Vladimir Putins erklæring til de afrikanske lederne
Tusenvis av City-jobber i fare når UBS overtar Credit Suisse
Hvordan Russland og Kina gikk forbi Vesten
Hør Pål Steigan om penger og bankkrise
Irak Plus 20 – Løgner som masseødeleggelsesvåpen
Slutt å kalle Irak-krigen en «feil»
Det hvite hus sier de er imot våpenhvile i Ukraina
Om demokratier mot autokratier, og konfliktene som definerer den politiske samtiden
Krigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Emmanuel Macron: Sveklingautokraten som ble brakt til makten av amerikansk innblanding
Vladimir Putins erklæring til de afrikanske lederne
Av red. PSt - 21. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/vladimir-putins-erklaering-til-de-afrikanske-lederne/
Den internasjonale parlamentariske konferansen «Russland-Afrika i en multipolar verden» blir arrangert i Moskva i disse dager. Den omfatter delegasjoner fra 40 land og 14 ledere. 200 afrikanske parlamentarikere og eksperter fra den russiske føderasjonen og Afrika deltar.
Konferansen viser i praksis at Vesten har mislykkes i forsøkene på å isolere Russland fra resten av verden. I Afrika oppfattes Vestens appeller om demokrati og for nasjonal sjølstendighet som ekstremt hyklerske. Afrika har så mange blodige erfaringer med hva Vestens demokrati betyr i praksis på deres kontinent, at de betakker deg. Derimot har Russland og tidligere Sovjetunionen et godt omdømme i Afrika.
President Vladimir Putin holdt hovedtalen.
De viktigste av Putins uttalelser på den andre internasjonale parlamentariske konferansen «Russland – Afrika»:
Afrika vil bli en av lederne for den multipolare verdensordenen
Russland har alltid gitt og vil prioritere samarbeid med afrikanske land
Russland og landene i Afrika, Asia, Latin-Amerika er imot nykolonial ideologi og utgjør sammen verdensflertallet
Russland har avskrevet gjelden til afrikanske stater i et beløp på rundt 20 milliarder dollar
Russland oppfyller trofast sine forpliktelser til å levere mat, gjødsel, drivstoff til Afrika
Vest hindrer Russlands forsøk på å overlevere gjødselforsendelser gratis
Av det totale volumet korn som ble eksportert fra Ukraina, gikk 45 % til europeiske land, og bare 3 % til Afrika
Russland skal levere mat til trengende afrikanske land gratis i tilfelle det ikke forlenger kornavtalen om 60 dager
Kvoten for opptak av afrikanske studenter til universiteter i den russiske føderasjonen vil bli doblet.
Tusenvis av City-jobber i fare når UBS overtar Credit Suisse
Av red. PSt - 21. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/tusenvis-av-city-jobber-i-fare-nar-ubs-overtar-credit-suisse/
Investeringsbank-, backoffice- og teknologijobber skal avvikles i London etter at UBS svelget Credit Suisse. Dette skriver Evening Standard.
Tusenvis av City-jobber er i fare i kjølvannet av redningsovertakelsen på 2,5 milliarder pund av Credit Suisse av erkerivalen UBS, advarte analytikere mandag. Den sveitsiske banken kollapset fullstendig og hadde ingen annen utvei enn å bli slukt.
Financial Times skriver at det dreier seg om «titusener av jobber».
Nødavtalen som ble flettet sammen på søndag, skulle gjenopprette tilliten i markeder som var bekymret for en gjentakelse av finanskrakket i 2008.
Men markedene forble feberhete på mandag, og bankene og spesielt Credit Suisse, vil sannsynligvis sparke mange folk.
Den falne sveitsiske bankgiganten, som fortsatt sa til ansatte at den ville betale lovede bonuser til tross for krisen, sysselsetter 5000 i Storbritannia på Canary Wharf, mens UBS har 6000 for det meste på Broadgate i London.
Neil Wilson på markets.com sa: «Det kommer til å bli tøft. Credit Suisse var på vei mot krymping uansett. Det var bare den ene katastrofen etter den andre i den banken.»
Mark Yallop, tidligere administrerende direktør for UBS i Storbritannia, sa til BBC Radio 4s Today-program: «Det er uunngåelig at en sammenslåing av denne typen vil resultere i ytterligere tap av arbeidsplasser.
Credit Suisse, banken til de kriminelle og de korrupte politikerne
The Guardian avslørte i 2022 hvordan Credit Suisse har opptrådt som banken for de kriminelle, for hvitvaskerne og for de korrupte politikerne. Den er naturligvis ikke alene. På det markedet er det så mange tjuver at man knapt kan kaste en murstein uten å treffe en kjeltring.
Hvordan Russland og Kina gikk forbi Vesten
Av Thomas Fazi - 21. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/hvordan-russland-og-kina-gikk-forbi-vesten/
En ny verdensorden tar sakte form
Av Thomas Fazi,
Det siste året har Nato-land, ledet av USA, forsøkt å presse resten av verden til å gi militærhjelp til Ukraina og sanksjonere Russland, i håp om å isolere sistnevnte. De har stort sett feilet på begge punkter. Vestlige tjenestemenn kan påpeke at 141 av 193 land nylig støttet en FN-resolusjon som krever at Russland trekker seg fra Ukraina, men de 32 avholdende landene inkluderte Kina, India, Pakistan og Sør-Afrika – som alene står for rundt 40% av verdens befolkning.
Til tross for Vestens forsøk på å «globalisere» konflikten, har bare 33 nasjoner – som representerer litt over en åttendedel av verdens befolkning – innført sanksjoner mot Russland og sendt militærhjelp til Ukraina: Storbritannia, USA, Canada, Australia, Sør-Korea, Japan og EU (pluss Norge, o.a.) — med andre ord, de landene som er direkte under USAs innflytelsessfære, som i mange tilfeller innebærer en betydelig amerikansk militær tilstedeværelse. De gjenværende nasjonene, som utgjør nærmere 90 % av verdens befolkning, har nektet å følge etter. Om noe har krigen faktisk styrket russiske forbindelser med en rekke store ikke-vestlige land, inkludert Kina og India, og fremskyndet fremveksten av en ny internasjonal orden der det er Vesten som ser stadig mer isolert ut, ikke Russland.
Siden invasjonen har Kina økt sine innkjøp av russisk olje, gass og kull enormt, mens de eksporterer langt mer maskineri, produserte produkter og avansert elektronikk i den andre retningen. De har økt sin bilaterale handel med mer enn 30 %. De to landene har også forpliktet seg til betydelige investerings- og infrastrukturprosjekter gjennom Shanghai Cooperation Organization, verdens største regionale gruppering når det gjelder geografisk omfang og befolkning, som også inkluderer India, Pakistan, Iran og alle de store sentralasiatiske republikkene. Dessuten, som et resultat av vestlige sanksjoner, har de blitt tvunget til å stole på rubel-yuan-handel i stedet for å bruke dollar, noe som har forbedret yuanens reservevalutastatus.
På årsdagen for den russiske invasjonen sa Wang Yi, Beijings fremste diplomat, at Kina var forpliktet til å «styrke [og utdype] det kinesisk-russiske vennskapet» og «fremme gjensidig fordelaktig samarbeid i alle områder». Enda viktigere er det at de to landene i økende grad har snakket med én stemme om behovet for en mer balansert internasjonal orden, og har eksplisitt erklært at deres samarbeid har som mål å svekke Vestens dominans i globale anliggender. Spesielt Kina har implisitt omfavnet Russlands syn, uttrykt av utenriksminister Sergej Lavrov, om at «dette handler ikke om Ukraina i det hele tatt … Det gjenspeiler kampen om hvordan verdensordenen vil se ut». I denne sammenhengen bør det ikke komme som noen overraskelse at Beijing og Moskva har holdt det jevne tempoet i sine felles militærøvelser og heller ikke at Xi møtte Putin i Moskva 20. mars.
Amerikas stadig mer aggressive holdning overfor Kina har bare gitt næring til oppfatningen blant Beijings eliter om at de er forent med Russland mot Vesten i en eksistensiell kamp for å overleve. Xi utstedte nylig en uvanlig skarp irettesettelse av USAs politikk, der han anklaget Washington for å være engasjert i en kampanje for å undertrykke Kina: «Vestlige land – ledet av USA – har implementert allsidig inneslutning, omringing og undertrykkelse mot oss, og har ført til enestående alvorlige utfordringer for vårt lands utvikling», sa han til statlige medier. Dette representerer en betydelig avvik fra Kinas tradisjonelt avmålte tilnærming. Det fulgte at Kinas utenriksdepartement hadde publisert et uvanlig kritisk dokument med tittelen US Hegemony and Its Perils, som hevdet at USA har «handlet … for å blande seg inn i andre lands indre anliggender, forfølge, opprettholde og misbruke hegemoni, fremme undergraving og infiltrasjon, og med vilje føre kriger, og skade det internasjonale samfunnet».
Problemet for USA, og for Vesten, er at denne oppfatningen begynner å gi gjenklang rundt om i verden. Mange ikke-vestlige føler at USA ikke er i stand til å forelese andre land om suverenitetens hellighet, territoriell integritet, internasjonal lov og den såkalte regelbaserte ordenen. De erkjenner at USA har brutt disse prinsippene før – sist med de katastrofale invasjonene og bombekampanjene mot Irak, Afghanistan, Libya og Syria. Dette er grunnen til at Vestens forsøk på å framstille konflikten i Ukraina som en moralsk kamp av «det gode mot det onde» fremkaller uro blant mange ikke-vestlige, spesielt i de landene som har vært på mottakersiden av vestlige koloniale bestrebelser.
