Nyhetsbrev steigan.no 20.12.2022
Generalåtak på miljørørsla i bokform
EU har planene klare for private klimakvoter
Lekkasje: privat spionfirma mot den globale befolkningen med ulovlig spionasjeprogram
Nederlandske bønder kjemper mot teknokratiske krefter som vil fordrive dem
Sosialdemokratiets grunnfortelling
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Generalåtak på miljørørsla i bokform
Av Svein Lund - 20. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/generalatak-pa-miljororsla-i-bokform/
Ikke i mitt nabolag – Hvorfor NIMBY-saker utfordrer det norske demokratiet. Det er den lange tittelen på ei bok som kom ut våren 2022. Med boka vil forfattaren fortelje framtidige utbyggarar av gruver, vindkraft og andre naturinngrep korleis dei skal behandle den motstanden dei vil bli møtt med, og slik overvinne denne og få planane sine gjennomført. Forfattaren Elisabeth Gammelsæter er tidligare generalsekretær i Norsk Bergindustri, no konsulent i Sweco, eit selskap som har hatt stått for utgreiing av ei rekke store utbyggingssaker, blant dei gruveprosjektet Nussir i Finnmark.
Av Svein Lund.
Mange bøker er skrive om trugsmåla mot natur og miljø og om kampen for å bevare naturen. No har motboka endelig kome: Utbyggarsida sitt svar. Det store generalåtaket på miljørørsla, som egoistar som ikkje bryr seg om heilheita og fellesskapet og som attpåtil trugar det gjeve demokratiet vårt.
Eg helsar boka velkomen og tilrår alle å lese henne. Ikkje at eg er samd i bodskapen, men fordi ein her får samla mellom to permar eit program for gruvespekulantar, vindkraftbaronar og andre som vil tene på rasering av naturen. Her får vi fiendane av miljørørsla og miljøet framført i fri dressur. Og for alle som er engasjerte i å verne naturen kan det vere nyttig lesing.
Boka er gitt ut på Frekk forlag, og lever opp til forlagsnamnet. Vi kan like godt bruke ordet «uforskamma». For bildet som boka gir av motstanden mot gruveplanar, kraftutbygging og «byutvikling» fortener å karakteriserast som uforskamma usaklig.
Utbygging for å redde verda
Allereie forsideillustrasjonen gir klar melding: Ved ei teikning av ein vindturbin, ei bygningskran og forskjellige bygningar står tre demonstrantar med plakaten «Ikke her!». I det såkalla kap. 0, «Forpostfektninger» kjem programerklæringa: «Vi trenger – påstår jeg – å gjennomføre noen krevende prosjekter for å redde verden.» Intet mindre. Forfattaren representerer dei som skal redde verda, mens motparten er dei som står i vegen for dette edle ønsket.
Det held fram i forordet, som snarare er ei programerklæring for boka. «I en opphisset diskusjon om sjødeponi i 2015 tvitret en motstander med største selvfølgelighet at vedkommende syntes det var helt unødvendig å utvinne grunnstoffer. Tweeten kom fra en mobiltelefon eller en PC eller en iPad fullpakket av grunnstoffer.» Denne gåvepakka til dei utvinningskåte blir servert utan kjelde, men eg kjenner igjen historia frå nokre år tilbake. Eg hugsar saka blei undersøkt da, og det synte seg at det var eitt tilfelle av at ein person hadde skrive noko slikt. Eitt einaste tilfelle, skrive av ein noko forvirra enkeltperson utan noko verv eller posisjon i noko aksjon eller miljøorganisasjon. Men sitatet blei dengang brukt for alt det var verdt, og blir no henta fram igjen, for å framstille det som dette er standard opplysningsnivå blant motstandarar av å dumpe gruveavgang i fjordane.
NIMBY – Not In My Backyard –blir i boka definert slik: «Disse fasilitetene/anleggene tilbyr nyttige tjenester for storsamfunnet og er ofte ansett for å være nødvendig av samfunnet, men nesten alle er enig om at disse bør plasseres utenfor deres nabolag.» I forordet ramsar fortattaren opp det ho meiner er «de første norske NIMBY-sakene av betydning»: Motstanden mot kraftutbygging av Mardøla og Alta og mot dumping frå Titania. Desse sakene var alle tre kombinasjonar av lokal motstand med at det blei prinsippsaker med protestar langt ut over det lokale. Folkeaksjonen mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget hadde over 20.000 medlemmar spreidd over heile landet. Folkeaksjonen sa for øvrig ikkje at ein heller skulle bygge ut ein annan stad, men argumenterte prinsipielt med at det ikkje var behov for meir kraft. NIMBY?
Har ingen hatt alternativ?
Gammelsæter går til åtak på dei som protesterte mot monstermastene i Hardanger: «Likevel kan jeg ikke huske overskrifter fra da saken «sto på som verst» om at nå må vi redusere strømforbruket, slik at disse mastene blir unødvendige.» Ingen kan sjølvsagt motbevise det at ho ikkje hugsar, og det viktige er heller ikkje om dette fikk overskrifter i den tida. Men det burde vere rimelig allment kjent at miljørørsla lenge nettopp har gått inn for å redusere straumforbruket.
Det store vi mot egoistane
Boka er delt i tre hovuddelar. 2/3 utgjørast av første delen «Når NIMBY stopper samfunnet». Her er igjen hovudoverskriftene «Vi trenger kraft og energi», «Samfunnet har behov for mineraler» og «Vi trenger plass – om byutvikling». Felles er altså: Forfattaren representerer det store «vi», samfunnsfellesskapet. Motparten er dei egoistiske særinteressene.
Mye kunne vore kommentert, eg skal nøye meg med ei av fire kraftsaker og ei av tre gruvesaker ho brukar som eksempel.
Boka brukar heile 20 sider på Alta-saka, med intervju med både folk som var for og mot utbygginga, og her er ein del interessant historie. Teksten blir likevel skjemma av at forfattaren tydeligvis verken har hatt vidare førehandskunnskap eller brydd seg om å få kontrollert at det ho skriv er rett. F.eks. skriv ho om den første sultestreiken at denne var godkjent av styret i NSR, mens ho om den andre sultestreiken skriv at Samebevegelsen verken samarbeida med verken NSR eller Folkeaksjonen. Dette heng ikkje på greip, og kunne vore unngått med ein kjeldesjekk.
Eit interessant intervju er med tidligare leiar i Finnmark Ap, Gunnar Mathisen, som får seg til å seie at «engasjementet for elva i lokalsamfunnet var ganske lite» og at det bare var engelske lakselordar som fiska der. Han blir også referert på at han meiner demningen er ganske liten (!). Den andre utbyggingstilhengaren som er intervjua, Harald Opgård, hevdar Alta-aksjonen «ble regissert av venstresiden i Oslo, som hadde fått med seg asfaltsamer». Så lite forsto altså utbyggingstilhengarane dengang av motstanden.
Med å stemple Alta-saka som ei NIMBY-sak, stiller Gammelsæter seg klart på utbyggingstilhengarane si side og oppsummeringa hennar er tankar om kva som i slike saker kan gjørast for å lettare få sakene gjennom og redusere motstanden. Viktigaste rådet her er trulig det med å involvere samiske interessenter, slik at ein får dei med og ikkje mot seg. «Ja, det kan oppleves som byråkratisk og tungvint av utbyggere, men det er ikke et valg ikke å ta hensyn til det.»
Forsvar for sjødumping
Når Gammelsæter går frå kraftutbygging og over til gruvesaker, er ho langt meir på heimebane, etter mange år som generalsekretær i Norsk Bergindustri. Her viser ho da også til det arbeidet ho sjølv har vore med på, ikkje minst som forkjempar for sjødeponering av gruveavfall. «En mangeårig praksis med deponering i sjø i Norge viser likevel at livet i havet kom tilbake 5-10 år etter avsluttet deponi. Titanias avsluttede deponi på Dyngadjupet viste dette, forsøk fra Repparfjorden etter at Folldal Verk hadde deponert der viste dette, Sydvaranger, som startet opp igjen i Kirkenes i 2009, og som undersøkte sjøbunnen i Bøkfjorden før ny oppstart viste dette.»
Denne påstanden er standard for alle deponitilhengere, men heller ikkje her blir det levert noko bevis for han og det skal godt gjørast å finne ein uavhengig forskar som vil gå god for dette.
Norsk Bergindustri har aktivt arbeida for å få EU til å godkjenne sjødeponi som «Best Practice». Det har ikkje lyktest, men det skriv ikkje Gammelsæter rett ut. I staden skriv ho: «Da EUs tekniske komite for mineralavfallsdirektivet laget nye dokumenter for hvilken deponipraksis som kan kalles Best Availale Technology, sa de at Norges sjødeponipraksis er kunnskapsbasert og oppfordret til fortsatt forskning på temaet.» Ei fjær kan lett bli til fem høns om ønsket er sterkt nok.
Blant Gammelsæter sine NIMBY-saker er striden som oppsto da Rio Tinto ville leite gull og diamantar på Finnmarksvidda. Når også denne motstanden her står som ei skadelig NIMBY-sak, kan ein stille spørsmålet om det virkelig er samfunnet sitt behov som er hennar og Norsk Bergindustri sitt motiv for å støtte opp om gruveselskapet. Det minner om ein debatt eg hadde med nettopp Gammelsæter for nokre år sidan, da eg spurte om Norsk Bergindustri meinte det virkelig var et samfunnsmessig behov for gull. Svaret var klart: «Så lenge det er etterspørsel, er det behov.
Nussir – omskriving i ettertid
Da har vi kome fram til den aller mest aktuelle saka: Nussir. Ei sak der søknadsprosessen tok eit tiår og som var mye av grunnlaget for at Norsk Bergindustri omtalte norsk mineralforvaltning som «saksbehandlingshengemyr». Her er sjølvsagt hovudpersonen Øystein Rushfeldt og historia blir samanfatta slik: «Han gikk i gang med å utvikle Nussir i Repparfjord. Planen var å bygge ei stor kobbergruve i et område som også tidligere hadde vært brukt til gruvedrift. Målet var å skape en fullt elektrifisert gruve for å levere råstoffer til det grønne skiftet.» Med dette er Nussir-gruva plassert perfekt i forteljinga om det grøne skiftet som mineralutvinninga sitt formål og eit av tiltaka som skal bidra til å «redde verden». Spørsmålet er bare om historia held vatn. Rushfeldt overtok i 2009. Det grøne skiftet var enno ikkje oppfunne, langt mindre tatt i bruk som grunngiving for mineralutvinning. Det skjedde først frå omlag 2015 og ideen om elektrifisert gruve kom enno seinare. Med denne tilbakeskrivinga kan gruveplanen ikkje bare grønvaskast i notid, men også i fortid, og ein kan dekke over at motivet ved danninga av Nussir ASA må ha vore eit heilt anna.
