Nyhetsbrev steigan.no 20.12.2024
Vesten hvitvasker terroristene sine i Syria
Støre på en annen klode: «Folk får bedre råd»
De væpnede syriske kurderne vil bli knust hvis USA ikke griper inn for å redde dem
Den sionistiske okkupasjonens hær rykker frem i Syria
Zelensky innrømmer at Ukraina ikke kan drive Russland ut av Krim og Donbass
Kina bygger megahavn for 3,5 milliarder dollar i Peru – USA svarer med å tilby 40 år gamle tog
Iran: USAs neste foretrukne krig
Krigsdagbok del 142 – 27. november til 2. desember 2024
Vesten hvitvasker terroristene sine i Syria
Av red. PSt - 20. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/vesten-hvitvasker-terroristene-sine-i-syria/
Nå vil alle vestlige ledere sende sine ministre og byråkrater på pilgrimsreise for å hilse på den etterlyste terroristlederen Jolani i Damaskus. De har visst friskmeldt ham og hans gjeng for alle grusomhetene (godt dokumentert i utallige videoer de siste ti år).
Amerikanske diplomater er på plass i Syria.
Høytstående diplomater fra Biden-administrasjonen er fredag i Damaskus for å møte Syrias nye myndigheter ledet av opprørsgruppa HTS. Det er første gang amerikanske diplomater besøker Syria siden Assad-regimet ble styrtet tidligere i desember, heter det i en uttalelse fra USAs utenriksdepartement.
De amerikanske diplomatene er ventet å holde møter med HTS-representanter om rettighetene til Syrias minoriteter, som USA ønsker skal være inkludert i Syrias politiske overgang, heter det videre.
Utsendingene består av utenriksdepartementets mest høytstående Midtøsten-diplomat Barbara Leaf, presidentens utsending i gisselsaker Roger Carstens og den nyinnsatte seniorrådgiveren Daniel Rubinstein, som nå har i oppgave å lede amerikansk UDs Syria-arbeid.
Besøket skjer idet flere vestlige land gradvis har opprettet dialog med HTS og lederen Ahmed al-Sharaa. Samtidig diskuterer flere land om gruppas tidligere terrorstempel bør fjernes.
De blir konsekvent omtalt som «opposisjonstyrker», «frigjørere» selv om Jabhat al Nusra som de het før de fikk hjelp (vi kan regne med fra amerikanske PR-folk) til å omdøpe seg til Hay’at Tahrir al-Sham. Det var en sammenslåing av flere bander, inkludert Nour al-Din al-Zenki, som skar hodet av 12 år gamle Abdullah Issa, bakbundet, med intravenøs-slangene fremdeles i årene – de kidnappet ham fra et sykehus, kjørte rundt med ham og filmet hvordan de hånet og plaget ham før de slang ham opp på lasteplanet på bilen de hadde kjørt ham rundt med og utførte udåden.
Dette er én av de grusomme forbrytelsene disse terroristene har begått gjennom år i Syria.
Så det var god grunn til at al-Jolani har en pris på 10 millioner dollar på hodet sitt fra de samme kreftene som nå valfarter til Syria for å hvitvaske ham og gi ham massevis av penger.
Støre på en annen klode: «Folk får bedre råd»
Av red. PSt - 20. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/store-pa-en-annen-klode-folk-far-bedre-rad/
Jonas Gahr Støre bekrefter sin rolle som statsministeren uten noen form for bakkekontakt når han i sin halvårlige oppsummerende pressekonferanse før jul sier at «Norsk økonomi har klart seg bra gjennom en usikker tid» og forteller oss at «I sum betyr det at folk får bedre råd».
For mange – både landet, familier, bedrifter og kommuner – så handlet 2024 om økonomi og den situasjonen vi var i.
Og det er naturlig å ta utgangspunkt i det vi hørte for en time siden, fra Norges Bank, som nå varsler det første rentekuttet i mars.
Vi har hørt dem si at veksten i norsk økonomi er på vei opp – og høyere enn de hadde forutsett. At ledigheten holder seg lav og at sysselsettingen skal øke. Det er altså folk på jobb. De forventer kjøpekraftforbedring – på rundt 2 prosent i år og på 1,6 prosent neste år.
Så sammenliknet med andre land, peker altså pilene i riktig retning.
Du finner ikke mange utenfor statsministerens overklasseboble som vil være enige i at dett er en treffende beskrivelse av norsk økonomi i desember 2024.
Men så måtta da også støre innrømme at prisveksten har vært formidabel:
Og jeg har gått inn og sett på frokosten: Prisen på brødet har økt med 25 prosent de siste tre årene, smøret på brødskiva 40 prosent, osten på brødskiva 30 prosent og kaffen 40 prosent. Slik at det jeg erfarer og ser, det er at selv om pilene peker i riktig retning, så er fortsatt opplevelsen at hverdagsøkonomien er utfordrende for mange.
Og det er også slik at når renta er på topp, så biter den mest. Har du et boliglån på 3,5 millioner kroner, betyr det 100.000 kroner mer i utgifter etter alle renteøkningene vi har hatt.
Han tok ikke sjansen på å fortelle folk hvor mye folk må betale totalt for de vanvittige strømprisene, men fortsatte sitt forslitte glansnummer om strømstøtten, en støtte som skattebatalerne betaler til seg sjøl over skatteseddelen for at ikke regjeringas strømpolitikk skal se for jævlig ut. (Ordet jævlig er ikke vårt, vi har lånt det av energiministeren.)
Energiministeren om skyhøye strømpriser: – En helt jævlig situasjon
– De prisene som er i morgen, er helt hinsides. Jeg skjønner veldig godt at folk reagerer, fordi det er en helt jævlig situasjon, sier energiminister Terje Aasland (Ap) til NTB.
For å vise hvor mye han bryr seg fortalte Støre hva han skal gjøre med dette:
Barnehageprisen kuttes med 11.000 kroner i året.
SFO-prisen i 3. trinn kuttes med 18.000 kroner i året.
Barnetrygden økes med 3000 kroner i året.
Studiestøtten for studentene økes med 14.000 kroner i året.
Dette er rett inn i økonomien til viktige grupper i landet vårt.
Nå er det ingen som får alt dette. Men la oss si at en barnefamilie kan nyte godt av de tre første punktene (i aller beste fall), så har de en teoretisk forbedring på 32.000 kroner. Hvor mye hjelper det hvis de samtidig er blant dem som har fått en renteøkning på 100.000 kroner på toppen av prisene på mat og strøm. Folk får ikke bedre råd. Støres tilskudd gjør bare at de får litt mindre dårlig råd. Kanskje.
Du må ha studert på et fransk eliteuniversitet og arvet millioner av pappa, slik Støre har gjort for å se på dette som «lysere tider».
Er det noe rart at Arbeiderpartiet vaker rundt 15%?
De væpnede syriske kurderne vil bli knust hvis USA ikke griper inn for å redde dem
Av Andrew Korybko - 20. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/de-vaepnede-syriske-kurderne-vil-bli-knust-hvis-usa-ikke-griper-inn-for-a-redde-dem/
Det gjenstår å se om USA igjen vil komme dem til unnsetning eller endelig forlate dem.
Wall Street Journal siterte ikke navngitte høytstående amerikanske tjenestemenn for å rapportere tidligere denne uken at Tyrkia forbereder seg på nok en konvensjonell militær intervensjon i Syria mot de væpnede kurderne der. Dette ble fulgt av at utenriksdepartementet avslørte at våpenhvilen mellom Tyrkia og de USA-støttede, men kurdisk-ledede «Syrian Democratic Forces» (SDF) hadde blitt forlenget til slutten av uken. Som bakgrunn har USA baser i SDF-kontrollerte områder nordøst i Syria, som er landbruks- og energirikt.