For eksempel markerte The Washington Post ettårsdagen for invasjonen i forrige måned ved å publisere en serie intervjuer med mennesker i Sør-Afrika, India og Kenya; den konkluderte med at de har «et dypt ambivalent syn på konflikten, mindre informert av spørsmålet om hvorvidt Russland tok feil i å invadere enn av nåværende og historiske klager mot Vesten». Det er flere afrikanske land som har nektet å stille seg på Kievs side.
For flere land handler det ikke bare om at de ikke er villige til å ofre sine egne interesser for Ukraina; det handler delvis om å ta et oppgjør med Vesten. Som Clement Manyathela, en populær sørafrikansk radiovert, forklarte:
«Da USA gikk inn i Irak, da Amerika gikk inn i Libya, hadde de sine egne begrunnelser som vi ikke trodde på, og nå prøver de å snu verden mot Russland …. Jeg ser fortsatt ingen begrunnelse for å invadere et land, men vi kan ikke bli diktert til angående de russiske grepene mot Ukraina. Jeg føler ærlig talt at USA prøvde å mobbe oss.»
Vi burde kanskje ikke bli overrasket over at Sør-Afrika er blant de landene som har valgt å styrke båndene til Russland. Under et besøk av Lavrov i januar omtalte den sørafrikanske utenriksministeren Naledi Pandor de to nasjonene som «venner» og hyllet deres «voksende økonomiske bilaterale forhold», sammen med deres «politiske, økonomiske, sosiale, forsvars- og sikkerhetssamarbeid». Mest iøynefallende var Sør-Afrika med på forrige måneds militærøvelser med Russland og Kina.
India har også åpenlyst trosset Vesten på Ukraina. Landet kunngjorde nylig at handelen med Russland hadde vokst med 400 % siden invasjonen, hovedsakelig på grunn av en 700 % økning i importen av petroleumsrelaterte produkter – et resultat av at de nektet å overholde det vestlig pålagte russiske oljepristaket. Russland er også fortsatt Indias største våpenleverandør. I et forsøk på å rettferdiggjøre disse beslutningene, har Indias regjering antatt en eksplisitt fortelling om den historiske betydningen av bruddet med vestlige utenrikspolitiske diktater. Som Venkatesh Varma, Indias tidligere ambassadør i Russland, skrev forrige måned: «Ved å ikke akseptere den vestlige rammen av Ukraina-konflikten … sto India på sitt, og dette hevet Indias globale status.»
Hvor lenge vil dette vare? Den siste utviklingen tipper absolutt ikke den globale balansen til fordel for Vesten. På den ene siden blir det stadig tydeligere at Natos strategi i Ukraina ikke fungerer: Ikke bare står Ukraina overfor store tap, mens Vesten ikke er i stand til å holde tritt med ukrainske krav om ammunisjon og utstyr, men sanksjonene har skadet vestlige land, så vel som interessene til utviklingsland. På den andre siden er finanskrisen utløst av sammenbruddet av Silicon Valley Bank nok en påminnelse om den iboende ustabiliteten til Vestens hyperfinansierte versjon av kapitalisme.
Bare i forrige uke fikk USAs globale anseelse enda et slag med signeringen av en historisk avtale mellom Iran og Saudi-Arabia meglet fram av Kina (mens den saudiske utenriksministeren var i Moskva). Som en del av avtalen har Iran gått med på å slutte å bevæpne houthiene i Jemen, noe som potensielt baner vei for en løsning på den ni år lange jemenittiske krigen. David H. Rundell, en tidligere misjonssjef ved den amerikanske ambassaden i Saudi-Arabia, skrev i Newsweek, og forklarte at avtalen vil bli sett på som «et vannskille for kinesisk innflytelse i Midtøsten», samtidig som det ytterligere undergraver USAs allerede dårlige rykte i regionen.
Alle disse utviklingene tyder på at en radikal geopolitisk omstilling er i gang som fremskynder bortfallet av amerikansk global overherredømme. Dette bekreftes i en fersk global studie utført av det EU-finansierte European Council on Foreign Relations – den talende tittelen «United West, divided from the rest». Den fant at mens USA og Europa vokser nærmere, blir de i økende grad politisk fremmedgjort fra resten av verden. Proxy-krigen i Ukraina «markerer både konsolideringen av Vesten og fremveksten av den lenge varslede post-vestlige internasjonale orden», preget av et sterkt ønske om en jevnere fordeling av global makt mellom flere land – nemlig multipolaritet. Den konkluderer med at selv om Ukraina på en eller annen måte klarte å vinne krigen, «er det høyst usannsynlig» at en USA-ledet liberal verdensorden vil bli gjenopprettet. I stedet vil «Vesten måtte leve som en pol i en multipolar verden».
Det bekreftet funnene fra en annen studie, utført av University of Cambridges Bennett Institute for Public Policy i oktober i fjor, som var basert på data fra 137 land som representerer 97% av verdens befolkning. Mens noen land med høyere inntekt i Sør-Amerika, Asia-Stillehavet og Øst-Europa har blitt mer pro-amerikanske, konkluderte den med at «over et stort spenn av land som strekker seg fra det kontinentale Eurasia til nord og vest i Afrika, finner vi det motsatte – samfunn som har beveget seg nærmere Kina og Russland i løpet av det siste tiåret. For første gang er Kina og Russland nå med en liten margin foran USA i popularitet blant utviklingsland – det vil si blant det overveldende flertallet av verdens befolkning.
I dag, mens Xi og Putin setter seg ned for å diskutere fremtiden til Ukraina, er implikasjonen av dette tydelig. Kina og Russland frikobler ikke fra Vesten; snarere frikopler Vesten seg fra resten av verden.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
How Russia and China overtook the West
Hør Pål Steigan om penger og bankkrise
https://steigan.no/2023/03/hor-pal-steigan-om-penger-og-bankkrise/
Nå på Spotify.
Irak Plus 20 – Løgner som masseødeleggelsesvåpen
Av skribent - 21. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/irak-plus-20-logner-som-masseodeleggelsesvapen/
Manuset for opptakten til krigen
Av Dennis Kucinich 15. mars 2023 Substack
For tjue år siden denne måneden ble Amerika ledet inn i en krig verdt 5 billioner dollar. Den kostet mer enn en million irakere og tusenvis av amerikanske soldater livet. Irak-krigen var basert på de gjennomsiktige løgnene til ledere hvis dømmekraft ble kapret av nykonservative ideologer. De nykonservative ser Amerika som sentrum av universet, hvorfra vi må styre verden og gripe dens ressurser. Når det er utgangspunktet, er diplomati avleggs.
Hendelser etter 11. september ble bevisst vridd på av de gale fangevokterne i Project for the New American Century, disse monomane individene låst i ravet etter den 2. verdenskrigens unipolare epoke.
Det var de samme nykonservative som presset på oss deres forutinntatte, men instrumentelle fortelling om at Iraks Saddam Hussein (som ikke hadde noe å gjøre med 11. september) var det store onde i verden, og krevde at han og hans nasjon ble ødelagt.
Når de var ferdige, hoppet de nykonservative over vrakgodset de har skapt. Videre til neste fremtryllede fiende. Imperium, alltid imperium: Blø Russland, bruk de modige ukrainerne som en brikke, og sving deretter til Kina, krig på ikke mindre enn tre år!
Vestlige medier, med få unntak (Pentagon Papirene og Watergate), har vært pliktoppfyllende spydbærere for den amerikanske regjeringen. De som stilte spørsmål om den farlige veien i Irak for 20 år siden, ble fordømt som nyttige idioter, sensurert og kansellert. Det skjer igjen, denne gangen med taktfast marsj i retning krig med Kina. Ukraina blir sviktet. Det har aldri handlet om frihet. Det har handlet om å kontrollere et energimarked.
En etterkrigsanalyse er alltid smertefullt. «Hvis jeg bare visste det jeg vet nå, ville jeg ikke ha støttet krigen,» er en favorittunnskyldning fra noen av de mer trofaste tilhengerne av å invadere Irak. Jeg var medlem av den amerikanske kongressen fra 1997-2013. Over en periode på et dusin år holdt jeg minst 341 taler på gulvet i Representantenes hus i opposisjon til Irak-krigen, som jeg så på som et kriminelt maktmisbruk. Jeg visste da, og jeg vet nå.
Akkurat som vi ignorerte diplomati i Irak, har USA nektet diplomati som kunne ha forhindret blodsutgytelse i Ukraina, og i stedet valgt å forfølge en geopolitisk fantasi om å avsette Putin ved hjelp av Europa.
USA eskalerer med Russland i skrivende stund, da en amerikansk drone og et russisk jagerfly kolliderte over Svartehavet. USA har øvd på rakettoppskytninger i retning St. Petersburg, og sendt B-52 bombefly over Baltikum mot Russland. Samtidig skrur USA opp aggresjonen mot Kina, mens vi truer med å gjøre Taiwan til vårt neste Ukraina.
Irak står som en viktig fortelling om den amerikanske regjeringens arroganse, bedrag og fordervelse og den økte faren når media kjøper seg inn i en slik fortelling. Kavalkaden av Irak-kaos som er resitert i tidslinjen nedenfor, viser at farene ved å omgå sannheten er ekstreme og konsekvensene ryster jorden.
Fortell meg at det ikke kan skje igjen …!
For tjue år siden falt Amerika ned i krig, uttalelse for uttalelse. Les ordene nedenfor, om den vissheten de som tok oss til krig uttrykte seg med da de førte oss blindt inn i en malstrøm av svik og massemord som rystet sivilisasjonens vugge. Fortell meg at det ikke kan skje igjen.