For kvar sak oppsummerer forfattaren nokre «erfaringspunkter». Kva meiner ho så kan lærast av Nussir-saka? Først og fremst at folkeretten om urfolk er ein realitet som ein må ta omsyn til og at ein må forsøke å finne løysingar innafor denne. Så må ein forsøke å forstå motparten og ikkje overkjøre dei. Det hørest jo fint ut, men kor står Elisabeth Gammelsæter når motparten likevel etter meir enn eit tiår fortsatt kjenner seg overkjørt og gruva skal settast i gang med politimakt?
For Gammelsæter er einkvar protest NIMBY, anten det gjelder motstand mot oljeboring i Lofoten, ulv eller plassering av rusinstitusjonar og fengsel.
Er NIMBY ein realitet?
Uttrykket NIMBY oppsto i USA på 1970-tallet, om motstandarar av plassering av anlegg for farlig avfall. Det blei frå starten brukt negativt, gjerne om overklasse som ville ha områda sine i fred. Eit eksempel er denne frå ein amerikansk nettstad: «Why is NIMBY a problem? NIMBY is a problem because it is frequently used by privileged individuals to prevent projects that would benefit other classes. It is also used to prevent developments that might benefit the environment.»[1] Dette er opprinnelsen til uttrykket. I denne forstand finn vi nok reelle NIMBY-saker også i Noreg, som når bebuarane på Oslos aller verste vestkant set seg mot å få eit asylmottak mellom villaane sine (og vinn fram med kravet!). Med bruken av dette begrepet stemplar Gammelsæter all motstand vindkraft, vannkraft, gruver, veger, oppdrett osv som nærsynt og egoistisk. I forhold til realiteten bak motstanden er det ein real skivebom, men det fungerer som skremmebilde.
Partane kjem til orde
Gammelsæter sin føreskrivne metode for å overvinne motstanden er opplysing og dialog, og derfor lar ho da også forskjellige røyster komme til orde i boka. Dermed kan ein i boka også finne riktige gullkorn som motseier og avslører hennar eige prosjekt. Bl.a. får Christian Steen, generalsekretær i Sabima, slippe til med at Alta-saka er eit av dei dårligast tenkelige eksempel på NIMBY. Ni «ressurspersoner» fra politikk, nærings- og arbeidsliv og miljørørsla har fått svare på det leiande spørsmålet «Utfordrer NIMBY-saker det norske demokratiet?». Svara er svært interessante, både dei som hovudsakelig står på utbyggarane si side, og dei som representerer motstanden. Daverande generalsekretær Maren Esmark i Naturvernforbundet er vald som representant for miljørørsla og ho er den som går lengst i å avvise heile omgrepet NIMBY. At Ap-politikarar, NVE og Maskinentreprenørenes landsforbund forsvarer utbyggingssaker mot protestar er ikkje meir enn rimelig. Det som derimot skremmer er korleis den som er vald til å representere fagrørsla, Anita Johansen, leiar i Norsk Arbeidsmandsforbund, stiller seg totalt på utbyggarane si side og viser null forståing for miljøvern og motstand:
«Jeg forundres over at hele miljøbevegelsen … i det ene øyeblikket står foran Stortinget for å forsvare og framskynde det grønne skiftet. I det neste flyr de opp til Alta og lenker seg i Repparfjorden for å hindre uttak av kobber som er nødvendig for det samme skiftet. Jeg anerkjenner at for eksempel mineraluttak er store naturinngrep som bør behandles grundig. Jeg er skremt over at folk til tross for at vi har tilgang til et godt utdanningssystem, velger å se bort fra anbefalingene fra fagkompetansen.»
Lærdomar av boka?
Gammelsæter har skrive boka si nesten etter mal av ei lærebok, der dei enkelte kapitla blir oppsummerte i punkt til slutt, som for å understreke kva vi kan lære av dette. Og det er vel nettopp det ho ønsker med boka: Å fortelje framtidige utbyggarar av gruver, vindkraft og andre naturinngrep korleis dei skal behandle den motstanden dei vil bli møtt med, og slik overvinne denne og få planane sine gjennomførte. Eit stikkord her er tidlig og god dialog. Forfattaren står av både profesjon og overbevisning på utbyggar si side i ei kvar omstridd utbyggingssak. Hennar råd er god dialog for å nøytralisere motstanden. Kva konklusjon bør motstandarane da trekke av det? Neste stikkord er tillit: «Den gode samtalen med respekt innebærer også tillit til prosessene. Jeg hører i etterkant av valget høsten 2021 at flere vil ha omkamper om sjødeponi i Repparfjorden og Engebø. Men hva skjer med investorenes tillit til Norge som land hvis dette skjer? Norge er avhengig av at vi blir oppfattet som et land som gir forutsigbarhet i prosessene, ellers går investorer heller til tilsvarende prosjekter i andre land.» Tillit til kven? I dei nemnde sakene har det i stor grad dreidd seg om vi kan ha tillit til dei konsulentselskapa som på oppdrag frå utbyggar har gitt sin versjon av forventa konsekvensar. Er det da ufint å nemne at forfattaren av denne boka er tilsett i hovudkonsulentselskapet bak ei av dei sakene ho nemner her?
Eg er ingen nøytral bokmeldar. Eg har skrive kritiske skrifter om både gruver og vindkraft, og eg er medlem av organisasjonane Naturvernforbundet, Motvind og La Naturen Leve. Nokon vil seie eg har lest denne boka som ein viss mann les Bibelen, og det kan det vere noko i. Eg har lest boka som eit kampskrift for dei naturraseringane som no er på gang i Noreg, og som trugar både dyre- og planteliv, landskap, primærnæringar, samisk kultur og eit virkelig grønt skifte. Den som vil kjempe ein kamp må kjenne sine motstandarar. Det er grunnen til at eg tilrår å lese denne boka, men om mogleg utan å betale for å støtte forfattar og forlag.
Svein Lund
forfattar og miljøaktivist
Guovdageaidnu
sveilund@online.no
[1]https://study.com/academy/lesson/nimby-not-in-my-backyard-definition.html
Hvordan lobbyister kapret EU
Av Thomas Fazi - 20. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/hvordan-lobbyister-kapret-eu/
Qatargate er bare toppen av isfjellet
Av Thomas Fazi UnHerd – 19. desember 2022
Under en nylig debatt i Europaparlamentet om «menneskerettigheter i VM-sammenheng» hadde visepresident Eva Kaili et uventet budskap : «Qatar går i spissen innen arbeidsrettigheter». Så vi burde kanskje ikke ha blitt overrasket da hun forrige uke var blant seks personer som ble arrestert av belgisk politi på grunn av anklager om Qatar-korrupsjon og hvitvasking av penger.
Medlemmer av EU-etablissementet har vært raske til å snu problemet som et problem begrenset til noen få dårlige epler. Flere tjenestemenn i Europaparlamentet sa til Politico at påstandene var begrenset til noen «få personer» som hadde kommet seg på avveie. Andre forventer imidlertid at flere navn blir trukket inn i det utvidede nettet som nå snører seg sammen. Men om skandalen strekker seg til andre mennesker eller ikke, er ikke poenget. Ved å fokusere på «Qatargate» risikerer vi å miste av syne at skandalen er et symptom på en mye dypere og mer utbredt sykdom, som involverer ikke bare Europaparlamentet, men alle EU-institusjoner. Bestikkelser og korrupsjon er endemisk for Brussel-systemet – og det meste er fullt lovlig.
Det er anslått at det er mer enn 30.000 lobbyister som jobber i Brussel, noe som gjør det til den andre lobbyhovedstaden i verden etter Washington, DC. De fleste er i tjeneste for selskaper og deres lobbygrupper, med enorme summer til rådighet: det samlede lobbybudsjettet til de 12.400 selskapene og organisasjonene i EUs lobbyregister har vokst jevnt og trutt gjennom årene – spesielt siden pandemien – og utgjør i dag ca. 1,8 milliarder euro.
De som topper lista er Big Tech, Big Pharma og Big Energy-giganter som Apple, Google, Meta, Bayer og Shell, samt bransjeforeninger som European Chemical Industry Council, European Federation of Pharmaceutical Industries and Associations (EFPIA), og BusinessEurope — som alle erklærer årlige lobbybudsjetter på 4-6 millioner euro. Det sanne tallet er sannsynligvis være betydelig høyere, gitt den lange historien til bedrifter som underrapporterer utgiftene sine.
Spesielt Big Pharma og Big Tech har styrket lobbykraften sin betydelig gjennom pandemien. EFPIA alene – som representerer Pfizer, AstraZeneca og Johnson & Johnson – økte utgiftene sine med 20% i 2020. Et konservativt estimat for de totale årlige EU-lobbyutgiftene til Big Pharma er nå nærmere €40 millioner per år, med nesten 300 lobbyister som offisielt jobber i Brussel for å drive fram bransjens interesser (selv om det faktiske antallet sannsynligvis er høyere, siden avsløringsregler ikke fanger opp alle utgiftene til advokatfirmaer, akademiske partnerskap og aktiviteter i enkeltland).
Det er trygt å si at investeringen ble rikelig belønnet: innen utgangen av 2021 hadde EU signert €71 milliarder i konfidensielle kontrakter, som sikret opptil 4,6 milliarder doser vaksiner (mer enn ti doser for hver europeisk borger). EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen forhandlet fram sin største avtale til nå med Pfizer – for opptil 1,8 milliarder doser, verdt opptil 35 milliarder euro hvis den blir brukt fullt ut – via en rekke tekstmeldinger med selskapets sjef. Den europeiske offentlige påtalemyndigheten har åpnet etterforskning av saka.
Slike ekstreme tilfeller maskerer imidlertid det sanne omfanget av det strukturelle problemet som gjennomsyrer alle aspekter av Brussel-systemet. Det sier seg selv at denne hæren av velfinansierte lobbyister, som langt overgår og setter til side offentlige interessegrupper, gir selskaper en massiv innflytelse over den europeiske beslutnings- og lovgivningsprosessen. Lobbyister i EU har også privilegert tilgang til beslutningstakere: De største selskapene og lobbyorganisasjonene holder hundrevis av møter med EU-kommisjonen hvert år. Mellom desember 2019 og mai 2022, for eksempel, deltok von der Leyen-kommisjonen i et svimlende antall på 500 møter med representanter og lobbyister fra olje-, gass- og kullselskapene – nær ett møte hver arbeidsdag.
Siden starten av krigen har våpenindustrien også ( svært vellykket ) forsterket lobbyarbeidet ved å bruke den usikkerheten til å hvitvaske imaget sitt og posisjonere seg som en viktig partner som kan tilby de nødvendige verktøyene for å garantere sikkerhet. I dagene etter Putins invasjon gikk den tyske våpenlobbygruppen BDSV til og med så langt som å be EU om å «anerkjenne forsvarsindustrien som et positivt bidrag til sosial bærekraft».
I mellomtiden dominerer bedriftslobbyister over hele linja medlemskapet i kommisjonens mange rådgivende grupper. Ikke overraskende kan denne påvirkninga lett føre til partiske råd. Undersøkelser fra vaktbikkjegrupper har avslørt at 75 % av lobbymøtene til kommisjonærer og kommisjonstjenestemenn på høyt nivå er med lobbyister som representerer storbedrifter. På nøkkelområder som finansiell regulering, digitale tjenester, det indre markedet og internasjonal handelspolitikk, stiger dette tallet til over 80 %. Dette er spesielt bekymringsfullt hvis vi tar i betraktning at en svært stor del av lovene som vedtas av nasjonale parlamenter – om spørsmål som spenner fra matsikkerhet til lastebilsjåførers arbeidsforhold – blir vedtatt på EU-nivå og deretter ganske enkelt innført i nasjonal lovgivning av nasjonale parlamenter.