Samme dag foreslo SDFs kurdiske leder Mazloum Abdi en amerikansk-overvåket demilitarisert sone (DMZ) i Ayn al-Arab/Kobani, som falt sammen med den terroristutpekte Hayat Tahrir al-Shams (HTS) militærsjef som proklamerte at de avviser føderalisme og vil ikke gi autonomi til kurderne. Den første uttalelsen er ment å få USA til å redde de syriske kurdernes autonome prosjekt, mens den andre tydelig signaliserer at det ikke vil bli tolerert i det såkalte «Nye Syria».
HTS sin tyrkiske beskytter anser de væpnede syriske kurderne for å være terrorister, og USAs støtte til dem er mest ansvarlig for urolige tyrkisk-amerikanske bånd det siste tiåret. HTS sin avvisning av føderalisme kombinert med troverdige rapporter om en tyrkisk militær oppbygging langs den syriske grensen antyder at de to forbereder seg på å ødelegge SDF. USA kan derfor enten endelig la dette skje eller risikere ei krise med Tyrkia av desperasjon etter å stoppe utviklingen.
Når det gjelder det første scenariet, var hele poenget med å støtte de væpnede syriske kurderne å frata Assad-regjeringen ressursene som kreves for å gjenoppbygge landet, samtidig som man på en lur måte dyrket en sikkerhetstrussel for å holde Tyrkias multipolare utenrikspolitikk i sjakk, både på en spektakulær anti-ISIS påskudd. Det førstnevnte imperativet er nå irrelevant mens det siste fortsatt er relevant, men de politiske og militære kostnadene som det kan medføre å holde fast ved denne politikken, kan anses som uakseptable for politikere, spesielt Trump.
Å utløse ei alvorlig krise innen NATO over tyrkisk-utpekte terrorister bare en måned før Biden forlater kontoret og mens Ukraina er på hælene, vil være en ulempe for USA. Den avtroppende administrasjonen kan dermed bestemme seg for å forlate sine væpnede syrisk-kurdiske allierte helt eller signalisere at dette er begynnelsen på slutten for dem, men å trekke ut prosessen til etter at Trump trer inn i embetet. Dette kan ta form av å gå med på å overvåke den foreslåtte demilitariserte sonen mens kurderne avvæpner og demobiliserer.
Elitemedlemmer av SDF kan også tillates sikker utreise fra Syria, enten det er til nabolandets kurdiske regionale myndigheter i Irak eller muligens til og med USA eller noen europeiske land på grunnlag av at de frykter gjengjeldelse når den tyrkisk-støttede HTS oppretter sin kontroll over regionen. Dette hendelsesforløpet ville være det beste for USAs generelle interesser, både strategiske og omdømmemessige, selv om det gjenstår å se om politikerne er enige.
Når det gjelder det andre scenariet med å risikere en krise med Tyrkia på grunn av desperasjon for å stoppe SDFs forestående ødeleggelse, vil den avtroppende administrasjonen kanskje ikke at de siste ukene skal defineres av en katastrofal tilbaketrekning fra Syria som minner alle om deres tidligere fra Afghanistan. For det formål kan de trassig holde stand ved å konfrontere tyrkiske tropper på bekostning av USAs ovennevnte strategiske og omdømmemessige interesser.
I så fall ville det være Tyrkias privilegium å eskalere, ikke USAs. En handlingsmåte kan være å stole på HTS som sine stedfortredere for å provosere USA til militært gjengjeldelse mot de samme såkalte «heltene» som Amerika og dets media nettopp har jublet over for å «redde Syria». Det ville kreativt kastet USA inn i et myk makt-dilemma som ville diskreditere USA uansett hvilket svar som følger. Alt i alt ville det være best for USA å kutte sine tap på en «ansiktsbesparende» måte, men de oppfører seg ikke alltid rasjonelt.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Andrew Korybko:
The Armed Syrian Kurds Will Be Destroyed If The US Doesn’t Step In To Save Them
Pentagon sier at det doblet antallet amerikanske tropper i Syria før Assads fall
WASHINGTON (AP) – USA har mer enn doblet antall styrker i Syria for å kjempe mot den islamske staten – en dramatisk økning som Pentagon avslørte torsdag, og erkjenner at de tilførte troppene har vært der i flere måneder eller til og med mer enn en år.
USA hadde i årevis sagt at det var rundt 900 soldater i Syria, men generalmajor Pat Ryder, Pentagons pressesekretær, erkjente at det var omtrent 2000 der nå.
Pentagon ble gjentatte ganger spurt om USAs tilstedeværelse i Syria i kjølvannet av den kaotiske styrten av Syrias president Bashar Assad den 8. desember. Den avslørte ikke økningen og gjentok i stedet 900-tallet.
Pentagon-tjenestemenn sa at de jobbet med å fastsette tidspunktet for økningen og nøyaktig hva de ekstra styrkene gjorde.
Den sionistiske okkupasjonens hær rykker frem i Syria
Av skribent - 20. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/den-sionistiske-okkupasjonens-haer-rykker-frem-i-syria/
I den algeriske avisen »Le courrier d’Algérie» har de 18.12 en detaljert beskrivelse av israelske styrkers fremmarsj i Syria, og om EU sanksjoner. Det mest interessant er om lokal motstand og om vannressurser. – Daniel Ducrocq.
SYRIA: Den sionistiske okkupasjonens hær rykker frem.
Den sionistiske okkupasjonshæren fortsetter sin offensiv i Sør-Syria, okkuperer det syriske Hermon-fjellet og tar «buffersonen» som ligger i det okkuperte syriske Golan.
Ifølge informasjon rapportert av vår korrespondent er okkupasjonsstyrkene nå 15 km fra den internasjonale veien som forbinder Damaskus med Beirut. De har også tatt kontroll over de viktigste ferskvannskildene i Sør-Syria, som ligger i Yarmouk-bassenget. Samtidig retter okkupantens angrep seg mot syriske militære stillinger, med sikte på å ødelegge den syriske hærens operative evner. Okkupasjonshæren hevdet å ha påført det syriske luftvernsystemet «alvorlig skade», og sa at den hadde ødelagt mer enn 90 prosent av de strategiske bakke-til-luft-missilene.
Vår korrespondent rapporterer også om en fremrykning av okkupasjonsstyrkene i noen områder av byen Hadar, som ligger i provinsen Quneitra. De sionistiske troppene sies å ha rykket frem mot byene Kuya, Maariya og Al-Qusayr, som ligger nær den jordanske grensen. I tillegg, i den syriske Golan-regionen, infiltrerte sionistiske tropper byen Saida og den nærliggende landsbyen Maqarz, som ligger på den administrative grensen mellom provinsene Daraa og Quneitra. Til tross for disse fremskrittene klarte ikke okkupasjonshæren å erobre byen Beit Jin, på grunn av lokal motstand.
Nord i landet bekrefter vår korrespondent at vannforsyningen er nesten helt kuttet i byen Aleppo. En israelsk medieplattform avslørte at den sionistiske okkupasjonshæren hadde tatt 370 kvadratkilometer av syrisk territorium. Nettstedet «i24NEWS» rapporterte også at israelske bakkestyrker ødela den syriske hærens infrastruktur og militære posisjoner sør i landet, en operasjon beskrevet som «sensitiv» og utført med støtte fra pansrede bataljoner og infanterienheter. Vår korrespondent påpeker også at israelske enheter gikk inn i tre landsbyer hvor de ransaket innbyggerne og tvang dem til å kle av seg. Den nåværende eskaleringen viser et klart ønske fra den sionistiske okkupanten om å styrke sitt territorielle grep i Sør-Syria, samtidig som den strategisk utnytter regionens vannressurser.
EU opprettholder sanksjoner mot Syria
Selv om de opprinnelige grunnene for å innføre sanksjonene ikke lenger er gyldige, har EU besluttet å utvide sine restriktive tiltak mot Syria. Denne avgjørelsen kommer i en kontekst preget av sammenbruddet av Bashar Al-Assads regime, en hendelse som har forstyrret den syriske politiske dynamikken. Disse sanksjonene, som har vært på plass i flere år, fortsetter imidlertid å veie tungt på syrernes daglige liv, og forverrer en allerede uholdbar sosioøkonomisk krise. Ifølge de siste FN-estimatene har mer enn 880 000 mennesker blitt fordrevet som følge av den nylige eskaleringen av kampene i Syria. FNs kontor for koordinering av humanitære saker (OCHA) påpeker også at rundt 6 % av mennesker på flukt lever med minst én form for funksjonshemming, og dermed øker deres sårbarhet i en allerede alvorlig situasjon.