I dagene etter angrepene på World Trade Center og Pentagon, da etterretningsorganisasjoner snublet og skjulte sine meninger, i ofte kaotiske private orienteringer med medlemmer av Kongressen, hørte jeg rykter rundt Capitol Hill om at Irak skulle bli tvunget til å betale prisen for angrepet på World Trade Center og Pentagon. Irak? Hva hadde Irak å gjøre med 11. september? Ingenting. Men det hadde alt å gjøre med døende glør fra en unipolar verden.
Gjennom det følgende året gjorde de høyeste amerikanske administrative tjenestemennene en samordnet innsats for å blande Irak med 11. september og å komme med påstander som var ubegrunnede eller til og med avvist av etterretningsorganer.
Denne tidslinjen og sitatene er på ingen måte komplette. Men de er karakteristiske for de mye omtalte beskyldningene mot Irak som førte til USAs angrep den 19. mars 2003, på den nasjonen og dens folk.
Les dette og gråt, ikke bare for det irakiske folket, men for våre egne barn og barnebarn:
29.01.02: [Stater som Irak, Iran og Nord-Korea] «og deres terroristallierte utgjør en ondskapens akse, som bevæpner seg for å true verdensfreden, ved å søke masseødeleggelsesvåpen. Disse regimene utgjør en alvorlig og voksende fare.» – President Bush, tale, State of the Union.
02.02.02: «Hans [Saddam Husseins] regime har hatt kontakter på høyt nivå med al-Qaida, som går tilbake et tiår og har gitt opplæring til al-Qaida-terrorister.» – Visepresident Cheney, tale til Air National Guard Senior Leadership.
17.03.02: «Vi vet at de [irakerne] har biologiske og kjemiske våpen.» – Visepresident Cheney, pressekonferanse med kronprinsen av Bahrain.
19.03.02: «… og vi vet at de prøver å få atomvåpen.» – Visepresident Cheney, pressebriefing med Israels statsminister Sharon i Israel.
24.03.02: «Han [Hussein] prøver aktivt å få atomvåpen på dette tidspunktet …» – Visepresident Cheney, CNN Late Edition.
24.03.02: «Forestillingen om en Saddam Hussein med sin store oljerikdom, med sin beholdning som han allerede har av biologiske og kjemiske våpen … er, mener jeg, et skremmende problem for alle som tenker på det.» – Visepresident Cheney på CBS’ Face the Nation.
19.05.02: «Vi vet at han har kjemikalier og biologiske (sic), og vi vet at han jobber med atom.» – Visepresident Cheney, NBCs Meet the Press.
26.08.02: «Vi vet at Saddam har gjenopptatt sin innsats for å skaffe seg atomvåpen … Enkelt sagt er det ingen tvil om at Saddam Hussein har masseødeleggelsesvåpen. Han samler dem til bruk mot våre venner, våre fiender og mot oss.» – Visepresident Cheney til VFW 103. Konvensjon.
08.09.02: «Vi vet at han har infrastrukturen, atomforskere til å lage et atomvåpen … Problemet her er at det alltid vil være en viss usikkerhet om hvor raskt han kan skaffe seg atomvåpen. Men vi vil ikke at den rykende pistolen skal bli en soppsky. President Bushs nasjonale sikkerhetsrådgiver, Dr. Condoleeza Rice. CNN med Wolf Blitzer.
08.09.02: «… han [Saddam Hussein] har faktisk trappet opp sin evne til å produsere og levere biologiske våpen, at han har rekonstituert sitt atomprogram for å utvikle et atomvåpen, at det er innsats på gang inne i Irak for å utvide hans kapasitet betydelig.» – Visepresident Cheney, NBC Meet the Press.
08.09.02: «Han søker faktisk aktivt og aggressivt å skaffe seg atomvåpen.» – Visepresident Cheney, NBC Meet the Press.
12.09.02: «Saddam Husseins regime er en alvorlig og økende fare. Å antyde noe annet er å håpe mot bevisene.» – President Bush til FNs generalforsamling.
16.09.02: «Irak fortsetter å trosse oss og verden, vi vil bevege oss bevisst, men avgjørende, for å holde Irak til ansvar ….» – President Bush, tale i Iowa.
19.09.02: Ingen «terroriststat utgjør en større eller mer umiddelbar trussel mot vårt folks sikkerhet enn regimet til Saddam Hussein og Irak.» – Forsvarsminister Donald Rumsfeld, uttalelse til Kongressen.
28.09.02: «Vi har fått vite at Irak har trent al-Queda-medlemmer i å lage bomber og gifter og dødelige gasser.» – President Bush, ukentlig radiotale til nasjonen.
02.10.02: «Regimet har forskere og anlegg for å bygge atomvåpen, og søker materialene som trengs for å gjøre det.» – President Bush fra Det hvite hus.
05.10.02: «I strid med FN har Irak lagret biologiske og kjemiske våpen, og gjenoppbygger fasilitetene som brukes til å lage flere av disse våpnene.» – President Bush tale.
Tidlig den 2. oktober 2002 annonserte president Bush, omgitt av ledere fra begge politiske partier, inkludert den demokratiske lederen Richard Gephardt, en fremtidig presidentkandidat, lovgivning som skulle bringes til Kongressen med tittelen «Autorisasjon for bruk av militærmakt mot Irak-resolusjonen fra 2002.» (Også kjent som Irak-krigsresolusjonen.)
Da jeg først leste teksten til resolusjonen for krigen i Irak, ble jeg vantro.
Så dette var den faktiske fortellingen Det hvite hus hadde til hensikt å forfølge for å forsøke å overtale Kongressen til å autorisere et militært angrep på Irak?
Jeg gikk umiddelbart til arbeid, dissekerte påstandene i krigsresolusjonen, gjennomgikk raskt massive notatbøker jeg hadde utarbeidet siden 11. september, fylt med interne kongressrapporter, private notater skrevet etter etterretningsbriefinger, medieoppslag og til og med rapporter fra våpeninspektørene i Irak. Jeg så ingen bevis fra National Intelligence Estimate, Central Intelligence Agency eller Defense Intelligence Agency at Irak utgjorde den type trussel Bush-administrasjonen projiserte.
Sannheten var at uansett hva Bush-administrasjonen og kongresslederne sa, hadde Irak ingenting å gjøre med 11. september, Irak hadde ingenting å gjøre med al-Qaidas rolle. Irak hadde ikke til hensikt å angripe USA. Irak, med et militærbudsjett på rundt 1% av USAs Pentagon-utgifter, hadde ikke evnen til å angripe vår nasjon. Det viktigste er at det var ganske enkelt å fastslå at det absolutt ikke var noe bevis for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen (WMD), og som sådan ikke forberedte seg på å bruke dem mot vår nasjon.
Jeg skrev en rapport på kongressens brevpapir som kategorisk demonterte Irak-resolusjonens årsak til krig, og den 2. oktober 2002 gikk jeg til gulvet i Representantenes hus, og i løpet av den neste uken plasserte jeg personlig analysen min i hendene på rundt 250 medlemmer av Huset, både fra det demokratiske og det republikanske partiet, med anmodning om at den leses før avstemningen.
Til tross for min innsats og innsatsen til flere av mine kolleger i Huset, passerte lovgivningen 10. oktober 2002, med et stemmetall på 296-133. Mest betydningsfullt var at et overveldende antall demokrater stemte mot å gå til krig i Irak, 126 nays mot 81 yeas. Hele 60% av demokratene i Representantenes hus avviste krigen. Bare seks republikanere, inkludert Ron Paul, stemte nei. Bernie Sanders, uavhengig, stemte også «nei».
Nancy Pelosi, demokratenes innpisker i Representantenes hus, stemte «nei», etter å ha meldt en uttalelse som inkluderte disse fortellende linjene: «Fordi jeg ikke tror vi har uttømt alle diplomatiske rettsmidler, kan jeg ikke støtte administrasjonens resolusjon om bruk av makt i Irak.»
Sent samme kveld godkjente det amerikanske senatet Irak-krigsresolusjonen med 77 mot 23 stemmer, der alle republikanerne stemte «ja». Bemerkelsesverdige demokratiske stemmer for Irak-krigsresolusjonen, inkluderte senatorene Biden, Clinton, Dodd, Edwards, Harkin og Kerry, som alle var tidligere eller fremtidige presidentkandidater. De senatorene som stemte «nei» inkluderte Feingold og Wellstone, samt de tidligere presidentkandidatene Graham og Ted Kennedy, som jeg jobbet tett med under oppkjøringen til avstemningen.
16. oktober 2002, flankert av utenriksminister Powell og forsvarsminister Rumsfeld, undertegnet president Bush resolusjonen, med daværende senator og fremtidig president, Joe Biden, stående like ved.
Da USA begynte å forberede seg på å bruke sin fulle militære makt mot Irak, slo en forferdelig erkjennelse inn i mitt hjerte, at livene til millioner av uskyldige irakere ble satt i fare, basert på fiksjon fremmet av Det hvite hus, spredt av media og svelget helt av de fleste kongressledere. Amerikas sønner og døtre skulle sendes til utlandet for å drepe eller bli drept i jakten på et oppdrag som ikke ble støttet av etterretningsorganisasjoner og til tross for lett konstaterbare fakta og sunn fornuft.
Etter at kongressen vedtok resolusjonen for krig mot Irak, akselererte administrasjonen sin innsats for å sementere offentlig godkjenning og internasjonal deltakelse i den kommende krigen, med vekt på et narrativ om at Irak skaffet uran til anrikning, forut for byggingen av et atomvåpen.
30.10.02: «… men faren er så stor, med hensyn til at Saddam Hussein har masseødeleggelsesvåpen og kanskje terrorister får tak i slike våpen som …. presidenten er beredt til å handle med likesinnede nasjoner. — Utenriksminister Colin Powell, intervju med Ellen Ratner, Talk Radio News.