For å gjøre ting verre, til tross for at det finnes et lobbyregister, er det relativt lite tilsyn med hele prosessen. Kravet til lobbyister om å registrere seg i blokkens Transparency Register ble faktisk obligatorisk først i fjor. Frem til da fungerte hele systemet på frivillig basis, noe som naturlig nok førte til massiv underrapportering av lobbyvirksomhet. Dette plasserte EU godt under standardene til liberale demokratier som USA, og til og med flere medlemsland.
Men selv nå gjenstår det flere smutthull. Mens høytstående kommisjonstjenestemenn og Europaparlamentets komitéledere og ordførere som utarbeider lovforslag er pålagt å logge og registrere møtene sine med interessenter, er det slik at vanlige parlamentsmedlemmer – som faktisk stemmer over forslagene – og ansatte på lavere nivå, for eksempel assistenter fra Parlamentet og Kommisjonen bare oppfordres til å gjøre det. Europaparlamentet, som Alberto Alemanno, professor i EU-rett ved HEC Paris, har bemerket, «er den eneste institusjonen som praktisk talt ikke har noen obligatoriske regler for sine representanter og svært svak håndheving av disse etiske reglene».
Dessuten krever EU-registeret bare en årlig oppdatering, og gir ikke meningsfull informasjon om lobbyvirksomhet på spesifikke lover og politiske spørsmål, noe som gjør det vanskelig å spore lobbyvirksomhet. Og så er det den beryktede «svingdøra» i Brussel, som lar kommissærer, MEP-er og EU-tjenestemenn gå rett inn i lobbyjobber når de forlater vervet – som kommisjonspresident Barrosos nylige overgang til Goldman Sachs og kommissær og Neelie Kroes bytte til Uber og Bank of America. Døra svinger også den andre veien: den nåværende administrerende direktøren for European Medicines Agency, Emer Cooke, jobbet tidligere for EFPIA, Europas største farmasøytiske lobbyorganisasjon.
Pro-EU-reformatorer sier at disse problemene kan løses med institusjonell flikking, som å utvide kravet om å avsløre møtene deres med lobbyister til alle EU-tjenestemenn, innføre strengere oppførselsregler og sette opp en etisk komité som fører tilsyn med alle EU-institusjoner. Noen hevder at problemet er den ugjennomsiktige karakteren av EUs lovgivningsprosess, som gjør det praktisk talt umulig ikke bare for innbyggerne, men til og med for nasjonale parlamenter «å granske hvordan deres nasjonale representanter har opptrådt», som Emily O’Reilly, den offisielle europeiske ombudsmannen, innrømmet. Andre hevder at løsningen er å «demokratisere EU» ved å styrke Europaparlamentet.
Men alle disse forslagene går glipp av poenget: EU, i kraft av sin overnasjonale og teknokratiske natur, er strukturelt tilbøyelig til å bli kapret av egeninteresser, det være seg utenlandske regjeringer eller multinasjonale selskaper – og ingen reformer vil endre det. Problemet med lobbyvirksomhet eksisterer selvfølgelig også på nasjonalt nivå. Dette er imidlertid enormt forverret på overnasjonalt nivå. Som forskerne Lorenzo Del Savio og Matteo Mameli skriver : «Internasjonale samlingspunkter er generelt fysisk, psykologisk og språklig mer fjernt fra vanlige mennesker enn nasjonale. Denne avstanden betyr mer rom for oligarkisk kapring.» Det er talende i denne forbindelse at de fleste europeere ikke aner hvem presidenten for Europaparlamentet er.
Slik sett bør problemet med EU-korrupsjon, snarere enn å være en feil i systemet, sees på som en iboende konsekvens av overnasjonaliseringa av politikken. Å gjøre EU «mer demokratisk» vil ikke endre det faktum at mangelen på en europeisk demo representerer en uoverstigelig hindring for etableringen av et europeisk demokrati, selv om Brussel var interessert i å gå i den retningen (som det ikke er). Antallet korrupte tjenestemenn involvert i den amatøraktige Qatargate-skandalen er av liten betydning; for EU er det allerede for sent.
Originalen på UnHerd:
How lobbyists captured the EU
Les også: En av EUs visepresidenter og tre andre siktet for korrupsjon i Qatar-skandalen
Politirazzia i Europaparlamentet – korrupsjonsskandalen fortsetter
EU har planene klare for private klimakvoter
Av red. PSt - 20. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/eu-har-planene-klare-for-private-klimakvoter/
EU-parlamentet har vedtatt utvidelsene av sin omstridte klimapakke «Fit for 55». Den betyr blant annet at alles private utslipp skal spores ned til individnivå.
Her er jubelmeldinga fra EU-parlamentet:
‘Fit for 55’: Avtale mellom kommisjonen og parlamentet
I pressemeldinga fra EU-kommisjonen heter det:
EUs kvotehandelssystem (EU ETS) er et karbonmarked basert på et system med tak og handel med utslippskvoter for energiintensiv industri og kraftproduksjonssektoren. Det er EUs viktigste verktøy for å håndtere utslippsreduksjoner, og dekker rundt 40 % av EUs totale CO2-utslipp. Siden introduksjonen i 2005 har EUs utslipp gått ned med 41 %. Avtalen som ble oppnådd i dag gjør systemet mer ambisiøst for å kutte ytterligere utslipp.
Rådet og parlamentet ble enige om å øke den overordnede ambisjonen om utslippsreduksjoner innen 2030 i sektorene som omfattes av EU ETS til 62 %.
Når det gjelder sektorer som dekkes av Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM) – sement, aluminium, gjødsel, elektrisk energiproduksjon, hydrogen, jern og stål, samt noen forløpere og et begrenset antall nedstrømsprodukter – ble Rådet og parlamentet enige om å avslutte gratiskvoter for disse sektorene, over en niårsperiode mellom 2026 og 2034. I løpet av denne tiden vil CBAM kun gjelde andelen av utslippene som ikke drar nytte av gratiskvoter under EU ETS.
Rådet og parlamentet ble enige om å inkludere sjøfartsutslipp innenfor virkeområdet for EU ETS. De ble enige om en gradvis innføring av forpliktelser for rederier til å avgi kvoter: 40 % for verifiserte utslipp fra 2024, 70 % for 2025 og 100 % for 2026.
Rådet og Stortinget ble enige om å opprette et nytt, separat kvotehandelssystem for bygg- og veitransportsektoren og drivstoff for flere sektorer, for å sikre kostnadseffektive utslippsreduksjoner i disse sektorene som har vært vanskelig å avkarbonisere så langt.
Hvert medlemsland vil forelegge Kommisjonen en «sosial klimaplan», som inneholder tiltakene og investeringene de har til hensikt å gjennomføre for å dempe virkningene av det nye kvotehandelssystemet for sårbare husholdninger.
«Fit for 55»-pakken, som ble presentert av EU-kommisjonen 14. juli 2021, vil gjøre EU i stand til å redusere sine netto klimagassutslipp med minst 55 % innen 2030 sammenlignet med 1990-nivåene og å oppnå klimanøytralitet i 2050.
Gigantisk teknokratisk regelverk
For den som ønsker å fordype seg i EU-teknokratenes regelunivers er det nesten ikke grenser for hva man kan finne. Her er en av deres egne kataloger.
Disse planene fortsetter og forsterker EUs allerede vanvittige «grønne skifte» og styrer kontinentet mot sosialt og økonomisk sammenbrudd. EU har utvilsomt gigantiske planer for å redusere utslipp, men det finnes ikke troverdige planer for hvordan det er mulig å opprettholde produksjon og en rimelig velferd i et slikt system.
Personlig karbonkreditt
Og som vi har varslet tidligere betyr dette systemet at hver enkelt forbruker skal spores ned til siste gram CO2:
Dette betyr at alle i EU-land må betale for CO2-utslipp. Midlene skal deretter brukes til å takle klimaendringene. EUs klimamål for 2030 er å kutte nettoutslippene med 55 % før de bringes ned til null innen 2050.
«Jeg er glad for at det er oppnådd en balansert avtale om den største klimalovgivningspakken i EU noensinne,» sa Esther de Lange (CDA) MEP, som er ansvarlig for koordineringen av Green Deal og sjefforhandler for Social Climate Fund. .
«Denne avtalen vil gi et enormt bidrag til å bekjempe klimaendringer,» sa Peter Liese, en tysk lovgiver som styrte forhandlingene på vegne av Europaparlamentet.
Det nederlandske nyhetsbyrået NOS skriver:
Det betyr at hver gang du fyller drivstoff og hvis oppvarmingen er slått på, må du betale på grunn av de skadelige stoffene som frigjøres som følge av dette.
Personer som isolerer huset godt, kjøper varmepumpe eller går over til elbil kan få tilskudd fra et eget fond. Det blir også penger til folk som har mindre å bruke, også som følge av inflasjon. Mer enn 86 milliarder euro er tilgjengelig i det fondet.
Tiltakene er en del av en pakke med klimalover. Før 2030 skal CO2-utslippene reduseres med 55 prosent. Europeisk industri, som allerede delvis må gjøre dette, vil måtte håndtere høyere utslippskostnader, og selskaper fra utenfor Europa vil betale for utslippene sine ved grensen. Pengene som samles inn med dette kan brukes på klimaplaner.
Innbyggere og bedrifter må betale for CO2 fra eksos og skorstein. Dette går gjennom energiselskaper og pumpestasjoner. De må betale for utslippsrettigheter og deretter belaste kunden som kommer for å fylle opp eller skru på gassvarmeren.
Eva Vlaardingerbroek setter fingeren i øyet på dyret når hun skriver:
Dette betyr innføring av et sosialt kredittsystem der ditt private forbruk skal spores ned til siste detalj. Det krever heldigital overvåking 24 timer i døgnet og det krever digitale systemer som gjør dette mulig. Det betyr bort med kontanter og innføring av digital sentralbankvaluta.
Australia er allerede i gang:
World Economic Forum: ‘My Carbon’: An approach for inclusive and sustainable cities
Og naturligvis ligger World Economic Forum i forkant som anfører for dette digitaliseringshelvetet. Og interessant nok framhever de det drakoniske koronadiktaturet som en vellykket prøve på hva befolkninga er villig til å godta:
1. COVID-19 var testen på sosialt ansvar – Et stort antall ufattelige begrensninger for folkehelsen ble vedtatt av milliarder av innbyggere over hele verden. Det var mange eksempler globalt på å opprettholde sosial distansering, bære masker, massevaksinasjoner og aksept av kontaktsporingsapplikasjoner for folkehelse, noe som demonstrerte kjernen i individuelt samfunnsansvar.