Amerikabrev (2)
Av Julie Foss - 20. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/amerikabrev-2/
Nå er det jo ikke slik at livet mitt har så voldsom nyhetsverdi i seg selv. Men så selger jeg heller ikke nyheter. Jeg byr på meg selv. Livet mitt. Usensurert. På godt og på vondt. Og lite visste jeg da jeg begynte å skrive om livet mitt, offentlig, gjennom bloggen min, i år 2018, at det skulle bli helt andre greier enn et broket kjærlighetsliv og tragikomiske dater som skulle bli hovedingrediensen noen år etter. Men så er det jo slik livet er – eller hva.
Vi vet lite om hva som venter rundt neste sving. Og lite visste jeg i alle fall at det skulle inkludere både å bli forsøkt tatt knekken på, som i fullstendig og varig knekt over (jeg merker at det «å bli tatt knekken på» er mer spiselig for folk flest enn drapsforsøk, så jeg skal i fortsettelsen tilstrebe bruk av knekke-terminologi) og «flukten fra hønsegården» in real life. Og det er kanskje greit. Og nå er jeg altså her. I Amerika. Hvorfor, har jeg fortalt om før. Men hvordan det er her, skal dere få høre nå.
Det blir et amerikabrev til, det.
Først og fremst er det mye lyder. Jeg tenker at vi begynner med det verste først. Det er jo ikke bare solnedganger og Atlanterhav. For all del. Og det er det sikkert en del som er glad for å høre. For all del. Her blant venner, kan vi være ærlige. Folk flest har det dritt for tiden, -og det er ingenting som gleder folk mer enn at også andre har det dritt. Så jeg skal, by all means, by på dritten. Alt skal med. Alle skal få.
Jo, det er mye lyder. I starten var de enormt høye lydene av fugler bare sjarmerende. Og det er de, til dels, ennå. Men det er øyeblikk da det blir høyt. Som når den ene fugletypen, rasen, eller en particular one (jeg må lese meg opp) synger (eller gjør han egentlig det) – gauker – som en alarm av noe slag. Med intervall. Korte intervall. Og du et par dager tror det er en alarm. At noen har latt fryseren stå åpen – eller noe. Som du da hører hele døgnet. Også når du skal sove. Men som du da til slutt skjønner at er en fugl. Så har du morgenfuglene, åpenbart. Som jeg nå, fully, forstår betydningen av. De er jo i full fres, og fyr og flamme, med drøssevis på hjertet, i 5-tiden på morgenen. Hver dag. Men her jukser jeg egentlig litt. For det er mye lyd fra dyreriket, men du blir vant med det. Så dette kan på sett og vis også tilhøre pluss-siden. Ikke at jeg rangerer oppholdet i pluss og minus kolonner (men det gjorde vi, før vi dro) men dere forstår tegninga. Fuglene er også aldeles nydelige og titt og ofte kikker vi opp, med fugler og stjerner i blikket, og ser hvordan de svever over oss. Papegøyer for eksempel, med knallsterke farger. Slike du gjerne bare har sett i dyrebutikker før. Eller i Egner-boka. Og nå er de her. Rett over hodene på oss. Det er jo magisk. Det er jo det.
Men det er mye annen støy. Det er voldsomme lyder og bråk av kjøretøyene her. Det er så mye, faktisk, at jeg hadde en samtale med en amerikaner hvor jeg i fullt alvor spurte ham om de kanskje har et annet EU-reglement (jeg antar at det finnes) (i Amerika) som tillater slike høye lyder. Fra potter, maskineri og kjøretøy. Ikke minst mopeder. Han kunne frydefullt fortelle meg hvordan han hadde fått seg spesialtilpassede ørepropper for nettopp det. Og la til at han imidlertid husket hvordan det første året var. Hvorpå han la inn en liten, jeg vil ikke si kunstpause, det var en aldeles ekte pause, etterfulgt at ekte, og skremmende, for meg, kroppsspråk. Jeg ventet jo at han skulle si «TULLA!!» rett etterpå, le litt kanskje, men det skjedde aldri. Og jeg forstod at lydene sannsynligvis er kommet for å bli (vel og merke til folk ikke har råd til drivstoff lenger). Jeg har allerede begynt å se meg om etter ørepropper, men dread the day. Det føles veldig femti. Men må man, så må man. Og jeg frykter for hjertet mitt. Jeg skriker, skvetter og hyler hver dag. Det kan umulig være sunt. Selv på kort sikt. Vi blir åpenbart ikke boende i travle byer på lang sikt. Hvor de åpenbare årsakene inkluderer støy, stråling, dårlige butikker og høye priser. Men det får vi ta en annen gang.
Løsbikkjer er også nytt. Og noe vi er redd for. Men som vi, til alles overraskelse, smertefullt venner oss til. Hvor det smertefulle mest ligger i det at vi må venne oss til. Det er altså ikke et lokalt fenomen, men heller og definitivt et nasjonalt fenomen. Et kulturelt fenomen. Men vi venner oss til. Så, alt i alt er det kanskje en god ting. Man ser at man kan venne seg til – ting – en aldri hadde trodd en kunne venne seg til (si den fem ganger på rad). Og vi unngår øyekontakt og overlever hver dag. Også krokodiller overlever vi, sannsynligvis, hver dag. Som jo er en bra ting. Men som definitivt også kan nevnes som utfordrende, – i utgangspunktet. Overlevelsen er jo fin, men eksponeringen, potensielt overalt, er en smule brysomt, eller i nedre sjiktet. Og her må jeg si at jeg er skuffet. Vi ble riktig advart mot mygg, men altså ikke krokodiller.
And it puzzles me. Jeg undres. Og nå er jo jeg kjent for å ha et anstrengt forhold til mygg, -men jeg går for mygg kontra krokodiller any day of the week, om du forstår hva jeg mener. Stikk og kløe, kontra svelging hel. Eventuelt biting over, fullstendig og varig, etterfulgt av svelging hel. Du forstår, her er saken; jeg var av den oppfatning at krokodiller levde i elvene her. I ferskvann. Som de gjør. Og det er rikelig av dem. Både elvene og krokodillene. Og elveutløpene. Det jeg ikke visste imidlertid, var at de også levde i saltvann. Det sies (og vi leser om det) at krokodillene som i utgangspunktet (slikt er det mye av. «I utgangspunktet». Vi vet jo hva det betyr) lever i ferskvann, også kan finne på å forflytte seg til saltvann, for å få seg litt mat. I utgangspunktet … fisk. Og de er «i utgangspunktet ikke interessert i mennesker». Sitat mange folk her nede. Taxisjåfører, meglere, Ticos (det er de lokale. Vi er gringos). Jeg skal si litt mer om megleren, da jeg spurte ham om krokodiller. Hvordan tilstanden var på den lokale stranden. Han sa at de, som folk, ikke «brydde seg så mye om krokodiller». At krokodillene ikke var i saltvannet «så ofte». J
eg forklarte ham at jeg hadde lest at det var en egen krokodille-type, her i Costa Rica, som levde i saltvann. Og som ikke bare forflyttet seg for mat. Men helt egne krokodiller, i saltvannet. Han dro på det. Gjentok at det i alle fall ikke var så mange i sjøen. Hvorpå jeg tenkte at det for så vidt skulle kun en til. For å svelge meg. Men jeg sa det ikke. Og da han avsluttet med å si at de «i utgangspunktet ikke er så interessert i oss mennesker», smilte jeg til han og spurte om bassenget. Som en eller annen snobb. Som trodde hun var så interessant for krokodiller.