20.11.02: «I dag forenes verden også for å svare på den unike og presserende trusselen fra Irak. En diktator som har brukt masseødeleggelsesvåpen på sitt eget folk, må ikke få lov til å produsere eller besitte disse våpnene. Vi vil ikke tillate Saddam Hussein å utpresse og/eller terrorisere nasjoner som elsker frihet.» – President Bush til Prahas atlantiske studenttoppmøte.
20.01.03: «Den [irakiske] rapporten klarte heller ikke å håndtere problemer som har oppstått siden 1998, inkludert forsøk på å skaffe uran og midler til å anrike det.» – President Bush, brev til visepresident Cheney og Senatet.
28.01.03: «Den britiske regjeringen har fått vite at Saddam Hussein nylig søkte betydelige mengder uran fra Afrika…..Våre etterretningskilder forteller oss at han har forsøkt å kjøpe forsterkede aluminiumrør egnet for atomvåpenproduksjon…. [Saddam Hussein]… kunne gi et av sine skjulte våpen til terrorister, eller hjelpe dem med å utvikle sine egne …» — President Bush, State of the Union-tale.
05.02.03: «Hver uttalelse jeg kommer med i dag er støttet av kilder, solide kilder. Dette er ikke påstander. Det vi gir deg er fakta og konklusjoner basert på solid etterretning … De fleste amerikanske eksperter tror [disse rørene] er ment å tjene som rotorer i sentrifuger som brukes til å anrike uran …» – Utenriksminister Colin Powell til FN.
05.02.03: «Men risikoen med å ikke gjøre noe, risikoen for at sikkerheten til dette landet blir truet i hendene på en gal mann med masseødeleggelsesvåpen, overstiger langt risikoen for enhver handling vi kan bli tvunget til å ta.» – President Bush til National Economic Council i Det hvite hus.
06.02.03: «Hele verden har nå sett opptakene av et irakisk Mirage-fly med en drivstofftank modifisert for å sprøyte biologiske midler over store områder … En UAV lansert fra et fartøy utenfor den amerikanske kysten kan nå hundrevis av miles inn i landet.» – President Bush, uttalelse fra Det hvite hus.
06.03.03: «For hvert skritt det irakiske regimet tar mot å skaffe seg og utplassere de mest forferdelige våpnene, vil våre egne muligheter til å konfrontere dette regimet bli mindre. Og hvis et oppmuntret regime skulle levere disse våpnene til terroristallierte, så vil angrepene 11. være et forspill til langt større grusomheter.» – President Bush, uttalelse i nasjonal pressekonferanse.
16.03.03: «Vi tror han [Saddam Hussein] faktisk har rekonstituert atomvåpen.» – Visepresident Cheney, Meet the Press.
18.03.03: «USAs tillit til ytterligere diplomatiske og andre fredelige midler alene med verken (A) beskytte USAs nasjonale sikkerhet mot den fortsatte trusselen fra Irak eller (B) sannsynligvis føre til håndhevelse av alle relevante resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd angående Irak …» – President Bush brev til Kongressen.
3.21.03: «Jeg instruerte USAs væpnede styrker, som opererer med andre koalisjonsstyrker, om å starte kampoperasjoner 19. mars 2003.» – President Bush, i et brev til Kongressen.
Dennis Kucinich er tidligere kongressmedlem og presidentkandidat. Kucinich representerte Cleveland, Ohio i den amerikanske kongressen i 16 år. Han jobbet med vekt på presserende innenlandske problemer, jobber, boliger, helsevesen, arbeidstakerrettigheter, pensjonssikkerhet og miljøvern. Han arbeidet også for å lede arbeidet med å avverge eller avslutte kriger som undergravde USAs hjemlige prioriteringer.
Dennis Kucinich: Iraq Plus 20 – Lies as Weapons of Mass Destruction
Artikkelen er også publisert på bloggen til Dennis Kucinich
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Slutt å kalle Irak-krigen en «feil»
Av Caitlin Johnstone - 21. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/slutt-a-kalle-irak-krigen-en-feil/
Nedtegnelser fra kanten av den narrative matrisen
Av Caitlin Johnstone – 8. januar 2023
Slutt å kalle Irak-krigen en «feil». Når du gjør en feil, gjør du endringer for å sikre at feilen ikke gjentas. Ingen ansvarlige for den invasjonen led noen konsekvenser av noe slag, null politiske endringer ble gjort, og den unipolare ideologien som førte til krigen har blitt mer forankret enn noensinne.
Hvis invasjonen av Irak var en «feil», ville vestlige regjeringsrepresentanter være bosatt i fengselsceller i Haag, utallige forståsegpåere og journalister ville nå jobbe bak kassaapparater i butikker, og amerikansk utenrikspolitikk ville ha gjennomgått en massiv, dramatisk overhaling. I stedet har det motsatte skjedd, de vestlige tjenestemennene som lanserte Irak-krigen, er respekterte medlemmer av elitesamfunnet, forståsegpåere og journalister som produserte samtykke til den, er på toppen av sitt felt. Å sikre amerikansk unipolart hegemoni med alle nødvendige midler er den aksepterte status quo-normen i mainstream politikk.
Dette er fordi Irak-krigen ikke var en «feil». Det var en kald, kalkulert beslutning som hadde nettopp de effektene den var ment å ha: utviklingen av vestlige energiinteresser, større geostrategisk kontroll og utvidelsen av den amerikanske krigsmaskinen i viktige geostrategiske regioner. Noen som gjør en «feil», får ikke alt de alltid ønsket som et resultat og lider null konsekvenser for skaden det forårsaket. Det er det som skjer med noen som tok en bevisst, kalkulert handling i sine egne interesser.
Du kan bare late som om Irak-krigen var en «feil» hvis du godtar de offisielle grunnene til å starte den: å finne disse masseødeleggelsesvåpnene, spre frihet og demokrati til de stakkars irakerne som vi elsker, og gjøre Midtøsten til et tryggere og fredeligere sted for alle. Det er ikke greit for voksne i år 2023 å tro at det var de virkelige intensjonene bak invasjonen av Irak.
Hvis invasjonen av Irak var en feil, ville det ha vært endringer på plass for å sikre at ingenting liknende noen gang skjer igjen. Disse endringene ble aldri gjort, fordi de har all hensikt å gjøre lignende ting i fremtiden.
Det er ikke «whataboutism»-hva med… å si at det er absurd å anklage Putin for krigsforbrytelser, uten å anklage George W. Bush, det er et fullstendig knusende argument mot påstanden som fremmes. Hvis loven ikke gjelder for alle, så er det ikke loven, det er bare korrupsjon. Det er et verktøy for de mektige.
Det er morsomt at Putin har blitt truffet av en arrestordre fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC), ikke bare på 20-årsdagen for invasjonen av Irak, men også noen dager etter at Pentagon grep inn for å stoppe Biden-administrasjonen fra å hjelpe ICC med å samle bevis for russiske krigsforbrytelser, fordi det kunne føre til ICC-rettsforfølgelse av amerikanske krigsforbrytelser.
En av de morsomste imperiefortellingene vi blir bedt om å tro på i dag, er at USA militært omringer sin #1-rival Kina, på den andre siden av planeten, defensivt.
Jeg hører folk si: «Jeg er imot den kinesiske regjeringen, ikke det kinesiske folket!»
Å kult, så omtrent akkurat det samme som bokstavelig talt hver krigshissende neocon, nykonservative, har sagt om bokstavelig talt alle land de ønsket å ødelegge siden århundreskiftet?
Du gjør ikke et viktig eller interessant skille når du sier at du er imot en utenlandsk regjering og ikke dens folk, du maler bare det samme vakre bildet over den samme stygge agendaen som hvert krigsludder siden 11. september. Hold kjeft.
Kina bør begynne å bevæpne meksikanske karteller slik at de kan forsvare seg mot den kommende amerikanske invasjonen. Ifølge den amerikanske regelboken burde Washington ikke ha noe problem med dette.
Jeg har sett folk bruke marxistisk-klingende retorikk for å rettferdiggjøre NATO-utvidelse og amerikansk krigføring med stedfortreder. Jeg har sett folk bruke antiimperialistisk sjargong for å rettferdiggjøre innsirklingen av Kina. Det er som når folk brukte Bibelen til å rettferdiggjøre rasisme og andre stygge ting. Din tro spiller ingen rolle om hjertet ditt er på feil sted.
Å lese alle de riktige bøkene og ha alle de riktige ideene vil ikke beskytte deg mot feil. Bare klarhet i visjonen kan holde deg på den rette og smale sti. Og det krever hardt, dedikert, strengt ærlig indre arbeid. Ingen mengde akkumulert kunnskap vil erstatte dette.
Vi har alle kjent folk som deler det vi tenker på som edle ideologiske overbevisninger, men som faktisk er dårlige mennesker når du blir kjent med dem. Å ha riktig tro vil ikke gjøre deg til en bedre person, og det vil ikke beskytte deg mot å bruke disse trosretningene på en veldig usunn måte.
Å ha alle de riktige politiske meningene er ingen erstatning for å være et godt menneske. Å krysse av for alle de riktige konseptuelle boksene er ingen erstatning for mental helse. Å lese alle de riktige bøkene er ingen erstatning for ekte indre arbeid. Begreper er verdiløse uten indre klarhet. Du må gjøre jobben.
Originalen ble publisert på bloggen til Caitlin Johnstone:
Stop Calling The Iraq War A ‘Mistake’: Notes From The Edge Of The Narrative Matrix
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Det hvite hus sier de er imot våpenhvile i Ukraina
Av Dave DeCamp - 21. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/det-hvite-hus-sier-de-er-imot-vapenhvile-i-ukraina/
USA er imot ethvert tenkelig kinesisk forsøk på å megle en avtale mellom Russland og Ukraina, samtidig som Xi er på vei til Moskva
Det hvite hus har gått ut mot en våpenhvile i Ukraina i forkant av Kinas president Xi Jinpings tur til Moskva for om mulig å megle mellom Russlands president Vladimir Putin og hans motpart i Kiev.