2. Teknologiske gjennombrudd i den fjerde industrielle revolusjon – Fremskritt innen nye teknologier som AI, blokkjede og digitalisering kan gjøre det mulig å spore personlige karbonutslipp, øke bevisstheten og også gi individuelle råd om lavere karbon og etiske valg for forbruk av produkter og tjenester. World Economic Forums Scale 360-initiativ demonstrerer bruken av teknologier for den fjerde industrielle revolusjonen gjennom hele livssyklusen til produkter og tjenester.
3. Økt bevissthet og eierskap for natur og miljø – De siste årene har det vært en økt bevissthet og offentlig bekymring om klimaendringer og spesielt blant ungdom. UNDPs «Peoples’ Climate Vote» reflekterer at over 64 % av mennesker tror klimaendringer er en global nødsituasjon. En ny Pew Research Center-undersøkelse i 17 avanserte økonomier fant utbredt bekymring for den personlige virkningen av globale klimaendringer: 80 % av innbyggerne sier at de er villige til å endre hvordan de lever og jobber for å bekjempe virkningene av klimaendringer.
Les: Milliardærklubben: – Vår allianse skaper styring av smarte byer
Individuelle karbonkvoter vil bestemme hva du får kjøpe og hvor du for lov til å reise
Et usynlig fengsel er bygget for deg
Lekkasje: privat spionfirma mot den globale befolkningen med ulovlig spionasjeprogram
Av Kit Klarenberg - 20. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/lekkasje-privat-spionfirma-mot-den-globale-befolkningen-med-ulovlig-spionasjeprogram/
Et firma i Washington DC-området, Anomaly 6, markedsfører ulovlig spionteknologi som kan skrape og samle inn en persons mest sensitive personopplysninger ved å spore smarttelefonen. Det britiske forsvarsdepartementet og GCHQ er potensielle kjøpere.
Kit Klarenberg, 6. desember 2022, The Grayzone
Lekkede dokumenter gjennomgått av The Grayzone avslører hvordan en sporingsteknologi mot smarttelefoner, tråkker på grunnleggende prinsipper om databeskyttelse og folkeretten, samtidig som den krenker personvernet til borgere over hele verden, uten deres viten eller samtykke. Det hemmelige verktøyet kan forvandle hvem som helst til en potensiell person av interesse for vestlige etterretningsorganisasjoner, og dermed et mål for rekruttering, overvåking, trakassering eller verre.
Det er sannsynlig at de fleste lesere vil være ukjent med Anomali 6. Det spartanske, ensidige nettstedet er hjemmet til selskapets navn, en generisk e-postadresse og generell beliggenhet – Fairfax, Virginia, ikke langt fra CIAs hovedkvarter – men ingenting om dets tjenester, personell eller lignende. Ved å skjære gjennom lag med «anonymiserte« data, avdekker dette lite kjente selskapet store mengder sensitiv informasjon om ethvert individ det velger – hvor som helst på jorden.
Anomali 6 sine aktiviteter utgjør en verdensomspennende kriminell internettrål, hvis rekkevidde godt kan strekke seg lenger enn til og med CIA og NSA. Som vi skal se, er grunnleggerne ekstremt forsiktige med medieoppmerksomhet, ikke minst fordi de frykter at det «juridiske grunnlaget» for deres virksomhet «neppe vil tåle en gransking» gitt tidligere vellykkede rettssaker mot statlige spionorganisasjoner, som GCHQ og NSA.
Selskapet, som ble grunnlagt av et par amerikanske militære veteraner fra etterretningen, bygger i smug inn utviklingssett i programvaren, eller SDK-er, i hundrevis av populære apper for smarttelefoner og IoT, slik at den kan spore brukerens bevegelser og mye mer i tillegg. Disse dataene blir deretter analysert og resultatene formidlet videre til privat sektor og offentlige kunder.
En bekreftet kunde er US Special Operations Command Africa, som betalte Anomaly 6 selskapet 589,500 dollar i september 2020, for en «kommersiell telemetrifeed». I april , rapporterte The Intercept om en lekket Anomaly 6-tonehøyde for ny virksomhet, der selskapet hevdet å kunne overvåke omtrent tre milliarder smarttelefonenheter samtidig, i sanntid.
For å demonstrere sin invaderende dyktighet fulgte Anomaly 6 bevegelsene til hundrevis av ansatte i Central Intelligence Agency og National Security Agency på en gang, via smarttelefonene deres. Den anonyme kilden til den lekkede presentasjonen «uttrykte alvorlig bekymring» for lovligheten av at selskapet avslørte «sosiale innlegg, brukernavn og amerikaneres lokasjoner» til amerikanske myndigheter.
Grayzone kan avsløre at det ikke bare er amerikanske statsborgere, men hele verdens befolkning, som er i skuddlinjen til Anomaly 6 sitt aldri blunkende øye. Selskapet selger i hemmelighet sine hyperinvaderende varer til en rekke utenlandske regjeringer, militære og sikkerhets- og etterretningstjenester.
Anomaly 6 hevder å spore amerikanske akademikere og hundrevis av andre vestlige til Nord-Korea
En av de mest foruroligende Anomaly 6-filene gjennomgått av The Grayzone er en casestudie, som demonstrerer selskapets evne til å spore «bevegelsene til enkeltpersoner i helt nektet terreng.» Firmaet identifiserte 100.000 separate smarttelefonbrukere som reiste til Nord-Korea over en 14-måneders periode, blant dem amerikanske statsborgere, «for å vise verdien av våre data» for både kontraspionasje og formål for kildeutvikling.
Nord-Korea ble valgt for casestudien fordi det var «et veldig unikt beist», og «en som tradisjonelt er ekstremt, om ikke umulig, å utvikle plassering og tilgang til på en konsistent måte.»
Ved å studere disse borgernes «livsmønstre» kom Anomali 6 inn på «et veldig interessant brukstilfelle», i form av ett individ, en USA-basert ekspert på kjernefysikk, som angivelig gjennomførte «flere turer til Nord-Korea» mellom mars og august 2019. Grayzone har valgt å ikke identifisere akademikeren av hensyn til dennes sikkerhet.
«Når vi graver i denne aktiviteten, ser vi noen veldig interessante steder besøkt,» bemerker Anomaly 6.
Anomaly 6 brukte sin spionteknologi for å spore personen av interesse til Kim Il Sung’s Changsuwon Residence, et sted «verdt å merke seg på grunn av det faktum at området var spesialbygd for den tidligere nordkoreanske lederen Kim Il Sung, bestefar til nåværende leder for Kim Jong-un.» Området sies av selskapet å være fylt med » raske reaksjonsstyrker for sikkerhet, luftvernartilleri og missilsteder, og underjordiske anlegg.»
«Tilgang til et sted som dette ser ikke ut til å være tilfeldig, og man kan anta at denne besøkende hadde autorisasjon og ble eskortert til et så følsomt sted for toppledelsen,» sier Anomaly 6. «Ovennevntes reise til et ‘underjordisk anlegg’ er interessant av det faktum at det også peker på de andre ‘tilfeldige’ reisemønstrene i fjellområder, et annet sted utenfor hovedstaden»
Dette stedet var også et mistenkt «underjordisk anlegg» omtrent 31 miles sørøst for Pyongyang, «i et fjellområde». Interessen økte, Anomaly 6 sporet deretter denne personens bevegelser da denne kom tilbake til USA, og avdekket «noen veldig unike innsikter» underveis.
Ved å koble brukeren av smarttelefonen til hoteller, skoler, boliger og andre nettsteder over hele USA, fant Anomaly 6 dennes «mest sannsynlige bed down lokalisering», eller hvor denne sover. Ved hjelp av «åpen kildekode-informasjon», fastslo spionfirmaet hvem denne personen var, hvor denne jobbet, dennes adresse, sivilstatus, navn og bilder av barna og skolene og universitetene de går på.
Slike innsikter er ekstremt illevarslende gitt at denne personen ble ansett som en «personlighet av interesse», på grunn av kontraspionasje «bekymringer». Anomaly 6 konkluderte med at denne (personen av interesse*) skrøt av å ha sikkerhetsklarering fra den amerikanske regjeringen, og reiste derfor enten til Nord-Korea «utenfor sikkerhetskanalene denne må følge», eller på vegne av den amerikanske regjeringen. Uansett vurderte selskapet at denne aktiviteten fortjente «videre undersøkelse.» (*Overs.tilføyelse)
Ifølge Anomaly 6 utgjorde akademikerens tur en sikkerhetsrisiko, ikke fordi denne var en spion, men fordi kinesisk etterretning kunne anvende lignende verktøy for spionasje for å spore akademikerens bevegelser og dermed avdekke «potensielle hemmelige forhandlinger mellom USA og Nord-Korea». Dette kan i sin tur «raskt skape spenninger» med Beijing, freste firmaet.
«Her ser vi at hvis et direkte mål ikke er tilgjengelig, er det [sic] andre tilleggsinnsatser å forfølge for å finne en personlighet av interesse,» skrøt Anomaly 6 i sin presentasjon. «Sluttresultatet her er å vise hvor raskt og dypt klienter kan grave i mål med svært få startpunkter eller svært tåkete startpunkter og få innsikt i kort rekkefølge.»
Men hva om disse målene viser seg å være feil?
En streng benektelse fra Anomaly 6 sin «person av interesse»
Nådd av The Grayzone via e-post, insisterte akademikeren navngitt som en «person av interesse» av Anomaly 6, på at spionfirmaet tok helt feil.
«Jeg har aldri vært i Nord-Korea, og det har heller ikke telefonen min,» uttalte denne. «Du bør være svært skeptisk til informasjon som sier noe annet.»
Akademikeren var ikke i stand til å forklare hvordan Anomali 6 gjorde en slik feil. «På en eller annen måte klarte de å spore telefonen min,» sa denne. Det virker som om de derfor ville ha visst at jeg ikke var i Nord-Korea i mars 2019, så det er ganske inkonsekvent informasjon her.
Denne tilsynelatende tabben av Anomaly 6 understreker et stort potensiale for millioner av uskyldige mennesker til å bli overvåket og potensielt kompromittert av offentlige etater på helt falskt grunnlag.
‘Sensitiv informasjon’ hentet, ‘handlingsbare neste trinn planlagt’
Ved avslutningen av Anomaly 6-presentasjonen avslørte firmaet at akademikeren bare var en av «hundrevis» amerikanske statsborgere det hevdet å ha sporet på angivelige besøk til Nord-Korea det siste året. Det spionerte også på brukere av «enheter fra andre vennlige land», inkludert konstituerende medlemmer av Five Eyes globale spionasjenettverk, og Frankrike og Tyskland.
«Dette gir våre etterretningstjenester flere vektorer for å finne de menneskene med plassering og tilgang til nektet terreng i Nord-Korea [og] handlingsbare startpunkter for utvikling av kilder og samarbeidsaktører som kan få i oppgave å oppfylle prioriterte informasjonskrav til støtte for [den amerikanske regjeringen] og alliert innsats,» vurderer Anomaly 6.
Selskapet kan tilby «uovertruffen tilgang» til private data langt utover Pyonyang. Anomaly 6 tilbyr den samme tjenesten for personer som reiser til og fra, eller er basert, hvor som helst «globalt på forespørsel», med «kapasitet til å øke» sin internasjonale rekkevidde «når som helst.»
