp, men skingrende smisking med de mektige i Porosjenkos stemme, da han regelmessig snakket med Biden. Sjokoladekongen, til tross for sin allerede motbydelige rikdom, har en følbar slaveri-grådighet for den videre berikelsen og makten som en Biden/USAs stedfortreder-elite innebærer. Er det en forvrengt form for kjærlighet, tilbedelse av en slik makt? Det er en degenerert avhengighet.
Ikke bare Biden hadde så stor og varig interesse for Ukraina: Det er interessant å merke seg paraden av høytstående amerikanske og EU-politikere og påvirkere som talte til folkemengder på Maidan under protesten. Fremstilt som et slags ekko av «Winds of Change» fra 1989, som om mursteinene fra Berlinmuren fortsatt traff bakken, når den faktisk skulle bli mer som den tilfeldige nedslaktingen i Romania i 1989, enn det berusede håpet om Berlin 1989, inkluderer listen fortellende:
Victoria Nuland, statssekretær for politiske saker
Geoffrey Pyatt, ambassadør
Catherine Ashton, EUs utenrikspolitiske sjef
Senatorene John McCain (R-AZ) og Chris Murphy (D-CT), som truet med sanksjoner dersom det var vold mot demonstranter, snakket på scenen med Oleh «Sieg Heil» Tyahnybok den 13. desember 2013
Bernard-Henri Lévy (februar 2014), som også møtte Porosjenko to ganger og Vitali Klitschko i februar, og som deretter beskrev de massakrerte ofrene som «europeiske, faktisk … fordi i Maidan, for første gang i historien, ville unge mennesker dø mens de grep Europas stjerneflagg.» Dette er traumebaserte PsyOps Lévy leverer. (Ikke glem hans hovedrolle i det libyske regimeskiftet i 2011.)
Hva slags kastrert stat tillater en fremmed stat å paradere sine ledere gjennom sin hovedstad og som oppfordrer til regimeendring? Men gallionsfigurene er bare fronten av showet, myk imperialistisk makt metter et mål som stigende tidevann.
Soft Power Tech: Det sivile samfunn 2.0
Om fargerevolusjonene i Gene Sharp-stil på 2000-tallet omfavnet ungdommelig energi, symboler, slagord, PR-strategi på toppnivå og nye medier, ble de fra 2010-tallet ytterligere påvirket av Silicon Valleys fremskritt i sosiale mediers fantastiske og skremmende politiske potensial, ikke minst innen overvåkning og propaganda i imperialismens tjeneste.
Ikke glem militær- og etterretningsrøttene til internett, mobiltelefoner og programvare. Sammenkoblingen ses ikke bare ved å analysere Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA), Stanford Labs og de mange patentene i teknologien din som nå spionerer på deg, eid av forsvarsdepartementet, eller investeringene til CIAs In-Q-Tel i Silicon Valley-prosjekter og selskaper. Det er også klart ved å se hvor ofte utenriksdepartementet, militæret og etterretningsorganisasjoner samarbeider med teknologiselskaper i forskjellige prosjekter og ved utveksling av personell, spesielt siden Obama-administrasjonen.
Kjernen i dette er Eric Schmidt og Jared Cohen, en bro mellom Google og utenriksdepartementet. Som Julian Assange, som møtte dem begge i hemmelighet i 2011, beskrev i sin anmeldelse av deres bok The New Digital Age fra 2013:
«[Det] er en oppsiktsvekkende klar og provoserende blåkopi for teknokratisk imperialisme, fra to av dens ledende heksedoktorer, Eric Schmidt og Jared Cohen, som konstruerer et nytt formspråk for USAs globale makt i det 21. århundre. Dette formspråket gjenspeiler den stadig tettere unionen mellom utenriksdepartementet og Silicon Valley, som personifisert av Mr. Schmidt, administrerende direktør i Google, og Mr. Cohen, en tidligere rådgiver for Condoleezza Rice og Hillary Clinton, som nå er direktør for Google Ideas.
Boken misjonerer teknologiens rolle i å omforme verdens mennesker og nasjoner til likheter med verdens dominerende supermakt, enten de vil bli omformet eller ikke. [13]
Cohens politiske innflytelse er tydelig under og etter hans (offisielle) politiske planleggingsperiode i utenriksdepartementet, fra 2004 til 2010, som ga ham et sete i Council on Foreign Relations, med introduksjonen av tidsånd (og allerede daterte) begreper som «21. århundres statsmakt», «diplomati 2.0» og «sivilsamfunn 2.0», til amerikanske myndigheters utenrikspolitiske prosjekter og dokumenter.
Strategier for fargerevolusjoner har alltid lagt vekt på mediefortellinger og valgt ungdom som agenter for forandring, som i Otpor i Serbia 2000, men etter hvert som sosiale medier kom til å dominere, ble dette et nytt våpen i imperialismen for opprør og regimeendring.