Xi skal etter planen ankomme Moskva på mandag og er ventet å snakke virtuelt med Ukrainas president Volodymyr Zelensky etter samtalene med Putin. Xis tur kommer etter at Beijing ga ut en 12-punkts fredsplan for Ukraina som oppfordret de to sidene til å opphøre fiendtlighetene og at fredsforhandlingene skulle begynne.
Zelensky uttrykte åpenhet for Kinas forslag, men det ble umiddelbart avvist av president Biden.
«Vi støtter ikke krav om våpenhvile akkurat nå», sa John Kirby, talsmann for Det hvite hus’ nasjonale sikkerhetsråd, fredag, ifølge Newsweek. «Vi støtter absolutt ikke krav om en våpenhvile som vil bli krevd av Kina, i et møte i Moskva, som ganske enkelt vil være til fordel for Russland.»
Kirbys kommentarer kommer mens ukrainske og russiske styrker fortsetter å kjempe i Donbas, i byen Bakhmut, som har blitt kjent som «kjøttkverna» på grunn av de store tapene. Ukraina har pøst inn knapt trente vernepliktige for å kjempe i byen, og USA mener Kiev kaster bort for mange ressurser i kampen.
USA ønsker at Ukraina skal sette i gang en motoffensiv til våren, selv om en høytstående ukrainsk tjenestemann sa til The Washington Post i forrige uke at Kyiv ikke har ressurser til å gjennomføre den. Kirbys begrunnelse for å motsette seg en våpenhvile på dette tidspunktet er at en pause i kampene kan gi territorium til Moskva.
Kirby sa at våpenhvilen «i praksis ville anerkjenne Russlands gevinster, og landets forsøk på å erobre naboens territorium med makt, slik at russiske tropper kunne fortsette å okkupere suverent ukrainsk territorium, og selvfølgelig ville det være nok et fortsatt brudd på FN-pakten.»
USA og dets allierte frarådet fredssamtaler og meklingsarbeid som ble gjennomført kort tid etter Russlands invasjon i februar 2022. På den tiden søkte Moskva en avtale som ville ha gått tilbake til territoriallinjene før invasjonen. Men nå ligger Ukraina an til å tape mye mer ettersom Russland har annektert territoriet de kontrollerer i de ukrainske oblastene Kherson og Zaporizjzjia og utbryterrepublikkene i Donbass: Donetsk og Luhansk.
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
White House Says It Opposes a Ceasefire in Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Om demokratier mot autokratier, og konfliktene som definerer den politiske samtiden
Av Isak Mamen Finne - 21. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/om-demokratier-mot-autokratier-og-konfliktene-som-definerer-den-politiske-samtiden/
Av Isak Mamen Finne.
Under de politiske omveltningene verden gjennomgår i disse tider er favorittmantraet vestlige opinionsledere tyr til at verden står i en verdikamp mellom autokrati og demokrati. Det har metafysiske overtoner, der de fremtredende aktørene blir tildelt roller som passer inn i en manikeisk grunnfortelling der det gode kjemper mot det onde, i en kamp som vil avgjøre den vestlige sivilisasjons skjebne. En typisk utlegning av denne dikotomien vil være at “det ene samfunnet er bygd rundt individuell frihet, det andre rundt en allmektig hersker.” I panegyriske taler, intervjuer og aviskommentarer er dette fortellingen statsintelektuelle, medieintelektuelle og karrierepolitikere gratulerer hverandre med.
Den russiske invasjonen av Ukraina ga styrke til dette narrativet, og med det vestlige lederes selvtillit og følelse av mening – som lar dem samles mot en felles fiende som kan ta oppmerksomheten vekk fra problemene som river og sliter i egne samfunn, i alle fall for en stakket stund. Ja, etter at invasjonen var et faktum kunne man skimte en slags oppstemthet, begeistringen som inntreffer når spenningsøyeblikket får sin forløsning og konfliktlinjene åpenbarer seg med umiskjennelig klarhet.
Hos deres klakører i hovedstrømpressa kommer hybris og redsel vekselvis til uttrykk, alt ettersom hvordan siste nytt fra slagmarken presenteres – Putin er en trussel mot hele Europa, men hordene som blir kastet mot de ukrainske stillingene som kanonføde er visstnok utstyrt med spader. I krigspsykosen betyr det ikke så mye at disse motstridende framstillingene vanskelig lar seg forene.
Regimet i Kiev og dets frontfigur Zelensky – skuespilleren som amerikanske pr-byråer har klart å iscenesette som en moderne frigjøringshelt – får i en mediekonstruert virkelighet aksle rollen som det liberale demokratiets bolverk, mens landet utkjemper NATO sin stedfortrederkrig mot Russland med det den amerikanske senatoren Lindsey Grahams henrykte uttalelse er en kamp til den siste ukrainer. At dette regimet i realiteten er en gjennomkorrupt politistat som kom til makten gjennom et USA-orkestrert statskupp, at høyreekstreme paramilitære grupper har blitt integrert i landets regulære væpnede styrker, og at regimet med sin ekskluderende form for nasjonalisme aktivt fremmedgjorde en betydelig del av landets befolkning og med det rev bort grunnlaget for noe som kan ligne et liberalt demokrati – er det bare å se bort ifra. Ei heller betyr det noe at NATO i over 20 år hadde innsirklet Russland, noe som ikke bare russiske ledere, men også en rekke vestlige diplomater og akademikere har advart mot i en årrekke. For hvis man ser bort i fra alt som skjedde før 24. Februar 2022, var “Putin sin” invasjon et uprovosert angrep. “Uprovosert” – merk deg ordet – det må gjentas så ofte at folk får banka inn det enestående maktbegjæret det er som driver Den frie verdens største nemesis.
Belønningen som venter det som er igjen av den ukrainske staten når krigshandlingene opphører, ble avslørt på konferansen “Rebuilding Ukraine”, der vestlige kapitalgrupper – lik gribber som sirkler seg inn over et åtsel – sjenerøst avdekket sine planer om å plyndre det som gjenstår av landet.
At USA har en lang og rik historie med å støtte de mest undertrykkende regimer så lenge det tjener dets imperiale agenda – Pinochet i Chile, Suharto i Indonesia, Shaen i Iran, Syngmann Rhee i Sør-Korea og Somoza-dynastiet i Nicaragua – bare for å nevne en håndfull, gjør selvfølgelig forestillingen om at forsvar av demokratiet er en utenrikspolitisk prioritet der i gården til en stor vits. Og når representanter for NATO-landene innbiller seg at de har moralsk autoritet til å fordømme Russlands folkerettsbrudd etter å ha gjort det samme i Jugoslavia, Irak og Libya bare i løpet av de siste drøye tjue år, paraderer de bare sin grenseløse arroganse og dobbeltmoral for en hel verden. Eller er det sånn at det er regelbasert orden når vi gjør det, og brudd på FN-pakten når de gjør det?
Spriket mellom retorikk og realitet
I grell kontrast til den liberaldemokratiske medie-diskursen står den konkrete politikken vestlige makthavere fører på hjemmebane. I det britiske høysikkerhetsfengselet Belmarsh vansmekter journalisten og samvittighetsfangen Julian Assange etter over ti år med frihetsberøvelse uten lov og dom. Forbrytelsen han er anklaget for? Å ha avslørt krigsforbrytelser og statlig kriminalitet, noe som ifølge amerikanske påtalemyndigheter kvalifiserer den australske statsborgeren for tiltale under den infamøse loven espionage act, en lov som i sin tid ble vedtatt for å stilne kritikere av amerikansk intervensjon under første verdenskrig, og som for første gang blir benyttet for å forfølge en utenlandsk statsborger. Blir Assange utlevert og dømt etter alle tiltalepunktene er strafferammen på 175 år. Reaksjonene fra våre hjemlige politikere og presse har vekslet mellom stillhet og noen spredte og ytterst dempede uttrykk for bekymring, på tross av presedensen en eventuell dom vil sette. Hva sier det om pressefrihetens tilstand at en så alvorlig og prinsipiell sak ikke vekker større bestyrtelse hos institusjonen som skal være samfunnets vaktbikkje?
Avsløringene av at amerikanske sikkerhetstjenester, føderale myndigheter og tenketanker som finansieres av utenriksdepartementet har lagt press på og samarbeidet med Twitter for å sensurere ytringer og kontoer, under påskuddet at disse sprer “desinformasjon”, “falske nyheter” og “truer demokratiet” – blir stort sett møtt med stillhet av mediene. Når de en sjelden gang nevner elefanten i rommet blir avsløringene bortforklart eller bagatellisert. Den mest profilerte av journalistene som har bistått med å formidle opplysningene, Matt Taibbi, fikk sin integritet trukket i tvil da han ble kalt inn for en kongresshøring – bekymret som de var over at virksomheten hans undergraver, ja nettopp, “demokratiet”. Den ufunderte konspirasjonsteorien om russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget i 2016, som etter påstanden hadde hjulpet Donald Trump til å innta presidentvervet, og som ble brukt av for det den var verdt til å undergrave legitimiteten til presidentskapet hans, ble også utlagt som forsvar av demokratiet.