«Fra dette eksemplet eller brukstilfellet, en av mange som kan utvikles ut i [sic] en lignende metodikk, ser vi hvor raskt sensitiv informasjon kan utledes og handlingsbare neste trinn planlegges [utheving lagt til],» skrøt Anomaly 6.
Det er uklart for hvem eller hva denne casestudien ble utarbeidet, men slike kommentarer tyder sterkt på at de potensielle klientene var amerikanske regjeringsenheter – spesielt CIA og / eller NSA. Begge er etter loven forhindret fra, og har ofte vært involvert i kontrovers for, spionering på amerikanske borgere. Anomaly 6 sin teknologi vil tillate disse byråene å omgå slike restriksjoner.
I frykt for mediegranskning og rettsforfølgelse, henvender Anomaly 6 seg til et britisk militært etterretningsfirma
Lekkede dokumenter gjennomgått av The Grayzone indikerer at smarttelefonen og IoT-dataene Anomaly 6 høster, er så presise at den kan finne etasjen i en bygning der en bruker befinner seg, teleleverandøren, merke og modell av enheten, batterinivået og mer.
Dessverre for selskapet er spionasjetjenestene helt ulovlige under mange nasjonale og internasjonale regimer for databeskyttelse.
For å omgå disse restriksjonene henvendte Anomaly 6 seg til et britisk, privat militær-etterretningsfirma, kalt Prevail Partners. I november i år avslørte Grayzone Prevails forslag om å konstruere en hemmelig terrorhær av partisaner, på vegne av den ukrainske sikkerhetstjenestens Odessa-avdeling, etter oppfordring fra høytstående britiske spioner.
Andre lekkede filer avslører at Prevail fungerer som en mellommann for etteretningen, i hemmelighet, markedsføring og salg av Anomaly 6-tjenester til statlige og ikke-statlige kunder over hele verden. Referatet fra et møte mellom representanter for Prevail og Anomaly 6 fra mai i år, viser at sistnevnte «uttrykte betydelige bekymringer» om overholdelse av EUs GDPR-krav, som Storbritannia forblir en signatar, til tross for sin utmelding fra blokken.
Anomaly 6 primære bekymring var at en «personlighet av interesse», fanget opp av selskapets feiende støvsuging av data, ville sende inn en Forespørsel om tilgang til emne, til et selskap eller en offentlig enhet som bruker selskapets tjenester, «som vil avsløre deres drift og potensielt føre til rettslige skritt som blir kjøpt [sic] av Information Commissioner’s Office (ICO) i et europeisk land.»
«[Anomaly 6] føler at det juridiske grunnlaget for behandlingen av europeiske data neppe vil tåle gransking, og føler at denne vurderingen støttes av rettspraksis [uthevelse tilføyd]», heter det i referatet. «[Anomaly 6] har en lav risikoterskel på dette området forverret av deres nylige medieprofil.»
For å avverge dårlig PR og juridisk skade som kan komme med eksponering av Anomaly 6 sitt spionasjeprogram, utforsket Prevail ordninger der lover for databeskyttelse kunne unngås, inkludert «om et regjeringsfritak kunne gjelde.» Som en del av tiltakene for skadekontroll, hyret Prevail topp advokatfirmaer som London-baserte Cooley, for å gi dem råd om hvorvidt og hvordan Anomaly 6 sine aktiviteter «ville være mulige å forsvare i en europeisk domstol.»
Innsatsen er høy for Prevail, da selskapet står klar til å høste millioner som et hemmelig bindeledd mellom Anomaly 6 og Storbritannias innenriksdepartement og forsvarsdepartementet.
I henhold til vilkårene i en kontrakt utarbeidet i desember 2021, ble Prevail gitt «eksklusive rettigheter til å markedsføre og selge» Anomaly 6 sine varer til Londons Defence Intelligence Agency, Permanent Joint Headquarters, diverse militære eliteenheter for spionasje, GCHQ, MI5, MI6 og sikkerhets- og etterretningstjenester, og spesialstyrker, i land som Argentina, Australia, Danmark, Malta og De forente arabiske emirater.
Potensielt innkjøp av Anomaly 6 sin ulovlige og svært invaderende teknologi av praktisk talt hele Storbritannias nasjonale sikkerhetsstat, betyr at sensitiv personlig informasjon fra milliarder av borgere kan utnyttes til en rekke ondsinnede formål.
Salgsrepresentant for Anomaly 6, Brendon Clark, ble kontaktet på telefon og fortalte The Grayzone at selskapets PR-representant ville ringe for å diskutere deres forhold til Prevail og Storbritannias militære etterretningsapparat. Noen dager senere venter denne utgiveren fortsatt på å høre fra Anomaly 6.
Originalen i The Grayzone:
Leaked files: private spying firm targets global population with illegal spyware
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Nederlandske bønder kjemper mot teknokratiske krefter som vil fordrive dem
Av skribent - 20. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/nederlandske-bonder-kjemper-mot-teknokratiske-krefter-som-vil-fordrive-dem/
Av Nash Landesman – The Grayzone, 8. desember 2022
Nederlandske bønder er i åpen kamp mot et kartell av multinasjonale selskaper, Davos-allierte partier og frivillige organisasjoner som søker kontroll over den globale matforsyningen. «De utraderer kulturen fra landet», klager en bonde.
Herenveen, Nederland –– Nederland er et lappeteppe av sjarmerende byer sammenvevd av flate vidder med ulastelig holdt grønne beitearealer. Vei- og jernbaneinfrastrukturen er nesten perfekt. Du kan søke i flere uker uten å finne et hull. Det er et av de dyreste landene i verden, og lager noen av de beste biffer, oster, yoghurter og melker på planeten. Landet er fruktbart, verdifullt og strategisk plassert med lett tilgang til den nordlige Atlanterhavskysten. Så, av disse grunnene og mer, insisterer legioner av komiteer sammensatt av uvalgte, stort sett ukjente skikkelser som sitter i styrene til et sammenvevd nettverk av enda mindre kjente private og multilaterale organer på å ta over det hele for å redde planeten fra dens dødeligste fiende: mennesket selv. Målet deres: den nederlandske bonden. «De dreper oss sakte med regulering», sa en bonde til The Grayzone. Det er død av tusen papirkutt, eller den moderne teknokratens krigskunst.
Først litt bakgrunn: Holland eksporterer mest mat på jorden etter USA, på en landmasse som er omtrent på størrelse med staten Indiana. Bønder over hele verden kommer for å studere nederlandske teknikker. Landet omfavner det som er kjent som Mansholt-teorien – en filosofi om å sikre matsikkerhet og selvforsyning som dukket opp fra andre verdenskrig som et svar på hungersnød påført av nazistene. For å avverge en lignende tragedie, omfavner nederlandsk landbruk Haber-Bosch-prosessen, en metode for å tilføre gjødsel med nitrogen for å øke avlingseffektiviteten. Haber-Bosch ble oppfunnet på begynnelsen av 1900-tallet av et par nobelprisvinnende kjemikere, og er ansvarlig for eksistensen av halvparten av verdens befolkning i dag (kjent i malthusianske kretser som «detonatoren til befolkningseksplosjonen»), takket være dens evne til å dyrke mer mat på mindre land.
Men nå gjennomfører globale organer som Verdensbankens «Climate Smart Agriculture» -program, FNs» beskyttede områdeinitiativer», EU-kommisjonen og hærer av velfinansierte NGOer et omfattende program rettet mot nederlandske bønder – som begrenser bruk av både organisk- og kunstgjødsel — under dekke av «beskyttelse av biologisk mangfold» som påskudd for å stjele land fra de produktive.
Nederlandske bønder har i protest kjørt traktorer til Haag, kastet flammende søppel på veiene og sprøytet gjødsel over offentlige bygninger.
Det er verdt å understreke på nytt at den nederlandske regjeringen gjennomfører det samme radikale eksperimentet som ble utført på Sri Lanka tidligere i år – å eliminere nitrogenbasert gjødsel, grunnlaget for moderne overlevelse. I det sørøstasiatiske landet førte det til hungersnød som styrtet regjeringen. Den srilankiske «katastrofen» var basert på et enkelt premiss: Erstatt noe med ingenting. Og eliminasjon av russisk gass fra den geopolitiske scenen. Colombo-erklæringen, signert i Colombo, Sri Lanka i 2019, feiret slutten på matsikkerhet og suverenitet, og ga i stedet en modell for importavhengighet og landbruksødeleggelse som nå påtvinges nederlendere.
«De utraderer kulturen fra landet», sier Sieta Van Keimpema, en høy, solid nederlandsk kvinne i 50-årene med kort, bølget svart hår. Hun er leder av European Milk Board, og leder for de nederlandske bøndenes politiske arm, Farmer’s Defense Force (FDF).
«Vår regjering har laget lover og lover som tvinger oss i et hjørne det er vanskelig å komme tilbake fra», sier hun. «Hvis folk ikke kan sette mat på bordet får du opptøyer. Du får et ustabilt samfunn. Jeg ser ikke fordelene med dette». Gruppen hennes, Farmer’s Defence Force, karakteriseres som populistiske borgervernshelter av noen; og som bråkmakere ansvarlig for å utløse protestene fra andre. FDF oppsto etter at miljøaktivister, Meat the Victims, med makt okkuperte en grisefarm i en liten nederlandsk by i 2019. I stedet for å ta grep sendte politiet inn forhandlere og forlenget hendelsen. FDF opprettet deretter en spesiell WhatsApp-gruppe der bønder kan ringe for å samle andre for å komme til unnsetning.
Når de ikke produserer mat, kan man finne medlemmer som kjemper mot Brussel eller protesterer i Haag». Vi har en regjering som bruker 25 milliarder euro for å redusere landbruksproduksjonen», sier Sieta om den offisielle politikken. I følge sterkt sladdete dokumenter fra EU-kommisjonen er målet å «legge ned gårder» gjennom overregulering, og implementere obligatoriske oppkjøp om nødvendig.
Offisielle begrunnelser er ikke oppe til debatt. Ta noen av de mest fornærmende forskriftene, angivelig laget for «flomforebygging», et puslespill nederlenderne har løst siden landets begynnelse hvor de reiste diker, murer og kanaler for å bygge en sivilisasjon ut av havene (halvparten av Holland ligger under havnivå). I sitt grønne manifest forkynner det nederlandske ‘miljøvurderingsbyrået’ at «mer radikal politikk er nødvendig, spesielt for flombeskyttelse… Hovedvekten er på planetdimensjonen… et Nederland som er mer bærekraftig og fremtidssikker». Følgelig spår noen datamodeller «med 80 % sikkerhet» en havnivåstigning på 20 meter i løpet av neste århundre, etter å ha steget 2 cm over det siste.