Vi har og, mer eller mindre frivillig, fått husdyr. Gekko. Firfisler. Små og store. Det tok litt tid å venne seg til det. Vi hyler mindre nå, enn vi gjorde da. Da vi oppdaget samboerne våre først. Som for øvrig kommer seg inn overalt. Også i moderne leiligheter. Som er helt tette. De ligger i blant på puta. Det er jeg ikke helt vant med ennå. Og de klatrer på veggen. Det er jeg vant med. Jeg hyler som regel alltid bittelitt, -og så henter jeg krukka og pappen og kaster han ut. Overlevelsesraten er overraskende høy. For oss begge. Bare en gang moste vi hodet på en liten en. Det sitter fortsatt i.
En dag da jeg var i byen, skulle jeg krysse gaten. Som krever heltemot, tålmodighet og listighet. Da plutselig kom det en svær øgle som ville krysse gaten sammen med meg. Vi stod der, side om side, beveget hodet fra side til side, for å se etter en åpning i trafikken. Slik stod vi noen minutter, før han gav opp. Han forsvant ned i grøfta igjen. Fant seg sikkert noe annet å gjøre. Jeg stod der ti minutter til cirka, og så fikk jeg gått over. Eller, løpt over. Det er også en slik ny ting. Å stå skulder til skulder nærmest, med øgler på en meter inkludert halen, og med god bredde og. Og som kikker på deg (og dere får øyekontakt) og som senser at du synes dette er spesielt. Men han tok det bra. Han kalte meg ikke rasist eller noe, og vi venner oss til. Alle, venner vi oss til.
Ellers bør nevnes et par artige opplevelser, som jeg tenker sier mye om folket, livet og kulturen her:
Folk er overmåte skjønne. Og de vinker, altså, hele tiden. Og vi blir aldri lei. Verken de eller vi. Det er kjempekoselig. Folk vinker fra sykkelen. Gjennom bilruta. Også damer. Og på nært hold, sier de hei. Eller faktisk, de smiler ogsier hei. Dette vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å bli vant med. Det er ufattelig annerledes. Ufattelig fint. Og noe jeg kan venne meg til.
Folk hjelper deg før du innser at du trenger hjelp. Også folk som ikke tjener noe på det. Først og fremst folk som ikke tjener noe på det. Ser du bortkommen ut et øyeblikk, er de raskt på plass med smil og spørsmål om de kan hjelpe til med noe. Små barn. Voksne damer. Menn. Også menn. Men ikke bare menn. Mennesker av alle slag. Dette har forbauset ungene like mye som meg. Og jeg fryder meg over at de får oppleve det. Leve i det.
Vi har opplevd jordskjelv. Men det er no biggie. For folk her. Jeg trodde bare jeg var svimmel. Som jeg så ofte er. Men så ble det såpass ristete og vanskelig å fokusere at jeg spurte husstanden om de merket noe annerledes. Og det gjorde de. Men det forløp uten videre dramatikk (det er jo sånn man sier), og det hele var over fort.
Litt mer dramatisk var det da det regnet to-tre uker i strekk. Bokstavelig talt, i strekk. Og da vi forstod hvordan det førte til flommer omtrent overalt i landet. Her sa også ticosene at dette var helt utenom det vanlige. Det var altså ikke bare vi som registrerte dette uvanlige. Regntid til tross. Et slikt værfenomen, samtidig, over hele landet, var nytt. Og ryktene begynte følgelig å gå. Om at det var hevet over enhver tvil at dette var menneskeskapt. Bare ikke på måten du er lært opp til å tro (…).
Vi leide golfbil (fremkomstmiddel nummer 1 for gringos) og eieren leverte den på døra. Spurte om å få et glass vann. Noe han fikk. Vi spurte om kompanjongen hans kanskje også ville ha et glass med vann. Han på moped, som han skulle kjøre med tilbake til byen. Nei da, sa eieren. Vennen hadde akkurat drukket øl, så han var nok ikke tørst. Nei, men, da så …
Det er fryktelig dyrt her. Og skyldes legges ofte på rike amerikanere. Hvem vet. Det vi vet er at det er lurt å faste her. Noe vi gjør. Bra for kroppen. Bra for lommeboka. Vi spiste frokost ute forleden dag. Det var riktignok i Tamarindo. Prisen var 1000 kroner. Det kommer aldri til å skje igjen.
Naboen i leilighetskomplekset her, fortalte meg at det var lurt å sjekke skoene for skorpion, før man gikk noe sted. Han hadde generelt god greie på dyr. Han nevnte en Jaguar som hadde vært ute ved veien her. Samt boa-slangen som lå ved bassenget for noen uker siden. Og at de også gjerne henger i trærne. Så også nå ser vi en del opp, slik vi i sin tid lærte av «Look up, Toronto», – men da av helt andre grunner.
Så er det den våkne amerikaneren. Han fortjener et helt eget avsnitt (men det bør ikke være langt. Men jeg kan heller ikke love noe). Jeg vet ikke hvordan jeg skjønte at han var våken, men det er vel som to homofile kanskje (det er vel ikke lov å si slikt lenger, og derfor passer jeg på å gjøre det, og jeg er ikke verre stilt, eller tøffere, enn at jeg samtidig understreker at jeg elsker homofile og har mange homofile venner (det er slikt man sier) (og det stemmer for så vidt. I alle fall det at jeg elsker homofile (eller, det er sånt man sier) (men i alle fall liker dem, som alle andre, og ikke egentlig bryr meg døyten om hvem som elsker hvem eller ligger med hvem, men som registrerer at staten stadig får oss til å lage dette til en sak, når det åpenbart er en ikke-sak). Man merker det. Her lå det i luften, da han snakket om dette uvanlige været. Det lå i blikket. Hans. Så mitt. Utrykket. Hvordan han sa det. Hvor han la trykket. Bittesmå antydninger. Himling med blikk.
Så kom det. Som perler på en snor. Vel og merke etter at han hadde fortalt at han ikke tok vaksinen, og jeg utbrøt hvor heldig han hadde vært! Før jeg fortalte ham om hjerteskaden min og behandlingen i ettertid. Av system og samfunn. Da sa han at hans tenåringssønner heller ikke hadde tatt den, til tross for at den var obligatorisk for å få vært på universitetet. Så da hadde de fått tak i falsk legeattest. På at injeksjonen var injisert. Han fortalte meg dessuten at praksisen var ganske utbredt. Da tok samtalen en ny retning. Det var vel da, kan man si, at disse perlene kom som på en snor. Og hadde noen målt energifeltet rundt oss, akkurat da, ville de sett at det gnistret antakelig. At vi ble revitalisert. Fikk enorm energi. Og opplevde et voldsomt kameraderi. Der, midt iblant palmer, gekkoer og sommerfugler, skjedde det et magisk treff. Riktignok iført lave stemmer og oppmerksomt oppsyn. Men jeg tipper at vi begge sov ganske godt, den natten.
Les også:
Zelensky innrømmer at Ukraina ikke kan drive Russland ut av Krim og Donbass
Av red. PSt - 20. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/zelensky-innrommer-at-ukraina-ikke-kan-drive-russland-ut-av-krim-og-donbass/
Den ukrainske lederen har lenge insistert på at hans krigsmål inkluderte å tvinge russiske tropper ut av Krim og Donbass.
Ukrainas president Volodymyr Zelensky har innrømmet at Ukraina ikke har evnen til å drive russiske styrker ut av territoriet Russland har erobret siden 2022-invasjonen, så vel som Krim, som Russland har kontrollert siden 2014. Dette skriver Dave DeCamp på Antiwar.com.
«Vi kan ikke gi opp våre territorier. Den ukrainske grunnloven forbyr oss å gjøre det. I realiteten er disse territoriene nå kontrollert av russerne. Vi har ikke styrke til å gjenvinne dem», sa Zelensky til den franske avisa Le Parisien.
«Vi kan bare stole på diplomatisk press fra det internasjonale samfunnet for å tvinge Putin til å sette seg ned ved forhandlingsbordet», la den ukrainske lederen til.