En interessant innovasjon i Ukraina i 2012, TechCamps, ble først organisert gjennom den amerikanske ambassaden i Kiev. Prosjektet ble opprinnelig utviklet av Katie Dowd og Angela Baker, begge rådgivere for innovasjon ved US Institute of Peace (bør det være krig?), i Washington.[14]
Konferansene ble drevet ved ambassaden fra 2012 til 2014 av Luke Schtele, en assisterende presseattaché i Obama-administrasjonen, og finansiert av offentlige og private tilskudd. Ifølge hans biografi på Fulbright-konferanser i 2014 og 2015, ledet Schtele «implementeringen av US Department of State’s Civil Society 2.0-initiativ i Ukraina» og «organiserte en serie TechCamps og mediefora i Ukraina fra 2012-2014, og trente mer enn 350 aktivister og journalister i bruk av digital teknologi og kommunikasjon.» [15]
Kort tid etter den femte TechCamp den 14. og 15. november 2014, ved ambassaden, og like før starten av Maidan-protestene, hadde nestleder Oleg Tsarov frekkheten til å klage i parlamentet om at den amerikanske ambassadens TechCamp-prosjekter og finansiering var ulovlig inngrep i ukrainsk suverenitet, informasjonskrigføring og manipulering av opinionen for å så dissens fra USA, mot FN-resolusjon 2131 (XX) av 21. desember 1965, med tittelen Erklæring om avvisning av intervensjon i staters indre anliggender og beskyttelse av deres uavhengighet og suverenitet.
Han kan ha blitt overdøvet av opposisjonens buing som forsvarte sin lukrative buffé, men han hadde rett. Et tidlig TechCamp-prosjekt inkluderte mobilisering av ungdom i internettfattige områder, spesielt det fattigere og mer russisktalende øst, for å dele meldinger via SMS, kalt «SMS Like» og «SMS-President», utviklet av Vadim Georgienko på TechCamp 2012, etter å ha snakket med Trevor Knoblich som utviklet den lignende FrontlineSMS. Andre prosjekter inkluderte å starte prosjektet «journalistikk uten grenser», ved hjelp av nettspill for sosiale årsaker. TechCamps i Ukraina ble finansiert av utenriksdepartementet, samt privat støtte, blant annet fra Coca-Cola og Microsoft.
Etter kuppet presenterte Schtele og noen av teamet hans stolt prestasjonene fra TechCamp Ukraine på Fulbright-konferanser i 2014 og 2015, sammen med noen interessante endringsagenter for myk makt på sosiale medier. De inkluderte professor Josephine Dorado fra The New School, en «trener i utenriksdepartementet»; Olena Sadovnik [Medieutviklingsansvarlig, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa]; og Vadim Georgienko [Utvikler, skaper av SMS-president og Dobrochyn, en crowdfunding-plattform]. Sammendraget av TechCamp-prosjektet er identisk for begge og verdt å gjenta i sin helhet: [16]
«Tenner borgeraksjon i Ukraina gjennom mobil historiefortelling
Denne økten vil fremheve arbeid som gjøres av Fulbrighters og andre endringsagenter på TechCamps, et initiativ under US State Department og US Institute of Peace, som hjelper organisasjoner i sivilsamfunn i utviklingsland, ved å bygge deres digitale kapasitet. Vi vil se på TechCamps gjennom linsen til Ukraina og se nøye på hvordan det å bygge ferdigheter rundt mobil historiefortelling galvaniserte borgerhandlinger og fortsetter å håndtere utfordringen med å kommunisere i konfliktregioner.»
Sosiale medier var hoved-driveren for Maidan-protestene, som «uventet brøt ut utenfor valgsyklusen, på en tilfeldig torsdag kveld», og begynte med et Facebook-innlegg fra en amerikansk, falsk grasrot-journalist.[17]
Når myk makt svikter, følger volden
Og slik formerer myk makt og dens viktigste verktøy, propaganda, seg eksponentielt i den uendelig nærende strømmen av penger. Den «stygge sannheten» hvis du snakker med en militærrealist av den gamle skolen, eller får en tidligere CIA-agent full nok, eller infiltrerer en gruppe forsvarskontraktører og deres marionettsenatorer, mens de rir på bølger av eufori, på oppfordringen til enhver militær eskalering, er at geopolitisk vil «de» noen ganger også være tilfreds med kaos og destabilisering av et målrettet land. Uansett døds- og flyktningetall.
Denne Plan B fungerer da den også forhindrer og svekker konkurransen og gir det militærindustrielle komplekset en god kontantstrøm i noen år eller tiår. En endeløs krig er mer lønnsom enn en vellykket og har fortsatt geopolitiske fordeler. Å være det siste landet som står igjen er en like solid vei til «fullt spektrum dominans» som noen annen.