I skrivende stund er det her hjemme et lovforslag som forberedes for avstemning i Stortinget, og som det er varslet flertall for. Loven vil gi PST anledning til å overvåke og lagre alt som foregår på det åpne internettet i Norge. En allerede vedtatt lov gir E-tjenesten lov til å tappe, lagre og analysere all datatrafikk som går inn og ut av landet. Dette føyer seg inn i et mønster, som har vært klart i hvert fall siden Edward Snowden sine avsløringer i 2013. Borgere i vestlige land blir utsatt for stadig mer overvåking.
https://steigan.no/2023/03/staten-vil-vite-alt-om-deg-og-dine-og-lagre-informasjonen/
Det er sikkert mange som allerede har glemt, men det er heller altså ikke lenge siden – faktisk er det bare litt over et år – at myndigheter i flere europeiske land skrev ut bøter og påla portforbud for innbyggere som ikke ville la seg injisere av en eksperimentell medisin (her og her). Påskuddet, at det var for å hindre smitteoverføring, var det fra første sekund klart at var en blank løgn. Frihet over egen kropp er ikke lenger noe man kan ta for gitt.
Når slike forhold som skildret ovenfor foregår i land utenfor den amerikanske maktsfæren nøler ikke våre hjemlige politikere og kommentatorer med å kalle det for hva det er i klare ordelag – statlig undertrykking.
Den indre fiende
I det liberale standardverket The open society and its enemies beskrev filosofen Karl Popper det han kalte for toleransens paradoks – at toleranse for intolerante ideer undergraver den politiske ordenen som garanterer for den selvsamme toleransen. I det som i stadig større grad minner om en cargokult rundt de liberale verdiene vestlige samfunn i realiteten beveger seg vekk fra i høyt tempo, kan det se ut til at vestlige samfunnseliter utleder følgende prinsipp fra dette paradokset: står du for noe som bryter med rammene myndigheter og medier setter for akseptabel debatt, vil du ha noe mer enn det den rådende samfunnsorden kan tilby, da er du en fiende av fellesskapet og må behandles deretter.
I den liberale intelligentsiaens verdensbilde blir trusselen fra autoritære regimer ledsaget av en trussel innenfra, fra mangfoldet av misnøye til høyre og til venstre som blir plassert under rubrikken populisme. I praksis innbefatter det alle som står utenfor sentrum-venstre og sentrum-høyre, som i praktisk politikk er så like at man kort og godt kunne kalt dem for “sentrum”, hadde det ikke vært for at de deler seg i to forskjellige politiske partier som veksler mellom å sitte i regjering, der de fører den samme politikken i alle saker av betydning. Er man mot overnasjonal styring under EU, rasering av uberørte naturområder for bygging av vindturbiner eller økte avgifter på nødvendighetsvarer, for å ta et par eksempler, nører man opp under “uansvarlighet.” “Ansvarlig økonomisk styring” er den teknokratiske eufemismen for at insolvente banker skal få tilført midler fra skattebetalerne og at arbeidsfolk skal få mindre lønn for mer arbeid. Så lenge de uansvarlige blir holdt langt unna maktens korridorer er det tilstrekkelig å omtale dem med nedlatende forakt. Men hvis de står i fare for å havne i en posisjon der de kan få gjennomslag for sine uakseptable ønsker reagerer herskerklassen raskt og resolutt.
Den siste ti-årsperioden har gitt noen talende eksempler på hva som skjer med den demokratiske prosessen når makteliten i vestlige samfunn føler seg truet. I 2015 ble sosialisten og menneskerettighetsforkjemperen Jeremy Corbyn valgt til ny leder av det britiske labour-partiet på en bølge av entusiasme fra mange nyinnmeldte partimedlemmer. Det som fulgte var en storstilt hetskampanje der Israel-lobbyen, de store mediene, Tory-partiet, rike donorer og assosierte av Labour i samarbeid med parlamentsmedlemmer og ansatte funksjonærer i partiet malte et bilde av den milde og anstendige antirasisten Corbyn som en fordekt antisemitt som lot antisemittistiske holdninger florere i partiet. Høytstående medlemmer av partiet gikk effektivt inn for å sabotere det påfølgende valget. I USA ble presidentkampanjen til Bernie Sanders, som på ingen måte er noen radikal figur, sabotert av det demokratiske partiet som på forhånd hadde avgjort at det var Hillary Clinton som skulle få stille som Trump sin motkandidat. Daværende direktør i investeringsbanken Goldman Sachs uttalte da også at i tilfelle et kandidatur for Sanders ville de støtte Trump. Donorene som kontrollerer begge partier foretrakk naturligvis en kandidat med et mer spiselig image enn den oransje busemannen, men motviljen mot Trump strakk seg ikke lenger enn det.
Strukturelle utviklingstrekk
Hvis man avgrenser seg til å studere de siste ti årenes hendelser og utviklingstrekk slik de fremtrer på overflaten, kan det framstå som at de alene skyldes inkompetente ledere drevet av maktbegjær. Men under det som skjer i overbygningen ligger en strukturell økonomisk krise, som over lengre tid har innskrenket handlingsrommet til administratorene av systemet, og som derfor har ført til en slags permanent unntakstilstand der en krise avløser den neste. Den liberaldemokratiske modellen forutsetter økonomisk vekst, og når veksten avtar og levestandarden til en økende del av befolkningen faller samtidig som rikdom hoper seg opp blant et mindretall, destabiliserer det, og etter hvert river vekk fundamentet for, det politiske systemet. Som ordtaket går: Når krybben er tom bites hestene.
Kapitalismen er et historisk betinget system som drives fremover av sine innebygde motsetninger. I perioden fra 80-tallet og fram til i dag – perioden som ofte benevnes som “nyliberalismen” – har det vært deregulering, gjeldsopphoping og utflagging til lavkostland som har sikret profitt for eierne og kjøpekraft for arbeiderne. Nå er ikke disse virkemidlene tilstrekkelige lenger. Derfor tar legger staten nå til rette for at kapitalen skal få en større rolle i styringen av samfunnet og tar selv en mer aktiv rolle i økonomien ved å legge til rette for større overføringer av fellesskapsverdier til kapitaleierne – det var det som skjedde under pandemi-håndteringen og det er det vi ser utspille seg i energisektoren. Kampen om tilegnelsen av verdiproduksjonen vil tilta i styrke, det finnes ingen vei tilbake til etterkrigstidens klassekompromiss og kapitalismens såkalte gullalder.
I det som kanskje er i ferd med å bli den største krisa siden den store depresjonen på 30-tallet har flere NATO-land annonsert kraftige økninger i forsvarsutgiftene. Hvordan vil dette slå an hos befolkninger som er rammet av dyrtid og er i ferd med å vise tegn til krigstretthet?
I storpolitikken har Kinas formidable vekst de siste tiårene gjort landet til en fullverdig konkurrent av USA, økonomisk, men også i økende grad militært – det er i alle fall slik de ser det i Washington. Landet er nå definert som USA sin strategiske fiende nummer èn. USA sine bestrebelser etter å isolere Russland fra imperiets vasaller i Vest-Europa har båret frukter, men med den konsekvens at Kina og Russland har søkt nærmere sammen. Hvis de verste krigshaukene – som ofte er de med minst militær erfaring og kompetanse – vinner fram, vil den neste store krigsskueplassen etter alle solemerker være Taiwan, en krig som vil få det som skjer i Ukraina til å framstå som småtteri i forhold. Planer for å bombe i filler infrastruktur og fabrikker for å hindre at de skal falle i kinesiske hender blir nå drøftet åpent blant tidligere topptjenestemenn, tenketanker og militærakademier hos demokratiets globale forsvarer.
https://steigan.no/2023/03/tidligere-sikkerhetsradgiver-i-usa-odelegg-taiwans-halvlederfabrikker-hvis-kina-gar-til-krig/
Den forutsigbare reaksjonen fra et imperium og en maktelite som ser sin posisjon truet er å bruke de maktmidler som tilgjengelig er for å forsvare denne.
Med et demokrati som er redusert til en fasade, der rettsstaten sakte forvitrer og en fri presse hvis funksjon i teorien er å opplyse om og kritisere denne utviklingen i praksis ikke eksisterer, er det klart at den definerende konfliktlinjen i dag ikke er mellom demokratier og autokratier.
De virkelige konfliktlinjene
Det er imidlertid andre skillelinjer som er i ferd med å framtre med større og større klarhet. Krigen i Ukraina har akselerert utviklingen mot en multipolar orden. Sanksjoner mot Russland er det bare landene i det vestlige imperiet som slutter opp om. I en FN-resolusjon som fordømte invasjonen stemte land som representerer halvparten av verdens befolkning seg ikke bak. I Afrika avsto nesten halvparten av landene på kontinentet å stemme, et kontinent der Russland er i ferd med å inngå samarbeid med en rekke land, og hvor mange husker den positive rollen Sovjetunionen spilte under kampen mot de gamle kolonimaktene. Dette er imidlertid ikke først og fremst uttrykk for nostalgi, men for deres objektive interesser. Som svake stater er allmenn respekt for folkerettens spilleregler viktig for deres sikkerhet, men folkeretten har ligget på sotteseng lenge, og en multipolar verdensorden med flere maktsentre gir mindre stater større handlingsrom. Sågar er deres posisjon i en verdensøkonomi dominert av Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan deres største hinder for utvikling.
Ikke bare representanter for myndighetene, men også politiske aktivister har gitt uttrykk for samme syn.
Russland og Kina har brukt det siste året på aktivt diplomati i flere verdensdeler, og videreutviklet relasjonene til store- og mellomstore makter som India, Brasil, Iran, Saudi Arabia, Tyrkia og Sør-Afrika, flere av dem styrt av eliter med tette bånd til Vesten.
Til felles har de alle at de uttrykker ønske om fredsforhandlinger, men nekter å fordømme Russland. I en artikkel skrevet av tidligere president i Malaysia, veteranen Mahatir Mohamad, åpner han med disse ord:
“Jeg har nølt med å skrive denne artikkelen. Jeg kan komme til å bli beskylt for å forsvare russerne. Det gjør jeg ikke. Jeg tror den nåværende krigen mellom Russland og Ukraina ble forårsaket av europeernes kjærlighet for krig, for hegemoni, for dominans.”