Zelensky har lenge hevdet at hans krigsmål inkluderer å drive russiske tropper ut av russisk-kontrollerte Ukraina, som inkluderer omtrent 80 % av den østlige Donbass-regionen og deler av oblastene Kherson og Zaporizzja. Zelensky har presset på for en «fredsformel» der han ba om full russisk tilbaketrekning før fredssamtaler i det hele tatt kunne finne sted.
En mulig fredsavtale som lå på bordet i mars og april 2022, ville ha innebåret en russisk tilbaketrekning fra territoriet de hadde erobret etter invasjonen, i bytte mot ukrainsk nøytralitet. Men avtalen ble frarådet av USA og dets allierte og falt fra hverandre. Senere samme år annekterte Moskva formelt Donetsk, Lugansk, Kherson og Zaporizzja, og anser nå alle oblastene, til og med de ukrainsk-kontrollerte områdene, som en del av Russland.
I juni la Russlands president Vladimir Putin fram Moskvas betingelser for fred, som inkluderte en ukrainsk tilbaketrekning fra oblastene han anser som en del av Russland.
Se også:
INTEL Roundtable w/ Johnson & McGovern : Weekly Wrap
Phil Giraldi : Biden’s Marching Orders
KRIGEN I UKRAINA 00:09 EU lover 30 milliarder euro til Ukraina EU skal gi ytterligere 30 milliarder euro i økonomisk støtte til Ukraina i 2025. Det opplyste EU-president Antonio Costa torsdag kveld etter et møte med EU-ledere i Brussel. Beløpet tilsvarer om lag 356 milliarder kroner. (NTB)
Kina bygger megahavn for 3,5 milliarder dollar i Peru – USA svarer med å tilby 40 år gamle tog
Av Ben Norton - 20. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/kina-bygger-megahavn-for-35-milliarder-dollar-i-peru-usa-svarer-med-a-tilby-40-ar-gamle-tog/
Det er et gammelt ordtak som sier: «En god latter forlenger livet». Det finnes mange artikler på nettet om helsefordelene ved humor, for eksempel: The Scientific Link Between Laughter and Longevity. I min ungdom hørte jeg naturligvis en variant av uttrykket, nemlig: «En god latter forlenger kjeften».
’Så nærme jul tenker vi selvfølgelig at julen er gledens høytid. Men er det også en høytid med skadefreude? Det er neppe det. Nå er det imidlertid den formen for glede, gleden ved skade, jeg vil uttrykke.’ När jag läste rubriken på Ben Nortons artikel nedan, Kina bygger $3,5 milliarder megahavn i Peru – USA svarer med å tillby 40 år gamle tog, kände jag hur det drog i smilbanden, skadeglädjens smilband.
Idag, när det händer så mycket «skrattdämpande», både inrikes och ute i världen, kan det vara trevligt att få skratta, eller åtminstone le. ’Når smilet dessuten går på bekostning av jordens største ødelegger, USA-imperiet, er det selvsagt verdt å informere andre om årsaken til smilet. Akkurat som føflekken gjør med vosmusen’.
Bens artikel innehåller och andra fakta, än de som ger anledning till skadeglädje. De visar tydligt att kapitalismen i utvecklade länder som USA, eller i vasallstater som Sverige, kommit till vägs ände. De förmår inte hantera så avancerade projekt som Kina gör via BRI, i till exempel den nya hamnen i Peru. På samma sätt förmår det kapitalistiska Sverige inte ens hantera bygget av en batterifabrik i Skellefteå (Sverige vil ikke redde batteriselskapet Northvolt). Produktivkrafternas utveckling har gjort att de inte kan fortsätta utvecklas under rådande produktionsförhållanden.
Bertil Carlman
Kina bygger megahavn for 3,5 milliarder dollar i Peru – USA svarer med å tilby 40 år gamle tog
Amerikanska politiker och medier klagar över Kinas växande globala inflytande, men erbjuder inga alternativ för att hjälpa länder att utvecklas. Peking bygger hamnen i Chancay i Peru för 3,5 miljarder dollar, medan Washington bara var villig att sälja begagnade tåg till Lima som byggdes på 1980-talet.
Kina har investerat miljarder dollar i att bygga en historisk ’megahamn’ i Peru, som har potential att förändra handeln i Latinamerika och kickstarta den regionala ekonomiska utvecklingen.
USA har demoniserat denna hamn och framställt den som ett hot, men Washington har inte erbjudit Peru några alternativ.
I stället för att hjälpa Peru att bygga ett jämförbart infrastrukturprojekt var den amerikanska regeringen bara villig att sälja begagnade dieseltåg från 1980-talet.
Som grädde på moset berättade Joe Biden-administrationen felaktigt för allmänheten, att de «donerat»dessa 40 år gamla tåg, men i själva verket var Lima tvungna att betala miljontals dollar.
Kinas president Xi Jinping reste till Peru i november för att delta i det årliga APEC-toppmötet. Där invigde han den enorma hamnen i Chancay1, på Perus Stillahavskust.
Hamnen i Chancay2 kommer att avsevärt minska frakttiden mellan Asien och Latinamerika från 35 dagar till bara 23 dagar. Det beräknas också minska kostnaderna med 20 %.
1,3 miljarder dollar har redan investerats i projektet, med planer på att fortsätta expandera och lägga till en industripark, till en kostnad av totalt 3,5 miljarder dollar. Det beräknas generera 4,5 miljarder dollar i årliga intäkter.
USA:s «alternativ» för Lima: begagnade dieseltåg från 1985
Washington har visat sin upprördhet över den växande relationen mellan Kina och Peru.
USA:s utrikesminister Antony Blinken reste också till det sydamerikanska landet i november. Där, i ett försök att stjäla Xis åska, höll han en presskonferens. [Lyssna på Blinkens inlägg i videon]
Stående framför 40 år gamla tåg med den amerikanska flaggan meddelade Blinken att «USA kommer att stödja staden Lima när den utvecklar en ny passagerartågslinje».
Vita huset publicerade ett faktablad om att «främja partnerskapet mellan USA och Peru» där Biden-administrationen skrev att «Kaliforniens pendeltågslinje Caltrain kommer att donera 90 passagerarvagnar och 19 lok till staden Lima».
Det fanns dock ett stort problem med detta påstående: det var falskt. De begagnade tågen var inte en donation.
Den lokala kaliforniska pressen avslöjade att Caltrain hade sålt tågen till Lima för 6,32 miljoner dollar, efter att Caltrain hade ersatt sina gamla dieseltåg, som byggdes 1985, med en modernare elektrisk flotta.
På Twitter fick en video av Blinkens presskonferens i Peru ett meddelande från communityn som faktagranskade hans vilseledande uttalande.
Amerikanska medier hävdar att Peru är dess koloniala «bakgård» – Trumps rådgivare hotar med tullar
Denna händelse var en slående symbol för de stora skillnaderna mellan Kinas och USA:s utrikespolitik.
I stället för att erbjuda sig att hjälpa Peru att utveckla landets infrastruktur, har tjänstemän från USA svarat med att hota den sydamerikanska nationen.
En av USA:s främsta rådgivare till den tillträdande presidenten Donald Trump, som tjänstgjorde i hans första administration och nu bistår hans övergångsteam, Mauricio Claver-Carone, föreslog att USA:s regeringen avser att införa 60-procentiga tullar på varor som färdas genom hamnen i Chancay.
Medier i USA, som Newsweek, använde ett kolonialt språk och beskrev den kinesiskbyggda hamnen i Peru som ett förmodat hot «på USA:s bakgård».
Denna nedlåtande retorik är baserad på den 200 år gamla koloniala Monroedoktrinen, som topptjänstemän i Trump-administrationen åberopade som en del av ett försök att återinföra USA:s imperialistiska hegemoni i regionen.
Politiska ledare i Latinamerika har länge betonat att deras länder inte är någon främmande makts «bakgård» eller territorium , de är suveräna, oberoende nationer.