Selv om noen frivillige organisasjoner stolt viser logoene til ambassader, USAID, NED, etc., er det en vanlig praksis i forsvaret hos noen byråer, å forsøke å skjule den utenlandske finansieringskilden. Deres argument er at dette brukes som en strategi for å angripe dem. Denne farseaktige logikken begrenser imidlertid antikorrupsjonsarbeidet noe.
Og hvordan forbedret alle disse milliardinvesteringene, denne politiske og økonomiske makro- og detaljstyringen og de to «fargerevolusjonene» Ukraina? Oppblåst oligarkisk korrupsjon økte til tidligere utenkelige nivåer;[18] styrkede, bevæpnede, finansierte og normaliserte nyfascister;[19] og starten på en borgerkrig som krevde 14.000 liv, allerede før den russiske invasjonen i 2022, og mer enn 200.000 sårede det første året siden invasjonen, for ikke å snakke om millioner av flyktninger.
Fordi den myke makten som så ustanselig var rettet mot Ukraina, «Europas pris», uunngåelig kom til å bli stygg og mørk, måtte USA vende seg til hard makt for å oppnå sitt mål om å bryte Russland fra Europa, i det minste slik at USA kan flytte sin imperialistiske aggresjon til Kina, mens ukrainere dør.
Til syvende og sist er alle metodene for regimeendring fra imperiet, en etterfølgende forlengelse, et utvalg av verktøy som eskalerer i vold, men trygt i deres herskapshus i Washington, New York, Houston og San Francisco; eller sveitsiske, belgiske, franske eller tyske slott; eller på engelske herregårder nær London, bryr oligarkene seg ikke om den vold, død og kaos de skaper, så lenge inntektsstrømmen flyter og profitten til missiler, mineraler, olje og gass og finansverdenens sorte magi, fortsetter å stige. Den styggeste sannheten er at det ene skaper det andre.
Som John McCain beskrev den arabiske våren, i stor grad fruktene av amerikansk finansiering av myk makt, via NED og dusinvis av andre tentakler, er det et utformet våpen ment å svekke Russland og Kina, til tross for signaler om samarbeid; er det «et virus som vil angripe Moskva og Beijing». Utilsiktet skade, eller frykt for fullskala krig, er irrelevant for disse maktforvirrede psykopatene.[20] Hvis du ikke forstår hva disse forskjellige våpnene til imperialismens er, og hvordan de fungerer, vil du ha null evne til å tolke geopolitiske hendelser, og vil sannsynligvis bli gal når du prøver å forstå historien eller virkeligheten, mens du blir manipulert i et nett av løgner.
—–
I del III, vil vi diskutere hvordan dette lange prosjektet med soft power, myk makt, ble til vold, i stor grad, men ikke bare takket være de amerikanske proxy-bevæpnede fascistgruppene det har dyrket siden starten av den kalde krigen, for å presse regimeskiftet over den irreversible kanten, og til slutt inn i krig. Vi vil kartlegge tidslinjen for protestene, kuppet og avsløringen av bevis på involvering fra USA og NATO, i eskalerende hendelser som en del av operasjonene for regimeendring.
Denne artikkelen ble først publisert av CovertActionMagazine:
U.S.-NATO Involvement in the 2014 Ukraine Coup and Maidan Massacre: The Soft Power Ecosystem and Beyond
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
På steigan.no finner du mange artikler der temaet er Maidan
Les også: State Department, Amnesty og «soft power»
Staten manipulerte befolkningen under coronapandemien
Av Halvor Næss - 21. april 2023
https://steigan.no/2023/04/staten-manipulerte-befolkningen-under-coronapandemien/
Av professor og overlege Halvor Næss.
Coronapandemien førte til den største frihetsberøvelsen i Norge og mange andre land i fredstid. Pandemien er nå over og det er viktig å evaluere det som skjedde.
Det var allerede i mars 2020 ganske tydelig at coronaviruset ikke var eksepsjonelt farlig. Alt tydet på at viruset var ufarlig for nesten alle friske personer under 70 år. Det var kun for gamle og andre med risikofaktorer som betydelig overvekt at viruset representerte en viss risiko. Erfaringer fra cruiseskipet Diamond Princess i februar 2020 støttet slike antagelser. Senere er dette bekreftet i mange studier og offisielle tall. For eksempel er gjennomsnittsalderen for de som dør av Covid omtrent den samme som gjennomsnittlig levealder for befolkningen i sin alminnelighet.
Anbefalinger for håndtering av luftveispandemier før mars 2020 var basert på vitenskapelige studier og erfaring fra pandemier og epidemier i mange år. Det ble blant annet ikke anbefalt nedstengninger av økonomisk virksomhet og skoler. Karantene av friske eller stengning av landegrenser ble også frarådet. Begrunnelsen var at slike tiltak ville ha mange negative konsekvenser på befolkningen uten å begrense smittespredning i særlig grad.