En relatert begrunnelse er at nitrogenlekkasje forårsaket av jordbruk gjør nederlandsk springvann udrikkelig, og derfor må elimineres. Realiteten er at Hollands springvann ble tildelt nest beste på kontinentet av European Water Awards; bak Østerrike, i en diskutabel plassering. Nederlandsk drikkevann er så friskt og rent at det nesten får Evian til å smake som toalettslam. Det virkelige problemet: Holland består 50% av hovedsakelig uavhengig eide landbruksvirksomheter, og de okkuperer førsteklasses eiendom.
Den nederlandske miljørapporten ser videre ut til å rettferdiggjøre det mange har spekulert i: «Tilstrømmingen av utenlandske migranter [forårsaket i stor grad av amerikanske kriger] nærer behovet for ekspansjon», som krever eliminering av 300 000 hektar jordbruksland mellom nå og 2040. Dette blir uten ironi sagt å måtte kreve «omgjøring av jordbruksareal til naturvernområder». I tillegg trenger rike mennesker bolig no. 2, siden «det antas at familier med høy inntekt vil velge å bo i grønne områder. Nederlandske husholdninger viser en markert preferanse for eneboliger med hage. Det nederlandske konseptet om det ideelle hjemmet vil endre seg, muligens i retning av ‘inngjerdete privat boligområder’, [og] mer eierskap av andre hjem».
Til ingens overraskelse har boligutviklere subsidiert av myndighetene og i samarbeid med Society for Preservation of Nature Monuments i Nederland, allerede begynt å reise hus i «beskyttede områder» på land som er fravristet bønder».
I Nederland jobber rundt 800 000 mennesker i landbruket». Hvis du reduserer halvparten av sektoren, er det ikke lenger kritisk masse til å fortsette», forklarer Sieta. «De store meieriene trenger en viss mengde melk for å ha en levedyktig kostpris… Jeg tror vi er det eneste landet i verden som har en nitrogenminister – som egentlig ikke vet hva hun snakker om. Hun innrømmet «Jeg vet virkelig ikke hva jeg sier». Jeg sier hun burde gå hjem, for det hun gjør er å ødelegge en hel sektor».
I mellomtiden har mange bønder nådd konsensus om kreftene de mener står bak angrepet på deres levebrød.
«Venstreorienterte partier som Demokratene 66», som lover at «vi vil jobbe for å halvere storfebestanden», » er veldig nære Klaus Schwab», sier Sieta. «De drar til Davos og benekter det ikke. Det er et faktum at WEF [World Economic Forum/Davos Group] driver fram lovverk som ikke er vedtatt på en demokratisk måte. Hvis du kommenterer det, som jeg gjorde i møtet, blir tjenestemennene skikkelig aggressive. Nederland presser frem lovgivning som aldri har vært diskutert i parlamentet». Nevn at luften består av 85 % nitrogen, og du blir omtalt som en «klimafornekter».
«D-en i demokrati har blitt diktat. De har ingen skam», sier Sieta. Regjeringen har gitt et enormt tilskudd til kunstig kjøtt; laboratoriekjøtt, og de kaller det ‘fremtidens mat’. Men jeg skal ikke spise insekter. Jeg skal spise biff og kylling». Konklusjonen, ifølge Sieta: «De produserer tomprat, vi produserer mat på bordet… De vil ikke ha innovasjon, de vil ha oppkjøp».
Faktisk har Hollands verdensberømte landbruksinnovasjonssenter, Wageningen University, Stanford/Silicon Valley of farming, sluttet å utvikle teknikker som hjelper bønder. I stedet er de nå fokusert på å produsere insekter til konsum. «World Economic Forum promoterer denne agendaen med annonser som viser Hollywood-stjerner som Nicole Kidman som gomler en bolle med sirisser, og setter en australsk kjendisglød på en dyster og dypt urovekkende fremtid.
Nicole Kidman spiser insekter | Secret Talent Theatre | Vanity Fair
Underståttene er allerede godt trent i å spise insekter. Vel, de spiser bæsj, så jeg antar at insekter er et steg opp for dem.
Men for oss mennesker sier jeg pass. pic.twitter.com/qxtGgI4yLi
— PXP Security & Inves (@PXPSecurityInve) 7. juli 2022
«Bøndene har sett hva som skjer med World Economic Forum, med Bill Gates, osv … det er derfor de er så aktive», legger Sieta til. «De vet at det de kjemper mot er en veldig sterk lobby av multinasjonale selskaper som virkelig ønsker å kontrollere maten. Etter krigen bestemte vi oss for at vi aldri skulle sulte igjen ved å produsere mest mulig mat og bruke nitrogen og gjødsel for å gjøre det. Men nå driver de en agenda veldig lik det Hitler ønsket. Hvis du kontrollerer mat, kontrollerer du alt.»
Den nederlandske regjeringen har slått seg sammen med samlinger av privat kapital og frivillige organisasjoner knyttet til internasjonale institusjoner for å mobilisere over 25 milliarder dollar med mål om å kansellere nederlandske bønder. Spesielt én gruppe slår frykt inn i bøndenes hjerte: den nådeløse, utpressende øko-lobbyen, «MOBilization for the Environment», kjent som MOB.
«Vi har MOB. Når vi går til retten taper vi på grunn av lovgivning; provinsene vil kjempe mot MOB. MOB kjemper mot provinsene, sier Sieta.» Det hele startet i mai 2019 da retten bestemte at programmet vårt for nitrogen ikke var bra. De gjorde oss til prøvekaniner, som på Sri Lanka.»
MOB har en superkraft: De kan snuse opp ethvert spillerom som en nederlandsk provinsregjering kan tilby til en bonde for å hjelpe til med hans overlevelse, og å saksøke den regjeringen til å innføre flere regler, strengere restriksjoner, strammere reguleringer til han opphører å eksistere.
Den kommersielle pressen kalte MOBs leder, Johan Vollenbroek, «av flere den mest forhatte mannen i Nederland». Og om gruppens dominans over nylige nitrogen-negasjoner: «MOB har selvfølgelig ikke ansvaret; kabinettet vil til slutt måtte ta avgjørelsen. Men MOB og en rekke andre naturorganisasjoner har et viktig pressmiddel: søksmål. De siste årene har de levert hundrevis av dem, og svært ofte ga dommerne de rett».
MOBs mandat går fra det smålige – de vil saksøke for å avslå en enkelt gårds beitesøknad – til det grandiose, og skaper nye og store nasjonale juridiske presedenser som å fornye hele landets nitrogenprogram i 2019. Regjeringene frykter dem. Bønder kan ikke stoppe dem. Og dette er hvordan Vollenbroek visstnok tilbringer pensjonisttilværelsen. Selvfølgelig er han sannsynligvis en agent for de som skrev traktatene til å begynne med.
Mens Vollenbroek applauderer det faktum at fem nederlandske gårder blir ødelagt hver dag, og argumenterer for at mer må gjøres. Vollenbroek mottar drapstrusler og bor det meste av tiden i Frankrike, ifølge rapporter. Nederlandske kongelige, Oransje-Nassau-ordenen, har til og med slått Vollenbroek til ridder for hans innsats mot jordbruk. Han er ikke advokat. Heller ikke en aktivist. Han er en kjemisk ingeniør i bedrifter og på en eller annen måte blitt traktatekspert som konsulterer for EU-nasjoner om hvordan de kan overstyre sine egne lover i lydighet til en galakse av globale traktater skrevet for over tre tiår siden på Rio Earth Summit i 1991. Hvert land har sine egne versjoner av slike grupper innebygd i rammeverket til det globale systemet: interne eksperter som utgir seg for å være miljøvernere for å håndheve eller utvide vagt skrevne traktater av hensyn til opportunistisk utnyttelse, oppfylle geopolitiske mål og langsiktige planer. Men i Holland har MOB en merittliste for å sette presedenser som er i mot jordbruk.
Som Vollenbroek sa det: «Når du har inngått en traktat, kan du ikke bare bryte den og forhandle igjen… Husdyrbestanden må ganske enkelt reduseres drastisk, et stort antall bønder må stoppe… Det er ikke noe alternativ».
MOB er ansvarlig for rettslig inndragelse av tusenvis av nederlandske jordbrukstillatelser. I følge en del av MOBs lange oppdragserklæring / offentlige manifest, oversatt fra nederlandsk:
«Jeg skammer meg over å være nederlandsk. Tiden renner ut, spesielt for folk i de rike landene, til å åpne øynene for en urovekkende sannhet: vi har kolonisert fremtiden. Nederland har blitt et utviklingsland når det gjelder miljømessig bærekraft. Europas paria».
Det er på dette grunnlaget at MOB har pekt ut bønder som hovedkilden til nasjonens antatte miljøproblemer. De har ringt den samme alarmklokken i tretti år nå, helt siden gruppen ble grunnlagt på begynnelsen av 1990-tallet. Og likevel består Nederland på en eller annen måte fortsatt.
Fire nederlandske bønder
Johan/Paula: «De har ikke gitt oss rom for å bevege oss inn i fremtiden»
Fra et miljøperspektiv kan ingen land på jorden være mindre miljømessig truende enn Holland.
Nær den nederlandske byen Emmen, langs den tyske grensen, sliter Johan og kona Paula for å overleve som 5. generasjons melkebønder. «Melk renner gjennom årene mine», sier Johan, og står med hendene på hoftene og røyker en håndrullet sigarett bak det sjuskete huset sitt. «Hjem er der kyrne er.» Likevel blir Johans nederlandske visdom og minimalistiske livsstil utryddet, mens hans kone, Paula, sier: «De dreper oss sakte med flere regler og forskrifter. De har ikke gitt oss rom for å bevege oss inn i fremtiden».
Familien planlegger å flykte til Irland hvor de opplever klimareguleringen som mindre streng. Barna deres, innskrevet på landbruksskolen, vil ikke kunne arve slektsgården som tenkt. I henhold til en ny nederlandsk lov, når du slutter å drive jordbruk, er du og hele din slekt for alltid utestengt fra å drive jordbruk i Nederland igjen.
Familien blir ikke tilbudt frikjøp fordi landet deres faller innenfor et såkalt «beskyttet område», noe som gjør det ulovlig å melke kyr eller drive landbruksvirksomhet under EU / Verdensbankens GEF (Global Environmental Facility) Natura 2000-avtale. De er også forbudt å plante mais sent på høsten når normal avling ikke lenger er mulig.
Det er en dytte-dra -dynamikk som gir bøndene litt pusterom, forutsatt at de kan betale for det. Du kan kjøpe karbon- og fosfatkompensasjonsrettigheter, noe som gir de rike en sjanse til å blomstre i den nye grønne økonomien. Men «hver gang de gir en godtgjørelse, tar de den tilbake», sier Paula, og peker på den nederlandske regjeringens nylige oppfordring til bønder om å bygge spesialiserte, $100 000 mekaniske låvegulv for å skille fekalt materiale fra urin (og dermed redusere ammoniakk).
Gulvreglene varte en kort stund, og bønder tok opp enorme lån for å bygge dem. Men snart nok kom det nok et søksmål fra MOB som hevdet at «det ikke var bra nok», sier Johan. De vant rettskampen. Hvis du betaler MOB nok penger, vil de trekke seg tilbake. Det er jo tross alt derfor de kalles en mobb, ler han.