Geografiskt sett ligger Peru dessutom inte ens i närheten av USA. Avståndet mellan USA:s huvudstad Washington DC och Perus huvudstad Lima är svindlande 5700 kilometer (mer än 3500 miles).
China’s Xi Unveils Megaport in America’s Backyard Amid US Concerns
Det ironiska är att medan USA:s press demoniserar Kina, har Washington en lång historia av att blanda sig i Perus inre angelägenheter och kränka dess suveränitet.
År 2022 sponsrade USA en statskupp som störtade Perus demokratiskt valda vänsterpresident Pedro Castillo.
Perus nuvarande högerledare, Dina Boluarte, blev aldrig vald, och är så föraktad av sitt folk att hon konsekvent har haft ett ensiffrigt opinionsresultat.
Boluarte har också visat sig vara extremt pro-USA. Men Kina är Perus största handelspartner, med vilken landet genomför 32 procent av sin handel.
Dessutom har hamnen i Chancay planerats i över ett decennium. Bygget påbörjades flera år innan Boluarte kom till makten, och den skulle ha invigts oavsett vem som var president.
Faktum är att hamnen kan förändra landet ekonomiskt. Vilken peruansk ledare som helst skulle ha försökt ta åt sig äran för det. Boluarte hade helt enkelt tur att det hände när hon (odemokratiskt) kunde ta makten.
Vad denna situation visar är att USA, trots de politiska sympatierna hos den lokala styrande comprador-eliten, håller på att förlora inflytande, helt enkelt för att man inte erbjuder något som faktiskt kommer att gynna Perus ekonomi.
Washington förväntar sig att länder som Peru och deras västerländska härskande klasser ska offra sina egna ekonomiska intressen för USA:s räkning. Men i allt högre grad är inte ens den USA-vänliga eliten längre villig att göra det, eftersom de har andra alternativ.
Kinas statsledda BRI kontra G7:s BlackRock-finansierade privata infrastruktur
Kina är redan den största handelspartnern för de flesta länderna i Sydamerika.
Nya infrastrukturprojekt i regionen, som hamnen i Chancay, kommer att hjälpa Asien och Latinamerika att fördjupa sin ekonomiska integration, i det som Peking kallar syd-syd-samarbete.
Bolivias president Luis Arce meddelade att han talat med Kinas president Xi vid sidan av G20-mötet i Brasilien i november, och att de diskuterat planer på att potentiellt skapa ett interoceaniskt tåg som förbinder Stilla havet med Atlanten, med start från Perus hamn i Chancay och för att sedan korsa genom BRICS-partnerna Bolivia och Brasilien.
Megahamnen är en viktig del av det som Kina kallar 2000-talets maritima sidenväg.
Peking betraktar hamnen i Chancay som ett «flaggskeppsprojekt» i sitt BRI-projekt, en decennielång kampanj där Kina har spenderat mer än 1 miljard dollar på att bygga infrastruktur runt om i världen.
Med BRI har Kina försökt diversifiera sina internationella ekonomiska relationer och minska sitt beroende av västerländska marknader.
År 2011 tillkännagav Barack Obama-administrationen sin «pivot to Asia»-politik och planerade att skicka fler amerikanska trupper till Asien-Stillahavsområdet för att militärt omringa Kina.
Donald Trumps administration höjde insatsen genom att inleda ett aggressivt handelskrig mot Kina, vilket eskalerades ytterligare av Joe Biden.
Genom att bygga ny infrastruktur och nya handelsnätverk i det globala syd, hoppas Kina kunna minska sitt beroende av handel med ett alltmer fientligt USA, som försöker hålla tillbaka Kina.
Projekten i Kinas BRI byggs till stor del av statsägda företag, som inte drivs av vinster, och som därmed kan investera i infrastruktur som kanske inte tjänar så mycket pengar, men som kommer att vara strategisk. Statsägda företag utgör mer än en tredjedel av Kinas ekonomi.
60 procent av hamnen i Chancay finansierades av Kinas statsägda företag COSCO Shipping, medan de övriga 40 procenten finansierades av ett privat peruanskt gruvbolag.
Samtidigt som Kina har blivit världsledande när det gäller att bygga infrastruktur av hög kvalitet, har USA misslyckats med att investera i grundläggande infrastruktur på hemmaplan, där landets egna broar håller på att kollapsa.
Biden-administrationen gjorde ett sista desperat försök att konkurrera med Peking genom att 2021 tillkännage ett G7-initiativ kallat Build Back Better World (B3W). Den statliga propagandakanalen VOA i USA beskrev detta rakt på sak som Washingtons «motpol till Kinas BRI»
Hittills har dock B3W åstadkommit väldigt lite. En av de främsta anledningarna är att G7-kampanjen förlitar sig på privata, vinstdrivande företag i stället för att förlita sig på staten, som Kina har gjort i BRI. « »
Redan från början gjorde den amerikanska regeringen det klart att B3W är en nyliberal kampanj baserad på «offentlig-privata partnerskap», där investeringsfonder på Wall Street kommer att få avkastning för sina rika kunder genom att köpa upp privatiserad infrastruktur.
I pressmeddelandet från Vita huset, där initiativet tillkännagavs, betonades att «Genom B3W kommer G7 och andra likasinnade partners att samordna sig för att mobilisera kapital från den privata sektorn»; B3W syftar till att «stödja och katalysera en betydande ökning av privat kapital för att tillgodose infrastrukturbehoven» genom att förlita sig på en «marknadsdriven privat sektor».
B3W bytte senare namn till Partnership for Global Infrastructure and Investment (PGII).
Vid G7-toppmötet i Italien i juni 2024 meddelade Vita huset att BlackRock skulle hjälpa till att övervaka PGII, genom att mobilisera «privat kapital för projekt» och använda den «privata sektorn» för att bygga infrastruktur.
BlackRock är världens största investeringsbolag, med 11,5 biljoner dollar i förvaltat kapital.
Miljardären och oligarken som är ordförande och VD för BlackRock, Larry Fink, talade som hedersgäst vid G7-mötet, där han insisterade på att «det är viktigt att bygga ny infrastruktur, särskilt genom offentlig-privata partnerskap».
Fink redogjorde för Wall Streets planer på att berika sina kunder genom att bygga privatiserad infrastruktur i det Globala Syd, och han förklarade strategin när han satt vid ett bord tillsammans med G7-ländernas statschefer:
IMF och Världsbanken skapades för 80 år sedan, när det var bankerna, inte marknaderna, som finansierade det mesta. Idag har finansvärlden vänt. Kapitalmarknaderna är den största källan till finansiering i den privata sektorn, och för att frigöra dessa pengar krävs ett annat tillvägagångssätt än gårdagens balansräkningsmodell för banker.
Det finns fortfarande mycket arbete att göra, men reformerna under de senaste åtta månaderna har resulterat i miljarder nya dollar till utvecklingsländernas infrastruktur. Det är vad ni såg förra veckan i samband med tillkännagivandet av investerarkoalitionen. BlackRock, GIP [Global Infrastructure Partners], KKR och andra stora företag kommer att investera 25 miljarder dollar i Asiens tillväxtekonomier.
Originalens tittel:
China builds $3.5 billion mega-port in Peru; US responds offering 40-year-old trains
Oversatt til svensk for steigan.no av Bertil Carlman.
Iran: USAs neste foretrukne krig
Av Douglas Macgregor - 20. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/iran-usas-neste-foretrukne-krig/
USA står i fare for å bli lurt inn i en blodig krig med store regionale endringer i kjølvannet av Syrias kollaps.
The American Conservative – 17. desember 2024.
Freden er ikke nær i Midtøsten, og Israels statsminister Netanyahu er fortsatt fast bestemt på å utvide krigen. Syria er i realiteten delt i israelske og tyrkiske territorier og er opptakten til en bredere krig med Iran. Som Times of Israel rapporterte i forrige uke, har det israelske luftvåpenet (IAF) «fortsatt å øke sin beredskap og forberedelser» for «mulige angrep i Iran».