Vi vet nå at konsekvensene av nedstengningene har vært alvorlige slik folkehelseeksperter forutså før mars 2020. Mange mistet levebrødet. Skoleelever gjør det dårligere på tester i dag enn før pandemien. Dette er ikke tilfelle i Sverige som ikke stengte skoler. Sosiale problemer har økt og psykisk helse er forringet for mange. Vi opplever nå inflasjon og dyrtid. Det er overdødelighet i mange land. Sverige som ikke stengte ned, har lavest overdødelighet i Europa.
Myndighetene mener imidlertid at de negative konsekvensene overveiende var resultat av selve pandemien og ikke av tiltakene. De hevder at tiltakene mot viruset var en suksess og at mange millioner ble reddet på verdensbasis. De bygger dette på datamodeller. Den mest kjente modellen kommer fra Imperial College i London. Denne modellen spådde blant annet at 90.000 svensker ville dø våren 2020 uten nedstengninger. Sverige stengte som kjent ikke ned og ifølge offisielle kilder døde 6000. Dette må sies å ha vært en total skivebom for denne datamodellen. Likevel baserer myndighetene seg på datamodeller og ikke empiriske studier som viser at tiltakene var en fiasko. Datamodeller forteller ikke annet enn det de blir bedt om å fortelle, og det ser ut til å være nok av dataingeniører som produserer datamodeller skreddersydd for myndighetenes manipulasjoner. (Den såkalte klimakrisen er et annet eksempel på dette).
Det kan hevdes at frykt bidro til mange av de negative konsekvensene vi nå opplever. Frykt førte til at noen isolerte seg uavhengig av myndighetenes tiltak. Det kom krav om nedstengninger blir det hevdet. Det stemmer trolig til en viss grad, men det er viktig å huske at myndighetene bevisst pisket opp frykt i befolkningen. Helsedirektør Guldvog ønsket å skape en sjokkeffekt blant folk. I England og andre land ble psykologer rekruttert for å skape frykt i befolkningen for at tiltakene lettere skulle kunne gjennomføres. Tiltakene i seg selv bidro trolig til å øke frykten i befolkningen ytterligere. Det var for mange en utenkelig tanke at myndighetene uten god grunn skulle gå så drastisk til verks som de gjorde. Erfaringene fra Sverige taler imidlertid imot at det var overdreven frykt i befolkningen. Svenskene ble ikke utsatt for fryktkampanjer fra myndighetene, og det var ingen massive krav om nedstengninger fra den svenske befolkningen.
Det er lett å se at det er tiltakene og ikke pandemien som er årsaken til de negative konsekvensene vi nå opplever. De aller fleste som døde var pensjonister mens de døde i arbeidsfør alder oftest var syke av andre årsaker. Det var ikke den produktive delen av befolkningen som ble rammet hardt av pandemien. Derfor er det en uunngåelig slutning at det er tiltakene som er årsak til de negative konsekvensene.
Jeg er ganske sikker på at hvis myndighetene hadde stilt seg på sidelinjen og ikke intervenert med tiltak så ville pandemien ha gått under radaren for de aller fleste. Det passer med min erfaring fra en influensaepidemi i Bergen i 2000. Den førte til rekordmange innleggelser på sykehus og minst 50.000 bergensere må ha vært syke i løpet av en måneds tid. Det var minimal eller ingen informasjon om dette i pressen. Det var ikke daglige pressekonferanser og økonomien var ikke skadeskutt i etterkant. Den epidemien gikk under radaren for folk flest. At også coronapandemien ville gått under radaren passer med at nesten ingen jeg har spurt, kjenner noen som har dødd av covid.
Håndteringen av pandemien innebar en massiv manipulering av befolkningen fra myndighetenes side godt hjulpet av media som fungerte som ukritisk mikrofonstativ. Samarbeidet mellom myndigheter og media har stor gjennomslagskraft i befolkningen. Fortsatt viser undersøkelser fra England at det er stor oppslutning i befolkningen om de tiltakene som ble gjort. Det har vært oppsiktsvekkende lite kritikk av tiltakene fra leger eller økonomer som burde ha visst bedre.
Coronapandemien var en ideell «krise» for myndigheter som ønsker å vise handlekraftig effektivitet. Uansett tiltak ville antall døde være relativt lavt og «suksess» et faktum. Det er åpenbart at myndighetene ved hjelp av pressen og «intellektuelle» kan manipulere befolkningen til å omfavne drakoniske frihetsberøvelser for selv minimale kriser. Motkrefter slipper ikke til og beskyldes for konspirasjonsteorier, misinformasjon og desinformasjon. Vi har ikke lenger et livskraftig demokrati hvis vi ikke lærer av de sjokkerende feilgrepene under pandemien.