Regjeringen har allerede tatt en del av familiens eiendom på grunn av at den er innenfor 30 meter fra et» beskyttet vannskille». «Snart blir det 40 meter, så 400», sier Paula. «Til slutt vil de ta alt.»
Nelly: «Det har vært mange selvmord. Folk blir syke og deprimerte.»
I den friesiske byen Hoogeveen bor Nelly, en 73 år gammel hesteoppdretter og melkebonde. Hun sier hun er lei av å kjempe mot både brystkreft og overregulering. Nelly mottar regelmessige «kontrollsjekker» av byråkrater som besøker gården hennes opptil fem ganger i uken, for å sikre at hennes visnende operasjon overholder stadig mer urealistiske standarder». De sjekker for alt. Øremerker, gjødsel, kyr, hagen din. Nå trenger du tillatelse til å klippe gress mellom steiner, noe som er helt sprøtt siden det ikke har noe med melkeproduksjon å gjøre».
Gården hennes krever en endeløs rekke nye tillatelser bare for å fungere, og alt hun gjør spores». Kyrene har øremerkene og hestene har en transponder under huden, registrert i systemet. Regjeringen vil vite hvor alt er, så hvis en hest må til en treningsstall, må vi legge det inn i datamaskinen slik at de kan se», sier hun og peker på et Excel-ark på den bærbare datamaskinen. «De gjør reglene strengere og strengere. Det blir vanskeligere og vanskeligere å overleve.» Snart, antar Nelly, «trenger vi tillatelse til å ri på våre egne hester. Ting går i den retningen». Ugresset mellom steinblokkene i forgården hennes har blitt uhåndterlig, siden Nelly ennå ikke har fått sin fornyede klippetillatelse for året.
Ironien er selvfølgelig, som Nelly forklarer, at «regjeringen sier at vi må kvitte oss med bøndene, at vi trenger naturen; men hvis de sender bøndene avgårde så blir det ett stort rot. Vi melker ikke bare kyr, men vi holder beitene og skogen i god stand. Alt holdes pent av bøndene.»
Nellys gård er tommere enn vanlig på grunn av en ny lov som sier at man ikke kan holde mer enn 1,5 kyr per hektar, et umulig antall ned fra fire. Forordningen som favoriserer store grunneiere har allerede kostet Nelly en tredjedel av kyrne hennes.
«Vi må selge 17 kyr av 55 og en kvige teller som to», sier hun. «Vi bor midt i en skog og har bare noen få hektar utenfor, så vi kan ikke bruke beite, men vi har massevis av jord. Hvis vi ikke gir opp, tar de det fra melkepengene våre. De vet hvordan de skal ta deg».
Prosjektets karakter er ikke tapt for Nelly. «Holland ønsker å være den beste lille gutten i klassen», sier hun. «Vi begynner med dette tullet og de andre landene følger etter. De snakker nå om nitrogen, fosfater.»
Enkelt sagt «tegner de bare et kart og sier hvor mange kyr som skal gå dit. Du har ikke lov til å spre gjødsel, selv ikke økologisk. Det har vært mange selvmord. Folk blir syke og syke og deprimerte. Det folk ikke forstår er at jordbruk er en livsstil».
Nellys gård anses som utilstrekkelig natur av FN / Verdensbankens utviklingsplan, dens «tilbake til naturen» -etos nedfelt i et program kalt «gjengroing», der det er ulovlig å skade rovdyr. Så forrige måned spiste ulver fire av Nellys kyr, inkludert en kalv, og bet en av hennes dyrebare hoppefølhester i benet, og tvang Nelly til å avlive den. Skyt en dødelig ulv – gå i fengsel. Det er bare sånn ting fungerer her.
Jos: «Det er ikke noe vitenskapelig med det uansett»
Likevel forblir andre bønder trassige. «Vi kommer til å vinne», hevder den 2 meter høye Jos Ubels, stående på storfegården sin i dongeridress, ansiktet og armene dekket av gjørme og skitt. Jos kommer ikke med noen unnskyldninger, og gir en enkel kritikk av regjeringens politikk: «Det er fælt, det er vanvittig det de påfører bøndene. Det er ikke noe logisk med det». Ubels kuer lever bedre enn mange mennesker. De står fritt til å beite i solen mesteparten av tiden, før det hele ender en dårlig dag.
Som Jos forklarer: «De vil ikke ha nitrogen fordi visse spesifikke planter hater nitrogen; de vokser bare på dårlig jord, så de vil at jorda skal være dårlig. Og de sier at bøndene får jorda til å bli rikere. Så hvis du driver jordbruk mer effektivt enn det som er tillatt, er du i trøbbel.»
Offisiell logikk er omvendt fornuft: Dyrking av obskure planter erstatter matproduksjon.
Trusselen fra nitrogen, en gass som går tilbake til jorden for å mate næringsstoffer der er grovt overvurdert om ikke helt fiktiv. Som Jos bemerker: «Det er dumt fordi nitrogen faktisk er sirkulært. I jordbruk blir det absorbert tilbake i jorda. Men de tar bare hensyn til produksjonen. Og de bruker feilaktige datamodeller for å beregne dette. Det er ikke noe vitenskapelig ved det.»
Over hele Vesten, som vi har sett med vilt unøyaktige Covid-spådommer, har feilaktige datamodeller blitt en erstatter for vitenskapen – ikke et supplement til den. Men dette handler om politikk, så de som er betalt er likegyldige til fornuft, enn mindre skjebnen til nederlandsk landbruk.
«Hvis du har folk som lever på statlig lønn, trenger de ikke produsere noe, sier Jos. De kan bare drømme hele dagen om idealistiske løsninger på problemer som ikke eksisterer. Hvis du spør dem om reelle problemer, sier de at det ikke er vårt problem, og at de ikke har en løsning. Alt er bøndenes feil.»
Som om ikke det var nok, står bøndene overfor en massiv, økende mangel på gjødsel. «I løpet av 1 eller 2 måneder vil det ikke være gjødsel i Europa», spår Jos. «Du kan prøve å kjøpe det, men du finner det ikke. De bruker det siste av det de har på lager. Prisen er 100 ganger høyere enn den pleide å være. Dette vil skape krise fordi etterspørselen er veldig høy og det vil ikke være noe igjen. Vi trenger gjødsel, men det er ingen produksjon og ingen import fordi den største importøren var Russland. Det er ikke nok gass».
Han legger til at myndighetene fortsatt kjøper den samme russiske gassen, bare i disse dager gjennom mellommenn med store påslag på spotmarkedet.
«WEF [World Economic Forum] prøver radikalt å forandre verden», bemerker Jos. «Og frontmannen deres Klaus Schwab sier til slutt at du ikke vil eie noe. Det morsomme er at han vil eie alt. Reglene de kommer med er syke. Det er derfor du ser flaggene opp-ned, det er et tegn på nød. Det er for å vise at folket i Nederland ikke støtter dette.»
Dessverre ser det ut til at miljøadvokatene til mobilisering for miljøet (MOB) har kunnskapen (og finansieringen) til rutinemessig å forsvare anti-jordbrukslover med suksess i retten.
«Regjeringen vår har laget noen dumme lover. Så for en smart advokat fra MOB vet de hvordan de skal bruke lovene fordi de ikke er særlig godt konstruert. Og de gjør dette med jevne mellomrom. Regjeringen tapte allerede fire saker mot dem og måtte finne opp nye lover. Så de begynner å bli redde for å kjempe mot MOB. Når de har et problem som med jordbruk, spør de ikke bøndene hvordan de skal løse det. De spør MOB fordi bøndene ikke får dyre advokater til å kjempe mot loven. MOB har en nøkkelposisjon fordi regjeringen ikke er smart nok.»
Spørsmålet er: hvor lenge kan et slikt angrep fortsette? «Hvis folk blir matet, kan du holde dem glade så lenge du har en god historie», sier Jos. «Men hvis de blir sultne, vil regjeringen miste alt. Den første uken kan folk ikke kjøpe noe; innen den andre er omme begynner de å klage. Innen den tredje drar de til Haag og river folket ut av kontorenr. For flere tiår siden bestemte vi som nasjon at vi vil ha et godt landbruk. Nå har vi perfekt landbruk og de vil legge det ned. Jeg tror veiene vil brenne igjen.»
Til tross for overskridelse av tidligere fastsatte klimamål, innfører staten enda strengere restriksjoner på nederlandske bønder.
Som til og med OECD innrømmer: «Miljøavtaler, som er mer eller mindre bindende erstatninger for regulering, har vært vellykket på en rekke områder i Nederland». Europakommisjonen er enig: «Overvåkingsdata viser en nedadgående trend i nitratkonsentrasjon i grunnvann». Ikke desto mindre: «Implementering av miljøavtaler bør ledsages mer systematisk av åpenhetsmekanismer og trusselen om straff for bønder». (Og listen over krav går over hundrevis av sider, og strekker seg langt utenfor naturens rammer).
«Bonden skal akseptere at gjødseltilførselen og regnskapet kan kontrolleres. Periodisk nitrogen- og fosforanalyse i jord skal utføres for hver gård. Det skal føres et gjødslingsregnskap for hvert jordbruksland. Den skal forelegges vedkommende myndighet for hvert kalenderår …»
Det ser ut til at ingenting nederlandske bønder kan gjøre vil være tilstrekkelig. «Vi har en million færre kyr enn i 1991 da [den globale miljøavtalen] Natura 2000 kom, på grunn av beskyttede områder [der landbruk er forbudt eller begrenset], sier Sieta. «Vi har allerede redusert 70 prosent av utslippene», en markant forbedring bekreftet av OECD som «utilstrekkelig». «Men mange politikere vil ha slutt på meieri. De sier at ammoniakk fra dyr er det verste som er».
Så hva skal erstatte matproduksjon? En annen plan, temmelig søkt som det kan virke midt i Europas energikrise, er å bygge en ny type metropol, en «megaby» som omfatter deler av Holland, Tyskland og Belgia, kalt «Tristate-City».
Nettstedet Tristate-City merker prosjektet som «Europas nye superby… en organisk grønn nettverksmetropol der by- og landrom forblir i balanse». Detaljer er sparsomme, men planleggerne lover helhjertet: «Denne modellen har ingen som helst sammenheng med nitrogenpolitikken til den nederlandske regjeringen!»
Originalen ble publisert i The Grayzone.
Dutch farmers battle technocratic forces driving them into oblivion
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Nash Landesman er en frilansjournalist som har publisert i Telesur, The Pulitzer Center, The Council on Hemispheric Affairs, Deadspin, Foreign Policy Journal, UrbanDaddy og andre steder.
Les mer i steigan.no om bondeopprøret i Nederland
Sosialdemokratiets grunnfortelling
Av Bjarne Berg Wig - 20. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/sosialdemokratiets-grunnfortelling/
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.
Når Arbeiderpartiet nærmer seg 15-tallet, har vi havnet i en helt spesiell situasjon. Det betyr at det er mange tusen sosialdemokrater som har forlatt sitt parti. Noe helt fundamentalt er forandret i Norge. For å prøve å forstå denne forandringen må vi gå mye dypere og forbi hovedmedias overflatiske snikk-snakk. Det er nærmest pinlig å være vitne til forklaringene så langt. Trond Giske, som leder Norges raskest voksende partilag har blitt pekt på som en illojal synder. Og som vanlig både her hjemme og i Aps søsterparti i USA, trekkes Putin-kortet.