Netanyahus høyeste prioritet er ødeleggelsen av Iran før Russland avslutter sin seier i Ukraina og Syria blir en ny slagmark for tyrkere og israelere. Det er ikke bare slutten på Washingtons «regelbaserte internasjonale orden». Det er begynnelsen på kaos. Israelske styrker og tyrkiske hjelpestyrker (det vil si de islamistiske terroristene som plyndret Syria), stirrer allerede på hverandre over en demarkasjonslinje som går øst-vest like sør for Damaskus. Netanyahu har ingen illusjoner om konflikten mellom Ankaras langsiktige strategiske mål i regionen og Jerusalems besluttsomhet om å kreve det syriske krigsbyttet.
I tillegg til alvorlige økonomiske problemer og samfunnsmessig misnøye på hjemmefronten, konfronterer den nyvalgte presidenten Donald Trump nå den farlige distraksjonen av kriger han ikke startet, kriger som ikke vil gi hans administrasjon og hans land noen strategisk fordel. USAs garanti for Netanyahus ekspanderende krig i Midtøsten vil sette USAs nasjonale sikkerhet i fare og garantere at Washington, dets væpnede styrker og den amerikanske økonomien vil være gisler for hvilken som helst strategisk retning Netanyahu bestemmer seg for å ta.
Å starte krigen før, heller enn senere, er avgjørende for Netanyahu. Krig med Iran stiller Trump overfor en strategisk kjensgjerning. I tilfelle Trump bestemmer seg for å distansere USA fra et nytt blodbad i Midtøsten, vil Israels pågående konflikt med Iran og Tyrkias mulige konfrontasjon med Israel, gjøre tilbaketrekning umulig.
Amerikanske politiske planleggere må forstå den større konteksten som alt dette utspiller seg i – og hvorfor en krig mot Iran til slutt vil bringe oss og våre påståtte israelske venner sorg. Hovedmålet for amerikanske utenrikspolitiske planleggere bør være tilpasningen av den amerikanske økonomien og det militære etablissementet til den multipolare verden og utviklingen av nye markeder, ikke nye fiender. Washingtons avvisning av å erkjenne de grunnleggende skiftene i makt og rikdom, ligger i kjernen av mye av Biden-administrasjonens utenrikspolitiske fiasko.
En vellykket håndtering av endring ville unngå en konflikt med Iran; det ville fredelig forsone konkurrerende krav om regionalt hegemoni, slik kineserne nylig gjorde med sin megling av den historiske tilnærmingen mellom kongeriket Saudi-Arabia og Den islamske republikken Iran. Det vil revitalisere slike multilaterale organisasjoner som FNs sikkerhetsråd og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE. Disse handlingene skulle kultivere fremveksten av nye maktkonstellasjoner i tråd med Metternich og Castlereaghs Concert of Europe* fra 1815. Akkurat som ingen spørsmål om strategisk sikkerhet i Europa kan løses uten russisk deltakelse, kan ikke Washington skape stabilitet i Midtøsten ved betingelsesløst å støtte Israels territorielle ambisjoner.
*(Fra 1815 til 1914 etablerte Concert of Europe et sett med prinsipper, regler og praksis som bidro til å opprettholde balansen mellom stormaktene etter Napoleonskrigene, og til å skåne Europa fra en ny stor konflikt. O.a. Kilde: Concert of Europe (The) | EHNE)
En amerikansk unnlatelse av å håndtere sin egen overgang til multipolaritet, vil skape mer kaos og antenne en storkrig i Midtøsten, for ikke å nevne full krig med Russland, og til slutt Kina. Et syn som prioriterer å unngå konflikt, ikke å starte nye konflikter, må erstatte nesten tre tiår med ubrukelig lederskap i utenrikssaker. Nytenkning innen forsvars- og utenrikspolitikk bør rangere diplomati og fredelig samarbeid først, fremfor bruk av militær makt.
Napoleon Bonaparte spøkte med at i krig er sannheten det første offeret. Ingenting har endret seg siden den gang. Washington er en veritabel kilde til løgner som gir næring til en uendelig strøm av falske fortellinger om den sanne karakteren til jihadisthordene som raser over hele Syria. For våre formål er det imidlertid viktig å merke seg maktfordelingen bak de islamistiske fraksjonene som nå plyndrer og terroriserer Syria.
Washington ser ut til å være uvitende om Syrias ødeleggelse og fremveksten av felles israelsk-tyrkisk hegemoni over hele Midtøsten. Oppløsningen av Syria åpner imidlertid et kort mulighetsvindu for Tel Aviv til å angripe Iran. Som Times of Israel-rapporten bemerket, mens IAF tidligere «ikke ville fly direkte over Damaskus når de utførte angrep på Iran-tilknyttede mål i hovedstaden, kan de gjøre det nå».
Netanyahu tror han har vinden i ryggen: Oppmuntret av Assad-regimets sammenbrudd, vil han rette oppmerksomheten mot Libanon, Sør-Syria og Vestbredden. En forutsigbar konsekvens av et angrep på Iran vil være en styrking av den kinesisk-meklede iransk-saudiske tilnærmingen – og en sementering av blokkene i det større Midtøsten, som vil se Iran, støttet av Russland, Kina, Saudi-Arabia, satt opp mot en midlertidig israelsk-tyrkisk blokk, støttet av Washington og landets europeiske vasaller.
Iran er ikke Irak: Med 90 millioner mennesker er det dobbelt så mange som Iraks befolkning, Iran har en mer utviklet økonomi og har mektigere allierte enn Saddam Hussein noen gang hadde. I motsetning til neokonservative forventninger er det ingen lette saker i det større Midtøsten.
Det eneste som er sikkert midt i kaoset er at, takket være Bidens, Netanyahus og Erdogans samtykke, har en bredere krig i det større Midtøsten bare så vidt begynt. Det er en vi kommer til å angre på.
Artikkelen er hentet fra The American Conservative:
Iran: America’s Next War Of Choice
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Amb. Chas Freeman: The US Endgame in Syria and Ukraine
(12) New Merkel Memoirs CONFIRM Russia’s REAL Intentions For Ukraine| Thomas Fazi – YouTube
Douglas Macgregor, oberst (pensjonert) er seniorstipendiat ved The American Conservative, tidligere rådgiver for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, administrerende direktør for Our Country Our Choice, en dekorert kampveteran og forfatter av fem bøker.
James W. Carden er en bidragsytende redaktør for The American Conservative og en tidligere rådgiver for det amerikanske utenriksdepartementet.
Krigsdagbok del 142 – 27. november til 2. desember 2024
Av Lars Birkelund - 20. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/krigsdagbok-del-142-27-november-til-2-desember-2024/
Dette er 142. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022.
27. november
Jeg trodde aldri jeg skulle si at jeg synes synd på Espen Barth Eide. Og det syns jeg heller ikke. Men la meg forklare:
Det har omsider blitt noe opposisjon mot den rådende utenrikspolitikken i Norge. Det ønsker jeg velkommen. Problemet er at det meste av opposisjonen som finnes på Stortinget, og norske medier, er enda verre enn regjeringen og Eide. Den ledes av Høyre og Venstre på Stortinget og sånne som Hanne Skartveit og folk fra Helsingforskomiteen i mediene.
AUF pleide å være en antikrigs-opposisjon mot moderpartiet, til og med mot NATO. Nå, under den nye ‘lederen’ Gaute Børstad Skjervø, er de også blant de verste krigshisserne.
Så nå får Eide ikke bare kritikk fra antikrigsaktivistene – som har argumentene på sin side, men lite makt (les penger) bak kravene – men også fra de som vil ha enda mer krig. Fra de som er så glade i krig at de må like å se at blodet flyter (så lenge det ikke skjer i Norge).
Dette er årsaken til at jeg et lite øyeblikk syntes synd på Eide. Men han greide seg fint i debatt med Skartveit på Dagsnytt 18 i dag. Så jeg syns ikke lenger synd på Eide, som skal ha ros for at han har justert Norges politikk overfor Israel/Palestina en smule. Men dessverre kompenserer han med å være enda mer krigersk mot Russland.