I den grad tre setninger kan oppsummere 80 prosent av jordens befolkning sitt syn på krigen, kan det godt være at denne uttalelsen er ganske dekkende.
Tonen var en ganske annen på sikkerhetskonferansen i Munchen, der Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock erklærte at:
“Nøytralitet er ikke et alternativ, for da stiller du deg på aggressoren sin side. Vær vennlig og ta side … og i disse tider betyr det også å sende ammunisjon så Ukraina kan forsvare seg.”
Mens vestlige ledere forventer at verdens land skal ta side i den nye stormaktkonfrontasjonen, aksepterer ikke store deler av Det globale sør å underkaste seg denne logikken.
Motviljen mot Vesten i store deler av verden skyldes så klart ikke bare århundrer med kolonialisme og ny-kolonialisme, men også den nedlatende og paternalistiske holdningen disse landene blir møtt med – å pisse på folk for så å fortelle dem at de lukter vondt etterpå er ingen oppskrift på å bygge gode relasjoner. Et illustrerende eksempel var når EU sin høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk Josep Borell sa at Europa er en hage og resten av verden en jungel. Når Frankrikes president Emmanuel Macron nylig avsluttet sin fiasko av en Afrika-turne i Kongo, ble han kraftig irettesatt etter å ha forsøkt seg på en leksjon i demokratiske prosedyrer. I Kongo, et av verdens rikeste og på samme tid verdens fattigste land, der militser, bander og multinasjonale selskaper herjer fritt. På demokrati-fronten har i alle fall Macron nok å stri med hjemme, der hundretusener har demonstrert i ukevis mot den såkalte pensjonsreformen han nå har lykkes med å banke igjennom, etter en presidentperiode hvor gateslag mellom opprørspoliti og rasende demonstranter har vært en jevnlig foreteelse.
Verden står ikke i en verdikamp mellom demokrati og autokrati, men i en interessekamp. Det er en interessekamp mellom land som vil styre seg selv uten ytre innblanding og et USA-sentrert imperium, som kjemper for å bevare sitt hegemoni.
Og det er en interessekamp mellom arbeidsfolk, bønder og mindre næringsdrivende som forsvarer sin verdighet og sine tilkjempede rettigheter mot et oligarki.
Veien videre
Disse interessekampene vil definere den politiske orden i årene fremover. Utfallet er åpent, men man trenger ikke å være i besittelse av noen særskilt profetiske evner for å forutse at verdenspolitikken vil gå gjennom opprivende konflikter i overgangen til en ny verdensorden. Her hjemme vil makthaverne, deres håndlangere og kulturindustrien gjøre sitt for å avlede massene fra problemene som tårner seg opp, ved å nøre opp under kulturkrig og identitetspolitikk, og piske opp stemningen rundt det som i øyeblikket er the current thing. Den svulstige retorikken om våre såkalte demokratiske verdier vil fortsette med uforminsket styrke, parallelt med at denne blir stadig mer i utakt med virkeligheten. Den falske toleransen og forherligelsen av “mangfold”, markedsideologien som har trengt inn i kjønnsfeltets sfære, den gjennomgripende forestillingen om at man kan konstruere seg en identitet ved hjelp av materielt forbruk, tilslutning til overfladiske subkulturer og nå også kirurgiske inngrep, vil dyrkes videre for å holde liv i en illusorisk frihet. Dissidenter vil latterliggjøres og stemples som forskrudde, gale. Politistat-metoder vil begrunnes med henvisning til konstruerte indre fiender, som da den norske justisministeren forsvarte den nye overvåkingsloven ved å vise til “… en eventuell utvikling mot voldelig klimaekstremisme”. Konfrontasjon med land som ikke er villige til å danse etter Vestens pipe vil omtales i kjent orwellisk stil, som da NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg uttalte at “mer våpen er veien til fred.”
Når våre økonomier ikke lenger vil være i stand til å bære den narsissistiske forbrukerkulturen som våre liv er sentrert rundt og som har holdt mennesker i passiv likegyldighet – og interessekampen trer klarere fram – vil til slutt naken makt være det som står igjen.
Krigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Av Lars Birkelund - 21. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/krigsdagbok-del-49-10-til-17-februar-2023/
Dette er 49. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
10. februar
Det gir seg sjøl at norske myndigheter nekter for at de var involvert i Nord Stream-sabotasjen, uansett om de var involvert eller ei. Hva skulle de ellers ha gjort? Det var for øvrig det de gjorde etter U2-affæren i 1960, etter Stay Behind-avsløringene på 1970-tallet, etter tilfeller av grove grensekrenkinger inn i Russland osv. Dessuten kan løse kanoner innen det norske etterretningsmiljøet ha bidratt til Nord Stream-sabotasjen uten at regjeringen ble gjort kjent med det. Det er som kjent en del ting politikerne ikke vil vite, for da blir de også ansvarlige. Hvis de ikke vet kan de nekte med større troverdighet og god samvittighet. Plausible deniability, som det heter på engelsk.
Seinere samme dag:
Roger Waters fordømmer Russlands invasjon av Ukraina i en tale til FN. Hvordan reagerer norske medier på det? De kaller ham «Putins medløper» (Bård Larsen i VG) og hevder at han er «på barrikadene for Putin» (Aftenposten ved Gunnar Kagge). Dette kaller de seriøs, balansert og objektiv journalistikk.
Se/hør talen sjøl. Den er god. Waters har et globalt perspektiv på krigen og trekker inn momenter som glimrer ved sitt fravær i Norge.
11. februar
Noam Chomsky: “Den smarte måten å holde folk passive og lydige på er å strengt begrense spekteret av akseptable meninger, men tillate veldig livlig debatt innenfor det spekteret».
Hvis folk slutter å se på mediene (uansett land) som medier og begynner å se på dem som det de er, nemlig talerør og propagandaorganer for den politikken det er bred enighet om, der debatt kun foregår innenfor smale rammer, vil de lettere kunne peile seg fram til hva som er sant og hva som er usant. Og dette gjelder særlig utenrikspolitikken. Da vil de forstå at det er mye som forties/sensureres, også i Norge. Og da vil de lettere kunne lese mellom linjene.
Det at mediene, med svært få unntak, har en sånn funksjon gjelder sannsynligvis alle land. Men det kan faktisk hende at det gjelder Norge mer enn mange andre land, da enigheten om utenrikspolitikken er nærmest total i Norge, altså som i totalitære land (mediene speiler enigheten så vel som uenigheten, for eksempel når det gjelder kraftpolitikken og kommunesammenslåinger). Roger Waters hadde altså rett da han sa at vestlige mediers propaganda er motstykket til russiske mediers propaganda (noe han sjølsagt har fått kjeft for i norske medier, som ikke liker at de blir omtalt som det de er: propagandaorganer).
Det som sensureres i russiske medier kan altså finnes i norske/vestlige medier. Og omvendt: det som sensureres i norske/vestlige medier kan finnes i russiske medier. Og i andre lands medier. I alle fall land utenfor NATO.
Seinere samme dag.
Av norske medier kan man få inntrykk av at mer eller mindre alle verdens land ønsker å utestenge Russland og Hviterussland fra neste års OL i Paris, pga krigen. Men det er visstnok kun 35 land. Og det er nok en gang de mest krigerske landene, NATO-landene, og noen få til, som vil ha boikott.
Resten av verden skjønner naturligvis at dette er hyklersk, da de har sett NATO-land gå til krig mot det ene landet etter det andre uten at de har blitt boikottet. Og aller minst av Norge. Så de ler av oss.
13. februar
«NATO utgjør ingen trussel mot Russland», presterte Anniken Huitfeldt å si (igjen). Juger hun eller vet hun ikke bedre?
14. februar
«Ukraina bruker enorme mengder ammunisjon i kampen mot russerne. Det går hardt ut over Nato-landenes ammunisjonslagre, fastslår Natos generalsekretær Jens Stoltenberg under en pressekonferanse mandag. – Forbruksraten er nå mange ganger høyere enn produksjonsraten, sier Stoltenberg» (Dagbladet i går).
Hittil har norske medier sagt at russerne er i ferd med å gå tom for våpen og ammunisjon. Ja, det ble sagt allerede i mars/april i fjor. Nå dette.
15. februar
«Zelensky kan komme til å starte verdenskrig: Elon Musk om hvorfor han stoppet Ukrainas hær fra å bruke Starlink». Elon Musk er dermed mer ansvarlig enn norske/vestlige ledere. Det er vel derfor de har begynt å hate ham. De likte ham da han utviklet el-biler.
Seinere samme dag:
Sensur på norsk
NRK URIX hadde i kveld energikrisen i Europa som tema, der programleder Rima Iraki hevdet at det er «uklart» hvem som sto bak sprengningen av Nord Stream 1 og 2 i fjor. Dette til tross for at USA så og si har innrømmet det både før og etter. Og til tross for at Norge ganske nylig har blitt implisert i sabotasjen gjennom avsløring av den verdensberømte gravejournalisten Seymour Hersh. Det at NRK tier så systematisk om dette kan ikke skyldes annet enn sensur. Jeg anbefaler alle å se Alf R Jacobsens kommentarer til dette, der han blant annet viser til historiske norske paraleller, som U2-affæren.
17. februar
«Forsvarssjef Eirik Kristoffersen tror verken Ukraina eller Russland kommer til å vinne krigen. Han tror ikke på noen militær løsning» (VG).