Den gamle Nei til EU generalen, Kristen Nygaard (1926–2002) sa at politikk er systemutvikling. Nygaard var matematiker, vitenskapsmann og systemtenker og en av utviklerne av det vi nå kjenner som internett. Systemtenkning er å se og prøve å forstå den virkelige verden som systemer. Edwards Deming (1900–1993) skrev at «Et system er et nettverk av gjensidig avhengige faktorer som virker sammen for å gi en bestemt virkning». Et sosialt system består av mange faktorer som er gjensidig påvirker og er avhengig av hverandre. En liten endring i grunnstruktur, kan lede til store – ikke planlagte forandringer. Nygaard så at teknologi kombinert med endrede politiske strukturer, over tid påvirker og endrer maktforhold. Som systemtenker, så han at den da nye datateknologien ville endre maktforholdene i samfunnet. Han ble pioner i utdanning av tillitsvalgte i fagbevegelsen i denne (da) nye datateknologien. Han så også at grunnstrukturen i den Europeiske Unionen, EUs fire friheter, på lang sikt truet eksistensen av Norge som selvstendig nasjon. Han var til sin død trofast sosialdemokrat, samtidig som han kjempet innbitt for den nasjonale selvråderetten. Han, og den delen av sosialdemokratiet han representerte, så den nasjonale selvråderetten som selve grunnlaget for å føre en ekte sosialdemokratisk politikk.
Tømmervasen
Bjørgulv Braanen bruker i et innlegg, tømmervasen som metafor over Arbeiderpartiets og regjeringens mange problemer. Får å få tømmeret til å flyte nedover vassdraget, må man finne og løsne den stokken som holder hele vasen.
Når vi nå har mistet råderetten over vår viktigste ressurs som nasjon, nemlig vannkrafta, ser vi at Nygaard dessverre fikk rett. For å få tilgang til vår egen kraft må vi betale en pris som om vi importerte den fra Tyskland eller England. Vi har fått utenlandske priser på en ressurs vi har bygget og nedbetalt selv. Ennå koster det i snitt 12 øre å produsere en kilowatt/time.
Men kraft er noe langt mer enn bare en pris vi betaler for strøm og nettleie. Historien om vannkrafta er sosialdemokratiets grunnfortelling. Arven etter den gamle venstrehøvdingen Gunnar Knudsen og sosialdemokratiske ledere opp gjennom vår nyere historie, er knyttet til utvikling og forsvar av denne unike ressursen! Det er derfor det treffer sosialdemokrater så hardt, når Arbeiderpartiet står fram som det børsbaserte kraftmarkedets fremste forsvarer. Og det samme partiet i sak etter sak underlegger Norge EUs mange tusen direktiver og systemer.
For å forstå dette bedre, må vi tilbake å se på framveksten av en ny type politikere i Arbeiderpartiet. Det kom tydelig til syne på Brundtland og Stoltenbergs vakter. Tony Blair var blitt leder av Labour i England. Tidligere Ap-leder, Thorbjørn Jagland har i mange innlegg advart mot at markedsliberalismen og målstyring (New Public Management) skulle dominere i partiet. Han skriver at «Jeg husker så alt for godt at Statsministerens kontor fartet til London for å lære av Tony Blair, uten at jeg som partileder ble informert». Det var Aps tilhengere av EUs fire friheter som inntok partiets ledelse. En som vokste opp i og ble fanebærer for dette, var Gro Harlem Brundtlands nære medarbeider, Jonas Gahr Støre. Støre ble etter hvert en dyktig diplomat og gjorde suksess som utenriksminister. Støre og mange i dette framvoksende politiske sjiktet, vandrer inn og ut av internasjonale verv, blir ledere i FN organer, i Klaus Schwabs rikmansklubb i Davos, eller i NATO. De er svorne tilhengere av det Kristen Nygaard advarte mot. Disse politikerne sier at «markedet må få virke». At markedet «virker» kan vi i dag lese av på strømregningen! I dag er prisen rundt 6 kroner KWH!
Men strøm og energi er ikke som andre ting vi bruker og spiser
Strøm er «varenes vare». Strøm er i alle andre produkter og tjenester. Det er i maten vi spiser, i absolutt alle «harde pakker» under juletreet. Det er innbakt vår selvkostbetaling av kommunal infrastruktur, vei, vann, kloakk, renovasjon og gjenvinning. Varmen i idrettshallene. Ettersom energikostnadene mangedobles, vil dette påvirke stort sett alle andre kostnader og priser. Derfor blir det også en del av både nedleggelse av industri og næringsliv med høyt energiforbruk på den ene siden og en voksende fattigdom og det voksende skillet mellom de superrike og vanlige folk. Vi vil kanskje bli vitne til eldre som dør ensomme i kalde store hus eller leiligheter. Den tyske dikteren Bertholt Brecht (1898-1956) skrev en gang noe slikt som at sulten ikke oppstår av matmangel, den organiseres gjennom verdenshandelen. Det er dette systemfokuset Kristen Nygård ville gjør oss oppmerksom på. Sosialdemokratiske løsninger henger sammen med nasjonal kontroll med nøkkelressurser.
Debatten om Støres nye konsulent fra Mc.Kinsey er symptomatisk for dette «nye» Arbeiderpartiet. Statsministeren mener regjeringen har god politikk, men folket forstår den ikke.
Den gamle Ap høvdingen, Tokke ordfører Håkon Årneshaugens (1896–1970) parole om «Ljos og kraft i alle heimar!» lever ennå i folkedypet i Norge. Vi vil ha tilbake råderetten over våre egne naturressurser! Vi vil ha strøm som fellesgode som vi har vann i springen. Vi vil bruke og videreutvikle vår egen rimelige og reine kraft til å fornye industri og næringsliv til beste for generasjonene som kommer. Vi vil gjenfortelle denne «sosialdemokratiets grunnfortelling». Kristen Nygaards tese om at politikk er systemutvikling, krever et systemisk skifte for å utvikle kraftsystemet og dermed politikk for arbeid og velferd.
Dersom Arbeiderpartiet ikke er med på dette, er jeg redd 15% er bare et skritt på veien.
Denne artikkelen har vært publisert som leserinnlegg i TA, og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.
Andre artikler av Bjarne Berg Wig.
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Av Lars Birkelund - 20. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/krigsdagbok-del-36-20-til-30-oktober-2022/
Dette er 36. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
20. oktober
Når folk syns at alt er lovlig for en sak de mener er god.
I går var det en på Brodins snakkeboble som sa at «det primitive og tilbakeliggende Russland må stoppes med alle midler». Det kan knapt kalles annet enn rasisme, og da jeg spurte ham om «alle midler» inkluderer falskt flagg terror og sabotasje, som av gassrørledninger, ville han ikke svare.
Det kan neppe tolkes som annet enn samtykke og da mener jeg at man har nådd bunnen av en moralsk og etisk sump. Og det er en følge av krigspropaganda som er så massiv at den overstiger alt verden hittil har sett.
Hvor vanlig er slike holdninger blant landets besteborgere? Jeg ser mange som gleder seg over at russiske sivile blir drept, men ingen som gleder seg over at ukrainske sivile blir drept.
Seinere samme dag:
NATO-medienes nye mote: å klippe av seg hår i solidaritet med USA og Israels forsøk på regimeskifte i Iran (men husk å farve håret i gult og blått først, slik at du også får vist solidaritet med NATO/Ukrainas krig mot Russland).
21. oktober
Anniken Huitfeldt sa i går at Russland fikk klare advarsler om at eventuell invasjon av Ukraina ville få konsekvenser. Som om ikke Russland også har advart, i mange år, mot NATO-utvidelsene, som hun og andre NATO-lakeier har støttet og fremmet.
23. oktober
«20 år siden Dubrovka-terroren. Den russiske teater-massakren»
Russofobi,som når ABC Nyheter klandrer russiske myndigheter framfor terroristene i det russiske teatret.
26. oktober
Norge har blitt så ‘tøft’ under USA/NATOs ‘beskyttelse’ at en norsk tidligere soldat kan stå fram å skryte av at han har vært med på å drepe flere tusen russere med leveranser av droner til Ukrainas hær.
«En gruppe norske ekssoldater sender droner til Ukraina. De brukes både til rekognosering og direkte angrep på russiske soldater.
– Det er neppe tvil om at granater som er sluppet fra droner vi har gitt dem har drept russiske soldater, sier «Peder» til NRK. Ifølge ham har et par tusen russiske soldater mistet livet eller blitt skadet på grunn av de norske dronene. Et tall det er helt umulig for NRK å verifisere. – Dette er kjempebra, sier den norske veteranen, med 12 års tjenestetid i det norske forsvaret bak seg. Forsvarsminister Bjørn Arild Gram ønsker ikke å kommentere saken» (NRK 25. oktober 2022).
Det at NRK rapporterer om dette betyr sannsynligvis at norske myndigheter vil at russerne skal vite det (men ikke at russerne, og nordmenn, skal vite at norske soldater sannsynligvis også deltar i kampene, noe russerne muligens vet allerede). For hvis ikke hadde regjeringen Støre bedt NRK om å tie. Og da hadde NRK tiet, som de gjør om så mye annet.
Georgiske paramilitære skryter også av at de jage russiske soldater på flukt. De er naturligvis også væpnet av NATO-land. Når det eneste verktøyet man har er en hammer ser alt ut som en spiker. Så dette går fra vondt til verre, grunnet norske/vestlige politikere som i mange andre tilfeller også har valgt å ‘løse’ problemer med vold.
29. oktober
Enorme demonstrasjoner mot sanksjonene mot Russland og mot NATO i Praha. Men det får du ikke se på NATO-kringkasterne NRK og TV 2 Nyheter. Og hvis de allikevel skulle si noe vil de bortforklare demonstrasjonene som ‘høyreekstremisters’ verk.
30. oktober
«Det bilaterale forholdet mellom Norge og Saudi-Arabia er godt, men det er et potensial for mer samarbeid og kontakt, særlig innen industri, handel og næringsliv, men også innen akademia, kultur og andre områder (…) Det har de siste 10-15 årene vært flere bilaterale olje- og energiministerbesøk, men også landenes utenriksministre har jevnlig kontakt og samtaler, enten ved besøk til Riyadh – slik som utenriksminister Eriksen Søreides besøk til Riyadh i februar 2020 – eller i FN og andre multilaterale sammenhenger».
Men dette var det Jonas Gahr Støres regjering som skrev 12. mai i år. Han klarer naturligvis ikke å forklare hvorfor det er så viktig å ha gode forbindelser til dette grufulle diktaturet, mens det er viktig å føre krig mot land som Libya, Syria og nå Russland. Skjønt nå har det blitt knute på tråden mellom USA og Saudi, så da kan det nok tenkes at Støres pipe får en annen lyd.
https://www.norway.no/en/saudi-arabia/for-nordmenn/norge-og-saudi-arabia/