Enda mer krigersk, men ikke nok for Skartveit, Høyre, Venstre, AUF Norwegian Helsinki Committee og den slags.
Fytterakkern. Dette er Norge av i dag, resultatet av mer enn 75 år med propaganda for NATO kombinert med skremselspropaganda/løgner mot Russland og andre land som USA misliker.
Seinere samme dag:
På NRKs Dagsrevyen fikk vi igjen se at ‘journalistene’ ofte er enda mer krigshissige enn politikerne. Og det sier ikke lite. Særlig ikke i denne saken.
For først lyktes Stortinget med å presse regjeringen til å gi mer enn dobbelt så mye i våpenstøtte til Zelensky-regimet (fra 15 til 35 milliarder kroner). Likevel presterte NRKs Åsa Vartdal gjentatte ganger å si til statsminister Støre at det ikke er nok.
Dette er hva som går for å være kritisk journalistikk i Norge. For Vartdal kunne naturligvis også ha spurt: «Hvorfor pøse så mye våpen inn i krigen når de fleste ukrainerne vil ha øyeblikkelig fred»? Men da hadde hun fått sparken, så det gjør hun ikke.
28. november
Bravo til Kai Eide.
Det var den hensynsløse NATO-ekspansjonismen, for enhver pris, i strid med løfter og utallige advarsler helt siden 90-tallet, som førte til krig i Ukraina.
Tyskland og Frankrike sa nei i 2008 rett og slett fordi de visste at Russland ville se på det som en krigserklæring. USA fikk likevel presset i gjennom at Ukraina SKAL bli med, på sikt, på et tidspunkt da kun 20% av ukrainere ønsket NATO-medlemskap. Siden 2014 har Jens Stoltenberg vært en av de farligste og nyttigste idiotene for denne politikken. https://www.facebook.com/kai.eide/posts/8929547803767950?ref=embed_post
Seinere samme dag:
52% av ukrainerne vil ha øyeblikkelige fredsforhandlinger, viste en måling i forrige uke. Og Zelensky har igjen blitt like upopulær, eller enda mer upopulær enn han var før Russlands invasjon i 2022. Han ble valgt i 2019 etter løfter om fred. Nå er det kun 16% av ukrainerne som ville ha stemt på ham (20% av de som har bestemt seg, altså ikke inkludert de som svarte «vet ikke»). Det var sjølsagt derfor Zelensky avlyste valget som skulle ha vært i mai.
«Only 16% of voters would back Ukrainian leader Vladimir Zelensky if a presidential election were held now, a survey has revealed».
Hva sier Regjeringen og Stortinget til dette, de som hittil har smisket med Zelensky og som har sagt at ukrainerne skal bestemme når det skal bli fred og på hvilke premisser?
Dette handler sjølsagt ikke om å hjelpe ukrainerne. Det handler om å hjelpe USA med å beholde sitt verdenshegemoni, eventuelt med å ødelegge Russland.
29. november
Aage Borchrevink fra Norwegian Helsinki Committee spammer nå sin egen X-konto til støtte for et forsøk på statskupp i Georgia. Et statskuppforsøk som støttes av USA/NATO/EU fordi denne ‘treenigheten’ håper å skaffe et marionettregime de kan bruke i krigen mot Russland, slik de gjorde i Ukraina i 2014.
Aage Borchrevink er ikke så dum at han ikke skjønner dette, som jeg dessuten har forklart ham gjentatte ganger. Så han spiller uskyldig ved å late som om demonstrantene han støtter kun er heltemodige forkjempere for demokrati.
Jeg var i Georgia før, under og etter valget 26. oktober og skrev fem artikler om det, som denne: «Om mediene i Georgia og faren for krig»:
Seinere samme dag:
«Professoren mener Putin har ambisjoner om å skaffe seg et overtak på Vesten ved å sulte ut Afrika, som igjen vil skape enorme flyktningstrømmer» (ABC Nyheter 14. juni 2022, som hadde hentet det fra Twitter).
Denne professoren, Timothy Snyder, er nærmest en guru for Jonas Bals og andre som blir regnet som eksperter i Norge. Tydeligvis også for ABC Nyheter, samt for mange politikere. Hvordan kan det gå galt med slike forbilder?
Seinere samme dag:
USA/NATO/Israels jihadister i Syria er på offensiven igjen og det startet rett etter våpenhvilen mellom Israel og Libanon. Dagsrevyen hadde i dag en ganske fyldig dekning av dette uten å si noe om at USA/NATO/Israel støtter/væpner jihadistene.
Når NRK insinuerer at det kun er Tyrkia som ønsker å svekke Syria juger de rett og slett. For de vet bedre. Til og med Stortinget fører en politikk for å svekke Syria, som er alliert med Russland. Det har Stortinget gjort siden 2011.
NATO-kringkasteren NRK har gjenopptatt opp sin stygge virksomhet med å propagandere for det som faktisk er Al Qaeda i Syria, som jeg skrev om i Norges krig mot Syria fra 2020.
30. november
ABC for de som hevder at de er Ukrainas venner.
1. Ukrainerne har rett til å forsvare seg, men det betyr ikke at vi MÅ hjelpe dem med det, som mange har blitt manipulert til å tro. Og særlig ikke med våpen. I så fall hadde vi også hatt plikt til å levere våpen til Palestinas kamp mot Israels okkupasjoner, Syrias kamp mot USAs okkupasjon osv. Det vi derimot bør hjelpe alle med, er fred.
2. Ukraina er ikke demokratisk, og det har ellers ingen betydning for om vi skal gi våpen til ukrainere .
3. Påstanden om at Russland bedriver folkemord på ukrainere er også utbredt, blant Ukrainas såkalte venner. Men ukrainere hadde ikke flyttet tilbake til Russland-okkuperte områder hvis Russland hadde bedrevet folkemord på dem.
1. desember
Fredelige demonstranter, påstår norske medier, Espen Barth Eide og andre. USA, EU, Regjeringen, Stortinget og mediene deres støtter et forsøk på væpna revolusjon i Georgia. De ønsker å få med seg Georgia på krigen mot Russland.
Jeg har chattet med en georgier bosatt i Tbilisi den siste timen, og han sier på den ene siden at han mener regjeringen der overreagerte med beslutningen om å legge forhandlinger med EU på is. På den andre siden sier han at det nå er helt åpenbart at USA og EU prøver å skifte regjering i Georgia. Den mest sannsynlige årsaken har jeg forklart.
2. desember
Kun 19% av tyrkerne har et «fordelaktig» inntrykk av NATO, iflg Aftenposten 2. desember 2015. 73% av dem har et «svært ufordelaktig» inntrykk av NATO.
Jeg misunner ikke Tyrkia eller tyrkere på noen måte. Men dette tyder i alle fall på at de har mer NATO-kritiske medier enn Norge (det skal ikke mye til).
Seinere samme dag:
Trump truer med 100 % toll mot land som ikke aksepterer at USAs valuta fortsatt skal være verdensvaluta.
Pussig nok har jeg ikke lagt merke til at norske medier har kritisert ham for det, de som kritiserer ham for alt mulig annet. Hverken for at det bryter med prinsipper om frihandel eller fordi dette er et latterlig tiltak i en verden der USA ikke lenger er i stand til å diktere andre stormakters politikk.
Scott Ritters kommentar er vel verdt å lese: «Hvis du skal få verden tilbake til dollaren, må du gjøre dollaren attraktiv for verden. Stopp sekundære sanksjoner. Returner konfiskerte statlige midler. Åpne Swift for alle uten begrensninger. Gjør dollaren brukbar for alle. Ellers vil ingen ønske å bruke dollaren».
Paulo Nogueira Batista, tidligere IMF-direktør og grunnlegger av BRICS New Development Bank: «BRICS ville aldri ha blitt opprettet hvis vi ikke hadde følt at Vesten var uvillig til å ha en ekte dialog med oss». Dette sa Paulo Nogueira Batista, tidligere IMF-direktør og grunnlegger av BRICS New Development Bank.