I mer enn et halvt år har de prøvd å få oss til å tro at Ukraina vil vinne krigen. Nå disse mer edruelig ord. Thorbjørn Jagland kommenterte:
«HVIS FORSVARSSJEFEN HAR RETT
står vi overfor den største skandalen etter andre verdenskrig. Vi er blitt forklart i ett år at Ukraina vil vinne. I ett år har hundretusener soldater mistet livet, millioner er drevet på flukt. Så skal det hele ende med en frossen konflikt som innebærer at Russland beholder kanskje 20 prosent av Ukrainas territorium. En forhandlingsløsning som stadfester et slikt resultat vil ikke komme. Ingen i Ukraina kan gå med på det. Derfor får vi nok en frossen ( uavklart) konflikt i Europa.
Forsvarssjefen forsøker kanskje å realitetsorientere oss (og propagandaapparatene), men han kan ikke si det rett ut, at hvis Ukraina skal vinne, må det mye sterkere lut til, kanskje full involvering av NATO.
Skandalen består i at organisasjonene som ble opprettet etter andre verdenskrig for å unngå nye kriger, burde ha vært brukt til akkurat det. FNs generalsekretær sa det så riktig for noen dager siden: «verdens leder gikk ikke i søvne mot katastrofen (som forut for første verdenskrig), de gjorde det i våken tilstand»».
https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=1312400386208015&id=100023141978884
Krigsdagbok del 48 – 4. til 9. februar 2023
Krigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023
Krigsdagbok del 46 – 25. til 30. januar 2023
Krigsdagbok del 45 – 15. til 20. januar til 2023
Krigsdagbok del 44 – 6. til 14. januar 2023
Krigsdagbok del 43 – 30. desember 2022 til 5. januar 2023
Krigsdagbok del 42 – 16. til 25. desember 2022
Krigsdagbok del 41 – 12. til 13. desember 2022
Krigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022
Krigsdagbok del 39 – 22. november til 1. desember 2022
Krigsdagbok del 38 – 19. til 21. november 2022
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Krigsdagbok del 35, 15. til 19. oktober 2022
Krigsdagbok del 34
Krigsdagbok del 33, 1. til 12. oktober 2022
Krigsdagbok del 32, 20. til 30. september 2022
Krigsdagbok del 31, 9. til 19. september 2022
Krigsdagbok del 30, 29. august til 8. september 2022
Krigsdagbok del 29, 21. til 28. august 2022
Krigsdagbok del 28, 7. til 18. august 2022
Krigsdagbok del 27, 28. juli til 6. august
Krigsdagbok del 26, 21. til 27. juli
Krigsdagbok del 25, 12. til 20. juli
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022
Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022
Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni
Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022
Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022
Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022
Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
@Krigsdagbok
Emmanuel Macron: Sveklingautokraten som ble brakt til makten av amerikansk innblanding
Av Gilbert Doctorow - 21. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/emmanuel-macron-sveklingautokraten-som-ble-brakt-til-makten-av-amerikansk-innblanding/
Av Gilbert Doctorow.
Gårsdagens utgave av «Highlights» på iranske Press TV, fokuserte på de pågående politiske og gatekampene i Frankrike grunnet president Emmanuel Macrons bruk av artikkel 49.3 i den franske grunnloven for å vedta en svært omstridt lov som reformerer pensjonsalderen uten å legge den til avstemning i underhuset til lovgiver.
Mitt medpanelmedlem, Moustafa Traori, en akademisk og politisk kommentator i Paris, ga en kortfattet forklaring på hvordan presidentsystemet fungerer i Frankrike og hvorfor, mest sannsynlig alle til syvende sist vil gå tilbake til jobbene sine uten at det er noen store endringer i det politiske liv. Han fortsatte med å drøfte hvor synd det var at franske velgere ignorerte alternative kandidater til Macron på venstresiden ved forrige valg. Hadde de valgt kandidaten Jean-Luc Mélanchon i stedet for Macron, ville de vært spart for den nåværende konflikten.
Jeg er glad for at verten vår tillot meg å ta opp til drøfting hvorfor og hvordan Macron kom til makten i den bredere konteksten som jeg først satte opp for fire år siden: nemlig at det i løpet av det siste tiåret eller mer har funnet sted massiv amerikansk innblanding i de franske presidentkampanjene, noe som har sørget for å sikre CIAs valg for jobben til makten i Paris, ved å eliminere de dyktigste kandidatene fra kappløpet.
Jeg henviser leserne til et essay med tittelen «Emmanuel Macrons tale til kongressens fellesmøte, 25. april 2018» i min samling A Belgian Perspective on International Affairs (2019). Den avsluttende delen av det lange essayet, som omhandler «Hvordan Macron kom til makten: USAs innblanding i fransk politikk», tar historien tilbake til det franske presidentvalget i 2012, da USAs etterretningsbyråer effektivt slo ut av kappløpet med de ledende kandidaten til Frankrikes sosialistparti, Dominique Strauss-Kahn, som ble etterfulgt som fanebærer av ikke-vesenet, dustemikkelen, François Hollande. Som vi vet vant Hollande presidentskapet og overså Frankrikes ustoppelige tilbakegang som europeisk og verdensmakt. Hans embetsperiode var en tid med økonomisk stagnasjon og et svakt Frankrike som forsiktig fulgte etter i fotsporene til den mer dynamiske Angela Merkel.
Fra perspektivet til dagens internasjonale sak nummer én, krigen i Ukraina, og hvordan Minsk-avtalene ble forrådt nettopp av underskriverne Merkel og Hollande, bør det nevnes at den «dynamiske» Merkel selv var gjenstand for personlig kontroll fra Washington. Muligheten utpressing av henne på grunn av indiskresjoner i hennes personlige telefonsamtaler som CIA lyttet på, og spesielt på grunn av hennes seksuelle legning, som det var pirrende spekulasjoner om på den tiden.
Hvordan Strauss-Kahn ble fjernet, vet vi alle. Han ble arrestert på et hotell i New York, siktet for voldtektsforsøk mot en stuepike. Det kan være liten tvil om at dette var en godt forberedt sak om en politisk motivert snare. De skumle detaljene i denne eskapaden dukket umiddelbart opp i amerikanske og globale mediene, sammen med ynkelige bilder av Strauss-Kahn, i håndjern, som ble stilt for retten i en domstol i New York. Dette avsluttet absolutt hans politiske karriere.
Og hvorfor ble Strauss-Kahn fjernet? Årsakene var i det offentlige rom på den tiden. I sin utøvelse av sin daværende stilling som administrerende direktør for Det internasjonale pengefondet som opererer fra kontorer i Washington, D.C., var Strauss-Kahn kjent for sine anti-amerikanske synspunkter og spesielt for sin påvirkning for å avskaffe den amerikanske dollaren som den globale reservevalutaen til fordel for en abstraksjon som ikke er knyttet til ett land, the Special Drawing Rights. Jeg legger til, i parentes, at for øyeblikket ser spørsmålet om å avverge de-dollarisering ved å fjerne Strauss-Kahn fra internasjonal politikk i 2011-2012 eiendommelig ut gitt måten Washington selv har gjort mer enn noen noen gang kunne forestille seg for å detronisere dollaren med sin egen enestående handling, frysing av Russlands statsreserver på innskudd i Amerika i fjor vår innenfor rammen av Ukrainas krigsrelaterte sanksjoner.
Nå, for å gå tilbake til Mr. Macron. Valget hans ble muliggjort da amerikanske etterretningsbyråer grep inn i det franske presidentvalget 2016-2017. På den tiden hadde republikanerne, sentrumspartiet til Nicolas Sarcozy, den 20. november 2016 stemt i et primærvalg for å fremme François Fillon, Sarkozys statsminister fra 2007-2012 som sin kandidat. Fillon var erfaren, kompetent og en selverklært økonomisk reformator. Sånn sett var han en sterk kandidat til å gå opp mot Marine Le Pen, kandidaten til ytre høyre, en Putin-sympatisør og motstander av NATO som Washington avskyr.
Les: Finansteamet bak Macron
Dessverre for ham var Fillon heller ikke likt på den andre siden av Atlanterhavet, hvor han var kjent som en «venn» av Vladimir Putin. På sidelinjen av St Petersburg International Economic Forum i juni 2015, hadde Fillon dukket opp på TV og talte for justering med Russland og hadde offentlig motarbeidet de amerikanske sanksjonene mot Russland som fulgte av Magnitsky-loven fra 2012. Valg av ham, som et valg av den ledende kandidat fra høyre, Marine Le Pen, ville komme til å skape en transatlantisk duo som ville ha jobbet mot den eksisterende strategiske retningen for USAs politikk, som skulle legge ut agn til den russiske bjørnen.
Det kom derfor ikke som noen overraskelse for de av oss som hadde forståelse for metodene og midlene til amerikanske etterretningsoperatører at Fillons kandidatur ble avsporet bare uker før den første runden av presidentvalget da han ble siktet for underslag midt i påstandene om at han hadde lagt sitt kone på den offentlige lønnslisten for lite eller ingen arbeid.
Med Fillon offentlig miskreditert, gikk anti-Le Pen-fakkelen videre til dark horse-kandidaten Emmanuel Macron, som kjørte på en anti-korrupsjonsplattform som på sin egen måte var «populistisk», sog trygt vennlig mot den eksisterende verdensorden. Resten, som de sier, er historie.
Til slutt noterer jeg meg at spørsmålene som de amerikanske byråene senere kan bruke til utpressing av Macron for å holde ham på linje når han tok makten, diskuteres grundig i min nevnte artikkel.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Gilbert Doctorow:
Emmanuel Macron: the weakling autocrat brought to power by American meddling
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Har dere i Steigan sett denne? https://rumble.com/v27ggd7-secrets-of-the-united-nations-what-everyone-should-know.html